This is a digital copy of a book that was preserved for generations on library shelves before it was carefully scanned by Google as part of a project
to make the world's books discoverable online.
It has survived long enough for the copyright to expire and the book to enter the public domain. A public domain book is one that was never subject
to copyright or whose legal copyright term has expired. Whether a book is in the public domain may vary country to country. Public domain books
are our gateways to the past, representing a wealth of history, culture and knowledge that's often difficult to discover.
Marks, notations and other marginalia present in the original volume will appear in this file - a reminder of this book's long journey from the
publisher to a library and finally to you.
Usage guidelines
Google is proud to partner with libraries to digitize public domain materials and make them widely accessible. Public domain books belong to the
public and we are merely their custodians. Nevertheless, this work is expensive, so in order to keep providing this resource, we have taken steps to
prevent abuse by commercial parties, including placing technical restrictions on automated querying.
We also ask that you:
+ Make non-commercial use of the files We designed Google Book Search for use by individuals, and we request that you use these files for
personal, non-commercial purposes.
+ Refrain from automated querying Do not send automated queries of any sort to Google's system: If you are conducting research on machine
translation, optical character recognition or other areas where access to a large amount of text is helpful, please contact us. We encourage the
use of public domain materials for these purposes and may be able to help.
+ Maintain attribution The Google "watermark" you see on each file is essential for informing people about this project and helping them find
additional materials through Google Book Search. Please do not remove it.
+ Keep it legal Whatever your use, remember that you are responsible for ensuring that what you are doing is legal. Do not assume that just
because we believe a book is in the public domain for users in the United States, that the work is also in the public domain for users in other
countries. Whether a book is still in copyright varies from country to country, and we can't offer guidance on whether any specific use of
any specific book is allowed. Please do not assume that a book's appearance in Google Book Search means it can be used in any manner
anywhere in the world. Copyright infringement liability can be quite severe.
About Google Book Search
Google's mission is to organize the world's information and to make it universally accessible and useful. Google Book Search helps readers
discover the world's books while helping authors and publishers reach new audiences. You can search through the full text of this book on the web
at|http : //books . google . com/
Dette er en digital utgave av en bok som i generasjoner har vært oppbevart i bibliotekshyller før den omhyggelig ble skannet av Google
som del av et prosjekt for å gjøre verdens bøker tilgjengelige på nettet.
Den har levd så lenge at opphavretten er utløpt, og boken kan legges ut på offentlig domene. En offentlig domene-bok er en bok som
aldri har vært underlagt opphavsrett eller hvis juridiske opphavrettigheter har utløpt. Det kan variere fra land til land om en bok
finnes på det offentlige domenet. Offentlig domene-bøker er vår port til fortiden, med et vell av historie, kultur og kunnskap som ofte
er vanskelig å finne fram til.
Merker, notater og andre anmerkninger i margen som finnes i det originale eksemplaret, vises også i denne filen - en påminnelse om
bokens lange ferd fra utgiver til bibiliotek, og til den ender hos deg.
Retningslinjer for bruk
Google er stolt over å kunne digitalisere offentlig domene-materiale sammen med biblioteker, og gjøre det bredt tilgjengelig. Offentlig
domene-bøker tilhører offentligheten, og vi er simpelthen deres "oppsynsmenn". Dette arbeidet er imidlertid kostbart, så for å kunne
opprettholde denne tjenesten, har vi tatt noen forholdsregler for å hindre misbruk av kommersielle aktører, inkludert innføring av
tekniske restriksjoner på automatiske søk.
Vi ber deg også om følgende:
• Bruk bare filene til ikke-kommersielle formål
Google Book Search er designet for bruk av enkeltpersoner, og vi ber deg om å bruke disse filene til personlige, ikke-kommersielle
formål.
• Ikke bruk automatiske søk
Ikke send automatiske søk av noe slag til Googles system. Ta kontakt med oss hvis du driver forskning innen maskinoversettelse,
optisk tegngjenkjenning eller andre områder der tilgang til store mengder tekst kan være nyttig. Vi er positive til bruk av offentlig
domene-materiale til slike formål, og kan være til hjelp.
• Behold henvisning
Google- "vannmerket" som du finner i hver fil, er viktig for å informere brukere om dette prosjektet og hjelpe dem med å finne
også annet materiale via Google Book Search. Vennligst ikke fjern.
• Hold deg innenfor loven
Uansett hvordan du bruker materialet, husk at du er ansvarlig for at du opptrer innenfor loven. Du kan ikke trekke den slutningen
at vår vurdering av en bok som tilhørende det offentlige domene for brukere i USA, impliserer at boken også er offentlig tilgjengelig
for brukere i andre land. Det varierer fra land til land om boken fremdeles er underlagt opphavrett, og vi kan ikke gi veiledning
knyttet til om en bestemt anvendelse av en bestemt bok, er tillatt. Trekk derfor ikke den slutningen at en bok som dukker
opp på Google Book Search kan brukes på hvilken som helst måte, hvor som helst i verden. Erstatningsansvaret ved brudd på
opphavsrettigheter kan bli ganske stort.
Om Google Book Search
Googles mål er å organisere informasjonen i verden og gjøre den universelt tilgjengelig og utnyttbar. Google Book Search hjelper leserne
med å oppdage verdens bøker samtidig som vi hjelper forfattere og utgivere med å nå frem til nytt publikum. Du kan søke gjennom
hele teksten i denne boken på http://books.google.com/
L3
oe.
:^ÔO I > • I
FROM THE FUND BEQUEATHED BY|
ARCHIBALD GARY COOUDGE >
AS 1887 PROFESSOR OF HrSTORY
1908-1928 DIRECTOR OF THE
UNIVERSITY LIBRARY I9IO-I928
'>>
Skrifter
udgivne af
Videnskabsselskabet i Christiania^
.1899,
II. Historisk-filosofisk Klasse
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
I Kommission hos Jacob Dybwad
A. W. Brøggers Bogtrykkcri
1900
L5oo 3337? -7
FROM THE FUND BEQUEATHED B^
ARCHIBALD GARY COOLIDGE*
ABIS87 PROFESSOR OF HISTORY
1908-1928 DIRECTOR OF THE
UNIVERSITY LIBRARY I9IO-I928
Skrifter
udgivne af
Videnskabsselskabet i Christiania^
.1899,
II. Historisk-filosofisk Klasse
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
I Kommission hos Jacob Dybwad
A. W. Breggers Bogtrykkeri
1900
i. ^c^t. 31)'5-^.b'.'l
Gilt Ol A c. '■
\
I n d h o 1 d.
Side
No. I. Olaf Broch. Weitere Studien von der slavokisch-kleinrussi sehen Sprach-
grenze im östlichen Ungarn i — 104
No. 2. J. Belsheim. Fragmenta Nov i Testamenti in translatione Latina antehiero-
nymiana ex libro qui vocatur Speculum emit et ordinc librorum Novi
Testamenti exposuit ï— 54
No. 3. Marins Hsgstad. Gamàlt trendermaal. Upplysningar um maalet i Trøn-
delag fyrr 1350 og ei utgreiding um vokalverket i — 98
No. 4. E. Løseth. Observations sur Le Polyeucte de Corneille i — 18
No. 5. Kristian B.-R. Aars. Analyse de Tideé de la morale i — 27
^Weitere Studien
von der
slovakisch-kleinrussischen Sprachgrenze
im östlichen Ungarn
Von
Olaf Broch
Videnskabsselskabets Skrifter. II. Historisk-filosofiske Klasse. 1899. No. I.
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Kristiania
I Kommission hos Jacob Dybwad
Grøndahl & Søns Bogtrykkeri
1899
Vorgelegt in der Sitzung der Gesellschaft 9. Dec. 1898.
Meinen norwegischen Lehrern
Sophus Bugge und Johan Storm.
Einleitung.
Wie in der Einleitung zu meinen 1897 erschienenen »Studien
von der slovakisk-kleinrussischen Sprachgrenze im östlichen Ungarn«
gesagt, ist die hiermit unter dem Titel »Weitere Studien« erschei-
nende zweite Hälfte meiner Untersuchungen aus Ostungarn vor allem
der Analyse des sogenannten So-takischen Sprachidiomes
gewidmet. Zuerst habe ich deshalb das Idiom selbst auf Grund eines
charakteristischen Dialekts darzustellen. Nach dem Plane der ganzen
Arbeit enthält diese zweite Hälfte deshalb folgende Haupttheile:
i) Der Sotaken-Dialekt von Korumlya.
2) Die Lautlehre des Korumlya-Dialekts, mit dem benachbarten
Ugrorussischen und Ostslovakischen verglichen.
3) Ursprung des Dialekts; Sonderzüge seiner Lautlehre.
4) Abschliessende Bemerkungen.
Wie man sieht, folgen die Hauptzüge der Lautlehre des hier
behandelten Dialekts erst nach der Skizzirung der Aussprache und
Formenlehre. Diese Ordnung ist von der in meinen früheren Dialekt-
skizzen befolgten verschieden; sie ergibt sich aber von selbst, insofern
als die Lautlehre uns die eigenthümliche Lage des Sotakenidiomes in
seiner jetzigen Form zeigt und auf die Frage führt, wie das Idiom
entstanden ist. Nur ein einzelner Punkt der Lautlehre muss zur Charak.
terisirung des Sonderdialekts vorweg, unter der Aussprache, behandelt
werden. Bei der Formenlehre scheint es mir angemessener, die übrigens
nicht ausführlichen Vergleichungen, zu denen sie Anlass giebt, gleich
den einzelnen Abschnitten hinzuzufügen; doch durchbricht dies, wie
man sehen wird, den eigentlichen Plan meiner Abhandlung nicht.
Ich darf wohl voraussetzen, dass der Leser der »Weiteren Studien«
sich mit meinen früheren, auf dasselbe schliessliche Ziel hinauslaufenden
OLAF BROCH. H.-F. Kl.
Arbeiten bekannt gemacht hat. Insbesondere gestatte ich mir noch
einmal auf die Einleitung, die Sprachkarte und die Bemerkungen zu
dieser Karte in den »Studien« hinzuweisen. Um M iss Verständnissen
vorzubeugen, seien folgende Abkürzungen erklärt.
Archiv, Arch. =: Archiv fiir slav. Philologie.
Studien = Studien von der slovak. -kleinr. Sprachgrenze u. s. w.,
Videnskabsselskabets Skrifter. IL Hist.-fil. Kl. 1897. No. 5.
Kristiania 1897.
Wo S. oder § ohne näheres Citat gegeben ist, gilt die Hinweisung
den vorliegenden »Weiteren Studien« selbst.
I. Der Sotaken-Dialekt von Korumlya.
Das vielfach schwierige und bunte Material zu der folgenden
Skizze des Dialekts von Korumlya verdanke ich dem Bauernsohne aus
diesem Dorf, Herrn Mik los Monies; s. Studien S. 9. Der Be-
wohner von Korumlya nennt sich sloijidk (Silbentrennung zwischen
l* ög 2) i ^^^ hört aber, dass er »dem Glauben nach Rüsnak«, y> rusket
rin « ist, eine aus diesen Gegenden wohl bekannte und öfters erwähnte
Verwechslung ethnographischer und religiöser Begriffe. Zu dem Namen
sloHfjik vgl- die Bemerkung Studien S. 14.
Kap. I. Zur Aussprache.
Wie bei meiner Dialektskizze aus dem Ostslovakischen darf ich
bei der folgenden auf das Kapitel über die Aussprache des Ublya-
Dialekts im Archiv XVII verweisen, demgemäss eine Reihe Detail-
fragen übergehen und die Darstellung stark verkürzen. Für den fol-
genden Paragraphen vgl. die Bemerkungen zu § i der »Studien«.
S I. Transskriptionszeichen.
Vokale:
High-front: i (wide). Reducirt i, mit der stimmlosen Vari-
ante [i].
( e (wide).
\ e (narrow).
Low-front: æ (wide).
t, vordere Abart, narrow; s. § 3.
y, gewöhnliche mid-mixed Artikulation, wide;
s. S 3.
Mid-front:
High-mixed :
OLAF BROCH. H.-F. Kl.
Back: a (mid-back- wide? Vgl. die Bemerkungen zu dem
ugrorussischen a, Arch. XVII).
Gerundet:
High-mixed: û (wide; vgl. die Beschreibung für das Ugrorussi
sehe und Ostslovakische).
• High-back: tt (durchgehends wohl als wide anzusetzen; vgl. das
ostslovakische ii, Studien § 3, i, S. 17). Redu-
cirt w, mit der stimmlosen Variante [u],
( w, vordere (höhere) Abart, narrow ; s. § 4.
( 0, gewöhnliche Artikulationsstelle, wide ; s. § 4.
Gewisse geschlossenere Varianten, die zum Theil
bedingungsweise mit »0» wiedergegeben werden,
werden § 46 u. 47 besonders erwähnt; sie sind
jedenfalls nicht als mid-back-narrow anzusetzen.
In diphthongischer Verbindung und spirantischer Funktion kommen
i und u mit den aus früheren Skizzen bekannten Varianten fi] und
[u] vor.
Konsonanten:
Liquiden: r, ?; palatalisirt r\ V.
Nasale: n, m\ palat. ?i*; (gutturales »;).
Geräuschlaute :
Spiranten; ??, (f).
z, s.
è, s - i,l
h - h, eh.
[j, wie in den vorigen Skizzen nicht von dem
i abzugrenzen].
Verschlusslaute: h, d, [g] — j;, t, k.
Von palatalisirten Geräuschlauten existiren (ausser s, i)
noch P, d' und s\ z\ deren Aussprache mit der im Ugrorussischen
herrschenden gleichzusetzen ist, und die für die Lautlehre des Dialekts
interessante Momente abgeben, s. besonders für .s^ und z' S 41.
Von den Affrikaten und Affrikatenverbindungen r, dz (palat. c\
dz% [c, dz] und deren Verhältniss zu f s u. ä. gilt in der Aussprache
dasselbe, was von ihnen bei Beschreibung der Nachbardialekte ausge-
führt worden ist.
Ueberhaupt darf ich voraussetzen, dass die gebrauchten Trans-
skriptionszeichen aus meinen früheren Arbeiten bekannt sind. Was
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLËINRUSSISCHÉ STUDIEN. 7
durch (, u und [i]y [u] bezeichnet wird, ist Archiv XVII S. 327,
S. 330 -331, S. 367 — 368 dargelegt; die Bedeutung von [i], [u] geht
aus Arch. XVII S. 374 hervor u. s. w. Nur einige wenige, neue oder
spezielle Züge sind zu behandeln, um einen deutlicheren Begriff vom
Korumlya-Dialekt zu geben.
S 2. Zur allgemeinen Charakteristik des Vokalbe-
standes. Schon aus den § i angeführten Transskriptionszeichen geht
hervor, dass der Vokalbestand des vorliegenden Dialekts ziemlich bunt
ist; im Vergleich mit demjenigen der früher beschriebenen Nachbar-
dialekte muss man ihn sogar »unsystematisch« nennen. Die beinahe
durchgehende Doppelheit bei den einzelnen Vokaltypen im Ugrorussi-
schen (i—^, e—ê u. s. w., vgl. Arch. XVII) ist im Korumlya-Dialekt
nur bei einem Vokal, e — e, vorhanden. Andererseits ist aber der
Vokalismus des Dialekts nicht so einfach wie der des Ostslovakischen
(Studien S. 15 — 16), wo alle Vokale der wide-Reihe angehören,
abgesehen von einem, bei dem sich die Abweichung aber auch nur
schwach und nicht durchgreifend geltend macht. Im Korumlya-Dialekte
sind einige Vokale an und für sich durchgehends wide, wie ?, y u. a.,
andere desgleichen narrow, wie «, cj. Ein Verhältniss wie e : e wie-
derum ist abhängig von den umgebenden Lauten, während bei anderen
Vokalen ein ähnlicher Wechsel in den umgebenden Lauten keine
merkbaren Veränderungen, wenigstens keinen Wechsel zwischen den
Qualitäten wide und narrow hervorruft. Schon bei diesem ersten,
flüchtigen Ueberblick über den Vokalismus erhält man somit gewisser-
massen den Eindruck, dass der hier behandelte Dialekt lautlich eine
Mittelstellung zwischen dem Ugrorussischen und dem Ostslovakischen
einnimn)t; die weitere Ausführung dieser Frage bringt der 2. Theil
meiner Arbeit.
S 3. Die mixed- Vokale des Dialekts. In unserem Dialekt
kommen zwei ungerundete mixed- Vokale vor, die ich mit t und y
bezeichne.
Der high-mixed- Vokal »«« liegt auf der Grenze der front-Laute,
ist somit eine vordere Abart der Vokalkategorie high-mixed. Er ist
durchgehends als narrow anzusetzen, wird, soweit ich urtheilen kann,
mit relativ starker Spannung des Zungenkörpers artikulirt.
Gewöhnlich war dieser Laut i ohne Schwierigkeit zu erkennen.
Er repräsentirt altes y (w) oder ë, é; z. B. si'paP (cwnaTb), S7mch
(omIjxij). Bei Vergleich mit dem ganz nahe an der /-Lage artikulirten
und akustisch ihm am nächsten .stehenden mid-front-narrow v geht
6 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
hervor, dass die Verengerungszone ein klein wenig weiter nach hinten
liegt, die Artikulation durch einen um ein geringes mehr nach hinten
liegenden Theil der Zunge bewirkt wird, wobei die Zungenspitze ener-
gisch nach unten gedrückt wird. Da der Vokal ja aber immerhin
»Zonenlaut« bleibt und in seiner Artikulation je nach der Umgebung
nicht unerheblich schwanken kann, so kommen Fälle vor, wo das /
mit den nahe liegenden front-Vokalen ziemlich leicht zu verwechseln ist.
Nahe liegt besonders die Verwechslung mit dem geschlossenen r.
Hie und da finden sich in meiner Beschreibung Fälle, wo ich, beson-
ders im Anfang meiner Untersuchungen, in Zweifel blieb, ob i oder P
anzusetzen sei; so z. B. im Worte z^pn oder z^em. s. § 8, I Anm. 22.
Man darf sich dabei nicht durch etymologische Erwägungen- leiten
lassen; das zeigt die Buntheit unseres Dialekts. Ausserdem kamen
Fälle vor, wo mein Gewährsmann augenscheinlich selbst in Zweifel
war, wie auch Doppelformen bisweilen leicht erklärlich sind (z. B.
Mmpn\ Stein; KoU. hamhVa und daneben seltener -mjn^a*). Jedenfalls
muss aber der verschiedene historische Ausgangspunkt der beiden
Laute im Auge behalten werden.
Die Annäherung des t an andere Vokale, akustisch wie auch
artikulatorisch, wenn das z in diphthongischer Verbindung steht, wird
S 7 erwähnt werden.
Von dem high-front-wide / ist das t durchgehends ohne Schwie-
rigkeit zu unterscheiden. Ausnahmen finden sich nur bisweilen in der
Lage nach r. In den meisten Fällen blieb mir auch hier kein Zweifel.
krtV decken, riba Fisch, hrisV nagen**), riSW, Präs, riSv, von der
Kuh, vgl. pbiqan»; andererseits grip, gnba Pilz, das Zahlwort tri, die
Partikel pri-; die Imperative j>r/, prfme von j)raV waschen, dri von
ilraP schinden ; u. s. w. Dagegen war ich in einer Reihe von anderen
Wörtern sehr im unsichern bezüglich der beiden Vokale; ich wähle
diejenige Schreibung, die mir das gehörte am besten wiederzugeben
scheint: strlhaV scheeren, wo es mir aber äusserst zweifelhaft ist, ob
der Laut nicht viel mehr mit i wiederzugeben ist ; fristihovaP frühstü-
cken; pO'patriV sehen, grüssen; narikaV iter. vgl. rëk-; (7r/ma^* schlum-
mern; (Gen. und Dat. vin von t^lra, n-bpa?); varîV kochen.
*) Solche Fälle sind natürlich für den Phonetiker besonders aufklärend
und eignen sich am besten zur Beobachtung. Zur Form -mfn^a s.
S 8, II Anm. 22.
**) In diesem Worte war ich geneigt, t mit o zu verwechseln vgl. oben.
1 899- No. I. WEITERE SLOV.KLElNRUSSLSCliE STCDIEX. 9
Der zweite mixed-Vokal unseres Dialektes, den ich durch »y«
wiedergebe, steht den gewöhnlichen aus dem Grossrussischen bekannten
mixed-Lauten akustisch viel näher als der oben beschriebene. Das y
tritt nur nach s und z auf, ist somit sekundär, aus i entstanden; z. B.
zyt^ leben, chïzy Gen. von chiza Haus; Nom. Plur. iovàrisy, dusy;
Pron. .^ytJii ("-/»•/?, daneben [nJsytJci) jeder; pérsyi der erste, u. s. w.
Dies // ist ein gewöhnliches high-mixed-wide, d. h. der dem gross-
russischen hl z. B. in CbiH'b (high-mixed-narrow) korrespondirende wide-
Vokal ; es wird somit etwas weiter nach liinten artikulirt als das t und
kommt nur wide vor*). Wenn es in einer Form wie heHs — 2. P.
Sg.; Inf. beisV, i. P. helü, G-bry — nicht erscheint, so liegt die Er-
klärung nahe: das Lautgesetz ist durch die Analogie der Formenkate-
gorie gebrochen.
S 4. Die o-Vokale des Dialekts. Eine verwickelte und
schwierige Frage im Vokalismus des Korumlya-Dialekts waren die
gerundeten mid-back- Vokale, die o-Laute. Um nicht zu verwirren, ver-
wende ich in den Transskriptionen nur zwei Zeichen, 0 und i'j\ gewisse
geschlossenere Varianten des 0, die aku.stisch dem mid-back-narrow
(rO-^) ähneln, werden in der Lautlehre besonders erörtert werden
(S 46-47).
Durch C'j bezeichne ich einen engen, gespannt artikulirten, somit
durchgehends als narrow anzusetzenden labialisirten mid-back- Vokal,
dessen engste Zone nahe an die hinteren u-Lauten (high-back),
oft wohl auf der Grenze ihres Gebietes liegt**). Z. B. mvjp waschen,
*) D. h. in unserem Dialekte relativ wide, also nach meiner Bestim-
mung dieser Dialekte mit geringerer Spannung des Zungenkörpers.
**) Das Zeichen vj wähle ich in Anschluss an einen ähnlich klingenden
Laut meiner Muttersprache, den Storm u. a. so bezeichnen, z. B. in
unseren Adjektiven stor, god. Der norwegische Laut wird von Storm
entschieden zu den high back-Vokalen gerechnet, s. seine Engl. Philo-'
logie, 2. Ausg. S. 243. Das (?; der Sotaken von Korumlya wird ein
wenig niedriger artikulirt als das norwegische vj, und ich setze es
unbedingt als einen mid-back Vokal an. Ein anderer Unterschied
gegenüber dem norwegischen w liegt in dem Grade der Labialisirung,
der bei den Sotaken durchgehends schwächer ist. Wir werden bei
der in dem dritten Theil meiner Arbeit folgenden Behandlung des
Vokals, der für die Bestimmung des ganzen Sotakenidioms wichtig ist,
ausserdem sehen, dass die Labialisirung des vj etwas verschiedene
Stufen aufweist.
10 OLAF BROCH. H. -F. Kl.
rem er, slomko, mit gutturalem w, Sonne, u. s. w. V^on Veränderunjj
der Artikulation des v) in Diphthongenverbindungen wird § 7 ^^^
Rede sein.
Das Zeichen o, nach dem von mir benutzten Transskriptions-
system eigentlich »mid-back-wide« (vgl. deutsches o in »Stocks), um-
fasst, wie schon angedeutet, eine Reihe von Nuancen des Vokales o;
die Anwendung verschiedener Zeichen würde das Bild des Dialekts
unübersichtlich machen. Die verschiedenen Nuancen sind durch all-
mähliche Uebergänge verbunden, nicht etwa scharf und bewusst
getrennt; vgl. meine Bemerkungen »Studien« S. i6 (§ 2, i). Im
übrigen war das gewöhnliche offene o unbedingt überwiegend. Zu
den geschlosseneren Varianten vgl. § 46 u. 47.
Die Aussprache des gewöhnlichen offenen, von speciellen Faktoren
unbeeinflussten 0 des Korumlya- Dialekts, z. B. Gen. iVöho (vgl. ero),
mocufi mächtig, chrômcrl lahm, Jöj)ta Ball (loptu hiP Ball schlagen) u. ä.,
hat für die vorliegenden Untersuchungen übrigens ein gewisses beson-
deres Intcre.sse. Im Vergleich mit dem betonten 0 des Ublya-Rusnaki
sehen — s. besonders Arch. XIX S. 15 — hat nämlich das o der
Korumlya-Au.ssprache, wenigstens bei Monies, mit nur wenigen Aus-
nahmen ein dunkleres Timbre, das von einer etwas höheren (»ge-
schlosseneren«, dabei, wie es scheint, schlafferen) Zungenlage herrührte
und, wie mir vorkam, dem unbetonten 0 des Ublya-Dialekts, d. h.
dem gewöhnlichen offenen o des gebildeten Deutschen sowie demje-
nigen des Ostslovakischen, näher kam. Die o-Laute würden demnach
im Sotakenidiome im Ganzen eine andere Basis als im Ugrorussischen
haben, vgl. Arch. XIX S. 16*). Die Basis ist als eine neuere Stufe
anzusehen und wahrscheinlich ein Hauptmoment bei der Entwickelung
des für uns wichtigen Vokals (o gewesen; darüber eingehender im III.
Theil, besonders § 52.
S 5. Die Betonung ist in physiologischer Hinsicht im Ganzen
derjenigen des Ugrorussischen, nicht derjenigen des Ostslovakischen
gleich (Studien S. 23 ff.). Der Accent ist viel mehr ausgesprägt als
im Falkus-Dialekte (a. a. O.). Er i.st deutlich expiratorisch. Der
*) Vielleicht mit Ueberbleibsel früherer Aussprache, um die Resultate des
III. 'l'heiles einen Augenblick vorwegzunehmen ; wenigstens habe ich
hie und da die besonders offene, niedrige, besser gewiss »nach unten
gespannte« Ausspache des o notirt, die in den betonten Silben des
Ublya- Dialekts gewöhnlich war; so z. B. das zweite o in poinzytj.
legte.
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. II
betonte Vokal wird nicht erheblich verlängert; vgl. damit das Archiv
XVII S. 332 ff. und XIX S. 5 ausgeführte.
Was die Aussprache der Vokale im Verbal tniss zur Accentstelle
betrifft, so ist zu bemerken, dass die unbetonten Vokale durchgehends
zu einer etwas schlafferen und undeutlicheren Aussprache geneigt waren,
ungefähr wie im Ugrorussischen, nur dass auch die Silbe unmittelbar
vor der betonten davon keine Ausnahme macht; vgl. dazu Arch. XVII
S. 333. Im Gegentheil war grade diese Silbe besonders zur Reduktion,
bisweilen gar zum völligen Schwund geneigt. Diese Reduktion erklärt
gewisse, übrigens nicht häufige Fälle, wo es schwierig war, die Qualität
des Vokals festzustellen; so besonders bei o-Nuancen, gelegentlich auch
sonst (z. B. iedén, ein, oft ungefähr ïdén, mit kurzem /, gesprochen;
s. § 8. I Anm. i). Jedoch berührte die Reduktion im Ganzen mehr
die Quantität als die Qualität des Vokals.
Anm. Es wäre noch hinzuzufügen, dass ich auslautenden unbe-
tonten Vokal, z. B. in mucin ^ Fliegen, iKislai (s. das Stück II im
§ 8), sogar bei starker, lauter Aussprache mehrmals als stimmlos (ge-
flüstert) notirt habe.
§ 6. Aus dem Konsonantismus des Dialekts sind nur ein
paar Züge hier zu berühren.
1. Das V kam zwar zweifellos labiodental vor, z. B. Inf rnnP
führen, aber, wie es schien, selten. Das unbedingt reguläre ?; des
Herrn Monies war bilabial, mit stärkerer oder schwächerer Bethei-
ligung der Oberlippe. Somit wäre das Zeichen ,,«;" an und für sich
treffender; ich habe jedoch wie in früheren Arbeiten die Bezeichnung
r beibehalten, um Verwirrung zu verhüten. Wie j von i, ist v von u
(immer »wide«) durch keine bestimmte Grenze zu trennen, ganz wie
in den schon beschriebenen Nachbardialekten. Oft, z. B. im Inf
hojuaV GbiBaTb, war es recht schwierig, sich für daè eine oder das
andere zu entscheiden.
2. Für die zwei 1 des Dialekts — koronales l, dorsales P —
trifft im Ganzen die Bescheibung der entsprechenden zwei Laute des
ugrorussischen Ublya-Üialekts zu, s. Arch. XVII S. 335. Auch in dem
vorliegenden Dialekt ist für das l keine bestimmte Verschluszstelle,
sondern vielmehr eine ziemlich breite Verschlusszone anzugeben, inner-
halb deren die Artikulation des Lautes sich bewegt. Z. B. stimmte das
l im Prät. poïôzyu sehr nahe zu dem Ublya-/ des formell ganz ähn-
lichen Wortes. In colo, Stirn, najwU, halb und halb, zur Hälfte, hatte
man das 1 des Ublya-rusnakischen moJoti, d. h. mit Verschluszstelle im
12 OLAF lîROCH. H.-F. Kl.
Präpalatalgebiet oder wenigstens am Hinterrande der Alveolarzone ; die
Zunge hat somit eine ziemlich »hohle« und etwas zurückgezogene Lage.
S 7. An das Kapitel über die Aussprache füge ich noch einen
Punkt an, der eigentlich mehr der Lautlehre des Idiomes angehört,
aber, wie schon gesagt, zur Charakterisirung des Sonderdialekts besser
hier anzuführen ist. Es ist das Phänomen der Erschlaffung der
narrow-Vokale in Diphthongen Verbindungen.
Schon bei der Beschreibung der Vokale t (§ 3) und w (§ 4)
habe ich angedeutet, dass diese Vokale, die an und Rir sich im Dialekt
eng (narrow) sind, in Diphthongenverbindungen einer gewissen Ver-
änderung ausgesetzt sind. Diese Veränderung ist eine Erschlaffung,
oder besser vielleicht ein Nachlassen in der Spannung bei der Artiku-
lation. Dass es thatsächlich wohl die den Vokalen eigene Spannung des
Zungenkörpers ist, die in der erwähnten Lage schwindet, schliesse ich
besonders aus einem Beispiele wie .s/j^aw/V (»Cbmanhitt«, Parte. Pass, von
slpaV)^ wo ja das j zugleich ausserhalb und innerhalb eines Diphthongen
zu hören ist. Dass die Erschlaffung auch weiter führen kann, zu einer
gewi.ssen Veränderung der ganzen Artikulation auch in anderer Hin-
sicht, wird unten ersichtlich werden ; ich halte aber das Nachlassen
der Spannung für das principielle und wesentliche.
Die hierbei in Betracht kommenden Vokale sind also besonders
t und ('J. Dazu gesellt sich das r, das in unserem Dialekte häufig auch
in Diphthongenverbindung vorkommt; z. B. Infinitiv n^hjt\ tragen,
u. ä. Auch das f* erleidet, soviel ich urtheilen konnte, dieselbe Ver-
änderung, wenn sie auch nicht so deutlich bemerkbar ist; in den
meisten Fällen behält es nämlich den Klang eines geschlossenen e,
und eine stärkere Annäherung an das offene e schien seltener zu sein.
Indess ist dabei zu bemerken, dass die Grenze zwischen e und f'
durchaus nicht fest und lautgesetzlich abgegrenzt ist, Schlussfolgerungen
daher immerhin etwas unsicher sind.
Bei dem i merkt man dagegen die Erschlaffung viel deutlicher.
Nicht ganz selten führt diese so weit, dass ein -^y, z. B. im Nom. Sg.
Mask, h'otrii (KOTOi)bin), nur schwer vom -ei des Gen. Dat. Fem. des-
selben Wortes, hoiréi, unterschieden werden kann; ebenso nähert sich
das t einem e z. B. im Prät. vi'dzni (ßii.'^lu'h). Gewöhnlich war es
jedoch zweifellos, ob i oder e anzusetzen sei; besonders instruktiv zur
Bestimmung der Artikulation war eine Form wie Nom. Sg. Mask.
séstiL der sechste, wo das in der Nebensilbe hörbare gewöhnliche
offene e sich zur Vergleichung darbot.
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUUIEN. 1 3
Am wichtigsten für uns ist jedoch die Erschlaffung des oj. Sie ist
z. B. in sédzmon, siebente, vôsmoi, achte u. v. a. zu hören. Ob in solcher
Verbindung auch die Labialisirung des w durchgehends weniger stark
wird, wie es in den eben angeführten Beispielen der Fall zu sein schien,
bleibt mir fraglich. — Dieselbe Erschlaffung erscheint natürlich auch
vor folgendem u, z. B. bom (öhU'b). Deshalb bereitet uns der Dialekt
bei dieser Diphthongenverbindung eine etymologische Schwierigkeit.
Wie im § 46 näher ausgeführt werden wird, wird das alte o unter
dem Einfluss eines tj (z. B. sott ging) gewöhnlich stärker labialisirt,
dadurch auch im Klange geschlossener; ich bezeichne diesen Laut
bedingungsweise zur Klarstellung einiger Fragen mit „ô" (..sow"). Das
erschlaffte o) in diphthongischer Verbindung kommt eben diesem .,0"
nahe und fallt bisweilen mit ihm zusammen. Typisch ist hier die
Vergleichung des Präteritum Mask, roisou, Bbiiue.Th, mit einer parallelen
Form desselben: rcoisou. Etymologisch sind sowohl das lo der ersten
Silbe, als Vertreter eines alten y (w), wie das 0 der zweiten, als Ver-
treter eines alten b, unzweifelhaft; aber in der zweiten Form könnte man
ebenso treffend ,xoisoiC' schreiben, insofern als die beiden o-Laute
nach dem gesagten in denselben geschlossenen, aber nicht gespannten
Vokal zusammengefallen sind*). In unserem Dialekt erscheint aber
auch das alte ö als w, z. B. vom er. Soll man nun in dijmoUy nach
Hause, wo die letzte Silbe ,,0" hat, auf älteres -öu, vgl. ostslovakisches
Jôlufiijj oder auf -ou zurückschliessen .^ Dieselbe Frage erhebt sich bei
der Endung des Gen. Plur. -oh, z. B. snèpou, das bedingungsweise
,Jnépôw^ zu schreiben wäre; hier weist ja das Jgrorussische älteres -öu,
d. h. jetzt -?/M, das Ostslovakische aber älteres o auf. In dem letzten
Falle scheinen viele Beispiele mit offenem 0 dafür zu sprechen, dass
die Entwickelung wie im Ostslovakischen verlaufen ist, oder gar viel-
leicht dafür, dass die ostslovakische Flexionsform eingedrungen ist.
Aber in einem Worte wie dômou bleibt man völlig im Unklaren.
A n m. Wahrscheinlich lässt sich die in diesem Paragraphen
behandelte, sehr interessante Erscheinung auch anderswo wiederfinden;
so halte ich dafür, dass die Aenderungen des grossrussischen -wft,
-iö in -oft, -yö u. ä. auf diesem Lautprincip beruhen**); vielleicht
*) Gelegentlich gelangte man in der beschriebenen Stellung von dem
i'j sogar ungefähr bis zum gewöhnlichen offenen 0: iag is cirkvf
vo'idzeme (vojf-), wenn wir aus der Kirche kommen.
**) Vgl. hierzu jetzt Schachmatov in E. Bvaa^, Ki» HCTOpiH ntuiiKop.
roBopoBT>, KpHTHq. Ot3lib'b. C. IIö. 1898, S. 35. ff.
14 OLAF BROCH. H. F. Kl.
könnte die Erscheinung auch zur Aufklärung der Behandlung gewisser
Diphthongen älterer Sprachperioden beitragen? Nach ein paar Bei-
spielen könnte man geneigt sein, dieselbe Erscheinung gelegentlich
auch bei der Verbindung Vokal mit Nasal (m) wiederzufinden; doch
sind der Beispiele für Schlussfolgerungen zu wenig. — Ich benutze die
Gelegenheit um auf einige Beispiele im Ublya-Rusnakischen auf-
merksam zu machen, die an das hier besprochene erinnern; hûlsyiy
grösser, während ö gewöhnlich als îî, d. h. narrow, erscheint; oft viiii,
miriy er; hmii Mist; ebenso nicht selten eher ?< als û in der Loka-
tivendung der Pronomina um. Auch auf die Entwicklung des û
aus altem ö zu w (immer wide), z. B. Dat. Lok. mi^ n^ùi ihr, sei
hingewiesen, wenngleich hier auch andere Faktoren eingreifen. Vgl.
betreffs n:u Archiv XIX ii, wo bereits die »Erschlaffung in diph-
thongischer Verbindung« als Erklärungsprincip benutzt ist.
S 8. Zur Beleuchtung des Korumlya-Dialekts folgen in Trans-
skription eine kleine Erzählung und weiter eine kleine improvisirte
Schilderung aus dem Dorfleben um Ostern ; die letztere hat in so fern
Interesse, als in ihr der Dialekt ohne die Sagen- oder Märchentradition
erscheint, die sonst leicht möglich ist. Die Uebersetzung ist überall so
einfach, dass sie bei Seite bleiben kann.
I.
honi jedên^) CH/au^ rvm mau dra snmNi srin^é^ i vom pohndu totl
dra sv'nVé na inrmaroh. jak prisoii-) do vdroSa, f a na slehdnce^) n\'
chcéVi ho inihV^), ho n'e mau iSfm zapladV, a cïgan iz zhlom'')
fiJsprdriu konfrak, ze jak predä sri}Cê, ta plaça hudzê na poli
^) Schneller gesprochen ungefähr idin, s. § 5.
^) Mit dem geschlossenen ,.ô", von dem § 46 die Rede sein wird.
•^) slehdnt, Zollamt, -haus.
**) Das S ist Ergebniss einer cigenthümlichen Entwicklung.
•'*) Auch izi'dom gesprochen. Die Form des Substantivs ist bcmerkens.
wcrth. Zu erwarten ist die Form zyd , die ja auch mehrfach belegt
ist. Die Aenderung sowohl des z wie auch des folgenden Vokals
muss der Verschleifung mit dem z zugeschrieben werden; vgL die
Aussprache des 3/K im Moskauer Russischen.
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. I S
2n'isôn^) cigan do jnrmarlm zebco predau srin^f\ prison gif rûônm
iedén sougabiroush'^) (skii) haidnk^) i p'osd se cf gana, ze kéPo^Jchce
za toti s-vin^ô. a dgan kåzf, ze rom^^^) tûechee Vern dvâtséV^^) peiV
pâPic^^]. a haijh'ik mn kåze:h sâVemfl] dgan^e! so ei po paVicacli,
ta n^e roPéieP^) pen^vzi^^) vz^æV jak pdVice.
a haidnk posdu^^) i povédziu pdnoi sehe, ze^^) tam {eden cf gan
prednva dra falm svinge a n^échce za n^i (n^ich) n'ïS Vern dvdtf^cV peiV'^'^)
påVic ; a pan kdze haldnkoi^ zehvj ho zavolaii gii n^ömn *^). Itaidnk
posoH gil n*ömu i zauolan ngana gu pdnoL pan rioisou^^ von is
^j Wegen des o vgl. oben 2. Man bemerke den doppelten Accent.
Auch die Form pri[i]s()U habe ich notirt; das i war bei langsamer
Rede schwach hörbar.
') Beide 0 geschlossen. Auch ^0? ; in dieser Form kann wiederum das
0 vor l als „o'* erscheinen; jedoch ist diese Aussprache seltener, was
sich nach den Lautgesetzen des Dialekts nicht erklären lässt. Was
den Wechsel / : u betrifft, so theilt mir Szâbô mit, dass auch das
Magyarische die beiden Formen kennt. Zur Form des Nominativs s.
die Plexion der Adjektiva.
*) In diesem Worte, wie bisweilen auch sonst, war ich im Zweifel, ob
nicht das n besser als high-back-narrow (fi) anzusetzen sei. Vgl.
dazu Studien § 3, i.
*) Das e etwas geschlossener, aber nicht volles e. Bisweilen auch reines
offenes e.
'^) Rascher auch uvm gesprochen. Der Uebergang von bilab. v in u
ist nicht selten; s. § 6, i.
*') ts scheint, wenigstens bei rascherer Rede, auch c gesprochen werden
zu können.
^*) pdVica Stockschlag.
*') Das erste t etwas geschlossener. Zum 0 vgl. § 46.
^*) Das Verhältniss e : c war in diesem Worte schwankend und akustisch
schwierig. Auch noch anderes im Worte macht Schwierigkeiten. Ich
habe den Nom. Sg. als ieden pcn^œz notirt, wo das æ auf v weiches«
Z deutet, wenngleich man jetzt z hört. Im Nom. PL habe ich auch
imi*azi notirt, aber geschwankt, ob a oder æ zu schreiben sei. In
der Form des Textes war ich ausserdem unsicher, ob in der ersten
Silbe e oder c vorzuziehen sei.
^^) .,pôsoiV\ s. S 47.
^^) Besser Zà.
'')peT? S. S 44, S 42.
"*) Zum Verhältniss der 0 in n^öho : nVmiu vgl. § 46.
*^) j,roisou^ ; vgl. dazu § 7 und § 46.
l6 OLAF BROCH. H. F. Kl.
chîzy i kàze dgan^oi'^): sô prôsis za tot i svinge? a et gan käze: pan
vePkomôzmi, ja n&chcu Veni dvdtseP('et^?J peiV päVic,
pan haze haißuhoi: ket*^^) dgan n^écïice pen^êzi^^)^ ta mu dai tot i
dvåtseV peiV päPic. i haidûk polàzyU' cïgana na zHm^') i tag mu ddn
påVice. aPe jak prislô na trinådu^^) pdPicu, a cf gan kdze: n^ai'^)
cékaitU^ bo (a mam iz ieénîm zydom kontrakt èe za kéVo ia preddm
svinge, ta z n^im^^) na poll hndze totd pldca. ho kedim iêôu do vdroSa,
tam n'e mati isim^^) zaplaciV za céjdulku^^), tåzme kontrak [ijsprdviPi
(is-) takl' (-kfi), ze za kéVo {a preddm tot! dva svhvé, ta hndze na
polj pldca. ta ia odohrdu poloiiku^^)^ a vern n^ai odhére svôin^^)
polötikii.
(Eine zweite Version, am folgenden Tage: ho kedi ia hnau do
vdrosa svöio svinge, i tam mu n^e mdu pénV'zi^^) daV za ceißidhi'^^), tazme
kàntrak takï zràhiPi^ ze za kéPo preddm svin^é, ta pldca hudzê na polL
ta ia svôiu pldcu odohrdu, ta n^ai i vcôn svôiu odhére).
^) .,-n^ö/" ; s. § 38. Eigenthümlich ist der Wechsel harter und weicher
Formen; ähnliches z. B. in Sœi<t\ Theil, Instr. Sdsc'ou und Sdstoii,
s. § 12, a.
^') Reines offenes e; dabei nicht „Æ^", vgl. das Ostslov. Studien § 16, I
(S. 33).
^*) phi-? Vgl. oben Anm. 13.
^^) Auf die Erde. Das Wort war schwierig; vielleicht wäre die Schreib-
weise z^hn ebenso zutreffend, dann wäre aber das z^ auffallend.
Trotz wiederholter Untersuchungen Hess sich der Vokal mit voller
Bestimmtheit nicht feststellen. Wie gevöhnlich bei den s-Lauten war
weiter die Palatalisirung unter Umständen schwindend. So gelangte
man auf die Form ,.zinV\ — Der Ausdruck war dem im Rusnaki-
schen wohl bewanderten Pastor Szäbo aus diesen Dialekten unbekannt;
vgl. aber im Ostslovakischen Ausdrücke wie do Semi, na zémi.
**) Schneller gesprochen ungefähr stu, indem der erste t-Verschluss er-
schlafft und ausbleibt.
^•^) Nicht mit œ notirt, wie eher zu erwarten wäre.
^^) Auffällig bleibt mir die Form nhm, die ich daneben notirt habe.
^') D. h. iz Sim, womit.
^^) Es blieb mir sehr zweifelhaft, ob nicht eher céi zu schreiben sei.
Vgl. die folgende Version, wo ich entschieden r hörte. Bedeutet
natürlich »Quittung«, für erlegte Accise.
^'') ^.polonkiV'^ und mit Vokalharmonie auch ,,pôlouku^' , vgl. § 47.
•'") Oder ungefähr ,.svôiu'* ; zum 0 vgl. § 46.
1899. No. î. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. t;
/ hanlnh j)osàiO^) za zydom i Mze zydoL èe ci prduda^ ze tt nias
istnti cifjioiom kôntrah\ ze za IcéVo non predâ sr? w V, ta phka Imdzo
mi poll? a zijt kdzo: prduda, tvie^^) hirntrah, so zme zrôbiPi fijs
nganom. tag ïyt prièôu gu pânoi i kâzo pan : cf (jan uz odohrdu
poJöuku^^) pldciy Mnar pdPic, a irnmc ti mas odohrdfK
jag zyt rnlzfu ze [akd to pl dra, ta kdze zyt: ja rddn^c^^) dam
pni^hi^^), a pdVico n'tkhen. i tag vtohmn fijzvhp'i'^^) dzesVitka i tak se
mentovdti ^) pdVic
a pdn rfganol dau totii dzes^dtku so od zyda dostdu, ajXf' (Sé)
nm f druhu dzesYftkti dau za tod rePfkP'*) smuh. a zyt kdzau ze
fsriganom )iVgda se n^e chcé [iJschôdziV (is-) na iednir"^) drdhHj yVTgda!
a ci'gan ni'an ponUhi^^), i tak poskakvjvci^'^) posim domou^^).
II.
na pondzelok rdnOj kolo dzendtei hodzrnt poiidu^) domou^) p^so,
jak priidu do mldla% na sdmi^) prédok pôvhn ôtsoi'*) èe jag mi
^*) »Hier ist . . . .;« das u wird in dieser Verbindung ziemlich stark nach
vorne, gegen û hin, verschoben.
^^) Oder -n^e'i (n^Pl?): lieber.
*^) Auch mit kurzem è. Aus fijz z-, hier somit kein S durch das vor-
angehende z hervorgerufen, vgl. iz zidom oben Anm. 5. zéhn^a,
Tasche, vgl. mag. zsebb.
^) Sich befreien. Vgl. mag. ment.
^^) Das d in tod, das wegen des folgenden r aus / entstanden ist, ist
bemerkenswerth. Vgl. § 37.
^) Schnell: naidnü; vgl. Anm. i.
^^) Beide u nach vorne, gegen il hin.
^) rPOsôiV' und ,,dôm6u". Vgl. § 46; § 7.
') Auch pöidu wurde angegeben, jedoch als seltener: beide Formen
lassen sich ja leicht erklären, vgl. das Ugrorussische.
*) Hier habe ich in der ersten Silbe offenes 0 (nicht „fr) notirt: vgl. I
Anm. 38.
^ Dorf.
*) mti, 'invyij s. § 19.
^) ^» ^- ^- ™^ langer Pausa, habe ich nicht gehört. Hierin scheint
somit der Korumlya-Dialekt mit dem Ostslovakischcn zn stimmen.
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1897. ^'*^. *• ^
1 8 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
préisou^) od kracima"*) do veVîkodn^a^) i ukdhi^ jagein^) se (s^a) uh^u-
potpn pcbidu popåtriP^) svo[i]ich dåumch kamaratou, a ked^ Mdid^ maV
kedi^^) mo[i]i kamardtt, ta pcoidzeme va poVo popåtnV oziminû.
na drûhi (-hü) dzvh^ ptbidzeyne do Veså [i]s pUskami na Snèpvj i
tarn bndzeme do véSera, na reSår^^) prhßzeme domöu% na tréci
dzen^ pmßzeme na riboj a i na rdki, i ja ulåpiu (ednû ribu barz
veVîkUj so måla pôiimetra. pötimzme prfSPi domöu izme popråzyVi
ribcOf tåizme veVilm hoscinu^) izrohiPi. a tot i so se hosciVi, ta kdzaVi,
Se iU takî faim ribo n^e iJdVi, iak toti btdH, i bars sinmi'e j^odzékovaPi
za liosdnu i to kazåVi, ze bot ?i>e zbdVi chod^bio^^) kdzdn dzf^n* bid4^^)
taka liosdna.
na sttmiil dzm^ péidv do vdrosa i sebe knpii summ sdti, kdlap
i bogdn^ce, a { sestré^^) ktipu sftmnn vhnstku a i pàntPïk^%
na reViki stvdrtok rdno pmdu do clrkri (kvi) na slnzbu i tam
budzéme otprdiiVæV sluzbn spivamé i s vrsûrn^ou^^) dou^iâdna^'^), jar/
^) = jag iem oder jag^em pr ri sou . . . , s. § 22. Vgl. gleich unten
jagem,
7) Weihnacht.
®) d war in der Aussprache schwindend (ebenso wird t stark reducirt
in der Verbindung sc, z. ß. im später kommenden hoscfna). Die
selbe Form scheint auch für Nom. Akk. gebraucht zu werden: na
vePi'kodn^a,
^) Am besten wohl so zu wiedergeben; ich schwankte zwischen / und /
s. S 3-
*^) map kedi: Zeit haben.
^*) recdr, das ich mir anfangs neben voMr notirt habe, wird wohl eine
unter Einfluss anderer Dialekte entstandene, vielleicht geradezu ent-
lehnte Form sein; vgl. § 55. Ebenso habe ich anfangs do vécera^
später 'Sera notirt. Morgen heisst rdno : Mittag : poludn^a (Nominativ).
**) Seltener chozboj. wo z aus S, d. h. r entstanden ist; s. § 55.
^^) Die Form bold (älteres byla) kommt vor, aber, wie mir schien,
seltener.
^*) Wenn ich daneben auch sestre notirt habe, so weist diese Form gewiss
auf Entlehnung aus dem Ostslovakischen, wo ja altes s^ als S auftritt:
s. Studien S. 40 (§ 19). Ebenso habe ich einmal zaS für zas^ notirt,
s. unten.
^•') n und t hatten nicht dorsale Zungenartikulation, trotz des folgenden P
Für mehrere der voranstchenden Wörter vgl. das Magyarische.
IC) ves'?
^^) Bisweilen kann mir die Schreibweise do n mhm treffender vor, d. h.
mit hinterem n. Das 0 ungefähr „o", vgl. § 46.
l899- ^»0 1. WEITËRK SLOV.-KLEINRCSSISCHK STUDlKN.
Î9
is ctrh'vi Vibidzeme, to hudzéme fristilcovüV^^) a pàtim hudzême lophi
hiP^^). na vpsnr imidzeme zas^^'^) do cirkvf na strn.4\ a mgzme rwSVi
is cirhrt (-vi), tabors se cma bcold**^), ta jfhfzme nVi domôu, ta iedén
slovf'k updt^^) na kaml'n^a^') so Vêdva ustänn[u]j a jf os sehe hårs tiohin
i sam se tak iiohfu n kami'n^a ('mltVa)-^). so chorti hom za tri' ti'in^e^^)
i Vern malo ze n^e ijniâr. ked^ dàrhtorotj -^) u^e zarôlal'i haVi. ta hom
Htnflr.
Auch folgendes mag hier mitgcthcilt werden:
na reVfkodn^a^) kdzdii slovok, iachndohnil''') tak i hohàttj, pàskn
n^esé do clrkvi posveciV, a pôtim kdzdfi domôu ucika, iedén pred drnliim,
kôtrii Vem iag nâiVepse hôdzen nvlkat\ pôtnn poslda[i]ûV kôlo stôla,
i tak pâskn iêdi^d. po pöhidn^u dziuki hduPa se Vého (aho) spivaiûP.
na pondzélok râno pdropkidiW-^) dzhiki poVmaV i tâin pôtnn jich
hôsr^a. jw pôludn^n ohVIvaiùtse chlôpce iz dzlijkami.
Kap. IL Flexion.
Für die folgenden Paradigmata und die ganze AusRihrung des
Kapitels gelten die Bemerkungen, die Archiv XVll 382 gegeben sind ;
vgl. auch Studien S. 46 — 47.
Substantiva.
§ 9. a-, ja-Flexion.
i) Sing. Nom. zend (-/Kenn)
Gen. zeni
Dat. zen^é
Akk. zenff
Instr. zen<)U
Lok. zen^é
Plur. Nom. zen!
Gen. z(*n, zenou. -noch
Dat. zendm, (-nom)
înstr. hndmi, zênmi, ionoma
Lok. zendrh, -noch.
*'*) Wegen i : t vgl. § 3.
»») Ball schlagen.
*") Eigenthümliche Syntax!
^') Ist gefallen.
^) Hier mit reinem i notirt, wie dies auch 7.11 erklären sei; vgl. § 53.
Wahrscheinlich aus dem Ostslovakischen.
«) -zn'e?
**) Nur das letzte 0 geschlossener; vgl. § 47.
'^) 1). h. iak chudôhiîi . . .
s«) D. h. pärohki idûV.
20 OLAF BROCH. H. -F. Kl.
Die besonderes Natur des o bei folgendem u, z. B. im Instr Sg.
zenön, wird § 46 besprochen werden. Was die Verbindung ou im
Gen. Plur. betrifft, sei weiter auf die Bemerkungen in § 7 hingewiesen.
Der Vokativ Sing, geht immer auf -0 aus; z. B. rfho; ebenso
bei ja-Stämmen: dhVo.
Der Dat. Sing, scheint auch die alte Form des Gen. annehmen
zu können; wenigstens habe ich notirt, dass der Bewohner von Korumlya
von .sich selbst sagt, er sei ,,rùskei ?/n" oder „po vir? rnsnak''.
Vgl. die ja-Stämme.
Der Akk. Plur. schien alle drei für den Gen. Plur. angeführten
Formen verwenden zu können ; auch bei Wörtern, die lebendige Wesen
bezeichnen, findet man aber (und am häufigsten?) die Form des Nom
für den Akk. gebraucht; vgl. § 8. II: dzhjki (.rlniKu) poPluaP.
Die Findungen -am -om, ach -och u. s. w. sind allem Anschein
nach ohne jeden Unterschied im Gebrauch.
Die Entwickelung des alten y (hi) nach Labial zeigt sich z. B. in
Sg. N. rlba (Fisch). PI. N. A. rihio
G. — hoj G. r/p, riboH, -hoch
D. L. — he • D. rtbam, -hom, -hvjni
A. — hu I. — haniK -homa
I. — hon L. — hach, -hoch.
Auffallend ist die Form des Dat. Plur. auf -owi, die ich hier
— und nur hier — notirt habe. Ist sie richtig angegeben, dann weist
sie auf altes ö zurück. Die tonlose Lage machte übrigens die Wahr-
nehmung unsicher, das folgende tn jedenfals das ij weniger typisch
(S 7)» vveshalb mir die Form fraglich blieb. Möglicherweise Hesse sie
sich übrigens auch so erklären, dass der Nom. Plur. auf -o) zu einer
gelegentlichen Neubildung Anlass gegeben hat.
Stämme, die auf Guttural auslauten, stehen unter der Wirkung
alter Palatalisirung. Der Uebergang y ^ i nach Guttural findet sich
im Korumlya-Dialekt, wie bei einigen, aber nicht allen Ugrorussen.
Wir bekommen somit das Paradigma
Sg. N. ruM (Hand) PI. N. A. rala, seltener r/fki
G. — M G. mk, -him, -kâch, -koch
D. L. — CC D. — kam, 'kom
A. — ku I. —kamt, -koma
I. — kôij L. —kdch, -k(>ch.
Bei mâcha, Fliege, Gen. mvchi u. s. w. habe ich die auffallende
Thatsache notirt, dass im Dat. Lok. ch nicht in s, sondern in s
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEIXRUSSISCHE STUDIEN. 21
übergeht: muse. Daneben auch die — vereinzelt stehende — masku-
line Form mnchoi.
2) Sg. N. din'a (awha) PI. N. A. dhve
G.
D.
L.
G. din\ -yi'ou, -n^och
-n^i, n^e D. — n^am^ -iï*om
I. —iVami, 'H^orna, din^mi
A. —nHi L. —n'achf -n^och.
I. — n^oii
Wörter auf s, z (vgl. oben die a-Paradigmata) :
Sg. N. dum (Seele) PI. N. A. dmy
G. D. — sy G. — Sy 'S()H, -such
A. — Sff D. — säm^ -Sôm
1. — sou u. s. w.
L, — G. D. oder duSé
Ebenso z. B. n'/la, Rose, Gen. -zy u. s. vv. Hier wurde auch
für den Dat. Sing, neben zy die Form rttzc angegeben.
In den Wörtern auf -ca tritt die Einführung einiger »harten < En-
dungen noch deutlicher hervor:
Sg. N. carfca PI. N. — ce oder -c}
G. — ci u. s. vv.
D. L. {—ci) oder -ce
u. s. w.
Ebenso z. B. iniVica, Stock(schlag). Die Endungen dieser Para-
digmen zeigen somit nichts von dem Schwanken zwischen c und c\
das aus dem Ugrorussischen bekannt ist, s. Arch. XVII 385. Anderes
werden wir dagegen im Paradigma zy&d § 10. b. 3 sehen; man vgl.
dazu § 41.
— Eine Vergleichung der a-, ja-Deklination unseres Dialekts mit
derselben im Ugrorussischen und im Ostslovakischen giebt nur zu
wenigen Bemerkungen Anlass. In der Behandlung des Dat. und Gen.
Sing, steht der Dialekt dem Ugrorussischen näher; noch mehr aber
jn dem Zuge, dass Akk. und Instr. Sing, verschiedene Formen,
die selben wie im Ugrorussischen, haben: zenn, zenöu, während das
Ostslovakische für beide Formen dieselbe Endung hat: håbu. Im
Plural erinnert die maskuline Endung -oii des Genitivs mehr an das
Ostslovakische, der häufige Gebrauch lokativischer F'ormen (ach, -och)
in demselben Kasus aber eher an das Ugrorussische ; übrigens ist darauf
nicht zu viel Gewicht zu legen, da meine Skizzen nicht den Anspruch
auf erschöpfende Darstellung erheben können.
22 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
§ lo. o-, u- und jo-Flexion.
a) Maskulina. Die verschiedenen Paradigmen zeigen durchge-
hends dieselben Endungen; nur muss die lautliche Entwickelung des
alten y (i»i) beachtet werden ; nach Labialen erseheint es als to (ffrîhoj),
nach Gutturalen als i (rohi *)), sonst als i (Vest).
Sg. N. sne2)**)j Schnepfe. PI. N. snêpoj
G. A. snépa G. -pot4, -poch
D. —pu, 'pojf -port D. —pam, -pom
I. — pom I. —pami, -poma
L. — pe, 'pu, 'poi, -povi L. —pack y -poch.
Uer Vokativ, auf -e, ist z. B. aus der Form slovése — ^ aus c
— ersichtlich, s. u.
Ebenso flektirt wird z. B. (frip, f/rfba Pilz***), mit durchgehender
Wurzelbetonung. Ein anderer, eigenthümlicher Accenttypus findet sich
in Ves Wald: Peså^ Vesbi u. s. w., mit Oxytonirung im Sing.; dagegen
Plur. Vési, Vésou u. s. w. Endbetonung ist durchgeführt z. B. in
rv)ch (Horn) Plur. rolu (-hi, vgl. oben)
rohd. u. s. w.
u. s. w.
Bemerkensvverth sind bei diesem Worte der Gen. Plur rvtch
neben rohöu und der Instr. Plur. rthhmi neben rohdmi. Dieselbe
Betonung z. B. in vojI Ochs, vola u. s. w.
Als Endungen werden nach Gutturalen gewöhnlich solche gewählt,
die keine Veränderung des auslautenden Stammkonsonanten fordern.
So ist z. B. ein Lokativ sloréce (slovéh, -veka u. s, w., Mensch) sel-
tener, gewöhnlich dagegen slovéhii, -ko i, -kovi; vgl. Lok. m tiyii race
neben rbkuj in dem Jahre. — Einige mal habe ich auch einen Gen.
Sing, auf -u no tirt, z. B. töJio rcokn (seltener rôku, vgl. nok oder
rok Jahr) oder do jnrmarkii § 8 I, somit nach Guttural. — Eine eigen-
thümliche Form des Nom. Plur. zeigt das Wort pojst (Fasten, Gen,
posta u. s. w.): posci\ wiederholt bestätigt; es handelt sich wohl um
einen kirchlichen Ueberrest.
*) Grade bei diesem Worte habe ich daneben auch rohi notirt; jedenfalls
ist dies eine seltenere Form, eine Analogiebildung, die im Nom. Sg.
Mask, der Adjektiva, -kli neben -ki, eine Parallele hat.
**) Daneben auch, aber seltener, mit n\
***) Eigenthümlich ist, dass g gesprochen wird, nicht //; vgl. dagegen
hrom Donner u. ä. Wiederum eine Mischung, die aber aus den
Nachbardialekten keine Erklärung findet.
1889. No. I. WEITERE SLOV.-KLEINKUSSISCHE STUDIEN. 23
2) S171 Sohn, Gen. sina u. s. w., wie die oben angeführten Para-
digmen. Jedoch hat der Nom. Plur. neben spii*) auch die u-Form
sniöve bewahrt.
3) Die jo-Substantiva haben durchgehends dieselben Endungen
wie die o-Paradigmata. Nur Nom. und Gen. Plur. zeigen nach meinen
Aufzeichnungen neue Formen.
Sg. N. kröfnpeP, Kartoffel**) PL N. A. krömpVe
G. ^2^^^^ ^* — P^^^U oder krömpeP
u. s. w. u. s. w.
Ebenso z. B. kon\ kom' Pferd, aber oxytonirt: kon\i u. s. w.
Plur. kon'é u. s. w. In diesem Worte habe ich den Vokativ konUt
notirt, wo ausser der Form auch die Betonung auffallt.
b) Neutra,
i) Sg. N. A. cela (Körper) PI. N. A. ceîd
G. — là G. ceï, céloHj -loch, -hich
D. —Iv, -lôù 'lôvi D. —lôm, -låm
I. —lom I. — låmij (-löma)
—Vé, 'lu, 'loi, -lôvi L. —loch, -lach.
Ebenso z. B. ôzero See***), cola, célo, Solo Stirn — wegen Sic
s. S 55.
2) Sg. N. A. poPô (Feld) Pl. N. A. poPâ
G. —Pâ G. poP, -ÎViHtf), 'Pôch
u. s. w. ; nur habe ich u. s. w. Im Instr. scheint
im Lok. kein -Pé no- -Pôina ebenso gewönlich
tirt f). wie -Pâmi zu sein.
Ebenso z. B. voPo Kropf, mor'o Meer; bei letzterem habe ich
auch die Genitivform mor éi, jedoch als selten vorkommend, notirt;
*) Hier geht also der Accent vom Nom. PI. ab auf die Endsilbe über,
ebenso wie im Grossrussischen.
**) Man könnte nach der Aussprache auch an lo denken, mit einem durch
das folgende m bewirkten Nachlassen der Spannung; vgl. § 7, be-
sonders die Anm. Wahrscheinlich ist mir jedoch, dass an 0 festzu-
halten ist.
***) Daneben toua, das hier somit Fem. ist; vgl. Studien S. 49.
t) Zu beachten ist hier die Aussprache des oi im Dat. Lok. Sing bei
vorangehendem weichen Konsonanten: das 0 wird als „ö" gespro-
chen; s. dazu Archiv XVII 373 — 74.
77) Ausser dem letzten ist auch das erste 0 etwas geschlossener; s.
s 47.
OLAK BROCH. H.-F. Kl.
die Form wurde mit reinem e gesprochen, ist deshalb auch lautlich
beachtensvverth ; vgl. die i-Stämme.
3) Als Beispiel der Bildungen auf altes hje sei angeführt
N. A. Zf/cYi Instr. zy&om
G. — cYt Lok. —&f: nur diese Form
D. — cV>. <V>y, -c'ôvi wurde mir angegeben.
Zu dem r' dieses Paradigmas vgl. c der Feminina auf -ica § 9, 2 ;
über das Verhältnis c* : r überberhapt s. § 41.
— Das zuletzt angeführte Beispiel, zycUt, zeigt in der Endung
des Nom. unverkennbare Aehnlichkeit mit dem Ugrorussischen (zyVa:
dagegen ostslov. zi've. .idrare). Wie der Lokativ zu beurtheilen ist,
bleibt die Frage; vgl, ugroruss. Zf/fi, aber auch ostslov. ziri. — Was
die sonstige Flexion betrifft, so lenkt nur der Dat. Sing, die Auf-
merksamkeit auf sich durch die neben einander stehenden Endungen
-ovi (vgl. ugror. -ort) und -0/ (vgl. o.stslov. -ol). Die letztere Endung
ist ja wahrscheinlich aus älterem -ovI entstanden. Es ist somit kaum
anzunehmen, da.ss beide Formen im Korumlya-Dialekte einheimisch
sein sollten; die eine — oder gar beide - wird entlehnt sein Nach
dem ganzen Gange der Entwicklung, der aus dem III Theil der Arbeit
erhellen wird, ist die Annahme wahrscheinlicher, dass die P2ndung -oi
auf dem allmählichen Eindringen ostslovakischer Formen beruht.
S II. Mischbildungen der a- und o-PMexion sind in un-
serem Dialekt wie in den Nachbarsprachen zu finden, sogar in dem-
selben Beispiel: f/dzcla Hausherr.
Sg. N. gdzda PL N. gazdl, -duve
G. —dl G. A. — döu
D. — doif 'dovij 'du D. — (Wm, -dom
A. — dit I. — dàmi. -dôma
I. —dom L. — dach,
L. ^(îze
§ 12. i-Flexion.
a) Fejninina.
Uebergang in das Maskulinum und die o-Flexion habe ich z. B.
im W^orte »Ofen« notirt: mlén pec, Gen. j,'røt u. s. w. Bei der regel-
mässigen i-Flexion der Feminina beansprucht in dem folgenden Para-
digma besonders der Accent Aufmerksamkeit.
l899- No. I. WEITERE SLOV.KLEINKUSSISCIIE STL'DIEN. 25
Sg, N. A. kojsV (Bein) Pl. N. A. koscé. (-ci)
G. ] G. —ce i, -c\')ch, 'C'ou
^ \ kosd"*} r^ ,' ,
D. j D. —c^am, -Oom
I. — &ÖU I. — c^àmi, (scmf)
L. — cf (-ce) L. — &åcliy -c'âch.
Herr Monies war in seinen Angaben über diese Formen etwas
schwankend, und die ganze Deklination ist, wie man sieht, sehr bunt.
Auch der Accent scheint beweglich zu sein; so wurde der Gen. Dat.
Lok. Sg. auch in der F'orm kôsci andegeben, Instr. kôs&ou. Im Instr.
Plur. habe ich neben den oben angeführten F*ormen auch einmal
kost'mf und ausserdem kontmf notirt, wo das t ein gewisses Inter-
esse hat; s. § 55. Die erste dieser F^ormen ging bei schneller Aus-
sprache annähernd in kos*mi über, das ich aber nur mit Betonung auf
der ersten Silbe notirt habe. Daneben noch kosnu, das sowohl aus
kosimi (s. o.) wie vielleicht aus koaVmi entstanden sein kann. Zum
weichen & vgl. das. § 10, 3 zu zy&â gesagte.
Eigenthümlicher Wechsel zwischen c f&) und t und dadurch auch
zwischen »weichen« und »harten« Endungen begegnet uns z. B. in
dem auch hinsichtlich des Accents etwas anders gestalteten
Sg. N. A. Sæd' (Theil) Pl. N. A. Sœsce, (-ci)
G. 5œm**) G. -Cou, Sàstou, -toch
D = Gen. oder Sæscr D. — c\im, — tow, -tam
I. SdifC'oij, (Sàston) L. — c'ami, Sés^fui***)
L. =: Dat.; gew. -ce. L. — c^ach, -c^och, -toch.
In der Regel vermeidet man übrigens das Wort und gebraucht
das Deminutiv såstka.
Bei voSy Laus, ruft der lautgesetzliche Uebergang des i in y nach
i natürlich gewisse Veränderungen hervor, wie z. B. im Ublya-Rusna-
kischen. Aus den unten angeführten Formen ist weiter ersichtlich,
dass das Verhältniss der Vokale 0 : oj mit dem Verhältnisse 0 : u (d.
h. f() im Ublya-Dialekte beinahe völlig übereinstimmt; vgl. Arch. XVII
390. Ebenso besteht im Accente Uebereinstimmung. Die Beweglich-
keit des Wurzelvokals erinnert eher an das Ostslovakische, s. Studien
*) Vielleich daneben im Gen. -et ; Monies war jedoch selbst im Zweifel.
Vgl. den Nom. PI.
**) Hier wie in folgenden Formen schwankte ich öfters zwischen ,.«"
und ,.cp".
***) Bisweilen auch mit einem schwachen t zwischen ,v und m.
26 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
52 — 53. Die Formen ohne Vokal in der Wurzel wurden mir als durch-
gehends "seltener angegeben.
Sg. N. vos PI. N. A. riosy
G. G. L. rioSy G. vojSj -söii, -soch
A. zz Nom. oder (vsu) D. vioSdm, -söm, (vSam)
vvjsöUy (vsou), I. vojsnii', -mmi, -soma
L. viosachf 'Soch, (vsoch).
— Bei einem Vergleich der i-Flexion mit dem Ugrorussischen
und dem Ostslovakischen sind ausser den schon gemachten Bemer-
kungen noch einige Worte hinzuzufügen. Wo der Nom. Akk. Sing,
den Stammesauslaut -st hat, weist unser Dialekt (JaosP) dieselbe laut-
liche Entwicklung wie das Ugrorussische auf (vgl. JcusV), nicht die-
jenige des Ostslovakischen (kois); wir werden bei gewissen Infinitiven
dieselbe Erscheinung wiederfinden. Die Bewahrung des weichen c\
die schon § 10 berührt wurde, stellt zwar wahrscheinlich eine ältere
Stufe als das ostslovakische c dar, steht ja aber diesem wenigstens
eben so nahe, wie dem ugrorussischen t\ Schwierig bleibt die Ent-
wicklung des (harten) t in Formen wie SastoUf tom u. s. w.; es giebt
dafür keine Parallele in dem, was ich aus dem Ostslovakischen gesam-
melt habe, und auch das Ugrorussische scheint nur in begrenztem Um-
fange hartes t zu kennen; s. Arch. XVII 390, — Unter den Flexions-
formen ist auf den Gen. Plur. auf -r/ aufmerksam zu machen; man
vergleiche das ugrorussische -//. Der Nom. Plur. auf -e (vgl. auch
dieselbe H^ndung im Gen. Dat. Lok. Sg.), wohl als altes ç zu fassen,
das aus der ja-Flexion eingedrungen ist, hat Parallelen in dem von
mir gesammelten Material aus dem Ostslovakischen, während ich aus
dem Ublya-Dialekte ähnliches nicht notirt habe; jedoch ist hierauf
nicht zu viel Gewicht zu legen, wie schon bei einem ähnlichen Fall
bemerkt wurde. Die Form an und für sich kann ja auch als direkte
Entlehnung aus dem Ostslovakischen gefasst werden.
b) MaslmUna.
i) Viele Beispiele sind überhaupt nicht zu finden. "^imV wird
nicht gebraucht; dafür hrât^ha, grosser Weg, Chaussee, der Weg ,,rfo
Jnada*', nach der Stadt. Einen ähnlichen Uebergang ins Femininum
wie im Ugrorussischen (Arch. XVII 391) und im O.stslovakischen
(Studien S. 53) zeigt (ednä j^ésœV, Siegel.
1899. ^«O- I- WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCIIE STUDIEN,
2) Ob in den Formen der zwei Maskulina nocliét\ Nagel, und
Jokêt\ Ellenbogen*) noch {leste der i-Flexion vorliegen, ist sehr schwer
zu sagen; da bei einigen die Möglichkeit besteht, seien die F'ormen
angeführt, die ich aufgeschrieben habe:
Sg. N. A. nochéP PI. N. A. nochcé
G. — chc*â G. (nochci')y -c*ôu
D. —ch&û D. nochc^dnif -c^om
u. s. w. u. s. w.
L. nochcfj -cH(, -cV>?.
Ebenso hat lokéV im Lok. Sing, neben lolcc^ü auch lokcf : Nom.
Plur. heisst lokcé, Gen. Jokci neben dem gewöhnlicheren -&öh.
3) Vudzé (Leute, nur PL) hat im Gen. Vudzl oder -dz^öch; Dal.
-dzWm, 'dz^öm; Instr. Piidzmiy -dz^ômaf -dz^änii; Lok. -dz^ach, -dz'ôch
Das Verhältniss dz : dz^ ist interessant; vgl. das parallele Verhältniss c\t\
3) iidio Ohr, Gen. ncha; PI. Nom. ücha. Gen. wcä oder iidiou
u. s. w., d. h. wie eine gewöhnliches o-Neutrum. Der Accent bleibt
auf der ersten Silbe; jedoch Instr. PI. nchdmi**).
oköy Auge, mit eigenthümlicher Betonung; Gen. okä u. s. w.,
im Sing, wie ein gewöhnliches o-Neutrum. Aber
PI. N. A. oSi' Instr. osdmi, osöma, oSmi***)
G. vjS, oSöHj o.v/?'***) Lok. oSäth, oSöch.
D. oSänif oSöm
— Bei Vergleich mit den Nachbardialekten ist zuerst die Aufmerk-
samkeit auf die eigenthümliche Entwicklung der Oxyton i rung zu
richten; sie war ja auch bei früheren Paradigmen auffallend, vgl. ktoso
und die neutralen o-Stämme; dies ist ein Sonderzug des Dialekts, vgl.
*) Nur in dieser Bedeutung. Vgl. zu den zwei Wörtern das a. a. 0. im
Arch. XVII und Studien bemerkte.
**) Neben ticho habe ich als seltenere Form vucho notirt; dagegen nur
okö, worüber gleich im folgenden, ohérV (-hén^?) u. s. w.; die Lau-
tentwickelung des Dialekts steht also in diesem Punkte
derjenigen des Ostslovakischen näher.
***) Die letzte Genitivfoim ist sehr schwierig. In der Aussprache hat sie
mich stark an das ugror. U erinnert. Ist sie vielleicht von dort ent-
lehnt? Diese Möglichkeit liegt nicht so fern; so habe ich im Instr.
PI. einmal ocîma notirt, dessen c Entlehnung wahrscheinlich macht.
Den Vokal i habe ich in der besprochenen Genitivform zur Wieder-
gabe gewählt, weil er mir unter den Lauten des Dialekt das, was ich
hörte, am besten auszudrücken schien.
28 OLAF BROCIÎ. H. -F. Kl.
S 56. — Betreffs der Endungen ist besonders der Gen. Plur. auf -/
(710 chef, lohcf, Vttdzf) zu beachten; nach dem Bestande des Dia-
lekts thut man vielleicht am besten, diese Form als eine Entlehnung
aus dem Ostslovakischen (kôsci u. ä. bei dem Fem., norhci, Pndzi u. ä.
bei dem Mask.) anzusehen, wenngleich die Betonung dann schwierig
zu erklären wird. Wie die alte Endung -bjb, -ijh sich im Korumlya
Dialekt unbeeinflusst gestalten würde, ist übrigens aus dem gesammelten
Material kaum möglich mit Sicherheit festzustellen; die Adjektiva
helfen uns nicht, und die Substantivformen sind zu wenig zahlreich
und noch dazu schwankend. — Wie man den Nom. Plur. der masku-
linen i-Stämme beurtheilen soll (Ptahé, vgl. ugror. Vvi(\ ostslov. ZY/rfie
oder 'dz? ; nochcé, lohe y vgl. ostslov. mchce, -ci u. s. w., aber ohne
entsprechende Form in dem Material, das ich aus Ublya notirt habe),
bleibt ebenfalls fraglich. Vieles spricht, wie man sieht, für eine laut-
liche Entwicklung wie im Ostslovakischen oder vielleicht für eine Ent-
lehnung aus ihm; aber abgesehen davon, dass bei der letzteren Erklä-
rung die Betonung Schwierigkeit macht, zeigt auch die rusnakische
Form aus Ublya, Pifde (oder besser Vùde, s. Arch. XIX S. 11), dass
es an Anknüpfung nach dieser Seite hin nicht ganz mangelt.
§ 13. Zu den alten femininalen u-Stämmen.
Von den hier anzuführenden Wörtern macht das erste, das für
»Kirche«, durch die Vokalverhältnisse der Wurzelsilbe viel Schwierig-
keit. Die Entwicklung der Verbindung -hr- vor Labial oder Guttural
wird § 43 behandelt werden. Das daselbst angedeutete Schwanken
ist aber nur die eine Seite der Schwierigkeiten. Dazu kommt noch
die Frage, ob r oder / zu schreiben sei; denn diese Vokale liegen
einander ja nahe und sind deshalb in einigen Fällen schwierig zu unter-
scheiden; und dies ist hier der Fall. Möglicherweise ist mein Ohr
durch die zufällige Lautverbindung irre geführt worden, doch haben
mehrfache Proben und Versuche die Unsicherheit und die Schwierig-
keiten nicht beseitigen können, und es scheint mir deshalb richtiger,
ohne irgendwelche Konstruktion einfach wiederzugeben, was ich notirt
habe. Das Schwanken lässt sich übrigens wahrscheinlich daraus er-
klären, dass zwei Wurzelformcn, cfr^k-, und cnk-, jetzt in der
Sprache neben einander liegen, deren eine aus der Fremde einge-
drungen sein dürfte, wenn das nicht gar mit beiden der Fall ist; man
vgl. die Formen bei Mikl. Et. Wb. cerky; die beiden Formen haben
einander beeinflusst, und das Gesammtbild ist dazu noch durch die
Wurzelform cerk-, mag diese lautlich entwickelt oder entlehnt sein (vgl.
1 899- ^'o I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 5$
ostslov. c.erli-y Studien S. 54), noch mehr verwirrt worden. Auch die
Frage, ob r oder r* zu schreiben sei, machte hie und da Schwierigkeit.
Sg. N. A. clr'keu, (chilien) PI. N. A. cirkvi(r^?), œrkvi
G. D. L. nrln-i, (cérJcvi) G. cMcvoii
I. — kvou*), cérh)ou D. — kvam
clr^kouiou, cirlwuVouØ) I. ^kvami
L. — krach.
Im Nom. Sing, habe ich auch die Form cir^m notirt ; diese
Endung scheint jedoch selten zu seih; vgl. das folgende Paradigma.
Für den Gen. Sing, habe ich weiter cirhn notirt, also den gewöhnlichen
Genitiv eines Nom. -kra. — Sind die Formen richtig erfasst, so zeigen
sie jedenfalls eine gewisse Unstetigkeit der »Lautgesetze« ; neue Fak-
toren greifen je nach den Perioden des Lebens der Sprache ein; nicht
alles lässt sich deshalb auf denselben Hintergrund reflektiren. Der
zuletzt angeführte Genitiv cirkri z. B. i.st wie von einem Nominativ
-hra gebildet ; es ist aber sonst eine beinahe ausnahmslos durchgeführte
Regel des Dialekts, dass altes y nach Labialen als v) erscheint, s. §
49 ; hier wird die Regel durchbrochen, und doch sind Fälle genug
vorhanden, wo ein Nominativ auf -a einen Genitiv auf -lo bildet, z. B.
rtha : rlhvj u. ä. ; die »Analogie» sieht eher aus wie eine Laune.
Für das Ohr etwas leichter war das Wort Rir »Blut«:
Sg. N. A. /iWw, (kreu) Instr. krei'ôu*)^ kreuPôu,
G. D. L. — vi', krmny (kreve)
Ob der Instr. auch Formen mit i in der Wurzel besitzt, habe ich
nicht notirt. Dass ich bei der Verbindung -ri- anfangs Zweifel hegte,
ob nicht i zu schreiben sei, ist § 3 erwähnt worden. Wie man sieht,
erinnert die Wurzelform mehr an das Ostslovakische.
— Die Flexionsformen, besonders des ersten Wortes, zeigen
viele Aehnlichkeit mit dem Ugrorussischen, s. Arch. XVII
392; besonders die zuletzt genannte Form des Instrumentals lenkt in
dieser Hinsicht die Aufmerksamkeit auf sich.
S 14. Zu den alten konsonantischen Stämmen.
a) n-Stämme. et) Maskulina.
kåmPn\ Stein, plàmPn\ Flamme, flektiren wie jo-Stämme. Wahr-
scheinlich ist im Lok. na iednlm kåmenH, neben -yi^u, eine i-Form zu
suchen.
") Vielleicht ebenso gut -uou zu schreiben: cir^kijon, krenön.
3Ö OLAF BROCH. H.-F. Kl.
Sg. N. A. dzen' (Tag) Pl. N. A. dnt
G. dn^a*) G. dnou, dn^ou
D. dn^u, dn^of, diVovi (dnoch), dn^och
I. dn^om D. (dnom), dn^om, dn^ani
L. dn^?, dn^H I. dn^åmi, drPoma
L. (dnoch), dn^ach, dn'och.
Das harte ^2 gewisser Kasus des Plurals stimmt, wie man sieht,
zu derselben Erscheinung im Ugrorussischen (Arch. XVII), während
ich aus dem Ostslovakischen ähnliches nicht notirt habe. — ttzdzen^
(Woche; d in der Aussprache stark reducirt; vgl. Studien 54), Gen.
tizn*a u. s. w. ; Lok. nur iiznHi ; Nom. Plur. tjznH u. s. w. Etwas
zweifelhaft bleibt nur, in wie weit z oder z zu schreiben sei, s. § 55.
ß) Neutra auf -mç.
Die alten Neutra auf -mç sind denselben Veränderungen aus-
gesetzt gewesen wie in den Nachbardialekten. Z. B. meno Name,
Gen. mend; Plur. menåj Gen. nien oder menou u. s. w., somit nach
der gewöhnlichen o-Flexion flektirt; vgl. damit ugroru.ss. meno Arch.
XVII 393 und ostslov. meno Studien 54. Eigenthümlich ist im vor-
liegenden Dialekt die Oxytonirung, vgl. die Bemerkungen § 1 2. Andere
der hier zu erwartenden Wörter sind dem Anscheine nach verdrängt;
vgl. dazu Studien 55**). Dafür haben die zwei Wörter, die ich fand,
rtbmn^a Euter und ctmn^a Schädel, eine bunte Menge von Formen,
deren Bildungsweise theils mit dem Ugrorussischen (Archiv XVII 393
und 394), theils mit dem Ostslovakischen (Studien 55), theils mit beiden
übereinstimmt.
Sg N. A. viomn^a und riomno PI. N. A. ribmn^a oder nomn^ata
G.
— H'ffl
(-na)
G.
vibmen
— n'ai
D.
—n'«.***)
—nn
D.
—ninom.nam
— n'atam,
-n^atom
I.
— n^nm
nom
I.
— mnonm,
nami,
— n^atami,
-n^atmna
L.
— »I'll, -»('/
( — novi)
L.
— mnarh,
noch,
— n'atach,
-n^aiorJu
*
) Ich benutze die (Gelegenheit, um zu den ugrorussischen Formen aus
Ublya, s. Arch. XVII 393, auch die alte Form des Gen. Sing dnc
hinzuzufügen.
**) Als ich nach »Steigbügel« fragte, wurde geantwortet, man habe zwar
sedli), nicht aber solches Reitzeug wie Steigbügel.
^**) U. s. w., wie in der gewöhnlichen joDeklination.
1 899. No. I . WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 3 1
Sing. N. A. cimn% Gen. chnn^a u. s. vv., wie vtbmn^a.
PI. N. A cimn'a
G. dmen, cjmnou, (-nach), — n^oij, -yi'och, -yVach
D. (dmnam?), —n^om, -n^am
I. (cimnami?)- — lipoma, -n^ami
L. —ii^och, 'ifach.
Daneben aber auch die -çt-Flexion : ctmn^ata u. s. w., wie vconm^ata.
Wie man sieht steht diese Flexion im Ganzen der entsprechenden
im Ublya-Rusnakischen näher.
b) r-Stäm me.
»Tochter« heist dztiika: »Mutter« dagegen
Sg. N. map PI. N. mâceri, -re
G. D. L. mâceri G. mâceri^ -^^om, -r^och
A. mâcir\ mâcer D. — r^om^ -r^am
I. mdcer^oii I. — r^oma, -r^ami
L. — r^oclif -r^ach.
Neben dem angeführten G. D. L. Sg. kommt, wie es scheint,
auch die Form mâceri vor. Sonst waren in diesem Worte die Ver_
Bindungen ri und ri nicht schwierig aus einander zu halten. — Der
Vergleich mit den Nachbardialekten giebt nacht den früher^ gemachten
Bemerkungen zu weiteren keinen Anlass. Der Gen. Plur. mâceri ist
bei dem, was unter der i-Flexion über die Entwicklung der alten
Endung -i.jb, iji, gesagt ist, vielleicht in Erwägung zu ziehen.
c) s- St am me haben, soweit ich feststellen konnte, im Dialekt
keine Spur hinterlassen.
d) t-Stämme, Neutra.
ce) -et-Stämme. Es seien ein paar Bei.spielc mit ihren zahlreichen
Formen angeführt.
Sg. N. A. prasYi (Ferkel) PI. N. A. pras'âta
G. prasYf&ay -ci G. — .<?Y/f, -s^âtou
D. — &u, -ci D. — s\itom, -s^âtam
I. — c\>m I. — s^âtmi,-s^âf ami-, fi^âf orna
L. — &Uf -&0'iy ci L.' — s*âtachj -sYitoch.
Bet dem a zwischen s^ und & in mehreren der Singularformen
habe ich den hier zu erwartenden Uebergang in reines œ nicht notirt;
oft liegt der Vokal zwischen a und œ, wie auch aus den Nachbar-
dialekten bekannt ist; der Laut i.st ziemlich beweglich.
Dieselbe Flexion findet sich z. B. in JcâSa, P^ntlein, und sru^a,
Hündchen. Dagegen habe ich theilweisc andere Formen im Sing, des
3^ OhAF BROCH. H.-F. Kl.
Wortes celYi (r? Kalb) notirt: Gen. ceVdci oder ceVdta, wobei der
letztere Genitiv eine vollständige entsprechende Formenreihe hat: Dat.
rePatu u. s. w. ; Instr. ceVdtom, Lok. -tu. Diese Formenreihe ist
wahrscheinlich aus dem Plural entsprungen, der ganz wie oben prasYifa
flektirt, nur da.ss der Lok. aus.ser den dort angeführten Formen farh,
-torh noch eine seltenere auf '&och hat.
Das hierher gehörende »,unH« ist im Sing, durch das Deminutiv
(Jzeci'na ersetzt. Dagegen
PI. N. dzed I. dzennf. (dzeOoma), (d^ec'dml)
G. dzed, '&<')H, 'C?ôrh L. dzec'dch^ -c^fch.
D. dzer^am, -c^dm
(i) Nmtrale n-Stämme zeigen eine Neigung in die eben erwähnte
Flexion überzutreten, was schon aus a, ß hervorgeht.
— Bei der zuletzt behandelten Flexion sind wiederum mehrere
Formen wegen der neu entstandenen Oxytonirung bemerkenswerth. Die
»Analogien« für diese Neubildung liegen zwar im vorliegenden Falle
nicht so fern, falls man sie zur Erklärung des Phänomenes anwenden
will; j>ra.sVr, gegenüber ugroruss. poros^a (Archiv XVII 393), hat z. B.
neben sich ein rePd : für den Plur. dzeci erinnern wir uns aus dem
Grossrussischen (a. a. O. P. 394), dass die obliquen Kasus Endbeto-
nung haben. Die Erscheinung im Ganzen genommen lässt sich aber
nach meiner Meinung in dieser Weise kaum erklären, s. g 56.
Adjektiva.
S 15. Nominale und pronominale Formen sind praktisch genom-
men völlig verschmolzen. Der alte nominale Lokativ auf -ë wird auch
in diesem Dialekt als Adverbium gebraucht, z. B. sfimn^e schön.
Sg. Mask. Neutr. Fem. Plur.
N. dahrii dohrt dohra, (dohraia) dobri
G. doh'oho, -üho \ — rieh
^ i —re/
D. —romu ) ' —m
A. — n/
I. — rim — rou — rma
L. ~~rim, -rom =: G. D. = Gen.
Im Gen. Dat. Lok. Fem. Sing, war ich in Zweifel, ob nicht -/*/
anzusetzen sei; vgl. die Pronomina. Nach Æ ist aber unbedingt offenes
e anzusetzen. Von der Schwierigkeit, das / und das e (0) in der
Mask. Neutr.
N.
rmJd, -kti n'(ski
G.
ritskoho, -ka/io
D.
—komu
A.
I.
—kirn
L.
— kim, -kom
1899. No. I. WEITERK SLOV.-KLEINRUSSISCIIE STI'DIEN. 33
Diphthongenverbindung mit / aus einander zu halten, ist § 7 ge-
sprochen.
Specicll anzuführen ist ein Paradigma mit k vor den Flexions-
endungen; es beleuchtet sowohl lautliche wie formelle Fragen.
Fem. Plur.
rffsha (-aia) rifsld
\ ^Imh
j — knn
-ki(
— kou — kinii, -kima,
= G. D. iz G. [kam i
Die Instrumentalform-A:« mf wird besonders bei folgendem
Instr. Fem. auf -ami gehraucht und ist deutlich von den Substantiva
entlehnt.
Die Endung -kii im Nom. Mask. Sg. muss als Entlehnung aus
Formen wie döhrii angesehen werken; man vgl. dazu die Entwicklung
in dem folgenden, weichen Paradigma.
dn^éSn^fi dn^éSn^i*) dn^éSn\i dn^éSn^i
— ïi^oho, -n^aho — wW — nH(ih
u. s. w.
Wie oben angedeutet, ist es wahrscheinlich, dass die Form des
Nom. Mask. Sg. aus der »harten« Flexion entlehnt ist; ebenso die
F'orm des Neutrums auf -/, falls sie wirklich existirt. Jedoch ist viel,
leicht bei dieser Frage auf die Entwicklung im Ublya-Rusnaki.schen,
Arch. XVII 395 — 96, aufmerksam zu machen; die Diphthongenver.
bindung mit der in ihr eintretenden Erschlaffung und vielleicht Senkung
des Vokals (§ 7) macht es nämlich schwierig, das / und das i aus ein.
ander zu halten. Das i des Nom. Mask. Sg. kann schwinden, ist
somit als [i] zu schreiben.
— Unter den aus Korumlya notirten Adjektivformen stehen
einige für sich, ohne Entsprechendes bei den aus den Nachbardialekten
gesammelten zu finden ; so der Nom. Fem. Sg. auf aiay der Gen. Sg.
Mask, auf -aho, der Lok. Sg. Mask, und Neutr. auf -om (und der
Instr. Plur auf -ami). Andere sind allen drei Dialekten gemeinsam.
Näher der Adjektivflexion des ostslovakischen Dubravka-Dialekts kommt
das Korumlya-Sotakische im Nom. Sg. Neutr. döhrf, rnski, dtûéSn^i
(-nH?), — vgl. ostslov. döhri — und im Gen. Dat. Lok. Fem. Sg.
*) Auch -n^i? Die Form ist jedoch fraglich.
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1899. No. I. 3
34 OLAF BROCÏI. H.-F*. Kl.
dührei u. s. w., vgl. ostslov. dàhrei. Wenn der Dialekt darin mit dem
Ugrorussischen übereinstimmt, dass er Akk. und Instr. Sg. Fem. aus
einander hält ("-?(, -ou) und nicht wie das Ostslovakische in -u ver-
einigt, so hängt dies mit Erscheinungen zusammen, die unter der Sub-
stantivflexion berührt wurden. Im Ganzen muss somit gesagt werden,
dass die Adjektivflexion unseres Sotaken dialekts derjenigen des
Ostslovakischen näher steht. Ob dies aus alter Zeit stammt
oder auf neueren Entlehnungen beruht, lässt sich mit völliger Sicherheit
kaum entscheiden; der ganze Gang der Entwicklung dürfte aber, wie
wir später sehen werden, eher für das letztere sprechen.
Pronomina.
Betreffs der Reihenfolge vgl. das Archiv XVII 396 gesagte.
S 16. N. ia ti
G. D. L. mn^c'y Dat. auch me, enkl. \
. - 1,1 tele, ce sehe, se
A. vm^e, betont; me^ enkl. j
I. mnoti tôhou*) sôhoH
N, mi**) ri
G. D. L. nas ras
D. nam vam
I. nåmi vàmi
Neben den Formen des G. D. L. A. der 2. Person Sg. tebe und
enklit. ce vgl, noch die Form des Dativs: so ci po pälHcach, § 8, i.
Das t anstatt des zu erwartenden c in tebe ist auffallend, wie im ostslov.
tébCj Studien 57.
Im Reflexivum habe ich neben se auch s^a notirt; z. B. . ,jagem
se (s^a) uSiu, § 8, 11
— Der Vergleich mit den entsprechenden Formen in den Nach-
bardialekten ergiebt für die obliquen Kasus des Sing, grössere Aehn-
lichkeit mit dem Ostslovakischen; s. Arch. XVII 396 und Studien 57.
*) Bemerkenswerth ist, dass auch das erste 0 geschlossen ( »o" ) ist,
während in der parallelen Form söbou das 0 der ersten Silbe deutlich
offen ist. Zu diesen 'vokalharmonischen' Zügen vgl. § 47.
^) Auffallend ist i anstatt ut; vgl. § 47. Spielt die Form tt hinein?
1899-
No.
I. WEITERE SLOV.-KI.EINRUSSISCHE
STUDIEN.
35
Mask. Neut.
Fem.
Pl.
N.
Vvm VMHÔ*)
twmd*)
vconH'*}
G.
D.
iohô, n^ôho, ho
iomû, n'ômu, mu
\
i
ij'l n'H
iim, tiHm
A.
= Gen.
«w
iich; tVi, s.
u.
I.
nHm
n'oii
uH'ma
L.
n'im, (n'otn)
n'H
n^idi.
Neben dem Akk. Plur. tick vgl. n*i in dem Ausdrucke im § 8, I:
. . iCe chce za n^i (fiir sie, d. h. die Schweine) n^'is . . .
— Unter den angeführten Formen scheinen die formell und in
Accent mit den ugrorussischen übereinstimmenden (johôf- {ortm; vgl.
auch die Formen des Nominativs) den älteren Stand der Dinge zu
repräsentiren. Die übrigen, den entsprechenden ostslovakischen ähn-
licheren, sind wahrseinlich mehr oder weniger als Entlehnungen anzu-
sehen (n^öho, n^ömu). Das beinahe durchgehende ti* dieser Formen ist
in der Stellung vor i lautlich interessant, wenn man es mit dem Ugro-
russischen und dem Ostslovakischen vergleicht : mm — nHm, Korumlya
nHm u. s. w. S. § 40.
§ 17. N. chto N. so; vgl. rVi-s (S aus c)
G. Icoho'^'^) G. coho
D. kowti D. comti
I. L. Imn I. L. cim
Das 0 der zwei Dativformen wird § 46 besprochen. Auffallend
ist das c anstatt des zu erwartenden S in den obliquen Kasus des
letzteren Pronomens, s. § 55; man vergleiche die Formen der benach-
barten Dialekte, die beiderseits dieselben sind; s. Arch. XVII 397
und Studien 58.
Der Accent einiger Formen und die gemeinsame Form für Instr.
und Lok. macht das Bild dieser zwei Pronomina eher dem Ostslovaki-
schen ähnlich.
*
) Wegen der Qualität des o-Lautes der ersten Silbe im Nom. Neutr.
und Fem. war ich im Zweifel, da die Lage unmittelbar vor der Ton-
silbe die Entscheidung erschwerte, s. § 5 ; dagegen wurde (o zweifellos
im Nom. Plur. gesprochen. Es ist übrigens wahrscheinlich, dass neben
vo> auch vo steht; vgl. das Ugrorussiche. Daher wohl mein mehr-
maliges Schwanken.
"*) Accent leider nicht notirt.
3*
36
OLAF
BROCH.
H.-F. Kl.
S 18.
Mask.
Neutr
Fem.
Plur.
N. tot
toto
totå
toti
G, tôho
D. tömti
\
1
tvi
tick
tim
A. = Gen.
totn
zz Gen.
L. } '?»'
tou
= G. D.
tima
= Gen.
Den Lok. Mask. Sg.
habe
ich
ein einziges
Mal
als tom notirt:
u torn Pèse.
Der Vergleich mit den Nachbardialekten bietet nur für eine Form
besonderes Interesse, nämlich den G. D. L, Fem. Sg. tri. Dieselbe
Form finden wir auch in anderen Pronomina wieder, während das
Adjektiv theils reines e, theils am ehesten das offene e hat. Eine
Erklärung des Unterschieds vermag ich nicht zu geben; es sei auf § 42
hingewiesen. Das Ostslovakische zeigt in dieser Form -ei; das Ugro-
russische aus Ublya (s. Arch. XVII 397) besitzt wenigstens in vielen
Pronomina dieselbe Endung, wie der vorliegende Dialekt.
Das angeführte tot wird nach Monies sowohl ftir »dieser« wie
für »jener« verwendet; was gemeint ist, »wird gewöhnlich durch Gestus
erklärt«. Die Formen des dem ugrorussischen sf'S\ cefl, entsprechenden
Pronomen sind dem Anschein nach verschwunden; vgl. das üstslov.,
Studien 58.
s 19-
N.
G.
D.
A.
I.
L.
Der
die Formen, wie man sieht, dieselben wie beim Adjektiv und geben
wie die der gleich folgenden Pronomina, zu weiteren Bemerkungen
keinen Anlass.
Ein *Jd oder Vcii wird nicht gebraucht; vgl. das ugrorussische
Icii Archiv XVII 398.
Mask.
]
Meutr.
Fem.
Plur.
iaki
iaht
iakf^
— kôlio
— kimni
J
^kCi
-kick
—-kîm
= Gen.
— kü
= Gen.
}
—Mm
_
— köii
zG. D.
—kima
•=. Gen.
G. D.
L. P"em.
Se.
wurde
oben besp
rochen.
Sonst sind
1899. No.
I. WEITERE SLOV.-KLElNRUSSISCHE STUDIEN.
37
Mask.
Neutr.
Fern.
Plur.
N.
h'drii
Jiotr!
kofrâ
kotrî
G.
—roho
\
J
— rich
D.
— romn
—rn
—r fm
A.
— 7'Û
I.
— rim
— r OU
—rima
L.
—rim, •
rom
-G.
D.
= Gen.
Als relatives Pronomen wird im Koriimlya-Dialekt wie im Ugro-
russischen (Arch. XVII 398) die Verbindung so iohö, so iomv u. s. w.
.C^ebraucht; ausserdem auch das so allein: totn (hes^ätJaiy so od zyda ..
»All«, »ganz«: Ein dem russischen Bocb entsprechendes Pronomen
habe ich nicht vorgefunden. Man verwendet calji, sytJd (-kfj): zum
letzteren vgl. die neutrale Form sytko. Auch Formen mit Ueberresten
des alten v kommen vor, z. B. Nom. PI. [njsyfki. Es bleibt die Frage,
in wie weit man hier theilweisen Entlehnungen gegenübersteht, (vgl.
die Formen der Nachbardialekte), oder ob die Reducirung des m durch
[ti] hindurch zu völligem Schwund dieses Lautelements führen kann.
CaMbiö: samixn, -mii und -mi. Die erste Form — bei schlaffer-
Aussprache auch ungefähr als -moi hörbar, vgl. § 7 — ist die lautge.
sctzliche, die zweite als Analogie nach z. B. kotrii anzusehen, während
die dritte wahrscheinlich aus dem Ostslovakischen (sdmi) entlehnt ist.
S 20.
Mask. Neutr.
Fem.
Plur.
N.
mioi möio
mofa
mô[i]i, môio
G.
D.
möioho, m oho*)
möiomn, mbmn
} —m
— ich
—im
A.
—in
I.
mo[i]im
—m
—imi, 'ima
L.
mofilim, -iom
= G.
D.
=z Gen.
Interessant ist die mit dem Ostslovakischen stimmende zweite
Form des Nom. Plur. môio: vgl. srôio svinge in der Erz. § 8, I.
Zu Bemerkungen giebt der Vergleich mit den Formen der benach-
barten Dialekte sonst keinen Anlass, da auf beiden Seiten dasselbe
zu finden ist (Arch. XVII 399; Studien 59).
Mask. Neutr. Fem. Plur.
N. vas våso våsa våsy
G. våsoho u. s. w., wie oben, nur dass das i überall
*) Zu den schwankenden o-Nuancen in diesen Formen s. § 46.
38 OLAF BROCÏI. H. -F. Kl.
durch y zu ersetzen ist. Den Nom. Plur. auf -o (vgl. das Ostslov.)
habe ich hier nicht gehört, ebenso wenig im folgenden Paradigma.
Fragend possessiv:
Mask.
Neutr.
Fem.
Plur.
N. ^i
Sr[i]o
Sf[i]a
rn
G. U
'[ijoh
1
Sf[i]n
SffiJkh
(oder besser
vieil, snell)
u. s. w.
Zahlwörter.
§21. Mask.
Neutr.
Fem.
Plur.
N. iedén
iednö
jedna
iedni
G.
D.
{pchiöho
— nomn
j —noi.
OnH)
—7ikh
u. s. w.
A.
—nil
L. j -"^"*
Aufmerksamkeit verdient der Gen. Dat. Fem, Sing, iednoi, der
unter den aus den Nachbardialekten gesammelten Formen Nichts
direkt entsprechendes hat. Auch das w, nicht n\ der Parallelform
iednf'i ist auffallend und trägt vielleicht zur Erklärung dieser Form bei;
jedoch ist nicht zu übersehen, dass hier leicht der Emflus nahe liegender
Analogie im Spiele .sein kann.
N. dva (flir alle drei Geschlechter)
G. L. dvoch
D. dvom
I. dvöma
Das weiche r^ und der Accent stellen die zwei letzten Formen-
reihen dem Ublya-Rusnakischen zur Seite (Archiv XVII 400), während
die Wurzelform des letzten Wortes dieselbe ist wie die des Ostslova-
kischen {Wri Studien 61).
Die eigenthümliche Form des Instrumental auf -moma findet
sich in den folgenden Zahlwörtern wieder. Dem Anscheine nach ist
sie eine Verbindung der Endung der ersten Zahlwörter (dvöma, ir^öma,
tr^oma) mit der Endung -wa, vgl. z. B. unten srisma oder ugrorussi-
sches p^æVmå u. ä. In den Wörtern fur ».sieben« und »acht« kann
dieselbe Form ja auch direkt entstehen; vgl. das Ugrorussische, Arch,
a. a. O.
tri
stiri
tr^och
— r^ôch
tr^om
— r^om
fr^ônifi
stirem orna
1 899- No- I- WEITERE SLOV. KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 3$
Die aus dem Ostslovakischen wohl bekannten Instrumental
formen in nominativischem Gebrauch (Studien 60; dasselbe
seltener und gewiss entlehnt im Ubiya-Dialekte, s. Archiv XIX 20)
sind auch im Korumly a-Dialekte gewöhnlich: dvom?, z. B.
dromi chh')2)i(\), tr^omi, stlrmi, poiVmi, s r ism i; in den weiter fol-
genden Zahlwörtern waren sie nicht bekannt. Die Flexion der Zahl-
wörter über vier ist sonst, wie folgt:
N. pelt\ flin f. seisV, sechs
G. L. pei&ôch e'ejs&odi
D. —r?om - -r^om
I. — &()ma, pâidzmi — c^ôma^ sri^^moma, srisma.
sldzenif sieben viosem, acht (zum 5 vgl. § 40)
Sl dim och voii^n och
— mom — mom
— morna —môma
Wie man sieht, ist formell wie lautlich eine auffallende Mischung
eingetreten; im einen Fall ändert z. B. das m den vorangehenden
stimmlosen Konsonanten in stimmhaften (pcidzm?), im anderen lässt es
das s unverändert (scisma). — Neben den obliquen Kasus vos*môch
u. s. w. kommen möglicherweise auch Formen mit vj in der Wurzel-
silbe vor; Monies war jedoch über die Frage selbst in Zweifel.
Neun: dzfrH\ Poch u. s. w. Zehn: dzvsPi\ -Vöch u. s. w. Die
Bewahrung des inlautenden t* mu.ss gewiss als Analogie nach dem
Nominativ gefasst werden; vgl. oben peäK Zum r in der ersten Silbe
s. S 47.
Elf u. s. w.: iedenac. dvmac, trinac. stcrnac, pHnac. sésnac.
Die Formen sind, wie man sieht, ganz dieselben wie im Ostslovakischen
und unbedingt als ostslovakisch anzusehen; die Lautentwicklung des
Dialekts erlaubt keine andere Erklärung. Vgl. die Achiv XIX 9 hier-
über gemachte Bemerkung.
Auch die folgenden paar Zahlwörter deuten auf Entlehnung ; man
beachte z. B. den Accent: viosémnac, dzevétnac.
20, 30 u. s. w. : dvntseV oder -seV (s. § 42). trHset\ sterctseV;
nur diese Form habe ich notirt. Aber 50 u. s. w. : pcfdzes^ad. sclzdzcs^œt.
sidzemdzes^œt. viosemdzes^œt. dzévedzes^œt (langsamer gesprochen : -f*
dzes^œt, als zwei Wörter). Das œ trotz des folgenden ^ nicht i\ ist
auffallend; s. % 38.
40
sto
OLAF BROCH.
H.-F. Kl.
lOO:
lOOO:
tisié (NB. c)
G.
sta
—fa
D.
stu
u. s. w.; das Wort ist mas-
I.
stam
kulinisch.
L. stoi
— pfrsyiy flektirt wie dahrii. drvhi (-Ini), — treci (Mask, und
Neutr.), Fem. tréc^a, Plur. treci; Gen. trp&oho u. s. w. — stvårtv.
2)jdtfi*). sestij. spdznum. rôsmcrl oder -mfl. (l?erintii\ dzesW/i
(edenadti u. s. w. Der loote heisst z. B. sfocVitif, vgl. das Ostslo-
vakische.
Verba.
§ 22. Bestand der Tempora u. s. \v.
Präsens: S f tarn (lese) u. s. w.
Imperativ: Sltai u. s. w.; sehr oft mit der Partikel n^ai ge-
braucht.
Präteritum (Geschlechter wie gewöhnlich): SÜau u. s. w. Da-
neben :
ia SftarejH mi SitaVknw
ti sn taves* vi SitaPlsce
Vgl. zu diesen Formen die entsprechenden im Ugrorussischen,
Arch. XVII 401. Weiter sind Formen wie mhnie Si^tal% rfsce S/taPi
zu beachten; vgl. die ähnlichen im Ublya Dialekt (my-s^me, vy-sHe).
Die Endung -em für die i. Person Sg. lässt sich ziemlich frei über
tragen: jagem se uSiu, wie ich gelernt habe, n^e hôdzetiefn hom, ich
war nicht im Stande; vgl. einen Ausdruck wie kedfm isim, als ich
ging. Auffallend ist der Ausdruck . .jag mi préisou, gleichbedeutend
mit jag {em oder jagem preisou, also fiir die i. Person Sg. verwendet;
ähnliches in den Nachbardialekten, besonders im Ostslovakischen, s.
Studien 63
Futurum. Halb futurisch z. B. m chrn Si'tat\' sonst:
hndu
hvdzes
hûdzé
bndzeme
si'taP hudzece
hnduP
mat\
*) Mit einem minimalen i- Vokal zwischen p und j. Man vgl. die ähn-
liche Erscheinung im Ostslovakischen, s. Studien 37.
1899. No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCIIE STUDIEN. 41
Konditionalis I wird entweder mit unveränderlichem hoj gebildet:
ja hio Sftau u. s. w., oder er hat in der i. und 2. Person die
Formen
ia homi \ im biozme ]
ti biüs^ j '^ VI OLosce J
Konditionalis II: {a hoju $ftau u. s. w.
Anm. Mit dem rusnakischen hihyu u. s. w. (Arch. XVII 402)
ist im vorliegenden Dialekt der Ausdruck kihv) id sytko znaii, als
wüsste ich alles, zu vergleichen. — Mit dem halb-konditionalen zj/t
skocfu hyu im Ublya- Dialekt (Arch. XVII 402) vgl. im vorliegenden:
iß sJiöSiu bim, aPe n^e hödzenem bmi. — Wie im Ublya-Dialekt
wird das, was der Sprechende mit Gewissheit vermuthet, voraussetzt,
durch das Prät. mau ausgedrückt: ti mau spaV, mi mdlH spat\
Infinitiv: Si^tat\ Part. Prät. Pass.: Sitami, Dazu kommen noch
gerundiale Formen wie Sftaiûci, tmimiû'ci, spivåiuci, n^esitci vor,
§ 23. Präsensflexion.
Von der Präsensflexion des Korumlya-Dialekts lässt sich dasselbe
wie von der des Ostslovakischen (s. Studien 63 ff.) sagen: Abgesehen
von den Verba auf -aP (älteres -ati, -ati>) hat sich die Flexion nicht
erheblich gegenüber dem Zustande geändert, den man als lautgesetz-
liche Entwicklung des urslavischen Bestandes zu erwarten hat. Ein
Zug ist zu erwähnen, den die Präsensflexion des Korumlya-Sotakischen
mit dem Ostslovakischen gemeinsam hat, während er dem Ugrorussi-
schen nicht, wenigstens nicht so allgemein, eigen ist. Das ist die Nei-
gung, den Endkonsonanten des Stammes in der i. P. Sg.
und der 3. P. PI. nach der lautgesetzlichen Gestalt desselben
in den übrigen Personen umzubilden; dadurch hat eine Reihe
von Präsentia eine teilweise ► andere Form erhalten, als man erwarten
.sollte; z. B. i. P. Sg. hn^ecft, 3. P. PI. ad^ (gneta), nach der 2. P. Sg.
-d'à, 3. P. Sg. -CP u. s. w., in denen -ce- lautgesetzmässig aus älterem
-te- entwickelt ist. Jedoch ist diese Erscheinung hier bei weitem nicht
so gewöhnlich wie im Ostslovakischen.
Aus dem eben angeführten Beispiele ist ersichtlich, dass in der
einzigen Form, wo die Präsensflexion des Ugrorussischen von der des
Ostslovakischen, wenigstens in den von mir gegebenen Skizzen, diffe-
rirt, nämlich der 3. P. Plur. (ugroruss. -nt\ œV d. h. -ai*; ostslov. -w,
-a), der Korumlya-Dialekt sich in der o — e, jo — ^je-Flexion auf die
Seite des ersteren stellt (-tiV); in der i-Flexion geht er aber mit dem
Ostslovakischen: chvaVa u. ä. Dass der Accent, da er noch frei ist,
42 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
von dem ostslovakischen abweicht, versteht sich von selbst. Aber
auch gegenüber dem Ublya Rusnakischen bestehen in diesem Punkte
Unterschiede, wie wir schon öfters gesehen haben. Die Veränderungen
gegenüber dem nach älteren Verhältnissen zu erwartenden Accente
können aber verschiedener Art sein; wir werden solche finden, die
den Korumlya-Dialekt dem Ostslovaki.schen annähern, z B. chvaPu
u. s. vv., vgl. ugroruss. chrah'f : aber auch .solche, die ihn eher davon
entfernen: hn^ocii u. s. w., wo auch das Ugrorussische Paroxyton irun g
hat, Jnwtn^).
Von dem älteren Stande der Dinge sind, wie oben angedeutet,
die Verba auf ursprüngliches -ati, -aja abgewichen. Die Prä-
sentia dieser Klasse, die ursprünglich vielleicht nur abgeleitete Verba
umfasste, haben die i. P. Sg. auf -w?, ferner kontrahirte Formen in
allen übrigen Personen, die 3. PI. ausgenommen. Dies stimmt völlig
zum Ostslovakischen (Studien 64), während der Ublya-Dialekt darin
anders gestaltet ist (Arch XVII 404). Z. B. hiüuat\ wohnen, leben,
vgl. OWTUlTb:
hihiiam hioname
— an — ace
— a — aijW
Ebenso z. B. mhVœt\ wechseln: mhVam, mhi*ns u. s. w. Aehn-
liches bei den primären Verba, z. B. znai^ vvi.ssen: znam, znas, ztta,
zname, znrke. znaiùf\
Für die übrigen Formen der Präsentia lässt sich die Entwicklung
am besten durch die Anführung einiger Paradigmata veran.schaulichen.
a. Ursprüngliche o — e Präsentia.
(Inf h}i^eist\ kneten, vgl. rnorri.).
(Inf j)f/5f\ nat'Tii).
F^insilbig z. B. tru^ trefi, tre, fréme u s. w. (trit\ reiben). Hierzu
kommen natürlich auch die Verba auf altes -nati.
hn^ecff
hn^eænip
— CPS
—cpce
— ('e
afiP
pasu
paspmc
— SPS
— spce
— sr
-snP
*) Es ist eine Frage, ob der Korumlya-Dialekt in den letztgenannten
Formen eben das ältere bewahrt hat (vgl. die P^ndbetonung im (îross-
russischen riierv. Sicher ist das nicht. Wir haben schon eine Reihe
von Fällen beobachtet, aus denen die in später Zeit ncucntwickeltc
Neigung des Dialekts zur Oxytonirung hervorgeht.
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEIKRUSSISCHE STUDIEN.
43
pohéhun pobéhn^ertw (Inf pohehyinV, vgl. heisV),
— n^es — ii*ece
— Yûe — ymP
Das letzte Paradigma zeigt nus einen Fall, wo der Endkonsonant
des Stammes in der i. P. Sg. und 3. P. Plur. nach den übrigen Per-
sonen nicht umgebildet ist; vgl. aber n^ im Ostslov., z. B. Udri^u.
b. Ursprüngliche jo — je Präsentia
Na<:h Vokal:
i}uoiu imoieme
—ves — iece
— ie "- iûP
Hierzu die Verba auf -ovaV:
kupvm hipüieme
— ies — iece
— ie — nW
Nach Konsonant:
rezu r eiern e
— zes — zece
— ze — znV
(Inf. mid', waschen).
(Inf. hrpovaP).
(Inf. rrzaV, schneiden).
Ursprün
gl
iche i-Präsentia.
chraPu
chväPime
--Pis
— Vice
-W
--Va
diödzhi
chôcîzime
— dz i s
— dzi ce
— dzi
—dz'a
horHi
horfme
^Hs
— rice
-H
—r'â.
Inf. chrâPit\ loben).
(Inf. chôdzit\ gehen).
(Inf. JiortV, brennen, intr.).
Das a der 3. P. PL, chvåPa, nähert sich in der Aussprache
.stark dem -œ. Bei dem ?' vor i (horis u. s. w.) war ich sehr im
Zweifel, ob r oder r^ anzusetzen sei; s. § 40. Dieselbe Schwierigkeit,
zu bestimmen, ob der Konsonant palatalisirt oder nicht palatalisirt ge-
sprochen wird, begegnet bei dem s der folgenden zwei Verben:
viHt vi sime (Inf. risiP hangen, luiotTb).
— si's — si'ce
—s/ — s^a
44 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
za-vishi zorvlsime (Inf. za-visiP hangen, bIjchtb; vgl.
— sis —sice iter. risaV).
—si — s^a
Da die I. Pers. Sg. mit ihrem .9* (anstatt eines älteren s) von
den übrigen Personen aus gebildet ist, liegt es nahe, das s dieser
letzteren als palatalisirt anzusehen; es wird aber aus der Darstellung
S 40 hervorgehen, dass s, z in diesem Punkte sich in einem Uebergangs-
stadium befinden; deshalb ist die genannte Schlussfolgerung nicht ohne
weiteres zwingend.
d. Präsentia mit altem konsonantisch auslautenden
Stamm. Wie in den früheren Skizzen fiihre ist bei den wenigen
hierher gehörenden Verben auch die ausserpräsentischen F'ormen gleich
mit an, um Wiederholungen zu vermeiden.
Imper. Prät. Inf.
Hmu dame
, ». , , , . däime dan, daln, . ,
das dace dai ' ^. > ^j^p
da daniV*)
Jim jfme ^
.. jidzme jiu, iâdJa -^-p
ps jtce jtc \ , ,Vl^^'
.^<r ' jitce iédio, ifdPi
Vgl. noch das Gerundium jedzuci', — Bei dem eben angeführten
Verbum, essen, machen die Vokalverhältnisse Schwierigkeiten, wie so
viele Punkte des Vokalismus im Korumlya-Sotakischen. Man erwartet
für urspr. ë anstat i eher /. Der Wurzelvokal ist sowohl in diesem
wie in dem folgenden Verbum nach meiner Meinung als eine Entleh-
nung aus dem Ostslovakischen anzusehen, vgl. Studien 6y und vor-
liegende Arbeit § 53.
po-vi'm po vfme Prät. povédziu u. s. w. ; Inf.
— vfs — vi'ce povédziV befehlen. Andere
— ?^/ — vedz^d Formen habe ich nicht ge-
funden.
Hierher auch die Präsensformen des Verbums »sein« :
Sing. I. P. iem (z. B. ia lern bom tam, ich bin da gewesen).
2. P. si, selten gebraucht; gewöhnlich das Pronomen ft ohne
Copula.
3. P- ie und daneben (HstK
*') Futurisch, also nach der jetzigen Bedeutung nicht zu ddraP gehörend.
l899- ^^' I- WEITERE SLOV.-KLEINRl'SSISCHE STUDIEN. 45
Plur. I. P. zme (z. B. mi-zme).
2. P. see (vj-sce).
3. P. 8Ut\
S 24. Imperativ.
Die Endungen stimmen durchaus mit denen der Nachbarsprachen
überein (Archiv XVII 406; Studien 68); deshalb brauchen nur einige
Muster angeführt zu werden.
win'œi {-ji^œV). darûi (-rôvaV).
Zum Inf. hotôviV: hotôu*), -urne, -ucc.
rvaV: rvi, rvfme, rvfve,
krad\ stehlen: ti-kràcV, -iVme, nkrâtce.
hrddmW, stehlen: u-krådnH.
po-béhnnP: pobehiVÏy -n'rme, -n'/ce.
chvâViP: chvaP, chvâVme. -ce oder 'Vi'mCy -Vi' ce.
kftpiP: kupy h'ihme, kv pee.
PiibiP: Pup, Pifbme oder Pubfme.
Die Formen mit / in Fällen wie den zuletzt angeführten scheinen
die selteneren zu sein; man bildet lieber solche ohne /.
Zum Verhältniss o : ö, in unserem Dialekte 0 : i% vgl. das Verbum
dù[ljit\ melken: Präs. doni u. s. w., aber Imperativ di(ri*% diome,
dibice.
§ 25. Einzelne Verba mit ihren Hauptformen, nach der Ein-
theilung Leskiens, Hdb.* loi flf., geordnet. Vgl dazu Archiv XVII
407 ff. und Studien 68 ff. Die angeführten F*ormen sind dieselben wie
dort, und die nicht hinzugefügten Bedeutungen ergeben sich durch den
Vergleich mit den dort angeführten Wörtern.
Leskien I. A. a.
htPeisV: hn^etn oder -d( u. s. w. Imper. za-ltn^éiV, -liiVeißme***),
hn^étce. Prät. za-Jm^itj-), -hnéila.
*) In der letzten Silbe »0«, s. § 46; man könnte auch an o;, d. h. an
altes ö denken, vgl. § 7.
**) Trotz der diphthongischen Stellung war hier kein Zweifel, dass der
Laut mit v) wiederzugeben sei; vgl. das oben zu hoUm bemerkte.
***) Zum i vgl. das folgende Verbum und § 44.
t) Am besten wohl so zu schreiben; jedoch kommt die Kndung einem
it sehr nahe, was wohl aus der Wirkung des palat. n\ das den Vokal
nach vorn drängt, zu erklären ist. Vgl. die folgenden Präterita.
4^ OLAF BROCH. H.-F. Kl.
mf'id: metü, -ces. viH^ fmviP?), mécPme oder méidme, métce. za-
mit, -mala,
pVfisV: pVetn, -ces, pVeü\ pPed^vie oder pVêidme, pPétce. za-plHt,
'pVétla.
veisV: vedu, -dzés, po-vidz (c), -vidzme, -viice, po-vid, -védlu. po-
védzeniL
vvisV: vezn, -zês. Imper, za-vns (oder vielleicht besser -rrV, das »s
öfters schwach palatalisirt ; vgl. § 40) -veizme (oder -véiznie?*),
-trwce. Prät. za-vis, -vézla. za-vézeniL
trnst' (trçsti): tresxi, -ses. Imper. trftj\ -z^rnc, -see; sowohl die
Qualität des e ((^-cY) wie die Palataliâirung des z\ s^ waren
hier etwas unsicher, vielleicht schwankend. Prät. t^'^as, tr^âsJa,
tresénjL
Der Vergleich der eben angeführten primären Verba mit ihren
Formen in den benachbarten Sprachen (Arch. XVII 307, Studien 69)
zeigt sogleich, dass die ganze Entwickelung völlig dieselbe ist wie im
Ostslovakischen, das sich grade in diesem Typus von dem Ugrorus-
sischen stark entfernt. Ausser dem vor den früher palatalen Konso-
nanten entwickelten / und dem r ist dabei noch die Verbindung tl, dl
mit bewahrten Dental zu bemerken.
(I. A. a. 3).
S'&aP (tçti). Prät. s-c^au, s-c*alä, -lö, -PL Zur Bildung des Präsens
vgl. Formen wie zô-tnu, zö-Mes u. s. w. Imper. zo-tn^i^, -/me.
Häufiger im Gebrauch scheinen die Präsensformen von s-cfnaV:
sdnam u. s. w. zu sein.
Vgl. hierzu wahrscheinlich auch die Formen von za-punP^
mit der Bedeutung einsteken, (einen Keil) eintreiben; Präs.
za-ptri oder za-pmi. — na-pnuV, spannen: nå-jmu, -piVes
u. s. w. na-pn^i, -une. na-pnUu. na-pnût/î.
hVœP (klçti): kPenû, -n^cs, pro-kVén^ oder -IcVœii'i : pro-hVæn^mc
oder 'ïiH'me. pro-kPdUj kPalâ, Aô, -PL pro-kPâtti.
tyip^-'i-y, trif^ tres. 2)o-irï, po-târ, -f«Wa***), -lô, -Pf, po-tartiL
H-ynnV: nmrn. umn, umûr, -rlà, -rlô, -rPL umartli
*) Das r dieser Verba sonst so eng und durchgehends entschieden ge-
schlossen, dass kein Zweifel möglich ist; vgl. jedoch das folgende
Verbum.
**) r oder r* vor ? und e'(^ Vgl. § 40.
***) Schreibfehler für Mi^ Vgl. alle die folgenden Verba desselben Typus.
1 899- No I- WEITERE SLOV.-Kl.EINRUSSLSCHE STUDIEN. 47
za-irrit, verschliessen : ââ-pru, zå-iwes u. s. w. za-jm', -ime, -ice.
za-pdrj. -rid, -rlô, -yVi\ za-partiL
pro-striT: pro-strVj -res. pro-strf. pro-stdr, -rid u. s. w., Accent
wie oben, pro-startji oder j)rostd7iii.
Dagegen: zraV (vgl. ugroruss. êerti; bed. schlucken, besonders
vom Schweine gebraucht): ëni, zri. po-zdr, -zärJa. po-zdrtiL
fouc'^'): toijSu, -Ses. Imper, toiß oder -Si', Plur. töuSme oder -Shnc\
/oMsre**) oder -Sice. Prät tonk, töulda u. s. w. iöuSenti.
Die Wurzel bod- tritt in eigenthümlichen Formen auf; der Laut
V) geht hier wohl auf altes ö zurück, wenigstens in mehreren
Formen; so z. B. im Infinitiv hvid\ Prät. hùu. Aber sonst
schien Monies vielfach zwischen i) und o zu schwanken, jedoch
so, dass V) als das gewöhnlichere auftrat: Präs. hiodfi, dzés
u. s. w.; Imper. htodzf, -rme. Part. Pass, po-hiodzemi. Das
Präteritum wird von dem primären Verbum nur im Ma-
skulinum gebraucht; ein *bo)dla oder *bodla existirt nach
Monies nicht; dafür das Iterativum hwdaV : hwdala u. s. w.
Die Wurzel mog- hat keine Infinitivform; vgl. aber das Substantiv
(velHka) moc. Im Präsens u. s. w. erscheint wie im voran-
gehenden Verbum v) auch dort, wo man es nicht erwartet:
mtbZH, -zes u. s. w. (vgl. die Form mos = ugroruss. moz^ man
kann). Prät. mv)h. Möglicherweise findet sich der V^okal to
auch in dem Adjektiv mocnli, mächtig; aber hier wie im Fem.
u. s. w. des Präteritums (mohln — mioldd?) machte die Stel-
lung in der Silbe gerade vor der betonten es sehr schwierig,
die Qualität festzustellen ; dasselbe gilt auch für einige Formen
des voranstehenden Verbums. S. § 5.
hvdii u. s. w., s. oben § 22.
(dHt*: dhiiL dut. duu, dnla. na-dutfi. Vgl. dunnV: dünu,
dünuu).
VeitiV, kriechen; bei diesem Infinitiv blieb mir zweifelhaft, ob e oder
t' anzusetzen sei; e kann mir zutreffender vor. Präs. Pêz'u, -zes
u. s. w. 3. P. PI. Péz'id\ Das z' der i. P. Sg. und 3. P. PI.
ist auffallend. Die Palatalisirung ist übrigens schwach und
gleichsam schwindend, wovon in der Lautlehre zu reden sein
*) Zu dem geschlossenen 0 vgl. § 46.
**) Selbstverständlich ist das s als durch Gcräuschassimilation entstanden
zu erklären.
48 OLAF BROCH. H. -F. Kl.
wird Vor dem e der übrigen Personen des Präsens ist die
Artikulation des z an den folgenden Vokal akkommodirt, aber
nicht eigentlich »palatalisirt«. Imper. Vez\ Ph^me, PPsce. Prät.
pO'lHs, 'Vézla,
Das grossruss. ixarh ist wie im Ugrorussischen und Ost-
slovakischen unbekannt*). Dagegen ist eliub vorhanden:
Sic: sistt, 'Ses u. s. w. Imper. jw-siS, 'SiSme, -sisce. jyo-sikj -séJda
oder -sikla u. s. w. po-siSemi.
klasP: kJadffy -dzés, klat\ -d'me. klau, na-klädzenii
krasV: kradn. Icrad' (-P), -d'me, krädzenu. Als Präsens war jedoch
gewöhnlicher krddnu. -n^es ; vgl. Inf. krddnuV.
(kvétnuVj blühen: kvrtnu u. s. w.). Präsens hat auch die P^orm:
drevo kvec{\ Plur. -va kvecüV. Das Prät. /ttv/, Neutr. kvétlo,
kann ja zu beiden Infinitiven gehören; daneben j;o feft/i?/« oder
'kvétnuu u. s. w.
{zyP: zyiu, zyi u. s. w.).
7sV gehen: (du, idzés u. s. w. Imper. it\ id^ne, i'ice; aber in der
Zusammensetzung po-i, (pöd^me oder) pö-ime, pö-ice.
D^is Wort für »sc beeren« macht, wie im Ugrorussischen
(Arch. XVII 408) lautlich Schwierigkeiten. Es ist nach r oft
nicht leicht zu entscheiden, ob man i oder i vor sich hat (§ 3),
und diese Entscheidung ist im vorliegenden Fall bestimmend
für die Herleitung des Vokals. Warscheinlich ist / zu schreiben,
was auf ein stre- zurückweist (Leskien Hdb.* 163). [Inf. stnhaV].
Präs. strfJtü oder -zu u. s. w. Imper. str/L Prät. po-strih. -Ihia
[-piala], pO'sMzetU'L — Bei dem Verbum für »nagen« kam
mir der Vokal leichter bestimmbar vor, und zwar als t:
Itrfst^: hnzû, -zés. hrtz (zweifelhaft, ob z oder z^), hrhme, -see (in
diesen beiden Formen zweifelsohne nicht palatalisirtes z, s).
po'hriz^ 'Zla. po-hrizenii
S 26.
(I. A. b. 1. revdP brüllen, von der Kuh: raw, rerés u, s. w., s. unter
I. B. b).
I. A. b. 2. Ob die folgenden drei Verba hierher oder zu III. i zu
stellen sind, macht für uns keinen Unterschied.
*) Ist der Verlust dadurch hervorgerufen, dass die zu erwartenden Prä-
sensfornien *Jidu oder ähnlich mit dem Verbum für gehen (s. u.)
zusammengefallen sind?
1899- No. I. WEITERE SLÜV.-KLEINKUSSLSCHE STUDIEN. 49
hit*: bi' ht u. s. w. hit. bin. bit ti,
iit\' Villi u. s. w. vii. rill. vitfL
pit\' pi'ijt u. s. w. pii. pill, na-pi'tii*).
I. B. a. I.
l/i'aP: berv, -m***). bert. brau, bråla. hrânii,
hnaV: zemi, /iVÅ. zf'n\ zén^me. hnan, hnâlu. hndtiL
praV***): p(*rn, pitres, pri, prime, priuj, priUa jn'âtfi oder -niL
drat\ schinden: dm (zd-dnt). dri, drau, drdla. drâtd oder -nti,
und daneben ddrtii. Die Formen gehören, wie man sieht,
zu den gleich folgenden:
2 und 3.
»Saugen« hat zwei Formen, sat* oder scaV(!):
sat*: SU f ses. sau, sdla. sâna (vi'sana)'^),
scaV: sat, sees. sei. seau, scala, scâna.
i tim ^ ^ ^
tlaV weben: I ç; tSes u. s. w. tsi. than, tkdla. thUiii.
\ tsii — — -
Betreffs der Lautverbindung, die als ts bezeichnet ist, blieb
ich etwas im Zweifel. Zuerst habe ich r, d. h. mit langer
Pausa, notirt; später aber ts, indem der Einsatz der Verbin-
dung eher das gewöhnliche t als das modificirte t von c, c ist.
Die Verlängerung der Pausa dürfte aus der Verbindung des t
mit dem t in dem ursprünglichen c stammen {tees u. ä.),
während dieser letztere Laut ja jetzt als s erscheint.
{zdaVj zdu u. s. w. wurde als »rusnakisch« angegeben, wenigstens
als nicht gewöhnlich. Dafür wie im Ostslovakischen ce/ca-,
das in unserem Dialekt die Form Sek at* erhält).
L B. b.
rvat*, nur in der Bedeutung »pflücken«, z. B. Früchte. Präs. rru,
rves u. s. w. rvi. rvan, rvdn/i oder tti. In der Bedeutung
»(zer)reissen« wurde das zu der Form des ostslovakischen Ver-
bums stimmende urvdP angegeben.
*) Vgl. das Adjektiv p^anily das dieselbe Bedeutung hat; man ist hier
im Zweifel, ob besser p^ oder pj zu schreiben ist.
**) Zur Bctonudg vgl. odbére in der Erz. § 8. i.
***) Waschen oder mit dem VVaschbläuel klopfen.
f) Nur die Femininumform habe ich gehört; das vi- (nicht wie sonst
Wh) weist auf Entlehnung aus dem Slovakischen.
Vid.-Selsk. Skrifter. II.-F. Kl. 1899. No. i. 4
50 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
(zraV »ist rusnakisch; bei uns sagt man völaP*. Vgl. das Ostslo-
vakische, Studien 72).
Hierher lässt sich weiter das oben (I. A b. i) berührte rev(W stellen:
renv, rerés. revL rernu. Vgl. aber auch die Bildungen von
zvaJt^ u. a. unter III. i. B. a.
§ 27. Lesk. II bedarf keiner Beispiele; vgl. das Paradigma
pobéhnn § 24, a. Zum Präteritum vgl. z. B. von schynU^ (Präs. schnu,
schn^es u. s. w. ; Imp. schiVi) neben schnuu auch vto-soch, noschla
u. s. w. (Bi,in)x'i>); ebenso pro jut (Inula oder pro-pddla u. ä.
S 28. Lesk. III. I. A. a.
krit\ decken: kriht» knUy krlla. po-Jmtfi.
Ebenso hrtV (waten*)), rff\ syt\ zyV (vgl. oben I. A. a.). Vgl.
auch mc>f', waschen: nubln. imoi mioij, miofii — Mf* (fühlen u. a.):
iiCm. Sùi. SuH. n^e-h'ttii.
hit\ pit\ viP sind früher besprochen. Dazu vergl. hn^it\ faulen:
hn^ùjt. ÄwV/. liH^iu. Auch das Parte, hn^fhl wurde mir angegeben.
S 29. III. I. A. b.
Die hierhier gehörenden Verba zeigen eigenthümliches Schwanken
in der lautlichen Form. Ohne Zweifel ist dies Schwanken auf dialek-
tische Mischung zurückzuführen, wovon in der Lautlehre zu sprechen
sein wird; s. § 36. So heisst » mahlen <' moh')i\ also ungefähr dieselbe
Form, wie im Ugrorussischen, s. Arch. XVII 411, und daneben
mViP'^'% Präs. )nVnu(!) oder gewöhnlicher méVn. wfPvs u. s. w.
Imp. mvV. Prät. rnoh'm ( ..molon" vgl. § 47) oder ml'iu. — Das Ver-
bum »stechen» hat dagegen nur die Infinitivform lxol(d\ Präs. u. s. w.:
liöVii, hol\ h'olÔH (vgl. o,). koli'dfl — eine mit dem Ugrorussischen
völlig übereinstimmende Formenreihe.
Die Infinitive %oroP und '-'poIoV (jäten) sind nicht im Gebrauch.
Anstatt des letzteren findet man pVévat\ Präs. pVrvantj aber daneben
auch pVéiu (pPcntï), das vielleicht auf einen Infinitiv '^pPiP (vgl.
oben mViPy mPêru) zurückweist. Vgl. weiter Imperativ p/V/ (-('i^)
neben pVévaL
(zap, ernten: zna, zn'es. znH. zau, zdla^ edtfl).
*) Auch brPsP oder hirisP bedeutet waten; es flektirt wie die Verba
§ 25, Lesk. I. A. a.
**) Schon das / aus e weist wahrscheinlich auf slovakischen Ursprung;
s. S 53-
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCIIE STUD1F:N. 5 1
III. I. B. a.
lat\ schelten*): lâru. laj u. s. vv. (rio-latfl).
i<'æt\ säen: .sém**) seû s^au. .*>'V/f//.
Ebenso v^œt\ Getreide worfeln, l*œf% giessen, hr^œf\ wärmen; das
letztgenannte Verbum hat im Prat. eine Form, die am ehesten als
h'fu zu bezeichnen ist***); im Parte, neben hrUHfi auch hr^dniL
snnidV se, lachen; die Stellung vor der betonten Silbe machte es
mir nicht möglich zu entscheiden, ob vielleicht besser snw- zu schreiben
sei. Präs. se smim. Imp. se smii u. s. w. Parte, viosmiiatti'^)^ -nii,
ddvaV: Präs. daiv, iés, -ié ist seltener und hat keinen PI.; vgl. die
3. P. PI. des Vb. daV. Gewöhnlich: däram, -as\ -a: dävamey
'Ce, dâvaiùt\
poznàvaV: i)ozn(\vayn u. s. w., scheint nur in dieser Form vorzu-
kommen.
hVuvüVj speien: bVüm, hVüi u. s. w.
zfivaP \ \ znvau \
^ , I kauen, hnu. mi, { ,, " / zvanii. -tn.
zvaV ] ^ ^ l ^^^y^ } •"' •-
h'hiVfW, picken: kViiiu. liVüi u. s. w.
kmnV (auch -mV): kniii, kuL kovau, koväuii, -tn.
§ 30. (III. I. B. b.). Auch im vorliegenden Dialekt macht sich,
wie in den umgebenden, bei vielen Verben auf -aP das Schwanken
zwischen Präsentien auf -jo, -je und -ajo, -aje geltend. Wie in den
früheren Beschreibungen wird es am besten sein, die gesammten Verba
selbst anzuführen; vgl. dazu Leskien Hdb.* P. 107 — 8. Beachtung
verdient auch, wie man sehen wird, eine Reihe von Accentverschieden-
heiten von dem Grossrussischen und auch dem Ugrorussischen.
na-rikaV (iter. *rëkati): narikam,
v^izaV^-x)' v^åzu u. s. w. v'as^ zme, -ixeftt)-
*) Bellen heisst dagegen hréchaV ; vgl. das Ostslovakische, Studien 73.
**) Oder 8^/w.^ Aehnliche Zweifel bei dem folgenden Verbum. Möglicher-
weise weist der Laut gar auf }^
***) Wahrscheinlich das regelmässige Prät. zu einem >'rp1iTb« {^hrd\hreh
oder ähnliches).
7) -snie?
77) Oder vielleicht eher ?*Va- zu schreiben; so auch in den folgenden
Formen des Verbums.
777) Bei schneller Ausspräche r^dsce, mit der wohlbekannten Geräuschassi-
milation.
52 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
drimai'*): drlmu, drim, drime, -mce.
(hltaV wurde als mehr co-takisch angegeben "••*). »Bei uns sagt
man hVédaP QiVédam u. s. w.).«
kåzaV: Mzu. kas, zme, -see (s. o. vYtsce),
JiPepåV: kVepn, kPep, -hme: Bedeutung wie in den umgebenden
Dialekten.
se kivpaV oder h'qmt se, im letzteren Falle ohne Palatalisirung des
t: sc kffpam oder se kupu u. s. w. Im Imperativ nur kiipal
se, da kiq) »kaufe« bedeutet
PhaV: Pizii. Pis, -zme.
meUW: mécu, -ces, wee, dzme, -fee, metan. Der Uebergang des t
in c ist nach § 36 zu beurtheilen; so auch in dem weiter fol-
genden sepfäV,
orcW: or^^r-"**), ores. or\ ör^me, ör^ce. ora 11 u. s. w.
pi'saV: pïsu, pis (aber piz mi to), pfzme, pi'sce. Parte, phanil.
[plükaV, spülen; wie man sieht, ganz dieselbe Form wie im Ostslo-
vakischen. Präs. plnkam u. s. w.].
2)ldkat\ weinen: pläsu^ -Ses. pias, ime, -see.
Das ugrorussische pUskati oder péle-, mit einem Waschbläucl
klopfen, wird in dieser Bedeutung im vorliegenden Dialekt nicht ge-
braucht; dafür prat\ s. § 28. pVêskaV, -am u. s, w. hat die Bedeutung
»in die Hände klatschen«; vgl. das Studien S. 74 angeführte ostslova-
kische pPaskac?
^l)Pasat\ unbekannt; dafür tancovdi\
rezaV: rein u. s. w.
'^slaV^ schicken, wird nicht gebraucht; dafür za-hnät\
sesäP, kämmen: Sésu. Ses. sesaut'i,
Sér'paP ]
^.^ j schöpfen. Präs. sérpam oder -pu, nur mit der Lautgruppc
-e^-. Ebenso im Imper. Sérpai. Parte, sérpami.
epetâV \
epotâP j
[reihe.
trepetåV \ i trepêcii
_^^ \ zittern, beben, i . , u. s. w., mit doppelter P'ormen-
trepotaP j { trepocu
*) t weist wahrscheinlich auf drem-. Vgl. aber das Ugroruss., Arch.
XVII 412.
**) *to po-shvénski'^ ,
**•**) Das u beinahe bis zu û vorgeschoben.
l899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEX. 53
if'pff(f\ fliisteriiY): sêpcii. Imper. Sepcï, -cime, -cice oder sepôc,
'pôilzme^ 'pofce oder im Pliir. auch séhdzmo, sppcnie.
npdsaPf umgürten: upâsu. Vgl. jms, Gürtel.
"^'hPilmP wird nicht gebraucht: dafür rol(ü\ -lam.
slpat\ sipn, -pes. Sfp^ slhme, sipaniL
§ 31. (III. 2. A. a). Die Präsensflexion ist § 23 zu finden.
Neben den dort angeführten kontrahirten — oder vielleicht nur durch
Analogie entstandenen — F'ormen habe ich in einem Verbum auch
die jo-je Bildung notirt:
maV: mam, mas, ma, mdmej mdce, mùiûi\ die gewöhnliche Reihe,
aber daneben auch mctiu, mdies u. s. w. — Nicht unwahrscheinlich
ist, dass die letztere Flexionsweise auch in anderen Beispielen zu finden
ist; ich habe sie jedoch sonst nicht gehört.
III. 2. A. b.
roznmIV: -mliu, -jes, -/e, -lerne, -ieee, 'hlV: daneben aber im Flur.
voznmtme, -mn^e, -mVd, also mit Ucbergang in die i-Flexion**).
Imperativ rozumH, -mihne, -miice: daneben 2. P. Sg. roznmi
und auch rozum, Plur. roznme, rozinure,
po-slahlV ((MîioIiTi.): -hl h f u. s. w ; Plur. daneben 'hi' me, -hïee^ -hPd,
also derselbe Uebergang wie beim vorigen Verbum. Ebenso
z. B. von
zéleniV se, 3. P. Sg. zehnik se, 3. P. Pl. -ntluV se oder -wV/ se.
Auffallend ist bei dieser Klasse somit die starke Mischung ver-
schicdcrer Flexion.stypcn. Spuren davon bei denselben Verben haben
wir auch im Ugrorussi.schen kennen gelernt (Arch. XVII 413), vollstän-
digen Uebergang in eine andere Klasse im Ostslovakischen (Studien
S. 75). Der Korumlya-Dialekt .steht .somit ungefähr in der Mitte.
§ 32. III. 2. B. stimmt mit dem zu erwartenden überein. Die
Accenttypen decken sich nach meinen Beispielen mit denjenigen des
Ugrorussischen (Arch. XVII 413 — 14) und folglich auch mit denjenigen
des Moskauer Ru.ssischen. Z. B. JaipordV: ]iupum\ spaeirordV: -vùni^
dai'ordV: darnin: aber väroi-aP (.sehen, Acht geben, sich hüten): ?Y?r//m.
Wie die ersteren auch das früher behandelte koimV: knitt.
S 33- (ÏV. A). Hinsichtlich der Betonung des Präsens vergleiche
man die zwei Verba
'^') I)a.s e nach S', vor der betonten Silbe, geht in ein o über, wie das
bisweilen ja auch in den Nachbardialekten der Fall war.
'•'•') Zur Entwicklung der 3. PI. vgl. z. H. hduPa se, sie freuen sich.
54 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
var f V (kochen); var'n, -ri' s, -r/, rnne, -r f ce, -r'à.
clivaNt (loben): chväPu, -ViS u. s. w„ 3. P. Pl. chvåVa.
Weiter etwas bestimmtes über die Accentuation zu sagen, scheint
nicht möglich zu sein, höchstens dass die meisten der alten Kausativa
dem Typus chôdzit\ s. gl. u., zu folgen scheinen. Ich führe alle Verba
dieser Klasse an, die ich notirt habe:
chodziO: chôdz% -dziS u. s. w. Imper. chot\ rhô d' me, choice. Be-
achtung verdient das inlautende d\ nicht dz, in der i. P. PI.
fopiP se: se t(>im u. s. w. Parte. iôpenvL
fôpiP heizen*): tôjnt, pié u. s. w. Imper, top oder topi'. Parte.
topejui.
vodziP: vödzhi, -dziS. Imper, r odzf oder rot\ PL vbd^me (vgl. oben
zu chod^me). Parte, vodzemi,
vöziV: voz'u, voziS u. s. w. rozenti,
uSiP, lehren: nSu, uSiS u. s. \v. Dass das Präsens hier den Accent-
typus von rari'P hat, hängt wohl mit der Schwächung der
ersten Silbe zusammen*), die aber wiederum nach den von
mir Arch. XVII 365 (§ 31) ausgesprochenen Erwägungen wahr-
scheinlich durch ursprüngliche Unbetontheit bedingt war. Die
Schwächung selbst (u-, oder in anderen Verbindungen u-) bildet,
wie leicht ersichtlich, eine vollständige Parallele zu gewissen P>-
scheinungen im Ugrorussichen. — Imper. na-nS oder na-ij.s/'.
suSyt* (trocknen, trans): snSit, -SyS u. s. w., mit dem Accenttypus
von varfV. Das y, das nach dem s lautlich entwickelt ist,
wechselte vielfach mit / — der eigentlichen Endung, vgl.
andere Verba. Ebenso im Imperativ (.s?/i oder suSy^ -H). Das
i und das nach .?, z entstandene y sind somit bei den Spre-
chenden be w u sst getrennt.
Wo in dieser Klasse vor der Flexionssilbe ein Vokal steht,
treten in den Beispielen, die ich notirt habe, gewisse Eigenthümlich-
keiten ein. Im Vokalismus treten Phänomene ein, die an gewisse Er-
scheinungen im Ugrorussischen erinnern (Arch. XVII 414); nur i.st das
gegenseitige Verhältniss nicht klar. Wenn im vorliegenden Dialekt iß
auftritt, so kann das wohl nur auf ö zurückweisen. Das geschlos.sene
0 im Ugrorussischen (1. c.) ist aber nicht der regelmässige Vertreter
*) Z. ß. t()2)ft' do IxåVhi oder do péca. kdVha (vgl. d. Kachel) ist der
feinere Ofen, per (mask.) der Bauernofen.
**) Vgl jedoch das folgende Verbum st(syt\
l899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCIIE STUDIEN. 55
desselben Vokals, sondern ist wohl eher durch das folgende / hervor-
gerufen (vgl Archiv XVII, § 23. II. 5).
( fanS, 'ijy 'ijme, -{fee, 'ijt oder
fafiWf, verbergen; Präs. f a in [ , /. ^ \ \ ' \
' 'l tffV's, "ip, 'leme, -lece, mV.
Die zweite Reihe der Präsensformen weist wahrscheinlich
auf ein Verbum ^tâiai\ vgl. das Grossrussische. — Imper.
iai oder -/7, Plur. za-tdinif, -tdlre (nur so, -Utijine ist Präsens-
form).
äoiiV \ ( doiti, 'iiS u. s. w.
,,..^ I melken: ; , '. ..,, Imp. dofi, dioime, -er.
(UonV ) \ dojrH, -ijs u. s. w. ' ^
hniiiiV 1 ( hnoni u. s. w.
, ,..,^ I düngen: ! , ,. Imp. hnoji u. s. w.
InwmV ) \ nmom u. s. w.
Die zwei Verba haben somit im Präsens eine doppelte For-
menreihe. Dagegen nur
{lv)ld\ mit Talg beschmieren, übrigens ein seltenes Wort, mit durch-
gehendem v)\ Endlich hat
h(ifit\ heilen: höhl u. s. w.; //w?, hioime (neben ho fj), wie man sieht,
das Vokal ver hältn iss, das eben zu erwarten ist; jedoch war
hier, wie im Ublya-Dialekt, oft kaum zu entscheiden, ob man
es mit einer offenen oder geschlossenen o- Variante zu thun habe.
§ 34. IV. R. Die Elntwickelung bietet mehrere beachtens-
werthe Züge.
( rercft, -ds, -d, -dmc, -dce, 'C*å
mriV (nepi^Tb). Präs. { ,y . - ^^^
Imper. verd u. s. w. (Vgl. vérfaP: vMarn u. s. w.
hitV'd\ .schmerzen: pnPec me hoPï : Plur. påVci me hoVn,
rïdziV \ ^ ^ i vMztti
- ' 1 sehen: vidz'u, -dzis u. s. w. Prat. ! ^7** Parte, ungebr.
vidzd:* ) \ — dzeii. ^
Vom Imper. sind keine Formen erhalten; dafür z. B. it j>a/,
oder patri {päfrit\ Präs. pâtr^u).
suhiV sitzen*): Sfdzn*% -dzfS, Imp. siP, sid^me***).
Vgl. noch hrimi \ i hrimélo
I v ! es donnert. Prat. ! I „
n7'emi j [ hremelo.
Die Verba ^^ stehen« und »sich furchten« sind eigenthüm"
lieh gestaltet:
*) Die Form weist, wie man sieht, auf sed'eti.
**) dz^? Vgl. das vorhergehende Verbum.
***; Vgl- die Bemerkung zu chmVme, § 33.
56 OLAK BROCH. H.-F. Kl.
stoiJV: stoin, -n'S. Imper. .<?/w?.
honV se: se horfi^ -/Aï. Imper, hon se.
Sonderbar ist hier der Vokal / im Infinitiv, der, falls ich ihn
richtig erfasst habe, gleichsam auf älterss e (t») zurückweist; wahr-
scheinlich handelt es sich um eine Analogie seitens der voranstehenden
Muster.
S 35. Ein dem zbreti entsprechendes Verbum wird nicht gebraucht;
dafür z. B. 'pnfrit\ s. o. — Dagegen
heisP (am ehesten t', jedoch zweifelhaft, ob nicht e) — vgl. das
ugroruss. Wsû. Präs. (hehü), gew. hezff, -zys u. s. w. *); 3. P.
PI. hehnP, heznP oder hezä, Imper. hßy hfSme, Prät. hih,
hehld (aber po-hehla), hehlo, hehPi\ Vgl. hf^haf\ mit regelmäs-
sigen Formen.
f^paV: spUj sjJfS, spi, spime, spice, spPa oder simP. Die letztere, nach
der I. P. Sg. gebildete Form ist wie diese gegenüber sj)?a
mit seinem P auffallend; sie stellt eine Mischung dar, wie der
ganze Dialekt. — Imperativ spi, spime, Prät. span. Parte.
Vib'spami.
*) Auch 'Zi'S u. s. \v. habe ich notirt.
l899- No. I. WEITERE SI.OV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 57
IL Die Lautlehre des Korumlya-Dialekts,
mit dem benachbarten Ugrorussischen und
Ostslovakischen verglichen.
§ 36. In der Anzeige der kirchenslavischen und ugrorussischen
Chrestomathie Szabo's giebt Professor Pastrnek im Archiv XVI 501
den Unterschied zwischen den rusnakischen und den ostslovakischen
Dialekten Ostungarns in folgenden Hauptzügen an: »Alle echten
ugrorussischen Sprachproben zeigen die volle Herrschaft des soge-
nannten VoUautes {goroih zolofo, pered\ das eingeschobene 1 {rohljat,
hrplju), V und z für tj und dj {noc, hrri zz besti, rizid) ; weiters haben
alle diese Dialekte die kleinrussische Aussprache des silbenschliessenden
t als M (hyu = byl'h, vouh z= votk) und die Bewahrung des t und d
vor e, während die östlichen Dialekte der Slovaken, soweit die Proben
reichen (auch die Probe bei Szabo), das auslautende Î bewahren und
te, de in re, dze verändern«.
Schon wenn man von diesen richtig angegebenen äusseren Kri-
terien ausgeht*), drängt sich die Frage auf: wohin ist der Korumlya-
Dialekt zu stellen? Ist er ugrorussisch oder slovakisch? F'ormcn wie
hvm (öi.u'j>), poSöu (noiiic.ri>), zbutn (gelb) zeigen, dass das silbenschlies-
sende t nach ugrorussischer Weise in u verändert wird; aber anderer-
seits weisen z. B. hudzé (3. P. Sg.) und måreri (G. D. L., Mutter) den
ostslovakischen Uebergang des te, de in ce, die auf. Formen wie per^
Ofen, vf^^Hi-a moe (Macht), sic (rhuh), die Präsensformen méca {metdP),
sépru (SejMP) u. ä., das c der Gerundien wie z. B. n^'^iiin^ rücken den
Dialekt näher an das Ostslovakischc ; ebenso Formen wie die i. P. Sg.
kfrpii (kaufe), Vnhii (liebe), topn (heize) u. ä. ohne das eingeschobene I.
Aber neben den letzteren Formen lassen sich wiederum solche mit
eingeschobenem 1 konstatiren: neben der 3. P. PI. spiiV (schlafen) auch
spVa: bauPa se, sie freuen sich; ebenso rozumVa. 3. P. PI. von ro'avmU\
po:n^M1iTI,, u. a. Und was endlich den sonst so entscheidenden »Vol-
*J Hinzugefügt könnte noch werden, dass im Ostslovakischen d, t vor 1
bewahrt bleibt, z. H. Prät. Fem. ledla.
58 OLAF BROCH. H. -F. Kl.
laut« betrifft, so kann selbst der kein bestimmtes Zeugniss ablegen,
wohin unser Dialekt zu stellen ist. Zwar zeigen die meisten von mir
notirten Wörter die slovakische Form: rfre?'o, pl(hnPn\ dråha, pras^â^
do hrâda, mlâciV (dreschen); aber im Verbum »mahlen« finden wir
neben mViV^) auch die russische Form moloV; und in dem parallelen
Verbum *kolti herschen die Formen IwlôV, Prät. holon u. s. w. ohne
westslavische Nebenbuhler.
Die angefiihrten Formen zeigen uns sogleich, dass der jetzige
Wortbestand des Korumlya-Dialekts durch eine Mischung der zwei
Sprachen entstanden ist, die in diesen Gegenden zusammen trefi*en, des
ostslavischen Ugrorussischen und des westslavischen Slovakischen ;
Formen wie draha und IcolöV können neben einander auf gemeinsamem
Roden aus dem Urslavischen nicht erwachsen sein. Die angefiihrten
Formen sind aber auch derart, dass sie uns vor die Frage stellen, ob
nicht die in ihnen vorliegende Mischung Momente darbietet, die uns
gestatten überhaupt in die Erscheinung selbst tiefer einzudringen, \w'\c
zwei nahe verwandte Dialekte oder Sprachen sich mit einander mischen.
Dass Nachbarsprachen Begriffe und damit ganze Wörter von einander
entlehnen, ist eine der alltäglichsten Spracherscheinungen ; sie bietet
wirkliches sprachliches Interesse eigentlich nur da, wo die zwei benach-
barten Sprachen von einander vollständig verschieden sind Stehen
die Nachbarsprachen einander so nahe wie die beiden genannten slavi-
schen Dialekte, bei denen die Leute längs der sprachlichen Grenz-
linie einander ohne weiteres verstehen und mit einander sprechen, dann
fällt das sprachliche Interesse an Wortentlehnung zum Teil weg, ein-
fach weil sehr häufig nicht mehr zu entscheiden ist, ob ein Wort ent-
lehnt oder urheimisch ist. Das Interesse richtet sich dann von selbst
weniger auf den ganzen Begriff", das »Wort«, als auf die Veränderungen
innerhalb der Elemente des einzelnen Wortes, von denen anzunehmen
ist, da.ss sie in der einen Sprache unter dem Einflüsse der anderen
stattgefunden haben. Hat man in solchen Nachbarsprachen F'ormen
wie doroha und draha, poSou und poSol oder moc und moc neben ein-
ander urd sieht, wie in einer der Sprachen die eine die andere ver-
drängt, so kann ja hier von »Lehnwörtern« im eigentlichen Sinne nicht
mehr die Rede sein. Der Begriff" existirt in beiden Sprachen und ist
in beiden derselbe ; entlehnt ist nur die äussere Form, sei es nun, da.ss
*) Dessen i gewiss auf späte Entlehnung aus dem Slovakischen deutet,
wie S 53 ausgeführt; ebenso wahrscheinlich in friV reiben, amriV
sterben.
1899. No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRrsSISCHE STUDIEN. 59
das ganze Sprachbild mor bei dem Sprechenden mit dem ganzen
Sprachbilde moc vertauscht worden ist, sei es, dass moe dem gehörten
woc akkommodirt worden ist, so dass nicht nur im Resultat, sondern
auch bei dem psychologischen Vorgange selbst nur der Laut c in den
Laut r umgesetzt worden ist.
Schon die oben erwähnten äusseren Kriterien machen es somit
klar, dass die Untersuchung des Mischdialektes, der in Korumlya und
umliegenden Dörfern gesprochen wird, als erstes Objekt nicht die
Wortbegriffe, sondern die Wortformen wählen muss. So haben wir
denn auch schon gesehen, wie viele Fragen die Formenlehre stellt und
ein wie fruchtbarer Boden sie für den Forscher ist. Von den einzelnen
äusseren Erscheinungen wird aber der Forscher weiter von selbst auf
die mehr inneren Gesetze geführt, die die Lautlehre dieser Dialekte
ausmachen. Die Annahme neuer Wortformen aus Nachbardialekten
gehört doch noch im wesentlichen dem an, w^as man die »mechanische«
Mischung der Dialekte nennen kann; aber lässt sich nicht die Mischung
oder die Uebergangsstufe unter Umständen auch bis in die mehr
inneren, allgemeinen I-autgesetze verfolgen? Sind nicht, um das
Gleichniss beizubehalten, Spuren einer mehr »chemischen« Verbindung
nachzuweisen.^ Um so interessanter könnten bekräftigende Momente
in dieser Richtung aus dem Dialekte sein, dessen Analyse mich hier
beschäftigt, weil die slavischen Sprachen jener entlegenen ungarischen
Gegenden ein beinahe ganz unbevvusstes Leben führen, wie ich schon
früher einmal erwähnt habe; ihr Leben giebt somit Beiträge zum Ver-
ständniss urspünglicheren Sprachlebens überhaupt.
Schon aus der allgemeinen Charakteristik des Vokalismus des
Korumlya-Dialekts, § 2, wurde es dem Beobachter wahrscheinlich, dass
der Dialekt auch in seinem inneren lautlichen Bau eine Zwischenstel-
lung zwischen dem Ugrorussischen und dem Ostslovakischen einnimmt,
lune eingehendere Analyse der jetzigen Lautlehre, wie sie in diesem
Teil versucht werden soll, wird dies nun noch klarer herausstellen.
Die Methode einer solchen Analyse ergiebt sich von selbst: überall
muss man, Punkt für Punkt, die Lauterscheinungen einerseits des Ugro-
russischen, andererseits des Ostslovakischen sich klar vor Augen halten
und mit beiden die entsprechende Erscheinung im Korumlya-Sotakischen
zusammenhalten. W^o die wirkenden Lautgesetze in allen drei Dia-
lekten keinen wesentlichen Unterschied zeigen, können wir die Erschei-
nung übergehen oder brauchen sie höchstens flüchtig zu berühren.
Ich stelle ein paar weniger wesentliche Züge an die Spitze und gehe
6o OLAF BROCH. H.-F. Kl.
dann 7ai den wichtigeren über, die die Mittelstellung des Sotakischcn
klar widerspiegeln. Be.sonders belehrend sind die verschiedenen Er-
scheinungen der sogenannten »Palatalisirung« ; aber auch andere Züge»
besonders des Vokalismus, zeigen .so typische Eigenthümlichkeiten, wie
sie vielleicht nur selten ein sprachliches Feld dem Beobachter bietet.
§ 37. Der Auslaut mit stimmhaftem Konsonanten lässt
sich wie in den beiden Nachbardialekten nicht unter eine feste Regel
bringen; er kann .sowohl stimmhaft wie .stimmlos auftreten: ^f/d —
h/t, Jude.
Was Stimmassimilation bei Zusammenstoss von Konso-
nanten betrifft, so müssen wir uns erinnern, dass sich das Ostslova-
kische von dem Ugrorussischen in einem Punkte trennt. Beide Spra-
chen folgen durchgehends der gewöhnlichen slavischen Regel: .stimmlos
vor .stimmlos, stimmhaft vor stimmhaft; aber das Ostslovakische geht
über das sonst gewöhnliche hinaus, indem in ihm auch das m beinahe
durchgehends assimilirende Wirkung auf vorangehenden stimmlosen
Konsonanten ausübt: ostsl. Impcr. Jcuj) (kaufe), i. P. PI. hvhmf\ res
(kämme): (rhnc u ä. P^in vereinzelter ähnlicher Fall, den ich aus dem
L'blya-Rusnakischcn notirt habe, ist entschieden slovakischem P2in fluss
oder direkter P2ntlehnung zuzuschreiben (Arch. XIX, 9. 12).
Der Korumlya-Dialekt stimmt in diesem Punkte mit dem
Ostslovaki sehen überein. Von kvyit\ kaufen, hei.sst der Imperativ
lmj>j aber i. P. Pkir. hnhme: ebenso im Satzzusammenhang: hfth w i
io, kaufe mir das. Weiter vgl. z. B. I^Vep — kVrhtne (/iVv^^a/*); iure —
nif'dîme {i)tétaV)\ jns, schreibe, aber piz un' fo\ iwidzmi, Instrumcntal-
form zu p('it\ fünf. Sogar eine noch weitere Durchführung des Prin-
cips, nämlich gleichen Ucbergang vor r, habe ich notirt: f od rcPïhi
sw/rh, dieses grosse Gelächter.
§ 38. Hinsichtlich der Vokale i und u wird man sich aus
der Uebersicht über den Lautbestand des Korumlya-Dialekts erinnern,
dass sie beide, wie im Ostslovakischen, nur eine Grundnuance besitzen;
diese i.st als wide (high-front- wide, high back-wide) anzu.setzen. Die
wenigen Zweifel, die in dieser Bezieliung be.sonders bei dem u bleiben,
sind für uns ohne Bedeutung.
Man wird aus der Beschreibung des Korumlya-Dialekts gesehen
haben, da.ss u nicht selten als das vorgeschobene û (high-mixed-wide)
auftritt; z. B. Lok Pûd.r'arh, Leute: Imperativ WYu" von WV/7y//\ .speien;
3. P. PI. Präs. )}n'']'f(f' von )Noh)f\ mahlen (aber z B. {rrztiP von rr\:ai'),
u. s. w. Auch wo die ursi)rüngliche Palatalisirung des nach dem //
l899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRl'SSISaiE STUDIEN. 6l
Stehenden Konsonanten verloren ist, kann die Nuance ù sich halten:
iibVivaijd ,<'e § 8. 11; V ist hier vor .v in f übergegangen; ein solches
Beispiel zeigt uns, dass der besprochene Vokal als bewusste Nuance
entwickelt ist. Dieses Verhältniss nun stiiiimt mit dem in beiden be.
nachbarten Sprachen bestehenden überein und bedarf deshalb keiner
näheren Besprechung. Parallel damit findet sich der Uebcrgang des
fi in æ: hr^œV wärmen, urspr. vgl. rplüiTb; mhVœi\ wechseln; Präs. i
P. Sg. min'am, dessen a nach œ hin liegt, 3. P. PI. wiu'œint' mit voll
entwickeltem œ\ vgl. weiter unter den Zahlwörtern (§ 21) die Zehner,
bei denen die Entwickelung eines vollen a\ obgleich t, nicht V folgt,
Aufmerksamkeit erregt ; vgl. dazu oben das ù in ohl'fvajùfse. In der-
selben Weise hörte man unter gewissen Bedingungen das o als »o'
gesprochen; z. B. Dat. idn^öU von cbJn' Tag'-'). \\s ist, wie gesagt,
leicht ersichtlich, dass dies mit der Entwicklung in den beiden benach-
barten Sprachen überein stimmt. Die Regel ist dieselbe; vorherge-
hender Konsonant mit präpalataler Artikulation zieht die Vokale nach
vorn, namentlich a und u nach œ und ù zu (z. B. iahi' mit a nach œ
hin. Akk. Fem. iu mit einem nach // zu liegenden «; ebenso lohö mit
dem ersten 0 gegen ö hin), ruft bisweilen vollen Uebergang in diese
Nuancen vor; der Uebergang wird vollkommen vollzogen, sobald aus-
serdem noch nach den Vokalen ein Laut mit präpalataler Artikulation
steht (vgl. die früheren Beispiele); jedoch sind Ausnahmen nicht selten,
so dass im Ganzen mehr von einer >^ Neigung« als von einem »Gesetz«
gesprochen werden muss.
Was dagegen die Behandlung des / und des u, und im Zu-
sammenhang mit dem letzteren auch des i\ im Anlaut bctrifit, .so
ist aus der blossen Transskription ersichtlich, dass sich das Korum-
lya-Sotakische hierin dem Ugrorussischen nähert. Die Ko-
rumlya-Sotaken kennen nämlich die Nuancen /- und u- und dazu ge-
hörende stimmlose Abarten //y- und [n]-, deren wir uns aus dem
Rusnakischen erinnern; z. B. /.^ leduhn , . , mit einem..; [s talcnn,
[ijb' takùii, mit einem solchen; [jJsprâviPi oder /s-, Prät. zu -vit', ab-
schlicssen, s. die Erz. § 8. i; iiz^an, B:iiuvh\ [njsytki Vmhé, alle Leute,
auch ganz ohne u-Laut: sytko, alles. Im Betreff der phonetischen
Seite dieser Lautnuancen kann im Ganzen auf ihre Beschreibung für
Unter ähnlichen Bedingungen hörte man beim / eine eigene vorwärts
geschobene Aussprache, »7s z. B. im Pron. n^'is, nichts. Das 7 ist
immer im fragend possessiven i)\ nefl, und dessen Formen zu hören,
62 OI.AF BKOCÏI. H.'P\ Kl.
den Ublya-Dialekt, Archiv XVII, besonders. S. 367 ff., hingewiesen
werden; auch der Zug fand sich im Korumlya-Dialekt wieder, dass
diese reducirten Vokale auf den nachfolgenden Konsonanten einen
Einfluss ausüben, der sich um so mehr geltend macht, je mehr das
Vokalelement schwindet; so wurde in dem Ausdruck [ijs takim das n
halb palatalisirt ausgesprochen; vgl. das Verhältniss bei derselben Prä-
position im Rusnakischen, Arch. XVII 368.
S 39. Einen wichtigen Einblick, wie das Korumlya-Sotakische
in seinem lautiichen Leben zwischen dem Ugrorussischen und dem
Ostslovakischen eine Mittelstellung einnimmt, erhält man, wenn man
die lautlichen Erscheinungen durchgeht, die unter dem Namen »Pala-
talisirung« zusammengefasst werden. Der vorliegende Paragraph soll
deshalb die Unterschiede zwischen den Palatalisirungserscheinungen
im Rusnakischen und im Ostslovakischen zu skizziren versuchen, indess
nur in gröberen Umrissen; fiir die eingehendere Behandlung verweise
ich auf die Specialuntersuchungen im Archiv XVII und den Studien.
Die folgenden Paragraphen sollen hieran anschliessend die einzelnen
Züge der Palatalisirung im Korumlya-Dialekt behandeln.
Im Ugrorussischen tritt die Palatalisirung bekanntlich in dem-
selben Umfang wie im übrigen Kleinrussischen hervor. Wir finden
also Palatalisirung im engeren Sinne nicht — richtiger wohl: nicht
mehr — vor den Vokalen e, mag dies aus altem e oder aus altem
i> {dfh'evo, detV) entstanden sein, und i, d. h. dem offenen i (/, i), das
aus altem i entstanden ist (vgl. z. B. puV mit G. D. L. ptä/)'^).
Dafür kanp man sagen, dass die Palatalisirung die ganze Struktur der
Sprache durchdringt und sowohl ihren Konsonantismus als ihren Voka-
lismus charakterisirt. Beinahe alle Konsonanten können palatalisirt
werden; sie erscheinen deshalb sowohl in »harter« wie in »weicher«
Form (t—t\ i<—H\ 1 — /' u. s. w.), überall typisch artikulirt; Abwei-
chungen von dieser allgemeinen Eigenschaft der Konsonanten, die
gewissermassen auf eine beginnende »Versteinerung < deuten, kommen
bloss bei den Labialen vor, die ja auch infolge ihrer besonderen Arti-
kulation zu der Zungenartikulation bei Palatalisirung eine eigene Lage
*) Das enge J aus altem 1i hat immer mouillircnde Wirkung. — Eine
eigene Ausnahme von der oben gegebenen Regel bilden die »weichen :
Adjektiva in der Endung des Nom. Sg. Mask. -nV/; hier erklärt sich
das weiche n' jedoch durch die nahe liegende Analogie der obliquen
Kasus.
1 899- ^O I. WEITERE SLOV.-KLEINRL'SSISCHE STUDIEN. 63
einnehmen *). Schon aus dieser im grossen und ganzen durchgehenden
Biegsamkeit der Konsonanten merkt man, dass die Palatalisirung im
Ugrorussischen ein lebendiges Princip ist, in voller Wirksamkeit bei
der Artikulation der Laute steht. — Dasselbe Gefühl, dass man einem
lebendigen Princip gegenübersteht, erhält man auch bei den V^okalen.
Die meisten Vokale des Ugrorussischen, wie wir es z. B. aus Ublya
kennen, besitzen zwei Nuancen, eine offene (wide) und eine enge
(narrow, gewöhnlich gespannt). Die Palatalisirung fordert in der von
ihr beeinflussten Silbe durchgehends die enge Variante, ändert also
u in f(, 0 in o, e in r und übt in vielen Fällen auch auf i-Laute einen
starken Einfluss in derselben Richtung aus. Bei der Beschreibung des
Ublya-Dialektes sahen wir, dass die Richtung, in der die Palatalisirung
den Vokal der (vorangehenden) Silbe ändert, sich als vertikal und
dabei gewöhnlich mit relativer Spannung des Zungenkörpers verbunden
charakterisiren lässt.
In dem Ostslovakischen, wie es in meinen Studien beschrieben
worden ist, ist nun das Verhältniss ein ganz anderes. Zwar ist die
etymologische Grundlage der Palatalisirungserscheinungen hier in so
fern breiter, als auch die jetzigen Vokale e (altes e und altes i>) und
/ (altes i) Palatalisirung des vorangehenden Konsonanten hervorrufen
(uVV,s- tragen, bfd'i waren). Die Rolle aber, die die Palatalisirung für
die gesammte Lautlehre der Sprache spielt, ist verhältnissmä.ssig unbe-
deutend. Im Konsonantismus zeigen uns einzelne Ueberreste, dass die
Palatalisirung früher eine viel weiter gehende Wirkung gehabt haben
muss, s. Studien § 17; so ist bei den Labialen und r die Palatalisirung
jetzt regelmässig verschwunden, aber hinja Sturm, morjo Gen. morja
Meer, Gen. Z'hdrja von zdnhe, Gesundheit, und mehrere andere a. a.
O. verzeichnete Reste zeigen uns, dass die Verhältnisse früher anders
geartet waren. Im übrigen finden wir, dass alte i\ (P in (harte) r, dz
übergegangen sind; ebenso ältere ä\ z^ in (weiche) .v, ,v,- aber sonst
kann man nur von n und 1 sagen, dass sie, wie im Ugrorussischen,
zw-ei Nuancen besitzen, eine »harte« (/, n) und eine > weiche« (/\ //'). —
Im Vokalismus des Ostslovakischen ist der lîinfluss der Palatalisirung
sogar fast gleich Null zu setzen. Der aus dem Ugrorussischen be-
kannte Uebergang von offenem in geschlossenen Vokal in palatalisirter
Silbe kommt im Ostslovakischen nicht vor. Nur beim e lässt sich mit
Bestimmtheit die geschlossene, durch Palatalisirung hervorgerufene
*) Die Gutturale können hier überhaupt ausser Betracht bleiben.
64 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
Nuance (mid-front-narrow: f^) aufweisen, indess auch nur in einer be-
stimmten Lautverbindung, nämlich älterem -estb; vgl. Infinitive wie
n^f'ls, tragen, oder das Zahlwort Sns, sechs; aber sogar bei dieser
kleinen Kategorie kommen Ausnahmen vor (mels), die wohl darauf
deuten, dass auch diese geringe übriggebliebene Wirkung der Palatali-
sirung auf den Vokalismus im Schwund begriffen ist.
§ 40. Der Korumlya-Dialekt stimmt in so fern mit dem
Ostslovakischen, als er palatalisirte Konsonanten auch vor e und /
kennt: n\' (ugror. tie), Prät Flur, auf -/V (ugror. -//, ostslov. -Pi); so
durchgehends bei / und //. Anders ist dagegen das Verhältniss bei
anderen Konsonanten. So haben wir z. B. bei der substantivischen
F'lexion nior^ö, Meer, aber Gen. PL tHorrl kennen gelernt; ebenso unter
den Zahlwörtern z. B. tr^och, aber fri, drei, frrci, der dritte; unter den
Verben z B. hor'ù, aber hori'S u. ä. von horlt\ brennen intr. Dasselbe
lässt sich bei den übrigen Konsonanten, von denen hier die Rede sein
kann, verfolgen; vgl. peiV, fünf, mit der Ordnungszahl pjdtii, dzvvti\
neun, mit dzcvnHii, dzcseP, zehn, mit dzcsWtii. Besonders tritt das
Verhältniss bei dem c\ dz an den Tag, das aus altem i\ d^ entwickelt
ist und im Gegensatz zu dem alten r, z. B. in cari'ca, noch als »weichet
zu charakterisiren ist; so z B. bei der i-Flexion der Substantiva:
Pùdz'ôch, 'dz'ôma, -dzYinii, aber Nom. Vttdzé, Gen. Vndzi\ Leute; von
nochk% Nagel, Dat PI. nochcYim^ aber N. PI. noclicé, nocJici ; mat'.
Gen. mdceri u. s w., dzeci, Kinder, aber Dat. -cYim, '&öm u. s, vv. ;
unter den Zahlwörtern vgl. Fem. trk:\i mit dem Mask, tréci, dritte;
aus der Verbalflexion erinnere ich an Präsensformen wie hn'ecAs, -cc
u. s. w. (Jm'eisV kneten, rnecTh), von denen aus das nichtpalat. c auch
weiter in die i. Sg. und die 3. PI., hrVevv, -tùV, hineingekommen ist;
ebenso aus der i-Konjugation chodz^u, chodzis (gehen), während das
weiche P auch vor / erscheint; (AraPu, chiâViS (loben).
Wie man sieht, ist das beschriebene Verhältniss ein durchge-
hendes. Min Kall wie der Lok. è/jc'i von Zf/c'a, Leben, altes zithje,
.steht allein. Um das palatalisirte c' vor i zu verstehen, könnte man
sich deshalb versucht fühlen der üblichen Erklärungsweise gemäss die
»Analogie« der anderen Kasus verantwortlich zu machen. Ich meine
aber, dass dies nicht nöthig ist und auch kaum richtig wäre. Bei
genauem Hinhören konnte man nämlich in einer Reihe von Fällen,
sowohl vor /■ wie vor e, nicht leicht mit Bestimmtheit entscheiden, ob
wirkliche, voll artikulirte Palatalisirung des vorangehenden Konsonanten
vorlag, oder ob dieser nur als »akkommodirt«, als auf den folgenden
1889. No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 65
vorderen Vokal eingestellt anzusehen war. In einer Reihe von Formen
blieb ich in dieser Hinsicht im Zweifel; besonders in mehreren Ver-
balformen, wie z. B. betreffs des r in den Formen hor/S, horî u. s. w.
(s. o.), betreffs des dz im Imperativ hoxlzf von hùj$t\ Wz. bod-, oder
betreffs des .s^ in den Paradigmen r/Vw, visi'S u. s. w., zarls^ti, zavisiS
u. s. \v., § 23. Wie dort gesagt, legt das in den letzten Verben aus
den übrigen Personen entlehnte h* der ersten Person (anstatt eines
älteren S) es nahe, das s vor / in den übrigen Personen als eigentlich
palatalisirt anzusehen; die Aussprache Hess jedoch nicht zu, es mit
Bestimmtheit so zu nennen. Die Erklärung der ganzen Erscheinung
ist wohl am ehesten so zu geben, dass vor e und i die letzten
Ueberbleibsel der palatalen Artikulation der Konsonanten
im Schwund begriffen sind. Dass das s in solcher Lage bisweilen
als Zwischenlaut zwischen .v und 8\ d. h. mit einer etwas, aber nicht
voll entwickelten dorsalen Artikulation gebildet war, darauf machte
mich Monies selbst aufmerksam, indem er die gewöhnliche s-Aussprachc
im Zahlworte viosem, acht, verbesserte. Auch vor dem »ö«, wo ja
das o in einer stark vorwärts geschobenen Form gebildet erscheint,
s. S 38, verlor die Palatalisirung z. B. des c* im Lok. ȕwchc^ciu (d. h.
-rtf, von nocheVy Nagel) an Hörbarkeit, während klares ri* z. B. im
Lok. ^kamen^öU^ Stein, gesprochen wurde; dies wirft auf die ganze hier
behandelte Erscheinung, den Schwund der Palatalisirung der Konso-
nanten vor den vorderen Vokalen^e und i, Licht.
Der jetzige Stand der Dinge bei den Korumlya-Sotaken ist somit
dieser: vor e und i haben mehrere Konsonanten noch Spuren früherer
Palatalisirung bewahrt: meistens ist sie aber geschwunden; nur bei /^
und w* ist sie vollkommen bewahrt. Die Entwicklung weist also auf
ein Endresultat, das zur Lautlehre des Ostslovakischen vollkommen
stimmen wird.
S 41. In Betreff der Fähigkeit der Konsonanten, pala-
talisirt zu werden, muss man sagen, dass der Korumlya-Dialekt
völlig auf dem Standpunkte des Ugrorussischen steht. Zwar ist älteres
t\ d* theilweise in c, dz übergegangen, eine Entwicklung, die wir auch
aus dem Ostslovakischen kennen; aber erstens sind diese c, dz, wie
schon aus dem vorigen Paragraphen ersichtlich, im Korumlya-Dialekt,
im Gegensatz zu altem c, noch als »weich» anzusetzen, somit noch
nicht als völlig »versteinert« zu rechnen*); und was noch wesenüicher
*) Um nicht zu verwirren, gehe ich auf gewisse Ausnahmen nicht näher
ein. Einen Begriff von ihnen erhält man, wenn man das Material
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1899. No. i. 5
66 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
ist: der Uebergang in c\ dz^ ist nicht durchgehend, das ältere t\ cP ist
grossentheils noch bewahrt. Bei dem früher mitgetheilten Material
wird ins Auge gefallen sein, dass t\ d' auslautend durchgehends be-
wahrt sind (z. B. pfsaV, schreiben, und so überall im Infinitiv; ked\
als), in anderer Lage dagegen selten und in leicht zu übersehenden
Fällen, dass dagegen c\ dz' nur inlautend ihren Platz haben. Von
dem wahrscheinlichen Ausgangspunkt dieser eigenthümlichen Differenzi-
rung wird § 55 näher die Rede sein. Hier ist nur zu konstatiren,
dass die Konsonanten t, d im Korumlya-Dialekt noch mit dem, was
wir »echte Palatalisirung« nennen, artikulirt werden können, wie es im
Ugrorussischen der Fall ist.
Eine ähnliche Uebereinstimmung mit dem letzteren findet sich bei
den Labialen wieder. Schon der Hinweis auf einen Fall wie v'dzaP
(Bflsaxh), S 30, und die dort geäusserten Zweifel, ob vielleicht eher
viäzaP zu schreiben sei, oder auf Formen wie dzeviåiri, pjdtii in der
Formenlehre (§ 21) zeigt uns den völligen Parallelismus mit dem Rus-
nakischen, wie auch das bisweilen eingeschobene 1 (z. B. rozumVäy s.
S 36) und n (z. B. vibmn'a, Euter) in dieselbe Richtung weist. Aber
grade bei dem letzten Punkt haben wir § 36 gesehen, dass die Ueber-
einstimmung versagt und dass die Entwicklung möglicher- oder gar
wahrscheinlicherweise die Richtung gegen das Ostslovakische hin ein-
geschlagen hat*).
Die Labialen zeigen im Ostslovakischen bekanntlich nur Reste
früherer Palatalisirung (Studien § 17), und dasselbe ist der Fall bei
dem r. Dagegen ist im Korumlya-Dialekt die Palatalisirung bei dem
r noch in vollem Leben. In mor^ö, Meer, im Namen mdr'a, Maria, in
Formen wie Präs. ör'u, Imper. or\ or'me, ör^ce (ordP, pflügen), Prät
tr'as, tr'nsla (aber Inf. Urist\ trçsti) hört man dasselbe klar palatalisirte
r wie im Ugrorussischen oder z. B. im Moskauer Dialekt.
Endlich stellt sich auch bei den s-Lauten der Korumlya-Dialekt
unbedingt dem Ugrorussischen zur Seite. Wenn ein vereinzeltes Mal
das palat. s als S auftrat, das, wie wir uns erinnern, die lautgesetzliche
Entwicklung im Ostslovakischen ist, z. B. in zaS, wieder, so war dies
durchsieht, falls die Frage besonderes Interesse haben sollte. Man
vgl. dazu die unten folgende Behandlung des s\ z\ Eigene Schwie-
rigkeiten bietet besonders das Verhältniss bei t aus alten e (1i).
*) 13er Verlust der Palatalisirung bei Labialen in Fällen wie z. B. Im-
perativ kup, ktihnie (kaufe), hih (liebe) gehört einer älteren Sprach-
periode an und ist deshalb hier ohne Interesse.
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 67
nur ein »Straucheln« der Zunge und eine besondere Annäherung an
das reine co-takische Ostslovakische, die uns, wie wir später hören
werden, die Zukunft des so-Dialektes, die gewiss schon jetzt entschie-
den ist, anzeigt. Sonst sind s\ z^ noch bewahrt, wofür in der Dialekt-
Beschreibung Beispiele genug gegeben sind: zas\ dzes^dtn u. s. w. u. s. w.
— Die s-Laute sind nun in so fern besonders interessant, als sie in
das Sonderleben des Korumlya-Dialekts einen Einblick geben. Bei
aufmerksamem Zuhören konnte man an der Aussprache der s\ 2^
merken, dass die prägnant dorsale Zungenartikulation, also die »Pala-
talisirung«, in vielen Fällen zum Schwund stark geneigt war. Dass
dies vor e, i gewöhnlich ist, wurde oben besprochen; das ist ein
Princip für sich; aber auch sonst waren s\ 2^ geneigt, sich dem s, 2
zu nähern, d. h. die Palatalisirung zu verlieren, und in einigen Fällen
war sie vollkommen verloren. Z. B. steht neben vwsem (acht), ros^nöch
u. s. w. die Ordnungszahl vösmvn anstatt des vorauszusetzenden vos*-*).
Wie zu erwarten begegnet die gleiche Erscheinung auch bei den Laut-
verbindungen, deren letzter Theil als s*, 2* angesetzt werden darf, d. h.
in den aus P, d* entwickelten c\ dz^\ auch bei ihnen kann man hören,
dass die prägnant dorsale Artikulation zum Schwund geneigt und in
einzelnen Fällen ganz geschwunden ist, auch wo kein e oder i folgt,
z. B. in den Formen sidzmôch u. s. w. von sklzem, sieben, oder in der
Ordnungszahl sédzmioi. Die der Sprache innewohnende Richtung wäre
sonach voraussichtlich die ausgeprägt dorsale Artikulation der palatali-
sirten s-Laute aufzugeben und sie mit den nichtpalatalisirten zusammen-
fallen zu lassen; aber wie schon flüchtig angedeutet und später näher
auszuführen, wird diese originale Entwicklung gewiss unterbrochen
werden; sie wird einem vollkommenen Uebergang in das co-takische Ost-
slovakische Platz machen, wobei s* durch S, 2* durch z ersetzt werden
wird, und die letzteren durch Entlehnung von Wörtern und F'ormen
wahrscheinlich auch dort hineinkommen werden, wo der Korumlya-
Dialekt auf dem betreffenden Punkte der Entwicklung die Palatalisirung
schon verloren haben dürfte.
§ 42. In der Behandlung des Vokales der palatalisirten
Silbe stellt sich das Korumlya-Sotakische wiederum nahe zum Ostslo-
vakischen, wenngleich es mit diesem nicht völlig zusammenfällt. Die
eigenthümliche Doppelheit der meisten Vokale, die sich im Ugrorussi-
*") Ist hierhin auch der Gegensatz fi hvjs\ aber m i hozme zu stellen?
Vgl. s\ Z^ im Ugrorussischen, Arch. XVII 401.
s*
68 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
sehen, meist eben im Zusammenhang mit der Palatalisirung, entwickelt
hat (o — Ô, u — ü II. s. w.), kennt der Korumlya-Dialekt nicht; das geht
schon aus dem § i angeführten Vokalbestande des Dialekts hervor.
Natürlich bringen das noch lebendige Palatalisirungsprincip und die
dadurch hervorgerufene Mouillirung der Konsonanten im vorangehenden
Vokale gewisse Aenderungen mit sich. In einem strast^ hört man,
wie die Palatalisirung vom t^ aus auch das s angreift und ungefähr
ein gewöhnliches s* hervorruft, weiter wie der Vokal a von dem a einer
nichtpalatalisirten Silbe verschieden gesprochen wird, ungefähr wie z. B. .
im^Moskauer Russischen das a in CTpacTb sich von dem a in cxpacTHO
unterscheidet; vgl. Arch. XVII 351. Aber der Grundunterschied ge-
genüber dem eigenthümlichen rusnakischen Princip der Vokaländerung
in palataler Lage wird aus einem Beispiele wie 3. P. PI. bndnt sogleich
klar: trotz der Palatalisirung im V hört man in der letzten — und
parallel damit auch in der ersten — Silbe kein narrow-M (v), wie es
in demselben Worte im Ublya-Rusnakischen der Fall ist (budnV); n
bleibt wide artikulirt; dagegen wird die Bildung der beiden w etwas in
horjizontaler Richtung, nach vorn, gegen das (high-mixed-wide) le hin
verschoben; dasselbe hört man deutlich z. B. in der 3. P. PI. !^ut\
sind; und dies stimmt principiell zu der Lautlehre des Ostslovakischen,
soweit sich in letzterem bei palatalisirter Lage eine eigentliche Verän-
derung des Vokals erweisen lässt; vgl. Studien 39 — 40.
Im Ganzen muss übrigens hervorgehoben werden, dass die Vokale,
mit einer einzigen, unten besprochenen Ausnahme, unter dem Einfluss
der Palatalisirung keiner erheblichen Veränderung ausgesetzt sind. Bis-
weilen war ich bei dem o geneigt, eine etwas geschlossenere Nuance
anzusetzen; so z. B. bei den zwei 0 in moloV, mahlen (zu dem ersten o
vgl- S 47)- Aber jedenfalls ist auch bei dem o keine feste Regel,
sogar keine durchgehende Neigung in dieser Richtung zu finden.
Eine Ausnahme von dem gewöhnlichen Verhältniss macht der
Vokal e. Man wird sich erinnern, dass dieser Vokal in dem bespro-
chenen Punkt der Lautlehre auch im Ostslovakischen als Ausnahme
da steht: auch dort erscheint in gewissen Fällen ein geschlossenes v
(mid-front-narrow), das durch die Wirkung der Palatalisirung hervorge-
rufen und wahrscheinlich nur ein Ueberbleibsel aus älteren sprachlichen
Zuständen ist; vgl. darüber Studien § 16. II. 3 (S. 35). Im Korum-
lya-Dialekt ist dieses geschlossene e ein gar nicht seltener Laut, wie
schon aus dem angeführten Sprachmaterial hervorgeht. Dass es durch
die auf den e- Vokal folgende Palatalisirung und durch sie allein her-
1 899- No I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 69
vorgerufen ist, leuchtet ohne weiteres ein; man vergleiche z. B. die
Formen des Prät. Sg. fédla, iédlo mit dem Plur. iedl'i, von jeist\ essen;
vgl. auch die 3. F. PL Präs. jêdz^a\ oder Präs. hezu, laufe, mit dem
Inf. hPisV\ ebenso hört man den Unterschied zwischen den zwei e-Nu-
ancen deutlich z. B. in der 2. P. mePes (i. P. méPu, Inf. moloP oder
mPit^, mahlen). Aber aus dem in der Dialektbeschreibung gegebenen
Material geht zugleich auch hervor, dass das Korumlya-Sotakische in
diesem Verhältni.ss .schwankend, eine feste Regel deshalb nicht auf-
zustellen ist. Neben Un^a, Hündchen, steht cePä Kalb*); neben dzhi^
Tag, oder Inf. vercét\ BcpTfeTb, z. B. der Lok. Mmen^u, oder das Ad-
jektiv dri^éhVii; man findet z. B Imper. ihi* (hnat\ treiben), PI. zén^me,
aber gewöhnlich e in der 2. P. kPenV^s^ die schwörst. Das Schwanken
kann sich in demselben Wort und derselben Form zeigen : dvaiseV und
dvåtaeV, zwanzig; und in einem Worte wie diesem waren unzweifelhaft
die zwei Laute bewusst getrennt und für den Sprechenden selbst ver-
schieden. Dass der Dialekt mitten in einer Entwicklung steht, scheint
daraus hervorzugehen, dass es in einer Menge von Fällen nicht mög-
lich war mit Bestimmtheit zu entscheiden, welches der beiden Zeichen,
e oder e^ zu wählen sei. Neben der 3. P, PI. ivdz^å (s. o.) mit deut-
lichen e war man z. B. bei der ganz ähnlich gebauten 3. P. PI. povedz^d,
erzählen, im Zweifel, ob T* oder e gesprochen wurde, und musste sich
in den meisten Fällen fiir das letztere erklären. Ebenso schwankte
ich z. B. in ohen*, Feuer, wo ich eher t' festzuhalten geneigt war, in
méPu, Präs. von molöt\ mahlen, und in mehreren anderen. Selbst in
der charakteristischen Verbindung mit altem -sth, in der allein das Ost-
slovakische ja des P bewahrt hat (z. B. ostslov. Scis, sechs, inf. hn^eis,
drücken, u. ä.), findet man im Korumlya-Dialekt dasselbe Schwanken
wieder; sicheres e z. B. in pPf'ist\ n.iecTb, ebenso in brist\ laufen; aber
e in Pei8t\ kriechen, und unsicher, ob e oder P vorzuziehen sei, blieb
ich z. B. in hn^êist\ kneten. — Für sich stehen einige Beispiele mit e
vor i ohne folgendes st\ Aus dem Ublya-Dialekte erinnert man sich,
dass in derartiger Lage selbst dieses in Sachen der Palatalisirung sonst
so konsequente Idiom Schwanken aufweist, s. Archiv XVII 353 — 54;
dasselbe sehen wir bei dem e des Korumlya-Dialekt s, wie es nach der
oben gegebenen Darstellung ja auch zu erwarten ist; so haben die Pro-
*) Interessant ist in diesem Falle die Parallelität mit denselben Wörtern
im Ublya-Rusnakischen, s. Arch. XVII 349 *). Besteht dafür eine
gemeinsame, besondere Ursache?
^0 OLAF kBOCH. H.-F. Kl.
nomina femininale Formen des Gen. Dat. und Lok. wie w^ n^ei, ié'i
u. ä., während wir andererseits T^eiV, fünf, se\ßi\ sechs (beide am ehe-
sten, wenn auch nicht ganz sicher mit o zu schreiben) oder z. B. hrem,
Präs. zu hr^œV wärmen, finden.
Als Resultat bleibt jedenfalls, dass mit der Palatalisirung eine
durchgehende Neigung das offene e in das geschlossene e zu ändern
verbunden ist. Der Unterschied vom Ugrorussischen besteht darin,
dass diese lautliche Erscheinung im Korumlya-Dialekte nicht mehr
feste Regel ist. Die Tendenz geht augenscheinlich dahin, den älteren,
regelmässigen Uebergang des e in P aufzugeben. Nach der bisherigen
Entwicklung des Dialekts hat man vorauszusehen, dass das e durch-
gehends, vielleicht mit einzelnen Ausnahmen, durch e. ersetzt, dass also
das Endergebniss etwa dasselbe wie im Ostslovakischen werden wird.
§ 43. Das im vorigen Paragraphen dargestellte Schwanken bei
dem Uebergang e "^ v lässt sich im Korumlya- Dialekt noch weiter
verfolgen. Man findet es in der Behandlung der alten Verbindung -i.r-
vor Gutturalen oder Labialen wieder. Zwar gehört dieser Punkt mehr
der geschichtlichen Seite des Dialekts an und hat mit seiner heutigen
Lautlehre weniger zu thun; da er aber zur Beleuchtung des Idioms
dient, so behandle ich ihn hier mit. Man sagt verteil, na v ersehn ,
ccr^keiiy zmer^ka se, es wird dunkel, /a se zm(r^linn[ii] (vgl. denselben
Ausdruck im Ublya-Dialekte) ; ferner kann i^er^lWy Demin. von jutô,
hinzugefügt werden. Dagegen rérha^ serj), cerpeP (xepnliTh), iervé)iti
(S Stellvertreter des c), nwrra (Streu für die Kühe; in unserem Dialekt
nicht *siervay vgl. das Rusnakische). Der Korumlya- Dialekt hat also
durchgehends das -er- vor Gutturalen von derselben Verbindung vor
Labialen geschieden; als einzige Ausnahme habe ich den Inf. Scr^paV
neben Sérpat^ (schöpfen) notirt; in den anderen Formen dieses Ver-
bums wurde übrigens immer -er- gesprochen.
Das Ostslovakische aus Dubravka und Falkus weist, wie wir uns
erinnern, bei dieser Lautverbindung überal -er- auf; s. Studien 37.
Im Ugrorussischen aus Ublya findet man dagegen durchgehends -r/*-,
s. Archiv XVII 354-5 und die Nachträge Archiv XIX 18; die wenigen
Ausnahmen gehören der Formenlehre an, s. Arch. XVII 392. Nun
beruht zwar die verschiedene Entwickelung der Dialekte in diesem
Punkte, wie gesagt, wahrscheinlich auf älteren historischen Momenten ;
aber jedenfalls ist es von Interesse, dass der Korumlya-Dialekt, obwohl
er ebenso wie das Ugrorussische die Verbindung -er^- aufweist, doch
auch hier wieder eine Zwischenstellung zwischen den zwei Nachbar-
1 899- No. I. WKITERE SLOV.-KLEINRUSSISCIIK STUDIEX. 7 1
sprachen einnimmt, insofern als in ihm weder -fV- noch -ei'- völlig
herrschend geworden ist.
Anm. Einige der hier zu erwartenden Beispiele habe ich im
Korumlya- Dialekte nicht vorgefunden. So z. B. das oben erwähnte
*aterva; ebenso z. B *Serv(üc, Würmchen, wofür chrobåh gebraucht
wird. Von anderen Wörtern, die in diesem Zusammenhang Interesse
haben können, seien z. B. cM'H\ Dorn, Cien. cfr^n^l, sem) Herz.
zârno («opiio) angeführt.
§ 44. Es bleibt noch ein Zug der Palatalisirung im Korumlya-
Dialekte übrig, der analysirt zu werden verdient. Aus dem Ugrorus-
sischen erinnern wir uns (Archiv XVII 347), dass sich aus dem mehr
oder weniger ausgesprägten Gleitlaut (on-glide), der sich vor den pala-
talisirten Konsonanten oder Kon.sonantengruppen gewöhnlich einstellt,
ein Lautelement entwickelt, das unter gewissen Bedingungen mit dem
vorangehenden Vokale zusammen eine Art Diphthongenverbindung
(hv^te u. ä.) bilden kann, die .jedoch nicht als voller, gewöhnlicher
Diphthong (ui, ai u. ä.) anzusetzen ist. Im Ostslovakischen finden
wir eine ähnliche Entwickelung ; hier sind aber in vielen Fällen voll-
ständige Diphthongen (ol, ei u. ä.) entstanden, während die Sprache
in anderen Fällen bei der »Annäherung an einen Diphthong« stehen
geblieben ist. Vollständigen Diphthong findet man im Ostslovakischen
da entwickelt, wo die Form aus einer älteren mit -sth hervorgegangen
ist; so z. B. in femininalen i-Stämmen: Ä'of.s' (kosti,), cô?> (cçsth), strais
(strastb) u. ä.; i.st der Vokal der betreflfenden Silbe e, so erscheint
dafür, jedoch nicht ohne Ausnahmen, das sonst in der Sprache unbe-
kannte geschlossene (^\ so in mehreren Infinitiven: hn^eis (gnesti), ms
(vesti) u. ä., aber meis (mesti); ebenso im Zahlworte seij (sestb), wo-
nach pPic (pçtb) wahrscheinlich analogisch umgebildet ist.
Nach welcher von beiden Seiten das Korumlya-Sotakische in
diesem Punkte neigt, lässt sieht entscheiden. Man kann wiederum nur
sagen, dass es eine Mittelstellung einnimmt. Der Korumlya-Dialekt
hat, wie das Ugrorussische, die alte Endung -sV noch bewahrt, z. B.
hi'jsV, Bein, vgl. ugror. IrnsP. Wo aber vor dieser Konsonantenver-
bindung ein e- Vokal steht, ist der Gleitlaut zwischen diesem und dem
folgenden Konsonanten in den meisten Fällen zu vollem i entwickelt
ganz wie im Ostslovakischen. So findet man neben kv)d\ Bein, ^æst\
Theil*), den Infinitiven klasP, krast\ past\ htost^ (Wz. bod-) das Zahl-
*) Vgl. in S 13 auch die Instrumentalformen, die in diesem Zu-
sammenhang Interesse haben; sie erinnern im Oanzcn eher an das
Ugrorussische.
72 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
wort sejsP*), wo i auch in den Fornnen ausserhalb des Nom. bewahrt
ist, s. § 21, und eine Reihe von Infinitiven: hn^eisV, meisP, pVeifi\
veisV (ved- und vez-), treisP, vgl. § 25; ebenso beist^ laufen, Präs. been,
PeisP (VeisP? kriechen). Aus den angeführten Beispielen geht hervor,
dass ? in dieser Verbindung der gewöhnliche Laut ist; doch kommt
auch e vor, was zum Ostslovakischen stimmt, wie ich denn auch Pralle
notirt habe, bei denen mir unklar blieb, ob f oder e zutreffender ist,
wo also ein Uebergangslaut vorliegt; vgl, dazu das § 42 ausgeführte.
— Verlassen wir die Formen mit älterem -sth, so finden wir Schwanken
in mehreren Hinsichten. Von Interesse sind namentlich die Imperative
der eben angeführten Infinitive. Von Jm^t'isV (rHCCTn) finden wir Sg.
za-hn^eiP, PI, hn^éidme aber hn^étce; von mrlsP (mccth) Sg.m^P**) (und
meiV?), PI. mécVme oder meid me, met ce: ebenso von i^VéijsV (iLiecTii)
Sg. 2)Vnt\ pPêd^me oder pPvidmo^ ph'dce: rnd' (vez): za-rris (oder
vielleicht eher -trV.^ zum ♦v vgl. § 41), -vfizme (vehme?), -rnjsce**'^)\ VeijsV
(PHsV? s, o.): Vez\ Vh'me, PPsce, vgl. § 41; klasV: k1ad% -d'me; krasV:
krad\'d^me; trPisP (trçsti): trhj\ -z^me, wo ich jedoch sowohl betreffs
der Qualität des e wie betreffs der Palatalisirung des z schwankte. Dass
nicht die ungenügende Schärfe meines Ohres die Schuld an der man-
gelhaften Bestimmung, ob ^ oder ?, trägt, ergiebt sich mir daraus, dass
Herr Monies selbst bei diesen Imperativen mich darauf aufmerksam
machte, das »w*e cållwm n, d. h. nicht völlig i gesprochen werde.''
Die angeführten Formen brauchen keines Kommentares. Beson-
ders interessant sind indess die zwei schon hervorgehobenen Formen-
paare méd^me neben meidnie und pPfd^me neben pVeißme. Sie zeigen
uns einen deutlichen Zug der gesammten Entwicklung, die vor sich
geht. Die Auslösung eines vollen f aus dem palatalisirten Konsonanten
oder aus der Konsonantenverbindung hängt mehr oder weniger mit
dem Verlust der Palatalisirung im Konsonanten selbst zusammen; die
Palatalisirung ist gleichsam dabei, sich aus dem Konsonanten heraus-
zuschieben, — eine Entwicklung, die ja auch aus den entsprechenden
*) Ebenso pPifit wahrscheinlich infolge von Analogie oder Entlehnung;
vgl. zu dem alten ç die Zahlwörter dzévH\ dzêsfP: doch könnten
einige der weiter angeführten Formen dafür sprechen, dass die Form
sich im Dialekte selbst entwickelt habe.
**) Das Zeichen ^ drückt, wie im Ugror., aus, dass keine volle l>iph-
thongenbildung, sondern nur eine Annäherung dazu, mit stark hervor-
tretendem Gleitlaut, vorliegt.
***) Dagegen von vrid^ vcd-: po-vldz (-r), -rjdzme, -rftce^ s. § 25.
1899. No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 73
ostslovakischen Formen, die wir aus früheren Arbeiten kennen, deutlich
hervorgeht,
S 45. Interessante Züge für den Vergleich des Korumlya-Sota-
kischen mit den benachbarten Sprachen sind weiter aus den Schick-
salen des o- Vokals, besonders seinen Veränderungen unter dem
Einfluss folgender u-Laute, zu gewinnen. Die Schwierigkeit der Fragen,
die damit in Verbindung stehen, erfordert eine etwas eingehendere
einleitende Uebersicht; mehrere von den Auffassungen auf diesem Ge-
biete, die ich in früheren Arbeiten kundgegeben habe, bedürfen gewisser
Modifikationen.
Aus der Beschreibung des Ublya-Rusnakischen wird man
sich erinnern, dass der Vokalbegriff mid-back-round, die o-Laute, in
diesem Dialekte sehr beweglich ist. Es sind zwei klar und bewusst
getrennte o-Kategorien vorhanden, die sich als mid-back-wide (0) und
mid-back-narrow (0) charakterisiren lassen. Der Bedingungen, unter
denen das 0 des Dialekts in 0 übergeht, waren zwei, nämlich i. Pala-
talisirung (dôhyi — N. PI. dobr^i) und 2. Einfluss eines in derselben
oder der folgenden Silbe stehenden u-Lautes (dobryi — dohrn ; slovesa
— slouo); unter der letzteren Bedingung war der Uebergang des 0 in
o nicht ganz so konsequent. Dieselben beiden Bedingungen können
ihre Wirkung auf das 0 auch in ferner stehenden Silben ausüben;
dann ist diese Wirkung eine indirekte zu nennen (özero: ozer^i] doch-
torovau: dôchtôrôudii); auf diese Weise tritt in vielen Fällen eine eigen-
thümliche »Vokalharmonie« auf. — Mehrere Kriterien leiten uns zu
der Schlussfolgerung, dass der Uebergang des 0 in o, je nach der be-
wirkenden Ursache, verschieden gefasst werden muss. Bei den gerun-
deten Vokallauten müssen die zwei kombinirten Artikulationen, die der
Zunge, d. h. die innere, und die der Lippen, die äussere, aus ein
ander gehalten werden; beide können parallel gehen, können, praktisch
gesprochen, von einander abhängig sein, nothwendig ist dies aber
nicht. Weiter sind bekanntlich die zwei verschiedenen Momente
»Schliessung« und »Spannung», mit anderen Worten eine geschlossenere
(dunklere) Aussprache und eine engere, mit relativ grösserer Spannung
der Organe (besonders wohl des Zungenkörpers) verbundene Artikula-
tion, aus einander zu halten, eine Frage, die ja oft selbst den besten
Phonetikern Schwierigkeiten bereitet und Schwanken veranlasst; vgl.
dazu z. B. Storm in seiner Engl. Philologie, 2. Ausg. 1. i, P. 136 ff.
In diesen Fragen darf man sich bei der Behandlung der hier ana-
lysirten Dialekte von phonetischen Schemata nicht voreinnehmen la.ssen,
74 OLAF Bkociî. H.-F. Kl.
ein Fehler, zu dem ich selbst ursprünglich geneigt gewesen bin. Bei
dem Ô, das im Ublya-Rusnakischen unter dem Einfluss der Palatalisi-
rung entsteht, ist es gewiss die innere Artikulation, die zuerst enger
(dabei gespannter) wird; dies zieht dann auch die stärkere Labialisirung
nach sich. Bei der Wirkung eines folgenden u-Lautes hat man umge-
kehrt von der äusseren Artikulation, der Lippenlage, als dem primären
auszugehen. Diese Unterscheidung der zwei Wege, auf denen das »o«
des Ublya-Dialekts entsteht, ist wichtig. Schon bei der Untersuchung
der Aussprache des Ublya-Bewohners Repay, der mir das Material zu
der ersten Beschreibung des Dialekts, Archiv XVII, geliefert hat, habe
ich bemerkt, dass das »o«, wenn es durch Einwirkung eines folgenden
?^, und noch häufiger wenn es durch u hervorgerufen war, öfters ent-
weder in seiner Artikulation nicht »gespannt c<, d. h. nur »geschlosse-
ner« war, also nicht das, was ich bei meinen Untersuchungen als »nar-
row« angesetzt habe, — oder sogar in seiner inneren Artikulation von
dem gewöhnlichen o kaum erheblich verschieden, also nur mehr »labia-
lisirt«, mit stärker geschlossenen Lippen gesprochen wurde. Die wei-
teren Untersuchungen haben mir das bestätigt und gezeigt, dass dies
nicht unwesentliche Feinheiten, sondern ein wichtiger Zug ist.
Dass nun die so charakterisirten Züge des Ublya-Rusnakischen
nicht auf diesen einen Dialekt beschränkt, sondern im Ugrorussischen
der ganzen Umgegend mehr oder weniger durchgehend sind, wurde
mir mehrfach und durch viele Eingeborene, besonders durch den vor-
züglichen Kenner und fleissigen Arbeiter auf diesem Gebiete, Herrn
Eumen Szäbo, bestätigt. Auch der Zug scheint gemeinsam zu sein,
dass der Uebergang des o in ô — oder wenigstens in einen geschlos-
seneren, stärker labialisirten o-Laut — unter dem Einfluss eines u Lautes
nicht so konsequent ist und auch Uebergangsnuancen zwischen o und
Ô aufweist; so z. B., und eben da vielleicht besonders bemerkenswerth,
in dem Diphthongen ou : aus den Dialekten der Umgegend wurde mir
durch Herrn Szäbö mehrfach z. B. sowohl posim wie posou (iioiiie.i'i.)
angegeben.
Was das Ost slo vak is che, nach dem Dialekt von Dubravka
und Falkus, betrifft, so darf ich auf die Ausführung in den Studien, S.
19 — 20, hinweisen. Es geht aus ihnen hervor, dass das Ostslovakische
bestimmte Fälle eines »o« in der Bedeutung mid-back-narrow nicht auf-
weist, sofern ich den Ausdruck »narrow« für die Artikulation mit
relativ grösserer Spannung anwende; deshalb habe ich daselbst auch
nur ein Zeichen für die o-Laute (0) gebraucht. Dagegen können in
1899. No- I- WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. 75
der Verbindung ow, gelegentlich auch vor bilabialem v, Varianten des
0 vorkommen, die ;^^stärkere Labialisirung haben, also »geschlossenere
OS sind und sich akustisch dem engen ugrorussischen 0 mehr oder
weniger nähern. Die Grade der Geschlossenheit sind sehr verschieden
und haben keine scharfen Grenzen; vgl. die a. a. ü. angeführten Bei-
spiele. Speciell hatte ich darauf aufmerksam zu machen, dass bei
diesen geschlosseneren o-Nuancen des Ostslovakischen eine entspre-
chende stärkere innere Spannung oder Verengerung nicht zu konsta-
tiren war.
§ 46. Um nun auf die o Laute des Sotaken-Dialekts von
Korumlya zu kommen, so ist bei ihnen — abgesehen von dem w,
s. § 4 — eine ähnliche Beweglichkeit wie in den Nachbardialekten zu
finden. Bestimmt, kategorisch geschiedene Nuancen, wie es die ugro-
russisschen 0—0 gewöhnlich sind, lassen sich nicht trennen; deshalb ist
in der Beschreibung auch nur ein Zeichen gebraucht, da mehrere nur
die Transskription bunt machen würden, ohne zum Verständniss des
Dialekts wesentlich beizutragen. Die Uebergänge zwischen den Nuan-
cen j sind überall allmählich. Man muss sich begnügen, gewisse Nei-
gungen, von der gewöhnlichen mid-back-wide Aussprache, dem eigent-
lichen 10« abzuweichen, und die Bedingungen dieser Neigungen zu
skizziren *).
Nachfolgende Palatalisirung hat im Korumlya-Dialekt auf das 0
keine feste, stets zu beobachtende Einwirkung; vgl. das § 42 gesagte.
V^ereinzelt habe ich zwar Fälle notirt, in denen die Palatalisirung eine
geschlossenere Aussprache des 0, gegen 0 hin, hervorzurufen schien;
so z. B. im Nom. Fl. oH, Augen, in voPéies (du ziehst vor, dessen
erstes e nahe an ê liegt), im ersten 0 von voVd, Kropf; bei den zwei
letzten Beispielen kann aber ebenso gut das vorangehende bilabiale v
mit hineinspielen, und die Fälle eines geschlosseneren 0, die unter die
genannte Bedingung fallen, sind überhaupt zu wenig zahlreich und zu
unsicher, um darauf zu bauen. — In diesem Zusammenhang sind einige
etwas geschlossenere 0, die möglicherweise durch folgendes { hervorge-
*) Dabei sei auf die Bemerkung in § 4 hingewiesen, dass das von be-
sonderen Bedingungen unbeeinflusste sotakische 0 gcwissermassen in
seiner Basis höher (und schlaffer), deshalb in seinem Timbre vielfach
dunkler als das betonte Ublya-o ist, somit mehr dem unbetonten
Ublya-o gleichkommt. In einigen Fällen konnte diese dunklere Aus-
sprache leicht den Beobachter irreführen, als hätte er es wirklich mit
relativ geschlosseneren Nuancen zu thun.
70 OLAF BROCH. H. -F. Kl.
rufen sind, zu erwähnen; so habe ich ein".stark an ô erinnerndes o z.
B. in den possessiven Pronominalformen notirt: moiolio, môfei, môiom.
s. die Flexion. Die Formen sind besonders interessant, weil die Aus-
sprache des 0 vor i in ihnen an die entsprechenden Formen im Ublya-
Dialekt erinnert; s. Archiv XVII 354 und 399. Auch bei folg^endcm
/ war jedoch im Korumlya-Sotakischen für das o ein festes Resultat
nicht zu erzielen; alles löst sich in vereinzelt stehende Formen und
Fälle auf.
Bei folgendem u-Laute stellt sich die Sache etwas anders. Die
Neigung des 0 zur Veränderung und die Richtung der letzteren fiel
sogleich ins Gehör, sobald man einen Gen. des Pron., n^ôJw, mit dem
Dat. gii lipoma zusammenhielt: das 0 des letzteren ist geschlossener,
jedoch derii voll entwickelten 0 des Ugrorussischen noch nicht gleich-
zusetzen. Schwache Schliessung habe ich auch für den Dat. liomti,
cömii u. a. notirt, für den Dativ des Foss., mirmn (neben mmomtv, s. u.)
sogar so starke, dass ich stark versucht war, das »ri« zur Darstellung
zu verwenden; dabei dürfen übrigens die umgebenden bilabialen Laute,
m, nicht übersehen werden. Dagegen war keine merkbare Verände-
rung des 0 im Akk. Fem. des Demonstrativum : totiiy oder z. B. in
liomVa, Hemd, vorhanden; da ist dieselbe Regellosigkeit, die uns aus
den benachbarten Dialekten in diesem Punkte bekannt ist. Fast reines
»0« habe ich z. B. in den Akk. Fem. der possessiven Pronomina:
svöin, möiu notirt; hier hatte die Artikulation vielleicht auch eine
relativ stärkere Spannung; spielt da das i hinein? Vgl. dazu das
oben gesagte und Archiv XVII 353-4. — Bei der Diphthongen Verbin-
dung ou (z. B. Instr. Fem. rnskotiy Prät. sou, Instr. des pers. Pron.
mnoUy bei dem indeklinablen pöudroha, anderthalb, u. s. w.) war ich
beinahe immer geneigt »0« anzusetzen. Das 0 kommt hier dem o im
deutschen »gross« viel näher als dem in »Stock«. Aber wiederum stellt
sich hier die Frage ein: ist die geschlossenere Aussprache des o unter
dem Einfluss des w, und wohl überhaupt eines u-Lautes, mit einer
stärker gespannten Artikulation verbunden? Soviel ich urtheilen konnte,
war das nicht der Fall*). Und weiter ist auch hier dasselbe wie im
Ostslovakischen, und zum Theil auch in ugrorussischen Dialekten (s.
S 45), zu bemerken: neben dem geschlosseneren o derartiger Verbin-
*) Ob dies bei ou wiederum mit der Erschlaffung der Vokalartikulation
gespannter Vokale in Diphthongen in Zusammenhang stehen kann,
ist eine Frage für sich: s. § 7. Es fehlt an Material zur definitiven
Lösung.
l899- No. I. WEITERE SUW.-KLEINRUSSISCHE STUDIEN. ^^
dungen, in derselben Form, ja in demselben Worte kommt oft auch das
gewöhnliche offene o vor; neben »ioM«, wie wir es bedingungsweise
wiedergeben können, auch iow (ging), und so in jeder ähnlichen Ver-
bindung.
Sonach schliesst das hier behandelte Sotakenidiom sich in der
Behandlung der o-Laute nahe an das Ostslovakische an. In einem
interessanten Zuge aber, der mit der durch den Einfluss folgender
u-Laute bewirkten Umgestaltung des o in engem Zusammenhang steht,
spricht sich eine auffallende Aehnlichkeit mit der Lautlehre des Ugro-
russischen aus; darüber und über eine parallele Erscheinung bei einem
anderen Vokal handelt der folgende Paragraph.
S 47. Zu den eigenthümlisten Zügen des ugrorussischen Vokalis-
mus gehört die Archiv XVII 356 ff. beschriebene, von mir sogenannte
»Vokalharmonie«. Von dieser ist im Ostslovakischen keine Spur
zu entdecken; sie darf somit als eines der trennenden Merkmale der
beiden Nachbarsprachen betrachtet werden. Diese ugrorussische Vokal-
harmonie kann zwar auch bei anderen Vokalen. Spuren ihrer Wirksam-
keit zeigen; besonders genaue Beobachtungen aber, die sich direkt in
Regeln formuliren lassen, gestatten die beiden Vokale e und in noch
höherem Grade o. Ich verweise auf die Behandlung im Archiv XVII
und begnüge mich hier damit, einige typische Beispiele für die drei
Fälle, die man bei den vokalharmonischen Erscheinungen des Ugro-
russischen unterscheiden kann, anzuführen. i: hheh — hhPz^i. 2:
mifroz — mtyroi^r. zadochtorovdü — zadôchtôrouau, 3 : ozvro — ozPr^i,
Die Spuren »progressiver Harmonie« (Arch. XVII 359-60) haben für
uns hier kein Interesse.
Für das Korumiya-Sotakische hat der unter 3 angeführte
F'all ausser Betracht zu bleiben, da mir dort eine derartige Verände-
rung des 0, die über einen anderen Vokal hinweg, besser wohl durch
einen anderen Vokal hindurch gegangen ist, nicht begegnet ist. Da-
gegen sind klare Spuren von Vokalharmonie entsprechend den Fällen
I und 2 vorhanden. So können zu Fall i cêren\ Dorn, und scèrm\
Stoppel, angeführt werden; die Palatalisirung hat hier direkt nur das
letzte r hervorrufen können, s. § 42, und das erste f" kann nur durch
dieselbe harmonisirende Bewegung, die aus dem Ugrorussischen bekannt
ist, bewirkt sein. Sollte jemand dagegen einwenden, dass diese beiden
Xominativformen ihr erstes v aus den obliquen Kasus (z. B. Gen. cvrti'a,
i^chn^a, oder, falls man diese Schreibweise vorzieht: ccr*n^a u. s. w.)
erhalten haben können, so fällt diese Möglichkeit bei dem Adverbium
78 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
ctqirr^ä, jetzt, jedenfalls weg; vgl. ugror. têpêr\ Es bleibt also dabei,
dass der Korumlya-Dialekt in einzelnen Spuren die aus dem Ugrorus-
sischen bekannte Regel aufweist, derzufolge da, *wo in einem Worte
ein e — durch Palatalisirung — zu r verschoben war, sich auch ein
e in der diesem vorangehenden Silbe zu ê veränderte« (Arch. XVII 357).
Eine entsprechende Parallele mit dem Ugrorussischen ergiebt sich
beim o. Nach § 46 bewirkt ein u und besonders ein îi, dass ein un-
mittelbar davor stehendes 0 eine geschlossenere Aussprache annimmt,
die an das ugrorussische 0 erinnert und deshalb auch zur Verdeut-
lichung bedingungsweise mit »0« bezeichnet wurde (»sdu*^^ gi^^g)-
Dieser Einfluss eines ii erstreckt sich aber gelegentlich
auch auf das 0 weiter entfernter Silben. Ich hörte z. B. odohråu
(oTor)paji>), aber daneben >^iwlou1îu^ (Akk., die Hälfte), um wiederum
das Zeichen »0« zur Verdeutlichung zu verwenden, »pôsôu^ neben
posim (d. h. mit gewöhnlichem offenem 0 in beiden Silben), »dômou^^,
nach Hause, s. § 8. i Anm. 38, Instr. des pers. Fron. H6hoti<f^ —
aber daneben y^aöhou<!^ mit deutlichem offenen 0 in der ersten Silbe,
somit ohne merkbaren Einfluss des ti auf das erste 0. Noch darf
ein Beispiel wie y>m6iômu«, Dat. Mask, des Fron. poss. (neben mömu,
s. S 46) angeführt werden*). — Auch bei dem ersten 0 der Fräteri-
talformen molöu, kolöii (s. § 29; vielleicht eher y>molôu^, ^koloii«'^ zu
schreiben) liess sich mit Sicherheit eine Neigung nach »o« hin hören,
wenn der Laut auch nicht so stark geschlossen war wie in den übrigen
angeführten Beispielen; ja eigenthümliche schwache Nuancirungen dieser
Farallelität neben einander stehender o-Laute waren bisweilen auch an-
derswo zu hören; so z. B. bei einem Vergleich des Fart, kolôffi mit
dem Infinitiv kolôt\ in welchem letzteren die Falatalisirung nach § 46
auf das letzte und dadurch auch weiterhin auf das erste 0 eine schwache
Wirkung ausüben konnte. Bei dieser eigenthümlichen Erscheinung
war das Organ des Sprechenden, so zu sagen, wie ein fein abge-
stimmtes Instrument nuancirt; selbst da, wo der Unterschied zwischen
den o-Faaren nicht grob genug war, als dass ich ihn mit den von mir
sonst gebrauchten Zeichen hätte bezeichnen können, liess sich doch die
feine Farallelität oft deutlich hören**).
'^•) Wo vielleicht gar eine vereinigte Wirkung progressiver und regressiver
Vokalharmonie Statt hat? Vgl. das § 46 über den Einfluss des /
auf das erste 0 gesagte.
**) Wahrscheinlich ist es ebenfalls hierher zu ziehen, dass statt der in
Zusammensetzungen gewöhnlichen Form po-, bei hbnV, mit Talg bc-
1899. No I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCTIE STUDIEN. 79
Diese Parallelität liefert besser als anderes einen Anhalt dafür, dass
die Vokalharmonie noch zu den lebendigen Faktoren des Vokal ismus
des Korumlya-Dialekts gehört. Jedoch ist der ganze Zug nur in Spuren
vorhanden und nicht so durchgehend wie im Ublya-Rusnakischen.
Betrachtet man ihn im Zusammenhang mit der ganzen Lautenvvicklung
des Dialekts, so wird es wahrscheinlich, dass er als ein Ueberbleibsel
aus einem zu Ende gehenden Stadium des Dialekts anzusehen und
wohl im Absterben begrififen ist. Die Erwägungen, die uns zu dieser
und ähnlichen Schlussfolgerungen berechtigen, werden im nächstfolgen-
den Theil meiner Arbeit besprochen werden.
schmieren (s. § 33), immer die aus pö- entwickelte Nebenform pto-
steht.
8o OLAF BROCH. H.-F. Kl.
III. Ursprung des Korumlya-Dialekts; Sonderzüge
seiner Lautlehre.
§ 48. Der zweite Theil der vorliegenden Arbeit hat uns gezeigt,
dass das Korumlya-Sotakische in seiner Lautlehre eine Mittelstellung
zwischen dem Ugrorussischen und dem Ostslovakischen einnimmt; wie
diese Zwischenstufe aber enstanden ist, ist uns noch nicht mit Be-
stimmtheit klar geworden Wer die Gegend besucht und gesehen hat,
wie sich das Slovakische in Folge der kulturellen Ueberlegenheit seiner
Träger auf Kosten des Kleinrussischen ausbreitet, der kann mit einem
gewissen Anspruch auf Wahrscheinlichkeit behaupten, dass die augen-
scheinliche Mischung im Sotakenidiome von Korumlya so entstanden
ist, dass die Grundlage ugrorussisch gewesen ist, und die Verände-
rungen durch den PLinfluss des Ostslovakischen herbeigeführt sind. Vom
rein sprachlichen Standpunkte aus ist diese Behandlung indess nicht
genügend; principiell lässt sich ebenso gut annehmen, dass die Grund-
lage des Dialekts das Slovakische und dies dann unter dem Einflüsse
des Ugrorussischen verändert sei. Der Linguist muss für sein schliess-
liches Urtheil über die Grundlage des Dialekts und die Art, in der
dieser entstanden und entwickelt ist, klare sprachliche Gründe haben.
Es lässt sich nun wirklich auf sprachlichem Wege feststellen,
welchen Ursprungs der Korumlya-Dialekt ist und wie er zu seinem
jetzigen Aussehen gelangt ist. Zu diesem Behufe müssen wir einen
etwas anderen Weg als den im vorigen Theil befolgten, nämlich den
historischen, einschlagen, mit anderen Worten einen Blick auf einige
der vorhandenen Laute in ihrem Verhältniss zu dem älteren Lautbe-
stande werfen.
§ 49. Den Schlüssel zum Verständniss des Ursprunges des Ko-
rumlya-Dialekts giebt uns der eigenthümliche Vokal, den ich
mit (ü bezeichnet habe. Über seine Aussprache hat § 4 berichtet:
es ist ein gespannt artikulirter, somit immer als narrow anzusetzender
1 899- No. I. WEITERE SLOV..KLEINKUSSISCIIE STUDIEN. 8 1
labialisirter mid-back Vokal, dessen engste Zone nahe an den
hinteren u-Lauten (high-back), oft wohl auf der Grenze des Gebietes
dieser letzteren, liegt. Hinsichtlich der Labialisirung des Lautes wurde
angedeutet, dass sie etwas verschiedene Stufen aufweist; näheres dar-
über wird § 50 bringen.
Aus dem mitgetheilten Material ist ohne weiteres ersichtlich ge-
wesen, dass das lo auf zwei ältere Vokale zurückweist. Es repräsen-
tirt altes y (w): N. PI. zahv) (-iKaobi), daneben aber z. B. hni; miot\
umoivaV se (waschen); Prät. hvni (oburh; Nebenformen wie Fem. hula,
Neutr. hiildy Inf. huP haben natürlich ihr ti aus dem Präsens entlehnt);
sini')k (fMtnrb), htoK (öwK'h, bed. junger, ein- oder zweijähriger Ochs),
Dem. hcücok; die Endung -wft der Adjektiva: maHicôi (tot, aber:
nmartii), kriuioj, schief, womw?, neu, hlftpiui, slâbioi, zclrdvoi, chrômoi;
scnmoi; vgl. die Zahlwörter sédimiol, tôbiniul. Wenn einige der letz-
teren Nebenformen auf -wm haben (sdm/i, vgl. dahrfi, "tfiiaciiH u. s. w.),
so beruht das unzweifelhaft auf der Analogie anderer, an Zahl über-
wiegender Formen ; und so liegen die Dinge wohl überhaupt, wo Ab-
weichungen von der sonst klaren Regel zu finden sind, z. B. mi, wir,
77, Ihr. Die Regel nämlich lautet, wie man sieht, einfach genug: das
alte y (w), das sonst in unserem Dialekt in i übergeht, ist nach La-
bialen in vj übergegangen. — Zweitens repräsentirt das co altes
0: hvjcli, G. höha Gott, nochy roha Horn, nol: (roh) Jahr, kom^, PI.
kon'é Pferd, chrcost, PI. chvosti Schwanz (aber z. B. nur most), pohst,
G. postä Fasten, viol, void Ochs, dimn Haus, nun er, hojst^ (Wz. bod)
und dessen Formen; vgl. auch die Formen der Wz. mog-, § 25.
Die Vokalnuancc 10 zeigt auf den ersten Blick, dass der Ko-
rumlya-Dialekt nicht von einer ostslovakischen sprachli-
chen Grundlage ausgegangen sein kann. Aus meiner Beschrei-
bung des Ostslovakischen ist ersichtlich, dass diese Sprache eine feste
DifTerenzirung des alten ursprünglichen y je nach dem vorangehenden
Konsonanten nicht kennt und, soweit wir sehen können, auch nicht
gekannt hat; jedes alte y erscheint dort als /, auch wenn ein Lippen-
konsonant vorhergeht; hdhi, hi'vam, mic (waschen) u. s. w., wie z. B.
Pesiy Wälder. Damit ist aber natürlich nicht ohne weiteres gegeben,
dass die sprachliche Grundlage des Korumlya-Sotakischen das Ugro-
russische sein muss; eine solche Behauptung braucht einen positiven
Beweis. Dieser Beweis aber lässt sich von der erwähnten DifTerenzi-
rung des alten y aus führen. Eine so ausgesprägte Differenzirung
zwar findet sich in dem von mir untersuchten Ugrorussischen nicht;
Vid.-Selsk. Skrilier. II.-F. Kl. 1899. No. i. 6
82 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
zweifellos sind aber in ihm Momente da, die ihre Entwicklung be-
greiflich machen.
§ 50. Geht man von dem bekannten y (w) des Moskauer
Russischen aus, so ist dies bekanntlich längst als >'high-mixed-narrow<
definirt worden. Indess umfasst dies 1,1, wie ich in meiner Arbeit
»YrpopycTKOC Hapluiie Ce.ia yü.iH« *) ausgeführt habe, verschiedene
Nuancen. Bemerkenswerth sind davon insbesondere zwei: in cbiHT> z.
B. muss, wie in der Sievers'schen Vokaltabelle, »high-mixed-narrow«
angesetzt werden, dagegen z. B. in Mhuo, ObU'b liegt das m viel weiter
nach hinten und ist ein back-Vokal. Zwischen diesen beiden End-
punkten existirt eine Reihe von Uebergangsnuancen ; die zwei Haupt-
nuancen aber lassen sich deutlich aus einander halten; und augen-
scheinlich spielt bei der Bildung der hinteren der vorangehende labiale
Konsonant die Hauptrolle.
Die Artikulationsstelle dieser Vokale lässt sich bei einiger Uebung
dadurch kontrolliren, dass man sie labialisirt (rundet). Es ergiebt sich
dann, dass das Moskauer w z. B. in cwirb bei Gebrauch der Lippen
wirklich die Aussprache »high-mixed-narrow-round« erhält (d. i. mein
angeborenes norwegisches u in »Hus«, der Laut, dessen entsprechende
wide-Nuance in meinen Arbeiten mit ù bezeichnet wird), dagegen das
hl z. B. in MM.i() am ehesten >^high-back-round« giebt (d. i. das u in
deutsch vdu«, frz. »sou«).
Nun ist ohne weiteres klar, dass das oß des Korumlya Dialekts
in der ersten der im vorigen Paragraphen erwähnten Kategorien: mod\
martvihl, vôsmioi, zàhvK hvm u. s. w., durch Labialisirung einer hinteren
Abart des älteren slavischen, nicht-labialisirten y enstanden sein muss
Meine Ansicht über die letzte Ursache dieser Labialisirung werde ich
später auseinandersetzen; ein äusserer Anlass dazu muss aber in dem
vorangehenden labialen Konsonanten gesucht werden. Nach dem soeben
ausgeführten ist aber weiter klar, dass die Zungenlage, die dem 09^
bevor es labialisirt wurde, zu Grunde liegt, nicht die hintere i>i- Artiku-
lation ist, die man aus der Moskauer Aussprache kennt; diese hätte
ein Ct<, /^/77^back narrow-round, ergeben müssen; das cj des Korum-
lya-Dialekts aber habe ich als einen wi/r/-back-narrow- round Vokal
charakterisirt, wenn er auch auf der Grenze der high-back- Vokale liegt ;
er steht, mit anderen Worten, den u- Vokalen nahe, muss aber als
o- Vokal angesetzt werden.
*) Im 2. B. der II:um. 110 pytTK. \\:\. der II (h\v der Kais. Ak. d.
Wissenschaften, Petersburg 1S99; s. S. 5.
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCHE STl'DIEX. 83
Nun erinnert man sich aus der Beschreibung des ugrorussischen
Ublya-Dialekts im Archiv XVII, dass der Vokal y dieses Dialekts in
seiner Artikulation deutlich etwas weiter nach hinten als das Moskauer
y belegen ist. Näher dargelegt sind die Beobachtungen über das ij
Archiv XIX 3. Aus ihnen geht hervor, dass das unbetonte y des
Ublya-Dialekts dem Moskauer y nahe, jedoch theilweise ein wenig
weiter nach hinten liegt; das betonte Ublya-/y dagegen ist ein deut-
licher back- Vokal, am ausgeprägtesten natürlich nach Lippenkonsonan-
ten, und dieser back- Vokal muss als mid-back angesetzt werden. Rundet
man ihn, so bekommt man also aus ihm einen geschlossenen o-Laut,
und in einem Worte wie myti^ waschen, konnte man wirklich bei auf-
merksamer Beobachtung hören, wie dieser o- Vokal sich als Ueber-
gangslaut vom m zum y, während sich die Lippen noch nicht völlig
geöffnet hatten, einstellte. In anderen, von der ostslovakischen Sprach-
grenze ferner abliegenden ugrorussischen Dialekten gehört dieses mid-
back-?/ nicht nur betonten, sondern auch unbetonten Silben an ; es ist
überhaupt ein Glied einer Kette, aus der uns deutlich wird, dass die
meisten Vokale des Ugrorussischen eine eigene niedrigere Artikulations-
lage besitzen (Archiv XIX 16—17).
Hier stehen wir nun nach meiner Meinung am dem entscheiden-
den Punkte zur Bestimmung der sprachlichen Grundlage des Korum-
lya-Dialekts. Der Vokal w war nicht schwierig zu treffen, wenn man
einige Uebung in der ugrorussischen bei dem y angewendeten Zungen-
lage hatte; w ist eben aus dem letzteren durch ein hinzukommendes
Artikulationsmoment, die Labialisirung, enstanden. Mit anderen Worten;
wenn man das io des Korumlya-Dialekts entrundet, so be-
kommt man das dem Ugrorussischen eigenthümliche y;
öffnen wir die Lippen des Korumlya-Sotaken, so entpuppt
sich geradezu der Rusnake.
Wie wir gesehen haben, weist das sotakische i) auch auf älteres
ö zurück (]aon\ ostslov. ]a(n\ Ublya-russ. hûn*). Was hier als Zwi-
schenstufe zwischen ö und lo anzusetzen ist, ist nach meiner Meinung
nicht zweifelhaft; es wird dasselbe y (»i,i<) gewesen sein, das dem o)
in mojV zu Grunde liegt. Ein Dialekt, der diese Entwicklung zeigt,
ist bei Szabö in seiner »XpiirroMarin« (s. § ;^6) P. 229 angeführt; es
ist ein ugrorussischer Dialekt mit Slovaken auf allen Seiten, eine Er-
scheinung, die in diesem Zusammenhang Erwähnung verdient. Inter-
essant ist, dass wir bei dem 10, das aus älterem ö durch y hindurch
6*
84 OLAF BROCH. H.-F*. Kl.
entstanden ist, bisweilen gewissermassen sehen, wie die Entwicklung
des Vokals noch nicht ganz abgeschlossen ist. Als Beispiele können
Jaon\ ro)k, chom dienen, besonders die ersten, bei denen kein Lippen-
konsonant in der Umgebung steht. In derartigen Wörtern liess sich
deutlich konstatiren, dass die Zungenlage ganz dieselbe wie z. B. in
dem ('J von mojp, waschen, ist, nämlich eine hohe Abart von mid-
back(-narrovv) ; doch war die Labialisirung schwächer entwickelt als in
mwt^ und ähnlichen; sie war vorhanden, aber nicht in dem Grade ent-
wickelt, wie es sonst bei einem engen Vokal der back- Kategorie des
Dialekts — und z. B. auch meiner eigenen und wohl überhaupt der
germanischen Sprachen — der Fall ist.
Wir haben hier wiederum einen Beweis dafür, dass bei gewissen
Vokalen der von mir behandelten Dialekte die innere Artikulation, die
Zungenlage, von der äusseren, der Lippenlage, getrennt zu halten ist;
vgl S 4^' Die eben beschriebene vokalische Zwischenstufe mit dem
unentwickelten Gebrauch der Lippen machte es dem Ohre leichter,
die innere Artikulation des Vokales o festzustellen, die für die Be-
stimmung des Ursprungs und überhaupt der Stellung des Korumlya-
Idiomes so wichtig ist.
§ 51. Die Bedeutung der Schlussfolgerung, zu der wir im
vorigen Paragraphen gelängten, ist ohne weiteres klar. Wir haben mit
ihr einen festen Punkt gewonnen, von dem aus wir das Korumlya-
Sotakische beurtheilen können. Die eigenthümliche Mittelstellung, die,
wie wir im zweiten Theil sahen, das heutige Lautsystem des Korumlya-
Dialekts einnimmt, ist dadurch als das Produkt einer in bestimmter
Richtung vor sich gehender Auflösung gekennzeichnet: die ugrorussi-
schcn Lautprincipien weichen zurück gegenüber den eindringenden
ostslovakischen.
l{s erhebt sich aber eine weitere Reihe von Fragen hinsichdich
der Sonderentwicklung des Korumlya-Dialekts. Wie ist dieser Dialekt
zu der besonderen Gestalt, in der wir ihn jetzt sehen, gelangt? Er
hat im Konsonantismus, im Vokalismus und in der Accentlehre Eigen-
thümlichkeiten, die sich von dem Standpunkte aus, den wir im vorigen
Paragraph gewonnen haben, nicht verstehen lassen, weil sie weder mit
dem Ugrorussischen noch mit dem Ostslovakischen stimmen, und die
auch nicht geradezu als eine Zwischenstufe von dem einen zum ande-
ren gefasst werden können. Wenn z. B. das Ugrorussische in Ublya
die Form j967(? (P^eld), und das Ostslovakische — mit seiner durch-
gehenden Paroxytonirung, wie wir sie aus Dubravka und Falkus kennen
1 899- No. I. WEITERE SLO v.. KLËINkUSSISCI IE STCDIËÎ^. &$
— pôPo hat, dann lässt sich das poPô des Korumlya-Dialekts, das
seinerseits ein Glied in einer ganzen Kette von eigenthümlichen Oxy-
tonirungserscheinungen bildet, von keiner dieser beiden Seiten aus
erklären. Und wie soll man sich z. B. erklären, dass das alte ë bei
den Korumlya-Sotaken grossentheils mit einem der Stellvertreter des
alten y, nämlich mit dem /, das noch im mixed-Gebiete artikulirt wird,
zusammengefallen ist?
Mehreren dieser Fragen gegenüber bin ich nicht im Stande, eine
Lösung zu geben. Es sind ja mehrere Faktoren, die hier eingegriffen
haben, und ihre gegenseitige Verschlingungen lassen sich, wenigstens
mit den mir zur Verfugung stehenden Mitteln und Kenntnissen, nicht
völlig aus einander lösen. Die Sonderentwicklung des Korumlya-
Idiomes als ugrorussischen Dialekts bis zu dem Punkte, wo seine Laut-
lehre sich unter dem Einfluss des Ostslovakischen aufzulösen anfing,
kennen wir ja nicht. Andererseits geht die Slovakisirung, wie schon
die bisherigen Auseinandersetzungen vermuten lassen, auf diesem Gebiete
nicht in der Art einer raschen Aufsaugung, sondern im Gegentheil
allmählich, wie in Wellenbewegungen vor sich; vgl. dazu § 57. Jede
der Zwischenstufen, die auf diese Weise entstanden sind, kann also
Spuren ihrer besonderen Eigenthümlichkeiten als Niederschläge in dem
Sprachstoffe des Dialekts hinterlassen haben. Welches Moment aber
bei jedem einzelnen Zuge entscheidend gewesen ist, lässt sich nicht
feststellen. Selbst da, wo man glaubt eine Hypothese aufstellen zu
können, ist es schwierig, sie durch dialektische Untersuchungen in
breiterem Stil zu stützen oder zu wiederlegen; das von anderen For-
schern gesammelte, mir zugängliche Material ist nämlich, was die
feineren Züge der Lautlehre betrifft, nicht eingehend genug.
Andererseits lassen sich aber alle diese Züge des Dialekts, die
sich als Fragen aufdrängen, auch nicht ohne weiteres übergehen.
Jedenfalls sind sie für den uns beschäftigenden Dialekt und für sprach-
liches Leben überhaupt von Wichtigkeit; und besonders einer von ihnen,
die Frage nach der tieferen Ursache der Entwicklung des urspr. y, die
uns im § 50 so zu sagen den Schlüssel zum Verständniss des Korum-
lya-Dialekts gab, ist von ganz besonderem Interesse; bei ihm können
wir zu einer wirklichen Erklärung kommen, und ich stelle ihn deshalb
an die Spitze und lasse die anderen Fragen, die sich nicht mit Sicher-
heit lösen lassen oder völlig räthselhaft bleiben, nachfolgen.
5 52. Dass das ursprüngliche slavische y sich zu einem
labialisirten Vokal entwickelt, ist ein Zug, in dem der Korumlya-
86 c)!.AF BkocH. H.-K. Kl.
Dialekt nicht allein steht. Auch das Niedersorbische z. B. kennt ihn, und
zwar in einer Weise, die an den von uns behandelten Dialekt erinnert.
Es ist, wie man leicht sieht, auffallend und interessant, dass diese
beiden Fälle sich an Sprachen knüpfen, die augenscheinlich unter dem
Einfluss fremder Sprachen im Zustande der Auflösung begriffen sind.
Der Uebergang des y in einen gerundeten back- Vokal in slavischen
Dialekten könnte übrigens, von diesem Gesichtspunkte gesehen, Stoff
flir eine interessante Monographie geben.
Ein Hauptanlass zu dem Uebergang des älteren, hinteren y in
einen labialisirten Vokal der u- oder o-Reihe liegt augenscheinlich
darin, dass die Artikulation, bei der die Lippen nicht im Gebrauch sind,
auf einer bestimmten Stufe der Entwicklung der Sprache gewissermassen
fremd wird. Darüber verbreiten Beobachtungen an einzelnen Indivi-
duen Licht. Der Vokal oder besser die Vokale y (bi) gehören ja zu
den besonderen Charakteristika der ursprünglichen slavischen Gesammt-
sprache und mehrerer der jetzt lebenden slavischen Theilsprachen.
Uns Germanen ist das y etwas völlig fremdes*); daher die vielen
verzweifelten Bezeichnungen und Erklärungen des russischen li in deut-
schen Grammatiken, die sowohl auf Lehrer wie Schüler ohne Kenntniss
selbst der Elemente der Phonetik berechnet sind. Die Fremdartigkeit
des Lautes für uns liegt eben darin, dass wir eine derartige Zungen-
artikulation ohne gleichzeitigen Gebrauch der Lippen nicht kennen.
Während meiner Praxis als Lehrer des Russischen habe ich infolge
dessen auch öfters bemerkt, dass, wenn ich den Schüler dazu gebracht
hatte, das m mit der gewünschten Zungenlage zu artikuliren, er an-
fangs sehr geneigt war unwillkürlich die Lippenartikulation hinzuzufügen,
so dass anstatt eines y ein u-Laut zu Tage kommt. — Noch beleh-
*) Besonders in seiner echteren, ursprünglicheren Form, wie es sie z.
B. im Grossrussischen hat. Man muss ja, wenn man die slavischen
mit anderen arischen Sprachen vergleicht, von einem Laute ausgehen,
dessen innere Artikulation den u- Vokalen nahe steht. Als vordere
Grenze darf in so fern, praktisch gesprochen, high-mixed (vgl. unser
norwegisches vorderes u in »Hus«, oder mein ü) angesetzt werden;
was weiter nach vorne liegt, z. B. das y in Warschau, ist deutliche
Verschiebung. Von dem stark nach hinten hin artikulirten y des
Ugrorussischen lässt sich dagegen nicht mit Bestimmtheit sagen, ob
es eine besonders alte Stufe rcpräsentirt oder als neu anzusetzen ist;
denn sicheres über die ältere slavische Artikulation ist meines Wissens
nicht festgestellt.
1899. No. I. WEITERE SLüV.-KLElNRÜSStSCIIE STUDIEN. ^7
render fur uns sind ähnliche Züge, die mir während meines Aufent-
haltes in Ungvar auffielen. In ihrer slavischen Ritualsprache verwenden
die dortigen Geistlichen der unirten griechisch-katholischen Kirche be-
greiflicherweise am ehesten die ugrorussische Aussprache der Laute;
die meisten von ihnen sind ja geborene Ugrorussen und der kleine
Zweig der Kirche umfasst wesentlich Rusnaken, deren Sprache infolge
der geschichtlichen Entwicklung unter den unwohnenden dem dortigen
kirchenslavischen Ritual am nächsten steht. Nun ist aber die erwähnte
Geistlichkeit zum guten Theile schon mehr oder weniger magyarisirt,
ja sie zählt in ihrer Mitte viele, die nach ihrer Geburt als Magyaren
zu rechnen sind; und eben bei diesen Magyaren oder völlig Magyari-
sirten, denen also die ugrorussische Aussprache fremd war, habe ich
öfters gehört, wie durch Labialisirung das weit nach hinten artikulirte
ugrorussische y der Ritualsprache, wenn sie es auszusprechen versuchten,
unwillkürlich, jedenfalls unbewusst in einen o Laut, eben denjenigen
Laut, den wir für den Korumlya-Dialekt analysirt und durch to wieder-
gegeben haben, verändert wurde, nur dass die Labialisirung mehr oder
weniger vollkommen ausfallen konnte.
Etwas Ähnliches muss der Entwicklung des älteren y in oj bei
den Korumlya-Sotaken zu Grunde liegen. Die neue Sprache, die sie
auf ihre ursprüngliche auflösend haben wirken lassen, ist zwar nicht
so verschieden, wie z. B. das germanische Element, das die nieder-
sorbische Sprache zersetzt, oder wie das Magyarische, das die Ungvar-
Geistlichen von dem lebendigen Ugrorussischen entfernt; im Gegentheil
steht das Ostslovakische dem Ugrorussischen sehr nahe und ist den
Rusnaken längs der ganzen Sprachgrenze leicht verständlich; deshalb
ist ja auch der jetzige Dialekt in Korumlya und den umgebenden
Sotaken-Dörfern, wie wir gesehen haben, in seinem Aeusseren von dem
zu Grunde liegenden Ugrorussischen, das den benachbarten ugrorussi-
schen Dialekten nahe gestanden haben muss, eigentlich wenig ver-
schieden. Und doch muss die Entwicklung, die den wenig ins Auge
fallenden Unterschied hervorgerufen hat, ein Moment umfassen, das
uns begreiflich macht, dass der Sotake dazu gekommen ist, das alte,
ugrorussische y als seinem Vokalsystem fremd zu fühlen, so dass er
unwillkürlich die Lippen in die Artikulation des Lautes mit hineinzog
und ihn zu einem labialisirten Vokal, der nicht mehr fremd in seiner
Vokalreihe da stand, umbildete. Ich glaube, dass dieses Moment sich
durch aufmerksamen Gebrauch meiner Beobachtungen über die Dia-
lekte dieser Gegenden verstehen lässt.
88 OLAF Bkocn. M.-F. Kl.
Die Vokale des Ostslovakischen, die alle als wide- Vokale anzu-
setzen sind, zeigen gegenüber den entsprechenden z. B. im gewöhn-
lichen gebildeten Hochdeutschen keinen erheblichen Unterschied. Für
das Rusnakische in Ublya ist dagegen im Archiv XVII berührt und
im Archiv XIX näher ausgeführt, dass die Vokale, die in unbetonter
Silbe ungefähr den wide- Vokalen im Deutschen, somit auch im Ost-
slovakischen entsprechen, in betonten Silben grossentheils eine eigene
Bildung aufweisen. Das alte / erhält eine gesenktere und dazu ge-
spannte Zungenlage, nähert sich dem geschlossenen ê und fallt bis-
weilen mit diesem völlig zusammen (t). Parallel damit bewegt sich
das w in der Richtung nach o, bisweilen mit völligem Uebergang in
dieses (u), übrigens ein Sonderzug einer kleinen Gruppe von Dialekten.
Aber auch e und o in betonter Silbe (sto, béreh) sind »ein wenig offener,
breiter und, wenigstens nach der Analogie zu schliessen, etwas stärker
gespannt« (Arch. XIX 15). Für das a kann ich kein bestimmtes Re-
sultat angeben; aber beim y zeigt sich dieselbe Eigenthümlichkeit,
trotzdem wir es hier mit einem schon von Natur am ehesten »engen«
Vokal zu thun haben: in unbetonter Silbe liegt es dem vorderen
Moskauer y näher, in betonter Lage dagegen kommt es dem eigen-
thümlichen, weit nach hinten belegenen, resp. niedriger artikulirten
back- Vokal (mid-back) näher, von dem wir in der vorliegenden Arbeit
besonderen Gebrauch haben machen müssen. — Verlässt man den
Ublya-Dialekt und beobachtet ugrorussische Dialekte, die von der
slovakischen Sprachgrenze weiter weg liegen, so zeigt sich, dass mit
Ausnahme des m, das in Ublya eine Sonderstellung einnimmt (Arch.
XIX 1 5), alle die erwähnten Vokale dieselbe eigenthümliche Aussprache
haben; nur ist sie dort nicht auf betonte Silbe beschränkt, sondern
vielmehr, so weit mir meine Zeit festzustellen erlaubte, als die in den
Dialekten durchgehende anzusehen*).
Dies lässt sich nach meiner Meinung nur so verstehen, dass das
Ugrorussische, wenigstens in dieser Gegend, bei der Bildung der ge-
nannten Vokale — und wahrscheinlich überhaupt seiner Laute — eine
*) Für den völligen Zusammenfall des gesenkten i mit r lassen sich aus
der ugrorussischen Schreibweise interessante Beispiele anführen. Das
grossrussischc TCnopi., jetzt, hat daselbst lautgesetzlich die Form iv}}^'^,
indem das letzte e unter dem Einfluss der Palatalisirung, das erçte e
durch Vokalharmonie in r übergehen. Dieses Wort findet man nun
fortwährend »thiiiii)1>« geschrieben, während das cyrillische n doch
sonst der Repräsentant des alten i ist.
l899' No. I. WEITERE SLÜV..KLEINRUSSISC1IE STUDIEN. 89
andere Organlage als das Ostslovakische hat; die Zunge artikulirt
von einer etwas anderen Basis aus. Die stark nach hinten gelegene
Artikulation des y steht mit dieser eigenthümlichen Zungenlage bei
der Vokalbildung im Zusammenhang, wobei gleichgültig ist, ob jene
Lage als sehr alt oder ob sie als ein speciell ugrorussischer Zug auf-
zufassen ist.
Die Vokale des Korumlya-Dialekts lassen nun im Ganzen auf
eine Artikulation wie im Ostslovakischen schliessen. Besonders scheint
das 0 auf eine andere, höhere Basis als sie das von mir untersuchte
Ugrorussische besitzt, hinzudeuten; vgl. § 4*). Die Aufgabe der
ursprünglichen eigenthümlichen, ugrorussischen Organlage
halte ich für das Moment, das den alten, hinteren y-Laut den Korum-
lya-Sotaken »fremd« gemacht und ihn unwillkürlich labialisirt hat. Bei
den meisten Vokalen (i, e, o) haben die alten und die neuen Nuancen
einander nahe genug gelegen, um ohne weiteres in einander übergehen
zu können. Anders bei dem alten y: als es nicht mehr in das neue
Lautsystem hineinpasste, konnte es ihm nicht durch eine verhältniss-
mässig verschwindende Akkommodation eingeordnet werden. Viel-
mehr hat es sich dann entweder nach vorne geschoben und erscheint
als / (Vési)y als mixed- Vokal, der schon ganz auf der Grenze des front-
Gebietes liegt und, wie wir sehen werden, gewiss den Übergang zu
einer noch mehr nach vorne verschobenen Aussprache, nämlich zu
dem / bildet, das im Ostslovakischen zu finden ist; oder es hat die
alte Zungenartikulation behalten und sich in dem Fall durch Labialisi-
rung zu einem der gerundeten back Laute entwickelt, die der neuen
Gestalt der Sprache natürlich sind (sn^épio); das letztere geschah, wenn
vor dem y ein labialer Konsonant stand.
S 53- Wir haben gesehen, dass älteres y im Korumlya Dialekt,
wenn kein labialer Konsonant voranging, sich nach vorne geschoben
und zu dem Laute entwickelt hat, den ich mit i bezeichnet habe; er
ist S 3 als ein mixed- Vokal beschrieben, der hart an der Grenze des
front-Gebietcs artikulirt wird, und der deshalb bisweilen schwer von
dem e und i zu scheiden ist. i ist aber bei den Korumlya-
Sotaken ausserdem einer der Stellvertreter des ursprüng-
*) Möglicherweise weist auch die Artikulation des koronalcn l in die-
selbe Richtung; dann würde die eigenthümliche Organlage auch in
die Bildung der Konsonanten eingreifen. Ich habe jedoch nicht ge-
nügendes Material, um diese Möglichkeiten zu entscheiden.
90 OLAK Bkocil. H. -F. Kl.
liehen è (und ê); und dies ist ein Punkt in der Vokalentwicklung
des Dialekts, dessen Erklärung grosse Schwierigkeiten bereitet
Die ugrorussischc Entwicklung des alten e, ë zu engem î (high-
front-narrow) mit Palatalisirung vorausgehender Konsonanten ist so
durchgehend und wohl auch so alt, dass man für den Korumlya-Dia-
lekt wahrscheinlich von demselben Laut, wenigstens von einer damit
zusammenhängenden Grundlage ausgehen muss. Im Ostslovakischen
ist dagegen das alte ë, ê durch zwei Vokale, i und e, vertreten : dzitjka
(Al5BKa) — Pes: sûSid und sûsed, Nachbar; mVec, mahlen, hnîinc Se,
lachen, u s. w.; mein Material ist nicht geeignet, auf das gegenseitige
Verhältniss dieser beiden Vertreter des é, ë klareres Licht zu werfen.
Im Korumlya-Sotakischen nun finden wir drei Vertreter des ë (ë).
Zunäch.st in einigen wenigen Fällen /; hamfn^a (s. § 8. II Anm. 22),
neben häufigerem -men'a, -whVa, vgl. hvnwtp; Präs. jint, jis u. s. w.
(3. P. PI. jêdz^â) zum Inf. jeiaV\ ebenso Prät. jiii. Dass der Ueber-
gang in i hier nicht etwa nur der Wirkung des vorangehenden j zu-
zuschreiben ist, geht aus dem parallelen i^ovFm, -vis u. s. w. hervor;
Prät. 'Védziii, Inf. -védzitK Vgl. noch trit\ n-iniiV, za-priV, pro-striV
§ 25. Ich bin geneigt, dieses i geradezu als Entlehnung von den
Slovaken anzusehen; Formen wie trü\ mriV, prit\ mViV (mahlen) sind
ja unzweifelhaft entlehnt, da ein urspünglich ugrorussischer Dialekt
hier (etwa neben terti, merti u. ä.) »iicinorjacie« voraussetzt, das denn
auch in der echt einheimischen Form molot^ (§ 29) bewahrt ist. Wollte
man einwenden, dass das von mir beschriebene Ostslovakische in dem
zuletzt erwähnten Worte eben e hat (mVec), so ist darauf zu erwidern,
dass andere Dialekte wahrscheinlich i haben und wir dies wohl auch
da voraussetzen können, wo für Korumlya die nächste Quelle der Ent-
lehnung liegt (vgl. die Karte in den Studien); das Verhältniss zwischen
i und e aus altem e ist eben im Ostslovakischen schwankend, wie z.
B. aus der Doppelform siihd und snSed im Dialekte von Falkus und
Dubravka ersichtlich; vgl. dazu noch unten das Verhältniss zwischen
% und e (e).
Die beiden anderen Vertreter des ë, ê sind i und e (e) in bunter
Mischung. Die Fälle von älterem ë, die ich aufgezeichnet habe, werden
am besten gleich angeführt; der Vokal ist ja nur da als solcher zu
kennen, wo er als / erscheint: na z^im (auf die Erde; der Vokal war
indess sehr schwierig, s. § 8. I Anm. 23), daneben zim; Akk. måcir\
Mutter; sodann besonders die Prät. Mask, einer Reihe von Verben:
Inrd (ruer), ?//// (mot), pVif (ii.u't), rtd (vcd-), rtz (vcz-); vgl. den
1 899- No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRLSSISCIIE STUDIEN. 9 1
Imperativ yo-ridz u. s. w. von der Wz. ved-. Wo die beiden Vokale
auf ë zurückgehen, scheiden sie sich gewöhnlich nach den Wörtern;
so finden wir Ves, slovék, cela, svet (Welt), svetlosV, peso (zu Fuss), câsto
(Teig), dunö, pondzelok (Montag), dzecî (Kinder), rézaV, ia se hiVêiam,
ich zürne, predat\ pohéhnnP u. s. w.; durchgehends steht e. im Dativ
der a-Stämnie: zeiVé, rße, nice u. ä. (dzhiH neben -w*(? in ja-Stämmen
ist wahrscheinlich die Form des Gen.; vgl. dvsy); ebenso im Lok.
der o- Stämme: hVépe, sloréccj race. Dagegen hr ich, Sünde, sn^ich, G.
-///rf, Schnee, plsok, Sand, d^fuha, cimtVa, Schädel*), rWci (-A:/?, selten),
mhi*œi\ wechseln, poViuaV (lej-, giessen), ponidaV (sed-), zavlsiV (Bt,cHTb),
smich, Gelächter, smiiaV se (lachen, möglicherweise auch smej-), narihaV
(rek-), splraVf ucikaP (tek-), rozumiV, zelenW se, po-slahiV (§ 31).
Eine Regel für diese Vertheilung lässt sich nach meinem Material
nicht aufstellen. Durchgehends entspricht ostslovakischem e— e, ostslo-
vakischem i— /. Doch ist das letztere nicht immer der Fall; von den
Verben der Leskien'schen Klasse IV B haben die in den »Studien«
75 — 76 angeführten Beispiele meist e (z. B. vi'dzec); daneben boVic,
schmerzen, wobei es sich ja um einen wirklichen Uebergang in die
Flexion der gewöhnlichen i- Verba handeln kann; dagegen hat das
Korumlya-Sotakische in den meisten Fällen, die ich notirt habe, ; ;
verciV, boPiVf sulziP (sédëti), harfP, visiV; neben vîdzit\ sehen, Prät.
rulrnj, steht jedoch auch vtdzet\ -dzeu; cerpeV habe ich nur in dieser
Form notirt; vgl. dazu noch hrimélo oder hremelo (rpeMluo); in An-
schluss an die Mehrzahl der Kla.sse haben wohl auch die zwei für sich
stehenden Verba stont\ stehen, und bopT se, sich fürchten, ihren Infi-
nitiv neugebildet.
Dass die zwei neuen Repräsentanten des alten ë in demselben
Worte neben einander vorkommen können, zeigen schon einige der ange-
führten Beispiele. Von besonderem Interesse ist aber der Wechsel
von t (i) und e aus altem ë in einer Reihe von Verben, der an das Princip
des Wechsels zwischen ë und e in Verben mit urspr. e in der Wurzel
erinnert (vgl. oben i:e, z. B. vid, Fem. vedla u. ä.). So findet man
von jrist\ essen, Präs. jim, jis u. s. w. im Präteritum Mask, jiu, aber
Fem. u. s. w. iédla, iédlo, iJdVi; von Peist\ kriechen, mit e in allen
Formen des Präsens, Prät. : po-Vis, • Vézla u. s. w. ; von sie, Präs.
fftsii u. s. w. (ct,Mb), Prät..* po-sik, -sekla , daneben übrigens auch sikla.
*) Doch war ich im Zweifel, ob nicht eher e zu schreiben sei. Für
sich allein steht calii, ukibift.
OLAF BROCH. H.-F. Kl.
kvétnuPy blühen, mit e im Präsens, hat im Prät. levity kvétla, daneben
pO'kpitniiu und -kvétnuu. Aehnliches begegnet in bêisP, Präs. hehü
oder beSü, laufe, u. s. w.; hier hat der Imperativ die Formen Ins,
hihne, und das Präteritum bih, behld u, s. w.; vgl. béhaf\
Der letztgenannte Wechsel ladet dazu ein, von der gewöhnlichen
Erklärung Gebrauch zu machen, dass analogishe Ausgleichung an an-
dere, ähnliche primäre Verba im Spiele sei. Damit ist aber der son-
stige Wechsel der beiden Laute nicht erklärt. Dazu kommt die
Schwierigkeit, dass der dem t vorangehende Konsonant teils weich,
teils hart erscheint, ohne dass sich in dieser Hinsicht eine feste Regel
aufstellen Hesse ; doch ist dies in Anbetracht der ganzen schwankenden
Lautlehre des Dialekts nicht in so hohem Masse auffallend.
Von besonderem Interesse aber bleibt für uns die Frage: wie ist
man im Korumlya- Dialekt überhaupt vom ë zum a, einem mixed- Vokal,
gekommen? Eine sichere Erklärung kann ich dafür nicht geben; ich
habe nur eine Vermuthung, die ich mit aller durch ihre Unsicherheit
gebotenen Zurückhaltung hier vortrage.
Wie schon gesagt, ist das alte ë im Korumlya-Dialekt, der ja
ursprünglich ugrorussisch war, wenigstens bis zu dem Zeitpunkt, wo
der Dialekt unter ostslovakischen Einfluss gerieth, ein einheitlicher
Vokal gewesen, sei es, wie sehr warschcinlich, voll entwickeltes î (high-
front-narrow, vgl. die jetzigen kleinrussischen Dialekte), oder ein Vor-
läufer des letzteren, jedenfalls ein froni-Vokal. Die Spaltung des Vo-
kales ist dann durch Beeinflussung seitens des Ostslovakischen erfolgt,
ich meine so, dass die Nuance e geradezu von dort entlehnt worden
ist, wie wir in einigen Fällen ja auch / kennen gelernt haben, das
möglicherweise erst später herübergenommen worden ist. In dem
jetzigen t wäre somit der ältere, ursprünglich überall herschende Nach-
komme des ë geblieben. Die Frage bleibt dann, wie dieser in einen
mixed-Vokal übergegangen ist. Hier, meine ich, ist das Moment der
narrow-Artikulation zu betonen, und zwar die Spannung, die, wie ich
gefunden habe, durchgehends den narrow- Vokalen z. B. des Ublya-
Rusnakischen eigen ist (vgl. Arch. XVII). Wahrscheinlich hat auch
der Korumlya Dialekt, wie jetzt das Ugrorussische, mehrere (gespannte)
narrow- Vokale gehabt. Jetzt finden wir dort im front-Gebiet keinen
solchen, mit Ausnalime des r, das indess eher im Schwinden begriffen ist.
Nun ist das alte c, ë, mag es nun î oder nur ein Vorläufer desselben
gewesen sein, in dem betreffenden Zeitpunkte wahrscheinlich oder
sicher als ein (gcsi3annter) narrow-Vokal anzusetzen, und die Engheit,
1899. No. I. WEITERE SLOV.-KLEINRUSSISCUE SITDIEN. 93
die Spannung, ist im instinktiven Sprachgefühl der Sprechenden ein
wesentlicher Zug der Artikulation gewesen. Da aber die Mischsprache,
die durch den Einfluss des Ostslovakischen bei den Sotaken entstand,
durchgchends den Unterschied zwischen wide- und narrow- Vokal (i : t
u. ä.) verlor, andererseits jedoch Vokalnuancen behielt, die ihrer Natur
nach als -narrows eng, anzusetzen sind (so das / aus u; vgl. § 3),
so vereinigte sich der enge front- Vokal, der aus altem ë, ë entstanden
war, mit dem inzwischen an den Rand des front Gebietes verschobenen
Repräsentanten des alten i.i; der Gewohnheit der »Spannung« des
Zungenkörpers wurde auf diese Weise Rechnung getragen, und der
Vokal, den man bekam, war dem neuen Vokalsystem nicht fremd.
Möglicherweise sind Spuren des »Suchens« nach einem nahe liegenden
narrow- Vokal noch zu finden ; so liesse es sich bei mehreren Beispielen
erklären, dass es so schwierig ist zu entscheiden, ob i oder e zu
schreiben ist, besonders in einem Falle wie z^m (;jeMi»), s. o., wo ja
ein möglicherweise anzusetzendes e nicht durch die folgende Palatalisi-
rung entstanden sein kann. Ist diese Annahme richtig, so wäre die
Auflösung des alten Verhältnisses noch zu spüren.
Ich gebe zu, dass mein Versuch den Uebergang ë > e zu erklären
kühn ist. Man darf aber auf die Parallele hinweisen, dass das alte ö
mit dem stark nach hinten belegenen y (j.i), wahrscheinlich vor dem
Uebergange dieses letzteren in et, zusammengefallen ist. Dieses alte ö
erscheint im Ublya-Rusnakischen, wo es sich als ein u- Vokal abspiegelt,
immer als narrow (u). Auch in dem Verhältnisse 0 : hi (otj^ glaube
ich, ist es der gemeinsame deutlich ausgesprägte Artikulationsfaktor: die
Spannung, die die zwei ursprünglich verschiedenen Vokale verschmolzen
hat. Wie das / auf seinem, dem vorderen Gebiete, blieb y auf dem
seinigen, dem hinteren der einzige deutlich gespannte und dabei in
das System hineinpassende Vokal, der daher andere enge, dem System
fremde Vokale gewissermassen in sich aufsog.
§ 54. Auch bei anderen Vokalen bietet die Entwicklung im
Korumlya-Dialekte Schwierigkeiten dar. Die Sache verhält sich gewiss
öfters so, dass Entlehnungen von mehreren Seiten her die geschichtlich
zu erwartende Form der Wörter geändert haben; sonst wäre die bis-
weilen ziemlich bunte Vertretung eines und desselben alten Vokales
kaum begreiflich.
So erscheint das silbebildende 'h jetzt in verschiedener Gestalt.
Z. B. von, heraus, vos, Laus, vgl. § 12, 2^isok, Sand; von srhmit\
94 OI'AF liROCH, H. F. Kl.
trocknen intr , im Prat. neben schnnu viosoch. Andererseits aber z. B.
lokeV, nochi'Vf s. § ii, b, 2; krni oder hrvu, Blut, § 13; hlicha, Floh.
Ebenso ist das alte silbebildende h verschieden vertreten. Z. B.
ioij, ging*), strciiiii, der vierte, tvardti (Tnop;^bin), (Uf'n\ Tag, cvrVi-
und cn'k- in der Wurzel des Wortes für Kirche ; pnVec, Finger, cerpcV
(Toput>Th), verciP (uejrrfiTh), Sér^pat* («iepna'n»), aber im Stamme des
Präteritums von triV (repeTh): po-tcu'y târla u. s. w., Parte, tarfjl, und
ebenso in den übrigen Verben derselben Abtheilung, s. § 25; sera),
Herz, aber sarnd, Reh, zarno Korn.
Das alte ç schwankt zwischen e und a mit vorhergehender Pala-
talisirung. Die beiden Vertreter sind zum Theil auf verschiedene
Wörter vertheilt; a z. B. in SœaV, Theil, und dessen Formen, ebenso
in der Flexion von Wörtern wie nonnikt, Euter, und praiPa, Ferkel, in
vYizaV (niiaaTh) und dessen Formen; e z. B. in j^eff*, fünf, posvcnV,
weihen, Akk. me (mç) ; a in den Infinitiven s caV (tçti), l:Vœt\ schwören,
zat\ ernten, vz^œV, nehmen. Oft wechseln aber auch die beiden Laute
in derselben Form (se und s% sc) und demselben Worte : dzésH\ zehn,
aber dzes^ätka; trt'isV (trçsti), Präs. tresû u. s. w., aber Prät. tr'as,
tr^äsla; Parte, wiederum trcüenu. Bei diesem Wechsel braucht man
übrigens kaum nach einer Erklärung ausserhalb des Dialekts zu suchen;
die Lage der Betonung spielt gewiss mit hinein; man vergleiche dazu
vielleicht die Entwicklung des alten ja: ja, ich, aber SeréSn% Kirsche;
ausserdem kommen aber noch Bedingungen mit in Frage, die sich
von meinem Material aus nicht befriedigend aufklären lassen.
S 55. Das Verhältnis s zwischen dem Konsonantenbestande
des Korumlya-Sotakischen und dem des Urslavischen ist im Ganzen
durchsichtig und einfach. Einer kurzen Besprechung bedarf vielleicht
das gegenseitige Verhältniss der Laute, die ich mit s, z — S, £ be-
zeichnet habe. Vom historischen Standpunkt aus ist es ganz einfach.
Altes 8, z ist bei den Sotaken durchgehends bewahrt: Sou, ging; zat\
ernten. S, £ sind sekundär entwickelt. Um zunächst die langen Ab-
arten dieser Laute, S und /, abzusondern, so ist deren Ursprung aus
ein paar Beispielen deutlich: ise neben ijc, noch, ,yar«, Ampfer; rcoza,
vgl. altbg. roiidbje koll. Zweige, dnoza, Hefe. Diese Fälle stimmen
also mit dem, was sowohl das Ostslovakische wie das Ugrorussische
mehr oder minder aufweist. Anders die kurzen s, £. S ist nämlich
*) Zur Kntwickelung des 0 vgl. z B. Soh), roh'), Stirn; daneben übrigens
auch e in der ersten Silbe.
1899. No. I. WEITERE Sr.OV.-KLEîXRUSSlSCHE STUDIEN. 95
jm Korumiya-Diaickt erstens Vertreter von altem c: Serven fi, Seratrll
(frisch, vom Brod), Serez Vés, Präs. touSn (tone, Tojouh) u. s. w. ; doch
ist diese Entwicklung nicht ausnahmslos; neben Solö^ Stirn, steht auch
volit, (da; von bok (§ 49) heisst das Demin. hvjcok; kracUn, s. § 8. II;
lêkai\ neben S-, warten; weiter vgl. die Pronominalformen § 17,
u. m. a.*). Parallel damit ist das S z. B. in choSbco entwickelt; die
Verbindung ist ja ursprünglich als »choc by« anzusetzen, vgl. daneben
in derselben Bedeutung chocV hio, xorh Tim**). Dieser Uebergang
vom ci, (dz) in S, (£) ist den Korumlya-Sotaken eigenthümlich ; eine
Erklärung für sein P2intreten lässt sich selbstverständlich nicht geben.
— Neben den so entstandenen S, (z) findet man übrigens diese Laute
in derselben Weise wie im ostslovakischen Cotaken-Idiom (Studien
5 19, 2) entwickelt, nämlich aus altem &, z in der Lage vor V, n\
besonders dem letzteren; so vergleiche man den Inf. zat\ ernten,
Präs. I. P. znu, mit der 2. P. zn^es, Imperativ zii*i\ ebenso ist das
zweite s in SeréSn^e, Kirschen, und das £ der obliquen Kasus tiSn^a
u. s. w. von tizdzP)i* (Woche, z durch Geräuschassimilation aus -z dz-)
entstanden***). Der Abstand zwischen der Artikulationsstelle des 8
und der des S, resp. z und /, ist aber in unserem Dialekt wie im Ost-
slovakischen gering. In mehreren Fällen war es deshalb recht schwierig
zu entscheiden, ob man eher s oder S, z oder z anzusetzen habe; so
grade in tfitVa, s. o. In anderen Fällen habe ich ausserdem mit
Sicherheit s, wie in anderer Lage, notirt; z. B. priSVf, Prät. Plur.
kamen. Es scheint somit, als ob sich bei dem Übergange eher um
eine Neigung handelt, was zu der Entwickelung im Ostslovakischen
völlig stimmt,
*) Ganz für sich steht Sirdrtil, der vierte. Darauf lässt sich indess
nichts bauen, da Zahlwörter mehr als andere Veränderungen infolge
von Entlehnung ausgesetzt sind.
*) Es braucht kaum hinzugefügt zu werden, dass für chozhoj wahrschein-
lich von einem chodz , das wiederum von choc- stammt, auszugehen
ist. Man könnte freilich auch daran denken, dass choc- in chuSy
und dies, durch Stimmassimilation an das folgende ft, weiter in choz.
übergegangen sei. Wahrscheinlicher ist indess, dass das uralte Gesetz
der Stimmassimilation früher und durchgehender wirksam gewesen ist
als der dem Korumlya Dialekte eigenthümliche Verlust des t-, d-Ele-
mentes in c, dz.
**) Spuren derselben Entwicklung kommen auch in Ublya Rusnakischen
vor; s. die »weichen« Adjektiva auf -Sn^ij, Arch. XVII 396.
96 OLAF IJROCH. H.-F. Kl.
Von viel grösserem Interesse für uns ist es jedoch, den Wechsel
zwischen V, cV und c, dz (eigentlich c\ dz\ s. § 40) im Korum-
lya-Dialekte ins Auge zu fassen. Dieser Wechsel wird sich in dem
angeführten Material bereits öfters bemerkbar gemacht haben. Auf
den ersten BUck macht es den Eindruck, als seien t\ d^ auslautend
bewahrt (peit\ dvaUPV, ked\ kiost\ noch(H\ mat\ immer -V im Infinitiv
u. s. w.), inlautend in c, dz (c\ dz*) übergegangen (cma aus tbma, G.
L. pek'öch, G. D. L. kosci; G. uochc^d; macer i ; dzecï, Kinder, dzcn\
Tag, u. s. w.). Eine solche Regel hält aber nicht vollkommen Stich.
Gegenüber der Flexion des Zahlwortes pciV, peic^ôcJé u. s. w. heisst es
z. B. dzévvV (neun), dzrvéVôch, dzé^fi\ dzfsH^öch u. s. w. Zwar könnte
man sich hier auf Analogie von Seiten des Nominativs berufen. Indess
ist eine derartige Regel für die Entwicklung des Wechsels zwischen
V und c\ d* und di\ als ob dieser nur von der Lage im Auslaut oder
im Inlaut abhängig sei, überhaupt phonetisch unbefriedigend; man
sieht nicht leicht ein, warum bei altem -tb z. B. in kosti., Bein (hier
kionV) die Bedingungen für die Erhaltung des V günstiger gewesen
sein sollten als bei derselben Lautverbindung z. B. im Instr. Plur.
detbmi, Kinder (hier dzecmt^).
Eine Durchnahme des Materials zeigt uns denn auch eine Reihe
von Fällen, die darauf hinweisen, dass t\ d* eigentlich Vertreter von
alten ti», db im Auslaut einer Silbe, nicht nur im Auslaut eines
Wortes sind*). So findet sich in der Substantivflexion der Instr.
kosVmi (kostmf) von kojst\ neben anderen, späteren Formen; bei den
Zahlwörtern von peiV die als Nominativ verwendete Instrumentalform
lU'iVmi (S 21). Besonders scheinen aber die Verben in der. i. P. PI.
des Imperativs eine Reihe von Beispielen für die älteren Verhältnisse
zu geben; so heisst es von klad\ legen: klådHne; krasi\ stehlen: hrdd'me;
rh<)dzit\ gehen: clmVme; vodziV: vôd'm(*\ vgl. weiter die in § 25 bei-
gebrachten Formen, z. B. von der Wurzel met-: viÅVme oder mcidvie,
von denen die letztere Form wahrscheinlich bei dem Schwunde der
*) Ein Fall wie pétnac, fünfzehn, der sich ja der Entwicklung z. B. in
den obüquen Kasus von dzrn\ Tag: diVa, dn^n u. s. w., anschliesst,
braucht nicht erwähnt zu werden. Der Verlust des Momentes in der
Palatalisirung, das für uns hier Bedeutung hat, ist in diesem Falle
älter als die Sonderentwicklung unseres Dialekts; s. meinen Artikel
in der Festschrift für Prof. Korsch, Moskva 1896.
l899- No. I. WEITKRE SLOV.-KLKINKUSSISCIIK STl'DIEX. 97
Palatalisiriing aus der ersteren entwickelt ist (§ 44); vgl. hn'fkime von
der Wz. gnet-; anders aber z. R. von der Wz. ved-: povUh, -riilzmc.
An und für sich ist es natürlich ebenso gut möglich, die ange-
führten Formen für Analogiebildungen nach anderen zu erklären, in
denen das /*, (V im Auslaute des Wortes steht, die Imperative nach
der Form der Einzahl (hki(l\ krad', rJiod' u. s. \v.), paVmi nach dem
Nom. pi'if\ liOsVmf nach dem Nom. ho^i'. Eine solche Erklärung
könnte sogar natürlicher erscheinen, einmal weil die sonst so gewöhn-
liche Stimmassimilation vor in (V > d\ s. |J ^y) in den betreftenden
Substantiva unterblieben ist, was auf Einfluss seitens des Nominativs
deuten könnte, sodann weil man in vielen Fällen ähnlicher Art tatsäch-
lieh c, dz findet: Viidzmf, dzevmï : yêijhuii (dz sellbstverständiich aus c
nach S 37, während der Uebergang in dzvcmi' wiederum unterblieben
ist). Jedoch ist es phonetisch, wie schon bemerkt, befriedigender, lieber
die letzteren F^ormen als Analogien nach den zahlreichen daneben ste-
henden Formen mit c, dz, die Fälle mit bewahrten t\ d' im Inlaut als
Ueberreste des älteren Standes der Dinge anzusehen; d. h. t\ d* sind
aus tb, dl. mit unsilbigen i», bei denen das später entwickelte palatale
1\ d* hat explodiren können, hervorgegangen, also in der Regel im
Au.slaut einer Silbe; palatalisirte t, d vor Vokal dagegen sind in c\ dz^
oder r, dz übergegangen, gleichgültig ob der Vokal sich dem t, d
direkt anschloss (hosdy nothchi) oder ob er ursprünglich von ihnen
durch altes h getrennt war (Instr. hosr^ôu'^ Plur. Vndzâ). Etwas abseits
steht ein Wort wie cma (tbma); nach meiner Meinung wäre auch bei
ihm eigentlich *t^ma zu erwarten, und das Wort wird deshalb als eine
von den Slovaken entlehnte Form anzusehen sein, oder es ist nach
der Analogie anderer Wörter von derselben Wurzel gebildet, z. B. nach
('('nnifl, das ich zufällig nicht gehört habe, das aber wohl mit Sicherheit
vorausgesetzt werden darf.
Wenn sich somit auch das eigentliche Frincip der Spaltung des
palatalen t, d im Korumlya-Dialekt wahrscheinlich machen lässt, so
ist doch die Erscheinung selbst damit noch nicht klar. Im Gegentheil
hat sie etwas sehr auffallendes. Wenn man die Bemerkungen von
Sievers, Phonetik* 457, und die in der in Rede stehenden Gegend
beobachtete Aussprache zu Grunde legt, so sollte man eher erwarten,
da.ss ältere t\ & ohne folgenden Vokal phonetisch mehr geneigt wären
in r, dz übergehen als .solche mit folgendem Vokal; denn der ihnen
eigen thümliche »chi-Laut« kann in der ersteren Stellung besonders
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1899. No. i. 7
9^ OLAF BR(x:ii. H.-F. KI.
leicht zu charakteristicher Entwicklung kommen. Thatsächlich aber ist
das Entgegengesetzte der Fall. Ueber die Ursachen dieser auffallenden
I^'ntwicklung etwas einigermassen Sicheres zu vermuten ist kaum mög-
lich, da wir nicht wissen, an welchem Punkte der ursprünglich ugro-
russischen Lautentwickelung bei den Korumlya-Sotaken der ostslovaki-
sche Einfluss in dieses Phänomen eingegriffen hat. Zwar kann man
darauf aufmerksam machen, dass der Korumlya-Dialekt das i\ d? mei-
stens dort behalten hat, wo diese Laute auch im Ugrorussischen be-
gegnen, während die neuentwickelten c, dz gewöhnlich an Stelle des
jetzigen ugrorussischen »harten« t, rf, nämlich überall vor i und e, ein-
getreten, vielleicht an diesen Stellen geradezu entlehnt sind. Das hilft
uns aber nicht über die Frage hinweg, warum die Entwickelung diese
Richtung eingeschlagen hat.
§ 56. Auch in den Betonungsverhältnissen weist der Ko-
rumlya-Dialekt eigenthümliche Sonderzüge auf. Über die Art der Be-
tonung wurde J 5 bemerkt, dass sie deutlich expiratorisch ist, also der
Aussprache des Ugrorussischen näher kommt als der des Ostslovakischen.
Dabei ist der Accent nicht, wie in dem von mir beschriebenen Ostslovaki-
schen, auf der vorletzten Silbe durchgeführt, weist auch keine besondere
Neigung für diese Silbe auf. Im Gcgentheil ist es auffallend, wie oft sich
bei den Korumlya-Sotaken die noch freie Betonung zur Oxytonirung ent-
wickelt hat. So sehen wir die Neutra sercô, fierz, rrW, Körper, i^oVn,
Feld, mov\), Meer, oh), Auge; N. PI. der Fem. zeiii, Weiber, ruki (seltener
rvhif Hände); der i-Stamm hvisV, Bein, hat durchweg oxytonirte For-
men: kosd u. s. w., sœst\ Theil, wenigstens einzelne solche; nur oxy-
tonirte Formen zeigt nocJi/'V, Nagel, JohrÜ. Ellenbogen, ebenso Vttdzé,
Leute; auch das oben angeführte oh'ô, Auge, hat oxytonirte i-Formen:
oSi' u. s. w. ; weiter kann Jn'iu, kren, Blut: krerÜ u. s. w. angeführt
werden. Unter den alten Konsonantstämmen sind zu nennen z. B.
die neugebildeten Formen inoio, Gen. mend u. s w.. Name; vgl. auch
die Mehrzahlformen dzaci' u. s. w., Kinder. Bei den Adjektiven kann
z. B. auf calii (nlkiiiiii), tvardll, horki' ('k!i), mocnli, bei den Verbal-
formen auf Participia wie po-far(li, a-marfli, zapartli^ pro-start ji (§ 25)
aufmerksam gemacht werden.
Daneben giebt es nun allerdings auch Verschiebungen in der
entgegengesetzten Richtung, z. B. si'tai\ lesen, oder kdzat\ Bei vielen
dieser Verschiebungen, sowohl der ersteren wie der letzteren Gruppe,
liegt es nahe genug, die Ursache in der Analogie gewis.ser anderer
899- ^O. I. WEITERE SLOV.-KLKlNRUSSISCIlE STUDIEN'. 99
Formen oder Formenkategoriecn zu suchen, z. B. den Accent von
poVo von der Mehrzahl, den von zeni von der Einzahl herzuleiten.
Diese Erklärung der einzelnen Fälle kann aber nicht genügen. Insge-
samnit genommen erwecken die vielen Beispiele der ersten Gruppe die
Vorstellung, dass der Dialekt thatsächlich eine gewisse Neigung zur
Oxytonirung entwickelt hat. Eine Erklärung der Ursache dieses neuen
Sonderzuges bin ich aber wiederum ausser Stande zu geben.
100 OLAF imocii. H. K. Kl.
IV. Abschliessende Bemerkungen.
§ 57. Die letzten Paragraphen des vorigen Theils haben zwar
gezeigt, dass mehrere Fragen der Lautlehre des Korumiya-Dialekts
uns nur halb verständlich sind oder sogar ganz ungelöst bleiben müssen.
Das thut jedoch der Thatsache keinen Eintrag, die aus § 50 hervor-
ging, dass die Sprache der Korumlya-Sotaken aus einem ur-
sprünglich ugrorussischen Dialekt unter dem Einfluss des
Ostslovakischen entstanden ist. Die meinen »Studien« beigege-
bene Sprachkarte zeigt, dass wesentlich dasselbe Sotakenidiom in einer
kleinen Gruppe von Dörfern dieser Gegend gesprochen wird, nämlich
ausser in Korumlya noch in Kemence, Hutta, Huszak, Petrovce und
Kolibabce (Kolibaböc). In diesen Dörfern hat sich also das Ostslo-
vakische über einen ugrorussischen, noch durchschimmernden Unter-
grund gebreitet.
In diesem Zusammenhang ist es nunmehr von Interesse auf einige
Erscheinungen hinzuweisen, die ich in meiner früheren Beschreibung
des ugrorussischen Ublya-Dialekts erwähnt habe. Aus der Karte geht
hervor, dass Ublya noch in rein ugrorussischem Gebiete, aber nicht
fern von der ostslovakischen Sprachgrenze liegt. Auf Grund der spä-
teren Arbeiten können wir jetzt sehen, dass sich auch im Ublya-Idiome
Spuren einer Veränderung unter dem von Westen her herandringenden
Einflüsse zeigen.
Um einige kleinere Züge zu nennen, so wird man sich des Archiv
XIX 9 erwähnten Beispieles kuh mi phoy kaufe mir Bier, erinnern.
Der Uebergang von stimmlosem Konsonanten in stimmhaften vor m
ist dem Ugrorussischen nicht eigen. Dagegen ist er, wie aus Studien
§ 14 ersichtlich, im Ostslovakischen durchgehend und hat sich im
Sotakenidiome von Korumlya schon ganz eingenistet. Im Ublya-Dia-
Ickte steht der angeführte Fall noch als Ausnahme da; er ist aber
gewiss, falls die natürliche Entwicklung nicht unterbrochen wird, nur
der Pionier einer bevorstehenden Invasion. — Weiter erinnert man
1899. No. I. WEITERE SLOV.-KLEINKUSSISCIIE STIDIEX. 101
sich z. B. des eigenthümlichen Gebrauchs einer Instrumental form an-
statt des Nominativs in dem Ausdrucke ti^^omi chlopi, Archiv XIX 20;
auch dies scheint nach dem, was aus meinen verschiedenen Arbeiten
hervorgeht, aus dem Ostslovakischen eingewandert zu sein.
Allein nicht nur in solchen kleinen Zügen, nicht nur in entlehnten
Wörtern oder Ausdrücken, also einer mechanischen Mischung, ist das
beginnende Eindringen des Ostslovakischen zu spüren. In Zusammen-
hang mit den Ausführungen in der vorliegenden Arbeit, besonders
den im S 52 gegebenen, darf man nunmehr behaupten, dass der Ein-
fluss von Westen her sich im Ublya-Dialekt schon als eine Kraft
geltend macht, die im Begriff steht das ältere Lautsystem des Dialekts
zu untergraben. Es ist von mir wiederholt darauf aufmerksam gemacht
worden, dass eine Reihe der ugrorussischen Vokale anders als die ent-
sprechenden ostslovakischen, nämlich mehr nach hinten und nach unten,
artikulirt werden, was wahrscheinlich mit einer eigenen Organlage,
einer anderen Artikulationsbasis, zusammenhängt. Ich habe hervorge-
hoben, wie die Veränderung in diesem Punkte, der Uebergang zu der
ostslovakischen Artikulationsweise und den ostslovakischen Vokalnuan-
ccn, der grosse Bruch in der Entwicklung gewesen ist, dem wir den
eigenthümlichen Laut vj des Sotakischen verdanken (§ 52). Gehen
wir nun aber zu dem ugrorussischen Grenzdialekt in Ublya über, so
wird man sich ja eben aus Archiv XIX 14 ff. erinnern, dass die dem
Ugrorussischen eigenthümliche Artikulationsweise dort in unbetonter
Lage schon verloren zu sein scheint: nur in betonter Silbe begegnen
uns daselbst die eigenthümlichen nach hinten und unten gespannten
Vokalnuancen, die im Ugrorussischen den ostslovakischen wide- Vokalen
entsprechen. Eine solche Veränderung in dem Lautsystem des Ublya-
Dialekts lässt sich nicht mehr als eine »mechanische Mischung« charak-
terisiren; hier steht man schon einer innigeren, mehr »chemischen« Ver-
bindung der ursprünglichen Sprache mit der eindringenden gegenüber;
CS sind schon Spuren derselben Erscheinung, die wir in dem Sotakcn-
Icliome in und um Korumlya in einer merkwürdig typischen Form
getroffen haben.
Nimmt man diese verschiedenen Züge zusammen, so ergiebt sich,
dass die ostslovakische Sprachwelle, die über die Dialekte
um Korumlya schon eine slovakische Decke gelegt hat, noch
weiter über sie hinaus gerollt ist; sie hat in die nächstgelegenen
noch rein ugrorussischen Dialekte einzelne Sprachstücke (Lehngut) hin-
102 OLAF BROCH. H.-F. Kl.
eingespült, ist aber auch über ihr altes Lautsystem nicht wirkungslos
hinübergeglitten.
Wenden wir uns indess zu dem sotakischen .Idiome, dem Haupt-
gegenstand der vorliegenden Arbeit, zurück, so kann man bereits
sehen, wie die nächste Welle am W^erke ist, von Westen her einzu-
brechen, um die Arbeit der früheren zu vollenden. Belehrend sind in
dieser Hinsicht die Verhältnisse in Kolibaböc, dem Sotaken-Dorfe,
das am weitesten gegen Westen hin, an der Grenze der cotakisch
redenden Oststovaken, gelegen ist. Die alten Leute in Kolibaböc
sprechen nach Monies wie die Bewohner von Korumlya; die jungen
aber »haben bald so, bald co«. »So« und »co« sind natürlich ein
populäres Bild, das für die ganze Sprachform verwendet wird; nähere
Untersuchung lehrt denn auch, dass die dadurch bezeichnete Mischung
thatsächlich in den Erscheinungen wiederzufinden ist, die uns einerseits
die cotakischen Ostslovaken, andererseits die Sotaken charakterisirt
haben. Die jungen Leute in Kolibaböc brauchen neben dem Infinitiv
spaP die Form spac; der aus altem y entwickelte C'j-Laut wird durch
den vorderen Vertreter desselben y, das i, verdrängt: hnn, srntk —
eine Erscheinung, die an sich sehr eigenthümlich ist, insofern als sie
zeigt, dass die alte Verbindung zwischen i und cj im Bewusstsein der
Sprechenden gewissermassen nicht völlig unterbrochen ist. Daneben
erscheint aber auch schon anstatt des alten y der Vokal i (high-front-
vvide), d. h. dessen gewöhnlicher Vertreter im Ostslovakischen.
Eine deutlichere Illustration der gradweisen, wellenartigen Vor-
wärtsbewegung der cotakischen »foMf/«» -Sprache nach dem Osten
kann man sich kaum wünschen. In Korumlya ist — oder besser
gesagt war (1895) eine solche letzte, abschliessende Bewegung zu
Gunsten des »Cotakischen« noch nicht zu bemerken. Zwar dringt
die Co-Sprache bisweilen mit einzelnen jungen Individuen ein; sowohl
die, die ihre Militärpflicht abgeleistet, wie diejenigen, die in Amerika
gearbeitet haben und von dort zurückkehren, .sprechen gewöhnlich eine
Zeitlang die Co-Sprache; sie vergessen sie aber meistentheils wieder
und kommen auf »die alte« Sprache zurück; noch ist also das Son-
derleben der Sprache kräftig genug, um sich zu behaupten. Aber »die
Co-Sprache wird kommen«, meinte Herr Monies; »denn sie (die Cota-
ken) sind zahlreicher, und deshalb laclicn sie diejenigen, die anders
sprechen, aus«. Es ist somit ein Gefühl der Schwäche, wodurch das
Aufgeben der eigenen Sprache bedingt wird. Die kulturelle Ueber-
legenhcit der westlichen Nachbarn ist bei den Leuten anerkannt, und
l899- ^'o I. WEITERE SLOV.-KLEIXRUSSISCIIE STUDIEN. IO3
die theihveise oder völlige Aufgabe der angeborenen Sprache ist wie
eine naturgemässe Entwickelung, der niemand Widerstand leistet.
§ 58. Aus Untersuchungen wie den hiermit abgeschlos-
senen lassen sich natürlich auch gewisse allgemeine Schlussfolgerungen
für Sprachforschung überhaupt ziehen. Mehrere der gewonnenen Resul-
tate erinnern an die Erfahrungen, die Otto Bremer im Vorworte seiner
Deutschen Phonetik. Leipzig 1893, andeutet. Wie früher bemerkt,
sind die Dialekte dieser entlegenen Gegenden in so fern besonders inter-
essant, als sie uns slavischcs Sprachleben auf einer primitiven Stufe
zeigen. Von literarischem Leben oder Beeinflussung durch eine Schrift-
sprache kann hier kaum die Rede sein; und doch findet auch auf
dieser Stufe gegenseitige Einwirkung einander berührender nahe ver-
wandter slavischer Dialekte statt, wofür unsere Arbeit typische Proben
giebt. Wir .sehen, wie die Berührung zweier Sprachen einen neuen,
selbständigen, dritten Dialekt ins Leben gerufen hat, indem nicht nur
Wörter oder Formen oder Ausdrücke übernommen worden sind, son-
dern die ganze Lautlehre der ursprünglichen Sprache mit derjenigen
der eindringenden so zu sagen eine unauflösliche Verbindung einge-
gangen ist. Denken wir uns den assimilirenden Einfluss von Westen
her unterbrochen, was ja leicht einmal eintreten könnte, so würde in
dem Sotaken-Idiome die Grundlage für eine völlig neue Sprachentwick-
lung, für eine neue >; Sprache^' , wenn man will, vorhanden sein —
eine genügende Grundlage sowohl für eine gesprochene wie für eine
Schriftsprache. Und was sich so direkt konstatiren lässt, was man
hier vor seinem eigenen Auge entstehen und sich entwickeln sieht,
das giebt uns Anhaltspunkte zu Schlussfolgcrungen für ältere Sprach-
zustände überhaupt, in Sonderheit für solche auf slavischem Gebiete,
wie ich schon § 36 angedeutet habe.
Indess ist es nicht meine Absicht hier auf derartige allgemeinere
Ergebnisse näher einzugehen. Wem sie interessircn, der wird die
nötigen Schlussfolgcrungen von selbst ziehen; ich selbst werde viel-
leicht später einmal auf sie zurückzukommen Gelegenheit haben.
Kehren wir zum Schluss noch einmal mit ein paar Worten zu
dem slovakisirenden Einfluss in Nordostungarn zurück, so ist es erlaubt
zu schliessen, dass er nicht erst von heute oder gestern stammt. Es
ist schon von anderen darauf aufmerksam gemacht, dass er wahrschein-
lich schon längere Zeit hindurch gewirkt hat. Sehr wahrscheinlich hat
ein grosser Theil der jetzt ^^ostslovakisch . Redenden einst ugrorus-
sisch gesprochen. Auch ist es nicht unwahrscheinlich, dass eine genaue
I04 OLAF HKOCII. H. -F. Kl.
sprachliche Untersuchung uns sichere Merkmale an die Mand geben
dürfte, wie weit über die jetzige ostslovakische Sprachgrenze hinaus
der ursprünglich russisch redende Slavenstamm in Ungarn ausgebreitet
war. -- Indem ich meine Arbeit abschliesse, kann ich nur abermals
den Wunsch äussern, dass diese in so vielen Hinsichten interessanten
Gegenden Ungarns recht bald zum Gegenstand eingehender Unter-
suchungen von näher wohnenden Forschern, die Fähigkeit und Mittel
dazu haben, gemacht werden möchten. Die einzuheimsende Ernte ist
reich, aber der Arbeiter auf dem Felde giebt es bis jetzt wenig.
Clm'stiania^ December 1S!)8.
Fragmenta Novi Testamenti
in translatione Latina antehieronymiana
ex libro qui vocatur
Speculum
emit et ordine libronim Novi Testamenti
exposuit
J. Belsheim
VidenskabsseUkabets Skrifter. IL Historisk-filosoflsk Klasse. 1889 No. 8
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
I Kommission hos Jacob Dybwad
A. W. Brøggfers Bogftrykkeri
1899
Frcmlagfl af Biskop Dr. theol. A. Chr. Bang,
Præfatio.
Postquam vir doctissimus Nicolaus Wisemanus Cardinalis Anglus libel-
lum »Two letters on some parts of the controversy concerning i Joh.
V, 7« primum in »Catholic Magazine« 1832 et 33, deinde in »Essays on
various Subiects I« (in Germanicum sermonem versum inscriptum : »Ab-
handlungen über verschiedene Gegenstande I«) publicavit, ubi demonstravit
librum, qui »Speculum« vocatur (sive in codicibus »Liber testimoniorum),
locum ilium controversum i Joh. 5, 7 de tribus testibus coelestibus bis
continere, hoc Speculum semper liber permagni momenti ad res criticas
textus Scripturæ sacræ, imprimis Novi Testamenti, existimatus est, libel-
lique huius in omnibus editionibus Novi Testamenti signo m distincti mentio
facta est. Speculum ex pluribus codicibus novimus, quorum antiquissimus
celeberrimusque Romæ in bibliotheca Sanctæ Crucis et nomine codicis Ses-
soriani notus est, sæculo octavo, ut videtur, scriptus. Quæstionem diffi-
cilem de auctore Speculi, sitne S. Augustinus an alius pater, non hie ex-
ploramus. Certum est auctorem in scripturis sacris optime versatum fuisse,
quam ob causam sane S. Augustinus fuisse potest. Omnes viri periti
consentiunt Speculum sæculi quarti sive ætatis S. Augustini esse. Spe-
culum doctrinam copiosam de fide et vita Christiana in 144 capita
divisam, quorum alia uberiora sunt, alia minora, tantummodo fragmentis
verbisque ex scriptura sacra desumptis, scripta continet, nullis addita-
mentis ab auctore additis. In Speculo fragmenta uberiora sive minora
inveniuntur ex omnibus libris Veteris Testamenti, canonicis et apocryphis,
exceptis Ruth, Obadja, Jona, et ex omnibus libris Novi Testamenti, excep-
tis Philem., Hebr., 3 Joh. Parvum fragmentum quoque ex epistola ad
Laodicenses spuria invenitur. Ex omnibus 144 capitibus habet unumquod-
que suum indicem sed capita ipsa promiscue nuUo ordine sequuntur.
Textus fragmentorum Speculi, imprimis qui in codice antiquis-
simo Sessoriano habetur, translationis antiquae antehieronymianae est,
quae in Africa orta esse videtur. Sunt in hoc textu multa signa remotæ
ætatis, ut Matth. 6, 4: absconso (vulg. abscondito); 6, 19, 20: thensauros
^nd.-8él«k. Skzifler. Hiirt.-IUiM. KL 18M. No. B. 1*
J. BELSHEIM. H.-F. KI.
vulg. thesauros); 19, 11. 12: spadones (vulg. eunuchi); 20, 28 (anti-
quum additamentum), in Ev. Joh. sæpe hic mundus (vulg. mundus)
pl. Sermo huius textus omnino vulgaris est: permutantur litterae p et b,
V et b, t et d, æ et e, e et i; similiter permutantur casus accusativi et ablativi
ut Luc. 16, 22: portaretur ab angelis in sinu Abrahae — sepultus in
infernum pi. Ordinem quatuor evangeliorum : Matth., Joh., Luc, Marc,
a TertuUiano usitatum et probatum, auctor Speculi secutus est.
Post publicationem libelli Wisemaniani textus Speculi et imprimis codex
Sessorianus animos virorum peritorum advertit, quem Angélus Maius car-
dinalis doctissimus in »Spicilegio Romano« IX 2 (Romae 1843) pag. i — 75
descripsit et omnia fragmenta ex libris Veteris Testamenti (exceptis Psalmorum
Sapientiæ, Ecclesiastici), et ex libris Novi Testamenti fragmenta ex Actibus,
Epistola I ad Timotheum, Epistolis catholicis, Apocalypsi, nulla autem
ex libris ceteris Novi Testamenti, publici iuris fecit. Post hoc A. Maius ite-
rum totimi Speculum integrum in »Nova patrum bibliotheca« tom I pars
II (Romae 1852) critice (praefationem I — VIII, textum pag. 1 — 115) edidit.
A. Maius tantummodo codice Sessoriano usus est. Denique vir doctissi-
mus Franciscus Weihrich in opere quod inscribitur »Corpus scriptorum eccle-
siasticorum« vol. XII (Vindobonae 1887) Speculum totum cum lectionibus
varus ex septem aliis codicibus receqtioribus, quibus usus erat, edidit.
Itaque quamquam Speculum bis totum editum est, fragmenta tamen
huius operis ex libris Novi Testamenti ad ordinem illorum librorum dispo-
sita, denuo edenda esse putavi. Ambae illæ editiones in grandibus open-
bus magni pretii, quae difficilia paratu sunt, inveniuntur, et in his editioni-
bus singula fragmenta diffuse per omnia ilia 144 Capita dispersa sunt,
quamobrem hanc editionem omnium fragmentorum Novi Testamenti exor-
dine librorum, ut commoditati lectorum consularem, parare statui. Cum
ceteri codices omnes recentiores ad ranslationem vulgatam accommodati
mihi videantur, tantummmodo textum codicis Sessoriani post editionem
Maianam edidi.
>. Belskeim.
1 899- No. 2. FRAGMENTA SPECULI— M ATTH.
Ex evangelio sec« Matthaeum.
III. 7. (Johannes Baptista) videns autem multos ex pharisaeis etsaddu-
caeis venientes ad baptismum suum, dixit ad eos: progenies viperarum,
quis ostendit^ vobis fugire ab ira Ventura? 8. Facite ergo fructus dignos
poenitentiae. 9. Et ne dixeritis intra vos^: patrem habemus abraham.
Dico enim vobis, quoniam^ potens est deus de lapidibus istis suscitare
filios * abrahae. 10. Jam enim securis ad radicem arboris posita est ; omnis
ergo arbor, quae non facit fructum bonum, excidetur et in igne^ mittetur
(c. 90 et c. 114). II. Ego quidem vos baptizo in aqua in poenitentia;
venit autem fortior me cuius non sum dignus calciamenta portare; ille
vos baptizavit in spiritu sancto. 12. Qui habet ventilabrum in manu sua
et mundabit aream suam; frumentum quidem suum congeret in horreum
suum, paleas autem conburet igni inextinguibili (c. 138). ... 16. Et aim
baptizatus esset Jesus ascendit confestim de aqua; et ecce aperti sunt
ei caeli et vidit spiritum discendentem sicut columbam et venientem in
ipsum (c. 3) . . .
IV. 18. Cum praeteriret autem Jesus secus mare Galilaeae^ vidit duos
fratres simonem, qui dicitur petrus, et andream fratrem eius, mittentes
retia in mari, erant enim piscatores. 19. Et dixit illis'' Jesus: venite post
me, et faciam vos piscatores hominum. 20 Qui confestim relictis retibus
suis secuti sunt eum (c. 5) . . .
V. 5. Beati qui lugunt quoniam ipsi consolabuntur (c. 28) . . .
9. Beati pacifici, quoniam ipsi fili dei vocabuntur (c. 7). 10. Beati
qui persecutionem patiuntur propter iustitiam, quoniam ipsorum est regnum
caelorum (c. 28). 11. Beati estis^ cum vos odio^ habuerint homines et
' In Capite 114 demonstrauit, * Intra vos omisum in C. 114. * quoniam similiter.
* In Codice filius in c. 90. * ita in Cod. propter sequ. m. « in Cod. GaliUae, ^ in Cod.
iUi, * in C. 30: eritis. » In Cap. 30: hodio.
J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
abigent et persequentur et exprobrabunt et dicent atlversum^ vos omnem
malum. 12. Gaudete et exultate, quoniam mercis vestra multa est in cae-
lis. Sic enim persecuti sunt et prophetas ante vos^ (c. 28 et c. 30) . . .
19. Quicumque enim^ solvent ex mandatis istis minimis et sic docuerit
homines, minimus vocabitur in regno caelorum; qui autem fecerit et sic docue-
rit, magnus vocabitur in regno caelorum (c. 106) . . . 22. . . qui irascitur
fratri* suo sine sausa, reus erit iudicio; quicumque autem dixerit fratri
suo raccha, reus erit concilio; quicumque vero dixerit fatue, reus erit ge-
hennae ignis (c. 89) ... 27. Audistis quia dictum est: non moechaberis.
28. Ego autem dico vobis, quia omnis, qui vident mulierem ad concu-
piscendam eam, iam moechatus est in corde suo, . . 32. Omnis qui dimittit
uxorem suam et aliam ducit, moechatur; qui dimissam a viro ducit,
moechatur (c. 45). 33. Audistis quia dictum est: non perierabis, sed red-
des domino iuramenta tua 34. Ego autem dico vobis: ne omnino iuretis^
neque per caelum quia sedis dei est, 35. neque per terram, quia scabillum
est pedum eius, 36. neque per hierusolymam quia civitas est magni regis,
neque per caput tuum iuraueris, quia non potes uilum capillum album
facere aut nigrum. 37. Sit autem sermo vester est, est, non, non; quod
autem amplius est a malo est (c. 41). . . . 42. omni petenti^ te tribue
et ab eo qui mutuum vult accipere, nolite auertere (c. 24). ... 44. Dili-
gite inimicos vestros et orate pro eis'', qui vos persequuntur, benedicite
maledicentes vos, benefacite eis, qui vos oderunt, 45. ut sitis fili patris
uestri, qui est in caelis, qui solem suum iubet oriri super bonos et malos
et pluet super iustos et iniustos (c. 16). . . .
VI. 2 Cum facis eleemosynam, noli tuba canere ante te sicut hypo-
critae faciunt in synagogis et in plateis, ut honorificentur ab hominibus;
amen dico vobis, quia habent mercedem suam. 3. Te autem faciente
eleemosynam, nesciat manus tua senestra quid faciat dextera tua, 4. ut
eleemosyna tua in absconso, et pater tuus, qui videt in absconso, reddet^
tibi palam (c. 24). , . . 16. Cum autem ieiunatis, nolite esse sicut hypo-
critae® tristes; exterminant enim faciem suam, ut pareant hominibus ieiu-
nantes. Amen dico vobis perciperunt mercedem suam. 17. vos autem
cum ieiunatis, unguite caput vestrum et faciem vestram lavate 18. ut non
videamini hominibus ieiunantes, sed patri vestro, qui est in caelis ; et pater
uester qui videt occulta reddet vobis (c. 85). . . .
19. Nolite thensaurizare vobis thensauros super terram, ubi tinea et
aerugo*^ disperdunt, et ubi fures efFodi'unt. 20. sed facite vobis thensauros
* In Cap. 30: adversus, * In Cap. 30: qui ante vos fuerunt, ' In Cod.: non pro
enim, * In Cod.: frasi, » In Cod.: iuratis, 0 In Cod.: paetenti, ' In Cod.: eo, * In
Cod.: seddet, » In Cod.: hipocritae, *<> erugo sic et infra.
1899. No. 2. FRAGMENTA SPECULI— M ATTH. 7
in caelis, ubi neque tinea neque aerugo disperdunt et ubi fures non furan-
tur. 21. Ubi enim fuerit thensaurus tuus, illic erit cor tuum (c, 22). . . .
25. Et ideo dico vobis: nolite cogitare in anima vestra quid manducetis,
aut quid bibatis, neque corpori vestro quod induamini; anima enim plus
est quam esca et corpus plus quam vestitus? 26. Intuemini volatilia caeli,
quae neque serunt, neque metunt, nee recondunt in apothecis; et pater
vester caelestis pascet ilia. Nonne vos multo plus estis illis. 27. Quis
autem vestrum potest adicere staturae suae cubitum unum? 28. Et
vestitimi cogitatis? Considerate lilia in agro, quemadmodum crescunt, non
laborant neque neunt et nuda non sunt. 29. Dico auten vobis quoniam
nee solomon in omni gloria vestitus est sicut unum ex istis. 30. Quod
si foenum agri, quod est hodie et eras in clibanum mittitur, deus sic vestit,
quanto magis vos modicae fidei?^ 31. Nolite ergo cogitare dicentes: quid
manducabimus ? aut quid hibemus? aut quid vestiemur? 32. omnia enim
haec gentes desiderant; seit autem pater vester, quoniam indigetis horum
omnium. 33. Quaerite autem primo regnum et iustitiam eius, et haec om-
nia praestabuntur vobis. 34. Ne ergo cogitaveritis de crastino; crastinus
enim dies ipse pro se cogitabit; sufficit dies malitia sua (e. 5). . . .
VII. 6. Nolite dare sanctum eanibus; neque miseritis margaritas
vestras ante porcos, ne forte eoneulcent^ eas pedibus suis et conversi
elidant vos (c. 117 ). . . . 13. Intrate per angustam portam; quia lata
et spatiosa via est, quae ducit ad perditionem, et multi sunt qui in-
trant per eam. 14. Quia angusta et arta via est, quae dueit ad vitam,
et pauci sunt qui inveniunt eam (c. 5). ... 15. Cavete a seudoprophetis^
qui veniunt ad vos in vestitu ouium, intus autem sunt lupi rapaees; 16. ex
fructibus ergo* eorum cognoscetis eos. ... (c. 15 et e. 50). ... 21. Non
omnis qui mihi dicit: domine, domine, intrabit in regno caelorum; sed
qui facit voluntatem patris mei, qui est in caelis, ipse intrabit in regno cae-
lorum (c. 106). ... 24. Et omnis qui audit sermones meos et facit eos,
similem aestimabo eum viro prudenti, qui aedificavit domum suam super
petram. 25. Diseendit pluvia, advenerunt flumina, venerunt venti et in-
pigerunt in domum illam, et non cecidit; fundata enim erat super petram.
26. Et omnis qui audit sermones meos et non facit eos, similis est viro
stulto, qui aedificavit domum suam super harenam. 27. Diseendit pluvia,
venerunt flumina et inpigerunt in domum illam, et cecidit, et facta est
ruina domus illius magna (c. 118). .. .
VIII. 1 8. Cum vidisset autem iesus maximam turbam circa eum, 19.
unus ex scribis et dixit ei: magister sequar te quocumque ieris (e. 127),
» In Cod.: modice fidaei, 2 In Cod.: conculcet, ^ In Cap. 50: AdUnditc vobis a pseu-
doprophetis, * ergo additur eadem manu in Cap. 15.
8 J. BELSHEIM. H. -F. Kl.
20. ait Uli iesus: vulpiis cubilia^ habent et volucres caeli ubi requiescant:
filius autem hominis non habet ubi caput suum reclinet (c. 127 et c. 136).
21. Et ecce alius ex discipulis eius dixit ad eum: domine, permitte mihi
prius ire et sepellire patrem meum. 22. Cui respondens iesus dixit;
sequere me et sine mortui mortuos suos sepelliant; tu autem vade et
adnuntia regnum dei.^ (c. 127). .. . 29, Quid nobis et tibi, fili dei?
venisti hie ante tempus torquere nos? (c. 2). . . .
IX. 4. Seiens autem iesus cogitationes eonim dixit: quid cogitatis
mala in cordibus vestris.»* (c. 9). 37. Ait iesus discipulis suis: messis qui-
dem multa, operarii autem pauci. 38. rogate ergo dominum messis ut
mittat operarios in messem suam (c. 138).
X. 16. Ecce ego mitto vos sicut oves in medio luporum. Estote ergo
prudentes sicut serpentes et simplices sicut columbae (c. 114). 17. Kavete
ab hominibus; tradent enim vos in concilio et in synagogis suis flagella-
bunt VOS: 18. ante reges et praesides stabitis propter me in testimonium
eorum et gentium (c. 28). 19. Cum ergo tradiderint vos^ nolite solliciti
esse quid loquamini; 20. dabitur enim vobis in ipsa hora* quid^ loquamini
non enim vos estis qui^ loquimini; sed spiritus patris vestri qui loquitur in
vobis (c. 3 et c. 28). ... 27. Quod dico vobis in tenebris, dicite in lumine, et
quod in [aure] '' auditis praedicate supra tecta et inplateis(c. 87). 28. Nee
timeatis eos qui occidere corpus possunt, animam autem non possunt occi-
dere;® timite autem magis eum qui potest animam et corpus occidere et
in gehennam mittere® (c. 28 et c. 87,). 39- . • • Qui invenit animam
suam, perdet illam; et qui perdiderit animam suam propter me invenit
illam (c. 28).
XI. 27. Omnia mihi tradita sunt a patre meo. Et nemo novit filium
nisi pater, neque patrem quis novit nisi filius et cui voluerit filius revelare
(c. 2). 28. Venite ad me omnes, qui laboratis et onerati estis, et ego
vos reficiam. 29. Tollite iugum meum super vos, et discite quia man-
suetus sum et humilis corde et invenietis requiem animis vestris. 30. quia
iugum meum iucundum est et onus meum leve^^ est (c. 5).
XII. 28. Si autem ego in spiritu dei eicio daemonia*^ utique^ ad-
propinquavit regnum dei. ... 31. Ideo dico vobis: omne peccatum et
blasfemiae remittentur hominibus; qui autem in spiritum^^ blasfemauerit non
remittetur illi. 32. Quiqumque enim dixerit verbum adversus filium
hominis remittetur illi; qui autem dixerit adversus spiritum sanctum non
1 In Cap. 136: foveas. > tu autem vade et adnuntia regnum dei Luc. 9, 61, 'In
Gap. 28 : Cum antem tradent vos. * In Cap. 28 : in iüa hora, * In Cod. cui, ' In cod. çuid
in c. 3 et c 28. '' Sic in editione Maiana. * In Gap. 87 inter ficere. * In Gap. 87 : et corpus
occidere in gehennam. »» In Cod.: levae, * * in Cod.: demonia. * * utiquae. * ' in God. spiritu.
l899- No. 2. FRAGMENTA SPECÜLI— MATTH.
remittetur illi neque in hoc saeculo neque in futuro (c. 3). 33. Aut
facite arborem bonam et fructum eius bonum; aut facite arborem malam
et fructum eius malum; nam ex fructu arboris cognoscitur 1. 34. Generatio
serpentum quomodo potestis quae bona sunt loqui, cum sitis mali? . . .
(c. 114). 37. Ex sermonibus tuis iustificaberis, et ex verbis tuis con-
demnaberis (c. 100) . . .
XIII. 23. Qui autem supra terram bonam seminatus est, hie est
qui audit verbum et intellegit et facit fructum aliud centesimum^. . . .
qui habet aures audiendi audiat (c. 135). 37. Qui seminat bonum semen,
filius est hominus. 38. Ager autem, hie mundus est; bonum vero semen
hii sunt filii regni; nam zizania filii sunt iniqui. 39. Inimicus qui ilia
seminavit, diabolus est, messis autem consuma tio saeculi est; messores autem
angeli sunt. 40. Sicut ergo colliguntur zizania et igni conburuntur, sic
erit in consummatione saeculi. 41. Mittet filius hominis angelos suos, et
congregabunt de regno eius omnia scandala et eos, qui faciunt iniquitatem.
42. Et mittet eos in Camino ignis; ibi erit fletus et stridor dentium
(c. 138). 43. Tunc iusti fulgebunt [sicut sol]^ (c. 116) ... 49. Sic erit in
consummatione saeculi huius; exient angeli, et separabunt malos a con-
uersatione iustorum. 50. et mittent illos in caminum ignis; ibi erit fletus
eorum et stridor dentium (c. 26).
XV. 26. Non licet tollere panem filiorum et mittere canibus (c. 117)...
XVI. 16. Respondens simon petrus dixit: tu es christus filius dei
vivi (c. 2). . . .
XVII. 5. . . Ecce vox de nube audita est dicens: hie est filius meus
dilectus, qui mihi placuit, ipsum audite (c. 2). . . . 17. Imperavit iesus
et exiit daemonium illud, et sanus factus est puer ab illa hora. 18. Tunc
accesserunt ad iesum discipuli secreto et dixerunt: quare non potuimus^
expellere illud? 19. Ait illis: propter incredulitatem^ vestram. Amen
dico vobis: si haberetis^ fidem sicut granum senapis diceretis huic monti:
transi hine illuc, et transiret, et nihil vobis inpossibile esset (c. 121). . . .
XVIII. 6. Qui scandalizaverit unum pusillum ex his qui in me cre-
dunt, bonum est illi magis ut circumligetur mola asinaria colla eius et
proiciatur in profundum (c. 79). ... 10. Vidite ne contemnatis unum ex
istis pusillis credentibus in me ; amen dico vobis, quoniam angeli eorum
semper in caelo vident faciem patris mei qui est in caelis (c. 123). . . .
12. . . . Quis ex vobis habens centum'' oves, cui si erraverit una, nonne
relictis nonaginta et novem in montibus, ibit quaerere illam quae errabit?
ï In Cod.: cognuscitur. 2 In Cod.: centisimum. 8 Ita in edilione Maiana. * in Cod.: ^otue-
mus, B in Cod. incruäulitatem. ^ in Cod. haberitis. '' in Cod. kabes cerUu,
J. BEI^HEIM. H.-F. Kl.
13. Si contigerit ut inveniat earn, amen dico vobis quia gaudebit super
illam magis quam propter nonaginta et novem quae non erraverunt.
14. Sic voluntas non est patris vestri qui est in caelis ut pereat unus ex
istis pusillis (c. 23). ... 19. Dico vobis quia si duobus ex vestris con-
venerit super terram de omni re quaecumque^ petieritis a patre meo qui
est in caelis, contiget vobis. 20. Ubi enim sunt duo aut tres collecti in no-
mine meo, et ego ibi sum in medio eorum (c. 7). . . . 21. Accessit ad iesum
petrus et ait illi: domine, si peccaverit in me frater meus, quotiens remit-
tam illi? usque septies 22. Ait illi: non dico tibi usque septies sed usque
septuagies septies. ... 32. Serve nequam omne debitum demisi tibi, quia
rogasti me; ita non aportebat te miseren conservo tuo, quomodo ego tibi
misertus sum? 34. Et ira tus dominus eius tradidit eum tortoribus donec
redderet debitum. 35. Sic et vobis faciet pater meus, qui est in caelis,
si non remiseritis unusquisque fratri suo ex cordibus vestris (c. 17).
XIX. 3. Accesserunt ad eum pharisaei temptantes^ eum et dicentes
licet homini dimittere uxorem de qua[cumque]^ causa? 4. Quibus respon-
dens iesus ait: non legistis quia [qui]* fecit ab initio masculum et feminam,
dixit : propter hoc relinquet homo patrem suum et matrem et adhaerebit uxori
suae et erunt duo in carne una? 6. . . . quod ergo deus iunxit, homo
non disiungat. 7. Dicunt ei, quare ergo moyses praecepit ut daretiir
liber repudii et demitteretur uxor? Quibus iesus ait: quia moyses secundum
duritiam uestram permisit vobis dimittere uxores uestras; ab initio autem
non ita fuit (c. 139). 9. dico autem vobis, quia quicumqve dimiserit uxorem
suam exepta causa adulterii, et aliam ducit, adulterium facit; et qui dimit-
tam a viro ducit moechatur*^ (c. 80 et c. 139). ... 10. Dicunt ei discipuli:
si talis viri causa est cum uxorem, non expedit nubere. 11. Iesus autem
respondit eis: non omnes capiunt verbum istud, sed hii quibus concessum
est. 12. Sunt enim spadones, qui ex utero matris nati sunt; spadones qui
facti sunt ab hominibus, [spadones] ^ qui se ipsos spadonaverunt propter
regnum. Qui potest capere, capiat (c. 80). ... 17, . . . Nemo bonus
nisi unus deus (c. i). . . . 27. Tunc respondens petrus ait ad eum: ecce
nos reliquimus omnia et secuti sumus te; quid ergo erit nobis? 28. Iesus
autem dixit illis; Amen dico vobis, quoniam vos qui secuti estis me in
resurrectione cum sederit filius hominis in throno gloriae suae, sedebitis et
vos super duodecim thronos iudicantes duodecim tribus israhel. 29. Et
omnis quicumque reliquerit domum, vel fratres aut matrem, aut filios, vel
^ In Cod.: quacumque. * In Cod.: temptans. ' Sic in editione Maiana. ^ Similiter.
^ Dico autem vobis, quia quicumque dimiserit uxorem suam excepta causa adulterii facit illam
moechari (c. So). ^ ita in editione Maiana.
l899- No. 2. FRAGMENTA SPECÜLI— MATTH. II
agros, propter nomen meum, centies tantum accipiet et vitam aeternam pos-
sidebit. 30. Multi autem primi novissimi fient et novissimiprimi erunt (c. 5). . .
XX. I. Ait iesus: simile est regnum caelorum homini patrifamilias,
qui prodivit primo mane conducere operarios in vineam suam. 2. Con-
uentione autem facta cum operariis ut singulis denariis diurnis operarentur
misit illos in vineam suam. 3. Et egressus circa horam tertiam vidit
alios stantes^ operarios in foro otiosos; 4. et ait illis: ite et vos in vineam
meam, et quod iustum fuerit, dabo vobis.^ 5. Et illi abierunt. Et iterum
prodivit circa horam sextam et nonam et idem fecit. 6. Sed et circa
undecimam horam egressus est et invenit alios stantes et ait illis. Quid hie
statis tota die otiosi.'^ 7) Et illi dixerunt, quia nemo nos conduxit. Et
ait illis: ite et vos operamini in vineam. 8. Vespere autem facta dixit
dominus vineae procuratori suo: voca operarios et redde illis mercedem,
initium faciens a novissimo usque ad primos (c. 112). 20. Accessit ad
dominum mater filiorum zebedaei^ cum filiis suis adorans eum et postulans
aliquid ab eo. 21. Ille autem ait: quid visP Dicit ilia: ut sedeant isti duo
fili mei, imus ad dexteram tuam et unus ad senestram in regno tuo. 22. Ait
autem iesus : nescitis quid postuletis; potestis bibere calicem quem ego
bibiturus sum.^ Illi autem dixerunt: possumus. 23. Ait illis* iesus: calicem
meum quidem bibetis, sedere autem ad dexteram vel ad senestram meam
non est meum dare vobis, sed quibus paratum est a patre meo. 24. Quo
audito ceteri decem discipuli indignati sunt de duobus fratribus. 25. Iesus
autem advocavit eos et dixit: scitis quoniam principes gentium dominan-
tur eorum et magnam potestatem exercent in eos. 26. Non sic est inter
vos; 27. sed quicumque voluerit inter vos primus esse, erit vester servus ;
28. sicut et filius hominis non venit, ut illi ministretur, sed ut ministret
et det animam suam redemptionem pro multis (c. 76). Vos autem quae-
ritis in modicis extolli et de maximis minui (c. 34 et c. 76). Cum autem
introieritis ad caenam vocati, nolite reaimbere in honorificis locis, ne forte
dignior te superveniat, et accedens invitator dicat tibi: adhuc infra ac-
cede ; et confundaris. Si autem recubueris in inferiori loco, adveniet infe-
rior te et dicet^ qui te ad caenam invitavit: accede adhuc in superiori
loco, et erit hoc tibi utilius (c. 76). ...
XXI. 33. Et ait illis: aliam parabolam audite: Homo quidam erat
paterfamilias, qui plantavit vineam et saepem illi circumdedit et fodit in
earn lacum et aedificavit in ea turrem et locavit illam colonis et peregre
profectus est. 34. Cum autem adpropinquasset tempus frugum, misit ser-
» Id Cod.: stantem, * in Cod.: vos. ^ in Cod.: ubedei, * in Cod.: Uli. •' in Cod.
tibi pro diut.
12 J. BELSHEIM.
VOS suos ad cultures vineae ut acciperent fructum vineae. 35. Et adprae-
hensis servis coloni, alium quidem caedenint, alium vero occiderunt, alium vero
lapidaverunt. 36. Et iteruin misit alios servos plures prioribus et similiter fece-
runt. 37. Postremo autem misit filium suum unicum dicens: reverebuntur
filium meum. 38. Uli autem dixerunt intra se : hic est heres, venite occi-
damus eum, ct possideamus hereditatem eius. 39. Et adpraehensum eum
eiecerunt extra vineam et occiderunt eum. 40. Cum ergo venerit dominus
vineae, quid facie t colonis? 41. Et Uli dixerunt; malos male perdet et
vineam suam tradet aliis ailtoribus, qui reddant illi fructum in tempori-
bus suis (c. 112).
XXIII. 12. Quicumque autem humiliaverit se exaltabitur, et qui so
exaltaverit humiliabitur (c. 37). ... 27. Vae vobis scribae et pharisac
hypocritae, qui similes estis monumentis dealbatis, quae quidem videntur a
foris hominibus speciosa, intus autem plena sunt ossibus humanis et omni
spurcitia (c. 124). . . .
XXIV. 29. Confestim autem post illos dies tribulationum sol conver-
tetur in tenebras et luna non dabit lumen suum, et stellae cadebunt de
caelo et virtutes caelorum movebuntur; 30. et tunc apparebit signum fili
hominis in caelo, et tunc plangent se universae tribus terrae et videbunt
filium hominis venientem in nubibus caeli cum virtute multa in maiestate
31. Et mittet angelos suos cum tuba et voce magna, et congregabunt
electos eius a quattuor angulis ventorum a summis caeli usque ad summum
eorum (c. 26). ... 37. Sicut enim diebus noe sic erit et adventus fili
hominis. 38. Sicut enim erant in diebus illis ante diluvium : manducantes
et bibentes et nuptum dantes; 39. et non senserunt, donee venit diluvium
et tullit omnes; sic erit et adventus fili hominis (c. 5). . . . 45. Quisnam
est fidelis servus et prudens, quem constituit dominus super familiam suam
ut det illis cibariam in tempore ? 46. Beatus servus ille quem veniens do-
minus eius inveniat sic facientem. 47. Amen dico vobis quia super om-
nia quae possidet, constituet ilium. 48. Quod si dixerit malus servus:
tardât dominus meus venire et coeperit percutere conservos suos sedentes ct
bibentes cum luxuriosis 49. veniet autem dominus servi illius in die qua
non sperat et hora qua non sentiet 50 et dividet eum, partemque eius
cum infidelis ponet, 51 illic erit fletus et stridor dentium (c. 47). . . .
XXVIII. 19. Ite^ nunc docete omnes gentes baptizantes eos in no-
mine patris et filii et spiritus sancti (c. 2 et c. 3). . . .
* In Cap. 3: euntfs nunc.
1889. No. 2. FRAGMENTA SPECULI— MARC. ET LUC. 13
Ex evangelio sec. MarcunL
XI. 25. Et cum steteritis^ ad orationem, dimitte si quid^ habetis
adversus aliquem, ut et pater vester, qui est in caelis, dimittat vobis pec-
cata vestra. 26. Si autem vos non demiseritis, nequi pater vester, qui
est in caelis, dimittet vobis peccata vestra (c. 17).
Ex evangelio sec. Lucanum.
I. 34. Dixit autem maria ad angelum: quomodo fiet istud quia
virum non cognovi.'' (c. 3). 35. Respondens angelus dixit ei: spiritus
sanctus veniet in te^ et virtus altissimi obumbrabit* te; propter quod et
qui ex te nascitur sanctus, vocabitur filius dei (c. 2 et c, 3). . . .
II. 36. Et erat anna profetissa filia fanuhel de tribu aser et haec
processa erat in diebus suis, quae vixerat cum viro suo annis septem a
virginitate sua. 37. Et haec vidua annorum octuaginta et quattuor, quae
non discedebat de templo ieiuniis et obsecrationibus serviens nocte ac die
(c. 82)
IX. 61. Et ait alter: sequar te, domine, sed primum permitte mihi
renuntiare his qui domi sunt. 62. Ait ad illum iesus: nemo inponens
manum suam in aratro, aspiciens retro, aptus est regno dei (c. 127). . . .
XI. 5. Et ait iesus quis vestrum habebit amicum, et ibit ad illum
media nocte et dicet illi: amice, commoda mihi tres panes; 6. quoniam
amicus meus venit ad me de via et non habeo quod ponam ante ilium?
7. Et ille intus respondens dicet, noli mihi molestus esse, iam enim osteum
clausum est, et pueri in cubiculo mecum sunt, non possum surgere et
dare tibi. 8. Et ille si perseveraverit pulsans ; dico vobis, et si non dabit
ei surgens, eo quod amicus eins est, propter improbitatem autem eius
surget et dabit illi quantos desiderat. 9. Ego vobis dico, petite, et da-
» in Cod.: steteris, ^ in Cod.: si quis, ^ in Cap. 2: supervtniet in te. * in Cap. 2:
ohumbravit.
14 J. BELSHEIM. H.-F. KI.
bitur vobis; quaerite et invenietis; pulsate et aperietur vobis. lO. Omnis
etiim qui petit accipit, et qui quaerit, invenit : et pulsanti aperietiu* (c. 25).
41. Verumtamen date eleemosynam, ecce omnia munda sunt vobis
(c. 24). . . .
XII. 13. Ait quidam de turba ad iesum: magister, die fratri meo ut
dividat mecum hereditatem. 14. Dixit autem illi iesus: homo, quis me
constituit iudicem aut divisorem supra vos? 15. Et ait ad illos: videte
et cavete ab omai avaritia, quia non in habundantia cuiusquam vita eius
est ex his quae possidet. 16. Dixit autem ad illos et similitudinem :
hominis cuiusdam divitis uberes fructus possessio adtulit; 17. Et cogita-
vit apud se dicens: quid faciam, quia non habeo quo colligam fructus^ meos?
18. Et dixit: hoc faciam: distruam horrea mea et maiora faciam illa, et
il lie colligam omnes fructus meos 19. et dicam animae meae: habes
multa bona in annos multos, epulare^. 20. Dixit auten illi deus: stulte,
hac^ nocte animam tuam repetunt a te, quae autem praeparasti cuius
erunt? 21. Sic est qui sibi thensaurizat et non est in deum dives (c. 98).
. . • 33- Vendite quae possidetis et date eleemosynam. Facite vobis
sacculos qui non vesterescunt, thensaurum non deficientem in caelis ubi
fur non accedit, neque tinea* corrumpit. 34. Ubi enim fuerit thensaurus
vester, ibi et cor vestrum erit (c. 24). 35. Sint autem lumbi vestri prae-
cincti et lucernae ardentes. 36. Vos similes hominibus expectantibus
dominum suum quando veniet a nuptiis, ut cum venerit et pulsaverit, con-
festim aperiatis ei. 37. Beati servi illi, quos cum venerit dominus, in ve-
niet vigilantes (c. 119). . . .
XIII. 3 1 . Accesserunt quidam ex pharisaeis dicentes ei : exi et vade
hine, quia herodes vult te occidere. 32. Et ait illis iesus : ite, dicite vulpi
illi; ecce expello daemonia et sanitates perficio hodie et eras, et tertia
die consummabor. 33. Ite, quoniam inpossibile est prophetam perire extra
hierusalem (c. 136). . . .
XIV. II. Quia omnis qui se exaltât humiliabitur, et qui se humiliât
exaltabitur (c. 76). ... î6. Et dixit iesus: homo quidam fecit caenam
magnam et invitavit multos. 17. Et misit servum suum hora caenae ut
diceret invitatis: 18. Venite iam quia omnia parata sunt. 18. Et coe-
perunt singuli excusare: primus ait: villam emi et necesse habeo exire et
videre illam; rogo te: habe me excusatum. 19. Et alius ait: iuga boum
emi quinque, et eo probare illa ; et ideo venire non possum. 20. Et alter
dixit: uxorem duxi, et ideo venire non possum. ... 23 .Dico autem
» in Coà..\ frudos, ^ in Cod.: aepulare. ^ in Cod,: ac. * in Cod.: inea.
1899- No. 2. FRAGMENTA SPECULI— LUC. 1 5
vobis quoniam nemo ex hominibus illis invitatis gustavit de caena mea
(c. 5). • . •
XVI. 15. Quia quod excelsum est in hominibus, abominatio est ante
dominum (c. 34) 19. Homo quidam erat dives, et induebatur purpuram
et byssum et epulabatur^ cottidie splendide. 20. Et erat quidam men-
dions nomine lazarus qui iacebat ad ianuam eius ulceribus plenus 21. eu-
piens satorari ex his quae cadebant de mensa divitis, et nemo illi dabat.
Sed et canes veniebant et lingebant ulcéra eius. 22. Factum est autem
ut raoriretur lazarus mendicus, et portaretur ab angelis in sinu abrahae.
Mortuus est autem et dives et sepultus est in infernum. 23. Et elevans
occulos cum esset in tormentis, videt abraham de longe et lazarum in sinu
eius requiescentem. 24. Et exclamavit voce magna dicens : pater abra-
ham, misere mei et mitte lazarum, et intinguat summum digiti sui in aquam
et refrigeret linguam meam, quia crucior in hac flamma. 25. Et dixit
illi abraham: recordare, fili, quia percepisti bona in vita tua et lazarus simi-
liter mala ; nunc autem hic consolatur, tu vero cruciaris. 26. Et super haec
omnia inter vos et nos chaos magnum est, ut qui veniunt ad nos transire
non possint ad vos, neque inde hue transmeare. 27. Et dixit illi: rogo
ergo te pater, ut mittas in domum patris mei, 28. habeo enim quinque
fratres, ut testetur illis, ne et ipsi veniant in hune locum tormentorum.
29. Et dixit Uli abraham: habent moysen et prophetas, audiant illos.
30. Et ille dixit: non pater abraham; sed si quis ex mortuis surrexerit^
et abierit ad illos, persvadebit illis, et poenitentiam agent. 31. Dixit
autem illi abraham: si moysen et prophetas non audiunt, neque si quis ex
mortuis surrexerit credent ei (c. 97).
XVII. 3. Adtendite vobis; si peccaverit frater tuus, corripe illum, et si
poenitentiam egerit, dimitte illi. 4. Et si septies in die peccaverit in te, et
si septies in die conversus fuerit dicens: poenitet me, dimitte illi (c. 17). . . .
XXI. I. Intendens autem iesus vidit eos qui mittebant^ munera sua
in gazophylacium* divites. 2. vidit autem et quandam^ vidiiam pauper-
culam mittentem aéra minuta duo. 3. Et dixit: vere dico vobis, quia
vidua haec paupercula plus omnibus misit. 4. Omnes hi® ex habundanti
sibi miserunt in dona dei; haec autem ex eo quod deest illi, omnem
victum quem habuit, misit (c. '24 et c. 82). ... 28. Cum coeperint'' autem
haec fieri, respirabitis et levabitis capita vestra quia^ adpropiavit redemp-
1 ia Cod.: aepulabaiur. * in Cod.: surrexit. * in Cod.: mittebaniur in C. 24. * in
Cod.: gazofilacium, in Cap. 82: go%ophylacio. * in Cod.: qtundam in C. 24. * in Cod.:
his in C. 24, in C. 82 hit. ' in Cod.: caeperunt, * in Cod.: qui.
l6 J. BELSHEM. H.-F. Kl.
tio vestxa (c. 27). ... 36. Vigilate itaque in omni tempore, ut digni
habeamini efFugire ista omnia quae futura sunt et stabitis ante filium ho-
minis (a. 25). . . .
Ex evangelio sec. Johannem.
I. I. In principio erat verbum, et verbum erat aput deimi, et deus
erat verbum. 2. Hoc erat in principio aput deum. 3. Omnia per
ipsum facta sunt et sine ipso factum est nihil (c. 2 ; V. i et 3 quoque c. 56).
II. 19. Solvite temphim hoc manu factum, et in triduo.illud resus-
citabo sine manibus. 20. Dixerunt ergo iudaei: quadraginta et sex annis
aedificatum est hoc templum, et tu tribus diebus excitabis illud ? 21. Jesus
autem dicebat de templo corporis sui (c. 118). .. .
III. 5. Respondit iesus nicodemo et ait illi: amen dico tibi: nisi
quis renatus fuerit ex aqua et spiritu sancto, non potest introire in regno
caelorum. 6. Quod enim natum est de carne, caro est; et quod natum
est de spiritu, spiritus est, quia deus spiritus est. 7. Noli mirari quia dixi
tibi: aportet vos iterum renasci. 8. Spiritus ubi vult spirat, et vocem
eius [audis]^ sed nescis unde veniat et quo eat. Sic est omnis^, qui nas-
citur ex aqua et spiritu (c. 3). . . . 16. Ita enim dilexit deus hunc
mumdum, ut unicum filium suum traderet pro illo. ut omnis qui credit in
eo non pereat, sed habeat vitam aeternam. 17. Non enim misit deus
filium suum in hunc mundum, ut iudicet mundum, sed ut salvetur mundus
per ipsum. 18. Qui enim credit in eum, non iudicatur; qui vero non
credit in ipsum, iam iudicatus est,^ quia non credidit in nomine unigeniti
fili dei (c. 2 et V. 18 quoque c. 100). . . .
IV. 13. Respondit iesus et dixit illi; omnis qui bibet ex aqua hac
sitiet iterum; qui autem biberit ex aqua quam ego dabo ei, non sitiet in
aeternum; 14. sed erit illi fons aquae vivae salientis in vitam aeternam.
... 31. Inter haec autem rogabant eum discipuli dicentes: rabbi manduca !
32. Ait autem illis iesus: ego cibum habeo manducare, quem vos non scitis.
33. Dicebant ergo discipuli eius inter semetipsos: nugiquid aliquis adtulit
^ Sic in editione Maiana. ^ In Cod.: omnibus, ^ in C. 100: qui autem non treeUi
iam iudicatus est.
l899- No. 2. FRAGMENTA SPECULI— JOH. 1 7
ei manducare? 34. Dicit eis iesus: meus est cibus, ut faciam voluntatem
eius, qui me misit, et ut perficiam [opus]^ eius (c. 125). 35. Nonne dicitis
quia adhuc quattuor menses sunt et messis venit? Ecce dico vobis: adle-
vate oculos vestros, et videte regiones, quia albae sunt ad messem. 36.
Sicut autem qui metet mercedem accipiet et colliget fructum in vitam
aeternam; et qui seminat, gaudebit simul cum eo qui metet, 37. In hoc
est enim verbum veritatis, quia alius est qui seminat [et alius qui metit]^.
38. Et ego misi vos metere in quod vos non laborastis; alii autem labo-.
laverunt et vos in labore illorum introistis (c. 138). . . .
V. 17. . . . Pater meus usque nunc operatur et ego operor. 18. Prop-
ter hoc magis quaerebant eum iudaei occidere, quia non solum soluebat
sabbatum, sed et patrem suum dicebat deum, aequalem se faciens deo. . .
22. Neque enim pater iudicat quemquam, sed omne indicium dedit filio;
23. ut omnes honorificent filium sicut honorificant patrem. Qui non hono-
rificat filium, non hpnorificat patrem, qui misit ilium (c. 2). , . .
VI. 41. Murmurabant autem iudaei de eo quod dixit; ego sum panis
qui descendi de caelo. 42. Et dicebant: nonne hic est iesus filius ioseph,
cuius nos novimus patrem et matrem.«* 43. Quomodo ergo hie dicit: ego
de caelo discendi^. . . , 48. Iterum ait: ego sum panis vitae. 49. Patres
vestri manducaverunt mannam in deserto et mortui sunt. 50. Hic est
autem panis qui de caelo discendit, ut qui ex eo manducaverit non mori-
atur. 51. Ego sum panis vivus qui de caelo discendi; 52. si quis man-
ducaverit ex hoc pane, vivet in aeternum; et hic panis, quem ego dabo
pro huius mundi vita, corpus meum est. 53. Conmiserunt igitur invicem
iudaei dicentes: quomodo potest iste nobis corpus suum dare manducare.
54. Et dixit illis iesus: amen, amen dico vobis: nisi manducaveritis corpus
fili hominis et biberitis sanguinem eius, non habebitis vitam in vobis. 55.
Qui enim manducat meam carnem et bibit meum sanguinem, habebit vitam
aetemam, et ego resuscitabo eum in novissimo die. 56. Caro enim mea
vere est cibus, et sanguis meus vere est potus 57. Qui manducat meam car-
nem et bibit meum sanguinem, in me manet et ego in illo. 58. Sicut
misit me vivus pater et ego vivo propter patrem; et qui me manducat,
et ipse vivet propter me. 59. Hic est panis, qui de caelo discendit. Non
sicut manducaverunt patres vestri mannam et mortui sunt. Qui manducat
hunc panem, vivet in aeternum (c. 125).
VII. 24, Nolite iudicare, secumdum faciem, sed iustum indicium indi-
cate (c. 10). ... 37. In novissimo autem die illo magno diei festi stabat
* Sic in editione Maiana. ^ Sic in editione Maiana. ^ In Cod.: modo descendis
modo discendi,
Vid.-8«l«k. Skniter. Uist.-iilos. Kl. 1899. No. 8. 2
1 8 J. BELSHEIM. H.-F. KI.
iesus et clamabat dicens: si quis sitit veaiat ad me et bibat. 38. Qui credit
in me sicut dixit scribtura : flumina de ventre eius fluent aquae vivae. 39.
Hoc autem dicebat de spiritu, quem accepturi erant credentes (c. 144). . .
VIII. 34. Amen, amen dico vobis, quia omnis qui facit peccatum,
servus est peccati. 35. Servus autem non manet in domo in aeternum,
filius manet in aeternum. 36. Si ergo filius vos liberavit, vere liberi eritis.
37. Scio quia semen abrahae estis, sed quaeritis me interficere, quia sermo
meus non capit in vobis. 38. Ego quod vidi aput patrem meum loquor; et
vos quae vidistis aput patrem vestrum facitis. ... 44. Vos ex patre
diabulo estis, et desideria patris vestri facere vultis; ille enim homicida
fuit ab initio, et in veritate non stetit, et Veritas non est in eo 47. Qui
est ex deo, verba dei audit. Ideo vos non auditis, quia ex deo non
estis (c. 90). . . .
X. 30. Ego enim et pater unum sumus. ... 37. Si non facio
opera patris, nolite mihi credere. 38. Quod etsi facio et mihi non vultis
credere, vel operibus crédite, quia ego in patre et pater in me (c. 2). . .
XII. 35. Ambulate itaque^, dum lumen habetis, ne vos tenebrae ad-
praehendant*; et qui ambulat in tenebris, non seit quo eat. 36. Dum
lumen habetis, crédite in lumine, ut fili lucis sitis (c. 5). . . .
XIII. 2. Et caena^ facta cum diabolus iam misisset se in cor iudae scari-
oth ut eum traderet; 3. seiens iesus quia omnia dedit pater in manus eius, et
quia a deo exivit et ad deum vadit ; 4. surexit a caena, et cum accepisset lin-
teum praecinxit se, 5. deinde misit aquam in pelvem et coepit lavare pedes
discipulorum et extergere de linteo quo erat praecinctus. 6. Venit ad
simonem petrum. Dicit ei ille: domine tu mihi lavas pedes ? 7. Respondit
iesus et dixit ei: quod ego facio tu nescis; cognosces postea. 8. Dicit ei
petrus: non lauabis mihi pedes in aeternum. Respondit iesus : si non lava-
bero tibi pedes, non habebis partem mecum. 9. Dicit ei simon petrus:
domine, sed non tantum pedes, sed etiam manus et caput. 10. Dicit ei
iesus: qui lotus est, non indiget nisi ut pedes lavet, sed est mundus; et
vos mundi estis, sed non omnes. 11. Sciebat enim quis esset, qui tra-
deret eum. Propterea dixit: mundi estis, sed non omnes. 12. Et post-
quam lavit pedes eorum, accepit vestimenta, et cum iterum recumbuisset,
dicit eis: scitis quid fecerim vobis? 13. Vos vocastis me magistrum et
dominum, et bene dicitis; sum enim. 14. Si ergo ego lavi pedes vestros
dominus et magister, quanto magis et vos debetis alter alterius lavare
pedes f Exemplum enim dedi vobis, ut quemadmodum ego facio vobis, etiam
vos faciatis. 16. Amen dico vobis, quia non est servus maior domino suo,
in Ccd.: itaquae. ^ in Cod.: adpraehendat, ^ in Cod.: Cma*
1 899- No. 4. FRAGMENTA SPECULI— JOH. 1 9
neque apostolus maior eo, qui misit ilium. 17. Haec scientes beati estis
si feceritis ea (c. 141). . . . 34. Praeceptum novum do vobis, ut diligatis
invicem, sicut ego dilexi vos. 35. In hoc cognoscent omnes quod di-
scipuli mei sitis, si dilectionem habueritis in^ invicem (c. 7). . . .
XIV. 5. Dixit ei thomas: domine, non scimus quo eas, et quomodo
viam novimus? 6. Ait illi iesus: ego sum via et Veritas et vita; nemo
venit ad patrem nisi per me. 7. Si cognovistis me, et patrem meum cog-
novistis, et amodo nostis eum et videtis eum. 8. Ait illi philippus: do-
mine, ostende nobis patrem et sufficit nobis (c. 2). . . . 15. Si diligitis
me, praecepta mea servate. 16. Et ego rogabo patrem, et alium advocatum
dabit vobis, qui vobiscum sit in aeternum, 17. Spiritum^ veritatis. . . .
25. Haec locutus sum vobis aput vos manens. 26. Advocatus autem spi-
ritus sanctus, quem mittet pater in nomine meo, ille vos docebit omnia
quaecumque dixero (c. 3).
XV. 26. Cum venerit consolator, quem ego vobis mittam a patre
meo, spiritum veritatis, qui a patre procedit, ille testimonium dicet de me.
27. Et vos testimonium dicetis de me quoniam ab initio mecum estis
(c. 3)
XVI. 6. Sed quia haec locutus sum vobis, tristia replebitur cor vestrum.
7. Sed ego veritatem dico vobis quia expedit vobis ego eam, quod si
non abiero^, advocatus non veniet ad vos. Si autem abiero, ego mittam
illum ad vos. ... 12. Adhuc multa habeo vobis dicere, sed non potestis
modo portare ea. 13. Cum autem venerit ille spiritus veritatis, ipse dis-
seret* vobis omnem veritatem. Non enim loquitur a semet ipso, sed quae
andient loquetur^; futura adnuntiabit uobis. 14. Ille me clarificavit quia
de meo accipiet et nuntiabit^ omnia. 15. Quaecumque habet pater meus,
mea sunt. Ideo dixi, quia de meo accipiet et nuntiabit vobis (c. 3). . . .
XVII. 3. Dixit ei iesus: cognoscant te solum verum deum et quem
misisti iesum christum. 4, Ego te clarificavi super terram, opus perfeci
quod dedisti mihi ut facerem. 5. Et nunc clarifica [me aput]'' te claritate^,
quam habui aput te priusqum mundus esset (c. 2). . . .
XX. 18. Respondit thomas et dixit: dominus meus et deus meus.
29. Ait illi iesus: quia vidisti^ credidisti; beati qui non viderunt et credi-
derunt. ... 31. Haec autem scribta sunt, ut credatis quia iesus cristus
filius est dei, ut credentes vitam habeatis in nomine eins (c. 2). . . .
* In Cod.: in recentiore manu, ^ in Cod.: spiritus^ Gorr. spiritum prima manu. * in
Cod.: heie habiero. ♦ ita in editione Maiana. * in Cod.: loquaetur. ^ in Cod.: nuntiabit
dabit. '' Sic in editione Maiana. * in Cod.: a cUritate. ® in Cod.: udisti,
2»
20 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
XXI. 17. Et contristatus est petrus quod dixit ei tertio: amas me?
et dixit ei: domine, omnia tu nosti tu seis qui^ amo te (c. 9). . . .
Ex Actibus apostolorum.
I. 24. . . . Tu domine, qui nosti corda hominum, ostende nobis quem
eligeris ex his duobus (c. 9). . . .
II. 44 Omnis autem qui credebant habebant in unum omnia comu-
nia, 45. et possessiones et quaecumque habebant, vendebant et divide-
bant cottidie omnibus prout unicuique opus erat (c. 24), . . .
III. 10. Poenitentiam agite et convertimini, ut deleantur peccata
vestra (c. 23).
IV. 32. Multitudinis vero credentium erat cor et anima una; et nemo
eorum quae possidebant, quidquam suum proprium esse dicebant, sed
erant eis omnia communia (c. 24). . . .
VII. 51. Dura cervice et incircumcisi corde, vos semper spiritui
sancto restitistis (c. 3). . . . 55. Stephanus vero cum esset plenus spiritu
sancto, intendit in caelum et vidit gloriam dei et iesum stantem ad dex-
teram dei, Et dixit: ecce video caelos apertos et filium hominis stantem
ad dexteram dei (c. 2). . . . 58. Et lapidabant stephanum invocantem et
dicentem: domine iesu^, accipe spiritum meum. 59. Ponens autem genua
exclamavit voce magna dicens: domine, ne statuas eis hoc peccatum
(c. 16)
VIII. 37. Et respondens spado ait: credo filium dei esse christum
iesum (c. 2). . . .
IX. 20. Et ingressus paulus statim in synagoga îudaeorum praedi-
cabat eis cum confidentia dominum iesum dicens quoniam hic est Chri-
stus filius dei vivi (c. 2). . . . 36. In îoppe^ autem erat quaedam vidua
nomine tabitha* quae interpretata^ dicitur dorcas. Haec erat plena ope-
ribus bonis et eleemosynis®, et misericordiis multis, quas faciebat. 37. Fac-
tum est autem in diebus illis ut infirmata moreretur. Quam cum lavis-
sent, posuerunt eam in superiori caenaculo. 38. Cum autem prope esset
lydda'' ad ioppe®, audierunt disci puli quod petrus esset ibi. Misemnt
* ita in editione Maiana. ^ ju Cod.: iesus. ' in Cod.: elem (teste Mai). * in Cod.:
toppen (teste Mai). » in Cod.: inter pr aetata. ^ in Cod.: thabita (teste Mai). ' in Cod.:
lidda. * in Cod,: ioppen.
1899. No. 2. FRAGMENTA SPECULI— ACT. 21
duos viros ad eum rogantes et dicentes: ne pigeat te veaire usque ad nos.
39. Exurgeas autem petrus venit cum eis, quem aduenientem duxerunt in
superiora caenaculi, et circumsteterunt eum viduae flentes et ostendentes
tunicas et cetera vestimenta; narrabant ei quanta faciebat cum esset
cum illis dorcas. 40. Eiectis autem omnibus foris, petrus ienua. ^ oravit
et conversus ad corpus dixit: exurge in nomine domini nostri iesu christi.
At* ilia mox aperuit oculos suos et cum vidisset petrum sedit. 41. Dansque
ei manum erexit eam vivam. Et convocans sanctos et viduas adsignavit
earn viventem. 42. Notum autem factum est hoc per universam ioppen,
et crediderunt multi in domino (c. 82). . . .
X. 19. . . . Dixit autem mihi spiritus sanctus: ecce viri^ quaerunt^
te; 20. sed surgens discende^ et vade cum eis nihil dubitans® quia ego
misi eos (c. 3). • . . 36. Verbum enim suum misit filiis istrahel adnun-
tians pacem per iesum christum. Hie est dominus omnium (c. 2). . . .
XII. 14. . . . Nuntiavit petrum stare ad osteum. 15. Dixerunt:
non, sed angelus eius est (c. 123). . . .
XIII. 2 Dixit spiritus sanctus: segretate mihi barnabam, et
paulum in opus quo vocavi eos (c. 3). . . .
XIV. 15. Nos similiter et vos passibiles sumus homines evangelizantes
vobis deum, ut ab his vanis convertamini ad deum vivum qui fecit caelum
et terram, mare et omnia quae in eis sunt. 16. Qui in praeteritis genera-
tionibus reliquid omnes gentes ingredi itinera sua. 17. Et quidem non
sine testimonio semet ipsum reliquid bene faciens e caelo, dans Vobis plu-
viam aeternam fructiferam inplens cibo et laetitia corda vestra (c. 56). . . .
XV. 28. . . . Placuit enim spiritui sancto et nobis (c. 3). . . .
XVI. 6. . . . Prohibit! sunt autem a sancto spiritu loqui verbum dei
omnino in asia (c. 3). . • .
XVII. 24. Deus qui fecit hune mundum et omnia, quae in eo sunt,
hic cum sit caeli et terrae dominus, non habitat in manufactis templis (c.
56). ... 29. Cum igitur sumus genus dei, non devemus aestimare auro
vel argento vel lapidi'' sculpturae artis et concupiscentiae hominis divinum
esse similem® (c. 44). ... 30. Tempora igitur ignorantiae dispiciens^
deus denuntiat nunc hominibus omnes ubique agere poenitentiam. 31. Eo
quod statuit diem iudicare orbem terrae in aequitate (c. 5). . . . quibus
praedicabat paulus dicens: hic est iesus christus filius dei vivi, per quem
iudicabitur omnis orbis terrarum (c. 2). . . .
> Ita in Codice pro gfenua. * in Cod. : ad, • in Cod. : omisum tres, * in Cod. : que-
runt, > ita in Codice. * in Cod.: dubitas, ^ in Cod.: lapida. " Cod. mendose lapi-
des, scuipturam, concupiscenHa^ similtm, ' Ita in Codice.
22 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
XVIII. 2. Paulus autem agnitus erat aquilae, eo quod essent unius
gentis et unius artis, 3. et mansit aput eos opus faciens; erant enim arte
fabri (c. 83). . , .
XX. 28. Attendite igitur vobis et universo gre^, in quo sanctus
spiritus conlocavit vos esse episcopos ad pascendam ecclesiam iesu christi
(c. 3). . . . 33. Paulus apostolus. Argentum et aurum aut vestimentum
nullius Vestrum concupivi. 34. Ipsi scitis quia^ ad ea quae mihi neces-
saria erant in omni usu meo et eorum qui mecum sunt, manus istae
praesto^ fuerunt. 35. Omnibus vobis demonstravi quoniam sic lavorantes
aportet auxiliari infirmis^ et memores esse verborum domini nostri iesu
quia ipse dixit: beatius est magis dare quam accipere (c. 83 et c. 143). . . .
XXI. 21. . . . Haec dicit spiritus sanctus: virum cuius zona est haec
sic alligabunt in hierusalem iudaei (c. 3). . . .
XXIII. 3. . . . Percutiet te deus paries dealbate (c. 124). . . .
Ex epistola Pauli ad Romanos.
I. 22. Dicentes se esse sapientes* stulti facti sunt (c. 29 et c. 75);
23. et mutaverunt gloriam incorruptibilis dei in similitudinem imaginis
corruptibilis hominis, et volucrum, et quadripedum, et serpentium. 24.
Propter quod tradidit illos deus in desideria cordis illorum in inmunditiam
ut contumeliis adficiant corpora sua inter semet ipsos. 25. Qui commuta-
verunt veritatem dei in mendacio et coluerunt et servierunt creaturae po-
tius quam creatori qui est benedictus in saecula. 26. Propter quod tra-
didit illos deus in passiones contumeliae (c. 29). . . .
II. I. Propterea inexcusabilis es, homo, omnis qui iudicas; in quo
enim de alio iudicas, te ipsum damnas; eadem enim agis qui iudicas; 2.
Scimus autem quia indicium dei est secundum veritatem in eos qui talia
agunt. 5. Aestimas autem hoc, homo, tu qui iudicas de his qui talia agunt
et fads ea, quia tu efFugies indicium dei? ... . 13. Non enim audi-
tores legis iusti sunt apud deum, sed qui faciunt legem iustificabuntur aput
» In Cod.: qui (in Cap, 83). « in Cod,: presto, » in Cap. 143 infirmibus. *
Cap. 75 sapiens in Codice,
1889. No. 2. FRAGMENTA SPECULI— ROM. 23
deum (c. 106) ... 16. In die cum iudicavit deus occulta hominum se-
cundum evangelium meum per iesum Christum dominum nostrum (c. 9) . . .
V. 3. Non solum autem, sed et gloriamur in tribulationibus, scientes
quod tribulatio patientiam^ operatur, 4. patientia autem probationem, pro-
batio vero spem, 5. spes autem non confundis (c. 28); quia caritas dei
diffusa est in cordibus nostris per spiritum sanctum qui datus est nobis
(c. 3 et c. 28). ... 8. Commendat autem suam caritatem deus in nobis,
quoniam si cum adhuc peccatores essemus 9. Christus pro nobis passus
est, multo magis nunc reconciliati in sanguine ipsius, salvi erimus per ipsum.
10. Si enim cum inimid essemus, reconciliati sumus deo per mortem fili
eius, multo magis reconciliati salvi erimus in vita ipsius (c. 103). . . .
19. Sicut enim per inoebedientiam unius hominis peccatores constituti
sunt plurimi, ita et per unius oboedientiam iusti constituentur multi (c. 78)
VI. 3. An ignoratis, fratres, quod quicumque baptizati sumus in
Christo iesu in mortem ipsius baptizati sumus? 4. Ergo cum illo sepulti
sumus per baptismum in mortem, ut quomodo Christus surrexit ex mor-
tuis, ita et nos in novitate vitae ambulemus. 5. Si enim conplantati facti
sumus similitudini mortis eius, simul et resurrectionis erimus, 6. scientes
quia vetus homo noster simul crucifixus est ut destruatur corpus pec-
cati, ut ultra non serviamus peccato. 7. Qui enim mortuus est, iusti-
ficatus est a peccato. 8. Si autem mortui sumus cum christo, credmius,
quia etiam simul vivemus cum eo. 9. Scientes quod christus surgens ex
mortuis, iam non moritur: mors in eum iam non dominabitur. 10. Quod
enim mortuus est peccato, mortuus est semel ; quod autem vivit, [vivit] ^ deo.
11. Ita et vos existimate vos mortuos esse peccato, viventes autem deo
in christo iesu (c. 103). 12. Igitur non regnet peccatum in vestro mor-
tali corpore, ut obaudiatis ei. 13. Sed neque exhibeatis membra vestra
arma iniquitatis peccato: sed exhibete vos deo tamquam ex mortuis vi-
ventes, et membra vestra arma iustitiae deo (c. 105). ... 17. Gratia au-
tem deo, quod fuistis servi peccati, sed obaudistis ex corde in eam for-
mam doctrinae, in quam traditi estis. 18. Liberatî autem a peccato, servi
facti estis iustitiae (c. 78).
VII. 25. . . . Igitur ego ipse mente servie legi dei, carne autem legi
peccati (c. 103).
VIII. I. Nihil ergo^ nunc damnationis est his qui sunt in christo
iesu, qui non secundem carnem ambulant. 2. Lex enim spiritus vitae in
christo iesu liberavit te a lege peccati et mortis (c. 103). ... 9. Vos
autem in carne non estis, sed in spiritu, si tamen spiritus dei habitat in
1 in Cod« : patientia, > Ita in editione Maiana. * In Cod. : ego.
24 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
vobis. Si quis autem spiritiimi christi non habet, hic non est eius. lo. . .
Corpus quidem mortuum^ est propter peccatum, spiritus vero vita prop-
ter iustificationem ; ii. quod si spiritus eius, qui suscitavit iesum de mortuis
inhabitat in vobis, qui suscitavit christum de mortuis vivificavit et mor-
talia corpora vestra propter inhabitantem spiritum eius in vobis. ... 14.
Quicumque enim spiritu dei aguntur, hii fili dei sunt (c. 3). . . . 31. . . .
Si deus pro nobis, quis adversum nos. 32. Si deus filio suo proprio
non pepercit, sed pro nobis ilium tradidit omnibus, quomodo non etiam
omnia nobis cum illo donavit (c. 2). . . . 35. Quis ergo nos separavit a
dilectione christi? tribulatio? an angustia? an persecutio? an famis? an nu-
ditas.«* anpericulum? an gladius? 36. Sicut scribtum est : quoniam propter
te mortificamur tota die, aestimati sumus ut oves occisionis (c. 28). . . .
IX. 5. Quorum patres, et ex quibus Christus secundum carnem, qui
est super omnia deus benedictus in saecula (c. 2). . . .
XI. 33. O altitudo divitiarum et sapientiae et scientiae dei! quam
inscrutabilia sunt iudicia eius et investigabiles viae eius ! 34. Quis enim
cognovit sensum domini? aut quis illi consiliarius fuit? 35. Aut quis prior
dedit ei, et reddetur illi? 36. Quoniam omnia ^ ex ipso et per ipsum et
in ipsum* omnia. Ipsi gloria in saecula* (c. i et c. 84). . . .
XII. I. Obsecro autem vos, fratres, per misericordias dei, ut exhi-
beatis corpora vestra hostiam viventem, sanctam, deo placentem, rationabile
obsequium vestrum. 2. Et nolite conformari® huic saeculo, sed reforma-
mini in novitate mentis vestrae ut probetis vos quae sit voluntas dei,
et quod bonum et bene placitum et perfectum est (c. 103). ... 10. Ca-
ritate fraternitatis invicem benigni ; honorem '' invicem praebentes (c. 7). . • .
13. . . . Hospitalitatem sectantes. 14. . . . benedicite et nolite maledicere
(c. 137). 15. Gaudere cum gaudentibus, flere cum flentibus. 16. id ipsum
invicem sentientes (c. 108) . . . Nolite esse prudentes aput vos. 17. null)
malum pro malo reddentes; providentes bona non tantum coram deo, sed
etiam coram hominibus. 18. Si possibile est, quod ex vobis est, cum om-
nibus hominibus pacem habentes. 19. Non vos defendentes, carissimi, sed
date locum irae; scribtum est enrni: mihi vindictam, ego retribuam, dicit
dominus. 20. Si esurit inimicus tuus, ciba ilium; si sitit, potum da illo;
hoc enim faciendo carbones ignis coacerbas super caput eius. 21. Noli
vinci a malo, sed vince in bono malum (c. 16). . . .
XIII. I. Omnibus potestatibus sublimioribus subditi estote ; non est enim
potestas nisi a deo; quae autem sunt, a deo ordinata sunt. 2. Itaque qui resi-
* In Cod, : spiritus, ^ in Cod. : mortuus. • omnia in Cap. 84 omisum. * in Cap. 84
in ipso sunt, * in Cap. 84 additur saeculorum. 0 in Cod.: confirmari, "^ in Cod. honore.
1899. No. 2. FRAGMENTA SPECÜLI— ROM. 25
stit potestati, dei ordinationi resistit. Qui autem resistunt ipsi sibi damnationem
sumunt. 3. Nam principes non sunt timori bono operi, sed malo. Vis autem
non timere potestatem? quod bonum est fac et habebis laudem ex illa. 4.
Dei enim minister est tibi in bonum. Si autem malum feceris, time ; non enim
sine causa gladium portât; dei minister, vindex est in iram ei qui malum fecit.
5- Ideoque subditi estote non solum propter iram, sed et propter con-
scientiam. 6. Ideo tributa pendetis; ministri enim dei sunt, ad hoc ipsum
servientes. 7. Reddite omnibus débita, cui tributum tributum, cui vectigal
vectigal, cui timorem timorem, cui honorem honorem. 8. Nemini quid-
quam debeatis, nisi ut invicem vos diligatis (c. 94). ... 10. Plenitudo
autem evangelii est dilectio. . . . Dilectio proximi malum non operatur
(c. 7). . . . 13. Sicut in die honeste ambulemus, non comisationibus, non
ebrietatibus, non concubitibus et inpudicitiis, non contentione et aemula-
tione; 14. sed induite vos dominum iesum * christum (c. 52) carnis curam
ne feceritis in desideriis (c. 79).
XIV. I. Infirmum in fide adsumite, non in disceptationes cogita-
tionum (c. 79). ... 16. Non ergo blasfemetur bonum nostrum. 17. Non
est enim regnum dei esca et potus, sed iustitia et pax et gaudium in spi-
ritu sancto. 18. Nam qui in hoc servit christo, placet deo et probatus
est hominibus; 19. itaque quae pacis sunt sectemur, et quae aedificationis
sunt invicem custodiamus (c. 7 et c. iio). 20. Nolite propter escam dis-
truere opus dei. Omnia quidem munda sunt, sed malum est homini iqui per
ofFensionem manducat. 21. Bonum est non manducare carnem, et non bi-
bere vinum, neque in quo frater tuus scandalizatur aut offenditur aut in-
firmas est (c. iio). . . .
XV. I. Debemus autem nos potentes infirmitates eorum, qui inpo-
tentes sunt baiulare et non nobis placere. 2. Unusquisque vestrum proximo
placeat ad bonam^ aedificationem. 3. Christus autem non sibi placuit, sed
secundum quod scribtum est: opprobria opprobrantium ceciderunt super
me. 4. Quae autem scribta sunt, ad nostram doctrinam scribta sunt, ut
per patientiam et consolationem scribturarum spem habemus. 5. Deus
autem omnium det vobis id ipsum sapere in invicem secundum christum
iesum, 6. ut unanimes uno more magnificetis [dominum et patrem do-
mini nos tri iesu christi. 7. Propter quod suscipite in invicem sicut et Chri-
stus suscepit vos in gloria dei. ... 13. Deus autem spei adimpleat vos
omni gaudio et pace ut abundetis in omnem spem in virtute spiritus
sancti. 14. Certus sum autem, fratres, de vobis quoniam adimpleti estis
dilectione et omni scientia, ut alterutrum possitis cohercere (c. 79). . . .
^ In Cod.: bonum.
32 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
VIII. 21. Providemus enim bona non tantum coram deo, sed etiam
coram hominibus (c. 15). . . .
IX. 5. Necessarium autem existimavi rogare, fratres, ut pergant ad
vos, et praeparent ante promissam benedictionem banc ^ paratam esse, sed
sic qua si^ benedictis, non quasi avaritiam. 6. Hoc autem dico, quia qui
seminat parce, [parce] ^ et metet; et qui seminat in benedictione, de benedic-
tione et metet* vitam aeternam; 7. unusquisque sicut proposuit corde non
ex tristitia aut necessitate : hilarem enim datorem eligit deus (c. 24). . . .
X. 3. In carne enim ambulantes, non secundum carnem milita-
mus. 4. Arma enim militiae nostrae non carnalia, sed potentia deo ad
distructionem munitionum consilia distruentes; 5. et omnem exaltationem
extollentem se^ ad versus scientiam dei, in captivitatem redigentes omnem
cogitationem, in obsequium christi perducentes (c. 105). ... 7. Quae se-
cundum faciem sunt, videte (c. 15). . . .
XI. 12. Quod autem facio et faciam, ut amputem occasionem eorum
qui volunt occasionem, ut in quo gloriantur, inveniantur sicut et nos.
13. Nam huiusmodi pseudoapostoli, operarii nequitiae, dolosi transfigu-
rantes se in apostolos christi. 14. Sed non mirum, cum ipse satanas
transfiguraret se velut angelum lucis, 15. non est magnum, si ministri eius
transfigurantur velut ministri iustitiae, quorum finis est secundum eorum
[opera] 0 (c. 50). . . .
XIII. 13. Gratia domini nostri iesu christi et dilectio dei et societas
sancti spiritus cum omnibus vobis (c. 2). . . .
Ex epistola Pauli äd Galatas.
III. 3. Sic stulti estis? cum spiritu coeperitis nunc carne perficiemini ''
(c. 32). , . . 19. Quid ergo est lex? Factorum gratia posita est, donee
veniret semen, cui se promiserat deus, dispositum per angelos in manu
mediatoris. 20. Mediator autem unius non est; deus autem unus est (c. i)
IV. 4. Postquam venit plenitudo temporum, misit deus filium suum
1 in Cod.: hunc. ^ In Cod. : qvo si, ^ Ita in editione Maiana. * In Coå.i mete, * In
Cod.: sed. « Ita in editione Maiana. ' In Cod.: perficemitU,
T899. No. 2. FRAGMENTA SPECÜLI— GAL. ET EPH. 33
suum natura ex muliere, factum sub lege, 5. ut eos, qui sub lege erant, redi-
raeret (c. 2). . . . 6. Quoniam autem estis fili dei, misit deus spiritum fili sui
in corda nostra clamantem : abba pater (c. 2 et c. 3). . . . 8. Tune quidem
ignorantes deum, his qui non sunt dii servistis; 9. nunc autem cura cog-
noveritis deum, irarao cogniti estis a deo, quomodo convertiraini iterum ad
infirraa et egena elementa, quibus iterum servire vultis? 10. Dies obser-
vatis et menses et tempora et annos. 11. Tiraeo ne forte sine causa
laboraverim in vos. 12. Estote sicut ego, quia et ego sicut vos (c. 44). . .
VI. 7. Noli te errare; deus non deridetur. 8. Quae erain serainaverit
horao, haec et raetet. Quoniara qui seminat in carne sua, de carne metet
corruptionem; qui autem seminat in spiritu, de spiritu et metet vitam
aeternam (c. 71). 9. Bonum autem facientes, non defidaraus; terapore
enim suo metemus non déficientes (c. 24 et c. 71). 10. Ergo dura terapus
habemus, ôperemur bonum ad omnes homines, maxime autem ad dorae-
sticos fidei (c. 24). . . .
Ex epistola Pauli ad Ephesios.
II. I. Et vos cura essetis mortui delictis^ et peccatis vestris, 2. in
quibus aliquando ambulastis secundum saeculum huius raundi, secun-
dura principem potestatis aeris huius, spiritus, qui nunc operatur in
filios diffidentiae, 3. in quibus et nos omnes aliquando conversati sumus
in desideriis carnis et cogitationum, et eramus natura filii irae sicut et ce-
teri (c. 90). ... 14. ... et medium parietem consepti solvens inimi-
citias^ in carne sua. 15. Et legem mandatorum sententiis évacua vit, ut
duos conderet in seraet ipso in uno novo homine (c. 124). . . .
m. 9. . . . Sacramenti absconditi asaeculo in deo, qui universa cre-
avit (c. 56). . . .
IV. I. Obsecro ergo vos ego vinctus in domino, ut digne ambuletis
vocatione^ qua vocati estis, 2. cura omni humilitate anirai et mansuetudine
cum multa patientia, subportantes invicem in caritate, 3. soUiciti servare
unitatera spiritus in vinculo pacis (c. 7 et c. 35) . . . 5. unus deus, una
fides, unum baptisraa 6. unus deus et pater omnium, qui super omnes
1 In Cod.: äeUctis» * in Cod.: inimicitia. * in Cod. Gap. 35: vocationem.
Vid.-Sel8k. Skriiter. Hist -filos. Kl. 1899. No 8. 3
^4 1- BELSHEtM.
et per omnes ^ et in omnibus nobis (c. 2). . . . 17. Hoc igitur dico et
testificor in domino, ut iam non sic amplius ambuletis, sicut gentes ambu-
lant in vanitatem mentis suae 18. tenebris obcaecatum habentes intellec-
tum, alienati a vita dei per ignorantiam, quae est in illis, propter caecita-
tem cordis eorum. 19. Qui desperantes, semet ipsos tradiderunt inpudi-
citiae in operationem, inmunditiae omnis et avaritiae. 20. Vos autem
non i ta didicistis^ Christum. 21. Si tamen ilium audistis et in ipso docti
estis, sicut est Veritas in iesu, 22. ut deponatis secundum priorem con-
versa tionem veterem hominem, qui conrumpitur secundum desideria erroris.
23. Renovamini autem spiritu mentis vestrae, 24. induite novum homi-
nem, qui secundum deum creatus est in iustitia et sanctitate et vertitate
(c. 103) 25. déponentes mendatium loquimini veritatem unusquisque cum
proximo suo, quia sumus invicem membra (c. 43). 26 Irascimini autem
et nolite peccare; sol non occidat super iracundiam vestram (c. 89). 27.
Nolite dare locum diabulo. 28. Qui furabatur, iam non furetur, magis
autem laboret operando quod bonum est, ut habeat unde tribuat necessi-
tatem patientibus (c. 83). 29. Omnis sermo malus de ore vestro non pro-
cedat; sed si quis bonus est ad aedificationem fidei, ut det gratiam audi-
entibus. 30. Et non contristaveritis^ spiritum sanctum dei, in quo signati
estis in die redemptionis (c. 51). 31. Omnis amaritudo et ira et indignatio
et clamor et convicium tollatur* a vobis cum omni malitia (c. 51 et c. 89). . . .
V. I. Estote ergo imitatores^ dei sicut fili dilecti et ambulate in ca-
ritate sicut et christus dilexit vos et tradidit semet ipsum pro vobis obla-
tionem et hostiam deo in odorem suavitatis (c. 7). . . . 10. Provate autem
quid sit quod placeat deo, 11. et nolite communicare operibus infructuosis
tencbrarum, magis autem redarguite 12. quae enim in occuUo fiunt ab
ipsis, turpe est etiam dicere (c. 50). ... 18. Nolite inebriari vino, in quo
est luxoria, sed implemini spiritu sancto (c. 52). . . .
VI. 4. Et vos parentes nolite in iram provocare filios vestros, sed
enutrite illos in disciplina et correptione domini (c. 70). 5. Servi obaudite
dominis carnal ibus cum timoré, et tremore in simplicitate cordis vestri® sicut
christo; 6. non ad oculum servientes, non ut hominibus placentes, sed ut
servi christi facientes voluntatem dei ex toto animo; 7. cum benivolentia,
servientes sicut domino et non hominibus. 8. scientes quod'' unusquisque quod-
cumque fecerit bonum, hoc consequitur a domino, sive servus, sive liber (c. 93).
9. Et vos domini eadem facite ad illos, dimittentes® minas scientes quod et
* in Cod.: pro omnes. " in Cod.: didicistis. ^ in Cod.: contristaveris, * in Gap. 89
blasfenäa auferatur, ^ in Cod.: tmitatores, ^ in Cod.: vestris, "^ in Cod.: cue. • in
Cod.: dimittens.
1899- No. 2. FRAGMENTA SPECULI— EPH. ET PHIL 35
vester et ipsorum dominus est in caelis, et personarum acceptio non est aput
deum (c. 92). 10. De cetero confortamini in domino et in potestate vir-
tutis eins. 11. Induite vos arma dei, ut possitis résistera ad versus insidias
diabuli. \2 Quoniam non est vobis conluctatio adversus carnem et san-
guinem, sed adversus potestates, adversus huius mundi rectores tenebra-
rum hanmi, adversus spiritalia nequitiae in caelestibus. 13. Propterea
induite vos arma dei, ut possitis resistere in die malo, et in omnibus per-
fecti estote, 14. praecincti lumbos vestros in veritate, et induti loricam
iustitiae, 15. etcaldatipedesin praeparatione evangelii pads, 16. in omnibus
adsumentes scutum fidei, in quo possitis omnia iacula candentia nequissimi
extinguere^ 17. et galeam salutis et gladium spiritus, quod est verbum
dei, 18. per omnem orationem et absecrationem orantes in omni tempore
in spiritu et in ipsum vigilantes semper in onmi oratione pro omnibus
Sanctis (c. 105). . . .
Ex epistola Pauli ad Philippenses.
I. 19. Scio enim quod hoc mihi proficiet in salutem per vestram ora-
tionem, et subministrationem spiritus sancti iesu christi (c. 3). . . .
IL I. Si qua^ ergo consolatio^ in christo, si qua adlocutio* caritatis, si
qua societas spiritus, si qua viscera miserationis, 2. inplete gaudium meum ut
id ipsum sapientes^ omnes, eandem^ caritatem habentes, unianimes'', unum sen-
tientes 3. nihil per contentionem neque per inanem gloriam, sed humilitate®
mentis invicem existimantes sibimet ipsos superiores, 4. non sua singula
respidentes,^ s ed quae aliorum (c. 7 et c. 49). 5. Hoc enim sentite in vobis
quod in christo iesu, 6. qui cum esset in forma dei non rapinam^® arbi-
tratus est esse se aequalem deo, 7. sed semet ipsum exinanivit formam i^
servi accipiens in similitudine hominum constitutus et specie ^^ inventus ut
homo, 8. humiliavit se ipsum obaudiens usque ad mortem, mortem autem
cruds. 9. Propter quod et deus ilium superexaltavit, at donavit illi no-
» in Cod.: extinquere. * in Cod.: qua in Cap. 7. 'in Cod.: consulatio in Cap. 49.
* in Cod.: adlocatio^ in Cap. 49 adlocutio. * in Cap. 49 dicatis. * in Cod.: eadem in
Cap. 7. '' ita semper in Codice. ^ in Cod.: humilitatem in Cap. 49. » rcspecientes,
»0 in Cod.: rapina, ** in Cod.: /orma. »^ jn Cud.: speciae.
36 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
men, quod est super omne nomen, 10. ut in nomine iesu, omne genu flectatur
caelestium et terrestrium et infernorum 11. et omnis lingua confitetur,
quoniam dominus iesus in gloria dei patris^ est (c. 2). . . . 15. . . . Inter
quos parebitis sicut luminaria in hoc mundo, 16. verbum vita continentes
(c. 116). . . .
III. 2. Videte canes, videte malos operarios, videte condsionem^ (c. 50
et c. 117). 3. Nos enim sumus circumcisio, qui spiritu deo servimus et
gloriamur in christo, et non in carne confidemus. ... 18. Nam multi am-
bulant, quos saepe dicebam vobis, nunc autem flens dico, inimicos crucis
christi, 19. quorum finis est interitus, quorum deus venter est et gloria
in confusione ipsorum, qui terrena^ sapiunt (c. 50); 20. nostra autem con-
versatio in caelis est, (c. 27 et c. 50) unde et salvatorem expectamus
dominum iesum christum, qui reformavit corpus humilitatis nostrae con-
forme^ corpori gloriae suae (c. 27). . . .
IV. 5. . . . Dominus in proximo est, 6. nihil solliciti sitis, sed in
omni oratione cum gratiarum actione postulationes vestrae innotescant aput
deum. 7. Et pax dei, quae superat omnem mentem, dirigit corda vestra
et corpora in christo iesu (c. 25). ... 17. Non quod quaeram datum, sed
requiro fructum habundantem in ratione vestra. 18. Habeo autem omnia
et habundo, repletus sum acceptis ab epafrodito, quae a vobis missa sunt,
odorem suavitatis, hostiam acceptavilem placentem deo (c. 24). . . .
Ex epistola Pauli ad Colossenses.
I. 12. Gratias agen tes deo patri, qui vocavit nos in partem heredi-
tatis sanctorum in lumine (c. 2), 13. qui eripuit nos de potestate tene-
brarum et transtulit in regnum fili claritatis suae, 14. in quo habemus
redemptionem remissionis^ peccatorum, 15. qui est imago dei invisibilis
primogenitus omnis^ creaturae, quia'' in ipso creata sunt omnia (c. 2 et c. 56),
16. in caelo et in terra, visibilia et invisibilia, sive throni sive dominationes,
sive principatus, sive potestates, omnia per ipsum et in ipso creata sunt,
* In God. mendose partis, * in Cap. 117 circumcisitmitn, ' in Cod.: terrenas,
.: confof
in Cap. 5b.
l899- No. 2. FRAGMENTA SPECUU— COL. 37
17. et ipse est ante omnes et omnia ipsi constant (c. 56). ... 21. Et
vos quando eratis alienati et inimici sensus eius in operibus malis ; 22. nunc
autem recondliati in sanguine carnis eius per mortem ipsius, exhibete^ vos
sanctos et inmaculatos et sine crimine coram ipso (c. go). . . .
II. 16. Nemo ergo vos iudicet in cibo* aut in potu, aut in parte ^
diei festi aut initiis mensium,^ aut neomeniis*^ aut in ieiuniis, aut in sab-
bato. 17. Quod est umbra futurorum, corpus autem christi. 18. Nemo
vos seducat, volens in humilitate sensus et superstitione angelorum quae
vidit ambulans extollens se sine causa inflatus sensus carnis suae, 19. et
non tenens caput ex quo omne corpus per nexus et coniunctiones® pro-
ductum et porrectum crescit in augmentum dei. 20. Si ergo mortui estis
cum Christo ab dementis huius mundi, quare tamquam viventes in hoc
mundo decernitis? 21. Ne tetigeritis neque gustaveritis neque contrecta-
veritis, 22. quae sunt omnia in interitum, ipso usu secundum praecepta
et mandata hominum, 23. quae sunt quidem rationem habentia sapientiae,
in religione et humilitate cordis non purando '' corpori, non in honore aliquo
ad saturitatem carnis (c. 50).
III. 8. Nunc autem deponite vos omnem iram, indignationem, mali-
tiam, blasphemiam, multiloquium (c. 89). ... 9. Nolite mentiri invicem,
spoliantes vos veterem hominem cum actibus eius® (c. 43 et c. 90), 10. et
induite novum, qui renovatur in agnitionem dei secundum imaginem eius qui
ilium creavit (c. 90). ... 12. Induite ergo vos tamquam electi dei ut sancti^
et dilecti viscera misericordiae, benignitatem, ^^ lenitatem, iustitiam, potientiam
13. subportantes invicem, et douantes vobis ipsis, si quis adversus aliquem
habet querellam,^i sicut et dominus donavit vobis, sic et vos facite (c. 17
et c. 79). ... 16. Sermo christi habitet in vobis habundanter in omni
sapientia et omni intellectu ^^ spiritali ; docentes et castigantes vosmet ipsos
psalmis, hymnis, canticis spiritalibus, in gratia cantantes in cordibus vestris
deo (c. 91). 17. Omnia quaecumque facitis in verbo vel in opère, omnia
in nomine domini nostri^^ iesu christi, gratias agentes deo patri^* per ipsum
(c. 91 et c. 142). 18. Mulieres subditae estote viris sicut in domino, 19. viri
diligite uxores vestras, et nolite amari esse adversus illas (c. 81). 20. Fili,
obaudite parentibus per omnia, hoc enim placet deo (c. 20). 21. Patres,
nolite ad indignationem provocare filios vestros ne pussilo animo fiant
(c. 70). . . .
IV. I. Domini, quod iustum est et aequum, servis praestate^*^ sdentes
* In Cod.: exibite. * in Cod : cybo, ^ in Cod.: partem, * in Cod.: tmnsum, • in
Cod.: numiniis. * in Cod.: coniunctione, ' Ita in Codice. * in Capite 43 suis. ^ ut sancti
in Cap. 79. 10 Cap. 79 addct humilitatem. '» in Cod.: quaerellam. »» in Cod.: intel-
Uctus. 1' nostri omisit Cap. 142. ** patri om. Cap. 142. »* in Cod.: prtstate.
38 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
quoniam et vos deum habetis in caelis iustum iudicem (c. 92). 2. Ora-
tioni instate, vigilantes in ilia gratiarum actione (c. 25). ... 6. Sermo
vester in gratia dei sale sit conditus, ut sciatis quemadmodum oporteat
vos unicuique respondere (c. 91). ... 17. Dicite archippo:^ vide mini-
sterium quod accepisti ut illud inpleas (c. 47). . . .
Ex epistola Pauli ad Thessalonicenses I.
II. 9. Memores enim estis, fratres, laborem nostrum et aerumnam
nocte ac die opérantes ad hoc ne quem nostrum gravaremus, praedica-
vimus in vobis evangelium dei. 10. Vos testes estis et deus, quam sancte
et iuste et sine querella fuimus vobis, qui creditis,^ 11. Sicut scitis qua-
liter unumquemque vestrum, sicut pater filios suos, 12. obsecrantes vos
et consulantes et ambuletis digne deo, qui vocavit nos in regnum suum
et gloriam (c. 83). . . .
IV. 8. Quapropter qui spernit, non hominem spernit, sed deum,
qui dédit spiritum sanctum in nobis (c. 77). . . . 10. . . . Hortamur au tem
vos, fratres, abundare magis et studium habere silentii, il. et quietos
esse et operari manibus vestris quod bonum est, siait vobis praecepimus,
ut honeste ambuletis ad eos qui foris sunt, et nullius quidquam desideretis
(c. 83). 12. Nolumus autem vos ignorare, fratres, de dormientibus, ut
non tristis sitis, sicut et ceteri, qui spem non habent in domino. 13. Si
enim credimus, quia iesus mortuus est et resurrexit, ita et deus eos, qui
dormierunt, per iesum adducet cum illo. 14. Hoc enim vobis dicimus in
verbo domini, quia nos, qui vivimus, qui residui sumus, in adventum
domini non praeveniemus dormientes; 16. quoniam ipse dominus in clamore
archangeli et in tuba dei discendet de caelo, et mortui qui in christo, re-
surgent primi ; deinde nos, qui vivimus, simul cum illis rapiemur in nubibus
in obviam^ christo in aère, et ita semper cum domino erimus (c. 27). . . .
V. 6. Non dormiamus, sed vigilemus et subrii sumus. 7. Nam qui
enhn dormiunt, nocte dormiunt, et qui inebriantur* nocte ^ ebrii sunt.
* In Cod.: arcippo, ^ in Cod.: crédites. ^ in Cod.: inoåsam. * in Cod.: inaebri*
aniur, ^ in Cod.: note*
l899- No. 2. FRAGMENTA SPECULI— THESS. I. II. 39
8. Nos autem cum diei simus, induti loricam fidei et caritatis et galeam
et spetn salutis. 9. Quoniam non posuit nos deus in iram, sed in adquisi-
tionem^ salutis, per dominum nostrum iesum christum, 10. qui mortuus est
pro nobis, ut sive vigilemus sive dormiamus, simul cum illo vivamus (c. 105).
.... 14. Oramus autem vos fratres (c. 79), corripite inquietos, consola-
mini pusillianimes, suscipite infirmos (c. 32), patientes estote ad omnes (c. 32
et c. 36 et c. 79), 15. videte ne quis malum pro malo alicui reddat, sed sem-
per quod bonum est sectamini in invicem et in omnes (c. 36 et c. 79). 16.
Semper gaudete in domino, 17. sine intermissione orate, 18. in omnibus
gratias agite ; haec est enim voluntas dei in christo iesu ad vos (c. 25). . . .
£x epistola Pauli ad Thessalonicenses II.
III. 6. Praecepimus autem vobis, fratres, in nomine domini nostri
iesu christi, ut subtrahatis vos ab omni fratre inordinate ambulante, et non
secundum traditionem quam acciperunt a nobis. 7. Ipsi^ enim scitis quem-
admodum oporteat imitari^ nos, quoniam non inquiète viximus inter vos.
8. nee gratis panem manducavimus ab aliquo, sed in labore et fàtigatione
nocte ac die opérantes, ne quem vestrum gravaremus. 9. Non quasi non
habuerimus potestatem, sed ut nosmetipsos formam vobis daremus ad imitan-
dum nos. 10. Nam et cum essemus aput vos, hoc denuntiavimus vobis,
quoniam si quis non vult operari, nee manducet. 11. Audivimus enim
quosdam inter vos inquiète ambulare, nihil opérantes, sed curiose agentes.^
12. His autem qui eiusmodi sunt, denuntiamus et hortamur in domino iesu
christo, utcum silentio opérantes, suum panem manducent (c. 83). 13. Vos
autem, fratres, nolite dificere^ bene facientes (c. 77 et c. 83). 14. Si quis
autem non obaudit verbo nostro, hunc per epistolam notate, et non con-
misceamini cum illo et confundar (c. 77). . . .
» Id Cod.: adquissitionem. * in Cod.: ipsis, » in Cod.: tmitare. * in Cod. : egerUes.
* Ita in Cod. in Cap. 77, deficcrc in Cap. 83.
40 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
£x epistola Pauli ad Timotheum I.
I. 3. Sicut rogavi te ut maneret efesi^ cum irem in macedoniam ^
ut denuntiares quibusdam ne aliter doceant, 4. neque intendant fabulis
iudaicis et genealogiis inßnitis, quae quaestiones praestant magis quam
aédificationem dei, quae est in fide (c. 50. 5. Finis enim^ praecepti est
caritas de corde puro et conscientia bona et fide^ non ficta, 6. a quibus
quidam recedentes,^ conversi sunt in vaniloquium (c. 7 et c. 50). 7. vo-
lentes esse se legis doctores, non intellegentes, neque quae loquuntur
neque de quibus adfirmant (c. 50). . . .
II. 3, Hoc enim bonum et acceptum coram salva tore nostro deo,
qui omnes homines vult salvos fieri et in agnitionem veritatis venire (c. loi).
5. Unus enim deus, et unus mediator dei et hominum, homo christus iesus,
6. qui dedit se ipsum redemptionem pro omnibus (c. i et c. 2). . . .
8. Volo igitur viros orare in omni loco levantes sanctas® manus sine ira
et deceptione (c. 25 et c. 81). 9. Similiter et mulieres in habitu ordinato
cum verecundia et castitate, ornantes se non intortis crinibus aut auro aut
margaritis aut veste pretiosa,'' 10. sed quod decet mulieres promittentes
castitatem per opera® bona. 11. Mulier in silentio discat in omni subiec-
tione. 12. Docere® autem mulieri non permitte neqne dominari in virum
sed esse in silentio. 13. Adam enim primus formatus est deinde eva.
14. Et adam non est seductus, sed mulier seducta in praevaricationem
fuit. 15. Salva autem erit per filiorum generationem si maneat in fide et
veritate et sanctitate cum sobrietate (c. 81).
III. I. Humanus sermo, si quis episcopatum eu pit bonum opus desi-
derat. 2. Oportet enim episcopum inrepraehensibilem esse, unius uxoris
virum, subrium, prudentem, ordinatum, hospitalem, docibilem, 3. non
vinolentum, non percussorem, sed modestum, non litigosum, non cupidum
(c. 47). 4. domum suam bene regentem, filios habentem subditos cum
omni castitate (c. 47 et c. 70). 5. Si quis autem suae domui praeesse
nescit, quomodo ecclesiae*® diligentiam habebit.^ 6. Non neophytum,^i
ne in superbiam elatus, in indicium incedat diabuli. 7. Oportet autem euro
et testimonium habere bonum ab his qui foris sunt, ut non in opprobrium ^
* In Cod. : efesim. ' in Cod. : machedoniam. ' in Cod. : autem in Cap. 50. * in Cod. :
fidem. * excidentes in Cap. 50. '• in Cod.: sancia in Cap. 25. "^ in Cod.: praetiosa. ^ in
CoA,: propera. ^ in Cod.: décore,. *♦* »deest in Codice dei^ quod quia solet sciibi DI fortasse
cracim fecit cum di sequentis vocabuli (Mai) 1* in Cod. : neoßtum, *2 jnCod.: opbroprium.
1 899- No. 2. FRAGMENTA SPECÜLI— TIM. I. 4 1
iocedat in loqueum diabuli. 8. Diacones similiter castos et pudicos, non bilin-
gues, non multo vino deditos,i non turpis lucri adpetitores, non cupidos,
9. habentes sacramentum fidei in conscientia pura. 10. Et hii quoque
probentur primum et sic ministrent nullum crimen habentes (c. 47). . . .
12. Diacones sint unius uxoris^ viri, qui filiis bene praesunt et suis domesticis
(c 47 et c. 70). 13. Qui enim bene ministraverint, gradum bonum sibi
adquirunt et mul tam fiduciam in fide,^ quae est in christo iesu (c. 47)
V. 3. Viduas honora, quae vere viduae sunt. 4. Si qua autem vidua
filios aut nepotes habet, discat primum suam domum pie tractare et remu-
nerare parentes; hoc enim acceptum est coram deo (c. 82). 5. Quae autem
vere vidua est et desolata, sperat in deum et instat orationi* nocte et die^
(c. 25 et c. 82 et c. no). 6. Quae autem in deliciis aget, vivens mor-
tua est (c. 82 et c. no). 7. Et haec praecipe, ut in repraehensibilis® sint
8. Si qua autem suorum et maxime domesticorum curam non habet, fidem
negavit et est infideli deterior (c. 82). 9. Vidua eligatur non minus
annorum sexaginta, quae fuerit unius viri uxor, 10. in operibus bonis
habens testimonium, si filios nutriit et hospitio recepit, si sanctorum pedes
lavit, si tribulationem patientibus subministravit, si omne opus bonum'' sub-
secuta est (c. 82 et c. 141). 11. Adulescentiores autem viduas devita (c.
82 et c. no), cum enim in deliciis egerint in christo, nubere volunt; 12.
habentes damnationem, quia primam fidem inritam fecerunt (c. no). . . .
17. Qui bene praesunt presbiteri, dupplici honore honorentur, maxime
qui laborant in verbo et in doctrina (c. 19). . . .
VI. I. Quicumque sub iugo sunt servi, dominos® suos omni honore
dignos habeant; et nomen domini et doctrina non blasphemetur. 2. Qui
autem fidèles habent dominos, non contemnant, quod fratres sunt; sed
magis serviant, quoniam fidèles sunt et dilecti qui beneficii participes sunt
(c. 93). Haec doce et exhortare^. 3. Si quis aliter docet et^® non ad-
quiescet sanis sermonibus domini nostri iesu^^ christi, et ei quae secun-
dum pietatem est doctrinae, 4. inflatus est autem, nihil seiens sed ægro-
tat, ^^ circa quaestiones et verborum pugnas, ex quibus nascuntur invidiae,
contentiones, blasphemiae, suspiciones malae, 5. conflictationes homi-
num mente corruptorum et a veritate destitutorum, existimantium quae-
stum esse culturam dei. Discede ab eiusmodi (c. 50). ... 7. Nihil in-
tulimus in hunc mundum, verum quia nee auferre possumus. 8. Habentes
autem victum et vestitum, his contenti simus. 9 Nam qui volunt divites
• In Cod.: débitas. * in Cod.: uxor es in Gap. 47. ^ jq Cod.: sedt, * in Cod.: ora-
titmis in Cap. 25, araisoniâus in Cap. 82 et Cap. no. * in Cap. 82 die ac nocte, ^ in Cod.:
.... biles. '' Cap. 141 omisit bonum, ^ in Cod.: dominis suis. ^ in Cod.: exortare,
»0 in Cod.: ei. »» in Cod.: iesus, »^ jq Cod. : egrotat.
42 J. BELSHEIM.
fieri, incedunt in temptationem et laqueum diabuli et desideria multa, quae
nihil prosunt et nocent, quae dimergunt hominem in interitum et perdi-
tionem. lO. Radix enim omnium malorum est cupiditas, quam quidam
appetentes, naufragaverunt a fide et inserucrunt se doloribus multis. ii. Tu
autem, homo dei, haec fuge (c. 98) 17. Divitibus huius saeculi praecipe^
non superbe sapere, neque sperare in incertum divitiarum, sed in deum
vivum, qui praestat^ nobis omnia ad favendum in voluntate operum bono-
rum. 18. Bene faciant, divites sint in operibus bonis, facile tribuant, com-
municent, 15. thensaurizent sibi fundamentum bonum in futurum ut ad-
praehendant veram vitam (c. 22). 20. O Thimothee, mandatum custodL
devitans profanas vocum novitates et oppositiones falsi nominis scientiae.
21, Quam quidam promittentes, circa fidem exciderunt (c. 50). . . .
Ex epistola Pauli ad Timotheum IL
II. Profanas autem vocum novitates devita;^ multum enim proficient
ad impietatem; 17. et sermo eorum ut^ cancer serpit (c. 50). ... 22.
luvenalia autem desideria fuge; sectare vero iustitiam, fidem, caritatem,
pacem cum his, qui invocant deum de corde puro (c. 39).
III. I. Hoc autem scito, quoniam in novissimis temporibus advenient
tempora periculosa; 2. erunt homines se ipsos amantes, cupidi, superbi,
fastidiosi, blasphemi, parentibus non oboedientes, ingrati, scelesti, 3. infi-
dèles,^ sine affectione, pactum custodientes detractare, incontinentes, inmi-
tes, sine benignitate, 4. proditores, protervi, tumidi, voluntatum amatores
magis quam dei, 5. haben tes formam pietatis, virtutem autem eius ne-
gantes. Et hos devita. 6. Ex his sunt qui penetrant in domos et cap-
tivas ducunt mulierculas, oneratas peccatis, quae ducuntur variis desideriis,
7. semper discentes, et numquam ad scientiam veritatis pervenientes.
8. Quemadmodum enim iamnes et mambres restiterunt moysi, ita et hii
restitunt veritati: homines corrupti mente, reprobi circa fidem. 9. Sed
ultra non proficient, dementia enim eorum manifesta ent omnibus, sicut et
illorum fuit (c. 50). . . .
IV. 2. Insta oportune, inportunos argue, exhortare,® increpa in
omni patientia et doctrina (c. 32). . . .
* In Cod. : praeäpi. * in Cod. : prestat, * in Cod. : dcbita, * in Cod. : et,
inßdelis, " in Cod.: txortan.
1 899- No. 2. FRAGMENTA SPECULI— TIT. 43
Ex epistola Pauli ad Titum.
I. 5. Huius rei gratia reliqui te cretae, ut quae deerant corrigas et
constituas per civitates presbyterium, sicut ego tibi disposui. 6. Si qiiis est
sine crimine, unius uxoris vir, filios habens fidèles, non in accusatione
luxoriae aut non subditos 7. Oportet enim episcopum sine crimine esse
tamquam dei dispensatorem, non superbum, non iracundum, non vinolentum,
non turpis lucri adpetitorem; 8. sed hospitalem, benignum, prudentem,
iustum, sanctum, continentem, 9. obtinentem secundum doctrinam fidèle ver-
bum, ut potens sit exhortari in doctrina sana et contradicentes revincere.
10. Sunt enim multi etiam non oboedientes, vaniloqui et seductores (c. 47)
IL I. Tu vero loquere quae decent sanam doctrinam; 2. senes sub-
rios esse, castos, prudentes, sanos in fide et caritate et patientia. 3. Anus
similiter in habitu sancto, non criminatrices, non vino multo servientes, bene
docentes, 4. ut prudentiam doceant, adulescentulas ^ autem ut diligant
viros suos, et diligant filios, 5. prudentes, castae, domum custodientes, be-
nignae sint et subditae viris suis. 6. Juvenes similiter hortare ut prudentes
sint in omnibus (c. 81). . . . 9. Servi^ dominis suis subditi sint in om-
nibus, et placeant non contradicentes, non fraudantes, sed in omnibus fidem
bonam ostendentes, ut doctrinam salvatoris nostri dei ornent in omnibus
(c. 93). . . .
III. I. Admone illos principibus et potestatibus subditos esse, obau-
dire, ad omne opus bonnm paratos esse, 2. neminem blasphemare, litigi-
osos non esse, sed modestos, omnes ostendentes mansuetudinem ad omnes
homines (c. 94). ... 9. Stultas autem quaestiones et genealogias et con-
tentiones et pugnas devita; sunt enim inutiles et vanae, 10. haereticum^ ho-
minem post unam correptionem devita, 11. seiens, quoniam perversus
est eiusmodi, et peccat, cum sit suo iudicio damnatus (c. 50). . . .
* In Cod.: aduliscentulas. ' in Cod.: servis, ^ in Cod.: )urcticum.
44 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
Ex epistola Jacobi.
I. 19. . . . Sit vero omnis homo citatus audire et tardus^ loqui (c. 51
et c. 89), piger in iracimdia; 20. iracundia enim viri iustitiam dei non
operatur (c. 89). ... 26. Si quis putat superstitiosum se esse non
refrenans linguam suam, sed fallens cor suum huius vana religio est (c. 51).
27. Sanctitas autem pura et incontaminata haec est aput deuin patrem vi-
sitare orfanas et viduas in angustia ipsorum et inmaculatum se servare a
mundo (c. 24). . . .
II. 13. Indicium enim sine misericordia ei,^ qui non fecit misericor-
diam; quoniam misericordia praefertur iudicio. ... 14. Quid prodeest,
fratres, si fidem quis dicat in semet ipso manere, opera autem non habeat?
Numquid potest fides ^ sola valvare eum? 15. Si frater aut soror nudi
fuerint, et defuerit eis cottidianus cibus, 16. dicat autem eis aliquis vestrum,
ite in pace et calefacimini, et satiemini et non det eis necessaria corporis
quid prodeest haec dixisse eis? 17. Sic et fides, quae non habet opera,
mortua est circa se. . . . 26. Sicut enim corpus sine spiritu mortuum
est, sie et fides sine operibus mortua est (c. 24). . . .
III. I. Nolite multiloqui esse, fratres mei, quia mains indicium acci-
pietis; 2. Multa enim omnes delinquimus. Si quis in verbo non delin-
quid, hie perfectus vir est; potest frenare totum corpus et dirigere. 3.
Quare ergo equis frena in ora mittuntur, nisi in eo ut suadeantur a nobis,
et totum corpus circumducamus? 4. Ecce et naves quae tam* inmensae
sunt, sub ventis duris ferentur, et circumducuntur a parvissimo guberna-
culo ubi impetus dirigentis voluerit. 5. Sic et lingua pars membri est,
sed est magniloqua. Et sicut parvus ignis magnam silvam incendit; 6. ita
et lingua ignis est, et mundus iniquitatis per linguam constat in membris
nostris, quae maculât totum corpus, et inflammat rotam^ geniturae et in-
flammatur a genitura. 7. Omnes enim natura bestiarum et avium et ser-
pentium et beluarum maritimarum domatur et subiecta est naturae huma-
nae; 8. linguam autem hominum domare nemo potest nee retinere a
malo, quia plena est mortali veneno (c. 51). . . . 13. Quis prudens est
seiens vestrum? Monstret de bona conversatione opera sua in mansvetu-
dine et prudentia (c. 35). . . .
* In editione Maiana Cap. 51 ardus, fortasse menda ex praecedente t orta. * in Cod.:
his, 3 in Cod. : fide, * in Cod. : quiäam. * in Cod. : roium.
1 899- No. 2. FRAGMENTA SPECÜLI— JAC. ET PETR. I. 45
rV. I. Unde bella? unde rixae in vobis? nonne de voluntatibus
vestris, quae militant in membris vestris, et sunt vobis suavissima? (c. loi).
7. Humiliate vos deo, et resistite diabulo et a vobis proximate deo, et
proximavit vobis 10. Humiliamini ante conspectum domini et
exaltabit vos (c. 37). 11. Fratres, nolite vos detrahere. Qui enim vitu-
pérât fratrem suum et iudicat, legem vitupérât et iudicat. Si legem iudi-
cas, iam non factor legis, sed iudex es. 12. Unus et enim legum dator
et iudex, qui potest salvare et perdere 13. Tu autem quis es qui iudi-
cas proximum? (c. 31). ...
V. I. Agite nunc, divites, plangite vos, ululantes super miserias
vestras, quae superveniunt divitiis vestris; 2. putruerunt et tiniaverunt vestes
vestrae; 3. Aurum et argentum vestrum, quod resposuistis in novissimis
diebus aeruginavit, ^ et aerugo eorum in testimonium vobis erit, et comedit
carnes vestras sicut ignis (c. 22). ... 5. Et vos delidati estis super
terram et luxoriati estis, creastis autem corda vestra in die occisionis
(c. iio). . . .
Ex epistola Petri I.
I. 13. Succincti lumbos mentis vestrae subrii perfecte sperate in eam
quae offertur vobis gratiam in revelatione iesu christi. 14. Quasi fili obau-
ditionis, non conmiscentes^ vos illis prioribus ignorantia vestrae deside-
riis,^ 15. sed secundum eum qui vos vocavit sanctum (c. 119); et vos sancti
in omni conversatione estote; 16. quia scribtum est: sancti estote, quo-
niam* ego sanctus sum (c. 48 et c. 119). ... 22. Animas itaque vestras
castificate ad oboediendum fidei per spiritum (c. 78). . . .
IL 13. Subiecti estote omni humanae ordinationi propter dominum,
sive regi tamquam praecellenti, 14. sive ducibus tamquam ab eo^ in
hoc ipsum missis ad vindictam malorum, laudem^ vero bonorum. 15. Quo-
niam sic est voluntas dei, ut bene facientes obmutescere facialis istorum''
hominum ignorantiam. 16. Liberi, non ut velamen malitiae habentes liber-
tatem, sed siait servi dei, 17, omnes honorate, fraternitatem diligite, deum
* ln Cod.: eruginavit 2 j^ Cod.: conmiscentis. ^ in Cod.: desiderii. ♦ in Gap. 48
quia. ^ in Cod.: habeo. ° in Cod.: laude, ^ in Cod.: storum.
aß J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
vero timete, regem autem honorificate (c. 94). 18. Servi obaudite cum
omni timoré dominis nostris, non tantum bonis et modestis, sed etiam dys-
colis. ^ 19. Haec est enim gratia aput deum, si propter conscientiam
dei sustineat quis iniuriam patiens iniuste. 20. Quae enim gloria est, si
peccantes cruciemini et sufFeratis? sed si bene facientes, et patientes et
iniuriam sustineatis, haec est gratia aput deum (c. 93). . . .
III. I. Mulieres, subditae estote viris vestris, ex quibus si qui non
credunt huie verbo, per mulierum suarum conversationem sine verbo lucri-
ficant. 2, considérantes vestram in timoré castam conversationem, 3. qua-
rum sit non extrinsecus capillorum inplicatus, aut auri circumpositio, aut
habitus vestimentorum, aut ornamentorum, 4. sed ille abconsus cordis homo
incorruptus, mansueti et modesti spiritus, quod est magnificum in con-
spectu dei. 5. Sic enim quondam sanctae mulieres, quae in dominiun
sperabant,2 ornabant se, subiectae fortiore vaso viri; sicut sarra obseque-
batur abrahae, dominum ilium vocans, cuius ^ estote filiae bene dicentes et
bene facientes, nee timentes ullam perturbationem. 7. Viri similiter con-
morantes secundum scientiam, tamquam infirmiori vaso muliebri inperti-
entes honorem, tamquam coheredi gratiae et vitae, ad hoc ne inpediantur
orationes vestrae (c. 81). 8. Quapropter omnes consentanei estote, unia-
nimes, conpatientes, fraternitatis amatores, miséricordes, modesti, humiles,
9. non reddentes malum pro malo, maledictum pro maledicto: sed e con-
trario benedicentes, ut benedictionem hereditatem* possideatis (c. 7 et c.
16). . . . 15. . . . Parati semper ad confessionem omni poscenti a vobis
verbum de fide et spe, quae in vobis est, 16. cum modestia et timoré
conscientiam habentes bonam, ut in eo quod, detractant^ vobis, confun-
dantur, videntes vestram bonam in christo conversationem (c. 91). . . .
IV. 8. Ante omnia autem mutuam inter vos caritatem perpetuam
habentes, quia caritas cooperuit multitudinem peccatorum (c. 7). 9. Hospi-
telitatem invicem sine murmuratione exhibite (c. 137). . . .
V. I. Seniores autem qui in vobis sunt obsecro ego testis® iesu
christi passionum, similiter maior natu et futurae declarationis laudis socius,
2. ut regatis plebem domini, curae habentes non in avaritia, 3. neque in
dominatioiie fratrum, sed voluntarie ex animo libenter, et sine repraehensione :
ut forma sitis ovibus in operibus bonis in omni conversatione, quae se-
cundum deum est. 4. Ut cum apparuerit princeps pastorum, rationem
reddatis de ovibus et percipiatis illam floridam et inmarciscibilem gloriae
coronam. 5. Similiter et iuniores subiecti estote senioribus. Omnes autem
* In Cod.: discolis. * in Cod.: spernabani, ^ in Cod.: mendose asculus. ♦ in Cap.
16 hereditate, ^ in Cod. : dtbractandum. ^ in Cod. : estis.
1 899- No. 2. FRAGMENTA SPECULI— PETR. I. II. 47
quietem et humilitatem animi induite; quia deus superbis resistit, humilibus
autem dat gratiam. 6. Humiliate ergo vos sub potente dextera dei, ut
vos exaltet in tempore visitationis suae: 7. omnem sollicitudinem vestram
proicientes in eum, quoniam ipsi cura est de omnibus (c. 47). . . .
Ex epistola Petri II.
I. 2. Gratia vobis et pax adimpleatur in recognitionem ^ domini
nostri iesu christi, 3. qui nunc omnia nobis divina virtute sua, quae ad
vitam et pietatem pertinent, donavit per agnitionem eius qui nos vocavit
sua inlustri virtute, 4. per quam honorifica et maxima nobis promissa
donantur; ut per haec sitis divinae consortes naturae post evasionem quae
est in mundo in cupiditate,^ perditae vitae (c. 90 et c. 103). 5. Sed et
vos properate omnes subferentes in fide virtutem, in virtute scientiam, 6. in
scientia abstinentiam,^ in patientia pietatem, 7. in pietate amicam frater-
nitatem, in affectione fraternitatis caritatem. 8. Haec vobis cum sint et
superent,. ut non vacui nee sine fructibus inveniamini in domini* nostri
iesu christi recognitione. 9. Cui autem non praesto sunt haec, caecitatem,
autem vanitatem et oblivionem accepiet, si non purgetur priorum delicto-
rum contagione (c. 103). . . .
II. II. Nam si angeli fortitudine et virtute cum sint maiores, non
portant domini exsecrabile iudicium, 12. hii vero qui velut pecora natura-
liter in luem et perniciem nati, et ipsi quia ignorant exsecrantur, in pe-
riculo suo perient, 13. recipientes mercedem iniustitiae, dulcedinem aesti-
mantes malignitatem, deliciis coinquinati et infamati in suinmis volupta-
tibus, conviviis adtenti 14. oculos habentes adulteros et incessabiles de-
lictis,^ refigurantes spiritu stabilitos et cor exercitatum, cupidi et maledicti,
15. fili abrelicti, qui a via veritatis exerraverunt (c. no). ... 21. Melius
enim erat illis non cognovisse viam veritatis, quam post notionem iusti-
tiae apostatare a divino sibi tradito mandato. 22. Contigit illis res vul-
garis: sicut canis revertens ad vomitum suum, et ut sues lota^ quae in
volutatione sua coinquinata est (c. 33). . . .
* In Cod. : regionem in Cap. 90. ' in Cod. : cupiditatttn in Cap. 90. ^ \^ Cod. : pati'
entiam. * in Cod.: nomine, ^ in Cod.: delectis, ^ in Cod.: lata.
48 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
III. 9. Non tardât dominus sui promissi, sicut quidam tarditatem
existimant, sed omnes expectat propter vos, nolens aliquem perdere, sed
omnes expectat in poenitentiae locum reverti (c. 23). 10. Adveniat autem
dies domini sicut fur, in qua caeli magno impetu transcurrent, et elementa
ignis calore sol venture et terra et ea quae in ipsa opera omnia eorum
omnium pereuntium 11. Qualia debent edere excecrabilibus escis et impie-
tatibus, non expectantes praesentiam diei domini per quem caeli ardentes
solventur et elementa ignis ardore decoquentur (c. 26). . . .
Ex epistola Johannis I.
I. 2. . . . Adnuntiamus vobis vitam aeternam, quae erat aput patrem
et manifesta est nobis 3. Ut et vos societatem habeatis nobiscum et soci-
etas nostra sit aput patrem et cum filio eius iesu christo (c. 2). . . . 8. Si
dixerimus quia peccatum non habemus, nos ipsos sedudmus, et ventas in
nobis non est. 9. Si confitemur peccata nostra, fidelis et iustus est qui
dimittat nobis peccata et mundet nos ab omni iniquitate (c. 73). . . .
IL 2. Qui dicit se in lumine esse et fratrem suum odit, in tenebris est
usque adhuc. 10. Qui autem diligit fratrem suum, in lumine manet, et scan-
dalum non est in eo (c. 7). . . . 21. . . . Omne mendacium non est ex
veritate^ (c. 43). ... 23. Omnis qui negat filium, nee patrem habet, qui
autem confitetur filium, et filium et patrem habet (c. 2). . . .
III. 7. Filioli, nemo vos seducat. Qui fecit iustitiam, iustus est, sicut
et ille iustus est. 8. Qui facit peccatum, a diabulo est, quia ab initio
diabolus peccat. Et in hoc adparuit filius dei, ut solveret opera diabuli.
9. Omnis qui natus est a deo non peccat, quia semen eius in ipso manet,
et non potest peccare, quia de deo natus est. 10. Hinc apparent filii dei
et fili diabuli. Omnis qui non est iustus, non est ex deo, et qui non diligit
fratrem suum (c. 90). . . 16. Et qui ex hoc cognoscimus caritatem ipsius,
quoniam ille pro nobis animam suam posuit; et nos debemus pro fratribus
nostris animas nostras ponere (c. 7). 17. Quicnnque autem habuerit sub-
stantiam mundi et viderit fratrem suum egere, et clauserit viscera sua ab
eo, quomodo caritas dei manet in illo? 18. Filioli, non diligamus verbo
tantum et lingua, sed opère et veritate (c. 24). . . .
1 In Cod.: calores salvuntur, 2 Jq Cod.: non est veritatetn
1899- No. 3. FRAGMENTA SPECXHJ— JOH. I. II. 49
IV. I. Karissimi, nolite credere omni spiritui, sed provate spiritus
si ex deo sunt, quoniam multi pseudoprophetae exierunt in hunc mun-
dum (c. 50). ... 9. Ex hoc manifestata est caritas domini in vobis,
quod filium suum unicum misit in hunc mundum, ut vivamus per ipsum
... 15. Omnis qui credit quia iesus Christus ex deo natus, deus in
ipso est, et ipse in deo (c. 2). . . . 18. Timor non est in carite; sed
perfecta caritas foras mittit timorem; quoniam timor poenam habet; qui
autem timet, non est perfectus in caritate (c. 107). . . .
V. 1, ... Et omnis qui dihgit genitorem, diligit eum, qui ex deo
natus est (c. 2). . . . 6. . . . Spiritus est qui testimonium reddit, quia
spiritus est Veritas (c. 3). 7. Et tres sunt, qui testimonium dicunt in caelo:
pater et verbum et spiritus, et hü tres unum sunt (c. 2 et c. 3). 8. Quo-
niam tres sunt qui testimonium dicunt in terra: spiritus aqua et sanguis,
et hii tres unum sunt in iesu christo. ... 10. Qui credet in filio dei,
habet testimonium eius in semet ipso; qui autem non credet iesu chri-
sto, mendacem facit deum, quia non credit testimonio quod testificatus est
de filio suo. ... 20. Et scimus quia filius dei venit et carnem induit,
nostri causa, et passus est et resurrexit a mortuis ; adsumpsit nos et dedit
nobis sensum ut cognosceremus eum qui verus est, et simus in vero^ filio
eius iesu christo. Hie est verus et vita aeterna et resurrectio nostra (c. 2).
... 21. Filioli, custodite vos a simulacris (c. 44). . . .
£x epistola Johannis II.
7. Quoniam multi fallaces^ prodierunt in hunc mundum, qui non con-
fitentur iesum christum dominum nostrum in carne venisse. Hii fallaces
et antechristi^ sunt (c. 2). , . . 10. Si quis venit ad vos et hanc doctri-
nam non adfert, nolite eum recipere in domum, et habe ne dixeritis ei.
II. Qui. enim dicit illi habe, communicat operibus eius malignis. Ecce
praedixi vobis, ne in diem domini condemnemini (c. 50). . . .
^ In Cod. : verbo. * in Cod. : fallad s, • Ita in Codice teste Mai.
Vid.-Sel8k. Skritter. Hist-filos. Kl. 1899. No. â.
50 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
Ex epistola Judae.
6. Angeles quoque qui non servarerunt ordinem suum, sed relique-
runt habitaculum suum, in iudicium magni diei^ vinculis eos sanctorum
angelonim sub tenebras reservabit. 7. Sodomam autem quoque et Gomor-
rham, et quae circa eas civitates^ cum adulterium fecissent et carnem
secutae essent,^ cinis factae propositae sunt in exemplo ignis aeterni poe-
nas sustinentes (c. 33). ... 12. Nubes sine aqua vento circumferend^e
(c. 113) . . .
Ex apocolypsi.
II. I. Et angelo efesi ecclesiae scribe (3. 123). ... 23. ... Et
scient omnes ecclesiae, quia ego sum qui scrutor renes et corda (c. 9). . . .
III. 14. Et angelo laodiciae ecclesia scribe:^ haec dicit ille amen
testis fidelis et verax, principium creaturae dei: 15. novi opera tua,
quia [neque frigidus] * neque calidus es : utinam frigidus esses aut calidus !
16. Sed quoniam tepidus, evomam te ex ore meo. 17. Quia dicis: dives
sum et locupletatus sum, et nihil opus est mihi, et nescis quia tu es miser
et miser abilis et mendicus et nudus et caecus. 18. Suadeo tibi a me
emere aurum igné probatum, ut dives sis et locupleteris, et vestimenta
mea alba et induaris, ut non appareat confusio nuditatis tuae et collurio
inunge^ occulos tuos ut videas. 19. Ego quoscumque amo, arguo etcastigo.
Aemulare igitur et age poenitentiam: 20. Ecce sto ad ianuam et pulso. Si
quis audierit vocem meam et aperuit ianuam, introibo ad illum, et caenabo cum
illo et ille mecum. 21. Qui vincit dabo Uli sedere mecum in sede mea;
quomodo et ego vici et sedeo^ cum pâtre meo im sede ipsius (c. 23). . . .
XIV. 8. Cecidit, cecidit'' Babylon magna; de vino fornicationis eius
* In Cod.: de$. * in Cod. : essft, ^ in Cod.: scrihat, * Ita in editione Maiana. ^ in
Cod.: inungvae. ® in Cod.: sede, '' in Cod.: caeddit caeddit.
î899- No. 2. FRAGMENTA SPECULI— APOC. 5 1
biberunt omnes gentes (c. 133). .. . 9. Si quis adorât bestiam et ima-
ginem eins et accipit character in 'fronte sua aut in manu sua dextra; ^ et hic
bibet de indignatione dei, quae mixta est mera in calice irae eius 10. et
cruciabitur in igné et sulfore in conspectu angelorum et agni. 11. Et fumus
et cruciatus eorum in saecula saeculorum ascendit (c. 44 etc. 133) et non
habent requiem die ac nocte, qui adorant bestiam et imaginem eius et
qui accepit character nominus illius (c. 44). ... 13. Et audivi vocem
de caelo dicentem mihi: scribe: beati mortui qui in domino moriuntur.
Amodo etiam dicit spiritus ut requiescant a laboribus suis. Opera enim
eorum sequuntur eos (c. 96). . . .
XVII. 15. Aquae, quas vîdesti, ubi meretrix sedet, populi et turbae
et gentes et linguae sunt (c. 130). . . .
XVIII. 4. Et audivi aliam vocem de caelo dicentem: exite de ea,
populus meus, et ne communicetis peccatis eius, et de plagis eius ne acci-
piatis. 5. Quia adpropinquaverunt peccata eius usque ad caelum, et me-
moratus est deus iniquitates eius. 6. Redidite ei sicut et ipsa reddidit, et
duplicate duplicia secundum opera eius; in calice quo miscuit, miscite ei
duplum ; 7. et quantum magnificavit se et luxoriata est, tantum date ei tor-
mentum et luctum; quia in corde suo dicit: sedeo regina et vidua non
sum, et luctum non video. 8. Propterea una hora veniet plaga eius mors
et famis et luctus et igné cremabitur, quoniam fortis est dominus deus,
qui iudicat eam (c. 133). . . .
XX. 12. Et vidi mortuos pusillos et magnos stantes in conspectu
sedis. Et libri aperti sunt, et alius ^ liber apertus est, qui est vitae, et
iudicati sunt mortui secundum ea quae scripta sunt in libris et secundum
Opera sua. 13. Et dedit mare mortuos qui fuerunt in ipso et mors et
infernus dederunt [qui]' in ipsis, et iudicati sunt singuli secundum facta,
sua (c. 27). . . .
XXI. 8. Dubiis autem et infidelibus et abominandis et homicidis et
adulteris et maleficis, et idolis servientibus et mendacibus, pars illorum in
stagno ignis ardentis et sulfore, quod est mors secunda (c. 26). . . .
XXII. 15. Foras canes et malefici et adulteri et idolis servientes (c.
117). .. . 18. Testor ego omni audienti verba prophetiae libri huius: Si
quis adiecerit supra haec, inponet deus super eum piagas, quae scriptae
sunt in hoc libro; 19. et si quis abstulerit verba prophetia libri huius,
auferet deus partem eius de ligno vitae de civitate sancta (c. 84). . . .
* Cap. 133 omisit dextra, 2 in Cod.: aUi, * Ita in editione Maiana.
52 J. BELSHEIM. H.-F. Kl.
Incipit ordo capitolorum.
De divinis scripturis No. i— 144.
1. De uno deo. 2. De distinctione personarum patris et filii et spi-
ritus sancti. 3. De spiritu sanctu. 4. De dilectione domini. 5. De con-
versione et contemptu saeculi. 6. De timoré. 7. De bono pads et cari-
tatis. 8. Quod ubique sit dominus. 9. Quod noverit dominus occulta
cordis. 10. luste iudicandum. U. Bene faciendum pauperi et non pigne-
randum. 12. Bene faciendum viduae orphano et advenae. 13. Non
retinendam mercedem mercenarii. 14. Non laedendum infirmum. 15. Non
ambulandum in dolo vel hypocrisi. 16. Non reddendum malum pro malo.
17. Remittendum fratri quod in fratrem deliquerit. 18. De cavenda seduc-
tione malorum. 19. De honorandis sacerdotibus vel ministris. 20. De
honorandis parentibus. 21. De filio superbo. 22. Non prodesse then-
sauros iniquis. 23. De poenitentia. 24. De eleemosynis. 25. Semper
orandum. 26. De ira dei et iudicio venturo. 27. De resurrectione. 28.
De tribulationibus et probatione iustorum. 29. Quod non maneat dominus
in his qui a praeceptis eius deviaverint. 30. Non superandum servum
dei detractione malorum. 31. Non detrahendum. 32. De correptione
et disciplina. 33. De praevaricatoribus. 34. De superbia. 35. De man-
suetudine. 36. De patientia. 37. De humilitate. 38. De sapientia. 39. De
conversatione iuvenum. 40. De peierandum.^ 41. Noniurandum. 42. Non
dicendum falsum testimonium. 43. Non mentiendum. 44. De interdictu
idololatriae.^ 45. De fornicandum. 46. De negligentia sacerdotum. 47.
De sanctificatione sacerdotum. 48. De sanctificatione populi. 49. De con-
tentione vitanda. 50. De pseudoprophetis et haereticis vitandis, vel con-
tentionibus vitandis legis. 51. De continentia oris. 52. Fugiendum ebrie-
tatem. 53. Mulieris malitiam esse vitandam. 54. Quod tonitrua, pluviae, cor-
ruscationes, grandines, pruinae, nives, venti, fulgora et nubes a domino sint.
* In Cod.: pert'endum, * in Cod.: idolatriae.
1 899- No. 2. FRAGMENTA SPECULT— ORDO CAPP. 53
55. Non lustrandum. 56. De factura mundi et quod a deo ex nihilo
facta sint omnia. ^ 57. Quod tenebrae a deo creatae sint. 58. De ho-
micidio casuali.^ 59. Décimas et primitias frugum vel omnium remm
praecepto legis ecclesiae dan oportere. 60. Instanter parvulos emendan-
dos. 61. Sanctorum conversatione et tractatui adhaerendum. 62. Non
accepiendas usuras. 63. Quod negotiator mendacio carere non possit.
64. Dupplicia pondéra non liabenda. 65. Vota deo statim solvenda. 66.
Non stulte ridendum. 67. Non accipiendum testimonium testis unius.
68. Non induendas vestes viri a muliere, neque mulieris a viro. 69. Non
inputari peccatum parentum filiis, neque foliorum parentibus. 70. Nu-
triendos a parentibus in timoré domini filios et non provocandos ad iram.
71. Seminandam ante iustitiam et postea metendos fructus eius. 72. In
mortuo lacrimas producendas. 73. Neminem esse sine peccato. 74. Non
furandum. 75. Non gloriandum in sapientia mundi. 76. Non anbiendos*
honores. 77. Quod qui hominem dei spernit, dominum spernit.* 78.
De oboedientia. 79. Pusillianimem non scandalizandum. 80. De laude
virginum. 81. De concordia coniugali et habitu mulierum. 82. De sanc-
titate et opera viduarum. 83. Exemplo apostolico manibus laborandum.
84. Altiora, quum iubetur, scrutari non oportere. 85. De ieiunio. 86.
Hominem exemplo formicae vel apis sine pigritia operari debere. 87. Sine
timoré hominum mandata dei praedicanda, 88. De stulto. 89. Iracun-
diam deponendum. 90. Quod homo a deo factus, huius genus vel na-
tura dicitiu-, cuius opus fuerit imitatus.^ 91. Sapienter respondendum
verbum interroganti. 92. De servo fideli et commonitione dominorum.
93. De commonitione servorum. 94. Oboediendum in id quod iustum
est regibus et potestatibus saeculi. 95. Lumen itineris nostri in timoré
domini esse legem dei 96. De morte iustorum. 97. De morte iniquo-
rum. 98. De avaritia. 99. De sacrificio spiritali. 100. Quod unusquis-
que suo opere iudicetur. 101. Quod dominus in suo arbitrio reliquerit
hominem, nee velit quemquam perire. 102. De tristitia delicti.^ 103.
Quod in baptismo omnia dimittuntur, et quod in novitate vitae anbulan-
dum'' sit. 104. De substantia dei. 105. Adsumenda arma spiritalia con-
tra nequitias spiritales. 106. Faciendum prius et sic docendum. 107. Non
habendum spem in homine. 108. Consolandos® lugentes vel visitandos
infirmos. 109. Non dicendum malum, bonum, neque bonum malum. 110.
Abstinendum deliciis Ul. Eripiendos positos in tribulationibus. 112. Vineam
appellari hominem, populos vel gentes. 113. Quod sancti homines in
similitudinem nubium^ sunt vocati. 114. Quod homines arborum ferant
imaginem. 115. Non murmurandum. 116. Homines in similitudinem
stellarum vocari. 117. Homines malos canes vocari. 118. Quod domus
vel templum homo ipse dicatur. 119. Lumbis spiritalibus hominem debere
esse praecinctum. 120. Homines montes vel campos vocari. 121. Quod
1 In Cod.: otnnis. ^ in God. addet: »Non contingendis proximisc teste Mai. ' in
Cod. : pro ambiendas. * in God. : sperncs. • in God. : emitaius. ® in God. : deitcti, ' pro
amb. * in God.: consulandos. ® in Cod.: avium.
54 J. BELSHEIM: FRAGMENTA SPECUU—ÜRDOCAPP. H.-F.KI. 1899. No. 2.
spiritus inmundi vel vitia, montes colles, bestiae, aves, petrae, gentes,
lapides, spinae nuncupentur. 122. Quod non sit aequalis omnis sanctus
deo. 123. Quod angelorum custodia uniamur. 124. Hominem muncu-
pari parietem. 125. Sanctos^ homines spiritali cibo vel poculo satiari.
126. Aquam et ignem populos vel vitia nuncupari. 127. Quod vocatus ad
fidem, retro redire non debeat. 128. Quod zabolus^ angelus a deo fuerit
factus et postmodum transgressione mutatus. 129. De similitudine cervi.
130. Quod populi aquae dicantur. 131. De fontibus domini. 132. Quod
aquae sunt super caelum. 133. De ebrietate et calice irarum. 134. Quod
dominus deus hoc nomen habeat. 135. Hominem dei vocari terram deli-
ciarum. 136. De volpibus. 137. De hospitalitate. 138. Homines mes-
sem vel fruges nuncupari. 139. Uxorem, excepta causa adulterii, non
dimitendam. 140. De tabernaculo. 141. De pedibus lavandis. 142. Om-
nia in gloriam vel in nomine dei esse facienda. 143. De sancta vita
samuhelis et pauli apostoli. 144. Quod dominus fons vitae sit.
^ In Cod.: sancto, ^ pro cUabolus,
Trykt den 13. Juli 1899
Gamalt trøndermaal
Upplysningar um maalet i Trøndelag fyrr 1350
og ei utgreiding um vokalverket
Av
Marius Hægstad
Videnskabsselskabets Skrifter. II. Historisk-filosofiske Klasse. 1899. No. 3
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Kristiania
I Kommission hos Jacob Dybwad
Grøndahl & Søns Bogtrykkeri
1899
Fremlagt i den historisk-filosofiske Klasses Møde 14de April 1899 *f Joh. Storm.
Innehald.
Sida.
Innleiding § i — 25 q
1. Gamall-norsk ; nokre gamle norske rnaalføre § i — 10 . 9
2. Maalet i gamle trøndske diplom § 11 — 20 13
3. Meir minneskrift paa gamalt trøndermaal Ç 21 21
4. Endaa tri skrifter §22 28
5. Samandrag § 23 — 25 29
Ljodlæra 5 26 — 132 31
1. Ljodteikn og Ijod § 26 — 55 31
I Ljodteikn § 26 — 28 31
II Um vokalarne §29-38 31
III Um konsonaatarne § 39 — 46 34
IV Utsyn yver Ijodarne § 47 — 49 38
V Ljodlengd — Ljodtrykk — Tonelag §50 — 55 40
2. Vokalverkct § 56-131 40
I Ljodsprang § 56 — 63 40
II Ljodhove i stavingar med sterkt ljodtrykk § 64 — 109 ... 43
1. Gamall yvergang § 64 — 66 43
2. Ljodbrigde § 67 — 72 44
A. Fyrr-nordisk ljodbrigde (ved a og i) § 68 — 69 . • • 44
B. Nordisk ljodbrigde ved i og i R § 70 — 71 .... 46
C. Ljodbrigde ved -ß § 72 50
D. Ljodbrigde ved ?e (ti;) § 73 — 76 50
K. Samansett ljodbrigde ved w § 77 — 78 53
F. Etterljodbrigde ved -i § 79 58
3. Ljodbrot § 80 — 85 59
4. Ljodjamning § 86 62
5. AttCrsyn og utsyn § 87 — 89 Ô3
Sida.
A. Sterana for vokalutviklingi § 87 — 88 63
B. Den fyrste større skilnad miliom austnorsk og vest-
norsk 5 89 . 63
6. Ymse vokalskifte § 90 — 100 65
7. Samandraging av grannevokalar §101 — 103 71
8. Vokallengjing § 104 — 106 72
9. Vokal-stytting S 107 73
10. Brigde i stavingslengd 5 108 — 109 74
III Ljodhøve i stavingar med lint Ijodtrykk § 110 — 131 . . . . 76
1. Stytting av vokalar S^^^ 76
2. Endingsvokalar i garaalt trøndermaal S ^^^ 77
3. Ljodsarahøve S'^^ 78
a. Aalmenne reglar J 112 — 113 78
b. Ljodsamhove i Hm. & Post. § 114 79
c. » - Hora. § 115 80
d. » - Ols. S 116 80
e. » - Didr. §117 81
f. » - Tub. & 118 82
g. » - l'ag. S 119 82
h. » - Gskr. S 120 83
i. » - Ra. 47 S 121 83
j. » - Ein tale § 122 83
k. » - diplomi S -^23 84
4. Andre vokalskifte i Ijodlinne stavingar § 124 — 125 ... 90
5. Halvljod S 126 91
6. Synkope og apokope § 127 — 131 92
IV Samandrag § 132 95
Rettingar.
rad 15 ovanfraa stend svarer istf. svarar
— » bit^öta » bitöia
— er alhnugi uppført miliom former med u istf. w.
— stend giavall istf. giavtiU
— » uppkomi » uppkomet
— byr eks. Halsy)ihim gaa ut og takast med i S 75» 4«
66, noten nedst paa sida. Med umsyn paa fyrstekonsonanten i tert
(fart) smlk. fen (tan) pron. dem. m. f. (n). < gnorsk Penna
(panna) Bindalen (paa rom der klokka vert kljWc),
Sida
I
rad
Ï5
—
35
—
16
—
46
—
5
—
51
—
8
—
52
—
20
—
53
—
18
Fyreord.
Det er ei kjend sak at dei norske maalføri hev vaksét fram av
gamall-norsk. Men korleis den gamall-norsk saag ut og korleis denne
vokstren var, kva tid dei ymse yvergangar paa dei ymse rom hev
gjenget for seg, og orsakerne baade til desse og dei mange brigde og
avvik elles i maalføri, er enno helder litet utgreidt og endaa mindre
kjent.
Ein skal ikkje ha sysla lenge med bygdemaali vaare fyrr han
uppedagar, at der er ymse former (ord og endingar), som ikkje beint
fram Ijodrett let seg greida ut fraa den gnorsk som me vert kjende
med i den normalisera formi i dei aalmenne utgaavor av gnorske
skrifter; dei krev andre upphavsformer alt i gnorsk tid. Vestl. tiirr,
adj. er gnorsk purr; men at den trøndske form tvr skal hava same
upphav er vandare aa greida, daa vokalen i andre slike Ijodlag i ny-
trøndsk (til eks. dvr, spvr) svarer til gnorsk y; greidare vert det naar
me veit at ordet paa gnorsk i Trøndelag ogso heitte pyrr; — vestl.
çnnçr pron. f. er gnorsk çnnur (og çnnor), men nyformerne annor og
anna er gnorsk (austnorsk) anmir; — austn. /rø, s.n. sovn ell. somn
s.m. er ikkje »innførde« danske former for dei norske fræ, svevn, men
frø hev Ijodrett vakset fram av den gamle austnorske form frio
i^frief > frø) som i Trøndelag finst skrivet frø alt ikr. 1250, og svevn
hev heitet sømn i austn. alt i det I2te hundradaaret I Stod herad
(Nord-Trøndelag) segjer dei smtru, siilu*, turu, miku, boso, ko]o, holo
— alt såman s.f. med stutte stavingar — som ikkje kann hava sin nær-
maste grunn i dei aalm. gnorske former med endingi -n, naar orsaki
til utjamning! skal liggja i den siste vokalen i ordet; grunnen til vokal
* Den »tjukke 1« med sine avbrigde i bygdemaal og Ijodlag vert her
skriven I, undt. framfor dental, der det vert skrivet r : därn (o : dalen).
Vid.Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1899. No. 3. I
MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
skiftet vert med ein gong klaart naar me veit at i Trøndelag heitte
desse ordi paa gnorsk Ijodrett: snaru, sualu, puarUj vilai, "^boso, holo.
holo; — i det same herad hev hygd i plur. hygdi, men nå] heiter naie;
dei aalm. gnorske former hygdir og nållr gjev ingi grein um grunnen
til desse ulike endingar; men naar me veit at gnorsken i Trøndelag
hadde hygöir, naler, vert den nærmaste grunnen til skilnaden klaar.
Ein kunde nemna eit utal med slike eksempel.
Det norske maal hev kløyvt seg i maalføre so langt attende som
minneskrifterne røkk (fyrr 1 200), og venteleg endaa fyrr. Og kjennskap
hertil vil — som ein ser av dei nemnde eksempli — i mange høve
vera reint naudsynleg og alltid til stor rettleiding, naar me skal greida
ut dei ymse former i maalet vaart no.
Um fram dette vil ei nærmare gransking av vaare gamle maalføre
læra oss aa kjenna betre vaart maal si stoda millom dei andre nordiske
maal. Det vil millom anna visa seg at den tidlege skilnaden som den
nye vitenskapen gjer millom gnorsk og islandsk i den eldste litteraturtid
som tv^o serskilde maal, ikkje hev feste i røynlege høve; islandsk i
den tidi viser seg aa vera eit sudvest-norsk maalføre ; der var i det 1 3de
hundr. mykjet mindre skilnad millom islandsk og maalføri i Sudvest-
Norig enn der var millom desse og maalføret til eks. i Trøndelag.
Med den same rett som ein set upp islandsk som eit serskilt maal,
kann ein setja upp maalføri i Vestfold, Agder, Rogaland og fleire som
serskilde maal. Paa den maaten vilde me faa mange maal i Norig,
men maatte slaa ein strik yver norsk. Dette vonar eg aa faa tilføre
til aa prova sidan. Her skal eg berre nemna at alle dei merke som
Noreen's Altisl. und Altnorw. Gramm,* reknar upp som sereigne for
islandsk i den nemnde tid, finn me ogso i ikkje faa gamle skrifter i
heimlandet, undt. Jd, hn og hr i framljod (som ogso finst, um enn
sjeldan), men dette undantak vert vel litet til aa byggja eit serskilt
maal paa. Likskapen millom alle norske maalføre — i vissa fram til
fyrstningi av det 14de hundr. — fraa Jamteland til Island og Hjaltland,
og fraa Haalogaland til Agder, er so stor — samstundes med at dei
alle greidt og samrøystes skil seg ut fraa austnordisk — at der ikkje
med nokon rett kann vera tale um meir enn eit norsk maal i den
tid, so lenge som det vert gjort skil millom maal og maalføre (dialekt).
Elles vel det beste arbeid me hev [)aa dette umkvcrvc. — I skip-
naden av framsyningi i sjolve Ijodlæra her i boki hev eg paa mange
stader fy Igt Noreen.
1899. No. 3. MARIUS HÆGSTAU.
Eg hev i mange aar samla upplysningar — mest or Dipl. Norv.-
— um norske maalføre i millomalderen, og legg hermed fram ei utgrei-
ding um vokalverket eller det vigtugaste av Ijodlæra i trøndermaalet*.
Eg hev valt dette maalføre,
for di det skil seg mest ut fraa den aalm. gnorsk,
for di diplomi fraa Nidaros i det 13de hundr. er meir like inn-
byrdes enn brevi fraa ymse andre stader og soleis gjev eit
tryggare grunnlag for granskning,
for di me maa tru at maalet i Nidaros, som i den eldre tid var
det vigtugaste kulturcentrum i landet, hadde ein vyrdnad
og gildskap som maatte hava stor innverknad paa skrifti
elles i Norig.
Det hev ikkje voret rumt med tid til dette arbeid. Det er gjort
i fristunder, noko no og noko daa — stundom med lange millombil —
paa grunn av anna vigtugt dagsverk. Dette ber daa ogso arbeidet
merke av.
Min bustad hev voret langt burte fraa dei stader der dei upp-
havsskrifterne er gøymde som er nemnde i boki og som — serleg for
diplomi sitt vedkomande — kunde trenga til eit gjenomsyn.
I den Statistik .som er gjeven, gjer eg ikkje krav paa aa vera til
punkt og prikk grannvar. Eg hev notera formerne ettersom eg vart
deim var, og sidan talt upp etter notatet. Noko mistak som kann ha
innverknad paa endelykten, trur eg like vel ikkje der .skal vera.
Innleidingi hev til formaal aa skilja ut det maalføre eg vilde um-
handla, og eg hev difor skrivet henne so, at lesaren skulde kunna
fylgja den vegen eg hev gjenget for aa naa maalet. Kann henda fram.
syningi paa grunn av dette hev vortet brcidare enn det var torv ti'
for aa vegsyna lesaren.
Det var upphavleg mciningi a a taka med konsonant verket i
denne boki. Men arbeidet hev alt vortet stort nok, so den bolken fær
koma sidan.
Men um her soleis er noko aafaatt, vonar eg like vel at boki
kann gjera nytte. Emnet — so tykkjer eg sjølv — var i det store
greidt, so tvilsmaali kunde ikkje vera rett mange eller store etter høve.
Og den skapnaden det gamle maal i Trøndelag etter dette hev havt,
maatar so godt med maalet i denne landslut no, at inkje er vissare
* Maal vert her og mange stader i boki bruka istf. maalføre, daa det er
meir lettvint.
1*
MARIUS IIÆGSTAG. H.-F. Kl.
enn at ny trøndsk hev runnet upp fraa gamall- norsk med sin eigen
naturlege vokster, utan at framande maal hev havt innverknad paa
gangverket eller organismen.
I rettskriving! av landsmaalet (Aasens normalmaal) som er bruka
i teksten, hev eg fylgt dei grunnsetningar som eg hev framhaldet i eit
framlegg til kyrkjedepartementet um rettskrivingi av landsmaalet i
skulebøker.
f. t. Kristiania i februar 1899.
M. H.
Avstyttingar etc.
Ark. f. n. fil. = Arkiv for nordisk filologi; mange band; no hovud-
redaktør Axel Kock; Lund.
Asl. B. ell. A. B. = Aslak Bolts jordebog, P. A. Munch; Kr.ania 1852.
Bari. = Barlaams ok losaphats saga, R. Keyser og C. R. Unger; Kr.ania
1851.
Bj. = Bjarkøretten i Norg. gml. love, B I; det store tal etter er kap.,
det litle er lina ell. radi.
Dansk-Norskens lydh. = Dansk-Norskens lydhistorie, Alf Torp og Hjal-
mar Falk; Kr.ania 1898.
Didr. = Saga fiflriks konungs af Bern, C. R. Unger; Kr.ania 1853; det
store tal etter er kap., det litle er radi (berre fyrste hand).
D. N. = Diplomatarium Norvegicum; romartalet er bandet, det store
tal baketter er nummer paa brevet, det litle er radi.
E. = Ældre Eidsivathings Kristenret i Norg. gml. love, B I; tali gjeld
kap. og rad.
Eb = Perg. Codex 68 qv. Arn. Magn., bruka som variant i landslogi i
Norg. gml. love, B II.
Ein tale = En Tale mod Bi.skoperne, Gustav Storm; Kr.ania 1885; ^'i
etter gjeld sida og rad.
Fag. = Fagrskinna, Munch og Unger; Kr.ania 1847; ^^li gjeld dei tvo
sidor av facs. i utgaava.
Fb, Fe, Fd, Fe = Frostatingsvariantarne i »Nyere Landslov« i Norg.
gml. love, B II.
G = Ældre Gulathingslov i Norg. gml. love, B I; tali etter gjeld kap.
og rad.
Gskr. = En gammel Gildeskraa fra Trondhjem, Gustav Storm i »Sprogl.
historiske studier, tilegnede professor C. R. Unger« ; Kr.ania
1896. — Facs. hev eg samanhaldet med orig. i riksarkivet.
Tali gjeld sida og rad i upphavsskrifti (ell. facs.).
MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Hm. = Heilagra manna søgur, C. R. Unger; Krania 1877; tali gjeld
sida og rad*.
Hom. = Gammel norsk Homiliebog, C. R. Unger; Kr.ania 1874; tali
gjeld sida og rad.
L = Nyere Landslov i Norg. gml. love, B II; tali gjeld bolk, kap.
og rad.
Na. = Variant Na i »Den nyere By-Lov« i Norg. gml. love B II.
Ngl. = Norges gamle Love; Kr.ania 1846— 1895.
Nie. forn. = Norske Fornlevninger, N. Nicolaysen; Kr.ania 1862 — 1866.
Noreen = Altisländische und Altnorwegische Grammatik, Adolf Noreen;
Halle 1892.
Ol.s. = Olafs saga hins helga, R. Keyser og C. R. Unger; Kr.ania
1849; tali gjeld sida og rad.
Oplysn. Rygh = Oplysninger til trondhjemske Gaardnavne, II, O. Rygh.
Særtryk af det Kgl. norske Videnskabers Selskabs Skrifter 1892;
Trondhjem 1893.
Oversigt trd. dial. = Oversigt over de trondhjemske dialekters slægt-
skabsforhold, Amund B. Larsen. Særtryk af det Kgl. N. Vid.
Selskabs Skrifter for 1885.
Post. = Po.stula sögur, C. R. Unger; Kr.ania 1874. — Statistiken gjeld
dette bladet og dei tvo blad i Hm. tilsaman.
Ra 47 = Fragment 47 i riksarkivet, uprenta frostatings variant av lands-
logi; tali gjeld sida og rad.
Tub. = Tübinger fragmenti av den gamle frostatingslog i Norg. gml.
love, B V; tali gjeld sida og og rad i facs.
U. I = Indskrifter fra middelalderen i Trondhjems domkirke, Dr. Ingvald
Undsct; Kr.ania 1888.
Ældr. Fr. = Ældre Frostathingslov i Norg. gml. love, B I. Tali gjeld
bolk, kap. og rad.
aalm. = aalment aplm. (aplf. apln.) = akkus. plur.
ak. - akkusativ mask. (feminin, neutr.)
apl. = akkus. pluralis asg. = akkus. singularis
* NB: Hm. 207 — 209 gjeld um B II; 269 — 271 gjeld B I. Statisti-
ken gjeld baadc desse bladi og bladet i Post. tilsaman.
1 899- No. 3.
GAMALT TRØNDERMAAL.
asm. (asf. asn.) = akkus. sing. mask,
(feminin, neutr.)
b. f. = bundi (bestemt) form
dat. = dativ
dpi. = dativ pluralis
dsg. = dativ singularis
dsm. (dsf. dsn.) = dat. sing. mask.
(feminin, neutrum)
f. = feminin
gen. = genitiv
geng. = gamall-engel.sk (angelsak-
sisk)
ght. = gamall-høgtysk
gn. = gnorsk = gamall-norsk
gpl. = genitiv pluralis
g.samn. = gamall samnordisk (ur-
nordisk)
gsg. = genitiv singularis
gsm. (gsf. gsn.^ = genitiv sing.
mask. (feminin, neutr.)
gtr. = gamall-trondsk
Innh. = Innherad, bygderne inne
i Trondheimsfjorden
m. = maskulin
midn. = midnorsk (motsett gtr. og
ntr.)
m. st. = mange stader
m. u. p. = med umsyn paa
n. = neutrum
nom. = nominativ
npl. = nom. pluralis
nplm. (nplf. npln.) = nom. plur.
mask. (feminin, neutrum)
nsg. = nom. singularis
nsm. (nsf. nsn.) = nom. sing. mask.
(fem. neutrum)
ntr. = nytr. = ny-trøndsk
NTr. = Nord-Trøndelag (d: Nordre
Trhj. amt)
nyn. = nynorsk (norsk folkemaal ;
stundom ogso = landsmaal)
o. fl. = og fleire
o. s. fr. = og so frametter
p. = part. = particip
pi. — pluralis, indikativ imperf.
pki. = pluralis, konjunktiv imperf.
pkp. = pluralis, konjunktiv prae-
sens
pl. = pluralis
pp. = pluralis, indikativ præsens
pr. = pron. = pronomen
prp. = præposition
r. = register
s.f. = substantiv feminin
sg. = singularis
si. = singularis, indikativ imperf.
sj. = sjåa
ski. = singularis, konjunktiv im-
perf.
skp. = singularis, konjunktiv præ-
sens
s.m. = substantiv maskulin
.smlk. = samanlikna
smn. = samansetning
sms = same stad (d : same skrift,
diplom etc.)
s. n. = substantiv neutrum
sp. = singularis, indikativ præ-
sens.
STr. = Sud-Trøndelag (d: Søndre
Trhj. amt)
ub. f. = ubundi (ubestemt) form
undt. = undanteket
upph. = upphavleg, upphavsmann
(»ud.stcder«)
u. st. = utan stad
8 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Andre avstyttingar vil ein skyna utan utgreiding eller av saman-
hengen.
Citat fraa nynorske maalføre er i det heile skrivnç med Storms
Ijodskrift, der eg kjende meg trygg paa uttalen, elles med Ijodteikningi
i Aasen's og Ross's ordbøker, som i dette høve er nemnde. — Um
»tjukk 1« sjåa noten i fyreordet.
Eksempel fraa nyare gardsnamn i Trøndelag er mykjet tekne or
»Oplysninger samlede til brug ved matrikelens revision« i riksarkivet i
Kr.ania. Der som uttalen her i boki vik fraa uttalen i desse oplysn.,
hev eg bygt paa eigi røynsla.
Innleiding.
I. Gamall-norsk; nokre gamle norske maalføre.
1 . Gamle runinnskrifter, som er spreidde vidt yver Norig, Sverike
og Danmark, lærer oss at folki i alle desse landi ein gong hev tala det
same maal. Dette maalet, som me kann kalla urnordisk, eller gam alt
samnordisk (gsam.), høyrde til den germanske grein av den store
indoeuropeiske maalstomnen.
2. Det samnordiske maalet heldt seg ubrigt til vel 700 aar etter
Kristus. Daa kom vikingtidi, og i dei tri hundrad aar deretter til burt-
imot aar 1000 vert det so store og ulike brigde paa maalet i dei
nemnde landi, at ein kann skilja millom maalet i Norig, vestnordisk,
og maalet i Sverike og Danmark, austnordisk. Noko lenger fram i
tidi kløyver austnordisk seg i tvo, so det vert tri maal i nordland!:
norsk, svensk og dansk.
3. Vestnordisk, eller det gamle norske maal, vart tala i Norig
og dei nybygder der nordmenner hadde bu i millomalderen : Island,
Grønland, Færøyarne, Hjaltland (Shetland), Orknøyarne, Suder-
øyarne. Man, sume stader i Irland og nord i Skottland. Til
det norske maalrike paa fastlandet høyrde, umfram det som no politisk
er Norigs rike, ogso Bohuslen, Jamteland, Herjedalen, og truleg
sume stykke elles av Nord-Sverike.
4. Nordmennerne var soleis spreidde utyver ei stor vidd av nord-
landi. Millom nybygderne i vest og morlandet breidde seg ut eit stort
og vilt hav; og heime i Norig var det nøgdi av høge fjell og djupe
fjordar, lange skogheidar og aude fjellvidder, ofte ufarande, som skilde
dei tunngrendte bygderne fraa kvarandre. Attaat dette kom ogso, at
um endaa landslaget paa dei fleste stader var mykjet godt det same,
nemleg fjell-land, so var det like vel ikkje so liten skilnad paa verlag
10 MARIUS HÆGSTAD. H.-Fl. Kl.
Og livskaar i det vidbygde rike, og dei framandfolk som nordmennerne
paa dei ymse kantar av riket hadde samkvæme med, var ogso so ulike,
at folket, og dermed maalet, fekk ein annan paaverknad i vest enn i
aust, og ein annan i nord enn i sud. Det er sjølvsagt at tungemaalet,
som alltid er i rørsla og difor jaitit skiftelegt, ikkje i lengdi kunde
halda uppe den same klang og tone og form paa so vidskilde rom og
i so ulike tilhøve.
5. Korleis gamall-norsken hev voret i den fyrste tidi etter aar
lOOO, er det ikkje lett aa faa nokor klaar vitring um, daa dei vigtugaste
vitnesburdar me skal døma etter, er nokre faa innskrifter med runer av
ei (ny) runerad, som dertil berre hadde i6 teikn til aa skriva alle
Ijodar med.
6. Dei eldste minnesmerki som gjev oss greid kunnskap um
gamall norsken, er fraa slutten av det I2te liundradaarct, eller kringum
aar 1200, mest handskrifter fraa Norig og Island, som er skrivnc med
latinske bokstavar, men ogso nokre innskrifter med dei yngste eller
stungne runer.
7. Her er nokre prøvor paa gamall-norsk fraa tidi kringum 1200.
a. Or ei gamall norsk homiliebok.
(Noko elter 1200; hdskr. fraa Norig).
Messohald sette drotten Jesus, pa er hann gerde or brande oe or
vine hold sitt oe hlod, oe gaf at hergia postolom sinom scirdags aptan,
oe hand peim emhætte at fremia i sina minning, Padan of er sagt i
fornre swgoj at Melchisedech kennemadr guds liuanda Jcërde i Jorn giiài
hrauö oc vin, at pat var pegar he^it aj helgom anda, at pes kyns forn
mynde guôi verda pægelegost til aflausnar synda peirra manna, er søme-
lega føre med peire pionosto. En sua segia helgar høer, at Petrus postole
hatte fyrstr manna messo sunget i Antiochia. Padan af toko fleire
postolar messohått at Jremia. Peir qvodo yfir hraxide oe vine pan ord^
sem drotten vår qradj pa er hann snere pri f hold sitt oe hlod, oe leto
peir par fylgia drotenlega høn, pa er Pater noster heitir. Sidan toko
helger jiafar oe adrer hofodkenneme)tn at lata losa at messo pistola oe
heilog gudspiolL
(Cod. Arn. Magn. 619 qv. udg. af C. R. Unger, Chr. 1864.
Gammel norsk Homiliebog; sid. 20215 — 2035).
Ein vil leggja merke til at alle endingar her er regelrett e og 0,
der nyisl. hev i og n, og at ?e-ljodbrigde av a er gjenomført, cndaa n
l899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. II
er halden i næste staving (swgo, hofoô). — Einaste undantak er gndi,
heith\ yfir, minning.
b. »Reykjaholts måldagi«. (iste hand).
(Millom 1 178— 1 193; hdskr. fraa Island).
Til kirkio hgr trwkidhoUe heima land mep ollom lands nyttom ]^ar
jylgta hyr tottogo gripungr tuevetr. xxx. a. oe hundrdp. par hgr Ul fim
hhtter. grimsar alrar en prir huet^a undan 7iema pat es munnu teba.
pat es Jdawpa garpr air. oe prir Muter ar ennar Jgr norpan mipherg.
en ftorgongr en huerjr fra. par fylger oe fiorpongr haorgs Jiyhar stpan
es settungr es af teken oe ostemma at raiipa vats ose. par fylgia liestar
pnr enge verre an xnn aurar. par Imerfr oe til selfor ikior mep ovepe
pcirre es par fylger at helfninge oe ajretr ahnitafiarpar hepe. oe itoc
pau es han a. tfaxa dal, oe geitland mep scoge. Scogr isandale mpr
fra sclakkagile umh scala tofst, gengr mark fyr nepan or stetnom peitn
es hetta klofningar peir standa vip sandals 0. ok par up afialshrun.
par fulger oe scogr ipuerar hp at vipa til sels. torfscurpr i steinporsstapa
land. Sålds sæpe mpr fort.
(Udg. photolithogr. af Kålund og fl. Kjøb. 1885; sid. 18).
Ogso her er endingarne regelrett e og 0; einaste undantak er:
gripungr, settungr, helfninge, klofningar; w-ljodbrigde av a, um 71 er
halden : ollom.
c. Or Arnm. 310 qv. (noko etter 1200).
Sua er fagt at pau Ola/r konungr oe pyri. hrotning attu fon
agetliga f"8^i^ oc var j hanyi fkirSr med harallèz napni. oe var hann
heitiN ept?V po^ur hennar. hann hapöi micla aft ap konungi oe èrotmwgu.
oc hugpu menn gott til at hann myn | éi ftio2na riki eptn* poou^" Hn. oc
hap8i polkit micla elfca; a honum. en | hann lip8i varla eitt ar. oc var
hayin pa num//?« ap peffa heimf lipi i eilipa èyrO |
P. Groths utgaava Kr.ania 1895 (s. 87).
Her er endingar i og u; — zf-ljodbrigde av a (po8ur).
d. Eldre gulatingslog kap. 85.
(Ikr. 1200; hdskr. fraa Norig).
Nu ef a rennr milli bæa. oc ero fiscar i. pa eigu halfa kvarer til
miårar. ef peir eign sva iorå tveim m^gin. Nu ef a hrTjtr annarstvçggia
iorö. pa a så å er iord åtte. er hon braut, en hinn a granda eftir pingat
til sem hon var medan ei' hon rann rett. Eng i seal firt odrum spilla
ne veiåi stod banna, ef hann hefir at fomo fare haft. En hvçrvitna
12 MARIUS HÆGSTAD. H.-Fl. Kl.
pess ei' menn eign la^ a. pa seed hvçrr gçra vçiôi vel i sinni a. oe gçra
sva po at fiscar mçge Jara upp at a hvçrri. Ganga seal goög^e til
fiaUz sem til fioru ef genget vill hafa. En sa maör er gçrôir firi. pa
seolo peir er firi eigu gera honom fimtar stemnu af pingi at briota or
ef at ulognm er igorr.
(Ngl. IV, Facs. XV b).
Her endar surne ord paa e og surne paa i, nokre ord paa o og
andre paa u.
Dersom der i den Ijodsterke stavingi fyre stend a, å, æ (æ), er
endingi soleis e; stend det i y ei y e, vert det i, oftast ogso etter e (ç)
(Ijodbrigde av a).
Dersom der i den Ijodsterke stavingi fyre stend o, vert endingi o;
stend det ei eller ç, vert endingi u. Etter e (ç) (Ijodbrigd a) er det n
(stemnu)y elles o (ero).
Eit slikt regelrett skifte av e og (, o og u i endingi kallar me
Ijod-samhøve.
Her er ogso ?/-ljodbrigde av a, um u er halden: odnim, ulognm,
fioru.
e. Or ein legende.
(Fyrr 1200; hdskr. fraa Norig).
Da gec sidlljr drotten ifuir sio lærjætr sva sem a lande, pa es
han t)as licamr Oe haud han Petro postola sinnm at ganga å sio till
sin. En pat er hann væitti postola sintim. Dat rna hann væita mer
hinum 0 minsta præle sinum. En pa er hann petta mælte, pa far hann
till Tiarnarennar med jarle. Oe med otallægom lyd oe fiolda Hors. En
han oe hafåe eros mare gort fyrir ser a vatnene. Da gec han a tiorn-
nena ut sva sem a pyrri jar au eåa a lande. En pa es han com ut a
tiornena miåia . pa sættise han nidr. Oe eallade padan a jarlen oe a
allan lyd oe mælte sua. Ef noeeor dua er i guåum yårum Eåa ydr
sialfum er noeeor stranst (!) å pæim. Da ganged ér å vatnet ut æfiir
mer i namfne pæirra. At er meged oss sva syna eraft pæirra. Da
toeo atta tigir manna at blota dioflum. Oe gengo diarflega id å vatnet,
oe suecu pegar aller sem hly. En engell gud (!) eom af himni oe skæin
Hos mildt ifuir gud (I) vin oe pislar vatt. Aller matto lioset sia. En
pæir sno æigi egellen (!) gudz fyrir lyoseno. En ængell mælte vidrr
Elasium. Gage pu aj vatne. Oe skynd till dyrdar pæirrar es per er
huin af gudi. Da ræis Blasius up oe gee en a vatne sem a lande. Oe
undradese allr lyår Hos pat er vittraöese yfuir honom. Oe hiartlæicc
1899. No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 1 3
anUts ham. En po at iarll sæe shear jartæinar (!) 'På mate han æigi
sJcilia ne scapasc (!) till truar oc æigi vildi han hæfta grimlæic sin.
(Unger: Hm. I sid. 269 — 70).
Her er regelrett Ijod-samhøve (ell. vokalharmoni) millom endingarne
e og Î, 0 og u; inkje w-ljodbrigde av a, naar ti er halden.
8. Av desse prøvor lærer me at der alt kringum 1 200 hev voret
nokon ulikskap i maalet paa ymse rom i det norske maalrike, i alle
fall med umsyn paa endingarne e og i, 0 og u, og w-ljodbrigde av a,
naar ti stend i næste staving, og det soleis, at i. nokre maalføre —
derimillom islandsk — hev havt regelrette endingar med e og 0, eller
i og M, og dessutan w-ljodbrigde av a, naar w er halden i næste staving;
2. andre maalføre hev havt eit regelrett skifte av endingarne e og i,
o og w, snart med ?(-ljodbrigde av a framfor halden w, og snart utan
slikt Ijodbrigde.
9. Dei gamle handskrifter gjev sjeldan grein um kven som hev
skrivet deim eller kvar dei er skrivne. Og um dei hadde innehaldet
noko meir i so maate, vilde det like vel ikkje alltid vera til trygg upp-
lysing um maaltilstandet paa vedkomande rom, daa maalet i ei hand-
skrift ikkje er bundet berre til desse høve, men likso mykjet til sume
andre, soleis kva mynster skrivaren hev lært aa skriva etter, kva maal
upphavsskrifti (originalen) brukar ofl. Det lyt difor grannare etterrøknad
til, um det skal lukkast aa faa greida paa maalføri i Norig i millom-
alderen.
10. Formaalet med dette arbeidet er aa røkja etter korleis maalet
hev voret i Trøndelag i den eldste tid me kjenner det, og finna dei
loger som hev voret raadande i umskapnaden av det.
Merkn. Med Trøndelag meiner me her næraast det gamle Trøndelag,
eller Trondheims stift no, nær som Namdalen.
2. Maalet i gamle trøndske diplom.
Ein etterrøknad.
1 1 . Me vil byrja med aa granska etter i dei brev og andre
diplom som me enno hev atter fraa gamall tid, og som er skrivne paa
heimelegt maal i Trøndelag, og me vil henta fram dei upplysningar
desse kann gjeva. I Diplomatarium Norvegicum (D. N.) finn me samla
kringum 300 slike diplom fraa aar 1200 til burtimot reformationstidi,
dei fleste — 5 settepartar — skrivne i Nidaros, og resten i ymse bygder
MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
i Trøndelag. Daa det her gjeld det eldste trondermaal, vil me fyrst
skoda paa diplomi fraa det 13de hundradaaret*.
12. Det eldste dokument fraa Trøndelag i D. N. er eit stykke
or ei jordebok fraa ikr. 1200 — D. N. XIII i. Her er:
a. regelrett Ijodsamhøve millom e og ?, 0 og u: acre 10,
Hungr ai^è 4, Nese 4, mæ\es 15, æijrir 4. 11; slfæppor
3. 5, Fallum 2, Imulvic 13, NaiimiulaJe 11, pamjliu 8;
b. ikkje ?^-ljodbrigde av a framfor halden n: Fallum 2,
Lscirfallum 6, Kuantaôum 7.
Des.se sermerki finn me like eins i D. N. III 10 (1267, vid. ikr.
1300; upph. Haakon erkeb ), III 11 (1268; upph. pave Klemens, um-
setjing og vid. ikr. 1300), II 17 (1277; upph. Jon erkeb.), II 18 (1278,
vid. 1307; upph. Jon erkeb.), II 42 (1297; upph. Bjarne, prior i Elge-
sæter ofl.), II 43 (1298; upph. Audun og Baard Vigleikssøner, Alv i
Kroken), II 56 (ikr. 1299; upph. Arne abote i Holm, og Eirik Toreson
paa Lade), alle skrivne i Nidaros.
13. Etter same regel som nemnt i fyrre paragraf, um enn ikkje
so strengt gjenomført, er ogso dei aller fleste andre brevi fraa Nidaros
i det 13de hundradaaret skrivne, nemlcg: D. N. I 8 (1225; u. st.), I
51 (i226->45), I 60 (1265), II 12 (1265), III 28 (1290), III 30 (1291),
III 34 (ikr. 1293), III 35 (ikr. 1293). III 36 (ikr. 1295), II 40 (1297),
III 39 (1297, Tautra), II 45 (ikr. 1299 u. st), III 46 (ikr. 1300).
Merkn. i. Ljodsamhovet er helder regelrett i alle desse brevi. Un-
dantaki er upprekna § 123.
Merkn. 2. Ubrigd a framfor halden ?f er gjenomford i alle brev, so
nær som nokrc einskilde gongjcr i nokre einskiklc ord, soleis: etter m:
nionmim I). N. III 3443 35174 4613; Morkus II 42:j7.3r„ Morhn^ar, gsg.
ii.32 (men Marlftsar y); — framfor g: lugum I öon; Ogmnmli II 451t;;
— i: olhon I ^i^-?, (men allum 6.i9.2ä.27-3o)> hoïiom III 30.4; stoiml(l)in(n)
III 34go.(î3 3533-35; storfum III 3501-, sl'iolldn II 455; Jnonosto II 56.4).
Merkn 3. Utanum regelen stend daa berre desse brevi:
1). N. II 10 (1255; upph. Knut jarl, u. st.); uregelrett Ijodsamhove
(hærtxige 4, Sparahue 6, salvhialpar 11, gafu 3 pi. 11; alltid endingi
•um). — a vert ikkje Ijodbrigd framfor halden w.
I 5Q (1263 — 64; upph. Eirgc erkeb. emne); uregelrett Ijodsamhove
(rett ynde 8.1 1, æpter 11, under 2,^ lærdir 10 (men: herder 12), alpgôo
9; alltid end. — um), —a vert ikkje Ijodbrigd framfor halden U.
* Brev som er skrivne af namngjevne kongelege klerkar, er ikkje her
medtekne, avskrifter (vidissar) er bruka med varsemd.
1889. No. 3. GAMALT TKØNDERMAAL. 1 5
V 12 (ikr. 1280; 11. st. Verdal?); regelrett Ijodsamhove, men a Ijod-
brigd framfor 11 i: oUa 6, olhim 8, Ozor 10 (derimot hafdu 3 pi. 2).
14. I brevi fraa den fyrste fjordedeildi av det 14de hundradaaret
er maalet i det heile av same slag med umsyn paa dei Ijodhøvi som
er nemnde i § 12. Soleis i D. M. II 63 (1301), III 47 (1301), II 70
(1303). II 62. (1303), III 53 (13031, III 55 (1303), III 57 (1303), II 86
(1307), II 87 (1307), II 89 (1307), II 94 (1309:. " 116 (1313\ I MI
(1314), III 105 (1315), IV 126 (1318), VIII 68 (1320), III 127 (1322),
VII 104 (1325).
I desse brevi er Ijodsamhøvet i det heile gjenomført, og iitanum
innleidingsordi ollmn og monmim, som no vert meir aalmenne i skrifti,
er det faa ord som Ijodbrigder a framfor halden n.
Merkn. Undantak er desse brevi: D. N. V 57 (1313; upph. Hjarne
Audunsson, Hauk Erlendsson ofl.), Ill 137 (1324; upph. Sigurd Jonsson
ofl.), VIII 75 (og VIII s, vid. 1324; Eiliv erkeb.), IV 165 (1325, vid.
1347), VIII 76 (1325; Eiliv erkeb.); i desse brevi er a oftast Ijodbrigd,
alltid etter m og v (motinum, rorô^Iu) og titt framfor g (logiim, firir-
sogdum), 1 1). N. Ill 56 (1303; upph. Bjarne Erlingsson ofl.) er a like
eins Ijodbrigd etter m og v,
15. I brevi fraa den andre fjordedeildi av det 14de hundrad-
aaret held ogso Ijodsamhøvet seg nokolund, um enn ikkje so rcgclstrengt
som fyrr; — det vigtugaste undantak er D. N. IV 234 (1338, vid.
1347). Men ?(-ljodbrigde av a trengjer seg sterkt fram no, stundom
regelrett gjenomført, men stundom helder regellaust, so det truleg er
innverknad fraa framande skriftmynster som er orsaki til Ijodbrigdet.
Det kann ikkje ha trengt seg igjenom til talen, og gjcnom den heile tid
dukkar det fram brev i den gamle stil: D. N. III 151 (1329), V 112
(1336), II 248 (1342), II 276 (1346), V 212 (1349), med litet Ijodbrigdc
utanum ollum monmim.
Merkn. i. I desse brevi fraa tidi 1325 -1350 er ?e-ljodbrigde av a
gjenomført: 1). N IV 234 (1338, vid. 1347). H 263 (1344)» V 182
(1345)1 V 191 (1346). — 1 desse brevi er partielt Ijodbrigdc; I). N. II
161 (1327; helder regellaust), V 75 (1328, avskr. 1345; helder regel-
laust), VII 126 (1328; Ijodbrigde etter m og v; elles ustodigt: aihnn
og ollum), 111 154 (1329; smlk. III 144 vid.; Ijodbrigde etter m og
framfor ^r, men Pefrs valni; allom og olJum), V 77 (1329; Ijodbrigde
etter m (monmim) og v (worchhi), IV 199 (1332), Ul 167 (1333), IV
202 (1333)» III 179 (1334). III 193 (1337)» III 195 (1338), II 235
(1340), II 250 (1342), II 255 (1343). II 272 (1345). Il 305 (1349)-
— I mange brev er der for faa eksempel paa Ijodbrigde til aa byggja
l6 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
nokon trygg dom: D. N. VII 127 (1328), III 152 (132g), IV 206
(1333), m 178 (1334), m 182 (1335), m 184 (1336), iv 231 (1338).
II 242 (1341), III 211 (1342), II 246 (1342), v 164 (1343)» IV 257 (1342,
vid. 1356), IV 320 (1347), II 293 (1348).
Merkn. 2. I dei tri brevi fraa Verdalen fraa dette tidarbilet D. N.
III 142 (1325), V 99 (1334), V 186 (1346) er M-ljodbrigde av a gje-
nomført (undantak halfmi V 997.8). Ljodsamhøvet er gjenomført i V 99,
toUeg bra ogso i III 142; men i V 186 er der meir endingar paa -lim
enn vanleg i trønderraaal.
16. Det helder regelrette Ijodsamhøve og skort paa te-ljodbrigde
av a framfor halden u i næste staving er so vel gjenomført i stor-
mengdi av nidarosdiplomi fraa det 13de og fyrste fjordeparten av det
14de hundradaaret, at me derav maa døma at desse kjennemerki hev
høyrt trøndermaalet til.
17. Me vil taka for oss eit par typiske trøndske brev fraa tidi
fyrr 1325*. Me vel ut D. N. II 43 (1298) og II 87 (1307), som er
skrivne innanfor korsbrødreflokken. Baade brevi umhandlar kyrkjesaker
i Nidaros.
a. II 43 lyder:
Herra Biarna j Biarher æy, ok alhim aônim guds vinum ok
siniim a Siinnmære; pæim sem petta href sea æåa hæyra sænda Am-
diinn ok Bardr Viglæigs synir ok Alf r i Kroke. q. g, ok sina] Ver
tdlium at per vitid, at æftir hænarstad sira Jons Ælgs; saam ver ok
ifir lasom skipart virdxdegs herra Singuråar ærkihiskops. ok pæira kors-
hræora er pa voro at staôenom a communs bok korsbrœôra hæila ok
oskafna mæå fonno lætri er sua vattar; Anno domini. mP. ccP, xP. iiij,
vm daga Singuråar ærkihiskops; pa var pæssor landßkylldar skrå gor;
æftir rade herra ærkihiskops, ok pæira korsbrœôra er pa voro at
staåenom; ok var pa rannsakaö æftir vm allar æignir pær sem pa lago
til prouendanna. At huer prowenåa hæjdi sinar æignir; pær er hon
ætte mæå retto at hafa; hæde at hit ok læiguhuro ok uoro pa såman
færdar allar lanözskyllöar skrår huers hroöors; samöezst pat allum
hæde ærkihiskope ok hrœôrom at æftir pi skilldi huer prouenda fylgia
æignum sinum. sem her være a skratt; po at adr hæfåe nockot tui-
mæle vereö millim sumra prouenda vm nockorar æignir, ok huer broår
skilldi ser gei^a sina landzskyllda skrå. æftir pui sem her være a ritat;
Utgrcidingi i §§17 og 18 gjeld berre tidi fyrr 1325, naar ikkje anna
greinleg er sagt.
l899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 1 7
pat var ok pa mælt; at pæssor skra sJdlldi i am nan vera j communs
kista brœôra, ok æcki iippi fara, næma nockùr æignn kæme til æin-
Imerrar prouendo. æda nockot æigna skipti verde gort mæå rade herra
ærkibiskops æda hræåra, pa skal pat her a skrå ok pægar hoken aftr
j hyrdzshi fara\ en aåra bok skal gera æ/tir pæssare; ok skal pa haja
huersdaglæga xippi pægar hrædr pyckiazst pxirfa hafa; en pæss a millim se
hon ok j kommuns kistu, pat ok allt sem brœôrom pickir mæsto vm
var oa. pa skal a pæssare bok skrå sætia ok skal pat altt at iamnjvllu
halldazst sem pat se mæå bref om æda insiglum bundid, piti at pat æitt
skal her a skrå er mæd allra brædra sampyckt verdr gort ok pæss
ærkibiskops sem pa er, Ver saam ok j pæirri samre bok at til Hall-
uards stuku prouendo er 7iti a sira Jon Ælgr liggia pæssar æignir. Åf
Æinstapasætre, ij. manadar mate smærs. a Alreskogom, ij. manada mate
smærs, a Valsfirdi. ij. manada maie smærs. Ver hæyrdum ok ord Oydtc
hnspræyiu. er Martæin Ærlings son åtte. at Martæin kæypti pæssar
æignir nordr j Nidarose. Ok at petta mægi ængi mistrtia at sua saam
ver ritad. ok sua talade Gyda firir oss sem her vattar; sættom ver til
vitnisburdar her firir vaar insigli. Var petta bref gort j Nidarose. ij.
nattom firir Gregoriusmæsso. pa er lidnir voro fra biird vårs herra •
Jesii Cliristi m. vætra. cc. xc vætra. ok. viij. vætr.
b. II 87 lyder:
Allum mannum pæim sem petta bref sea æda hæyra sænda
korsbrædr j Nidarose q. g. ok sina. ver vilium pat allum mannum
kunnight væra at sakar pæira godynda er var hin virdulægazste herra
Håkon mædr gud^s miskunn Noræqhs konongr sun Magnus konongs
hæfir oss jemnan væitt ok gort ok æinkanlægha sakar pæirar milldi ok
goduilia er han tede oss nu enn snimst er han var i Nidarose er han
gaf communi voro brædronom til vidrlifis hundrad marka fornra. en ser
ok vare fru drotnengenne Eufemie sinni kiærazsta pusu. til æwenlæghs
artidahallz; bindum ver oss, vicarios vara ok alla vara æftirkomanda.
at skrasættia nafn pæira pægar er ver fræghnom pæira frafall ok læsa
lata mot huærrium artidar dæghi pæira. a kor ujipi firir folke ok hallda
æwenlægha artid pæira æftir pæ(i)ri siduæniu sem ver ærom vaner at
hallda kononga ok et^kibiskupa ayiidir er huila j Nidaroskirlmi. ok til
sanz vitnisburdar vm petta a længdar sættom ver firir petta bref vart
mæira communs insigli er gort var i Nidarose pa er lidnir varo fra
bnrd vårs herra Jesu Christi m^. vættra. ccc^ ok vij vætr. Mathei
mæsso dagh.
Vid,-Selsk. Skrifter. ÎI.-F. Kl. 1899. No. 3. 2
[8 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
1 8. I desse brevi legg me merke til:
1. Ljodsamhøve i endingarne, solets at
e vert bruka etter: a, a, é, o, b, æ\ ø' (samdezst 4313, mate 4331,
vare 2»^^, tede 870, folke 8711, Nidarose 87^, ætte 43^2, Sunnmære
i vert bruka etter: /, i, ii, y, sei, oy (sinni 873, lidnir 4336, uppi
8711, synir 433, æignir 4316, ha^pti 43^2 (haltande etter æ f/-ljod-
brigd a): hxföi 4311, hæfåe 4315);
0 vert bruka etter: e, é, å y 0, 0, 0, 0' (ærom 8712, brejoni 43201
laro 3 pi. 8715, Jxonongr 874, foro pron. 877, -mæsso 433c, hrœôroni
43^4);
îfc vert bruka etter: a, i, ?, w, y, æi, öy (allum 871, insighim 43,>6,
cs//2?ü?i 43i5, p?e6« 878, hyrdzslii 4322, læignhvrd 431.^, hœyrôttm 4331).
2. Ikkje ?(-ljodbrigde av a, naar ?* er halden i næste staving:
allum 43i.i3 871.2, aônim 43^, manmim 871 2.
3. -leg{a), læg{a): virdidegs 435, huersdaglæga 4323, æivenlæghs ^7%.
Morkn. i. Soleis -?e// (eller etter 1293 -leg og -læg) i alle brev
fraa Nidaros til 1325. — Undantak: Il i^ (12 'j y) heimiliga ig, Jrias-
lega 24 (ljodsamhøve); 11139(1297, Tautra) nWiid -h'g : viröidighr 4,,
viröuligs 5, andlighs 5. Dei tvo brevi fraa Verdalen hev -leg(h).
Like eins i brevi fraa 1325 — 1350, undt: Il 161 (1327): legli
og lag (lg); IV 199 (1332): -log og -lig; III 193 (1337): %/< og
dig; V 164 (1343): ^^'9 og -%/ H 272 (1345): %^^* H 293
(1348): -%Ä', V 212 (1349): dcgh og -////A (Ijodsamhove) ; II 305
(1349): degh og digh; 24 brev berre dcg(h) (eller læg(h),
4. Framverkande /-Ijodbrigde av a kjem tilsyne: jemnan 875;
derimot ikkje framskot av a i utljod eller ettcrljod til æ eller e.
(Biarher æy 431, stend for Biarhæy, sj. § iii, merkn. i).
Merkn. 2. Soleis SiæfnU7n I Sg (1225), ,/æ?^;/s II lO] (1255),
gicrna(?) III 114 (1268, vid. 1300), iæfnann III 28jc (1290),
leriuidr sms. 282 (lanmdar III 390, 1297), Biærne III 30^»
(1291), giællda III 30t8, ^^rr« III 3440..«.?« (1293), /ærre III
3567 i)ü (ikr. 1293), Biæ7'tme II 422 (1297), lerdrudi II 455 (1299),
Biærne II 11 62 (13 13)» jærdar, gsg. II 11626, gærna(?) VIII öSj^
(1320), gerna(?) VII 104^0 (1325), gærna(?) sms. 1. .9 — (/ænia
er tvilsamt i denne samanheng.
Dei einaste dome paa framskot av a eg hev notera i Ijod-linn
staving, er: (mæistære I 8:f3, 1225), Gunner nom. III 3030 (1291),
fioretigi apl. Ill 5621 (1303)-
^il Ï350 like eins; infinitiv alltid a; sj. elles § iii, merkn. i.
1 899- No- 3- G AM ALT TR0N DERM AAL. 19
5. Sterkt bruk av æ (serleg for open e): æoa, ærki-, mæd; væra
873 (ve)*eô 43 le) — æi: pæiyn, æitt — öy: hœyràum,
Merkn. 3. Av 34 brev (til 1325) som brukar ordet ,jSæn(Ur^^
(i innleidingi), nyttår dei 25 æ i fyrste staving (sænd[ir)) og dci 9
e (send[ir)); — æi vert bruka i dei fleste brevi, men ogso ei er
mykjet bruka; — öy vert i 7 brev skrivet æy, i V 12 (ikr. 1280,
Verdal): ay (kaypt ^q); ey vert ikkje bruka fyrr 1332 i tronder-
diplom; den aalmenne form er soleis æy.
Millom 1325 — 1350 vert ei meir aalment enn æi\ o?y er aalmenf,
ey vert bruka IV 199 (1332), III 182 (1335)» ^^^ '93 (i337)» ^
276 (1346); æy: II 161 (1327), II 248 (1342).
6. Halvvokal er e; sjeldsynt fyrr 1300, men finst, t. eks. II 179
(1277) korshrϙer.
7. Ö oftast etter vokal, / og r, stundom ogso etter I, m, n:
adrum 431. horsbræåra 430, Siuguröar gen. 433, landzskyïïôar gsg.
43i3, samöezd 3 si. 4313.
Merkn. 4. Den klanglause dentale spirant vert skriven p i brevi
fraa denne tidi, so nær som no og daa th i propria (etter latinsk
mynster?) t. eks. Thores III 352 (ikr. 1293). — Den klangfore vert
skriven d (stundom àr)y som like vel ofte .skifter med d, soleis i I
51 (1226 — 1245): via 5S2> '^■'d 18, - ender og daa (svært sjeldan)
ogso med p: handsalape I 512J, Ændripi V 1214 (ikr. 1280, Verdal),
BcnH/dipi, ak. III 14221 (1325, Lyng). — d i framljod i staden for
d er sjeldsynt, eks. „oa: dom Julian^ III 5616 (1303).
Framfor d (eller å) vert Ï og n ofte tvifeld. Eks. skyJIdu III
ioi3 (1267), valide III 1 1 14 (1268, vid. ikr. 1300), all or III 3517
(ikr. 1293), hælldr II 566 (1299), allda II 68n (1303), fælldan III
i27io (1322), enndrnyatt I 5118 (1226 — 45), Strinndu II 17^ (1275),
hrænnda III 345 (ikr. 1293), symtoit II 632* (1301).
8. k framfor æ vert (stundom) skriven ki] kiærazsta 87«.
Merkn. 5. Like eins er det i mange andre tronderdiplom : kiæmr
III 3591 (ikr. 1293), kiæra inf. III 473 (1301), kiiira inf. II 633
(i 301), kiæmr III 562437. — Ogso g vert ofte skriven gi framfor
palatal vokal: giæfa inf. III 34r,,5 (ikr. 1293), agiængget p. II 423.),
gienngo 3 pi. III 569 (1303), gicghnn VIII 5« (1202, vid. 1324).
Guttural spirant (klangfor) vert ikkje serleg tcikna i tronderdiplom
fyrr 1297 i eit brev (D. N. III 39) som er datera Tautra, der han
vert skriven gli: kvnnight, artdlighs. Men fraa 1307 til 1325 vert
han bruka i alle brev, so nær som III 1 05 ( 1 3 1 5 ; upph. Vigleik Baardsson).
9. ft (ikkje pi) i aftr 4321, æjtir 4310-22 8712, æjtirkomanda 87.3; men
skipta (skipa), kæypti (kaupa).
Merkn. 6. Soleis i alle brev til 1290, undt. dei oftnemnde II
2*
20 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
lo (1255) og I 59 (1263 — 64). — I brevi etter 1290 til 1325
vert bruka berre jt \ ^o brev, medan ft og 'pt skifter i 6 ; ikkje i
noko vert bruka berre jpt utanum slike ord som skipta^ kæypta,
10. mn (ikkje fïi): jamnan 4318, jamnfullu 4325, jeinnan S/r^; -nafn i
87io er uregelrett.
Merkn. 7. Soleis i alle brev til ikr. 1290, daa mn og fn vert
bruka um kvarandre i iamnan og iæfnann IH 289.2^.3041. — i'^ttcr
1290 til 1325 vert bruka berre mn i 4 brev, fn i 4 og mfn i 9;
i 5 brev skifter mn og mfn, i eit skifter fn og mn. — V 1 2 (ikr.
1280, Verdal) hev stæmfnti, dsg.
Fraa 1325 — 50 hev 7 brev mn (m), i fn og 16 m/w, 2 mn
og mfn, 3 mfn (m), i fn (m),
11. Substanjtivartikelen er -enn, -en, -et, eller rcttar seg med
umsyn paa vokal etter logi for Ijodsanihøve: hoJcen 4321,
drotnengenne 878, staöenom 430-10, hrœôronom 877. — Adjektivarti-
kelcn er hin 873.
Merkn. 8. Av dei bundne substantivformer i diplomi fraa Nidaros
fram til ikr. 1290* kann ein ikkje døma noko visst um korleis dette
hovet hev voret i den tid. Formerne er: drotningarennar, staôrenïij
staöenom, staôarens, alle i I 8 (1225); Î'CP^w, staôenum 1151
(1226— 124^) \jæ7'lhens II loe (1255); domenum I 593 (1263 — 64);
landeno i 1 6on (1265); vårett, fri adagenn 11 17 (1277); hœnom^
moteno, varet III 28 (1290).
I brevi fraa 1291 — 1325 er vokalen i artikelen e eller i etter logi
for Ijodsamhøvet. Dei notera formerne er: sta2)Hlsins, gerdarennar^
vairin II 18 (1278, vid. 1307); vetrenn, href et, dagenn, sinnaret,
lconongrinn( ! )**, stadrenn III 30 (1291); hrefeno, hænom, stopti-
lin, stopulinn III 34 (ikr. 1293); hocnom, stojmllin, stopulinn III
35 (ikr. 1293); brædrcna, morgonen, fridarens III 36 (1295)-,
haustit, href et, staôarens, dagren, Iconongsenn II 42 (1297); æig-
nina, landskglldinni, konongsins II 40 {12 ()^)\ gardenom, gardzena,
daglæn, hænom III 39 (1297)-, staöenom, holcen II 43 (1298);
honongrin II 45 (ikr. 1299); tiundina II G^ (1301); haustit,
dagenn, commuait (3gg), 6wwm«?25//is II 68 (1303); staöenom^ prc-
stenom II 70 (1303); Jwnongöomenonij Iconongrin, lannösens, Jwnong-
siiis (! 7gg.) III 53 (1303); verkinu, decansens III 55 (1303);
♦ II) N. II 18 (1278) stend stajndsins og væirin; men daa brevet
er vidisse fraa 1307, kann ein ikkje vita um desse formerne skriv seg
fraa upphavsskrifti eller fraa avskrifti.
** Formerne av Jconongr er ikkje trygge, daa ordet ofte vert skrivet av-
stytt, og avstyttingarne i originalarne — som eg ikkje hev havt tilfore
til aa sjåa — kann vera urett upployste.
1899 No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 21
konongdomenn, manaàagenn^ kojwngsins (3gg.)i haustit III 56
(1303); drotnengenne II 87 (1307); vætrin, manodagen, commun-
sens (!) II 89 (1307); porsdaghenj jordena II 116 (1313); konong-
senSy tyrsdagen, jordena y jor denne V 57 (13 13); fiorgnngenn (!),
gardenom, htissens (!), brœo(r)ena, hiisit III 105 (13 15); rætrenn,
jordena, tysdagen, porsdagen III 127 (1322); friadaghenn, com-
munsens (!) Ill 137 (1324); Jandeno, lydimim, lanndzJyôenom (!),
landzsenSj jallen, konongsdonisens (2gg.), bonden, landet, biskups-
domsens VIII 5 (1202, vid. 1324); iyrsdaghenn, communinu IV
165 (1325, vid. 1347), knærrinom (!), landeno, gærdena, tiiindena,
(!) VII 104 (1325); stadenom, aret, drotiensdagen VIII 76 (1325);
— varet, tyrsdagen, tvnet (!) Ill 142 (1325, Verdal).
Adjektivartikelen er hinn, so nær som; en asm. I 5113 (1226 —
45, elles: hinum sms. 12, hit 25); enn {snimst) II 870.
12. a- privativ partikel (ikkje u-): oskafna 437.
Merkn. 9. I alle nidarosbrev fram til 1325 vert bruka 0-, undan-
teket: III 39 (1297), som hev ein gong 0- og tvo gongjer i'-;
VIII 5 (1202, vid. 1324) lg. v- og 4gg. O'] VIII 76 (1325) hev
lg. t'-. Elles er 0- notera i 20 brev (34gg)-
Fraa 1326 — 1350 hev 15 brev 0-, i br, 0- og u-, 2 br. ?fc-.
13. Substantiv-endingi -yndi: -goöynöa Sjj.
Merkn. 10. Formerne til 1325 er;
fasiyndum I 51« (1226 — 45);
rettynde I 59811 (1263 — 64); rettynda II 5612 (1299); roettyndi
VIII 6811 (1320); rettyndoni VIII 51» (1202, vid. 1324);
rettende II 12^ (1265); rettendmn III 3971 (1297);
rangyndi III 12726 (1322);
rangændom I 6012 (1265?);
parfynda II 1715 (1277);
goöynda U 873;
lunændom III 1012 (1267); lunnendom III 355*7 (ikr. 1293), IV
16517 (1325); lunnænoom III 47H (1301)^
lunnenndum III 11,0 (1268); hainendnm III 13711 (1324);
sannyndi III 3030.32 (1291); II 565 (1299);
rættyndum V 571c (13 13); upph. Bjarne Audunsson, Hauk Er-
lendsson ofl.);
binnondom III 1057 (1315) (vcstl. av hmnande})\
yndi i 11 brev, tils. i3gg; -ende i 9 br., tils. 9gg. (derav lun-
nændi 7gg.); -ondom i 1 br. (ig.).
Fraa 1325 — 1350 alltid -yndi, undt. ■lunnændi D. N. V 123
(1280, Verdal: lunnændum).
22 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
14. sîin 874 (son 4332), seöa 43«, Syu konongr 874, nockot 4315,
firir 4334 871,, ?//r 435, skilldi 3si 43i8,AMer pron. 4314.
Merkn. 11. sun er den aalmenne form i brevi fyrr 1300 (4
brev son, 8 br. siin)\ fraa 1300 — 25 son i 15 brev, s^<n i eit, II
87 (1307); 3ßoa (ell. eàa) i alle brev til 1307; 1307 — 1325 æda i
8 brev, ædr [ear) i 2 br., æda og «ror i 2 br.
1325 — 1350 oftast æ6r\ ædr og a?ôa i 2 br.
konongr i alle brev til 1291. Fraa 1293 — 1325 konongr i 11
br. og koniingr i 5; konongr og konungr i III 39 (1297, Tautra).
Fraa 1325 — 1350 konongr i 14 brev, konungr i i (VII, 1260.(17)
1328, avskr. Barth.). Sjåa elles um delte ordet merkn. 8**.
nockor(r) med lang Z:- i t6 brev, 7ioko{rr) i 4 (til 1325) I dei
eldste til 1277: nocko{rr).
firir, ifir i alle brev, undanteket II 5 6 ig (1299): if er (men ?fir-
gangs i?); skil{l)di' impf, av skuhi- vert bruka (til 1325) i 7 brev,
scgldi I 5126 (1226—45. — Infinitiv (ell. pl. præs.) heiter sku/u i
16 brev, skahi i 3 br., skoln i 3; skolu og skolo I 597.9 (ikr.
1263; Birge erk.), skulu og s/m?u II 17 (1277; Jon erk.), skolom^
skolod II 56C.21 (1299); i III 39 (1297, Tautra): skolo (5gg), skolu
(lg.), sÄrtiio (lg.).
hiierr pron. i alle brev som brukar ordet.
19. Av denne etterrøknad dømer me at maalføret i Trøndelag, i
vissa i Nidaros og umlandet, i det 13de og fyrstningi av det 14de
hundradaaret hev havt i det heile den form som dei tvo provor
mc hev prenta i § 17, venteleg med nokre (smaa) avvik i ymse
bygder.
20. Kor stort umraade det gamle trondermaal hadde, er van-
dare aa faa greida paa i brevrikct, daa der er so faa gamle diplom
fraa grannelandskapi. — Dei eldste brevi fraa Haalogaland (4 brev fraa
1321 — 1335) minner um vestlandsk my nstcr (j) f, Jn, sannende), men er
ikkje upplysande. Fraa Namdalen er det eldste brev fraa 141 1 (III
602), og ikkje til aa byggja paa.
Fraa Nordmøre er der 4 brev fraa slutten af det 14de hundrad-
aaret, som helder ikkje er aa døma etter. I brevi fraa Romsdalen —
10 brev fraa 14de hundr., det eldste fraa 1327 (III, 147) — er n- Ijod-
brigde av a meir gjenomført enn i Nidarosbrevi, soleis jamt Ijodbrigde
etter m og i odrum (einaste undantak mannnm ig. i IX losj.
Fraa grannebygdcrne sunnan for Dovre hev me 7 brev som er
skrivne i tidi fraa 13 10 til 1320. Maalet i desse brevi er mykjet likt
trøndermaal (med umsyn paa Ijodsamhøve og n- Ijodbrigde av a), men
1899 No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 23.
skil seg mest ut derved, at a i endingar etter lang staving (helst med
palatal Ijod) vert framskoten til æ: sændæ, Biærnæi^stadum, vitnæde III
109 (ikr. 13 1 7, Heidmork?); D. N. I 90 (ikr. 1299, Lom; upph. Torstein
biskop paa Hamar) syner at upplandsmaalet hev havt denne skapnad
alt i det 13de hundr. Spirantisk g vert skriven gh i alle brevi fraa
Upplandi so nær som III 109 (ikr. 13 17).
Aust for Trøndelag ligg Jamteland. Her hev me 27 brev millom
aar 1303 og 1349, dei fleste fraa tidi etter 1340. Det eldste brevet
(V 44) er paa svensk; dei andre er norske, for det meste med sterk
trøndersvip, soleis mykjet utan tt- Ijodbrigde av a. Men dei hev meir
e der trøndermaalet brukar a?-, og eit drag mot 2 og 0 i endingar i
staden for Ijodsamhøve. I eit brev fraa 131 5 — 16 (D. N. IV 116) møter
me: ejtir, petta, okkar (d: okkr), yda^^ (o\: y8r); vidare: houdom, sMdo
IV 94 (131 1 — 12); virdole(/{s) III 234 (1346). 235 (1346) ofl.
Etter dette hev trøndermaalet umkring 1300 (eller noko fyrr) mot
sud naatt til Dovre; mot vest hev det truleg i det lengste naatt til
Romsdalen (ekskl.), og mot aust til Jamteland (ekskl.). Grensa mot
nord gjev brevriket oss ingi vitring um. — Der er soleis fullgod grunn
til aa tru at det i alle fall hev raadt grunnen i det gamle Trøndelag.
3. Meir minneskrift paa gamalt trøndermaal.
21. Dei same sermerki som me hev synt fram ovanfor i diplom
fraa Nidaros i det 13de hundradaar, finn me ogso att i ymse andre
gamle minneskrifter. Me skal nemna:
a Innskrifter i Trondheims domkyrkja.
Innskrifterne paa murar og veggjer er for det meste berre eit
namn eller nokre ord, som ofte er ugreide aa tyda. Av dei lengste
i U. J. er no. IX svensk; no. VIII, XI, XII, XVII inneheld utrøndske
former {amttde, riste, iælcarQ), uæU((i\ ine). No. XIII er trøndermaal
(med ei merkeleg, broti(.^) * form hiælgi). Det maa vera ferdafolk som
hev rita mykjet av desse innskrifterne.
Innskrifterne paa dei mange liksteinar er derimot paa gamalt trøn-
dermaal, og der er faa avvik fraa dei normale former; notera er: hviler
(for hvilir) paa no. 7; epter (for æflir) paa no. 9; honom (for hanmn)
paa no 21. Her er ei prøva:
* Sjåa Bugges meining Ark. for nord. Fil. B. I, s. 170.
24 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
„Her hvilir sira Arne, er ati(e) kros kirhiv; gvD varl>vei{ti livern
er hi)Dr firir hans salOj take ambvn af sialvum (iesu chris{to), ame{nY.
(U. I. no. 12).
Merkn. i. I U. I. no. 2 (av liksteinarne) byr utfylling! vera man-
num (istf. monniim)\ i no. 4 jir (ell. firt som paa no. 60) istf. fyr;
i no. 18 riddare istf. riddari. — Prp. firir vert jamt skriven med i
(ikkje y) i fyrste staving i gtr. (soleis ogso paa den burtkomne liksteinen
i For sokn (Stod, NTr.); sjåa Nie. fornl. s. 652). Like eins paa liksteinen
fraa Byneset, STr. (Nie. foml. s. 572). Sjåa § 18, merkn. 11.
b. Olafs saga hins helga.
(Ups. univ. Delag. manuskr. no. 8, fol. ikr. 1250) — Ol.s.
Regelrett. — ti — Ijodbrigde av a, naar u er halden, berre i
gong i oàru (3go (men aårti 16^5 2421 3 ^13 34? 833» ofl. og alltid aôrum,
eks. IS37), I gong i dorrum 10.7, (honum 1I0), moskon 743.-, (sj. % 76.1).
Elles er aa merka, at den bundne substantivartikel er -enn, -en, -et.
c. Membranfragment av Fagerskinna. — Fag.
(Norske riksarkiv; hndskr. fraa ikr. 1250).
Det er berre eit blad. Maalet er regelrett gtr.; ?e- Ijodbr. av a
framfor halden w i gong i oörum I5.
d. Didrik av Berns soga, Iste hand (1250 — 1300). — Didr.
Maalet er i fyrstningi helder regelrett, men vert ustødare ettersom
det lid frametter. Soleis : skahi og skuhi og skolu, mn og fn, ß og
2)t, hanum og hanom.
e. Den gamle frostatingslog.
Den einaste hovudcodeks av den gamle frostatingslog (codex Rese-
nianus) brann i Kjøpenhamn 1728, men er til i avskrifter. Skal ein
døma etter Arne Magnussons avskrift, som visst er paalitande, hev cod.
Res. voret ei islandsk handskrift. Av dei fragment som er atter av
andre handskrifter av denne log, er paa gamalt trøndermaal :
I. Tiibinger-fragmenti (ikr. 1270) N. gl. V, iste hefte. — Tub.
Maalet i Tub. er i det heile regelrett. — n- Ijodbrigde av a fram-
for halden u hev holuu 2if, (men halvii 213), hgum 24 (lagmn 63). —
Det einaste vigtige undantak er at den privative partikel alltid er w-
(istf- O'): uyilld 230, ttgort 31, ûœll I3. — Sjåa §§ 96, 99 merkn. 2.
Merkn. 2. Uregelrett er æptir 36.20 {s^ftir 53, æftan 43, aftr 222);
fyrir 44 5 19 (firir lygg, eks. 37).
1899 No. 3. GAMALT TRØNDEKMAAL. 2$
Merkn. 3. Denne handskrifti brukar j>a?w w 411 istf. fann, og pætt 4^5
55 (519 stroket) istf. pat, Oftast vert skrivet avstytt p for pætt (12c 25
ofl), som i teksten i Ngl. V, iste hefte er uppløyst til paL
Merkn. 4. Dei andre fragment af 5 codices av den gamle frosta-
tingslog, som er prenta i Ngl. II s. 500 — 522, er ikkje skrivne paa reint
trondermaal. Best er cod. Ill ikr. 1250. Men ein raakar sjølvsagt ofte
paa egte trøndske rotformer ogso i desse skrifterne.
2. Kristenretten etter A, M. 313 fol. (trykt Ngl. IV, 50 — 65).
Denne kristenretten er ei (syrgjeleg klen) avskrift fraa ikr. 1600
etter ei handskrift som hev voret paa godt trøndermaal; — venteleg
ogso landslogi i same handskrift? (uprenta).
f. Landslogi; fragment Ra. 47
(norske riksark. ; ikkje prenta) ikr. 1325.
Dette fragment er paa regelrett gamalltrøndsk maal.
g. Rettarbot I i Ngl. II s. 453—455.
Rettarboti er datera Tunsberg 1267, men teksten i Ngl. er etter
perg. cod. no. 31 oet. Am. med hand fraa ikr. 1350. Upphavsskrifti
maa ha voret paa trøndermaal; men avskrivaren synest ha blanda inn
nokre utrøndske former: lüydni, hæfndatma, sakagqÉiim (elles ft, ogso
skijti),
h. Gildeskraa fraa Trondheim (etter 1300?) — Gskr.
I det heile godt trøndermaal, men nokre utrøndske former: hofnd
I3. monnum 213, holfa iso, hefniz (og hemfna) 221. 23-
i. Andre dokument i dipl. Norv.
At maalet i Nidaros, som var sætet for kyrkjestyringi i landet,
maatte ha ein stor innverknad paa det skrivne maal elles i Norig i mil-
lomalderen, er sjølvsagt. Det synest ogso som um det hev voret bruka
som mynster for mange paa andre stader i landet, der maalføri var
annarleis enn i Trøndelag. Allvisst er det prestar og mange klerkar
kringum 1300 som nyttår det. Daa dei ikkje hadde tilføre til aa læra
det etter grammatik, men venteleg mest berre etter avskrifter, kunde
etterlikningi ofte verta ufuUkomi og skrifti ustød, med di at dei blanda
inn former av sine eigne maalføre. Me skal her nemna nokre diplom
26 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
fraa tidi fyrr 1350 som eksempel paa trøndermaal utanum Trøndelag
eller skrift etter trøndsk mynster.
D, N. B. I.
No. 69, Bergen 1280; kong Erik Magnussons eid aat erkebiskop
Jon, daa han vart krynd. Brevet er paa latin, innsigla av
af sju lydbiskopar, men eiden innførd paa norsk i trøndsk
maalføre ; avbrigde : koniinggum, folki (vestlandsk).
» 87, Bergen 1297; kongebrev; skrivar Jon notarius; avbrigde
er: mædr prp., noJ{o(rr) for nokko(rr); smlkn. 106 og
103, vid.
» 95, Skien 1303; upph. Tore Haakonsson; avbrigde: stæfndi,
Hiiitisæides, siæfniyigar.
» 122, Bergen 1309; vitnesburdar, som biskop Arne i Bergen
hev uppteket, medan Eiliv erkebiskopsemne var tilstadar;
nokre avbrigde, sosom : sofn (for sæinn\ æfni (for enme).
» 126, Bergen 13 10; reinlives-lovnaden aat Ragna av Jaastad.
Brevet er paa latin, men lovnaden innførd paa norsk; av-
brigde : fy^ifiæmfar,
» 137, Nidaros 1313; kongebrev; Torgeir klerk; avbiigde: ko-
nungr. Andre brev av Torgeir klerk er ikkje so regel-
rette: D. N. II 100 (Oslo).
» 143, Oslo 1 3 14; (vidisse av 1321); kongebrev; Haakon nota-
rius; avbrigde: honum (? for hamtm), optazst^ vhoiamanne
skriv seg visst ikkje fraa upphavsskrifti, men fraa avskri-
varen, daa Haakon notarius elles skriv klassisk trønder-
maal.
» 161, Tunsberg 1320; kongebrev; Haakon notarius.
» 173, Tunsberg 1323; kongebrev; Haakon notarius.
» 313, (Valdres) 1348; upph. Gudbrand i Gardlid ofl.; merk:
sangh 3si.
» 314. Breden 1348; upph. Erling Torgilsson, aarmann i Øystre-
dalen; avbrigde: ædeVy vider, mædet', odrum, vskoddu,
samicmla.
D. N. B. II.
» 34, Bergen 1293; kongebrev; Jon klerk; avbrigde: jngi (pron.
for eng?'), nokot, Biorgvin (for Bei-grin), Peters rokn dagh.
1899 No. 3. GAM ALT TR0NDERMAAL. 2^
No. 52, Bergen 1299; kongebrev; Jon notarius; avbrigde: mæbr^
eptir (effir) fonmim (d: fornum), Biorgwin, nokorom.
» 5 7, Lo 1 300 ; kongebrev ; Jon notarius ; avbrigde : mæår nokœ'om.
» 74, Jarlsøy 1304; kongebrev; Simon klerk; a vbr.: æor{foræda).
» 79, Bergen ikr. 1305; upph. Jon notarius ofl. Dei tvo brevi
(D. N. II 32 og 33) som er inntekne i 79, er ogso sterkt
paaverka av trøndsk.
» 106, Oslo 131 i; kongebrev; Torgeir klerk; avbr.: mommm.
» 108, Nidaros 131 1; kongebrev; Torgeir klerk; avbr.: viô7'f
monnum (klærkicni),
» 118, Nidaros 13 13; kongebrev; Torgeir klerk.
» 120, Bergen 13 14; Peter Andresson; avbr.: monnum, odrtmi,
Bim-gwin; NB! afgræillzla (o: afgreiôsla). Smlkn. D. N.
I. no. 121, Bergen 1309, upph. Peter Andresson ofl., eit
brev som inneheld ymse merkelege former.
> 132, Tunsberg 13 18; kongebrev; Haakon notarius; avbr.: medVj
monnum, Jionom, fyrnefnda, nokorom, lunngndiQ).
» 145, Tunsberg 1322; upph. Erik Jokelsson og fl.; avbr.: 7iokot,
vidr, prp. skuldi (for skildi).
D. N. III og IV.
III » no, Oslo 131 7; kongebrev; Torgeir Toveson; avbr.: meôr,
monnum.
IV » 102, Nidaros 131 3; kongebrev; Tord klerk; avbr.: monnum,
nokora, mællom,
— » III, (Romerike 131 5); upph. Fridrek Aslaksson.
— » 321, Bagahus 1347; kongebrev; skrivaren ikkje nemnd.
D. N. V, VI og X.
V » 46, Tunsberg 1305; kongebrev; Torstein Torsteinsson klerk;
avbr.: meör, I dette brevet er innteket eit anna med
upph. erkebiskop Nikolaus av Upsala og Erlend Styr-
karsson, prenta som no. 43 i D. N. V (u. st. etter jol
1303); ogso dette brevet er paa trøndsk maalføre med
nokre faa avbr. : nafne, medr, pæssakir, soknum, viôr (prp.).
— » 58, Nidaros 131 3; kongebrev; Torgeir Toveson notarius;
monnum, loglium.
VI » 83, Bergen 13 14; kongebrev; Torgeir Toveson; avbr. : a»a?//^rfan,
tiUstæfndom, Biargxvin.
28 MAkîus Hægstad. H.-F. Kl.
VI No. 128, Oslo (132(6); uppgjerd millom Erling Vidkunnsson og
Finn ügmundsson; avbr.: sJadldi {sJdldi)^ honom, æor,
X » 14, Hesnesøyar 1320; kongebrev; Haakon notarius; avbr.
konungr, pionostu, homini {!) nokorum (/).
4. Endaa tri skrifter.
22. Me lyt enno nemna tri skrifter, som hev liksom eit serrom.
Det er:
a. Tri blad or ei legendesoga (11 50— 1200) — Hm. og Post.
Desse fragmenti er vel noko med den eldste skrift me hev paa
norsk maal med latinske bokstavar. Maalet er austnorsk paa ei tid daa
det maa ha voret ovliten skilnad millom upplandsmaal og trøndermaal,
og kann gjelda som ei prøva paa grunnformi for desse tvo hovudmaal-
føre. Spirantisk g vert skriven gli eller hg (!) i nokre faa ord, eks.
fæhgin Post. 82428, og der finst former som lahim Hm. 20832 (for aalm.
gtr. ; laiom, Idiom), namfs, Jiawfne, naßie (i andre ord vert bruka mn\
eit par former med Ijodbrigd a framfor halden ti {diofull Hm. 27O30,
hondom 27O23, olmusnr 2072«), viôr (eller viôrr) prp. (for aalm. gtr. viô)^
men elles er maalet som ein kunde venta det i rein gtr. fraa det
tolvte hundr.
b. Eit stykke or «norsk homiliebok».
(Ungers utgaava sid. 2ii — 13). — Hom.
Maalet i dette stykke er tolleg regelrett; avviki {mannofn 21I29,
eptir 2ii»() {æftir 2131), mfnan 21223) kann hava sin grunn i upphavs-
skrifti (truleg Rygjamaal).
c. Ein tale mot biskoparne (handskr. fraa ikr. 1325. — Ein tale.
Denne boki er ei avskrift av ei bok fraa ikr. aar 1200. Avskri-
varen er ein kongeleg klerk Ivar Audunsson. Maalet hev ein sterk
trøndsk svip og likjest mykjet den skrivemaaten som var paa mote i
Nidaros i den fyrste helvti av det 14de hundradaaret. Mest merkeleg
er det regelrett gjenomførde u- Ijodbrigde av a framfor halden 71 i
næste staving, naar det stend m eller hv (eller /) framfor a {rnonnum,
morghtim, huorsu, fodiir), eller det kjem nd etter a (Jiondom, londom)^
eller ordet er siste samansetningsled (/bi'^o/?mi 318 ofl. ; men talu 30J, Daa
me finn att — paa lag — den same logi for dette Ijodbrigde i 4 ori-
1899 No. 3. GAM ALT TR0NDERMAAL. 29
ginale brev etter Ivar klerk og mykjet godt dei same reglar (eller
stemna til regel) i mange diplom fraa den same tidi, maa det helst
vera eit serskilt bygdemaal, eit yvergangsmaalføre til vestlandsken, som
her syner seg fram. Det ligg daa nær aa tenkja paa Nordmøre eller
Romsdalen eller, um me skal halda oss til Trøndelag, dei bygderne som
ligg lengst vest (t. eks. Orkedalen, der det enno i bygdemaalet heiter
håndom d: gn. hçndtim ell. hçndom).
Av anna er aa merka i «Ein tale», at Ijodsamhøvet ikkje er so
regelrett som i den eldre tid i det normale trøndermaal; i staden for
end ingi i vil der stundom koma e etter e/, i og y \ hovudstavingi (Jc.Vre
synde, sJdlde) ; i staden for ii etter a kjem det stundom 0 {rango, samo,
sjåa elles § 122)-; hiorguin, ædr og sktddi (d: sldldi), den sistnemnde
formi sjeldan; privativ partikel oftast w.
Merkn. i. I dei originale brevi av Ivar klerk I 166 (1322), III 139
(1325), IV 168 (1326), II 213 (1335) ^r maalet endaa mindre reint trøn-
dermaal enn i Ein tale. Soleis skriv han der loghum, fptir (ell. æytir),
luiusttuptir, næfndan, fyrnæfndi, stæjmu (aldri mn); den priv. part.
skriv han ogso der u.
Merkn. 2. Um u- Ijodbrigde i Ein tale, sjåa Kock, Ark. f. nord.
filol. B. XII, sid. 137 — 142.
5. Samandrag.
23. Av det som ovanfor er framhaldet, lærer mc at stormengdi
av diplom fraa Nidaros og umland fraa den eldste tid (ikr. 1200) gje-
nom eit tidarbil paa kringum 125 aar syner fram stor innbyrdes ein-
skap og likskap i si maalform, samstundes med at denne maalformi
skil seg ut fraa vestlandsk (og sjølvsagt islandsk), serleg med umsyn
paa Ijodbrigde av a framfor halden u, — og fraa austlandsk, serleg
derved at a i endingar ikkje vert opna eller framskoten til a?, og at
spirantisk y hev havt i vissa mindre opning.
24. Paa dette maalføre — gamalt trøndermaal — er umfram
diplomi skrivet: innskrifterne paa liksteinarne i Trondheims domkyrkja,
den legendariske Olavssoga, F'agerskinna, Didrik av Berns soga (iste
hand), ymse loger (for Trøndelag), ei gildeskraa og mange diplom utan-
før Trøndelag (soleis av kongelege klerkar). Hertil maa ein ogso
rekna eit stykke or ei homiliebok.
Tri blad or ei helgensoga (fraa fyrr 1200) er skrivne paa ei
maalform som kann kallast gamall-austnorsk, grunnmaal for austlandsk
og trøndsk.
30 MARIUS HÆGSTAD H.-F. Kl.
«Ein tale mot biskoparne» er skriven paa eit yvergangsmaalføre
millom normalt trøndermaal og vestlandsmaal.
25. Med det grunnlag denne etterrøknaden hev gjevet, vil me
deretter freista aa syna fram meir i det einskilde korleis vaart maalføre
hev sét ut i den eldre tid, som me her kann rekna fram til kringum
1350. Me vil byggja framsyningi paa dei skrifter, som er nemnde i
SS 21 b, c, d, e I, f, h, 22, og paa diplom skrivne i Trøndelag til og
med 1349, undt. klerkebrev.
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAT.. 31
Ljodlæra.
1. Ljodteikn og Ijod.
L Ljodteikn.
26. Daa dei mange handskrifter er noko ulike i skrivemaaten,
vert det naudsynlegt aa bruka eit normalsystem for Ijodarne. Me kann
daa nytta det som er aalment vcdteket for gamall-norsk, berre med
den skilnaden at me (liksom Noreen i sin Altisl. und Altnorvv. Gramm.)
vil skilja millom æ og s^, 0 og ef, at gh (i tilfelle) vert bruka for spi-
rantisk g, og at nokre faa teikn her kann hava eit anna verde enn
aalment. Ljodteikni vert daa: a, å, h, d, ô, e, é, f, g. gh, //, /, ?', k,
I, m, n, 0, 0, Q, q'j 2h r, s, t, ]), u, n, r, x, y, y, æ, æ\ 0, 0 og d,
27. Ein vokal utan Ijodstrik (accent) er stutt, t. eks. i dag; med
Ijodstrik er han lang, t. eks. å. Ein einskild konsonant er stutt, t.
eks. i skot; ein dubbel konsonant er lang, t. eks. i hiaii; daa tvo eller
fleire konsonantar etter kvarandre hev same verknad paa vokalen som
lang konsonant, vert ogso eit slikt Ijodlag kalla lang konsonant (iiærbr).
Klanglause er I, n og r etter h (hl, hn, hr).
28. Diftongar (tviljodar) er: au^ æi, og (lange), og ia, iæ, to, w,
ig, lia, ue, ni, uç, uæ (stutte), og endclcg ici, (iaf), ià, m, iç, nå, ué,
u'i, ti<}, næ (lange).
II. Um vokalame.
29. a er stutt open a (hava, dalr); d er lang a (hldsa, hdtr)
til kringum 1250, sidan venteleg = Æ.
Mcrkn. i. Daa a i Ijodsarnhove i trøndsk jamt hev etter seg e
(aller, fate), men i sume vestlandske skrifter i (allir, Jati), endaa
der elles er Ijodsamhove (smlk. mange stader i »Nyere Bylov« Ngl. II,
og »Skråa for et Olafsgilde i Gulathingsl. « Ngl. V), er det tenkjelcgt at
vestlandsk a alt ved 1300 hev leget noko høgre enn i austnorsk.
32 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn 2. Handskrifterne skil oftast ikkje niillom lang og stutt vokal.
Naar det vert gjort, brukar dei anten Ijodstrik — helst i den eldre tid
— eller tvifelder vokalen — helst i den seinare tid — , naar han skal
vera lang. — Den lange a (å) vert soleis ogso oftast skri ven berre a,
1 Hm. 20912 26921 2704.30 vert skrivet a (prp.), men a 2701 ofl. og^'aa 20911;
D. N. XIII I (ikr. 1200): Hangråse; Olavs soga skriv i regelen a, men:
åånne 1134, nåånd 853a; Tub: å (prp.); D. N. 11 4523 (ikr. 1299): håa
(d: hava), som venteleg tyder hå; D. N. 111 47 (1301), 111 55 (1303)
skriv sumtid aa, som sidan i diplomi fraa fyrstningi av 14de hundrad.
skifter med a og rf.
Merkn. 3. At d i dette tidarbil hev havt nokon serskild diftongisk
uttale, er der ikkje merke etter. Didr. 3538' osoatter er vel misskrift
(= osatter 44c).
30. e er den stutte trenge e {gecaj c1c)\ é er lang og treng
{téttr, fé),
Merkn. I bruket av e og skilnad millom e og æ er der stor ugreida.
Medan sume diplom, t. eks. II 10 (1255), 11 42 (1297), 111 27 (1322)
brukar æ endaa i ær, part. rei., mæo, æoa, æk, er andre diplom, t. eks.
111 36 (1295) helder sparsame med æ {eöa, engi, efter). Sjåa elles § 18,
merkn. 3 um e og æ i diplomi.
Hm. & Post. skriv æ, naar han er Ijodbrigd a Qiæiiir), undt. framfor
nd og etter nasal {Jcende, menn, nete); elles e (med, hest, sec), undt.
etter v framfor r + kons. [værda v., værcum dpi.). Halting i: engell
2 7 05 (2700), ængéll 2707; eftir 20840, elles alltid æftir; vell 27116 adv.
Hom. skriv ogso i regelen æ for Ijodbrigd a {bætr, tæcr), men ofte
e {degi, gleài)y nokre gongjer ç [h^a, sçgia); stundom er der halting
millom alle skrive maatar : æftir, eptir og çftir, sægir^ segir og sçgir,
hværr, hvçrium og hverr^ enghim og ænqlum.
Ol.s. (Tub. Fag. (minst regelrett) og Ra. 47) brukara? for Ijodbrigd
a og i regelen elles framfor lang konsonant: hævir, æjtir, hælgi, værda;
e framfor stutt konsonant (sjcidan naar han er Ijodbrigd a) og i nokre
ord elles (mest framfor nn, ss og .sY): geva, en, er, drehe, pesse, hesfr,
gesir, meyin, snenwia.
Ogso Didr. brukar æ for Ijodbrigd a (hævir, stæmnir, læggr)^ men
vidkar æ-bruket ut til nær sagt alle ord med stutt e: pæssar, pægar,
mæo{r), gæfr, mædan ; — endaa for lang e [é] kann ein her møta æ,
som i kap. 353037: hædan, hær (= hcT adv.).
G skr. brukar æ og e for Ijodbrigd a {hvasr, mænn, ær/i, part., erfa,
erft part.), elles helst e framfor einskild konsonant, ss og st: eöa, med,
hest, æ framfor andre lange konsonantar: drækka, værav] — men ustodt
{en og æn, eöa og æda). — Paa lag sameleis er det i Ein tale, men
her vert gjerne e bruka for Ijodbrigdet av a, naar konsonantisk i stend i
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 33
næste staving: huerium, sneria, telia, segia. Me vil i denne vegen i
det heile fylgja Ol. s soleis som det etter Ijodsamhove viser seg at uttalen
hev voret i Trøndelag kringum 1250.
31. i er den stutte tronge i {vita^ sit)] i er den lange (slita, likr).
F*ramfor vokal er i konsonantisk, like eins i diftongen æi [iarl, sægia\
æi, suæinn),
Merkn. i. Konsonantisk / vert skriven paa ymis maate i handskrif-
terne. Wm.: jarll 27011, iardriki 20730, hos 2705, lyoseno 2707; D. N.
XIII I (ikr. 1200): jaroer, miols\ 01. s.: iarl, sJdota\ Tiib.: jola iq, iol
17; Pag. jarlenn i^, iarlenn 14; elles er den aalmenne skrivemaaten ia,
stundom ogso ea, t. eks. freaMæga D. N. II 6330 (1301), — ofte i
diplomi sea (t. eks. II 123 (1265). — Daa dialektutviklingi gjev vitring
um at Ijoden i alle fall sume stader i Trondclag hev voret vokalisk (/ -\- a),
vert det best her aa skriva ia. — Dei eldste handskrifter brukar stundom
j ogso for den reine vokaliske i. — Fear (gsg. av fé) hev visst voret
uttala fé ar, daa det jamt vert skrivet soleis, baade serskilt og i saman-
setning; OI.s. ;/ear T62i.iSy f^armiini yôs^, fearmissti ^^.u fearluti 784;
Didr. fearlidt 32»; Tiib.: fear hit 323; Ein tale: fearluttim 3^; like eins
feaôer adj. Ol. s. 7918.
Merkn. 2. Diftongen æi vert skriven soleis i Hm. & Post. (eks.
æigi, æins, Post. 8251.3, pæirri 8247), Ol.s. (med faa undantak), Tub.
Fag. (med faa undantak), Didr. og Ra. 47. — Hom. og Ein tale mest
ei (Hom. ogso ci). Um skrivemaaten i diplomi sjåa § 18, 5.
32. 0 er stutt trong 0 (koma, odd); 0 er den lange {goder ^ sokn).
33. « er stutt trong u (muna, ttpp)] û er den lange (stupa^ stiifr).
Etter konsonant er u konsonantisk framfor vokalar {diiærgr, hçggua,
huar, kiiafde, suæria, ttienn, ptterr)-^ like eins i diftongen ait {dranm).
Merkn. Hm. & Post, Hom. Ol.s. Tub. Fag. skriv oftast v for den
konsonantiske u framfor vokal, men ikkje so sjeldan u. I dei andre
skrifterne er bruket meir haltande. I diplomi kann ein finna same ordet
skrivet snart med u og snart med v i same diplom; etter 1300 vert n
mest aalment, soleis ogso i Ein tale. Daa maalutviklingi viser at u i
denne stoda ikkje kann ha voret greid konsonant, vil me skriva %ia o. 1.
— Ogso den reine vokal vert ofte i hdskrft. skriven v.
34. y er stutt trong y [sky na, flyt, diV flytia)\ y er den lange
Ijod {stifva, fykr), — I diftongen dy er y konsonantisk.
Merkn. Diftongen dy vert i dei eldste skrifter ('Hm. & Post. Ol.s.
Didr. Tiib. oftast ogso i Hom.) skriven æy. I diplomi og seinare skrifter
oftast æy, sjåa § 18, merkn. 3.
35. (> er stutt open 0 {strçnd); ç er den lange ç {m(}l, pl. av mal).
Vid.-Sçlsk. Skrifter. H.-F, Kl. 1899. No, 3. 3
34 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn. Denne Ijoden vert oftast skriven o, baade som stutt og lang.
Homilieboki hev Pcvll 21219 sjåa § 75 merkn. 4. I diplomi kann ein
(sjeldan) raaka paa au for den stutte ç, soleis D. N. II 68^8 {^30^):
Atilfi (men 1. 27 Olnishaugi)] III 19520 (1338), bkp. brevet: Golfankmm.
Etter 1250 hev å og ç venteleg fallet såman til ein Ijod, uttala å.
36. æ er stutt open æ {giæng, vælli) ; as er den lange (la^ta, hlsess),
Merkn. Um den stutte æ, som er Ijodbrigde av a, sjåa § 30 merkn-
— Baade stutt og lan^; x vert i handskrifterne oftast skrivne a?. Stundom
finn ein like vel Ijodstrik yver den lange æ, soleis Hom. 2116: 3^tt, æ
adv. 2 138*, Post. 824,^: i)iær\ og den stutte æ vert ikkje sjeldan skriven
c (som umtala i § 30 merkn.); denne skrivemaaten -e- viser at den stutte
æ hev leget høgre enn den lange, ogso i Trøndelag. No og daa raakar
ein paa e for æ', soleis nest Fag. 17, Didr. 4112 og ofte i diplomi, leir
(av lata) Hom. 21121.
37. øy Ö er den stutte ö, snart trong {søkJaia), snart open {gV6gg)\
ë er den lange og trenge (nw'ta).
Merkn. Den stutte ö vert stundom skriven æ-, soleis glæct 0].s. 2133.
38. Vokalarne hev vorct uttala nasalt framfor nasale konsonan-
ter (ramr, hæin)\ like eins um nasalen i noko eldre tid er burtfallen (i
prp. eldre in, smlk. tysk).
III. Um konsonantame.
39. 6 er klangfør dental spirant (gààr) ; ]> er den klanglause [ping),
Merkn. i. p vert oftast skriven soleis. I Hm. & Post. Hom. Fag.
vert det stundom i fyrstningi av ein periode skrivet f), t. eks. Dæir Hm.
2716, Deirra Fag. 27 ofl. Da Hom. 2122. — I sume (ogso helder gamle)
diplom skriv dei th i namn (venteleg etter latinsk mynster): Thores D.
N. III 352 (1293), Thorhei-gs, TJiore, Thorer D. N. II 68 (1303),
Tlirondheimi 1). N. III 1373 (1324). — Ogso à for p kann ein finna i
diplomi: dome D. N. II 6313 (1301), dom III 5610(1303), digra II 6827
1303), dom, doma III 1 2710-^4 (1322), domara IV 2060 (1333), àeighi
III 16723 (1333), àottor, ôomm III 17913.8 (1334)- — I treskiolldrenn
01. s. 8521 stend t for p (folketymologi?).
Uttalen af J!; i pronominale ord er vel tvilsam. Daa Hm. & Post.
skriv: biargôu 27037, farôu 20817, grœôu (o: grøa àxC) 27 1^, vidda (o:
vid då) 82413, men scaltxi 27015 823^^, man tu 82427, es tu 271G10»
ves tu 27081.33, mints tu 82316, sat tu 208^0, at tu 27013 {at, konj.),
maa i alle fall tonelaus p i slike ord ha voret uttala med klangfør Ijod
etter klangføre konsonantar, og som t etter klanglause [s, t). Dette hover
med 01. s. og Didr; — eks. sl'aUu 221, vartu 723^, dylstu 7330, mantu
1 899- No. 3. G AM ALT TR0NDERMAAL. 35
2iâ ofl. vüUn 66a, ^rtu 1735, pærfhi 32^1 Ol. s.; skalltu 48.6, ertiu 442
503 ofl. Didr.
Merkn. 2. I diplomi vert stundom skrivet d for ô^ sjeldan i den
eldste tid, t. eks. vid I 5113 (1226 — 45), men meir etter kvart, soleis i
III 30 (i 291): lærdom, vid, sagde ofl. I desse diplomi vert skrivet d
allstad for ö: II 45 (1299), 111 57 (1303), II 116 (1313), VII 104
(1325), III 193 (1337). n 246 (1342), II 248 (1342), V 164 (1343).
II 263 (1344), V 191 (1346). I Ein tale ogso som regel d for d (som
finst: hloå 39, ærfå 174); i Gskr. derimot vert d bruka som vanleg, ogso
i ordet æidz I13 (i teksten prenta Eidz). Elles held teiknet seg i dei
fleste brev gjenom heile dette tidarbilet, um det enn i mange diplom berre
vert bruka i faa ord. — jb i staden for 9 er sjeldsynt, men finst: hand-
salape D. N. I 5123 (1226 — 45), Ætidripi V i2u (ikr. 1280, Verdal),
Bangdipi III 142^1 (1325, Verdal) og i cod. IV av Ældr. Fr. Ngl. II
s. 520, IV s. 30-31.
Skrivemaaten i Didr. matår 2520 263 ofl. hit^àia 29^ ofl. yUru 4818,
ai drum 48^3 er vel berre merke paa ein individuel hardåre uttale av 6,
Meir um ô i § 43 merkn. i, 44 merkn. i, 45 merkn.
40. / er den klanglause bilabial i framljod og framfor klanglause
konsonantar {fara, haft); like eins naar han er tvifeld (offra). Framfor
klangføre konsonantar og i utljod er han klangfør bilabial {hafda, lif).
Den klangføre bilabial i framljod og innljod millom vokalar vert
her skriven v.
Merkn. i. Desse Ijodame hev truleg voret bilabiale heile denne tidi
i Trøndelag. Dette er vel grunnen til at det ogso i trøndske skrifter
vert bruka pt og j)^ ^^ og ^^^ v^^ sida av ft og fs, som her er det
regelrette. Soleis 01. s. æpsta 6630, ælliptn 10^9, kraptr 1422. Jopt 32^«
(men loft 589), lypiingar 455 (like eins den eldre islandske soga paa
same rom), æptamonge 461 (men æjiann 7638, æftanenn 5519 74s\
åpne 8914; Didr. aßptir 2215 ofl. — Naar /f hadde trengt so langt inn
at dei kunde skriva draft (for dr apt, av drepa) Didr. 4827 eller stæyftizt
(for st'ôyptist av st'ôypa) 01. s. 173, er det ikkje rimelegt at dei hev ut-
tala j)^ i æptir. Daa som no synest munnstellingarne pt (og like eins
im) ikkje aa vera lika i Trøndelag; difor endaa til transcrift^im D. N. IV
2579 (1342, vid. 1356) for transscript am, liksom mdn(fi)nslcreft ofte no
for manuskript (og gæmfnar D. N. III 17921, 1334» for gæfnar, liksom
lèmn no for livna).
Merkn. 2. Handskrifterne brukar oftast / for v i innljod, men v
eller li vert og mykjet bruka millom vokalar: Hm. geiia 2702a 27 19;
Hom. loua7i 21322 (men i regelen /); Ols. oftast: hava, purva, liva
(men lif)\ Tub. hahu 2,3 (men halft 212); Didr. hævir 221, haved v.
2pp. 291a (men hafum 299); diplomi hev ofte t* i dette høve, mest i den
3*
36 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
eldste tid, men ogso seinare, t. eks. prouast, v. 3pp. D. N. IV 23 ij,,
(1338). I det 14de hundradaaret vert det elles skikk at skriva /?/, eller
stundom f W for millüm-vokalisk i? (soleis Gskr. og Ein tale); denne skrive-
maaten finst alt i Hm. & Post. lifui 271 12, hæfuir 8251.2, lofnade
82432.36. — I I). N. V 182 (1345) vert ßi ogso bruka framfor kons.
og i utljod: hajndc for hajàe 3si (av hava)\ æidstafti (d: æidsfaf) åsg.
o. m. fl.
41. g er klangfør guttural eksplosiv; h er den klanglause. Dei
hev voret uttala palatalt framfor palatale vokalar, gutturalt i andre
stodor; palatalt i fjera, hpcfrr ell. hiærr; gutturalt i ganga, kalla.
Merkn. i. g hev visst ogso i trondermaalet voret uttala spiranti.sk i
innljod (dræga) og i utljod (dag), klangført palatalt framfor palatale
vokalar {degi, herge), klangført gutturalt elles {dræga, hælgr, dagr\ men
klanglaust (som ch i tysk ich, ark) framfor s og t (vegs, dags; sagt).
Men daa den meste skrift i Trøndelag til ikr. 1300 ikkje skriv spiranten,
er det trulegt at han ikkje hev voret so sterkt utvikla som t. eks. paa
Austlandet.
Merkn. 2. Spirantisk g vert skriven hg i Post. i: sæhgia 82413,
fæhgin 824.8, lahgum 82437. gh er elles skriveraaaten, daa han kringum
1300 kjem i aalment bruk, soleis i Gskr. og Ein tale. Sjåa § 18 merkn. 5.
Merkn. 3. (/(/i) hev voret klanglaus i lag med ymse klanglause kon-
sonantar; dette viser seg av slike skrivemaatar som allmafchom Hm.
27020; rixlu Tiib. 24 (= vfgshi 220); nudarled 01. s. 7615. arid 679 (d:
argt)\ kynlæct Didr. 44J. Like eins 7\g: land (j: langt) Post. 8241»,
og Ol.s 1732.
At gn hev voret uttala rjn (ell. VfP^*^) viser: liangriöar Fag. 2.» (2g.);
ganga (o: gagn) Ol.s. 153.), gangsfaôrlegr sms. 1425, gængdi (o: gægndi
3 si.) sms. 22ig; Didr. 2314 lag)d (for langt), og I). N. V 21273 (1349):
gtdlmeghntim, ranamæghnnm viser det same.
Merkn. 4. Framfor e og serleg framfor æ vert ofte skrivet gi og hi.
Soleis giærna, agiæir Ol.s.; hærti Tub. 133; hiær s.n. Gskr. 2n\ giæta
Ein tale 827, gienct (d: geret) D. N. II 4240 (1297).
Den klanglause konsonant h vert skriven C, h (eller framfor konsonan-
tisk u) q. I Hm. & Post., i Hom. og Tub. er der ei stemna til aa
bruka c for den gutturale og k for den palatale k', soleis Tiib.: fglki
520. fglkis fl. st., skera 53, kirkia 24, men conong{r) 213 ii 215.20, berre
ein gong kononge 230.
42. h vert i dette maalføre ikkje skriven framfor 1, ti og r. Fram-
for konsonantisk n og i maa han ha voret uttala med klanglaus (tysk)
diAjoå, um ein skal døma etter yvergangar i nytr. : krass adj. horje
pron. Innh. (= gtr. huass, Inmrgv)', hil Stj. Ijæ]] Uppd. (= gtr hiællr).
Noko uvanlegt skjepl i //-bruket er der ikkje merke etter.
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 37
Merkn. Falsk h i hæmnir (for æmnir) Ols. 181 (smlk. Bari s. 188.1,
hefna, Tom. sag. erk. 68j hæfne, same ord); ordet hev paa alle tri
stader sterkt ettertrykk. — Namnet paa Elgsæter (kloster) vert skrivet:
Ælgisætre dat. D. N. I 5930 (1263 -64), V 12,2 (ikr. 1280), 111 3407
(1203), III 3549 (1293), III 36^7 (1295), II 42^ (1297), ÆJf/hisætre V
1863 (1346); ÆJghisætrs gen. V 212^5 (1349). — Hæilghisætre dat. kjem
fyrst i D. N. Ill 167^ (^SSS'i vestl. svip); i same brevet vert ein gard
i Verdalen, som no ber namnet Hælx(h)sta, kalla for Ægstaudinn (like
eins med umsyn paa h i D. N. 111 193^7 (1337) Æghstodum, eit brev
som umhandlar^samc sak).
43. / hev venteleg havt tri slags uttale: dental i framljod (land)y
(supradental eller) kakuminal (»tjukk ?«, 1) i ord som da/r, Wad, Jiliûva;
og palatal(?), naar han var lang: all, haUda, milhim; etter klanglaus
konsonant hev han truleg voret klanglaus iJd): hasl.
Merkn. i. Millom ö og 1 vert i den eldre tid ofte innskoten ein r
som glideljod. Dette synest visa at å i dette høve hev havt noko av
ein r-ljod etter. Eks. 01. s. 6013: hliörlega, 2739: ægårlur, 143.: gang-
staôrlegr\ Didr. 2^^^: æorli (like eins 273), 4717: hlidrlæga. Den tjukke
I viser seg paa tiljamningar som: friaslega D. N. Il 1721 (1277), Tagy-
lum II 7014 (1303), ogso Talgylum, grd. i Tingvoll, Ndm. no Tyélaym),
Skioghenne II 16127 (1327), Ædrini dat. D. N. V, 112^ (1336) av ælri
s.n. older (gard i Sogn); smlk. r i Jcoshrædnim V 186,3 (1346).
Merkn. 2. Svært aalmenn er lang I {11) framfor d (ofte i dipl. skriven
d i denne stoda): valldande Hm. 20815; hælldr Hom. 21 ii; hallda Tiih.
123 ofl.; villdi Fag. 21; hælldr Ol.s. MUlhmi D. N. V 1867 (1346), II
1617 (1327) ofl. stend kanskje i staden for milium] heilt 3si. (av halda)
111 193,2 (1337) for ^^11^'
44. n hev venteleg, umfram den aalmenne dentale uttalen i fram-
ljod, voret uttala palatalt {rm) naar han var lang: rinna, hæimdi, og
uttala som y framfor g: langr (utt. laygr); etter klanglaus konsonant
visst klanglaus {laiisn).
Merkn. i. Millom ô og ?i vert ikkje sjeldan innskoten ein r, som
synest visa at ô i dette høve hev havt noko av ein r-ljod etter sig. Eks.
Ol.s.: hæiarnu dsn. 78, (= hæidnu); lyôrni Didr. 2513.
Merkn. 2. Millom s og n vert stundom innskoten ein t, som venteleg
viser at n i denne stoda hev voret klanglaus [hn). Eks. aftrlamtnar
Ol.s. 827, niostner sms. 5433 63,^; laustnar Didr. 2219; same meining i
skrivemaaten ræildna D. N. V 75,0 (1328); 1, n og r hev vel havt det
paa same maaten i dette stykke, voret klanglause etter klanglause konso-
nantar.
Merkn. 3. Svært aalmenn er lang n (nn) framfor d (ofte i dipl.
skriven d i denne stoda): annda Ol.s. 89^*. Sjåa § 18 merkn. 4.
38
MARIUS HÆGSTAD.
H.F. Kl.
45. S hev voret klanglaus.
Merkn. Milloni ö og s vert ofte innskoten ein r. Eks. Hors Hm.
26915; lidrsæmd Ol.s. 822; fridrsama Didr. 353; guôrs D. N. Ill ii,
(1268, vid. 1300); giiörs Ol.s. 8739; vmhodrs madr 1). N. II 683* (1303).
• - At rs elles ikkje sjeldan vert skriven for ss {avarcorstom D. N. II
i2i8 (1265), Arslaks IV 2317 (1338), persa D. N. III 3909 (1297) o.
m. st.) hev vel ofte sin grunn deri, at s i denne stoda hev leget noko
lenger att enn vanleg (voret gomeljod).
46. 2: vert her skriven for ts (hæzti).
Merkn. I handskrifteme vert z skriven der normalisera gnorsk brukar:
z (fs): pyz Hom. 21216; hUzan Hm. 2093 {hleisa 27ijo); bæzhi Fag.
23; uæizlii Tub. 13«; Uæzar Ols. 6411;
os, ds: bragz (= hragàs) Ols. 8629, Manz sms. 183c;
s: alltz Hm. 20815; manz Hom. 21315; armaztr Ol.s. 5423; d^h Fag.
2s; fridaztr Didr. 232; fiohnænnez gsg. sms. 4523;
st: fallaz Tub. 23; syzkimim sms. 6\9\ fayiz Ol.s. 3si 115.
IV. Utsyn yver Ijodame.
47. Me kann skipa vokalarne i gtr. soleis:
Høge
Midhøge
Laage
vide.
runde
vide.
runde
vide.
runde
Gutturale
I Tronge
Opne
«, n
0, 0
a (etter 1 250)
()(çr til 1250)
a,(rftili25o)
Palatale
Tronge 1 Opne
?, 1
y, y
e, é
0, ë
Sßy Sß
48. Diftongarne a?/, æi og öy reknar me for høge etter endings-
Ijoden, som er konsonantisk og gjev deim rom i næste § under 3.
1 899- No. 3.
GAMALT TR0NDERMAAL.
39
CI, «J ^•
SS ÎÎ5
W
o ^ •
'2d-.
»< •<
ccr
s-
, •
omel
tale)
1
1 Ö0J5
S rt
^
c3 Û.
k. ^— '
U4
•^
î^
(L>
<«=
e
3
0
be
TD
^
S
3
1^
^
kl
tß
d <^^
r
'5-
etf
0 «J
3
"ITi u.
QJ S
Out:
tf)
3 3
is ^
C/3
ctf
^
ST ^
i2
be
c
^
:si
-e '^
>
o
'H-
a;
•13
c
a;
TS
1; ^-N
? '^ 13 >. S
•s. g i 1^ I
a;
c
a,
O
c«
o
>
>
M
40 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
V. Ljodlengd — Ljodtrykk — Tonelag.
50. Ei staving er lang naar ho hev lang vokal med konsonant
etter {slit-a, drøym-a), eller lang vokal utan konson. (til eks. prp. f, sjåa
§ 27), eller naar ho hev stutt vokal med meir enn ein konsonant etter
{hætid-Uy hakk-e, klokka, natt). Stutt er daa stavingi naar det etter ein
stutt vokal kjem einskild konsonant (fara, hage, rika, rit).
Merkn. Den skilnaden millotn lang og stutt staving som her er gjort,
vil høva til vaart bruk. Um ein grannare skilnad sjåa Noreen Gramm.
S 49-
51. Ettertrykket (utandingstrykket, Ijodtrykket) som ligg paa
ei staving, kann vera sterkt (1 jod sterk, sterktona staving), — eller
lint (Ij od linn, linntona staving), stundom so lint at det vert næstan
burte (ton ela us, Ijodlaus staving).
52. I det einskilde ordet hev ordroti havt det sterkaste ljodtrykk
(hænda, fyrsti\ og i samansette ord den vigtugaste leden i samanset-
ningi, anten han stend fyrst eller sist [herad, forhoået). Noko linnare,
men like vel Ijodsterk, maa hovudstavingi i den andre samansetnings-
leden ha voret i ord som: iarnhnrô, Olafsmcssa, og i ymse avleidings-
endingar: kaupangr, sannyndi, kiæ'rlæiki. Slike stavingar kallar me
Ijodsterke.
53. I tvostavingsord med einskild konsonant etter stutt rotvokal
(koma, hage, vika) maa der ha voret jamvegt millom stavingarne.
54. Ljodlinne eller og to nei a use (Ijodlause) hev daa dei
stavingar voret som fylgjer straks etter Ijodsterke som reine endingar
(hænd-a, vis-a), eller som Rriikel [dratimr-enn, hest-euom)] like eins smaa-
ord som er aatlagde Ijodsterke ord i samanhengen, som pronomen ek,
pu; konj. eôa, ef\ præp. medal o. 1.
55. Me gjer skilnad millom tri tonelag: einstavingstonelag
(id, bladet), tvostavingstonelag {tunga, fuiimi), og samantrengt
tonelag (få v. inf, hlån adj. asm.).
2. Vokalverket.
I. Ljodsprang.
Eksempel paa ljodsprang er:
56. iste kl. e {æ\ (?) —a —u (0); eks. hræsta* brast brusium bro-
stenn; — finna fann ftindum [og ßinniim) fundinn\ — brænna ell. brinna
* Eks. i §§ 56 — 62 er tekne fraa gtr. skrifter, men serleg dokumente-
ring er her mindre naudsynleg.
1 899- No. 3. GAM ALT TRØNDERMAAL. 4 1
brann hrunmim hrvnninn\ — rænna ell. rinna\ — hiarga v. horg s.f. hærg
s.n. hærbirgi (for -byrgi av *-bnrg). •-- stinga v. sfçng s.f. (eig. sfangn),
stokkr s.m. stykki s.n. — stærkr adj. styrhr s.m. — Strind f. strçnd
(eig. strandu). — rær/c s.n. ?/?'Ä:/a s.f
57. 2dre kl. e (?) —a —a — e; eks. ^re?;« gaf gdvom gevenn;
eta V. a?fr adj. rffa s.f.; — geta v. ågiætr adj.; — s?ïm v. .<?a?f?a v. (eig.
satia), sæte s.n.; — mçgr s.m. mrf^rr s.m.
58. 3die kl e (?) —a — d — 0 {u)\ eks. >2e»wa ?2am wrf?wo yiomenn
(Ol.s. 805), »jæVir adj. ndéme s.n.; — tera v. burör s m. &//r^r s.f; —
stela V. s/i(7rfr s.m.
59. 4de kl. f — a?/ — ? — «; eks. ft/tø bæit hitum bitinn; — hæitr
adj. Jut i s.m.; ??^a v. /a?/(9 s.f.; — viJda v. fa?? At adj.
60. 5te kl. iô, {in framf. f, p, g, k) — w — au — u (0) — 0; eks. niôta
naut ntäiim notenn\ — briöta v. brant adv. (av brant f veg), bröyta
V. (eig. brauiia), brot s.n. brotna v. ; — 6m^r adj. (krokut), 6a?/,^r s.m.
(ring), ï^o^re s.m. (av *binga v. tysk biegen) ; — amr s.m. Yrjar (no
(j^Wa?)r^e).
61. 6te kl. a — 0 — 6 —a; eks. /ara /or forom farenn; — draga
idræga) dro dræginn (dreginn); — age s.m. ogn s.f ; — hate s.m. bot
s. f. ; — dagr s.m. Jø^^/i s.n. (vestl. de^gr)\ — hane s.m. Aø/2a s.f.; —
skage s.m. sAroj^r s.m.
62. 7de kl. a — 0; eks. (/rdfa v. gre^ta v. (eig. grôtia)^ — ms^re
s.n. WiøVe sn.
63. I nokre avleidingsendingar finn me ogso Ijodsprang. Av
fleire ulike former med same meining som paa denne maaten kom fram,
feste sume seg i nokre bygder, og sume i andre. Som eksempel kann
me taka formerne for ordet sanning i dei gamle brev fram til 1350
fraa ymse kantar av landet. I Trøndelag er formi alltid sannyndi
(8 brev). I Bergen, Stavanger og elles i regelen paa Vestlandet skriv
dei derimot sannendi\ soleis hev 12 brev fraa Sogn og 11 fraa Voss
denne form, medan berre i fraa kvar av desse bygderne hev -yndi.
Paa Austlandet er regelen sannyndi som i Trøndelag. Men liksom i
vaare dagar uvanlege former kann ovra seg i eit maalføre der ein etter
den geografiske tilliggjingi ikkje skulde venta deim (til eks. kjørr adj.
(= gn. kyrr) Ringerike (Ro.ss), eller Ijodjamningsformi nåda Nfd.), hev
det i denne eldre tid visst helder ikkje alltid voret geografisk saman-
heng eller greide grensor eller jamne yvergangar millom dei ymse former
i maalføri. Me finn soleis formi samiendi ogso austanfjells, serleg i brev
fraa Hallingdal — Stavanger bispedøme —, og sannyndi hev visst
4^ MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
voret bruka einkvarstad i Sunnhordland. At der elles hev bidet fleire
former av ordet enn me finn i skrift til 1350, syner seg i brev fraa
seinare tider, soleis: »thitt sanajidea Modum 1449 (D. N. I 808), ^fill
sænænde<i Høiland 1456(1838), *til sanuemfda^ Ullensv. 1380 (III 428),
»til sanmindha^ Tunsberg 1390 (I 524), »till sannonda<i Halsnöy 1388
(IV 549), *til sayininda«^ (som i isl.) Giske 1353 (I 338), framkomet av
sanmjnda\ »til sannændao^ Sandsver 1364 (I 381), »till sanindu^ Totn
1386 (I 498)*.
I desse avleidingsendingar er der Ijodsprang i gtr.:
— igr — agr —ugr.
Eks. aiidigr Ol.s. 223, kimnikt asn. D. N. I 594 (1263-64), lostigir,
nplm. D. N. VIII 7643 (1325), naudigr 01. 5319; — hæiUgr Ol.s. 74.3;
— bloôoga dsn. b. f. 749, gauugr Ol.s. 3830, godhattoge nsm. b. f. D. N.
II s6m (1299), gradogs gsm. Ol.s. 4434, haJffærtugr sms. 7512, hæiftugan
sms. 22i7, liôughir nplm. D. N. IV 202i.; (1333), mattogare komp. Ol.s.
2335. omattog npln. sms. 2333» shjllå^igir D. N. III 5317 (1303), skynugri
dsf sms. III Ild (1268, vid. 1300), syndud Ol.s. 87^5, tvrr^urf sms. 699.
Morkn. i. Inmmigt. (sjeldsynt) D. N. III 105, (13 15), kimmtght
II 2633 (1344, men sms. 1. 9: kunnight), IV 2343 (1338, vid. 1347)^
almategr Ol.s. 81 34.
~ ill - all — ull.
hæimilU Ol.s. 33,0 (Didr. 28p Ældre Fr. XII, 41s ofl.), hækilinn
asg. Ældr. Fr. IX I4, virgill Ols. 8121; — [vid)hitrd asg. Ol.s. 6p
sadid{J)ogann) asg. sms. 142«, stajmlsins g.sg. D. N. II 185 (1278, vid.
1307), Iimdvic XIII 1 13 (ikr. 1200).
Merkn. 2. hæimidar aplf. D. N. IV 16517 (1325, vid. 1347) II,
16120 (^327), hæimold asn. III i44jo (^326, vid. 1329), hemolt IV
* Endaa det i grunnen ikkje høyrer hit, kann det like vel nemnast at
den »midnorske« form i Trøndelag er sannindi^ seinare sannindj og
endeleg sanning, som i trøndsk kann ha vakset fram av den gamle
trøndske nom. pl. b. f. : sannyndin, midn. sannindin, med palatalise-
ring og yvergang til kvinnkynsord sg.: satmifpië, satiyîr^îja] herav
etter jamhøve med andre ord paa -ing (skrivifma) ny ubundi form
saijfjing (ell. rettare safmiy) (smlk. retting (rettferd) Sætesd. av rett-
indi?)\ — sanning finn ein fyrst i brev fraa Austlandet (saningh
Gausdal 1400, D. N. I 574). Andre forvitnelege former er: sanningd
Rakkestad 1483 (II 926), og dei nyaste framande former: sanheit
1446 (Stokh. Fikke Bylow, væpnar, D. N. V 735), ssanheith Stange
1476 (II 899), sandhed Bratsberg 1488 (I 953, »Twre Matsson«,
underfiit hjaa »Henrick Kromedik«).
1 899- No. 3. GAM ALT TR0NDERMAAL. 43
19919 (1332). Baade -ill og -vll hev vel voret bruka i dette ordet i
Trøndelag.
— ændi (av andi) — yndi av {tindi).
iarnræckændr pl. Didr. 2710, 6 hægemle Hm. 270^6, hmnendnm
D. N. III i37„ (1324), tiaænndi Ol.s. 3230; — fastyndum D. N. I 5124
(1226—45), godynda gen. D. N. II 873 (1307)» rangyndi D. N. III 127.0
(1322), rangyndi Didr. 5312, rettyndi Ol.s. 34^0, sannyndi sms. 815.
— «M^r — awçfr —xingr.
virding Ol.s. s^; — læioangr asg. Ol.s. 1916; caupange dsg. Tub.
2is (upphavleg: kaiipiiange slv vangr)\ — hradongar gsg. Ol.s 193, brædr-
ongr sms. 5419, hadong sms. 453<j, konongr aalm., natiöung Ol. s. 5815,
skarungr sms. 439, Skanonga gpl. sms. 5027, skiaUdnngr sms. 5332, verô-
Mw^rar gsg, sms. 1024.
— //m — a«H —tinn
himin Ol.s. 2523; — cr/^ûw asg. D. N. III 5521 (1303) {æ/fan
asg. Tub. 48, blandingsform av aftan(n) og *æffin(n) — morgon asg.
Hm. 20829.
—ir —ar(r) —-ur(r).
hilpir s.m.; — laöar asg. Ol.s. 3727; — læggfiatiirs{s) gsg. sms.
515, iaßir sms. 4921, Äa/><r i Kafnrvaghiim D. N. V 112,6 (1336; smlk.
cofra apl. Ældr. Fr. IX, 95), {bæn)pidiirs gsg. Ol.s. 7215.
II. Ljodhøve i stavingar med sterkt Ijodtrykk.
1. Gamall yvergang.
64. Gml. samnordisk u og i vert jamnast i gtr. — liksom i
aalm. gn. — til 0 og e framfor Ä. — soft f. (sjukdom), som'ler den
vanlege form ogso i gtr., vert like vel ofte kalla stat i Ol.s. (3930 402^
57i3 7728 8417.2.0 liksom enno mangstad i Trøndelag: suff Verdal, Frosta,
Stadsb., Bjugn ofl. Merkande er ogso suUfnll(r) adj. (sorgfull) Ol.s. 801.
— Tub. hev tvinn apln. 52J og tvinnum dpi. 521; daa ogso Ældr. Fr.
II kap. 439 (Ngl. B. I) hev tuinnnm, Fe i Landsl. (Ngl. II s. 108 note
16) tvinty og Ældr. Fr. cod. II (Ngl. II s. 50526) prinna, maa desse
former ha voret bruka i gtr. ved sida av fuenn D. N. III 12713 (1322),
II 30516 {1349): tnænnar og prenn npln. 01..s. 2311, prenne npl. Ein
tale 171*.
Um andre former med e og i (som brenna (brænna), brinna) sjåa § 68.
* Professor Torp meiner at desse former hev sitt upphav fraa *fvizna,
piizna\ sjåa » Dansk-norskens lydhist.« s. 118.
44 Marius hægstaD. H.-F. Kl,
65. Samnordisk auh vart ö; }iö (got. paith); soleis skulde ogso
hauha- adj. (hög) verta /to, som venteleg finst i ymse trøndske propria,
t. eks. Ho åa, grd. i Gauldal.
66. Samn. -aiv- (som i got. saivs) vert her som regel io i slike
ord som sior Ol.s. m. st., ogso i samansetning Siolannd 494 og i dsg.
sio 2731, Didr. 23, Hm. 26920.211 Tiib. [sioar flote 3^^), — snior, ogso i
smstning; snioJoU Ol.s. 6219, — miôr Didr. Ols. I28. — Sladr \ Slaora-
stad D. N. III 195^0 (1338), no Sjörrstö (Uppdal, STr.).
Merkn. 1. Visst hev det heitet /no (som i Ældr. Fr. XI 23^, XIII
1 14 (Ngl. I); i »Nyere Landsl.« (L) VII 141 hev alle frostatingsvariantar
frio ell. friokorn, undt. Fb som hev saàkorn (hdskrift no. 688 qu. Kr.-
ania Univers. h\h\,)\ fræ er vestnorsk (G 7517, I' VII Qj^, 1). N. II 7818
Stavanger 1305 ; Aasens ordb. under Fræ n.). Venteleg hev det ogso
voret slwr; men ordet finst berre (?) i formi ajævr i Ol.s. 5037 i eit vers
av Tord Haarcksson, der det rimar med ræve; avskrivaren hev like vel
knapt skyna ord formi, for han hev skrivet slæks.
Merkn. 2. I smn. vert bruka sæ- i sælionor Didr. 23, sæshiotim
Ol.s 5985 (retting i teksten for sæ sladd), og i Seæimi D. N. V 11221,
{^33^)'^ — ^^^ "Sg. Ol.s. i4jo er vel innverknad fraa upphavsskrifti. —
æ adv. (got. aiv) Ol.s. 3322, -^^Idr. Fr. XI, 3.
2. Ljodbrigde.
Aalmenn merknad.
67. I gtr. er der umfram det aalm. gn. ljodbrigde ogso progres-
sivt ljodbrigde (etterljodbrigde) av a og 6 ved ?" (sjåa $ 79)-
A. Fyrr-nordisk ljodbrigde (ved a og i).
68. Det fyrrnordiske ljodbrigde e > i ved i ell. nasal + kons. (sj.
Noreens Altisl. Gram. § 139) syner seg i ord som medal, meöan og
millim, hidlpa (eig. helpa) og Minr m. (ein hjelpar); set s.n. (pl.
siçt; smlk. setna v. og gtr. Siatnum, Siætnum, grdsn.) og sitia; fiara
s.f. (eig. fera), fiarre adv. og firri komp. I staden for dei aalmenne
gamall-norske former brenna og renna skulde ein etter denne logi ha
venta {hrena og rena eller) brinna og rinna. Desse sistnemnde former,
som synest høva godt til det sterkt palatale maal i Trøndelag, hev ogso
truleg voret i bruk i sume bygder der, liksom briij)} og rhpf enno vert
bruka (til eks. i Stod). Ældr. Fr. IV lOi (Ngl I) hev soleis brinnr (i
alle avskrifter), og same log X 4 hev ridr (for rinnr). Men det van-
lege ogso i Trøndelag hev vel voret former med e, som dei gtr. skrifter
elles brukar, og som ogso er nytr.
1 899- No. 3. GAMALT TK0NDERMAAL. 45
Hertil ogso animma Ol.s. 7O19 (blandingsformer: i^næmma sms.
19^2, 3gg. ; snima 63^0); — giïïda v. (= gidlda, betala) Ældr. Fr. VII
94: güldi 3 spk. ; sms. IX 22 gillda inf. (alle avskrifterne) ; ivirki s.m.
Fb i Landsl. VII 51, Ngl. II s. 137 note 21 {iuirka dsg.) for vanlegt
(hcrki (ogso i gtr. Ældr. Fr. XIII i). Av upphavleg e er diftongen i
JîwuZcAt, aalm. trøndsk form, eks. Ol.s. 122.) (pekktntli > piokkr > piitkkr).
69. Det fyrrnordiske Ijodbrigde i til e, og n til 0, naar det i
næste staving kom ein a- eller o-ljod, hev like eins sett merke etter seg.
Dette er grunnen til skilnaden millom niôri (av st. nidirau) og ueàan\
heöet V. part, av Inda DN. III 30^ (1291, bedet), II 4225 (1297), ^'s. 9.,8.
Ordet for son kann me tenkja oss ein gong hev heitet i nsg. sun-uli.
men i gsg. son-aR; dette bøygningsskifte var tungvint og vandt aa
halda uppe, og det vart ei utjamning paa den vis at dei surne stader
bruka stomnen siin baade i nom. & gen., og andre stader son i baade
høve. Dermed var tvo maalføre-former framkomne av ei upphavleg
bøygning. Dette er mykjet grunnen til at ikkje so faa ord alt i gnorsk
haltar millom 0 og u i stomnen. Endaa innanfor eit so litet umraade
som Trøndelag kann formerne ha gjenget til ymis sida i dei ymse
bygder. Det skifter millom simr (mest i den eldste tid til 13CX)) og
sonr (mest etter 1300); Amimdi aalm. eks. D. N. III 56 (1303) og
Amanda gen. (D. N III 2824 1290); hulr (Ein tale iic bulrenn) og hol
{boVöx) Ældr. Fr. IV 230, boVôxi asg. Bj. 13T5); stumn (Ældr. Fr. cod.
II Ngl. II s. 506-1: sfmnns) og stomn (Ældr. Fr. XIII lOi»: stoms) —
kann altsaman vera maalføre-former innanfor gtr. Soleis er det ogso med
fogl (Tub. 5^^: fogla apl.) og fugl aalm. eks. Ol.s 3219; koma og kinna
Hom. 21I30; det er ikkje umogelegt at kttma, som vert nytta av alle
hender i Hom. kann ha voret i bruk sume stader i Trøndelag, um ein
skal døma etter nytr. part. Jçymg, J^ymi Innh.; — kønlega (underlegt)
Ol.s. 271G (kænlega) og kynled, sms. 27 ^^ ofl.; — oft aalm. og n/f (i
vptnemfdre D N. V 191 15, 1346); oxe (Ældr. Fr. X 357: oxa asg.) og
uxi aalm. eks. Ol.s. I23; smlk. grdsn. i Flåa i Gauldal >wr Borkni«
D. N. II 4O15 (1297), no Bartth der ein kunde venta y>Burkni<i. — Av
same grunn skifte millom n og 0: bitande (pL bvendr og héndr) i Ældr»
Fr. og dpi. buandum i D. N. I 513 (1225— 1245), medan Ol.s Tub.
D. N. I 8 (1225) ofl. hev boande (pl. befndr). Hm. 2o8jo: boande, Post.
82434: buanda. I gardsnamn vert i Trøndelag bruka byr (ikkje 60V,
som er vestlandsk), eks. Fébyr (grd. i Verdalen) D. N. III 560 (1303),
III 167,3 (1333), III I79ii).23 (1334^ Febyr nom.) ofl.; Hnsabyr D. N.
II 4532 {1299), III 4720 (1301: Hansaby dat.); elles vert i gtr. skriftmaal
46 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
som samnamn bruka 6^r, men namnet paa klokka i Margrete kyrkja i
Nidaros vert skrivet »byiarbott (Ngl. II i Byl. I 3 note 7, Na.); D. N.
III 4 (1253; bakpaa fraa 14de hundr.) kallar ein gard i Buvik Husabø,
men garden heiter (enno) Husby.
Av former med w i gtr. er merkande: alhmtgi D. N. III 30^5
(i 29 1 ahmiga dsg.), mugh asg. Ein tale 28j (dsg. 2811); — iindurni
dsg. Ol.s. 6532; — gud (ikkje god) baade um einaste gud og beiden
gud, ogso shirguå Ol.s. 2533, gud m. Hm. einaste gud, allst, eks.
27024; gud pl. heidne gudar Hm. 27OU.17; — sitfl D. N. II 25523 (1343:
suflum). — Med û: hiûn (og hin, hiuskapr — ikkje Mon — Post.
8243640 {hiuscapr, 5gg), Tub. 319 (Am), Ol.s. 8420 {hmn), (Ældr. Fr. XI
1417 hiuscap).
Former med 0 i gtr. er: klokka, eks. Ol.s. 937, D. N. III 35^9
(1293), like eins klokkare, (eks. D. N. III 3474 (1293)*; — nomenn v.
part. (av nenia) Ols. 80^; — hærtoge, eks. Ol.s. 7634; — ærtog[e), eks.
Ældr. Fr. VI 5? (ertog) o. m. st. Gskr. 219 (ærtog). Med 0: piofr Ols.
8038 ipiofsoc).
Av former med i i roti i gtr. er merkande: ivazc Ol.s. 529 (smlk.
ifa 3pp. Ældr. Fr. IX 7 yverskrift og han Ældr. Fr. cod. II i Ngl.
II s. 51OJ3).
B. Nordisk Ijodbrigde ved -i og -iR.
70. Ved dette Ijodbrigde vert:
I. a til æ, eks. tælia** v. (smlk. tal s.n.); stæmna v. (stamn); bætri
adj. komp. (eig. bat-iR-an) \ skiælkiasc v. (spotta) Hom. 2134
(skdlkr)\ bær s.n. (eig. bas-ja)\ hældr adv. (got. haldis); mæistære
(for mæistaré) D. N. I 823 (1225); sidsæmi sf. (av sidsamr).
Mcrkn. i. Diftongen ia vert til (/a? >) æ: Jræha v. (av /r/a/.s);
giælldr 3sp., som kann vera Ijodbrigde av infinitivformi (giallda),
men ogso kann standa for gélldr, sjåa næste mcrkn. — Mrk. biargr
3sp. (av biarga) Ol.s. Sic-
Morkn. 2. Etter (/ og k vert i gtr. vanleg skrivet i framfor æ:
giængr, kiætiU.
* Ogso vestlandsk og paa Fær. ; klukka er austl. og isl.
** Eksempli her er i det heile skrivne paa aalment (normalisera) gtr. maal,
men naar det er citat, vert formi i upphavsskrifti bruka eller, um der
er noko avbrigde, sett attmed i ( ). Soleis ogso elles naar aalmenne
loger vert umhandla.
1899. No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 4/
2. d til æ\ eks. m^la v. (inåV)\ ri^tr pi. (av nått{ar)\ erfnæde s.n.
Ein tale Sig; æ've sf. (av *ânn, got. aiveins adj.); ?ia?V adv. & prp.
(av wd-, got. nelivis).
Merkn. 3. tiå til ?/æ', eks. kusEfmc 3 ski. (ii/di/io); viorhnæme-
lega adv.
3. o til 0, eks. søner pl. (50/2); pøroem. i pki. Ol.s. 51J1 (porômi) av //ora;
Aiøwr 3 sp. av koma; søfr 3 sp. (av sova) Ol.s. 37ai (sæfr)\ hørve
3 pki. Ol.s. 62j7 (hærvi); køsed 2 pki. Ol.s. 43^3 {kæseo, av Vcoso). —
Mrk. Ä'omr 3 sp. D. N. II ii6ji (131 3) f. Icømr (kfr. biarfp\ merkn. i).
Merkn. 4. Diftongen io til ø, eks. AØ^/^^e 3 ski. sjeldsynt, Ol.s.
123 (hæggé) av hioggo,
4. 0 til 0', eks. hefta v. (6ô#); prøndr pl. (smlk. pröask, veksa, trivast,
gjera framgang) Ol.s. 55^^ (prænJer; apl. prænnde sms. 59.), som
e-st.J; ohø'gændi s.n. (ulempa) av Ao^r, adj.; Befrekr {Eàôrikr)\
tippt ø'k'r adj. (av foZr-).
Merkn. 5. io vert til (iø'>) ø' i lefpe 3 ski sjeldsynt. Ol.s. 82*
(læ2^ezk),
5. () til Ö, eks. Ö5r7es gsg. Ol.s. 86,^ (oörlez) av *adulis; pröngia v tr.
(D. N. VII I04iy: prængiazst) av prangma > prçngia > pröngia; höggr
2 sp. (av hçggua) Ol.s. 37 (hæggr). I baade dei sistnemnde eks*
kann ö vera Ijodbrigd æ ved w etter 76, 6.
6. (/ til 0', eks. spekner pl. (av spç'nn).
7. w til y, eks. 5^w/r pl. (^ttw); yngri adj. komp. (ungr)\ st y dia v.
(studdi); spyrr 2 sp. (eig. spur iE) \ sannyndi (av sannund-ia)]
yvir (sjeldan; aalm. /?;/r) prp. (av *uvir, ght. tfc&m adv.).
Merkn. 6. ne til y i lypi imperf. konj. (sjelds.) Ol.s. 37^8 (av
liu}m),
8. n til 2/, eks. /y/tr 2 sp. (av /nia); jn*?/^a v. (prnôr)\ Oyriôi dsg.
(ßnöriöi) D. N. III 1059 (13 15: Gyriöi).
Merkn. 7. m til y, eks. ^rør 2 sp. (av flinga); mykia v.
(mm/rr).
9. a?/ til öy, eks. dröyma v. (dramnr); Véyna v. \}anh)\ döyia v. (smlk.
da«d?); dö^r 3 sp. (danr Ældr. Fr. I 6\
71. Innanfor ordbøygningi i gnorsk kunde det høva» at ei form
av ordet regelstrengt skulde hava Ijodbrigde, og ei onnor form ikkje.
Soleis skulde til eks. nom. sg. av desse ordi heita: høHj skyld, *\stynd,
sætt, *pyrft, sdtt, fyndr, 9^yy9^'j *'2/^^» ^^^ ^^^ ^ d^tx^ høve hev havt iE
etter roti {JbouiEy sknldiEj stundiE o. s. fr, jundiE o. s. fr.); mengen,
sg. skulde heita: banar, HknUlar, stxuidar, satiar, purjtar, nttar, fnndar.
4^ MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
ghiggar, 1n(ar\ nom. pl. 6ø'/nV, shyldir^ styndh\ o. s. fr.; d.pl. honnm,
shilihmi, stimdum o. .s. fr. Like eins heitte det regelrett i n.sg. If/IdU,
n.pl. luklar. Denne skilnaden var det tungvint aa halda uppe, og det
vart ei utjamning, soleis at ein av stomnarne vart bruka i alle kasus.
I ei bygd kunde daa t. eks. formi shuld faa yvertaket og verta bruka
i alle kasus av ordet, i ei on nor bygd kunde skyld vinna. Alt i gnorsk
er der halting i dette stykke, og endaa meir i maalføri no, som stun-
dom syner at der i det gamle talemaal maatte vera fleire sideformer
enn dei gamle skrifter hev leivt oss.
I gtr. finn me far etter dette upphavlege tilstand naar OI.s. brukar
nsg. fyndr 29.4, giig. fiimlar 19..5 75,5, {åsg. fyndi 3217); men utjam-
ningi hev daa byrja i dette ordet med, daa n.sg. ogso kann heita /?«?c?r
OI.s. i6jo, og asg. i OI.s. alltid //nzd, eks. 411 (33gg); asg. fund ogso
i Didr. 274 (medan Ein tale hev fynd 20j? .
Av andre tviformer er merkande: friah- ogfræh-\ allt. f rials adj.
frialslegr adj. friahleikr s.m. {of rials leilcr D. N. II 2632,» (1344; — i
den eldre tid frælsl s.n. Ældr. Fr. IV 551 (frelsi), IX lo^ ofl. Ols.
3S'6f> {friehi) ofl. D. N. III 30,0 (1291 frælsi), II 56j.,3 (1299), VIII
5a4.4i (1202, vid. 1324), og like eins fr æl sa v OI.s. 34^3 {frælstir part.
nplm.), 34i8 {ofrælsa inf.); etter 1^00 Jrialse s.n. Ein tale ved sida av
fræhe sms. 3217 og frialsa v. D. N. III 5642 (1303), IV 202^ (1333
frialsaàé)^ nye former, tilførde fraa andre maalføre(.^); — {h)ygô og
ih)ugd: munudg (o: munugà) n.sg. Post. 82439, gsg.: rminugôar sms.
825,; varygôar gsg. D. N. III 3979, (1297J; — '<^'<^''' og kus^n: sunar
kran, hrodor kvdn nsg. Ældr. Fr. IV 39^, qranfang sms. III, 1 1 yverskr.
v.l.; kvænhæn sms. reg. no. 22 note, Ngl. BIs. 147), kttænfangs gsg.
Bj. 9 yverskr., D. N. V 21237 (1349); — satt og sætt: satt asg. Ældr.
Fr. cod. IV, Ngl. II 520U., sattar niarx gsg. Hm. 2702J; seinare sætt
OI.s. m. st. eks asg. 727, sætt nsg. Didr. 25,4, .^ættar gærd D. N. III
394. 7.J (1297), settar gerd III 363 (1295); i samanstn. sattmalet Didr.
22-u; — sidn og syn med kvar si tyding: syn (det som ein ser) dsg.
Hm. 2081, OI.s, 79iu (smlk. sms. 62.9 6831 33« 161« ofl.); .s-/o/i (synsevna)
n..sg. OI.s. 8315, dsg. sms. 7730, og sjølvsagt sionlaus adj. (blind) OI.s.
7610 88i, D. N. V 2i2oi (1349 sionhmsu d.sg. f.b.f.), sionlæysi OI.s.
88j**; — sknU og skyld: lanscnld n.sg. D. N. XIII u (1200), skidd
* Dersom ikkje »/?"// fynd% her er misskrift for »till-synd« (= tilsida
iimsut, lat. cara, som »till fynd« skal umselja).
■■••'^' I Kin tale fell baade tydingar såman i syji 2 is 285
[§99 No. 3. GAMALT TRØNDEkMAAl.. 49
asg. Ol.s. 4211 (shilhl) \ landshjUdhmi D. N. II 40>3(i297) ofl. arskyllden nsg.
Ill 195 u (1338); — stiup- og siyp-: stiup fader Ol.s. 359, f^tiiqmiôôir
(normalisera) Bj. 183 84^, stypdôtfer Ældr. F'r. IV 39^ (norm.). — I
desse ord (utanum fundr) stemner utjamning! burtimot del Ijodbrigde
former, som i høHy f æra, ætt utum propr. Andratt D.N.I 1274 (Austr-
attar mænn),* er dei einaste som er brukelege. Ljodbrigde former
hev gtr. ogso i boygningi av dæplll s.m. (soleis dsg. Depplenom D. N.
V 75.31 {1328), Dæpplinuni V 112^ (1336) og f æt ill (fætla hy r ai Ældr.
Fr. II 355, Tub. 321; smlk. Fætlafirdi Ol.s. 1O32).
I adjektivbøygningi finn me ogso tviformer som hev sin grunn
i dette ljodbrigde. Ved sida av gtr. vanlegt hæztr adj. sup. finst haztr
Ol.s. 7gg, eks. 22,0, Didr. 5414 (men ikkje hatri)\ — ggrr {sknw^i gorr)
vert i gtr. bruka som part. til gera, eks. Hm. 26925 Ol.s. i^g 5sj ofl.
Tub. I«) 30; giørr (skrivet giorr) som adv. Ol.s. 2229, og giörla sms.
Sjii, skr. giorla, men Didr. 4831: (full)giærla ; like eins D. N. III 3553
gort part. men sms. 35^3: giorr adv.; — ved sida av purr (w-stomn)
finn me pyr?^ dsf. Hm. 269.6 (-ia stomn; smlk. got. paiü\sm i asm.:
panrsjana). Merkelegt er fræmdr p. nsm. (av fræmia) Post. 82436.
Merkn. i. Av nokre uvanlege former utan ljodbrigde er nemnande :
amhætte D. N. VIII 7601 (1325), sj. § 93 merkn. i ; hoanndr npl. av
hoande Ældr. Fr. cod. Il, Ngl. II s. 5111a; hrodra synir Ældr. Fr. cod.
III, Ngl. II 51819.31; korshrodrom D. N. II 2551c (1343); hahste adv.
{=heht) Ein tale 3 it,; — hannar pers. pron. (gsg. av hon) L). N. II
6320 (1301)**; namna v. inf. {=nemna) sj. § 93 merkn. i; — val adv.
(=væl) Didr. 251a 3 216 ofl. var ikkjc sereiget for gtr. der den vanlege
form er væl, soleis Ol.s. alltid, eks. 220 (ogso Hm. 27116, vell). Merkelege
er præsensformeme: hiargr^ komr, daar, sj. § 70, i merkn., 3, 9.
Merkn. 2. Av former med Ijodbrigd vokal er enno nemnande: dræga
v.inf. (= draga) Ein tale 15 ofl. D. N. I 519 (1226—45 drega), Ol.s.
136 {drega 3gg., draga 19^8, 2gg) sams form for Trøndelag og Aust-
landet med infinitiv-vokal fraa eintal i præsens ; — hæna 3 pers. pers. pr.
asf. (= håna, vanleg gtr.) D. N. III 393.» (1297), vok. ett. gen og dat.;
— pærf v. I sp. Ol.s. 7119 [pærftu 2 sp. sms. 3231), pærf 3 sp. I). N.
II 25523 (1343) ^or aalm. parf (eks. Tub. 33 610).
♦ Dette diplomet er elles ikkje medteket her, daa det er skrivet av
den kongelege klerk Hallvard.
** Soleis vel ogso innskrifti paa Bynes-liksteinen (13de ell. 14de hundrad.)
<iifirir sal hanai>, som Schøning las: <i^firir sal hantsar» \ sjåa Nie.
foml. sida 572.
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1899. No. 3. 4
so MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn. 3. Utjamningi i stormengdi av i stomnarne vert daa som
i vanleg gnorsk : hékhr, gestr, glefyr, stadr, sandr o. s. fr. — hyr dar
si^æin (o: aalra. huröar suæinn) Fag. 29 er vel samansett med hyra f.
Merkn. 4. I dei innførde ordi allterinu dsg. 01. s 8911, I). N. II
30513 (1349)» misseri npl. Ol.s. 7419, Ældr. Fr. III 124 {misseris gsg.),
mynstere asg. Post. 8243, mysiei'i dsg. D. N. VII 12620 (1328), psaUte^'i
asg. II 25544 (1343), saXlter asg. Ældr. Fr. XV 117 er c i 2dre sta-
vingi tvilsam med umsyn paa upphav. Geng. mynster, misseri etc. peikar
paa upphavleg e, men endevokalen i krev elter logi for Ijodsamhove i
i gtr. Ijodbrigd a framfor seg; ikkje Ijodbrigd form i aUtareno Tub. 25,
flere diplom, eks. III 347 (haalltari dsg. 1293).
C. Ljodbrigde ved -B.
72. I. a vert til æ: glær D. N. II 68,^, 1303 (geng. gle.% smlk.
glas); hær s.n. Ol.s. 6411 (got. kas)\ hæyr- i hærfefttr Hm. 269^^, (bær-
Jætr). — 2. å til «f: mær s.f. (møy) Post. 82411 (^^S- 'i^iCiviR>mâR>
madr)\ la^r s. n. Ol.s. 6035 Qssr)] pæ'r pron. nplf. (av s^mn, päR (Einang-
steinen) = got. pos). — 3. 0 til ^: ør- partikel; eks. ør%'ænt Ol.s. 19J
{orvænt). — 4. û til f/-, hjr, s.f. (ku), eig. T\U'R\ s\Jr s.f. (su) av .vM-iZ.
Merkn. in til 2/ J à]fr s.n. (eig. diuRa).
D. Ljodbrigde ved u (w).
73. I det Ilte og I2te hundradaaret breidde ljodbrigde ved
vokalisk n i mange norske maalføre seg ut ogso til vokalen i stavingar
som stod framfor halden u, I denne rørsla vart maalet i Trøndelag
ikkje med for a sitt vedkomande.
Merkn. Ljodbrigdet av a framfor halden 11 er sermerkelegt for dei
norske vestmaal (paa fastlandet og paa øyarne); sjåa § 89 um Aust-
landet.
74. Konsonantisk u (?/') volde ljodbrigde, anten han fall burt
eller vart halden: *sanguaR V3irt sç7igr, *singua vart syng[u)a,
75. Ved ljodbrigde av vokalisk u vert i gtr:
1. a til 9, naar ein ii er burtfallen i næste staving; eks.: hçnd s.f.
(av *handu)y hçmn s f., vçtn s.n. npl. (av *vatmi), Içg s.n. npl. (av
lagn), sdlabçô api. D. N. II 25523 (1343, salàbod), vçllr s.m. (av
ralhiR), suçrô asg. D. N. II 255^6 (1343; suord = svardreip), hçfôi
s.n. dsg. (av hafuôi), gçfgctn adj. asm. (av gafugan); sçôla v.
inf. (av sadidl). — Derimot kalium, alhnn, maimum, annur.
Merkn. i. Namnet QgmtOidr^ som nokre gongjer finst i di-
plomi — D. N. III 3485 (1293 Ogmiindr nom.), II 45^6 (1299
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. Jt
Ogmnndi dat.) same mann, prest ved Klemetskyrkja i Nidaros — er
vel eit vestlandsk namn. Etter folkemeiningi — ikkje etymologisk
— synest Åmundr vera det namn som i Trøndelag svara til Qg-
mundr. — I Aslak Bolts jordebok vert desse namni bruka um kvart-
anna um Ogmundh Beintzss. (dat. 9012), som s. 8423 vert kalla
Arnundi Beinktzssyni (dat).
Merkn 2. Merkande er hafd p. npln. Ol.s. 718; hafôingialanst
01. s. 6 1 30; giaflan Ol.s. 2 2.,i (med ia fraa nom. giarall)'^ — iajri
dsg. 4431, ßatri 3731 (fiofri 8239). hafôi dsg. (d: hçfôi) Ol.s 2613
5 4 12. Dei sistnemnde former iafri etc. er visst misskrift, daa ordi
etter logi for Ijodsamhøve i gtr. skulde enda paa e (ikkje ?), der-
som a var den rette vokal i fyrste staving (haföe 3 si. av hava
vert soleis aldri skrivet hafài i Ol.s.).
Merkn. 3. wa vert til ?*(>, naar u er burtfallen, eks. anyisuor Ol.s-
4,7; men Skuaöru D. N. II 42g (1297).
a \\\ {ç>) 0 etter r, og naar å er nasal {n (0) i næste staving er
burtfallen); eks. vopn npl. 01..s. 65^3 (?;oj)«; men vajonom, eks. 1522);
von s.f. Ol.s. 5u (men vanom 6025); vor pron. apl.n. Hm. 27017
(tor), D. N. III 34ö5 (ikr. 1293: vor); mol (pl. av 7nàl) Tub. 62;
nott s.f. Tub. I7, Ol.s. 8213 (nott). Nasal a kann verta ô, um n er
halden, i spônom Ol.s. 8029 (sponom)\ vona åsg. Ol.s. 13.J {vono), men
rawo Ol.s. 3i7 452 7233; vondo nplm. b.f (dsk. ond) Ol.s. 81« (rondo),
Merkn. 4. I andre tilfelle enn her nemnt vart å til Çj som
kringura 1250 fall såman med å i uttalen; eit minne um ^ er vel
Pæll (Paulus) Hom. 21218, hærroo apl. Ol.s. 529 (ogso hærod 6511
og hærao 5816). Framfor halden u skriv alt Hm. 27 1^ d: varo
3 pi. av vera; atvaro (o: at huåro) Ol.s. 729; rf- trengjer seg tidleg
inn ogso i staden for 0, eks. våpn apl. Ol.s 3435. Vor pron. nsgf.
& npln. held seg i denne form den heile tid — til 1350 — i di*
plomi. — Sol (sudaustlandsk form) i namnet Solæyiar Ol.s 2827
høyrer vel ogso hit {s(fl-sål, i upphavleg tydning «liten sjö», got.
saivala); smlk. Salæyiiim D. N. Il 1642 (Oslo 1328).
Merkn. 5. nå til (w(J = ) 0 — um w stend i næste staving — ;
eks. komo 3 pi. Ol.s. aalm. (konio)\ pangat komo s.f. asg. Post.
82325. — Hertil vel ogso orom pron. dpi. Ol.s. 837 [orom, poet.), og
deretter çrra pron. gpl. Hm. 27017 {orra)\ so adv. D. N. VIII 756
(1324) o.fl. etter Noreen av Ijodlaget stidnu (?).
e ul 0 — i upphavleg Ijodlinn staving, baade framfor halden og
burtfallen u — ; eks. Ouorødr Ol.s. 583» (Guöroör) (av {Gup)'frepuR
istaden for — fripuR etter gen. — frépar)\ tøgom dpi. (av rot
tegn) Post 8245 {togom)\ (?) Hølhi dat. D. N. V 11230(1336,=
4*
52 MAklUS HÆGSTAD. H.- F. Kl.
Hélln II 272gs, 1345, grd. i Beitst); mefiso i 2dre samanset. led
(oftast) møsso (krossmœsso) D. N. II 175 (1277), V yj^ (1329),
Marin mœsso III 55*0 (1303), Olaf us mœsso V 18214 (1345).
Merkn. 6. Merkelagt er ö, 0 i miss'ôyniu (d: missæmiu) D. N.
II 27615 (1346); siajkôrtum D. N. IV 20214 (1333, aalm. gtr.
stafkærtnm) \ Ht'ômfnu II 2353 (1340, aalm. gtr. stæmnu). — røtt-
yndum i D. N. V 5716 (13 13); vestl. svip; er ikkje gtr. der det
heiter rettyndum (sjaa § 18, 13).
Merkn. 7. somn er den cgte trøndske form for vestl. srefn.
Soleis Hm. 20828.29 {sœmne dsg.) og Ol.s. allst, eks. 323; like eins
i diplomi: sømnhærhyrgi D. N. III 15 17 (1329), sømn hæihyrghi
II 2464 (1342); — Ein tale 217 hev ^i sæmfnorom» (for sø mf Jiorotn
(av orar), nytrøndsk: «/ sømnorom Ork.)*. Grunnformi aat sømn
er sofn eller suefn, som baade synest ha voret i bruk endaa
kringum 1300 i gtr. skrift, soleis sofyi hærhyrg D. N. I 1224
(Bergen 1309, brev med Nidaros-maal), suemnnstofo D. N. II 6814
(1303). Den Ijodbrigde form kann fyrst vera uppkomi i avleidingar
(som suefniigr)f eller ordet kann ei tid vera bruka i dat. pl. som
ordlaget «a jastaa s'ômnaa^ Sdm. (Aasen) kanskje er eit minne um.
Eller er sømne (dsg.) uppkomi av ei gamall lokativform?
4. ni til y (baade framfor halden og burtfallen u); eks. kyn' adj.
nsm. Tub. 3^2 (eig. kuirruR); systm' obl. (eig. suisfur); tyttugu
tal. D. N. III loSy (13 1 5, av tuittugN).
5. ni til y (baade framfor halden og burtfallen ?/); eks. Syiar Ol.s.
(alltid atjiar, eks. 1224, etter dat. Syium). — Men Sinöpioö sms.
44, og Sviöiino (Stav. helgen) D. N. I 5112 (1226—45).
76. Ved Ijodbrigde av kons. u (w) vert:
I. a til 9; eks. RçgnvaUds Ol.s. 6719 (Eognralh), D. N. 1140^(1297:
Rognwalhlz), mcskon Ol.s. 743.-, (for ^mçskuoUf smlk. mçskva apl.
(av mçskvi m.) Grg. II 12522 og nytr. mask v. ( = netja seg);
Hauhyniar D. N. II 70^ (1303) grd. i Stangvik, no Halsa, av
*Halsviniar\ hoggua v.inf. ; siodva v.inf.
Merkn. 1. I det nemnde Hauhyniar stend an for ç {Holsyn-
iar Asl. Bolt sid. 6523), like eins I). N. II 2489 (131 1, Haidsynia),
r
Og Afilfundyuiar II 9441 (1309), no Alvojpi Ndm. — Smlk. aui<ke
* D. N. III 66ia (Nid, 1422) hev: «wa7vm moer i seiminenne» ; dette
maa vera eldre misskrift ell. mislesnad for <i<Hømnin{n)ene'o -Sømn-
inninu, den gtr. form for vcstl. srefninninu (Alex. s. 1521:
si-efninne).
1899 No. 3. GAMALT TR0NDERMAAI.. 53
Ndm. (eks. Surndal) Romsd. og staue^ ausj) Ronisd. = aalm. nyn.
oska, stova, osp (ati utt. æu).
Merkn. 2. BagnvaUz gen. Fag. 27, Rangualh D. N. II 2503
(1342), Halsynium II 6831 (1303) viser at Ijodtrykket her ogso
kann ha leget paa andre stavingi, eller formerne er uppkonine etter
jamhøve med Ragn- og Hals- i andre høve: Eagnhildr, Ragnnör
o.a. — Merkande er sanng 3 si. (av syngia) 1). N. II 6318(1301),
sangh I 3135 (1348, Valdres, brev med trøndsk maal).
2. å til {(}>) 0 (framfor gamall burtfallen w): klo s.f. (geng. däwa)\
0 s.f. (got. ahva) i Mi^o D. N. II 8930 (1307), no M^o, grd. i
Innherad. Dette kann ikkje vera dsg. av mibia, som Fritzner vil,
ettersom det daa i gtr. maatte heita miôiu.
3. e>0'^ eks. søkk(n)a v. intr. (eig. *sekkiva>*sinkwa),
4. i>y (framfor baade halden og burtfallen w); eks. syngia Gskr. 214,
Ein tale 9,4; lyng s.n. Ol.s. 67^ (gpl. lyngua Ol.s. 4811); yàr
pron. (got. izvis)\ ykkar pron. (got. iggvar).
Merkn 3. ui>y: tystwr adv. D. N. V 18237 (1345), Ol.s. 823
{ty svor), kykvændi s.n. Ol.s. 11 30. Halsynhim dpi. (av vin, sletta)
D. N. II 6831 (1303).
5. i>y (framfor burtfallen vf)\ eks. hl^ s.n. Hm. 27O4 [hly) av hltxva
(ght. hllo gsg. : Ulives) \ yr {hyss gsg. Ol.s. 671), geng. üv; Tyr
tyrsdagr D. N. IV 1653 {tyrsdaghenn for tyss- av tys-) og i grdsn.
Tysnes ved Levanger (eigentl. same ord som gnor.sk tivar pl.).
6. æ>'o\ eks. pröngtia v. tr. inf. (eig. prangwia) Ol.s. 3 5 is {prægui}]
slönger 3 sp. sms. 61 (slonger)] ox- (got. flg?>« d: akwizi) Ol.s.
5413; ^'/örr Ol.s. 22^9 (giorr)\ h'öggr 3 sp. (eig. hagwiR). I desse
tilfelle kann elles ö vera Ijodbrigd (> ved i, dersom ?r i diftongen
tvi Ijodbrigde a til (>, fyrr / fall burt, sjåa S 70, 5; noccorr Hm.
27039 er vel nôkkorr av nækkuærr (Hm. 27O30: neccquærri, dsf.)
av «/ic wæit ek hwærr» (eg veit ikkje kven).
E. Samansett Ijodbrigde ved u.
77. Stundom kunde fleire umstodor, som ikkje kvar for seg volde
Ijodbrigde, slaa seg såman, so at ein vokal kunde verta Ijodbrigd
utanum dei tilfelli som er nemnde. Soleis vert:
I. i>y: mykklii Didr. 3523; sjeldsynt fyrr 1300; grunnen til Ijod-
brigdet er at ordet byrjar med labial kons. og hev u i andre Ijod-
linne staving.
54 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn. i. Dette Ijodbrigde niaa ha trengt seg inn i Trøndelag
i helder sein tid, midten av 13de hiindrad. I dei eldre diplom
(13de hundrad.) finn ein næstan berre former med i i }yiikinn\ D.
N. II I Os (1255) hev ^iammyda^, men brevet hev ogso i andre
maatar (eks. Ijodsamhove) ein svip som vik av fraa aalm. gtr. Ogso
D. N. II 1810 hev mycla, men brevet er vid. fraa 1307. Fyrst
kringum 1300 vert y aalment i dette ordet. — Hom. 21 1^ hev
michi, men 21 in myliin asm. (innverknad fraa upphavsskr.). —
Dei andre eldre skrifter hev berre former med i\ soleis mikit Hm.
2705, mikill Post. 82430; miclu sms. 82331 824.9; Ol.s. alltid, eks.
michim 117; Fag. & Tub. Gskr. Ra. 47 skorter eksempel; Ein
tale hev former med y, eks. my kill 314; milium {amillum D. N.
I 815 (1225), Ol.s. 721 (8gg.), i milium 3131, milium 3227 (oftare
milli). Diplomi like eins alltid med ?, eks. V 577 (13 13) (oftast
millim)\ Ra. 47, bl. a. 2 sp. milium, VA\es vert i gtr. mykjet
bruka medal for milium i eldre tid, soleis a medal Hm. 27029
(ikkje milium), Tub. å meôal 6.5, medal ly ofl. (aldri milium)'^
soleis ogso D. N. I 594 (1263 — 64). Hom. & Gskr. Fag.
skorter eks.
— hisaq) er gtr.; alle diplom og skrifter hev i i fyrste staving
undt. Ældr. Fr. cod. II og V {bysc- vestl.).
/ > y stundom framfor /, r -f- kons. i same staving ; eks. sylfr D.
N. II 179 (1277), III 348 (1293)1 ni 357 (1293), n 45n.u (1299) o.fl.
diplom, Ra. 47; yhn, asg. Ein tale 219; ylma v. sms. I19; Porgyls
D. N. II 26314 (1344); t'î/rdr v. part. Ein tale 713; vyrdnleys D.
N- V 575 (1313, men brevet hev fleire utrøndske former);
hyrdzslu D. N. II 4322 {i2gS)\ fyrdi dsg. {=firôi) D. N. IV i65u
(1325). fehyrdir II 2764 (1346); hærhyrgi III 1517 (1329), som
vel kunde vera den eldste form; aalm. gtr. hærhirgi Ol.s. 3830
(6gg.), herhirgi D N. III 3035 (1291), sideform (framkomi av -hyrgi,
-hnrg) til sudvest-norsk herberge (og herl)ergi)\ — ælliujta D. N.
VIII 7605 (1325) er vel skriftform for æl]ujta, dersom det ikkje
er framandt; smlk. mdtr. ællufwa D. N. V 3289 (1383).
Merkn. 2. Formerne med i held seg ved sida av dei nye for-
mer gjenom heile tidarbilet i skrift ; og i sume tilfelle kann det
vel vera tvilsamt, um yvergangen hev gjenget for seg i talen eller
um y-formi er innford fraa andre kantar i skrifti, til eks i ylm.
Merkn. 3. Samansett Ijodbrigde av a er det trulegt at det hev
voret i grensebygderne mot vest og nord, soleis at a hev vortet
Ijodbrigd i sume hove, naar det gjekk ein labial konsonant som r
framfyre og det kom u i næste staving: nytr. hUvårpa, kålvårpaj
1899 No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 55
namn paa stader i Hassel vik (smlk. Asl. B. resp. ukers warpo
s. 5930» fcol vorpo 602). Like eins naar det etter a kom ?i -f- kons.;
smlk. nytr. håndom Ork., lay adv. ( = gnorsk Içngu dsn.): ^hat}
hi ræ^st Idy* (d: for lenge sidan) Innh. *
78. Under bruket av ordi — serleg i bøygning — vilde det
ofte verta skifte med Ijodbrigde og ikkje Ijodbrigde former i same
ordet. Her vart det daa gjerne utjamning, soleis at den eine formi
kom til aa raada. Medan det i nom. pl. eigenleg skulde heita ni^l (av
mal) og i gen. mala, fekk mal i gtr. yvertaket ogso i nom.; — ki/rr,
nom., skulde i akk. sg. m. heita ktdrran, men kyrr fekk i gtr. yver-
taket, so alle former i bøygningi hev y. Ogso Ijodstyrken hadde mykjet
aa segja, daa den Ijodbrigde vokalen maatte staa i ei noko Ijodsterk
staving, medan u maatte staa i ei Ijodlinn. Fekk u ettertrykk, vart det
ikkje Ijodbrigde. Med umsyn paa a framfor halden u, maa me tru
at han i gtr. ofte hadde Ijodstyrke, endaa han ikkje vart Ijodbrigd.
* Dei Ijodbrigde former av a framfor halden ti i diplomi til 1309 er:
1 51 (1226 — 45) ollmn 1. 2 3 i innleidingi, som er vestl. (I);
allum 4gg. (kongebrev).
Ill 30 (1291) hor num 1. 75 (brevet er 78 lin.).
III 34 (ikr. 1293) monnum 1. 45; Ogmxindr 85; dopulinn 63.
(Brevet skrivet av Ogmund (?) smlk. 1. «5 «eÄ: Ogmtmdr*
(brevet er 90 1.).
III 35 (ikr. 1293) monnum 1. 1.74; storfum 61; stopul{l) 33.35
(brevet er 100 1 ).
II 42 (1297) Morkus 1. 27.35, Marktisar 1. 12.32 (men Markusar
1. 9 og Markus 1. 14).
II 45 (ikr. 1299) skiolldu 1. 5 (kann vera Ijodbrot?); Ogmundi 16.
III 46 (ikr. 1300) monnum 1. 3, leikmonnum i.
II 63 (13^1) monnom 1. 6; logon 17; stopuUinn 31 ; Botol/s voku 8,
Petrs voku 50.
II 68 (1303) monnum 1. i; Axilfi 28, Oluishaugi 27.
II 70 (ikr. 1303) monnum 1. 2 (3gg.).
III 53 (1303) monnum 1. 2.
III 55 (1303) leikmonnum 1. 2.
III 56 (1303) monnum 1. 2.38; vordzslu 9; morkum 22.
II 89 (1307) (pionosto suæin 1. 18).
II 94 (1309) Aulfundyniar 1. 21.
Dei fleste av desse former hev, som ein ser, labial {m, v ell. b)
framfor den Ijodbrigde u.
56 MARIUS HÆGSTAD. H. -F. Kl.
Av alt dette maatte det koma upp tviformer, som vart bruka —
nokre tidlegare, andre seinare — paa dei ymse rom kringum i maal-
riket, og hjelpte til kløyving! i maalføre. Ogso innanfor gtr. finn me
slike tviformer. Me skal nemna nokre. — an (eig. Ijodlint) prp. (grf.
ânu) og çn, on (eig. Ijodsterkt): an Ol.s. 6834 (a/?), Ældr. Fr. XIII r.;
men on seinare i Ein tale in, D. N. II 26321 (1344); — ved sida av
kykrænd? finst alt i Ol.s. den \kk}c \jodhngde {orm qui quændi Ol.s. iigg,
i Ældr. Fr. X 35s a-icindi] — messa og møssa: Fyrr 1277 hev diplomi
berre messa (mc^so) liksom dei eldre skrifter og Gskr. 214; sidan vert
baade former bruka i skrift, men møssa fær meir og meir yvertaket;
— Sfj^ia gpl, Suyia og Suia: Medan formi er Syia (Syia) i 01. s. vert
i dpi. i det 14de hdr. bruka Sut/a, Sma: D. N. V 75? (1328, Stiya), III
1934 (1334» Swy(i), V 16410 (1343. Sryia), II 26311.41 (i344. Si(yia),V
1827 (1345, Suya), 6r?a II 29311 (1348); at den Ijodbrigde form i alle
fall hev voret kjend ogso i den seinare tid, syner D. N. IV 2570 (1342,
vid. 1356) som hev Syia\ — tøffom Post. 8245 (togorn)] men yngre
form iigum alt i Hm. 2701^ (tign apl. Ol.s. 67^7); seinare i dipl. tigi,
eks. D. N. III 56ji (1303). — Medan Post. hev (pangat) homo s.f.
8232J, brukar Ol.s. aftrqvamo 641, aiquama 8419, hcrquamo ig , pangat-
kvamo 43> (143(5)» undanhramo 777 (7723), kvamo dsg. Didr. 3530, hingat-
kvama sms. 3534; like eins alltid kuåoo (kvaöo) 3 pi. (av kveda) Ol.s.
eks. lOp Iniåmo {kvamo 3 pi.) 29^5 (3gg.) og derav avleidde former ved
sida av det aalmenne kömo; viorkømelegD.l^, Ul lOe (1267, vid. 13CK),
vidrkæmilæga), III 3611 (1295 vidrkæmelekt), VIII 76^0.35 (1325, av.skr.
Barth., vidrkærnélega^ -legre), men III 1371U (1324): viåknæmelega, — I
dei tvo sistnemnde tilfelle [Icråm-, kom-) synest det uraad aa skilja ut nokor
form som sertrøndsk ; kanskje ogso alle formerne hev voret i bruk paa
ymse stader i Trøndelag i det 13de hundrad.
Av andre tviformer i gnorsk med grunn i w- Ijodbrigde høy rer
desse til trøndermaalet: sterke fem. paa -an: skipan, hlezan etc;
dagurdr Ol.s. 378, andværdr m. st. eks. Ein tale 181.3, andvege Gskr.
I:jg, ahnnsa Post. 82440, Ol.s. 855 D. N. II 2552^ (1343)*; avund Ol.s.
44ii (ciuund)\ Harôidand Ol.s. 3422 ell. Hordaland*'^ Ol.s. 55^, æ/r s.n.
*
Ohnusur Hm. 20726 er Ijodbr. form (vestl. innverkn.j; ved sida av
almnsa, som heldt seg heile tidarbilet, kjem det i fyrstningi av 14de
hundr. upp ei form almosa (ventcleg nedertysk), eks. D. N. VIII
765Ü (1325)-
Smlk. Ol.s.: Danmork dat. 21 5, Danmarhi 42^.
1 899 No. 3. GAMALT TRØNDEKMAAL. 57
SOiQ {ærr), aUiingis D. N. Ill 21 17 (1342), ambun D. N. II 56^ (1299), U. I.
s. 34, alvara: aluarii D. N. II 4O0 (1297), «^'W5a: avusii D. N. I 5135
(1226 — 45). EndRQ. piônosta, orrofita fær ofte i gtr. etter jamhøve med
andre vanlege former (som alvara) endingi -asta: pionastu cas. obl.
01. s. 41S1 (5gg), ved 1300 og seinare pionosta, eks. D. N. II 564
(1299, -ö), som elles ogso vert bruka i Didr.s. eks. 353,; orrasta nsg. Ol.s.
aalm. eks. 2O13, cas. obl. orrastu 10^ (2gg.); elles hev Ol.s. i obl. cas.
ogso orriistu 1331 (2gg.) og oftast blandingsformi orrostu y% (lOgg),
som ser ut som ei Ijodbrigd form ; Didr. hev orosia 22io, cas. obl.
orosto 222i pl. orostor sms. 220 ofl. Sjåa § 86 merkn. i.
Den aalmenne form for verbet skulo er i gtr. skidu. Soleis Hm.
(eks. sciihi per 20829), Ol.s. (eks. 431), Tub. (smhi le), Gskr. (eks. iie;
sJiidu vert bruka 5gg. -f- ^^tdu ell. sJmlo} 2;,), 24 diplom, spreidde
yver heile tidarbilet (det eldste I 8, 1225; merk sknlo III 3900, 1297);
her og kvar vert ogso bruka skalu (laga i jamhøve med præsens sg.
skal), soleis Hom. 2gg. (eks. 21 13, ikkje andre former); Ol.s. ig. 4415;
l^Jdr. 3gg. (eks. skalum 2512); Gskr. ig. lu; D. N. II 1010(1255;
Knut jarl), II 17.4 (1277; sktdu 1. 15), II 1 162,5.30 3334 (1313)» IV 16519
1325, vid. 1347); 5/ra/o II 27627 (1346). Umfram desse former, som visst
høyrer trøndermaalet til, finn ein ogso: skohi (Ijodbrigd form av skalu)
D. N. I 59M0 12 (1263—64; Birge erk.), Didr. I4gg. (aalm. eks. 3O11),
D. N. III 39i5 (1297, Tautra), II 6341 (1301 ; Arne abote), VIII 68,0
(1320: skohirn), III 13719 (1324: skolu), Ein tale (minst 3gg., eks. 2 7);
— skolo D. N. I 599 (1263 — 64; Birge erk.), III 39rt.u.20 3i (1297, Tautra),
II 56 (1299: skohà 1. 6, skolom 1. 21), Ein tale aalm., eks. 2^.
Formerne av mima hev vel fylgt shdti. Den aalmenne form er
munn Ol.s. (eks. i.g), Didr. (eks. 30.,); soleis ogso D. N. I 513437
(1225—45); mann vert bruka i Hom. (2gg., eks. 21 1^,), Ol.s. ig. ôOg;
umfram desse finst monn Didr. 427 [monum), D. N. VII 10419(1325: monn),
mono Ein tale g,-^ ofl. — Præs. sg. aalm. man\ soleis Hm. & Post.
aalm. eks. Hm. 2715, Hom. 2gg. eks. 21 12, Ol.s. aalm. eks. 27 {mnn
lg- 7435), D. N. I 5130 (1226—45), n i2io (1265), n 184 (1278), III
2844 (1290: mann ek). — Didr. hev man og mnn,
Merkn. i. Skolu er eigenleg vestlandsform (indre mid-vestnorsk, til
eks. Hardanger), skolo sud vestnorsk (Ryfylke). Skahi og mann, som
synest vera serleg austnorske, finn ein ogso i vestlandsskrift, der Ijod
brigde av a framfor halden n elles mykjet godt er gjenomført, til eks.
Thomas saga erkib.
58 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn. 2. Namnet Serkve finst i fleire former i diplomi. Soleis
Serkuis gen. D. N. II 682s (1303), Serkuirssyni dsg. II 89^7 (1307),
Særqidr nom. IV 234G (1338), Særkuir i dât. II 24819.25(1342; skrivaren
blandar såman a? og 0 i fleire ord), Sørqtdrs (bakpaa sistnerande brev
samtid.); Suorkuær II 2764 (1346, for Stiørkim^}), Serquir nom. IV
3202 (1347). Alle formerne læt seg greida av Suerkiier; Serknir: Sør-
kuir = kemr: kømr} sjåa § 98.
F. Etterljodbrigde* ved — i — .
79. Naar det straks etter i fylgjer ein guttural vokal, kann denne
i gtr. stundom verta Ijodbrigd. Soleis vert:
I. ia til iæ\ eks. giæver (ved sida av giaver s.f. npl.) Ol.s. 32,0 ofl.;
fegiærnan sms. 22^7; giærna sms. 415 (alltid); lætmitnd akk. sms.
7go (laimund yt% {4gg)); elles alltid ia i denne soga; — eks. fraa
Didr.: singærn 23*, gæver (d: giaver) 48^. di ærfæga 551;,, landtiælld
334,; ofte ia i denne soga; — eks. fraa Gskr. Biærnnaura in,
fiærdar in, fiælls ii?, giællde Us-uäs 210.18, giærfiar- Ï15 2n (gjenom-
ført, aldri ia i denne skrifti); — eks. fraa Ein tale: giællda 126.17»
giælda 159, giæTlder imper. i5g (giallde 264), giærna iSn, iæmuæl
1425» iærdl€g{om) 136 1513 143-71 gudaivællde dsg. 167 (oftare ia\ j
fiærska 41, diærflægr 65.
Eksempel fraa diplomi i § 18, 4 (til 1325); mrk, jærne II 27694
(1346).
Dette Ijodbrigde er det likt til hev byrja i ord der ia, gia (ell.
sumstad sia) var fyrsteljod i ei Ijodsterk staving (Tætmundf giællda).
Soleis i 01 s. Dernæst hev Ijodbrigdct breidt seg til ord som
hadde dental og labial framfor ia (diærfleg, tiælld, fiætl, fiærska).
Merkn. i! Dette Ijodbrigdet finst ikkje i Hm. & Post., tvilsamt
i Tub. i giærd nsg. i2d. daa dette kann staa baade i staden for
gerd (som ijjs) og giarô (som igt, 23). — Ljodbrigdet maa elles vera
gamalt etter høve, som Siætnmn D. N. I 8» (1225), grd. i Klæbu
— no Sjetnarm — viser. Det er i alle fall sumstad gjenomfort
fyrr 1300. — Stundom vert skrivet berre æ etter g\ gæver (for gi æver)
Didr. 485.
2 ib til iø' : siø'ar gsg. (for siovar) D. N. II 26313 (1344; brev med
vestl. svip); Løxo D. N. II 2357 (1340), 2507 (1342), grd. paa
Ørl. {Lioxa Fornmanna s, VIII 356), no Læksa.
* Etterljodbrigde vert her bruka istf. »progressiv omlyd« ; umvendt kann
mc kalla »regressiv omlyd« for fyreljodbrigde, daa ljodbrigdet i dette
høve gjeng for seg framfor den vokalen som verkar brigdet.
1 899- No. 3. GAMALT TRØiNDERMAAL. 59
Merkn. 2. Gjckk r framfor /6, fall i burt i den Ijodbrigde form:
fri^ [2i\ friö > frjø > frø') Ols. 75^^ (frœkorne), Fb. i Landsl. Kr.
Un.bibl. no. 688, s. 14619 (Jrç'masle).
Merkn. 3. Det er likt til at ogso u i visse høve paa sume
stader hev havt innverknad paa ein vokal som fylgde straks etter, i
vissa paa ?, soleis at denne vart til y : kyrkia v. Bj. 643 (lcyrkist)\
smlk. nyn. (Nord-Norig til og med Berg. st. Hall. Gbr. Østerd.):
kyrkja v. eller kyrkje s. kyrkjen adj. — av kitirkia Ældr. Borg.
Krist. I. 34, 5u; smlk. nyn. (Sud-Norig): /wzV/ya Dal. Sæt. Vest Tel.
(Ross), kverkja Jæd. ofl. (Aasen). (Smlk. ogso i gn. elles: skyari
Mar. 52718 av skviari).
3. Ljodbrot.
80. Etter Z, r og v vart e — som i aalm. gn. — ikkje broten:
lesa, nka, vera\ helder ikkje vart han broten naar han stod i Ijodlinn
staving, so det er mange tonelause smaaord som hev haldet seg i sin
upphavlege skapnad liksom i aalm. gn. : eda, meoati, medal o.fl. Af
upph. *eka iste pers. pers. pron. vart med sterkt Ijodtrykk paa e idk
(svensk og dsk.), utan ettertrykk ek^ som i Trøndelag, liksom i det
heile i Norig paa dei aller fleste rom, fekk yvertaket yver iak\ etter
iak er der ikkje noko far i gtr.
81. Ved ljodbrot av a vert e til m, som sidan i mange ord i
gtr. (sjåa eks. S 79» 0 vart til iæ. Eks. iarïl [iærll), smlk. Erl{ingr)\
iardar gsg. av iorö (tysk JEVde)!; sialfr (dsk. selv)\ sialldan (eng. seldom);
biafir (hiærtr); fiaröar gsg. z\ fiordr {Fiarda [fylke) D. N. VII 12711,
1328); hial'par s.f. gsg.; hialmr (tysk Heim); iamn (tysk ében)\ sniallr,
iarpr adj. brun.
82. Ved ljodbrot av burtfallen konsonantisk ti (tv) vart e til io.
Eks. fio7' s.n. (liv), kiotj smior (av *smerwa),
Merkn. I Shigurdr Ein tale 2213 (sinyhurdar gen.) og vanleg form
i dipl. fraa 1300 — 1350 — undt. i gong Siurdr I). N. IV 23110(1338),
— Siughuallda gen. (for Siguallda) 1). N. V 755 (1328), —fiugur tal.
npl. 01. s. 6235 D. N. V 2 1262.74 (1349), gpl-: jiugura, fiitgiirra dipl.
fl. st. eks. III 13712 (1324), III 1784 (1334) — er ein upph. e (eller i?)
framfor ?((?£; )-ljod broten til in (stomn: *S?gii-j *Jedwor), — Merkande er
det at i alle desse tilfelli fylgjer spirantisk g straks etter den Ijodbrotne
vokalen, og at fiugxir i gsvensk beiter ßagur, som ved Ijodjamning kunde
verta fingnr (sjåa Dansknorsk lydh. s. 126). Si gtir dr aWiid i 01. s.; fiogor
Hm. 20834.
6o MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
83. Ved Ijodbrot av vokalisk ti vart:
1. e til ioj naar w fall burt; eks. fiolöe s.m., fiolrædes, iorå, fiordr (av
*ferötiK), bionij miolk, mioår.
2. e til ta, naar ii vart halden (yngste Ijodbrot); eks. iaråu, skialldum
iahmindr, ifjiaynum, Siatman^ (seinare Siætnum), lanmdar gen.
(gtr. ogso lærundr nom).
Merkn. Ljodbrotet e > ?a framfor n maa vera uppkomet paa
analogisk veg (ikkje fonetisk). Ei bøygning som iord, iarôaVj er ou,
iord i tidi fyrr det yngste ljodbrotet av u kunde etter mynster som
mçrk, markar, marim, mçrk verta til içrô, iaröar^ iaràu, içrd; i
jamhøve med dette kann e sidan ha vortet brotcn til ia ogso elles
framfor u, som i iakull, igiagniim o. s. fr.
84. io gjekk sidan i flestalle ord yver til iç, soleis at nsg. iord,
fiorôr vart içrô, fiçrôr, og ordi fekk same bøygning som sçk og gm.
85. I bøygningi og ordbruket elles vart det ofte eit skifte av
brotne (eller etter § 84 Ijodbrigde) former og ubrotne, soleis til eks.
nsg. fiçrôr, kiçlr\ dsg. p^öi, kili\ npl. firöir, küir\ dpi. fiaröum, kialnm.
Dette forde ofte til utjamning, soleis at anten den brotne eller ubrotne
formi vart bruka i alle høvi. I fyrste samansetningsled heldt den ubrotne
formi seg betre i gtr.: Bergvin (smlk. høvet ved haufang), I andre
smn.led var ordet eigenleg ubrotet, etter di det der hadde mindre Ijod-
trykk (smlk. eåa % 80). Sume av dei ymse former som soleis kom
upp, vart bruka i nokre bygder, og sume i andre, og det vart fleire
maalføreformer*, um enn stormengdi av ord heldt fylgje allstad (som:
herttj eta, mega, nenna utan Ijodbrot).
Av ubrotne former som i Trøndelag fekk yvertaket, er nemnande:
spell s.n. (skade) i samansetningar som marcarspell, vidarspell etc. (Ældr.
Frost.) (smlk. næidi spiaJl Landsl. VII, 48 note 28, Eb); — »tale«
heiter spiall i guôspiall n.s. Ol.s. 373«, men i dat. sg. enno gtidspælleno
sms. 8431; i Ein tale 915 hev den brotne formi fenget yvertaket ogso i
dat. {gudspialde 915, gudspiællde 167); — herg s.n. (fjell) serskilt og
samansett i sing. (ikkje hiarg), ogso i smn. med vin i Bergvin (gtr.
namn paa Bergen) D. N. III 303« (1291), Bærgvin sms. 3O45, Bergh-
win VIII 68j.i2 (1320), Bcrghvin VII 1045 (1325); etter 1325 trengjer
den vestl. Ijodbrigde og Ijodbrotne form med iç (Biçrgvin) seg inn i
Fjord kann soleis i nom. propr. i nyn. heita Jjor{d}, f jar (av fiorôr,
fiçrôr), forde (fare) (av firôi), fjær[d), fjal (av fiarôe, ny dat. etter
formerne fiarôar, fiarôa). Sjåa forord til O. Rygh^s Norske
Gaardnavne s. 50.
1 899- No- 3- OAMALT TR0NDERMAAL. 6 1
skrifti i Trøndelag såman med so mange andre liknande former (D. N.
VII 1042.18 (1325)» VII 1261, 1273.9(1328), 11276,0.21.^6(1327)» Ein tale
2226 234), men den reine trøndske form held seg ved sida derav: Bergh-
nin D. N. II 30515 (1349) (smlk. Asl. B. 211 av bergwniom, namn paa grd.
Dergiin i Skogn, no utt. Bærrvinan, dat.: -vinåm).
Av brotne former er nemnande: niiol (miçl) D. N. m. st. eks. XIII
I5 (ikr. 1200, miols), bygmiols II 6817 (1303); dsg. miolftæ V 7515 (1328),
seinare form miole II 27619.21 (1346); laot {kiçt) Post. 8254 (Jiiot), Tub.
420 i^fot); smior Ol.s. 6O3:,, seinare smør (ell. smör}) m. st. i diplomi,
eks. II 459 (1299 smærs), dsg. smøre D. N. II 27624 (1346); smør er
ve! laga etter ein gamall dat. *smerwe med Ijodbrigde av e til 0? ; miolc
Ol.s. 1839.
Av tviformer umfram dei nemnde er merkande: fialmsfnllr Ol.s.
270, synest vera den gtr. form; Ol.s. 833c hev flæmsjullr{\) og 859
flæmsfuUir, venteleg misskrift under avskriving etter felmsftUlr, som av-
skrivaren ikkje hev skyna; — biorg (biçrg) i kvinnenamn: IngUnargu
obl. Ol.s. 47i3; seinare i diplomi (fraa 13 13) biçrg- i alle kasus, eks.
gen. Ingibiorgar V 577 (13 13), dat. Ingibiorghu II 11 625 (13 13), Am-
hiorgu II 2554c (1343); soleis i dipl. ogso ofte iorôii dsg., eks. V 77^3
(1329; Ol.s. derimot iaröu 7419 ofl.) og Biorghum II 27217 (1345). alt-
saman yngre utjamningsformer etter nominativ ; — ßaturr hev regelrett
cisg. fiçM 01 s. 8239, (fiotri), fiçtrinum (0) sms, 8215, men fiatri 3731,
fiafrana 382 {fiatruna, misskr.), utjamna etter nom. sg.; — piasmoar
gen. III 1055 (131 5) og pesmoo, sms. 10503, no Jæsmoan, Klæbu;
dørstokken heiter ireskiolldrenn i Ols. 8521, folketymologi for preskçUdr
(Landsl. VII 1O3 Fe: preskalld dsg.); hertil høyrer vel som Ijodsprangs-
form preskeldr s.m. Bj. 242: preskeld asg.; — helgi Qiælgi) adj.
bundi f. vanleg; men hiælgi U. I. s. 13, no. XIII, sj. § 21 a, (um
ikkje mi.sskr. for liæilgi, smlk. HæilgJmætre D. N. III 1672 (1333).
Merkn. i. Tvilsame er ofte ord med iæ etter g og /c, daa iæ her
anten kann vera Ijodbrot, eller i kann vera skrivemaatc for palatal g og
k\ eks. giærna adv. aalm. ved sida av gerna, skiæppa s.f. D. N. V 7712
{1329), giæfa inf. diplomi m. st. eks. V 77^0 (1329)» H 24227 (1341»
men lin. 23 gefiia). Umvendt kann ein tenkja seg at det i gtr. hev
vortet skrivet gæ og kæ (eller jamvel ge og ke) for broten Ijod; dette
er tilfelle med namnet Gewdldz[son) D. N. IV 1992 (1332), ogso skrivet
Gæfualldz- V 1822 (1345), Giæfuahz- IV 2022 (1333), der ;a? er brotet
e, ettersom namnet i I). N. III 1273 (1322) vert skrivet Giawalldz-,
Merkn. 2. Tvilsame er giarå s.f. nsg. (= gerd) Tub. 129» gearö nsg.
sms. 23 {giærd, sms. lajj), gearôar gsg. sms. 125, gearöi 3 sik. sms. 33
62 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
(for geröi av gera\ daa ia her kann vera Ijodbrot, men ogso yvergang
av æ til a framfor ro, sjåa § 93 a.
Merkn. 3. Merkeleg er Bernargarde dsg. I). N. I 2856 (1343. Veoy),
namn paa ein grd. i Veøy, kalla Biarna garde D. N. II 280« (1347, Veoy).
4. Ljodjamning.
86. Alt i det I2te hundrad. finn me døme paa at ein i som
stend i andre stavingi av eit ord utan ettertrykk, brigder ein y i stav-
ingi fyreaat til i\ eks. ifuir (for yfuir) Hm 269^^ ofl. Dette er ein
slags Ijodbrigde, men skil seg like vel ut fraa det aalmenne Jjodbrigdet
derved, at det her vert ei full jamning av vokalljodarne i baade stav-
ingar.
I det 13de hundrad. finn me far etter at i gtr. ogso e (stutt) i ord
utan ettertrykk kann verta jamna til a: ämaöal for ânieôàl prp. (Ældr.
Fr. cod. II Ngl. II 514,5).
I det 14de hundrad. kann i gtr. ogso i Ijodsterk staving ein upp-
havleg stutt vokal verta jamna til den same Ijod som kjem i stavingi
etteraat. Soleis D. N. II 4218.30 cumnmns (visst for comiitis, smlk.
homuns D. N. I 81^ 1250); }huma inf. (for koyna): D. N. V 57^3
(1313)- Formi {Jofz)stafunnni i D. N. V 99.-, (1334, Verdal) krev nom.
sg.* stava, cas. obl. stavn (soleis ogso comnmns-siafmi D. N. II 276^
1346). Det er visst denne formi siavu (med bilabial v) som gjenom
stawu>stafu hev vortet til stnghu i seststugunne dsg. D. N. V 1914
(1346); den gutturale konsonant kann ha hjelpt med til y vergangen a
til w. Dei stutte vokalar i slike jamleda tvostavingsord som stova,
komim, koma{}) maa i denne tid ha havt ein utydeleg uttale, ein litlaus
svip, kanskje for di styrken av andetrykket hev flutt .seg noko fram,
so det i alle fall hev vortet jamvegt millom stavingarne, for øyra næstan
det same som at Ijodtrykket var flutt fraa fyrste til andre staving. Ei
bøygning som nsg. stava, dei andre kasus i sg. stiigti (ell. rettare sttighii)
var vand aa halda uppe, og formi med u maatte i lengdi faa yvertaket
i heile bøyningi. Det er vel rimelegt at ord som havna, datura etc.
hev haldet fylgje og kringum denne tid vortet til huguö, dugurd; (smlk.
Lofzstafimnni kann ikkje vera misskrift. Skulde her vera misskrift
av a for 0, maatte ogso den siste i vera misskrift for e, daa nsg.
stova heitte paa aalm. gtr. i dsg. b. f. stovonne etter logi for Ijodsam-
hove (eks. stofnonne IV 1650 (1325, vid. 1347); IV 1990 (1332)
o. fl. st.).
1 899- No- 3- GAMALT TR0NDERMAAL. 63
Kafiirvaghum (V 11216 (1336) og Koghurwaghum IV 19911 (1332), grd.
i Kvernes, Ndm. no KSrrvåjirm).
Merkn. i. Vokaljamning til same Ijod som i fyrste staving i: mylcyïl
Ein tale 144; jammyhjlsz (o: -myJdh) D. N. II 16123 (»327), vel ogso
i Halogoland {(or Hålogaland) sms. III 367 (1295), C)l.s. 361 (Jialogolande
dat.); Salatnon V 57^ (13 13), III 1931c (1337 Salamonar gen.). -
Merkande er orrnaUi Ol.s. 1334 (2gg.) ; fyrste staving maa ha havt tvil-
sam lengd, daa Didr. alltid skriv berre ein r {orosta), og endaa Ol.s. ig.
orasta 1330- Kanskje ogso hono D. N. V 75jf6 (1328, avskr. 1345) for
hona {Jiana) pron.
Merkn. 2. Formi æiiélagrar (d: a^velegrar) D. N. II lôiu (1327)
kann vera framand, fraa eit maalføre (sudnorsk) som hadde -lagr for
-legr i endingar.
5. Attersyn og utsyn.
A. Stemna for vokalutviklingi.
Sy. Verknaden av Ijodbrigdi ved i og w maatte verta eit maal,
rikt paa palatale og runde vokalar i Ijodsterke stavingar. — Aller mest
gjeld dette maalet paa Vestlandet i Norig og paa øyarne i Vesthavet,
som Ijodbrigde vokalen a ogso naar u var halden i næste staving (sçgii,
mçnnum), I dette Ijodbrigde vart Trøndelag (og Austlandet) i det heile
ikkje med, — det fyrste vigtuge avvik millom vestnorsk og austnorsk.
SS, Ljodbrotet ved a og u er ikkje anna enn eit Ijodbrigde som
tek paa midvokalen millom dei palatale Ijodarne, nemleg e. Men daa
dette Ijodbrigde berre førde til ei utviding av e-ljoden, og det soleis at
i ogso her vart med (m, id), fekk denne motverknaden mot den veg
som maalet alt hadde teket, ikkje nokon stor styrke, og daa i sidan
(som i gtr.) i mange høve volde etterljodbrigde paa a (og seinare ogso
paa 0), vert verknaden av ljodbrotet med umsyn paa spursmaalet um
den palatale framstemna i maalet mindre merkande.
B. Den fyrste større skilnad millom austnorsk og vestnorsk.
89. Som ofte nemnt vart trøndermaalet i det heile ikkje med i
Ijodbrigdet av a framfor halden ii (hatmå, annnr). Det same gjeld um
maalet i Upplandsbygderne paa Austlandet; dei eldste diplomi fraa
Soløyr, Øystredalen, Heidmork, Hamar, Totn og Hadeland, (i fyrst-
ningi av det 14de hundradaaret) er like so reine for Ijodbrigde former
04 MARIUS HÆGSTAD. H. -F. Kl.
av det slaget her er tale um*, som diplomi fraa kringum 13CK) i
Trøndelag.
Men nettupp i desse landsluter, der dette Ijodbrigde ikkje vann
fram, er det at Ijodjamningi sidan kjem upp og breider seg, medan
Vestlandet, der Ijodbrigdet gjekk for seg, er aa scgja fritt for Ijod-
jamning.
Der er visst ein samanheng millom desse hovi. Brigdeløysa av a
framfor halden %i og Ijodjamningi maa ha den same grunn, vera fylgja
av eit og same princip, som var sams for dei austnor.ske maalføre, men
som dei vestnorske ikkje kjendest ved.
Og grunnen er vcnteleg den, at der i det I2te hundr. daa dette
Ijodbrigdet trengde seg fram i vestnorsk, hadde vakset upp ein skilnad
millom aust og vest i utbytingi av andetrykket og dermed i Ijodlengdi
paa dei ymse stavingar i ordi. Skal ein døma etter maaltilstandet
seinare, hev Ijodstyrken i tvostavingsord paa Vestlandet voret ein mun
større paa den fyrste stavingi enn paa den andre, med eit helder jamt
høve millom stavingarne, utan nokon stor skilnad um ordet var lang-
stava (senda) eller stuttstava (stova), Paa Austlandet og i Trøndelag
hev Ijodstyrken paa fyrste stavingi i langstava ord voret større enn paa
Vestlandet (smlk. g.austn. sendæ, nyaustn. sænttd, nytr. særm), medan det
er likt til at der millom stavingarne i stuttstava ord hev voret jamvegt
eller cndaa ein liten mun yvervegt paa siste staving (smlk. austl. væra,
nytr. tuditr, no og daa utt. tudür), — Denne skilnad millom den jamne
utbyting av andetrykk paa lange og stutte tvostavingsord i vestn. og
den ujamne utbytingi i austn, som er grunnen til so mykjet usemja
elles millom vestn. og austn. er visst ogso grunnen til denne fyrste
kløyving. — I det I2te hundr. — eller fyrr — vart snara, hakJcunij
paa Vestlandet til snçnt, hçkhim, for di a hadde dertil høveleg Ijod-
styrke og høveleg lengd; ç i snçrti vart sidan lang og hev haldet seg
til vaar dag. — I austn. var den ujamne utbyting av andetrykket, som
baade i langstavingsord og stuttstavingsord gav a for litet Ijod lengd,
til hinder for Ijodbrigdet. a i snaru hadde i det I2te hundr. i austn.
for litet Ijodstyrke og dermed for litet lengd til at Ijodbrigde ved u
kunde gaa for seg, og ordet vart .standande ei tid som snaru \ i det
Fraarekna innleidingsordi »olhim niomnim*. — Diplomi fraa Aust-
landet elles kann eg ikkje her segja noko visst um ; i brevi fraa Oslo
og Tunsberg er ikkje faa te Ijodbrigde former av a ; men her maa der
ein ettcrrøknad til, som eg enno ikkje hev fenget tid til.
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 65
14de hundr. hadde Ijodstyrken hjaa a — liksom i det heile hjaa voka-
larne i fyrste staving i mange stutte tvostavingsord i austn. — vortet
so liten, at den lette, stutte a tok sin heile lit av den ti som fylgde
baketter, og snärü vart til snuru — kanskje etter mynster der side-
verknad hjelpte til aa myrkja vokalen som det i § 86 nemnde simm >
sUigUy som venteleg fyrst fekk fylgje i ord som havud, dagurd o.likn.
I langstavingsord som bakkum kann a helder ikkje ha ha vt den lengd,
som var høveleg for Ijodbrigdet, daa andetrykket paa fyrste staving her
hev havt mest verknad paa konsonanten. — Ogso andre grunnar kann
ha hjelpt til, soleis t. eks. ein noko ulik uttale av a i vest og aust.
Utvilsamt er det, at Ijodbrigde av a framfor halden w kringum
aar I2CX) skilde vestnorsk fraa austnorsk, og var den fyrste større skil-
nad millom desse tvo greiner av det norske maal. Like eins er det
utvilsamt at Ijodjamningi som ovrar seg i slutten av det tidarbilet me
her umhandlar, kjem upp nettupp i dei landsluter der det oftnemnde
Ijodbrigde ikkje fekk framgang, og sidan breider seg i desse.
Fyrr 1350 er der i trøndske skrifter enno so litet merke til denne
Ijodjamning, som sidan skulde verta hovudskilnaden millom austnorsk
og vestnorsk, at det ikkje deri synest vera grunn nok til aa setja grensa
for gtr. til ei eldre tid enn 1350.
6. Ymse vokalskifte.
90. I staden for a stend æ i losælalandz D. N. VIII 7631, 1325
(vestl. svip); folketymologi ? Elles i gtr. lorsalcdand Ein tale 153,
(smlk. Ol.s. 615: lorsala Sigurör). — VærmodaJe dat. D. N. III 1843
(1336) grd. i Orked. som i A. B. 5413 heiter Wormodale dat. og no
Vårmdarn (etter elv Vdrma); smlk. Vændarn i Selbu, skrivet Warmdal
1723, Wermdal 1559. Opning av a framfor rmi — IJm hæna (or håna,
sj. S 71 merkn. 2. — Um pan og pæn etc. sj. næste §.
Merkn. i. — einkenlega D. N. I 5127 (1226 — 45) er samandreget
av einkennilega adv.; elles æinkanleg, eks. D. N. II 5628 (1299 «n-
kannlægan asm.).
Merkn. 2. Prp. at hev vel i gtr. heitet åt, som han vert skriven
D. N. I 5137 (1226 — 45), aat Ein tale 232.
91.* Dei pron. former pan, pat, og adv. par heiter i dei eldste
skrifter Hm. & Post. Hom. og Ol.s. alltid so. — I Didr. (noko etter
* Her er medteket nokre slike vokalhøve i pronomeni og andre ord
som ikkje synest hava nokon samanheng med at desse ordi vert
oftast bruka med lint eller halvsterkt Ijodtrykk.
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1899. No. 3. 5
(id MARIUS HÆCiSTAD H.-F. Kl.
midten av 13de hundr.) finn me ved sida herav former med æ\ eks.
j>a?wn 459, ^aet 226, ^^^ 22g, ^ærr 237. — Tub. (ikr. 1270) brukar berre
^xnrxy pætt, men hev par I27 (4gg.), pær 321, pærr 319; sjåa § 21, e i.
— Fag. hev pai' iio; dei andre ordi er der ikkje døme paa i det vesle
fragmentet. — Gskr, hev pet i^o, past in 2^. — Ra. 47 hev pai, eks.
iste bl. a 23; paVy eks. iste bl. b I3; pann, eks. iste bl. b I19. — Ein
tale hev former med a, eks. pat 333, par 230.
I diplomi vert berre bruka former med a til 1325, undt. per D.
N. III 284 (1290), pær III 10512 (1315). Millom 1325 — 50 hev dei
fleste brevi berre former med a, ikkje so faa hev blanding (eks. V 182,
1345: pan, pat, pä, par, pær, per), og tvo brev, IV 231 (1338) og V
191 (1346) berre former med e. Formerne med a hev yvertak i skrif-
terne gjenom heile tidarbilet.
Etter dette kunde det vera rimelegt aa døma at desse ordi i
gtr. hev havt a til ikr. 1250; sidan hev formerne med æ vakset fram
av dei gamle former, og deretter gjenget yver til former med e, medan
a-formerne for det me.ste hev haldet seg i .skrifti den heile tid det her
er tale um.
Men vel so trulegt er det at former baade med ^ og a hev voret
i bruk fraa eldgamall tid i talen (smlk. i form tysk den, das) og med
ymist bruk i ymse bygder — smlk. nytr. tart konj. tildess, av gtr.
„par til er" D. N. III 3539 (1293); og*^^ "y^^- ^^t (^^ j,pær tu er")*
— og at formerne med a som dei mest audhøyrde hev bodet seg
sterkast fram til bruk i .skrift. Yvergangen (fonetisk) fraa a til e i
desse ordi vilde ogso vera vand aa greida, medan penn og pann kann
vera Ijodsprangsformer og høva til kvarandre som brenn og brann (sj.
S 5^)- — huser adv. ( = hnar) Didr. 4212 hev form etter pær.
Morkn. Av andre former som hoyrcr hit, er merkandc: pant eg adv,
Ol.s. 321, panner/ Didr. 4712 {pænneg 432 ofl.), panigh D. N. I 1417
(1314); — pangat Hm. 27022, Post. 824^8 ofl., Ol.s. ifs ofl., Tiib. 39
{panngat), I). N. II 8914 (1307), pængat Didr. 519, pægat Didr. 233,
piyigat Didr. STH\—paöan Hm. 269^«, Ol.s. 639 ofl., Didr. 339 [mQXipædan
3011), Ein tale in [men pædan 27^«); — I desse ordi er det soleis berre
Didr. som hev former med anna enn a i roti (og Ein tale pædan).
* tert Eosn, tart [inrt) Innh. Det er like vel ikkje aa lita paa at
tvrt i Skogn er upphavl. par til, daa yvergang fraa gamalt ert til
art {mt) vel er sjeldan i nytr. men finst der, t. eks. i afidr {vftdr),
erter. Sjåa Oversigt trd. dialekter, s. 87.
1899. No. 3 gamalt trømdermaal. (i^
92. I gtr. hev Jmærr yvertaket yver huajr gjenom heile dette
tidarbilet. I dei eldste skrifter Hm. & Post. Hom. Ol s. Tub. Fag.
møter me berre former med æ (ell e)\ eks. hvæ)\n) Hm. 27O26, hvcrjum
Hom. 2131, hværr Ol. s 14:,, Tub. 6.3, Fag. I4. — Diplomi
hev huærvj Jiværr, Imerr til 1333, naar me tek iindan D. N. III
30jj (i 29 1) som hev Jwar. Etter 1333 finn me huar nokre faa gongjer:
Inuirn D. N. IV 20214 (1333), huarsdaghJæga sms. 202ig, hiiart IV 231,7
(1338), hnarsdaghslægha IV 234^6 (1338). — Gskr. hev hvær^ eks. I7;
Ra. 47 livær, eks. i bl. a 2i; like eins Ein tale, eks. 1410 (Jniær), 15,
Qiuerimn).
Merkn. At ogso huar maa ha voret bruka i talen einkvarstad i
Trøndelag i denne tidi, kann me skyna baade av dei former som ovanfor
er neninde, og derav at Didr. blandar, eks. huar nsm. 452, huærs 455.
— Mrk. ogso hværso adv. D. N. III 28,:, (1290), hvesso Hom. 21 in
Ol.s. 1431 (og alltid), ogso Post. 824,4 (hværso) \ det synest ha vorct den aal-
gjengde form i eldre gtr. ; ved sida derav huarsu Hm. 20840 (hvüss^i)y
Didr. 345 Qmassu) ofl. (ved sida av hværsn 265); i Ijodbrigd form vert
huarsu til huorsso, eks. D. N. VIII 7637 (1325), eller horso D. N. II
1108 (1313) liksom horhmi dpi. (av huar) I). N. V. i86jj (1346, Ver-
dal); — Ein tale hev huorsti 5,, huossu 97.
93. a. Som fyrr vist (§ 30 merkn.) er iipphavleg e etter v fram-
for r med konsonant etter i Hm. (fyrr 1200) vortet til æ: ræror, værk.*
Ved midten av det 13de hundr. hev y vergangen naatt fleire ord som
byrjar med %', t. eks. væl, væstr, vætr, og breider seg til andre ord,
helst med tvifeld kons. etter: hrægda, hrænna, hræsta, hlæza, færtugr^
liknæshm, mægin ( = veg). I det î 3de hundr. er det elles likt til at
denne æ sumstad hev gjenget heilt yver til a framfor r^, soleis: varôr
(d: tæror) 3 sp. av væroa Ældr. Fr. cod. III i Ngl. II 51733, vel ogso
giarå sf. Tub. I29, gearö sms. 23 {[or gi ær ô sms. iiA=gerÔ d.sg. sms.
1 23); smlk. nytr. val ( = gtr. værdr, tmrdr), ja] (s.f. skikk, gjerd) Innh.,
Bæinjal (namn paa ei vond kvinna i eit eventyr) Stod.
Merkn. i. namna for næmna — Ældr. Fr. Cod. II i Ngl. II 50714
(misskr. ?); — amhæite i D. N. VIII 7601 (1325) er kanskje vestl. ;
brevet (upph. Eiliv erkeb. og etter apogr. Arn. Mag.) inneheld mange
vestlandsformer ; denne formi finn ein ogso i D. N. VII 1450 (Bergen
1337; upph. Haakon biskop; apogr. Arn. M.) og II 16 a 24 (Bergen
1276; apogr. Arn. M. etter burtk. berg. cod.), baade stader skrivet am-
* og umvendt æ til e, iser framfor dental : kenda, hestr, net; sj. nedan-
for under b.
5*
68 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
betti; formi høver til gnorsk amhått (ght. ambaht, mht. amhet), medan
gtr. æmbætte D. N. III 3501 (ikr. 1293), Ol.s. 8339, Ein tale 1015 ofl. held
lag med geng. embeht; smlk. gtr. ærveoe s.n. Ol.s. 5631 ofl., Ein tale
erftiæde Sis; (austn. ærtiaoif E. I 4811 og Cod. Tunsb., er vel kompro-
misform millom ærveoe (erfiôi) og arvaöe etter eit upphavl. arbaöi).
b. Upphavleg æ hev ved 1250 gjenget yver til e i surne ord,
helst med einskild kons. etter e: 7ies, net, leser, dreke, men ogso med
tvifeld kons. og daa helst st: hestr, gestr, menn.
Merkn. 2. Y vergangen hev byrja fyrr 1200, som formerne gera,
mega, nete, menn i Hm. og Nese i D. N. XIII 12 viser. Y vergangen
æ til e framfor n + kons. (som i Hm.) hev ikkje vortet gjenomførd i
Trøndelag.
Merkn. 3. Um yvergangen av æ' til e i nei', prp. sj. § iio, 6;
nestr adj. sup. ofte i seinare skrifter for næstr.
94. e og i skifter i hengat Hm. 20821, Ol.s. 436 (3gg.); hingat
Post 82425, Ol.s. 7133, Didr. 519, D. N. VIII yô^ (1325); hengat hev
vel retta seg etter hegat (og hér).
Merkn. Ved sida av milium (sj. § 77,1 merkn. i) finn ein i D.
N. III 395 (1297) mellim\ like eins Ein tale mellim 215 ofl., mællim
2225. Desse sistnemnde former vart elles mest bruka paa Sudvestlandet.
95. i vart til e, og u til 0, som elles i norsk, framfor Zr/ir, tt,
jyp som var uppkomet av nky nt og mp, t. eks. brekka (tysk og dsk.
brink), kleppr i nom. propr., vætr (dsk. vinter); at ogso nokre andre
former — utan assimilation — hev voret i bruk, kann me vel døma
av nytr. kjimp m. ( = gn. kleppr) Innh. Fosn.
96. Gml. samn. præf. *un vart til 0 i gtr. — 0 vert bruka i
Hm. & Post. eks. ôhe'gende Hm. 2703G {ohægende), otallægom 269^4; Hom.
otru 2i2iii\ Ol.s. eks. olikr 3O14, omiud 895, ohægende 61 12; Didr. eks.
ofriôr s. m. 227» ovingazt 4I7, ovigr adj. 5521; Fag. ikkje døme; Gskr.
eks. olioàan ijc; Ra. 47, eks. ogilldir 2 bl. a 27. — Tub. hev ti, eks.
%ibrog6et 25, ugilld 23), tiræinannde 56. Ein tale hev oftast u (26 gg.),
eks. vriiggir adj. npl.m 2j, og 6gg. 0, eks. olærdra 314. Nytr. hev ö,
undt. bygderne fraa Sparbu sudetter til Frosta (inkl.), som hev ii.
Um dette præfikset i diplomi sjåa § 18, 12.
97. 0, 0 og u, Û skifter i eit par ord som ikkje fyrr er umtala:
or prp. (aalm.) og iir Ældr. Fr. VII 814, Bj. 304 1389; i nytr. ur og
w [idu, tii = ut-or)\ — skole i skola Merka D. N. III 3939 (1297), skola-
klerkom II 24813(1342), og skuli i shda meistare D. N. III 3470(1293),
39i6 (1297: skvla meistara) kann ha voret i bruk baade liksom no;
skole er vel fraa engelsk (geng. scolu, ny eng. school), skuli fraa tysk
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 69
(mht. schuole, tysk Schule) og yngre; no hev ordet 0 i nordluten av
Trøndelag (til eks. skoli Beitst.) og Fosn., men u i sudbygderne (til eks.
skülß Børsen); smlk. skoli Isl. skidi Færøy.
Ved sida av hm {hon, tonelaust) pron. pers. som er det aalgjengde,
finn me hun i D. N. V 18261 (1341) (nytr. ho og hü)\ hun er fram-
komet av hon ved gamall vokalstytting; hona asg. (for håna) pron.
D. N. IV 23415 (1338) hev vel vokalen i fyrste staving fraa nsg. hon.
Merkn. 0 og u skifter i imperf. pl. i voråo 01. s. 5734 7439 og tirôii^
Ol.s. aalm. eks. 11 17; skoto Ol.s. 142, skutti sms. 8610; hnrvii Ol.s.
aalm. eks. 2734 og hørve 3 pki. 6237 (hæ7-vi); kusu Ol.s. 1832 og køsea
2 pki. 4323 {kœseô).
98, 0 og e skifter i nokre ord paa ein maate som er vand aa
skyna grunnen til; /■- Ijodbrigde av 0 er stundom gjenomført utan
labialisering. Præs. sg. av koma heiter i gtr. oftast køm(r): Hom.
21234 2139 (? Wadst.); Ol.s. eks. 614; Tub. I15 (cû?rwr), S:^o (kæmr)\
Didr. eks. 2314; Fag. og Gskr. ikkje døme; Ra. 47 2 bl. a I15 kçmr,
i diplomi køwr II 11627 (131 3, kæmer), sms. 11634 {k(ßmr\ III 19337
(1337); men ved sida av denne aalgjengde form finst kiæmr D. N. III
3454 (1293), 56^4.37 (1303)» og so hev Ein tale I9: kæynr\ — øfra adj.
Ol.s. 50^7 S4i5, øysta adj. Ol.s. 6630; øfra halfw D. N. III 1521 (1329);
men æfstu Hm. 27032; — søfr v. 3 sp. Ol.s. 373,; smlk. sømn m. st.;
men sæmfnorom Ein tale 217; — demöom v. (i pi. av de^ma) D. N. III
I79i7 (1335); — mdanferdzslo (d: -førslo) D. N. III 19343.45 (i337)- —
Grunnen til dei uregelrette former her kann vera ein mothug i sume
bygder mot labialisering til 0 naar ein labial konsonant stend i nær-
leiken (dissimilation); — meåorfæor Ol.s. 339 (misskr. for modorfædr).
Umvendt er merkande: ræf ( = ref) D. N. III 14229 (1325, Ver-
dal); gøfuæt (d: gejei) D. N. III 19314; Klømætzson (for aalm. Klemet-)
D. N. II 2763 (1346)-, øfuenlegs (for aalm. gtr. ævenlegs) D. N. II 27612
(1346). Desse former .skriv seg vel fraa bygdemaal med tilhug til labi-
alisering av e framfor labial konsonant (assimilation).
Serskilt er nemnande: hættn (for hæthi, av h'ôttr) D. N. II 25531.32,
smlk. Hælhi § 75, 3; ^ægar (for ^egar) D. N. V 7718 (1329); ærtog D.
N. V 5720 (i 3 1 3) er (sud)vestnorsk (gtr. ærtoge); Nordmære (for -me^re)
i D. N. II 2487 (1342) (5gg) er truleg liksom korsh'œdrom og Hænso-
vik (bkpaa: Eønsauik\ no: Honsvl^a) i same dipl. islandsk inn-
verknad.
Merk. i stend istf. y i cindir p. nplm. Ol.s. 6715, i for ^ i: hisna
Ol.s. 648 (nyn. hwna).
70 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
99. Diftongarne an, æi og oy held seg godt gjenom heile tidar-
bilet. * I surne diplom hev o'jso a? og e' tilhug — baade i Ijodsterk
staving og i tonelause ord — til aa verta diftongar naar det i næste
staving kjem /; i^eiitia I 510,5 (1226 — 45); sfæioh(, tnæigia II 171222
(1277); æiffir, tæilcit, ha::fir II 18 (1278, vid. 1307); æhmæiriat (o:
æinræriat) II 450 (1299); sæigir, KæitiJs, æinge II 89 (1307); seiUdi,
Uiggit part. III 105 (131 5); Hæilghisætre, ôeighi (d: degi dsg.), sæigir
III 167 (1333); feiiigliii, sæiiia, eingi IV 206 (1333); deighi V 11233
(1336); deihgi, sciglr, ieiht IV 231 (1338); V2)pheildis II 248^ (1342).
Overlag sjeldan raakar ein paa slike former (utanfor diplomi) i dei
eldste skrifter: ieirm (d : scria v. i pløgja; 2 skura) Ol.s. ^$iQ, læigiande
( = {h)læjandé) n.sm. Didr. 451.
Uturn dette høve hev vokalen vortet æi i: geingr D. N. III 19344
(1337); diftongen i dette ord (liksom i dei fleste som er nemnde ovan-
for) viser vel berre at den etter fy Igj ande konsonant hev palatal udtale.
— Skæilfu D. N. III 1673 (1333) er vel misskr. for SJdælfu, ettersom
namnet vert skrivet Sh'alfii V 11 224 (1336) og Shælghull 27225(1345),
no Sjølva Indrøy.
Merkn. i. Meikande er diftongen i: æydlur Ol.s. 2727, æyorlnr
273J (aalm. gnorsk eàla)\ — hæilt 3 si. av hal{l)da D. N. III 19312
(1337; palatal Z); — ræio {0: red 3 si. av råda) Post. 82420; — msein-
læifc (for mæinlaste) Ol.s. 88^ (rrisskr. ; — var æi rett, hadde ordet enda
paa i etter Ijodsaniklangslogi).
Merkn. 2. læivi sn. (lov) Tub. 31 er kanskje far etter itakisme,
som der er noko av paa Frosta {bi'gda f. bygda; Island, ein av dei
ytste gardarne paa Frosta, no uttala snart med lang, snart med stutt /,
— skrivet Yslandt 1559, men Island baade fyrr og seinare {Iszland
1664); umvendt oy for æi i Prondæyme D. N. V 18200 (1345), labiali-
sering framfor m ? smlk. § 98.
Merkn. 3. Svensk innverkiiad er vel grunnen til: hemolt D. N. IV
*99i9 (1332). —ægi { = æigi) Ol.s. 3326, sægu { = sæigu) adj. Ol.s. 8719,
skrædar tiund (for skræidar t.) D. N. III 3034 (1291) maa vera
misskrift.
Merkn. 4. Nokon yvergang av y framfor I og r med konsonant
etter til iu {kiulna for kylna) er ikkje paavisande i skrift i gtr. i dette
tidarbil utum i ordet tiusàaghen (for tyrsdagen) D. N. V. 1864 (1346),
venteleg framandt. Denne yvergangen hoyrer ikkje til i trondermaal, men
''• stet 2si. (av dfga) Hm. 270.., (etter siv. i iste pers.) syner at ogso i
gtr. hev æi vortet til é i utljod etter burtfall av gh.
1 899- No. 3. OAMALT TRØNDERMAAL. 7 1
i austlandsk (og sudnorsk). Her som i fleire andre stykke stod gtr. i
lag med aalmenn vestlandsk.
ICX). Vokalarne i gtr. held i det store og heile uppe sitt Ijod.
verde (kvalitet) gjenom heile dette tidarbilet. Dei Ijodloger som hev
vortet kalla opning og lægjing («sænkning») og som hev hjelpt til aa
gjeva det nye trøndermaal sin serskilde svip, hev enno ikkje vunnet
seg fram til magt, um me enn kann merka (til eks. i former som varör
for ræror, yvergangar som gæro > giærd > giarS), at der er ei
tilstemna ogso i dette stykke til den Ijodvokster som no sermerkjer
dette maalføre.
7. Samandraging av grannevokalar.
loi. Grannevokalar, eller vokalar som kjem til aa staa attmed
kvarandre, vert oftast samandregne, naar dei er av same slag, til
lang vokal; eks. fände (o: fdande) D. N. II 45*7 (ikr. 1299); lihlrrå
aplm. Ein tale 280; /e dsg. Post. 8243, Ol.s. iias; sét (av sia) part.
Hm. 208, {séét 2083); kne dsg. (d: hné e) Ol.s. 89,2; do 3 pi. (o: doo)
Ol.s. 7138; Lom Ol.s. 2413 { = Lôôm 5811); tru gsg. (d: tnni av trua f.)
Hm. 270^5; t7'um ipl. imper. Ol.s. 2525.
Merkn. i. Ein raakar ogso paa usamandregne former: bitum dpi.
Ol.s. 36i 381g, snuum ipp. Ol.s. 4626, truum ipp. 3033.
Merkn. 2. Regelen gjeld ikkje former av den etterhengde substantiv-
artikel, eks. feet Ol.s. 237.
102. Grannevokalar som er av ymist slag, vert ikkje saman-
dregne, naar den fyrste vokalen er Ijodsterk; eks. fåer adj.
npl.m. Hm. 209^ Ol.s. 51,9 {faer\ Ein tale 47 {faer)\ fae 3 skp. Tub.
I27, Didr. 337, D. N. ^11 30511 (1349); nået v. part Ol.s. 175; nhi, tiu
{tiju) D. N. V 212(41) (1349); hoande Hm. 20830 Ol.s. 4720 (alltid), D.
N. I 824 (1225), Tub. eks. lu, seinare londe D. N. III 478 (1301-
honôa)\ Loar Ol.s. 2321; sioar gsg. Tub. 3^1; hia s.f. gpl. Ols. 613;
trua inf. Hm. 20830; huin Hm. 270^; shyi dsg. Hm. 2715; døyir Ol.s.
17.7 (dæyir); sæe 3 ski. (av sia) Hm. 27011; hø'ar gsg. Ol.s. 2323 i})æar\
høom 2627. Hertil vel ogso fear gsg. av f(\ og fiande (?) sm., friadag
(eks. Tub. 44) ogso skrivet freadagh (eks. D. N. II 2930, 1348), prin
tal., lid dsg. Ældr. Fr. XI V8.4 (av U, Ijaa) (nytr. løa Innh., plur.: løå-a).
— Seæimi D. N. V 11220 (1336) grd. i Børsen, vert i II 27233 (i34S)
skrivet Siæimi, no utt. Sïmen; like eins heiter ein grd. paa Strind.
Aalment hev Safhæim i Trøndelag vortet til Sjem, som er ei saman-
dregi form.
MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn. i. 1 siå v. (av sé-a), hiiom dpi. (for kné-om av kné) Ol.s.
224, friom dpi. (av ire) sms. 1221 hev i gjenget yver til konsonantisk i.
Mrk. siom i pp. (for sé-om av sia) Post. 82434, Ol.s. 255 = nyare siam
Ol.s. 537, seatn D. N. II 6340 (1301). — „kræia ok ræia" D. N. IV
2063 (1333) er vel berre (austlandsk) skrivemaate for ,,kriå ok rid'*.
Merkn. 2. æe vert samandreget i sæ (3 pki. av siå) Ein tale 284;
like eins Ol.s. 738 1231 (3 ski.)
Merkn. 3. d -\- 0 finn ein snart samandreget, snart ikkje, baade i
eldre og yngre gtr. Samandregne former fyrr 1300 er: sa (0: såo) 3 pi.
Ols. 337 ofl.; mm I pi. (av sid) sms. 11 ig; fddm i pp. (av/a)D. N. II
lOg (1255); saavi II 434 (1298); — ikkje samandregne i same tidarbil
sdo 3 pi. (av sid) Hm. 270«; saom 1 pi. Hom. 212^^; saod sms. 21212
(sa per (o: saot pet) Ol.s. 2738); saom D. N. III 463 (1300). Saman-
dregne former etter 1300: saam i pi. D. III 127» (1322), III 1544
(1329), III 1823 (1335)» IÏ 2464 (1342), II 26313 (1344). n 276^0
(1346); faam i pp. Ein tale 2720; — ikkje samandregne former etter
1300: sao 3 pi. D. N. II 6321 (1301); saom D. N. II 863 (1307); aom
dpi. (av d) III 1514 (1329); saom VIII 753.7 (1324); faom ipp. V
11211 (1336); saom ipi. III 1955 (1338), IV 2574 (1342).
103. Er den andre vokalen (av tvo grannevokalar av ymist slag)
1 jodste rk, gjeng den fyrste yver til kons. i, dersom han er palatal: fiorar
nplf. Ol.s. 1438; hiaria (for hearta); Bryniulfi D. N. III 1O21 (ikr-
13CX)); Midio D. N. II 8930 (1307).
Merkn. I Ijodbrotet ia (ell. iæ) kann der ikkje alltid i Trøndelag
ha voret yvergang av i til kons. 2, skal ein doma etter nytr. hü, /!/, hil
Stjørd. liBl Innh. (av gtr. biællaf fiæll, hixll).
8. Vokal-lengjing.
104. Hev det fallet burt ein konsonant like etter ein stutt vokal
fær vokalen lengd for aa bøta paa Ijodtapet (Ijodtapsbot), t. eks. Ot/riôr
(for Ouôriôr).
105. Vokallengdi framfor it, uppkomet av ht, kann ein millom
anna sjåa av nytr. tjett, Ijett (gtr. iéttr, Uttr) Innh.
106. I prp. or hev vokalen voret lang etter skrivemaaten oor D.
N. V 18269. (1345).
Merkn. Skrivemaaten viist (adv. visst) Hm. 2084 er truleg berre
misskrift. — Lengjing av vokalar framfor If, Ik o.s.fr. {kdlfr, folk), lik-
som paa Island og Agder, hev det ikkje voret i gtr. — Um seinare
lengjing av vokal i stutte stavingar sjåa § 109.
1889. No. 3. GAMALT TRØNDERMAAL. 73
9. Vokal-stytting.
107. Der er i gnorsk mange merke etter ei gamall Ijodlog som
ein gong hev gjort dei lange vokalar stutte framfor lang konsonant.
Ogso i gtr. finn me far etter denne logi, endaa høvi ofte er uklaare
naar ein berre skal døma etter skrifti den tid, daa Ijodstriket yver den
lange vokalen oftast ikkje vart skrivet. Soleis vart:
1. d til a; t. eks. hann (eig. hånn\ like eins gen. hans\ ranmadla
D. N. V 752a (1328) (for aalm. vadmål, mal, eks. D. N. V 2121.-,
(1329) av våa f. vevnad); — lata (for lata) i tonclaus stoda som
hjelpeverb, sjåa § 114 c.
2. é til e{æ)\ t. eks. prettan D. N. V 5720 (13 13); fekk Ol.s. 6^0 (fecc)
ofl. Didr. 2281 (f sek)] gekk Ol.s. I23 {(lecc) ofl. Didr. 23« {gæk).
3. i til î; t. eks. minn nsm.; men min npln. (D. N. II 30510; i349,
vapn mijn) ; frilla (av friår) Ol.s. 42^ (frillu) ; prittvgta D. N. II
25525 (1343).
4. 0 til o; t. eks. gott (av gôôr) aalm.; Postæinn Ol.s. 6733 ofl.;
Tholle(ivr) U. I. 55 (smlk. i seinare tid framfor m som hev vortet
lengd, t. eks. ôovim (for dom) D. N. III 179^, 1334)-
5. Û til m; t. eks. brullaup Ol.s. 3336, D. N. I 84 (1225).
6. y til y; t. eks. tyrsdaghenn (d: tyssdaghenn) D. N. IV 1653
(1325).
7. a^ til a?; t. eks. naést > w«s< (> nest)\ hænni Ol.s. ofte, eks.
30^9, pron. (dsg. av hon\ upphavleg av hæ'nne\ endingi -i syner
at æ (i hænni) hev voret stutt; vidare stytting er vel hænne (i
tonelaus stoda) i Ol.s. eks. 2*3 30^5, istf. henne, som det vert skri-
vet i D. N. I 519 (1226—45).
8. ? au til 0, %i\ t. eks. ?/ifh' Ældr. Fr. XIII 21,1 [xisla hot) for ausli
< atwisli; Sorshaugi dat. Ol.s. 6623 o.fl. st. i diplomi (av Saurshaugr
(?) Heimskr. Ung. utg. s. 913, no Sakshdii, * skvWct Sakshai4g, grd.
paa Indrøy.)
9. æi til a?, e; t. eks. ængi (av æingi)\ flestr (smlk. flæiri)\ mest
{mæiri)\ hælgi adj. b. f. (av hæilagr); pærra Ol.s. 7^0 {for pæirra,
um ikkje misskrift); Endridi U. I. s. 54; smlk. Lækkjem, grd. i
Verdalen, av Leiklem (a Leikaleini D. N. III 560, 1303).
* Folk fraa Indrøyi minnest enno at der hev voret sagt Sössau. Dei
hev soleis eit ord etter eit gamalt menne som sa ein morgon; „Aô
hi æ virt opp så læif at æ ha hnma virt bådo på Sössau å
Salbei"^ j tvo kyrkjerom som ligg ikr. ^/^ mil fraa kvarandre.
74 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl
Merkn. by til æ i Æstæin D. N. V 1214 (ikr. 1280, Verdal),
Æ^teini V 21230-, i349- Um seinare stytting av lang vokal framfor
dubbclkonsonant sjåa § 109 — iio.
10. Brigde i stavings-lengd.
108. Ei stor mengd Ijodsterke stavingar i det gamle norske maal
var lange paa den maaten at der var lang vokal + stutt konsonant
(J)åt{r), lit, draum[r), og fyrste staving i: lit-a, rink-a, dröym-a), eller
stutt vokal + lai^g konsonant (fann, finn(r\ sçnn adj. f., lund^ og
fyrste staving i hrænn-a, finn-a), — like eins som vanleg i norsk maal
den dag i dag.
Men umfram desse stavingar hadde gamall-norsk enno tvo slags:
nokre lange som hadde lang vokal + lang konsonant (hdttr, sott, tyndi,
vdtt-a V.), og nokre stutte som hadde stutt vokal + stutt konsonant
{sal s.n, las v. 3si., rit, lut[r)\ fara v., vit-a v.).
109. Dei stutte stavingar [vit s.n., vita v.) maatte det vera vandt
aa halda uppe under det sterke Ijodtrykk som ofte kom til aa liggja
paa deim i setningi. Det kunde og vera ventande at mynstri i den
store flokk med lange Ijodsterke stavingar maatte draga dei stutte yver
i same faret. Soleis hev det ogso gjenget i dei fleste norske maalføre,
um enn vegjerne ikkje altid var nett dei same. I Trøndelag hev like
vel stutte tvostavingsord haldet seg mykjet godt alt til vaar tid (nytr.
vårå=gX.v. vera; nytr. håf/å s.m. asg. = gtr. haga\ vuku s.f. asg. = gtr.
viku). Einstavingsord som i gtr. var stutte, hev derimot no vortet
lange liksom i dei fleste andre maalføre.
Den eldste gtr. skrift (Hm. & Post.) er noko ustød i skrivemaaten
av konsonanten etter stutt vokal, ettersom det stundom vert skrivet
dubbelkonsonant der ein etter skrifti elles skulde venta einskild, t. eks.
vell adv Hm. 271 ig, tæll imper. Hm. 208^0 (av txllia Post. 82414.27), ecc
pron. Hm. 27015, Post. 823 ig; men daa ogso reint tonelause ord her
vert skrivne soleis ender og daa (^^7/ prp. 29gg. eks. Hm. 269^2, til
27O2J, lg., occ 2711« {scall 2082^), secc pron. Post. 8252) og endaa ord
som hiuscairpen Post. 8243.^, wæll imper. av mæla Hm. 2083, moll (d:
mål) 208.r„ er skrivemaaten ikkje aa byggja paa. — I 01 s. lOn vert
skrivet vek pers. pron. (istf. det aalm. a) i ein samanheng der ein
kann leggja ettertrykk paa ordet; ogso elles hev denne .soga nokre
lange stavingar for stutte: bordkærr 505 (men ksei'et 6411), hærr asg. &
dsg. fleire gongjcr, t. eks. 720 5233, hærrmenn 222-, hærrfærd 140, hærr-
klædom iS^t-^i (t^Hes hær-), miokc 9gg. eks. I13 {miok Zi), flotta asg. 49^,
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 75
(for flota), saccer 8039 (sacer aalm. eks. iig). — Ogso Didr. saga hev
hâ^r asg. 22; og hordkærr 334. dessutan fearhdt dsg. 323.
Diplomi er ogso helder ustøde i dette stykke. Ein forvitneleg
vitnesburd um halting og raadløysa i skrivingi er D. N. V 186 (1346,
Verdal, vestlandsk mynster), der ein finn gerra ( = //e7*a), lesset ( -^ Jestt)
attmed vcUande ( = våttande), legia ( = leggia). Men av skrivemaatar som
luU II 56ao (1299), II 6323 (i 30 1), ski2)v II 305.! (1349)» v'W (dsg. av
vit s.n.), sms. 305», aatt vitti V 212^ (1349) er der grunn til aa meina
at lengjingi av stutte ord av dette slag i trøndermaalet (nytr. : Ivtt ell.
lått, sepp^ vçtt) hev byrja med lengjing av endekonsonanten i jamhøve
med eldre mynster i maalet som finji, fann.
Yvergangen av lang a {d, Storms ä) til ein serskild (labial) Ijod
å, som i Trøndelag maa ha byrja fyrr midten av det 13de hundr., er
visst ikkje utan samanheng med at a vart lengd i stutte stavingar i
visse høve (helst med klangfør konsonant etter vokalen som i sal, dag,
vaô)f og hev kanskje endaa noko sin grunn i ei .slik lengjing, som elles
vilde ha gjort ord som sal og rad o. m. a. like i Ijod med 6a? og rdå.
Og andre stutte vokalar i like høve (som i eg, stig, hod) hev etter det
me kann sjåa av maalet seinare, fylgt same vegen, og ordi hev fenget
lang staving etter eldre mynster som rih{r)y di(k(r).
Det er sjølvsagt at desse yvergangar hev gjenget for seg seint og
umerkande, knapt nok til same tid og visst ikkje paa den same maate
i alle tilfelle endaa innanfor bygdernc i Trøndelag, som me kann sjåa av
maalføri no: lakk og låk (gtr. lok), og at det soleis vart ei millomtid
daa det i staden for dei gamle stutte stavingar vart halvlange. Og
lenger var trøndermaalet i det heile visst ikkje komet i dette tidarbilet.
Austnorsken fylgde same vegjer som trøndermaalet i den her um-
handla yvergangen. Paa Vestlandet vart derimot vokalen i alle stutte
Ijodsterke stavingar — baade stengde og opne — lang, men vart
samstundes litt lægd eller opna, so han fekk ein serljod .som skilde
honom ut fraa den lange; lægjingi ser me far etter i diplomi fraa fyrst-
ningi av 14de hundr, soleis: /a?rn ( = gn. fyrri) D. N. II i8iu (1331,
Sogn), (Jluikar II 814 (1306, Hardanger). Hermed vart det daa ein
ny skilnad millom austnorsk og vestnorsk, ein skilnad som i sin dju-
paste grunn kanskje hev den same orsak som skilnaden i Ijodbrigde-
høvet, med di sume austnorske vokalar i .stutte stavingar (som i vit,
skip) synest ha havt mothug mot lengjing i visse høve.
Merkn. I det 14de hundr. finn me i gtr. m lengd etter 0: öonim
(for dom) D. N. III 179^ (1334), dommr nsg. Y 18270 (1345)» endaa
76 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
dommsmenn sms. i^. Vokalen er venteleg noko stytt samstundes, og
soleis er ei ny lang staving (den som i nytr. er den aalmenne, domw)
framvaksi av den gamle. — Tilhugen til lengjingi av m ser me elles alt
i commanda Hm. 27020 (smlk. lichammenom Post. 82436).
III. Ljodhøve i stavingar med lint Ijodtrykk.
1. Stytting av vokalar.
no. Alt fraa den eldste tid finn me at lange vokalar hev vortet
stutte i Ijodlinne stavingar (paa grunn av det lette Ijodtrykk paa sta-
vingi). Soleis er:
1. å vorten til a\ eks. fraa gamall tid er: hærao (<hærrad\ pl.:
hærrod Ols. 529); Ola fr < Olaf r; ogso Olæifr {Oleifver a Visti D.
N. III I42i, Verdal 1325); nom. propr. paa -ar og -lakr (eig. -dr
og 'lakr av gsamn. -^aiRaR og -laikaR) som Ivar, Aslakr\ lianum
pron. (tonelaust) kann ogso hava a etter jamhøve med nom. sg.
hann\ nytr. Skaitvul, kyrkjestad i Stjørd.) vaj slv vall (sjåa, Oplysn.
Rygh. s. 235).
2. é til e ell. i; eks.: lyritar gsg. Tub. 520 {<hjörätar)\ hvætvitna
Ol.So 40^0, Tub. 513; hværvitna Tub. 21422; vitna av véttr.
3. i til e ell. i\ t. eks. Harelcr Ol.s. 1913 ofl. Rcmekr Ol.s. 183« {rekr
er eig. -rikr),
4. Ô til 0 ell. u, a; t. eks. Nikulas D. N. VIII 537 (1202, vid. 1324)
av Nicolos D. N. III 10511 (1315); dor i Berdor, Andor {for por r)]
hon (ell. hnn, sjeldan i gtr.) av hon (<hçn, fem. tW hdmi)\ månoor,
mänaör (got. menöps)\ Staghla (for Siaghlô, Staflo) D. N. V 11 2^3
(1336); no Ståvjoan i Skogn.
5. Û til 7/ ell. 0; t. eks. les Ut Hm. 27031; vtian m.s t. eks. D. N. VIII 7630
(1325). Smlk. nytr. LàMu, grd. i Beitstaden (eig. Lagainn).
6. ad til e\ t. eks. we?', ne prp. Hm. 27O31.33 (d: nsdr; Ol.s. ? 7jær
( =?' /r/rf) S7io); nytr. ^?er Fosn {nB Helg.)-
7. 0' til i\ æidimi Ol.s. 4I3 { = æindæme sms. 3636); smlk. nytr. Glase,
grd. i Beitst. < Gla{d]sjø < Glades^io A. B. 320.
8. flu til 0; t. eks. ok kj. (eig. ank, som det ogso heiter Hm. 20829,
Post. 824ÄG; smlk. nytr. Iå](q)dn, grd. i Leksvik {fJialmalanpe A.
B. 272.«; Hialmalawp > Hiælm{a)lop > /æjap (skr. Hielop 1559) > låjåp
(ved Ijodjamning).
1 899- No. 3. GAMALT TRØNDERMAaL. ^^
9. æi til i ell. e\ t. eks. ^^ema Didr. 3219, Pronôemi D N. III i82i
(1355)1 u"^ ikkje misskrift; smlk. nytr. lÀh]vçsstre, grd. i Stod,
af lifla Vestreide A. B. 127; Bîisslenan pl. grd. paa Leinstrandi,
Biskupslæina gen.pl. D. N. III 6289 (14 16); VeJdibn, grd. i Leks-
vik, av Vigdeild A. B, 2719.
Morkn. Slcanæy 01. s. 4933 heiter ogso Skåne, sms. 494.37 5012 og
ofte i dipl.
2. Endingsvokalar i gamalt trøndermaal.
III. Dei aalgjengde vokalar i endingar i gtrøndsk er a, e, i, 0,
w. I bruket av a stend gtr. heile dette tidarbilet i lag med vestlandsk.
Der er ingi framskjoting av a til a? i endingar som i austnorsk; det
heiter: sænda, næmfia, hal(l)da, kirkia, hestar.
Merkn. i. I diplomi er funne desse eksempel paa framskot av a
til æ: Oimyier (o: Gunnar) III 3030 (1291; upph. lerund erkeb.); Ifiiær
IV 2573 (1342), Ifnærs III 19317 (1337); daa namni i Trøndelag var
(og er) Gunnar (eks. V 1912, 1346) og Ivar (eks. IV 2312, 1338, —
tri menner som heiter luar — ), maa formerne Gunner og Ifuær vera
framande, det fyrste kanskje austnorsk, det andre (etter tidi aa døma)
svensk (?); — jærder gsg. II 2934 (1348), austl. innverkn. liksom Skåne
gsg. i same brevet og i II 26311 (1344), medan det i V 1823, 1345,
heiter Skåna. Ordet heiter eigenleg Skan'ôy f. som etter § no, 9 m.
vart Skåne, og deretter fekk bøygning som hane. Skåne er fast form i
kongetitelen ved sida av Noregs og Svia. Austl. innverknad er vel ogso:
fioretigi apl. D. N. III 5621 (i303) = ^ora -— V 5713 (1313); — heiUn
adj. asm. D. N. V 999 (1334, Verd.); — aUznalldandæ gsm. V 2124
(1349); komande dsm. II 276^0 (1346); — Syesiadum D. N. II
30516 (1349) for Syastadum A. B. 52 (no Syston, grd. i Meldalen). —
I Biarker æy II 431 (1298) er e svarab. og ordet = Biarkræy (III 56,,
1303), samandreget av Biarkaröy\ like eins i ælliger adv. VIII 7645
(1.325) = e/Z?9rr II i6i2i (1327) av élligar.
Merkn. 2. Lafrenzwaku dagh D. N. III 3945 (1297), Laufurens-,
Laujrens — V 18214.76 (1345) for aalm. Lafranz- (eks. II 2505, 1342)
— etterlat. Laurentius, Tub. 213 hev laurænz mæsso\ — vidare adv,
komp. D. N. VII 1265 (1328), rumleghre adv. komp. IV 23423 (1338, vid.
1347), lettare adv. komp. III 2119 (1342) høyrer ikkje hit, men heng
såman med adjektivbøygningi ; ved sida av endingi -a i sg. m. & neutr.
av adj. i kompar. maa der ha voret ei ending med / (e); eks. paa dette
er aumlegare Ols. 870, hætri hæilli dsg. sms. 7123. Fleire eksempel
paa e for a i dei nemnde høvi: Ol.s. 23^5 {mattogare asn.), 801 (trufa-
stare adv.l, 1833 (viôare adv.), 1820 (vürare asm.). Smlk. elU adv.
78 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
( = el1a) Ældr. Fr. VII i8i (alle avskrifter). — tahærdr sm. (yverkjortel)
1). N. II 25531.38 hev vel æ fraa mht. tappert (?). — brejner asg. (av
breviarium) D. N. V. 21254 (^349) sj. § 130.
Merkn. 3. Som repræsentant for tonelaus u, 0 vert stundom i den
seinste tid bruka a: Naumadale 1). N. III 152^ (1329) for Naumudale
XIII III (1200); Naiimadal dsg. III 14417 (1326, vid. 1329); smlk.
Bodadaal IV 199 (1332, bkp. seinare) for llodudal sms. 11, Rododal
II 27213 (1345), no Rodarnj grd. paa Ndm.; — Eækaness II 26345
(1344; Rækonese sms. 18); brennastæini dsg. II 2359 (1340) for frrew«?«-.
Smlk. nytr, Fråsta- i smn. som : fråsta-smd Innh.
3. Ljodsamhøve.
a. Aalmenne reglar.
1 1 2. Med umsyn paa endingarne e og ?, 0 og u er der elt
regelrett skifte i gtr. og det soleis, at der er eit visst samhøve millom
endings vokalen og vokalen i den Ijodsterke stavingi straks i fyrevegen.
Grunndraget i dette ljodsamhøve i gtr. er at ein høg Ijodsterk vokal
ogso vil hava ein høg vokal i endingi, mcdan ein midhøg eller la ag
vokal vil hava midhøg vokal i endingi, like vel med den avgrensing
at dci stutte og opne Ijodbrigde vokalar q og æ vil hava høg vokal
etter .seg, og at a vil hava høg guttural og midhøg palatal vokal i
endingi, som ein vil sjåa av den fylgjande paragraf.
113. a. Fitter fyrre § .stend soleis: -i i endingi etter:
høg: u, ?V, an ?, 1, y, \J, æi, öy
midhøg: ç æ
laag:
Eks. hitir npl. giidi dsg. dratimi dsg. viti d.sg. IHill adj. byydir
npl. synir 3sp. stæini dsg. dfôymir 3sp. hçfài dsg. (av havuS), vælli
dsg. (av vQllr), værdi 3sp. kuæ1(l)di dsg.
b. -e i endingi etter:
høg:
midhøg: 0, 0 (^) e, é, ö, 0, d
laag: åa æ
Eks. skotet part. .sfôre?^ npm. bere 3skp. rette dsg. h'ô(;ge 3ski.
søner npl. sefmer 3sp. nåler npl. aller npl. ræ're 3ski.
c. 'Il stend i endingi etter:
høg: u, Ü, au ?, ?, y, ?/ æi, öy
midhøg: q æ
laag: a
1899 No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. ^^
Eks. hdum dpi. sinkum, draumuniy vitum, hitum, apyrium, symwi
I pp. siæinum, öf/him, diçfltim, àlUim, sændiim, værhim.
d. -0 stend i endingi etter:
høg:
midhøg: 0, o\ (ç) e, éj a, 0, d
laag: å æ
Eks. Skotom dpi. storoni, sp^nom, herom ipp. rétto dsn. val-
slöngior apl. mø tom ipp. båiom dpi. sættom dpi. (av s^'tt s f.).
Merkn. i. Det ijodbrigde iæ krev etter seg e og w (liksom m);
giæver ( = giaver).
Merkn. 2. I tristavingsord med a i andre staving er endingi 0,
undt. 01. s. og nokre faa diplom, som hev xi, Didr.s. haltar millom 0
og u. Sjåa dei etterfylgjande §§.
Merkn. 3. Ljodsamhøvet hev ogso innverknad paa endingar i subst,
som -eng, -ing, -ell, -ill, adj som -ugr, -ogr etc, eks. drott neng, minn-
^^^9j ogorlegr Ol.s. 1427, jamt kænneug. Derimot ikkje i gtr. i endingi
'legr (ell. -lægr) og helder ikkje i regelen i subst, artikelen fyrr etter
1250. Adv. alldri (for aUdrigi) vert (oftast) ikkje paaverka av ljodsam-
høvet; derimot hev andVd [anlits gsg. Hm. 27010) vortet til ardet
{anlete Ol.s. 2214 8834).
Merkn. 4. mega og gera vert handsama som um e var upphavleg,
derimot ikkje gærd s.f. Sjåa dei næste §§.
Merkn. 5. -i og -e skifter i dei pers. pron. mikj pik og sik; det
aalmenne er her /, men Hm. & Post. hev alltid sec, eks. Hm. 2095,
oftast mer 7gg. eks. Hm. 27016, jïf'C 2gg eks. Hm. 27032, /»/c 4gg. eks. 2711;
ogso i Ol.s. finn ein sec 3010; mec D. N. I 5120-34 (1226 — 45); Ein
talc hev sek 317, men elles som dei andre brev og skrifter sikj mik og
pik («litterær innverknad»). Yvergangen fraa i til e er vel gjort i jam-
høve med sér (sek) og ek (mek); sidan hev pik fylgt med. I dsk. og
sv. der dei hev jak for ek, hev dei (i bokmaali) enno former med i.
h. Ljodsamhove i Hm. & Post.
114. I Hm. & Pest. stend:
a. -e der me skulde venta -i: kende 3si. Hm. 20839, engeU 2705
o.fl. st., hende dsg. (av hçnd) 2095, 0 hægende 2703c, nete dsg. 20728,
sende 3si. 2099 (4gg).; grunnen er at i denne skrifti hev æ gjenget
yver til e i desse ordi, sjåa S 93 a note, 93 b merkn. 2.
b. -0 for -ii: ængo dsn. Hm. 2087 (venteleg av same grunn som
under a er nemnt), æiliico adj. dsn. 271 12 (dissimilation).
80 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
c. -li for o: latum ipp. Hm. 2o8jj (av lata for lata, gamall
vokalstytting i tonelaus stoda som hjelpeverb.; like eins Didr.); æ/stu
adj. 270J2.
Merkn. i. Tristavingsformer som hev a i 2dre stavingi, endar paa
-0: ridarom Hm. 270^1, samnaåosc 3pi. Post. 8244.
Merkn. 2. Halting i hværsu Post. 82331, 82415, hværso 82414., —
ællii 82417, misskr. for ælli asg. (s.f.).
Merkn. 3. Adj. og adv. paa -leg, eks. diarflega Hm. 2704 (-Zâ?9 ig.
i otallægom dsm. Hm. 26921). Eks. paa subst.: hænneng Post. 82311,
hælfning 82423, minning Hm. 27035.
Merkn. 4. -gerer, gereô, gerôe, geröo (Post. 8245) av géra, men
gærdum dpi av ^rær^ s.f. Post. 82440, megeà Hm. 2702, megod
Post. 8241.
c. Ljodsamhøve i Hom.
115. I Hom. stend:
a. -0 der me skulde venta -ti: mannom 21I29 (fraa upphavs-
skrifti), sj. S 22 b.
Merkn. i. Tristavingsformer endar paa -0 etter a: scialfando
2 118, TÙtiaàoà 21124 2129, vitiaöom 2112s; margfaUhi 21 ii« hev vel
for hugsyni stadet mest som tvo ord, eller hev havt sterkt Ijodtrykk paa
andre stavingi.
Merkn. 2. Hahing i geröoö 21129, gerdu 21130.
Merkn. 3. Adjekt. & adv. paa -leg, eks. garplegom 21 1^^^, f ridleg
21114.
Merkn. 4. mege 21 17.
d. Ljodsamhøve i 01. s.
1 16. I Ol.s. stend:
a. -e der me venta 4: fenget part. (av fd) 3O23 56^0 (v^^n fængit
2 1 12, 8gg.), harmfængenn 3322, hardfænge 62q 701 (men vinfængi 62.,);
gengen part. (av ganga) 3627 (men gængit 7529, genginn 10^9, gægnir
45äi); gofger 4j5, gorver 265; ohægende 61 12, Dyflinne 7622, drotning
1 12 01,0.11.21.27 (men drotneng 5838 S^o), tidænde 15,9, 2gg. {fiaændi 195,
lOgg.) nenner 3sp. 72.5, réc/irfe 3si. 143, og ^-e/irfe 80* (alle med dat.
«lata gaa»; men rc7?/26// SI23 «gjekk»); c^yr^e 3si. 52^1 (-2 12^7, 3gg-)
f'a?«de 3si. 77,3 (.men vændir 1I33); sj. merkn. 2.
b. -/ der me venta -e: ^afrf dsg. 3731 (fiotri 8239, fiotrimnn 82ir,),
//Ärami 74,9, /ra7/«ö/ 3si. 1615 (kallade 43 ofl.), ^rmf part. 31 13 (geve^
21)0 o.fl.), /m/d/ dsg. (av liatmd) 26,3 5412 {Itofdi 4S32, minst 4gg ),
1899. No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 81
itela^seringr 55J3 (av år), hœrvi v. 62..7, afgœrvi 43:,, prœ{n)gui 3 skp.
3 5 18; surne av desse hev vel i fraa isl. "upphavsskr. med endingar i og
o (r); alhlrigin 821, 27gg.; aïïdrigi 1831, 5gg. ; alldri 54,,,; desse siste
gjeng ikkje inn under Ijodsamhøvet.
c. -0 der me venta -?*: amtanværoo $0^ (andræraa 81 2,» ortï/î-
t'œràii 8911, anndværdum 549), hanom 72^1 (hanmn is, allst, undt.
honum iic umfr. hanom), rænno dsg. (tid) 55,0 (rænmi y^i), sagdo 3 pi.
193) (w aalm. eks. 103). Wo 3 pi. 272.-, (/?Y?f 2723), Næfiohson 3637,
Paradiso dat. 86i3 (latin); dei andre fraa upphavsskr. med endingar / og
o (?). Underlegt er iamom 8223.38 8319 (for idrnoml).
d. -Î* for -0: Jdrkiugaråennm 881 (om 385).
Merkn. i. Tristavings former cndar paa u etter a; eks.: fasfaôu 855,
Icallaôn 22^0 ofl., lovaôu 7618, tialldaôttm 1627, nndraôu 4114, pagnadu
7523. stodvaàu 6634, samuadu 2822 ofl., hnggadu ôi^^; pionasUt 4131 ofl.;
vitraztu adj. sup. 5830 ofl., reglegaztii 32,,; — undt. artikel og talord
paa -ande: hiartano 401G (zgg.), feogrtando 1334, og hæriaåo 3 pi.
49j7 (upphavsskr.).
Merkn. 2. hænne pron. 223 (i7gg-)» istf. Aeww^, den Ijodlinnc form;
den Ijodsterke er Jiænni 302c (8gg.) sj. § 107, 7; — ærende endar nom.
& akk. paa e og dat. -oin, men vert stødt skrivet ærænde ell. ærænnde
34 16 (smlk. gcng. ärende); — æmbætte, sjåa § 93, merkn. i. Fioldi
I lu 4521 stend vel ior fiçldi, mtdsin fiolde 1320 (Sgg-) er den Ijodbrotne
form. — odrZe-? 86*0 maa staa istf. öMe,? - ; like eins syner Ijodsam-
høvet at slonger v. 3 sp. 6^ stend istf. slanger \ — dregenn part. 174
[dreget, dregn&r) er av drega (ikkje draga),
Merkn. 3. Adj. & adv. paa -leg, t. eks. hliörlega ôojs. — Eks.
paa adj. og subst, med Ijodsamhøve er: omattog 2333, sgndtict 87^5,
ahnategr 8031, naiidigr 5319; Bæsengr 5^6» omràing 107, hrædrongr
5419, Äadow^r 452c (2gg.), nandung 5815, launungu 71 10, tZa?p7Z 4527,
krypill 8515, handingrnn 379, foringi 7619, hofdingi 15 ofl. st.
Merkn. 4. — //erer, ^rere, gerezt, gerom, gerdo av .^^a; men
mæingæroir pl. 279, giærdum å\A, 85c, öa?rd/ dat. 6622, vælgenvngar
(d: vælgærningar) 31^; — wejfe, wegro — av wie//«.
e. Ljodsamhøve i Didr.s.
117. I Didr. stend:
a. -e for 4: fiohnænne 3539 (--2', gsg. 4523), Hirder 22,0 (2gg.
nom. propr. framandord); hende dsg. (av hçnd) 254, hægende 5017,
7黫//e adv. 549, se^ide^' 3 sp. 3214 (4gg ), sende i sp. 330, sende 3 si.
35io (3gg-)» ^^^^^^^ 326 (3gg), sende{matôr) 47, (8gg.), sendeng(om) 337
(ordsendeng- 321.-, 44,, ordsenndingar 29,3); brenner 3 sp. (tr.) 4510.11,
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1899. No. 3. 6
82 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
seger 3 sp. 397 (elles alltid sægh% eks. 390), l^enne 3 pkp. 5813, torkeimezt
3 sp. 47i5, titlænzker npm. 507, verde 3 skp. 335 (2gg.), tidænde 341
467. — Med umsyn paa sender , brenne}', Jcenne, hende, sjåa § 114 a. —
alldrif/in 2711 (4gg.)i alldngi 2714 (2gg.), a/Mr/ adv. 22^1 er utanfor
Ijodsamhøvet, men ikkje httarge pron. 4610. panneg 47^3.
b. -/ for -e: rekif part. (av reka) 523, draining Sisjs« (drottneng
28a 433 S Ig 5 i 21, drotnengu 481«), J^rT?.vf,9i pron. 341 (/j^sac 3O3, 6gg.).
c. -0 for 'U : Vidolf 34ii (4gg.) framandord, høværsko 50^ {hcerær-
sko, men w 4210); hanom 42^ (30gg., elles hanum 57^ ofl.), hondom
dpi. 5520--
d. -?e for -0: nockorum 237 5511, ?aton ipp. 45, 5O13, sj. § 114 c,
vaqmtm 46c (3gg.); Noràiingii) 492.10 (6gg).
Merkn. i. Tristavingsformerne haltar millom -« og 0: sraradu 343,
vittraztu sup. 265, fræknazfo sup. 5513, synniadom i pi. 307, ktmnasfo
498 528, hæraaoin 4712, kastalom 524, toljmanaôom 526.
Merkn. 2. hænne pron. berre i denne form, eks. 2311. — ærænde
335 (og alltid, undt. ærændii 33^). — monum v. ipp. 427, tn?fWM 46^;
skohi(m) v. 509 (i4Rg- m.up. « »0 og skalv{m) 25,2 (3gg. berre m.u.p.
a ?c). — Fridrik 351 (3gg.), Fridræk 352a; r".a?ra? 3 pki. (av rera) 473.
Merkn. 3. Adj. & adv. paa -tø//, eks. hliårlæga 4717, kononglæd
413. Eks. paa adj. og subst, med Ijodsamhøve i endingar: fakunnigr
355, skgUdngr 440, /?.9/M^r 503, suivirdmg 457.
Merkn. 4. .^erer, ^^ere, gerezt, gærde, gerdoni av ,^em.
f. Ljodsamhøve i Tiib.
118. I Tub. stend:
a. -e der me venta -/: hænde dsg. (av liQnd) 2i, (3gg ), kænnemadr
4i6, {kænnir 334), næmner 3 sp. 34, næmne 3 skp. 6^9, ahnænneleg adj.
27-8, S'or/re adj. dsf. I30 (for gçrfri^ cWgv ^ gorjre).
b. -2 der me venta -e: geardi 3 ski. 33.
c. -0 der me venta -u: hcdfhælgom 315.16; retrmn 4.,, rætrom ij,;
W^cop 26 (-?«1? 3i ^is).
Merkn. i. Tristavingsformer av verb er der ikkje dome paa; eks-
empel elles er: pionasto 520, manaôom 120 2^ 525-27-
Merkn. 2. Adj. & adv. paa -leg: alniænndeg 27. — Subst, endingar
med ljodsamhøve: fjoråongs 123, pridinngr 319-20-
Merkn. 3. -gerer av gera-^ men giærd s.f. 123; cnege 3 skp. 62c.
g. Ljodsamhøve i Fag.
119. I Fag. er der ingi døme paa avvik fraa reglarne.
1899. No. 3, OAMALT TRØNDERMAAL. 83
Merkn. Adj. & adv. paa -Icfi: vannlega adv. (einaste dome). —
gerôe 3 si. (a v qera).
h. Ljodsamhove i Gskr.
120. Regelrett. — ge^ter 3 sp. (a v géra).
i. Ljodsamhove i Ra. 47.
121. Regelrett. — Adj. & adv. paa -læg: loglæga i bl. b. 23.
j. Ljodsamhøve i ¥/\n tale.
122. Ein tale er noko uregelrett med um.syn paa Ijodsamhøvet,
og vik ut fraa aalmenn gtr. i surne stykke her liksom i Ijodbrigdet av
a framfor halden ?/. Dei fleste avviki i Ijodsamhøvet samlar seg i
cndingar med e etter e i fyrste staving alltid naar det fylgjer n -(-
kons. og i ei stemna burtimot e i aalmenn bøygning i .staden for skifte
miilom e og ?\ so nær som i particip av .sterke verba -//. Like eins
synest det vera ei stemna burtimot -inn i dat. pl. i .staden for -om og
-nm, undanteket for «Ijodbrigde subst, med a i stomnen, som vil
hava -oni (londom). — Avviki fraa regelen er desse:
a. -e der me venta -i: lendir npl. 2^, senchr 3 sp. Qd, part. nplm.
I4m, sendetigar 37, kenne[manna) 3.) {Jgg\ lender part. npl. 85 [henningar
11,3), hend^ dsg. (av hçnd) 4.S (4gg.)» CMskes, ænskes gsg. 4,5 (7Sg.\
enge nsm. 813 (Sgg-)» ^'i</c« apln. Jj^ö, enger nplm. 1219 1725 (men ekki
3,1, allst.), fenget 5i {7Sg-)^ fengner nplm. 81«, f engen npln. 231« (2gg.),
genget 29^ (2gg.), tidende 4^^, henne dsg. i;^ (3gg.), lenge adv. 192«,
fiolmænne 29, marghmenne 283; um desse tilfelli sjåa § 114 ^\ frelse 4s
(2gg.), /rcT?5e 3217, (? seger 3 sp. s«; 2gg.), sæcre 3 skp. 2234, sægir 12«
(2gg.). aÖf'rß lOis (4gg.)» '^'Phéldes 179, t'e?'de 3 pkp. 1720, værde 3 skp.
7iß (3gg) 0'a?n/2 3 skp. 23j), værdem i pkp. 3234, efter 22u*, â?/if^r I7
ofl.* (æftir 1915), armlæggei^ 2,*, handlægger 23* (/e^/r/Zr npl. 29), skæmder
^P'- 3«i» ^'a?/(/e nsm. 63 (6gg), værder nplm. 10^3 {værdir 25^1), t'a??(/<?
s.n. 11,3, î^cT/Zde 1315 (3gg.), '^«/^^ 3 ski. & 3 pki. 1619 212» {igg.)
Quefdi 3220), sætter* part. nplm. (av sætia) 3I16 (sættir 22ig), sa?^^e 3 si.
Handskrifti hev ikkje skrivet heilt ut endingi i desse ord, men brukar
avstyttingsteiknet **, som vert bruka (i Ein tale) ogso for -ir. Upp-
løysningi er difor tvilsam, sjåa innleidingi til Ein tale sid. XVII-,
æftir vert etter Gustav Storm's utgaava skrivet heilt ut solcis sid. 1915,
like eins leggir»29, sættir 2216, p. npm. (av sætia).
6*
84 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
234; Inge 231 {Ingi 2227), skulde 3 pki. 3*9 {skildi 3 ski. 213 ofl.), synde
1522, syndezst 22^^, ^æire 16^7 I9im6.
b. 'i der me venta -e: rekin part. ju, ræknir pl. 23.1, imf part.
22i. værit 72G, 2gg. (rajref 223^, 6gg,\ vei-et 45, 4gg.), ^â?/?«/^ part. 4^
(SggO (.^«/>'e^ 21^0' 5^«/«^« 7i3 183« 3221). rfr«/;/« part. 284 (2gg.),
læsit part. 32«) (ïes^w iSsi, ?^^^^^ 1222 (3gg), framlæsen 27^), mdlim 215
(2gg.)» ^«R'w* 22.5 (3gg).
c. -0 der me venta -m: gato 420 (i^crfwr Ss?), ^a/?//© adj. 4^3 {ßgg'\
rangom 716 (2gg.) {rangnm 6^:^), samo adj. 54, I7gg. (samu Ss, samum
8e5, 2gg.), e?2.(70 dsn. pron. 3,9 (2gg.), engom 2331 (2gg.), anduerdo 17.7
(3gg-)> dnduærdo 183, menzsko 274, ää/^^o 2^0 (4gg), hælgom 4g (3gg.)
{hælgum 224, 5gg.)» stadfæsto sf. obl. 2314 (2gg.), stadfæstor pl. 2Sic
(stadfæstu 273, stadfæstur 2611, stadfæstum 271,), stadfæsiom v. ipp.
1925 {stadfæstum 1O21); hondom dpi. I2ic, morgliom 27^ {$norgJnim 24^),
londom 31 15, skommo 235, monnoni 3236 ofl., 7af/?io 2718, S27o 224, sy7o
323, registro 2333.
d. -M der me venta -0 : iwettum dpi. 4j2, gefnum part. 279, ra?5r7?(
1913, flæstum dpi. 223, vmrædnm dpi. 2214, ætshwi ipp. 2314, audôfuum
dpi. 136 (3gg.)> ddmum dpi. 273 (2gg.), domnm dpi 315, ord«w dpi. 614
(3gg.), biodum ipp. 242i (,2gg.), sZroZ?* 27 (minst 3gg.; aalm. s/ro?o,
eks. 2j).
Merkn. i. Tristavingsformeme endar paa -0: samnado 28^q, eggiado
283, iattado 2235, visado 226, skipado 1727 (2gg.), kalladozst 15,3; —
kardenalom 333. Undt. lafwardxim 141^ (2gg.) (Ijodsterk 2dre staving).
Merkn. 2. oZ/dre { = aUdri{gl)) 240.
Merkn. 3. Adj. oftast paa -Ze^, men ofte ogso: -ZâJÇf: konongleg(re)
I Ol, sdmdægr 205, diærfiægr 65; adv. paa -Zcg^a: h'adlega 65. Eks.
paa adj. & subst, med Ijodsamhøve er: skyUdiigir pl. 12^0, goduiliugri
dsf. iOjq; lærengar iiu, kosnenga 2217, ræfsingum 232, sætningh i6n\
men -7«^ held paa aa faa yvertaket: nôringh 23, fordàmingh S^j.
Merkn. 4. ^ere i sp. 13,6, ijrer*^ 3 sp. 423 ofl., (7er6Zo 3 pi. 3^3
(2gg.). 5^a?rde 3 si. 285, gerduzst 3 pi. 2815 av ^era; — • Wf^^re 3 pkp.
143, tw^fl'O 3pp. 812 (sgg.), t^iejrom 1625 (2gg.), wâJ^re 3 sp. 20.0 (agg.),
tnæ^ro 3pp. 2i9 (3gg), Wia?,^//o 21 13, mægom ipp. 333.
k. Ljodsamhøve i diplomi*.
123. I diplomi er desse undantak fraa regelen notera:
I 8 (1225): æfter 3.22, huærer u, sænder u seigner 9, [mæt-
* Avleidingsendingar paa -ændi er medteknc i { ), korleis dei enn
endar; slike tristavingsformer som er umhandla nedanfor i merkn. 2,
er ikkje medtekne.
1 899- No. 3. GAM ALT TR0NDERMAAL. 85
sfære m, droining 4, allom 2, garàom 71 hafào 5, æignom 7,
lendom 1, huæriom 16.19. (Innverkn. fraa eit maalføre med
0 i endingarne, namdalsk? sj. § 132, merkn. 10.
I 51 (1226—45): bisicupe SJ, genget 13, 14, Äewde dsg. (av hçnd)
38, Sviöuno 13, fægnimi 3, lendom 3.
I 60 (1265?): fenget 3, sænder r, {rangændom u).
II 12 (1265): sænder i, wwrfer 7, æigandi 7, lændom 2; {rettende 14).
III 10 (1267, vid. ikr. 1300): 5a?/idr 3, teijr/^ part. u, Ertende 17,
viorhæmuæga c, ræntur 5, sættom i pi. 15; (Innændom u).
III II (1268, vid ikr. 1300): ^rer is, paualægu dsn. 14, f?>/5rom
pron. ni {lunnennduni 10).
II 17 (1277): hæimiliga le, mælt ir part. nplm. ^, jnsigle 29.
III 28 (1290, apog. Am.): proxiastd{æ)mi le, t'a?r2Y part. 7 (rarei
2ï), varum i pi. 45 (?;arom 4).
III 30 (i 291): (gerdksi ec), insiglom ic, aWo ig (aW?/m 2.3), l»e?sH is
(Jbe^so 22); Brudarhærgi 73 {-hærge 47, 52).
III 34 (ikr. 1293): {æmbæite 35), rmf part. ig, 29, gerdizt se,
(aWdfre 39), aWari 7.19.20, fi^e^w 71), næmJno{m)zt ipp. 4 (gs),
konung(a) 9, sættom 85.
III 35 (ikr. 1293): haaîltari e, »2, 24, einsamnir 95, t;cW< part.
17 38, (æmhættes 55), Äa?/(5e os (Aæ/d/ 93), Zro5w?r 45.58, .9^.^^
82, gerdizt 62, (drottningar 34), sætt&tn i pl. 97, rænntur sei {aUdre
ee), kontinga s (konongs 84); {lunnendom 27).
III 36 (1295): /anY part. 50, tomîï part. i^, t'(^nY part. 32, «a^rrZi
40 (so^de 28), 3ßrkibiskopi e, f^gen part. 40, ^/^^^ as, æigotn
1 pp. 35; {asrendom 5). Mrk. (/erom 29, fi'^r 44-
II 40 (1297): |)re,s-^i 25 (bis), Borkni 15
II 42 (1297): Ze52Ï part. g (Zese^ 21 s«), neruciandi 32, agiænget 39,
îe^i^Tijre 25, ^^^^o 3 pi. 30 (sættum ver 41)» (9^^^' u), erkibis-
COpi 7-23.
III 39 (1297, apog. Am.): epfer 3870 (efiir 45), Ä«<i*' dsg. w,
^f?^n part. 34, ^e^^ part. 36-68, ve7it part. »9, ejtirlæti 9,
konmgi 75, j^es^? nsf. 3, j^ersi nsf. 70.73, ^ersir nplm. 77
(j»er5o 3i), tersom 48; «^^^o 3 pi. 77; hreriom 44-64, a/rwor 32.67,
brændo 49, ^^öZ?i 15 (.«fA'oZo siiw-si-es, skuta eo), konunga 37
{konong- 5.75); (^/et-ai 3 sp. 5); adj. paa i/^rftr, subst, paa ing;
(rettendum 71).
II 43 (1298): lætri 7; /<a?/ae 15 {hæfåi n); ^arftow 34; — f>^^gi
3 skp. 33).
86 MARIUS HÆGSTAD. H.-F, Kl.
II 45 (ikr. 1299): hæf/ende e (bis) (hægendi 4), presti 17, hesta-
korni 3ui NiJcidasi si (-^ u)-
II 56 (1299): hæfer 3 sp. (av hava) ii.ir,.i7, ifer ic, ^r^f/d part.
13, rerit part. n.^^, mægi pej' ^ {mæged 2pp. c), ^«arfîV ,c.
mannom 13, hæztom 13, engom tt*
III 46 (ikr. 1300): sættom i pi. 7.
II 63 (i 301): gæfinn part. ,, 5ra?/?/< 35, ?'ßW< part. s^jz-aî», ß^i^t^gi
3 pki. 20, wæjr? 3 skp. 45,1 firirttævifdom dsm. .), insiglom
28, i^æitom I pi. 4,s, Jæungno, dsn. 43, nwnnmn e, «A'o/m 41.
III 47 (i 301): f/rT^/j part. 1, gr/r^^ u, pæssir nsm. is, i^ajf^o 3 pi.
2u; (hinnændom n),
II 68 (1303): .^æffo 3 pi. 3c, niægi 3 skp. 35, (ra?<^ri dsg. 40).
II 70 (ikr. 1303): setto 3 pi. ig, prittvgter ^^\ {Itmnendom u).
I^I 53 (1303): sæitom i pi. 27, kænnomzst u, f r am f er dom .>7.
ni 55 (1303)- j?ÉT/r ,6.
III 56 (1303): Jba?.v52V 5, ;/a?/rfe 3 pki. ,3 Qiæfdi 19).
III 57 (1303): aTltaris 5; wâîjri 3 skp. e» sænndr 3 sp. 1.
II 87 (1307): sættom I pi. u.
II 89 (1307): æinge pron. 31 (vættre dsg. 35,), sc^^o 3 pi. 33.
II 94 (1309): mægi 23, gerir i sp. 3 (getrzst 3 sp. lu), ferskæpto
dsn. 20-
II 116 (i 3 1 3): fenget g, (/f^wgre^ 9, nef ner 3 sp. 31, nefndr p.nplm.
3r„ stadfæsto ipp. ,,, homini w
V 57 (1 3 1 3): txT/f part. 7, stadfæstom i pi. 9 (fitadfæsiu s.f.
k^sg. 12).
I 141 (i 314): panigh 7, sættom (ver) y, konungs c-
III 105 (1315): '^W'^ P''^«'^- 0 Q^Ü9'^^\ fiorgungenn {o: fiorôongenn)
5, ærfingiom ^o*, {hinnondom 7).
IV 126 (1318, avskr. Am. Magn.): (jreraw s-
VIII 68 (1320, apog. Arn.): (æMn y), skolum 10, konungren 13.
III i 27 (1322): fgrnærnfdom 33, stæmfno a, inaalæmfnom 27, sættom
I pi. 32.
ni 137 (1324): ^/fo/îi v. 11,, .se^om 21; (bmnendum n).
VIII 75 (1324 ap. Arn.): S(?/irfer g.
VIII 5 (1C02, vid. inntcket i VIII 75): lenge »c, y/e^•^?V 1,, allir
11 (a//cT 24), konongi 14; oraduende ,5 (s.f. sanwitsiöysa).
IV 165 (1325, vid. 1347): lidner part. 2, a?//i/ic' dsf. 7, kæypte 3 si.
y, lifuer 3 sp „; hægrdom i pi. «, wy/o is, kunno 3pp.
1899 No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. Sj
16, iordom 13.81, ængom 23, fyrmemfdom ^q, sseito wer ^5;
— gerdizt 2*, gærdizt 7; {lunnendom 17).
VII 104 (1325, avskr. Barth.); sendee' ^, e/ïf*r 5.8, w/ider «s {undir
2i)» tiiinder 13, haiipmonnoni 25 (mo/îw?ew ,0), re/s/o 2 pi. j^,
w<?n7/ 3pp. 19, ællzsto jj, ængom 13, {vær de 3 skp. g*)-
VIII 76 (1325, apog. Arn.): lostigir 43, (ambætte ci), godgærdir apl.
10, ßnget 32, openhærer npm. mi spitalli dsg. 5 (spitdle go)i
sætiom i pi. m» iwowwom «j ofl., konnngs 79, profostom 2,
kapellu- 2, skriptamahøn 28; — adj. paa -/e/zr og -//(/r;
(ærende u, si, ærenda gpl. ce)
II 161 (1327): sfo/ît' 5, settom 25, (vetrom is), fyrnæmdom 23; (îmwh-
endom 21).
V 75 (1328, vid. 1345): /yses gsg. (tran) 13, ceyre 19, Sighride
dat. 20, «y^^f^ßr 26, ît'fe 19, fyrnæmfdr nplm. 23, -næmfder 26*,
raj?w?/m 23, sundom 33, Ælnom} 3, 5rf<otn ver ^»g, hrændo 17.
VII 126 (1328, avskr. Barth): ^re/i^ 19, a?/ïer i3.j«.2i, ^e/îder 2, Aâ?/er
19, kennoni ,1, Zfoww/i5r(.s) e-i?.
VII 127 (1328, avskr. Barth.): a?/ifer 7.15, 8e/ider j, brodur dsg. 2,
sendom 3.7.17.
V 77 (1329): oftnæmfare dsf. 28, sætiom 25, fyrnæmfdo 21, giærd-
izst 3 si. 6 (//erer 3 sp. 19); {lunnendom 14).
III 151 (1329): millom 5, settom mit 13, korshrædrum s; (kuiku-
endom 12).
III 152 (1329): /e«5re< part. 3, se«om ii;er c-
III 154 (1329): sa?rto »mY e«
III 144 (vid. 1329): 6eKo mer 14; — gærdizst 3 si. «, gærdetz 13,
hæimolo 10.
IV 199 (1332): fyrnemdcr nplm. 17, ? Rodudal n, Koghurwaghum
11, 8e<^o/n 21; adj. paa -?e(/r og -?/^r.
III 167 (1333): settom rer 22\ [kirkiunne 10).
IV 202 (1333): honndom dpi. e, sættom ver 19, fyrnemfndom 13;
(hmnendoyn 10).
IV 206 (1333): se/^om 7;er 9.
III 179 (1334): sættom rer 24, næmf norns n; r/i^r s (?v/ö/r 15).
III 182 (1335): Stafuangri 4, Hamri 4, hangandi e, ord^^ e, wtc^-^ww
9, settom ver ».
III 184 (1336): e//(7e pron. 9, seffß i pi. 10, afliænde 3 si. 5, sen&r
j, (nyustuknnne dsg. g).
MARIUS HÆGSTAD. H. F. Kl
V 112 (1336): Lidcuj'^'de »^, Berghi 26 (Vaghnaherghe 27, Kafiir-
vaghnm ic, persiim ,4 (personi 9), Eggio 7, hrefutun ,3.
III 193 (1337): peire ^s», landzslcyllder 401 prondæime g, e/?<we c,
y/e/re 17, vndær is-is, hyrde 3 si. 43, sef^ö i si. 47
orsJcnrde 2», he/ner 3 sp. 35, huerre 31, ^//«dz 3 si. (o: ^pde)
15, Hamri ,c, halldit 3». dæmdi [ek) 33, Äroiww 3 pi 4,
siiornum .j, ro?7e 3 pi. io.:?4, 'oÄrit 3 pi 9, hre/unom 20,
breidostoßiuenne 5, hnerio is, nemfdom u 47, anemfndom 25
(nemfdum 14.35), s^//io 5.11; — aZ?dre 40 (aldri); adj. paa
-/egrr (og sjeid. -//örr).
IV 231 (1338): Ö^e/ir/f^^ 22.24, h((peUii(ua) ^^.
III 195 (1338): 5{^</ow< re?- ,8, fyrnænidom 6-
IV 234 (1338, vid. 1347): vilde 9, te;/We 24, /'t(/vs^ j-, .«îAv'We
1118.21.^5 (^*?/«W2 10), /?/6'^tî 3 si. 15. landiihjlder 17, Krfwe^* 5,
//^/rfc 13.14.26, [henne ,5.18. /ie?r/« lo), hofdo », iordom 14.1617,
îiarinn v. 1 pi. 3, hnspræyio s, landskyldom ig.
ÏÏ 235 (1340): fyrnæiuder nplm. 7, suarom dpi. 21, niüloni 24,
fyrnæmdom u, settom mit 2«; — adj. paa -ïaî^rr, („wesfe
o/c hæzsti^ i«).
II 242 (1341): settom XKr 30, ainiemfdom 5, (Jnmno n, hminu
18.20.27); — adj. paa -?a?5rr.
II 246 (1342): jre/îf/^ 10, hanom 9.12, settom 12.
II 248 (1342): (tiettre 27, skolaklerkom u).
II 250 (1342): tilf enget part 13, fyrnæmder nplm. jg, settom ver
16, afhendo 3 pi. 7, fyrnæmdom dpi. ,q.
III 211 (1342): sender i; (hmnendom e).
IV 257 (1342? vid. 1356): hæyrdom 4, virdoleghs 5, engom dsm. e,
settom ver y.
II 255 (1343): kothardi 21.32, minne pron. dsf. 35 (minni 40),
hæilaghom c, //ættit (o: hættii, misskr.?) 31.32, (Wa?r/i'om 21,
enskom ic).
V 164 (1343): heilom c, oskoddom c, (sa?<^e mer s istf. sa?ffM rn.);
adj. paa -Zf^r og -î/^r.
II 263 (1344): fyrnefnder nplm. 41, commune 28.37, gerandi 3.10,
hangandi 4, (ærendi 30), sættom ver sssüii, Frostii 2, /onni
2t, lyrouentu ^ (protiento n); jre^'dz^ 3 pi. 15; (lunnen-
dum 2o)-
II 272 (1345): Fc'/?e dat. JO, (Vaghna herghe dat. j^), Yttrææy dat.
1 899 No. 3. GAM ALT TR0NDERMAAL. 89
17, Inrææy 32; Engiom 2<j, Gortoin 32, iordom 5, skilrikovi
6, Koghur vaghum 10 (23-33).
V 182 (1345)- Gyrfue 34, leidde 3 si. n, læidde 31, /y>Te 79,
«r/de dsg. 42.70, insighle 51, vwd^r 305170, bæidded 3 si.
r,i.r.«, fyrnæmfder es (îd), handlagïii 15.-1.2.^, wtt;/?u' w,
hanlaghi ^6i sÄ:/??de es, prondæyme no, (Eystæine 74, hæftier
3 sp. es, Äe/er 70, ep/er 31.33.44.49.55-57 ödg^ gt 7;;, ^'om?Y part.
63 (komdt ao), bundett 70, hofifdo 3 pi. (d: hafdu) 25,
hondoni 39» stæmfno 7.49, ?a«50 eo, ærfndom «,*, ordnm
38» (stoßiunne dsg. «), s/wo 14 (6T/m m) ^'/öm 26-4^, reityndom
71, Alf/te sîe/mo 19, settoni rer 647377, /2/^ næmfdom 2426,
sZrîZZdo 3 pi. 22, milliom 14.23 [amillium 27), [honum 37,
Äowom 75, 2gg.).
V 191 (1346): %Ä2Y part. 8, /nmwe g, vptnemfdre 15, i'ors.v?o 7,
oWo 7, wyo 8> «/worn u, sdtoni mer le*, (htnnendnm 7).
II 276 (1346): Äawsfe 20, /«/rre g, ]>^/re le, -4i><n^o dat. 17, Äe/?^er
15, iç/?er 25i riufite 30, sy?/Ve 23, ræioom 23. «ta?o 27, ^aw'S'o
jæråar n, hrendo 23.
IV 320 (1347): insiglom 4, hæilom 4, ospiUom 4, sættom mit e-
II 293 (1348): W/re/? 10, »ij/o 6, w//io g, sunnodagh «j, «æffo 3 pi.
8*, [lurDtændom e)-
V 212 (1349): do^f/r nsg. 3g {dotter e»), a/itîV 77. konongi gi,
iærdir 48-49, kæUingmn 47 (-wwi 4:,), (i/wre(wt4m) 39), o?Zo
7.49, monnom 43, almosofolke 54, varum pron. dat. 4.12-40-
65.72, inræntiim 5:», wæ^w 41, slijkom e«, suæinom 72 (suæinum
77), peningom 7g, (enskom ^»), geßm (wer) 56.60.67.80 (gæfnom
s-e, gefiioni 54.04 ofl.), settom (wer) g5; adj. & adv. paa
-?ef7{r) (eks. skynsamleght i») og -Z/^(r) (eks. græidligha 53).
ÏI 305 (ï349)- l3eàrhise dsg. 21 (Vathnausunne 20, Haruherghe n),
ahnoso ,q, e/wo dsn. 21, fatæhim 24; adj. & adv.: endiligha
asf. 3, skynsavdeglit nsn. g, græidtdigha adv. 27.
Merkn. i. D. N. V 12 (1280, Verdal?) hev regelrett Ijodsamhøve ;
111 142 (1325, Lyng, Verdal) hev desse undantak: {Bærge 2.3), hælldi
3 pki. (av holda) 24, fængi 3 pki. 25. flseirom 26, settom 12, hondom
18, fyrrnemfdo ,1 (31); V 99 (1334, Haug, Verdal) er regelrett; V
186 (1346, Verdal) hev desse undantak: nefdre dsf. 17, tvaium i pi.
3, forum I pi. 30, fe(n)giim 23 (32)1 gengum 28, domdum (o: d(/mdum)
3j, kosbrædriim 13, (34), o/r/f ?(r apn. 39, settom mit gg.
90 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn. 2 Tristavingsformeme endar paa u i nokre og 0 i andre
diplom (paa lag like mange) til 1300. Sidan hev dei allcrfleste 0; u
hev III 193 (1337), V 212 {1349). — 0 og « hev III 36 (1295), VIII 76
(^325). Av Verdals-brcvi hev eit o (1325) og eit U (1346); i dei tvo
andre brev er der ikkje døme paa slike former.
Merkn. 3. Der er tvo brev som treng serskild umtale, daa dei med
umsyn paa Ijodsamhøve vik ut fraa dei andre.
D. N. II 10 (1255, Nidaros? upph. Knut Haakonsson jarl) hev e
etter w: hærtuge (elles gtr. hærtoge\ Sparahxie, JcnnneJä, (undt. Scnij);
dessutan u: hræorum 3gg., gafu ver, gafum, tolfmanaàum^ salvhialpar
— undt. etter 0 : dottor, tocom, modor ; — ævhmlega (elles gtr. ævenlega,
eks. I 607, III 1 1 7).
D N. I 59 (1263 — 64: upph. Birge erkebiskopsemne) hev e etter y
[rettynde 2gg.), e ell. i etter m {under, luti); 0 etter y (alpyåo), og
alltid -wm: lærdum, domenum, orånm, umfram: havum, mannum etc.
som er etter regelen.
Desse brevi vik ogso ut i det, at dei hev pt i æptir (II 10), æpter
(I 59)- — I andre stykke gjeng dei såman med gtr., soleis med umsyn
paa ikkje Ijodbrigde av a framfor halden ît, og former som jærll {0 :
iarl) i II 10 og emni i I 59. Daa brevi ikkje er ordstødt skrivne (II
10 hev Sculj, og I 59: under, men hdiy lærder og Jæråir), kann det
henda dei er uppsette av klerkar som hev voret fraa andre landsluter
og som hev ført inn i skrifti endingar fraa sine eigne maalfore. For
den gamle lid, som ikkje lærde aa skriva etter gammatik, maatte Ijod-
samhovet millom e og ?, 0 og « i endingar, vera vandt aa gjenomføra
rett naar dei ikkje hadde det i sitt eiget maal. Samstundes hadde
denne skilnaden ikkje noko aa se*îja for meiningi, skrifti maatte vera
like greid aa skyna, um der kom ein e i utgangen der ein etter sitt
maalfore vilde hava /, eller det kom ein ti, der lesaren vilde have 0.
Og difor kunde det daa helder ikkje vera nokor stor torv til aa skriva
anna i dette stykke enn det som hovde etter eins eigen tale. Soleis er
det vel ogso oftast gjort. For oss vil daa dette ulike Ijodsamhøve i
skrifterne vera til rettleiding, naar me vil granska maaltilstandet i dei
ymse landsluter i gamle dagar.
4. Andre vokalskifte i Ijodlinne stavingar.
124. n i ammr nsf. & npln., sinnnr pl. er cigcnlcg ein eldre ç,
som i slike høve hev vortet %i eller 0 etter som Ijodsamhovet krev.
Soleis vert ç ogso til 0 eller \i i slik stoda, .som dagurdr < dagçrôr
( < dagrçrdr < dagvarduli), nohkor nsf. < uoldçr < nokktiçr, manode apl. D. N.
1 899- ^O. 3, GAMALT TRØNHERMAAL. 9 1
III 396Î) (i2y7) og manoàom sms. 44.4^$ istf. aalm. gtr. mdnadej
mànaôinn.
125. y vert til i, naar det i næste staving stend i: ivir, prp.
(Hm. yiiir 270^57, 3gg-i men //ti/r 4gg., eks. 269,0), firir (Hm. ///r/r,
eks. 27i^j), imismn Hom. 21311, wi/wdi aalm. impf. kj. av munn {wyndi
Post. 824^1), naudsinmm Hm. 27 13, slaldi impf. kj. av shulUy pikhia
(pykdr Ol.s. 30^0, ig.); i /«'ft/i'i (hihüiwi Ols. 573«) av Äi^T/Z? hev ?/ paa
grunn av sterkt andetrykk paa fyrste staving vortet stutt y og deretter
gjenget yver til i.
Merkn. Dette er sjølvsagt ein slags Ijodbrigde ved i\ andre sterkt
framskotne vokalar kann ogso vcrta paaverka: ækki pron. & adv. med
avstytt fyrste vokal {ekki) hev vortet til ikki D. N. V 18623.Ï5 (1346,
Verdal); æindæme sn. Ol.s. 3630 hev sideform æi{n)dimi (fyrst med
avstytt 0' til 0).
5. Halvljod.
126. Millom r i utljod og ein konsonant framfyre vert det stund-
om i gnorsk innskotet ein vokal (svarabhakti, halvljod), daa uttalen av
dei tvo (stundom ogso fleire) konsonantar etter kvarandre hev fallet
tungvint. Skal ein døma etter skrivemaaten i Barlaams soga (A) fraa
ikr. 1250, hev halvljoden — i alle fall sumstad i landet — i fyrstningi
teket sin lit fraa den vokal som gjekk i fyrevegen; soleis hev Bari.
heilagar nsm. 932c (for: heilagr), bunadar nsg. 10416 (hmadr)y fiandar
npl. 1640 {fiandr), lavardar nsg. 1S44 (lavar or), slikir nsm. 1523 ( = slikr),
mattogor nsm. 77^9 (f. mattogr), pttrptngnr nsm 68n (purptugr), atburdur
nsg. 7333 (atburdr), hyggir 3 sp. 123^3 (f. Jiyggr); smlk. sialfr 895 (for
sialfar gsf. yvergangsform i Barl.s. = sialfrar), sæmdr npl. (f. sæjnder)
1 1626, breiår adj. nplm. (f. breidir) 7015.
Barlaams soga er ei austnorsk skrift; men at halvljoden ogso i
vestnorsk — i alle fall sumstad — hev vakset fram paa same vis, ser
me av D. N. VIII 69 (Vikøyr 1320), der me finn Aiifinnir, Anfinir
(2gg.) (f. Anfinnr), Æirikir (2gg.) (f. Æirikr), ElUngir (f. Ellingr),
Gudpormor (f. Qudpormr), Œyiolfar (f. Œyiolfr).
Sidan hev daa ein av desse mange halvljodar fenget yvcrtaket i
kvart maalfore, sumstad a (til eks. Vestfold, Telemark), sumstad æ eller
ä (Upplandi?), eller e (t. eks. Fjordarne, Trøndelag), i (t. eks. Ulvik,
Odda i Hard. aa døma etter maalføri no), 0, w (Voss, sume bygder i
Hard. Island). Vokalverket i det heile i maalføret og tilliggjingi av r
92 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
i taleorganet hev vel havt innverknad paa kva halvljod som ende-
leg vann.
I gtr. er halvljoden e, som viser seg kringum 1250 {jcononger
Didr. 397, korshrœôer D. N. II i/y, 1277, ? prænnder 0\.s. 75is) og ikkje
vert mykjet bruka fyrr ikr. 1325; men i heile dette tidarbilet hev for-
merne utan halvljod yvertaket, og berre i 5 diplom VII 104 (1325),
127 (1328), III 144 (1326, vid. 1329), 154 (1329), IV 234 (1338) er
halvljoden gjenomførd. Halvljoden breider seg ut yver alle ordklassor:
prester, yder, ligger, aßer, aader.
Merkn. i. D. N. IV 1654 (1325, vid. 1347) hev Eirikær og (bak-
paa) liggar (f, liggr\ IV 2573 (1342, vid 1356) hev madær (f. wadr);
venteleg austl. paaverknad; — sktdldttghir nsm. V 18207 (^345); ^%-
læikar III 1677 (1333); Angrmir nom. V 18612 (1346, Verd.), hæyst-
ingir nsg. sms. 27; smlk. Maqhins gen. (d: Magnus) sms. 5 (for
Maghns)»
Merkn. 2. Ogso millom 6 (d) og s finn me stundom e: væoeslausiim
D. N. II 1722 (1277), vedeslansa III 1058 (1315), gtides { = gtiôs) VIII
7617.67.69.77 (1325)1 vmhode8{menn) V ii2n (1336), 182,0.11.51.5471 {i345»
men vmhods -1. 09). randes (f rauås) sms. 10.4757. — Dette er visst
vokalisering av den gamle r som er umtala i § 45 merkn. og som
soleis etter midten av 13de hundr. hev vortet e: guars > guàes > guds \
men r held seg i skrifti gjenom heile tidarbilet, eks. gudrs D. N. IV
3208 (1347)..
Merkn. 3. Hit høyrer det vel ogso at den rei. part. sem hev vortet
til som (av s'm med 0 fraa labialen m): D. N. II 2725 (1345), V
186,0.11 (1346, Verd. i same brev sæm 9).
6. Synkope og apokope.
127. Det er fyrr vist at Ijodtrykk og Ijodlengd alt i det I2te
hundradaaret hev vortet annarleis i visse tilfelle i vestnorsk enn i aust-
norsk, og det vart gjort ein freistnad til aa syna at grunnen til ein
hovudskilnad i desse tvo hovudgreiner av norsken — Ijodbrigde av a
framfor halden u — kunde liggja i dette høve, eller rettare sagt; den
nemnde skilnaden finn tyding i ulike Ijodtrykkshøve. Tvostavingsord
med lang fyrste-staving hadde i austnorsk sterkare Ijodtrykk paa den
lange stavingi enn i vestnorsk, og dei med stutt fyrste-staving hadde
mindre trykk.
Men maalvokstren peikar ogso tydeleg paa ein gamall skilnad
innanfor sjølve austnorsken. I austlandske maalføre vert soleis endingi
1899 No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 93
-a i lange tvostavingsord (gn. Jcirkia) alt fyre 1300 framskoten til a?:
kirkiæ, sendæ, haldsßy hestær. * I trøndermaalet finn me i tidarbilet til
1350 ikkje noko slikt brigde av endingsvokalen -er, og helder ikkje
seinare naar me tek undan i yvergangsbygder til Austlandet. Trønder-
maalet synest ha haldet uppe den gamle -a i endingar alt til han vart
burtkasta. Det hev visst heitet, som det vert skrivet, Stwradal{r)
(siste gong skrivet 1433: Stioradalls, D. N. V 622,3), til det vart
Stiorddl (fyrste gong skrivet 13 70: Stiordal, D. N. IV 49514) og sidan
Stiørdal (fyrste gong 1506: Stiørdall, D. N. I 1018,3**); i eit og same
brev fraa 1334 (Verdal) finn me den gamle form (Efrahusar og den
nye Efmsnm attmed kvarandre (D. N. V 991012); gtr. npl. hestar vart
i slutten av det 14de hundr. (kanskje fyrr) til hesta {konunga npl. D. N.
II 422j, 1372), hev haldet sin -a til vaar dag (hçsfa ell. hæsta), og
kann i visse høve verta til hçst (ßr hçst), men ikkje til hcstæ. Grunnen
hertil ligg i ein motburd i trøndermaalet i det heile mot æ eller e i
slike endingar, soleis at endaa den tonelause a fær halda sin a-klang,
og a kann, liksom e i andre høve, repræsentera det mest tonelause
Ijodstiget i maalet. Maalføret i Vefsen er upplysande i dette stykke;
infin. endar der i langstava ord paa -a (uttala à ute i fjorden og ä
lenger inne): sknva, naar ordet stend absolut, men skriv naar det hev
mindre Ijodtrykk: „å skriv sçinV^.
Det er trulegt at der i Trøndelag alt i det tidarbilet som her er
umhandla, i vissa i fyrstningi av det 14de hundr., hev voret i bruk
sume av dei avstytte former som no sermerkjer trøndermaalet. Men
me kann ikkje venta aa finna mykjet av det i skrifti, som oftast er
strengt konservativ eller gjerne vil halda seg til aalmenne og godkjende
Sumstad venteleg framhjelpt av ein palatal vokal i fyrevegen; soleis i
inf. i Arn. Magn. 58 qv. (Ældre Eidsivatings Kristenret, Ngl. I
s. 394 — 406): ahyrgiæst 29^, bindæst 198.10 {hiodæ 231. 38,), bitæ 131,
hætæ I Os, drygiæ 437, dæmæ 213, finnæ 44, fylghiæ 2817. 13, fædæ
53, /ær« 53 (8gg.), hæitæ^iu hæyræ 197, kiænnæ 35 ofl. eks; —
her ogso hyriæ 96, hæriæst 30 yvsk.; men: andast 26, falla 64,
fasta 23g, ganga loi (sgg.), halda 2^ (2gg.), haldaz 264, kallaz 24a,
o.fl. eks.
Ein gong Støwreduls fylke (1464, D. N. III 86510, kongebrev, skrivet
i «Kjøbenhavn»); men som dei nemnde stader viser, var millomvokalen
burte minst ein mannsalder fyrr, so denne skrivemaaten — liksom
mangfaldige andre av trøndske gardsnamn i diplom og jordebøker
fraa den seinare millomalder — i dette stykke ikkje er paalitande.
94 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
mynster. Og dei synkopera og apokopera formerne var visseleg minst
likso avbragdslege for den tid sine menneskjor som dei egte tronder-
former er for vaar tid.
Dei eksempli paa samandraging og burtfall av endingar som vert
nemnde nedanfor, er difor visstnok ikkje skikka til aa gjeva elt fullgodt
bilæte av trøndermaalet i den her umtala vegen, soleis som det hev
voret tala kringum 1300; sume samandragingar finn ein ogso i andre
maalfore.
128. Tonelaus millomvokal fell burt i andre stavingi av fyrste
samansctningsled, naar andre leden byrjar med vokal; eks. Biarkræt/
D. N. III 561 (i 3 1 3), skrivet Biarker æy II 431 (1298), av Biarkaræy;
Nidrose (for Niåarose) dat. III lo^i (1267, vid. 1300), II 246^ (1342),
Nidross gen. III i ig (1278, vid. 1307); ogso i framandord med liknande
klang: Kafrinar mæsso D. N. III 1933 (1337, Kaiarwar)\ Marc/rcifar
(for Margnntiar) D. N. I 84 (1225); smlk. hamre, hç/di o.l. rv hamare,
hafvdi.
Merkn. 1. Elles alltid Nidaros i diplomi i denne tid, dat. Kiôa7'0.^e,
so nær som Nidaros (dsg.) I). N. VIII 761.S.&4 (1325; vcstl. svip).
Merkn. 2. I Biarhr'ôy fall den siste r burt (dissimilation), og det
vart Biarköy D. N. III 3975 (1297; Biarkæy)\ Niardæy II 68-0 (1303)
maa vera framkomet paa same vis (Niaröaröy > Niardröy > Niarööy ell.
Niærdoy, no Næroy i Namdalen; smlk. nytr. Nrrrrllja (Orked.) av
eldre Niærdwiik bkpaa I), N. III 4 med hand fraa 14de hundr.
129. Tonelaus millomvokal fell burt i andre stavingi av fyrste
samansctningsled, naar andre leden byrjar med konsonant: fiorian D. N.
II 272M (1345), V 212«. (1349) <fiogHan II 2551, [iiAi)<fio9orfan (smlk.
fiogortanda D. N. I 2225, 1333, Sogn). Faa same maate er handsama:
XLsli Ældr. Fr. XIII 2in (av anvisli)\ Siiirår D. N. IV 231 10 (1338), venteleg
fyrst samandreget i gen. Siit{gu)rôar8on > Siu(g)röarson\ smlk. Maghins
(for Maghns 0: Måghns, seinare Mons) af Magnus D. N. V 1865 (1346,
Verdal), same som i Mäystugtc, grd. i Horg i Gauld.
Merkn. Ogso fiurtanda D. N. V 575 (i^i^) < fiugrtanda II 11 64
(i 3 1 3). Ny-trøndsk peikar mot formerne med io.
130. Vokal etter vokal er burtfallen i Oregorismæsso D. N. III
10522 (1315); Marimæsso D. N. V 182.9 (i34S) av Mariumesso (III
394C, 1297); hrejueir* V 21254 (i349) av hreviar>hret-ir> brever [mQåV]Qå-
samhøve) ; umvendt er vokal framfor vokal burtfallen i Efrusum V 9910
(1334, Verdal; Œfrahtisar sms. 13).
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 95
Merkn. i. Av gn. tviformer som greiôlegr, greiönhgr o.l. er dei
stuttaste former mest bruka i gtr.; eks. einkenlega, I). N. I 51 27 (1226
— 45) for einkenni1ega\ greiàligha D. N. Ill 3945 (1297), <^6^ (1303
greidlæga), V 21233 (1349 græidligha), — græiduligha 11 30527(1349);
invirdlega D. N. III 30,7 (1291), — like eins med umsyn paa vird'. Il
6311 (1301)» 1IÏ 127,4 (1322), IV 2574 (1342, vid. 1356) — jnuirdu-
legha VIII 754 (1324), jnvyrdulægazst III 1932^ (1337), imtiröilegaz
IV 231,5 (1338); stygleght (for sfyggilegt) VIII 683 (1320). — handlag
er det stendige ord i gtr. for handalag, handarhand, eks. II 40,0
(1297), 4524 (1299) o.m. fl.; handahand V 997 (1334, Verd.), II 263,6
(1344, handabande).
131. Endestavingi er burtfalli i håa (for hava) D N. II 4523
(ikr. 1299) (nytr. enno hå Innh.); æi ( - æigi), eks. III 36^« (1295);
alldri { = aUdrigi(n)) aalm , eks. Ols. 54,8.
Merkn. -a i ending er burtfallen etter lang vokal i infinitiv i hik
upp (for kika upp) D. N. V 18635 (1346); i asg. f. mhi (for mhm) i
pessa min sidasto skrpan I). N. Il 25552 (1343). Kndaa det er tru-
legt at vokalburtfallet i inf. i trøndsk hev byrja nettupp i slike hove som
det nemnde, der adv. {npp) hev letta burtkastingi av endingi a, vert det
like vel for utrygt aa byggja nokon dom paa dette.
IV. Samandrag.
132. Etter det som her er framhaldet, vert det daa aa setja upp
desse merke for gamalt trøndermaal med umsyn paa vokalverket:
1. a held seg utan Ijodbrigdc naar det .stend u i n«xstc staving: hal-
dum, gain, lamhnn, {fiæJhtm), hanum, kaJlaöu, annnr, avund.
Merkn. i. I denne vegen gjeng gtr. i lag med maalet paa
Upplandi og skil seg ut fraa vestlandsk. — I sume bygder av Tron-
delag hev der voret eit samansett w-ljod brigde av a (etter labialar
ell. framfor n -f- konsonant).
2. d (oflast) i sterke kvinnkynsord for eldre ç: rf, m (krok), sal, ta,
van (og von).
Merkn, 2. Sjåa Hj. Falks artikel i Ark. f. nord fil. VI s. 117
flg. ; av dei nemnde ordi der er det berre tvo som i Trondelag
kann hava 0: ro f. { = rå f. stong) Innh., sjö f. ( = sjå f. stong)
STr. Austlandet, serleg i sud, hev mykjct 0 (6) i slike høve: 0
(eks. I). N. II 5i6 u. st. Oslo? 1224?), Odalr, Roa nom. prop., sol
( = sål) Ældr. Borg. Kr. I in {sol\ sms. III i„ (soll), SoVôyiar
(ogso, men sjeldan Sdlæyar), to ( = tå) Ældr. Borg. Kr. I 164.
3. Ljodbrigde av tii til y i: kyrkia v. kyrr, tystiar (yrkr adj.).
96 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn. 3. Austlandet hev mest t(i i desse tilfelle. Gtr. stend
her nærmast i lag med det nordlege Vestland.
4. Etterljodbrigde av a ved /: fiælly diærfr.
Merkn. 4. Like eins paa Upplandi.
5. æ vert bruka for /-Ijodbrigd a (fiævir\ og oftast elles i lang staving
(hælgi, værdr), e framfor stutt konsonant og stundom elles framfor
dentalar (ßeva, gestr, menn).
6. -avv- hev vortet id i; frid (ogso /ræ), midrj sior, snior o.l.
Merkn. 5. Soleis ogso paa Austlandet.
7. J)æn, J)[Bt, pær vert bruka (ved sida av former med a) fraa ikr.
1270.
Merkn. 6. Like eins paa Austlandet (og sumstad vestanfjells,
Indre Nordfjord?).
8. Priv. part. 6-: odyr.
Merkn. 7. Her gjeng gtr. såman med islandsk. Dei sudvest
lege maalføre i Norig hadde it- (soleis stendigt Stavangerbrevi). Elles
synest 0- i gamle dagar ha vorct meir utbreidt enn no.
Merkn. 8. I nytr. ö-, men Sud-Sparbu, Verdalen, Skogn og
Frosta hev ü (smlk. Tub. hdskr. som hev Û-).
9. Former som: sutt ( = sott); br inna, rinna\ hyr [ = hø'r) i propr. ;
sømn ; ^yn- (for purr) ; vardr 3 sp. (av veràa\ giarà ( = gerd, f.) ;
dmir (for döyr)\ Bergvin; — sannyndi (vestl. sannendi), hærhirgi
(Sud-Vestland herbergi); adj. ending -legr, og nr prp.
10. Regelrett skifte av e og ?, 0 og !* i endingarne (Ijodsamhø ve) :
fader, synir, målom^ kalium,
Merkn. 9. Ljodsamhøvet e — i held seg enno godt i Stod prgd.
i Nord-Trøndelag: feit s.n. heiter i b.f. fâ'te, men krfit heiter lcrü'ti\
nål heiter i pl. naie, men bygd hev bygdi\ ljodsamhøvet o—n er
der mest merke etter i sume maalføre i Sud-'l'rondelag (i former av
linne stuttstava kvinnkynsord).
Merkn. 10. Noko like eins som i Trøndelag hev det voret med
ljodsamhøvet paa Austlandet, og — um ein skal døma etter diplomi
— paa Mori (og i Firdafylke). I Sogn — i vissa Indre-Sogn —,
paa Voss, i Hardanger og Hordaland hev ljodsamhøvet havt ein
annan meir einslungen svip, soleis ofte med nm i dpi. kva slag
vokal det enn stend i stavingi fyreaat.
Dei eldste diplomi fraa Stavanger er meir eller mindre uregelrette.
Det er tydelegt aa merka at brevskrivarane hev etterlikna dei meir
aalmenne mynster i landet — med Ijodsamhøve — men ikkje alltid
greidt det. I sume brev synest skrivaren ha slept seg meir laus, og
me finn daa diplom som er skrivne helder stødt med endingarß— o
1 899- No. 3. GAMALT TR0NDERMAAL. 97
eller i—u (utan Ijodsamhove). Som eks. paa brev med endingar
e—o er nemnande D. N. II 78 (1305; upph. Ingemund korsbroder),
paa ? — u IV 74 {1308; upph. Sigurd paa Rand — det vil vel
segja ein av hans skrivarkarar). — Dette er som mc kunde venta
det i det gamle Stavanger biskopsdome etter maaltilstandet no.
Maalfori i Ryfylke og paa Jædren i vaar tid peikar mot eldre maal
med (' og 0 i endingar, og maalfori i Aust-Agder (Rbg. Sætesd.
Vest Telemark) med former som moi, hygdi{r\ vlsn{r), maa vera
framvaksne av gamalt maal med i og u {môdir, hygdir, visjw). Der
er ogso ikkje so faa andre norske minneskrifter med slike endingar
og som etter ymse andre merke maa hava sitt ui)phav fraa denne
landsluten. Soleis nokrc fragment av landslogi (Ra. 4.10 og 20.22.23,
ikr. 1300), trykte Ngl. IV 138 — 145, 149 — 152. Former i desse
som 1o2)f, hålfgildi, lamfi (o: Icn^fi), styhi (o: siyri), f/eyolld (d:
fpçld)^ nangin (d: mjn(\ Irrota, (o: hriota) — smlk. Sæt.: loj)!,
håvCj neivç (nsg.) stuyri, Ijyøtj nuyrç\ hro"da (V.-Agd.) — såman
med endingarne i — ii er umistakande vitnesburd um kvar dette
maalet hoyrer heime. Paa dette maalet (Aust-Egdamaal) maa daa
ogso vera skrivet Arn. Magn. 310 qv. (Olav Trygvesons soga etter
Odd mimk) fraa ikr. 1225, Didrik av Berns soga 3die hand, og
Jofraskinna (Stokkholmsbladi) fyrst i 14de hundr,, medan Norsk Ho-
miliebok (3die hand med endingar e og 0) ventcleg er gamalt Rygja-
maal. Etter fleire gamle og nye merke hev det ogso paa desse
kantar voret eit maalfore (yvergangsmaal ?) med endingar i — o og
Ijodbrigde av a framfor halden ?/, som hev Icivt etter seg eit gamalt
minnesmerke i eit fragment av 01. Trygv. soga (Delag. samling,
Upsala 4 — 7 folio). Til denne sud vestlege maalgrein maa ein ogso
rekna Strengleikar, der det ustøde skifte millom e og î, 0 og m
hermed fær fullt Ijos yver seg, dessutan ogso Speculum regale (Am.
243 fol. B), som er sterkt uppblanda med gtr. former.
Didr. av Berns soga 2dre hand er skri vi paa eit maal føre med
endingar i — 0 med tilstemna til samansett Ijodbrigde av a framfor
halden w, men det er elles so likt gtr. at det truleg høyrer heime nor-
danfjells (Namdalen? der maalet no krev eit eldre maal med endin-
gar i og 0).
Merkn. 11. I isl. skrifter finn me mest endingar med e — 0
fyre 1200, i — 0 ikr. 1250, i — u etter 1300. Daa det ikkje er
skynande at det konservative isl. maal paa ei so kort tid som 100
aar kann ha gjort slike umbrøyte i endingsvokalarne — medan ikkje
faa maalføre her heime hev haldet uppe sine endingsvokalar i mange
hundrad aar, (Stod minst 700 aar utan munarlcgt skifte), er det vel
meir trulegt at skiftet i dei isl. skrifter hev sin grunn anten i ymse
maalføre, som landnamsmennerne hev fort med seg fraa Norig, og
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1899. No. 3. /
98 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
som kvart i si tid hev havt yvertaket i skrifti, eller ogso i ymse
skular (mynsterskrifter).
11. a held seg i endingar etter lang staving: sæiida, ha(l)lda, hestar.
Merkn 12. Her gjeng gtr. i lag med maali paa Vestlandet og
skil seg ut fraa austnorsken paa Upplandi, som i slutten av 13de
hundr. opna ell. slakka a til æ {sændæ, haldæ),
12. Hal v vokal er e: pr estet' (o: prestr),
Merkn. 13. Like eins mange stader paa Vestlandet, serleg i
nordbygderne.
13. Stutte Ijodsterke stengde stavingar vert ikr. 1300 (eller fyrr) lengde,
surne med lengjing av vokalen {dâg\ surne med lengjing av ende-
konsonanten {vitt). Opne stavingar held seg stutte, og det kjem
tilsynes Ijodtiljamning (sfu^/hii for stavn).
Merkn. 14. I denne vegen stend gtr. såman med austlandsk og
skil seg fraa vestlandsmaalfori, som lengde den Ijodsterke vokalen
i alle dei tilfelle som her er nemnde.
Observations
sur
Le Polyeucte de Corneille
Par
E. Laset h
VideiiBkabsseUk Abets Skritter. II. Historiak-filoaofiak Klasse. 1899. No. 4
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
A commission chez Jacob Dybwad
Imprimerie A. W, Brögger
1899
Ce travail a été présenté à la classe historico-philosophique le 20 janvier 1899.
Observations sur le Polyeucte de Corneille.
Par
E. L 0 s e t h.
Polyeucte'^ occupe dans le théâtre de Corneille une place à part. On
a accoutumé de le ranger parmi ses quatre chefs-d'œuvre, il est le seul
d'entre eux qui traite de matières religieuses, et plus qu'aucun d'eux il a
soulevé des discussions et des controverses en ce qui concerne l'apprécia-
tion esthétique. Je me propose de tracer par la suite l'historique des di-
verses opinions, autant que j'aie pu les connaître, et de présenter des
remarques critiques sur les différents jugements, dans l'espoir d'apporter
ainsi quelques contributions à l'interprétation définitive.
Au temps du poète l'Hôtel Rambouillet, le suprême tribunal littéraire
d'alors, ne fut, paraît-il, que médiocrement touché de ce drame de martyre,
qui déplut aussi aux jansénistes de Port-Royal et, à en juger par leur silence,
à Boileau et à Racine. Par contre, le grand public lui fit bon accueil^;
seulement, ce qui charma les spectateurs, ce ne fut point le fond religieux
de la pièce, mais Phistoire passionnelle du héros et de l'héroïne, comme le
prouve le mot de la dauphine rapporté par M°*« de Sévigné: »Voilà une
honnête femme qui n'aime point son mari.« De même SainUEvremond
déclara que la tragédie fut sauvée par »les entretiens de Sévère et de
Pauline.»
Le présent mémoire, sous une forme condensée, a été lu au cinquième congrès des phi-
lologues Scandinaves tenu à Christiania en août 1898.
Il fut représenté vers la fin de 1641 et imprimé en 1643; cf. U. Meier, Studien nur
Lebensgeschichie Pierre CorneilWs (dans la Zeitschriß für frantösische Sprache und
Z///^ra/«r, VII (1885), p. 149 sq.), article inconnu sans doute à M. Brunetière qui, dans
ses Eiuaes critiques sur Phistoire littéraire delà France^ VI (1899), p, 115, recommande
de dater la représentation de 1642 ou 1643.
Vid.-Selak. Skrifter. H.-F. KL 1899. No. 4. 1*
E. LØSETH. H.-F. Kl.
Le XVIII® siècle jugea, en somme, avec les mêmes idées. Voltaire^
à sa manière spirituelle, superficielle, légère, se moquait fort de »la belle
âme« de Polyeucte, laquelle
m. Aur ait faiblement attendri^ . . .
N'eût été V amour de sa femme
Pour ce païen^ son favori^
Qui méritait bien mieux sa flamme
Que son bon dévot de mari.*
On n'a pas eu de peine à démontrer l'extravagance de pareilles épi-
grammes, le martyr n'étant rien moins qu'un »bon dévot de mari.« D'un
autre côté, le goût très sûr de Voltaire et son raffiné sens de l'art lui
faisaient vivement sentir les beautés de détail que contient le rôle prin-
cipal; il reconnaît »qu'il a fallu un très grand génie pour manier un sujet
si difficile, € et dans Le Temple du Goût il fait figurer PolyeucU parmi
les chefs-d'œuvre.
Naturellement, l'âge antichrétien du déisme et du rationalisme, l'âge de
de la Lumière, ennemi des »préjugést, avec son manque de coup d'œil
historique, ne pouvait goûter un saint de la trempe de Polyeucte et n'ap-
prouvait guère que l'intrigue d'amour et la tolérance impartiale de Sévère. ^)
Lessing se montra particulièrement féroce. Cela n'a rien d'étonnant,
vu que le grand critique germanique s'était, comme on sait, donné la
tâche qu'il poursuivait avec un acharnement infatigable, de combattre et
de déprécier autant que possible l'influence française dans la littérature
allemande. Il se faisait un plaisir d'attaquer sur tous les points la tra-
gédie pseudo-classique. On connaît sa campagne contre Rodogune^ dé-
fendue victorieusement par Sainte-Beuve. ^ Pour ce qui est de Polyeucte,
les remarques de Lessinga offrent un intérêt considérable ; elles ont appelé
et appellent toujours l'attention. Son arrêt, d'une façon générale, s'est
maintenu en Allemagne; les cornillons y chantaient le plus souvent comme
la corneille. Cependant un Allemand, M. Paul ScAmid^, a fait naguère un
* La Harpe fut pourtant assez clément; cf. son Cours de littérature, IV, 296 sq. — ^^wi-
tenelle, le parent et biographe de Corneille, ne dit point de mal de la pièce.
* Nouveaux lundis, VII, 216.
Dans la Hamburgische Dramaturgie, lor et 2« morceau. — Schiller, moins juste que
Gœthe^ disait détester et Polyeucte et d'autres tragédies cornéliennes.
Dans ses Beiträge zur Erklärung von Corneilles Polyeucte. (Abhandlung tum Jahres-
berichte der Fürsten- und Landesschule »u Grimma, 1896).
3
1 899- No. 4. OBSERV. SUR LE rOLYEUCTE DE CORNEILLE. 5
effort vigoureux pour rabattre les décisions du maître. Dans une certaine
mesure il avait beau jeu, son adversaire s'étant laissé aller à l'injustice et
au parti pris. Ainsi, qui ne sent d'emblée tout ce qu'il y a d'excessif dans
une critique comme la suivante: »On ne saurait honorer du nom de martyr
le premier furibond venu qui, intentionnellement, sans motifs de force
majeure, au mépris de tous ses devoirs civiques, court tête baissée à la
mort; un personnage pareil ne nous inspire que du dégoût« — ? Pour
qui lit la pièce sans idée préconçue Polyeucte ne sera nullement qu'un
fanatique forcené; il est représenté aussi comme le sublime enthousiaste
qui ne vit plus que pour témoigner de la vérité du christianisme et
lui gagner des croyants, dût-il périr à la tâche. C'est un illuminé bien
plus qu'un aveugle et fol iconoclaste, et il y a eu bon nombre comme
lui dans la première période de notre religion aussi bien que parmi les
convertis de tout temps. La peinture présentée par le dramaturge est
sous ce rapport fort exacte. Et, ainsi que le fait remarquer M. Schmid,
si Polyeucte, le visionnaire, avait tort de troubler le sacrifice solennel et
de renverser les autels, il en reçut à la fin son châtiment et satisfit par là
aux exigences de la justice poétique. J'ajouterais volontiers que Lessing
avait plutôt lieu d'être content du rôle du protagoniste. On sait que ce
fidèle serviteur d'Aristote demandait sans cesse à la tragédie d'exciter
la terreur et la pitié. Or, l'acte violent de Polyeucte ne nous cause- t-il
pas de répouvante et non »du dégoûte ? Ne craignons-nous pas pour
lui, devant cette éclatante infraction à la loi, les funestes conséquences
que doivent entraîner une action semblable? Et la pitié comment la re-
fuser à ce malheureux et bienveillant néophyte, si sympathique dans son
exaltation généreuse? Evidemment, ici comme ailleurs, Lessing a jugé
d'une manière trop absolue, par esprit de système ; il était d'ailleurs un peu
porté à l'exagération, et son goût ne peut être qualifié d'infaillible: on
n'oubliera pas qu^il a eu la malechance de proclamer Destouches supérieur
à Molière.
Une autre objection de Lessing est également repoussée avec raison
par M. Schmid, à savoir que les pièces religieuses sont choquantes et »le
théâtre ne doit choquer qui que ce soit,« précepte assez étroit à mon sens
et qui a fait son temps ; cela nous rappelle les idées du XVII® siècle. Je
ne puis trouver ni que le sujet ne fût pas à prendre ni qu'il ait été traité
de façon à scandaliser même les dévots.
Lessing n'en reste point là. Il va jusqu'à dénier à la tragédie qui nous
occupe l'épithète de chrétienne, en prétendant qu'il n'a jamais lu une tragé-
die qui méritât ce nom; pour cela il faudrait, dit-il, que le héros chrétien
E. LØSETH. H.-F. Kl.
nous intéressât uniquement en tant que chrétien.^ La réponse de M.
Schmid est que le chrétien nous intéresse beaucoup précisément là où,
comme c'est le cas pour Polyeucte, il se trouve, dans sa qualité de chré-
tien, en conflit avec ses obligations temporelles, avec ses devoirs envers
l'Etat et la famille et que cela sufBt à imprimer au drame le caractère
chrétien. Il me semble qu'on ne saurait mieux répondre, mais ce n'est
pas l'avis de M. 0. Schultz-Gora. Dans un compte rendu des Beitrage'^
ce savant déclare que Lessing a raison sur »le point principal« qui serait
»la question du drame chrétien en général.« Sans entrer dans le détail
il se borne à révoquer en doute le bien fondé de l'argumentation de M.
Schmid en ajoutant que, malgré l'intérêt historique qui s'attache aux luttes
héroïques du christianisme naissant, il a de la peine à croire qu'un drame
tiré de ce milieu puisse captiver un public moderne, même très chrétien,
durant cinq grands actes. C'est pourquoi il soupçonne que la pièce, en
dépit de ses mérites, n'aura pas la vie aussi dure que le prédit l'auteur
de la brochure. J'avoue ne pas comprendre tout à fait ce raisonnement.
D'abord M. Schultz-Gora s'en tient à des tragédies comme Polyeucte,
tandis que Lessing parle de la tragédie chrétienne en général. Puis,
comment pourrait-on accepter la définition exclusive, raide et quelque
peu pédante de Lessing? N'y reconnaissons-nous pas cette tendance
outrée à l'abstraction et à la généralisation mécanique qu'on observe aux
hommes du siècle dernier et à laquelle est dû, par exemple, l'essai que fit un
des contemporains de Lessing, Bauntgarten^ pour mettre en règle et théorie
toute l'esthétique? L'exigence mise en avant sans restriction par Lessing est
trop forte et dépasse le but. Ne suffirait-il pas à une tragédie chrétienne
d'avoir pour base la religion chrétienne, des questions ou des intérêts chrétiens
et d'appartenir à une atmosphère, à un milieu chrétiens ? Je ne vois pas que
ce soit une nécessité inévitable que le chrétien nous intéresse seulement »en
tant que chrétien«. Il faut vraiment aussi qu'il nous intéresse au point de vue
purement humain, en sa qualité de citoyen, d'individu social. Au reste,
la formule de Lessing paraît même assez vague; dans son système cette
conception du chrétien confine au mystique, parce que, comme je viens
de l'indiquer, il accorde trop à l'abstraction métaphysique, qui l'amène
à fabriquer le chrétien an sich, c'est-à-dire un pâle fantoche au lieu
d'un être vivant. Quant au doute prononcé par M. Schultz-Gora sur
la vitalité de la pièce, je rappellerai le fait que le public français, lequel
* f,lch meine ein Stücke in welchem einsig der Christ uns als Christ interessirt**.
* Dans V Archiv fitr das Studium der neueren Sprachen und Litteraturen XC VIII, (1897),
P. 456-
1 899- No. 4. OBSERV. SUR LE POL YEUCTE DE CORNEILLE. 7
pour le goût surpasse sans conteste tous les publics de l'univers, a jusqu'à
ce jour accueilli favorablement Polyeucte^ qui est resté au répertoire de
la Comédie-Française. Dans le fait, les péripéties de cette grande tragédie
se laissent suivre avec un intérêt non moins dramatique qu'historique,
quoi qu'en dise M. Schultz-Gora.
Les considérations que Lessing fait valoir après sont encore pour
nous surprendre. Le doux et paisible chrétien, dit-il, n'est pas à sa place
au milieu des passions d'une tragédie; même il ajoute que le chrétien,
ayant la perspective de parvenir en mourant à la béatitude céleste, ne
serait guère capable de montrer dans ses actions le même désintéresse-
ment que les héros tragiques ordinaires et que, par conséquent, il ne sau-
rait éveiller la même sympathie que ceux-ci. Comme si le chrétien était
nécessairement et toujours de la douceur d'un agneau! Et comment
l'attente du salut pourrait-elle être assimilée à l'intérêt personnel, d'autant
plus qu'elle ne peut jamais être parfaitement assurée? M. Schmid est
trop aimable de réfuter gravement des choses qui tournent au comique.
Il accepte ensuite les observations de Lessing sur la prodigalité dont Cor-
neille se serait rendu coupable relativement aux sentiments héroïques et
qui aurait eu pour résultat d'augmenter démesurément le nombre des per-
sonnages sublimes. Il est vrai, dit M. Schmid, que Polyeucte, qui doit
être supérieur aux autres, se trouve presque au niveau de Pauline et de
Sévère; de plus, ajoute-t-il, tous ceux-là se louent trop les uns les autres.
Je dois dire, pour ma part, que ces reproches me semblent bien futiles.
Pourquoi Polyeucte serait-il tenu d'éclipser tout le monde? Pour nous
épargner, dit le paragraphe du code poétique de Lessing, la lassitude pro-
duite par le spectacle de la vertu trop répandue. Est-ce que, réellement,
nous ressentons cette lassitude à l'égard de Polyeucte^ Pour un auteur
n'est-ce pas se conformer à la nature des choses que de répartir la bonté
entre plusieurs individus plutôt que de la concentrer en un seul ? Et les
louanges, ne perdons pas de vue qu'elles sont de l'époque, du style habi-
tuel de Corneille et un peu aussi de la langue française faite pour les
compliments et les aménités.
Vient enfin le dernier scrupule que Lessing, en partie justement, oppose
à notre tragédie. Il prétend que le poète a fait du miracle de la Grâce
un usage immodéré. M. Schmid essaye de démontrer que, pour Po-
lyeucte et Pauline, il n'y a rien à blâmer sous ce rapport. Le premier,
dit-il, est touché de la Grâce au moment de recevoir le baptême, événe-
ment tout naturel dans la religion chrétienne et qui n'y tient ancunement
du miracle. Je pens« que nous pouvons nous contenter de cette explica-
tion. Mais le cas de Pauline présente des difficultés. Sa conversion sou-
8 E. LØSETH. H.-F. Kl.
daine continuera à nous étonner même après l'éloquent plaidoyer de M.
Schmid. Que Pauline par son caractère comme par sa vie soit digne
d'être chrétienne et qu'elle le devienne tout d'un coup en assistant à la
mort de son mari, voilà qui était assurément dans la pensée de Corneille
préoccupé de militer en faveur du christianisme, mais esthétiquement et
psychologiquement c'est loin d'être bien présenté. Qu'elle le suive dans
la mort, rien de plus juste, mais la conversion, cette conversion fou-
droyante?^ Cela n'est guère de nature à nous plaire. J'ai peur qu'il n'en
soit pour Pauline comme c'est manifestement le cas pour Félix, que M.
Schmid lui-même renonce à excuser, c'est que le poète n'ait tiré un
parti indu de cette dangereuse source dramatique qu'est le miracle.^
Il a trop l'air d'avoir cru que l'émouvante mort du saint homme pourrait
bouleverser l'esprit et le cœur des autres au point de faire descendre sur
un chacun cette Grâce dont l'action, a dû penser Corneille, suffirait à tout
expliquer. Ainsi l'oeuvre d'art incline désagréablement vers l'homilie.
Est-ce là, de la part de Corneille, naïveté de croyant? On pourrait y
voir aussi un indice de la hâte. Il serait possible que l'auteur, pressé de
finir soit par le temps soit par l'espace, ait quelque peu bâclé le dénoue-
ment. ^ Peut-être y a-il de l'un et de l'autre. Qu'il ait eu l'intention de
se prévaloir de la Grâce, c'est ce qui se laisse induire d'un passage de
l'acte IV, scène III, où Polyeucte adresse ces paroles à Pauline, dont
il dit prévoir sûrement la conversion:
« Ce Dieu touche les cœurs lorsque moins on y pense.
Ce bienheureux moment n'est pas encor venu;
Il viendra, mais le temps ne tri en est pas connu,^
Cf. cependant plus loin l'explication de M. Lemattre et de Sarcey.
La Harpe, Cours de litt., IV, 310, essaye de faire passer le miracle comme étant »con-
forme aux idées religieuses établies dans la pièce.« C'est ne rien dire.
»Corneille prévoyait, dit M. Faguet [DiX'septihne siècle^ p. 16) les difficultés du
miraculeux et les aimait. c Alors il les a mal vaincues
Sporon^ le savant danois prématurément enlevé aux études, soutient dans son Jean
Rotrou^ p. 143, que Pauline doit être puritiée par l'amour pour le vrai Dieu afin de
sortir définitivement victorieuse au moyen du martyre. Dans Polyeucte il ne voit guère
qu'un instrument servant au salut de Pauline. La figure tragique véritable serait elle
et non pas Polyeucte, dont Corneille aurait eu tort de faire le héros de la pièce. Je
ne puis partager l'opinion de mon regretté ami. — A propos de Rotrou, a-t-on relevé
la singulière erreur de M. G. Proffen^ qui prétend, dans la Zeitschrift für französische
Sprache und Litteratur (VII, 2, p. 90), que Polyeucte a pour modèle Saint-Genestf
Il ne serait pas impossible que la contrainte des unités, dont il était fort préoccupé et
fort gêné, eût été pour quelque chose dans cette brusque clôture. — »Ces deux con-
versions, dit il dans son Examen en parlant de Pauline et de Félix, sont si ordinaires
dans les martyres, qu'elles ne sortent point de la vraisemblance, c II a donc vu
1 899- No. 4. OBSERV. SUR LE POL YEUCTE DE CORNEILLE. 9
Le lui en était-il bien à Tauteur lui-même quand il écrivait ces vers?i
En tout cas on peut présumer qu'il se soit proposé d'amener le dénoue-
ment par ce grossier truc de la Grâce, moyen commode dont il se sert
pour se soustraire au contrôle et pour trancher le nœud.^ Ce n'est
guère, à tout prendre, que le deus ex machina^ cher aux faiseurs de
mélodrames. Or, Corneille avait un faible pour le genre mélodrama-
tique, comme le témoignent sns pièces de Tordre romanesque.
Après l'âge des »philosophes« notre pièce eut à traverser une période
moins hostile. L'époque romantique, tout en haïssant le classicisme, par-
donna à Polyeucte, qui répondait aux aspirations religieuses des contem-
porains de Chateaubriand, le génie du christianisme s'étant de nouveau ré-
veillé. Dans le cours de notre siècle la pièce est devenue très estimée
en France.^ Sainte-Beuve^ dans son Port-Roy cU^^ après quelques réserves
analogues en partie à celles de Lessing, qu'il ne nomme pas, fait l'éloge
de notre tragédie; toutefois, à travers son examen il donne à entendre
qu'elle plane un peu trop au-dessus de la réalité.^ Guizoi^^ qui commence
par trouver que dans notre pièce »le devoir triomphe dans toute sa beauté,
dans toute sa pureté,« déclare ensuite que, comme souvent, Corneille n'a
l*écueil, mais il excuse mal Tabus qu'il fait de oes conversions. Heureusement il n'a
pas fait convertir Stratonice; s'il ne l'a pas oubliée ou négligée, il a dû lui en coûter
de ne pas nous donner un nouvel exemple de l'efficacité de la Grâce.
* Peut-être n'est-ce qu'après avoir fait mourir Polyeucte qu'il a imaginé de convertir Pau-
line, en raison de cette mort
" Il prédit aussi l'emploi de la Grâce pour Félix (acte V, scène II).
3 N. Limercier (Cours anajytiçtu de littérature, I (1817), 292), n'en dit que du bien.
* I, 116 sq.
K Ce dont se plaignit fort, mais sans raisons suffisantes, Vauvenargues qui, dans ses Ré-
flexions tritiques sur quelques Poètes, ne trouve pas assez défavorable le jugement de
La Bruyïre, lequel avait dit que Corneille s'attache à peindre les hommes tels qu'ils
devraient être. En général, Vauvenargues n'a pas rendu justice au grand tragique; cf.
Villemain, Etudes eThistoire et de littérature^ p. 300.
»Félix, dit Sainte-Beuve, a une teinte de comique qui repose; je dirais: qui choque.
Ce personnage renvoie à la tragi-comédie. Déjà Voltaire a reconnu que Polyeucte se
rapproche de la comédie; en effet Corneille a mêlé les deux genres.
M. Brünettere, dans sa défense un peu paradoxale de Rodogune (v. ses Epoques
du théâtre français, p. 57), veut reléguer Sévère aussi au nombre des figures tragi-
comiques, ce rôle lui paraissant épisodique, un comparse non digne du haut sujet sacré.
Nous suivrons plutôt les fines indications de Sainte-Beuve, qui se demande si Corneille,
sentant que sa pièce pourrait paraître trop forte et que les deux amis chrétiens allaient
un peu loin, a créé le rôle calme et beau du distingué païen pour avoir »une sorte
d'interprète de l'esprit de l'action, .... faisant transition encore plus que contrastée à
ce qui pourrait sembler de la vertu extrême chez les autres.
^ Corneille et son temps (1852), pp. 199, 224.
lO E L0SETH. H.-F. Kl.
pas su peindre un sentiment mixte »sans se jeter tout-à-fait tantôt d'un
côté, tantôt de l'autre,« et il déplore que le changement d'amour chez
Pauline survienne tout soudain, sans que le poète en ait marqué les nuances.
Guizot peut avoir raison en ce sens que les peintures psychologiques de
Corneille manquent de finesse; cependant, pour ce qui est de Pauline,
remarquons que le revirement de ses sentiments s'expliquait dans l'esprit
du dramaturge par la conduite de plus en plus imposante du noble
enthousiaste, qui ne craint pas de s'exposer à la mort pour être utile à sa
religion; il est vrai que cela aurait pu être exposé d'une manière bien
plus détaillée. On verra plus loin que d'autres ont ici mieux compris que
Guizot.
Peu à peu, surtout depuis Nisard, paraît-il, la coutume s'établit en
France de combler Polyeucte de louanges. Saint-Marc Girardin^ nous
régale de ces phrases devenues plus tard d'une banalité consacrée, telles
que: Pauline est la digne et vertueuse femme qui n'aime son mari que
par devoir, elle lutte et triomphe,^ etc.; on appelait Polyeucte merveil-
leux, et la conception de Corneille admirable ou divine; on n'y voyait
point de fautes, et on couvrait tout d'éloges. Pourtant, M. Brunetière^
n'a pas voulu prendre ce ton du panégyrique. Un peu comme Lessing,
mais sous une optique différente et pour des motifs d'un autre ordre, il blâme
Polyeucte de trop négliger ses devoirs conjugaux et civiques pour courir
au martyre, ce dont on n'a guère, d'ailleurs, le droit de faire un crime à
Corneille, si tant est qu'il se soit ingénié à peindre l'enthousiaste à outrance
et non pas le bourgeois ayant de la religion et du devoir au sens usuel
et pratique de ces mots.*
En Allemagne, comme il a été mentionné plus haut, la plupart des
beaux-esprits marchaient sur les traces de Lessing, pontife de la critique
allemande. A, W, Schlegel, le romantique, se prononça, il est vrai, dans
des termes beaucoup moins acerbes;^ se faisant même le protecteur du genre
des drames de martyre, il trouva à redire surtout à la catastrophe amenée
par l'étroite lâcheté et la bassesse de Félix,® dénouement qu'il qualifie de
3
Cours de littérature dramatique^ IV (i860), p. 408 sq.
Ainsi déjà Fontcnelle dans ses Réflexions sur la Poétique {Œuvres^ III, 140, 189).
Guizot avait vu au moins qu'elle l'aimait aussi autrement.
Les époques du théâtre f rang, ^ p. 69; Etudes critiques sur F hist. de la litt, franc., VI, 127.
* f C'est là le cas — dit La Harpe, qui avait parfois de bonnes idées, — où l'exlrûrae est
nécessaire, et où la vraie mesure est de n'en pas gardere (Cours de litter, p. 301).
* Dans ses Vorlesungen ueber dramatische Kunst und Litteratur (18 17), II, 187.
^ La bassesse de Félix, proclamée indigne de la tragédie par La Harpe, est déclarée
toute naturelle par Fontenelle^ qui n'en est point scandalisé (dans l'ouvrage cité, p.
142). Pour Sarcey Félix est tun très honnête hommet; v. ci-après. Houdar de La
1899. No. 4. OBSERV. SUR LE POLYEUCTE DE CORNEILLE. II
»rejetable au delà de toute expression.« Mais en général les Allemands
ont pris l'habitude de ravaler la pièce. Pour moi il me semble que les
censures ont été aussi excessives que les louanges.
II.
Nous avons envisagé jusqu'ici notre tragédie par le côté qui s'offre
tout d'abord et auquel se prenaient le plus grand nombre des esthéticiens
en deçà et au delà du Rhin, c'est-a-dire le côté religieux. Depuis une
dizaine d'années on s'occupe en France du côte mondain et terrestre de
l'œuvre. En effet, on peut se poser et tenter de résoudre la question
de savoir combien d'amour humain, de passion amoureuse le poète a
compté insuffler aux deux personnages principaux. C'est, je crois, M.
Jules Lemattre qui a été dans sa patrie le premier à s'engager dans cette
voie nouvelle. En 1886 il étudia^ la progression de l'amour de Pauline
pour Polyeucte, et nous montra comment, se détachant de plus en plus
de «Sévère, elle arrive à aimer par ^mour le martyr, résultat déterminé
d'abord par le devoir, ^ puis par la pitié, ensuite par l'admiration que de-
vaient inspirer à cette noble femme les hautes qualités de sonj.sublime
mari et enfin par l'attrait de l'inexpliqué et de l'inconnu. Mais déjà avant
M. Lemaître quelqu^un s'était avisé en Allemagne d'examiner la pièce
à un point de vue analogue. En 1880, M. Arnold publia*, sous le titre
de Polyeuct als Palimpsest, un article dont on n'a guère tenu compte.
Motte^ remis dernièrement en honneur par M. Aspelin dans la Zeitschrift für verglei-
chende Utteraturgeschichte, XIII, i, pardonne à Félix à cause de Taveu qu'il fait de son
ignominie {Œuvres, IV, 310). C'est bien indulgent.
Voy. ses Impressions de théâtre, I, 24 sq. (je cite d'après la neuvième édition) et la
reproduction peu modifiée du même article dans \* Histoire de la langue et de la litté-
rature française publiée sous la direction de M. Petit de Julleville, tome IV, p 28b sq.
Et non point par le devoir tout seul, comme on l'a supposé autrefois. Même Sainte-
Beuve [Port-Royal, I. 139) et après lui Lanson {^Histoire de la litter, franc ^ S« ed.,
1898, p. 430) sont d'avis que dans les sentiments de Pauline c'est tla Raison t, qui règle
tout. Sainte-Beuve, qui se dit frappé de voir »comme elle l'aime c, trouve néanmoins
que seule >la raison* l'a conduite à l'affection Conjugale; chez elle, il y aurait »tout
par héroïsme, rien par entraînement Rien d'égaré ni d'éperdu, c Comment faire rimer
ces dires avec la conversion instantanée de Pauline et avec son attitude et ses paroles
tant avant qu'immédiatement après cet événement? — M. Schmid fait complètement
fausse route en accusant (dans ses Beiträge, p. 27) Pauline d' »C/i»»a/»rc. Guizot avait
entrevu que cela finit par la passion, mais pour lui cela se produit tout subitement,
et il reproche à Corneille de passer trop vite d'un extrême à l'autre. Il n'a donc pas
senti l'évolution des sentiments de l'héroïne.
Dans V Archiv für Litteraturgeschichte, p. p. Schnorr von Carolsfeld, IX, 32 sq.
12 E. I.ØSETH. H.-F. KI.
qui paraît être presque oublié aujourd'hui et que je n'ai vu citer qu'une
seule fois.i Ce n'est pas qu'il soit d'une valeur exceptionnelle; au con-
traire, il est fantasque et bizarre, mais il a de l'importance pour Thistorique,
pour la chronologie, car il apporte une tentative première. Le but en
est, comme l'annonce le titre, de 'deviner tout ce que le poète est censé
avoir voulu sous-entendre, de retrouver le sens caché sous les mots; le
texte est donc regardé et traité comme un véritable palimpseste. 11 n'est
pas besoin de discuter par le menu cette dissertation étrangement arbi-
traire; sous prétexte de déchiffrer son palimpseste l'auteur en tire les
choses les plus incroyables^: Pauline aurait aimé Polyeucte de prime abord
ou peu s'en faut, et sa lutte, par conséquent, serait moins pénible qu'elle
le dit; Polyeucte n'adorant que Pauline jusqu'à la fin, courrait se faire
baptiser pour se consoler de ses chagrins d'amour et s'obstinerait dans sa
nouvelle foi parce qu'elle »le fait paraître admirable et digne d'être aimé«
à Pauline, qui de son côté serait jalouse de la nouvelle foi; Félix, dont
la conversion n'aurait rien qui ne fût tout naturel, ne se lasserait pas de
travailler en père tendre au bonheur de sa fille, etc., etc. Ces conjectures
improbables, subtiles et tirées par les cheveux, mais dont quelques-unes
sont ingénieuses et suggestives, éliminent entièrement la tendance au de-
voir et l'aspiration au martyre, sur lesquelles sans aucun doute Corneille
a voulu insister. Toujours est-il que l'auteur a fait œuvre de novateur,
personne avant lui ne nous ayant montré que la pièce peut être étudiée
avec fruit aussi par le côté non religieux.^
Le troisième dans cette voie est Francisque Sarcey. En 1^88 il fit,
au théâtre de TOdéon immédiatement avant une représentation de Polyeucte,
une conférence sur ce drame référée par M. Lemaître.* Le ton en est
familier, badin, gamin, presque de parodie, mais c'est très bien fait, amu-
sant, spirituel et, au milieu des paradoxes, plus sérieux que cela n'en a
l'air. Sarcey pousse les choses au bout. Pour lui aussi Polyeucte n'est
nullement qu'un visionnaire plein de piété, mais encore le mari qui veut
mourir parce qu'il se voit préférer son rival. Plus tard Sarcey a mo-
1 Dans la Geschichte der frann. Nationaüitteratur de Kreyssig, revue par Sarrazin.
* Quelquefois il analyse et traduit de travers.
^ CoroUairement il fait observer que dans la peinture des rapports entre Polyeucte et Pau-
line il pourrait y avoir un écho de la vie conjug^ale de Corneille, dont la femme nous
est restée presque inconnue. — A ce propos on trouve une remarque renversante, c'est que
M. Lindau >a fait époque c dans les études de Molière en demandant à Tœuvre du
grand comique des renseignements sur son caractère et ses relations familiales.
♦ Impressions de théâtre, III, 4« éd., p. 73. Nous n'avons pas lieu de présumer que son
compte rendu ne soit qu'une charge.
1 899. No. 4. OBSERV. SUR LE POLYEUCTE DE CORNEILLE. 1 3
difié un peu ses vues comme ses expressions, ^ mais en réservant toujours
à la passion terrestre de Polyeucte une place importante et en maintenant
l'opinion qu'il partage avec M. Lemaître, à savoir que Pauline se con-
vertit par amour et nullement par conviction religieuse; cette supposition
nous aiderait à mieux comprendre la rapidité du changement de foi, mais
ne serions-nous pas portés à croire que Corneille ait plutôt tenu à exalter
la cause du Ciel qu'à célébrer la puissance aveugle d'une passion amou-
reuse? Quoi qu'il en soit, tout ce que les modernes veulent mettre dans
la pièce, si cela y est, comme dit M. Lemaître, cela n'y est pas expressé-
ment tout entier et n'éclate pas aux yeux> La méthode qui consiste à
établir à chaque instant des sous-entendus est évidemment sujette à cau-
tion. Toutefois on est souvent tenté, en lisant Sarcey, de lui donner
raison. Ainsi on alléguera, à l'appui de son système, le fait que Po-
lyeucte se décide à commettre son acte de violence immédiatement après
la scène où Pauline l'assure que la tendresse de cœur qu'elle garde tou-
jours pour Sévère ne la détournera point du droit chemin, qu'elle rem-
plira son devoir en réduisant au silence, coûte que coûte, la voix du cœur.
Là-dessus Polyeucte s'exclame:
»0 vertu trop parfaite et devoir trop sincère U
Ces mots ressemblent à un reproche. Polyeucte irrité voudrait-il
faire connaître que ces protestations commencent à l'ennuyer.? Les deux
vers dans lesquels Pauline lui avait signifié tout ce qu'il devait craindre
d'elle:
^Depuis qu*un vrai mérite a pu nous enflammer ^
Sa présence toujours a droit de nous charmer ^m.
il les répète, peu avant de périr, avec une ironie indubitable, en les re-
tournant contre Pauline elle-même. Avec amertume il réplique à Félix:
^En vous étant un gendre, on vous en donne un autre
Dont la condition répond mieux h la votre;
Ma perte n^est pour- vous qtiun change avantageux.«.
Voy. Revue des Cours et Confer encts^ VII (1898), no« i, 2. Les deux premiers actes
sont pour lui ttout de comédiec II appelle Félix tun très honnête hommec.
Le brillant chroniqueur ajoute que, si l'interprétation de Sarcey était la bonne, il
serait singulier que les hommes des XVIIe et XVI Ile siècles ne l'eussent point trouvée,
ce à quoi on pourrait répondre que, comme nous l'avons yu, ceux-là jugeaient avec
l'idée fixe de n'y trouver essentiellement que devoir et religion.
14 E. LØSETH. H.-F. Kl.
Et ce ne sont pas les seuls endroits oii percent son aigreur et sa
jalousie, peut-être un peu plus qu'on ne l'attendrait du saint homme.
Cela étant, on pourrait pencher à s'imaginer qu'il soit poussé à la mort
non seulement par sa ferveur de sectaire, mais encore par le chagrin que
lui cause la froideur de Pauline. Car il n'aperçoit pas ou ne veut pas voir
l'amour qu'elle ne tarde pas à lui porter. Evidemment, il attribue son em-
pressement auprès de lui au désir de le faire retomber dans le paganisme.
La preuve de cet amour serait pour lui la conversion de son épouse au
christianisme; or, elle ne l'adore pas assez pour lui fournir cette preuve
à temps, et ici Corneille semble bien avoir voulu faire jouer surtout le
coup de la Grâce. On pourrait donc croire que ce qui donne à Po-
lyeucte la force de s'immoler ce soit, avec l'enthousiasme religieux, la dou-
leur qu'il éprouve de s'estimer dédaigné par Pauline.^
ni.
Je dis: on pourrait croire. En vérité, c'est là une expression qui
convient à une foule de passages de cette pièce, dans l'explication de la-
quelle il faut avoir constamment recours aux conditionnels.
Nous voilà arrivés à ce qui constitue pour moi le faible le plus in-
quiétant de la pièce: c'est qu'elle n'est pas suffisamment claire. Le fait
que l'on est si fréquemment obligé de croire, d'être tenté de croire, d'hésiter
entre plusieurs hypothèses, de peser le pour et le contre, de douter, de
se demander si Corneille a voulu dire ou indiquer ceci ou cela^, accuse
assez le manque de lucidité et explique l'existence des commentaires op-
posés les uns aux autres et les tentatives pour lire toutes sortes de choses
entre les lignes.
Le plan que Corneille s'est tracé il nous le communique lui-même
succinctement dans son Epître à la Reine Régente^ où il promet »un
portrait des vertus chrétiennes dont l'amour et la gloire de Dieu for-
massent les plus beaux traits,« puis dans son Examen qui, après nous
avoir appris que le mérite de Polyeucte »va jusqu'à la sainteté, et n'a
aucun mélange de faiblesse,« allègue naïvement en faveur de la pièce que
»les tendresses de l'amour humain y font un si agréable mélange avec la
fermeté du divin, que sa représentation a satisfait tout ensemble les dé-
1 A la demande de Néarque: %Vous voulez donc mourir f € il réplique: ^ Vous atmet donc
à vivre,€ ce qui indique peut-être une fatigue de vie provoquée par autre chose que
le grand souffle religieux.
* Le premier en date ici fut Sainte-Beuve (cf. plus haut).
1 899- No. 4. OBSERV. SUR LE POLYEUCTE DE CORNEILLE. 1 5
vots et les gens du monde.« La passion amoureuse ne devait donc venir
qu'en seconde ligne, et à la fin en effet tout est au christianisme. Mais
dans le courant de l'exposé Corneille ne s'est pas astreint rigoureusement
à son programme. Il a voulu créer et raconter le conflit entre la pas-
sion et Tidéal, mais dans l'exécution il perd pour ainsi dire l'équilibre; il
n'est pas parvenu à peindre, avec toute la clarté désirable, la nature, la
lutte et Tunion finale de tous les sentiments que fait épanouir la situation
psychologique donnée. Il n'opère pas le juste partage scénique entre
l'amour et la religion, il ne distingue pas assez, il confond même ces
deux puissances, ou, au mieux, il les juxtapose.
Comment n'a-t-il pas indiqué clairement, par exemple, la part de l'amour
et la part de la religion dans la conversion de Pauline? C'est là que la
confusion qui avait envahi l'esprit du poète est particulièrement saisissable.
Le mélange d'amour et d'enthousiasme qu'il dessine notamment au début du
quatrième acte, il n'est pas parvenu à le développer comme il fallait; il a
laissé cela à l'état brut, embryonnaire. Aussi le public s'est-il mépris,
comme le prouvent les paroles de la dauphine déjà citées. Polyeucte n'est
pas une tragédie conduite avec assez de netteté.
Certes, il règne depuis quelque temps la tendance à employer une
espèce de seconde vue pour les classiques français. »Les œuvres des
maîtres, lisons nous chez Legouvé^, sont pleines de beautés qu'ils y ont
mises d'instinct, sans s'en rendre compte, et qui ne sont pas pour cela
moins réelles. c On suppose aux vieux maîtres une grande provision d'in-
conscience, et on en profite pour prêter à leurs œuvres bien des choses
qui »n'y sont peut-être pas.«^ Mais en ce qui touche Polyeucte, il n'y a
pas seulement cette tendance qui nous a valu la diversité des opinions,
c'est aussi que la pièce pèche par une certaine obscurité, à preuve qu'on
est encore aujourd'hui à en débrouiller la signification sans y arriver com-
plètement.
Pourquoi Corneille n'a-t-il pas été clair? Est-ce qu'il a eu peur d'in-
troduire trop de choses profanes? Peut-être. Mais c'est plutôt par manque
d'habileté, par gaucherie, par insuffisance du coup d'œil poétique ; il semble
avoir eu quelquefois la vision brouillée et s'être troublé devant la tâche
difficile à laquelle il ne suffisait pas.' »Non, dit M, Faguet,* ce n'est
* VArt di la lecture, pp. 138, 295.
" Mot de Lemaître {Impressions de théâtre, III, 33).
' Corneille était un poète iné^l. Cf., sur son génie en général, la^sentence rendue par Sainte-
Beuve {Port-Royal, I, 150): Corneille, y lit-on, »ne sait pas au juste oîi il en est, il tré-
buche par places, et il se noie,c car aux grandes qualités »l'équilibre manque, et de 1^
tous les hasards.«
* Drame ancien. Drame moderne, p. 205.
1 6 E. L0SETH. H.-F. Kl.
pas maladresse de Corneille, c'est que dans notre système tragique rien
n'est plus difficile que de peindre un caractère en toutes ses transforma-
tions successives.« Dieu garde Corneille de ses amis! Etait-il donc
contraint par le système tragique de donner à un tel point le change au
public, autrement dit de violer les lois naturelles de l'art? Le système tra-
gique l'autorisait-il à mal présenter les choses? Non, Corneille aurait pu
— de quelle façon? C'était son affaire à lui le poète et le dramaturge —
et aurait dû empêcher qu'on n'éprouvât le besoin de traiter PolyeucU
comme un palimpseste. Il aurait dû couper court aux problèmes et aux
tâtonnements. M. Lemaître, parlant de la méthode susmentionnée des
sous-entendus, la proclame dangereuse parce que »dans la tragédie toutes
les conventions ont été établies pour permettre au poète de ne rien sous-
entendre.« En admettant qu'il en fût ainsi, cela aggraverait encore le
cas de notre pièce, puisque les sous-entendus s'y imposent constamment
à l'esprit du lecteur ou du spectateur. Continuellement on se demande:
est-ce amour? est-ce enthousiasme? est-ce devoir? En réalité, Corneille, à
rencontre de Racine, n'avait que des dispositions médiocres pour les ana-
lyses pénétrantes et les descriptions nuancées des états d'âme ; il ne croyait
pas nécessaire de préciser, il se bornait aux ébauches et aux exquisses
sommaires, soit par timidité, soit par négligence 'ou paresse, soit par im-
puissance.
On s'est évertué jusqu'ici à interpréter PolyeucU dans l'un on dans
l'autre sens, celui de la religion et du devoir on celui de l'enthousiasme,
mais, si je ne m'abuse, personne n'a déclaré formellement que cette pièce
n'est pas suffisamment claire et que c'est là la faute de Corneille lui-même.^
Il est temps que nous convenions de l'impossibilité ou nous sommes de
décider combien d'idées religieuses d'une part et d'amour terrestre d'autre
part l'auteur a voulu faire entrer dans son œuvre. Parfois l'amour semble
près de supplanter le zèle de la foi, et même au moment du martyre nous
ignorons jusqu'à quel point Polyeucte a été entraîné à la mort par les motifs
non religieux, par ses peines d'amour, par sa jalousie, par le désir de dé-
livrer les deux amants de l'obstacle que formait son existence. Corneille
ne s'est pas soucié de nous éclaircir là-dessus. Il a sans doute cru se
tirer d'embarras par des répliques comme la suivante, adressée par Po-
lyeucte à Pauline:
1 M. Lemaftre ne se prononce pas nettement, mais il a Tair de dire que les interprètes
modernes ont tort. Eh bien, Sarcey par exemple n*a pas tant tort que cela; c'est
surtout Corneille qui a tort, d'avoir donné matière à trop d'explications.
1899. No. 4. OBSERV. SUR LE POLYEUCTE DE CORNEILLE. 1 7
»y^f VOUS aime.
Beaucoup moins que mon Dieu, mais bien plus que moi-même, m.
Mais cette phrase froidement théologique et chargée de la subtilité
cornélienne ne dit pas grand'chose au fond; elle sert, si Ton veut, à con-
server le gros des proportions, mais elle ne suffit pas à combler les lacu-
nes du dessin psychologique, qui est raide et un peu lourd. C'est comme
si le poète oublie de temps en temps le christianisme pour se plonger
avec délices dans la sensation et la reproduction des passions d'amour;
c'est comme si par instants le sincère chrétien vénérant le culte cède le
pas à l'érotîque, au grand amoureux. Tout cela était effectivement en
Corneille. Seulement, il n'a pas su représenter ces deux aspects de son
sujet de manière à en produire la bonne fusion.
Comme il est, Polyeucte malgré sa rhétorique nous transporte, nous
gagne le cœur, c'est entendu. Nous aimons et nous admirons cette magni-
fique pièce, qui est avec le Cid la plus belle, la plus empoignante des
tragédies du maître. Mais il ne faut pas pour cela se dissimuler que dans
la stricte esthétique elle prête au blâme. Pour le redire encore, le poète
a fait une trop grande place au vague, et l'incertitude qui en résulte, loin
de rehausser le charme de la pièce comme dans certains drames saturés
de pensées et sombrement philosophiques, ceux à! Ibsen on de Renan
par exemple, ou dans quelques poésies délicieusement et artistement cré-
pusculaires des meilleurs symbolistes, en diminue au contraire la valeur intrin-
sèque. Polyeucte^ tout en émouvant le lecteur et le public de théâtre, laisse à
désirer, au point de vue rigoureusement dramatique et littéraire, par cela
surtout qu'il ne satisfait pas aux exigences de la clarté. C'est beau et
grandiose, quoiqu'un peu »surhumain«;^ c'est sublime d'héroïsme et de
lyrisme, mais d'un lyrisme qui fait tort au dramatique. Nous avons relevé
plus haut d'autres »inventions« répréhensibles, ainsi l'abus de la Grâce.
Puis le dénouement n'est pas bien fait. Ce gros triomphe du christianisme
n'a rien d'attrayant; la touche discrète, délicate y fait défaut. Pauline
n'a plus un mot pour son époux supplicié; la conversion incongrue du
père la rend »parfaitement heureuse«, après quoi elle ne trouve plus
rien à nous dire. Enfin Corneille donne à entendre, par l'intermédiaire de
Félix converti, que Pauline et Sévère pourront bien se marier quelque
* Sainte-Beuve, cf. plus haut. — Houdar de La Motte, qui fut le premier, je crois, à
proscrire Temploi des monologues, reproche non sans raison à Polyeucte de se révéler
tout soudain poète de profession dans le grand morceau lyrique du quatrième acte et
de faire des odes régulières ayant même des refrains {Œuvres^ IV, 282). Mais en cela
Corneille ne fit que suivre la poétique régnante.
Vid.-Selflk. Skrifter. Hist.-filos. Kl. 1899. No 4. 8
1 8 E. L0SETH : OBS. S. L. POLYEÜCTE D. CORNEILLE. H.-F. Kl. 1 899. No. 4.
jour; cela peut être dans le caractère de Félix, mais cela est quand même
de mauvais goût.^
CorneDle, dans son Abrégé du Mart3rre, laisse au soin des »savants«
de décider si ce qu'il a ajouté à la légende primitive il l'a ajouté »selon
Tart.« On ne saurait prétendre qu'il y ait partout réussi.
* Ce manque de délicatesse est désigné par M. Arnold, dans son article précité, comme
»un faible isolé d'un chef-d'œuvre t. — Nous découvrons ici encore un reste de la
tragi-comédie.
Inprimé le 7 juin 1899.
Analyse
de l'idée de la morale
par
Kristian B.-R Aars
docteur en philosophie
Videnskabsselskabets Skrifter. II. Hi8t.-moB. Klasse. 1899. No. 5
Udgivet for Hans A. Benneches Fdtid
Christiania
En commission chez Jacob Dybwad
Imprimerie A. W. Bregger
1899
Présenté à la séance du 14 avril 1899 (Classe d'histoire et de philosophie).
Analyse de l'idée de la morale
par
Kristian B.-B. Aars.
Malgré les grands progrès faits de nos jours par la science psycholo-
gique, il est difficile aux philosophes de s'entendre sur la définition du
jugement moral.
Deux écoles principales sont en présence: Pécole absolutiste où do-
mine le nom de Kant, et l'école de Téthique sociale. La première a tou-
jours un caractère intellectuel, la seconde un caractère émotionnel. Toutes
deux ont tort et toutes deux ont raison jusqu'à un certain point.
L'école kantienne commet une erreur, en ne procédant pas à l'ana-
lyse des motifs du jugement moral. Elle s'abuse, lorsqu'elle considère
le moment intellectuel comme productif au point du vue moral. La psy-
chologie exige des distinctions sévères, et elle ne peut pas faire entrer en
ligne de compte dans la vie intellectuelle d'autres moments que ceux pure-
ment réceptifs, c. a. d. pour plus d'exactitude, les fonctions exclusivement
comparatives.
En outre, il faut à la psychologie une conception commune pour
toutes les fonctions psychiques ayant pour résultante les sens des valeurs. •
Le moment d'égalité qui coordonne toutes les fonctions appréciatives
s'appelle sentiment.
La philosophie morale à la Kant est insuffisante aux yeux dé la
psychologie moderne, en ce qu'elle ne distingue pas, dans le jugement
moral, l'élément qui fait de lui un jugement appréciatif de ses éléments
intellectuels. Une variété de la philosophie à base intellectuelle insiste
avec amour sur l'idée de volonté, et prétend que c'est une fonction voli-
tive, qui forme la sanction du jugement moral, et lui donne force de loi.
yid.-SelAk. Skrifter. Hist-fllos. KL 1899. No. 5. 1*
4 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
Cette philosophie morale est inacceptable, et cela pour deux raisons:
Prenuèrement, il y a parmi les psychologues des écoles considérables,
qui nient la validité et l'indépendance de l'idée de volonté. D'après ces
écoles, la volonté se compose uniquement de fonctions réminiscentes et de
fonctions conceptives, liées à des mouvements corporels. Si cette psycho-
logie est dans le vrai, la volonté étant incapable de créer aucune valeur
originale, ne pourrait donc pas créer la valeur du devoir.
En second lieu, les psychologues qui considèrent que la volonté carac-
térise cP une façon élémentaire et réelle certains états mentaux, accordent
cependant — ils y sont bien forcés — que toute volonté n'est pas créa-
trice de valeurs. Si la volonté est le cachet élémentaire caractérisant les
états d'âme que nous disons chercher à retenir, chacun sait qu'une pareille
volonté peut être plus ou moins mécanique, plus ou moins aveugle. Je
puis, d'une façon à moitié automatique, chercher à retenir une douleur.
Je puis vouloir persister dans des pensées fort désagréables. L'analyse
psychologique exige que ces fonctions aveugles de la volonté ne soient pas
séparées de celles qui s'appuient clairement sur des valeurs de sentiment,
comme p. ex. lorsque je dis vouloir continuer à manger d'un plat, parce que
je le trouve bon. La différence ne réside pas ici dans le cachet même de
la volonté, mais uniquement dans le fait que ce cachet insiste dans un des
cas sur les fonctions appréciatives, dans l'autre, sur le côté de ces fonc-
tions qui est, psychologiquement parlant, sans valeur. Les philosophes
qui croient que les fonctions volitives suffisent pour créer une valeur de
la vie humaine, nous doivent ici une explication. Ils sont forcés d'admettre
deux cachets tout-à-fait différents de volonté : la volonté ordinaire aveugle,
qui peut être rattachée à des conceptions automatiques ou à des valeurs
de sentiment déposées d'avance, et une autre espèce de volonté, créatrice de
valeurs. Mais rien ne nous force à faire une pareille hypothèse, qui renverse-
rait de fond en comble la conception même du sentiment et de la valeur.
Ce dont il s'agit ici, ce n'est pas de donner des noms à des forces agis-
sant métaphysiquement, mais à des choses vécues. Et alors une valeur
est et reste une valeur, un fait de volonté est et reste un fait de volonté.
Nous accordons qu'il y a en général de l'une à l'autre un rapport
de succession, de telle sorte qu'une impression longtemps retenue par un
phénomène aveugle de volonté, revête plus tard le caractère vivant d'une
valeur; mais ceci ne touche en rien aux principes mêmes de l'analyse qui
nous occupe.
Résumé Les écoles kantiennes ont donc tort, lorsqu'elles font du jugement
de la mo- ^^^^^ ^j jugement intellectuel, ou une combinaison de manifestation voli-
rale abso- "' ^
lutiste. tîve et de jugements intellectuels.
1899. No. S. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. 5
A l'encontre de ces tentatives kantiennes, les disciples de l'éthique L'éthique
sociale ont évidemment raison lorsque, dans leur analyse des jugements s^aaie
moraux, ils accordent la première place au moment sentimental, qui fait ^ bon
de la morale une puissance pratique et une valeur à la fois. On peut droit le
dire que ce qui crée le jugement moral conscient, c'est le moment senti-
mental. Toute analyse qui néglige cette-vérité commet un attentat contre créateur
les principes élémentaires des définitions psychologiques. de valeurs.
Les partisans de l'éthique sociale ont encore raison quand ils affir-
ment que la morale en vigueur est principalement basée sur une classe
spéciale de sentiments, les sentiments sympathiques: les sentiments altru-
istes, et les sympathies envers tout le corps social. En revanche, ils
ont tort, lorsqu'ils croient à une simple superposition de ces sentiments et
des sentiments moraux. Les jugements moraux et les sentiments moraux
dont ils sont l'expression, se distinguent sur divers points essentiels des
sentiments et des jugements sympathiques. Kant a dans son »absence Kant dans
de sentimentc caractérisé l'objet du sentiment moral avec bien plus de ^^ ^"*
dans sa
précision et bien plus correctement que ne le font les éthiciens sociaux, définition
C'est ce que je vais prouver avec plus de détail. Le sentiment de sym- de l'objet
pathie a pour objectif ce qui affecte autrui en bien ou en mal. Le juge- ^^ '
ment sympathique dit: la douleur de cet homme est une douleur pour moi; moral,
sa joie m'est une joie. Le jugement moral, au contraire, dit: la conduite
de cet homme, — ou la mienne propre, — me cause soit de la joie, soit
de la peine. L'objet de ces deux sentiments est donc tout à fait diffé-
rent: ma joie sympathique est directement basée sur le degré de la joie
d'autrui, ma joie morale est causée uniquement par la conduite des autres
ou par la mienne. Il convient de ne pas perdre de vue cette différence
entre le jugement sympathique et le jugement moral. La joie sympa-
tique suppose chez autrui une mesure considérable de bonheur; le senti-
ment moral au contraire suppose dans une action une certaine dose de
qualités définies.
Kant a exprimé le jugement moral par son impératif catégorique:
tu dois agir de telle sorte que la maxime qui guide ton action puisse
être prise comme loi générale.
Nous n'avons pas à revenir ici sur le faux intellectualisme qui se
cache sous cette formule.
Ce qu'elle dit dans tous les cas avec une clarté magistrale, c'est que Analyse
le jugement moral a exclusivement pour objet une action indépendamment °*^ J"^^"
des suites personnelles qu'elle peut avoir pour le moi. Nous pouvons moral,
analyser cet impératif comme suit : le sentiment moral est celui qui attache
à une action donnée dans des circonstances données une certaine valeur
KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
indépendamment des suites qu'elle peut avoir pour le sujet appréciant.
C'est là ce que les philosophes kantiens, dans leur injuste mépris du sen-
timent, n'ont pu se résoudre à dire: et c'est là pourtant la saine essence
de ce que Kant nous a enseigné quant au jugement moral. Il nous im-
porte peu que dans son intellectualisme et son volontarisme insoutenables,
il ait voilé cette essence jusqu'à la rendre méconnaissable.
Nous pouvons appeler sentiment moral celui qui attache aux faits
une valeur autocratique. Ainsi pour mon sentiment moral, le vol est
une mauvaise action, indépendamment des intérêts qu'il peut servir, soit
le mien, soit celui de mes adversaires.
La valeur morale d'une action semble être indépendante de tout rapport
d'intérêt, et n'être déterminée que par sa relation avec un sujet humain
agissant. Les sentiments moraux sont ceux qui créent des ideals indépen-
dants pour les actions humaines.
Il semble qu'il devrait être facile de s'entendre sur ces vérités fon-
damentales.
Conditions Mais comment de pareils sentiments sont-ils possibles^
du senti- Y^-eXiX, n'a été ni le premier ni le dernier qui, pour expliquer le phé-
^Qj^j nomène de la morale, a eu recours à une intervention directe de forces
spirituelles supernaturelles. La question est de savoir si nous pouvons
considérer les sentiments moraux, par lesquels il est attribué aux actions
une valeur autocratique indépendante de leurs conséquences quant au
bonheur des personnes, comme des sentiments élémentaires irréductibles,
ou s'il faut les considérer comme la résultante d'autres sentiments de bon-
heur ou de déplaisir. En fait, les sentiments moraux, comme la plupart
des sentiments complexes, ont deux côtés, car d'une part ils apportent
quelque chose de neuf dans la vie psychique et, d'autre part, ils se laissent
décomposer en autres sentiments plus élémentaires. Il est certain que les
sentiments moraux ne seraient pas possibles, si l'homme était exempt
d'autres sentiments. Nous ne pouvons nous représenter aucun être, fût-ce
même le plus supernaturel de tous, comme ayant des sentiments moraux,
tout en manquant des autres espèces de sentiments.
La condition sine qua non du sentiment moral est évidemment la
préexistence d'une foule de sentiments plus élémentaires de plaisir et de
déplaisir.
Le senti- Actuellement, l'analyse la plus habituelle de la morale consiste, comme
'"Tthi^^ue" J^ ''^' ^^^' ^ '^ rattacher aux sentiments sympathiques. Cette théorie nous
comme explique la genèse des grands ideals indépendants dirigeant les actions
fondement humaines, en ce que l'individu, lorsqu'il se livre au jugement moral, se
de la
morale, substitue au genre humain tout entier, vis-a-vis du bien et du mal qui
1899. No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. ^
peuvent survenir à celui-ci, et qu'il apprécie en conséquence une action
par la somme totale de bonheur qu'elle occasionne, indépendamment de
la valeur qu'elle peut avoir au point de vue de son bonheur personnel
direct.
Les ideals d'action ne sont pas des ideals absolus, car ils se trouvent
en relation avec le bien ou le mal (Tautrui, le bien ou le mal du genre
humain.
Si donc le jugement moral n'est jamais identique au jugement sym-
pathique, il n'en est pas moins issu, comme sa conséquence dernière, et
son fruit le plus parfait.
Cette théorie a un grand avantage: celui de nous fournir une concep-
tion claire et non-équivoque des racines du sentiment moral. L'éthiden
social n'a plus besoin de rechercher à tâtons des sentiments élémentaires
pour expliquer le jugement moral. L'amour du prochain, la sympathie et
la compa.ssion suffisent à expliquer la totalité du jugement moral.
En réalité, un grand nombre des jugements moraux formés par l'homme jugement
civilisé ont leur source dans la compassion et le partage des joies d'autrui. ^^^ ^^^
On n'a cependant pas pu se refuser à reconnaître qu'il est quantité de ^j^
jugements moraux qui ne se laissent pas expliquer avec ce point de départ.
On a alors cherché à faire dériver ces jugements moraux d'un autre prin-
cipe, à savoir du conflit entre les intérêts personnels, suivant qu'ils sont
permanents ou momentanés.
D'après cela les sentiments sympathiques ne suffiraient pas à expliquer
les jugements moraux.
Mais même en faisant abstraction de ces groupes de sentiments moraux Rapport
— et en nous en tenant à ceux qui semblent intimement liés aux intérêts d'intensité
de la société et de l'espèce, on n'a scientifiquement parlant pas le droit sentiments
de les considérer comme un simple produit des sentiments sympathiques, sympa-
Le fait est que la conscience morale, ou sentiment du devoir, peut y"^"*^^ ^*
les senti-
être fortement développée chez des individus faiblement doués au point ments
de vue de l'amour social et de l'amour de l'espèce. La colère qu'un homme moraux,
peut sentir vis-à-vis d'une action basse commise envers des tiers peut
dépasser en intensité le chagrin qu'il éprouve de la perte de jouissance subie
par ces tiers. Tel homme peut considérer comme son devoir de prendre
sa part du bien et du mal qui peuvent advenir à d'autres, alors même
que ce bien et ce mal lui importent assez peu. En pareil cas, le senti-
ment du devoir dépasse les bornes de la joie et de la douleur sympa-
thiques, et l'on cherchera vainement à expliquer un sentiment si intense
du devoir par un sentiment sympathique qui est assez faible, ou qui
n'existe même pas du tout. Lorsque le sentiment du devoir prend une
8 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
telle envolée, on est forcé de supposer que Timage spirituelle de l'action
a reçu spontanément une tonalité plus forte que celle afférente au bien ou
au mal d'autrui.
Etendue Outre Cette différence d'intensité entre la conscience morale et la
sympathie, nous observons aussi une différence caractéristique dans leur
cuDscience -^ ^ . ^
du devoir, étendue. Les sentiments sympathiques sont souvent développés à des
degrés différents, suivant qu'il s'agit de personnes appartenant à des grou-
pes qui nous tiennent de plus ou moins près. Le sentiment du devoir ne
suit absolument pas ces mêmes limites, celles du sentiment sympathique.
Les hommes que je connais personnellement, et ceux qui ne sont pour
moi que des catégories, se partagent en trois groupes : ceux pour lesquels
j'éprouve une sympathie plus ou moins grande, ceux qui me sont com-
plètement indifférents, et ceux vis-à-vis desquels je ressens une répulsion
et une envie de destruction plus ou moins prononcées. Mais le sentiment
moral du devoir exige que dans mes actions, j'aie également égard au
bien ou au mal pouvant advenir aux hommes appartenant à ces trois classes.
S'il y a à cet égard un bornage arbitraire, il ne correspond en aucune
façon aux sympathies personnelles dont on peut être animé, mais est
déterminé par des considérations d'un tout autre ordre. L'éthique mo-
derne admet ce fait. Elle peut l'expliquer en admettant qu'il y a conflit
entre deux sentiments, une sympathie plus riche embrassant tout, et une
sympathie plus étroitement limitée. Mais cette explication tombe devant
ce que j'ai dit plus haut relativement aux degrés d'intensité de la sympa-
thie et de la morale. En outre, elle n'explique pas pourquoi le jugement
moral a généralement pour fondement les sympathies les plus larges,
c. a. d. les moins intenses.
Morale et Pour se tirer d'affaire, on a cherché à établir que le jugement moral
sugges- gst le produit d'un sentiment sympathique sugges tionnel. Ceux qui sont
doués d'un sentiment sympathique puissant et large, ou qui ont avantage
à ce qu'un pareil sentiment s'exerce, auraient par suggestion infusé à d'autres
hommes un amour fortement développé du prochain.
On expliquerait ainsi du même coup la faiblesse subjective des senti-
ments sympathiques les plus compréhensifs, et la force motrice dont ils
font preuve sous forme d'impulsions morales et de critique morale.
A vrai dire, cette hypothèse s'éloigne sensiblement de la théorie qui nous
occupe actuellement, et suivant laquelle le sentiment moral dérive directe-
ment du sentiment naturel de sympathie. Et en le basant sur la sugges-
tion, on fait un détour. Certes les ideals d'action sont souvent dûs à la
suggestion, mais il est bien plus rationnel de considérer les valeurs des
actions et les jugements moraux comme suggérés directement, que de ratta-
1 899- No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. 9
cher le jugement moral dans sa source à un sentiment sympathique résul-
tant lui-même d'une suggestion.
Dans tous les cas, si on a recours à la suggestion, on avoue par
là même que la sympathie naturelle est insuffisante à expliquer les senti-
ments moraux. C'est ce qui apparait encore plus clairement, si Ton prend
à partie une des prescriptions morales les plus compréhensives, celle, p.
ex., qui érige en devoir l'amour même du prochain.
Ce qui constitue là, pour moi, l'idéal moral, c'est précisément ce qui
manque à mon amour du prochain. Le motif déterminant de ce senti-
ment de devoir ne peut donc pas être mon amour envers mon prochain,
mais doit représenter des sentiments immédiats pour chaque type d'action.
Dans bien des cas, on aura le droit de songer à un sentiment suggéré,
dans d'autres cas, le sentiment moral est certainement d'origine spontanée.
Il ne devrait pas rester l'ombre d'un doute sur le fait que l'idéal jugement
moral d'un vaste amour de l'humanité peut surgir là même où le senti- "^»i»*^'«
ment sympathique est lui-même limité de la façon le plus étroite. centrique.
C'est là ce qui résulte de l'expérience acquise par le genre humain.
Avant d'éprouver d'une façon quelconque de l'intérêt pour le maxi-
mum de bonheur chez les autres, je puis créer en moi la notion d'ama-
bilité ou de non-amabilité chez les hommes, en la basant sur mon expé-
rience personnelle. Ce jugement rendu sur d'autres hommes et leurs
actions peut être dénommé jugement utilitaire égocentrique. Il conduit
rapidement et forcément à la haine et à l'amour entre les hommes. Aux
degrés les plus primitifs du développement, c'est-à-dire dans le monde
animal, la haine se présente sous la forme d'une douleur à réaction vio-
lente, provoquée par des sensations vécues. L'amour a de même la forme
d'une joie provoquée par des sensations, vécues et se traduisant par des
réactions. C'est par la force de la réaction que nous mesurons l'intensité
spécifique de la haine et de l'amour dans les douleurs et dans les joies
des animaux. Si la haine et V amour ne contenaient rien d^ autre au
point de vue du concept^ que la douleur ou la joie des choses senties^ je
suis persuadé que notre morale ne se fut jamais développée et que la
morale sympathique ri eut jamais dépassé les bornes des sentiments sym-
pathiques réellement vivants.
Ce qui resterait toujours décisif quant à l'appréciation des hommes et
de leurs actions, ce sont les conséquences que ces actions peuvent avoir
pour le sujet appréciant. Il faudrait qu'un sentiment intense de sympa-
thie me fît ressentir les douleurs et les joies d'autrui, pour que celles-ci
fussent à même de déterminer mon appréciation des faits, et encore ne
serait-ce qu'à un degré assez réduit. Telle action qui, commise par un
lO KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
autre, est désagréable ou même détestable, peut fort bien être agréable et
excellente, lorsque c'est moi qui la commets. Rien ne me garantit que
les actions qui, faites par moi^ me causent de Tagrément, me plairont
autant, lorsque d'autres les commettront. Mes actions et celles des autres
sont jugées par moi d'après deux principes tout-à-fait différents: les
miennes sont appréciées conformément aux intérêts de leur auteur, celles
des autres sans aucun égard à l'intérêt de qui les commet.
C'est seulement lorsqu'une sympathie intense donne aux intérêts de
l'auteur de l'action une valeur pour moi personnellement, que ces intérêts
sont décisifs au point de vue de mon appréciation. Tels sont les principes
de t utilitarisme égocentrique.
Mais il y a autre chose que de l'utilitarisme dans la haine et l'amour
des hommes.
Morale De fait, notre fantaisie transporte le jugement appréciatif des suites de
^^' l'action à l'action elle-même et à la personne qui en est l'auteur,
centrique.
Ces hypostases contiennent en germe le développement ultérieur du
jugement moral. Elles font que la personne appréciante classe les actions
et les hommes en bons et en mauvais. Provisoirement ce jugement n'est
qu'un reflet du jugement utilitaire. Mais il y a là aussi autre chose que le
jugement utilitaire. La valeur des actions et des personnes constitue chez
moi une conception nouvelle juxtaposée à l'idée d'agrément causée par
les -conséquences des actions; on peut même dire que, par suite du
libre jeu de l'imagination, ces valeurs nouvelles peuvent dépasser en inten-
sité l'idée d'agrément. La notion de la bonté dans les actions ou chez
les hommes devient donc alors une idée forte et importante.
La foi intense que nous nourrissons quant aux cauSes efficientes rend
cette évolution facile et naturelle-. Ce point, où l'amour et la haine font de
l'appréciation des personnes et des actes quelque chose de nouveau à côté
de l'appréciation des conséquences, peut être considéré comme le stade
de la morale égocenirique. Ce qui est moralement bon, c'est alors ce qui
m'est utile à moi personnellement, ou peut être à mes amis les plus chers.
Ce qui est moralement mauvais, c'est ce qui me fait du tort à moi
personnellement, ou peut-être à mes amis les plus chers.
Cette morale assez pauvre, au jugement de l'homme civilisé de notre
époque, peut certes être perfectionnée et développée, au fur et à mesure
que s'élargit le cercle des amis qui nous sont chers. Si pourtant révolu-
tion n'avait que cette voie devant elle, les conceptions morales actuelles
seraient fort différentes de ce qu'elles sont en réalité.
hétéro- ^^^ '^ ^^^^ ^^^ ^^^^ »bonne action« et »homme bon« sont des con-
centrique, ceptions d'un caractère tout-à-fait spécial et riche en conséquences. Les
1 899- No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. II
actions et les hommes sont des conceptions d'analogie, ayant leur fonde-
ment dans la vie psychique spéciale d'un chacun.
Chacun de nous ne connaît eu première instance les actions humaines
qu'à titre personnel. Il n'y a pas à se demander ici si chacun de nous
a le droit de croire que les autres hommes ressentent comme lui: de
fait, c'est ainsi que chacun de nous juge de son prochain. Il en résulte
évidemment qu'il considère les actions du prochain comme des processus
psychiques analogues à ceux qui dirigent ses propres actions.
Il se forme ainsi un jugement appréciatif se rapportant aux actions
des hommes, à côté de celui qui accompagne nécessairement les consé-
quences à moi personnelles des actions d'autrui, cela veut donc dire que
je réclame certaines qualités chez les actions considérées comme processus
psychiques.
Au point de vue de la morale égocentrique, la seule condition qui
s'impose est que toute bonne action ait égard à moi et à ma sphère d'inté-
rêts. Si un autre homme fait de ce qui m'est nuisible un des buts visés
par lui, il commet un acte directement mauvais.
Ce jugement, qui frappe l'action à titre de processus psychique, re-
pose donc sur une conclusion par analogie tirée de moi-même, et il est
donc aussi bien naturel que f applique le même mode d'appréciation à
mes propres actions.
En premier lieu, mes actions sont bonnes, quand elles sont favorables
à ma sphère d'intérêts, mauvaises lorsqu'elles y sont nuisibles. Mais si je
distingue parmi les actions prises en elles-mêmes, c. a. d. comme des
processus psychiques, des actions bonnes et mauvaises, sans égard à
l'intérêt de celui qui les commet, mais uniquement au point de vue du mien,
il est possible de me représenter que mon prochain emploie^ lui aussi j
le même critérium. De là, il n'y a pas loin, en concluant par analogie, ou
à la suite d'une contagion d'idées, à m'approprier le jugement appréciatif
de mon prochain. Telle action qui, commise par n'importe qui envers
moi, serait mauvaise, acquiert un caractère constant d'odiosité, et il n'y a
plus qu'un pas à faire pour qu'elle conserve le même caractère odieux,
alors qu'elle est exercée par moi envers d'autres. Il n'y a pas là conclu-
sion logique stringente: il y a transport d'appréciation obéissant aux lois
de l'imagination et des associations.
Je donne à ces appréciations le nom d'appréciations morales hétéro-
centriques. Les conditions de leur production résultent du mode même de
production des appréciations morales égocentriques, mais on ne peut les con-
cevoir dans le stade où l'utilitarisme égocentrique est tout-puissant, c. a. d.,
12 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
tant que la valeur de l'action elle-même n'est pas devenue une concep-
tion à part, en dehors de l'appréciation des suites de cette action.
Les appréciations hétérocentriques, en tant que dérivées et analogiques,
s'imposeront surtout lorsque les appréciations égocentriques se tairont.
Si je me trouve en tiers témoin d'un conflit entre deux amis égale-
ment chers ^ je qualifierai de mauvaise l'action qui outrage les intérêts
vitaux les plus graves, attendu que je m'approprie l'appréciation de l'ami
lésé. Et il en sera de même lorsque aucune des deux personnes en con-
flit ne sera mon ami.
Les appréciations hétérocentriques ont en outre toute leur force,
quand les appréciations égocentriques se prononcent faiblement ou peu
distinctement. Par exemple, lorsque j'ai commis un acte mauvais (une
tromperie) vis-à-vis d'un ami qui m'est cher. J'en ai tiré avantage.
Mais je sens le dommage causé à mon ami en raison de nos liens de
sympathie. Si le dommage souffert par mon ami me cause une dou-
leur plus grande que l'avantage reçu, je pourrai éprouver un »remords«
purement égocentrique, attendu que le dissatisfaction dépasse chez moi
la satisfaction. Mais si ma sympathie envers mon ami ne balance pas
ma joie égoïste en raison de l'avantage reçu, je pourrai cependant
éprouver encore du remords, mais en vertu du jugement moral hétéro-
centrique: à côté de l'image du dommage subi par mon ami se dres-
sera l'image de son indignation motivée par mon acte, et cette indigna-
tion pénètre dans mon imagination, je la trouve légitime, ou en d'autres
termes, je la ressens aussi.
Cest ainsi qu'on arrive à considérer comme un devoir de nourrir des
sentiments de sympathie plus intenses et plus extensifs que ceux qu'on éprouve
défait; cela ne veut pas dire, comme on Fa admis d'une façon qui n^a rien
de psychologique, que les valeurs résultant du devoir soient indépendantes
de la vie sentimentale, mais que le jugement sentimental se rapporte d'une
façon immédiate aux types d'actions, types d'après lesquels elles se clas-
sent en bonnes et mauvaises, nobles et ignobles, dignes et indignes.
Un observateur attentif découvrira que le processus ainsi décrit, par
lequel l'image de l'acte est comme détachée et jugée en dehors des suites
de cet acte, se retrouve partout où les sentiments sympathiques se tradui-
sent par des sentiments moraux.
Morale ^^ ztXXt dérivation est légitime, toutes les fois que la morale sympa-
dcs inté- thique exige plus que le sentiment sympathique ne peut fournir, elle est
^ doublement nécessaire et indiscutable, lorsqu'il s'agit de concepts moraux
ne se rattachant pas à des questions de sympathie. On admet le plus
souvent que même au point de vue purement égoïste, il peut aussi se
1899. No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. I3
produire des conflits moraux. Dans de pareils conflits, je considère
comme morales les actions avantageuses pour le total de mon existence,
comme mauvaises celles qui servent le présent aux dépens du total de
l'existence. L'éthique ne s'est pas suffisamment occupée de ce genre
de devoirs de Cinvidu envers lui-même. Mais ils sont évidents, et con-
sistent principalement dans les restrictions qu'on s'impose de soi-même,
en ce qui concerne le manger, le boire et la satisfaction des appétits
sexuels. Les exigences de Tauto-modération sont moins évidents, lorsqu'il
s'agit de Pempire à exercer sur soi-même vis-à-vis d'autres impulsions.
Il est bien certain que les notions morales dont il s'agit reçoivent
leur contenu d'un conflit entre des valeurs momentanées et des valeurs
permanentes.
On aurait tort cependant de caractériser notre sens moral comme une
espèce de sens mathématique et technique de la somme totale de toutes
nos valeurs. Il constituerait alors comme une sorte de commun dénomina-
teur de la satisfaction et de la dissatisfaction, et ce ne serait pas un sens
spécialisé. En réalité, les valeurs morales sont des valeurs fortement
spécialisées: cela tient à ce qu'elles ont pour objet les types d'actions et
rien au-delà.
Admettons que j'aie commis une action entrainant une satisfaction
momentanée, et une perte ultérieure de valeur pour moi personnellement
et non pour d'autres (que p. ex. je me sois enivré). Tant que je n'éprou-
verai que de l'ennui, il n'y aura pas encore remords. En d'autres termes,
aussi longtemps que je me contenterai de sentir la disproportion entre la
satisfaction et la douleur résultantes, mon jugement sentimental sera un
jugement total technique et mathématique, mais ce ne sera pas encore
un jugement moral.
Plus tard seulement, quand mon sentiment s'applique à des types
d'actions, quand de la notion utilitaire je tirerai un jugement sur mon
action et que je dirai: un pareil type d'action, un pareil type d'élection
exercent une répulsion sur moi, alors seulement la " dissatisfaction devient
du remords, et le jugement utilitaire un jugement moral.
// est clair que c^est cet objectif constant du jugement moral qui
constitue Vunité existant entre toute éthique individualiste et toute éthique
sympathique.
Ce que j'ai dit de la morale sympathique et de la morale individua- Morale
liste s'applique également à la morale religieuse. Si l'on n'est pas fixé religieuse,
sur l'essence du jugement moral, qui est d'être un jugement porté sur
des types d'actions, il est difficile de trouver un point de connexion entre
la morale issue de la sympathie et la morale religieuse.
14 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
Et cependant, les- conceptions religieuses ont sans nul doute eu une
plus grande part dans l'évolution de la morale en tout temps et en tous
pays, que le développement direct des sentiments de sympathie. On est
souvent forcé de concevoir la morale religieuse comme une pseudo-morale
fondée sur la crainte^ et qui n'a d'autre rapport qu'un rapport extérieur
de succession avec la véritable morale sympathique. Les commandements
de la religion revêtent tous, à n'en pas douter, la forme de devoirs.
Mais le mot devoir a deux significations tout-à-fait distinctes. On entend
par là un ideal moral, mais on entend aussi une action qu'on est tenu de
commettre par crainte d'une vengeance, sans avoir égard aux sentiments
agréables. Pris dans cette acception, tout devoir ne se trouve que dans
un rapport de succession avec toutes les valeurs morales positives. Vus
sous cette face, les commandements religieux en général sont aptes à pré-
parer et à provoquer des conceptions morales, ils n'en sont jamais eux-
mêmes. Mais à un autre égard, ils touchent de bien plus près à la
morale. Un acte, lorsqu'il est défendu par Dieu ou un être divin, est
supposé réprouvé par cet être. En vertu de la grande autorité immé-
diate possédée par les êtres divins, ce sentiment de déplaisir vis-à-vis de
l'action considérée, revêt dans ma vie psychique la forme d'un sentiment
de déplaisir chez moi. Toute action déplaisante pour mon Dieu ou mes
dieux les plus familiers, est par suite mauvais aussi à mes yeux.
C'est ainsi que, pour tous les vrais croyants, les commandements de
la religion ont de tout temps constitué des ideals moraux.
Les commandements religieux et la morale religieuse sont des exem-
ples typiques d'appréciation hétérocentrique des actions. Nous pouvons
leur attribuer la qualification d'appréciations théocentriques. Celles-ci ont
certainement contribué au développement de la morale de tribu et de la
morale sympathique, attendu qu'un individu pensant logiquement doit
avoir peine à croire que les intérêts de la divinité coincident précisément
avec les siens à l'exclusion de tous autres. Pour Dieu, il n'existe pas de
difiérence, pour Dieu tous les hommes sont égaux, c'est là le mot d'ordre
qui nous révèle la liaison existant entre la morale théocentrique et la
»morale sympathique«.
Un défaut de la morale »utilitaire«, c'est qu'elle ne peut nullement
expliquer comment les commandements religieux et rituels deviennent
des ideals moraux et imprègnent de part en part le sentiment de l'idéalité
morale. Un autre défaut, c'est que pour chaque nouvelle morale positive
ayant un contenu moral nouveau, elle est obligée de dresser une nouvelle
idée morale. En somme, son principal défaut, c'est qu'elle n'a pas dénoncé
la nature du processus fondamental créateur de toute morale^ c. a. d.
1 899- No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. T$
du processus psychique qui, du type d^ action et des suites de Paction, a
formé deux jugements appréciatifs au lieu d'un.
On n'aime pas de nos jours à voir insister sur ce processus fonda-
mental, créateur de morale. On redoute que la valeur typique spéciale
attribuée aux actions ne soit une espèce de processus mystique ou au
moins un processus sentimental inné. Toutes les lois d'association sem-
blent indiquer que les types d'actions empruntent leur valeur aux suites
de ces actions. Cela est vrai, mais alors, on ferme. leä yeux et on cesse
de voir dans le type d'action une image psychique, et on cherché dans
les suites des actions la racine de l'idée morale. Ce n'en est pas moins
un fait, qu'il faut tenir compte du type comme constituant une valeur
spéciale à côté de la valeur des suites, et les observateurs les plus per-
spicaces et les plus indépendants ne tarderont certainement guère à en
faire l'aveu unanime.
Cela fait, on reconnaîtra bien vite que l'image même de l'action
apporte sa part contributive à la combinaison des valeurs, ainsi que je l'ai
décrit plus haut.
La conséquence la plus importante de cette émancipation de l'image
de l'action, est celle signalée plus haut, qui fait que les rapports de l'action
avec son sujet comme avec ses objets deviennent le fondement de l'ap-
préciation aux lieu et place de ses rapports avec la personne appréciante.
J'arrive ainsi à classer les actions en divers groupes plus ou moins
homogènes, vols, escroqueries, viols, sauvetages, dévouements etc. A cha-
cun de ces groupes correspond une note spéciale au point de vue dû
sentiment, le classement ne s'inquiétant d'ailleurs pas de savoir si l'action
est agréable* ou non pour ma sphère d'intérêts: les actions sont au con-
traire classées suivant les rapports existant entre le sujet et T objet de
Faction.
On aura déjà fait l'observation que nous ne soumettons à l'appréciation Morale
morale que les actions humaines, et non pas, p. ex., la conduite des comè-
tes et des météores. On a cherché à l'expliquer en disant que les mété-
ores et autres objets inanimés ne sont pas influencés par nos jugements.
S'il en était ainsi, nous ne ferions la dépense d'un jugement sur d'autres
hommes, qu'en raison dé l'influence que ce jugement serait à même
d'exercer sur eux. La justesse de cette déduction n'est cependant pas
prouvée, il s'en faut de beaucoup. L'indignation morale s'exerce aussi
sur les dieux et les diables, sur lesquels on n'a jamais cru pouvoir influer
par une semblable indignation. Une raison bien plus plausible, c'est qu'on
ne se représente pas les pierres et les météores comme ayant une exis-
tence active pareille à la nôtre. Par suite, nous manquons là d'objet
des
pierres.
des
animaux.
l6 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
pour l'apprédation morale, et devons nous en tenir tont juste au jugement
utilitaire.
Morale Les actions des animaux ne sont généralement pas appréciées morale-
ment, attendu qu'on ne considère pas l'animal comme possédant »un libre
vouloir«. C'est-à-dire qu'on ne se représente pas l'animal comme ayant de
ses actions une conscience analogue à la nôtre. Ce qu'on apprécie uniquement,
ce sont les suites des actes d'un animal de proie, mais non pas ces
actions en elles-mêmes. A la vérité, on retrouve ici tous les matériaux,
moralement indifférents, sur lesquels on base d'ailleurs le jugement moral;
si en réalité, on ne prononce pas de pareil jugement, c'est évidemment
parceque l'idée de Paction n'est pas émancipée de l'image des suites
de cette action. Mais d'autre part, il peut arriver aussi que cette émanci-
pation ait lieu en ce qui concerne l'animal, on le hait; au moment même
oil ces sentiments se manifestent vis-à-vis de Tacte commis, on prononce
sur l'animal un jugement le déclarant mauvais.
Cela arrive souvent, alors même qu'on ne pense nullement qu'un
jugement moral soit à même de réagir sur la conduite de l'animal.
Objets Ce que Ton exige en général des actions humaines ordinaires est
qu'elles aient l'égard nécessaire à la valeur perdue ou gagnée par ses
objets. Notre manière d'agir vis-à-vis de pierres et d'objets inanimés ne
donne lieu à aucune critique morale, attendu que nous ne nous représen-
tons pas les objets inanimés comme ressentant des joies ou des douleurs.
Chez eux, il n'y a donc ni perte ni gain de valeur dont les actions aient
à se préoccuper en aucune façon.
Il en est autrement des actes qui, outre la valeur qu'ils peuvent avoir
pour leur auteur, peuvent aussi entraîner des valeurs appréciables pour
d'autres êtres vivants. Cependant on n'a pas toujours appliqué un crité-
rium moral à ce genre d'actions. L'hypothèse admise est en effet toujours
que l'objet lésé se livre à une pareille appréciation, et que je me trouve
moi-même vis-à-vis de cette partie lésée et appréciante dans un rapport
tel que je puisse facilement me substituer à lui dans son appréciation.
Il résulte de là, que les actions que j'apprécie moralement en tout pre-
mier lieu et avec le plus de facilité, sont celles ayant pour objet mes
amis; puis en second lieu, celles qui touchent à mon »clan«, attendu que
le clan et l'Etat forment des sociétés de suggestion mutuelle (»rings«)
dans lesquelles l'admiration ou l'indignation d'un des membres se commu-
nique aisément aux autres. La frontière de l'état forme souvent une
frontière suggestive, de telle sorte que les appréciations morales formées
en-dehors de cette frontière demeurent sans effet au point de vue des
appréciations formulées en deçà de la même frontière.
des
actions.
1899. No. 5. ANALYSE DE L*IDÉE DE LA MORALE. 17
Cette frontière idéale est d'ailleurs facilement renversée par l'imagi-
nation. On se représente tous les hommes comme appréciant les actes
dont ils sont l'objet; ainsi un acte intéressant n'importe quel autre humain
est l'objet d'un jugement moral, et mon imagination possède les conditions
requises pour s'approprier un pareil jugement et le faire sien. Par suite,
et d'assez bonne heure, on est arrivé à l'idée que tous les hommes ont
certains devoirs dans leur conduite réciproque; en d'autres termes qu'il y
a, quoique en très-petit nombre, des types d'actions qui sont bons ou
mauvais, sans acception de personne.
Il a été plus difficile d'appliquer le jugement moral à des actions
ayant des bêtes pour objet. La raison en est que les hommes ont quelque
peine à se substituer à elles dans leur vie psychique; ils ressentent à peine
une faible douleur en raison de leur compassion envers l'animal et, à plus
forte raison, ils ne se prennent pas d'indignation en se mettant à la place de
l'animal et ressentant ce qu'il ressent. La chose peut cependant arriver.
On se représente l'animal comme ayant aussi des droits inviolables, c'est-
à-dire que l'on s'approprie son indignation hypothétique. Néanmoins, la
morale qui impose des obligations envers les animaux a le plus souvent
un fondement théocentrique. On se représente un jugement moral, une
indignation morale, chez un être divin, placé au-dessus des hommes et des
bêtes, et jugeant de façon déshitéressée. Lorsque l'homme est bien con-
vaincu qu'il y a une pareille appréciation d^actions, il en résulte pour lui,
envers les animaux, les obligations les plus étendues.
Si parfois j'ai des exigences morales définies en ce qui concerne la con-
duite d'autrui envers moi, sans être aussi exigeant dans ma conduite vis-à-vis
d'autrui, cela est souvent affaire de légèreté morale, le jugement formé
sur les actions étant alors basé immédiatement sur l'appréciation utilitaire
et négligeant d'avoir égard à l'identité du type d'action dans les deux cas.
Mais plus souvent encore, cette inégalité résulte d'une répartition des
hommes en classes. C'est ce qui a lieu, p. ex , lorsque j'attribue à la
classe inférieure des devoirs qui, suivant moi, n'incombent pas aux classes
plus élevées.
C'est alors la différence de classe qui fait que les actions sont jugées
différemment, suivant que sujet ou objet appartiennent eux-mêmes à des
classes différentes.
Cette division en classes revient au fond à fixer des frontières per-
manentes à la communication des appréciations morales, alors que »l'éthique
humaine« est à proprement parler l'abolition de toute division en classes.
Je me suis restreint au cas dans lequel les objets de l'action sont
entièrement différents du sujet appréciant. J'ai montré comment celui-ci
Vid.-Selak. Skrifter. Hiat.-filos. Kl. 1889. No. ô. 2
1 8 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
peut néanmoins s'approprier l'indignation ou l'admiration des objets. Le
problème moral est bien plus simple chaque fois que l'objet de Paction
est identique avec le sujet formant l'appréciation. Je considère comme
des formes particulières de ce cas simple, les jugements portés lorsque
la partie appréciante est liée par une sympathie intense aux objets de
l'action. L'action est alors ressentie, grâce aux »circuits sympathiques«,
par le sujet appréciant lui-même, ce qui provoquera aisément chez lui
un jugement moral intense. Si jusqu'ici nous avons laissé en dehors
de nos raisonnements ce cas de jugement moral simpliste et intense,
c'est parcequ'il n'est pas caractéristique pour l'appréciation hétérocen-
trique, mais uniquement pour l'égocentrique, dont l'existence est reconnue
de tous.
Sujets des II est de première importance de savoir distinguer entre la compas-
actions. gjQjj envers le prochain, qui ne crée encore qu'une critique élémentaire et
égocentrique, et l'indignation communiquée, qui de sa nature est uniquement
une manifestation de morale hétérocentrique. Il y a transition facile de
l'une à l'autre. Mais, comme je viens de le faire voir, leur caractère psy-
chologique est bien différent.
Il est un fait bien reconnu, c'est que l'on ne juge au point de vue
moral que les actions qui supposent un conflit de mobiles, ou au moins
la possibilité d'un pareil conflit. Il importe d'ailleurs assez peu que ces
mobiles soient l'intérêt de l'individu ou celui du corps social.
Dans de nombreux systèmes, la morale est individualiste. Mais si
l'idée de conflit est absente, il ne peut plus être question d'appréciation
morale. Ainsi, faire un beau dessin peut être une action agréable pour
un grand nombre, mais jamais personne n'a fait au dessinateur un mérite
moral de ce qu'il sait dessiner. Si je l'admire moralement, c'est par
exemple, parcequ'il dessine alors qu'il eût pu préférer ne rien faire, —
ou parce qu'il dessine avec une application soutenue, alors qu'il eût pré-
féré en prendre à son aise, mais non parce qu'il sait bien dessiner.
Un autre qui dessine mal pourra, si je crois que son désir de bien des-
siner a été tout aussi intense, être moralement tout aussi remarquable
que l'artiste dessinant dans la perfection, avec ou sans effort. De fait au-
cun d'eux ne se pose la question suivante: Vais-je dessiner avec peu
de talent, vais-je dessiner avec grand talent? Il en est de même d'une
action stupide: elle n'est pas immorale, comparée à une action intelligente.
Au début de l'action, je puis moi-même l'apprécier en raison de son but
et même la blâmer, et néanmoins la commettre. Il en est autrement de
la stupidité. Lorsqu'une action est considérée dans sa valeur intellectuelle,
1899 N"©- 5- ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. I9
dans le rapport des moyens avec le but poursuivi, je ne puis que l'ap-
prouver. Si le bon sens me manque pour agir raisonnablement, cette
circonstance reste cachée pour moi au moment même de l'action. Le
conflit ne porte jamais sur le plus ou moins de bêtise, sur le plus au
moins d'intelligence des moyens mis en oeuvre. L'essence de la morale
consiste justement dans l'appréciation de l'action en elle-même. Elle a donc
pour base les fonctions psychiques accompagnant Paction du sujet appré-
ciant. Elles impliquent toujours de ma part une option. Comment une
action volontaire a-t-elle lieu? à la suite d'une comparaison entre plusieurs
plans et plusieurs motifs, simultanés et antagonistes. En ce qui est de
cette comparaison, inséparable de toute vie intellectuelle, nous nous la
représentons sous la forme d'une critique faite par un centre commun;
chacun de nous sent, que ce centre sait choisir entre les différents mobiles
après les avoir pesés.
Si je juge bonne une action de Mr. X., c'est que je tiens le mobile
qui l'a emporté chez lui pour plus louable que ceux dont il a fait le
rejet. Mon appréciation du motif dépend donc absolument, ainsi que les
éthiciens sociaux le font souvent observer à bon droit, de la façon dont
j'apprécie les conséquences prévues par les motifs de l'action.
Mais dans l'appréciation morale, je ne juge pas uniquement le motif,
mais aussi l'acte de comparaison et d'option qui a assuré le triomphe du
bon motif.
Et c'est bien pour cela que je ne puis pas toujours porter de juge-
ment moral sur une action, alors même qu'elle m'est agréable (un dessin
p. ex.); je le puis uniquement lorsque les motifs de l'action, telle qu'elle
a eu lieu, impliquent des idées ayant le don de me plaire ou de me dé-
plaire. Si donc je ne puis me représenter qu'une seule action comme
possible, et que par conséquent il ne puisse être question d'une compa-
raison entre différents mobiles, je ne retrouve plus alors dans l'action
l'image typique à laquelle je suis habitué, l'objet d'appréciation morale
me manque. En effet, les réactions qui peuvent avoir lieu lorsque le
sujet n'a pas l'idée des suites de son action, lorsqu'il manque de motifs
clairs, et qu'il ne fait ni comparaison ni option, ces réactions ne forment
pas image dans la conscience, et ne peuvent donc pas participer à l'édi-
fication de notre jugement sur l'action elle-même.
Nous ne pouvons donc pas soumettre à F appréciation morale les
T»qualités^ constantes et hypothétiques qui exercent une action non-équi-
voque sur la forme des réactions sans influer sur la position du sujet
vis-à-vis des mobiles contradictoires qui peuvent se trouver en jeu.
20 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
De Tirres- De cette façon fondamentale d'envisager les actions résultent aussi
ponsa- jçg exceptions admises par le jugement moral vis-à-vis d'individus irrespon-
sables. L'irresponsabitité, telle qu'elle se définit actuellement au point de
vue juridique, n'est pas la même chose, tant s'en faut, que l'irresponsa-
bilité morale. L'irresponsabilité juridique est fondée sur la doctrine de la
protection efficace du corps social. L'irresponsabilité morale apparait dans
les mêmes cas que l'irresponsabilité juridique, mais dans un ordre d'idées
différent. Je tiens un homme pour irresponsable, lorsque je crois que
sa vie psychique n'est pas soumise aux conditions normales de F humanité,
et lorsque par suite je ne le classe pas parmi ceux dont les actes sont
r objet d'une appréciation séparée, à côté de celle des conséquences de
ces actes.
Si nous avons lieu de croire que par suite de maladie ou d'autres
circonstances anormales, la vie d'un homme, au point de vue de sa con-
science et de ses actes, échappe aux conditions ordinaires de l'humanité,
le jugement moral perd de sa sévérité ou est même entièrement abrogé,
pour faire place à une espèce de compassion.
Il y a d'ailleurs trois degrés distincts d'irresponsabilité morale. Dans
le premier, le sujet est hors d'état d'être mu par des intérêts permanents
ou d'avenir, et comme l'animal, ou pis encore, il est sous le coup des
impulsions du moment. Un être pareil est un idiot, chez qui il ne peut
guère être question d'option, et par suite, on ne peut jamais dire en vérité
qu'il commette d'actions. Il s'ensuit que le jugement moral se tait sur
son compte.
Une forme plus adoucie de l'insanité morale est celle qui se carac-
térise par l'absence de sentiments sympathiques. Ici il ne peut jamais
y avoir option entre des actes égoïstes ou altruistes, mais uniquement
entre des formes plus ou moins grossières d'actions purement égoïstes.
Ainsi manque, dans un vaste domaine de la morale, l'objet essentiel de
tout jugement moral, c'est-à-dire l'option.
La forme la moins prononcée d'irresponsabilité morale est celle où
rien ne manque que le sens moral même. Le sujet est dans ce cas privé
de la faculté d'ériger des valeurs indépendantes pour les différents types
d'actions. Il lui est absolument impossible psychologiquement parlant, de
renoncer à telle ou telle action, parcequ'une telle action commise envers
lui par un tiers, ou par des tiers entre eux, aurait le caractère d'une action
reprehensible.
Cette forme d'irresponsabilité, consistant dans l'absence de motifs
moraux, est peut-être assez commune, mais elle n'a pas grande impor-
1 899- No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. 21
tance pratique, attendu qu'elle est recouverte par une masse de motifs
pseudo-moraux (crainte d'une perte d'influence par suite d'une perte de
considération, etc ). Le manque de types moraux pour les actions n'en est
pas moins une grave défectuosité, et le sens moral, lorsqu'il est finement
développé, est tenté d'y voir un motif d'irresponsabilité (»Mon père,
pardonne-leur; car ils ne savent ce qu'ils font«).
Le pôle opposé à cette défectuosité morale est l'idéal moral absolu:
celui où un sujet ne performe jamais un acte sans être convaincu qu'il
répond à son idéal d'action, c'est-à-dire que la même action commise par
d'autres dans les mêmes circonstances aurait sa pleine approbation comme
la meilleure de toutes. On dit alors qu'une pareille action est conforme
à la conscience, étant donné que par conscience nous entendons la partie
de nos fonctions psychiques qui a pour ressort les appréciations morales
— et dans ce cas, toute action d'accord avec la conscience, est aux yeux
du critique moralement développé, absolument morale, c. a. d. qu'elle
répond à l'idéal d'action. Et au contraire, toute action qui fait fi d'un
idéal d'action bien clair pour la satisfaction d'une impulsion momentanée
est moralement mauvaise. Les ideals d'action étant eux-mêmes les fruits
de l'appréciation morale, il va sans dire que le fait de sacrifier un idéal
d'action nettement caractérisé au profit d'une »envie« momentanée, doit
toujours être déclaré moralement mauvais.
Lorsque les ideals d'action d'une personne ont atteint leur maximum
de clarté, nous la considérons comme ayant le maximum de responsa-
bilité, c. a. d. que toutes choses égales d'ailleurs, les jugements dictés sur
elle par le sens moral atteignent leur maximum d'intensité.
Dès les temps les plus reculés, les jugements moraux se sont traduits Libre
par les conceptions de libre-arbitre et de responsabilité. Tout homme est ar^»tre et
responsable de tous les actes commis par lui dans l'exercice de son
libre-arbitre. Ces conceptions sont si fondamentales dans la morale con-
sciente de tous les temps, qu'elles devraient suffire à prouver que l'appré-
ciation morale crée un nouvel ordre d'arguments et distingue entre l'appré-
ciation des actes pris en eux-mêmes et celle de leurs suites.
C'est la considération de la responsabilité inséparable des actions volon-
taires qui est à la base de tous les débats philosophiques sur l'idée de
libre-arbitre.
De nos jours, on simplifie souvent le problème de la morale en affir-
mant à titre de consolation que le libre-arbitre n'existe pas. A supposer
même qu'il en soit ainsi, Vidée de libre-arbitre n'en est pas moins fonda-
mentale pour l'analyse de la morale.
responsa-
bilité.
22 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
Et cette idée a pour elle l'autorité des siècles et le bon sens du
temps présent. La liberté philosophique, liberum arbitrium indifferentiœ^
n'existe certainement pas, l'idée de liberté ne se laisse pas pousser jusqu'à
ses dernières conséquences au point de vue logique et mécanique, En la
poussant à l'extrême, nous ne conservons plus qu'un rudiment: l'idée
que Pénergie et la direction de l'énergie dans la mentalité peuvent parfois
changer sans aucune espèce de raison ni extérieure ni intérieure. Toute
probabilité, toute méthode scientifique se prononce contre l'idée de liberté.
Ce qui est probable, c'est que tout au monde est lié par une nécessité
extérieure ou intérieure. Cependant, depuis des siècles, nous allons disant
que nos actions sont libres, et pendant des milliers d'années encore, nous
dirons qu'elles sont libres; ce ne sera qu'une façon de donner un nom au
sentiment actif au cours de nos comparaisons appréciatives. Mais que si
l'on veut à tout prix être mis en face du libre-arbitre, lui être présenté;
si l'on demande: Ou est-il .'' quel est-il? la seule réponse possible en cette
analyse sera: Le libre-arbitre est le noeud même des comparaisons appré-
ciatives, c'est le symbole indicible de ce genre de comparaisons, celui que
nous cherchons à exprimer en disant que les motifs comparés sont soumis
au verdict d'un centre commun. Dire que notre volonté est libre est un
symbole de ce que nous éprouvons souvent: que même s'il y a des
changements subits de valeur, ils ne viennent pas des objets comparés,
mais plutôt du centre comparateur. Dire que ce libre-arbitre est respon-
sable, c'est symboliser la récognition du fait que Faction et F option ont
des valeurs propres à côté de celle de leurs conséquences.
Nous avons jusqu'ici insisté sur l'appréciation morale, en la considérant
comme s'appliquant à l'action même; non-pas en ayant égard à des mouve-
ments corporels, mais au point de vue du processus psychique, qui sert de
directeur aux mouvements corporels. Il a été assez général dans les appré-
ciations morales formées à bien des époques, qu'on les a senties dirigées non
pas contre les procédés d'action, mais contre la disposition mentale on contre
la volonté elle-même, Cest la volonté qui est mauvaise ou bonne.
Toutefois, ce que le jugement moral apprécie plutôt, c'est certaine-
ment non-pas des qualités immuables, mais des phénomènes transitoires ou
des images d'incidents psychiques. Ceci est bien mis en lumière, lorsqu'on
songe que le jugement moral ne se prononce pas sur la volonté liée et
déterminée, comme sur une hypothèse de contenu constant, mais qu'il se
prononce sur la volonté libre optante, c, a, d, sur le processus même
de Poption. Si Ton a égard à cela, on trouvera que la conception popu-
laire, suivant laquelle le jugement moral juge uniquement la volonté (et
non pas les résultats) est parfaitement correcte, et nous amène à reconnaître
1899- No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. 23
une fois de plus qu'une analyse morale, pour être juste, doit distinguer
entre l'appréciation des actes et celle de leurs suites.
On peut en dire autant d'une autre idée populaire, qui veut que le
jugement moral s'attaque aux âmes mêmes. Il est un fait bien caractéris-
tique, c'est que tout les adjectifs chargés d'exprimer l'appréciation morale
des actions se rapportent directement à Tâme. On dit que Pâme est
bonne, mauvaise, dévouée, noble, indigne, vile, noire, basse etc. Ceci est
d'autant plus intéressant que l'esprit populaire est à coup sûr complète-
ment fermé à l'analyse développée plus haut et en vertu de laquelle les
mobiles psychiques des actions sont appréciés pour eux-mêmes et en
dehors des conséquences physiques qu'elles peuvent entraîner.
La preuve que c'est bien là ce que l'esprit populaire a entendu dire
de tout temps, c'est qu'elle a toujours mis le jugement moral en relation
directe avec le centre de comparaison et d'option, c. a. d. avec l'âme.
Dites que les mauvaises actions sont celles qui ne peuvent être commises
que par des âmes mauvaises et noires, que des bonnes actions sont les
seules qui puissent être commises par des âmes nobles et bonnes, le sens
populaire ne vous en demandera pas davantage, et prouvera ainsi que ses
appréciations morales ont pour objet l'action en elle-même, c. a. d. l'option
psychique qui a servi de directrice aux actes dans leur réalisation maté-
rielle.
Si nous désignons sous le nom (Teffet utile d'une action l'ensemble
des myriades de sentiments qu'un acte peut entraîner par ses conséquen-
ces directes, et sous le nom (Tefiet utile total de l'âme la somme des
valeurs qu'un homme a mises en mouvement par la somme de ces actions,
le bon sens populaire ne doutera pas un seul instant que la noblesse, la
beauté de l'âme, sa valeur en un mot, ne constituent une valeur indépen-
dante, à côté de son effet utile total. Ceci résulte évidemment de l'éman-
cipation réciproque des appréciations à porter sur l'image de l'action et
sur son effet utile.
Nous venons de voir que le sens moral ne se manifeste pas sous la caractère
forme d'un sens totalisé technique et mathématique, qu'il ne constitue pas des valeurs
un commun dénominateur incolore, mais qu'il a un objet des plus définis,
l'option consciente entre les actions. à leurs
C'est ce qui fait que les valeurs morales, comme tous les autres q^^htés.
sentiments spéciaux, ont leurs types nettement marqués quant à la qualité.
Ce type qualitatif rattache les unes aux autres des conceptions morales
comme le libre-arbitre, la responsabilité, les devoirs, les obligations, l'indigna-
tion, le remords, la conscience, l'équité, l'empire sur soi-même, l'esprit
de sacrifice, etc., et les distinguent de toutes les conceptions utilitaires
24 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
simples comme intérêts permanents, sociaux, économiques, esthétiques etc.
Ce qui fait souvent le caractère de l'analyse morale, lorsqu'elle néglige le
processus fondamental que je viens d'exposer, et qui est créateur de toute
morale, c'est qu'elle s'attache avec insistance à de vaines distinctions entre
intérêts »supérieurs et inférieurs«. Les intérêts supérieurs sont une caté-
gorie qui peut embrasser l'appréciation des actes, mais qui peut aussi ser-
vir à désigner les intérêts esthétiques ou toute espèce d'autres intérêts.
Cette notion peut par suite avoir l'empreinte qualitative du sentiment
moral, ainsi que les termes voisins — idéal et idéalisme — , mais elle se
laisse aussi penser sans cette empreinte.
Et il en résulte qu'on ferme les yeux sur le fait qu'à un certain sens
ces notions sont purement et simplement àts problèmes d'analyse morale, et
qu'elles ne constituent à aucun degré, prises dans leur seconde acception,
des principes pouvant servir à éclairer l'analyse morale.
Les idées pour lesquelles ce caractère typique est surtout nettement
marqué sont celles de responsabitité, de culpabilité, de mérite. On peut
sans peine distinguer les diverses idées affectant un type moral de celles
moralement indifférentes, à la condition de se servir comme pierre de
touche des trois mots responsabilité, culpabilité et mérite. De même qu'en
pratique nous reconnaissons les diverses impressions de rouge à leur plus
ou moins grande ressemblance avec l'impression produite par le rouge
vif, de même nous reconnaissons pratiquement toutes les idées morales à
leur plus oil moins grande apparentation aux notions de responsabilité, de
culpabilité et de mérite.
Il s'ensuit que le lien mutuel entre les appréciations morales si chan-
geantes de tous les temps et de tous les individus consiste en ce que tout
acte pris en lui-même et les suites de cet acte donnent lieu à deux appré-
ciations tout-à-fait distinctes. Cette façon d'entendre le processus fonda-
mental se laisse mettre en œuvre, quel que soit le système moral con-
sidéré.
Avenir ^"^ ^^ ^^^^ fournit donc pas de point de repère pouvant servir à fixer
de la Tidéal des appréciations morales.
J'ai montré plus haut que les appréciations morales peuvent revêtir deux
formes éminemment distinctes, la forme égocentrique et la forme hétéro-
centrique. Sous ces deux formes, leur caractère sera différent, suivant
qu'il s'agira d'actes commis par l'appréciant ou d'actes commis par d'au-
tres. On pourra donc avoir selon les cas, les appréciations morales sui-
vantes :
morale.
1899. No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. 25
Fierté égocentrique Fierté hétérocentrique
(p. ex. pour empire sur soi-même). (p. ex. pour service amical rendu à autrui).
Admiration égocentrique Admiration hétérocentrique
(p. ex. pour ser^'ice amical rendu par autrui). (p. ex. pour dévouement d*un tiers)^
Remords égocentrique Remords hétérocentrique
(p. ex. pour ébriété). (p. ex. pour escroquerie commise par moi).
Indignation égocentrique Indignation hétérocentrique
(p. ex. pour escroquerie commise (p. ex. pour vol commis par un tiers),
envers moi)
J'ai montré plus haut comment les appréciations hétérocentriques sont
spécialement propres à élargir le cercle des égards moraux. Si l'on s'en
tient à Tapprédation égocentrique, qui est certainement la plus intense,
il y a conflit évident entre ces deux sentences: Tégoïsme est préférable,
l'altruisme est préférable.
L'appréciation conformément à laquelle les actions égoïstes l'emportent
ont leur critérium le plus certain dans l'appréciation égocentrique de nos
propres actions. L'appréciation suivant laquelle il est donné gain de cause
aux actions altruistes est surtout basée sur l'appréciation égocentrique
des actes des autres envers moi. Au fur et à mesure que l'idée morale
se développe, on voit prédominer de plus en plus l'idée qu'une même
action doit toujours avoir la même valeur, et par suite, on sera porté à
croire que les actions conservent une même valeur, qu'elles soient égoïstes
ou altruistes.
Ce mode d'appréciation morale n'est réellement pas si rare qu'on se
l'imagine. C'est lui qui est la source du principe moral d'équité.
Au point de vue de l'équité, on peut déclarer également bons tous
les actes qui ne lèsent aucune considération vivace, soit égoïste, soit altrui-
ste. Et à y regarder de près, une action mauvaise est, en somme, celle
qui donne gain de cause à l'intérêt personnel, alors que celui de la partie
adverse est plus essentiel et plus permanent. Ce système d'équité sup-
pose l'équilibre des valeurs des mobiles égoïstes et altruistes.
Il convient de dire cependant que c'est rarement cette manière de
voir qui l'emporte dans les jugements portés par les hommes.
Ici va s'appliquer, entre autres, le principe de rareté, érigé par les
économistes et judicieusement appliqué par Chr. Ehrenfels: les types
optionnels égoïstes sont à la portée de tout le monde, et il en résulte qu'ils
se trouvent bientôt en baisse, du moment que toutes les actions humaines
passent également en jugement; les actions altruistes sont au contraire
plus rares, et sont par suite d'une plus grande valeur morale: surtout
26 KRISTIAN B.-R. AARS. H.-F. Kl.
celles qui supposent le sacrifice de puissants intérêts égoïstes; elles ont
par suite le maximum de valeur morale.
Mais alors même que les actions altruistes deviendraient aussi fréquentes
que les actes égoïstes, elles ne perdraient pourtant pas leur supériorité
au point de vue de la morale: au point de vue égocentrique, Tégoïsme
n'a de valeur que dans mes propres actions. Chez toutes les personnes
du monde, en dehors de moi, j'exige une certaine somme d'altruisme ; j'exige
dans une certaine mesure qu'elles aient des égards pour moi. Il en résulte
une prépondérance considérable de ce mode d'appréciation, lorsqu'il s'agit
d'actions prises d'une façon générale, indépendamment de leur sujet spé-
cial. On peut en dire autant de toute appréciation hétérocentrique spé-
ciale, attendu qu'elle a toujours pour essence le transport à moi-même de
l'appréciation égocentrique portée par autrui. De plus l'appréciation égo-
centrique de ses propres actes par autrui (ce sont peut-être les seuls actes
dont il puisse approuver l'égoïsme sans réserves) sera celle que j'aurai
toujours le plus de peine à m'approprier, tandis qu'il me sera bien plus
facile de m'approprier son mode d'appréciation, lorsqu'il s'applique à
des tiers.
Enfin, il faut se rappeler que la question de savoir si l'égoïsme géné-
ral est aussi avantageux au bien-être total du corps social que l'altruisme
général, est une question exigeant des réflexions à haute tension et les
abstractions les plus subtiles.
Mais cette question n'est pas en jeu, lorsqu'il s'agit d'un acte donné.
Au point de vue de la conscience morale, il n'y a que des questions
spéciales.
Quelle est la valeur de chaque option égoïste ou altruiste?
Pour combien de personnes cette valeur existe-t-elle?
D'après ce que nous développions tout-à-l'heure, il y aura fréquemment
un excédant en faveur des actes altruistes.
Si même les sentiments sympathiques n'acquéraient pas un plus
grand degré d'intensité et de capacité, il n'y a pas grande raison pour
croire que nos ideals moraux soient exposés à dévier, ainsi qu'on en fait
de nos jours constamment la prophétie, et à laisser le haut du pavé aux
actes optionnels ayant l'égoïsme pour base.
Bien au contraire, je suis persuadé que nos ideals d^ action continueront
à réclamer chez les actes sympathiques une intensité supérieure à celle
atteinte par les sentiments sympathiques.
Et du moment où Pacte optionnel altruiste conservera de la sorte une
valeur supérieure comparée à celle de Pacte égoïste, il conviendra toujours
à l'avenir de faire entrer cette valeur dans tous les calculs relatifs à la
1899- No. 5. ANALYSE DE L'IDÉE DE LA MORALE. 2^
»somme totale de bien-être«. H se peut que les valeurs morales en vien-
nent à constituer un des facteurs décidant du »bien-être total« futur de
l'espèce humaine.
Mais quelle que puisse être la morale qui l'emportera dans l'évolu-
tion future, celle des intérêts égoïstes permanents, ou la morale altruiste,
ou celle des commandements de la religion, une chose est certaine: plus
l'appréciation morale se développera, plus on verra les mêmes exigences
fixes s'appliquer à toutes les actions. Nous ne voulons pas dire que l'on
empiétera ainsi sur les droits résultant des différences énormes existant
d'une personne à l'autre : loin de là, toute différence dans l'appréciation de
chaque acte devra être basée sur les conditions spéciales dans lesquelles
cet acte a lieu, ceci étant pris dans le sens le plus général possible, étant
donné toutefois que je ne m'inquiéterai pas de savoir si la personne, sujet
de l'acte, rentre de plus ou de moins près dans ma sphère d'intérêts.
En effet, le sentiment moral est celui qui apprécie les actions des
hommes prises en elles-mêmes et sans examiner leurs conséquences pour
le sujet appréciant.
Ceci s'applique à la morale égocentrique, lorsqu'elle entreprend de
juger une action en même temps que ses conséquences; il en est de même
à fortiori, pour la morale hétérocentrique. A ce point de vue, Kant est
donc dans le vrai avec sa célèbre formule imperative, autant du moins
qu'il pouvait l'être, alors qu'il refusait au jugement moral le caractère
d'un jugement basé sur le sentiment.
Imprimé le 8 décembre 1899.
Skrifter
udgivne af
Yidenskabsselskabet i Christiania -
1900
IL Historisk-filosofisk Klasse
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
I Kommission hos Jacob Dybwad
A. w. Breggers Bogtrykkcri
1901
I n d h o 1 d.
c
Side
No. I. Anathon Aall. Two Desigfnations of Christ in Religious Philosophy • . 1—22
No. 2. MarittS Hægstad. Hildinakvadet med utgreiding urn det norske maal paa
Shetland i ^dre tid. (Med 8 plancher) 1—98
No. 3, Alf Torp. Lykische Beiträge. III i— 34
No. 4. Alexander JBttgge. Contributions to the History of the Norsemen in
Ireland. I. The Royal Race of Dublin i — 17
No. 5. Alexander JBngge. Contributions to the History of the Norsemen in Ire-
land. II. Norse Elements in Gaelic Tradition of Moderne Times .... i'- 32
No. 6. Alexander ^ngge. Contributions to the History of the Norsemen in Ire-
land. III. Norse Settlements Round the Bristol Channel i — 11
Two Designations of Christ
in Religious Philosophy
by
Dr. AnathoA Aall
VidenBkabsselskabets Skrifter. IL HistorUk-filosofisk Klasse. 1900. No. 1
Ud^vet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
Sold on Commission by Jacob Dybwad
A. W. Bregger, Printers
1900
Read in the Society the 28 oct. 1898.
Two Designations of Christ in Religious Philosophy
by
Dr. Anatbon Aall.
in old ecclesiastical, and, partly, in later Christian literature, there
appear two peculiar designations of Christ. The one is aQxf}, the
other cpiavr]. I shall make these two words, the meaning of which is the
beginning and the voice^ the subject of my present investigation. With
regard to the latter of these two words, the designation of Christ as
the Voice, I have seen no account; but of the former, of aç/ij as a
christological term, there exists one account, viz. by Harnack in Texte
und Untersuchungen, vol. i, 1883, 2nd part, pag. 130 ss. But the expla-
nation given by the German scholar is wrong. Concerning both terms,
my task will be to demonstrate their origin. The source of both these
designations of Christ will be shown. And that will remind us of the
important religious movement in the first centuries of our era.
The first topic to be inquired into, is the philosophical phenomenon
that Christ has been called The Beginning, açx'?- ^^ ^'^ ecclesiastical
literature, numbers of instances appear.
At the outset, I quote with Harnack, a passage taken from the old
ecclesiastical treatise: Altercatio Jasonis cum Papisco, attributed to a
certain Aristo, from Pella. The treatise is a very old one. Celsus, a
philosopher in the second part of the second century A. D. quotes it,
and does so in a manner which makes one conclude that the work was
greatly circulated in his time. Hence the date of its composition may
be fixed at about the middle of the second century A. D.
The whole of the writing is known to us only in a revised form:
the Altercatio Simonis et Theophili, composed by a certain Euagrius in
VicL-Selsk. Skrifter. H.-F. KL 1900. No. 1.
ANATHON AALL. H.-F. KL
the 5 th century. Hamack thinks — it must be admitted, without con-
clusive arguments, — that the old original antijudaic dispute between Jason
and Papiscus was contained therein, without any substantial difference.
But we are not concerned with the question. The words, which
interest us, were in the old dialogue. We have the evidence of Hiero-
nymus. Quaestiones Hebr. in libr. Gen. p. 3.
In the dialogue mentioned above, and dating from the second century,
the text I speak of reads (Harnack in Texte und Untersuchungen I 2,
p. 18): In genesi scriptum est: In principio fecit deus coelum et terram.
Hoc est in Christi arbitrio et ad eius voluntatem et ad eius imaginem.
Translated into English this means : In the Beginning God created heaven
and earth: viz., in Christ's counsel, according to his will, and in his own image.
The biblical expression, aQxr], here appears interpreted in such a way,
as to refer to Christ. Numbers of other instances taken from the old
ecclesiastical literature will, later on, be collected, equally showing us the
word oQxi in the sense of Christ, the Son of God. But before producing
these, our task is to define, more closely, the exact meaning of the
expression as it stands in the passage quoted above, and to investigate
how this frequent combination of words has originated.
The Hebrew word H^îî^KT 1 which by LXX is translated by a^x^,
is here, apparently, understood not exclusively in the sense of the begin-
ning of all things, but, also, as signifying the principle, the foundation of
all things; it thus refers not only to a stage of succession, viz., the first
stage, but it means an ideal power, a sort of metaphysical being, and,
consequently, belongs to a well-known class of half philosophical, half
mythological notions in the antic Orient.
We now turn to the second point, viz., the occurrence of this inter-
pretation, or modification of the old biblical topic. Hieronymus says
in one place (Quaest. in Gen. 3). Many people think, as is written in
Altercatio Jasonis cum Papisco, and as TertuUian declares in his work
contra Praxeam, as moreover Hilarius confirms in his interpretation of
one of the Psalms, viz., that the Hebrew text says: In the Son God
made heaven and earth (In filio fecit coelum et terram). Hieronymus him-
self rejects this interpretation. His account is, as has been seen, correct,
so far as concerns our Altercatio. It is, on the other hand, a misunder-
standing, when a similar conception of the biblical text is attributed to
TertuUian. — Hilarius, of the 4th century, offers ' a more substantial
instance. In his commentary to the Psalms (Ps. 2) the following passage
stands: Bresith verbum hebraicum est Id tres significantias in se habet,
id est in principio et in capite et in filio. Thus Hilarius affirms that he
IÇOO. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 5
knows of a triple interpretation of the first word in the Hebrew bible,
viz. in the Beginning, in the Head, or in the Son.
Harnack informs us that the above expounded interpretation of
Gen. 1,1, occurs in several treatises from the Middle Ages. Harnack is
convinced that all these instances are to be referred to the above quoted
passage by Aristo. In several cases, the knowledge of this Altercatio
is probable, or certain. Clemens of Alexandria (at the beginning of the
third century), interprets the following passage of the old apocryphal
writ Praedicatio Petri: eîç &eèç iativ, og àçxriv Ttavrwv èrcolrjaev, thus:
firiYvwv rov rcçwroyovov vlov h nérqoç yç&q>€i avvelç oTiçifiaiç rc èv
aqxfj inohjaev h dthç rov oiçavov laxl rijv yrjv. Thus Clemens thinks
that »Petrus« regarded the expression èv açxfj (iß Gen. l,i by LLX)
as if the word agx^ designated the hypostatical notion the Son, Logos,
and that »Peter«, thinking of this word, means to speak of the first be-
gotten, rov fcçwrôyovov, when he spoke of God as the Creator of the
acXTj of all things. So much concerning Clemens. Directly or indirectly
to the same author, to Aristo, the similar exposition of Gen. i,i, by
Origene (Com. in Joannem i,i) could be referred.
But this hypothesis suffers a serious attack from one point. We are
possessed of a source, where it is impossible that the Christian apologist
could have any influence, and where nevertheless the same literal pheno-
menon occurs, with only an insignificative variation of terminus. This
source is the Jerusalemic Targum. Harnack, himself, deals with the fact,
but he omits the conclusions which it suggests. The case is this: The
Targum, which, written in an Aramaic dialect, must have been composed
before the third century, and which, with some particular elements, might,
possibly, be referred to the era of Christ, has rendered the Hebrew
îT'îî^inS = ciçxfj in Gen i,i with nC3in3' = wisdom. Thus we
have again the same striking restamping of the simple narrative words:
In the beginning God made this and that. Instead of »In the Son«, or
»In Christ« we have here: In wisdom God created etc.
I shall shortly characterise what till now has appeared: The simply
descriptive word, (In the) beginning, has been substitued by a term which
is thought to be identical with the Hebrew- Greek vocable, but which, in
itself conceals a peculiar theology, speaking of a divine intermediary being,
endowed with high significance for the genesis of the world. Traces of
this exegetical specimen we find in a series of Christian writings as well as
in an old Jewish book. We have obviously to deal with a phenomenon,
which is of no fortuitous kind, but must be considered symptomatic in
the religious history to which it belongs.
ANATHON AALL. H-F. Kl.
Where is the origin of this peculiar philosophical transformation of
the biblical expression?
Harnack has recourse to an »old-testamental oracle« and points to
Prov. 8, 22.
We shall study this passage somewhat closer. The Hebrew text
runs thus:
: - • •• • i't
In LXX, the passage is rendered : xiçioç exnaé ^e oçjpjv oåwv avrov.
I translate thus: Jahve founded me at the beginning of his ways. The
subsequent words are, translated into English, »before his actions«, »from
former days«. Some recent translations of the Bible have here, »The Lord
owned me« etc. The diflFerence, appearing here, viz., that some are trans-
lating created (or founded) others owned^ is of an ancient date and has,
even, had significance in ecclesiastical history. Wisdom in these words
stands out personified, and speaks of itself.
Wisdom has been identified with Christ Now the Arians kept to
the translation »created«, whereas the Athanasians prefered the other
translation (by Aquila, Symmachus and Theodotion: ixTijejaro). With
most of the modern commentators I think it right to adhere to the original
significance of n2P ; hence the translation above: created. TùT> is just,
»to found«, »to create«, and LXX, renders the word excellently with extiae,
xtLto} is here accordingly, not to be translated as if we had to do with
the verb xTaa&ai, »to posess«, but, as the direct meaning of the word is,
»to create«, or, perhaps more properly, »found«, just as the Hebrew word
rüp. In the signification of »to found« »to populate» etc. xt/Çoj is
employed by Herodotus and others.
It is, of course, above all, the text of LXX, which possessed impor-
tance; the Christian authors have taken it for their base. Where the
question is of Jewish connections with the passage, there may be some
doubt. Be that as it may, the very interesting observation remains, that
LXX, — except the reading of IS^^I (plural) instead of "JST^ — has
translated the passage exactly. I shall here call attention to the text-
words in LXX Kvçioç exriaé fxe ôçxijv bôwv avrov. The Lord founded me.
That is what Wisdom, which here is introduced as speaking, says of
itself; and to those words the following are added: âç^J/v oàùv avrov.
In Hebrew: n''t!^1. The Hebrew as well as the Greek word give room,
in a syntactic point of view, to a double acceptation. One could under-
stand the word àçx^^ and the corresponding Hebrew word ri''Ç^KT, as
being predicative objects. The Lord created me as the beginning of his
igOO. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 7
ways = as his first created product. According to the other reading
açxf], and the Hebrew word as well, is adverbially understood as »Jahve
created me in the beginning of his ways«.
This use of the accusative form of àgxrj is fully classical. Analogous
to the use of téloç, açx^v can signify »in the beginning« »before any
other thing« (Instances to be found in Stephanus Thesaurus). I think, that
is the meaning of the LXX here. The context, in which mention is made
of the point of time, and repeatedly of the prius in time, which wisdom
has got, points as it seems to me — decidedly to the adverbial, expres-
sing a temporal circumstance. That being the case, the word à()xri in
this passage of LXX, has a very simple and general signification, there
must decidedly be supposed to be an influence, originating from quite
another source than the text examined here, to the effect of imparting a
peculiar pregnancy to this sentence, which, in reality, simply expresses
a plain thought of the venerable age of Wisdom.
But even if we had to conceive àçxv^ here as the predicative object,
and consequently had to translate the words thus, »Jahve created me
as the beginning«, we would have only very little aid in understanding
the technical meaning, necessarily implied in the word, in the case of its
suggesting an idea so pregnant as that quoted above, and which involved
a theosophical theory of the Arche. The contents of the sentence would,
according to its syntactical construction, only be this, that Wisdom was
a primordial product, but nothing would be said of an aQxrj as a »first prin-
ciple«, a »causative being« etc. The enigma remains unsolved, as to how
such a passage, moreover such an isolated passage, can, possibly, obtain such
importance and influence ; and so we, involuntarily, are induced to look for
a broader base, or a more definite religious or philosophical key, able to
explain the literary coining of the term aQxrj.
Now we remember that our topic occured in the Jerusalemic Tar-
gum, the expression »Wisdom« being introduced, in the place of the
expression »the Son«. It is very interesting to state how this translation,
or interpretation of the biblical text, is closely related to the so called
Alexandrian philosophy of religion. Within this philosophy — as every
student knows — Wisdom as a somehow personal notion, as a hypo-
stasis, filled an important place. No doubt, that the biblical notion:
Wisdom, to be read in several postexilic writs, and especially in Sophia
Salomonis, has been evolved from Alexandrian theosophy. Speaking of
this Jewish-Greek philosophy developed in Alexandria, one name must
be mentioned: Philo from Alexandria. Harnack denies that there is any
relation between our literary phenomenon and the Alexandrian philo-
ANATHON AALL. H.-F. Kl.
sopher, remarking, that Philo does not appear to employ the word àçx^
in its pregnant meaning. But this is a mistake, and the mistake has
become rather fatal. Because — as I shall try to prove — Philo is just
the author to show us the right direction, and, so to say, put us on the
track. This Jewish-Greek philosopher employs the word àçx^, and even
makes a very peculiar use of it.
A research into Philonean literature has resulted in the following
passages (that others could be added I do not doubt). In the treaty
Quis rerum divinarum heres I, 497, God is signified aç;^ yeviaewç.
Thus àçxTI* ä'so in Philo, can signify »the Principle«, »the Primeval Funda-
ment«, and it appears in this peculiar signification connected with the Deity.
But there are more decisive passages. Leg alleg. I, i, 47, it is said in
plain words, that the Lx)gos is equal to the açx^ {oItoç 0 . . . . réXeioç Ibyoç
ciQxri yevéaewç) Leg. alleg. I i, 5* Wisdom, fj aog>la, is called açx^ xal
ehùv xal oçaaiç dtov. We must take note of tUs. The autbor is
speaking in one breath, of the divine ipXT» ^^^ ^^ ^^ divine image, and
of the ideal vision of the Deity. Finally, there remains to be quoted the
passage: De confusione linguarum I, 427 . . . %cv Ttqwxbyovov aitot
Xoyov . . . ftokvwwiÂOV vnaQxovxa. xal yaq aQxn "^^ ovofia S-eov xal
koyog ... his first-begotten Logos who has got so many names ; because
he is the first principle, and God's name, and Logos. I would here call
attention to the purely philosophical terminology. Logos and ovofia are
simply leading principles {atoixela) in the Stoic dialectic. What is then
to be said of àçx^; whence does that notion originate.^
Beyond doubt, the passages taken from Philo, and quoted above, give
us the clue to the solution, iç^i?* Jî^e aog>la, àvvafnç etc., is one of the
terms for signifying koyog, the Son of God. It is synonymous to koyoç,
and as such, at the same time a scientific notion, and a philosophical
terminus. Because àQxfj stands for the same thing as kSyog, it very
easily happens that, on occasions like that famous' passage from Genesis,
the whole of the logosophical reflexion comes in, and thus, instead of
letting the simple words alone, introduces some theosophical wisdom
beyond the words: »the Beginning«, »the First Moment«. This is how
»the Beginning« has become ^^^dom, the Logos, the Son of God.
But whence has originated this notion agxr], which Philo combines
with kSyog^
To this the answer is:
This notion açx^, which Philo and the Alexandrians have stamped
as a pregnant term in religious philosophy, and consequently in
igOO. No. 1. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 9
Christian literature has become a designation of Christ, derived from
Aristotle.
Or shall we have to go still further back in time } Some scholars think
that apxij, as a technical notion, already occurs in the works of the philo-
sopher Anaximander (of the 6th century B. C). According to accounts given
by Diogenes Laertes (of the 2nd cent. A. D.), by Hippolytus (of the
3rd cent. A. D.), and by the commentator of Aristotle (of the 6th
cent. A. D.), the old Ionic philosopher made use of the word (xQ%fi in
this technical sense. It thus would signify (see Zeller, Die Philosophie
der Griechen 5th edit. p. 199 sequ.) »the Infinite«, a notion involving some-
thing psychical. Arche thus is supposed, as %o a/teiQov, not only to com-
prise all things, but also to rule and to move all things. But on reading,
from Mullach, the few fragments containing, or quoting the philosophy of
Anaximander, one observes that açxrj, in any passage where the philo-
sopher is quoted directiy, occurs with the simple and plain meaning
it generally has, and consequently refers to a point in a temporal or
a local succession. This is the case with a passage quoted by Aristotle,
where it stands in opposition to Ttiçaç; otherwise Anaximander is quoted
in paraphrases. Thus Simplicius says (vide Mullach: Fragmenta philoso-
phorum græcorum I, p. 237), that Anaximander signifies as atoixeiov tiov
ovTwv TO ofteiQov. But OTOiXBlov is a Platonic-Stoic expression, and no
Anaximandrian term. Should c^x^, perhaps, in reality be nothing but
an Aristotelian term, re-dated and, erroneously, with this signification, attri-
buted to Anaximander? I am inclined to think so, contrary to Zeller
who, with some reserve, declares aqxi] to be a technical expression in
the philosophy of Anaximander.
Thus the creator of this »Christological notion« is Aristotie. Below,
we are going to examine his doctrine of the a^/iy.
We find in the Physics of Aristotie, the famous doctrine of the four
causes. The material, the formal, the moving, and the final cause, viz., the
goal aimed at by any object. Of these four causes, the 3 last are, after
all, only a single one. Thus what remains is the material cause, and the
ideal or formal cause. When Aristotie speaks of this cause of the
universe, he thinks, finally, on the Deity. Thus we find that aqx^ stands
both for the causal principle, generally speaking, and for the divine
causality, and Aristotle mentions oçx7* ^ ^he first, also, in the peculiar
sense of the power ruling all things; so the notion is endowed with
ontological and psychological marks. I quote below, the passages I have
thought most instructive.
ÏO ANATHON AALL. H.-F. Kl-
We constantly find açx^ connected with the notion of the »Universal
Beingc (we would in modern times, perhaps here use the expression : »the
Mattere, a Jew would have called the same thing »the Creation«). Metaph.
XI. 4. 1070. b. 25 we read içxri xai ovala. Aristotle says, that this Being,
the Universal Entity, must be called an acxrj, and an ahla. Metaph.
VI. 16. 104 1 a 9. inel f] ovala agxr; xai akla rig ïauv. Arche, as the
last passage direclly expresses, means to Aristotle, »Cause« (Metaph. VIII.
8. 1050 a. agx^ xo 01 fVr/o). He calls the four causes, mentioned above,
ciQX^l Metaph. VI. 1013. a 17 Ttavra rix akia àçxal. In the Physics II, 7
198 b 36, on speaking of the philosophical causes, Aristotle says, there are
two kinds of causes to the matter that moves. The one of these causes is
not material rj éréga où (fvaixrj, because it has not the àçxrj of motion
in itself. To this non-physical agx^Jf this moving, and not moved prin-
ciple, Aristotle yields his highest praises; it is, as Aristotle says, to nav-
Tcov TtQwtov. Very remarkable are the words contained in Metaph. XI. 7.
1064 a 34 sequ. The philosopher here, in noble accord with the character
of his object, expresses himself hypothetically. But we know very well
that he gives a positive conviction of his own. The words run thus:
If, amongst real things, there be some such nature, some cause subsistent
in itself and unmoved, there also the Deity must be, and that would be
the first ctQxq^ ruling over all things: ivzavxf av eirj nov xol %o &tiov
nal avTïj av bÏtj fccdrr] xal xvQuorarr] ctQxrj.
This Aristotelian açx^ we find reappearing in Philo.
Aristotle is easily recognized, both when the question concerns the
meaning of àgxrj as a philosophical expression, and when we see the
divine element referred to the existence, when, in other words, an onto-
logical theory of a theological kind is developed. As to the later point,
instances have already been produced. Philo here shows a more richly
developed type, owing to the religious atmosphere he moves in, and
to the logosophical speculations which occupy the Alexandrian author.
Nevertheless, the Aristotelian origin of Philo's doctrine of agxr], can be
clearly shown, àçxfj^ with Philo, means, generally conceived, a philo-
sophical, or metaphysical principle. To the arts and sciences, — Philo
says — (Quis rer. div. hères I, 489) Nature, fj (piaig, is a source, a gl^a
(equally an Aristotelian terminus technicus); . . or Nature is — Philo con-
tinues — upon the whole, that which can be named as the oldest açxrj.
Aristotle tells us, that, to the Pythagoreans, the first principle (Aristotle
here employs the word açxrj) was the Unit (Methap. XII. 6. 1080 b 32).
The same phenomenon appears with Philo, who declares (De op. mundi
I, 23) a number (the number 7) to be.àç;^^ to the geometry, the stere-
I goo. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. II
ometry etc. ... in short, the pregnant philosophical conception: èç^i?
appears to be entirely adopted in Philonean literature, and it appears, here,
prepared in that peculiar philosophical direction, for which the notion
already by Aristoteles was, as it were, prepared.
Against this relation of Philos to Aristotle, in the point of view of
literary history, no objection can be made. The source of Philo,
indeed, besides the holy Jewish texts, was the Greek philosophy itself.
Indirectely, Philo is, to a great extent, dependent upon the philosopher
from Stagirai. The strongest element in the philosophy of Philo is
Neapythagoreism, moreover the whole doctrine of Philo can be caracte-
rized as the religious conversion, or adaptation of Neapythagorean philoso-
phy. In the latter, Aristotle was elaborated no less than Plato and Stoi-
cism. In Ethics, in the doctrine of Nus, in the theoretical contemptation
of the world, on the whole, Aristotle became important.
Thus a Greek philosopheme has become a religious and philosophical
symbol to the Christians, and the adored founder of the Christian religion
has been designated the aqx^^ The general philosophical name for »the
Son of God« as Philo, too, expresses himself, as is well known, is «Logos«.
It is important, in order to understand my further arguments, to fix
attention on the fact that Philo has treated the term uqx!} as synony-
mous to Logos, and that, consequently, acxri occurs in logosophical quo-
tations.
Philo has been examined; the passage in Altercatio Jasonis cum Pa-
pisco, and other writs, where Gen. i, i has been interpreted in a similar
way, have been quoted. Other literary proofs may be added.
We find aqx^ ^^ the New Testament. First I quote the fourth Gospel,
which, it may be assumed, was composed between loo — no A. D. Joh. i, i
says: kv aqxii was the Logos. The author here, verbally following Gen. i, i,
has scarcely thought of aqx^ ÎQ the pregnant philosophical meaning. But
this sentence, and the sentence following immediately after it, viz., »He was
Iv aQxii^ assuredly have contribued to give the word, àçxfj, which had
become pregnant on an other line, increased popularity afterwards.
Resembling, in this expression, the fourth Gospel, but, at the same time,
making agx^i appear in closer connection with the subject, with Christ, are
the passages in the Epistle of St. John (probably composed about the same
I have not been able to find any direct relation to Aristotle in Philonean litera-
ture (Instances from De incorr. mundi and De mundo, must not be adduced, those
writs not being Philonean); that which Siegfried produces (Philo von Alexandrien,
Jena 1875, p. 140), does not prove a direct relation to the Arestotelian writs. Plato
overshadows, totally, his critic.
12 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
time as the Gospel. Here one reads (i, i) o rjv m qqx^ç] and, in 2, 13,
Christ is solemnly introduced as rov art aQX'jç, »He who was from the
beginningf. It is hardly probable that the author of the Gospel and the
Epistle, should have had our philosophical specimen in mind when putting
these words into his text, but it must be remembered that there is some
connection between the two instances of religious reflections. This is
excellently illustrated by the Apocalypsis Joannis, composed, probably,
about 90 A. D. In this writ, ccqx'I occurs in both of the two significa-
tions quoted above, viz., both in the sense of the first point in the infinite
extension, and in the philosophical sense which the word had obtained
in the technical language of the Alexandrians, viz., »the Principle«. In
both cases Christ is meant. In the Apoc., 22, 13 and almost equally,
21, 6, the following words occur. »I am a and cci, the First and the Last,«
r aQXJI ^^d TO riloç. And Apoc. 3, 14, presents us with the word àçx^,
with the signification the word has obtained in Alexandrian philosophy, and
which, in my opinion, is, surely, to be referred to Aristotle. Here (3, 14)
Christ is mentioned as the Faithful and True Witness, whereupon, in the
same connection, he is called fj àçxrj rijç lalaeuç tov ^ov. It is no
more said that he was in the beginning, but that A^ was the açxfi^ the
Principle of the World, or — as Jewish thought expresses the thing — of
the Creation of God. The affinity between the Aristotelic- Alexandrian
conception, and this trope, we have simply to recognize, and the relation-
ship is not only a real one, it is also a historical one. The Alexandrian
religious philosophy has, in this expression, made a mark in literature,
just as it has produced an evidence of its literary life in the term »Logosc,
a word occuring both in the fourth Gospel, and in the Book of Revelation.
The evidence given in our quotations, makes us plainly understand
how we are to think of the still unquoted passage of the New Test.,
I mean the first chapter of the Epistle to the Colossians. Many scholars
suppose that the epistle was composed about the year 100 A. D., or
even later. Others are advancing good reasons for a Paulinian authorship.
In the latter case it must have been written about the middle of the fifties
in the first century A. D. The words here run thus: (V. 15) He who
is the image (c/xoJv) of the invisible God, the first born of every crea-
ture, TtçioroToxoç na&fjç xrlaetoç. For by him all things were created
etc. also V. 18: And he is the head of the bod>*, the church; he who is
the àçxri, the first born from the dead, 7tçwr6ro7U}ç ix twv vcKQciy. To
begin with some details wanting explanation: The last words Ttqoix. «x
T. ve:xQwv signify the same thing, which Apok. 1,5 gives in a purely
îgcX). No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 1 3
genitive form TtçœroTOTiOç rwv veKçwv. It refers to a new-testamental
conception, which again is derived from an historical image created of
the Jewish imagination: There is a general restitution to take place. After
the great resurrection a new generation shall arise out of humanity. The
Christians connected this hope with the dogma of the resurrection, attri-
buted to Jesus, and looked forward to by all believers in the Christian
doctrine. Hence the mind was invited to consider a completely new
form of existence, and religious feeling attached itself as naturally
to this form of existence, as Greek thinkers spoke of earthly existence,
and its fundaments. The author here names Christ as the Absolute Fun-
dament, as the Principle. He is a^xv* ^^^ ^ ^^^ authorised to identify,
as one, the two expressions açxJl» ^^^ »first born«, or to combine them
too closely. The later expression points to a less extensive conception,
it marks, as it were, a characteristic side of a more general object. Some
theologians render the text in the following way: He who is the source
of it, viz., the Church. This is no translation, but a regular interpreta-
tion, and the interpretation is a false one. àçxtj means nothing but the
philosophical principle. The author says, that this principle (of the world,
or of the creation, which word he, according to v. 15, presumably has
mentally supplied) is Christ; he then considers a special form of exi-
stence; and this form is that having the greatest attraction to his Christian
mind, viz., the state of the resurrected. And he says that Christ is, here,
number i. The same is said by the author of i Cor. (in Ch. 15, v. 20, and,
equally, in v. 23). To understand this turn, it is necessary to call to mind
that the Old World liked to point out the succession, and to emphasize the
first. The first ranged as a distinctive mark. To this effect stands the
passage in the Epistie of James 1,18; where the Christians are characterized
as the first fruits of the creations of God. This peculiar use of the conception,
Bthe First Born«, »the Eldest«, etc., not in order to give a precise description
of the place occupied by one or more members of a numerable totality, but,
more generally, in order to put a mark of higher distinction and honour
upon an object, very often appears with the Alexandrians. According to Philo,
and the religious philosophy related to his, all existing things could come
under the point of view of a son's relation to the highest being. The
World was a Son of God, the Angels, and the Powers likewise, but the First
Born was the Logos, the Universal Reason, the Image of God (Christ,
as the author of the Col. would have said here). The term, »the First
Born«, (referred to the Logos), »the Son of God«, often appears in Phi-
Ionian literature. I refer to De profugis i, 308, De somn. i, 653, and
De confus, lingu. I, 414. Here in the latter passage, Philo says: The
1 6 ANATHON AALL. H.-F. KJ-
Deity himself. The Logos is different from this, being only contained in,
or reposing on this apx^, who is the Only Begotten, the Deity. Another
old Gnostic sect regarded, according to Hippolytus (Philos X, 9) the notion
taken from the N. T., viz., the Son of Man, or the Man, as the afXTj of
all things, av&çwrcov nalolüi rijv rrcafrrjy %ü3v ohav «QX^^- Hippolytus,
narrating this, certainly on writing aQxq, thinks of the old philosophical
principle, a principle of which the Gnostics make a mythological inter-
pretation. Hippolytus (Christan author from the first part of the 2nd cen-
tury) himself, understands àçx^ as the same philosophical notion we found
in the Aristotelian, and the post-aristotelian literature. This evidently
follows from his remark, Philos X, 6, viz., that the aqxii of the Stoics was
»the Undefinable Matter«: ^ arcoiog vXq.
With Clemens, and Origene, açxr^, in the signification which is of
interest to us here, is often used as name for the Deity, who was an
ontological principle, and for Christ, who was not so much the historical
personality, as a theosophic abstraction. Clemens writes at the time of
the breaking Neo-Platonism ; and Origene, the disciple of Clemens, is a
contemporary of Plotin.
It is worth observing that aQx^, as a philosophical terminus, obtains
a renewed importance with the Neoplatonicians, and especially with Plotin.
It is, here, »the highest notion«, »the good« as the universal cause (vide
Zeller III, 2, 494, Note 1).
By Clemens philosophical reasonings are repeatedly connected with
the notion àçx^* which at one time is connected with God, at another with
Christ. Clemens just thinks of the philosophical notion, this being either —
as with Aristotle, »the first cause«, »the primal fundament«, or the theolo-
gical hypostasis. If it be difficult, the author says (Strom V, I2, 81),
to assign to each object its arø, it is particularly difficult to give a
description when speaking of the first and oldest açx^ — that açxfi which
is the cause of every thing to come, and every existing thing. God is
meant by orø ^^ ^^^ a few cases (Strom IV, 25, 162, VII, 16, 95 alibi).
More generally açx^ means Christ, the divine Son, the Logos. In Protrept.
I, 6, he is said to have been, and to be the divine açxfj of all things.
Very interesting is the logosophical frame given to the notion in Strom,
V, 6, 38. Here God the Saviour is mentioned as açxrj îjtiç — so the
text continues — àfteixSviarai èx rot d'tov tov àoçarov nqdnri TtiaX nqo
alcuvœv: He who of God, the invisible, renders an image, the first one,
the being from eternal time.
Like Clemens, Origene employs the term agxfr In his Commen-
tary to the Gospel of St. John I, 19 sequ. Origene quotes açx'fl in ^
tgOO, No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 1 7
longer dissertation. The philosophical signification of ûç;^^. as the prin-
ciple of the causation, he knows fully well, and, like Clemens, he identifies
this principle with the Deity or, more precisely, with Christ. It can be
noticed how Origene, who, by the way, used the notion particularly in
a cosmogonie sense, understands àgxij, in the passage quoted, above, from
the Ep. to the Colossians. I was very much struck in finding this old eccle-
siastical author employing just the same method as that which the con-
text suggested to my mind, viz., that the terms qqx'I» ^"^ eUiov tov d-eov
rov àoçatov ought to be combined as characteristic features, in order to
give a complete logosophical picture. Com. in Joan. Tom I S I9-
The designation of Christ as açx^* »The Principle«, in Christian
literature, became rather popular. There is a peculiar instance showing
how the pregnant understanding of the word could lead to an artificial
sagacity in the interpretation of the holy text (Harnack has called attention
to the passage). The passage is taken from Altercatio Zacchaei et Apol-
lonii, a writing by an unknown ecclesiastical author in the 5 th century.
Here (II c. 3 The ed. of Gallandi IX, 224) again, the biblical passage
Gen. I, I, is conceived in the way quoted above, viz., that in principio
is understood to be equal to in Filio^ in Christo. It must be emphasized
that this interpretation tries to find a textual support in the word of
Jesus, related in the fourth gospel 8, 25. tt/v oç%?/v oxi xal KaKib v^lv.
This passage the author quotes in the following words: Ille principium
est, qui Judaeis quis esset interrogantibus dixit : Principium quod et loquor
vobis. He thus imagines Jesus here proclaiming himself to be aç/jj, »the
Universal Principle«.
History sometimes gives to its representative figures another cha-
racter than that which comes within the reach of the same men during
their real life. The Prophet from Galilee, during his lifetime, had no
relation to that Greek ring of scientific men; assuredly he little thought
that one day he should be identified with that philosophical symbol,
ap/ij, which, to Aristotle, signified the Plastic Form ruling the Matter, the
First Moving, the Principle of Causation.
So much for aqxh- ^ second designation of Christ remains to be
examined, viz., Phone. Christ, in no few places, is called »The Voice«. I
shall try to show the origin of this term.
A writ, which already has been examined above, viz., Theophilus ad
Autolyc. tells us, in one place, II, 22, that the Logos appeared in Paradise
and in God's place spoke with Adam. Now the Holy Bible tells us — so
Theophilus continues — that Adam heard the Voice of God. But what is
Vid.-Sel8k. Skritter. H.-F. Kl. 1900. No 1. 2
1 6 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
Deity himself. The Logos is different from this, being only contained in,
or reposing on this aqxr}, who is the Only Begotten, the Deity. Another
old Gnostic sect regarded, according to Hippolytus (Philos X, 9) the notion
taken from the N. T., viz., the Son of Man, or the Man, as the aQxr^ of
all things. av&Qtanov xakoioi rijv tcqwttjv tcov ohav ^QXV^' Hippolytus,
narrating this, certainly on writing agx^, thinks of the old philosophical
principle, a principle of which the Gnostics make a mythological inter-
pretation. Hippolytus (Christan author from the first part of the 2nd cen-
tury) himself, understands àç^ri as the same philosophical notion we found
in the Aristotelian, and the post-aristotelian literature. This evidently
follows from his remark, Philos X, 6, viz., that the açxv o( the Stoics was
»the Undefinable Matter«: fj anoioç vXri.
With Clemens, and Origene, aQxi], in the signification which is of
interest to us here, is often used as name for the Deity, who was an
ontological principle, and for Christ, who was not so much the historical
personality, as a theosophic abstraction. Clemens writes at the time of
the breaking Neo-Platonism ; and Origene, the disciple of Clemens, is a
contemporary of Plotin.
It is worth observing that aqx^, as a philosophical terminus, obtains
a renewed importance with the Neoplatonicians, and especially with Plotin.
It is, here, »the highest notion«, »the good« as the universal cause (vide
Zeller III, 2, 494, Note i).
By Clemens philosophical reasonings are repeatedly connected with
the notion 0fç%iy, which at one time is connected with God, at another with
Christ. Clemens just thinks of the philosophical notion, this being either —
as with Aristotle, »the first cause«, »the primal fundament«, or the theolo-
gical hypostasis. If it be difficult, the author says (Strom V, 12, 81),
to assign to each object its aqxn, it is particularly difficult to give a
description when speaking of the first and oldest agxi} — that aqxfj which
is the cause of every thing to come, and every existing thing. God is
meant by aç%jj in not a few cases (Strom IV, 25, 162, VII, 16, 95 alibi).
More generally aqxJl means Christ, the divine Son, the Logos. In Protrept.
I, 6, he is said to have been, and to be the divine itg^fy of all things.
Very interesting is the logosophical frame given to the notion in Strom,
V, 6, 38. Here God the Saviour is mentioned as aqx^l ^^^5 — so the
text continues — aTteixoviatai ex tot x^eov tov àoQoctov Ttçwtfj xal tcço
aiiûviov: He who of God, the invisible, renders an image, the first one,
tlie being from eternal time.
Like Clemens, Origene employs the term açxTr In his Commen-
tary to the Gospel of St. John I, 19 sequ. Origene quotes àçx^ in a
IgOO. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 1 7
longer dissertation. The philosophical signification of ùqx^» ^ the prin-
ciple of the causation, he knows fully well, and, like Clemens, he identifies
this principle with the Deity or, more precisely, with Christ. It can be
noticed how Origene, who, by the way, used the notion particularly in
a cosmogonie sense, understands acxt]* ^" the passage quoted, above, from
the Ep. to the Colossians. I was very much struck in finding this old eccle-
siastical author employing just the same method as that which the con-
text suggested to my mind, viz., that the terms acx*?* ^^^ eixiov rov Ô-eov
rov aoçatov ought to be combined as characteristic features, in order to
give a complete logosophical picture. Com. in Joan. Tom I $ ig.
The designation of Christ as àçxrjf »The Principle«, in Christian
literature, became rather popular. There is a peculiar instance showing
how the pregnant understanding of the word could lead to an artificial
sagacity in the interpretation of the holy text (Harnack has called attention
to the passage). The passage is taken from Altercatio Zacchaei et Apol-
lonii, a writing by an unknown ecclesiastical author in the 5th century.
Here (II c. 3 The ed. of Gallandi IX, 224) again, the biblical passage
Gen. I, 1, is conceived in the way quoted above, viz., that in principio
is understood to be equal to in Filio^ in Christo, It must be emphasized
that this interpretation tries to find a textual support in the word of
Jesus, related in the fourth gospel 8, 25. v^v aQxrjv on xal kakw vfiiv.
This passage the author quotes in the following words: Ille principium
est, qui Judaeis quis esset interrogantibus dixit: Principium quod et loquor
vobis. He thus imagines Jesus here proclaiming himself to be agx^y *the
Universal Principle«.
History sometimes gives to its representative figures another cha-
racter than that which comes within the reach of the same men during
their real life. The Prophet from Galilee, during his lifetime, had no
relation to that Greek ring of scientific men; assuredly he little thought
that one day he should be identified with that philosophical symbol,
acx^l, which, to Aristotle, signified the Plastic Form ruling the Matter, the
First Moving, the Principle of Causation.
So much for açxri' A second designation of Christ remains to be
examined, viz.. Phone. Christ, in no few places, is called »The Voice«. I
shall try to show the origin of this term.
A writ, which already has been examined above, viz., Theophilus ad
Autolyc. tells us, in one place, II, 22, that the Logos appeared in Paradise
and in God's place spoke with Adam. Now the Holy Bible tells us — so
Theophilus continues — that Adam heard the Voice of God. But what is
Vid.-8el8k. Skrifter. H.-F. Kl. 1900. No 1. 2
1 8 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
the Voice but the Logos of God, which is also the Son of God.? tpcovrj
åe r I akko earlv aiX tj o lôyoç o rov 9'eov, oç lax tv xai vïbç avrov;
To explain this word: the Voice, *here being synonymous with the Son
of God, the Christ of the Christians, we may point to a Jewish theologu-
menon, viz., Bath-Kol. In Palestinian theology, beyond, and later than the
time of the canonising of the New Test., we sometimes hear of a voice,
which pronounces some short words of revelation, the voice being gene-
rally represented as sounding directly from out of the skies. An in-
stance of that kind, I have no doubt we have given in John 12, 28
et sequ.
This theological specimen, however, is not suitable for unravelling our
problem. The heavenly voice, neither in Jewish theology, on the whole,
nor in the mind of the author of the 4th Gospel is identical with the Logos,
the Son of God, or Christ. It speaks to him. But in the passage taken
from Theophilus and — as will be seen — elsewhere, in ecclesiastical
literature, this Phone is, together with Logos, one and the same thing.
It is, consequently, our duty to find if, out of this fact, light can be
thrown upon the expression we have to examine.
We shall not be disappointed.
The word grjwyjj, which has become, too, a designation of Christ, is
a technical expression in Stoic philosophy, adopted as such by the reli-
gious philosophy in Alexandria, and, consequendy, introduced into that
historical line on which we met with the Christian symbol tputvi] ^
Christ.
The (ptavrj, mentioned so frequenüy by the Stoics, signifies, as Stein-
thal says in his Geschichte der Sprachwissenschaft I p. 265, letier^ syll-
able, wordy sentence^ period, speech, poem regarded as a sound. On
this point, Stoic philosophy introduces a peculiar and famous theory,
viz., the theory of the double form of reason or logical life. The one
form was reason, living in the inner man, the other form was outspoken
reason, speech, or, technically expressed: A distinction was to be made
in man between two parts, viz., the Logos endiathetos, and the Logos
prophorikos. The remarkable thing is, that this Logos prophorikos was
thought to be present, substantially, not only in the contents of the speech,
the spoken thing, but also in the organic functions which take place on
speaking. Reason was not only the thought, not only the spoken thing,
the sounding reason, it was also the »reasonable« sound itself; the voice
was conceived to be an element of our reasoning constitution, in other words,
the cpiovi] was one and the same thing with the Ubyoq nqo(poqiY.ô^. This
undoubtedly follows from some Stoic sentences. I quote some instances to
I goo. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 1 9
prove my thesis. One instance I take from Galen, a physician and elec-
tric philosopher during the second half of the 2nd cent. A. D. He says
(vide Galeni Protreptici quae supersunt ed Kaibel, Berlin 1894. i), »Whether
the so-called unreasonable (illogical) animals are not endowed with reason
[Xôyoç) is uncertain; because it may be so, that, even if they are not pos-
sessed with that kôyoçt designated by the voice, rov xarà rijv ^ovrjVf
which also is called 7cçog>oçtx6ç, they yet are possessed of that voice
which rests in the soul {rov xara ttjv il/vxrjv), and which is called ivdia-
&€Toç^. In a similar way, the sceptic, Sex tus Empiricus, reasoning in
Stoic words, I, 75, calls attention to the fact that, animals are possessed
of a greatly developed power of modulating the voice. Here the g>iovrj
is identified with the loyog 7tço(poQixôç, and Sextus, himself, too, de-
clares that, this fact being taken into account, one might be inclined to
acknowledge that this koyog Tcçorpogixoç was possessed also by animals.
In the instances quoted above, an hypothesis of the reasoning faculty
of animals is expressed. But the typical view of that question, amongst
Stoics, has been expressed by Diogenes Laertes, about 200 A, D., when
he (VII, 55) characterizes the voice of animals as moved air, and, op-
posed to that, emphasizes the human voice as being articulated ïvaçd^çog)
and emitted by reasoning power {arch diavolag èxTreftnofiévfj).
Remembering the particular theological significance attributed to the
notion. Logos, in Alexandrian philosophy, we easily understand how the
theorem of (ptovrj, being so intimately connected with that of the koyog
was applied to the Deity, or, more particularly, to the Son of God.
The link between Stoic theory and Christian reflexion, here, too, is Philo.
Old testamenta! utterances, representing God as speaking to the worid,
occasioned the philosophical exegete in Alexandria to make some very
spirtualistic observations concerning the Voice of God. The latter is some-
thing more subtile, more rational than our's, the human voice. De migr.
Abr. I, 443 Philo says: Our voice is not equal rrp &el<i) (ptjvrjg oqyavuj)
because ours is mixed with air, but the divine consists in the unmixed
koyog, which, owing to its delicacy (iU/rTorijTa, a technical Stoic expression!),
falls short of the ear. Philo thus has the doctrine of the Voice, the divine
(pmvfj, being equal to the Logos. His teachers are the Stoics, which evidently
is shown by his way of expressing himself. De somii. I, 624, he speaks
of man as being, diflFerently to the other creatures, endowed with the
q>u)vri ïvaq&Qog, which is emitted from the mind {ano diavolag ava-
TtéfÅTterat), To the above mentioned instaùces might still be added
Quod. det. pot. ins. I, 209; Philo here directly speaks of to (piovrjev in
the soul — a sort of intellectual conscience.
20 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
In Christian literature, this çpwj^ appears here and there, where,
otherwise, the Logos might have been expected. Thus Hippolytus explains
how God, before the creation, made the iloyoç rest within himself, visible,
viz., on making his fœvri to sound. The same author mentions (Philoso-
phum. X, 43) in Stoic, Philonean words, the Logos, penetrating all things,
the first begotten Son of God, and the (pwvij, as being older than the star
Venus.
Perhaps this theologumenon of the divine g^oiny has been, most boldly,
employed by the Syrian author from the 4th century, Aphraates, whose
theology, like that of Ephraem Syrus, is on the whole, of a rather archaistic,
philosophical turn. We here read the following phrase (the edit of
Wright p. 167). In the beginning was the voice, which is the word,
and — the author continues — this voice calls froin on high, and raises
all the dead (Comp, also acta Petri c. 10).
The close connection existing between several ecclesiastical authors, in
respect to the q)iovl] and the h^yoç^ proves, evidently, that the source of
this christological terminology is the philosophical theory of the voice.
Particulariy Hippolytus shows us, how the ideas are connected with ^eäch
other. He mentions Christ as the Logos, and calls attention to the cir-
cumstance that He, as such, was represented in the unspoken Logos — Xôyoç
ivôlaâeoç. As a corollary to this notion, Hippolytus names — not the
loyog 7CQO(poçix6ç, but — the (piovrj (Philos X 33). In the context we
find also some theological views, otherwise connected with the theory of
the Logos, simply transferred to the qxovrj, which, consequently, is under-
stood quite synonymously. The prophetic revelations, in which Alex-
andrian and Christian theology recognized a providential action of the
Logos, are here, by Hippolytus, called tpcovaL Hippolytus, finally, quotes
the pure philosophical notion, in the passage where he makes mention of
Simon Magus, (the precursor of the Gnosticism, living in the ist century
A.D.) Hippolytus says, that S. M. exhibited qiiovfj as an ontblogical prin-
aple, as a universal axiom, besides vovg, ovo^a, Xoycafiog etc. It is worth
observing, that these notions vovg, ovo^a, Xoyia^og, are capital categories
in Stoic psychology, resp. dialectic. We are here witness to a mythological
elaboration of philosophical notions, produced by the Stoics. Amongst
these we observe çpwv^, beside other technical notions belonging to the
same doctrine of Logos.
Some Christian authors have been examined, and other instances of the
philosophical use of cptùvri = Christ, are given by other writers. I quote
Irenaeus V. 17, 2 (Comp. Tatian Oratio c. 5 and 15) Clemens of Alex.
Strom VI, 4, 34. VII, 16, 95. VII, 2, 9. We have now finished our
IÇOO. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 21
investigations with regard to the two christological terms. I have, how-
ever, to add a few words.
To modern feeling there is something very strange about these phe-
nomena from the history of speculation, and of religious imagination.
When we think of Jesus, we recall to our minds the historical person who
was born during the reign of Augustus, and lived under Tiberius, creating
a new religious movement, and becoming a martyr to a cause destined,
however, to come oif victorious from the trial. According to our more
or less developed historical, or critical views of the matter, other elements
are connected with our idea of this personality. But the historical scheme
of Jesus, as a positively given reality, might be shortly traced in words
similar to those written above.
But here innumerable forces, ideal or phantastic, in the contemporary
or the posterior world, are approaching, sowing, each of them, its seed
in the open soil. The old image suffers from this import, it loses its
clearness and its firmness. Jesus Christ has been the object of a great
many theoretical considerations and interpretations. Yet they might be, gene-
rally speaking, referred to a double type. The one is Jewish theology,
the other Alexandrian philosophy. The result of the present exami-
nation pointed to the latter of these two types. Alexandrian philo-
sophy has a prominent representative in Philo, a contemporary of Christ,
and an author, whose works still, to a great extent, are preserved. Philo
himself, or, at any rate, the school he belongs to, has at an eariy age,
left traces in Christian literature. Already Paul is marked with this
Alexandrinism ; more than that, he may be considered to be influenced
by the Philonean literature itself. If the Epistle to the Col. be really
written by Paul, the resemblance between the passage we have examined
and certain Philonean quotations is conclusive. We find a very instructive
instance in i Cor. lo. Philo often talks of the Manna, following the
Israelites on their expedition in the desert. Philo in this heavenly aliment
sees the Logos itself. In one place (Leg. alleg. II, i, 82), besides the
manna, Philo also mentions the rock, from which water flowed out, and
which, in reality, was nothing but the Wisdom or the Logos, which
followed, and follows the pious. Exactly in the same way, Paul, in i Cor.
10, 3 speaks of the spiritual food, which all Israelites enjoyed, and then
he adds: »And did all drink the same spiritual drink, for they drank
of that spiritual Rock that followed them; and that Rock was Christ«
John here would have said the Son of God, the Son; Philo: the
Logos, the Wisdom. All are imbued with the same religious, ideal,
notion.
Î2 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
time as the Gospel. Here one reads (i, i) d r]v m oçx'jç'j and, in 2, 13,
Christ is solemnly introduced as rov an acx^jg, »He who was from the
beginning!. It is hardly probable that the author of the Gospel and the
Epistle, should have had our philosophical specimen in mind when putting
these words into his text, but it must be remembered that there is some
connection between the two instances of religious reflections. This is
excellently illustrated by the Apocalypsis Joannis, composed, probably,
about 90 A. D. In this writ, àçxri occurs in both of the two significa-
tions quoted above, viz., both in the sense of the first point in the infinite
extension, and in the philosophical sense which the word had obtained
in the technical language of the Alexandrians, viz., »the Principle«. In
both cases Christ is meant. In the Apoc, 22, 13 and almost equally,
21,6, the following words occur. »I am o and co, the First and the Last,«
r àçxTj and ro réloç. And Apoc. 3, 14, presents us with the word acx^lf
with the signification the word has obtained in Alexandrian philosophy, and
which, in my opinion, is, surely, to be referred to Aristotle. Here (3, 14)
Christ is mentioned as the Faithful and True Witness, whereupon, in the
same connection, he is called fj açxi) rrjç nt^laewç tov &€oi. It is no
more said that he was in the beginning, but that Ae was the àçxfj, the
Principle of the World, or — as Jewish thought expresses the thing — of
the Creation of God. The affinity between the Aristotelic- Alexandrian
conception, and this trope, we have simply to recognize, and the relation-
ship is not only a real one, it is also a historical one. The Alexandrian
religious philosophy has, in this expression, made a mark in literature,
just as it has produced an evidence of its literary life in the term »Logos«,
a word occuring both in the fourth Gospel, and in the Book of Revelation.
The evidence given in our quotations, makes us plainly understand
how we are to think of the still unquoted passage of the New Test.,
I mean the first chapter of the Epistle to the Colossians. Many scholars
suppose that the epistle was composed about the year 100 A. D., or
even later. Others are advancing good reasons for a Paulinian authorship.
In the latter case it must have been written about the middle of the fifties
in the first century A. D. The words here run thus; (V. 15) He who
is the image {elxwv) of the invisible God, the first born of every crea-
ture, TCQiuTOToxoç Tcaaîjç xTlaeujç. For by him all things were created
etc. also V. 18: And he is the head of the bod>-, the church; he who is
the cecx^l, the first born from the dead, TtQwroroxog ex tüv vexçaiv. To
begin with some details wanting explanation: The last words nQtoz. ix
r. vexQoiv signify the same thing, which Apok. 1,5 gives in a purely
ÎQOO. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 1 3
genitive form ftçwroroxoç tc5v vexçaiv. It refers to a new-testamental
conception, which again is derived from an historical image created of
the Jewish imagination : There is a general restitution to take place. After
the great resurrection a new generation shall arise out of humanity. The
Christians connected this hope with the dogma of the resurrection, attri-
buted to Jesus, and looked forward to by all believers in the Christian
doctrine. Hence the mind was invited to consider a completely new
form of existence, and religious feeling attached itself as naturally
to this form of existence, as Greek thinkers spoke of earthly existence,
and its fundaments. The author here names Christ as the Absolute Fun-
dament, as the Principle. He is àçx^. One is not authorised to identify,
as one, the two expressions arø, and »first born«, or to combine them
too closely. The later expression points to a less extensive conception,
it marks, as it were, a characteristic side of a more general object. Some
theologians render the text in the following way: He who is the source
of it, viz., the Church. This is no translation, but a regular interpreta-
tion, and the interpretation is a false one. aQxfj means nothing but the
philosophical principle. The author says, that this principle (of the world,
or of the creation, which word he, according to v. 15, presumably has
mentally supplied) is Christ; he then considers a special form of exi-
stence; and this form is that having the greatest attraction to his Christian
mind, viz., the state of the resurrected. And he says that Christ is, here,
number i. The same is said by the author of i Cor. (in Ch. 15, v. 20, and,
equally, in v. 23). To understand this turn, it is necessary to call to mind
that the Old World liked to point out the succession, and to emphasize the
first. The first ranged as a distinctive mark. To this effect stands the
passage in the Epistle of James 1,18; where the Christians are characterized
as the first fruits of the creations of God. This peculiar use of the conception,
»the First Born«, »the Eldest«, etc., not in order to give a precise description
of the place occupied by one or more members of a numerable totality, but,
more generally, in order to put a mark of higher distinction and honour
upon an object, very often appears with the Alexandrians. According to Philo,
and the religious philosophy related to his, all existing things could come
under the point of view of a son's relation to the highest being. The
World was a Son of God, the Angels, and the Powers likewise, but the First
Born was the Logos, the Universal Reason, the Image of God (Christ,
as the author of the Col. would have said here). The term, »the First
Born«, (referred to the Logos), »the Son of God«, often appears in Phi-
Ionian literature. I refer to De profugis i, 308, De somn. i, 653, and
De confus, lingu. I, 414. Here in the latter passage, Philo says: The
14 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
Father of all existing things sent this eldest son of his, whom he also
calls TtQtJToyovoç.^
The double TtQcoToroxog therefore, as is obvious to us, is a genuine
title in the field of religious philosophy, and goes excellently with àçx^.'y
as a variant to the conception açxv» ^Qcotôtoxoç often occurs. Such is
the case where Clemens of Alex, mentions aQxri- Peter, when writing
that iv açxfj God created heaven and earth, thinks — so Clemens says —
of TOV TtQtûTÔyovov viov. But, above all, Philo is able to teach us the
meaning of the passage in the Ep. to the Col. Here we learn to know
of the religious title : »the First Born« ; and what is, perhaps, still more
instructive, Philo gives us the full scheme of technical notions, surrounding
the expression uQxr]* On examining this, it will be made evidently clear
whence this expression, àçx^, has come into the text of the Epistle to
the Colossians.
In the passage, taken from this epistle, we read of God as being, in
himself, invisible, of his Image (elxiov), of a divine Being through whom
all things in the universe have been created; of the First Bom of all
created things; of (xqxi]. If, in this passage, only one of these notions
had occurred, there might have been a possibility that no literary source
existed. But, as the words stand in connection with each other, they un-
doubtedly point to a common source of a pronounced particularity, and
this source is the Alexandrian speculation concerning »the Logos«. Even
from that reason, iiqii]^ in this passage, must presumably be taken to be
of Alexandrian origin. The Son of God is — as the author teaches —
the Image of Him who never is seen, he is the First Born Ilqx^* I^ ^
passage by Philo (Leg. alleg. I, i, 52) we read: He (Wisdom, as the
Logos, the Son of God, is called here) is God's apx^» ^"^^ Image (cixwr),
and his Ideal Vision (Sçad/ç). To be compared with this is the passage
in the Altercatio Jasonis, where, immediately after the naming of h^xh ^^
Christ, the Son of God, the explanation follows : in His Image. Here
different authors are openly working with the same material, and this
material is the Alexandrian theory of »the Logos«.
Most closely connected with this peculiar philosophical doctrine of
a Logos, are the other passages by Christian authors, where Christ, the
Son of God, has been called aç^»?-
I mention here, firstly, Justin the Martyr, (about the middle of the
2nd century A. D.). In Dialogus cum Tryphone c. 61, the author says:
As 0LqxJr\, prior to all creatures, God produced out of himself a Logos-Force,
åvvaiÅh Tivu koyiyjjv, Justin, subsequently, gives several names imparted
to this ôvvafuç, called, at one time. Son; at another, Wisdom; sometimes
igoo. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 1 5
Angel; sometimes God; also Master, and Logos. Otherwise, Justin does
not employ the expression very much. In the other place, where àçxfj
is named, Dial. c. 62, he expressly leans on the passage 8, 22, in Sophia
Salomonis. Justin, on naming the Logos as aQxrj, has had a more general
philosophical impulse, and the leaning to the biblical passage is a secun-
dary fact. This, obviously, is the most probable supposition, when we
take into account the juxtapposition of the àçxrj, and the Logos, and the
broad use which Philo makes of the doctrine of the Logos.
In the writings of Tatian, the disciple of Justin, the character of
àçxfj as a philosophical term distinctly appears. In one place, however,
it is clear that àçxfj points to the extension, or the succession. This is
chapter 4 of Tatian's Oratio, where it is said of God that, He, only is,
without a beginning {avaçxoç)f and the àçxfj of ^h^ whole. The last ele-
ment of this phrase apparently bears on a larger idea. The Deity can
be called àçxfj by Tatian as well as by Aristotie, only in the sense of
the »causal principle«, the first moving force in the Aristotelian doctrine.
In chapter 5, Tatian indicates the Logos, Christ, the Son of God, as this
àçxfj. We here read the following sentences: God was in the àçxfj, but
the àçxfj is — as we are taught — the Logos — Power, ttjv åe àçxrjv
Xoyov ôiva^iv 7taçeiXfj(pa^ev, With this TtaQuXrjfpa^ev the author has
expressed his adhesion to a logosophical theory being introduced into
Christian thoughts, and there are reasons for believing, that Tatian has had
chiefly, the fourth Gospel in mind.
Together with Tatian, a contemporary apologist might be mentioned :
Athenagoras. Here àçxfjf in its logosophical signification reappears, Sup-
plie. 10. Prov. 8, 22 is quoted here again.
The Aristotelian principle, which as has been seen, had a certain
psychological character, being mentioned as the moving, and universally
ruling power, appears directiy in the works of a Christian author from the
end of the second century, viz. Theophilus. In his writing, ad Autolycum,
the Logos and the àçxfj, are, expressly identified (Comp. I, 3 and II, 10
and 13). By this author, àçxfj is quoted, as follows. In II, 10, it is said:
This, viz.. The Logos, the Son of God, is called àçxfj] because he leads
everything, and reigns over every thing, all being made by him. ort açxei
xal Tcvçuvec nàvrwv tüv di avrov dedrj^iovçyrjfiivvjv.
The hypostatical notion, attached to the Deity, as shewn above, has
been most variously employed by the heretical Gnostics. According
to Clemens of Alexandria (Exc. ex. Theod. 6) the Johanneic èv àçxjj
rv 0 Xoyoç of the Valentinians, about the middle of the 2nd century,
was thus interpreted: The àçxfj signifies the fiovoyevfjg, who is also the
1 6 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
Deity himself. The Logos is different from this, being only contained in,
or reposing on this icgxr], who is the Only Begotten, the Deity. Another
old Gnostic sect regarded, according to Hippolytus (Philos X, 9) the notion
taken from the N. T., viz., the Son of Man, or the Man, as the aqx^i ^^
all things, av&qotnov xalovai ttiv ftQWTrjv rvjv ohav agxi^v. Hippolytus,
narrating this, certainly on writing àçx^> thinks of the old philosophical
principle, a principle of which the Gnostics make a mythological inter-
pretation. Hippolytus (Christan author from the first part of the 2nd cen-
tury) himself, understands aQxifj as the same philosophical notion we found
in the Aristotelian, and the p)ost-aristoteIian literature. This evidently
follows from his remark, Philos X, 6, viz., that the àçx^ of the Stoics was
»the Undefinable Matter«: fj œcoioç vXrj.
With Clemens, and Origene, ccgxfj, in the signification which is of
interest to us here, is often used as name for the Deity, who was an
ontological principle, and for Christ, who was not so much the historical
personality, as a theosophic abstraction. Clemens writes at the time of
the breaking Neo-Platonism ; and Origene, the disciple of Clemens, is a
contemporary of Plotin.
It is worth observing that àçxv» ^^ ^ philosophical terminus, obtains
a renewed importance with the Neoplatonicians, and especially with Plotin.
It is, here, »the highest notion«, »the good« as the universal cause (vide
Zeller III, 2, 494, Note i).
By Clemens philosophical reasonings are repeatedly connected with
the notion àçx^f which at one time is connected with God, at another with
Christ. Clemens just thinks of the philosophical notion, this being either —
as with Aristode, »the first cause«, »the primal fundament«, or the theolo-
gical hypostasis. If it be difficult, the author says (Strom V, 12, 81),
to assign to each object its apx^, it is particularly difficult to give a
description when speaking of the first and oldest agxri — that acxTj which
is the cause of every thing to come, and every existing thing. God is
meant by ccqx^ ^^ ^ot a few cases (Strom IV, 25, 162, VII, 16, 95 alibi).
More generally àçxri means Christ, the divine Son, the Logos. In Protrept.
I, 6, he is said to have been, and to be the divine a^jfij of all things.
Very interesting is the logosophical frame given to the notion in Strom,
V, 6, 38. Here God the Saviour is mentioned as àçxfi ^riç — so the
text continues — ccTteixovtaraL ex rot &£0v rov aoqcnov Tcçannj xaX fCQO
alilvwv: He who of God, the invisible, renders an image, the first one,
the being from eternal time.
Like Clemens, Origene employs the term açx^i' I" his Commen-
tary to the Gospel of St. John I, 19 sequ. Origene quotes àçx^ in a
Igoo. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 1 7
longer dissertation. The philosophical signification of aqxi], as the prin-
ciple of the causation, he knows fully well, and, like Clemens, he identifies
this principle with the Deity or, more precisely, with Christ. It can be
noticed how Origene, who, by the way, used the notion particularly in
a cosmogonie sense, understands aqx^)» io ^he passage quoted, above, from
the Ep. to the Colossians. I was very much struck in finding this old eccle-
siastical author employing just the same method as that which the con-
text suggested to my mind, viz., that the terms aqx^, and eUiov tov d^iov
tov aoçarov ought to be combined as characteristic features, in order to
give a complete logosophical picture. Com. in Joan. Tom I S i9-
The designation of Christ as àçxrj, »The Principle«, in Christian
literature, became rather popular. There is a peculiar instance showing
how the pregnant understanding of the word could lead to an artificial
sagacity in the interpretation of the holy text (Harnack has called attention
to the passage). The passage is taken from Altercatio Zacchaei et Apol-
lonii, a writing by an unknown ecclesiastical author in the 5th century.
Here (II c. 3 The ed. of Gallandi IX, 224) again, the biblical passage
Gen. I, I, is conceived in the way quoted above, viz., that in principio
is understood to be equal to in Filio^ in Christo, It must be emphasized
that this interpretation tries to find a textual support in the word of
Jesus, related in the fourth gospel 8, 25. %riv àçxrjv ort xoi Âa/w h^lv.
This passage the author quotes in the following words: Ille principium
est, qui Judaeis quis esset interrogantibus dixit : Principium quod et loquor
vobis. He thus imagines Jesus here proclaiming himself to be ctqxtjy »the
Universal Principle«.
History sometimes gives to its representative figures another cha-
racter than that which comes within the reach of the same men during
their real life. The Prophet from Galilee, during his lifetime, had no
relation to that Greek ring of scientific men; assuredly he little thought
that one day he should be identified with that philosophical symbol,
aqxili which, to Aristotle, signified the Plastic Form ruling the Matter, the
First Moving, the Principle of Causation.
So much for hqx^^ A second designation of Christ remains to be
examined, viz., Phone. Christ, in no few places, is called »The Voice«. I
shall try to show the origin of this term.
A writ, which already has been examined above, viz., Theophilus ad
Autolyc. tells us, in one place, 11, 22, that the Logos appeared in Paradise
and in God's place spoke with Adam. Now the Holy Bible tells us — so
Theophilus continues — that Adam heard the Voice of God. But what is
Vid.-Sel8k. Skrifter. H.-F. Kl. 1900. No 1. 2
l8 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
the Voice but the Logos of God, which is also the Son of God? <pœvi]
Sk tl a}lo eatlv aiX i] b loyog o rov Stov, og iartv xal vloç avroZ;
To explain this word: the Voice/ here being synonymous with the Son
of God, the Christ of the Christians, we may point to a Jewish theolog^-
menon, viz., Bath-Kol. In Palestinian theology, beyond, and later than the
time of the canonising of the New Test., we sometimes hear of a voice,
which pronounces some short words of revelation, the voice being gene-
rally represented as sounding directly from out of the skies. An in-
stance of that kind, I have no doubt we have given in John 12, 28
et sequ.
This theological specimen, however, is not suitable for unravelling our
problem. The heavenly voice, neither in Jewish theology, on the whole,
nor in the mind of the author of the 4th Gospel is identical with the Logos,
the Son of God, or Christ. It speaks to him. But in the passage taken
from Theophilus and — as will be seen — elsewhere, in ecclesiastical
literature, this Phone is, together with Logos, one and the same thing.
It is, consequently, our duty to find if, out of this fact, light can be
thrown upon the expression we have to examine.
We shall not be disappointed.
The word gpwvjj, which has become, too, a designation of Christ, is
a technical expression in Stoic philosophy, adopted as such by the reli-
gious philosophy in Alexandria, and, consequently, introduced into that
historical line on which we met with the Christian symbol (prnvrj =
Christ.
The (p(jt}vr], mentioned so frequendy by the Stoics, signifies, as Stein-
thal says in his Geschichte der Sprachwissenschaft I p. 265, letter^ syll-
able, wordy sentence^ period, speech, poem regarded as a sound. On
this point, Stoic philosophy introduces a peculiar and famous theory,
viz., the theory of the double form of reason or logical life. The one
form was reason, living in the inner man, the other form was outspoken
reason, speech, or, technically expressed : A distinction was to be made
in man between two parts, viz., the Logos endiathetos, and the Logos
prophorikos. The remarkable thing is, that this Logos prophorikos was
thought to be present, substantially, not only in the contents of the speech,
the spoken thing, but also in the organic functions which take place on
speaking. Reason was not only the thought, not only the spoken thing,
the sounding reason, it was also the »reasonable« sound itself; the voice
was conceived to be an element of our reasoning constitution, in other words,
the ywrry was one and the same thing with the Ubyog jt^ofoqixog. This
uncloubtedly follows from some Stoic sentences. I quote some instances to
IQOO. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. I9
prove my thesis. One instance I take from Galen, a physician and elec-
tric philosopher during the second half of the 2nd cent. A. D. He says
(vide Galeni Protreptici quae supersunt ed Kaibel, Berlin 1894. i), »Whether
the so-called unreasonable (illogical) animals are not endowed with reason
(loyog) is uncertain; because it may be so, that, even if they are not pos-
sessed with that koyoç, designated by the voice, tov xarci ttjv çxjjvtjv,
which also is called TcgotpoQixog, they yet are possessed of that voice
which rests in the soul (tov xarix ttjv ij/vxrjv), and which is called èvâtà-
'9'eTogv. In a similar way, the sceptic, Sextus Empiricus, reasoning in
Stoic words, I, 75, calls attention to the fact that, animals are possessed
of a greatly developed power of modulating the voice. Here the (pcovrj
is identified with the Jioyog TtQotpoQcxog, and Sextus, himself, too, de-
clares that, this fact being taken into account, one might be inclined to
acknowledge that this loyog fcçocpoçixog was possessed also by animals.
In the instances quoted above, an hypothesis of the reasoning faculty
of animals is expressed. But the typical view of that question, amongst
Stoics, has been expressed by Diogenes Laertes, about 200 A, D., when
he (VII, 5s) characterizes the voice of animals as moved air, and, op-
posed to that, emphasizes the human voice as being articulated ïvaç&çog)
and emitted by reasoning power (ajco åt^avolag lYjtef.i7io^évrj).
Remembering the particular theological significance attributed to the
notion. Logos, in Alexandrian philosophy, we easily understand how the
theorem of cpwvrj, being so intimately connected with that of the Xoyog
was applied to the Deity, or, more particulariy, to the Son of God.
The link between Stoic theory and Christian reflexion, here, too, is Philo.
Old testamental utterances, representing God as speaking to the world,
occasioned the philosophical exegete in Alexandria to make some very
spirtualistic observations concerning the Voice of God. The latter is some-
thing more subtile, more rational than our*s, the human voice. De migr.
Abr. I, 443 Philo says: Our voice is not equal r^ ô-elq) qxovijç oQyàviir,
because ours is mixed with air, but the divine consists in the unmixed
koyog, which, owing to its delicacy (iBTcrôrrjTa, a technical Stoic expression!),
falls short of the ear. Philo thus has the doctrine of the Voice, the divine
qxavrj, being equal to the Logos. His teachers are the Stoics, which evidently
is shown by his way of expressing himself. De somn. I, 624, he speaks
of man as being, differently to the other creatures, endowed with the
(pwvTj ïvaçd-çog, which is emitted from the mind (aTto diavolag ava-
Ttéfifterai), To the above mentioned instaùces might still be added
Quod. det. pot. ins. I, 209; Philo here directly speaks of ro (ptavfjev in
the soul — a sort of intellectual conscience.
20 ANATHON AALL. H.-F. Kl.
In Christian literature, this <p(avr] appears here and there, where,
otherwise, the Logos might have been expected. Thus Hippolytus explains
how God, before the creation, made the Xoyoç rest within himself, visible,
viz., on making his (piovij to sound. The same author mentions (Philoso-
phum. X, 43) in Stoic, Philonean words, the Logos, penetrating all things,
the first begotten Son of God, and the gpwKjj, as being older than the star
Venus.
Perhaps this theologumenon of the divine çpw»^ has been, most boldly,
employed by the Syrian author from the 4th century, Aphraates, whose
theology, like that of Ephraem Syrus, is on the whole, of a rather archaistic,
philosophical turn. We here read the following phrase (the edit of
Wright p. 167). In the beginning was the voice, which is the word,
and — the author continues — this voice calls froin on high, and raises
all the dead (Comp, also acta Petri c. 10).
The close connection existing between several ecclesiastical authors, in
respect to the q)iovi] and the /«yoc:, proves, evidently, that the source of
this christological terminology is the philosophical theory of the voice.
Particularly Hippolytus shows us, how the ideas are connected with -each
other. He mentions Christ as the Logos, and calls attention to the cir-
cumstance that He, as such, was represented in the unspoken Logos — Xoyoc
hdlaôeoç. As a corollary to this notion, Hippolytus names — not the
i-oyog 7CQO<poQix6çj but — the çpwkjJ (Philos X 33). In the context we
find also some theological views, otherwise connected with the theory of
the Logos, simply transferred to the ftovrjy which, consequently, is under-
stood quite synonymously. The prophetic revelations, in which Alex-
andrian and Christian theology recognized a providential action of the
Logos, are here, by Hippolytus, called qxuval, Hippolytus, finally, quotes
the pure philosophical notion, in the passage where he makes mention of
Simon Magus, (the precursor of the Gnosticism, living in the ist century
A. D.) Hippolytus says, that S. M. exhibited qiiovr] as an ontblogical prin-
ciple, as a universal axiom, besides vovg, ovo^a, loyia^hç etc. It is worth
observing, that these notions vovç, ovo^a, Xoytafioc, are capital categories
in Stoic psychology, resp. dialectic. We are here witness to a mythological
elaboration of philosophical notions, produced by the Stoics. Amongst
these we observe (pcjvrj, beside other technical notions belonging to the
same doctrine of Logos.
Some Christian authors have been examined, and other instances of the
philosophical use of (pwvri = Christ, are given by other writers. I quote
Irenaeus V. 17, 2 (Comp. Tatian Oratio c. 5 and 15) Clemens of Alex.
Strom VI, 4, 34. VII, 16, 95. VII, 2, 9. We have now finished our
IÇOO. No. I. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. 21
investigations with regard to the two christological terms. I have, how-
ever,^ to add a few words.
To modern feeling there is something very strange about these phe-
nomena from : the history of speculation, and of religious imagination.
When we think of Jesus, we recall to our minds the historical person who
was born during the reign of Augustus, and lived under Tiberius, creating
a new religious movement, and becoming a martyr to a cause destined,
however, to come off victorious from the trial. According to our more
or less developed historical, or critical views of the matter, other elements
are connected with our idea of this personality. But the historical scheme
of Jesus, as a positively given reality, might be shortly traced in words
similar to those written above.
But here innumerable forces, ideal or phantastic, in the contemporary
or the posterior world, are approaching, sowing, each of them, its seed
in the open soil. The old image suffers from this import, it loses its
clearness and its firmness. Jesus Christ has been the object of a great
many theoretical considerations and interpretations. Yet they might be, gene-
rally speaking, referred to a double type. The one is Jewish theology,
the other Alexandrian philosophy. The result of the present exami-
nation pointed to the latter of these two types. Alexandrian philo-
sophy has a prominent representative in Philo, a contemporary of Christ,
and an author, whose works still, to a great extent, are preserved. Philo
himself, or, at any rate, the school he belongs to, has at an eariy age,
left traces in Christian literature. Already Paul is marked with this
Alexandrinism ; more than that, he may be considered to be influenced
by the Philonean literature itself. If the Epistle to the Col. be really
written by Paul, the resemblance between the passage we have examined
and certain Philonean quotations is conclusive. We find a very instructive
instance in i Cor. lo. Philo often talks of the Manna, following the
Israelites on their expedition in the desert. Philo in this heavenly aliment
sees the Logos itself. In one place (Leg. alleg. II, i, 82), besides the
manna. Philo also mentions the rock, from which water flowed out, and
which, in reality, was nothing but the Wisdom or the Logos, which
followed, and follows the pious. Exactly in the same way, Paul, in i Cor.
10, 3 speaks of the spiritual food, which all Israelites enjoyed, and then
he adds: »And did all drink the same spiritual drink, for they drank
of that spiritual Rock that followed them; and that Rock was Christ«
John here would have said the Son of God, the Son; Philo: the
Logos, the Wisdom. All are imbued with the same religious, ideal,
notion.
22 A. AALL. TWO DESIGNATIONS OF CHRIST. H.-F. Kl. IQOO. No. I .
Whether the two religious and philosophical notions aQxr] and (piorr^
always, or even for the most part, have been borrowed directly from
Philo, is not quite clear to me. The two words are very prominent
notions within Neopythagorean and Stoic philosophy. They were pro-
bably very popular, and might, occasionally, have been transferred even
without any literary link. A German scholar, the editor of the new
edition of Philo, Dr. Wendland, in a very elucidative thesis (Beiträge zur
Geschichte der griechischen Philosophie 1895) has pointed to what he
calls the Stoic-Cynic diatribe. To this he ascribes the fact that, many
moral and esthetical sentences, proverbial phrases etc., at the time we
have been speaking of, spread from the circle of the philosophers to
the common people. He might have extended his judgment of the
philosophical propaganda he points to in his words. That which must
be particularly mentioned here, is, also, the Alexandrian Hellenism, which,
saturated with Neapythagorean and Stoic elements, took a decided reli-
gious turn. Here is the background of the philosophical and religious phe-
nomena, examined in this thesis. Hellenisme may have spread orally,
but the oral tradition has been supported by a literary one. Thus we
are, finally, of necessity, compelled to fall back on Philo.
Trykt 19. April 1900.
Hildinakvadet
med utgreiding um det norske maal paa
Shetland i eldre tid
av
Marius Hægstad
Videnskabsselskabeis Skrifter, II, Historisk-filosofiske Klasse. 1900. No. 3
Christiania
I Kommission hos Jacob Dybwad
Grøndahl & Sons Bogtrykkeri
iqoo
Fremlagt i Kællesmøde 23. Marts 1900 af Hr. Torp.
I n n e h a 1 d.
Sida
Innleiding i
I. Hovudtekst (kvadet) i
Tillegg:
a. Fadervaaret 9
I). Ei ordlista (av Low) 10
c. Eit ordstev fraa Conningsburgh 11
II. Misskrift og onnor ugreida i Lows handskrift 11
I IL Umbott tekst (kvadet) 14
IV. Innehald og merknader til teksten 20
V. Maalet i Hildinakvadet etc 32
A. Vokallæra 33
a. Vokalar i Ijodsterke stavingar 33
b. Tviljodar i Ijodsterke stavingar 41
c. Vokalar i Ijodlinne stavingar 45
d. Tviljodar i Ijodlinne stavingar 50
e. Endingar 51
f. Urn endingsvokalarne e og i 56
g. Um endingsvokalarne 0 og H 57
h. Halvljod 58
i. Ljodbrigde framfor / 58
j. Ljodbrigde framfor n 59
k. Ljodbrot 60
B. Konsonantlaera 60
a. Konsonantarnc 60
b. Innskot a,y j og w 69
C. Ljodtrykk .69
D. Skotsk (engelsk) innverknad 69
VI. Samandrag av utgreidingi um Shetlandsmaalet 70
a. Gamle kjennemerke 70
b. Nye kjennemerke 72
Slutningsmerknad 75
VII. Ordlista 75
Fyreord.
Det er no 126 aar sidan skotten Low skreiv upp sine »specimens
of the Norn language« paa Shetland, men enno hev ikkje desse siste
og einaste atterstodor av norsk maal i nokon samanheng fraa desse
øyarne voret vitskapleg granska, endaa dei milJom anna inneheld ei
forvitneleg gamall folkevisa, som visseleg hev verde ikkje berre i maal-
vegen, men ogso med umsyn til skyldskapen i aandslivet millom folki i
norderlandi.
I min ungdom (hausten 1869) gjorde eg ein freistnad med aa
tolka dette kvadet etter prof. P. A. Munchs avtrykk i Samlinger til det
norske Folks Sprog og Historie. Daa eg fekk meining i sumt, vaaga
eg syna fram ein landsmaalsumsetnad av kvadet til prof. Sophus Bugge.
Dette hadde for meg personleg den verknaden at eg fekk uppmoding
til vitskaplegt arbeid; men tolkningi kom ikkje lenger og var det helder
ikkje verd, daa ho var for grannbygd og let altfor mange stader staa
i det same myrkret som fy r r.
Fraa åen tidi hev eg daa helder ikkje faast med dette emne fyrr
i vetter. Eg hadde leset dei gamle diplomi fraa Shetland og Orkn-
øyame og Jakobsens bok um Det norrøne sprog paa Shetland, og tok
til aa granska Lows prøvor av Shetlandsmaalet for maalføret si skuld.
Daa vakna den gamle hug til aa faa greida paa den maalgaata Hil-
dinakvadet hev voret, og eg gav meg til med det paa nytt lag.
Det er meg kunnigt at prof. Sophus Bugge, prof. Moltke Moe
og den danske vitskapsmann Jakobsen hev gjort fyrebuingar til ei tolk-
ning av dette kvad. Men daa den tolkningi sjølvsagt vil taka mykjet
anna med enn det som for meg hev voret fyremaalet: sjølve maal-
formi, daa det vel helder ikkje er so visst naar det verket vert ferdugt,
og daa tidi no synest vera komi til at ein fyrste freistnad paa dette
umkverve vert gjort, vaagar eg meg her til aa leggja fram frukti av
VI MARIUS PiÆfiSTAD, H.-F. Kl.
mitt arbeid: ei gransking av maalformi i Lows prøvor av Shetlands-
niaalet, medan upphavet til visa og samanhengen med andre norder-
lendske former ikkje er umhandla.
Til stort mein i eit slikt arbeid er det at me hev so mange slag
Ijodskrift. Sjølv fylgjer eg helst prof. Joh. Storm, men Jakob Jakobsen
brukar ei onnor skrift, og i citati av Hans Ross og Ivar Aasen hev
eg bruka deira, — berre at eg hev umbytt den ulaglege aa med à
(som Joh. Storm) — , naar eg ikkje sjølv var viss paa den rette uttale.
Att i boki hev eg sett ei ordlista, der ein vil finna alle dei ord
Low i sine prøvor hev skrivet upp or Norn, ogso ordbitarne og ord-
klumparne, med tilvisningar til >^grammatiken«. Nokre fleire spursmaals-
teikn hadde det visst voret torv til.
19 — 3— 1900.
M. H.
Avstyttingar etc.
A, ell. Anders. A Tour through the Islands of Orkney and Schetland,
by George Low; utgjevet av Joseph Anderson, Kirkwall
MDCCCLXXIX.
Aasen. Norsk Ordbog med dansk Forklaring af Ivar Aasen. Chri-
stiania 1873.
B, ell. Barry. History of the Orkney Islands by Dr. Barry; 2dre ut-
gaava ved James Headrick, London 1808.
BF. Gamle norske Folkeviser. Samlede og udgivne af Sophus Bugge.
Kristiania 1858.
DN. Diplomatarium Norvegicum.
Edm. Edmondston. An etymological glossary of the Shetland &
Orkney dialekt; by Thos. Edmondston. London 1866.
FA. Færøsk Anthologi ved V. U. Hammershaimb; 2 dele. Kjøben-
havn I 89 I.
FK. Færøiske Kvæder ved V. U. Hammershaimb. Kjøbenhavn 1855.
Fritzner. Ordbog over det gamle norske Sprog af Dr. Johan Fritzner.
3 bind. Kristiania 1886— 1896.
GAF. Svenska folkvisor, utgifna af E. G. Geijer och A. A. Afzelius
Stockholm 1880.
Gtr. Gamalt trøndermaal av Marius Hægstad. Videnskabsselskabets
skrifter. Kristiania 1899.
GF. Danmarks gamle Folkeviser, udgivne af Svend Grundtvig. Mange
band.
Handbook. Handbook of Phonetics by Henry Sweet. Oxford 1877.
Jak. Det norrøne sprog på Shetland af Jakob Jakobsen. Kjøbenhavn
1897.
LF. Norske Folkeviser, samlede og udgivne af M. B. Landstad. Chri-
stiania 1853.
VIII
MARIUS HÆGSTAD.
H.F. Kl.
M. Munchs artikel i Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie,
6te bind. iste hefte. Christiania 1838.
Noreen. Altisländische und altnorwegische Grammatik von Adolf Noreeti.
Halle 1892.
Ross. Norsk Ordbog af Hans Ross. Christiania 1895.
SK. Sjüröar KvæSi, samlede og besørgede ved V. U. Hammershaimb.
Kjøbenhavn 1851.
Torsvisen. Af Sophus Bugge og Moltke Moe. Christiania 1897.
apl. = akkus. pluralis.
aplm. (aplf. apln.) = akkus. plur.
mask. (fem. neutr.).
asg. = akkus. singularis,
asm. (asf. asn ) = akkus. sing. mask.
(fem. neutr.).
b.f. = bundi (bestemt) form.
Con. = Conningsburgh-ordstevet.
dpi. = dat. pluralis,
dsg. = dat. singularis,
dsm. (dsf. dsn.) = dat. sing. mask.
(fem. neutr.).
F = Fadervaaret paa Shetlandsmaal.
f. = feminin,
fær. = færøsk.
gen. = genitiv,
ght. •- gamall høytysk.
gn. = gnorsk = gamall norsk,
gpl. = gen. pluralis,
gsg. = gen. singularis,
gsm. (gsf. gsn.) = gen. sing. mask.
(fem. neutr.).
hvt. = hovudtekst, den fyrste tekst
av kvadet, sida 2 — 9.
istf. = i staden for.
m. = maskulin,
n. = neutrum.
npl. = nominativ pluralis.
nplm, (nplf. npln.) = nom. plur.
mask. (fem. neutr.).
nsg. = nom. singularis,
nsm. (nsf. nsn.) = nom. sing. mask.
(fem. neutr.).
nyn. = nynorsk (norsk folkemaal,
stundom ogso = landsmaal).
O = ordlista hjaa Low.
ofl. = og fleire.
ordb. = ordbite 0: bite av eit ord.
ordkl. = ordklump; tvo ord som
er ihopslegne i eit.
Ork. F. = Fadervaaret paa Orknøy-
maal.
O.S. fr. = og so frametter,
p. = particip.
pi. = pluralis, indikativ imperfektum,
pki. = pluralis, konjunktiv imper-
fektum,
pl. - pluralis.
pp. = pluralis, indikativ præsens.
pr. = pronomen,
prp. = præposition.
s.f. = substantiv feminin,
sg. = singularis.
Shetl. = Shetlandsmaal, som me
finn det i Lows prøvor.
shetl. eng. = Shetlandsmaalet no med
igoo. No. 2.
HILDINAKVADET.
IX
sine leivningar etter norsk, i
minnet og i talebruket.
si. = singularis, indikativ imperf.
ski. = singularis, konjunktiv im-
perf.
skp. = singularis, konjunktiv prae-
sens.
sm. = substantiv maskulin.
smlk. = samanlikna.
smn. = samansetning.
sms. = same stad.
s.n. = substantiv neutrum.
sp. = singularis, indikativ præsens.
ub.f. = ubundi (ubestemt) form.
undt. = undanteket.
upph. = upphavleg.
Berg. eller B. stift = Bergens stift.
Dal. = Dalerne.
Gbr. = Gudbrandsdalen.
Hall. = Hallingdal.
Hard. = Hardanger.
Helg. = Helgeland.
Indh. = Innherad (i Trøndelag).
Jæd. ell, Jædr. = Jæderen.
Li. = Lister (Lista).
Ma. = Mandal.
Nfd. eller Nfj. = Nordfjord.
Nhl. = Nordhordland.
Rbg. = Robyggelaget.
Ryf. = Ryfylke,
Sfd. eller Sfj. = Sunnfjord.
Shl. = Sunnhordland.
Sæt. = Sætesdal.
Tel. = Telemark.
Val. = Valdres.
Daa her ofte er citat av ord i shetl.eng, etter Jakobsens »Det
norrøne sprog paa Shetland«, tek eg her med noko av hans »for-
klaring af anvendte lydskrifttegn«.
a: dyb tvelydsagtig a-lyd (nærmer sig den færøske tvelyd »åa«)»
fl: mellemlyd mellem a og æ (nærmer sig undertiden ô-lyden).
e\ mellemlyd mellem æ og c.
o: mellemlyd mellem å og o,
Ô: nærmest mellemlyd mellem o og ø.
5: aabnere end o, nærmer sig o.
h omtr. = eng. Ï, en smule gutturalt, navnlig i udlyd.
r: tunger med snurren.
% ^w, ^iiy V = stemmeløst Z, m, w, r.
En tilføiet prik betegner at aksenten falder paa den stavelse, hvor-
efter den staar, f. ex, at'ave^]'ta (med ligelig betoning paa første og
tredje stavelse).
Tillegg.
Sid. 9, v. 344. M hev i mitfong, som han(?) set inn i slutten av tridje rad.
— 21. Merknad til v. 28_4. Smlk. Svarfdøla saga, kap. 4: up pi
mun vera meSan heimrinn stendr, ef pu sigrar han.
— 26. Merknad til v. 22: u vax hedne mere meo, Smlk. vendingar
i gn. som m69r svall, prutnaSi, 6x ofl. (Fritzner under
mö9r m.).
— 27. Merknad til v. 25. Den fjorde radi: hon lotJiir a duka
dogha er visst miskvæde for ti duka dogha hon lothtr, som
gjev rim paa grothè i andre rad. Liksom i v. 164 hev kve-
daren her flutt um ordi etter vanlegt prosabruk og ikkje lagt
større vegt paa rimet.
Re tti ngar.
Sid. 14 rad 6 nedanfraa stend Or for Oitr.
— 15 - I ovenfraa stiendz for stiende,
— 18 - 10 ofr. vaks for vax.
— 25 - 7 - gerSinni for gçrSinni.
— » - g - sættargerfl for sættargcrfl.
— 27 - 9 - yug a for yugna.
— » - II nfr. alt{t)e for a'lt[t)i.
— 30 - 4 ofr. yath for jath.
— 34 - 16 nfr. skegger' for skeger,
— » - 20 - hçrra for herra.
— 35 - 8 ofr. renna for ren nr.
— » - 16 nfr. stiende for stiende,
— 36 - 13 ofr. idlu (i Hu) for idlu (Ülu), som burde stadet millom
ordi i S 7.
— 37 - 7 - whitrane for whitrane.
— 38 - 13 - dauthe for daute,
— 40 - I - Uitrie (Yttri-ey) for Uttrie (^tri-ey).
— 41 - 10 - svæfir for suæfir.
— » - 14 nfr. dçkkvar for dçkkuar.
— 43 - 4 ofr. mien for m7en.
— 45 - 22 nfr. h v ar for hu ar.
— 47 - 2 - dit for dtt.
— 48 - 3 ofr. silkiserk for silkisçrk.
— 63 - 17 nfr. hçrra for herra.
— 65 16 - fdrskonnu for fàrskQnnu.
Innleiding.
William Henry heitte ein gamall bonde fraa Guttorm paa Foula
(utt. Fula) — den vestlengste av Shetlandsoyarne — som i 1774 sa
fram eit kvad paa »norn« (d: norrønt maal) for George Low, ein vit-
skapsmann fraa Skottland, som det aaret gjorde ei ferd til desse øyarne.
Low skreiv upp diktet — Hildinakvadet — med engelsk rettskrivning.
Sidan sette Low såman ei bok baade um denne ferdi og ei ferd han
gjorde til Orknøyarne. Handskrifti til dette verket vart fyrst ferdug
fraa Low si hand i 1777. I denne handskrifti hev Low ført inn kvadet,
som han kallar »The Earl of Orkney and the King of Norway's
Daughter: a Ballad«, og dette er den einaste upphavsskrift til dette
diktet me no veit av. Handskrifti er i The Advocate's Library,
Edinburgh.
I. Hovudtekst.
Til grunn for teksten her ligg ei samling med gode Ijosbilæte av
dei sidorne i Low's handskrift som inneheld kvadet. Bilæti vart tekne
i 1884 Riksarkivar Birkeland, styrar for Det norske historiske Kilde-
skriftsfond, bad — etter prof. Sophus Bugges ynskje — prof. Johan
Storm, som det aaret var i Edinburgh, um aa lata gjera detta for kilde-
skriftfondet. Ljosbilæti er i samlingarne til kildeskriftfondet (no i univer-
sitetetsbibliotheket i Kristiania) no. 320. Sjåa autotypiorne åtti boki her.
Avtrykk av kvadet finn ein ogso i;
1. History of the Orkney Islands by Dr. Barry; 2dre utgaava ved
James Headrick, London 1808 (B).
2. Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, 6te band iste
hefte, ved P. A. Munch, Christiania 1838 (M). Avtrykk etter nr. i?
Vid.-Selsk. Skrifter. II.-F. Kl. 1900. No. 2. I
MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl
3. A Tour through Orkney and Schetland by George Low, utgjevet
av Joseph Anderson, Kirkwall 1879 (A).
Low's handskrift er i det heile greid og lettlesi; men her og kvar
hev bokstavstriki runnet såman til ein klakk, ofte er prikken yver ein
/ gløymd, og lykkja i e er ofte burte, so at det sume stader synest
uraad aa skilja millom e og /; ogso andre bokstavar (som e og o, o
og a) kann stundom vera vrange nok. Dette er sjølvsagt mykjet grunnen
til dei ymse lesemaatar.
Barry og Anderson hev havt Low's handskrift fyre seg. I notarne
under teksten tek eg inn avvik i lesingi (ogso hjaa M, som næstan
allstodt fylgjer B). Nokre lesningar av prof. Alf Torp (T), som hev
leset Ijosbilæti, tek eg med hans løyve ogso inn i notarne til aa visa
kor tvisynt skrifti sumstad kann vera. Eg les:
L*
Da vara larlin dJOrhneyar
For frinda sin^ sinr'^ de ro
Whlrdi'^ an sktldè* meurv"
Our glas huryon huriaga,
2
Or vanna ro eidnar fuo
Tega du rneun^' our glas huryon
Kere friende^ min yamna meun^
Eso vrildan silende^ gede min vara to din,
3
Vom keimir eullingin^^
Fro liene^^ burt
Asia vaar^^ lion fruen Hüdina^^
Remi stu mer^* stien^'"*,
^sin B,M — ^spur A — ^Wiirdi B,M,A; Whirdh T — ^skilde B,M — '^nicfin
B,M — owte/m B,M — "'Jrimdc B,M — ^men B,M,A — ^stie^idi B,M,A; stiende T —
^^cullingin B,M,A; enllinginT\ den fyrste bokstav er tilklakka — ^^ficneh.M — ^^ Vaar
B,A; vaar M — ^^ Heldina B,M; Hildina A — *^l)cn midrc bokstav er klakka yver og
difor utydeleg — *^Her endar ei sida lijaa Low; lengst nede til hogre stend 4. whar (til-
visning til dei fyrste ord paa næste sida^l.
• Yver fyrste vers stend ikkje nummer.
I900 No. 2. HILDINAKVADET. 3
4.
Wkar an yaar elonden}
lia han sadnast^ wo
An^ scal^ vara keinJè^
Wo osta tre^ sin rcithin ridna^ dar fro.
' 5.
Kenn^ to Orkney ar larlin
Vilda mien sanie Maunis^"^'
I Orhnian u Man sian
I Wan far dia%^^,
G.
An gevè^^ Drotmgn kedn puster
On de kin fir sane furu^^
Tworore^^ wo eder
Whitranè^^ kidn
7.
In kimertn^^ larlin
U klapasse Ilildina
On de kidn qufrto
Vult doch^ fiegan vara modi or fiy^^ din^'\
8.
Elde vilda fiegan vara
Fy min u alt sin
Ans namnu too
So minyach u ere min heoe^'' Orkneyar Unge^'^ ro"^'.
• Stanzas marked thus • seem to be confused some having too much others too
little to render the verse complete (Low's merknad).
^elouden B,M — ^oadnast B,M — ^Au B,M — *Scàl B; seal M — ^ kunde A;
Keinde B; keindc M; det vantar prikk yver i — ^thrc B,M — "^ridna hev baade prikk
og Ijodstrik yver i — ^ Kemi B,M,A — ^ Maunis B,M,A; millom n og i eit blekkfyllt
rom, stort nok til fyrste striket av ein u (Maunm}) — *°I dial ein annan r (t) enn van-
leg i kvadet — ^^give B,M; gevb A; fyrste e er ikkje ulik ein i, ein prikk er der og, men
han stend for høgt — "/wrie B,M — ^^ Tworere B,M; Tivorare A; Ttoorone T —
^*Whitt'ane B,M — ^^kiminn B,M — *® Soleis alle ; i hdskr. er fyrst skrivet /y, og sidan
er I (ell. c? T) sett millom f og y yver lina — "Ä^rie B,M -- ^^lingc B,M; hingt A.
MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
9.
Nu di skall iaga dor yochwo
,And a ria dor io sirandane nir
U ijilsa, fy mina avon
Blit an ear ni^ cumi i^ dora hand.
10.
Nu Swaran Konign
So rtwge gah honon t muthi
Wliaih car di ho gane mier
I daufe^ buthe
11.
TreiiV vierkè'^ vaih ru godle
Da skall^ y ach'' g er yo
U all de vara sonna less^
So linge sin^ y ach liva mo.
12.
Nu linge sing an Konign^^
U linge too an swo^^
Wordig vaar dogh mugè^^ sonè^'"^
Yacha skier fare moga so viinde yach angan u
frien^^ rost waih comman inier io landa, f
13.
Nu swara^'^ IJiluge
Hera geroe honon scavi
•[• This vcrsc seems to be part of an intermediate stanza, perhaps to be placed be
tween these marked I2 & 13 (Low's merkn.).
*m H,M; nc A — 'e I^,M; i A; det vantar prikk yver i — ^ dånte B,M — "* Soleis
hdsk. A og T; Trette B,M; ordet stend øvst paa ei sida, og nedst i)aa fyrre sida stend Trette
som rettleid i ngsord — ^mirke B,M; merke A; mirkc T — ^ Skall B — "^yaek B,M — ^liss
B,M — «sm B,M — ^"^ konign B,M,A — "5iro B -- "wh<71 B,M — "«rwt B,M —
**Ljosbilætet hev rien og ein liten topp av f framfyre, og i randi er ein blyantsmerknad
um at hdsk. maa hava /; fr^en A; friend B,M — ^^Swara B.
I900. No. 2. HILDIN A KVADET.
Taga di gild firre Hidina^
Sin y ach shall lega^ dor fram.
14
Ksfin tokaar u feur fetign
Agonga kadn^ i sluge
Feitr fciign sm gonga
Kndn* I plugs,
15.
Nu siienderin larlin
U linge wo an^ swo^
De.se mo eJct"^ Orhnear
So linge^ san yach lava, mo,
16.
Nil eke tegaran san
Sot Koningn^ fu^'^'^^ din
U alt yach an Billivgin
Widn^^ ngare din arar.
17.
^2^ swarar an frauna^^ Hildina
Ü dem san idne i fro
Di slo dor a hardagana
Dar comme ov sm^^ mo^^.
18.
Nu larlin an genger
I vadlin fram
U kadnar stna mien
Geven sheger t Orkneyan,
^Hidina B; HUdina M,A — ''lega H,M,T; %« A — ^/f«^'" ^^i^^ — *^'«'^'* ^^'^*
— -'and ll,M — ^wo A,B,M; framfor %v stcnd ein lilklakka 8 — '' eke B,M,A; i er utan
prikk og lesnaden utrygg; ekt T — ^LUige B — «I hdsk. er fyrst skrivet Konign; sidan
er n sett millom i og ^r yver radi — ^'^Widu B,M — ^^framm B,M -- '*sc/i B,M;
sin \ — **Hdsk. hev ein prikk yver siste nedstriket i m.
MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
19.
Han u cummin
In u vod lerdin
Frinde^ fans lever
Vel hume vuen*
20.
Nu f runa Ihldina
On genger i vadUn fram
Fy di y era da ov man dum
Dora di spidlaikV mire man.
Nu sware an II Huge*
Crego gevan a seam
Gayer an larhn frinde
Din an u fadlin in
22.
Nu fac an larhn dahuge
Dar min de an engin gro
An cast^ ans huge ei^
Fong"* odnar u vaxhrdne mere^ mo'\
23.
Di lava mir^^ gugna^^
Vift hal yagh fur o landi ^^
G i pt mir nu fruan IJ il din a
Vaih godle u fasta hande
^Frinde r»,M; Fronde A — 'iwm« B,M,A; mten T — ^sjridlaiki li.M^ spidlaikè T
— * H illuge B,M — ^east 15,M,A — **?•/' lî,M — ^Dctle ordet stend sist i 3die verserad
hjaa M, ojj 4de lina byrjar med Ednar — ^mere B,M,T; more A — ®wto J5,M; neo A '
— ^'^onir B,M; mir A — ^^gngna H,M,A; det synest fyrst ha voret skrivet y som f)rste
bokstav, og deretter brigde gjort til g\ yugna ell. gugna T — ^* landi B,M; lavde A,T |
I900 No. I. HILDINAK VADET.
24.
Nu hill on heve da yalt^
Guadnè^ borè^ u da kadn^
Sina kloyn a^ hera do skall
Fon f runa Hildina verka^ wo sino'^ clielsina.^ vilhja^
25.
Ilildina liger wo ckaldona
U o dukrar u grothè^
Min^^ du huga^^ iill bridlei-sin
Bonlothir^^ u duka doghn.
26.
Nu Hildina on askar feyrin
Sien di gava mi er live^^
Ou^^ sktnka vin
Ou guida mn*'
27.
Duska skinka mn^ u guida vin
Tinka dogh eke zoo
larlin an gougha^''' here din*
28.
Watha skilde iinka
Wo larlin gouga^^ herè^'^ min
Hien mindi^^ U^gh inga forlskona^^
Berå fare kera fyr in min.
^yalt 15,M; ynls A; etter I stend ein bokstav med hleikaro lit, noko lik ein s, men
so hogt upp i lina at det kann vera byrjing til eller atterstoda av t — ^Gnndni B,M —
^6oW B,M — ^kadu B,M — »o T — «m-Ara Ii,A; werhi M; %Hrlca T — Uine B,M —
«n i chelsim er tilklakka med blekk — ^grotlie B,M — ^^ Onin Ii,M — ^Huga B,M —
^^Bonlothet' B,M,A; Bonlothir T — ^^liri B,M; lire A — 'U^^r B,M - ^""gongha B,M
— ^""gonga B,M — ^'Jiere B,M — '""minde B,M,A; mimh T - ^^forh/ama B,M.
xMARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
29
Da garde on fruna IlîIJina
On har se^ mien oi'
On sovertn^ fo^^^^ i^w»-
Fysm u (luarsin sat.
80.
Da gerde^ un fruna IliJdina
On hard im ur
Iladlin hurt sien^* on Jaghde'
Gloug^ i otsta jalka 2>ori.
31.
Nu iki visii an Thluge
Ike^ ov till do
Eldin var commin i lut
ni stor^^ u sWcV^ sarh ans smo^"^.
32.
Nu leveren fram
Hiluge du Icereda
Fraun Ilüdma du
Gcveviir^^ Iwe u gre.
33
So viege ?/ gouga^^ gre
Skall dogli sico
Skall laihV'' min heran
I hardagana f wo.
'ro lî,M; ordet er tilklakka med blckk — ^et D,M — ^SoiHH'in B,M; sovcrin A
— *fent H,M; fest A; fasst} T — . Kttcr fest hcv IJ,M i same rad fysift, som i hdsk.
er stroket - ^*gmlfi U; gcrdr M,A — ^'Hcin H,M; nien A,T — '^ laghdi H,M — ^ Glong
HM — ^Ttne H,M - »"f Tx/or Ii,M — '*«7Ai B,M — ^'^omo Iî,M; smo A; « er utydeleg
— ^^Givnttir B,M; Giveinir T — ^'ganga B,M — ^'^lafhi B,M.
igOO. No. 2. HILOINAKVADET.
34.
Da iuchiada^ Ude undocht yach
Stoo et sa ans hugin bl err
Dogk casia ans huge
I mit fang u vexemir nùre^ meo^.
35.
Nu tachiè^ on^ heve fwelsko
Ans bo vad mild u stien
Dogh shall aldè^ mir^^ Koningnsens^
Vadne^^ vilda mien^K
Tillegg.
George Low skreiv ogso upp nokre andre prøvor paa »norn« fraa
Foula, og daa dei hjelper til aa lysa upp i maalet, tek eg ogso deim
inn her etter dei Ijosbilæte som me hev i samlingarne til kildeskrift-
fondet.
a. Fadervaaret (F).
Prenta i Barry's Hist. (B), i Joseph Anderson's utg. av Low's Tour
(A) og i Det norrøne sprog på Shetland af Jakob Jakobsen, København
1897 (J).
Eg les:
1 ^^Fy vor o er i Chimeri. Tlalaghi^ vara nam dti^. La Kommg
2 cdum^ din cuvirna. La vill din vera guer de i vr il din fsenda
3 „en* chimerv\ Gav tms^' dagh n dagloght brau. Forgive sim
4 cdorwara^ sin vi forgiva gem ao sinda gainst tous. Lia tous
^tuckstada B,M — ^hlio B,M — ^mire B,M; nme A — *nw.o^ aile — ^tachtiB;
^tachtion (i eit ord) M — "'aide B,M — ^mire B,M; wwè A — ^Koningusons B,M —
^""Vadw B, VodueM.
a. Fadervaaret.
^Halagt B — ^det BJ; dit A — ^konnngdnm B,A — ^aimlacri B; sindam A;
sindfi eri ] — ^Chimerl B — ^vs A, vus BJ — '^sindorwasa B; sindoivrara A; sindor
tvasa {wara}) J.
10
MARIUS HÆGSTAD.
H.-F. Kl.
5 „efcè* o vera tempa^ hut délivra wus fro adlu tdlu for do
6 ^i ir Konungdum^^ u puri^ u glori^ Avieii^K*
b. Ei ordlista (O).
Prenta hjaa Barry (B), Anderson (A) og Jakobsen (J). Eg les
Fugla} or Uiine. A Coat Quot.
Foula
An Island Heon^.
Bread Coust.
Oa i bread Corka cousi
Barley bread Boga coust.
The Sea Sheug\
A Fish Fisk.
A TTaddock Flotssan*.
A Coat
A Shoe Scugin^^.
A Stocking Sokin^^.
A Cap Ugan.
Sea Mali or Mao Whitfughn.
The Eagle Ednin.
ATrencher or Plate Bergesken.
A Spoon
A Cod
A Ling
A Herring
A Rock
A Boat
A Sail
A Mast
Grongé\Grodningaf\ A Ladle
Longo.
Sildin.
Berg^ Berrie''.
Œodin^ Knorui^.
Seigle'.
Mostin.
A Horse
A Mare
A Cote
A Sheep
A Eioe
A pott
Sponin.
Heosa.
Hessin.
Russa^^.
Kurin.
Fießedvite'\
Oron.
posney ".
*«Ät B; ike A; ehe ] — ^konungdum B,A.
b Ei ordlista.
n Ftigla er a noko lik o — «Jîïon B,A; Heon J — ^ Stieng B — *Hoif8an B
— ^Grongi B — ^grodnitigar B — ''herrie B — ^ Bodin, knorin B; Bodin, Knorin
AJ — ^Seigle B — ^""Seagin A; Scugin BJ — '^Sockin B — ^^Rupa A, Rtma BJ
— ^^sedvite B — ** Dette ordet (med forklaaring) er skrivet med ei onnor hand enn Low's;
korkje p eller y er slike som Low skriv; eit avvik er det ogso at desse ordi er skrivne
med smaa fyrstebokstavar. Ordlista er i hdsk. skrivi i tvo bolkar (liksom her) ; i den bolken
som byrjar med Quot vart det eit rom ledigt lengst nede, og det hev daa ein annan
fyllt ut med det nemnde ordet.
Orknøymaal (etter Wallace): Favor i Ir i chimeri. Ilellcur (rather Helleut) ir i
nam thite, gilla cosdum thite cumma, veya thine mota vara gort o yurn sinna gort
i chimeri, ga vus da on da dalight brow vora, Firgive vus sinna vora sin vee
firgive sindara mutha vus, lyv vus ye i tumtation, min délivra vus fro oit ilt. Amen,
or On sa meteth vera (Anders, s. 105).
IÇOO. No. I. HlLDINAKVADF/r. II
c. Eit ordstev fraa Conningsburgh.
Prenta hjaa Anderson og hjaa Jakobsen. Eg les-
Myrk hi c Liora^ Lncc 'in c Liunga^ T)m in e Guest in
e geungna.
II. Misskrift og onnor ugreida i Low's handskrift.
Som eg sidan skal syna, er kvadet noko uheilt; det vantar stun-
dom rader av dei versi som bid, og sumstad synest ogso vers vera
burte. Men her er nok til aa faa meining og samanheng av.
Um den gamle mann som kvad diktet, fortel Low i eit brev fraa
^Va 1776 (sj. Introd. s. LVI hjaa Anders.) at han »could neither read nor
write, but had the most retentive memory I ever heard of«. Heile byg-
naden av diktet synest visa at William Henry ogso maa ha skyna i alle
fall det meste av kvadet. Low sjølv hev i det heile skrivet upp grann-
vart det som han høyrde; han hev gjort seg umak og gjevet seg tid;
han fortel i det brevet eg nyst nemnde, at William Henry »repeated and
sung the whole day«. Men det framande Ijodverket hev voret vandt aa
greida med engelske Ijodteikn, og han kann vel ikkje helder ha havt
noko sers godt øyra, daa han ofte hev skrivet den same Ijod med
ymise teikn, og umvendt. Soleis hev han skrivet pronomenet hon paa
mange maatar: lion 33 on 2O2 ofl. an 171 un 3O1 (um Bon og Fon sidan).
Samstundes hev han skrivet mien baade for gn. mein 354, for menn
183, for m un Sa og for mioôinn 29^, endaa desse ord visst hev havt
ymis uttale.
Low kann ikkje ha skyna noko større av det heile Naar me tek
undan sernamni og nokre faa andre ord (som fy, frtina, f rinde og surne
andre) hev visst alt voret honom ei gaata. Dette er daa grunnen til
mange mistak som gjer diktet vandt aa tyda. Av slike aalmenne mistak
er nemnande:
I. Han kløyver stundom eit ord sunder, og skriv upp stykki
(ordbitarne) som serskilde ord. Ikkje berre samansette ord, som: glas
hnryon I4 2«, vanna ro 2i (for vaimaro), stu mer 34 (for stutner), kedn
puster 6^, dånte huthe 1O4, u frien i2r,, feur fetign 141.3, Vel hume 194,
fasta hande 234, silhi sark 314, — men ogso: sjnr de I2 (f. spirde), on
de 62 7b (f onde), ear m 94 (f. eaj'nt), all de 113 (f aJlde), man dum 203
12 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
(f. mandum), min de 22^ (f. minde), hill on 241 (f. billon), Icloyn a 243
(f. Idoyna), ii 0 25^ (f. uo),
2. Han slær stundom såman tvo serskilde ord til eit: élonden 41
(f. e landen), diar 54 (f. di an), Icimerin 7i (f. kimer in), klapasse 7^ (f.
klapa se), namnu 83 (f. namn n), minyach 84 (f, min yach), yochiro 91
{{. yoch wo), Sivaran lOi (L swara an), commun 125 (f. rom an), Ayonga
1 4a (f. a gonga), stienderin 151 (f. stiender in), tegaran 161 (f. tegar an),
spidlaiki 204 (f. spldla iki), vaxhedne 224 (f. vax hedne), Bonlothrr 254
(f. Hon lotlur), Duska 271 (f. Du skal), soverin 293 (f. sover in), Fysin
294 (f. Fy sin), quarsin 294 (f. quar sin), jatha 3O4 (f. jath a ?), leveren
32i (f. lever en), Gevemir 324 (f. Oeve mir), latlii 333 (f. lat di), ttichtada
34 1 (f. iuchta da), vexemtr 344 (f. vexe rmr).
3. Han kløyver stundom ord, og fører stykki såman med andre
ord: Yacha skier 124 (f. Yach askier), ngare din 164 (f. u garedin}),
vod lerdin 19^ (f. vodler din), gevan a 2ia (f. gev ana), da yalt 241
(f. day alt), bård im 30^ (f. bar di^n).
4. Han hev paa mange stader skipa rangt versraderne. — I den
form kvadet hev i handskrifti, er det ei reinskrift. I mange vers er
rangskipnaden ikkje større enn at han læt seg retta berre med aa flytja
litt paa ordi fraa den eine radi til den andre. Denne ugreida kann
difor visst ikkje vera kvedaren si skuld, men maa hava sin grunn deri
at Low i si fyrste uppskrift hev skrivet versi i eit renn og ikkje skilt
millom raderne. Sidan hev han sjølv i reinskrifti deilt versi i rader
og ofte misfaret. Ein gong hev ogso ei heil versrad komet inn paa
urett rom.
Alt i v. I er der ugreida med rimet, daa ro i slutten av den
andre radi ikkje rimar seg med siste ordet i den fjorde, burtaga. Men
skjer me burt heile den fjorde radi, og flyt den fyrste rad .av v. 2 upp
som fjorde rad i v. i, vert det fyrste verset greidt baade i form og
innehald. — Burttaket av fyrste rad i v. 2 gjer samstundes ogso dette
verset greidt, naar me skipar til i versraderne — sjåa den umbottc
teksten lenger ute. Den fjorde rad i Low's v. i vert det daa ikkje
rom for i noko av desse versi, og denne radi er daa venteleg änten ei
atterstoda av eit vers som hev stadet millom v. i og v. 2 og som hev
innehaldet paa lag det same som v. i, eller det hev voret umkvæde.
— V. 3 er rettskipa naar hirt — sist i andre rad — vert sett fyrst
i tridje. Andre rad vert daa helder stutt — fro liene — , men ikkje
stuttare enn kapn bid, soli min o. likn. i Færøykvad med same bygnad.
Ei samanlikning millom den umbøtte teksten lenger ute her i boki og
I900. No. 2. HIÏ.DINAKVADET. 13
hovudteksten vil gjeva nøgdi av døme paa den rangsetnad av vers
raderne som der er i handskrifti.
Med ein umskipnad som her nemnt, vert der av seg sjølv — utan
aa brigda ordfylgja — enderim etter folkevisa sitt krav i alle vers som
er heile*, so nær som v. 5, 9, 16 og 21. Men ogso i v. 5, 9 og 16
byd den rette form seg fram med umbyte av eit par ord.
5. Han set stundom ein bite av eit ord i ei rad og den andre i
den næste. Dette er ei fylgja av at rangskipnaden av versraderne hev
samverka med dei andre mishøve som er nemnde ovanfyre. Soleis i
v. 31, der siste- ordet i tridje rad: ltd og dei fyrste ordi i f jorde rad:
U sior stend i staden for Intustor, som høyrer til tridje rad i verset.
6. Han hev mistydt sitt eiget fyrste upprit og difor rangskrivct
bokstavar i reinskrifti. Som eg hev nemnt iippe i I er det stundom
vandt endaa i reinskrifti til Low aa skilja millom sume bokstavar.
Tenkjer me oss at det fyrste upprit hev voret meir utydelegt, og at
han ikkje hev reinskrivet det fyrr lenge etter (sjåa innleidingi), er det
ikkje underlegt um han stundom hev misleset si eigi upphavsskrift, daa
han ikkje skyna ordi. Her er dessutan aa merka, at han i den fyrste
uppskrift, som ikkje kann ha voret deilt i versrader, venteleg i regelen
hev bruka smaa latinske bokstavar. Daa han reinskreiv, hev han sett
inn stor forbokstav i fyrste ordet i kvar verserad. Mc maa difor i
vaar kritik av fyrstebokstaven i kvar verserad — undtakand den fyrste
i kvart vers — byggja paa den form som dei smaa latinske bok-
stavar hev.
Utvilsamt rangskrivet er gane 103 (f. (/avé)^ mo 22,1 (f. meo som i 344),
BonlotJnr 254 (f. hon lothtr), Fon fruna Hildina 244 (f hon f runa Hil-
dina)y kemde 43 (f. hdnde), shall 333 (f. shall\ kereda 322 (f. keresfa).
I v. 184 maa geven staa i staden for gever, i 63 stend Tivorore f. Ttio-
rone, og i i^ stend vis.st d! Orkneyar for 0 Orkmyar (upphavsritet
o' Orkneyar}), - I Crego 212 er C framkomen av ein utydeleg e (liten)
i erego (d: herre-gud) som upphavsskrifti maa ha havt.
Her tek eg med noko som ogso kann hava ein slags samanheng
med det som er sagt ovanfyre:
7. Low hev stundom utelatet Ijod og ord som maa ha voret
med daa diktet vart kvedet. Soleis eder 63 (f. edner), Hidina 133 (f.
Hildina). I v. 29 hev dei tvo siste vcrserader visst havt denne form i
upphavsskrifti:
• Um rimi i v. 24 og 29 mcir sidan.
14 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
On soverin fest^ fl/sin f t/sin u quar sin sat;
dette hev Low reinskrivet so:
On soverin fest, fysin
Fysin ti quar sin sat.
Men deretter hev han sett eit strik yver fysin paa det fyrste
romet, venteleg for di han ikkje hev skyna grunnen til at det stod tvo
gongjer, hev kanskje endaa trutt at det berre var hans eigi gaaløysa
som var skuld i dette. V. 143 hev visst byrja med Estin whaar lik-
som I4i; baade form og meining krev dette uppattertak. Low hev
vel haldet det for tarvlaust og hev utelatet det.
M e r k n. I v. 74 hev det i hdsk. fyrst stadet fy din som dei tvo
siste ord. Dette er rett, og det er difor rimelegt at det hev stadet so i
den fyrste uppskrift. Sidan hev Low sett inn ein I (e? T) millom/ogy
ovanfor radi, kanskje med tanke paa engelsk flec, flight eller sovoret.
III. Umbøtt tekst.
Me tek og rettar dei openberre mistak som er umtala i stykke IL
Me set såman dei skilde ordbitar, og tek sunder ordklumparne, skipar
til i versraderne, og brukar smaa forbokstaver etter aalmenne reglar,
undt. i larlin, Konign, Drotnign. Low's skrivemaate elles vert halden
ubrigd, og i notar nedunder gjer me grein um alle avvik som ved-
kjem umbyting og utelating eller tilsetnad av bokstavar og ord, brig-
ding i ordfylgja og fly tj ing av versrader.
I.
Da vara larlin 0^ Orkneyar
for frinda stn sptrde ro,
whir dl an skilde menn
or vannaro eidnar fuo^ —
Or glashuryon hnrtarja^.
2.
;, Tega du menn our gla.'ihuryon, .
Jœre friende min,
^(V hdsk. * Denne radi er fyrste rad i v. 2 i hdsk. 'Denne radi er fjorde rad
i v. I i hdsk.
I900. No. I. HILDINAKVADET. 15
yamna metui eso vrildan stiench,
gede min vara to ditr^,
3.
Yom keimir eidlingin
fro liene;
hurt asta vaar hon fruen Hildina,
hemi stu-mer stien.
yWhar an yaar e londen
ita han sadnast wo,
an seal vara lieindl^ wo osta tre,
sin reithin ridna darjro'^.
S'
„Ketnt to Orkney ar larlin,
^sante Maiinis vilda mien^,
i Orhiian u bian sian,
i lian far '^di an"^.
6.
An gevè Drotnign
kednjm^ter onde kin;
fir sane furu tworone^
wo edner^ whiirane kidn.
7.
In kimer in larlin
u '^klapa se^ Hildina onde kidn;
j^Quiîio vtdt doch fiegan vara
moch or f y ' diti ?*
8.
jjElde vild-a fiegan vara
f y min n alt sin ans namn it wo;
so min yack u ere min heve
Orkneyar linge ro.
^keindè hdsk. ^ vilda mieti santé Maums hdsk. ^diaï hdsk. *Tivof'ore hdsk.
''eder hdsk. ^klapasse hdsk. ''fly hdsk.
1 6 MARIUS HÆGSTAD. H. -F. Kl.
9.
Nu dl skall taga dor yoch wo and
n ria dor "^nir to strand- y
H y Usa fy mi nu avon Mit;
an earm cumi i dora hand".
10.
Nu '^swara an^ Konign
— so inege gale honon i muthi — ;
„WJtath ear di ho gave^ nu er
i datite-buthe?'^
II.
„Tretti merkè vath ru godie,
da skall yack g(tr yo
u allde vara sonnaless,
so linge sin y ach liva 7no'^.
12.
Nu linge stug an Konign,
u linge no an stvo:
„Wo7'dig vaar dogh muge so}iè;
yach askier fare moga so.
12 b.
„50* minde yach angan ufrien rost,
waih com an mier to landa^^.
Nu swara Hiluge
— hera geve honon scam — :
j,Taga di gild firre Bildina^
sin yach skall lega dor fram :
14.
Estin whaar ti feur-fetign
a gonga kadn i singe. —
Ho strandane nir hdsk. ^Swaran hdsk. ^ganc hdsk. ^er tilsett her. ^ Hulina
hdsk.
igOO. No. 2. HILDINAKVADET. IJ
^oMin whaar^ u fetir-fetign
sin gonga kadn t jüuge'^
IS.
Nu sti ender in larlin
tt linge wo an sivo:
„Dese mo ekt Orkncar,
so linge san y ach lava mo^^. —
1 6.
J, Nu eke tegar an san sot,
Koningn fyrin din;
u alt y ach an Hilhugin
hi garedin arar tvidn^^'\
17-
Nii sivarar an frauna Hildinay
u dern^ san idne t ß'o:
jjDi slo dar a har dag ana y
dar comme ov stn mo!'^
18.
Nti larliv an getiger i vadlin fram
u kadnar stna mien,
gevei'^ skeger i Orkney an
19.
j^Han u cummin
in u rodlet' din;
frinde hans-' leider
relhurne mten".
20.
Nu fruna Hildina,
an genger 1 vadlin fram:
j,Fy di yera da ai^ mandum dora,
di sjmUa ik? mire man'^.
^estin trluiar stcnd ikkje i hdsk., er tilsett her. ^ fmdn cigare din arnr hdsk.
^defii {dem?) hdsk. *grven hdsk. ^fafis hdsk., som kanskje kann vera rett (gen. av fyr),
men helder er dittografi {frinde).
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1900. No. 2. 2
1 8 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl*
21.
Nn sware an Hiliige
— erego^ gev ana scani — ;
j^Yayer* an larhn fri n de din
an u fadlin in".
22.
Nu fac an larhn dahiige
— dar minde an engin gro — .
An east ans huge ei fong ednar,
u vaies hedne mere meo^.
23.
„Di lava mir yugna^,
gift hal yagh fur o landi;
gipt mtr wn ßnian Hildina
vath godle u fasta bande".
24.
„Nu hillon heve '^day alty uadn e'' bore,
u da kadîi sina Idoyna berå;
do skall hon^ ßnna Hildina
verka wo sino chelsina mllya".
25.
Hildina liger wo chahlona
uo dukrar u grothè;
mtn du huga till bridlet'sin,
'^hon lotlnr"^ n duka dogha.
26.
Nu Hildina on askar
feyrin sien:
„Di gava mier live ou skmka vin,
ou guida vin".
27.
„Dti ska sicinlm vtn
u gtiida inn;
^Crego hdsk. ^ Gay er hdsk. ^mo hdsk. ^gngna} hdsk. *Aï yalt \ Giiadne
hdsk. "^Fon hdsk. '' Bonlothir hdsk.
IQOO. No. 2. HILDINAKVADET. 1 9
tinlca dogh eke wo larhn,
an gougha here din^^.
28.
,, Wath a skilde tinka wo larlin
an^ gouga heiè min,
h l'en mijidt y agit inga forlskona her a
fare her a fyrin mi7i".
29.
Da gerde on frima Hildina,
on bar se mten ot;
on sovet' in fest fysin,
fysin^ u quar sin sat.
30-
Da gerde un frnna Hildina,
on bar dim ur hadlin burt;
sien on laghdè gloug
î otsta jath a port.
31-
Nil iJci visti an Hïluge
ike ov till do
eldin var commin t Intustor
H sïlkïsark ans smo.
32.
Nu lever en fram Hïluge
j,Dn keresta^ f raun Hildtyia,
du ge7)e mir live u gj^e".
33.
„So mege u gouga gre
skall dogh swo,
^sm shall* lathî min heian
i bardagana fwo.
^an stend ikkje i hdsk. ^fysin er yverstroket i hdsk. ^kererla hdsk. * ''Skall hdsk.
2*
20 MARIUS HÆCiSTAl). H.-F. Kl.
34.
Ihi tiichta da lide timlocht yadi
swo etsa am bngin hleo;
dogh casta ans hiige i mit Jung,
ti vexe mir mire meo*\
35.
Nu tachtè on heie fwelsko ans
ho vad mild n stien,
y Dogh skall aidé miré Koningnsens
vadne vilda mien^^.
IV. Innehald og merknader til teksten*
V. I. Kvadet byrjar med aa fortelja at jarlen or Orknøyarne
spurde sin ven eller frende til raads, um han skulde løysa møyi ut or
vanden hennar og taka henne or glasborgi.
— d' Orkneyar (hvt.), sjåa ovanfyre s. 13; — for er her lik hjaa,
sjåa ordlista under firir.
Smlk. med dette vers svensk:
Herr Carl han gick for sin fostermoder in,
han frågade henne om råd:
„Hur skall jag slcöna jimgfnm
med mig ur klostret få? '^ (GAF s. 139).
ii: Da vara larlin 0 Orkneyar, Smlk. fær. Tàô vår risin af
Leittrabergi (SK s. 128); norsk: Ded var Irlands kongi
hold (LF s. 3); isl.: Pat var hann Purr af Åsgardi (Antiq.
Tidsskr. Kjbh. 1849—51, s. 247).
I3: for fritida sin spirde ro. Smlk fær.: faôir spurdi dottnr }
rad (FA I 2535); norsk: han spyr si moder nm råd (LF 323).
U: or vannaro eidnar fuo. Smlk. fær. (SK 63):
eg hàvi vigid tann fræna orm
og skilt tigra dottnr frå vanda.
* Alle vcrsetal gjeld heretter den umbøtte teksten, naar ikkje anna er skilleg sagt eller
hvt. er sett framfor talet. Eg tek med nokrc parallelar næstan berre fraa Færoykvædc
og norske folkeviser.
I900. No. 2. niLDINAKVADET. 21
Norsk (LF 113):
Høyre du sæle mbdir mi,
du løyse meg af den vande.
I norske visor ogso: løysa ein av „harm*^ (LF 144), av jjcviôe"
(LF 145), jjOr vânde'^ (LF 7), „or hcindo-^ (LF 227).
V. 2. Venen svarar at dersom han tek moyi or glasborgi, vil
han verta namngjeten, so lenge denne verdi stend.
Rimet syner at andre radi hev enda med friende min; daa maa
yamna menn høyra til næste rad, og eg tek daa dcsse ordi for aa vera
gn. jafnan me9an (= nyn. jamt medan). — yede = gn. getit perf.
part. av geta, tala um; sjåa ordlista.
2i: Tega du menn our glashur yon etc. Smlk. konstruktionen i
norsk (LF 145):
.jteke du fruga af Sønde^-liåborgy
deô verte deg ing ja lykke !'^
2j_.i: Smlk. Sigurflarkv. Fafnisb. I, 23 (Sæm. Edda):
Pviat vppi mun
mepan wld li fir ^
naddels hopi!
nafn pia vera.
V. 3. So kjem kongen — fôr aat moyi — heim fraa leidingen;
fru Hildina — so het møyi — er burte, og styvmor liennar (d: dron-
ningi) stend heime.
Smlk. fær. (FA I 134):
Tad var ungt Viljormur
heim i gardin får;
tad var hansara sæla môôir
uti fyri homtm stod.
Aalmenn vending i mange norderlendske visor.
3i_3. Smlk. norsk (LF 507):
Ormekongin kom af ormegarden heim
harte var Solfager den vene møy.
Dsk. (GF III 52): Kong Valdemar kommer aj Leding hie^n:
Borte var Tovelild, den jomfru ven.
3i„:j: Yom keimir eidlingin — fro bene; smlk. norsk (LF 589):
Kongin han kom fra ledingi heim,
33: hurt asta; smlk. fær.: hurt a skog (FK 68 og oftare), hurt
annamtàd (SK 25).
22 MARIUS H.EGSTAD. H.-F. Kl.
V. 4. Kongen lovar høgt og dyrt at kvarhelst i landi den er
som er upphavsmannen til burtføringi, so skal han verta hengd paa det
høgste tre som fra rotom renn.
— darf ro j pleon. dar] smlk. GF III 246: Da vil vi ride fil Vei'-
rede-kloster och tage skøn Elin der udt —
Smlk. med dette verset fær. (FK 78):
Er her naliar af niintim motmian
Einari kennir å,
hann skal hauga i hægsta Use
sum röium rennur fra.
V. 5. Det vert sagt kongen, at dersom jarlen kjem til Orknoy-
arne, vil St. Magnus valda at han vert der alltid sidan ; og kongen fær
difor den raadi aa fara i leiding igjen etter jarlen.
Millom v. 4 og v. s maa vel noko av visa vera burte, der det
hev voret fortalt at det er Orknøyjarlen scm hev voret ute. Tanken i
vers s synest vera at jarlen nyst hev reist, og at kongen fær den raadi
aa skunda seg etter, so han kann faa i honom fyrr jarlen naar fram; for
kjem jarlen fyrst heim til Orknøyarne, vert han ikkje god aa faa tak
i. Som ein vil sjåa av kvadet sidan, lukkast ikkje dette for kongen,
som maa fara heilt til Orknøyarne.
Ettersetningi til fyrste radi er andre rad; tridje radi tek eg som
objekt for valda. - mien = mun. — diar hvt. som ikkje gjev meining,
tek eg som misskrift for di an Daa an er lik in (enn), vert det rim
i verset, naar vaJda mien vert sett sist i andre rad.
V. 6. Kongen er ikkje blid, og han gjev dronningi ein kinnhest
so taarerne hennar renn.
61-2: Smlk. norsk: Kongin slog dronningi under kinn (LF 52).
63-4 : ßr sane furu tworone
wo edner whitrane kidn.
Smlk. norsk (LF 529):
In kern hon danske dronningi
tår inne rann på kinn.
64: Um whitrane kidn sjåa ordlista.
V. 7. Me vert flutte til Orknøyarne. Her kjem jarlen inn og
klappar Hildina og spyr kven ho vil skal vera feig, anten jarlen eller
får hennar.
— klapasse (hvt.) stend i staden for klajpa se (gn. klappar sér);
sj. ordlista med tilvisningar.
I900. No. 2. HILDINAK VADET. 23
V. 8, Hildina svarar at h^ heist vilde at fåren og alt som hans
heiter skulde vera feig; daa kunde ho og den hæve herren hennar lenge
raada i Orknøyarne.
— vilda = gn. v ild a ek. — namnu hvt. = namn u o: gn.
nafn er.
V. 9. Ho gjev deretter jarlen den raadi at han skal taka ein hest
og rida ned aat strandi og helsa blidt far hennar; det kunde daa kanskje
koma til forlik.
I dette verset vert rim naar ordi i andre rad:
— — — fo strandane nir
vert ombytte med:
nir to strand-
soleis som det er gjort i den umbøtte teksten. Smlk. i Færøykvad til
eks. P' A 1960-7:
tå var hin Uli Mylint
ridin nidiir til strand.
Dette mishøve kann ikkje skriva seg fraa Low; her maa vera
miskvedet.
— yochwo (hvt.), sj ordlista under yoch og and, — an earm cximi
i dora band, ordrett: han gjerne kjøme i dykkar band 0: til forlik med
dykk; sj. ordlista under band,
V. 10. Jarlen fylgjer raadi. Endaa det var mykjet som gjekk
kongen imot, spyr han daa jarlen kva han hev aa gjeva honom i bøter
for dotteri.
I Oil 80 fnege gdk honon t midhi. Smlk. fær. : mangt gekk honum
i mot (FA 157).
V. II. Jarlen byd tretti merker gull, og legg til at kongen ikkje
skal vera sonarlaus so lenge som han (jarlen) liver.
Ved vara maa me tenkja til: du skal; smlk. dsk. (GF II 230):
0, Herre Gud giffue, den Jakk var min, och soffue huer nat i armen
min og (GF I 380): da skal ieg giffue digh sølffuer-bierigh, soffue huer
nadt udi min arum.
iii_8: Smlk. fær. (FK 48):
Tolv merkur i reyôargulli
vil eg henni geva.
114: so Unge sin yach liva mo» Smlk. fær.: so leingi hon liva
md o. likn. (ofte).
24 MARIUS HÆGSTAD. H.-F". Kl.
V. 12. Kongen stod lenge og saag paa honom, og sa at jarlen
var god for ein flokk med søner og at han ynskjer det maa gaa soleis
som no avtala var.
12: Smlk. fær. (SK 54):
Ti svùraôi Artàïa kongvr
mimdi hann åt honum hiygja (d: sjåa):
hoyr tua Högni Jiikason,
tå høn skaltû tiggja.
I2i_2: Smlk. dansk (GF II 319):
Suaredtt thett stalltenn IsaUt
hun till den rider suo.
V. 12 b. Gjekk det so, daa vilde han (kongen) ikkje ræddast
for nokon uven, um ein slik kom til landi hans.
— 80 maa ha stadet tvo gongjer, sist i 4de radi i v. 12, og fyrst
i 3die rad i 12 b, der dei tvo fyrste rader er burte.
— tvath comman = at kom hann; at med tydning p 0 a t, sjåa
6rdl. under tvath,
V. 13. Men daa legg Hilluge seg imillom — Herren gjeve honom
skam — , og segjer til kongen at han skal taka den betaling for Hil-
dina som han (Hilluge) vil leggja fram.
V. 14. Denne betalingi er kvar hest og firføting paa Orknøyarne
som kann ganga for horv og plog.
14. Um pløgjingi paa Orknøyarne skriv Barry (s. 353): The
plough ... is commonly drawn by three or four horses abreast. — —
their harrow ... is drawn by one ox or horse. Um pløgjingi paa
Shetland skriv Low (Anders, s. 97): the Schetlanders till all with oxen,
using the same sort of plough as in Orkney. — Meiningi i verset er
at Orknøyjarlen skal lata til kvar hest og firføting (d: ukse) som kann
ganga for plog eller horv. Dette vilde verta ei fullkomi uttapping av
landet. Smlk. Dipl. Norv. I no. 696 (Tunsberg 1424), der aalmugen
klagar seg for kongen yver eit hestelaup, som dei fyrst hadde teket
paa seg godviljugt, men som dei no ikkje lenger vann halda uppe.
So skriv dei: »Nw hafuer vaar foguter sua længe pær mæder farit at
han vill pet nu hafua firir vissan skath, en føørre bifallum meer ydre
nadh bædhe harf oe ploogh oe gifua jfuir bædhæ fadhærne og møderne
oe fly pet leen, før æn meer tåkum vider pæim hæstum mæira — «.
V. 15. Jarlen stend daa lenge og ser paa honom, og so segjer
han: »Dette vinn ikkje Orknøyarne aa betala so lenge som eg liver«.
Dese eJæ = gn. e k k i p e s s d : ikkje noko av det slags.
IÇOO. No. 2. HILDIN AK VADET. 2$
16. Jarlen fortel Hildina at far hennar ikkje vil taka mot skikke-
legt forlik, og at Hilluge strævar med aa faa til ei onnor avgjerd.
— alt yach tek eg som: heldt eg, tenkte eg meg. — Den siste
radi widn ugare din arar (hvt.) er myrk og vand aa greida, um ein
skal gaa ut fraa at teksten er rett. Eg hev tenkt meg den utvegen
at u er prp. a (liksom i v. 19^, elles ivo), at gare din stend istf. gardin
(regelr. form = gn. gerèinni, avgjerd) og at arar er dsf. (av annarr; -
fær. aàrari), so meiningi vert: det gjekk som eg tenkte at Hilluge legg
vinn paa ei onnor avgjerd (enn paa »sættargerfl«).
Den ugreida som det er i rimet, rettar seg um ein set mdn sist
i radi (som i den umb. teksten):
u gardin arar widn.
Low kann av vanvare ha utelatet ordet widn daa han fyrst skreiv,
og sidan sett det inn paa galet rom daa han gjekk igjenom verset paa
nytt med kvedaren. Smlk. dagh u i F for w dagh. Elles kann det
ogso godt vera miskvæde, daa meiningi vert den same, kvar me set
tüidn,
V. 17. Daa svarar Hildina inne fraa huset, at det er best dei
held slag; det fær ganga som det kann.
— slo o: slaast, strida. Smlk. dsk. (GF I i6i):
och saa gaar hand i harrestotienn ind,
som kieiwper ville slaa och stryde,
U dem san idne i fro (hvt.) er ogso ein myrk stad ; idne t fro er
visst: inne i fraa, og i ti dem san skulde me daa venta aa finna namnet
paa romet der ho var. Men eg veit ikkje noko rom som dette namnet
kann høva paa, og eg trur difor at dem er misskrift, helst for dern
som kann ha stadet i det fyrste uppritet. Paa Ijosbilætet ser det ogso
ut som der i hdsk. er steilt litt med det andre uppstriket i m, so det
svipar paa rn. Eg held dern for aa vera dsg av *der f. = gn. dyr
n. pl. som i alle norske maalføre (undt. Færøymaalct) hev gjenget yver
til aa verta eit kvinnkynsord i eintal. Gn. y hev i fleire ord vortet e
i shetl. eng. {ffleg = g 1 y g g r; nederd = n y t r 6 1 1 r ; .sj. Jak. 1 23).
Um formi elles sjaa ordlista med tilvisningar. U dem san idne i fro
vert daa: or dyri si inne i fraa. Smlk. den aalmennc vending i andre
verserad i folkevisorne : han inn gjenom dyrt steig; hand ind aff dørren
thrend o. s. fr.
174: dar comme ov sin mo, smlk. fær. (SK 39): tàô standist hvàt
àf îô md.
26 MARIUS H.KGSTAD. H.-F. Kl.
V. 1 8. Jarlen gjeng no fram paa stridsvollen og fylkjer mennerne
sine, dei gjæve »skjeggjar« i Orknøyarne.
i8i: Smlk. fær. (SK 4): so gekk hon å vollin fram,
V. 19. Det kjem ei tidend til Hildina um slaget: »Han (kongen)
er komen inn paa vollarne dine; venen hans (d: Hilluge) driv velborne
menner (d: Orknøyheren) paa flugt.
— fans held eg for misskrift istf. hans\ sjåa ovanfyre i stykke
III s. 17.
V. 20. No gjeng Hildina fram paa stridsvollen, og bed fåren at
han ikkje skal spilla meir folk.
Smlk. fær. (F^K 100):
Tad var frngvin Ingihjörg,
hon Jelhir å si ni knæ:
ger tad fyri manndom tin,
tu gef tann riddara mæi\
V. 21. Hilluge legg seg imillom — Herregud gjeve honom skam
— , og segjer at fyrst maa jarlen falla fyrr striden kann enda.
Med rimordi scam — in (for enn) smlk. fær.: fara — vera (Fk 166).
Crego (hvt.) misskrift for erego\ sjåa ovanfyre i stykke II. — I
Gager meiner eg at g er misskrift av y i upphavsskrifti, so ordet vert
yaye^\ uttala jëdr = gn. p e g a r, sosnart (sjåa ordl. under yayer med
tilvisningar); — in adv. = gn. enn med tydning dessutan, ogso (Fritz-
ner: enn 3). Meiningi av Hilluge sitt svar er daa: Sosnart jarlen,
venen din, ogso er fallen, kann det verta tale um aa slutta med mann-
draapet, men ikkje fyrr.
21 j: Smlk. dsk. herre Gud skal gifftie hend skam (GF I, 134).
V. 22. No fekk jarlen daudehogget — der kunde ingen grøda
honom — . Han (Hilluge) kasta hovudet i fanget aat Hildina, og det
koka i henne.
22,_8: Smlk. fær. (FA 169):
Dey aur fell tå hert^igln
keisarinum for fot,
tad var eingin i Rûmarîki,
id honum kundi råda båt,
223: Jn east ans huge ei fong ednar. Smlk. fær. (FA 11 55):
henni komst h'ôvur i fang,
224: ti vax hedne mere meo. Smlk. fær. (SK 49142): måtttirin ?
homim vex; norsk (BF 17):
IQOO. No. 2. HILDlNy\KVADET. 2^
Dx viC daa ho Uli frûva,
daa snudde hô seg mæ r/raat;
ho gat inkje sin sonen svara j
saa voks hæna sorg imot.
V. 23. Etter dette gjeng Hillugc paa fåren og segjer at han
lova honom gifta um han djervt fylgde med or landet (Norig?), og han
krev no aa verta gift med Hildina ved gull og fcstarmaal.
Um yugna, som Barry og Anderson les gtigna, sjåa ordl. under
fjvg a. —
234: vath qodle u Jasta bande. Smlk. norsk (LF 584): han gav
hennar gull og Jestarfe.
V. 24. Kongen segjer at Hilluge fær hava tolmod til dess at
barnet som Hildina gjeng med, er født og kann berå klædi sine; sidan
skal fru Hildina faa gjera etter sin eigen vilje.
Med rimordi berå — villya smlk. fær. skildi — veldi (SK 35),
lendar — rindar (SK 40). Fyrste radi er lang, men ikkje lengre enn
me kann finna det her og kvar i folkevisor. Soleia norsk (LF 84): Han
vahnaà inkifør tim treitandagin; (LF 293): Her er sd sterke vaktir
jer Ingeborgs gård ; fær. : So loymdiga gekk hon frå strondtim nidan
(FA 221); leingi havi eg fyri Hornalondimi radio (FK 124).
Det fyrste ordet i 2d re radi er Gnadnè. Her maa ha stadet
yiiadnè i den fyrste uppskrifti. Men den vesle y hev voret utydeleg, og
Low hev leset det gnadnè daa han reinskreiv (smlk. Gayer for i/ayer
21.8); y som her hev Ijodverdet /, høyrer elles ikkje til dette ordet, men
til det siste i fyrre radi yalt, der den fyrste y igjen høyrer til ordet
da straks i fyrevegen. Forvendingi i fyrstningi av dette verset tenkjer
eg meg daa hev komet til paa denne vis:
Kvedaren hev sagt:
Nu billon have di alt(t)e vadn e bore
0: gn.: Nu biftlund hafit pér alt til barn er borit.
Dette hev daa Low fyrst skrivet upp soleis:
Nu bill on heve da yalt yuadne bore,
og sidan reinskrivet dette:
Nu bill on heve da yalt
Ouadne bore — — —
V. 25. Hildina ligg paa tjeldet (o: teppet), og augo dimmest av
graat. Og medan dei bur til brudlaups, hev ho »daae« i drykken.
— dukrar tek eg som misskrift (elder sideform) av *dukvar, gn.
d Q k k u a r.
28 MARIUS ILK(iSTAI). H.-F. Kl.
25:,: huga Ull hridlevshi. Smlk. norsk (LF 30):
Sd vil cg a f at adre fjolli
og Ul ^kons bndlaup bu.
Den vanlege vending er elles i den norske folkevisa J)joda til
hnallaups^ (LF 297, 303, 308) liksom i Færøyvisorne (t. eks. FK 64).
Danske folkev. ,.to'- (eks. di lod deris brøllup boe, GF II, 32).
254: hon lothtr ii duka dogha d: ho læt daae i drykken. Dogha
svarar Ijodlogrett til ei gn. form daa, asg. av däi m. Dåe m. vert
i nyn. maalf. (Helgeland) bruka um »dvale, følesløs tilstand« (Ivar
Aasen); smlk. gn. dan. ørska og mange nærskylde ord. Det lig^
di for nær aa samanlikna denne staden med ordi i den norske folkevisa
um Orm- Aalen unge (LF no):
Og du skal ikki i havgin liggje
der drenginne drikke dvala.
I norske visor er det elles oftast rillarkorn dei hev i drykken,
naar det skal verta dvaledrykk, soleis LF 436, 450: stundom ogso
elvarkorn LF 444 eller Ho LF 458. I fær. visor hev dei eitur i vin
(FA 88) eller eitnrkorn (FA lOy) eller àminni, t. eks. SK 28:
og so mikià ôminm
làt hon hàrûti.
Det er visseleg urter dei hev bruka til aa faa fram den verknaden,
at den som drakk, fall i fast svevn eller i dvale. Smlk. eng. dwale
som namn paa Belladonna og med tydning : a potion serving to stupefy
(Webster). I den upplysning um innehaldet av Hildinakvadet som Low
fekk hjaa den gamle Foula-bonde (sj. nedanfyre sist i dette stykket),
vert det sagt at »Hildina infuses a drug«. Dåe m. er i mange norske
maalføre no namn paa planta Galeopsis Tetrahit, soleis Nordi. Fosn,
Indr. Stjord. Østerdalen; dåve: Jædr. (Haa, Time), dai V. Agder, dæ
Ryf Nfd. o. m. fl. Etter dei upplysningar eg hev fenget (scrleg hjaa
prof Wille) inneheld ikkje Galeopsis slike emne, at han kann verta
bruka med den verknad som her er nemnt. Fraa Vik i Sogn hev eg
fenget grein um at dei i eldre tid hev havt „dægras" (d: Galeopsis)
paa ølet for at gjera det sterkt.
I Stjorn (s. 615) les me um ei urt (skogvaxit vintre), som »var pi
likaz vaxit scm akrdae«. Ein mann samlar noko av det og hev upp
i ein kjetel, skal koka det til mat. »pa ivsv felagar hans vpp oe settv
fyrir spamanna syni. Nv sem peir kenndv a. kavllvflv peir sva segiandi.
Davfli er i katlinvm gv9s ma8r oe megv ver æigi çta«. Her er det
likevel ikkje x^daaen« som segjest ha havt den nemnde verknaden, men
I900. No. 2. HILDINAKVADET. 29
eit skogvakset vintre, som var likt daae i vokstren (2 Kong. 4, 39 — 40).
— Kann daae fyrr ha voret namn paa ei forgiftig urt?
V. 26. I brudlaupet bed Hildina får sin at ho maa faa løyve til
aa skenkja vinet.
V. 27. Ho fær lov til dette; men fåren bed henne at ho ikkje
maa tenkja paa jarlen, den gode herren hennar.
V. 28. Hildina segjer at um ho enn skulde koma til aa tenkja
paa jarlen, vilde ho ikkje difor berå fram nokon skadedrykk for far sin.
Watha tek eg som at ek =pö at ek, sjåa ordl. under wath\
— liien er gn. h é 8 a n, som eg tenkjer meg her er bruka med tyd-
ningi difor (Fritzner, héSan 4); — Jorlskona er ei uvanleg form; inga
som stend framfyre, syner at me hev eit fem. i asg. (eller eit neutr. i
apl.?), og eg tek forlsJwna som eit asg. = *fârskQnnu, samansett
av far med tydningi skade, svik, og kanna f. — forlskona er daa ei
kanna med faarleg, skadeleg eller falsa drykk. Gn. får skulde i Shetl.
regelrett verta för\ men etter r vert stundom tilhengd ein i, soleis korl
(kyrr), ^ar^Z-pin (hjarra-) hjaa Jak. Med umsyn paa bruket av far
i dette høve smlk. Sigrdrffumal (Sæm. Edda) v. 8: Full skal signa
ok vi8 f ar i sia, i. e. make a sign over the cup to prevent harm in
it (Vigf. i Oxf. Diet. under far).
V. 29. Hildina bar fram mjøden, og svæver inn baade faren og
alle hine.
Rimordi er sat — o^ gn. at, cit. — har se = har\ smlk. kla-
passe 7g.
29. Smlk. norsk (LF 306):
Han skenldi både øl og mjød
gav nok ein kver og alle^
drnkkin vaH kongin og kongins me^in,
og si'emnen mone på dei falle.
og BF 51:
Dæ ?'a' no ho Venil fniva
ho skjenkte den nijøen og bar\
fyste sovna brffgomen,
sea add^ dei, der va\
V. 30. Deretter bar Hildina deim ut or halli — alle nær som
Hilluge — og lagde eld ytst i porten.
— otsia jatha poH hdsk. — jatha er noko brysamt. Eg les
otsta jath a po^i, og tek jafA som ein skrivemaate for gjath = gn. gat
n. (hol, opning) med det aalmenne innskot av j framfor stomn vokalen
30 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
(shetl. eng. gad hjaa Jak.). Elles kunde vel j her ogso hava Ijodverdet
j (oftast y i Low's skrift), daa yat (= eng. gaJte) vert bruka nord i Brat-
land etter Halliwell. — of sta jafh a port vert daa: »ytste opningi i
portromet«. Sjåa elles ordlista under yath og a prp.
V. 31. Hilluge visste ikkje utav noko, fyrr elden var kernen
radt upp aa loftet og hadde naatt silkeserken hans.
Del tvo siste rader i dette verset lyder i hvt.:
Eldin var commin i lut
U stor u silki sark ans Sfno.
Dette meiner eg er forvanskning av:
Eldin var cænmin i lutusfor
ti silkî'Sark ans smo.
— hitustor tek eg daa som lofthusdyr; og lofthus her er vel gn.
lopthus = loptstofa. Daa det ser ut til at Hilluge var atter i
halli, maa vel forteljingi um at elden var komen i »lofthusdyr« berre
segja so mykjet som at elden hadde breidt seg yver heile garden (eller
huset). Sjåa elles ordlista med tilvisningar.
Smlk. med dette verset norsk (LF 562):
Herre Per vaknaå inki før da
at login leikaå i Åselitis har.
3ii_,. Smlk. fær. (FA 136):
Ikki visti Viljornmr
affyri enn tå.
V. 32. Hilluge spring fram og bed Hildina um liv og grid.
— kercda tek eg som misskrift for ke^esta; i Low's skrift er st
og d ikkje so ulike.
V. 33. Hildina svarar at han skal faa like mykjet og like god
grid som han let herren hennar faa i slaget.
— swo i 2dre radi er uvanleg; eg tek det som gn. sia. — Fram-
for Skall i 3die radi maa vera utelatet sin, og Skall stend istf. Shall
(d: sjølv).
32—33. Smlk. fær. (SK 139):
Tàô var Girtlands kongnrin,
Icreyp tmdir borgarliå:
mm kæri Hergeir,
til gef mår nil grid,
ik * *
Slikan skalt tu gridin
åf mår nv Ja,
I900. No. 2. HILDIXAKVADET. 3 1
sum fu lût mm sæla jààir
vid sinum Hvi nå.
Dei same vendingar finn ein i FK 21.
V. 34. Hildina minner honom um at han tykte det var litet,
endaa ho saag kroppen aat jarlen bløda; han kasta hovudet i fanget
hennar, og daa voks harmen i henne.
— et sa er tvilsamt; eg tek det .som etsa = gn. hizuc/, der, soleis.
V. 35. Kvadet endar soleis:
No tekt ho heve falsken hans
baade med mold og stein:
»Du skal aldri meir konungsens
barn valda mein«.
I fwelsko maa 0 vera misskrift for a, daa ordet i gn. og i alle
kjende maalføre er m. Sjåa ordlista.
Innehaldet etter Low.
Um innehaldet av kvadet skriv Low (Anders, s 113): A literal
translation of the above (d: the ballad) I could not procure, but the
substance is this:
An Earl of Orkney, in some of his rambles on the coast
of Norway*, saw and fell in love with the King's daughter of the
country. As their passion happened to be reciprocal, he carried her
off inn her father's absence, who was engaged in war with some of
his distant neighbours (v. 1 — 3). On his return, he followed the fugi-
tives to Orkney, accompanied by his army, to revenge on the Earl
the rape of his daughter (v. 7). On his arrival there, Hildina (which
was her name), first(!)spied him, and advised her now husband to
go and attempt to pacify the King (v. 9). He did so, and by his
appearance and promises brought the King so over as to be satisfied
with the match (v. 12). This, however, was of no long standing, for
as soon as the Earl's back was turned(!) a courtier, called Hiluge,
took great pains to change the King's mind, for it seems Hiluge had
formerly hoped to succeed with the daughter him.self (v. 15 — 16). His
project took, and the matter came to blows (v. 16 — 18); the Earl is
killed by Hiluge, who cut off his head and threw it at his lady, which,
• Der soin skrifti sprikjer, hev I^w noko som ikkje finst i kvadet, eller er annarleis
enn i kvadet. Versetali hev eg tilsett.
32 MARIUS HÆGSTAD. H.-F". Kl.
she says, vexed(!) her even more than his death, that he should
add cruelty to revenge (v. 22). Upon the Earl's death, H il din a is
forced to follow her father to Norway, and in a little time
Hiluge makes his demand to have her in mariage of her father; he
consents, and takes every method to persuade Hildina, who
with great reluctance, agrees upon condition that she is allowed
to fill the wine at her wedding (v. 26). This is easily permitted (v. 27),
and Hildina infuses a drug (v. 25) which soon throws the company
into a dead sleep, and after ordering her father to be removed, set
the house on fire (v. 29 — 30). The flame soon rouses Hiluge, who
piteously cries for mercy, but the taunts he had bestowed at the death
of the Earl of Orkney are now bitterly returned, and he is left to
perish in the flames (v. 31 — 34).
V. Maalet i Hildinakvadet etc.
S I. Low skyna ikkje det som han skreiv, og den ugreide en-
gelske rettskrivning han bruka, gjorde saki verre. Kor mykjen umak
han gjorde seg, er det difor sjølvsagt at uppskrifti hans ikkje kunde
verta so greinleg som ynskjande var. Likevel gjev kvadet oss eit tyde-
legt bilæte av det norske maalføre paa Shetland i tidi fyrr enn engel-
sken fekk yvertaket. Det er trulegt at William Henry, som sa fram
kvadet, høyrde til den siste ætt paa Foula som enno i barndomen
bruka norsk maal, og at me difor kann setja maalet — som det syner
seg i Low's skrift — til kringum 1700, um der enn i kvadet, som
tvillaust er mykjet eldre, kann vera ord og former som hev fylgt med
fraa eldegamall tid, like eins som i gamle norske folkevisor i heimlandet.
Me vil samanlikna Shetlandsmaalet hjaa Low i Hildinakvadet,
Fadervaaret etc. med aalmenn gamall-norsk og med maalet i nokre gamle
brev fraa Shetland og Orknøy.
Merkn. I Diplomatarium Norvegicum hev eg funnet desse 8 diplomi
fraa Shetland: 1 8q (1299), 109 (1307), 340 (1355), III 284 (1355),
310 (1360), 11 797 (1452), 859 (1465), VI 651 (1509); dessutan I 605
og 606 (1405) som er færøyske avskrifter og difor ikkje er til aa byggja
paa her. — Fraa Orknøy hev me desse diplomi: II 168 (1329), 170
(1329), ?1V 200 (1332), 1 404 (1369)» ^^^ 670 (1422), 691 (1426).
I900. No. 2. HILDINAKVADET. 33
A. Vokallæra.
a. Vokalar i Ijodsterke stavingar.
S 2. Gn. a= I. a (oftast), t. eks. aide (aldri) 35^, arar (fær. aôrari}) 164,
asfa (siste vokal; a f sta8) 33, avon (nyn. avande) 83,
hal (nyn. bald.^) 231, tar 3si. (bar) 29^, hardagana
(bardaganum) 173, casta (kastat^ir) 343, dagh (nyn.
i dag) F, fadlin (fallinn) 2I4, Jram (fram) 134,
glashnryon (*glasborginni) I4, lâapa (klappar) 7^,
laghdè (lagfli) 3O3; Inndt (lan di) 23^, namn (nafn)
8i, sadnast (sannast) 4^, fachte (pakt) 351, vannaro
(vandaraSi) Î4, vadne (barn i) 354.
Merkn. i. I desse høvi hev vel a voret uttala
som vestnorsk a. Skal me døma etter uttalen paa
Shetland no, hev a oftast voret lang framfor einskild
konsonant (Ærow) og framfor nd og rd bånd (band) 94,
hardagana \ sjåa Jak. 116.
Merkn. 2. — askar 261 er eng. ask med norsk
boygning.
Merkn. 3. Um a i andy scam o. a. sjåa § 17.
^ 2. 0 framfor ng: gonga (ganga) 14^.4, /owy (fang) 22a.
Merkn. 4. Smlk. hor)gd (hanga), govgd (ganga)
hjaa Jak. 17. I shetlandsk hev der soleis voret den
same yvergang fraa a til å framfor ng (og wZf?) som
i mange vestlandske maalføre i Norig: låifgd Nfd.
laorfgd Sogn, Jårjg Shl. lårfrfd Ryf. V. Tel. (men larfgu
Hard. Voss). Islandsk langur i nord-vest, långur i
sud-aust (etter upplysning fraa islendingen pastor 1'hor-
darson). Paa Færøyarne synest denne yvergang vera
ukjend.
^ 3. M i ordet /îmijr (fang) 343, vistnok mishøyrt eller mis-
skrivet for fong, som det stend i 223.
- 4. i i vilda (valda v.) 52 354.
Merkn. 5. Venteleg same uttale som i skotsk
giiidy etter Sweet (Handbook s. 30), som 0 i fransk
peu, dsk. ønske, Smlk. fær. i^olda (utt. valda) ved
sida av valda; ogso ofte i nyn. maalf. volda\ v
kunde vel noko vera orsak til rundingi av a.
= 5. f? i fest (fast) 293", tvilsamt; kann vera fast.
Merkn. 6. — vexe (ô x) 344 stend vel for vox,
som vert skrivet soleis 224.
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1900. No. 2. 3
34 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
s 3. Gn. à=i. 0 (oftast): Bodin (bat rinn) O, dofjha (daa) 2$^, f oris-
kona (*fârskQnnu.?) 283, grothè (grâti) 251, lothtr
(sterkt præs. utan Ijodbr. = gn. lætr) 254, Oron (ærin)
O, ro inf. (rada) 84, ro, s. n. (rad) ii, slo (slait) 17s,
smo (små) 3I4, Sponiyi (spanninn) O, yo (lia) lu.
I nokre tilfelle vert à til no (wo)\ eg hev ikkje kunna
sjåa vilkori for denne yvergang (sjåa § 73): ftu> (fa)
I4, /tt'0 (fa) 334 O, s%oo 3si. (sä) 12« 15« 34., sno
(skal vel vera hvo 0: sjiio, sia) 332, tworone (tarin) 63,
Merkn. 1. Uttalen maa ha voret 0 som i shetl.
eng enno i norske ord med garaall å; sjåa Jak. 118.
— Paa Foula minnest dei enno spoijfia og hodan.
Merkn. 2. Yvergangen fraa â til 0 er minst 450
aar gamall: — 0 mellom (å milium) l)N II 7975
(Shed. 1452), 0 Vendose sms. 7976 (= a Vindasi
DN I 60520 (Ï405), fær. avskrift av eit shetl. brev);
Ornason (Arna s on) DN II 859^^ (Anst. 1465); f
Voghum (f Vâgum) VI 6513 (Sandnes, Shetl. 1509).
= 2. a i La F (= lat og Ijodlint lat; nyn. alltid lata),
§4. Gn. e,^-i.e (oftast): hera (berå) 242, Berg (berg) O, Berrie (berg-
it) O, estin (hestrinn) 141 = Hessin O, ere (hçrra)
212 = here 274, gede (getit) 24, genger (gçngr) 18,,
geve 3skp. (gefi) 132, gerde (gçr8i) 291, Ouestin
(gçstrinn) Con, lega (Içggia) 134, merkè (mçrkr)
III, skegger (skçggiar) 183, tegar (tçkr) 16,, yera
(gçra) 203.
Merkn. i. Uttalen hev vel voret e\ framfor r
og i geve helder open (^), smlk. shetl. eng. hærg Jak.
118. Um kernt sjåa § 15.
Merkn. 2. tempa F hev e fraa eng. tempt.
= 2. a i: an adv. (enn) 54, gar(e)din (gçrftinni) 164, gare
(gefa) lOs, gava (gefit) 262, Oav (gef) F, man (mçnn)
204, silkisark (silkisçrk) 31 4.
Merkn. 3. 1 desse ord maa e ha voret uttala
med sterk opning («); i an — um ikkje misskrift for
in, som me skulde venta etter maalføret sin bygnad
og etter skri vcmaaten in 214 — og man kann a vera
yvergang (e>ä) framfor muljera konsonant, som det
elles er litet far etter i kvadet og som maa vera inn-
blanding av eit anna maalføre enn det vanlege her;
I goo. No. 2. HILDINAKVADET. 35
sjaa nedanfyre i 3 og Jakobsens utsegn sida 115 um
at mange former stundom gjeng ved sida av kvar-
andre; smlk. shetl.eng. a^nfo, endo (gn. ennpd) Jak.
19. I sark hev vel a voret uttala tydeleg a, daa a
her er atlerljodbrigde (soleis kunde det ogso vera
med 7nau}).
- 3. i framfor nasal: in adv. (enn) 2I4, Con. (zn e Liunga),
linge 84 (linge 4gg) ^ gn. Içngi, ridna (renna) 44,
sUnka (skçnkia) 271 = shnka 26j, tinka (pçnk)273,
tinkn (pçnkia) 281.
Merkn. 4. Uttalen hev vel voret ein høg e (é)»
Sweets (e'), mid front narrow raised towards (i), Edin-
burgh Scotch; sjaa Handbook s. 28. Smlk. nyn. maal-
fore dit}riå Sdm Nfd. Sfj. didne, didnå Shi. (smlk.
tdin^d Sogn).
Merkn. 5. Denne y vergangen hev me i hinghia
DN II 859,0 (Anst 1465).
= 4. ei framfor nasal i hemde (h ç n g d r) 43 og i SeigU
(seglit) O.
Merkn. 6. — ei er her vistnok berre ein annan
skrivemaate for den Ijod è som er umhandla straks
ovanfyre i 3. Smlk. SBgdl (Seglet, namn paa ein
hovde som ser ut som eit segl) hjaa Jak. s. 99.
= 5. ie framfor nasal i: mien (mçnn) 18^ 194, stien (stçndr)
34 = stiendei' 151, stiendt 23.
Merkn. 7. — ie i desse ord er visst berre ein
annan skrivemaate for den Ijod è som er umhandla
straks ovanfyre i 3 og 4, med innskot av j: mjén.
Med mien i8s og man 204 smlk. Jak. 26: bji^ntar
og hWr^tdr (namn paa ein kald nordaustvind, *bind-
ar i).
= 6. en x geling na (gçnginn) Con. som vel stend for gjnngna
0: gjongnd, som er den atterljodbrigde form for
gçnginn (Ijodlogrett : gongin) med innskot av ;
framfor stomnvokalen. Smlk. fung 343 for fong 223
og shetl. eng. jorjgdr (gan ga ri) Jak.
= 7. 0 i wordig (verÖigr = verflugr) 12.5.
Merkn. 8. Uttalen hev voret ô (open 0) ; grunnen
til yvergangen e>ô er w som i shetl. eng. Jnvôli
(hvçlia), sjaa Jak. 119.
3*
30 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. KL
S 5. Gn. é= I. e\ tre (tré) 43.
= 2. ie: Fie (fé) O. Venteleg uttala Jjè\ smlk. shetl.eng.
hjBla (hela) hjaa Jak.
= 3. a i: alt 351. (helt) 163, fac (fekk) 221, gak (gékk)
I Og, Icdhi (for lat di = gn. létut p é r) 333. Soro
ein ser er det i alle desse høve den gamle reduplika-
tion.svokal é, som hev vortet a.
Merkn. Uttalen hev kanskje voret burtimot //.
Smlk. i fær.: qékk, utt di(Bk\ læt d: gn. I é t, ult.
læat.
%6. Gn. i=i. '/: hillon (biSlund) 241, Ctiimeri (himinrfki) F, Fisk
(fisk r) O, gipt (g i p t) 233, HUdina 243 ofl., Hiluge
131, idlu (il lu) F, in (inn) ju kidn (kinn) 64 7^ =
kin 62, liger (li g gr) 251, liva (li fa) 1 14, Sildin (sild-
in) O, silkisark (silkisçrk) 31 4, spidla (sp i Hit)
2O4, vill asg. (vi li a) F, vill ga asg. (vi li a) 244, widn
(vin nr) 164, mdi (v iss i) 3I1.
Merkn. i. — délivra F og yiß 232 hev i fraa
engelsk.
Merkn. 2, Uttalen hev vel voret t (open / burtimot
é) som i shetl.eng. no, sjåa Jak. iig og smlk. nedan-
fyre under 2; i hev haldet seg i livdn (li fan di); ilt
vert uttala ø^U i ei norsk vending fraa Unst, Jak. 1 1 .
Merkn. 3. Lægjingi i > t (é) finn me far etter alt i
det 14de hundr. (helst i Ijodlinn staving): tvel isp. (vil)
1)N I 3402 (Fapøy, 1355). ^^ P^P- (til) smst. 3407,
III 284,0.12 (Sand, Shetl. 1355); i dei same brevi er
der mykjet æ for e, ç, og stundom o for u. Soleis
ogso paa Orknøyarne: M^e//a dsg. (v ilia) I)N 11 691 14
(1426), grepin (gripinn) smst. 69174. Sjåa elles § to,
merkn. 2 um u.
= 2. e i Be^^gesken (borôdiskrinn) O, utt. lm'djésk<m med
hovudtone paa andre stavingi; gre (gr i 8) 324 331,
kednptister (kinnpüstr) 62, verka 244 (*virkia? -
yrkia; smlk. hjaa Aasen: verkje n. Shl. = virkje n.
Sæt. Tel. = vyrkje Austl. Vald. Gbr. = yrkje Trondh.
Nordi.).
Merkn. 4. Uttale som under i, straks ovanfyre.
Merk likevel shetl.eng. kinpiisas (no med tyding
kinner).
I900. No. 2. IIILDINAKVADET. 37
= 3. a i lava (lifa) 154; smlk. shetl. eng. lavërni (I i fe r ni)
med a for i i staving utan hovudtone.
S 7. Gn. f = K hi (bfdr) 53, WîY (blftt) 93, lide (Htit) 34,, live (li fit)
324, ria (rf9a) 9^, sian (sf8an) 53, Tnniu (tfminn)
Con. vin (vin) 26», Whit fnghn (*hvftfuglinn) O,
whitrane (smlk. norsk folkevisa: Jwitare) 64.
Merkn. Uttalen hev voret i som i shetl.eng.
Utal (Ht ill), n (hlfô) ofl.
S 8. Gn. 0=1. 0: bore (borit) 24», comme 3skp. (komi) 174, com 3si.
(kom) I2b2, commin (kom inn) 31^, Corka (korka-)
O, KomingdumF, Koningn (konungrinn) lô^, Orknian
(Orkney i um) 53, port (port) 3O4, Sokin (sokkrinn)
O, sonnaless (sonarlauss) 113.
Merkn. i. Uttalen hev vel oftast voret ö naar
vokalen hev vortet lang, elles 0 ell. d; sjåa Jak. 121.
— kårka minnest dei enno paa Foula.
= 2. on i Coust (kost r) O. — on er kanskje her trong 0 fram-
for st; sjåa Dansk-norskens lydhistorie (Torp og Falk)
s. 60; no vert det likevel uttala kost paa Foula;
Jak. 155.
= 3. i i mild (mold) 35^. Uttalen var vel møld; sjåa § 2,
merkn. 5.
= 4. n i ctimma (koma) F, cummin (kominn) 191, glasburyon
(-borgin ni) I5, lut- i hdustor (*lopthüsdyr(i)) 31^,
vélburne (velbornir) 194.
Merkn. 2. Er ti i desse ord gamall u (utan
a-ljodbrigde)? Smlk. ophtirit, p. DN II 69x05 (Orkney
1426) og enno eldre kunungs (konungs) DN I 340U
(Papøy 1355), Ili 28423 (Sande 1355); smlk. § 9,
merkn. 2.
= 5. a i lava (lofa9ir) 231; misskrift(?) for lova. Smlk.
elles shetl.eng. bä (bo9i), akami (nyn. maalf. avkåm
m. Jæd.) hjaa Jak.
S 9. Gn. 0=1. M (oftast): blähe (bø'tr; med atterljodbr.) 1O4, /?(r 3si.
(for) 232, furu (föru) 63, t muthi (f moti) lOs, phige
(plogi) 144, Scugin (skörinn) O, shige (*sl69a) 14?,
sing 3si. (stoô) I2i, tnchta (pot tir) 341.
Merkn. i. Etter uttalen i shctl.engelsk no hev
uttalen voret ü o: europ. M, t. eks. stur (storr), Jak.
121. Sciigin vert paa Foula no uttala: skogin.
3^ MARIUS HÆGSTAD. H.-F. KL
Merkn. 2. Alt fraa gam all tid synest Orknoy-
maalet og Shetlandsmaalet i surne høve ha lika u-ljod
for o: Jiinn (hiôn og hiun) DN 111 3109 (Sandvik,
Shetl. 1360), landbular (landbôlar) l)N I 4044^
(Orknøy 1369). Sjåa § 8, merkn. 2.
= 2. eo i meo (m69r) 224 344; uttalen hev vel voret nijö.
= 3. ou i gloug (gl68) 303, goiujha (gö8a) 274.
Merkn. 3. Hev kanskje voret uttala "Ü; Low
skreiv Foula, no uttala: Fûla\ smlk. fyrstningi av det
gamle vers hjaa Jak. s. 8: Dd vdrs gud ti o\ det
var ei god tid. Men fær. goitôr (skrivet goöur).
= 4- 0 i Drotiiign (drott ninginni) 61; gamall stytting af 0.
= 5 an i dauthe (döttur) 1O4; gamall stytting av 0; uttale å'
skrivemaaten paaverka av eng. daughter,
= 6. a i vax (o x) 224; klasseskifte i bcygningi; soleis ogso
i nokre heimenorske maalføre (veksa, vaks).
= 7. e i vexe (for vaks, gn. 6 x) 344 er vel misskrift eller
mishøyrsla for vax eller vexte. Smlk. wæxte 3si. DN
II 69 1 s (Orknøy 1426) og Low's »vexed« (mistydt) i
utgreidingi hans um innehaldet av kvadet.
§10. Gn. u=i. u i Fngla (Fugley) O, Whit ftiglin (*hvitfuglinn).
Uttalen hev voret u i desse ord.
= 2. 0 i godle (gul I i) iii 234; Oronge, -pl.? Orodningar (isl.
grunnungr) O, Qiiot (norsk kufta) O.
Merkn i. 1 shetl.eng. er ô uttalen av stutt
engelsk u ; like eins er det i mange atterverande
norske ord. — {tayv)grôinin er enno paa Unst namnet
paa »grunnungr«.
Merkn. 2. Lægjingi av u til 0 finn me far etter
alt i det 14de hundr. Soleis: opriso DN 1 3405
(Papoy 1355), somardagh Ul 28422 (Sande 1355).
Smlk. 2i > 0 paa Jæd. og i Ryf. {f odle). 1 godJe
kunde 0 vera upphavleg (go 11 ved sida av gull); vel
ogso i Quot (smlk. tysk Kotze og Kutte), Sjåa elles
S 6, merkn. 3 um i,
-3. i i sptrde (spur 8 i) I2, av *spyrdi (analogi).
Merkn. 3. Her er vel z for Ijoden ø (skotsk
guid)\ si)yrja heiter i shetl.eng. spør.
% II. Gn. ü= 1. u: huga inf. (bua) 253, hugin (bukinn) 342, /ncew (friiin)
3a, f runa 201, kednpuster (kinnpiistr) 62, inngè
(muga) 123, ufrien (*ufrænda) I2bi, Ugan (hufan) O.
1900. No. 2. HILDINAK VADET. 39
Merkn. i. Uttalen paa Shetland no er oftast ïï,
t. eks. bü' (bû-), tüg (pu fa), tun (tun). — Den
privative part, er i shetl. engelsk U i mange gamle
norske ord. Hjaa Jak. finn me: üniäg' (ùmagi),
ü'va^rt' (ûvart) ofl. Men denne ü kann vera
gamall 6 (sjaa § 9). Diplomi haltar millora o og ii;
0 hev DN III 2841^ (Sande, Shetl. 1355) og Orkney-
diplomi II 16816 (1329), 69141 (1426), — u hev
Orknoydiplomi: I 404, 3gg. (1369), 11 67010.551 (1422,
Thomas Tholak). Daa shetlandsk utvilsamt er eit
sudvest-norsk maalfore, er der mest grunn til aa tru
at den gamle vokal her er w, liksom i alle maalføre
paa Vestlandet i Norig fraa og med Sogn sudetter,
endaa fær. og isl. hev o.
^2.au\fraun (fruin) 322; smlk. shetl. eng. frou (kona i
huset) Unst., laanord fraa nedertysk.
^3. i i hridlevHin (bru 81 a ups ins) 253.
Merkn. 2. Uttalen hev vel voret ?', daa ordet
synest ha gjenget gjenom formi hrydlauj) (bryllaup)
liksom i mange norske maalfore.
S 12. Gu. y= I. /: simla (synda) F, sindor s.f.pl. (synd ir) F. — sptrde,
hridlevsin, sjaa § 10,3 og § 11,3.
Merkn. i. Uttalen hev vel voret stutt e; smlk.
shetl. eng. ngdn dsg. (hrygginn, akk.) Jak. 11.
= 2. y i Mj/rk (myrkr adj.) Con. Skrivemaaten (y) synest
krevja uttalen: mirk\ no i shetl.eng. nw^rk.
= 3. ?e i duka (drykkiu) 254, Bussa (Hryssa) O.
Merkn. 2. Smlk. den norske talemaaten i shetl.-
eng. fö me a dak, d: gjev meg ein drykk, Unst
(Jak 11); paa Foula i eit stykke av ein samtale:
droka (Jak. 154). Russa minncst dei enno paa Foula
i formi: ros(s)a; ru^n (hest) Unst. Uttalen i eldre
tid hev visst voret li (open u).
= 4,iu: Liunga (lyn gi) Con. Utt. Ijnnga (innskoten j og
»atterljodbrigde« i jamhøve med andre ord som hev
gamall y). Samfallet med svensk og eldre dansk er
berre eit hende.
= 5. 0 i Boga (bygg) O. Atterljodbrigde. Uttalen paa
Foula no er hoga^ Jak. 155.
= 6. e i }dem (*dyrinni) 172", sjaa merkn. til v. 17 lenger
framme i stykke IV.
40 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
§13. Gn.y=i. ti i Kurin (kyr in) O, Utfrie (Yttri-ey) O, med
stytt vokal.
Merkn. 1 shetl.eng. er uttalen etter Jak. ^før^*i
pl, (k y rn ar); men Edmondstone hev »Koorin, cattle «=-,
som uttalen visst hev voret.
= 2. 0 i otata (yzta, atterljodbrigde); y hev vel voret stytt
i gamall tid, og uttalen 0.
= 3. oi \ Hoissan (y s a n) O. Denne yvergang er uvanleg^.
Merkjer ss i dette ordet uttalen § (smlk. më^ i shetl.
eng. av meis(s))? Av hu^ kunde vel verta huis^a,
og av dette hoissa Smlk. shetl. eng. ord som Utôtt'leai
[<^'ütüihh't< üpy81igt)?
S 14. Gn. æ = I. e: ,^et'6T (giéfir) 183, heve (hæ fi) 83, kere (kæri) 2 v,
/iTra (kæra) 284, keresta (kæ rasta) 323.
Merkn. i. Uttalen hev vel voret som no i shetl.
eng. kera.
= 2. i framfor nasal i frinde (frændi) 2I3, fritida (frænda)
lg, og i Sedvite (*sau9vætti) med Ijodsterk andre-
staving.
Merkn. 2. — a?' hev vel fyrst vortet til e, sidan
(liksom e, sjåa § 4, 3) til é. Med Sedvite smlk. shetl.
eng. hatraviti Jak. 91, fær. vætti n. i smstng. som
hjgivætti (storljugar), hnstætti (mott) og nyn. maalf.
vette (um menneskjor) i godvette ofl. Shl.
- i- ie: friende (frændi) 2^, ufrien (*ufrænda) i2bi.
Merkn. 3. Uttalen av ie den same som under
no. 2 med innskot av j,
= 4.o:lothir (lætr, atterljodbrigde) 254, 07'on (ærin) O, rost
(hræoast) I2bi. Soleis ogso i kloyna (klæoin) 242.
Sjåa ovanfyre § 3, i.
Merkn. 4. Uttalen hev voret ö; shetl.eng. lôd
(1 n t a).
S 15. Gn. 0=1. etl i euTlingin (ofllingrinn) 31. Uttale 0.
= 2. e i kernt (k 0 m r) 51.
Merkn. Kann ikkje godt Vera t^wr, daa me hev
sideformerne keimir 31 og kimer 71, og gn. e hev
ikkje elles i kvadet desse brigde. Det ser ut som
um gn. 0 her hev vortet handsama som gn. 0.
S 16. Gn. 0'= I. e i -fetign (*fø'tingrinn) 151.3.
Merkn. i. Uttalen hev vel voret é; smlk elles
shetl.eng. fdtdk (*fø'tingr) hjaa Jak.
I900. No. 2. UlLDIN AK VADET. 4 1
Merkn. 2. Yvergang fraa Q til e i heia (for bo' ta)
DN I 40437.40 (Orknøy 1369), og i Ijodlinn staving:
ioljuo ret (f. tôlfro'tt) sms. 40417.
= 2. ei i reithin dpi. (rot um) 44; e/ fraa gn. nom. pl. rø'tr.
Uttalen hev vel voret som under i.
= 3. u x buthe (bø'tr) 104, cumi (kø'mi) 94; atterljodbrigdc.
Merkn. 3. Her hev vel uttalen voret u, smlk.
likevel shetl.eng. bødi (*bø'ti) hjaa Jak.
= 4. 0 i f/ro (grø'8a) 222 med atterljodbrigdc; like eins sover
(*sø'fir = svæfir) 293. Uttale: gro, sover,
= 5. eo i bleo (blø'8a) 342 med atterljodbr. og innskot av
;; bljö,
= 6. a i askier (ø'skir) 124, som anten er misskrift for os/c/e?-
eller hev a fraa eng. ask,
S 17. Gr. Q= I. 0: Knorin (kngrrinn) O. Longo (Içngu asg.) O. Mostin
(i.sl. mo stu r) O. vodler (vçUir) 19* med 0 fraa gn.
nom. sg. v 9 11 r.
Merkn. i. Uttalen hev venteleg voret ö som i
shetl. eng. §ôn (tic rn).
Merkn. 2. I surne ord som i gn. hadde Q i nom.
sg. hev Q gjenget yver til a i heile bøygningi liksom
i mange nynorske maalføre: and asg. (hgnd) 91,
hadlin dsg. (hgllinni) 302, scam asg. (skgm) 132
21^, vadlin asg. (vgllinn) 181 203, pl vodler 192.
= 2. ti framfor guttural: (ia/iw/7e (dau 8 ah 9 gg it) 22i, duJrrar
(smlk. d9kkvar) 254, huge (h9fu8) 223 343. Smlk.
dansk hug.
Merkn. 3. k hev venteleg havt uttale burt-
imot ein open u\ Jak. nemner hogi i shetl.eng. = gn
=: 3. e: ednin (9rninn) O, fwelsko (f9lska) 351.
Merkn. 4. Uttalen hev visst voret e; paa Foula
enno Ednin um ørni. — e i ednin kann ha sitt
upphav i gn. pl. cm i r.
= 4. i: v^rildan (ver9ldin) 23, vrildin F. Uttala': 0.
b. Tviljodar i Ijodsterke stavingar.
S 18. Gn.'m=i. y a: y a^yina (iafnan) 23. Utt jamna.
= 2.ia:Iarl (i a ri) ii ofl. Uttale ja W; Edm. skriv Yail
= ^.ea:earm (giarna) 94.
42 MARIUS HÆGSTAD. H. -F. Kl.
Merkn. i. Alle desse skrivemaatar (ya, ia og
ea) er visst teikn for den same Ijod, som me hev i
shetl.cng. jarta (hiarta), jarbend (*iar8bindi) o.a.
--4. a etter sh og ch: shall (sialfr) 33^, chaldona (tialdinu)
251. Um uttalen sjåa straks nedanfyre under 5.
= 5. e etter sh i chelsina (sialfs sin) 244.
Merkn. 2, I chelsina og shall maa uttalen ha
voret e, og me hev daa her etterljodbrigde ved / etter
gamall si. I namnet Shetland (Hialtland) hev me
det same Ijodbrigde etter gamall H i, i Jjel ( Väla/jel)
Jak. 149 etter f i. Elles synest dette Ijodbrigde ikkje
ha trengt igjenom i shetlandsk som mange eksempel
i shetl.eng. viser: bja'rt, dz^^arf, fjåQy ^aldar (ti al dr).
Merkn. 3. I diplomi finn me siælwr DN III
28411) (Sande, Shetl. 1355), siælftier II 859^ (Anst
1465), Hietlande VI 6513 (Sandnes 1509). — 1
diplomi fraa Ork nøy: siæluer II 691 rø (1426), siælf
annar smst. 85, iærlin II 69 in ofl. Hære 142. I
dei tvo siste eksempel hev vel skrivemaaten sin grunn
i innverknad fraa andre norske maalfore. Um dette
Ijodbrigde sjåa Gtr. § 79.
S 19. Gn. iâ=i.yoi ijo v. (lia) 1I2. Uttale ^0.
= 2. e: tretti 11,, <prætighe DN I 34O4 (Papøy 1355) < pria-
tigi (etterljodbrigde av i a til æ, og sidan burtfall avg).
= 3.} wo i swo (sia) 33^; smlk. hwô'lkalîost (Bressay) = kjo'lka-
kast (Unst) Jak. 31.
S 20. Gn,\6=^i,io: Liora (Hora) Con.
Merkn. i. Uttalen hev visst voret Ijöra; paa Yell
hev det ordstevet som inneheld dette ordet, haldet
seg til vaar tid, og ordet vert uttala: l&ra.
= 2, u i Luce (1 i 0 s s) Con.
Merkn. 2. Uttalen hev voret ljüs{d) som enno
paa Foula i I jus (Ijôs). — Smlk, bitvr (biôrr) o: øl
DN il 69114t (Orknøy 1426).
= 3 en i feur-Jdign (norsk fir fø tingen) 141, Sheiig {si or) O.
Merkn. 3. feur (fiôrir) vert no utt. fara (ell.
førd:)\ med She^ig smlk. shetl. engelsk adna^Ur Jak.
27. Uttalen hev visst fyrr voret /jur og ^jür.
= 4. i i guida (smlk. gn. og nyn. giota hrogn) 264 27^.
Merkn. 4. Uttalen hev vel voret: gøda som i
shetl. engelsk rod (briôta). Smlk. likevel nita
(= niôta?) DN I 40434 (Orknøy 1369).
I900. No. 2. lüJ.DINAKVADET. 43
521. Gn. iü=i.ywi yttgna} (hiüna) 231. Utt. jugna. — hmn DN III
31O9 (Sandvik 1360).
= 2. u i stumer (stiùpmoÔir) 34.
§22. Gn. iQ= I. i i gild (giçld) 133, mien (mipflinn) 29^.
Merkn. Uttalen hev vel voret i i mieUy kanskje
0 i gild (smlk. m/Zrf (møld) av gn. m old). 1 DN
II 69 1 Hl (Orknøy 1426) finn me htveiemiel (hveiti-
miQl).
523. Gn.au=i. u\ m (rau8u) iii, uo (augu) 25^.
Merkn. i. ru vert no uttala rø[d) i stadnamn;
Uo av augu med burtfallen g (som ear = norsk
eiger) raaa ha vakset fram ved sida av joga (sjåa
under 2 nedanfyre) og venteleg voret uttala 00 (eldre
uo). Smlk. shetl.engelsk hjög (h au g r) = høg, jög og
^ff (^v gn. a 9 a) Jak. 134.
Merkn. 2. Denne yvergang er gamall paa Shet
land. Alt i DN I Sgu (Hjaltland 1299) finn me
ustan for au s tan; i I 1091s (Tingvoll 1307) bu9
for bau 8; seinare ø: nødhog (nau8ugr) II 691 57
(Orknøy 1426), hød (bau 8) smst. 69182, dødh (dau 8 r)
smst. 69 1 97, køpa (k a u p a) sms. 691 is«. I Dean
Gule's Translation of a Deduction of the Orkney
Counts 1554 (Barry 415) vert Torv-Einars son, som
i Codex Frisianus heiter porfinnr hausaklivfr
(Ungers utg. s. 67i4„i5), kalla ..Thtirwydermus Cle-
var(\), capitale callit in wlgar langage Thnrwyder
Hiissa-dever^^ . Hit høyrer vel ogso Hwdale (gn.
Haugdali?) DN II 7973 (Vendos 1452).
Merkn. 3. Paa same maate er handsama det
engelske power, som hev vortet puri F.
= 2. 0 i Heosa (ausa) O.
Merkn. 4. Uttale: hjosa. Smlk. shetl engelsk
Joga (a u g a), som dei enno minnest paa Foula i de
jögors um au go. — glori F hev 0 fraa eng. glory.
= 3. a i dahuge (dau8ahQggit) 221.
Merkn. 5. Sjeldsynt yvergang. Smlk. Larencij
(for Laurencij) DN I 340,0 (Papøy 1355), shetl.eng.
marel'do (isl. maurildi, norsk moreld, og nyn. maalf.
mauréld S. Berg.), og blad (bl au 8 r?), natie (nau8-
igr), same, semm (sa um r) hjaa Edmondston.
= 4. au i brau (b r a u 8) F.
Merkn. 6. I dette ordet synest tviljoden ha haldet
44 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. K\.
seg, liksom i to otus (ausa), ottskær ]ak. 129. —
Etter r vert gn. au no gjeme til 0 i shetl. engelsk.
S 24. Gn. ei = i.e: car ( norsk eifjer) lOj, hem? (heima)34, mete (meira)
224.
Merkn. i. Uttalen hev vel voret trong ê (é) som
i mange hove i shetl. engelsk.
Merkn. 2. Denne yvergangen er gamall: Gær-
mundar (= Geirmundar) 1)N I 1093 (Tingvoll 1307).
redion {reibum) I 3404 (1355), Efjhnarsson (Einars-
son) sms. 3403, E<jnar80n III 2843 (Sande 1355)
og fleire eksempel or same diplom; fraa seinare' tid
DN II 691 (Orknoy 1426); meer u\^ fff(^ bi, stven 73,
effhin 74, heem 137, i^teen m.
= 2. i: i ir (norsk eiger) F0, lian (leiSina) 54, liene (leiôinni)
32, Lia (lei9) F, mire (meira) 20j, miré 353, yilsa
(heilsa) 93.
Merkn. 3. Uttalen hev voret høg e (é); i yilsa
(med innskoten j) er uttalen tvilsam jelsa ell. jøha;
smlk. regla hjaa Jak. 153: Idla jcVlsa swahta tap.
= 3./e: fief/an (feigan) 73 81, mieu (mein) 354, stien (steinn)
3S-.>-
Merkn. 4. Same uttale som i i og 2 ovanfyre,
men med innskoten j: mjén,
= 4. a: Halaght (he i lagt) F.
Merkn. 5. Uttalen kann ha voret (ä ell.) æ som
i shetl.eng. jæ (ei 9); smlk. likevel gardsnamnet Swam-
hiister (Svein sbôlstaflr, paa Mainland), Samlinger
til det norske Folks Sprog og Historie, 6te bnd.
s. 100, um ikkje dette ordet hev Ijodsterk andre-
staving og uttalen er biudm-f so yvergangen er aa
likna såman med yom (for heim) sjåa § 39, 3 og
merkn. Smlk. elles skotsk: Hahj sprite Barry s. 410.
Merkn. 6. gainst F hev ai fraa engelsk.
§25. Gn.ey=i. eu: menn (meyna) is 2i.
Merkn. i. Uttalen vistnok møn som i shetl. en-
gelsk to strø (streyia).
Merkn. 2. Denne yvergangen er gamall: Øtven-
dason (Eyvindarson) DN I 3409 (Papoy 1355),
skøt p. (skeytt) III 2847 (Sande 1355); 90^0, (geyma)
II 691 (Orknøy 1426), løpir sms. 6916«, lønlighe
sms. 69185 ofl.
= 2. ei lerer (hleypr) 321, lever (hleypir) 193.
IÇOO. No. 2. HILDINAKVADET. 45
Merkn. 3. Uttalen kann ha voret è (eller 0) som
i shetl.engelsk er (stundom ør) av gn. eyrr; snilk.
lêhin (*hleypingr) Jak. 12g.
3. ? i Nve (ley f i) 263. Uttale høg e (é)?
4 oi yoch (eyk) 9,, Heon (ey) O.
Merkn. 4. Til grunn ligg vel atterlj od brigde
former med aw, so uttalen hev voret ö : heo < /(/ö < ;ö
< ö < aw (for e y).
c. Vokalar i Ijodlinne stavingar.
526. Gn. a= I. a: aw, han pr. (hann) 191 ofl., fyrste vokal i osta (a f
stad) 38, da (pat) i» (/gg), dar (par) 174 22^, darfro
(*par fra) 44, kadii (kann) 142, skall (skal) 11 2, ska
(skalt) 271, seal 43, var 3si. (var) 313 = vaar 33, whar
adv. (huar) 4p waih konj. (at) I2bi 281, whafh (huat)
I Os; ai andre staving i bardagana 173 334, halagJd
(heilagt) F.
Merkn. i. Uttalen hev visst voret a som i shetl.-
eng. kwår (hva r), og skala (skal) i ei regla Jak. 153;
da vert no i gamle reglor uttala dd.
= 2. e: hei^e (hafit? subj. er day for di) 241, -en i {lever)efi
(h ley pr han) 321; keresta sup. — hdsk. kereda —
(kæ rasta) 32«.
Merkn. 2. Hev vel voret uttala som den slakke
vokal f>, og hev vel i -en sin lit av den Ijodsterkc c
i letner, — e(i) i superl. er^ visst gamall: hin rikest
men DN I 40429 (Orkn. 1369), hin sedhista [peningh)
II 8597 (Anst 1465).
= 3. i: (i-î«) i (kimer)in 7,, [stiender)in 151.
Merkn. 3. Uttalen venteleg hog e (é) burt imot
i med lit av den Ijodsterke vokal straks i fyre vegen.
Smlk. elles gamil (gamall) DN I 4044d (Orknoy
1369)-
= 4. Oy u: avon (nor.sk arande) 93, ho (at) 103 = 0 F&^ou 263.4,
smlk. norsk à, inf.merke; ov (a f) 174 203 31 2, ot prp.
(at) 292.
Merkn. 4. ot, ov kann vera gamalt dt, àf (= at,
a f); smlk. norsk åt og norske maalfore åv\ i at fram-
for inf. hev vel t fyrst vortet d {ad DN II 797^,
Vendos 1452), og sidan hev d fallet burt. Sjåa § 27, i.
46 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
S 27. Gn. â=i. 0 (oftast): bo konj. (bæfli, atter Ij od brigd) 35^, do adv.
(pa) 243 3 1 a, fro (fra) 3., mo v. (rna) 1I4 (4gg), «^o
(sua) 83 (6gg), vannaro (vandarafli) I4, vor F {f i/
vor 0: fa8ir varr). wo prp. (a) 4^.3 ofl. (sjåa ord-
lista åtti).
Merkn. Uttalen hev vistnok voret 0.
= 2. ii: u (=wo) 164? lg^\ ugrannvar skrivemaate?
= 3. a i tvara (va ra r) F; ugrannvar skrivemaate.
S 28. Gn. e^i. e: dese (pess) i5j, eke (ekki) 153 ofl. engin (engi) 222,
er 3sp. (er) F = è 24^=6 Con. eso pr. nsf. (pessor)
2», hedne (henni) 224, ednar (hennar) 22» = ed(n)er
6.1, meim (me9an) 2j, sen (sem) F, vera (vera) F.
Merkn. i. Uttalen hev venteleg voret e\ é i eke,
hedne\ ç i vera. — d-ese kunde vera skrivemaate for
dis smlk. pis for pess DN I 40449 (Orknøy 1369). —
e hev fallet burt i vrildan (vergldin) 23, vrildin ds.
F (DN II 67057 wærilds gsg.).
= 2. a: a pr. rei. (er) 143, vert ogso skrivet ao, 0; a pr. pers..^
(ek) 81 i vilda, 281 i (ivath)a\ angan pr. (engan) I2bi,
sa7i (sem) 154, vara v. inf (vera) 113, vara 3skp.
(ver8i) F, wkaar pr. (huerr og huarr) 141 = qnar
294; um gn. ek sjåa nedanfyre under 9.
Merkn. 2. Uttalen hev vel voret noko ymis i dei
ymse ord ; soleis er vel a pr. rei. berre = 9 ; i angan,
san kann a ha voret uttala som ç; i dei andre ord
{vara^ whaar) maa uttalen ha voret a.
Merkn. 3. vara (for vera) DN VI 651 15 (Sand-
nes 1509); vara ogso i fleire nyn. maalføre, og millom
deim surne som ikkje hev Ij od tiljamning, t. eks. Ry f.
Shl. warda (= ve r 8 a) DN III 284,7 (Sande Shetl.
1355)» kvarde inf. II 691 54 (Orknøy 1426), warda
sms. 69 1 81 ; Jakobsen hev høyrt uttalen wa^rtd paa
Unst (Jak. 16 note); av andre norske maalføre som
hev a i dette ordet i infin. ell. præs. ind., er kjende:
trøndsk (gamall og ny og Sud- Helgeland), sjåa Gtr.
§ 93 a, maalføret i Sætesdal (rflrç inf varç præs.),
Ryfylke, Røldal, Shland (varta inf); — huarr for
hne^r raakar me paa i hwariom DN III 284,, (Sande
1355)» hivar dagh II 691 (Orknøy 1426), — det
eldste diplom (I 89, Hjaltland 1299) hev hvert,
h v er ri. Dei fleste heimenorske vestlandske maalføre
hev no kvar.
igOO. No. 2. niLDINAKVADET. 47
= 3. i: iki (ekki) 2O4, iJci 312» ?Yfl (petta) 42, inga asf. (enga)
283, witn (meôan) 253, sin (sem) 82, whirdi (huert
= huart) Is = quirto 73.
Merkn. 4. Uttalen hev visst voret høg e (é), i
whirdi og quirto 0 (smlk. fær. hvori).
Merkn. 5, ita < hitta (fær. hetta) < />2Ï/a (I)N
I 4044, Orknøy 1369) < petta.
= 4. ei i eidnar (henna r) I4, Uttale høg e (é),
=? 5- «y i: ^«y^ (pegar?) 213. Uttale som under 4.
= 6. 0: wioflra (mega) 124, moch (mek) 74, 0 pr. rei (er) F (=-•
a, ao), or (e8r) 74.
Merkn. 6. I moga, moch hev vel uttalen voret
Ô (open o) som enno i norske reglor i shetl.engelsk :
mog, måg Jak. 150; med moga v. smlk, moga v.
Sæt. mughe gdsk.; — i 0 og ot* hev vel uttalen voret
9 (engelsk paaverknadr).
Merkn. 7. æder for eèa møter me i diplomi
alt fraa 1332.
^y.ao:ao pr. rei. (er) F = a, 0. Uttalen a?
= 8. ?e: u præs. av vera 82 191 214, undocht ((enn) p6 at)
34i. Uttalen hev vel voret 9.
= 9. ya i yagh (ek) 232 = ya<^h 34, ofl. yaar 3sp. (er) 4,.
Merkn. 8. Desse former hev voret Ijodsterke;
Ijodlinne former hev me vel i vild-n (= vilde yagh) 81,
{wath)a (= whath yagh) 281, smlk. Sala (skal eg)
Jak. 12. —er, f», e (= gn. er) F, 241, Con. Sjåa elles
S 54, merkn 2.
S 29. Gn. é= I. e: se pr.refl. (sér) 72 29,1.
Merkn. i. Uttalen venteleg høg e (c).
= 2. /: di pr. npl. (pér) 54 ofl., mir (mér) 231 ofl., vi (vér) F.
Um burtfallet av r i di, vi sjåa § 67^.
Merkn. 2. Uttala høg e (eller t:).
Merkn. 3. I Shetlandsdiplomi oftast ver (3 dipl.),
ver og vy DN VI 651 (Sandnes 1509), mer (pl.)^
m?cZ (dualis) III 310 (Sandvik 1360). — Fraa Orknoy
ver i DN II 170(1329), mit (dualis) II 168(1329).
= 3. ?>: mier pr. dsg. (mer) 263 ofl.; hien av hên (héôan) 283.
Uttale: mjër; hertil ogso ger, uttala dzjêr (pér) 1I2
=?4. ay: day (pér) 241 [da y alt hdsk. for d^ay alt).
S 30. Gn. i -^ I. i: din pr. (pinn) 162, dit pr. F, ßr (fi ri r) 63 = firre 133,
/d«e (inni) 172, nir (ni8ur) 92, sino pr. (sinn) 244, till
48 MARIUS HÆGSTAD. H. -F. Kl.
(til) 25», vUd-a (vWåa ek) Sr, i andre staving i:
Drotnign (drottninginni) 61, eullnigin (0 8 1 i n-
grinn) 31, silkhark (silkiserk) 314, wordig (*ver-
8igr) 123.
Merkn. i. Um san pron. sj. under 6.
Merkn. 2. Uttalen hev vel voret i. firre hev
kanskje voret uttala som enno i shetl.eng. f9^d (Jak.
20, 123), daa det ogso vert skrivet for 12 (sjåa under
5 nedanfyre); vild-a utt. vølda: daa præs. vert skrivet
vidt 78.
Merkn, 3. — firir aalment i diplorai fraa Shetland
1299 — 1452; fir DN III 3102J (Sandvik 1360); —
ivy tvéle (vér viljum) i DN II 670 u (1422 Thoraas
Tholak), sjåa ovanfyre § 6 merkn. 3.
= 2. /e: askier (ø'skir) 124, der ie vel hev voret uttala je\ sieti
pr. (sinn) 26^ er helst misskrift for stn.
^3. e: etsa adv. (hizug?) 34^, mege (mikit) lOi 33^.
Merkn. 4. Uttalen hev vel voret høg e (é). Kva
er ^yitsa, an interjection — Get on!« hjaa Edmond-
ston?
= 4. 2/: alty (alt til?) 24^ Uttala: alti.
= 5. 0: daglogJd (dagligt) F, for prp. (fir) ig, utt. far, sjåa
under i; to prp. (til) 24 ofl. (engelsk innverknad);
pronomenet moch hev helst vakset fram av mek, sjåa
S 28, 6.
= 6. a i an art. (hinn) 274, vad prp. (vie) 353 = vath ii,;
fare prp. (firir) 284; san pr. (sinni) ij^. Ugrannvar
skrivemaate. I fare hev vel uttalen voret 9.
Merkn. 5. Artikelen finn me i formi hin asm.
DN II 8596 (Anst 1465), hi72 npm. I 404^9 (Orknoy
1369), it( nsn. sms. 4041c.
= 7. u i vidt (vilt) 73; uttala vølt.
§ 31. Gn f = i: din (pin) .24, m/ww (mfnum) 9j, chétsina (sialfs sfn)
244.
Merkn. Uttalen hev visst voret i som i shetl.eng.
7/ûf. — prp. i vert skrivet paa ymse maatar:
i 53, ei 223, e 4i, Con. a 173 304?, u (i myrk
umgivnad) 252.4; dei tri fyrste skrivemaatar er visst
etter uttalen t, i dei tvo siste hovi hev Low venteleg
ty kst hoy ra berre eit slag a.
I900. No. 2. IIILDINAK VADET. 49
S 32. Gn. 0=1.0: honon (honum ell. hanum.^) lOg 132, Itou (hon) 33 =
on 20i ofl.
Merkn. i. Uttala som open 0 (ö).
Merkn. 2. Forgive, forgiva F hev 0 fraa en-
gelsk.
= 2. a: ana (honum) 2I2, an (hon) 171. Um her ikkje er
misskrift for o, maa Low ha tykst høyra ein a-lita
klangljod [a) i desse høvi.
= 3. ?/: u (ok) 73 ofl., ?f« (hon) 30^ wuSy rus (oss) P\
Merkn. 3. Uttalen hev vel voret klangljoden (9)
med ?e-Iit. Smlk. hnit adv. (brott) DN I 40440
(Orknoy 1369) og yvergangen 0 til U i Ijodsterk
staving.
= 4. e: Bei-gesken (borSdiskrinn) O. Uttala: bardjéskon (med
Ijodsterk andre staving).
S 33. Gn. 6=1.0: or prp. (or) I4 = 0 ii 23^, docht i undochf (ennpoat) 341.
Merkn. or vert ogso skrivet our 15 21, ur 302,
u 172, og me hev soleis her den same kløyving som
i gnorsk og i maalføre i heimlandet. I diplomi baade
former: or I 3405 (Papøy 1355), w thet samaschip
II 69 1 147 (Orknøy 1426), w kistone sms. 69x199.
= 2. ?( i Kommgdtim (konungdom) F, mandum (mann-
domi) 20j. Uttalen venteleg open u (d: w).
S 34. Gn. 11=1. u i hurt (gn. a burtu) 3^, hiniaga I5. Uttalen som
under 2 i § 33.
= 2. 0 i hillon (biSlund) 241, erego (hçrra gu8) 2I2, onde
62 7:?.
Merkn. i. Denne lægjing finn me far etter i
ondher prp. DN II 859.-, (Anst 1465); soleis i mange
nyn. maalføre.
= 3. i\ Grodningar i^\.} (isl. grunnungar) O, min v. (mun)
24 8j, Koningn (konungrinn) 162, Maums (Magnus)
5». — Uttalen hev vel voret /.
Merkn. 2. min hev i etter jamhove med
winde 3 si. — I diplomi finn me koning alt i 14de
hundr. : koninghenmn DN I 40419 (Orknoy 1369); i
diplomi elles konongr, konungr, kummgr, kongr
(oftast med cndingi -img), — G ronge (isl. grunn-
ungr) 0 er vel berre ei samandregi form.
-4.ie:mion (mun) 52; venteleg misskrift for min (Wksom sien
262 for sin pr.).
Vid. Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1900. Xo. 2. 4
50 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
§ 35. Gn. Ü = u: (lu pr. (pu) 2i ofl., andre staving i hdndor (*lopthüs-
<^yr(i)) 3^3, nu (nu) 91 ofl.
Merkn. Uttala som no du (Jak. 112); us9ii
(hü sin) Jak. 19 (Ijodsterkt).
§36. Gn.y=i./: mindc (myndi) I2bi = mijub 283, sJiihlè (skyldi) i;{.
Merkn. i. Uttalen hev vel voret /; i skil de kann
han ha voret 0,
Morkn. 2. 1 diplomi oftast shyllde\ skillde
1)N I 10914 (Tingvoll 1307); infin. i diplomi sktillu
2gg. i I 404 (1369) og skidu I 340 (1355).
Merkn. 3. I glori (eng. glory) F hev uttalen
sameleis voret ?.
= 2.0: dor (ykkr) 91 ofl., dora (ykkar) 94 20j, lutusior
(*lopthüsdyr(i)) 31:,.
Merkn. 4. Enno i shetl. engelsk dor. dora pron.
Jak. 112, and fir (and dy r i) Jak. 57; o xlutufdor hev
vel voret uttala d.
§37. Gn. æ= i.o: ho (bæ8i) 352.
= }2. n: u (ié, adv.) S3. Smlk. DN II 6704c: ee naar kj. og
shetl. n = er (§ 28, 8).
d. Tviljodar i Ijodlinne stavingar.
§38. Gn. au = e: bridlevsin (briiölaupsins) 253, Sedvite (*sau9vcvtti)
O, sovnaless (sonarlauss) 113.
§39. Gn. ei= i. e (i): gem pr. (peim) F = dim 3O2. Uttale: d.
Merkn. i. I dipl. 11 691210 (Orknoy 1426):
Kolben (K ol lb e inn).
= 2. 11 i du (peir) 253. Uttala f)} Kanskje misskrift (or dir}
-^ 3. 0 i gom (heim) 31. Uttala gom,
Merkn. 2. I norske maalfore paa Austlandet hev
mc dom, døm, d(hn (peim); ei vart vcnteleg fyrst
til e i dette hove, sidan c til 9. Smlk. Willom (for
ir///m) DN II 691210 (Orkn. 1426).
§ 40. Gn. ey = I. e Orknear (Orkney iar) 153.
Merkn. i. Uttalen hev visst voret hog e (é);
ordet vert ogso skrivet Orknegar i\ ofl. liksom i
diplomi. I v. 53 dativformi Ork nia n.
= 2. ie i Uffrip (Ytri-ey) O.
I900. No. 2. HU.DIXAK VADET. 5 1
= 3. a i Fugla (Fugley) O.
Merkn. 2. Uttalen hev vel svinga milloni e og
i i desse smstningar med gamalt ey. — I DN I
404913 (Orknoy 1369): Sanday, Dunray.
e. Endtngar.
§ 41. Gamallnarsk a hev i det heile haldet seg og vert handsama
paa same maaten, anten han stend etter lang eller stutt staving,
liksom paa Vestlandet i Norig fraa og med Sogn til og med
Lista; (um undantak sjåa merkn. 13 og 14 nedanfyre). Soleis
stend «:
1. i infinitiv (og 3pp.): huga (bua) 25j, cumma (koma, kuma)
F, guida (giota) 264, gonga (ganga) 3pp. 142.4. lega
(Içggia) 13.1, /?rrt (lifa) 114, inoga (m^gti) 124, ria (ri8a)
9j, sadnast (sannast) 4?, siiula (synda) 3pp. F, sJcinka
(skçnkia) 271, tåga (taka) I4, linka (pçnkia) 281, rei-a
(vera) F, rara (ver3a) 43, vei'ka (yrkia) 244, vikla (valda)
354 52. y^ci (gçra for gçrit) 2O3.
Merkn. i. Hit hoyrer ogso forgira ipp. F, daa iste
pers. pl. hev teket ending fraa 3 die pers.
Merkn. 2. Inf. endar paa -e: fare (fara) 124, gave
(gefa) loj, — venteleg mishoyrsla eller misskrift. I dei
norske maalstubbarne hjaa Jak. cndar infinitiv oftast paa -a.
Merkn. 3. Endingi er burtfalli i nokre ord med lang
rotvokal og som hev støytt . ut gamall 8 niillom rotvokalen
og endingi: ileo (bl o' oa) 343, gro (gro'ôa) 222, ro (rä8a)
84, rost (hræ8ast) i2bi.
2. i præsens, imperf. og particip av veike verb med ar i
3sp. i gnorsk. — endingar som byrjar med -d- er burtfahie
— : præs. askar 3sp. (eng. asks) 261, dukrar 3sp..^ (smlk.
gn. dçkkuar) 252, kadnar 3sp. (kanna r) 182, swarar 3sp.
(suarar) 17,, klapasse 3sp. (klappar ser); imperf. rasta
2si. (kastaSir) 343, Java 2pi. (lofa8it) 231, sivara 3si.
(suarafli) lOi 13,;
imperativ sg. délivra ¥\
particip pl. tem pa F.
Merkn. 4. sware 3si. (suaraôi) 211 er vel mishoyrsla
eller misskrift; — Swaran hvt. iO| stend i staden for
sivara hau; east ans 223 for casta ans.
4*
52 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
3. i nsg. av veike kvinnkynsord og inkjekynsord : Hildina
26, ofl., Russa (h ry ss a) O, Hoissan (ysan) O, Ugan
(hufan) O; — }tjxigna (hiüna, n.); ord som Fugla (no
utt. Filla) hev vel gjenget i lag med kvinnkynsordi.
Merkn. 5. I Quot (kufta) O er endingi burtfalli ;
engelsk innverknad [coat):
Merkn. 6. I Longo (gn. asg. iQngu) O hev me den
oblike form. I shetl.engelsk skifter slike ord med -a og
-0, og dette kann vel alt ha byrja i fyrre hundradaaret :
kanskje di for ogso duka asg. (drykkiu) 254 for diiko.
4. i oblike former av veike mannkynsord:
gsg, Corha coust (*korka kostr) O, vannaro (vanda-
râÔi) I4.
åsg. frinda (frænda) i^, Liora (Hora) Con.; — barda-
gana (barda ganum) 173 334.
asg. dogha (daa) 254, vilh/a (v i lia) 244; — heran (her-
rann) 333.
Merkn. 7. muge gsg. (muga) 123, sluge dsg. (slô8a)
142 er mistak eller yvergangsformer; — gn. hçrra hev
her i nsg. hera 132, men ere 212; asg. here 282, here
274. — fwélsko (fQlska) 351, misskrift(?) î, fwehka.
Merkn. 8. Endingi hev fallet burt i ufrien (*u frænda)
i2bi.
5. i aalmenn nominalbøygning :
gn. -a: landa gpl. (landa) I2bj; — goitgha asm. b. f.
(go 8 a) 274 = gouga 282, ke^^a asm. b. f. (kîèra) 284;
keresta nsf. (kærasta) 322, osta asn. b. f. (hæsta) 43,
otsfa asn. b. f. (yzta) 284; — ita pr. n. (pet ta) 42.
— inga pr. asf. (enga) 283.
Merkn. 9. I sone gpl. (sona) 123 er è mistak
eller y vergangsform ; smlk. hagi- og baka- i smn.
(= bakka-) i shetl.engelsk.
gn. -an: angan (engan) I2bi; fiegan adj. asm. (fei gan)
74 8i; sjåa elles ovanfyre under 3 (Ugan) og 4 (heran),
Merkn. 10. ivhitranè asf. (hufta) 64 er vel eigen-
leg ei asm. form med paaverknad fraa participformer paa
•ande og dsf av adjektiv. Smlk. norske folkevisor:
det villande hav (I.F 602), forgyllande lur sms. 278,
bakari stamn sms. 342, og fær. villini djur apl. (FA I
31, v. 31), rillini fnglur mg. (FK31), grønari grnnd
IQOO. No. 2. HILDINAKVADET. S3
dat. (FK 31); smlk. ogso dsk. ,^paa hvidei'en Kind'^
(GF II 482 V. 28).
gn. ar Orknear npL 153 (Orkney ar åp\. ii); — eidnar pr.
gsg. (hennar) I4 = ednar 22j; — wara pr. apf.
(varar) F.
Merkn. 11. Mistak eller yvergangsform er den siste
e (for a) i skeger npl. (skçggiar) 184 og edner (hvt.
ecZer) pr. (hennar) 64.
gn. arinnar: strandane (strandarinnar) 9^.
gn. (a)W: arar dsf. (= fær. aôrari, av gn. an na r r) 164.
Merkn. 12. Endingi hev fallet burt i menn asg.
(meyina) 13 21, Z/aw asg. (leiôina) 54, san asf
(sanna) 161.
6. i adverbi stan (sfôan) 53, yamna (iafnan) 23.
Merkn. 13. a hev vortet e [o: d) i: tjayer (pegar)
2 1 3, og u [o\ d) i meun (meÔan) 23.
Merkn. 14. -a hev vortet /: earm (giarna) 93,
hemi (heima) 34; smlk. nyn. maalfore: jøne Ma. jønni
Rbg. Tel. jëni Sæt. jænni Tel. — mire 204 ofl. hev
vel ogso e for a.
S 42. Endingi i brukar Low i desse høvi:
I. i nominalbøygning og particip:
nsm. commin (kominn) 3I3 = cummin 191, eldin (eldrinn)
313, engin (cngi) 222, enlUngin (øOlingrinn) 31, fidlin
(fallinn) 21^, fyrin (faôirinn) 16^, Gnestin (gçstrinn)
Con. HUhugin 163, larlin (i ar linn) ii ofl. Ttmin
(tfminn) Con.
asm. hugin (biikinn) 342, estin (hes tinn) 141, fyr in
(fçÔurinn) 284, vadlin (vQllinn) 181 2O2.
nsm. (eller asm ?): Bodin, Eduin, Hessin^ Knortn, Satgin,
Solan, Sponin^ Whit jughn O.
dsm. muthi (mo ti) 1O2; sjåa 4I1.
nsf. Kurin, Mostin, Sildin O.
dsf. gar(c)din (gçrSinni .?^) i6.j, hadlin (hcllinni) 3O2,
vrildin (v er cid in ni) F.
gsn. hridlevsin (bruôlaupsins) 253.
dsn. landi (lan di) 232.
Merkn. i. Som eksempli syner, er den siste en-
dingsvokal (i Shetl. venteleg e) burtfallen i gar(e)din,
hadlin, vrildin-^ samcleis i bttryon (borginni) 15 21,
54 MARIUS HJXiSTAI). H.-F". Kl.
hlern (*dyrinni) 172, Drotnign (drôttninginni) 61,
i^an pr. (sin ni) 172, og i arar dsf. (fær. aÔrari) 164.
I.ike eins hev / fallet burt framfor n i :dcni 17- og
mvun (nieyina) 13 21; med (lem snilk. yu7n (igrdinni)
Orkn. F.
2. i verbalbøygning:
cumi 3ski. (ko'mi) 91, mindi isi. (myndi) 283. visti 3si.
(vissi) 31,.
Merkn. 2. Oftast e i dette høve, stundom a, sjåa
S 43» 2; S 44, I.
3. iki (ekki) 2O4 = ihi 3I1, ela 153; i>\}k) (silki) 31.J; trett)
II,.
Merkn. 3. Ogso che, trette \ sjåa ordlista att i boki.
4. i dci engelske ord (ßori^ puri F.
§ 43. Endingi e skriv Low i desse høvi:
1. i nominalbøygning og particip:
nsni. J viende (fra* n di) 2^, ere (norsk herre) 2\i, Hiluge
131 ofl. — Bergesken (borfldiskrinn) O. — heve adj.
b. f. (hæ f i) 83, sante adj b. f. (lat. sanctus) 52.
gsm. Koningneeus (konungsins) 35a.
dsm. grothe (gräti) 252, lunge (plogi) 144.
npm. gever adj. (gæfir) 183.
apm. vodhr (etter gn. npl. v cl lir) 192, velbnrne adj. (ett.
gn. vclbornir) 194.
nsf. fruen (fruin) 33; i fraun 32^ hev e fallet burt fram-
for n.
dsf. liene (le i din ni) 32. — hedne pr. (henni) 224.
nsn. & asn. lire (leyfi) 263; — Berrie (bergit) O, da-
hnge (dauflahçggit) 22,, live (lifit) 324, Sedvite {;^s^\,\b-
vætti) O, Seiglv O; — horv p 241, gede (getit) 24,
lide adj. (li tit) 34,, mege adj. (mikit) 102 331.
dsn. hande (bandi) 234, godle (gulli) ii, 234, vadne
(bar ni) 354.
2. i verbalbøygning:
præscns indik. isp. aakier (etter gn. 3sp. o'skir) 124.
3sp. lever (hie y pi r) 193, heve 351.
præsens konjunktiv 2skp. geve (gefir) 324. 3skp. geve
(gefi) 132.
2pkp. heve (ha fit) 241.
ÏQOO. No. 2. HILDINAK VADET 55
imperf. indik. isi. minde I2bi (etter jamhøve med gn. 3si.
myndi), sJciîde (skyldi 3si.) 281.
3si. gerde (gçrôi) 291 301, lagJidc (lagôi) 30J, minde
(myndi) 22o, sJdldè (skyldi) I3, spirde (spurôi) lo.
3. i smaaord: aldè (aldri) 353 = allde ils, eke (ekki) 161 =
ekè F = ike 3I2, idne (inni) 172, Iwgè (Içngi) 8.1 = linr/e
114 ou., firre prp. (fyrir) 133 = Jare 284.
S 44. I staden for e eller i skriv Low:
1. a, i nominalbøygning:
nsf. nrildan (ver cid in) 23.
asf. lian (leiÔina) 54.
dsn. Liunga (I yng i) Con.
i verbalbøygning :
gava 2 pkp. (gefit) 26^, bjridla 2pkp. (spillit) 204, tåga
2pkp. (takit) 133, tinka 2skp.r (pçnkir) 273, tnchta
2si. (pott ir) 34i, vara 3skp. (ve ro i) F, yera 2pkp.
(gçrit) 203; — vilda 81 er vel vilde a (vilde eg).
Merkn. Skal me doma etter DN I 404 (Orknoy
1369), hev det voret halting millom / (e) og a i en-
dingar alt i det 14de hundradaaret paa Orknoy: lerdr
ok leikar npm. brotleghar npm. nokkrar og nokkar
npm. (for nçkrir).
2. 0 i: huryon dsg. (borginni) I4 21, chaldona dsg. (tiald-
inu) 251, Or on nsg. (ær in) O, sindor apl. (syn di r)
F, tworone npl. (tdrin) 6j.
§ 45. Til endingi it i aalmenn gamallnorsk svarar hjaa Low:
1. ti: adla (q lill) F, idlu {iWu) Vy Jnrn 3pi. (forn) 63, 7/iinn
(mi num) 93.
2. 0: Longa (iQngu) O, honon (h|onum) lOg 132, no
(au gil) 2 5s.
Merkn. i. eso 23 er vel av pessor.
3. e: daide (dott ur) 10.1, Iwge (hçfufl) 223 343, londen
(Içndum) 4,, ßr ,mne (firir sQnnu) 63.
4. a: ana (honum) 212, hardagana (bardaganum) 173 334,
chaldona (tialdinu) 251, duka (drykkiu) 25.1, eisa (hizug)
342, fasta {i (} Siw) 23.1, forlskona (^farskgnnu) 283, Orkn-
ian (Orkney um) 53 = Orknegan 183.
5. /: reiihin (rotum; etter nom. pl. rø'tr) 44.
Merkn. 2. Uttalen hev vel i alle desse hove voret
klangljoden (9) med drag imot ymse andre vokalar.
Merkn. 3. n er avfallen i hiirt (d bu r tu) 33.
56 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
f. Um endingsvokalarne e og i.
§ 46. Med umsyn paa bruket av endingarne e og i er der i Shet-
landsmaalct ikkje noko far etter det Ijodsamhove (vokalhar-
nioni) som er so aalmcnt i mange gamle maalføre i heimelandet,
mest austanfjells og nordanfjells. Men her er eit skifte millom
e og ?', etter som vokalen stend i utljoden (som siste Ijod) eller
i etterljoden (i siste staving med konsonant etter). Og endaa
Low er helder ustod i skrivemaaten, syner det seg tydelegt at
hovudregelen hev voret denne:
I. e stend i utljod, eks. aide, gerde, godle, laghdbj skilde,
vadhe, alltid Hihige\ ogso um ein konsonant etter e er
burtfallen: borv (bo r it), gede (getit), live (li fit), Seigle
(s egl it), velhnrne (velbornir); ogso um e svarar til ein
annan vokal enn e og i \ eldre tid: huge (hçfufl), fir
sane (fir ir sçnnu).
Merkn. i. Um Ijodsamhove i heimenorske maalfore
sjåa Gtr. § 132, 10.
Merkn. 2. Undantak fraa regelen i 1 er: earni 94,
cumi 9i, ild 204 ofl. (men ogso ehe), hend 34, landi 23^,
mindi 283 (ogso nnnde)^ mnthi 102, silld 314, visti 311,
(umfram tvo engelske ord glori og puri),
Merkn. 3. I diplomi fraa Shetland er e i utljoden
gjenomford — med faa undantak — i DN I 109 (Ting-
voll 1307), 340 (Papoy 1355)» ^11 284 (Sande 1355), Il
797 (Vendos 1452), II 859 (Anst 1465), VI 651 (Me-
dalbo 1509). — DN I 89 (Hjaltland 1299), som er det
eldste brevet, hev /; like eins III 310 (Sandvik 1360) med
nokre faa undantak (Aust-Egdamaal, fraa »skule« i Stav-
anger?).
Av diplomi fraa Orknøyarne hev dei tri eldste Ijod-
samhove DN II 168 (1329), 17b (1329), IV 200 (1332).
I 404 (Orknøy 1369) hev mange merkelege former som
me finn enno i Shetlandsmaalet, og dette diplomet hev e
i utljoden: skilde, hafue, rike, mote (undt. vitni)\ ogso
DN II 691 (ei klaga fraa aalmugen yver David Menyes;
Orknoy 1426 eller fyrr) hev i regelen e i utljod.
Merkn. 4. Norske ord med gamall ending i hev ^
shetl. engelsk oftast / i utljod. Soleis er endingi no i (eller
a etter akk. i gn.) i gamle tvostava mannkynsord: hani^
hegri, höga (h a g i), ila ((li) — , aa segja um ikkje ende-
vokalen er burtfallen, som i: kjàlk (kialki), ZrraA: (kraki).
T900. No. 2. HILDINAKVADET. 57
Det er kanskje byrjingi til denne svinging me hev i former
som vii<ti, hemi ofl. i Hildinak vadet. — I maalstubbar
hjaa Jak. ofte o i utljod: ^agdd, fara (fir i) o. s. fr.
i stend i ctterljod ; eks. commin, eidlingin, hadlin, larlin,
Man ms j wordig.
Merkn. 5. Undantak er: aslcier 124, Bergesken O,
fruen 33, geilen 183, londen (iQndum) 41, skeger 183,
vodler 192.
Merkn. 6, I diplomi fraa Shetland stend der i etter-
Ijoden / — som regel — i alle, so nær som DN I 340
(1355) III 284 (i355)> II 859 (1465, med sterk svinging
til regelen).
Dei tvo diplomi fraa Orknoy som det her kann verta
spursmaal um: I 404 (1369) og II 691 (1426) hev ogso
som regel i.
Merkn. 7. Norske ord i shetl.eng. hev ofte / i etter-
Ijod, mest framfor w: baldin, bja^rtin (hir i in grjy f jandin
(li)ildin (eld rinn), men oftast hev i vortet a: hr mar
(brçnnir).
g. Um endingsvokalarne o og u.
S 47. Av dci gamle endingar 0 og u er der ikkje inykjet aa finna i
dei attcrverande maalrestar. Me hev n i adhi^ idhi F, Jurit 3pi.
(förii) 63 og minu (mfnum) 93, og 0 i Longo O, lionon 1O2
132, HO (augu) 252- Noko far etter Ijodsamhøve er der helder
ikkje her.
Merkn. i. I Shetlands-diplomi finn me i utljod 0 i alle,
nær som DN I 89 (1299), som hev u med nokre faa un-
dantak. — I etterljod er der ti i alle, undt. III 284 (1355) og
II 859 (1465), som hev 0 men sume endingar nm, og II 797
(1452) som ikkje hev eksempel paa u i etterljod.
Av Orknoydiplomi hev dei tri eldste 0 og u etter logerne
for Ijodsamhøve (smlk. § 46 merkn. 3). DN I 404 (1369) hev
i utljod 0 (eks. halfiio, loghdo, saghdo, geymslo) eller u (eks.
sknllu, kyrkhi, vinaiu) og i etterljod u. II 691 (1426) hev 0
i utljod og etterljod.
Merkn. 2. I shetl.engelsk skifter a med 0 og xi i sume
norske tvostavad kvinnkynsord : grô'tisJça. -o, -u; fl^ka, -o;
Uga, Ugo; wôsfa, ivöstü.
58 MARIUS ILKGSTAD. H.-F. Kl.
h. Halvljod.
§ 48. Halvljoden (svarabhakti) millom konsonant og r i endingi skriv
Low:
1. e (oftast): yenger 181 202, himer 71, kcdnjmster 6^, lever
(hleypr) 321, liger 2Su stiender 151; med burtfallen kon-
sonant etter halvljoden: huthe (bøt r) 1O4, elde (hçldr)
8,, gevè (gefr)6i, Grom/e (grunnungr) O, guerde (gçrÔr)
F, heindè (hçngdr) 43, merke (mçrkr) lïi, stiende 23.
2. i\ heimir (kemr) 31, lotlnr (Isétr) 254; med burtfallen r
kenn 5 1.
3. a: tegar (tçkr) 161; med burtfallen konsonant (r): ridna
(ren nr) 44, tega (tçkr) 2i.
Merkn. I dei gamle Shetlandsbrev finn me: merker
1)N I 3404 (Papoy 1355), i)ræster III 284^? (Sande 1355)-
ligkir II 797 (Vendes 1452); godnr, Eirikur, ffedur VI
651 (Medalbo 1509). — Fraa Orknoy: fellir, rifnir.
apt ir I 404 (1369).
§ 49. Stundom vert det skrivet ein halvljod, um ingen konsonant
fylgjer etter i gnorsk. Soleis:
1. e\ dei<e (pess, pis}) 153, Forgive impcrat. F, tachte (pakt)
35i, vexe (= vaa\ gn. 6x) 34,.
Merkn. i. I tworone (tdrin) 63, whitraue (hulta)
64 er vel e ending; smlk. fær. npl. b. f. paa ini og S 41
merkn. 10. — Merkandc er garedin 16^ (.} gardin (gçrô-
i n n i).
2. /: irhirdi I3; sjåa ordlista.
3 a: chel^ina (sialfs sin) 244, Jruna (früin) 20i, geiingna
(gçnginn) Con. Lia (leiô) F, vara 3si. (var) \x\ Boga
eoust (*bygg-kostr) O.
Merkn. 2. I sina kloyna er vel a ending (gn. klæoin
s(n; sjåa merkn. i).
4. o: sino (sinn) 24.,, qitirto (huçrt) 73.
Merkn. 3. Ogso denne halvljod finn me far etter i
gamall tid i Orknoydiplomet I 404 (1369): peira npl.
(peir) isöT-io; toljtio rei (tolfro'tt) n; sine j milium 41.
i. Ljodbrigde framfor i.
§ 50. Av ljodbrigde ved / finn me mange leivningar. Soleis skriv
Low ljodbrigde av a\ r, ei, ?', ie, t. eks. tegar 16., genger 181,
stiender 151 ofl., mien (mçnn) 18«.
I900. No. 2. HILDINAKVADET. 59
— å : i, ie, e: frinde 2is, friende 22, ffei^er (gæfir) 183, here (hæfi) 83.
— 0: e, eiy i: kerm (kemr av kømr) 51 = kimir y^ = læhnir 31.
— 0: ey ei\ fetign (*fø'tingrinn) 141, reithin (rotum; med
vokal fra ro'tr) 44.
— h: /: niinde (myndi) I2bi, skildè (skyldi) I3.
— ç: eu: etdlingin (08 ling r inn) 31.
— au: e, ?, ?e, eu: lei'er (hleypir) 193, /e?'er (hleypr) 321, live
(leyfi) 263, Uttrie (Ytri ey) O, meun 13 2i.
§ 51. Ofte raakar me paa former utan Ijodbrigde der me skulde
venta linn vokal etter aalmenn gnorsk. Daa me ikkje ser slike
former i diplomi, hev dei truleg komet upp i dei seinste hun-
dradaar ved utjamning og etter jamhøve med former og ord
utan Ijodbrigde. Soleis finn me: silkimrk (silkisçrk) 3I4,
gar(e)din (gç r 3 in ni?) 164, geungna < giongna < gongin{a) (gçng-
inn) Con.; — smlk. vara (verdi) F; — ho (bæ Oi) 352, lothir (lætr)
254, Oron (ærin) O, osta (hæsta) 43, rost (hræoast) I2bi,
smlk. de lörs (lær) Jak. 32; Ueo (blø'oa) 34^, gro (gro'ôa)
222, sover ('''søfir d: su æ fir) 293, huthe (bø'tr) 1O4, cuini
(kø'mi)94,; Boga (bygg) O, dor^ dora (ykkr, ykkarr) m. st.,
duka (drykkiu) 254, Exissa (hryssa) O, Kurin (kyrin) O,
oMa (yzta) 3O1, Uttrie (Ytri ey) O, yoeh (eyk) 91, Heon (ey)
O. — Litiuga < Lunga (lyngi) Con.
j. Ljodbrigde framfor u.
§ 52. Eksempel paa ljodbrigde framfor sonantisk 21:
a > 0, ?(, au: Knorin^ Mostin O; framfor halden u i: huge (hçfuô)
2gg., londen (iQndum) 4^, forhkona (^fàrskçnnu.^) 283,
Longo O, Maunis < Mçgnus (Magnus).
Merkn. i. Ved utjamning er a innkonien i adlu
(qIIu) f, fir sane 63, and (hgnd) ofl. Sjåa § 17,
merkn. 2.
Merkn. 2. I shctl.engclsk finn me nokre ord med ç
fraa gamle oblike kasus: bhka (blaôka), fôdek (fata) ofl.
Det er soleis trulegt at dette Ijodbrigdet framfor halden
u hev voret gjenomfort i Shetlandsmaalet. I diplomi
mange eksempel, um enn ikkje heilt gjenomfort ljodbrigde.
§ 53. Eksempel paa ljodbrigde framfor konsonantisk n er:
a > u: dahuge (dauÔahçggit) 22i.
Merkn. i. I jivdsko asg. (fçlska; nsg. fçlski, ght.
falawisca) hev q vortet til e (gjenom o-ljodr).
6o MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
d > en: Shettg (uttala: ^üg)\ gn. sior, siar.
e > u: (bikrar 3sp. (smlk. gn. dçkkvar).
Merkn. 2. Myrk (my r kr) Con. utt. mirk syner att-
ende til myrkr som i gnorsk; Liiinga (lyngi) Con. like
eins til lyng.
k. Ljodbrot.
S 54. Eksempel paa Ijodbrotne former er: chelsino (sialfs sin) 244,
chaldona (tialdinu) 251, earni (giarna) 94, larlin (iarlinn)
ij ofl., yamna (iafnan) 23.
Merkn. i. Der synest ikkje ha voret ljodbrot i gild
(giQld) 133, mien (miçÔinn) 302.
Merkn. 2. Utanfor Ijodbrotet i aalmenn gnorsk ligg yogh
eller yach (ek) og yaar (er 3sp. av vera) 41. I Orknoydiplomi
berre ek og er; i Shetlandsdiplomi ck fraa 1299 — 1452. Fyrst
i DN II 859 (Anst 1464) vert skrivet jak\ men i den tid
raakar me paa jak — svensk innverknad — i brev fraa alle
Nordcrland, so det er ikkje rett aa lita paa, at jak i det brevet
er Shetlandsmaal. Hev e i ek havt gamall lengjing, vilde han
verta a (som i Jath av ?ef § 5, 3), og med fyreslag av ; vilde
ordet verta yach ; smlk. isl. jeg. Sameleis med sterkt Ijodtrykk
er > jar, Ljodbrotet synest elles ha voret gjenomfort noko an-
narleis paa Shetland enn i aalmenn gnorsk. Sjåa Jak. 131.
Med ski al (prov) III 28415 (Sande 1355), I 60517 (Vendos 1405;
fær. avskrift) smlk. IV 5380 (Stavanger 1387) og nyn. maalf.
skjal (morskap o. m.) Ned. Robygd. Sæt. Tel.
B. Konsonantlæra.
a. Konsonantarne.
S 55. Gn. b held seg i det heile i Shetlandsmaalet ; eks. bandeau hlit
93, brau F. — b hev gjenget yver til v i vadne (ba rn i)
354, uadii 241.
Merkn. I shetl.engelsk skifter stundom b og v i fram-
Ijod. Millom eksempli paa dette skifte nemner Jak. s. 131
1)0^)1^' va »r og vc/ri^vam (*barnsvamm); den sistnemnde
form er fraa Fetlar. Daa dei paa Foula enno minnest det
norske ord barn i uttalen bjadniy er det rimelegast aa
tru at vadn i kvadet er fraa eit anna maalfore.
I900. No. 2. HILDINAKVADET. 6 1
S 56. Gn. d held seg for det meste; eks. doglia (daa) 251, duka
(drykkiu) 254, Drotnign 6u skilde (skyldi) I3, vrildin
(vergldinni) F, chaldona (tialdinu) 251, eldin (eldrinn)
3I3, londen (iQndum) 41, onde (undir) 6^.
Som eksempli syner, held d seg i Ijodlaget hl og nd.
Undantak fraa denne regel er: bal (ba Id inn?) 23^; ran-
naro (vandaraÔi) I4, hillon (biôlund) 241; stien (stçndr)
34, nfnen (*ufrænda) I2b^, avon (norsk: uvande) 93.
d hev vortet t (framfor klanglaus s) i Infu^tor (*lopt-
hûsdyr(i)) 3I3.
Merkn. Maalføri fraa og med Lista til midten av
Ryf. jamnar ut Id og nd til II og nn\ like eins Nhl.
§ 57. I. Gn. 8 hev gjenget yver til d etter ^r og r, eks. laghde (lagöi)
3O3, f/erde (gçrôi) 291, sinrde (spurÔi) I2, wordig ('^verfl-
igr 123. Sjåa under 2.
Like eins i Sedvite (* s au 8 væt ti) og hridlevsin
(der dl ogso kann vera uttale av U).
Merkn. i. Etter r fell gamall 8 burt i vara (v er 3 i)
F. Sjåa Jak.
Merkn. 2. I prp. vi8 synest 8 ha vortet klanglaus
spirant, ettersom han vert skri ven vatt iii 234; sjåa under
p S 70. Pelles finst ogso vad 35^.
2. 8 hev fallet burt i rein utljod og millom vokalar: arar (fær.
adrari}) 164, asta (af sta8) 33, hi (bf8r) 53, hleo (blø'8a)
34g, ho (bæ8i) (352), dahuge (dau8ahQggit) 22i, ftj
(fa8ir) 203, gre (gri8) 324 33i> 9'^o (grö'Sa) 22^, liien
(hc8an) 283, kloyna (klæSin) 242, lian (lei8ina) 54,
liene (lei8inni) 32, menn (me 8 an) 23 = min 253, meo
(m68r) 224 344, ria (rf8a) 92, ro (râ8a') 84, ro (râ8) i-,
vannaro (-rà8i) I4, rost (hræ8ast) I2b|, ru (rau8u) 11,,
sian (sf8an) 53 = sien 3O3. Like eins i nir (ni 8 r) 92
og or (c8r) 74; ogso i hillon 241 (bi 81 und), og eidlingin
(ø81ingrinn) 31.
8 hev ogso fallet burt i huge (hg fu 8) 223 343 og i
imperfendingi -a8a, â8ir o. s. fr., casta (kasta8ir) 343,
lava (lofa8ir) 231, swara (suara8i) 131. — fg hev
venteleg voret utt. f ai (som no i Sætesd.) av f a-i (fa 8 i r).
Merkn. 3. Smlk. hundra (hundraS) DN I 40417 (Orkn.
1369), reskap (rei8skapr) DN II 691 icc (Orknoy 1426).
62 MARIUS H.EGSTAD. H.-F. Kl.
3. I nokre ord med gamall 6 i storanen hev det etter 6
vakset fram ein g for 8: gloug (gloô) 303, gougha (gööa)
274 = gouga 28- 33i, sluge (sloôa) 14«, stng (stoô) I2i.
Sjaa under h.
Merkn. 4. Snilk. nyn. maalfore: f^toge (stôôu) Sæt.
(laug, rang, saug f daud(r), raiiÖ(r), sauÖ(r) Shi.
Merkn. 5. 1 Bergeshen (borÔdiskrinn) O stend vel
g for dj eller dz\ grunnen er vel innskot av j framfor /
i andre stavingi, som er Ijodsterk: hdrdjeslcdu.
§ 58. I. Gn. f hev haldet seg i framljod; eks. fest (fast) 293, for i^.
Merkn. i. Um innskotet av w (eller u) i f wo (fà)
334 ^ ßio li, fwelsko 35, sjaa § 73.
2. Millom vokalar og utljod hev f gjenget yver til r som i
nynorsk: lira (li fa v.) 1 14, sover (*so'vir) 293, or (a f)
174 ofl.
3. I hçfuÔ og hüfa hev / vortet til g: huge 22j, Ugan O.
Merkn. 2. Same yvergang i surne austnorske maalfore
i horud. Sjaa Aasen og Ross' ordboker under horud.
4. Gn. fn er her mn: yamna (iafnan) 23, namn (nafn) 8.»
= uam F.
5. f hev fallet burt i shdll (si al fr) 333 og chehina (si al f s
sfn) 244.
Merkn. 3. Diplomi hev oftast fn, baade fraa Shetland
og Orkn(ïyarne.
S 59. I. Gn. g held seg som g i dei fleste hove; eks. gonga (ganga) 142,
gre (grii^) 324, moga (mega) 124. Berg (berg) O; soleis
ogso mykjct godt framfor linne vokalar: gei* imperat. (gcf)
2 la (smlk. skrivemaatcn Gar imperat. (gef) F og gara
2pkp. 263 ved sida av gere 3skp. 132), g(rde 29, (smlk.
skrivemaatcn g}Uirdc F), Guestin (gçstrinn) Con., guida
(smlk. gi 6 ta) 264. — Um jaih sjaa § 61.
Merkn. i. Shetlandsmaalet hev skilt millom g og g
(spirant). Alle diplomi hev gh for spiranten, og Low skriv
dagh F, dogha 254, yagh 283 ofl., dogh (= du) 273.
Jaghde 303, gougha 274; i Halaghf. dagloght F hev vel
gh vorct klanglaus (x). Sjaa under /»*.
2. I .sume ord og hove hev g framfor linn vok«il gjenget
yver til ein linnare \}od j: earni (giarna)9i, ?A'ra (gçra)
2O3 (og yijt --- eng. gif) 23^, Berrie (bergit) O, huryou
(borginni) I5 2i.
I900. No. 2. niLDINAKVADET. 63
Merkn. 2. I shetl. engelsk skifter g med t^ framfor e
og / i Ijodsterk staving: (filel (gildr) og g,ild Jak. 135.
3. f (spirant) hev fallet burt millom vokal og etter vokal i:
ear (norsk eiger) 94, Maxims (Magnus) 52, no (augur)
25«?, yayer (pegar?) 213; like eins i etsa (hizug) 34^.
Merkn. 3. Smlk. ireiti av prætighe DN I 3404
(Papoy 1355), tuttv (av tuttugu) I 40418 (Orknoy 1369),
Seordrson (SigurÔarson) II 7972 (Vendos 1452).
4. g (spirant) hev vakset fram etter m i: huga (bua) 253,
Sntgin (skovlnn) O, Sheng (si 6 r), yngna} (hiuna) 2O1 ;
etter gamall a i dogha (daa) 254 (smlk. shetl.cng. grôga
(*gräa) graa merr eller ku; grôgi (*gräi) graa hest
eller ukse).
5- ^^^ l^*-'v vortet g i lega (Içggia) 134, sjåa § 61.
§60. i.Gn. hhcv haldet seg i: Halaght (he il a gt) F, hadlin (hçU-
inni) 3O2, Jfun pr. (hann) 191, honon (honum) 10.. 13^,
hemi (heima) 34, heindè (hçngdr) 43, heie (hçrra) 28g,
heran 333, Hessin (hest r inn) O, heve (hçfir) 351, here
(hafit) 241, heve (hæfi) 8j, hien (héôan) 28j, Hihlina
243 ofl., hon (hon) 33, huge (h()fuô) 223 343, dalnige 22|.
Merkn. i. Sume av desse ordi finn me ogso utan //,
sjåa 2.
Merkn. 2. Cl timer i F er det gamle h i mi r (k i med
burtfall av endingi -ki, innskot av j framfor den fyrste
Ijodstcrke vokal og ein hard uttale av hj.
2. h hev fallet burt framfor vokal i: alt (helt) 163, an pr.
(hann) I3 ofl., ans pr. 8^, ana (honum) 213, and (hçnd)
9,, elde (hçldr) 81, ere (hçrra) 21.,», r.9f//i (hes trinn) 141,
eisa (hizug) 342, on (hon) 20^ ofl. = «« I7i = ?''^ 3O1,.
eidnar (hcnnar) I4 = ednar 22^ -edner 64, osia (hæsta)
43, M7an(hüfan) O, Soleis ogso i yngna} (hiuna) 231;
smlk. shetl.engclsk ja^rta (hia r ta).
Merkn. 3. Sume ord som hev mist h, hev fenget eit
fyreslag av ; (skrivet y): y Usa (h ei Is a) 9.), y om (heim) 31.
3. Nokre ord som i gn. byrja med vokal, hev fenget h fram-
for vokalen: Heon (eyin) O, Heosa (ausa) O, Hilnge
(Il luge) 131 ofl., Hoissan (ysa) O, ho (at) 103.
4. Gn. hl og hr hev vortet / og r; lever (hleypr) I2x\ lever
(hleypir) 193, rost (hræoast) I2bj, Bussa (hrossa) O.
64 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Merkn. 4. Hrolfs DN III 310^6 (Sandvik 1360) synest
visa at // enno den tid heldt seg paa Shetland.
5. Gn. hu vert skrivet wh, qic: tvhirdi (huçrt = huart) I3
r- quirto 73, tvhar adv. (huar) 41, [whaar pr. (huçrr) 141
^ qiiar 294, whaih (huat) 103, Whit fughn O, uhitrauè
(hufta) 64.
Merkn. 5. Uttalen hev vel daa som no skilt seg
niillom Jno paa vestsida av øyarne og h w paa austsida
Jak. 145 og 146.
§ 61. Gn. konson. i hev me som i i larlin, uttala Jarhn (Edmond-
ston skriv yarl)\ elles vert skrivet y: yamna (iafnan),
yagh (ek, iak.^) ofl. uttala: jamna, jag, jax.
Ofte vert ein j (y) innskoten framfor fyrste vokal;
eks. yoch (eyk) 9^ yilsa (heilsa) 9j, getnigna Con. Hertil
vel ogso jath (gat.^) 3O4 for gjath. Sjåa Jak. 142.
Gn. i fell burt i endingar -gi, -ki framfor vokal:
lega (Içggia), diika (drykkiu), skinka, linka (pçnkia),
] skeger (skçggiar) 183.
Merkn. I v. 332 stend sivo^ som visst er sid; sjåa
S 73 merkn.
§62. I. Gn. k hev haldet seg som k i framljod: kaclnar (kannar) 18*,
Koningn (konungrinn) 162, klapa (kl ap pa r) 7«, Knor i n
(KnQrrinn) O, — ogso framfor linne vokalar; keie (kæri)
2t ofl., skeger (skçggiar) 183, kidn (kinn) 64 ofl.
2. Etter vokal hev stutt k vortet klangfor: hugin (buk inn)
34j, mege (mikit) lo^ 331, tåga (taka) I5 ofl., togctr (tçkr)
161 ofl. I dette høve skriv Low ofte jrÄ og ch, som vente-
leg er teikn for gutturale spirantar g (som i skog, Innh.
i Trøndelag) og x (som i tysk ach, Jakobsen: hoxt 87):
yagh 283 = yach 84, dogh (pik.?) 273 = doch 73, moch (mik)
74, yoch (eyk) 91: hit høyrer vel ogso tachih (pakt) 351.
Sjåa § 59, merkn. i. — I gn. *pykkar pr. hev vel kk
fyrst vortet stytt og sidan klangfør spirant f. *dygar((i)
(fær. fygara); sidan hev g »millom vokalar« fallet burt, og
y vortet 0 (§ 36, 2): dora. Um doch sjåa ordlista og § 30, 5.
Merkn. i. Yvergangen k til g er aalmenn i norske
ord i shetl.engclsk, men enno ikkjc heilt gjenomford. I
nyn. maalfore finst denne yvcrgang i sjobygderne fraa
Arendal til midt i Ryfylke. Dei same bygder hev /; for
stutt ^, d for stutt f etter vokal. Like eins er det i Sun-
I900. No. 2. HII.DINAKVADET. 65
nanfjordsmaalct (Suderoy, Sandoy, Dimun, Skuvoy) paa
Fæniyarne.
Merkn. 2. I Orknoydiplom finn me luga (for luka)
i I)N I 40417.43 (Kyrkjevaag 1369). I DN II 691 (C)rknoy
1426) fleire eksempel: Uujhin, faffha, Patrigher (Palrik,
namn).
3. k hcv fallet burt i it (ok) 93 ofl.
4. Etter ô framfor gamall lang t hev det vakset fram ein
klanglaus .spirant i undochi (enn pott) 341, tuchta (pott i r)
34i'
Merkn. 3. Smlk. uttalen Icahi (kQttr) i Nord-Gbr. (Johan
Storm i Norvegia s. 60).
5. ki i endingar framfor a hev vortet h: sJciuka (skçnkia)
27 x, f inka (pçnkia) 281; men a^dxicr (o'skir) 124.
Merkn. 4. k vert ofte skriven r framfor hard vokal:
casta (kastaÖir) 348, scatn (skçmm) 13s, ctunma F (men
krimi)' 31 ofl.).
^ 63. 1. Gn. 1 held seg: landi (landi) 23^, alt (alt) 82; um hl sjåa
s 56.
2. 1 hev fallet burt framfor j i yo (lia) 1 1^, men Lure (lios.s),
Liora (Hora) Con. Like eins hev I fallet burt i daska
(f. du skal) 27j. Ein I er tilkomen etter r i forhkoua
(*fârskonnu.?) 283; sjåa s. 29
3. 11 hev vortet dl i: adlu idlu (qIIu illu) F, fadliu (fall inn)
2I4, godlo (guHi) 234, hadliii (hQllinni) 30^, spidla (spillit)
20.1, vadlin (vgllinn) 181, vodlitr (vçUir) 192.
Merkn. // vert uttala dl i nynorske maalfore fraa (og
med) Sogn til Flekkefjord. I skal kverv I ofte burt i all
norsk tale.
§ 64. I. Gn. m hev me i meo (mo 8 r) 344, mandum (manndom i)
2O3.
2. m hev ofte vortet n i Ijodlinn .staving etter stutt vokal,
soleis i dat. pl.: londen (Içndum) 31, reithin (rotum) 44,
og i honon (honum) 1O2, sin (sem) 82 ofl.
3. m hev fallet burt i hardagana (bardaganum) 17.» 334,
ana (honum) 21 2.
§ 65. I. Gn. n = w i uir (ni8r) 92, nu (nu) 91 ofl. — um nd sjåa
S 56.
Vid.-Sclsk. Skrifter. IL-F. Kl. 1900. No. 2. S
66 MARIUS ILKGSTAn. H.-F. Kl.
2. n hev fallet burt i ynmua (iafnan) 2s — tiljamning av n
framfor m i næste ord menn — um ikkje yamna her er ei
gamall dativform; smlk. jamna Nordr. Berg.
Merkn. i. Kiles held n- seg i ending etter vokal i
hdve der han i nyn. maalfore er burtfallen; Sildin (ny
norsk sildi), Ugan (nyn. huva), hon (norsk ho; hon Nfd.
Bergen), sian (nyn. maalf. ofte sia) 53.
3. nn vert dn i: eidnar (hennar) I4, hedne (henni) 22|,
ulne (inni) 17^, Icndnar (kannar) 182, kidn (kinn) 64,
ridna (rennr) 41, sadnast (sannast) 4;*, widn (vinnr) 164;
yvergangcn er elles ikkje heilt gjenomford hjaa Low, daa
mc finn: in (inn) 71, han (kann) 42 ved sida av /{ada
142.4, liin 6i = kidn, san (sanna) i6j, -kona for kodna i
Jorlskona 283.
Merkn. 2. Denne y vergangen er kjend i Hard. Voss
(etter lang vokal: sfàjdn), i Hordaland (fidna), i Ryfylke
(etter lang vokal stçidn), og er soleis ikkje so utbreidd
som yvergangcn // til dl,
Merkn. 3. ng vert i shetl. engelsk uttala y.
% 66. I. Gn. p = jH iihtge 144; pnri (eng. power) F. Lang p vert
.skri ven p: klapa (kl ap pa r) 7^.
2. p hev vortet r {h}) etter vokal i In^er (h ley pi r) 19», lenr
(hleypr) 32,, hridlrrsin (brùSlaupsins) 25a. Smlk. k > g,
t > d.
Merkn. 1. I shetl. engelsk gjeng p etter vokal oftast
yver til b. Sjåa Jak. 138.
3. p hev fallet burt framfor m i '<fHmer (stiüpmoäir > sf(i)uh'
mor > sfuyncr) og framfor t i: Intnsior (*lopthüsdyr(i))
3i;j, Qnot (kufta) O, men held seg i //?j)f (gipt, impera-
tiv) 233.
Merkn. 2. Smlk. afo (ap tan d: etter) i shetl.eng. i
ei garnall gaata fraa Unst, Jak. 17, og afer (a pt r) DN II
6914:, (Orknoy 1426); med ihunnm ok ihuiinm (o: top-
tuni) DX IV 805 (Vikedal, Ryfylke 14 18).
% 6^. I. Gn. r = r i ria (riöa) 9.., jro 3^ o. s. fr. — Lang r vert
skrivcn r: hera (hçrra) 132 ofl.
2. r hev fallet burt etter d framfor vokal i duka (drykkiu)
254, a1d(> (aldri) 353. Med aldr .smlk. alli Tel. Rbj^.
Smlk. ogso nyn. dgsja (Jæd. Shl. ofl.) ^ drgsja, nedcri.
dronqielpn v. og dompvJaar s. 1 endingar og smaaord
IQOO. No. 2. HILDINAKVADET. 6j
utan Ijodstyrke er maalet i yvergangstilstand, so at r kann
staa eller vera burte, endaa i same ord. Me finn soleis:
gin^PT (gæfir) 183, Orlmeyar 84, sind or (syn di r) F, skec/e)'
(skçggiar) 184, vffcller (vçllir) 192, men velhurne (vel-
bornir) 194, sirandane (strandarinnar) 9^; dmtte {åotinv)
1O4; hufhe (bøt r) 1O4, merhè (mçrkr) 11,, onde (und i r)
62; er (er præs. av vera) F = e Con. = è 24^ = u 19,;
a (er pr. rei.) 14^ = ao F = 0 F; vi (vér) F, di (per) 54,
du (peir) 253; our prp. = 0, u (sjåa § 33 merkn.).
3. rn hev vortet dn i: Ednin (Qrninn) O, vadne (barni)
354, iiadyx (barn) 24,, men held seg i: earw^ (giarna) 94
og velhurne (der -^le er bøygning) 194.
Merkn. i. Ogso i fær. dn i ham (utt. hadn) og rn
i giarna (utt. dmjiia)^ men her ogso rn i om. — Ed-
monston hev erne (Atjuila albicilla) Orkn. og Shetl. Paa
Vesdandet i Norig er yvergangen rn > dn aalmenn fraa
Sogn til Jædren; men i ørn held rn seg.
§ 68. I. Gn. s = s i san (sanna) i6j, sram (skgmm) 132, casta
(kastaSir) 343; lang s vert skri ven ss (Russa O) og .v
{dese 153, eso (pes so r) 23).
Merkn. ss for .9 i IJoissan (ysa) O, kanskje palatal =
§, sjåa S 13, 3-
2. Gn. ss hev etter jamhøve med andre impf, vortet st i vist i
(vi s s i) 3ij liksom i nyn. ; st er jamna til ss i Hessin
(hestrinn) O. Smlk. Hæsdn gola Jak, 109.
3. Gn. si (sj) vert skriven sh (i hvt. sk) i shall (s i al fr) 333,
og ch i chélsina (sialfs sfn) 244.
S 69. I. Gn. t er lik t i framljod: laga (taka) I5, tre (tré) 43, two-
rone (tarin) 63; lang t vert skriven t i: daide (dottur)
1O4, Drotnign 6^ ita (petta) 42, sot (satt) 162.
2. t vert til d (spirantisk ?) etter vokal i Bodin (bâtrinn) O,
gede (getit) 24, guida (giota) 264 27^, lide (Iftit) 34^;
like eins etter r i xvhirdl (huçrt) I3 (men quirto 73).
Merkn. i. Smlk. hordo (burtu) DN II 691200 (Orkn.
1426) og nyn. maalfore hordre (for hurt(a)7'e) Austl. (Ivar
Aasen).
3. t vert til th (skrivemaate for same spirant som nemnd i 2)
etter vokal i: huthe {ho'tr) 1O4, grothè (gràti) 252, ^jath
(gat) 304, latin (létu pér) 333, lotlnr (lætr) 254, mnthi
(moti) 102, tvath (at) I2b2 281, ivhath (huat) lOj; th er
68 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
vel her klangfør millom vokalar og klanglaus i utljod =
eng. th (p), sjåa under p. — I sat (sat) 294 held t se^
(hev venteleg fyrst vortet lengd); like eins i ot (at) 29^.
Merkn. 2. I shetl.engelsk hev gn. t oftast vortet fl i
utljod eller millom tvo vokalar, Jak. 139.
4. t hev fallet burt i endingar etter vokal og i smaaord utan
Ijodstyrke: Berrie (bergit) O, gede (getit) 2\, Seff/Ji-
(seglit) O, lide (litit) 341, mege (mikit) 10*, da (pat) i,
ofl. ou (at) 263.4 = ho I Os.
Merkn. 3. I dette hove hev t fyrst vortet d (d): skri-
Kad (skrffat) DN I 4045* (Orknøy 1369), vifad p. VI
65 18 (Sandnes 1509), ad II 7974 (Vendos 1452).
5. Gn. ti (tj) vert skrivet ch: chaldova (tialdinu) 25i. Smlk.
shetl.engelsk ^ôn (tigrn).
§ 70. Gn. p hev kløyvt seg millom f og d liksom i norsk; stundom
er han ogso burtfallen. Soleis hev han:
1. oftast vortet t i ord som ikkje er pronominale: f ach f r
(pakt) 35p titika (pçnkia) 28j 273, iretO (priatigi) Il^,
tuchta (pott i r) 34^.
2. oftast vortet d i pronominale ord: du (pu) 2j ofl., dorh
(pik) 7s, dor (*pykkr f. ykkr) 9, ofl., dora (*pykkar
f. ykkar) 9.4, din (pin) 24 ofl., du (peir) 253. dim (peim)
30s, da (pat) ij ofl., dcse (pcss) 153, dar (par) 174. do
(pa) 243. Like eins i nynorsk.
Merkn. i. Hit hoy rer vel ogso gent (peim) F og
gn' (per) iia med innskot av j: djem ell. dicm.
3. fallet burt i former av gn. pcssi: eso nsf. (pessor) 2.5, ita
(petta) 42, og med innskot av ./: gager (pegar) 21.^. I
dette høve hev vel p fyrst vortet h liksom i fær. hessi,
hoffa, hogar.
Merkn. 2. I shetl.eng. hev dei etter Jak. snart / og
snart (/ (ogso utanum pronominale ord) for gn. /^, eks.
(fd'lfdr (*piljufar), dôd (pot s.n.); — klanglaus fh i en-
gelske ord hev i framljod vortet f, men held seg i utljod
etter vokal: tiyik (eng. think), men foofh; klangfor /// i
engelsk hev vortet d: faidtr (eng. father).
Merkn. 3. Gn. ]) og h hev stundom fallet såman
framfor kons. i alt i det 14de hundr. i pia (for f hid)
DN III 2845 (Sande 1355).
§ 71. I. Gn. v vert oftast skrivcn r: rad (viô) 352, rin (vin) 263, risfl
IQOO. No. 2. HILDINAK VADET. 69
(vi SS i) 31 1; W vert skriven i: swarar (sua ra r) 171 ofl.,
ividn (v in nr) 164, ivordh; (*ver3igr) 123.
Merkn. tax 224 og veae 34.1 hev fenget t', gn. ôx.
^ 72. x finn me i vax (ox) 22i og vexe (6 x) 344.
b. Innskot av j og w.
§ 73 Det er fyrr ofte nemnt innskot av j framfor fyrste vokal i ordet,
anten ordet byrjar med konsonant eller vokal; sjåa t. eks. § 61.
Av shetl.eng. ser me at ; kann verta innskoten framfor alle slags
vokalar, Jak. 143. — Stundom vert det innskotet ein w (ti)
framfor fyrste vokal: ivath (at) I2bj 281, ftvehlco (fçlska) 351,
îcits (oss) F, og ofte framfor gamall a: tvo (à) 42« ofl., ftvo
(fa) 334 = ß(0 I4, swo (sa) I2i 1 5a 34«» hvorone (tarin) 63.
Merkn. Underlegt er swo 332, som synest vera sid (kanskje
eig. kvjo 0: sjuo).
C. Ljodtrykk.
74. Oftast hev Ijodtrykket voret sterkast paa den fyrste staving i
mangstava og samansette ord: Hiluge, eidlinghiy Hddina. Men
sum tid syner versemaalet og Ijodemni i ordi oss, at hovud-
trykket hev leget paa andre samansetningsleden: astæ, Sedvite,
BergesJcen, liksom enno i shetl. engelsk, Jak. 145.
D. Skotsk (engelsk) innverknad.
S 75. Norsken paa Orknoyarne og Shetland hev gjenget under i
striden mot skotsk Y vergangen, som maa ha byrja for mange
hundrad aar sidan og fyrst paa Orknøyarne, som maalet i DN
I 404 fraa 1369 viser, synest vera fullford i fy rre hundrad aaret
paa Shetland. Det er difor ikkje anna ventande enn at me
finn innverknad fraa skotsk i dei norske maalleivningar som
her er umhandla. — I ordriket kjem denne verknaden sterkast
fram i Fadervaaret, der sume engelske ord hev trengt burt dei
norske: hut, gainst, temjMj delitra, puri, glori. I kvadet, som
vel er ovgamalt, men i den form me hev det, visst ikkje mykjct
yver 200 aar, er maalet reinare, men me raakar daa paa ord
70 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
som yift (sjåa ordl.) og askar (asks). Verknaden syner seg
ogso i tiljamning av norske ord og former burt imot engelsk,
solcis vill (gn. vilia, eng. will) F, vel ogso Forgive (gn. firir-
gef, eng. forgive) F, Halaght (gn. heilagt; skotsk halv) F,
nam (gnorsk namn, eng. name) F, i kvadet: to prp. frinde og
vfrien med tydingi ven, som er meir sjeldsynt i gnorsk, askier
(gn. ø'skir). Yvergangen ç til / framfor nasal: Unge, tinka,
skinka hev vel ogso sin grunn i den framande paaverknad; like
eins framvokstren av guttural spirant ch etter o (undocht, tuchta);
smlk. former som hrint (eng. burnt), socht (eng. sought) i skotsk
hjaa Barry 413, 414.
Men størst syner innverknaden seg i upploysningi av dei
gamle former og framkoma av svarabhakti i endingarne i staden
for dei gamle vokalar, med all den halting og regelløysa som
maatte verta fylgja av dette.
VI. Samandrag av utgreidingi um Shetlandsmaalet.
§ 76. Etter dei upplysningar me hev um Shetlandsmaalet, og den
utgreiding som er gjort ovanfyre, kann me setja upp desse
merki paa maalføret:
a. gamle kjennemerke.
1. a hev vortet Ijodbrigd framfor ii i næste staving: shetl. huge
(hQfuà), landen (Içndum), Longo, Maium; shetl.eng. Jodelx
(fata), Jödi (hlada).
Merkn. i. Sameleis i isl. fær. {Jiövur, löndinn) og oftast
i vestl. maalfore, men ikkje i trøndsk og upplendsk. Sjåa
Gtr. § 132, I merkn.
2. a (oftast) i sterke fem. for eldre ç] a syner seg som 0 i
shetl.eng. orëdok ('••äveita), kra og km (kra); Shetl. Sponin
(spanninn); 0 i von, som hev haldet seg i shetl. engelsk
avtlndvara.
Merkn. 2. Smlk. isl. (i, krd, (kro), tå, von (.1: van),
fær. (I, krôgv (pl. kråir), td^ von (og van).
sætesd. å, Arou, tå, von,
gml. iS: nytrondsk å, rå, tå\ gtr. van (og V()n)\ nytr. rim
ny-viksk ö (Smaal.), ro, to, von.
IQOO. No. 2. HILDINAKVADET. 7 1
Merkn. 3. I innskrifti paa ein gravstein fraa Shetland
som Low hev teikna (Anders, s. 136) stend SOf^ C-^: sdlo);
'^ er vel bruka som endingsvokal til aa skilja endingsljoden
ut fraa stomnvokalen O.
3. Ljodbrigde af ni framfor a (son. og kons.), tyswa DN II
69I13 (Orkn. 1426); shetlcng. kor (< kyrr) Jjø^rk (< kyrkia)
knipa.
Merkn. 4. Sameleis trondsk, isl. og fær. som like vel
hev kvirrur ved sida av kyrrur. Smlk. kjørr Nhl, korr
Shl., klirr Ryf. Jæd. Sjåa (xtr. § 132, 5 merkn.
4. Etterljodbrigde av a ved i er sjeldsynt: Shetl. earnu yamna
(men chelsina).
Merkn. 5. 1 dette stykke stend Shetlandsmaalet såman
med maalfnri i Ma. Sæt. og Rbg. isl. og fær.
5. ahv- hev vortet m i Shetl. SJieug\ shetleng. sßr- (siöfar).
6. ücm. pr. og adv. med stomnvokal a: Shetl. da, dar.
Merkn. 6. Alle shetl. diplom pann, pat, par undt.
])ær DN III 2844.10 (Sande 1355); tlieiiy thet, thær II 859
(Anst 1465). Orknøydiplomi sameleis a, undt. DN II 691
(Orkn. 1426).
Merkn. 7. Isl. og fær. former med a. — Paa Vestlandet
vert da (pat) no berre bruka i B. stift, men maa fyrr ha
voret meir utbreidt; dar like eins i B. stift, men ogso i Ma.
ved sida av dar, dor.
7. Priv. part. er i shetl.eng. ii liksom i DN I 404 (Orknoy
1369), der han vert bruka 3gg. Men daa diplomi svingar
millom 0 og u, og shetl.eng. û kann vera gamall ö, hev mc
her ingi vissa.
Merkn. 8. Isl. og fær. hev ô; i Norig hev Sogn og alle
maalfori sunnanfyre «, medan maalfori nordanfyre for det
meste hev 0. Sjåa Gtr. § 132, 8 merkn. 7 og 8.
8. Former som: W: Meddlhø DN VI 651 (Sandnes 1509);
shetl.eng. høstane ('-'bø^steinn); Shetl. firre (fyrir), koming
(koning 1369), skilde (skyldi v.), .so», vi pr. (gml. shetl.
ver), tuhaar pr. (huçrr); oftast i dipl. sanneiida gpl. (sjcldan
sarin i mia).
9. Samandraging av tviljodi aa, ei og ey til ü, ê og 0,
Merkn. 9. Denne y vergangen hev byrja alt fyre 1300.
Sjåa ovanfyrc § 23, i merkn. 2; § 24, i merkn. 2; § 25, i
merkn. 2.
72 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Mcrkn. lo. I dette stykke hev Shetlandsmaalet gjenget
same veg som maalfori i Osterdalen og Guldalen; i Vest-
landsmaalforc er slik yvergang sjcldhoyrd, som til eks. hun
m. (hei m r), lilm adv. hima adv. Ryf. Li. (sumstad); men
heim Jædr.
10. a held seg i regelen i endingar, ogso etter lang staving:
f/onga, vera.
Merkn. ii. Soleis i isl. fær. og Vestlandsmaal fraa Sogn
til Lista; like eins i surne maalfore i Trumsciy stift.
11. Endingar med c og o (stundom ti}) i utljod, og i og u i
etterljod. Sjåa § 46— § 47 lenger framme i boki.
Merkn. 12. Isl. og fær. hev endingar med i og u. I
austnorsk og trondsk var der Ijodsamhove (vokalharmoni).
Surne gamle diplom fraa Sudvestlandet i Norig stend såman
med diplomi fraa Shetland.
12. Svarabhakti er oftast e, men svingar millom fleire vokalar
(a, if 0, hjaa Low).
13. Id og hr hev vortet 1 og r: Shetl. lever (hleypr), ßussa
(hryssa).
Merkn. 13. Um hr sjåa § 60, 4 merkn. Til hu svarar
i shetl.eng. kn og sn. Sjåa Jak. 136.
14. g og k held ofte uppe sine harde Ijod framfor linne vokalar:
gtierdej kere\ — g hev voret uttala spirantisk i innljod og
utljod, undt. etter n.
15. Maalføret hev havt pt i ord som Shetl. gipt.
Merkn. 14. Lsl. jit og /f; fær. ft. Vestlandet i Norig
pt Sfd. Nhl. Shl. (sjeldan) Ryf. (blanda med Jt) Jæd. T.i. Ma.
Dal. Sætesd.
16. Med umsyn paa gn. Jn syner diplomi //«, medan Shetlands-
maalet hjaa Low og shetl.eng. hev mn\ Shetl. gamna, namn.
Merkn. 15. Isl. hev fn\ fær. rn\ Vestlandet i Norig:
vn Nhl. Voss Hard. Rbg. ; hn Ryf. V.Agder; [vn og) mn
Sæt. Tel. ; hn^ hm, vn Shl.
17. Tilstemna til yvergang av klanglaus konsonant til klangfor
etter lang vokal finn me kringum midten av det 14de hun-
dradaaret: Inga (eldre luka).
jj, b. nye kjennemerke:
I. I Ijodsterkc stavingar hev dei gamle lange vokalar i norske
ord i shetl.eng. liksom elles i norsk for det meste haldet seg
lange framfor einskild konsonant, eller naar ordet endar med
1900. No. 2. HILDINAK VADET. 73
stomnvokalen: shctl.eng. (jjô (giä), hrui (bröäir), tüfj (pu fa);
framfor samansett konsonant hev dei lange vokalar vortet
stutte: shetl.eng. hloddv (blastr), ø^lt (illt), sukni (sokn).
Morkn. i. Vokalstytting framfor einskild konsonant er
likevel ikkje sjeldsynt: shetl.eng. grøt (griot), hint (kliitr),
henivm^n Phon am a 8 r).
2. Dei gamle stutte vokalar held seg stutte framfor samansett
konsonant: siietl.eng. hja'ri (biartr), grind (grind), gost
(gust r); framfor einskild konsonant hev dei vortet lange:
shetl.eng. hämari (h am a r r), hén (ben).
Merkn. 2. Her er mange undantak. Soleis finn me lang
à i shetl.eng. hånd (band), hånd (bran dr), arm adj. (armr),
fjord (garSr), JBm (h lemm r) ofl. Umvendt held vokalen seg
stutt i mange høve framfor einskild konsonant: shetl.eng.
hani (ba ni), fog (f ok).
3. Vokalverket skil seg ut fraa andre kjende norske maalfcM'c
derved at mange Ijodar hev flutt seg lenger inn og upp i
munnromet enn det elles er aalment i gamall og ny norsk.
Dette gjeld serleg dei lange vokalar. Soleis hev gn. d baade
i Shetlandsmaalet og i shetl.eng. vortet ô (o';, til eks. Bodin
(bâtrinn), og gn. 0 og n hev fallet såman til ü (?<), til eks.
shetl. dug (st68), Ugan (hufa). Av dei andre lange vokalar
hev gn. é haldet seg for det meste (eks. fre, gn. tre), men
hev i Shetl. gjenget yver til a framfor .gamall lang eller
samansett konsonant: gah (gékk); t held seg like eins godt
(Shetl. ria = gn. rida), medan é hev vortet e (Shetl. kei^ =
gn. kîérr) og 0 stundom hev vortet e (Shetl. jetign\ shetl.-
eng. hc'nim^n)\ gn. y viser seg hjaa Low som ?^ i shetl.eng^
som 0 (av u}) eller / {tili = gn. py 81 i g r). — Dei stutte
vokalar hev haldet seg best. Gn. n, e, i, 0, n svarar godt
til dei same vokalar baade hjaa Low og i shetl.eng., berre
at e hjaa Low framfor nasal vert / (ridna) og at 0 og u
stundom skifter; gn. // hev vortet / (sinda F, hig shetl.eng.
d: hy gi), gn. ç > 0 (Knor m O, jog (o: q8u av a oa) shetl.-
eng.), . Dei gamle tviljodar hev fullført yvergangen an > Hj
jo, — ei > c, — eg > 0, shetl.eng. joga, keb, strø (au g a,
keipr, streyia).
Nokor kløyving til tviljod av dei lange vokalar som i
nokre sudvest norske maalfore (til eks. Sætesdalen) ser me
ikkje likt til i Shetlandsmaalet. Men det aalmcnnc innskot
74 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
av j (og stundom ir) i ord som Shetl. ße (fe), wo (a), shetl.-
cng. jü(/a (auga), nvriu (*htéringr) hev kanskje sin grunn
i ein tilhug til stigande tviljod.
4. Ljodjamning paa grunn av jamvegt i stavingar er sjeldsynt,
um enn ikkje so sjeldsynt som i vestl. maalføre. Eks. er
rara(= vera, um ikkje = ve r 8a), kanskje ogso lava (li fa og
lofaÖir) i kvadet, og akanii (afkomi), ba (bo8i) i shetl. eng.
5. Endingsvokalar i shetl.eng. er a, i, o, n, umfram ,?; hjaa
Low er der enno merke etter e i utljod og i i etterljod.
6. Med umsyn paa konsonantverket er aa merka at gn. p hev
gjenget yver til t {tinha) eller d {dar)\ i eit par pron. ord
hev han (vortet h og sidan) fallet burt (e.so = gn. pessor);
Ijoden vert uttala enno i utgangen av eng. ord.
7. Dei klanglause konsonantar k, t og p hev etter vokal vortet
klangfore (/, d, h eller spirantar; eks. Shetl. meye (mikit),
lide (li tit); shetl.eng. dzuh (diup); — j/ach (ek), facJdè (pakt),
lothtr (lætr), hfver (o: leh^rt) = gn. hleypr. . Denne y ver-
gangen byrja alt i gnorsk.
8. Etter vokal hev ofte g (spiranta og () fallet burt; eks. Shetl.
ear (eiger), ro {råd), Umvendt hev det stundom vakset fram
ein g (g) etter ein 0- eller u-ljod; eks. Shetl. stug (stod),
huga (bua). Stundom ogso g for gamall / (Shetl. Ugan,
gn. hu fa).
9. Gn. t hev fallet burt i utljoden i andre stavingi i former
som shetl. mege (mikit), Birrie (berg it).
10. Gn. ml og Id held seg for det meste; men d hev fallet burt
stundom, helst etter n i Ijodlinn staving, eks. hillon (biÔlund);
ng er i shetl.eng. y}.
11. Gn. h stend laust, hev stundom fallet burt {estin o: gn.
hestrinn), stundom komet inn der han ikkje er i gn. {Hilnge
f lllugi); gn. hua hev vortet wha eller qua (Shetl. quar,
whaar = gn. hu a r r).
12. Gn. // hev vortet dl, mi og rn hev vortet dn\ eks. fadlin,
kadn, vadn (fa 11 inn, kann, barn).
Merkn. 3. I shetl.eng. hev gn. Il vortet J og nn, rn
vortet »j, liksom i Norig fraa og med Sfd. og nordetter alt
til Nordland. Paa Foula er det likevel enno mest dl og dn.
Jak. 146.
13. Gn. /;/ og pt er i Shetl. mn og pt (^>iamn, gipt).
1900. No. 2. HILDLNAKVADET. 75
14. m hev ofte i Ijodlinn staving vortet n (Shetl. londen, fiin\
gn. Içndum, s em).
15. r fell ofte burt i Ijodlinne stavingar: Shetl. dantc\ di (dot-
tur, pér).
Slutningsmerknad .
Shetlandsmaalet med den maks) det hev i Hildinakvadet er mest
skyldt med maalføri i Ryfylke (Stavanger amt) og Vest-Agder (Lister
og Mandal). Vokalvcrket skil det klaart ut fraa maalet i Aust-Agdcr,
og konsonantverket likso klaart ut fraa maalføri nordanfor Ryfylke.
Etter den prøva me hev i Fadervaaret, og etter diplom i fraa
Orknøy, hev Orknøymaalet voret mykjet godt likt med Shetlandsmaalet.
Soleis hev gn. a vortet 0 (fro), 0 til a {ynrn), v- og j-ljod hev trengt
seg inn framfor vokalar {vus, chimeri), d hev fallet burt etter vokal
hrow = gn. braufl), klanglause konsonantar hev vortet klangføre (mutJta
= gn. mot), se m vortet sin^ vee er pers. pr. pl. Diplomi synest visa
at Orknøymaalet hev gjenget i fyrevegen med aa gjera klanglause kons.
klangføre, medan Shetlandsmaalet fyrst hev klemt såman tviljodarne.
VIL Ordlista*.
[a ordb. hvt. 212, sjåa han.
a prp. (i) a hardagana 173, sjåa i prp.
a pr. rei. (som) 142, sjåa 0.
adlu adj. F, sjåa di. - § 45» i; S 63, 3.
[agonga ordkl. (= a f/omja) hvt. 14^,
aide adv. (aldri) 353; allde 1 13. Gn. aldri; fær. aldri; nyn. maalføre
alli Tel. Rbg. - § 2, i ; § 43, 3; § 67, 2.
[all ordb. hvt. 1I3, høyrer til de straks etter: allde = aide.
alt adj. (alt) 82; dsg. adlu F; alt adv. (like) sjåa al ft/. Gn. allr; fær.
allur (utt. adlôr); Orkn. F fro olt ilt.
alt v. isi. (heldt, meinte). Gn. helt av halda, sjåa Fritzner halda 25. -
S 5, 3; S 60, 2.
Ordbitar (ordb.) og ordklumpar (ordkl.) er selte i klomber.
^6 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
?alty kj. (til dess) 241. Gn. alt til. Sjåa IV, merknad til v. 24. - % 30, 4.
an art. b. asm. (den) 274. Gn. hinn, enn. • § 30, 6 og merkn. 5.
an adv. (^enn. paa nytt lag) 5.j, sjåa in adv. Gn. enn.
ana pr. pers. (= lionon) 21^; sjåa lian.
and s. f. asg. (hand) 91; wo ånd (d: gn. à hçnd) er her lagt til dat.
doVj liksom ofte i Færøykvad à hond Nu di shall tåga dor yoch
ivo and 0: no skal du taka deg (ein) øyk. Sjåa FA II under
hond. ' § 17 merkn. 2; § 60, 2 (/i).
an gan pr. I2b^, sjåa engin.
ans pr. 8a ofl. st., .sjåa hun
?arar pr. dsf. (onnor) 164. Gn. annarr. - § 42 merkn. 1; § 572.
askar v. 3sp. (beda) 261. Eng. ask. - § 2 merkn. 2.
askier v. isp. (ynskjer) 124. Gn. øskia; fær, ynskja liksom paa norsk.
- S 16, 6; § 30, 2; S 43, 2; S 62, 5.
asta adv. (av stad) 33. Gn. af slaa og or sta8; nyn. maalf. asta Jæd.
Ryf. ShI.; af stad DN II 69I33 (Orknøy 1426); smlk. lokken hjaa
Jak. 1 50: horna hms hasfd horna. - § 2; § 26, i ; § 57, 2.
avon adv. (svært, ovlege) 93. Nyn. maalf. avande Sogn; vel av den
gn. part. af (i ord som afgamall) = of; smlk. norsk ovende adv.
av gn. of, ørende (liten) av gn. ør. - § 2 og merkn. i ; § 26, 4;
-S 56.
bal adj. nsm. (djerv) 232. Fær. baldur, nyn. bald (i folkevisor); smlk.
gn. baldinn (storlaaten) og ballr (faarleg), shetl.eng. haldin (namn
paa kveita). - § 2, 1 ; § 56.
band s. n. asg. (band) 94. — an earnt cnmi i dora band o: det kunde
kan.ske koma til forlik millom dykk; smlk. gn. ganga i bçnd ok
cia, og sjåa Fritzner under band 4. — dsg. bande 234. - § 2 merkn.
i; s 43, I.
bar v. sjåa be7'a.
[bård ordkl. hvt. 30^ høyrer til næste ord im: bar dim.
bardagana s. m. dsg. (slag) 17g (a bardaqana f. / bard)\ ^^^ (i bård.).
Gn. bardagi. - S 2 og merkn. i ; § 26, i ; § 41, 4; S 45, 4; S ^4» 3"
berå v. inf. (bcra) 24^ 28.,; bar 3si. 29^, der hdsk. hev bård i ni f. bar
dim] bori' p. nsn. (født) 241; hirne p. nplm. i relburne 194. Gn.
berå. - § 2; § 4, i ; § 8, i ; § 43, i ; S 69, 4.
Berg sn (berg), b. f. Berrie O. Gn. berg; shetl eng bærg. - § 4, i og
merkn. 1 ; § 43> i i § 59, 2; § 69, 4.
Bergesken s. m. b. f (borddisk, talik) O. Gn borödiskr, fær. bord/
igOO. No. 2. HILDINAK VADET. 77
skur (utt. boDHskôr) og borôdiskur (iitt. bårdiskor); nyri. maalføri
borrisk S.Berg. - § 6, 2; § 32, 4; § 43, 1 ; § 57 merkn. 5.
bi v. 3sp. (bid, vert verande) 53. Gn. bi8a. Smlk. hiein, a dwelling
Shetl.eng. Edmondston. - § 7; S 57, 2.
[bian ordkl. f. bi {h)an hvt. 5.,.
[bill ordb hvt. 241, høyrer til on straks etter: billon.
billon s. f. asg. (bidlùnd, tolmod til aa bida) 241. Gn. biàlund; nyn.
maalf. bid'Iunn Jæd. Dal. bedlunn Jæd. Ryf. bclund, belun Ryf.
belun Trøndel - § 6, i ; § 34, 2; § 56 (nd); § 57, 2 (ôl).
bleo V. inf. (bløda) 343. - § 16, S; § 41 merkn. 3; S 5i; S 57» 2.
blit adv. (blidt) 93. - § 7.
bo kj. (baade) 35»; bo-it o: baade -og. Gn. bæSi. - S 27, i ; § 37, i ;
S si; S 57, 2.
Bodin s. m. b. f. (baaten) O. Gn. bätr. • § 3, i og merkn. i ; § 42, i ;
S 69, 2 (d).
Boga coust s. m. (byggbrød) O. Gn. *bygg-kostr. Shetl.eng. boga
(bygg) og boga kost Foula (Jak.). - § 12, 5; § 49, 3 ; § 51
[bonlothir misskriven ordkl. hvt. 254 (= hon lotlnr)\ .sjåa II s. 13,
bore v. p. sjåa berå,
brau s. n. asg (brød) F. Gn. brauÔ; nyn. maalf. i Agder: brau; Orkn.
F brow. - S 23, 4; S 57, 2.
bridlevsin s. n. gsg. (brudlaupet) 253; gn. briiÔlaup. Ende-.s skulde
me venta etter formi Kofiingnsens 353. -§ u, 3 og merkn. § 38;
S 42, I ; S 66, 2.
buga v. 3pp. (bu, laga til) 25.,. Gn. büa; fær. bügva. -§11, i;S4i,i;
S 59. 4-
bugin sm. asg. b. f. (kroppen) 342; gach swo ans bugin bleo o: eg
saag kroppen hans bløda. Gn. bükr (kropp, Fritzner under bükr
2); fær. bükur (kropp, i dikt); nyn. maalf. buk (= kropp) Tel.
Shetl.eng »the buk and the bodie d: the whole person »Edmond-
ston. - S II, i; S 42, i; S 62, 2 (r/).
burt adv. (burt) 3O2. Gn. brott og burt. - § 34, i.
burt adv. (burte) 33; burt asta 0: burte fraa staden. Gn. a burtu. -
S 34, I ; § 45 merkn. 3.
burtaga v. inf. (taka burt) I5. - S 34» '•
buryon s. f. dsg. / glasburgon 15 2,. - § 42 merkn. i; § 44, 2; § 59, 2.
but kj. (men) F*. Eng. but.
buthe s. f. apl. (boter) / daute -bufhe 1O4. - § 9» 1 i S 16, 3; § 48, i;
S 67. 2; S 69, 3 {th).
78 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
casta v. 2si. (kasta) 34.,; east 3si. (for casta) 228. Gn. kasta. - § 2;
S 41, 2 og merkn. 4; S 57» 2.
chaldona s. n. dsg. (tjeldet, teppet) 251. Gn. tiald n. teppe; nyn.
maalf. tjall, tjell eller tjeld n. um eit ullteppe til aa liggja paa
eller tulla seg inn i. Sæt. Tel. Num. (fær. tjald = dsk. telt). -
S 18. 4; S 44, 2; S 45, 4; S 69, 5 W
chelsina pr. gn. 244, sjåa shall.
Chimeri s. n. dsg. (himmerike) F (bis); fær. himirfki; Orkn. F chimeri;
smlk. shetl.eng. hjimolsfærd (staak) Jak. - § 6, i ; § 60 merkn. 2 (ch).
[comman ordkl. hvt. I2b2 (for coju an), sjåa cumma.
comme, commin, sjåa cumma.
Corka coust s. m. (havrebrød) O. Sjåa korki m. (havre) hjaa Fritz-
ncr. - S 8, i; S 41» 4-
Coust s. m. (brød) Ü. Gn. kostr (mat); fær. kostur. - § 8, 2.
[Crego hvt. 212, misskrift for ere-go (herre gud); sjåa II s. 13.
cumma v. inf (koma) F; 3sp. : keimir 31 kimer 71 kern? Si; 3si. : com
I2b2 (hdsk. comman (f rom {h)an)\ 3 skp.: comme 174; 3ski.:
cumi 94; p. nsm. commin 31., rumnmi 191. Gn. koma (og kuma,
sjeldan); Orkn. F cumma. Shetl.eng. 3si. kom\ p. koman{a)\ im-
perativ i ei regla : Krahd Icrahd kom9 lch}(L) (Jak. 1 50), som svarar
til »Krabbe, krabbe kryp i lande« i ei regla dei hev i Selja Ytr.
Nfd. - S 4 merkn. i; § 8, i, 4; § 15, 2 og merkn.; 5 16, 3;
§ 41, i; S 42, I, 2; S 48, I, 2; § 62 merkn. 4 {c og k).
da pr. nsn. (det) ii 242 ; asg.: da 112 2O3 291 3O1, 341 der hdsk. hev
tnrhfada f. tuchta da\ gsg. de^e 153 {eke dose o: inkje av dette
slags). Gn. pat; fær. ta8 (utt. tæa); vestnorske maalfore: da. Shetl.-
eng. dd. Orkn. F thet (methet o: mo thet). da i F2 (stend i staden
for vill din) er antcn for »dan« gn. pan(n), eller er paaverka av
eng. it. - S 26, i; § 49, i {dese)\ % 6^, i {dese)\ § 69, 4 (/);
S 70, 2 (d).
[da ordb. hvt. 241, høyrer til y i næste ord^t y alt: day 0: di {gn. pér);
sjåa day.
dagh adv. (idag) F; baketter .stend u\ visst misskrift for n dayh. Gn.
dagr heiter i shetl.eng. day. - § 2; § 59 merkn. i (gh),
dagloght adj asn. (daglegt) F3. Gn. dagligr. I Orkn. F dalight.
S 30, 5; S 59 merkn. i (gh).
dahuge s. n. asg. b. f 221. Gn. '•'dauSahQgg; nyn. maalt. dauhogg Gbr.
■ S 17. 2; § 23, 3; S 43, i; S 57, 2.
dar adv. 174 22^; pleonasti.sk i darjro 44 {^ fro). - § 26, i; § 70, 2,
I900. No. 2. HILDIK AK VADET. 1^
daute-buthe s. f. api. (dotter-bøter) 104. Gn. döttur-bo'tr. - § 9, S;
S 45, 3; S 67, 2; S 69, I.
?day pr. pers. nom. (de ell. du) 241 = åi\ kunde vel vera misskrift for
dog{h) ; sjaa under du, slutten.
[de ordb. hvt. i^. høyrer til sjJir straks fyre: tij^irde (d: spurde).
[de ordb. hvt. 1I3, høyrer til all straks fyre: allde, sjaa aide.
délivra v. imperativ (frels) F5. Eng. faderv. deliver; Orkn. F délivra.
- S 6 merkn. i ; § 41, 2.
[dem hvt. i/i, misskrift for dent}
?dern s. f. dsg. (dyr). Gn. dyr, npl. Fær. dyr (utt. dîr) f. pl. Nyn.
dyr, dør f. Nyn. maalf. d.sg. doYon mgst. - § 12, 6; § 42 merkn.
i; sjaa merknaden til v. 17 i IV. - Fraa Foula hev Jak. s. 1 1 i
ein norsk talemaate dôija, der ô hev sin grunn i stoda framfor
muljera n (ni),
dese pr. dem. gsn. 153 for des; sjaa da. - § 28, i.
di pr. sjaa du i.
[diar ordkl. 54 for di ar}\ di er tiltaleord (.sjaa du), og ar maa vera
misskrift for an adv. = hi (gn, enn); sjaa in.
dim pr. sjaa dn 2.
?[din ordb. 164, høyrer til ordet straks fyre: n f/aredin, sjaa n prp. og
widn,
din pr. poss. nsm. (din) 16^ 2I3; asm.: din 7.1 274 F«; nsn.: dit F
{nam dit), Gn. pinn, fær. tfn (utt. toin); Orkn. F thitc neutr. -
S 30, I.
din pr. pers. gsg. 2.1 19^, sjaa du i.
do adv. (daa) 24^ 3X3. Gn. pa. - § 27, i.
doghy doch» sjaa du i.
dogha s. m. asg. (daae; Galeopsis Tetrahit.^) 254. Gn. akrdäi ; shetl.-
eng. ogddU (Jak.). Sjaa elles .stykke IV, merknaden til v. 25. -
S 3, i; S 41, 4; S 59 merkn. i (gh); § 59, 4.
dor pr. sjaa du.
dora pr. sjaa d?i.
[d'Orkneyar hvt i, for 0 Orhioynr{t)y sjaa or.
Drotnign s. f. dsg. (dronningi) 6^. — drotning DN II 670^3 (1422;
Orknoy.?). - § 9, 4; § 30, 1 ; § 42 merkn i.
du pr. pers. nsg. (du) 2j (venen talar til jarlen), 27, (hdsk. dnsht
d: du .skal; kongen til dotter si), 32,^.3 (Hilluge til Hildina), 34^
(Hildina til Hilluge); do nsg. Fr,. Gn. pu, fær. tii; .shetl.eng. du.
- § 35Î S 7o> 2. — Nom. sg. ogso dogh 27« (kongen til dotter si).
80 MARIUS HÆGSTAD. H. -F. KL
33i 34.1 35.3 (Hildina til Hilluge), 123 (kongen til jarlen), og doch
6;, (jarlen til Hildina). Formerne du og dogJi {doch) vert bruka
um kvarandre, men aldri i tiltale til kongen. — dogh (§ 28, 6; § 62, 2)
er gn. akk. pik (ell. pek), liksom moch er mik (mek); men ei form
med g kunde ogso ha vakset fram av du (F do), og dette er
kanskje grunnen til at baade du og dogh vert bruka som subjekt.
Tiltaleordet er ikkje bruka i kvadet som objekt, men finst i fornii
dôk (var. d?g) i ei gamall regla i shetl.eng. hjaa Jak. s. 150, der
kraaka segjer til krabben som er rædd ho skal riva honom: fikälma
r /va dôk 0: (eg) skal inkje riva deg. — Gsg. din 24 (to din, venen
til jarlen), vodlei' din (tiltale til Hildina). Gn. pfn. - S 3^- — ^^S
f/er 1I2 (jarlen til kongen). Gn. per; fær. tær. - § 29, 3. — Npl.
f^f 54 1 3a 2O3.4 231 263 (tiltale til kongen), 91 1O3 173 (tiltale til
jarlen), 333 (i latin for Jath di, Hildina til Hillugc). Gn. per;
fær. tær (tit). - § 29, 2; § 67, 2; di kunde ogso ha vakset fram
av den gamle dualis pit. — Gpl. dora 94 (Hildina til jarlen), 203
(Hildina til kongen). Gn. ykkar med d fraa eintalsformerne og
npl.; smlk. norsk dykkar og fær. tygara (utt. ttjara). Shetl.-eng.
dora (Foula). - § 36, 2. — Dpi. dor (dykk) 91.3 17.3 (Hildina til
jarlen; svarar til nom. di), 134 (Hilluge til kongen; svarar til nom.
di), Gn. ykkr; fær. tygur. I shetl.eng. vert dor enno bruka i
Conningsb. Jak. - § 36, 2 og merkn. 4; § 51; § 62, 2. — }da7/ i
241 er nom. og stend vel helst i staden for di,
du pr. 3. pers. nplm. (dei) 253. Gn. peir. - § 39, 2. — Dat. gein F4.
Gn. peim, fær. teim. — Akk. dim 3O2 (hdsk. hard im f. har dim);
er den gamle dpi. som hev avløyst den serskilde akk. liksom i
heimlandet og i dsk. - § 39, i ; § 67, 2.
duka s. f asg. (drykken) 254. Gn. drykkia (ell. *drekka n.?); .shetl.-
eng. ddk og droka, ■ § 12, 3 og merkn.; §41, merkn. 6\ § 45, 4;
S 51; S 61; S 67, 2 (?').
?dukrar v. 3sp. (myrkjer) 252; kanskje for dukvar (gn, dokkuar); — uo
dulcrar n grothè d: augo dimmest av graat (eigenlcg: augo dimmer
(ho) i graat). - § 17, 2; § 41, 2.
[dum ordb. hvt. 203, høy rer til man straks fyre: mandnm,
e prp., sjåa i.
[ear ordb. hvt. 94, høyrer til «? straks etter: earni,
eat v. 3sp. (eig) lO.»; 2sp.: / ir Fß. Gn. eiga. - § 24, i; § 59, 3.
earni adv. (gjerne) 94 (hd.sk. car ni), Gn. giarna. - § 18, 3; § 41 merkn.
14; S 59, 2; § 67, 3 {rn).
IQOO. No. 2. IIILDINAK VADET. 8 1
[cdcr pr. hvt. 63, misskrift for ednei', sjaa hon,
edne, ednar, ednerj eidnar pr. sjaa hon,
Ednin s. m. b. f. (ørnen) O. Gn. Qrn, fær. orn (utt. ørn). - S I7» 3
og merkn. 4; § 42, i; § 67, 3 (dn).
ei prp. (i) 223, sjaa i.
eke adv. (ikkje) i6, 273, e/rê F5, //^^ 204 (hdsk. spidlaihl f. sj;/<//a //»?),
îV« 3I1. Gn. ekki. Orkn. F ye (Lyv vus ye i tumtation; smlk.
vestnorsk: <kje). - S 28, i, 3; § 42, 3; § 43, 3-
elde adv. (helder) 8,. Gn. heldr. - § 48, i ; S 60, 2.
eldin s. m. nsg. b. f. (elden) 313. Gn. eldr. Shetl.eng. eld, hildin, ihhVy
üdin Jak. - S 42, i.
[elonden ordkl. hvt. 41, for e louden.
engin pr. nsm. (ingen) 222; asm. angan I2bi; asf. inga 28»; asn. eki
iSs {dese mo eke Orkneor 0: sjaa under da)\ ike 31^ (^u iki visti
an I/iluge ike ov til do) tyder »noko«, smlk. gn. potti hann ekki
hafa Qnga heilso Mork. 232. — Gn. engi. - S 28, i, 2, 3; § 42, i;
S 41, 5.
ere, sjaa here.
ere -go s. m. nsg. (herre gud) 2 ig. Sjaa stykke II, 6 ovanfyrc, s. 13.
- S 34, 2.
eso pr. dem. nsf. (denne) 23 {eso trildan 0: denne verdi); nsn. ita
(dette) 42; soleis vel ogso i shetl.eng. fraa Foula (Jak. 11): Ktvata
ita f. ktvat a ita = gn. huât er petta*. Gn. pessor (= pessi);
fær. hesin, i neutr. hetta. - § 28, 3 og merkn. 5; S 4^» 5î S 45
merkn. i; § 70, 3 (p).
estin s. m. asg. (hesten) 141, Hessin O. Gn. hestr; shetl.eng. hæsta.
- S 4, I ; S 42, I ; S 60, 2; S 68, 2 (ss).
et ordb. 34* høyrer saman med sa straks etter: etsa.
?etsa adv. (der; soleis) 34^. Gn. hizug. Smlk. On sa Orkn. F = gn.
*einsug? (= einnug), fær. eisini. - S 30, 3; S 45» 4*, S 59, 31
S 60, 2.
eullingin s. m. nsg. (kongen) 31. Gn. øolingr; fær. eôilingur i vison -
S 15. i; S 30, i; S 42, i; S 57, 2.
fac V. 3si. sjaa fuo,
fadiin v. p. (fallen) 214. Gn. fallinn. - § 2; § 42, i; § 63, 3.
* Ikkje soleis Jak. som i gloss, set ita = gn. er pat. Etter at eg var komcn til det
at ita i 42 maalte vera fær. heita med burtfallen Ä, ser eg at ogso prof. Sophus
Bugge i Torsvisen s. 55 set ita - gn. |)etta.
Vid.-Selsk. Skrifter. II.-F. Kl. 1900. No. 2. 6
82 MARIUS ILKGSTAD. H.-F. Kl.
(fans hvt. iQj kunde vel vera gen. av fy (utt. fat), men er mest trulcg
misskrifc for lians, liksom fon for hon 254. Meiningi i v. 195 vert
i baade tilfcUi den same.
far, sjåa fare.
fare v. inf. (fara) 124; 3si. : fur 23-; 3pi. : furu 63; imper. jar 54. Gn.
fara; shetl.eng. får. - § 9, i; S 4i merkn. 2; § 45, i.
fare prp. sjåa firre.
fasta adj. dsn. (fast, sterk) 234. Gn. fastr. Med ordlaget Jasta handc^
smlk. fær. festnarband (festarmaal). - § 45, 4.
fest (ell. fast?) adv. (fast) 293; on sover in fest fy sin 0: ho svæver
inn trygt far inn. Smlk. gn. sofa fast (d: trygt) og norsk »i faste
svevnen«. - § 2, 5.
feurfetign sm. nom. ell. akk. sg. (firføting) 141.3. Gn. ferfo'tingr, *fi6r-;
med fetiyn shetl.-eng. fôitak, namn paa musi. - S 61, i ; § 20, 3
og merkn. 3.
Fie s. n. (fe, saud) O. Gn. fé; fær. fæ (utt. fæa). - § 5, 2.
fiegan adj. asm. (feig) Ja 81. Gn. feigr. Sjåa under nhirdi. • § 24, 3;
S 41, 5.
fîr prp. (for) 6j i fir sane, = firre. Sjåa mn. • § 30, i.
fIrre prp. (for hjaa) 13^; fare 284. Gn. firir; shetl.eng. foro Jak. Er
= fir, for; med umsyn paa tydningi »hjaa« {for i^) smlk. firir-
uerande (= hiaverandi) DN I 4040 (Orknøy 1369). - S 30, i, 5, 6;
S 43, 3-
Fisk s. m. (fisk) O. Gn. flskr. - § 6, i.
[fly hvt. 74 (eller kan.skjc Jey} Torp) er misskrift for fy. Sjåa stykke
II s. 14.
[Fon hvt. 244 er misskrift for hon. Sjåa II s. 13 ovanfyre.
fong s. n. asg. (fang) 223; f ung asg. 343. Gn. fang. - S 2, 2, 3 og
merkn. 4.
for kj. (for, di at) F5.
for prp. (hjaa) i^. Sjåa fijre. - § 30, 5.
Forgive v. imper. (forlat) F3; ipp.: jorgiva F4. Helst engelsk /or^r/re ;
smlk. fyrigæf i det norske Faderv. i Gml. N. Homilieb. (Unger)
s. 1980. Orkn. F firgive (imper. og ipp.). - S 32 merkn. 2; § 41,
I merkn. i ; § 49, i.
?forlskona s. f asg. (kanna med skadeleg drykk) 283. Gn. *fârskanna.
Sjåa stykke IV merknad til v. 28. - § 3, i ; § 45, 4; S 52; § 63,
2 (0; S 65, 3 ('O-
fram adv. (fram) 134 iSj 20j 321. Gn. fram- shetl.eng. fram. - § 2.
I900. No. 2. lULDINAKVADET. 83
[f rien ordb. hvt. 125, høyrer såman med u straks fyre: iifrien.
f rinde s. m. nsg. (ven, frende) 213, Jriendè 22; dsg.: frinda i^; smlk.
nfricn I2bi (uven). Gn. frændi (ven, frende). - § 14, 2, 3; § 41, 4;
S 43, I-
fro prp. (fraa) 3^ F5, t fro 17^. Gn. frå. Orkn. F fro. - § 27, i.
fruen s. f. nsg. (fruva) 33; andre nom. former er: fruna 2O1 24:) 291
3O1, frann 322, frauna 17^. Gn. fru (og frua); fær. fru, frugv,
frua; nyn. maalføre frua (ofte), fruve Tel. fruge Tel. Gbr. frjuge
Vald. Shetl.eng. fron (holl.) Jak. - § 11, i, 2; § 43, i; § 49, 3.
Fugla s. f. (Foula) O. Gn. Fugløy. - § 10, i ; § 40, 3; S^4ï,'3-
fuo v. inf. (faa) I4, fwo 334; fac 3si. 22i. Gn. fa; shetl.eng. fö. -
S 3, i; S S, 3; S 73.
fur, furu, sjåa fare,
fwelsko s. m..^ asg. (falske, oska) 351. Ending! 0 maa vera misskrift
for a, sidan ordet er m. i gn. og norske maalføre. Gn. fçlski;
nyn. maalf. fålskje Shl. Li. Ma. Rbg. fåskji Rbg. V. Tel. ■ § 17, 3;
S 41 merkn. 7; § 53, merkn. i ; S 73-
fwo v. sjåa fuo.
fy s. m. nsg. (far) 20j F; asg.: fy 8^ 74 (hdsk. fly), 293.4 (i ordkl f ysin
{.fy sin); i b. f. nsg.: fyrin 162; asg.: feyrin 26.; fyrin 284;
sjåa /an^. Gn. fa8ir; fær. faöir (utt. fæajir); nyn. maalf fair Rbg.
fai Rbg. V. Tel. Smlk. shetl.eng. brUi, tiltaleord »ven«, som i
Sæt. »kam no bröi«. - § 42, i ; § 57, 2.
gainst prp. (mot) F. Eng. against. Orkn. F hev mutha.
gaky sjåa ganga.
[gane hvt. 103, misskrift for gave, sjåa gevè v.
?gar(e)din s. f. dsg. (hvt. ugare din) (avgjerd) 164. Gn. gçr8. - § 42, i;
S 49 merkn. i; § 51.
gava v. sjåa gevè v.
[Gayer adv. hvt. 21 3, sjåa yayer.
gede v. p. 24; gede min vara to din 0: det vil (min) vcrta tala um
deg; smlk. norsk: eg hev høyrt gjetet til det. Gn. geta, tala um
(eins); fær. gita. - S 4, i ; S 43> i i S 69, 2, 4.
gem pr. (= gn. peim) F4, sjåa d!u 2.
ger pr. (= gn. pér), sjåa du i.
gerde v. (gjorde) sjåa t/era.
[gevan ordkl. hvt. 21 2, sjåa gevè v.
gevè v. 3sp. (gjev) 61; 2skp. : geve 32a (geveniir hdsk. f. geve mir);
3skp. : get-e 132 og 2I2 (hdsk. gevan a = gev^ana o: geve honon);
6*
84 MARIUS HÆGSTAD. H. -F. Kl.
2pkp. : gava 263; imper. Gav F; inf. gave 1O3 (hdsk. gane). Gn.
gefa; Orkn. F ga vus (d: gjev oss). - S 4» ^ ^S merkn. i ; § 4,
2; S 41 merkn. 2; § 43, 2; § 44, i ; § 48, i ; § 59, i.
gever adv. nplm. (gjæve) 183 (hdsk. geveti). Gn. gæfr. - § 14, i;
S 43, I.
gild s.n. akk. (vederlag) 133. Gn. giald, pl. giçld. - § 22, i og merkn.
gîpt v. imperativ (gift) 233. - § 6, i ; § 66» 3 (2^0-
glasburyon s. f dsg. b. f. (glasborgi) I5 2i. Smlk. fær. glæstriborg i
visor, og glæstur adj. glimande. - § 2; § 8, 4.
glori s. asg. (æra) F. Eng. Faderv. glory. - § 36 merkn. 3; § 42, 4.
gloug s. f. asg. (glod) 30.,. Gn. glö8. - S 9, 3*» S 57» 3-
go i erego (herregud) 2 ig. Gn. gu8. Smlk. Orkn. F gilla (d: gud lat).
godle s. n. dsg. (gull) 11, 234. Gn. gull (og goll). - § 10, 2 og merkn.
2; S 43, i; s 63, 3.
gonga V. inf (ganga) 142.4; 3sp.' genger 181 20«; 3si.: gak lOi; p.
nsm. genngna Con. sjaa in. Gn. ganga; shetl.eng. goyga, - % 2, 2
og merkn. 4; § 4, i, 6; § 5, 3; S 4i, i ; S 48, i; S 49i 3*» S 5i-
gouga adj. asm. b. f. (god) 282, gougha 274; asf..^^ gottga {gré) 331.
Gn. g68r; shetl.eng. güd, güan (gö8an). - S 9i 3; §41. Si S 57> 3;
S 59 merkn. i (gh).
grc s. f.? asg. (grid) 324 331. Gn. gri8 n. pi.; fær. griS f. ell. griôur
m.; LF 210: »Du fær inki notte-gre8«, der ein ikkje kann sjaa
kynet. - § 6, 2; § 57, 2.
gro V. inf. (grøda) 22^. - § 16, 4; § 41 merkn. 3; S S^; S 57. 2.
Gronge s. m. (torsk) O. Isl. grunnungr (torsk); nyn maalf. gr>'nning
(fisk som søkjer grunnarne) Agd. Grodningar O er vel pl. i ei
meir upphavleg form. - § 10, 2; ^ 34, 3 og merkn. 2; § 48, i.
grothè s. m. dsg. (graat) 252- Gn. gràtr. Sjaa diikrar. - § 3, i ;
S 43, I ; S 69, 3 {th).
[Guadnè ordkl. hvt. 242 for y uadn c\ sjaa stykke IV, s. 27.
Guestin (hdsk. Otæst in) s. m. nsg. b. f. (gjesten) Con. sjaa in. Gn.
gçstr. - S 4. i; S 42, i; S 59. i-
[gugna, sjaa yugna.
guida v. inf. (halla i, fylla i) 264 272. Smlk. gn. giota (hrogn), norsk
gjota (= I. renna, støypa; 2. gjota rogn). - § 20, 4 og merkn 4;
S 41. i; S 59. i; s 69, 2 (d).
hadlin s. f. dsg. (halli) 30^. - § 17 merkn. 2; § 42, i og merkn 1;
S 63, 3-
IQOO. No. 2. HILDINAKVADET 85
Halaght adj. nsn. (heilagt) F,. Gn. heilagr. Orkn. F Helleur for
Helleu, medan r maa vera misskrift for v og høy rer til næste
ordet ir i (d: viri = gn. verfli). - § 24, 4; § 26, i ; S 59 merkn.
I (gh).
han pr. pers. nsg. (han) 191, an 6, 94, lo, (hdsk. sivaran f. swara an),
12, I2bj i6i (hdsk. iegaran f. iegar an), 163 18, 21, .3.4 221.3 31,,
ogso en: 321 (hdsk. leveren f. lever en), og in: ji (hdsk. kimerin
d: kimer in), 15, (hdsk. stienderin d: stiender in). Gn. hann;
shetl.eng. häij Jak. 8. - § 26, i, 2, 3; § 60, 2. — Asg.: an 12^
152 22a. Gn. hann. — Gsg. : ans 8^, 193 (hdsk, fans) 22.., 3I4
342-8 35i. Gn. hans. — Dsg.: honon lOj 13^, ana 212 (hdsk.
geran a o: geo^ ana). Gn. honum. - § 32, i, 2; § 45, 2, 4; § 64,
2, 3. Um. pl. sjåa dic 2.
heindè v. p. nsm. (hengd) 43 (hdsk. kemdK sjåa stykke TI, s. 13).
Gn. hçngia. - § 4, 4; § 48, i).
hemi adv. (heime) 34. Gn. heima. Sjåa ogso under yom. - § 24, i ;
§ 41 mierkn. 14.
Heon s. f. nsg. (øyi) O. Gn. ey; fær. oyggj (og oy i skaldskap). -
S 25, 4; S 51; S 60, 3.
Heosa s. f. (ausa) O. Gn. ausa. - § 23, 2; § 60, 3.
hera s. m. nsg. (herre) 13«, ere 2 ig (hdsk. Crego f. ere go); asg.: he^-e
274, he7'è 2Si\ asg. b. f. heran 333. Gn. herra. - § 4, i; § 41, 4
og merkn. 7; § 43, i.
Hessin s. m. sjåa estin.
heve adj. nsm. (hæve) 83. Gn. hæfr. § 14, i ; § 43, 1.
heve v. 3sp. (hev) 35,; 2 pkp.: heve 241. Gn. hafa. § 26, 2; § 43, 2.
hien adv. (herfraa; difor) 283. Gn. hé8an; fær. ha8an (utt. hæan);
nyn. maalf. heda Sdm. heå Ndm. Gbr. — Smlk. hedan af (d:
fraa no) DN I 40480 (Orknøy 1369). - S 29, 3; § 57, 2.
Hildina s. f. nsg. 171 (Hildina), 243 251 261 29,, 322 {Hildrna)\ obl.
Hildina 72, 233 (Htdina hdsk. 133). Eigenleg asg. b. f. av Hild,
ell. paaverka av Helena. - § 6, i; § 41, 3.
Hiluge s. m. nsg. 131 21, 3I1 321, Hilhugin 163. • § 6, i ; § 42, i ;
S 43, i; S 60, 3.
hOy infin. part. (aa) 103, sjåa ou.
Hoissan s. f. (hysa) O. Gn. ysa; fær. hysa. - S 1 3^3 i §41» 3; S ^>Oi 3-
hon pr. pers. nsg. (ho) 33, 243 (hd.sk. Fon), 254 (hdsk. Bonlothir f.
hon lothir), on 20^ 26, 29,.2-3- 30ï'3 35i. «" ^Zi» ^'» 3^1 î — gsg.
eidnar I4, ednar 223, edner 64 (hdsk. eder)] — dsg. hedne 224.
86 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Gn. hon, hennar, henni. - § 28, i ; § 32, i, 2, 3; § 41, 5; § 43, i;
S 60, 2 (h); S 65, 3 (dn).
honon pr. sjåa hau.
huge s. n. asg. (hovud) 223 343. Gn. hQfu8. - § 17, 2; S 45» 3; S 5^;
S 57, 2; S 58. 3; S 60, I.
i prp. (i) S3.4 1O4 142 343, Fi-s; « 94 1O2 144 172 20. 3O4 313; ^ 4i
(elonden); a 173 304.^; n 254; ei 223. Gn. f; Orkn. F i; shetL-
eng. ?. - S 31 merkn.
I Fß, sjåa ear.
idlu adj. dsn. (ilt) F5. Gn. flir; fær. illur (utt. idlôr); Orkn. F ilt.
Shetl.eng. ø^lt (ilt) og iK^ka, ^il^o Jak. og i mange smstningar
hjaa Edmondston. - S 6, i og merkn. 2; § 45, i ; § 63, 3.
idne adv. (inne) 17^. Gn. inni. - § 30i i; S 43» 3; S 65, 3-
ikiy sjåa eke.
in I. adv. (inn) 7^ (/?2 kimer), 192 (/w), 293 (hdsk. soveiin o: .s'otvr //^).
Gn. inn. - § 6, 1.
In 2. adv. (enn; paa nytt; enno) 2I4, Con.; ati 54 (hdsk. dia\ f. rf/ an).
Gn. enn. Sjaa ?Vi 3- - S 4» 2 og merkn. 3; § 4, 3
In 3. adv. (inne) Con. Mijrk hi e Liora o: (han (dagen) er) myrk
inne i ljoren;
Lure in e Liiwga o: (han (dagen) er) Ijos enno i lynget;
Tim in e (f. Thuin e) d: tidi er (til at);
Ouest m e geungna (f. Gneshn e geungna) d: gjesten er
gjengen.
Ita pr. (detta) sjaa eso.
larlin s. m. nsg. b. f. ii 51 71 151 181 {larhn 213 22i); asg.: larhn
273; larlin 281. - § 18, 2; § 42, i.
?jath s. n. asg. (opning, hol) 3O4. Gn. gat; nyn. gat; gfris. iet, gat;
gcng. geat. Shetl.eng. gad,
?[jatha ordkl. hvt. 3O4, for jath a?; .sjaa merknaden til v. 30 i IV^;
s. 29.
kadn v. 3sp. (kann) 142.4 242, kan 4%. Gn. kann. Shetl.eng. ÄVoj. -
§ 26, i; S 65, 3.
kadnar v. 3sp. (kannar, mynstrar) 182. Gn. & fær. kanna. Shetl.eng.
to k(iyi(d) the kye o: kanna kyrne; Jak. 196. - § 41, 2; § 65, 3.
kednpuster s. m. asg. (kinnhest) 6^. Gn. kinnpiistr. Shetl.eng kin-
pus-os (kinner). - § 6, 2; § 1 1, i ; § 48, i ; § 65, 3.
[keindè v. p. hvt. 4, 3, misskrift; sjaa hemdè.
ÎQOO. No 2. MILDINAKVADET. 87
kcrc adj. nsm. b. f. (kjære) 2,,; asm. kera 284, sup. ket'esta nsf. 32^
(hdsk. lœreda). Gn. kærr. Shetl.-eng. fer, kêrd, këromi (kjære
min), ogso kôri. - § 14, i og merkn. i; § 41, 5; § 62, i.
kidn s. f. asg. (kinn) 64 7». kin 6». Gn. kinn f. Shetl.cng. i kidnot
adj. - S 6, I ; S 62, i ; § 65, 3.
klapa V. 3sp. (klappar) 7^ (hdsk. klajms^se f. kJaimr se), - § 2; § 41, 2;
S66(i>).
klapasse ordkl. hvt. 72 for kJaim se.
kloyna s. n. api. (klædi) 242. Gn. klæOin. - § 14, 4; § 57, 2.
Knorin s. m. (baaten) O. Gn. knçrr; fær. knörrur (skip; = batur FA
74, V. 51). - S 17, i; S 42, i; s 52.
Koningn s. m. nsg. (kongen) 16^, Konign lOi I2i; gsg. : Koningsens
353. Gn. konungr. - § 8, i ; § 34. 3 og merkn. 2.
Konungdum s. m. asg. (rike) Fj.c. Gn. konungdomr. Orkn. F cos-
dum (misskrift for condum.f* o; kongdum). - § 33, 2.
Kurin s. f. (kui) O. Gn. kyr; fær. kügv, Shetl.eng. koorhi Edm. Ijôvdn
pi. Jak. • S 13, i; S 42, i; S 51.
La V. imper. F1.2 sjaa hthtr,
landi s. n. dsg. (landet) 23^; gpl. layida I2b:j; dpi. lomhn 41. Gn. land.
Shetl.eng. land — i nokrc smstningar. - § 2, i ; § 41, 5 ; § 42, i ;
S 45, 3; S 52; S 64, 2.
lath) ordkl. for lath diy sjaa lothtr.
lava V. sjaa liva.
lava V. 2si. (lova) 23^. Gn. lofa. - § 8, 5; § 41, 2; § 57, 2.
lega V. inf. (leggja) 134; 3si.: laghdè 30^. Gn. Içggia. - § 2, i ; § 4, i ;
S 41. i; S 43, 2; S 59, 5; S 61.
[lerdin hvt. 192, høyrer til vod straks fyre: vodler din,
[less ordb. hvt. 113, høyrer til sonna straks fyre: sonnaless,
lever v. 3sp. (renner, spring) 32,. Gn. hleypr. - § 25, 2; § 4^, i.
lever v 3sp. (eltar, driv undan) 193. Gn. hleypir. - S 25, 2; § 43, 2;
S 60, 4; S 66, 2.
Lia v. imper, (leid, før) F4. Smlk. læiOa i Faderv. i Gml. N. Hom.
(Unger) s. 19830. Orkn. F lyv vus o. s. fr. - § 2, 24; § 49, 3.
lian s. f. asg. (leiding) 54 ; dsg. liene 3^. Gn. Iei8 f. (med tydingi Iciô-
angrj. - § 24, 2; § 41 merkn. 12; § 44, i ; § 57, 2.
lide adj. asn. (litit) 341. Gn. Htit. - § 7; S 43, 1 ; S 69, 2 (d)\ % 69, 4.
liger v. 3sp. (ligg) 251. Gn. liggia. Shetl.eng. 3sp. /?,r/r>, hgdVr). - § 6, i;
S 48, I.
AT^
-, I-
r: \ 41, -'
barur FA
■rkn F c -^
Fdni. ; • -•«
2. I ; \ 4, I
:. 2: \ 43. 2:
-4; > 4> 3-
: tvr! r: -: Ic ^
! '/ : > '".'• 4-
88 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. KL
lingè adv. (lenge) 84, Unge 1I4 12, 1524, hnge 122. Gn. Içngi. - §4, 3;
S 43, 3.
Liora s. m. dsg. (ljoren) Con. sjåa in 3. Gn. liori; fær. Ijoari. Shetl.-
eng. lova smlk. to lur vp (0: klaarna). - § 20, i og merkn.; § 41,4.
Liunga s. n. dsg. (lynget) Con. sjåa m 3. Gn. lyng. - §12,4; §44, i;
S SI.
live s. n. asg. b. f. (livet; 324. Gn. lif. - S 7î S 43» ^^
liva V. inf. (liva) 1I4; ogso inf. lava 154. Gn. lifa. Shetl.eng. præs.
part. Izvdu, - S 6, I, 3; § 41, i.
live s. n. asg. ab. f. (løyve) 263. Gn. leyfi. - § 25, 3; § 43, i.
Longo s. f. (longa, fisk) O. Gn. langa. Shetl.eng. Ijygafish. - § 17, i;
S 41 merkn. 6; § 45, 2; § 52.
lothir v. 3sp. (læt, hev upp i) 254 (hdsk. Bonloihn f. hoyi lotlnr); 2pi.:
lafht (f. lath di) 333; imper. La Fj. Gn. lata. Orkn. F gilla (d:
gud lat). Smlk. shetl.eng. löd v. laata, gjeva Ijod fraa seg. -
S 3, i; S 3, 2; S 5. 3; S 14, 4; S 48, 2; S 51 ; S 69, 3 W.
Luce adj. nsm (Ijos) Con. sjaa m 3. Gn. liôss. Smlk. shetl.eng. IjUs,
lusa. - S 20, 2 og merkn.; § 63, 2.
[lut ordb. hvt. 31 3, høyrer til U stor i næste verserad: Ivtnstor,
lutustor s. f.? asg. (lofthusdyr) 313; sjaa merkn. til v. 31 i stykke IV
framme i boki. Gn. lopthüs-dyr(i) - S 8, 4; S 35; § 36, 2; § 56;
s 66, 3 (pt).
[man ordb. hvt. 203, høyrer til dum straks etter: mandum.
man s. m. api. (menner, folk) 2O4, mien 18:», mien 194. Gn. mçnn. -
S 4, 2 og merkn. 3; S 4. 5 oR merkn.
mandum s. m. dsg. (mannvyrdnad, humanitas) 2O3. Sjaa Fritzner:
manndomr 2. Soleis enno i mange norske maalføre. - § 33, 2.
Maun IS propr. (Magnus) 52. Denne Magnus var jarl paa Orknøyarne,
vart drepen mo og sidan gjort til helgen [sante Maums). Nam-
net vert skrivet Mawnis i det i6de hundr.; sjaa Barry, App. II.
- S 34. 3; S 52; S 59, 3-
mege adj. nsn. (mykjet) lo^; asn. mege I2>v G"« niikit. - § 30, 3;
S 43, 1; S 62, 2 (g)\ S 69, 4.
meo s. m. nsg. (mod) 34,1, 244 (hdsk. mo) Gn. môdr. • § 9, 2; § 57, 2.
[mer ordb. hvt 34, hoyrer til stu straks fyre: stumer,
mere 224, sjaa mire,
merkè s. f. api. (merker) ii^. Gn. mçrke, pi. mçrker. Shetl.eng. m'ark
(eller mn'rh, av pi..?). - § 4, i ; S 4^, i.
IÇOO. No. 2. HILDINAK VADET. 89
meun s. f. asg. (møyi) I3 2i. Gn. mey; fær. moy. - § 25, i; § 41
merkn. 12; § 42 merkn. i.
meun kj. (medan) 23; heiter ogso mni 253. Gn. me8an. Smlk. Orkn.
F min (d : men), der Faderv. paa Shetlandsmaalet hev hnt, - § 28, i ;
S 41 merkn. 13; § 57, 2.
m I en i. s. .sjåa rna}}.
mlen 2. s. n. asg. (mein, skade) 354. Gn. mein. - § 24, 3.
mien 3. s. m. asg. (mjøden) 292. - § 22, i og merkn.
mien 4. v. sjåa 7tiin v.
mier pr. lO», sjåa i/ach.
mild s. f. (mold) 352. Gn. mold. - § 8, 3.
min v. isp. (mun)83; 3sp.: min 24, mien s$\ isi.: mhide 12b,, 283(1)] 35!.:
minde 222. Gn. munu. - § 34, 3, 4; § 36, i ; § 42, 2; § 43, 2.
min kj. (medan) 253, .sjåa mevn. - § 28, 3; § 57, 2.
min pr. poss. nsm. 22 83; asm. min 8^ 282.4; dsm. minn 93; asn. 7nit
34j. Gn. minn. Shetl.eng. viin, mm. - S 3^» ' î S 3^ î S 45» i-
[minyach ordkl. hvt. 84 for min yach,
mir, mir pron. (mér), sjåa yach.
mire adv. (meir) 2O4, mii'è 353, mhe 344, ?were 224. Gn. meira. - § 24,
I, 2; S 41 merkn. 14.
mo V. sjaa moga.
moch pr. (meg) 74, sjaa yach.
moga V. inf. (maa) 124; isp.: mo 1I4 154; 3sp.: mo 174; 3pp.: mo I5;j.
(Dene mo ekt (= gn. pess ma ekki) d: inkje av den slags formaar
(Orknøyar)). Gn. mega; fær. mega (utt. mtja); nyn. maalf præs.
pl. moga Tel. möge Sa^t. — Orkn. F 3sp.: mc (i meteth); .^3ski.:
mota (eller for: mo ta d: maa den). - § 27, i ; § 41, i.
Mostin s. f. (mastri) O. Isl. möstur, mastur; fær. mastur. - § 17, i;
S 42, I.
muge s. m. gsg. (muge, flokk) 12^ Gn. mugi; fær. mugvi m. = mugva
f. (stor flokk med folk). - § 11, i ; § 41 merkn. 7.
muthl dsg. ; ? mtithi prp. (imot) 10.. Gn. f möti; fær. 1 moti; nyn.
maalf. mote N.Berg. — Orkn. F* mutha vus, der det shetl. Faderv.
hev gainst - § 9, i ; S 42, i ; S 69, 3 (^^0-
myrk adj. nsm. (myrk) Con.; sjaa in 3. Gn. myrkr. - § 12, 2.
namn s. n. nsg. (namn) 82 (hdsk. namnn f. namn n). nam F. Gn.
nafn (og namn); fær. navn. Orkn. F nam. - § 2, i; § 58, 4.
[namnu ordkl. hvt. 83; sjaa namn.
90 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
[ni ordb. hvt. 94, høyrer til ear nett fyre: earm.
mo hvt. 224, misskrift for mo ell. meo.-
nir adv. (ned) 9^. Gn. ni8r. - § 30, i ; § 57, 2.
nu adv. (no) g^ lo^ I2i 13^ 15^ i6^ i8^ 20^ 2I1 22^ 233 24^ 26^ 31^
32i 35i. Gn. nu; fær. nu; nyn. maalføre hev sumstad nordan-
fjells nu (Innh. V.Senjen). - § 35.
o inf. part. sjåa ou.
o prp. Il 232, sjåa or prp.
[o ordb. hvt. 252, høyrer til n straks fyre: no.
o pr. rei. (som) F {Fy vor 0); ao F (ao sinda gainst tvus)] a 142
(hdsk. agonga for a gonga). Gn. er; fær. 18 (utt. oi). Orkn. F i
(Favor i). - § 28, 2, 6, 7; § 67, 2.
on pr. sjåa hon.
onde prp. (under) 62 72 (hdsk. baade stader on de). Gn. undir; fær.
undir (utt. onder); nyn. maalf. ofte onde. - § 67, 2.
or kj. (elder) 74. Gn. e8r; (fær. ella). - § 28, 6 og merkn. 6
S 57, 2.
or prp. (or, utor) I4, our I5 2i, 0 232 ii (hdsk. d'Orknegar), ur 30^,
}h 172. Gn. or, ur; fær. ur; nyn. maalføre skifter med or og ur;
Agder o" (tonlaust o^ og oftare u') Ross. - § 33, i og merkn.;
S 67, 2.
Orknear propr. nom. 153; to Orhieyar 51; 0 Orhxeyar i,; dat. Orkneyar
84; t Orhieyan 184; i Oricnian 53. - S ^i ^i S 40, i og merkn. i;
S 41, S.
Oron s f. b. f. (søyda) O. Gn. ær; fær. ær (utt. æar), dpi. on, oni;
nyn. maalføre: ærsau Sdm. Ndm. - § 3, i; § 14, 4; § 44, 2; S 51.
osta adj. sup. asn. (høgste) 43. Gn. hæsta (av hår). - § 41, 5; S S'î
S 60, 2 (Ä).
ot prp. (aat, til) 292. Gn, ât, at; fær. at (utt. æat). - § 26, 4; § 41, 5.
otsta adj. sup. asn. (ytste) 3O4. Gn. yzta. - S 13, 2; § 51.
ou inf. part, (aa) 263.4, 0 Yr,, ho 103. Gn. at; fær. at (utt. åa). - § 26,
4; S 60, 3; S 69, 4 {t).
ov prp. (av) 174 20j 3 ig. Gn. af, âf. - § 26, 4.
pluge s. m.r dsg. (plog) 144; t phige 0: for plogen. Gn. plogr m.;
fær. plogv n. - S 9, i; § 43. i.
port s. n. asg. (port) 3O4. Gn. port n. - § 8, i.
puri s. asg. Fc. Eng. Faderv. power. - § 23, merkn. 3; § 42, 4.
quar pr. sjaa whaar.
[quarsin ordkl. hvt. 294 for (ptar s?n.
IQOO. No. 2. HILDINAKVADET. 9 1
quirto kj. sjaa WhirdL
Quoi s. f. (kufta) O. Gn. kufta. - § lo, 2 og merkn. 2; § 41 merkn.
S; S 66, 3 (pt).
reithin s. f. dpi. (røterne, rotom) 44. Gn. rot. - § 16, 2; §4?, S;
S 64, 2.
ria v. inf. (rida) 93. Gn. rfda. Shetl.eng. rin{a) p. - § 7; § 4'» i;
S 57, 2.
ridna v. 3sp. (renn) 4^. Gn. renna; fær. renna. Shetl.eng. rmid (i ei
ordvending hjaa Jak.). • S 4» 3; S 4^, 3; S 65, 3-
ro s. n. asg. (raad) I2; dsg. vannaro I4. Gn. râ8 n.; fær. râ8 n. Shetl.-
eng. ro. S 3» i; S 57» 2.
ro v. inf. (raada) 84. Gn. râôa. Shetl.eng. afrö{d) v. raada fraa, telja
fraa. - § 3, i ; § 41 merkn. 3.
rost v. inf. (ræddast) I2bj. Gn. hræoast; fær. ræflast. - § 14, 4; § 41
merkn. 3; S 5i; S 57, 2; § 60, 4.
ru adj. dsn. (raudt) ii^; vatli rii godle = gn. me8 rau8u gulli, ell. mefl
rauôagulli; smlk. fær. folkev. reyîarguU. Shetl.eng. rø(d). - S 23, i
og merkn ; § 57, 2.
Russa s. f. (merr) O. Gn. hryssa; fær. ryssa; nyn. maalf. rossa Nhl.
ryssa Tel. rysja Hard. Voss. Shetl.eng. 7^os(s)a, ros(s)i, ro^^n, rn^n.
- S 12, 3; S 41, 3; S 51; S 60, 4.
[sa ordb. hvt. 34^, høyrer til ordet straks fyre: etsa.
sadnast v. inf. (sannast) 4i. Gn. sanna eitt a einn d: skulda ein for
noko; fær. sannast (visa seg sant). Shetl.eng. sär^d. - § 2;
S 4ï, i; s 65, 3.
san adj. asf. (sann, rett) lôj; — dsn.: sane i fir sane 63 o: sanneleg,
med sanno, (^ gn. meô sçnnu; fær. stundom: for sann (FK 167),
norske folkev. fer sanning LF 42). Gn. sannr. - §41 merkn. 12;
S 45, 3.
?san pr. poss. 17^, sjaa sin.
san kj. 154, sjaa sin rei. pr.
sante adj. nsm. (sankt) 52. - § 43, i.
sark hvt. 31 4, sjaa .silkisarh.
seal v. sjaa skall.
scam s. f. (skam) 132 212. Gn. skçmm. - § 17 merkn. 2.
Scugin s m. (skoen) O. Gn. skor; fær. skogvur. Shetl.eng. skogin.
- S 9, I ; S 42, I ; S 59, 4-
se pr. refl. dsg. (seg) 72 (hdsk. klapasse f. klapa sr), 292. Gn. sér. -
S 29, I.
92 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Sedvite s. n.? (saud) O. Gn. *spu8vætti. - § 14, 2 og merkn. 2; § 38;
S 43. I.
Seigle s. n. (seglet) O. Gn. segl. Smlk. shetl.eng. Sègdl (namn paa
ein hovde som liknar eit segl). - § 4, 4 og merkn.; % 43, i;
S 69, 4 (0-
sen pr. sjåa »in.
[send a ordkl. P% for sen da\ sjåa sin.
shall pr. nsm. (sjølv) 333 (hdsk. sJcall); — sino chélsina asm. 244, der
0 og a er svarab.? (sjåa § 49, 3 og 4) og vending! Hk gn. (sinn)
sialfs s(n (sjåa Fritzner under sialfr). Smlk. fær. vi8 sinum sjalfs-
ins syni (med sin eigen son) og nyn. maalf. »sjøis min«, »sjøis
sin« Gbr. Ork. Gn. sialfr; fær. sjâlfur. - § 18, 4, 5 og merkn. 2;
S 31; S 49, 3; S 58, 5 (/); S 68, 3.
Sheug s. m. (sjø) O. Gn. sior; fær. sjogvur. Shetl.eng. f^firmol (0:
siofarmâl). - JJ 20, 3 og merkn. 3; S 59, 4.
sian adv. (sidan) 53, sien 3O3. Gn. sfSan. - S 7; S 41, 6; S 57» 2.
sien pr. poss. (sin) 262, sjaa sin.
Sîldin s. f. (sildi) O. Gn. sild. ■ § 6, i ; S 42, i.
silkisark s. m. asg. (silkeserk) 3I4 (hdsk. silhi sark). Gn. silkisçrkr;
fær. silkiserkur. - § 4, 2 og merkn. 3; § 6. i ; § 30, i ; § 42, 3;
S 51.
sin pr. rei. & kj. (som) F4, 44 82 1I4 134 294 (hdsk. quarsin f quar sjn
0: kvar som) sin 144 174, sen F^ (hdsk. senda f. sen da)] san
1S4. Gn. sem; fær. .sum; Orkn. F sin. - § 28, i, 2, 3; § 64, 2.
sin pr. poss. asm. (sin) 244 (hdsk sino, der 0 er svarab..^ § 49, 4),
29.S.4 (hdsk. fl/sin o: fy sin), sten 262; dsm. stn i^; dsf .^ san 17^;
aplm. shia 18^; apln. sina 24%. Gn. sinn. - § 30, i, 2, 6; § 42
merkn. i.
sinda v. 3pp. (synda) F4. Gn. synda. - § 12, i; § 41, i.
sindor s. f. apl. (synder) F3„4 (hdsk sindorwara f. sindor wara). Gn.
syndir. Orkn F sinna apl. (smlk. sindara apl. 0: syndarar). -
S 12, 1; S 44, 2.
skall v. i.sp. (skal) 1I2 134; 2sp : shall 9^ (etter di), 332 (dogh), 35.,
(dofjh), ska 27^ (hdsk. dnska f. du ska\ § 63, 2); 3sp.: skall 243,
seal 4.); iski.: skilde 28^, 3ski.: skildr I3. Gn. (.skulu) skal, skyldi;
fær. skal, skuldi (og .skyldi); nyn. maalf. impf kt. sjille V. Agder,
.skji, skje Dal. Li. Ma., skje Hard. Voss, sille Tel. Rbg. - § 26, 1 ;
S 36, I og merkn. i og 2; § 43, 2.
[skall hvt. 333, mis.skr. sjaa shalL
igOO. No. 2. HILDIN AK VADET. 93
skeger s. m. npl. (menner). 184. Gn. skçggiar pi. (av skçggi, Eyiar-
skçggi). - S 4. i; S 41. s; S 61; S 62, i.
[skier ordb. hvt. 124, høyrer til a i yarha straks- fyre: ash'er.
skinka v. inf. (skjenkja) 27^, sktuha 26j. Gn. skçnkia; fær. skeinkja
(og skonkja). - § 4, 3; § 41, i; § 61; § 62, 5.
slo v. 2pkp. (slaa) 173; di slo dor 0: du byr slaast. Gn. sla; fær. slåast.
Smlk. shetl.eng. slogan veggin (d: sla i veggen) i ei barncrcgla
hjaa Jak. 149. - § 3, i.
sluge s. m..^ dsg. (horv) 14^. Gn. slö8i m ; norsk slode m. eig. slarp
(av greiner, kvister), dinæst reidskap til aa jamna tadet som er
breidt utyver marki; nynorske maalf. sloje Nfd.-Eid, sloge f. Sdm.
- S 9, i; S 4Ï merkn. 7; § 57. 3-
smo adj. asm. (smaa, liten) 314. Gn. smar. Shetl.eng. smot, smiit (d:
smatt) Jak.; smlk. forsmo v. Edmondston. - § 3, i.
so adv. (so) 83 lOi 124 154 33i. Gn. sua; fær. so. Shetl.eng. so. -
S 27, I.
Sokin s. m. (sokken) O. Gn. sokkr; fær. sokkur. Shetl.eng. sjhain
(grovt garn). - § 8, i ; § 42, i.
sone s. m. gpl. (søner) 123. Gn. sona. Shetl.eng. sona mm (nsg.)
Jak. 8. - § 41 merkn. 9.
sonnaless adj. nsm. (sonarlaus) 1I3 {hàs\a. sonna less), Gn. sonarlauss.
- S 8, I ; S 38.
sot s. f.? asg. (forlik) lô^. Gn. satt og sætt f.; fær. satt f. (og Scittur
m.); nyn. maalf sætt m. Hall. og (etter Ross) kanskje i eit par
vendingar som: kåma i siste sätt*n (d: i siste stund) Jæd.
sover v. 3sp. (svæver) 293. Gn. suæfa; smlk. fær. svæva (drepa) ; nyn.
maalf. svøva Hard. søv Ndm. Trøndl. Shetl.eng. to sov i tale-
maatar = gn. sofa intr. og kaus. um aa slaa i svime. - § 16, 4;
s SI.
spidla v. 2pkp. (spille) 204 (hdsk. spidlaiki f. spidla ihi), Gn. spilla;
fær. spilla (utt. spidla). - S 6, i ; § 44, i ; § 63, 3.
spirde v. 3si. (spurde) I2 (hdsk. sp^r de). Gn. spyria. Shetl eng. spør.
- S 10, 3; S 43, 2.
Sponin s. m. (skeii) O. Gn. spann; fær. spönur; nyn. maalf. spon
Hall. V.Tel. Sæt. — Shetl.eng. sjyoyna (i minne, ikkje i bruk). -
S 3, I og merkn. i; § 42, i.
stien v. 3sp. 34, sjåa silender.
stien s. m. nsg. (stein) 352. Gn. steinn. - § 24, 3.
stiender v. 3sp (stend) 15^ (hdsk. stienderin f. stiender in (han)),
94 MARIUS HÆGSTAD. H. -F. Kl.
stiende 23, stien 34; 3si.: stîtff I2i. Gn. standa. - S 4» 5'» S 9» ^'
S 48, i; S 56 {stien); S 57. 3 G^'^'W-
[stor ordb. hvt. 3I4, høyrer til hit Î7 straks fyre: httustor.
strandane s. f. gsg. (strandi) 9^. Gn. strçnd. - § 41, S-
[stu ordb. hvt. 34, høyrer til mer straks etter: sttimer.
stug v. 3si., sjåa stiender.
stumer s. f. nsg. (styvmor) 34. Gn. stiupmoSir; fær. stjukmoOir (utt.
søkniDuir). - § 21, 2; § 66, 3; nyn. maalf. stjuk- Tel. og Sæt.
stykk- B stift.
swarar v. 3sp. (svarar) 17^; 3si.: stvara 13^, stvare 2\^, stvara lo^
(hdsk. stvaran f. swaraan). - § 41^ 2 og merkn. 4; % 57, 2; § 71,
I {XV).
7swo v. inf. (sjåa) 332; isi.: mvo 34^; 3si.: swo 122 153. Gn. sia,
impfkt. sa; fær. sjå (utt. såa) poetisk for siggja. - S 3» ^i S ^9» 3î
S 61 merkn.; § 73 og merkn. {w).
tachtè v. sp. (takt) 351. Gn. pçkia (sup. pakt); fær. tekja (sup. takt).
- S 2, i; S 49, i; s 62, 2; S 70, I {p).
tåga v. inf. (taka) 91 I5; 2pkp.: tåga {di) 133; 2sp.: tegii 2^; 3sp.: tegar
161 (hdsk. tegaran f. tegar an). Gn. taka. Shetleng. tekà p. -
S 4, i; S 41, i; S 44, i; S 48, 3; S 62, 2.
tem pa v. p. (freista) F. Eng. tempt. Smlk. eng. F'aderv. »into temp-
tation«, Orkn. F »i tumtation«. - § 4 merkn. 2; § 41, 2.
till prp. (til) 253 (till bridlevsin), 3I2 (till do). Gn. til. Shetl.eng tîl -
S 30, I.
Timin s. m. nsg. (tidi) Con. (hdsk. Tim m); sjaa in 3. Gn. & fær.
tfmi (tid). - S 7; S 42, I.
tinka v. inf. (tenkja) 281; 2skp. eller imper, tinka 272. Gn. pçnkia
(sein gn.); (fær. & isl. hugsa); eng. think. - S 4, 31 S 4i. i ; S 44» i ;
S 61; S 62, 5; S 70, I {P),
to prp. (tilj 24 {to din 0: til deg), 5i {to Orhieyar), hvt. 92 {to strandane),
I2b2 {to landa). Gn. & fær. til; nyn. maalf. té (ofte Vesüandet
og nordanfjells) ; nedertysk te og to; eng. to. - § 30, 5.
tre s. n. asg. (tre, arbor) 43. - § 5, i.
tretti num. (tretti) ii^; trette, sjaa hvt. s. 4, note 4. Sein gn. pria-
tigi; fær. trfati (utt. troijati). - § 19, 2; § 42, 3 og merkn. 3;
§ 70, I (W-
tuchta v. 2si. (tykte) 34^ (hdsk. tuchtada f. tneJita da). Gn. pykia,
impf potta; fær. impf, tokti (og tykti); nyn. maalf. tokte (o*) Rbg.
I900. No. 2. IJILDINAKVADET. 95
totte (o>) Tel. S.Bcrg. totte (6) V.Tel. Sæt. - § 9, i ; § 44» i ;
S 62, 4 (c/0; S 70, I (W.
tworone s. n. npl. b. f. (taarorne) 6j (hdsk. tworore). Gn. tar n.; fær.
tar n. (pi. b. f. târini). - S 3, i ; S 44, 2; § 49 merkn. i ; § 73 [w).
[u priv. part. hvt. I2bj, sjaa ufrien.
[U ordb. hvt. 3 1 4, høyrer til ordb. straks fyre og straks etter, sjaa
hititstor.
[U ordb. hvt. 25^, høyrer til 0 straks etter: tio.
?U prp. (or) I7i, sjaa or.
u prp. (paa) 192 ofl. sjaa wo,
u prp. (i) 252.4: ti duka 0: i drykken; sjaa i.
u v. 3sp. (av vera), sjaa vera.
" kj. (og) 72 8-, 92.3 113 I2i I4i.c3) 152 163 22. 234 242 272 294 32a
33i, 344» 352. Fo (bis). Gn. ok; fær. og (utt. 09); norsk oftast
uttala å (o Vald.) - S 32, 3; S 62, 3.
?u adv. (alltid) 53. Gn. æ. - § 37, 2.
uadn s. n. 24^ sjaa vadne.
ufrien s. m. asg. (uven) 1 2bi (hdsk. u Jrien). Ikkje i gn. (smlk.
ufrændsamliga); helder ikkje i noko anna kjent norsk maalforc.
I Barry App. II, ein umsetnad >^into Scotts« 1554 av eit latinsk
diplom, som vedkjem Orknøyarne, finn me (s. 413 nedst) »oure on
friends and enemiis« (smlk. eng. unfriendly). - § 11, i; § 14, 3;
S 41 merkn 8; § 56 (n(d)).
Ugan s. f. (huva) O. Gn. hüfa. -'§ 11, i ; § 4i» 3; S 5«, 3; S 60, 2 (h).
7[ugare ordkl. hvt. 164, i staden for tt gare; gare høyrer til næste
ordb. din: gar(e)din\ sjaa wo og widn.
undocht kj. (endaa) 34^. Smlk. gn. enn p6 at, pott; fær. toat. - § 33,
I ; S 62, 4 (ch).
?uo s. n. apl. (augo) 25^. Gn. auga; fær. eyga (utt. æija). - § 23, i;
S 45» 2; S 59, 3.
ur prp. (or) 302, sjaa or.
Uttrie propr. = Fugla, O. Gn. Ytri ey. ■ § 13, i ; § 40, 2; § 51.
vad prp. (ved, med) 352; vath iii 234. Gn. vi8; fær. vi8. — meô finst
ikkje i dei atterstodorne me hev av Shetlandsmaal (utanum diplomi);
helder ikkje paa Færøyarne er me8 i bruk (utanum dikt). I nyn.
maalføre hev det gjenget den motsette vegen, daa >^med« ofte hev
avløyst »ved«; og minst bruka er »ved« i sudvest-maali, der elles
likskapen med øymaali er størst. - § 30, 6; § 57 merkn. 2.
vadlin s. m. asg. (vollen) i8| 2O2; apl.: t^odler 192 (hdsk. vod lerdin f.
96 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
vodlei' (lm), Gn. vollr; fær. völlur (utt. vödlor). - § 17, i og
merkn. 2; § 42, i ; § 43» i; S 63, 3.
vadne s. n. dsg. (barn) 354; nsg. nadn 241 (hdsk. Guadne Ï, y tiadn e,
sjåa stykke IV, s. 27. Gn. & fær. barn. Shetl.eng. bjadnis pl.
(Foula). - S 2; S 43, i; S 55; S 67, 3 M-
[vanna hvt. 2^ sjaa næste ord.
vannaro s. n.? dsg. (vande, vand raad) I4. Gn. vandarâÔ. - § 2;
S 27, i; S 41, 4; S 56; S 57, 2.
var, vaar, vara, sjaa vera.
vara v. inf. (verta) 4^; vara v. 3skp. (verta) F^. Synest ha fallet saman
med vera liksom i sume former i fær. og surne nyn. maalf. Gn.
verSa; Orkn. F viri.^ (sjaa under Halaght)] shetl.eng. rar Jak. 113.
• S 28, 2 og merkn. 3; § 44, i ; § 57 nierkn. i.
vax v. 3si. (voks) 224 (hdsk. raxhcdne f. vax hedne)\ vexe 344 (hdsk.
vexemtr f. vexe mir), Gn. vaxa, impf, ox (og vox); fær. vaxa,
impf, vox og vaks; nyn. maalf. impf, vaks Hard. ofl. - § 2 merkn.
6; S 9, 6, 7; S 49, i; S 71 merkn. {v).
velburne adj. aplm. (velborne) 194. Gn. velborinn; fær. vælborin. -
S 8, 4; S 43, i; s 67, 3 {rn),
vera v. inf. (vera) Fj, vara 24, 73 81, 113 (utelatet: skal du)\ 2sp. : er
F^; 3sp. : yaar 4^ — Jakobsens tolkning — , er F3 (hdsk. eri f.
er i), è 2^^ (hdsk. Guadnê f. y nadn è), e Con. sjaa in 3, u 191,
214, 8â (hdsk. namnu f. ^mmn t(); 2si.: raar 123 {vaar dogh)\
3si: tar 313, raar 33, vara ii. — Gn. vera. Orkn. F. 2sp.: ir;
3sp.: a? (i sinna). Shetl.eng. a7'a du (d: er du) Jak. 12. - § 26, i;
S 28, I, 2, 9; S 41, i; S 49, 3 {vara 3si.) ; % 54 merkn. 2 (yaar).
verka v. inf. (arbeida) 241; verlm xvo = gn. yrkia à eitt, gjeva seg til
med. Gn. & fær. yrkia (fær. ogso verka). - § 6, 2; § 41, i.
vexe, sjaa vax.
vi pr. sjaa tjagh,
vilda v. inf. (valda) 53 354. Gn. og fær. valda. - § 2, 4; § 41, i.
vilda v. I si. (vilde) 8^; 2sp. vidi {docli) 73. Gn. vilia. - § 30, i merkn.
2; S 30, 7.
Villya s. m. asg. (vilje) 244, vill asg. Fj, (eng. will). Gn. vili m. ; fær.
viiji m. - S 6, i; S 41, 4. Orkn. F veya thine nsg.
vin s. n. asg. (vin) 26j 27^, vin 264 271. Gn. vfn n. - § 7.
visti v. 3si. (visste) 31^. Gn. vita, impf, vissa; fær. vita, impf, visti.
- S 6, i; S 42, 2; S 6%, 2 {si).
vodler, sjaa vadlin.
I900. No. 2. HILDINAKVADET. 97
vor pr. poss. nsm. (vaar) F^; aplf. wara F. Gn. varr; fær. var (meir
aalment okkara); Orkn. F nsm.: vor; asn.: vora (brow vora); aplf.
vora. - S 27, i; S 41, 5-
vrildan s. f. nsg. b. f. (verdi) 2^\ dsg. : vrildin F. Gn. verçld f.; fær.
vörild (oftare: ver8); Orkn. F o yurn (d: paa jordi). - § 17, 4;
S 28 merkn. i ; § 42, i og merkn. i ; § 44, i.
vu It V. 2sp. (vil), sjåa vüda,
wath kj. (at, um enn) I2b2: wath com an mier to landa 0: at han
(ell. um han) kom til landi mine; 28^: ivath a (hdsk. watha) skilde
linka wo etc. 0: um eg enn skulde tenkja paa etc. Gn. at (Fritz-
ner at 3, e. s. 84'); fær. at (utt. æat). - S 69, 3 (th)\ § 73 (iv),
[watha hvt. 28^, sjåa wath.
whaar pr. ind. asm. (kvar) I4i(3), quar 294 (hdsk. quarsin d: quar sin).
Gn. huçrr, huarr; fær. hvor (utt. kvø^r). - § 28, 2.
whar adv. (kvar) 4^. Gn. huar; fær. hvar (utt. kvæar). - § 26, i;
S 60, 5 og merkn. 5.
whath pr. int. (kva) 103. Gn. huat; fær. hvat (utt. kvæat). - § 26, i;
S 60, 5 og merkn. 5 i S 69» 3 (^^0-
whirdi kj. [(um, kort) ig, same ordet som qiiirto pr. int. (kva av tvo
t'^g) 73- Gn. huçrt (= huart); fær. hvört; nyn. maalf. korte Rdros,
kvare (BF 25, 61) Tel. - S 28, 3; S 49, 2, 4; S 60, 5; § 69, 2 (nZ).
Whit fugiin s. m. (maasen) O. - S 7î S 10» ^i S 42, i; S 60, 5.
whitranè adj. asf. (kvit, »kvitare«). Gn. huitr; fær. hvftur. Smlk.
shetl.eng. Jiwij htulda, hwido. - § 7; § 41 merkn. 10; § 49 merkn. i ;
S 60, 5.
wldn V. 3sp. (vinn, strævar) 164; }widn ti gar(é)din arar 0: strævar
med aa faa til ei onnor avgjerd; sjåa vinna à e-u hjaa Fritzner. -
S 6, i; S 65, 3; S 71, I 0«^')-
wo prp. (paa) 42.3 8^ Çi {yochwo And f. yoch wo and d: gn. eyk a
hQnd, sjaa and), 122 152 {too an swo 0: paa honom saag), 244
(verka wo sino chelsina vilhja d: gjera etter sin eigen vilje.?), 25^
278 281; n 164 (sjaa widn\ 192. Gn. a; fær. a (utt. åa); Orkn.
F o yurn. — Shetl.eng. opo (gn. upp ä). - § 27, i, 2.
wordig adj. nsm. (verdig, verdug) 123. Gn. ver8ugr (m. gen.); fær.
ver8igur, ver8ugur. - S 4, 7; S 30i i ; S 7i, ï («^)-
yaar v. (er) 3sp. sjaa vei'a,
yagh pr. pers. nsg. (eg) 232 283, yach 83 1I2.4 I2bi (hdsk. yacha skier
f. yach askier), 134 154 163 341; nsg. a (tonlaust, % 28,9 merkn.)
281 (hdsk. watha f. wath a, sjaa wath), 8^ (hdsk. vilda f. vilde a).
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1900. No. 2. 7
98 MARIUS HÆGSTAD. H.-F. Kl.
Gn. ek (iak); fær. eg. - § 28, 2, 9; § 54 merkn. 2; § 62. 2. —
Dsg.: mier I2b2, 263, miei' 1O3, w?r 23^ 324, w^^r 233 344. Gn.
mér; fær. mær. - § 29, 2, 3. — Asg. : moch 74. Gn. mik, mek;
fær. meg; shetl.eng. enno nng i regla hjaa Jak. 150: ôèvd rtg rtvd
inog, som svarar til det krabben segjer i regla fraa Selja: eg e
rædd du lure meg. - § 28, 6. — Npl. : n* F4. Gn. vér (dual. vit);
fær. vær, vit; Orkn. F vee; nyn. maalf. paa Vestlandet hev me
(ell. mi) undt. Nfd. og Shl. som hev vi. - § 29, 2 og merkn. 3. —
Dat. og akk. pl. rus, tvus F. Gn. oss; fær. osum, os(s); Orkn. F
vus. - S 32, 3.
?[yalt ordkl. hvt. 24, for y alt. Sjåa stykke IV, 6 s. 27.
yamna adv. (jamt) 23. Gn. iafnan, iamnan; fær. javnan. - § 18, i;
S 41, 6; S 58, 4; S 61; S 65, 2.
?yaycr adv. og kj. (so snart) 213 (hdsk. Gayer, sjåa merkn. til vers
21 i stykke IV). Gn. pegar; fær. hegar (utt. hljar). - § 28, 5;
S 41 merkn. 13; § 59, 3; § 70, 3 (p).
ycra v. 2pkp. (gjere) 203 (yera di); 3si.: gerde 291 30^; p. nsm. gtærde
F. Gn. gçra; fær. gera (utt. dzeara); Orkn. F p. gort. Shetl.-
eng. (fjera. - S 4, i; § 4i, i; S 44. i; S 48, i; S 59» 2.
yift kj. (um) 232. Skotsk: gif (Barry App. II); fris. ieft. - § 59, 2.
yilsa v. inf. (helsa) 93. Gn. og fær. heilsa. - § 24, 2; § 60 merkn. 3;
S 61.
yo v. inf. (lata, gjeva) iig. Gn. lia^ fær. liggja (utt. lod'dza). - S 3» ^î
S 19, I ; S 63, 2.
yoch s. m. asg. (øyk, hest) 91 (hdsk. yochwo f. yoch wo ; wo høyrer til
næste ord and). Gn. eykr. - § 25, 4; § 61 ; § 62, 2.
yom adv. (heim) 31. Gn. heim. Sjåa hemi. - S 39> 3 og merkn. 2;
§ 60 merkn. 3.
?yugna s. n. asg. (gifta, eig. mann ell. kona) 231. Gn. hiüna (= hion);
fær. hjun n.; nyn. maalf. jun Helg. kjun Shl. sjon Gbr. I staden
for yugna les Anderson og Barry: gtigna, som daa vel maatte
vera verb. = gn. gagna (gjenom uttalen gangna > gongna > gt((n)gfia,
smlk. fang > fang > fung), men synest ikkje høva med stilen i
denne kjempevisa. - § 21, i ; S 4i, 3; S 59» 4; S 60, 2.
'y^u/.x'
Ù ^ %^f/,X'n^
aï;-^.
/i '^'i^ct
^<>/.
C^^A/ Å*^
r
^^v^^V ^'♦^^
^*^Ä ^^^M^,
^/U A^
Ù >4:4k
X^A.
a x4^-^«4(
/^ i'jd^aun ,
C'.. &d.
y-î-'V.^ , ^ ,.^.j . ,M,yfa^
iX <^<njfß.
CwCLityCrt^
\jU9U)fV .
å Aéé^
^^9^ /^/v-n«.
ây fyøCL^
/^øaCtr*^ ^.>> ,.*'r c-ßi- .
a /au:^
■4; tW}<*^ •
i^i '>{. n-fi
9^1^ A Û '
d é^a4
'^tjUyf.
Ùl *r^
aectMr,,
4 ■
a C^/y
iiam^n^-
/ta. ^'^'oÆ,.
^^Tt4.f, tAf^iU/uA^^^
'P- ^^ù
c^^^n^'Tt' »
a J^i^
ßek^Jti^'
^.X H'ri-ri.
^<4^^^^.
l'' vVuv* .t-
rhAAyJiOt-''
U t/hf *>
C^ù-^rt/n^»
lI- //té/i
Vfa- fJtdtnJi
a lu^
%
1 '■■' '■'
//V^//.;'^
rr-- \ ^ Jf , ■
. Åe -t^cÜÄ^ÄÄ. yÄi^»^ ^cU ^nx^ c^^yflL /c ^f/c'^. .
L - ^
f/ifka^ f?x<jt^ ^ék/9%fi ^^i^utøam^f
à /Idt^ ^^ øtiiXÅ..
fû.
/bC /it%p€ €uf^ A^t- ^'i^ 'l
, . H I
ilß^dcA. 4^a.^ °^f^ fiTM^ J/Wt^
rte^tv #nø9/ ié/a^£f ««Br/r^^pt .-^^^t^y»* <^ ^^f%^^*^*
i
/^
^ A^9^ ^Æ^ ^méA /ki/^ /?tc.
^ «i^Wi- ^i«#n- fjt'j^ ^^f*^
%u -*& Jiirr «. 4€kyTâém^A^&^
%Ajr €.^^rtJT>é^ #-1/ ^«^ ^»i^ ^
/^. .^vi.
^ '^^ AK^/f /^t^<i^ M^^ø^é^Æ*^ ^A^érO*^^ #A«i>*//**N*V^ Jé4.
f^ mZ/^ß- J^4^n Ä^u A#^ a^r- *
f/.
Qbtim obfx, iA, ioLcCéin ett
^K^ Cit^A 4K^9X^ ^^"^^ '^^
^<^*. -/A^ ä;«^*^^
«feer. ItJ^C ^^ *H^/*raA^^
^^ /Sit *^ *-^
1
i
1
5:r, ^^ ^^
6a«I#«C- Wîâ^ PPx^A^^*
Lykische Beiträge
von
Alf Torp
III.
VidenskabRselskabets Skrifter. IL Historisk-filosofÎRke Klasse. 1900. No. S
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
In Kommission bei Jacob Dybwad
A. W. Brøggers Buchdruckerei
1900
Vorgelegt in der Sitzung vom 23. März 1900.
Wenn Herr Kal inka Recht hätte, thäte ich am besten von
weiteren Versuchen die lykischen Inschriften zu deuten oder aufzuhellen
abzustehen. Ich, und auch alle Anderen, die wir uns nach Kräften in
dieser Richtung bestrebt haben, könnten uns die verfängliche Mühe er-
sparen. Herr Kaiinka schreibt (Neue Jahrb. für d. kl. Alterthum
u. s. w. 1899 S. 680):
»Aus den Bilinguen ergeben sich folgende Wortdeutungen: ebe*^nne^
pri^na'^i tovt) ro fAvrjjtia, ébe^nne^ ntata^ tovto to f,tvrjf.ia, eheija erava-
zija TO jLivrjfia Tode, prnnavate^ enotfjoaTo, tjcyaaaTo, prnnava^te^^ èçyâcavro,
se 'Aal, hrppi B7ä (für), ehbi kavTol, atru ehbi kavTov, hrppi eÜi ehbi éavTi^,
ladu Ttjv Y^vaîTLa, ladi Tfj yvvaixi, hrppi lada epttehe Talg yvvai^lv Taîç
lavrwv, iideimi lioç, tideime (eJibije) toÎç Téxvoiç, iyyôvoiç, chatru ihjya-
Téça, tuhes àâeXcftôovç, tühesn àa€l<piôrjv, prnneziyehi oineîoi. Darauf
beschränkt sich in der Hauptsache unser sicheres Wissen. Was durch
Kombination darüber hinaus bisher ermittelt wurde, ist kaum der Rede
wert.«
Wir haben neulich die Freude gehabt, einen Sprachforscher wie
Vi Ih. Thomsen, bei dem sich ausgedehnte Sprachkenntnisse mit Scharf-
sinn und strenger Methode in seltener Weise verbinden, seine Aufmerk-
samkeit auch diesem Studiengebiete zuwenden zu sehen, und die Reihe
der Arbeiten über Lykisch mit einer Schrift bereichern, in der mehrere
dunkele Punkte ihren Aufschluss gefunden haben. Dem Herrn Kaiinka
ist dieselbe kaum der Rede wert. Wir schulden Herrn Kaiinka Dank,
weil er mehrere lykische Inschriften aufgefunden, sowie schon bekannte
sorgfältig untersucht und kopiert hat, welche mit grosser Liberalität
Anderen zur Benutzung überlassen worden sind; jede begründete Kritik
von so kundigem Halte wäre wenigstens mir sehr willkommen, aber
eine überlegene, mit keinen Gründen gestützte Abfertigung aller bisher
auf diesem Gebiete erschienenen Arbeiten (nicht ausschliesslich paläo-
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. Kl. 1900 No. 3.
ALF TORP. H.-F. KL
graphischer Art) kann man auch von Herrn Kaiinka nicht so ohne
weiteres hinnehmen. Wenn einem indirekt der Rat erteilt wird von
weiteren Untersuchungen abzustehen oder jedenfalls alles, was bisher für
gewonnene Resultate gegolten, zu streichen und von neuem anzufangen,
wäre doch der Wunsch, das »weshalb« zu erfahren, kein unbescheidener.
Ich nenne von dem, was kombinatorisch gefunden ist, nur folgendes:
die Negationen ne, ni (nach bestimmter Regel wechselnd), das Relativum
/t, Indefinit, tike, tibe »oder«, kbi »ein anderer, fremder«, -ne enklit.
Pronomen, -iye Dativ eines demonstrativen Pron., ade (adt\ »machte
(macht)«, ntepiiati »hineinlegt«, hrppüaii »hinzulegt«, martti »befiehlt«,
piyeie, iyete (piyeti, iyeti) »bestimmte (bestimmt)«, sUaH »stellt«, wmati,
mali »erlaubt«, tuheiti »schuldet«, tlidi (tleiti) »soll zahlen«, tuvefe »weihte«,
teheie »schlug«, ynieveie »befehligte«, esu »i'arw«, Infinitiv auf -ne, Impe-
rativ auf -tu, eph »hinzu«, çne »Vater«, x^^^ »Schwiegersohn«, niata
»Grabkammer«, qla »Volk«, irbb »Stadt«, tern »Heer«, hrsfgi »oberer«,
çtfi »unterer«, hqtq »ipsum«. Ziemlich sicher sind z. B. trqqas »den
Göttern«, eumm^ »Schaden«, ^i »mein«, axqii, ajauti »Vorsteher, An-
führer«, uve »Familie«, przze »vorderster«, Tcbimni »20«, trishni »30«,
-tcjfta »1000«, ammqma »Drachmen«. Die Reihe lässt sich leicht er-
weitern. Ist nun das alles »kaum der Rede wert«? Schon ein einzelnes,
z. B. die Negation, wäre redenswert. Herr Kaiinka ist natürlich nicht
verpflichtet, alles was eben aufgeführt ist, als sichere Resultate hinzu-
nehmen, aber verpflichtet sollte er doch sein, wenn er alles verwirft,
uns über die Unrichtigkeit desselben näher zu belehren. Es verdiente
wohl auch genannt zu werden, dass man durch Kombination gefunden
hat, dass ein Teil der Inschrift auf der Nordseite der St. X. sowie auch
die der ganzen Westseite derselben und Ant. i nicht in der gewöhn-
lichen lykischen Sprache sondern in einem ziemlich abweichenden Dialekt
derselben abgefasst sind. Ebenso, dass man — auch durch Kombi-
nation — gesehen .hat, dass mehrere geschichtliche Begebenheiten, Städte
und Personen auf der St. X. genannt sind, z. B. die Eroberung lasos
und die Bezwingung Amorges, die Niederlage des Melesandros, Tissa-
phernes, Hieramenes u. s. w. Mittelst sprachlicher Kombination hat man
ferner eine Münze mit der Aufschrift xqTcbihe als der Stadt Kandybe
gehörig erweisen können, so wie auch, dass x^^^^^^i ^^" Namen Kady-
anda enthält. Endlich sei erwähnt, dass das richtige Verständnis meh-
rerer Buchstabenzeichen auch erst durch Kombination gewonnen ist.
Herr Kaiinka scheint sich allein auf den Bilinguen verlassen zu
w^ollen. Sollten wir zu warten haben, bis etwa durch neue Bilinguen
die nicht bilinguen Inschriften Lykiens gedeutet werden könnten? Ich
I900. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. 5
denke, wir hätten lange zu warten. Bilingue Inschriften finden sich nicht
zu Dutzenden. Auch sind nicht eben immer die beiden Texte con-
gruent, wie es sich zur Genüge zeigt in den wenigen, die wir zur Zeit
besitzen. So bedeutet z. B. prnnava nicht f.iv^f.ia, tideimi nicht mog,
sondern rixvov, seiyeti edi mçfç nicht etwa: eav dé riç àôix^arii rj àyoçijayji
TO fivrjfia, mene qasüu çnî qlahi u. s. w. nicht rj ylrjrio avxov i7aTçlip€t
u. s. w.
Was die Bilinguen uns gezeigt haben ist grösstenteils der Art, dass
man es auch ohne die Hülfe derselben sehr leicht hätte erschliessen
können. Hätte man nicht gleich sehen können, dass das so oft in der-
selben oder gleichartigen Wendungen vorkommende prnnavq und prnna-
vaiç »Gebäude« und »baute« bedeutete? oder ehbi »suus«, tideimi »Kind«,
l(ida »Gattin«, ae »und«, hrppi »für«, aila ehbi »das eigene Selbst« u. s. w.?
Nur die sichere Bedeutung von kbaira und von (uhes verdanken wir
ausschliesslich den Bilinguen.
Ich meine im geraden Gegensatz zu Herrn Kaiinka: Was wir
vom Lykischen wissen, ist hauptsächlich durch Kombination erreicht.
Und was wir wissen, ist augenblicklich nicht so verschwindend gering,
wenn ich auch natürlich zugebe, dass wir nur am Anfang der Deutung
stehen. Vergleichen wir z. B. das Etruskische! Hier wäre jin abferti-
gendes Urteil wie das des Herrn Kaiinka, wenn auch keineswegs be-
rechtigt, doch berechtigter. Um wie vieles geringer ist noch jetzt, nachdem
so viele und zum Teil ausgezeichnete Sprachforscher sich fast ihr Leben
lang darum bemüht haben, das Verständnis dieser Sprache! Und die
Ursache ist nicht etwa die, dass man hier noch unbedeutendere Bilinguen
besitzt, sondern sie liegt in dem allgemeinen Karakter der etruskischen
Inschriften. Diejenigen derselben, die von wesentlich einartigem Inhalt
sind, sind, wenn sie sich auch zu Tausenden belaufen, doch zu kurz (meist
nur auf Namen beschränkt), als dass sich durch Vergleichung derselben
untereinander etwas von Belang hätte ermitteln lassen. Die lykischen
dagegen enthalten gewöhnlich gewisse gleichartige Formeln, die durch
ihre Variation viele Aufschlüsse sowohl über Formen wie Bedeutungen
der Wörter zulassen. Arbeiten wir also nur getrost weiter! Wie Im bert
gesagt hat: »der Einzelne wird vielleicht nicht vieles ausrichten; zusammen
werden wir doch das Ziel erreichen.«
ALF TORP. H.-F. Kl.
V.
Die Inschrift von Arneai.
Ich habe diese Inschrift schon früher zu wiederholten Malen be-
handelt (Beitr. I, 15 f., Beitr. II, 31). Wie ich glaube, war meine Deutung
derselben im Grossen und Ganzen ziemlich richtig. Bezüglich der Ein-
zelheiten wird manches zu korrigieren sein. Einige Verbesserungen hoffe
ich jetzt geben zu können. Der Bequemlichheit wegen citiere ich die
Inschrift noch einmal:
1 [ 7 ^wa»
2 / ]h : xdhba
3 / Jhbi : se : mu
4 / Jma : mavqza
5 [la : iideimi] : krzeubi : ^ç : peri
6 [Idehe : xJntavata : meiniepi : ta
7 [mtij : epn pi ppuvçiitiyçi
8 fx^pja : ébepii] alqwa : seladas
9 [ejptte : ftijbe la&&i : ebttehi
10 esed^fnevje : niemeyepi : ta
11 di : tike [tilde : seiyenepi : m&
1 2 [Juhqti : ebeila : epnxupa : ppu
13 A I vç/i ; tiy^ : ebehi : tibe : ese
14 dehneve : ebttehi : tibe la&di
15 ebttehi : mene : tubidi : trqqa
16 s : seiilehi : trmmili : huvedri
Da in Z. 8 ebe[hij sicher zu supplieren ist, ist das danach folgende
alqma ein vollständiges Wort, und ich glaube, dass ich Recht darin hatte,
in demselben einen Namen zu sehen. Nur glaube ich jetzt, wie ich es
im folgenden zu begründen versuchen werde, dass es der Name des
Grabherrn (und nicht seines Sohnes) ist.
Die erste Zeile ist, da 18 — 19 Buchstaben fehlen, wohl so auszu-
füllen : [d)çnnç : prnnavq med (mene) prjnnav. Die 2. Z. müsste den
Namen des Grabherrn (Alama) enthalten: [atç : alqma : Jh :
%ahba. Der erste Buchstabe nach der Lacune ist wohl h (es steht etwas
wie y^. Ein Genitiv ist vor x'^hba notwendig. Dieser Genitiv scheint
den ganzen Raum (etwa 8 Buchstaben) eingenommen zu haben. Für
igOO. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III.
den Namen des Vaters des Grabherrn ist kein Platz vorhanden. Alama
war also nur als Schwiegersohn rot deîvoç bezeichnet (der Name des-
selben enthielt etwa 8 Buchstaben, z. B. hnlihqma, qarnnaxa darssthtna
oder dergleichen).
Die erste Zeile könnte natürlich auch anders ausgefüllt werden, z. B. :
febçhnç : x^pq : oleoma : prjnnav
[aie
Aber in solchem Falle wäre in der 2. Z. sowohl für einen Namen
des Vaters mit folgendem tideimi oder tideri (welches Wort wohl not-
wendig war, da noch ein Genitiv folgt, der von einem anderen Worte
regiert ist), und nach diesen Worten auch fiir den Namen des Schwieger-
vaters nicht Platz genug. Wenn kein Name des Vaters dastand, wäre
der Raum für den Namen des Schwiegervaters zu gross. Es bleibt
somit die erste Ergänzung die einzige wahrscheinliche.
Die dritte Zeile enthält, wie hbi zeigt, die Angabe derjenigen Per-
sonen, für welche das Grab gebaut wurde, oder die hineingelegt werden
sollen. Da aber fiir mefäepUqti oder ähnl. mit samt dem Objekt kaum
Platz genug vorhanden ist, bleibt als die allein wahrscheinliche An-
nahme, dass hier angegeben wird, für welche das Grab bestimmt ist.
Der grosse Raum deutet auf mehr als eine Person. Ich habe als
das wahrscheinlichste vermutet: fcUli ehbi seladi : ejhbi. Möglich wäre
es freilich auch, dass nur eine Person darin enthalten wäre, und dass
das übrige der Lacune eine weitere mit x^f^ coordinierte Apposition
enthielte; aber wahrscheinlich ist dies nicht; ein Titel oder dergleichen
findet sich nicht in den übrigen Inschriften, die die Angabe çnç — x^avala
enthalten, und für weitere Angaben der Verwandtschaft, also für einen
Genitiv mit Regenz reicht der Raum nicht zu.
86 zeigt, dass noch weitere Personen aufgezählt werden. Ich ergänze
86 : mufneite (und wahrscheinlich auch) ehbi], muneite kommt Lim. 31
als Dativ vor. Der Nom. lautet muneUa, St. X. O. 20. Vergl. Tl. 3
sxxidtyah (Gen.), 8%%uUye (Dat.). Dass es ein Wort für irgend eine ver-
wandte Person ist, geht aus Lim. 31 hervor. Ich glaube, dass unsere
Inschrift mit nicht geringer Wahrscheinlichkeit dafür spricht, dass es
»Schwiegervater« bedeutet. Für ein folgendes Nom. propr. ist kaum Platz
vorhanden, wenn es natürlich auch möglich wäre, dass kein ehbi nach
muneii6 stand. In diesem Falle wäre für ein Nomen (im Dat.) von etwa
4 Buchstaben ungefähr Raum genug. Doch halte ich dies für sehr
unwahrscheinlich. Auch sonst (z. B. Lim. 31) kommen zwar muneiia,
xahba^ tuhes u. s. w. vor, ohne dass die Eigennamen dieser Verwandten
genannt werden, hier kann aber das Fehlen des Namens den natürlichen
8 ALF TORP. H.-F. Kl.
Grund haben, dass eben dieser Name oben genannt ist. muneite ehbi
schliesst sich sehr schön der Angabe h xahba an. Hier haben
wir auch den Grund, weshalb sich Alama mit Uebergehen anderer Ver-
wandtschaftsverhältnisse eben als »des X Schwiegersohn« bezeichnet,
nämlich weil das Grab auch für diesen Schwiegervater bestimmt war.
Nach der Lacune steht ma (es könnte vielleicht auch na gelesen
werden, doch scheinen die Buchstabenreste eher auf m als auf n zu deuten).
^dicVjnuneiie ehbi muss se »und« gestanden haben, weil das folgende
ma azavqzaßa] u. s. w. sicher nicht Apposition zu muneite sein kann.
Es bleibt dann, wenn auch ehbi da stand, fiir 3 Buchstaben Raum genug.
Wahrscheinlich ist dann zu ergänzen [alqjma. Dies kann ich nur als
Genitiv fassen, von dem folgenden asav(\za[la : iideimij regiert. Genitive
ohne die Endung 'h(e) kommen öfter vor. Ich nenne nur: permç \ ne :
tideimi Lim. 19, iuha \ [tjideri Lim. 21, epnxuxa : tideimi Lim. 31,
ssmma \ tideimi Telm. 4, armpaO \ tideimi Kyan. Reis. 11,24 (O als Inter-
punktion gebraucht), dqi : tideimi Tschindam. Ich habe asavqzafla : tideimi]
ergänzt, vielleicht ist die Endung nicht korrekt; ich weiss nicht, wie der
Dativ von azavqzala gebildet wurde, oder ob überhaupt das dem Namen
vorhergehende Epitheton notwendig flektiert werden musste. Der Name
des asavqzala tideimi ist Krzzubi, vgl. den Dat. trzzubi Lim. 13. Dass
tideimi mit dem Gen. alqma und nicht mit einem ehbi verbunden wird,
ist ganz natürlich, weil so bestimmter der Sohn als nur dem Grabherrn
und nicht auch seiner Frau angehörig bezeichnet wird. Wenn diese
Auffassung berechtigt ist, muss wohl asavqzala »ausserehelich« und nicht,
wie ich früher annahm, »adoptiert« bedeuten.
Der erste Teil der Inschrift ist also: »[Dieses Grab] baute [Alama
des X] Schwiegersohn [für sich selbst und] seine [Frau] und [seinen]
Schwie[gervater und] den ausserehelichen [Sohn] [Ala]mas, Krzzubi«.
»(Er d. i. der Grabherr) war des Peri[kles S]trateg.«
In dem folgenden ergänze ich, wie ich schon früher gethan, meinie-
pitafsfUi], indem die Lacune 4 Buchstaben umfasst: »hier sollen sie hinein-
legen«, epnpi »ausserdem« ; das -pi scheint dasselbe Element zu sein
wie in nte-piy hrppi,
ppuvçti tiyçi \ [%up]a ebe[hi] alqma; so habe ich diesen Satz [nach
Z. 12 — 13] ergänzt, und wie ich glaube richtig übersetzt: »(diejenigen),
denen Alama in diesem Grabe Beisetzung (oder ähnl.) vergönnt«. Dass
tiyçi ein Casus von dem relativen ti ist, halte ich noch jetzt, Thomsen
gegenüber, aufrecht. Diese Inschrift zeigt es meines Erachtens ganz
bestimmt. Welcher Casus, ist eine andere Frage. Ist es der Gen. Plur.,
so hat dieser Genitiv jedenfalls eine dativische Bedeutung. Auf die Frage,
I goo. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III.
ob Hyqi nur eine Variante von Hyçi ist, will ich hier nicht eingehen; es
scheint mir noch jetzt, als ob zwischen den beiden Formen kein Be-
deutungsunterschied bestehe^.
In ppuvçii {puvf.Jti, St. X. N 9—10 scheint dasselbe Wort zu sein)
ist das eigentliche Verbum vçtû ppu (der Grund der Verdoppelung im
Anlaut ist mir unklar) habe ich Beit. II, wie ich noch jetzt glaube, richtig,
als das dem Präteritum pudç, puntç entsprechende Verbalsubstantiv er-
klärt. Die Bedeutung dieses Verbums (Lim. 17, Ky. i, Myr, 3) lässt
sich nicht mit absoluter Bestimmtheit fixieren. Thomsen meint, dass
es dem gr. avyxcoçeiv entspreche. Das mag richtig sein. Man könnte
auch an »beisetzen» oder ähnl. denken. Die Bedeutung des Verb, v^ti
hängt natürlich davon ab, wie ppu zu fassen sei. Bedeutet dies avyxcu-
Qfiatg, so muss vçti »geben, erteilen» bedeuten, hat dagegen jenes die Be-
deutung evd-atpig, so könnte man auch an »erlauben, gönnen« denken.
X^pa ébehi hat Thomsen als Locativ gefasst. Ich hatte an einen
Genitiv gedacht. Für den Sinn könnte hier das eine ebenso gut
passen wie das andere. Der Genitiv müsste von ppu, der Locativ am
ehesten von der ganzen Verbindung abhängig sein. Indessen scheint die
parallele Stelle Z. 12 — 13 zu zeigen, dass der Casus wirklich ein Locativ
ist. Aber jedenfalls ist dieser Locativ nicht durch die Endung -hi be-
zeichnet, wie Thomsen zu meinen scheint.
Das zeigt bestimmt genug Lim. 27, wo ébehi dem Acc. fUatq bei-
gefügt ist 2. éhehi verhält sich zu ehe wie atlahi zu alla und ist nicht
mehr ein Locativ, als diese Form es ist. Die Formen auf -Ai sind eine
Art von adjectivischem Genitiv; ehehi ist e6eA(e) + * und bedeutet dem-
nach »zu diesem gehörig« oder »in diesem befindlich«. Ueberall, wo es
mit anderen Wörtern verbunden vorkommt, passt diese Bedeutung (/upa,
ausser hier auch Lim. 8, ntata Lim. 2y ishazi Xanth. 15). Es kommt
bei Wörtern vor, deren Begriff die Vorstellung von in-Etwas-sein zu-
lässt, dagegen z. B. nicht bei prhnava »Gebäude«, eben weil dieses ein
* Thomsen hat mir brieflich die Vermutung mitgeteilt, dass tiyqi sowohl »eorum
quii als »iis qui« bedeute. »Man sollte en%'arlet haben, dass das letztere tiye hiesse;
weil aber diese Verbindung von dem Sprachgebrauche in der Bedeutung »qui ei, iis«
(ti iye) fixiert war, hat man das einheitliche iiye (ti + ye) durch die entsprechende
genitivische Bildung ersetzt.« Dies scheint mir alzu künstlich. So wie Thomsen
das tiye auffasst, ist es, wenn auch zusammengeschrieben, doch nicht ein sondern
zwei Worte; und dass das zufällige Zusammentreffen dieser zwei Wörter dazu führen
sollte, dass ein mit dieser Verbindung gleichlautendes Wort aufgegeben werden müsste,
würde wohl ein in der Geschichte der Sprachen unerhörter Vorgang sein.
2 Unrichtig trennt Thomsen hier ehehi von fklatq und macht es zu einer Art von
Ortsadverb: »il les a faits, Utetçi, dans ce (tombeau) une chambre (un compartiment),
(et) ces fcmmis.^
lO ALF TORP. H.-F. Kl.
umschliessendes und nicht ein umschlossenes ist. xHP^ ehehi ist das in
dem prnnava sich befindende Grab. Wie dagegen der Locativ von ebe
xupa aussieht, zeigt uns Lim. 42 : p^pa ebei (von Thomsen unrichtig
)(Upa ebefhi] gelesen).
Von diesem Locativ ebei scheint ebeiya weitergebildet (ébeiya ertMiya,
ebeiya [xrjuvata) = ebei -f- ya. Dieses Adjektiv bedeutet nicht wie ebehi
»zu diesem gehörig« sondern nur »hiesig«. Es findet sich auch ohne
beigefügtes Substantiv in der kurzen Inschrift Lim. 3 : ebe jiypa metibeiya,
die, wenn sie, wie es aussieht, einen vollständigen Sinn geben soll, wohl
nur bedeuten kann : »dies ist ein, Grab das hier befindlich ist« wesentlich
=- »ecce sepulchrum«.
Das Subjekt des Satzes ist Alama, der Grabherr (nicht, wie ich
fi-üher annahm, dessen asavqmla tideimi). Wenn Alama ein Name und
Subjekt des Satzes ist, dann wird es in hohem Grade wahrscheinlich,
dass dieser Name, wie ich oben annahm, der Name des Grabherrn ist
Denn in den griech. Inschriften aus Lykien und benachbarten Gegenden
ist es fast immer der Grabherr, welcher solche Erlaubnis erteilt: xai
olg airog rteçtiov ßovlrja-jj, xai o) av avtoç (TvvxojQrjafj u. s. w. Bisweilen
wird wie hier statt avrôç der Name gesetzt z. B. C. I. G. 4245 : èav åls
avvxioçrjat] rcvl 0 xareaxevaxiüc ZwaifÀOç. 4268: et nrj fx6vo[v] àvroç 0
Zcùat/Lifoç] ovç av ßovkrjd-fj. Vgl. 3915 (Phryg.): ixrog ei fit] Ccovrog
^AitoXhvaqLov xara avvfxJcÔQtjaiv, Sehr selten ist die Erlaubnis von
anderen zu erteilen, so vom Sohne 3902 f (Phryg.): [xai (^ av (Wvxo)qJ
rjasi ^üjv 0 vlÔç ^o[v] Avq, ^Àké^avdqoç.
Es folgt weiter se ladas [ejptfe [tijbe laô'&i epliehi esed^fnevje.
lad'&i halte ich jetzt wie früher für ein von lada gebildetes Adjektiv, ese-
denneve habe ich Beitr. I, 5 ff, behandelt und dort zu zeigen gesucht, dass
es entweder »Nachkommenschaft« oder »Verwandtschaft« bedeute. Ich
blieb bei der ersteren dieser Bedeutungen in Folge meiner Auffassung
des damit oft verbundenen xf^na; indessen muss zugegeben werden,
dass die von mir gegebene Deutung von xV'fia nicht hinreichend begründet
war. Die vorliegende Inschrift deutet vielmehr darauf, dass esedehneve,
wie Im bert und Thomsen meinen, »Verwandtschaft« bedeutet. Der
zweite Teil der Inschrift ist also so zu übersetzen: »hier sollen sie aus-
serdem hineinlegen (diejenigen), denen Alama in dem hier befindlichen
Grabe Platz vergönnt, und ihre Frauen oder Verwandte ihrer Frauen.«
Z. 10—16 enthalten eine Strafbestimmung für den Fall, dass jemand
ohne Einwilligung des Grabherrn das Grab benützen sollte.
ntemeyepitafdi] = nte-mey [=mei, nicht me] epiladi; fUepi scheint
demnach eigentlich nte-epi\ zu epi, pi vgl. epiyelç, -piyetç.
I900. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. II
Z. II — 12 enthalten die schwierigste Stelle der ganzen Inschrift.
se-iye-nepi »und ihm (oder ihnen) nicht — «.In -pi könnte man eine der
Negation verstärkend angehängte Partikel sehen, die dann wahrscheinlich
von der Präp. [e)pi zu trennen wäre. Indessen halte ich es für wahr-
scheinlicher, dass nepi eben diese Präposition enthält. (é)pi ist dann wohl
mit dem Dativ iye zu verbinden; (e)pt mag »vorhanden ist« bedeuten,
indem, wie im griech. ïn, hu u. s. w., das Verbum subst, hinzuzudenken
ist. In diesem Falle wäre -pi gänzlich von demjenigen -pe zu trennen,
das sowohl an ne {nepe Lim. 14, Xanth. 15, St. X. O. 50), wie an ni
(Myr. 4, 12) gefugt wird. Wenn seiyenepi »und ihm nicht vorhanden
ist« bedeutet, muss durch das folgende m& . uhc^ti ebeila dasjenige be-
zeichnet sein, das nicht vorhanden ist. Leider ist mir md^ . uhqti bis
jetzt ganz unverständlich geblieben; es ist nicht einmal sicher, dass die
sehr nachlässig geschriebenen Buchstaben ma- wirklich diese Buchstaben
sind; ist fit^ zu lesen, so kann der folgende Buchstabe kaum ein anderer
als d' gewesen sein; kein anderes lykisches Wort hat aber den An-
laut m&&. ebeila ist kaum mit ebeli (Lim. 9, Rhod. 2) zu vergleichen, ebei-
scheint hier der Loc. zu ehe zu sein, und la hat demnach den Anschein
ein eigenes Wort zu sein. Von dem Stamm la wird später die Rede
sein, ich halte noch jetzt daran fest, dass er »Wille« bedeute. Von
dieser Bedeutung aus lässt sich wohl auch eine weitere »Bewilligung« oder
ähnl. denken. Ob das Fehlen der Interpunktion etwas zu bedeuten hat,
weiss ich nicht; sonst ist in dieser Inschrift die Interpunktion ziemlich
durchgeführt; vielleicht ist dann ebeila wirklich eine Art von Compositum
und mit »Bewilligung in diesem (zu diesem)« zu übersetzen; alles bleibt
indessen unsicher, weil m&ld^/uhqii unerklärt ist ; der zu erwartende Sinn
wäre aber etwas der Art: »und ihm eine solche Bewilligung fehlt.«
Der Rest der Inschrift ist verständlicher: epnxupa : ppu^\vçtt tiyçi
ébehi. ppuf\\ vçii ist offenbar dasselbe Wort wie oben ppuv^ti. Wenn
die Striche nach ppu- hier etwas bedeuten, sind sie wohl nur als ne
zu lesen. Dieses ne wäre doch kaum, wie ich früher annahm, die Nega-
tion, denn die Negation findet sich in dem vorhergehenden, ppune vçti
halte ich für ganz dasselbe wie ppuvçti; wenn also ne etwas zu bedeuten
hat, muss es wohl die Infinitivendung sein. Während oben das Verbalsub-
stantiv gebraucht wurde, steht hier der synonyme Infinitiv ppune. Der
ganze Satz ist von den zusammen gehörenden Wörtern x^P^ ebehi gleich-
sam eingefasst; durch die sonderbare Wortstellung: »(in)-sepulchro-impo-
nere-permittit-quibus-isto« ist das ganze gleichsam ein Wort geworden, das
von epn »ad, post« regiert wird. Es folgen die Objekte. Der letzte Teil
der Inschrift ist demnach: »Wenn jemand jemanden hineinlegt, und
12 ALF TORP. H.-F Kl.
ihm eine derartige Bewilligung(?) ? nicht vorhanden ist, zu den-
jenigen, denen er (der Grabherr) in dem hier befindlichen Grabe das Bei-
setzen vergönnt, entweder die eigenen Verwandten oder (die Verwandten)
der eigenen Frau, so soll er das bussen den Göttern und dem Schatz-
meister(?) der lykischen Konföderationc
Das plurale ebüehi (eorum) erklärt sich leicht aus dem kollektiven
Begriff des indefiniten itke. Bugges schöne Deutung des häufig vor-
kommenden Wortes trqqas (»Götter«) darf wohl als sicher- gelten.
Im Zusammenhange mit der oben gegebenen Erklärung von -la
wird es notwendig sein, das Verbum laii noch einmal vorzunehmen.
Thomsen (a. a. O. 21) übersetzt es »il meurt«. Ich kann dies nicht
für richtig halten.
Die Stellen sind:
Myr. 4. d)ehne prnnavq mene prhnavatç ddaqasa : BÜtdeh :
tideimi hrpi ladt ehbi se tideimi se çke latt ddaqasa
mene ntepi tqii ntipa iezi se ladq ehbi
Thomsen übersetzt: »Cette tombe il Ta construite, Ddaqaza, fils
de Sttuli, pour sa femme et (ses) enfants, et quand Dd. mourra, ils l'ense-
veliront dans le sarcophage à sculpture (?) et sa femme (de même).«
Eine Ausdruckweise wie »wenn er stirbt, sollen sie ihn begraben
und seine Frau«, ist wohl nicht mehr den Lykiern zuzutrauen, als anderen
Völkern. Es müsste doch jedenfalls heissen »wenn beide sterben«
oder: »wenn er stirbt, sollen sie ihn begraben, und seine Frau ebenfalls«.
Thomsen fügt zwar »de même« hinzu, so etwas steht aber nicht da.
Lim. 14. ehçhn^ : x^lpq :] meit : prhnavatç : mnnuhe : impeimeh :
tideimi hrppi : aißij
ehi : seiideimi : hbi : adammnnaye : me : fike : qriU ^
: mnnuhe : menehtepi
tqti : setenepe : alahadi : tike : khi : çkepi : mnnuhe: las :
cUute mei *»:*»;
hadi : tike : tibemei : martti : tdike : kbi : aladehqne ....
Thomsen: »Ce tombeau, il l'a construit, Mnnuhe, fils de Tmpei-
mi pour [ . . . . ^ j et son fils Adamna, afin que, quand M. mourra, ils
l'ensevilissent; et nul autre n'y portera atteinte, quand M. sera mort . . .«
1 Thomsen liest latt, aber das Wort fangt in der Österreich. Kopie absolut sicher mit
q an.
2 »pour lui même« ; so ist ganz sicher zu übersetzen. Vor eki fehlt in der 2. Zeile nichts,
und nach at am Ende der i. Zeile können höchstens 2 Buchstaben gestanden haben.
ehi ist entweder fehlgeschrieben statt ehhi, oder es ist mit diesem gleichbedeutend
(e »dieser«, Gen. *ehe, daraus adjektivisch eh-i).
I900. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. 1 3
Hier ist die Wiederholung des Satzes »wenn M. stirbt« mindestens
sehr überflüssig. Thomsen sagt zwar: »la dernière proposition se
rattache peut-être a ce qui suit; mais des lacunes rendent peu clair le
sens général«. Trotz der Lacunen ist der Sinn des folgenden ziemlich
klar, wie ich Beitr. II, 26 gezeigt habe, und der Satz »wenn er stirbt«
passt noch weniger hier, wie zum vorhergehenden.
Diese »stilistischen« Einwände sind zwar nicht von allzu grossem
Belang, aber schlimmer ist es, dass mit einer Wahrscheinlichkeit, die
nahe an Gewissheit gränzt, IcUi sich in einer Verbindung findet, wo die
Bedeutung »stirbt« völlig ausgeschlossen ist.
Es ist dies die Inschrift Assar i:
d>çhnç : x^pq : ntçne : prnnavaiç : teümpe :
hntihqmah : iid[ei]mi : senefUe : fcttüdi
ifsjbajn : meiye : nihrfppijiqtu : iike : mmç : ladq : tike
hrppi : eat * hrppi[yemeji : tadi : tike : Jcbi : imçne ^
tübidi : qßjayebi semaliya : setfasaj minlaha
»Dieses Grab baute Tettmpe« (eig.: dieses Grab T. baute es). Das
folgende bis zu I<idq übersetzt Thomsen (S. 63), indem er tdi als
das relative ti nimmt und in ne-ti gleichsam die Akkusativbildung des-
selben findet, folgendermaassen : »et quem (quos) imposuerint lecto(?), ei
(iis) ne superimponunto quemquam, solam(?) uxorem.« Das ist gewiss
eine sehr geschraubte und undeutliche Ausdrucksweise, die um so unwahr-
scheinlicher wird, wenn man bedenkt, dass die Inschriften vor dem Ver-
bot gegen das Hineinlegen von anderen, fast immer den Befehl enthalten
den Eigentümer daselbst beizusetzen. Diese Inschrift sollte diese ge-
wöhnliche Formel (oder etwas derselben entsprechendes) nicht haben,
sondern dies sollte, obgleich dasjenige, was den Platz dieser Formel ein-
nimmt, auch dieser Fomel sehr ähnlich aussieht, doch etwas ganz anders
bedeuten, wobei die Inschrift in der eigentümlichsten Weise sowohl von
den übrigen lykischen Grabschriften wie auch von den griechisch abge-
fassten abweichen würde. Auch sind diejenigen Personen nicht genannt,
zu denen nur die Frau allein hingefügt werden dürfte. Da die Frau als
die einzige mitberechtigte genannt wird, könnte wohl nicht von mehreren
Personen, sonderen nur von einer, nämlich dem Grabherrn selbst die Rede
sein. Warum wird das aber nicht gesagt? So vage pflegen sich die
Erbauer der lykischen Gräber nicht auszudrücken. Ich glaube, dass jeder
unbefangene das alles ganz unnatürlich finden wird, senenietqti ist mit
* Nach kbi: und vor m^ne, etwas niedriger als dieses, steht wie es scheint ein ù das ich
nicht zu erklären vermag.
14 ALF TORP. H.-F. Kl.
dem gewöhnlichen menehtepüc^i synonym, nur das hier das Verbum nie-
tati (vgl. Sura ntaiqii), dort ntepi-iati ist. -ne bezieht sich wie sonst
auf den Grabherrn ; dann, und nur dann, versteht sich auch die Bestim-
mung, dass nur die Frau hinzugelegt werden dürfe, -tdi muss das relative
ii sein (vgl. idike Lim. 14 = tikey Das Relativum scheint freilich hier wenig
am Platze. Es war hauptsächlich wegen dieser Stelle, dass ich mich
früher genötigt glaubte, ausser dem relativen ti auch ein verbindendes ti
(etwa = griech. åé) anzunehmen. Dies ist gewiss unrichtig. Vielleicht
lässt sich die Schwierigkeit so überwinden. Statt des gewöhnlichen: »sie
sollen ihn hineinlegen, und keiner soll jemand anderen hinzulegen« haben
wir hier die Variante: »die, welche ihn hineinlegen, sollen keinen anderen
hinzulegen.« Eine solche Ausdrucksweise wäre hier am Platze, weil an
fremde Personen überhaupt nicht einmal gedacht ist; von der eigenen
Familie ist allein die Frau zum Begräbnisse berechtigt, kein anderer Ver-
wandter. Das Verbot brauchte somit nur an die Familie selbst gerichtet
zu werden (die, welche ihn hineinlegen). Wort für Wort würde es heissen:
»und (die), welche ihn hineinlegen, niemand (plur.) (von ihnen) soll
jemand hinzulegen ausser der Frau.« Dass mm^ nicht, wie Thomsen
meint, »solam uxorem« bedeuten kann, sondern dass meine Auffassung
von mm^ als einer Präposition (mit Akk.) »praeter« die einzige richtige
ist, muss ich bestimmt aufrechterhalten. Denn die österr. Kopie hat nach
ladq ganz deutlich tikey das nur mit dem vorhergehenden zu verbinden
sein kann; kein neuer Satz fängt mit tike an. Die Lesung Thomsens
tiye (welches er mit dem folgenden verbindet) ist ausgeschlossen. Also
mm§ ladu tike »praeter uxorem quemquam«; dieses tike ist das Objekt,
das vorhergehende tike das Subjekt.
In dem folgenden liest Thomsen [ejsfejri : tafdi : ] hrppßye meji :
tadi : tike : kbi : , woran sich das in der vorhergehenden Zeile gelesene tiye
schliessen soll, und übersetzt: ug favj avrolg avvevO^aiptj (ïj) l/cev^aipt^
Ttva €T€Qov. Dies giebt zwar einen vortrefflichen Sinn, allein die öster-
reichische Kopie gestattet seine Ergänzungen nicht. Dieselbe hat so
gut wie sicher am Anfang der 3. Zeile hrppi : eat * . Hier hat Bugge
latfij gelesen, evident richtig; denn eaii ist nichts, und c (f) fehlerhaft
für l (^) findet sich auch sonst zuweilen, z. B. Rhod. i b Z. i eadi =
ladij Lim. 20 Z. 3 irmmiei = trmmili. Mit hrppi muss der Satz anfan-
gen, mit hrppiyemei fängt ein anderer Satz an. htppi laifij bildet
einen Satz für sich; hier kann lati unmöglich »stirbt« bedeuten. Ich
sehe nur eine mögliche Auffassung: Zu hrppi lati stehen die zwei fol-
genden verbundenen Sätze im Objekts Verhältnis; und lati bedeutet »will,
verlangt« oder ähnl., hrppi »dazu«. Also: »er verlangt dazu (fugt diese
igoo. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III 1 5
Forderung hinzu): wenn hier jemand einen fremden zu ihm (oder »ihnenc
= Mann und Frau) hineinlegt, so soll er es diesem Volke und dem
Senate und den Vorstehern der Mindis bussen.«
In Verbindung mit laii muss natürlich das in den obigen Inschriften
damit verbundene nie, çke, çhepi betrachtet werden. Diese Wörter hält
Thomsen für gleichbedeutend ; er übersetzt sie mit »nachdem«. Dass das
Wort sowohl mit als ohne -pi dasselbe bedeute, ist möglich, wenn auch
nicht wahrscheinlich. Bedeutet aber IcUi »will«, können natürlich che
und çkepi nicht Konjunktionen sein, che (wozu nke wohl eine Variante
ist) habe ich früher als ein dem. Pronomen gefasst und halte noch jetzt
dies für richtig. So Lim. 16 b:
tdmrsseli : prnnavatç:
gasabala (oder nasabala) : che : ese : perikle :
tebete : arttumparq : semparahe :
iekjsiyç
»Tebursseli baute das Tropæum(?)i; er mit(?) Perikles schlug Artum-
bara und (Artum)baras Kriegsleute.« Hier kann che sehr wohl »er« be-
deuten. Die Sätze brauchen gar nicht durch eine Konjunktion verbunden
zu sein; die parataktische Ordnung hindert nicht den zweiten als den
Anlass zu dem im ersten besagten angebend zu verstehen, ese bedeutet
nach Thomsen »ai'y«; das mag vielleicht rigtig sein, obgleich das
Wort an vielen Stellen der Südseite der St. X. sicher »und« bedeutet. Es
muss aber daran erinnert werden, dass ese dort Sätze und nicht einzelne
Wörter verbindet (iern : ese : humrxxn kann »das Heer mit Amorges«
bedeuten), und aus dem Begriffe »zusammen« mag leicht ein »ferner«
werden. Bedeutet ese : perikle »mit Perikles« und nicht »und Perikles«,
verschwindet die Schwierigkeit, dass das Verbum tebele im Singular steht.
Wenn es richtig ist, dass çke »er« oder »dieser« bedeutet, muss çk^i
wohl mit »dazu« »danach« »weiter« übersetzt werden können.
Hier ist nun zunächst Lim. 13 zu beachten; ebei : ç : kepi : fäepi :
siyçni : hri : hladiti. Thomsen übersetzt: »(celui) qui, après que i\ (le
fondateur) sera enseveli là-dedans, y porte atteinte.« — Ich glaube noch
jetzt, dass siyçni »Eigentümer« bedeutet. Dass es sicher mit dem Locativ
verbunden wird, ist keine Einwendung. Die Bedeutung »ruht« lässt sieh,
soweit ich sehe, nicht mit der Inschrift Kyanai i (Tüssa) vereinigen. Ich
habe die Inschrift früher behandelt, muss sie aber hier wieder vornehmen,
um meine Auffassung zu begründen:
* Vielleicht ist gasabala nicht das Objekt sondern, wie Bugge meint, eine Apposition
zum Subjekte, wobei prnnavatf^ wie auch sonst bisweilen, ohne Objekt stehen würde;
»T baute (es), der . . . ?«
l6 ALF TORP. H.-F. Kl.
eb^nç : teøi : mene : prnnavaiç : xapriya
seinephnepjiyetç : esedehneve : maxah
seiiisiyeni : purihimeiqa : uvaiaséh :
nçni : seinepnniyelç : esedçhneve : maxah
seipnpudç : idqx^^ ' maxah : x^Mu : xßi
sei = BB'i »und hier«; epfine wohl = ^pn-ne »nach ihm« [dagegen
Z. 4 ephn-(iyetç) = epn allein], Das.tie nach sei ist wohl das vorläufig ge-
setzte Objekt. Dieses Objekt muss esedehneve sein, vgl. esedehneve
Arn., auch Akk.
Fasst man mit Thomsen siyenials Verb, »ruht«, dann müsste wohl so
übersetzt werden: »Dieses Grab baute Chapriya, und daselbst bestimmte
er nach ihm Mâchas Verwandtschaft (zu legen), und die, welche daselbst
ruht, (nähml. baute es), Purihimeiqa, die Schwester Uvatasi's, und da-
selbst bestimmte sie Mâchas Verwandtschaft (zu legen), und sie legte
noch dazu hinein Idachre, Mâchas Schwiegersohn (...?).«
Ich zweifle nicht, dass ein Jeder diesen Inhalt ziemlich sinnlos finden
würde. Der eine der Grabherrn sollte schon in dem gemeinsam erbauten
Grabe liegen, bevor die Inschrift gesetzt wurde. Und selbst wenn dies
so erklärt werden könnte, dass Purihimeiqa während der AufRihrung des
Grabgebäudes gestorben wäre, warum dann das wiederholte seinephne-
iyeiç u, s. w., eine Bestimmung die beide gemeinsam gefasst hätten.
Müsste es nicht vielmehr so heissen: »Dieses Grab bauten Ch. und die,
welche hier ruht. P., und sie bestimmten u. s. w.»? Fasst man dagegen
siyeni als »Eigentümer«, wird das ganze viel natürhcher: »Dieses Grab
baute Ch. und daselbst bestimmte er u. s w. und die, welche es besitzt,
(ist) P., und daselbst u. s. w.« Man müsste dann annehmen, dass Puri-
himeiqa das Grab später erworben habe (z. B. durch Kauf); die Bestim-
mung Chapriyas den Verwandten Mâchas gegenüber halte sie aufrecht,
und beides gebe sie in den 3 Zeilen kund, die alsdann als der ursprüng-
lichen zweizeiligen Inschrift Chapriyas später hinzugefügt angesehen werden
müssten. Ich bemerke zuletzt, dass teei nicht »Sarkophag« (Thomsen)
bedeuten kann (im gewöhnlichen Sinne jedenfalls nicht). Hier ist ja vom
Hineinlegen einer ganzen Familie die Rede.
[Zu dieser Inschrift hat mir Bugge einige Vermutungen mitgeteilt,
die ich mit seiner Erlaubnis hier folgen lasse:
»Wie die verschiedenen in Kyan. i (Tüssa) genannten Personen
sich in Betreff der Verwandtschaft zu einander verhalten, wird in der
Inschrift nicht ausdrücklich gesagt. Der Erbauer des Grabes ist ein
Mann xapriya. Wenn Im bert (Mém. IX, 220) nçni richtig als 'Schwester*
deutet, ist purihimeiqa durch die Apposition uvaiaséh nçni als ein Weib
igOO. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. \^
gekennzeichnet. In welchem Verhältnisse zu dem Grabherrn xapriya
steht nun purihimeiqa? Sie trifft nach ihm Bestimmungen für das Grab,
und, wenn Torp seitisiyeni richtig liest und deutet, wird sie als die Be-
sitzerin des Grabes bezeichnet. Sie kann weder die Schwester noch die
Tochter des xapriya sein, denn sie wäre dann nicht als die Schwester
des Uvatasi bezeichnet. Darum scheint mir die Annahme fast notwendig,
dass purihimeiqa die Wittwe des x^PriV^ ^^^' D^ss sie nicht ihren Vater,
sondern ihren Bruder nennt, kann darin seinen Grund haben, dass Uva-
tasi damals lebte und ein angesehener Mann war, während ihr Vater ge-
storben war. Dass Chapriya und Purihimeiqa in dem Grabgebäude selbst
begraben werden sollen, ist wohl hinzuzudenken, obwohl dies nicht aus-
drücklich gesagt wird.
Ausserdem bestimmt Chapriya das Grab für die Verwandten des
Macha; ich deute eseäehneve als Dat. pl. Nach meiner Vermutung war
maxa der Vater des x^P^tf^i vgl. Myra 5, 2: 'sie sollen hineinlegen die Ver-
wandten des Vaters des hrixihna' (d. h. des Graberbauers). Purihimeiqa,
die Wittwe des Chapriya, wiederholt die Bestimmung desselben, dass die
Verwandten Macha's, seines Vaters, in dem Gebäude begraben zu werden
berechtigt sein sollen. Danach fügt sie eine neue Bestimmung hinzu. Sie
hat zugleich dem idqx'^^e in demselben Gebäude Raum gegeben. Dieser
idqxT^ wird der Schwiegersohn des maxa genannt und war also nach
meiner Voraussetzung ein Schwager des Chapriya. Wenn Purihimeiqa,
nicht Chapriya, die den ido^xT^ betreffende Bestimmung gegeben hat, ist
dies wohl darin begründet, dass idqxT^ erst nach dem Tode des Chapriya
die Schwester desselben geheiratet hatte.
Das letzte Wort der Inschrift ^^K niuss wohl zu idq^i^^ Apposition
sein. Er wird zuerst als Schwiegersohn des maxa bezeichnet. Neben
xaiîba findet sich sonst nicht ein adjektivisches Epithet; daher wird xi^i
ein mit x^hbu koordiniertes Substantiv sein. Man könnte daran denken,
in xili eine Bezeichnung des Verhältnisses des idqxf^ zu purihimeiqa zu
suchen. Nach der oben mitgeteilten Begründung war idqx^e der Schwager
des x'^P^^y^' Wenn dies richtig ist, war er für Purihimeiqa *der welcher
die Mannesschwester zur Frau hat*. Darf man hiernach eben diese Be-
deutung dem Worte ;fj7i beilegen? Allein man würde dann wohl eher
maxah : x^f^hhu : sexili ■- ehbi gesagt haben. Daher vermute ich, dass idqxT^
durch xi^i vielmehr als *der Kilikier' (Kih^ mit einem anderen Suffixe
als xßii vgl. assyr. HilaJcku) bezeichnet ist.
Lykische, pisidische, isaurische Personennamen auf KiXk-y Kil- ver-
zeichnet Kretschmer Einleit. S. 368, darunter KiXhg. Auch belegt er
Vid.-Sel8k. Skrifter. fl.-F.Kl. 1900. No. 8. 2
1 8 ALF TORP. H.-F. Kl.
einen Ortsnamen KthatQa (Kiki^arca?) bei Lystra. Über den Namen
idqxT^ vgl. Kretschmer S. 361 f.
Wenn lyk. siyçnij siyeni 'Besitzer' bedeutet, lässt sich diese Anwen-
dung leicht mit einer Bedeutung 'Herr' vermitteln, und das Wort kann
sich zu dem kilik. Ivivveaig, wie MAEA zu ma8<i8i Lim. 38 = Schm. 42,
verhalten. Vgl. aruvcfit | » * » tukedri : st. X. O. 41 — 42 (Torp Beitr. II,
39) neben aruvqtiyesi : O. 18, [aruvqjiiyeseh : O. 21.]«
In Lim. 13 fasse ich hiepime in dem Ausdrucke St. X. N. 15 — 16:
sentepi kizeaprnnq : illildi seh \ i]e[pi] tideimi ebhi arusn : nenexla
Hier kann nicht vom Hineinlegen ins Grab die Rede sein, einmal weil
illidi sonst immer »zahlen« oder ähnliches bedeutet, dann auch, weil kizga-
prnna = Tissaphernes doch wohl nicht in Lykien begraben werden
sollte, n/èpi scheint hier als eine (den Akk. regierende) Präposition ge-
fasst werden zu müssen und etwa »an« zu bedeuten: »und an Tissaphernes
und an seinen Sohn, den arnischen ? soll zahlen (derjenige welcher
Schaden anthut).«
In Lim. 13 schliesst sich dann ç : kepi : fUepi siypii wohl dem vor-
gehenden an, wo gesagt wird, dass dem Trzzubi (Kuma?) so und so viele
Ammamas gezahlt werden sollen: »ferner an den Eigentümer dieses
Grabes«. Die Trennung von den zusammengehörenden Worten ébei
siyçni durch dazwischen gesetzte ist nur, was wir in der lyk. Wortstellung
auch sonst beobachten.
Ich möchte also die beiden oben citierten Inschriften so verstehen:
Myra 4: »Dieses Grabgebäude baute Dd., St's Sohn, für seine Gattin
und seinen Sohn; und dieses will Dd.: sie sollen ihn hineinlegen in das
mit Inschrift versehene (? Thomsen) Grab und seine Frau«.
Lim. 14. »Dieses Grab baute Mnnuhe, Tmpeimis Sohn fiir sich selbst
und seinen Sohn Adamna und dieses verordnet (? qrtti muss jedenfalls
mit IcUi so ziemlich synonym sein) M: sie sollen ihn (sie?) hineinlegen,
und kein fremder soll hier ändern. Ferner will M: wenn hier jemand
ändert oder hier ein fremder ändern lässt , so soll er zahlen u. s. w.«
hrppi loti Ass. i »verordnet dazu« und çigw laii »verordnet weiter«,
wären ungefähr synonym, las, statt wie sonst IcUi^ ist zwar eine uner-
klärte Form aber dieselbe Schwierigkeit bleibt ja, auch wenn man die
Bedeutung »stirbt« annimmt.
Ueber die Form hat mir Bugge eine Vermutung mitgeteilt, die ich
hier folgen lasse: »In ephtasnii begegnen wir einer aus ta- erweiterten
Stammform toê-, in der mehrere Gelehrten den Futurstamm zu erkennen
glauben. Nun hat in mehreren indogermanischen Sprachen der Aorist
denselben Karakter wie das Futurum. Sollte somit las 3. Sing. Aor. ohne
igoo. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. 19
(mit abgefallener) Personendung sein? Der Tempuswechsel in derselben
Inschrift: Mnnuhe will — Mnnuhe hat auch gewollt — hat nichts auf-
fallendes«.
Endlich ist vielleicht mit dem oben besprochenen (d)ei)la, das la in
Lim. 43 zusammenzustellen:
^hJV't^hJ ^rf^Jv^^ßJy^ tneprUnavatç : uvata : irhbçnimeh :
tideri : sèbçla : ehetçme \
»Dieses Heroon baute Uvata Trbbenimis Sohn.« Das nach ehe-
içme folgende ist leider sehr lückenhaft, aber es scheint gemeint zu
sein, dass niemand hineingelegt werden dürfte ausser ihm selbst und der
Frau, sebçla muss in se-ebç-la zu teilen sein, ebç ist Akk. von ehe »dieser«,
wie Rhod. i, Tl. 6. Das regierende Verbum könnte ehetç sein, wobei
-me zu dem folgenden gehöre. Was ehetç, das wie ein Präteritum aus-
sieht, bedeutet, darüber können nur Vermutungen angestellt werden.
la mochte ich mit e6ç verbinden; die Nasalierung fehlt wie bei ;fWa Lim.
20. Vielleicht: »diesen Willen machte er kund« oder dergleichen. Ich
gebe zu, dass dies nur Vermutungen sind.
Eine von der meinigen ganz abweichende Erklärung von Arn.
Z. 12 — 13 hat Bugge mir hier mitzuteilen erlaubt:
»Z. 1 1 — 12 : seiyene^ : md^ \ « uhc^ii : ebeüa : Die Schreibung ämh
ohne Interpunktion vor la macht die Annahme eines Substantives la be-
denklich. Ich vermute, dass eheüa vielmehr aus ebei ala entstanden ist.
Vgl. meilahadi : Lim. 42 Z. 3; hribeuvelahadüi Lim. 8 Z. 2; [sjetelahadüi
Lim. 45 Z. 3. Ich möchte (a)la mit hqfi verbinden und hier einen paren-
thetisch eingeschobenen Satz vermuten. Dass àlàha- 'ändern' bedeutet,
scheint mir von Torp I, 22 — 26 durch irbhaldhati Lim. 8 und Lim. 36
bewiesen. In Lim. 36 Z. 4 verstehe ich zaJaiu (d. h. ø-alahcUu) als Im-
perativ *er ändere wieder', *er restituiere'. Hiernach möchte ich die Stelle
Arn. Z. II — 12 so deuten: *und (wenn) sie das md^^u hier (ebei) gar nicht
(ne-pi) (wieder) ändern (hcjfli (a)la)\ Wenn -iye- *iis^ ist, bedeutet dies
hier wohl s. v. a. 'für die rechtmässig hineingelegten'. In m^«tt oder
md-f&Ju (aus md'&q}) vermute ich das Objekt. Die Bedeutung des Wortes
mag 'Unrecht', 'rechtloses Eindringen' od. ähnl. sein.
Lim. 43: sébçla : ehetpne \ finde ich es bedenklich 'diesen Willen
machte er kund' zu übersetzen, weil vor la keine Interpunktion steht.
Man darf vielleicht Tlos 7 Z. 4 vergleichen. Unter den Titeln des
20 ALF TORP. H.-F. Kl.
Graberbauers findet sich hier: seyaJuüa : astte : seiiyala : qx^^hi : ùçne :
uvehi). Lim. 43 sébçla kann aus se (e)bç (a)la entstanden sein; ich
möchte dies (a)la mit ala Tlos 7 vergleichen. Ich finde dies dadurch
bestätigt, dass ehetç Lim. 43 offenbar mit aJuüa Tlos 7 verwandt ist.
In Tlos 7 fasse ich ala als Adjektiv zu il^e auf. itçne bedeutet wol
•Vorsteher' od. ähnl., und von ala iiçne ist qx^hi uvehi *des -sehen
Geschlechts' abhängig. Da aJa-ha- 'ändern' bedeutet, liegt die Vermu-
tung nahe, dass ala eig. *ein anderer' bedeutet. Dies wird durch kbi
nicht widerlegt; vgl. gr. etscoc neben aXlog. Gr. ailog kann in der alten
Dichtersprache s. v. a. àiXoTçioç bedeuten. In Übereinstimmung hiermit
vermute ich, dass ala Tlos 7 'peregrinus' bedeutet und ungefähr wie das
lat. Adjektiv in dem Titel praetor peregrinus angewendet ist. Ich finde
dies durch das Adjektiv qy(rhi bestätigt. Dies scheint mir aus ^q-xar-hi
entstanden und den Namen der Karer zu enthalten; vgl. j(radi st. X.
N. 60, tuxaradi Ant. i Z. 8, xeriga KaQiy.a, xer^u In dem q- von qxrhi
suche ich die Bedeutung ovy-; vgl. qn-aba'-hç Rhod. ib Z. 3, un-abq-mme
st. X. N. II, u-vadra, hu-vedri, u. m. Ich deute daher qxrhi uvehi 'des
sämmtliche Karer umfassenden Geschlechts'.
Dass in seAçla Lim. 43 ala 'peregrinus' enthalten ist, wird dadurch
gestützt, dass die Sprachform dieser Inschrift mehrfach von der gewöhn-
lichen lykischen abweicht. So ab*nn* Z. i für èbçnnç; tideri Z. i;
aravq Z. 2; sufvedjrfij Z. 3 flir se huvedri. In Lim. 43 wird der Grab-
erbauer uvata : trbb^imeh : tideri : genannt. Wenn er nicht ein Lykier,
sondern 'peregrinus' ist, gilt dasselbe von dem Graberbauer in Lim. 32,
denn er heisst hrustti : trbb : çnemeh : tideri : Sein Name krustti be-
zeichnet ihn wol als zu Kqvaaaoç in Karien geboren. In der Zeile 2 sind
am Anfang nur folgende Bruchstücke erhalten: 4i (c. 8 Buchstaben
fehlen) ila : isbazi : amusiyaniteli :
Man darf vielleicht fsttajti : d. h. 'constituit' ergänzen. Die Ver-
wandtschaft zwischen dem Graberbauer in Lim. 32 und demjenigen in
Lim. 43 spricht dafür, dass auch in -ila Lim. 32 ala 'peregrinus' steckt.
Man darf vielleicht [ebefila ergänzen.
Andere Stellen, an denen aia 'alius' oder ein verwandtes ali vor-
kommt, lasse ich hier unbesprochen«.
I goo. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. 21
VI.
Weitere lykische Verbalformen.
Schon vorher (Beitr. II, 36) wurde auf Formen wie kumezei Rhod. i,
die offenbar verbal sind, aufmerksam gemacht. Eine Form derselben
Art findet sich, wie mir scheint, auch Lim. 42 Z. 2 — 3.
— — — — tnehtenehriycdatuhai : tüce : ebinteni hrppüqlu :
iike * * * * e * tibe frei ladt : trhbçtadra : eata : hrihti : meila-
hadi : tike :
ntenihrppüqtu tike bedeutet: »drinnen (fite) sollen sie keinen (ni-tike)
hinzulegen«. * ♦ ♦ * e ♦ tibe irei (oder hrei) ladi trlbçtadra : sfata
vermag ich nicht zu deuten, man erwartet etwa: »zu ihm oder seiner
Frau« (adra scheint irgend einen Grabraum zu bedeuten, vgl. Beitr. II, 44).
Das nteni- vorangehende ébi bedeutet, wie ich glaube, »so auch« (vgl.
ebid' Beitr. II, 32). Der diesem Worte vorangehende mit tike endigende
Satz enthält auch ein Verbot. Hier ist die Negation ne^ während der
folgende Satz ni hat. Der erste Satz enthält somit nicht, wie der
zweite, einen Imperativ, denn Bugge und Thomsen haben gesehen,
dass ni nur da steht, wo ein Imperativ folgt, hriyalatu, das offenbar
denselben Begriff enthält wie hrintimeilahadi der 3. Zeile, kann also
nicht ein Imperativ sein; die Endung -tu muss etwas anderes sein als
die Imperativendung, und die eigentliche verbale Form des Satzes muss
in hai stecken (so ist wohl zu lesen, wenn auch von einem i nur schwache
Spuren übrig sind ; freilich ist der Raum zwischen a und i ziemlich gross,
aber ich glaube doch nicht, dass ein Buchstabe zwischen beiden gestanden
hat). Nach ala, wenn dies nicht aus alaha contrahiert ist, erwartet man
auch das vervollständigende -ha. Entweder ist dann alatu ein Verbal-
substantiv, von hai regiert, oder, was wahrscheinlicher ist, das ganze
ist in cda-tu-hai zu teilen, wobei tu irgend eine enklitische Partikel wäre,
vielleicht wiederum in t-u zu zerlegen und mit dem (umgestellten) u-te
in al-ute-mei-hadi Lim. 14 identisch. In beiden Fällen ist hai die eigent-
liche verbale Form. Wie ist diese Form zu erklären? Wenn das lykische
ein Passivum besass, könnte man hier an ein solches denken. Es Hesse
sich übersetzen: »drinnen soll nichts (1»e-/iÄ:eJ verändert werden, so sollen
sie auch keinen hinzulegen u. s. w«.
Eine Variante der so erschlossenen Form alahai ist alahae Lim. 20
und in einer nicht edierten Inschrift aus Cadyanda.
Eine Form derselben Art ist avahai, Lim. 17 und in einer unedierten
Inschrift aus Pinara. Lim. 17 habe ich früher zu erklären versucht (Beitr,
4â ALF TORP. H.-F. Kl.
I 34, II 17), aber wenig glücklich. Nachdem diese Inschrift jetzt durch
Thomsens vorzügliche Behandlung derselben (S. 71 — 73) viel verständ-
licher geworden ist, sei es mir gestattet einige supplierende Bemerkungen
zu machen. Die Inschrift ist sehr eigentümlicher Art und weicht in vielen
Beziehungen von der gewöhnlichen Fassung der Grabschriften ab:
a. esedepl^meye : meyadç : tesi : minti
avdhai : xwpa : ébehi : mei : avafhjai
tesi : ahdahali : — >
b. esedeplqmeye : meyadç : tesi : minti
avdhai : (x)upa : ehbi : seine : eph : puntq
mei : avahia : tesi : aladahali — )
Die von allen frühern gegebene Deutung des tesi als Verbum muss
aufgegeben werden. Thomsen hat gezeigt, dass es Substantiv ist, und
etwa »Satzung« bedeutet, tesi aladahali (wobei aiadahali adjektivisch
steht) »Bestimmung der fiir Kränkung des Grabes zu zahlenden Busse.«
Ferner ist tesi Objekt des Verbums adç, aber es ist nicht wahrscheinlich,
dass der Dativ esedeplçmeye damit zu verbinden sei. Thomsen über-
setzt: »en faveur de E.« Allein einerseits würde es in diesem. Falle sehr
befremdend sein, dass hier nicht, wie sonst immer, angegeben wäre, von
wem oder für wen das Grab gebaut sei (die Inschrift müsste dann jeden-
falls ein Fragment sein); andererseits glaube ich, dass auch in den übrigen,
verwandte Formeln enthaltenden Inschriften, die Thomsen 64 ff. be-
handelt, bei solchen Wendungen kein Dativ der Person sich findet. Ich
muss an meiner früheren Auffassung festhalten, dass esedeplçmeye so
zu verstehen sei: »Dem Esedepleme (gehört dies Grab)«. Zu adç mag,
wie Thomsen meint, ein unbestimmtes Subjekt hinzuzudenken sein: »on
(c'est à dire la Mindis) a fait (établi) une contribution à la Mindis«.
Das folgende möchte ich als einen bedingenden Satz (ohne Kon-
junktion) fassen. Auch hier könnte die passive Bedeutung der Form auf
-i gut passen; x^pa ebehi, kann, da in ebehi selbst keine Bezeichnung
des Casus ausgedrückt ist, ebenso gut der Nominativ wie der Locativ
sein: »(wenn) das hier (eigentlich in diesem {prnnava) befindliche) Grab
geschädigt (?) wird«. Das folgende ist eine (nachdrückliche) Wiederholung:
»wenn geschädigt wird, eine Fixierung der Busse auf 15 Adas«. Viel-
leicht kann mei (eigentlich: hier) geradezu auch »wenn« bedeuten.
b. übersetzt Thomsen folgendermassen : »En faveur d'Esedepleme
on a fait (établi) une contribution (une amende) à la Mindis à (la charge
de) quiconque pénétrera (?) dans son tombeau ; et en outre ils y ont con-
cédé à (la charge de) quiconque y pénétrera (?) une amende de 15 adas
pour atteinte portée (au tombeau)«. Ich muss gestehen, dass das epn
1900. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE 111. ^3
(»en outre«) mir bei dieser Deutung ganz unverständlich bleibt. Die
beiden Sätze enthalten ja völlig das gleiche; der zweite ist eine Wieder-
holung des ersten und fügt keine weitere Bestimmung hinzu. Auch
scheint es mir ganz unstatthaft das ephpuntç hier anders zu verstehen
als wo es sonst vorkommt, Myr. 3, Kyan. i. An diesen Stellen be-
deutet es sicher »daneben (ausser oder nach der Hauptperson) Raum in
dem Grabe gestatten« oder ähnl. So muss es auch hier gefasst werden.
Hierbei ist auch zu beachten, dass während a ^f^pct eftcAi hat, in b x^^pa
ehbi gesetzt ist, was gewiss einen Grund hat. /upa ehbi ist »sein (des
Esedepleme) Grab«, seine u. s. w. ist »und (die Gräber) der nach ihm
bestatteten«. Ich übersetze se-i-ne epn ptmiç »und (wenn) sie (nämlich
die dazu berechtigten) dort (i) nach ihm {ne-epn) erlaubten (erlaubt haben)
(andere zu bestatten)«. Das Präteritum in dem bedingenden Satze ist
hier nicht auffallend, weil der Inhalt dieses Satzes dem des anderen be-
dingenden Satzes (avahai) in der Zeit vorausgeht. Also: »man machte
eine Satzung an die Mindis (lir den Fall, dass sein Grab und, (falls) sie
nach ihm erlaubt haben (andere zu bestatten) (die Gräber dieser Personen),
beschädigt werden. Wenn geschädigt wird, eine Fixierung der Busse
auf 15 Adas«.
In diesem Zusammenhange müssen ein paar Worte über die ver-
wandten Formeln in den Xanthus-Inschriften gesagt werden.
Dass die Formen natadç, htadç, ntaietq, ntatqtç, ntetadç^ ntetqiç,
die hinsichtlich ihrer Endung in keiner Weise von den gewöhnlichen
Präteritis abweichen, auch wirklich Präterita sind, kann man nicht umhin,
Thomsen einzuräumen. Die Sätze, wo diese Formen stehen, können
nicht bedingend sein und ntaiddç u. s. w. kann hier nicht wie in der
Sura-Inschrift »hineinlegen« bedeuten, sondern muss, wie Thomsen
gezeigt hat, »etablieren« oder dergleichen bedeuten. Durch die Entdeckung,
dass iye ein enklitisches dem. Pronomen im Dat. ist, hat Thomsen einen
Grundstein für die Deutung der lykischen Inschriften gelegt^. Aber es
ist nicht sicher, dass der Dativ -iye in diesen Inschriften ein Dativ der
Person sei. Thomsen übersetzt z. B. Xanth. 3, seiyefUaieiç tesi mnii
ada 1 1 1 : »et pour lui (eux) on a établi une amende de 1 1 1 adas à la
» Zwar gicbt es einige z. T. dunkle Stellen, wo das iye sich dieser Erklärung nicht fügen
zu wollen scheint; miiye siypii Xanth. 15, seiye muneita ... St. X. O. 20, vielleicht
nteyevç Tl. 6. seyepuvp ... St. X. O. 42, seiyegreadr^ Tel. 4. Auch meiye tubcifi
»soll ihm (dem Grabherrn) bezahlent könnte auffallen, weil sonst immer von Zah-
lungen an irgend eine Behörde die Rede ist, es würde aber mit meiner obigen Er-
klärung von ntepisiyfni stimmen, meiyepiyetç Xanth. 5. c. lässt sich wohl in nieiy-epiy'
etc zerlegen, und epiyei^ ist die vollere Form des gewöhnlichen piyet^. Trotz alle-
dem glaube ich aber, dass iye von Thomsen richtig gedeutet ist.
24 ALF TORP. H.-F. KJ.
Mindis«. Aber ist diese Ausdrucksweise nicht auffallend knapp? Weder
vom Grab noch von einer Kränkung desselben wird ein Wort gesag^.
Es ist mir deshalb wahrscheinlicher, dass sich das iye auf den Haupt-
begriff der Inschrift, nämlich das Grab, und nicht auf die Person bezieht.
Also: »und für dasselbe (zum Schutze derselben, für irgend eine Krän-
kung derselben) hat man etabliert u. s. w.« Diese Auffassung scheint
durch die Inschriften gestützt zu werden, wo unmittelbar nach einem
solchen Satze auch eine Busse für das zweite niata stipuliert wird. So
Xanth. i:
ébçhnç : prnnavq : mene : prnnavaiç
ahqqadi : pizïbidéh : tideimi : se :
hmprqmeh : tuhes : seyehtatadç : minii
aladehcdi : ada : o — ; seyçtri : ntata :
ada ; 1 1 1 - 5C piyefç : hrzzi : niatq : ladi : ehbi : se mhneTeidehe
esedçnnevi ) se piyetç : çiri : ntaiq : prnneøi :
atlahi :
»Dieses Grabgebäude baute Ahqqadi Pizibidi's Sohn und Hmprami's
Neffe, und er etablierte für dasselbe eine Busse an die Mindis von 15
Adas und für die untere Grabkammer 13, und er bestimmte die obere
Grabkammer für seine Frau und für Mnneteidis Verwandte und er be-
stimmte die untere Grabkammer für seinen Hausstand. c
Hier scheint es angemessen als das Subjekt des Verbums htatadç
den Grabherrn selbst zu fassen, weil sonst der Subjektswechsel: erst der
Grabherr [prhnavaiç), dann ein unbestimmtes Subjekt (niaiadç), dann
wieder der Grabherr (pij/efç) zu hart wird. Aber in diesem Falle kann
iye kaum der Dativ der Person sein, denn ein: »er bestimmte sich (für
sich) eine Busse an die Mindis« = er bestimmte für den Fall, dass er
oder seine Rechte gekränkt werden sollten — kann kaum eine natürliche
Ausdrucksweise genannt werden ; und dass es sich wirklich auch auf das
Grab bezieht, scheint das folgende zu zeigen, iye bezieht sich auf
prnnava, aber dabei wird eigentlich an hrzei ntaia gedacht, wie aus der
folgenden Erwähnung des qtri ntaia hervorgeht. Auffallend ist nur, dass
dieses durch einen anderen Casus, den Locativ, ausgedrückt ist. Jedoch
Hesse sich dies wohl dadurch erklären, dass der Gedanke an dem Hinein-
legen weilte, oder der Locativ bezeichnete vielleicht »in Bezug auf«. Das
können wir nicht wissen.
Analog ist Xanth. 6:
[sejnta iya tadç : tasfa minta aladahali ada . ./
seyçtre : ada 1 1 1 ;
IÇOO. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. 25
Hier steht çtre nicht çtri. Ist çtre Dat. Plur.? »Und für die unteren
3 Adas«.
Mit dem oben genannten tesi könnte (eseti zusammengehören. Meine
frühere Erklärung dieses Wortes gebe ich als verfehlt auf. Es kommt
zweimal vor:
Lim. 43 Z. 2. sene ieseti : tubeiii : trihmiü
Rhod. I Z. 5. sçne : iesçti : qqnti : irmmüiycti
Das 'fWy resp. -çn€ ist wie in verwandten Formeln Objekt des Verbs
tidmtij resp. qqnli. Wenn in einigen Inschriften das eigentliche Objekt,
die bestimmte Summe, auch da steht, folgt dieses nach dem Verb.
Das zwischen -ne und dem Verb, stehende tesett [tesçti) kann also nicht
ein solches Objekt sein. Wenn die eine Inschrift trfhmäi und die andere,
bei sonst gleichen Verhältnissen, tmmäiycti hat, wollte es so scheinen,
als ob 'Çii ein eigenes Wort sei. Dieses -çti sind wir berechtigt auch
in tes-çti zu suchen. Wenn tes-çii richtig zu trennen ist, scheint tes eti
nur auf ungenauer Schreibweise zu beruhen, und -eii = çti zu sein.
Man denkt hier unwillkürlich an eine nachgefügte Präposition (vgl. kbiyçti,
St. X. N. 4). Thomsen hat für die Präposition çti freilich an Stellen,
wo ich diese Präposition nicht finden möchte, die Bedeutung »nach, in
Uebereinstimmung mit« angenommen 1. Wenn dies richtig ist, und
wenn tesi »Bestimmung, Satzung, Gesetz« bedeutet, würde tesçti dem in
den griech.-lykischen Inschriften häufig vorkommenden xorra vofiov ent-
sprechen. teS'Çti könnte für tesi-çti wie seyet-eseritadi Lew. für seyeti-es.
stehen. Also: xara v6f.iov ocpeikérto tov Aviaxav und: xarcr v. 0. xara
TOV yïviaxôv.
VIL
Noch einmal tL
Im folgenden wird zum Teil früher (Beitr. I, II) Gesagtes wiederholt.
Weil aber Thomsen die Richtigkeit der dort gegebenen Erklärung von
tisnke bestreitet, scheint es mir am besten die ganze Sache im Zusam-
menhange zu besprechen.
* A mon avis çH est le radical de ^fri »inférieure et il correspond pour le
sens à peu près au jjrec xard »h bas, en aval, en descendante (au figuré »conformément
à«) etc. A. a. O. 24.
26 ALF TORP. H.-F, Kl.
Mit dem relativen H scheint tike »jemand c zusammengesetzt. Wenn
dem so ist, muss im Lykischen wie im Lateinischen das relative Pro-
nomen eigentlich mit dem fragenden identisch sein, denn aus einem
ursprünglich relativen oder anaphorischen könnte ein indefinites Pro-
nomen keineswegs hervorgehen. Bei dieser Sachlage wäre es nicht
auffallend, wenn auch das blosse H ohne hinzugefugtes -ke, als indefinites
Pronomen verwendet werden könnte (wie griech. rfe, lat. quis). Und so
ist gewiss auch der Fall. Jedenfalls wird, wie es scheint, ein gleich-
lautendes Wort so gebraucht:
Antiphel. 6 Z. 2—3 : meiyadi : tike : tihe \ øummi
Myr. 7 Z. 3: odl Uke tihe øulmjmc
Myr. 10 Z. 2: adi ti*e tihe øummc
Hier ist nach aller sonstigen Analogie tüce Subjekt: »Wenn jemand
Schaden thut«. iihe mu.ss dann zu eummç gehören, entweder als Ad-
jektiv oder als von zummç regierter Casus eines Substantivs. Die Endung
'he deutet darauf, dass das letztere der Fall ist, denn diese Endung be-
zeichnet sonst den Genitiv. Ich fasse also tihe als Gen. (objectiv.), von
zummç regiert. Ist tihe Genitiv, muss der entsprechende Nominativ
natürlich ti lauten oder gelautet haben. Wir haben also Nom. /t. Gen. tihe.
iihe ßummc wäre »Schaden, der an jemand verübt ist«. Dasselbe tihe
eummq findet sich auch St. X. N. 17; hier liest Bugge Tyjifce niene aiii
tihe : øumfmcj und erkennt in Tyxke das tike wieder (für die Form aiti,
die in irgend einer Weise dem sonstigen adi entspricht, vgl. das Präte-
ritum aite in einer inedierten kleinen Inschrift aus Pinara).
Meine Auffassung von tihe wird durch Myr. 5 gestützt:
adimeyq \tik : e xttho^ : timke
Xttbq ist Akk. von einem x'/6a, das mit øummc wesentlich synonym
sein muss. Das diesem Akk. x^^ angefügte tisnke muss das gleiche
bedeuten, wie das diti jsummç gefugte tihe, Thomsen fasst es als Akku-
sativ eines Pronomes tis(e)ke > quelconque c =ti8e-\-ke. Wie aber könnte
ein im Nominativ auf -e endigendes Wort im Akk. das e abwerfen
und ein n hinzufugen? Mit keinem anderen auf e endigendes Wort ist
dies der Fall. Schon im Voraus spricht die Analogie des gleichwertigen
Ausdrucks dafür, dass tisnke wie iihe ein Genitiv ist. Nun wird dem Gen.
Sing, auf h(e), wenn er von einem Worte im Akkusativ regiert wird (ob
auch in anderen Fällen, wissen wir noch nicht) ein n angehängt (wobei
das e abfällt) z. B. nie \ pitqti : hri : xfi^mc^ : seyçn lueqtrahh Myr. 6 »sie
sollen hineinlegen Hrichmma und Lysanders Vater«, ladu uvitahn Tlos
5, urtaqiyahh kbairu \ priyenubehn tuhem Tlos 7 u. s. w. Dem ent-
sprechend sollte, wenn es einen Gen. Flur, auf s(e) giebt, dieser in dem
ÏÇOO. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. 2*]
gleichen Falle auf -m endigen. Solche Akkusative des Gen. Plur. hat
Bugge (Stud. I, 61 f.) in arum^ irum^ trmmishj mitudish, iyqnish u. m.
zu finden gemeint. Besonders gewichtig scheint mir iyqnish tov 'Jcjvcov,
vgl. iyqnih Tlos-Ik. Wenn iisnke noch hinzukommt, dessen Verwandt-
schaft mit iihe so in die Augen springt, scheint diese Auffassung sehr
an Sicherheit zu gewinnen; denn hier lässt sich, so viel ich sehe, das n
nur als das dem Genitiv hinzufügte erklären. Ist dies so, muss also
*ti8€'ke die dem Gen. Sing, tihe-ke entsprechende Pluralform sein, und
tishke xtthn »einen an irgend welchen Personen verübten Schaden« be-
deuten.
Um zur vollen Gewissheit zu gelangen, wäre es erforderlich, dass
sich Formen auf 'S(e) erweisen Hessen, die wirklich als Genitive gebraucht
wären. Die Endung se (bisweilen zu s abgekürzt) ist eine nicht selten
vorkommende (siehe Bugge A. a. O., der sie als die des Gen. Plur. er-
klärt). Ueberall, wo der Zusammenhang ersichtlich ist, zeigt dieser, dass
die so endigenden Wörter entweder eine adjektivische oder eine geniti-
vische Bedeutung haben müssen, z. B. St. X. N. 19: fUlmme : arnnase :
se uzem, ib. 13: gjq^^c* | arnn(i8, S. 52: terh iyqnq iyaeusas^ N. 2: atqnas :
zxx^te : tern u. s. w. Dass sie nicht Adjektive, sondern Genitive sind,
dafür spricht, meines Erachtens, folgendes : i) Das angehängte n. 2) Das
e in se ist beweglich wie das e in he\ bei Nomen wird das auslautende
e nicht gelegentlich abgeworfen. 3) Wenn wir für »lykisch« das Adjektiv
irminüi finden, und daneben mit anscheinend gleicher Bedeutung irthmi-
, lise vorkommt (z. B. Xanth. 5 c, St. X. S. 38, O. 60), ist es wahrscheinlicher
in dem letzteren eine Casusform des ersteren zu sehen, als ein zweites
neben dem gewöhnlichen hergehendes, durch ein Suffix erweiteres Ad-
jektiv anzunehmen. 4) Tlos-Ik., wo verschiedene Kumas aufgezählt werden
mit folgenden Zahlbezeichnungen (dessen, was an sie zu entrichten
ist.^) steht zwischen zwei Genitive auf -he ein Name auf -se: maliyehe —
arailise — haqaduvehe K
* Zu den Genetiven zuf 8(e) wird wohl auch tuhes zu rechnen sein, wie Im bert es wahr-
scheinlich macht (Mém. XI 231). Auch diese Form hat gelegentlich das hinzugefügte
-Ä. Wenn dagegen derselbe Gelehrte auch die Formen auf -zi als Genitiv rechnet, ist
dies entschieden unrichtig. Mit dem Suffixe -ei werden mehrere Nomina gebildet z. B. :
prnneei, tshazi, tezi, tel^i, hrzzi, ikezi. Für diese Bildungen dürfte sich wohl nicht
leicht ein Gen. Plur, als Grundlage denken. Das in diesen Worten vorkommende Suffix
wäre also von dem an Ethnika gefügten -ei zu trennen. Aber aus welchem Grunde?
Ich kann nicht sehen, dass nicht überall die Auffasung dieser Ethnika als Adjektive
zulässig oder vielmehr fast notwendig ist. Wenn sich auf Münzen sowohl x^ffff- vehntesi
als x^f^^ vahntesf finden, lässt sich doch dies leicht erklären; die erste Legende be-
deutet einfach »Xeriga der Vehntcrt (oder der Vehntische Fürst), die andere »Xeriga
der Vehnter (nämlich Fürst)c; die Endung des Gen. Plur, -ç ist wie in triyerç kiyeeç
28 ALF TORP. H.-F. KL
Die häufige Endung -w betrachte ich als mit -At parallel. Wie -hi
aus dem Gen. Sing, durch Anfügung eines Suftixes -i hervorgeht, so -si
aus dem Gen. Plur. Mittelst dieser Endung werden, wie mittelst -Ät,
sowohl Namen als appellativische Adjektive gebildet.
Das blosse tise kommt in der Verdoppelung Ose tise vor. Der
Gebrauch ist offenbar indefinit-relativ., aber die Verbindung, in welcher es
steht, ist sehr schwer zu durchblicken.
Lim. 1 1 : metisetise prnnavcUi : metüidi qlayeb : pfürehni
Lim. 12: epunemei : ladt : metisetise : prnnavaii . metçni : qanuveii
qlaßji I ebfiyjehi
Lim 13: hri : Maditi : tnetilidiyçlnji
iisetise prnnavaii
Bei allen drei Inschriften ist zu bemerken, dass die zu erlegende Busse-
summe nicht erwähnt ist; ttlidi und qanuveti haben anscheinend kein Objekt,
während sonst nach ttlidi die Summe folgt, und bei qqnii, das sicher
mit qanuveti verwandt ist, das Objekt ne vorangeht (Lim. 42, Myra 6, 11,
Rhod. i). Es wird dann wahrscheinlich, dass tisetise prnnavaii dieses
Objekt repräsentiert und die Art oder den Umfang der Busse angiebt.
Sollte dieser Ausdruck vielleicht bedeuten »dasjenige, wofür immer man
baut (bauen kann)«? Die Kosten eines Grabes soll derjenige erlegen,
der das Grab unberechtig benützt. Der unbestimmte Ausdruck iisetise, ist
darin begründet, dass diese Kosten nach den Umständen verschieden sein
können, und jedesmal von einer Behörde fixiert werden müssen. Der Plur.
des Pronomens ist wohl nicht auffallender als im Lateinischen. Am schwie-
rigsten wäre der Gebrauch des Genitivs in diesem Falle zu verstehen
(ein Instrumentalis wäre gewiss mehr am Platze). Dass in Lim. 11 und
12 dem tisetise vorhergehende me ist das me des Nachsatzes. Da mit
dem relativen Satze der Nachsatz schon anfängt, ist das me am Platz, es
wird aber noch einmal vor dem Hauptverbum tllidi wiederholt. Lim. 13,
wo der relative Satz nachgefügt ist, steht vor diesem kein me, und sollte
nach meiner Erklärung nicht dastehen können; leider hat aber die In-
schrift sicher eine Lacune nach ç/n/i, so dass sich nichts mit voller Sicher-
heit behaupten lässt.
St. X. O. 22. Wenn dieselbe Ostseite der Stele Z. 27 iyqnisri sppartazi a1qnaz[i] hat,
so folgt doch daraus, dass iyqnisn Genitiv ist, keineswegs, dass auch sppartasi und
aU^fUud es sein müssen. £s lässt sich ja sehr gut übersetzen: »denjenigen der lonier
und den spartanischen und den athenischen.! Die Ëthika auf -xrt werden ferner ganz wie
Adjektive flectiert, so hat z. B. Isinda Z. 24 qlahi : ebiyehi : ddevesehi, wo ddevezehi
ein mit dem Suffixe -i von dem Gen. Sing, ddevezehe gebildetes Adjektiv ist, und
(Idevezehe verhält sich zu ddevezi, wie z. B. purihimetéhe zu purikimeti.
I900. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. 29
Ob ausser dem Gen. tihe auch andere Casusformen des ti in den
Inschriften in indefinitem Gebrauch auftreten, lässt sich nicht leicht sagen.
In der Verbindung uveti sieht es in der That indefinit aus, aber man
kann nicht wohl bestreiten, dass es hier auch relativ sein könnte. Das
in dieser Verbindung vorkommende uve habe ich früher für dasselbe
Wort, das in dem Adj.-Gen. uvehi vorkommt und sicher »Familie« oder
»Geschlecht« bedeutet, gehalten. Ich muss diese Behauptung wieder-
rufen, hri-be-uve-lahaditi bedeutet nicht »wer dieses Grabhaus ändert« ;
denn sonst finden wir niemals ein nominales Objekt zwischen Präfix
und Verbum gestellt.
Das uve findet sich an folgenden Stellen:
Lim. 8 : hri-be-uve-lahadi-ti.
Lim. 32: iùuve hrppUadi tike
Lim. Reis. II, 155: se uve : ti hrppüc^i tike mçne tubidi
Lim. 20. Z. 2.: se uveni : hrppi : tatu : tike : hrfi^Jse [mjei
alahadi : tike : se^tta : ç : adi : meuvehri : cdahae :
Thomsen ist geneigt in uve ein Pronomen zu sehen. Ich sehe
mich vergebens um nach einem solchen, das in allen diesen Wendungen
hineinpasssen könnte. Sehr gut scheint mir dagegen in diesen Wen-
dungen die Bedeutung »forte« av zu passen, und zwar bin ich geneigt
zu glauben, dass vor dem uve das ii relative, nach demselben indefinite
Bedeutung habe.
Lim. 8 wäre dann: »(wenn) etwa jemand dieses (-be) ändert.«
Lim. 32: »wer etwa jemand hineinlegt.«
Lim. Reis: »und (wenn) etwa jemand (pl.) jemanden hineinlegt (pl.), so
soll er es bussen.«
Lim. 20: »und nicht lege man etwa jemanden hinein; und wenn jemand
hier verändert und Schaden dann (ç) thut, (wenn) etwa ge-
ändert wird.«
Ich hatte hier hr[iiü]se gelesen. Bugge liest hr[i]se\ er findet
zwischen r und s nur Raum für einen Buchstaben. Wenn dies richtig
ist, wird meine Auffassung von Rhod. ibZ. 8 und 12 durch Lim. 20 ge-
stüzt: hrpfpiJl 8eiagq = se hrppi-agq, hrppçmfiyej | sepiyaxq = 8e piyax^
hrrppfi) çm(iye) »und ich bestimmte flir die meinigen« (Beitr. II 16). se
»und« braucht also nicht an der Spitze des Satzes zu stehen.
Auch die Sprache der Nord- und Westseite der St. X. scheint uve
in derselben Bedeutung zu kennen.
W. 59 — 60. meqliyu : y(upéliyu : niuve : lugqtu »sie
sollen nicht etwa . . ? das ... ? Grab.«
Ob meneuvelo^ 55 dasselbe uve enthält, ist zweifelhafter.
30 ALF TORP. H.-P\ KI.
Das uve könnte in u-ve zu zerlegen sein. Das ve^ das auch in se-t^e
auftritt, ist noch nicht gedeutet. Das u- ist vielleicht dasselbe Element
das in altäe mei .... hadi tike Lim. 14 auftritt: »wenn hier etwa jemand
ändert«, und in me-nte-ne-hriy-ala-t-u-hai tike Lim. 42: »und drinnen soll
nicht etwa etwas verändert werden«.
Neben tneti prnnavaiç findet sich ungefähr eben so häufig mçii
prnnavatç. mçti teilt Thomsen gewiss richtig fn(e)-Ç'ti. Was ist hier
das Ç? Kaum ein pronominales Objekt; ein solches wird durch -ne, -çne
bezeichnet. In der That sieht es vielmehr so aus, als ob meti und mçai
völlig gleichwertig seien, mçti verhält sich zu meti wie mçne zu mene.
Ç ist demonstratives Pronomen, und wenn ti »qui« bedeutet, muss also
cd »is qui« bedeuten. Dass ç Akkusativ ist, wird durch nichts bewiesen.
Hiedurch wird, wie mir scheint, meine (Beitr. I, 41 gegebne) Erklärung
der Phrase meti prnnavaiç bestätigt:
ebnne '/upq meti prfinavatç øahama : hoc sepulchrum qui aedifi-
cavit, Zahama (est).
ebefinç x^M fnçii prnnavaiç sxt^i/raei : hoc sepulchrum is qui aedi-
ficavit, Schutrazi (est)^.
Lim. 9 hat [ejbeli : mçtisiyçni : tele : selada. Hier will Thomsen
das mçti von dem eben besprochenen gänzlich trennen; er teilt m(e)'
çtisiyçni und sieht in çti eine Präposition xara : çtisiyçni = xaraxoifiatai,
vgl. Ant. 5 Z. 3: çti : sbelimi : siyçni teli se lada, wo çti und siyçni
durch Tmesis getrennt seien: »Sbelimi repose(ra?) ici, et sa femme«.
Ich halte diese Erklärung fiir unrichtig. Was auch siyçni ursprünglich
sein mag — ein Verbum wie Thomsen meint, oder, wie ich glaube
ein Substantiv —, jedenfalls wird es als ein Verbum gebraucht [»pos-
sessor (est)«], und das mçti ist vor diesem ebenso gut am Platze wie
vor prnnavaiç. Dass ein so gewaltiger Unterschied einerseits zwischen
zwei in ähnlicher Verbindung und auf demselben Platz gestellten mcü
(mçti prnnavaiç — mçtisiyeni) und andererseits zwischen den lautlich
nur wenig von einander abweichenden Ausdrücken meiii siyçni und mçii-
siyçni zu statuieren sei, halte ich für ganz unannehmbar. Es will mir
scheinen, als ob dieser Unterschied auch dem Lykier selbst hätte ziemlich
schwer fallen müssen. Was sollte sie dazu leiten in dem einen Falle
eine Präposition zu fühlen, in dem anderen nicht?
Dagegen wird vielleicht Thomsen Recht haben, wenn er purûiimetiti prnnavatf mit
Purihimeti qui (est, nomem habet) aedificavit (Lim. 41), denn da hier -ti immer mit
dem Nomen zusammengeschrieben wird, ist es nicht wahrscheinlich, dass es mit dem
folgenden Verbum zu verbinden sein sollte.
I900. No. 3. LYRISCHE BEITRÄGE III. 3 1
^li mçtisiyçni ist meiner Meinung nach: »hujus (eigtl. in hoc) is
qui possessor (est)«.
Meine Erklärung des ç/i wird durch eine merkwürdige Inschrift aus
Myra (Reis. II, 45) gestützt. Diese Inschrift fangt so an:
teburehi : yçti prnnavate ....
Hier liest Im bert (Mém XI, 244) nach Petersen teburi : yçii, das
er, indem er der Interpunktion keine Bedeutung beimisst, als teburtyç-ti
fasst: téburiyçti prnnavate sei eine Formel derselben Art wie purihimeti-ii
prnnavate. Allein die österreichische Kopie hat nicht teburi, sondern
ù^rehi. Auf -hi endigen viele Namen, auf -hiyç kein einziger. Es muss
daher, besonders wenn auch die- Interpunktion hinzukommt, fast als aus-
gemacht gelten, dass teburehi ein Wort fur sich ist. Dann ist yçii = çti
einem mit zwischen dem -i des tuburehi und dem ç- eingeschobenen y (vgl.
ti : yadi Lim. 20), çii könnte mit teburehi zu verbinden sein : teburehi qti =
teburehi'ti »Teburehi qui (nomen habet)«; wenn aber ç »is« bedeutet,
ist es wahrscheinlicher, dass das Relativ mit dem Verb, zu verbinden ist:
»Teburehi (ist) derjenige, welcher baute«, çti prnnavate ist wesentlich =
m^i prnnavaiç. Die Endung -ç beruht darauf, das me vorhergeht; fehlt
diese Partikel, endigt das Verbum auf -e. Wie aber auch die Ver-
bindung zu verstehen sein mag, jedenfalls ist çti relativ.
Dieses relative çti könnte auch Pin. 2 angenommen werden:
setcUahhqti : minii : adai : o-
8çt- ist se + et. ç/- ist entweder çte oder çti. -te scheint, wie Thom-
sen gezeigt hat, »hier« zu bedeuten; eine Nebenform çfe kommt nirgends
vor. çte müsste zwei getrennte Wörter enthalten: ç »nachher«(?) (vgl. z. B.
sextta : Ç adi Lim. 20) und te »hier«, ^alahhqti für çti alahhqii (»die-
jenigen welche ändern«) wäre mit Lew. seyeteseri tadi = seyeti-e- zu ver-
gleichen. Indessen ist ^t(e) wahrscheinlicher, vgl. Lim. 20 sete : alahqti.
Bisweilen steht çii vor einem Nomen. Hier wurde es bisher fiir
eine Präposition gehalten. Aber es fragt sich, ob es nicht vielmehr
auch in solchen Fällen als relatives Pronomen zu fassen sei. Jedenfalls
scheint mir an den Stellen, wo der allgemeine Sinn einigermassen er-
sichtlich ist, ein solches sehr gut zu passen. So St. X. N. 5 :
se I iUqna : sttaii : sttala : çti : mcdiyahi
und 7 — 8: sejjbide \ stiatimç : sttala çii : qlahibiyehi semaU
yahi : semertemehi : sexntavatehi : jf)iden[ne] \ hi
Wenn hier çti eine Präposition wäre, müssten die Formen auf -hi davon
regiert sein. Aber weshalb -Äi? Wenn ^i etwa den Genitiv regierte,
warum denn nicht -Ac? Die Formen auf -hi sind, wie oben gesagt, in der
Wirklichkeit keine Genitive, sondern von dem Gen. Sing, gebildete Adjek-
32 ALF TORP. H.-F. Kl.
tive. Die Schwierigkeit habe ich Beitr. II, 42 dadurch zu lösen geglaubt,
dass ich annahm, die Formen maliyahi u. s. w. seien zwar von qti regiert,
aber keine Genitive, sondern Akkusativer sie seien substantivierte Adjektive
und bedeuten »das dem Senate gehörige« d. h. »den betreffenden Teil
des Senates u. s. w«. Aber es muss zugegeben werden, dass diese Er-
klärung eine künstliche ist. Fassen wir çti als Relativum, wird die Endung
-Ai ganz verständlich : »Utana errichtet eine Stele, die (eigtl. »ea quae«)
dem Senate gehört (d. h. geweiht ist).c »Und der Fürst errichtet auch
eine Stele, die diesem Volke gehört. c
Auch Rhod. i ist ç/t mit einer Form auf -Ät verbunden 6 Z. i ff.
hrppi liyemeij
iadi : like : kbi : tibe xUhadi : çii prnnfesfiyehi]
Tcbiyehi : tike
Hier habe ich Beitr. II, 4 so übersetzt: »Wenn jemand einen fremden
zu ihm hier hineinlegt, oder schadet, anstatt eines hauseigenen einer aus
fremden Hause.« Viel einfacher: çH prnneeiyehi kbiyehi : tike »jemand
der einem fremden Hausstande angehört.« kbiyehi ist mit prnnejsiyehi zu
verbinden.
çti findet sich ferner auch St. X. O. i ; hier ist zwar der Zusammen-
hang ganz dunkel, aber so viel man sehen kann, wäre ein Relativum
nicht ausgeschlossen. Ganz dunkel ist Lim. 16: tebursseü : \prhnavaie:
lush I t{})e : çti : vazisse, :
Ein anderes Wort liegt dagegen vor Xanth. 9 (Reis II, 11):
eb^nç : xMW •' ♦wçrt ; iyetç
q : arnna%a : pssureh : tidei
mi : setideimi : padrmmahe
xudivazade : epençtiyaite
padfihma
»Dieses Grab weihten (eigtl. weihte) Qarnnacha Pssuri's Sohn und
der Sohn Padrmmas Chudivazade.« epençtiyatte ist gewiss qhençii-atte zu
teilen. Vgl. epatie Xanth. 5 c: pddç : teîçzi : epatfe\ hier ist ep-atie dem
davon regierten Worte nachgestellt; Xanth. 9 ist dies zwischen den beiden
Bestandteilen ep und alte gestellt ; ich nehme an, dass ep-aite »in memo-
riam« oder ähnliches bedeute. Xanthus 9 heisst es dann wohl »in me-
moriam avi«. Wenn ein Sohn Padrmmas und ein Sohn Pssuris einem
Padrmma ein Grab gemeinsam weiht, ist es wohl sehr wahrscheinlich, dass
dieser Padrmma ihr gemeinsamer Grossvater sei. Dass der appositive
Name im Nominativ steht, obgleich en^ti ein obliquer Casus sein muss,
ist etwas, das auch sonst vorkommt, en^ti wäre somit Grossvater; das
IÇOO. No. 3. LYKISCIIE BEITRÄGE III. 33
\A/^ort scheint mit çne, »Vater« verwandt, pddç ielçsi epatie vielleicht
»zur Erinnerung des Mitkriegers (Kriegskameraden)«.
Endlich steht qii Ant. 5, wo wegen der grossen Lacunen der volle
Sinn nicht mit Sicherheit zu ermitteln ist.
Z. 2 ff:
— — — — se piyetç minii :
********** upemde ^ * iatitdi çti sbélimi siyçni téli se lada :
************* hrppiiqna hrppiyemei tqti : tike
Vor iaii zeigen sich Spuren eines t; es ist daher wohl mit Bugge
und Thomsen [sjtiaiitdi, nicht, wie ich früher annahm, niatiidi zu lesen.
-tdi ist das relative H, das sich hier vielleicht auf das vorhergehende
minii bezieht: »welche festsetzt« (?); von sttati scheint der Inf. hrppiiqna
abhängig zu sein. Nach diesem Infinitiv folgt der Satz: »hrppiyemei tqti
iihe<ii d. h. »wenn sie hier zu ihm (oder ihnen) hinzulegen«. Es ist daher mit
Sicherheit anzunehmen, dass durch diesen Infinitiv das Verbot gegen
Hineinlegen von Anderen ausgedrückt war. Die Lacune vor hrppiiqna
könnte so ausgefüllt werden: [prnnavi neiikej. Also: »welche festsetzt
[in dem Grabgebäude niemand] hinzuzulegen.« qii sbelimi siyqni ist nach
Thomsen »Sbelimi xaraxo^jt^ârat«. Ich glaube weder an çii xara, noch
an siyçni Tioifiâzaii und auch nicht daran, dass das Subjekt zwischen
Präfix und Nomen stehen könnte ^. Vielleicht Lïsst die Sache sich so
erklären, çii ist das Relativum. Dieses lässt keine Locativbildung zu.
Wenn bei demselben dies Verhältnis ausgedrückt werden sollte, ge-
schah es in der Weise, dass das demonstrative Localadverb. ieli »hier«
hinzugesetzt wurde: çii-ieli eigt. »quod-hic = ubi«. çii bezieht sich auf
das Wort für »Grab«, das in der Lacune stand. Also: »[in dem Grab-
gebäude], welches Sbelimi besitzt und seine Frau«.
Auch die Sprache der West- und Nordseite der Xanthusstele kennt
ein çti : arppa^us : qii : impevqii N. 61; ob dies dasselbe Wort ist, ent-
scheide ich nicht. Dazu ist diese Sprache mir noch zu dunkel.
* mene pdd§ qla smmath Sura, kana nicht als Analogen gelten, so lange wir nicht wissen,
dass pddç wirklich Verbalpräfix ist.
34
ALF TORP. LYRISCHE BEITRÄGE III. H.-F. Kl. 190O. No. 3.
Register.
avahai 21 f.
aiti 26.
ala 20.
alahae 21.
alahai 21.
alatuhai 21.
asavqzala 8.
Ç- 20.
qnabahe 20.
cx'*Ät 20.
gasahala 15.
e6c/«* 9.
eheiya 10.
etetto II.
c6^ 19.
fÄe^^ 19, 20.
e/it 12 n.
cwf/t 32.
epa^/c 32.
ep« II.
epüne 16.
e«c 15.
esedentieve 10.
c/r^ 25.
§ 30-
cÅe, çA:ep» 15.
çfi 25, 30 f.
v^ti 9.
zalatu 19.
-ift 27 n.
huvedri 20.
iyqnisti 27.
-ly« 23.
tf^ne 20.
krustti 20.
grWi 12, 18.
/a II, 19, 20.
h&»i 10.
/cw 18.
lati 14 f., 18.
m« 22.
JWfwe 30.
?nç/i 30.
mO'â'u 19.
muneita 7.
m we 14.
-ne 14, 16.
7içni 16.
nke 15.
ntafadç 23.
n^gji 10, 18.
uvadra 20.
wre 29.
unabqmme 20.
-Mfe 21, 30.
-j» 8» II.
puv^H 9.
j>pui}6 II.
«e 29.
-se 27.
«ç^ 31-
siy^i 18.
«^a*t 33.
/<?* 13.
tezi 16.
fefo* 33.
teseti 25.
fwçfi 25.
^m 22.
U 25 f,
%çt 8.
tihe 26.
f»A;e 26.
tisetise 26.
^nÄ:6 26.
-fu 21.
tu%aradi 20.
xerç* 20.
%eriga 20.
XȀ" 17.
;^rari» 20.
Gedruckt S. Juni 1900.
Q
Contributions to the
History of the Norsemen
in Ireland
I.
The Royal Race of Dublin
by
Alexander Bugge
Dr. phil. •
VtduMkabsaelakabet* Skrifter. II. Hiatorlak-filoaoflik Klane. 1900. No. 4
Udgivet for Hana A. Benneche* Fond
Christiania
Sold on Commission by Jacob Dybwad
Printed by A. W. Brøgger
1900
Read in the meeting 23. march 1900.
The Norse Race of Kings in Dublin.
in a study of the Scandinavian Settlements in the British Isles, one
of the first questions that arises is, what Scandinavian people was it
that founded each of these settlements? With regard to the Shetland
Islands, the Orkneys, the Hebrides and the Isle of Man, the answer is
easy to give. We know that these islands were populated by Nor-
wegians. And the Danelaw in England, as we also know, was colo-
nised by men from Denmark. But how was it in Ireland? What does
Lochlann mean, the country whence most of the Scandinavian con-
querors of Ireland came?
English authors very seldom give an answer to this question. As
a rule they confound Norwegians and Danes, without distinguishing
between the two nations. Scandinavian authors, on the other hand,
have always agreed in the opinion that it was Norwegians who
founded settlements and kingdoms in Ireland i. It would therefore seem
unnecessary to discuss this question further, had not the distinguished
German linguist and antiquary. Professor Zimmer, with his great authority,
recently expressed a different opinion. Zimmer's view is that the Vikings
who came to Ireland during the first fifty years (viz. 795 — 849), were
for the most part Norwegians. Thor g il s {Tur geis), the founder of
the Norse power in Ireland, in his opinion, was also a Norwegian.
But in the middle of the ninth century, according to his theory, the
Norwegian settlers were expelled by Danish conquerors, and the viking
colonies in Ireland after that time were Danish, not Norwegian.
* Cf. that, ia many ways, most interesting book by Professor Stokes, »Ireland and the
Celtic Church«, which completely confounds the two nations, and among Scandinavian
authors, the Danes, Worsaae and Steenstrup, and the Norwegians, P. A. Munch and
Gustav Storm, who all agree in calling the Scandinavians in Ireland Norwegians.
Vid.-Selsk. Skrifter. H.-F. KL 1900. No. 4.
ALEXANDER BUGGE. H.-F. KL
Zimmer says^: »The Vikings who, until 840 — 850 wandered about in
Ireland, or, like Turgeis, tried to establish a kingdom, were Norwe-
gians. Their home is Hirdta (Book of Armagh), Hiruath (in the old
Irish Saga texts), i.e. Hörftaland at the Hardangerfjord. In my
opinion, they are called Findgenti^ Find Gaill, because their names
are very often compounds (//z;///-pagans, //i;/Ä-foreigners).« ^ Zimmer
goes on to relate that Danish vikings in 848, came to Ireland and
attacked the Norwegians. »Two years afterwardsc, he says, »the Danes
conquer Dublin and defeat the Norwegians at Linn Duachail. In the
following year, the Norwegians come with a fleet of 160 ships, and
fight with the Danes at Snam Aignech, a battle in which the Norwe-
gians lose 5000 men, and even have to give up their ships to the Danes.
The Norwegian Viking power is broken, and the Danes,
victorious at Linn Duachail and Snam Aignech, hold the
sway and have Dublin in their hands. When, in the following
year (852), it is simply stated that Amlaib, son of the King of Lochlann;
came to Ireland, and that the Vikings in Ireland acknowledged
his rule, there can be no doubt that he was a Da nee.
Zimmer admits that Lochlann, after the twelfth century, means
Norway; but he is of opinion that this is due to the expedition of King
Magnus Barefoot. He tries to prove that the original form of the
name is not Lochlanity but Lathlann, Lothlann, which at first signi-
fied the Danish island, Lolland. Zimmer also believes that the name
Hiruath^ as early as the ninth century, completely disappears, and is
replaced by the name Lochlann; and he sees in this a proof of his
theory. '
I shall not discuss the linguistic value of Zimmer's theory, especially
as Zimmer is regarded as one of the first living authorities with regard
to Irish, and through his studies has thrown fresh light upon the history
of the Norsemen during the Viking ages, and their intercourse with the
Celts. I shall only try to express the doubts that arise in the mind of
a Norwegian historian. I shall not dwell on the fact that Lolland is a
small island, and that it is not likely to have given the name to a
whole people. History itself, it seems to me, clearly shows that Zimmer's
theory is wrong.
1 Keltische Beiträge III, p. 131, etc. (in Zeitschrift flir Deutsche Altertumskunde).
8 I do not agfree with this explanation of Findgenti and Find'^gaill. I think the Nor-
wegians were called »White Pagan s t because of their fair complexion.
8 Keltische Beiträge III, p. 161. n. i. 1
igoo. No. 4. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 5
First the name Hiruath (gen. pi. na Hiruade is the name of the
people). Probably Dr. Todd and Zimmer are right in connecting Hiruath
with the Hœreàas of the Anglo-Saxons, and in explaining it as Old-
Norse, Hçràar, i. e. men from Hordaland.^ Zimmer says further;
»Irische Folksetymologie hat wohl Hiruath an erthuath (gesprochen
erhu^h) »Ostland« angelehnt«.^ In the modern Annales Buelliani, we
probably have another popular etymology of Hiruath, The Annals
describe the Battle of Clontarf in 1014, and relate that »it was he
(i e. Maelmorda, the son of Murchad) who gathered the kings together
and entered into alliance with them, their islands and sons, with the
Lochlanns of lartuaith (con in Lochlaind an lartuaitK)^.^ O'Conor
renders this passage by »cum Lochlanis, i. e. Norvegiis Occidentis
Septentrionalis«. According to Windisch,* iarthüaid denotes »north-
west«. But probably the author of the Annales Buelliani, when writing
lartuaith^ has thought of Hiruath,
These late annals are the only historial source in which Hiruath
seems to appear. For the rest, the name only occurs in mythical sagas.
It is never mentioned by Cogadh Gaedhel, in the Three Fragments, the,
Annals of Tigernach, or any other of the ancient chronicles or annals.
It is therefore impossible to agree with Zimmer in concluding that
Hiruath has been the original name of Norway in Ireland. Nor is
Zimmer right when he states that the name disappears at a very early
period, and is replaced by Lochia nn. On the contrary, the name occurs
in the Book of Lecan (from 14 16), where the king of Iroda is men-
tioned. ^ Even as late as in the 17 th and i8th centuries, the name, in
the corrupted form lorruaidhe^ is found in Irish ballads. ^ And, accord-
ing to Mac Firbis's genealogical work (from the beginning of the 17th
century), »the writings of the Irish call the Lochlannaigh by the name
Goill\ they also call some of them Dubh lochlannaigh, i. e. black Gentiles,
which was applied to the Danes of Dania, i. e. Denmark. Finn-
Lochlannaigh^ i: e. fair Gentiles, i. e. the people of loruaighe, i. e.
the people o{ Norwegian, '^ — lorruaidhe and loruaighe, which must both
1 Todd, Cogadh Gaedhel, p. XXXIV n. i.
8 Keltische Beiträge, I, p. 205 n. i.
8 Rerum Hibemicarum Scriptores, ed. O'Conor, II, Annales Buelliani, p. 15, etc.
* Irisches Wörterbuch.
* Joyce, Celtic Romances, p. 59 It is a tale of the celebrated hound-whelp, belonging
to the king of Iroda. The'^sarae tale is mentioned in the Book of Leinster (p. 207 /ff),
where the dog is called »hound-whelp of the king of Hirotha« (cuilen rig na Hirotka).
6 D'Arbois de Jubainville, Catalogue de la littérature épique d'Irlande, pp. 106, 126, 212.
Irish popular etymology has perhaps combined lorruaidhe with iarthuaid,
7 This passage is printed in O'Donovan's edition of the »Annals of the Four Masters«,
I, p. 482 n.
ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
have been pronounced in the same manner, are clearly later forms of
Hiruatkf HirothUy or Iroda. —
The name Hiruath has never been completely forgotten, but it had
its own limited domain in which it was used. Some of the first Vikings
who came to Ireland, have probably had their home in Hordaland,
and this is perhaps the reason why the name has been remembered.
But Hiruath has never been the common name of Norway; had it
been, it would certainly have appeared in the old chronicles.
Let us now pass to the historical sources. The so-called »Three
Fragments« are acknowledged by all authors to be one of the most
trustworthy of Irish annals.^ They are now only found in a transcript
of a copy from 1643, but this copy must have been unusually accurate,
for the copyist always states when he is not able to read the original
manuscript. 2 The original from which Mac Firbis made his copy, must
have been nearly contemporaneous with the events that it mentions.
The author relates, for instance, the departure of king Amhlaibh to
Norway (871) in the following words: »Amhlaeibh went from Erin to
Lochlann to wage war on the Lochlanns, and to aid his father Goffridh,
for the Lochlanns had made war against him, his father having come
for him; but as it would be tedious to relate the cause of the war, and
it also concerns us but little, though we have a knowledge of it, we
forbear writing it, for our business is not to write whatever may belong
to Erin, nor even all these; for the Irish suffer evils, not only from the
Lochlanns, but they also suffer many injuries from one another.« ^ Such
remarks could only be made by a contemporary. The description of
the battle between the Norwegians and the Danes (p. 116), from which
Zimmer draws his conclusions, must also be founded on the account of
an eye-witness. In this description the Siiurusman (captain) of the ship
of the Lochlanns is mentioned (Siiurusman na loinge Lochlannaighe),
which is only an Irish spelling of the Norse sUjristnaàr. This clearly
shows that the description of the fight must be contemporary or nearly
contemporary with the events.
If Zimmer were right in his theory, one would think that the Danes
who defeated the Norsemen in 851, would be called Lochlannach by the
»Three Fragments«. But on the contrary, the victorious Danes are
1 Cf. Steenstrup, Normannerne, II, pp. 114, 115, etc.
a Cf. p. 183 (O'Donovan's edition), where he says: »and for other reasons which I
cannot get from the old book«, etc.
3 Three Fragments, p. 195.
I900. No. 4. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. ^
called 'hDaunites i e, Danair^^ and the defeated Norwegians are called
Lochlannach (p. 117).
Zimmer's chief argument is that Dublin was taken by the Danes
(850), the result of which was that a Danish government was
established in Dublin. ^ The Three Fragments do not state that Dublin
was taken by the Danes, nor yet does Cogadh Gaedhel; but only the
later Annals do.^ These all relate that »the Dubhgoill (i. e. the Danes)
arrived in Ath-cliath (i. e. Dublin), and made a great slaughter of the
Finnghoill (i. e. the Norwegians), and plundered the fortress, both people
and property«. Thus it is nowhere mentioned that the Danes settled
in Dublin, but only that they plundered »the fortress« or »the camp«.^
And the words of the annals clearly show that the sack of Dublin was
only an episode in a greater raid, because they all go on to mention
another depredation by the Dubhgoill upon the Finnghoill at Linn-
Duachaill (not far from Dundalk). Here in the north-east of Erin, at
Dundalk and Carlingford Lough, the Danes had their head-quarters, and
not in Dublin. The great battle between the Norwegians and Danes
in 851 for instance, took place at Carlingford Lough.* And the Annals
never mention a Danish rule with Dublin as its centre.
One might wonder why the annals do not relate at greater length
how the Norwegians, in 853, again got the upper hand. But this has
its natural explanation. The author has simply been wearied out, and
has not felt inclined to tell more about the controversies between the
Vikings themselves. In like manner, the writer of the Three Fragments
in another combination says: »Amhlaeibh went from Erin to Lochlann
to wage war on the Lochlanns; but as it would be tedious to relate
the cause of the war, and besides it concerns us but little, though we
have a knowledge of it, we forbear writing it, for our business is not
to write whatever may belong to Erin, nor even all this.« In this
instance we see that the author has a knowledge of things that he does
not relate. It is at least clear that the Three Fragments consider Olav
Hvite, who in 853 became king of Dublin, as a Norwegian. We re-
member that the Fragments, when describing the battle between the
Norwegians and Danes in 851, called the Norwegians Lochlannach and
1 Keltische Beiträge III, p. 131.
a Four Masters, A. 849, Chron. Scot. 851, Adq. Ult. 850.
9 Longphori seems more likely to denote »campt than »fortress«, the latter being usually
rendered by äun\ (dun Aiha-cliath occurs frequently, but never longphort Atha-cliath
as a name of the town Dublin).
4 Three Fragments, p. 119; cf. the other Annals.
8 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
the Danes Daunites or Danair. After this description the Annals
continue (p. 126, etc.): »In this year also, the sixth year of Maelsechlainn,
Amhlaeibh Conung, i. e. the son of the King of Lochlann,
came to Erin, and he brought with him commands from his father for
many rents and tributes.« Here it is thus expressly stated, that Olav
came from Locklann, i. e. Norway. All the other annals agree in this.
Some of them also relate that »the Foreigners of Erin submitted to
him«.^ Also from what the Three Fragments further relate, with
regard to the year 853 or 854, we get the impression that the Danes
were compelled to yield to the Norwegians. »At this time the Danes
(Danair\ i. e. Horm and his people, came to Cearbhall, son of Dunlaing^,
and Cearbhall assisted them against the Lochlanns, for they were
afraid of being overpowered by the stratagems of the Loch-
lanns. Cearbhall therefore took them to him honourably, and they
frequently accompanied him in gaining victories over the foreigners
(do Ghallaibh) and the Gaeidhil (Irish) «.2 It is clear that the Nor-
wegians must once more have gained the upper hand, since the Danes
went into the service of an Irish king. ^ The same Fragments of Annals
also relate that »Horm and his people were afterwards escorted by
Cearbhall to the King of Teamhair. The King of Teamhair welcomed
him, and gave him great honour. He afterwards went to sea. This
Horm was afterwards killed by Roderick, King of the Britonsc .* Most
of the Danes must have left Ireland at this time; but some were still
in the service of Cearbhall. The Fragments mention (p. 137) »Cearbhall
and his Danes (such of the people of Horm as remained with him)«.
Another very trustworthy source is the chronicle, »The War of the
Gaedhil with the Gaill« (Cogadh Gaedhel re Gallaibh). Dr. Todd,,
in his admirable introduction, has proved that this old chronicle must
have been composed soon after the battle of Clontarf, probably about
the year 1030. The chronicle relates (pp. 27 and 232) that the Danish
chieftain Mac Ragnaill, i. e. Ragnall's son, came to Dublin, and that
a banquet was given in his honour. This event must be dated 877.^
»Then«, the chronicle continues, »there was a battle fought between
themselves, viz. the white Gentiles and the black Gentiles, i. e. Barith
1 Chron. Scot. A. 853; Cogadh Gaedhel, p. 23.
2 Three Fragments, p. 131.
8 Cf. Steenstrup, Normannerne, II, p. 112.
* Three Fragments p. 135, cf. Ann. Ult. A. 855; Chron. Scot. A. 856. Horm was killed
in 856.
5 Todd, Cogadh Gaedhel, p. LXXV.
igpO. No. 4. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 9
and Ragnall's son, in which Ragnall's son fell, and a multitude with
him. The black Gentiles after this were driven out of Erinn
and went to Alba«. This Barith (Baard), as we know from other
sources, ruled in Dublin during the minority of the children of king Ivar,
the brother of king Olav (Amhlaeibh Conung). Ragnall's son, according
to the Three Fragments (pp. 159 — 163), had come to Dublin from a
long expedition to the Mediterranean. Zimmer himself says that
»White Gentiles« (Findgenti) denote »Norwegians« and »Black Gentiles«
(Dubhgenti) »Danes«. ^ Thus, according to Cogadh Gaedhel, it is clear
that it was Norwegians who, in the year 877, ruled in Dublin, and
repulsed the attack of the Danes.
There are also proofs that the name Lochlann^ even before the
time of Magnus Barefoot, meant »Norway«. The distinguished Celtic
scholar. Dr. Whitley Stokes, in his edition of the »Tripartite Life of
Patrick«, has published Gilla Coemain*s Chronological Poem. This
poem is found in the Book of Leinster (from the 12th century), but
must have been composed in 1072, or a few years later. 2 The poem,
a chronicle in verse, also mentions the battle of Stamford Bridge,
where Harald Haardrade fell:
»Two years — no lie in the contest — from the perishing of
Donnchad, son of Brian ^
Was the Saxon's battle — course of purity! — wherein fell
Norway's king {ri Lochlainne\^^
My father. Professor Sophus Bugge, gives me another evidence of
the fact that the Scandinavians in Ireland in the lOth century were
Norwegians and not Danes. In the Anglo-Saxon lay of the Battle of
Brunanburh, which, under the year 937, has been inserted in the most
ancient MSS of the Saxon Chronicle, Anlâf (i. e. Olav Kuàran) is
called Nordmanna bregu »King of the Norwegians«. His men are
called ^a Nor lernen »the Norwegians«, and it is related that they went
back to Dublin across the sea. King Alfred's Orosius already shows
that the Anglo-Saxons distinguished between Nordmen »Norwegians«
and Dene »Danes«.
1 Keltische Beiträge III, p. 131.
2 Cf. Whitley Stokes in his introduction to the Tripartite Life, p. CXXXI. The poem
ends with the death of Diarmid in 1072.
8 Donnchad died A. D. 1064 (Four Masters).
* Tripartite Life, II, p. 41. The battle of Stamford Bridge is also mentioned in the
Annals of the Book of Leinster as the »Saxons' Battle«, (Tripartite Life, II, p. 525).
Cf. the Annals of Tigernach (written about 1088), where Harald Haardraade is called
»son of the king of Lochlann« (A. 1058).
lO ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
Every other historical source also agrees in calling the Scandinavians
in Dublin Norwegians — for instance Are Frode and the Icelandic
Sagas 1. This is not without significance, for we know that Are believed
himself to be descended from the Dublin king, Olav the White. The
historian, Giraldus Cambrensis, came, as we know, to Ireland in 1171
in the company of Earl Strongbow, and was himself closely connected
with the English chieftains. Giraldus knows that Turgesius (Turgeis,
Thorgisl) was the founder of the Norse power in Ireland, and calls him
a Norwegian [Norwagiensis). At last Turgesius was killed, and the
tyranny of the Norsemen came to an end. ^Annos igitur circa triginta
Norwagiensium pompa , et Turgesii tyrannis in Hibernia perduravit;
et deinde gens Hibernica^ Servitute depulsa, et pristinam libertatem
recuperavity et ad regni gubernacula successit^. Then Giraldus goes on
to relate that '»non multo vera post tempore^ iterum de Norwagiæ et
insularum borealium partibus, quasi de reliquiis gentis prioris, et
quia vel oculata fide vel parentum relatione terrain optimam noverant^
non in bellica classe^ sed sub pads obtentu^ et quasi mercaturœ excer-
cendœ prœtextu^ in insulam quidam advenerunt. Qui et maritimos
Hiberniœ portus statim occupantes, tandem de assensu principum terrœ
civitates in ipsis varias construxerunt«^,^
All historical sources, the Irish chronicles as well as the Icelandic
Sagas, agree in calling Turgesius the first Norse king in Ireland, and in
saying that he was at last killed by the Irish. ^ When Giraldus relates
that the later Norsemen in Ireland were only peaceful merchants and
town-builders, this is due to the fact that the Norsemen, in his time,
only occupied the sea-ports, and were principally merchants. In 11 70,
the Norsemen had lived about three hundred years in Ireland; and it
does not seem to me to be likely that during this time they would
have forgotten their origin and nationality, and would call themselves
Norwegians, if they were Danes.
Jocelin, who wrote his Acta Patricii in 1183, agrees with Giraldus
in considering Dublin to be populated by people from Norway and the
Islands (i. e. the Orkney and Shetland Islands, the Hebrides and the
Isle of Man). He relates — I quote the Passage from Professor Zimmer
himself — : i>Advenit Patricius in urbem nobilem qua vocatur Dublinia,
hœc enim a Norwagiensibus et insularum populis habita^, ^ And
1 islendinpabcSk, c. 12; LandniîmabcSk, II c. 15.
2 Topographia Hibcrniæ, Dist. Ill c. 37 — 43.
3 Heimskringla. Haralds S. hârfagra, c. 35.
4 Zimmer, Keltische Beiträge 111, p. 60.
igoo. No. 4. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 1 1
the Annals of St. Mary's Abbey in Dublin (from the 14th century) make
the following remarks with regard to the year 1095: ^Notandum vero
quod Norwagienses sen Ostmanni, qui tunc civitates Hibemiœ ei
maritima accupabant^ Normanniy in Christo^ sunt vocati,^^
Thus the inhabitants of Dublin, in the second half of the 12th cen-
tury and later^ have regarded themselves as Norwegians, and not as
Danes. And we have no reason to call in question the correctness of
their conviction. Other pieces of evidence also point to the same fact.
We never hear of connections between Ireland and Denmark, not even
when Knut the Great and his sons were kings of England. With
Norway, on the other hand, the Norse kingdoms in Ireland had much
communication. Between the kingdom of Dublin and the Isle of Man
in particular, there was a very close connection. From the time of
Olav Kvaran, members of the same race were kings of Dublin and of
Man, and often the same person ruled both kingdoms. There is no doubt
that the Norse settlers in Ireland and in the Isle of Man belonged to
the same people. Nearly thirty Runic inscriptions have been found in
Man — probably from the end of the nth century. Only one of these
is in Swedish; all the others are written in the Norwegian language, not
one being in Danish. ^ And we all know that probably from the time
of Harald Haarfagre, and at any rate from the end of the nth century
down to 1266, the Isle of Man was a dependency of Norway. This
proves that the Norsemen in the Isle of Man were Norwegians.
Thus Professor Zimmer's theory of a Danish power in Ireland must
be regarded as incorrect. The viking-settlements in Ireland, and particularly
the kingdom of Dublin, were Norwegian, not Danish. This, of course,
does not exclude the possibility that many Danes also lived in Ireland,
just as in the Danish settlement Danelage in England, there was a
considerable number of Norwegians. ^ But the bulk of the people was
Norwegian, and likewise the royal race of Dublin came from Norway.
1 Chartularies, etc. of St Mary's Abbey, Dublin, II, p. 251 (in Rolls' Series).
2 Cf. Prof. S. Biiggc in »Aarboger for nordisk Oldkyndighed«, 1899, pp. 229—247. The
only two Runic records that have been found in Ireland are also Norwegian; cf.
S. Bugge, Bidrag til den ældste Skaldedigtnings historie, p. 23, etc, Stephens, Runic
Monuments, 111, p. 307, et seq.
3 In the river Shannon, for instance, there is an island that was called Inis Gaill
duibhy i. e. the Island of the Black Foreigner, the Dane. This island thus seems once
to have been owned by a Dane. (Annals of Inisfallen, 1, A. 999, II. A. 1016). On
the other hand, the place-names, Baldoyle (Balidubgaill) and Dubgall's Bridge, which
Worsaac and Todd mention, are derived from the personal name Dubhgall, and signify
the »Farm of DubhgalU and the »Bridge of Dubhgall«, not the »Farm« and »the
Bridge« of the Dane (Gall äuöh), Worsaac, Minder, p. 391, Todd Cogadh Gaedhel,
p. CLXXXI n. 2. Cf. also Cogadh Gaedhel, pp. 113 and 115, where »Danars« and
»Denmarkians» are mentioned.
12 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
Might it not be possible to get a little more information about the
family that in 853 ascended the throne of Dublin? King Amlaib
Conung is also mentioned in the Icelandic Sagas, where he is called
Ôleifr Hviti (Olav the White). ^ But how could Olav and his brothers,
without opposition, as it seems, be acknowledged as rulers of the Norse-
men in Ireland? I feel inclined to think that they have belonged to
the race of the earlier Norwegian [kings in Dublin. When the Nor-
wegians were defeated by the Danes in 851, their two Half-kings were
Zain (i. e. Steinn) and Jargna (i. e. Jamkné^ Ironknee).^ According
to Are Frode, the son of Olav the White was called Thorstein the Red
{J^orsteinn Raubi),^ This Thorstein is very often mentioned in the
Icelandic Sagas as the progenitor of Icelandic settlers, and seems to be
a historical personage. Landnâmabôk states (c. 15) that his mother
was Aud, daughter of Ketil Flatnef in Sogn in Norway. After the
death of his father, he and his mother went to the Hebrides, where
Thorstein became a great chieftain. He also founded a kingdom in
Scotland, but was at last killed by the Scotchmen. This Thorstein is
also mentioned in the Irish chronicles, for the Ulster Annals relate of
the year 874, that Oistin, son of Amlaib, king of the Norwegians (rex
Nordmannorum), was treacherously killed by the men of Alba. The
Oistin (Eysteinn) of the Irish must be the same as the Porsteinn of the
Icelanders. His original name has been Steinn; but he has been called
Eysteinn i. e. the Stein of the Islands, because he lived in the Hebrides,
and Porsteinn, i. e. the Stein of Thor, because he was an ardent wor-
.shipper of Thor.
As it was the invariable custom of the ancient Norsemen to name
the son after his departed ancestors, it is most likely that Olav and
his son Stein have been kinsmen of the king Stein who was killed in
851. The name of the other Half-king of the Lochlanns, Jargna,
is also repeated in the Royal race of Dublin. Jargna answers to Old-
Norse Jarnkné (Ironknee). The word was originally a surname, but later
on it became a personal name. In Irish the name is rendered by
Glün-iaran. Now one of the Norse chieftains in Dublin in 892, is
1 According to the »Three Fragments t, king Amlaib had two brothers, Imkar (i. e. Ivar)
and OfsU {Auisle, i. e. Audgisl). Professor Steenstrup doubts whether these kings
were brothers (Normannerne, II, p. 121). The » Fragments t state (p. 171) that Gisle
was killed by his two brothers, and this is also related by the Ulster Annals (A. 870)
^AuisUy tertius Rex Gentilium, dolo et parricidio a fratribus suis jugulatus est.* Thus
the Irish Annals agree in calling Amlaib, Imhar and Oisle brothers.
a Three Fragments, pp. 119, 123,
8 islendingabök, c. 12.
igoo. No. 4. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 1 3
called Gluniaran. ^ This chieftain must also have been called by his
Norse name Jarnkné, for, at the same time the Annals also mention
Eloir fhac Jargni, ^ Oiitir mac Jargni^ king of the Lochlanns, ^ and Glun-
tradhna son af Gluniaran. * When Ottar is called »king of the Lochlanns«,
this seems to indicate that he must have belonged to the royal race of
Dublin. Later on, Gluniaran also appears as the name of royal princes
in Dublin, e. g, a son of Olav Kvaran, who was slain in the Battle of
Contarf, 1014. Thus it seems likely that the later Dublin kings have
been related to both the Norwegian Half- Kings who were slain in 851.
Whether they have also been connected with Turgeis, the founder of
the Norse power in Ireland, it is impossible to decide.
The earlier Norse ancestors of the Dublin kings are also mentioned
several times. According to Are Frode, Öleifr Hvite was a descendant
of the ancient Yngling kings, from whom the Norwegian king, Harald
Haarfag^e, was likewise descended. Are also believed himself to belong to
this family, so there is probably a certain amount of truth in his pedigree.
According to Islendingabök (c. 12) and Landnamabok, it is as follows:
Halfdan hvitbeinn Upplendingakonungr
I
Guftrøor
Ölafr
Helgi
I
Ingjaldr
Ôleifr inn hvfti.
The Three Fragments give another pedigree, which is more ancient,
and probably more trustworthy : ^
Gothfraidh^
I
Gothfraith Conung
I
Raghnall (3: Ragnvald)
I
Gothfraidh
I
Amhlaibh, Imhar, Oisle.
1 Four Masters, A. 890.
a Chron. Scot, A. 886.
8 Three Fragments, p. 230. Chron. Scot., A. 883. Oittir is the Norse Ôttarr, The cir-
cumstance of the name in Irish having / in the second syllable, instead of a, is probably
connected with the fact that ôttarr in Anglo-Saxon is rendered by Ohtere, which seems
to indicate an older Norse form with e in the last syllable.
* F. M., A. 891.
5 Three Fragments, p. 194.
« Gothfraidh answer to Old Norse Guà/roèr, a more ancient version of Guàrûdr.
14 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
The names in these two pedigrees are not the same, but there is
the same number of generations between Olav and his progenitor Gud-
rød. It is therefore likely that the great-great-grandfather of Olav was
really called Gudrød, Godred. Let us now compare this, as we might
call it, Dublin royal race with the Norwegian royal race of Westfold.
The old poem, Ynglingatal, and Heimskringla (c. 53), give us the
following pedigree of this race:
Hälfdan inn mildi ok inn matarilli
Guorøor inn mikillàti, veiôikonungr
Ôlafr Geirstaôa-Alfr
Rçgnvaldr heiôumhâr (heioumhæri), Halfdan Svarti.
We see that in both these royal families the same names are
found — Olav, Gudrød, and Ragnvald. This would hardly have been
the case were there not consanguinity between the Dublin and the
Westfold kings. Further, the progenitor of both families is Gudrød, to
whom Snorre gives the surname Veidikonungr (Hunting King). This
epithet resembles the epithet Conung (king) of the great-grandfather of
king Amhlaibh, Gotkfraidh Conung. We are justified in concluding
that the king of Dublin, Olav the White, was descended from, or at
least related to, Gudredr veiàikonungr.
It is well known that P. A. Munch held the theory that Godred
Veidekonge was identical with the Danish — or rather Jutland —
king, Godfred, the antagonist of Charlemagne, who died in 810. Munch's
opinion was that the Norwegian king, Godred, from Westfold, had made
conquests in Jutland. The Danish antiquary, Jessen, has maintained
the opposite opinion. He holds, indeed, that Godfred and Godred
(Guar ear) are identical, but that Godfred was a Dane who conquered
Westfold in Norway. Since then Prof. Gustav Storm has first approved,
but afterwards denied Munch's theory. I shall not therefore try to
decide whether Godred and Godfred were identical or not. But there
must at least have been consanguinity and some connection between
them. The successors of Gotfred resided, in 813, not in Jutland, but in
Westarfolda (Westfold).^ We can also compare the names: Godfred
^ Gudrød; Ragnvald [Reginaldus\ who, according to the trustworthy
Frankish Annals, was the son of Godfred*s brother, ^ and Olav, who,
according to Saxo, was the son of Godfred. These names, in my
1 Pertz, Scriptores, I, p. 195.
2 Pertz, II.
igoo. No. 4. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 1 5
opinion, indicate consanguinity, first between the Danish Godfred and
the Norwegian Godred, and then between these and the Dublin Kings. ^
If this is a fact, it possibly explains another very curious circum-
stance in the history of the Norsemen in Ireland. Olav the White had
a son CarluSy of whom we do not know anything, but that he was slain
in 866.2 After this, the name Carlus is not mentioned until 994, when
»the ring of Tomar (i. e. Thor) and the sword of Carlus were carried
away by force, by Maelsechlainn, from the foreigners of Ath-cliath«.^
The ring of Thor had probably its place in the chief temple of the
Norsemen, and was, so to say, a symbol of their paganism. But what
about the Sword of Carlus? It cannot have had anything to do with
the Asa-cult or have been a sacred object to the Norsemen, who were
still pagans, because then the Irish would not have regarded it with
veneration. On the other hand, it must have been something more than
an ordinary sword, because otherwise, it would not have been mentioned
together with the Ring of Thor, and apart from all the other treasures
which the Irish took in Dublin. Thor's Ring is never mentioned after
994; the Irish probably destroyed it as a symbol of the paganism of
the Norsemen. But the Sword of Carlus we hear of several times. The
Norsemen in Dublin must in some way or other have won it back.
But in 1027, Amhlaibh, son of Sitric, king of Dublin, was captured by
Mathgamhain, King of the South of Breagh, »and detained until he
delivered up 200 cows, and six score of British horses, and three score
ounces of gold, and the sword of Carlus, and a mark for the man
who captured him«.* In the year 1056, the royal heir of Temhair was
slain by Conchobhar Ua Maeilsechlainn. »The sword of Carlus, and
great considerations besides, were also taken by the son of Mael-na-mbo
(i. e. Diarmid, king of Leinster and Dublin), for he was security for him«. ^
Thus we see that the sword of Carlus was held in veneration, and passed
1 E. H. Lind in his »Namnhistoriska bidrag till frågan om den gamla norska konunga-
'attens härslamning« comes to conclusions similar to my own. He also is of opinion
that King Olav the White» his brothers and descendants, belonged to the same race
as the Norwegian kings, viz. the Yngling family. Lind also believes that Godfred and
Godred were identical. But on the other hand, I cannot see that Lind has proved
the Danish origin of the Yngling kings. Many of the names in this family are found,
not only in Denmark, but also in Sweden and Norway. Halfdan, for instance, was a
common name in Upland, whence the Ynglings, according to tradition, were des-
cended. And Olav — even before the time of St. Olav — was a common name in
Norway, and likewise Erik.
a Four Masters, A. S66.
3 Four Masters, A. 994.
* Chronicum Scotorum, p. 267.
0 Chron. Scot, p. 285.
l6 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
from one Irish prince to another more than sixty years after the time
when it was first taken by the Irish.
The Sword of Carlus cannot have derived its name from the obscure,
long since forgotten prince Carlus, who was slain in 866. It would
then have had no particular value for the Irish above that of any other
sword, and would scarcely have been mentioned apart from all the
other treasures of the Dublin king, in connection with the Ring of Thor.
The name of the sword must, it seems to me, be derived from the
emperor Charlemagne {Carolus Magnui),
It is easy to understand why Carolus in Irish is rendered by Carlus^
for in mediæval documents Carlus and Karlus are very often found in-
stead of Carolus.^ Carlus indeed, and not Carolus is the original form
of the name. Carolus in Italian has become Carlo^ in Spanish Carlos^
and in French Charles. Besides Carlus, the ancient chronicle Cogadh
Gaedhel has the form Ciarlus, Professor Johan Storm has kindly
informed me that Ciarlus is probably the Norman pronunciation of
Carolus. In the battle of Clontarf, 1014, there fell »Carlus and Ciarlus,
the two sons of the king of Lochlainn«.^ But it is particularly the
termination -us that proves that Carlus is derived from Carolus^ Charle-
magne.
The surname of the emperor Charles also — Magnus — has be-
come a personal name among the Norsemen. We all know that the
king Magnus the Good was named after Charlemagne. And in Nor-
wegian and Swedish popular ballads, Charlemagne is called »Magnus
Kongjen« and »Konung Magnus«.^ It is also worth remembering that
long before the birth of Magnus the Good, the name Magnus was used
among Norse kings of Man and the Hebrides. The first persons who
bear this name are Magnus mac Arailt, a chieftain from the Hebrides,
in 972 and Magnus Berna (i. e. M. son of Bjørn)* from Limerick, who pro-
bably was akin to the chieftains from the Hebrides. ^ Later on, Magnus
and Maccus are common names in the royal race of Man and the
Hebrides. When Sighvat Skald named the new-born son of St. Olav
Magnus after Charlemagne, it was probably not his own invention.
He had most likely heard the name in the British Isles, and knew that
it was derived from the great Emperor.
1 Cf. Förstemann, Altdeutsches Namenbuch.
a Cogadh Gaedhel, p. 207.
8 I am indebted for this information to my father, Professor S. Bugge.
* Four Masters, A. 972.
6 Cogadh Gaedhel, pp. 79, 81.
igOO. No. 4. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 17
But if it be true that the name Carlus is derived from Charle-
magne, then »the Sword of Carlus« must mean »the Sword of Charle-
magne«. It must have been a sword, which once belonged to, or was
believed to have been in the possession of Charlemagne. But how can
this sword have come to Dublin? Hardly otherwise than through an
ancestor of the Dublin kings, who in some way came into contact with
Charlemagne, and either received the sword as a gift from the emperor,
or won it from him. But this brings us back again to the beginning,
to Godfred, the antagonist of Charlemagne, and may be combined with
the fact that king Olav the White named his own son Carlus after the
Prankish Emperor. ^
This sword, which has long since disappeared, has thus had a long
and curious history. From Charlemagne it passed first to Denmark,
and thence to the royal race of Dublin, and lastly after the lapse of
more than two hundred years it became the property of an Irish prince.
Everywhere it has been venerated as a reminiscence of the great em-
peror, the representative of the sovereignty in the mediæval ages, as
Cæsar was in antiquity. — It is worth remembering that the name of
Charlemagne among all Slavic nations contains the idea of »king«.^ —
The Sword of Carlus itself was considered a symbol of the sovereignty
in Dublin, in the same way as the Ring of Thor was a symbol of
the Asa-religion.^
1 Prof. Gustav Storm is of opinion that Carlus has been named after the Prankish
emperor, Charles the Bald, and that he has consequently been baptized in France
(Norsk hist. Tidsskrift, 2den Række II, p. 322). The Annals do not mention any
viking-expedition by Olav Hvite or his son Carlus to France. Besides, Carlus, when
he died, can scarcely have been more than a child, and was probably never outside
Ireland. I am more inclined to think that Carlus, like Magnus the Good, was named
after Charlemagne.
a I am indebted for this information to Prof. Sophus Bugge.
8 Another sword, which was given together with many jewels, is mentioned in the Irish
annals, namely, »the sword of the son of the earl« (Four Masters, A. 1164). Dr. O'Do-
novan is of opinion that the Ulster-chieftain had won this sword from the Norse-
men of the Hebrides. This sword, however, does not throw any light upon the
origin of the sword of Carlus.
Printed 14 August 1900.
Contributions to the
History of the Norsemen
in Ireland
n.
Norse Elements in Gaelic Tradition of
Modern Times
by
Alexander Bugge
Dr. phil."^
VidenskabsseUkabetB Skrifter. II. HistorUk-ftlosoiisk Kliuae. 1900. Ko. 5
Udgivet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
Sold on Commission by Jacob Dybwad
Printed by A. W. Bregger
1900
Read in the meeting 23. march 1900.
IVly production of these communications is chiefly due to Professor
Moltke Moe, who has given me many valuable hints and much infor-
mation, and has helped me to obtain access to most of the books that
I have used. Unfortunately, the University Library of Christiania is not
rich in Celtic Literature, so that many things have probably escaped my
attention.
In this survey I have only included Ireland, the Isle of Man, the
Hebrides and the Scotch Highlands. In Welsh tradition, Norway does
not seem to play any part.
In glancing at the different collections of Irish and Gaelic traditions
it will strike us how often the name Lochlann (Norway) appears. In most
cases, perhaps, it is merely the name which reminds us of Norway;
but in several tales, the Norse element abounds. We must remember
that the Norsemen were connected with Ireland, Scotland and the He-
brides, or ruled there during centuries, and that this period is still living
in the memory of the people of these regions.
The Ossianic poems have been the centre of Gaelic fiction and
tradition during the last few centuries. Ossian or Oisin (Ossln) was a son
of the hero Finn mac Cumhail. He lived for three centuries in the land
of youth, Tiranoge. At last he went home to see his father, and the
comrades of his youth; but they were all dead, and St. Patrick had
already come to Ireland. Patrick baptized Oisin, who, in the course of
long colloquies told him about the deeds of the Fianna. These coloquies
form the frame- work of the Ossianic poems. »The so-called Ossianic
poems«, says Dr. Hyde in his most valuable Literary History of Ireland,
(pp. 498, etc.), »are extraordinarily numerous, and, were they all collected,
would probably amount to some 80,000 lines. They were even down
to our fathers' time, exceedingly popular both in Ireland and the Scotch
Highlands, in which latter country Iain Campbell, the great folk-lorist,
Vidensk.-Selsk. «krilter. H.-F. Kl. 1900. No. 5.
ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
made a huge collection which he called Leabhar na Féinne, or the Book
of the Fenians.«
»The Lochlannach, or Norsemen,« Dr. Hyde continues, »figure very
largely in these poems, and it is quite evident that most of them —
at least in the modern form in which we now have them — are post-
Norse productions.« Dr. Hyde believes that the Norsemen have greatly
influenced and transformed the Ossianic poems. In many of them we
can even find reminiscences of the rule of the Norsemen in Ireland and
Scotland, and of great events which happened during that time.
One poem is particularly interesting, and contains numerous reminis-
cences of the Norsemen, namely, the Ballad of king Magnus Bare-foot.
The expedition of Magnus — that viking who came into the world too
late — assumed gigantic proportions in the imagination of the Irish, and grew
to be an event that overshadowed all other contests between the Norse-
men and the Irish. From the Manx and the Irish chronicles we also
get the impression that the arrival of Magnus caused great stir and
terror, and that the Irish were convinced that Magnus would try to
conquer Erin.
A short time after the death of Magnus, the Irish must already have
made verses about his expedition. Little by little, however, the historic
tradition assumed a fictitious and romantic character. King Magnus was
absorbed by the Ossianic cycle, which has also devoured so many other
historical events. Magnus Barefoot became a contemporary of Finn
and Oisin. The Lay of Magnus, however, contains many historical facts
and many features, which we do not find elsewhere ; but from the com-
paratively historical ballad Magnus again passes into Scotch and Irish
fairy-tales, where everything becomes fiction, and nearly all historic
reminiscences disappear. Only a few features from reality which are
not to be found in the ballad, are curiously enough in preserved the
fairy-tales of Magnus.
According to D'Arbois de Jubainville, there are two Irish ballads of
Magnus. ^ The one is called Conthrac Maghnuis mhic righ Lochlainn^
i. €. fThe fight of Magnus, son of the king of Lochlann«. The MS
seems to be preserved Dublin, but is not published. The other ballad
is called Laoidh Maghnuis moir^ righ Lochlainn^ i. e. iLay of Magnus
the Great, king of Lochlann«. The lay is found in eleven MSS from the
1 8th and the beginning of the 19th centuries, the most ancient version
dating from 1726. This poem has been published and translated by
* Catalogue de Ja littérature épique crirlandc, pp. 97 and 164.
igOO No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 5
Miss Brooke, in her »Reliques of Irish Poetry« (Dublin, 1789). A
Scotch version was published by Gillies in 1786; but I have not been
able to get hold of this book. Campbell, in his »Tales of the West
Highlands! (Ill, p. 346), gives a rendering of a prose tale called tiManus^,
and quotes the first stanzas of a lay of Magnus (p. 362).
Dr. Stern, who has written an excellent paper, »Die Ossianischen
Heldenlieder« is of opinion that the Lay of Magnus, in its modern form,
dates from the 17th century. ^
The lay tliat has been published by Miss Brooke begins with a
colloquy between Oisin and Saint Patrick. The poet relates that Magnus
with a large »fleet of variegated ships«, lands on the coast of Erin. Finn
sends the bard Fergus to ask who the strangers are. They answer (p. 44 etc.):
»Mac-Mehee, 2 of the crimson shields.
Fierce Magnus heads our bands.
Who Lochlin's mighty sceptre wields
And mighty hosts commands«.
Finn asks:
»Why does he thus our coasts explore
And hither lead his power?
If peace conducts him to our shore,
He comes in happy hour«.
The furious Magnus swift replied.
With fierce and haughty boast,
(The king whose navy's speckled pride
Defied our martial host).
»I come« (he cried) »from Comhal's son^
A hostage to obtain;
And, as the meed of conquest won.
His spouse and dog to gain.
»His Bran, whose fleetness mocks the wind,
His spouse of gentle love:
Let them be now to me resign'd.
My mightier arm to prove«.
' Zeitschrift für vergleichende Litteraturgeschichte.
2 »Mac-Mchee« (Mac an Mtidhig) probably denotes »the Son of Meath«. But why
Magnus has received this surname, I do not know.
8 i. e. Finn.
ALEXANDER BUGGE. H. F. Kl.
Fergus brings this message to Finit, who exclaims:
»Oh I first shall cease this vital breath,
And useless be this blade;
And low in earth, and cold in death,
This arm be powerless laid«.
The hero GoU swears:
»You king, whose ships of many waves
Extend along our coast,
Who thus thy power insulting braves,
And dares our gallant host«.
»Soon shall this arm his fate decide,
And by this vengeful blade,
Shall that fierce head of gloomy pride
In humble dust be laid«.
Osgar cries:
»Soon his twelve Judges' tribe before
My valiant troop shall flee;
And their proud king shall fall, no more
His isle of boars to see«.
But Finn declares that he himself will meet »White Norway's King«. ^
At length we see grey morning rise
Upon its early dew;
And the first dawn of eastern skies
Gives Lochlin's host to view.
Before us, on the crowded shore.
Their gloomy standard rose,
And many a chief their navy bore.
And many a princely foe.
And many a proud and bossy shield,
And coat of martial mail,
And warlike arms of proof they wield.
To guard or to assail.
* Miss Brooke translates wrongly (p. 51) »Dark Norway's kiugc; but the original has
(p. 275, 1. 18): righ fionnlochlann (the king of While Lochlann).
I900. No. 5. HISTORY OF THE NORSKMEN IN n<ELANr)
And many a sword with studs engraved
In golden pomp was there;
And many a silken standard waved
Its splendid pride in air. ^
Finn raises his standard, the celebrated Gall-grena (the Image of
the Sun) and meets the Norwegians with his hosts. The battle begins.
It results in the flight and fall of most of the Norwegians. At last
»Through the ranks of fight
White Norway's king, and Comhal's son,
Rush'd forth, like flame, to fight.
As when two sinewy sons of flame
At the dark anvil meet;
With thundering sound, and ceaseless aim
Their mighty hammers beat.
Such are the fierce contending kings!
Such strokes their fury sends;
Such thunder from their weapons rings,
And sparkling flame ascends.
At last Magnus has to bite the dust, and lies bound beneath Finn.
Then, base of soul, bald Conan spoke
»Hold now the King of Spears, ^
Till, with one just and vengeful stroke,
I ease our future fears It
But the generous Finn will not allow the base Conan to kill Magnus.
On the contrary, he releases the king upon his promise never again to
invade Erin. Magnus swears:
»O! never more my arm, through life,
Against thee, Finn, shall rise!
O! never such ungrateful strife
Shall Mehee's son devise 1
1 The Irish always admired the superior armour and weapons of the Norsemen (cf. the
description of the Battle of Clontarf in Cogadh Gaedhel).
• The original has Maghnus na n-lann, »Magnus of swords«.
8 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
And Ol that on their hills of snow
My youths had still remained,
Nor thus against a generous foe
Unprosperous war mantain'd!«
Thus ends the ballad which Miss Brooke has published and trans-
lated. But there also exists another ending to the ballad. Dr. Stern
says in his paper on the Ossianic poems: iDen von der Volkssage an
diese Ballade angeknüpften Treubruch des König Magnus hat Kennedy
in eignen Versen angehängt«. I have not been able to get hold of
Kennedy's edition, which seems to date from the end of the i8th cen-
tury. But the last part of his Lay of Magnus is printed in the »Report
of the Committee of the Highland Society of Scotland,« 1805 (P- 33 ^
et seq.). The verses may be Kennedy's own, but I hardly think so. I
suppose that they have only been »improved« by him. At any rate
Kennedy's ballad ends in a way that corresponds far better with the
historical facts than the Lay of Magnus that Miss Brooke has published
At all events Kennedy's conclusion must originally have belonged to the
ballad.
Like • Miss Brooke, Kennedy relates that Magnus is captured and
again released by the generous Finn. Then he goes on to relate that
Magnus and his fleet leave Ireland; but on the way home, his men
prevail on him to alter his course, and steer for the shore they had
eft, to renew the attack upon Erin«.
The hosts offered an advice
To the great Manos ^ of successful ships
To trace back their way upon ocean
To meet the chiefs of Inisphail (i. e. Ireland).
So the heroes returned by their fifties fierce,
And loud was their noise on the strand.
The battle is renewed, but fate is against Manos and his men.
Manos, leader of the host, has fallen.
Like a fiery meteor in the firth of currents.
Except a man who sought his peace
Or who took protection under our shield.
None of the followers of Lochlin's king
Returned to his own land.
^ The King is here called Alanos, a more modéra form of Magnus.
igoo. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 9
The Scotch Lay of Magnus seems to have been very much like
the Irish version. Campbell only quotes the beginning, where Magnus
is called
«Blood-spilling Manus, the generous one,
Beithe's king's son, of the red shields, (Mac righ Beith nan sciath dearg)
High king of Lochlann, chief of the brave«. ^
In spite of all anachronisms, the Lay of Magnus contains many
historical elements. The hero is called Maghnus mor^ i. e. Magnus the
Great, which shows how celebrated the king must have been in the
British Isles In Norway, his grandfather, Harald Haardraade, and his son
Sigurd, had a greater fame; but in Ireland and Scotland it was otherwise.
In these countries, Magnus Barefoot was better known than any other
Norwegian king.
The name »King of the Red Shields« (na n-sciatk dearg), given
to Magnus, refers to the fact that the Norsemen very often used red
shields. Red shields are often mentioned in the Edda poems and
sagas and must have been characteristic of the Norsemen. ^ Ordericus
Vitalis relates that on approaching Anglesey, Magnus hoisted a red shield
on the mast as a token of peace (rubrum scutum^ quod signum pads erat,
super malum navis erexit). ^ And Giraldus Cambrensis mentions that
the Norsemen, when they made their last attack upon Dublin, carried
red, round, iron-bound shields {clipeis quoque rotundis et rubris circula-
riter ferro munitis). * The other surnames of Magnus — »King of
Swords« and »the Great Manos of Successful Ships« and »of the vic-
torious pursuits and exploits« ^ — are also interesting, and show that
Magnus has long been remembered as the great naval hero and warrior.
But it is a still more interesting fact that the Norwegians are called the
»Twelve Judges Tribe« (clan an da chomhairleach dheac). Comhairliche
signifies a »counsellor« or »judge« and probably has both meanings, being
derived from comarle which in Old Irish signifies both »counsel« and »reso-
lution«. Miss Brooke compares this with Odin's twelve judges in Heims-
1 Campbell, III, p. 364. Campbell suggests that Beith denotes Bergen. My father. Pro-
fessor Sophus Bugge, explains Beith in the same way. He points out that beith in
Gaelic means »birch, birch-tree«. When the Gaels heard the name Bergen (Bjørgvin)
they probably associated this with the Norse bjqrk > birch c and rendered it by Beith.
Beith is also the name of the letter b in the Irish alphabet, and as such is a. trans-
lation of beorc (i e. birch), the Anglo-Saxon name of the Rune b,
2 Cf. HelgakviÖa Hundingsbana, II, 33.
8 Munch, »Det norske folks historie«, II, 517.
^ Giraldi Cambrensis Opera, V, 264 (in Roll's Series).
8 Report of the Highland Society, 1805, p. 331.
lO ALEXANDER BUGGE. H.-F Kl.
kringla (c. 2). lEast of Tanakvisl in Asia was a country called Aasland
or Aasheim. But the chief castle was called Aasgard. In the castle
there was a chieftain named Odin; there was a celebrated place of
sacrifice. It was custom there that tv/elve temple-priests (Ao/goAar)
were the highest. They had to manage the sacrifices, and to
judge between men«. This legend in Heimskringla is also connected
with Ireland in other ways. Snorre goes on to relate that Odin, when
parting with his men used to put his hands on their heads, and give them
bjannak. This word, as my father. Professor Sophus Bugge, informs
me, is of Irish origin, and corresponds to the Irish beannackd, »benediction«.
The fabulous Gautrek's Saga also relates (c. 7) that «Grane of the
Horse-hair (Hrosshårsgrani) and Starkad found a clearing in the wood,
where they saw a crowd of people, and the court {ping) was
opened. Eleven men were sitting there on chairs, but the twelfth chair
was unoccupied. Hrosshårsgrani sat down on the twelfth chair. Then
all saluted Odin«. (Hrosshårsgrani was a human apparition of Odin).
Saxo informs us that Ragnar Lodbrok had duodecim comités and that
he made it a law that duodecim patres approbati in the last appeal,
should decide all lawsuits. ^
According to the old Norwegian laws, twelve men sat as judges
in private tribunals, and the twelve best men from each lagthing took
part in the election of a new king. ^ The lagretta always consisted of
three dozen — or, in the Isle of Man — two dozen members. Of these
two or three dozen, one dozen has probably acted at a time.
The duodecimal system was characteristic of all Norsemen, gods
as well as human beings, not only in Norway and Iceland, but also —
as we may see — in their settlements in Ireland. This organisation,
with which the Celts were not familiar, must have struck the Irish as
something peculiar to the Norsemen. This is the reason why they call
the Norwegians the »Twelve Judges Tribe«. This epithet also shows
that the original Lay of Magnus must have been written before the
English conquered the Norse kingdoms in Ireland and abolished their
institutions and by a poet who was probably acquainted with the Norse-
men and their social conditions himself.
On the other hand the poet has no very clear conception of
Lochlann (Norway). He believes that King Magnus, in his native land,
^ Saxo Grammaticus (MUller's ed.), I, 447 and 456.
8 Hertzberg »Glossar til Norges gamle Love«, V3; dbmr z a b. c ^ and tblf.
I90O. No. 5- HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. II
hunts the wild bear and the brown deer; but at the same time he also
mentions Lochlann's »hills of snow«.
The historical facts in the lay refer to the last expedition of Magnus
1 1 02. The Manx Chronicle relates that Magnus sent his shoes to the
high-king of Erin, Murchad, ordering him to wear them on his
shoulders on Christmas Day in the presence of his ambassadors, as
a token of subjection. This roused the indignation of the Irish; but
Murchad resorted to a safer expedient, and replied that he would sooner
not only wear, but even eat Magnus's shoes, than see him destroy a single
province of Ireland. ^ Instead of this, Magnus, in the ballad, claims
Finn's wife and dog. — It is a common feature in popular legends that
one king demands the wife of the other ; and in Irish legends, dogs play
a very important part. — After this, the ballad, as will be remembered,
goes on to relate that Magnus is defeated and captured. But the gene-
rous Finn releases him, and Magnus swears never again to come to
Ireland. Magnus breaks his promise, however, returns to Erin, and falls
with all his men. The sagas and chronicles relate that at first Magnus
acted as Murchad's friend, and married his son Sigurd to Murchad's
daughter. Subsequently the friendship was broken. Murchad's young
daughter was sent back to her father, and Magnus fell during an expe-
dition to Munster, on the 5th August, 1 103. Magnus's breach of faith
in the ballad, his return to Ireland, his defeat and fall, probably refer
to this.
- With the passage of time, the tradition of Magnus has completely
lost its historic stamp, and its hero has become a mythical figure.
Campbell, for instance, mentions a ballad (III, pp. 364 — 369) in which
Finn and his men are treacherously invited by Manus to Lochlann.
Finally Manus is slain, and Finn marries his daughter. This ballad was
already known to the compiler of the Book of Howth in the i6th cen-
tury. ^ In the 1 8th century, or probably even earlier, Magnus also passed
into the celebrated legend of the »Fate of the Children of Usnech«.^
Magnus in the translation of D'Arbois de Jubainville, is called »Mané à
la main rouge, fils du roi de Norvège«. Magnus is here confounded
with the Celtic personal name Mané, which, as the name of another
hero, appears in an older version of the legend of Usnech. The son of
Usnech has killed the father and brothers of the Norse prince, Mané;
* The Manx Chronicle, A. 1098 [Munch has proved that the year was not 1098, but
1 101].
* Stern, p. 154, note i.
8 D'Arbois de Jubainville »Cours de la littérature celtiquec, Vf p. 277, etc.
12 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
the latter is therefore the only man who is willing to kill the sons of
Usnech, who have been captured by Conchobar.
In Campbell's collection, there is a most curious story about Magnus. ^
There was a king of Lochlann who had two sons. Oireal was the name
of one, and larlaid of the other. larlaid married the daughter of the
King of Greece, and Oireal married the daughter of Sgiath Sgial, King
of the Arcuinn. — Arcuinn, as Campbell suggests, probably means the
Orkneys. — The son of Oireal was called Manus, * and Eochaid was a
name given to the son of larlaid.
Manus was brought up with the daugther of the King of Greece. »She
took Manus in with herself, and she set her own son on a beautiful sunny
single-stemmed hill, where he could see every man, and no man him.« ®
After many vicissitudes. Manus at last becomes King of Lochlann, and
lives in »old Bergen«.
In this legend there are many fabulous and foreign elements. The
cousin of Manus, for instance, is married to »the swift March wind«.
Manus has »costly coloured belts on his left side, with which might
be won the love of a young woman, and the liking of maidens«. ^ —
This feature is probably derived from the beauty-belt of Venus. —
On his way home, after many adventures, Manus meets a sea-fog
on the ocean. From this dilemma he is relesed by the »speckled ship
of the son of Valcan Smith«. ^ — This Valcan (Bhalcan) Smith is probably
the Roman god, Vulcanus; but in this tale he has become a sea-god. —
When Manus came to Old Bergen he saw a cloth hanging dawn
from the gable of the house. »What is the use of that cloth?« he
asked. »It is«, said his companion, who had been the armourer of
Manus's grandfather, »that when thou spreadest it to seek food and
drink, thou wilt get as thou usest. There is another virtue in it. If
a foe should meet thee, he would kiss the back of thy fist«.® —
This »Cloth, be laid!« has nothing to do with the plot of the tale.
It corresponds with features in Norwegian tales, e. g. »Kari Træstak«
(Katherine with the wooden petticoat). »Cloth, be laid!« has pro-
bably migrated from Norway to Scotland with the story of »Kari Træ-
1 Campbell. Ill, pp. 350-363.
2 Manus is a later and more modern form of the name Magnus.
8 This description recalls Hlidskjalf, where Odin sat and looked out over the whole world.
Campbell, HI. p. 351.
* Campbell, III. 354.
5 Campbell, III. 358.
8 Campbell. III. 355.
I90O. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 13
stak«, which was also known in Scotland ;i and thence it has passed
into the legend of Manus. —
In addition to this, there are also several historical reminiscences in
the story. Manus is always followed by two tame lions, and the device
on his shield is a lion. ^ The Saga of Magnus Barefoot relates that in
the battle where he lost his life, Magnus had a shield bearing the device
of a lion, and that his coat was adorned with two embroidered lions,
one in front and the other behind. These two lions on the coat have
turned into the two lions following him. — It may be remembered that
in the legend, a lion always follows the Saxon duke, Henry the Lion. —
The legend of Manus also relates that the daughter of the King ot
Greece asks the earl of Fiughaidh to give his daughter in marriage to
Manus. The earl, however, answers, »My daughter is not of age to
marry yet, and Manus is not of age to marry c. »WelU, said the
daughter of the king of Greece, »house or heap thou shalt not have
upon my land unless thou givest thy daughter to him«. The earl thought
that it was useless for him to refuse her, and Manus and the daughter
of the earl of Fiughaidh were married to one another. ^ This is probably
a reminiscence of the historical fact, that Sigurd, the son of Magnus
Barefoot, when a boy, was married to king Murchad's daughter, Biadmuin.
My impression of the legend of Magnus is briefly as follows.
Shortly after the death of Magnus, an Irish bard must have composed
a ballad on his expedition to the British Isles. The historical ballad,
however, must early have become a part of the all-absorbing cycle of
traditions about Finn and Oisin. Magnus became a contemporary of
the Fenian heroes. In this oldest version of the ballad, however, many
historical elements are still preserved ; but in course of time, the historical
King Magnus gradually disappeared, and was transformed into a legen-
dary personage without any trace of its historical prototype. In the i6th
century this transformation had already taken place, and probably in
the 17 century, Magnus (or Manus) has passed into the legend of the
Sons of Usnech«.
Besides the Lay of Magnus, Norway and Norsemen are also men-
tioned in several other Ossianic poems. In the Isle of Man, only a single
Ossianic ballad has been found. The hero of this ballad is »Young
* Asbjornsen & Moe, Norske Folkeeventyr, 2 ed., p. 442.
2 Campbell, III, 355, et seq.
3 Campbell, III. 352.
14 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
Orree« who is killed at the instigation of Finn's fair daughter and
Oshin's daughter. ^ Orree is a corruption of the Norwegian name
Godfred (Guofrøftr, Gu6rø6r), a common name in the Royal race of the
Isle of Man.
The Scoeth ballad of the »Invasion of Ireland by Erragon« relates
how the »Queen of Lochlann of Brown Shields« has coneived a strong
passion for the long-haired Aldo of arms. Her husband, Erragon, son of
»Annir of Ships», wishes to take vengeance on his wife's lover. He
sails to Ireland with his fleet. Finn in vain tries to soften his anger.
The battle begins, and continues, without cessation, for eight days. But,
upon the ninth day, Goll took the head of the king of Lochlann of the
Brown Shields. ^ Whether this ballad refers to any historical events, I
cannot say.
Among the Fianna who were drowned by »Lorcan's bramble-bush«,
the so-called »Colloquy of the Ancients« mentions Aralt (i. e. Harold)
son of the King of Scotland, Diure (i. e. the Norse name Dyre\ Barrae and
Islai, the king of northern Lochlann's three sons, and Samaise, Arthur
and Inbeir, three sons o{ ÛiQ gallghaedhel or »Norse-gaeU from bey ond. ^
The sway of the Norsemen in Erin, and in the Hebrides and the
Isle of Man, has also left its traces in many other ancient and modern
tales and sagas. Professor Zimmer, through his works, has thrown a new
light upon this subject. Zimmer says in his paper »Ueber die frühesten
Berührungen der Iren mit den Nordgermanen« (p. 34): »The notion of
a giant is expressed in all Irish and Gaelic dialects by the same word,
foMor^. This word has also another meaning, namely, a »sea-robber«.
Even in the oldest Irish sagas, the terror-struck Irish describe the tall,
gigantic figures of the Norsemen. From this, Zimmer rightly concludes
that the conception of a »Fomor« originates from the Viking age. This
theory is confirmed by Dr. Joyce in his »Old Celtic Romances« (p. 405),
where he says: »Fomor, the simple form of this word, means, according
to the old etymologists, a sea-robber. The word is also used to denote a
giant or a gigantic champion. The Fomorians of Irish History were sea-
robbers, who infested the coasts, and indeed the interior of Ireland, for a
long series of years, and at one time fortified themselves in Tory Island.
They are stated to have come from Lochlann in the north of Europe«.
1 A. W. Moore »Manx Ballads and Music«, p. XVII and pp. 2—5. Douglas 1896.
2 0*Grady, Silva Gadelica, 11, p. 211, et seq.
3 Transactions of the Royal Irish Academy, I (Antiquities), pp. 82—85. ^^^ o**ier poems
in which Norway and Norsemen play a part, of. D'Arbois de Jubainville, Catalogue
de la littérature épique d'Irlande, pp. 115, 206, 220.
igoo. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 15
But this is not enough to explain the meaning of a Fomor. The
Fomorians are always of a superhuman size, their figure is badly pro-
portioned and clumsy, and they are often stupid and easily duped. I
am inclined to believe that the Irish have heard from the Norsemen
tales of their giants (jçtnar)^ and that the idea of Fomorians has been
developed through a confusion of Giants and Vikings. The memory of
the old Berserks has perhaps also contributed to form the picture. What
Zimmer relates from the Book of Leinster about Cuchulinn is namely,
that he »in der Wutverzerrum grösser wurde als tm fomor na fer mara
(fomor of the sons of the sea). ^ This »Wutverzerrung« is nothing
more than the fury of the berserks who in their rage became big and
terrible, like trolls and ogres.
In many legends about Fomorians we may also find traces of real
historical events. »Among the ancient Gaelic tales, three were known
as the most sorrowful tales of story-telling, or the »Three Tragic Stories
of Erin«, says Dr. Joyce, »viz. the Fate of the Children of Usna, the
Fate of the Children of Lir, and the Fate of the Children of Turenn«.
The last tale is mentioned as early as in Cormac's Glossary (about A.
D. 900). In the Book ol Lecan, which was compiled about 14 16, there
is a short account of the celebrated eric-fine imposed on the sons of
Turenn. The complete story is only found in copies from the i8th.
century, 2 and is translated by Dr. Joyce in his »Celtic Romances« (pp.
34—96). The beginning especially is of great interest with regard to
our subject:
»When the Dedannans^ held sway in Erin, a prosperous freeborn
king ruled over them, whose name was Nuada of the Silver Hand.
In the time of this king, the Fomorians from Lochlann, in the north,
oppressed the Dedannans, and forced them to pay heavy tributes, namely,
a tax on kneading- troughs, a tax on querns, and a tax on baking- flags;
and besides all this, an ounce of gold for each man of the Dedannans.
The tribute had to be paid every year at the Hill of Usna ; and if any
one refused or neglected to pay his part, his nose was cut off by the
Fomorian tyrants.
At this time a great fair-meeting was held by the king of Ireland
on the Hill of Usna A short time after this
• Zimmer, tKeltische Beiträge«, I.
2 Joyce, »Celtic Romances c, X — XI.
3 The Dedannans were a mythical race, who ruled in Erin. From Greece they are said to
have migrated to Lochlann whence they came, through Scotland, to their final place of
abode in Ireland (Joyce, p. 401).
ALEXANDER BUGGE. H. -F. Kl,
they saw another company approaching; they were grim and fierce and
surly-looking; namely the tax-gatherers of the Fomorians, to the number
of nine nines, who were coming to demand their yearly tribute from the
men of Erin. When they reached the place were the king sat, the
entire assembly — the king himself among the rest — rose up before
them. For the whole Dedannan race stood in great dread of these
Fomorian tax-collectors ; so much so that no man dared even to chastise
his own son without first seeking their consent«.
In this description we have a vivid picture of the sway of the Norse-
men in Erin. And what is more interesting, the description corresponds
closely with the picture which the old Chronicle, Cogadh Gaedhel, gives
of the tyranny of the Norsemen about the midle of the tenth century:
»Such was the oppressiveness of the tribute and rent of the foreigners
over all Erin at large and generally, that there was a king from them over
every territory, a chief over every chieftainry, an abbot over every church,
a steward over every village, and a soldier in every house, so that none
of the men of Erin had power to give even the milk of his cow, nor as
much as a single clutch of eggs in succour or in kindness to an aged
man, or to a friend, but was forced to preserve them for the foreign
steward, or bailiff, or soldier. And though there were but one milk-
giving cow in the house, her owners durst not milk her for an infant of
one night, nor for a sick person, but must keep her for the steward,
or bailiff, or soldier. And though there were but one milk-giving cow in
the house, she durst not be milked for an infant of one night, nor for a
sick person, but must be kept for the steward, or bailiff, or soldier of
the foreigners. And, however long he might be absent from the house,
his share or his supply must not be lessened ; although there was in the
house but one cow, it must be killed for the meal of one "night, if a
supply could not be otherwise procured. And the most fit person of the
family was obliged to take wages, the day on which he embarked on
board ship with his lord, and he must be supplied with provision, as if
he were at home. And an ounce of Findrun (a mixture of gold and
silver) for every nose, besides the royal tribute afterwards every year;
and he who had not the means of paying it, he was compelled to go
into slavery, or else his nose was cut offc^
Cogadh Gaedhel, pp. 49—51. The Book of Rights (Leabhar na Ceart) also mentions
an ounce of gold for each nose as a tribute among the Norsemen in Dublin (p. 229):
Hereupon the host brought to him (i. e. St. Patrick)
A screapall (a coin used by the ancient Irish) for each man, an ounce of gold, —
An ounce for each nose besides. —
And a screapall of gold for each man.
I goo. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 1 7
The tradition of the tyranny of the Norsemen in Ireland, as described
in the »War of the Gaedhil with the Gaill«, must have been in exis-
tence for centuries. The resemblance between the old historical chron-
icle and the many centuries younger, mythical tale cannot be accidental,
especially as they both relate that the Irish had to pay an ounce of
gold or Findrun (for each man or nose), if not, their nose was cut off
by the Norse (or Fomorian) tyrants. There must be a connection; but
whether this is only literary, or is due to common tradition, I will not
venture to decide.
The memory of the sway of the Norsemen seems in the same way,
up to the present, to have been preserved by Gaelic popular tales. A
legend in Campbell's »Popular Tales of the West Highlandsc (III, p. 331)
begins: »There was a king on a time over Eirinn, to whom the cess
which the Lochlanners had laid on Alba and on Eirinn was grievous.
They were coming on his own realm, in harvest and summer to feed
themselves on his goods; and they were brave, strong men, eating and
spoiling as much as the Scotch and Irish were making ready for another
year.« — That the Norsemen used to come in harvest and summer to
the British Isles is a recollection of the real circumstances. The Vikings
nearly always left their home at the end of the spring and went in for
plundering during the summer. — Thus among the Norsemen in the
Hebrides, a very common name was Sumarliài^ Somerled, »a summer-
traveller, sum mer- viking.« Somerled originally was not a personal name,
but only signified a viking who used to come to the British Isles in
the summer. The Pictish Chronicle, for instance, speaks of »the fleet
of the Somerleds« (classis Somarlidiorum).^ —
In other of Campbell's tales too, there are Norse elements, e. g. in
the long and rather incoherent tale of Conall Gulban,^ son of Niall of
the Nine Hostages. The king of Lochlann plays a part in this tale,
and one of its heroes is lomhar Mac Righ na Hiribhi, which Camp-
bell rightly translates as »Ivar, son of the King of Bergen«. He is a
suitor for the hand of the princess of Lochlann (Norway).
Professor Zimmer has proved that in the old Irish Sagas, there are
traces of the old Scandinavian custom borrowed from the Vikings, of
two men mingling their blood, and becoming sworn brothers.^ In the
tale of Conall Gulban, there are also references to the same custom.
1 Skene, Chronicles of the Picts and Scots, p. 10.
2 Campbell, III, pp. 185—281.
3 Zimmer, Keltische Beiträge, I, pp. 306 — 308.
Vid,-Sel8k. Skrifter. H.-F. Kl. No. 5. 1900.
1 8 ALEXANDER BUGGE. H. -F. Kl.
Conall had a fight with another hero, Avas Ormanach (i. e. Norse Soldier?).
At last Avas was defeated. »Duanach gave the cords to Conall, and
Conall bound the Avas Ormanach. He gave his oath to him, under the
edge of his set of arms, that he was a beloved comrade for ever ; and
any stroke he might strike that he would strike it with him, and that he
would not strike a stroke against him«. After this, Avas Ormanach was
Conall's faithful comrade on his expeditions, and by his aid he married
the king of Lochlann's daughter. This description must refer to the sworn
brotherhood of the old Norsemen, because the Celts knew of no such custom.
I feel even inclined to think that in this tale of Conall Gulban,
there are parts which must originally have been related in the Norse
language. The following is an instance. »The king of Eirinn and his
two sons went on board of a ship, and they hoisted the speckled flapping
sails up against the tall tough masts; and they sailed the ship fiulpande
fiullande«.^ Even the old Irish sagas, when describing the sailing of
princes, use words and expressions borrowed from the Norse, and the
tale of the Sons of Turenn relates that the Fomorians of Lochlann
»hoisted their many-coloured, speckled sails, and sailed from the harbour
into the great sea«. And the two last words, which Campbell is unable
to translate, seem clearly to be of Norse origin, misinterpretations of
Norse present participles.
When I had discovered this, my father, Professor Sophus Bugge,
furnished me with the following notes:
»They sailed the ship fiulpande fiullande presupposes a Norwegian
expression sigldu ship hvølvande fyllande (Old Norse hvelfanda fyllanda)
i. e. »they sailed the ship so that she was in the act of upsetting and
being filled.« Old Norse hvelfir skipinu means »the ship upsets«. In
Faroe the expression is still used bàturin kvelvdist. In fiulpande the
Old Norse hv is expressed by /; cf. Irish faras = Old Norse hvar es
(Cogadh Gaedhel, p. 174), and Finit = Hvitt (Book of Leinster).«
The most vivid picture of a naval viking-expedition, and one of the
most interesting descriptions of the life of the old Norsemen in the
countries round the Irish Sea, we get in the Lay of Castle Sween
(Caisteal Suibhne) in the Dean of Lismore's Book.2 The Book of Lis-
more is a collection of ancient, mostly Highland, Ballads which have
been collected and written down by Sir James Macgregor, Dean of Lis-
1 Campbell, III, p. 199.
2 The Dean of Lismore's Book, ed. and transi, by the Rev. Thomas M'Lauchlan with
an introduction by William F. Skene, Edinburgh, 1862, pp. 115— 117. The ballad
has also been translated by G. Sigerson in his Bards of the Gael and Gall, London,
1597» pp. 185—189.
tgoo. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 19
more, in the beginning of the i6th century, probably about 1512. The
Lay of Castle Sween is said to have been composed by the blind Arthur
Mac Gurkich. When this blind poet lived, the Editor of the Book of
Lismore does not know. He was an Irish bard and wrote in the
Irish dialect. The ballad contains many ancient and obsolete words, and
dates, I should think, from the 13th century, or perhaps earlier. Dr.
Sigerson is of opinion that the ballad has been composed before
the English conquest of Ireland, 1170—71.^ The hero of the ballad is
John Mac Sweeney, member of a tribe that lived partly in Ulster or in
the Hebrides, and partly on the peninsula Cantire in Scotland, where
they had a castle. The place-names which occur in the poem are still
found, e. g. Caisteal Suibhne (now Castle Swin) and Chnapadal (now
Knapdale) in Cantire. The name Knapdale is of Norse origin, and must
originally have been called Knappadalr. — The same place-name is
also found in Iceland and knappr (a button) likewise forms the first part
of Norwegian place-names.^ — The enemy has conquered Castle Sween.
The Irish Mac Sweeneys therefore, under command of John, cross the
sea on their splendid ship, and land at Knapdale, where they are received
with welcome by the Scotch Mac Sweeneys. They fight a furious
battle, defeat the enemy, and regain Castle Sween. This is the story of
the ballad. But the most interesting part is the description of the ship
and the sailing.
The warriors on board the ship are noble Norsemen: »Norse and
nobles are they all« [Lochlynnych is armyn eaid). They are tall and
fair-haired like all Norsemen, and not dark and small like Celts.
»Tall men urge the ship and steer
Our light, leaping, valiant van.
Nor could Erin braver show
Than this fair-haired battle band.«
They wear black iron armour and brown belts and have costly swords :
»Coats of black the warriors wear.
Broad the brown belts that they bear.
Sword-hilts gold and iv'ry gleam
On our bark with banners high.«
1 The editor, the Rev. Thos. M'Lauchlan, is of opinion that the poem is more modern,
because the Mac Sweeneys are not a very ancient tribe in Ulster (they are not men-
tioned earlier than in the 14th century). But this is no evidence. Internal reasons
seem to prove that the poem dates from a time when Norsemen still ruled in the
Hebrides.
2 Kaalund, Beskrivelse af Island; O. Rygh, Norske Gaardnavne, Introduction.
20 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
They are »princely men, scattering gold among the bards«, and
very proud and aristocratic:
»No hardened hands, no tightened belt,
Nor roughened by their usual toil;
Heroes were there, nor did they labour.
We heard not of so many nobles,
Of our isle from labour free.«
On board the ship there are also bards. When John Mac Sweeny
landed on the shore of Knapdale, he was met with song, and there arose
a singing conflict between the bards on the ship and those on shore:
»The men of Alba's isles then come
With welcome from the narrow sea.
The men who sweetest are to sing,
Tenfold welcomes to him bring.
For a while there was a conflict.
Between them and our men of song.«
The ship itself was equipped quite like the ships of the ancient Nor-
wegians. »Shields on their hooks hung round the sides.« In the same
way Helgakviôa Hundingsbana I. describes the ship of Helgi : brast rgtid
vid Tçndj reru vikingar. And the Gokstadship had also, we can see,
shields round its sides. The sails were purple and speckled and »purple
linen was round each giast.« On the »lyfting« or poop of the ship,
sat fair women on spotted cushions. The ship was laden when the tide
was full with
»Wattled baskets full of swords;
With shields all brought on board the bark.«
The description of the ship calls to mind the Haraldskvæbi, where
the vikings from the British Ises come to Hafrsfiord:
Knerrir komu austan
kapps of lystir
med ginundum hçfàum
ok grofnum tinglum.
IQOÔ. No. s. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 21
Hlaànir vdru hçlba
ok kvitra sigalda
vigra vestroenna
ok Valskra sverda,
»Ships came from the East,
ready for war
with grinning heads
and carved beaks.
Laden were they with warriors
and white shields,
Western spears
and swords from Valland.«
Several words and metaphors of the lay are also of Norse origin,
or resemble Norse expressions. The warriors on board the ship are
called »Norse and nobles« (locklynnyck is armyn). The word årmann
is of Norse origin, and denotes a chieftain, a noble warrior. One
might, suppose that the word is derived from Old Norse \hermadr
(warrior); but Norse ker- is in Irish rendered by er-, not by ar- (e. g.
Herulfr — Erulbk). Irish årmann is derived from Old Norse drmadr, i. e.
a steward, especially of royal estates, who also performed some public
functions. The drmenn were often of low birth, and were looked upon
with contempt. But in Ireland their position must have been much higher.
Among the Dublin chieftains killed in 1 103 was Beollan Armann, and
at the taking of Waterford in 11 70, the English captured Gillemaire
armand an düin, i. e. the officer of the fortress.^ Among other words
of Norse origin may be mentioned bordaibh »on board« (from Old
Norse borS),
The poet calls the ships »the riders of the waves« {Markeich yth
rachtych nyth tonnytk). This metaphor is very much like the Norse »ken-
nings«. The Edda, as well as the Icelandic skalds, often calls the ships
the »horses of the sea«, e. g. seglvigg eru sveita stokkin? »the sail-steeds
are in a bath of sweat«. — The sails are compared to the »wide-spread wings«
of a bird. In like manner ancient Norse poems often compare the ship
tself to a bird. — The chieftain assails the enemy »just as a slender.
1 Four Masters, 1103 and 1170; cf. Munch, »Det norske Folks Historiet, II, p. 550.
3 Reginsmâl, 16.
22 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
furious hawk.« Similar figures are also found in Norse ballads. — These
corresponding poetical expressions do not necessarily prove Norse
loans in the Irish ballads. Such pictures are used by the poets of many
countries. But still they deserve to be remembered.
The description of the sailing and the landing in the bay of Knap-
dale has some resemblance to a strophe in Helgakviôa Hundingsbana
(1. 27):
Svd bra styrir
stafntiçldum af,
at mildinga
mengi vakài,
ok d^glingar
dagsbriin sid,
ok siklingar
sneru upp via tré
vefnistingum
å Varinsfirài.^
»Sail the ship, John son of S ween,
On the Ocean's fierce-topped back;
Raise aloft the vessel's mast,
Let thy bark now test the sea!
A leading wind then for them rose,
At Kyle Aca^ as rose the tide.
The speckled sails were roundly bellied.
As John ran swiftly for the land.
We entered the cheerful anchorage
In the bay of fruitful Knapdale.o
Besides this Lay of Castle Sween, there is, as far as I know, only
one other ancient Irish tale where a naval viking-expedition is descri-
bed at such length, and that is the Battle of Ross na Rfg (Cath Ruts
na Rig), But Prof. Zimmer has amply proved that the whole descrip-
tion of Conchobar's Norse auxiliaries, his fleet and his sailing on the
ocean, is influenced by Norse tales, and contains many Norse elements.
The Lay of Castle Sween gives us a vivid picture of the life in the
Norse viking-colonies round the Irish Sea in the 12th or 13th century.
1 Vigfusson and York Powell, Corpus Poeticum Boreale, I, p. 134.
2 Perhaps Kyle Akin in Skye.
igoo. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 23
We see the noble chieftains who did not labour and whose hands were
not roughened by the usual toil. They were warriors, true descendants
of the. ancient vikings, eager for fame and gold, brave, generous, and
fond of song and music. They were half Norsemen, half Celts, and were
influenced by Irish civilisation. They were Gall-Gaedel, »Norse-Gaels«,
as the Irish Annals call the inhabitants of the Hebrides.
The objection might be made that as late as 1200 there were no Norse-
men in Ulster where the Editor of the Book of Usmore thinks that the
Mac Sweeneys lived. It is true that no Mac Sweeneys (Mac Suibkne) are
mentioned in Ulster before the 14th century; but they may have
existed there before that time. And besides, I do not feel sure that
the Mac Sweeneys of the ballad lived in Ulster. The ballad calls the
men of John Mac Sweeney »the men of Alba's isles«, i. e. the Hebrides,
and relates their departure in the following words:
»Raise aloft the vessel's masts.
Let thy bark now test the sea.
A leading wind then for them rose.
At Kyle Aca as rose the tide.«
The editor remarks: »Kyle Aca, this cannot be Kyle Akin in Skye,
but is probably the ancient name of the entrance to Loch Sween.« To
me it seems clear that Kyle Aca is a name of the place whence
John Mac Sweeney and his men departed. And if so, why not the
present Kyle Akin in Skye? There is no evidence that the entrance to
Loch Sween has ever been called Kyle Aca. This agrees well with the
fact that before the 14th century, Mac Sweeneys lived in the He-
brides. In the year 1034, according to the Annals, a chieftain called
Suibhne mac Cinoetha, ri Gall Goeidel (i. e. Sween son of Cined king of
the Hebrides) died there.^ The Irish ri does not necessarily signify
king, but may also mean prince, chieftain. The above-mentioned
Suibhne or Sween cannot have been supreme king of Man and the He-
brides. He must have been lord of only one of the Hebrides, and why
not of Skye? It seems most likely that Sween, son of Cined, is the an-
cestor of the Mac Sweeneys of the ballad. This explains why the Mac
Sweeneys are called »Norse«. Sween, son of Cined, must have been a
Norse-Gael, and his sons were the same. But even if the Mac Sweeneys
were an Ulsterfamily, this might very well agree with the historical facts.
1 Tig. 1034, Loch Ce, 1034.
24 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
The annals prove that during the 13th century there was a close connec-
tion between Ireland and the Hebrides. In the year 1209 Toirbheand
(i. e. Old Norse porbjçm) mac righ Gallgoidel^ one of O'Conor's trusted
servants, was given as a hostage to the English king (F. M.). — He is
also called »Toirberd, son of a Gall-Gaedel«.^ — In 12 12 a fleet from the
Hebrides plundered Connaught.^ As late as 125 1, Magnus Mac Olave
Duff »proposed to raise a force in Ireland to invade the territory of the
king of Norway in the Isle of Man. «^ — And about the year 1280, there
lived »at the end of the world in Ireland« (probably in Kerry) a chief-
tain called Maurice Macotere (i. e. son of Ottar, a Norse name) who,
as we can see, considered himself an Ostman and not an Irishman.*
Round the coasts of Erin, and especially along the Irish Sea, there were
Gall-Gaedels, »Norse-Gaels«, who lived as vikings, as their heathen an-
cestors had done for centuries.
The Lay of Castle Sween contains a mixture of Norse and Irish
elements. The description of the ship and the warriors is Norse, but
the garb of the poem is Irish. Like all Celtic poetry, the lay is rich
in language and full of metaphors, among which the real action nearly
disappears. The poem itself, it seems to me, is a product of the Gall-
Gaedel spirit and the mixed, half Norse, half Celtic race round the coasts
of the Irish Sea.
Norse elements have passed into Gaelic legend and tradition in the
course of centuries. The oldest name for Norway in the Irish sagas is,
as Dr. Todd^ and Zimmer in his epoch-making studies,^ have proved, perhaps
Hiruath (i. e. Hordaland in Norway). Zimmer also quotes many most
interesting passages where this name occurs in the most ancient Irish
sagas in existence. Where Hiruath is mentioned therefore, we have some
of the most ancient reminiscences of the Norsemen in Ireland. But these
passages do not give us much besides the name — for instance, no de-
scription of the men of Hirotha. Only in one tale, where Hirotha is
mentioned, are we able to see that the Irish had a correct idea of the
geographical position of the country. »A troop of three hunters with
their famous hound [cuilen rig na Hiruatke) came to Ireland from
Hiruat, and slew Duban. The Fianna demanded their death for this
1 Loch Ce, 121 1, Annals of Ulster, 121 1.
3 Annals of Ulster, 12 12, Loch Ce, 121 1.
3 Calendars of documents relating to Ireland, I n. 3206.
4 Cal. of doc. rel. to Ireland, III, p. 306.
ft Cogadh Gaedhel, ed. Todd., p. XXXIV n.
6 Keltische Beiträge,. I, p. 205.
igoo. No. s. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 2$
deed; but Finn only sought from them a wehr-geld, for which they
offered their dog. After taking oaths to the king by the sun, the moon,
the sea and the land, they slew the dog, and went off past Scotland
towards the north-east, taking with them the hound's hide; where-
upon Finn assembled his Fianna in pursuit across the sea. Before the
battle, the Fianna heaped up a cairn, each man flinging on to it a stone,
and old and young swearing that they would not retreat till the stone
retreated in fear of the foreigners.«^
As reminiscences of the Viking age in general, we have the
Fomorians and the many ancient and modem tales, where pirates and
vikings from Lochlann are described. — The name Lochlann itself has
always been used to denote Norway or Scandinavia. — The close of
the Viking Age is marked by the great battle of Clontarf, which has
also been absorbed by tradition, and has passed into the cycle of tales
of Cuchulinn and Conchobar. Another landmark in the history of the
Norsemen in Ireland is the expedition of Magnus Barefoot, which has
become a part of the Ossian cycle. But even later, Norway and Norse
reminiscences have passed into Gaelic legend and poetry. Dr. Joyce
says: 2 »In the Gaelic tales, the chief city of Lochlann is always Berva.«
And if we look, for instance, at Campbell's »Tales of the West High-
lands«, we see that this is quite true. In the tale of Manus, the capital
of Lochlann is Old Berve {Beirbhe\ and in Campbell's ballad (III, p. 364),
Magnus is called »Beithe's king's son«. In the »Song of the Smithy«,
where Lochlann also occurs, a king of Berve \j^igh Meirbhé) ^ is men-
tioned. There is even a ballad about »John, son of the king of Berve«
[Mac Righ Beirbh),^ This name Beirbhe, Berve, signifies Bergen [Bjçrg-
vin, Bergvin) in Norway. In English historical documents of the 13th
and 14th centuries, Bergen is always called Nortberwen or Berwen. —
But Bergen can scarcely be called the capital of Norway before the
reign of King Haakon the Old (1217 — 1263), which shows that the name
must have passed into the Gaelic tales during the 13th century.^ In
Manx tales, the capital of Norway is not Bergen, but Drontheim or
1 Book of Leinster, 207 ß 5—208 as; see the admirable introduction by Professor
Atkinson, from which I have quoted the above. The king of Hirotha's (or Irota's)
famous dog is also mentioned in the tale of the sons of Turenn (Joyce, p. 59).
2 Celtic Romances, p. 404.
8 Campbell, III. 382.
4 Campbell, III, 282-287.
5 After the death of King Haakon V(i3i9), Bergen completely ceased to be the capital,
and at the same time the commercial connection between Norway and the British
Isles also died away.
26 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
Nidaros.i That is due to the fact that the episcopal see of Sodor and
Man was a province of Nidaros in Norway until the end of the four-
teenth century. Campbell also suggests that the name of the Swedish
town Upsala occurs in one of his ballads.^
Thus we see that the Irish and Gaelic tales have absorbed Norse
elements from the beginning of the Viking Age until the end of the four-
teenth century.
I have hitherto only mentioned the historical reminiscences of
the Norsemen in Irish tales and traditions. We must remember that
for centuries the Norsemen held sway in Erin, the Hebrides, and the
Isle of Man. It is therefore easy to understand that their rule, their
wars, their victories and defeats, must still be remembered in many ways.
Even many of the mythical conceptions of the Irish have been formed,
as I have shown, under the influence of the Norsemen, e. g. the Fo-
morians. The Ossianic poems too, have probably also largely been formed
under impressions from the Viking Age. Very few, on the other hand,
are the myths and mythical conceptions which have migrated from the
Norsemen to the Gaelic people. This is quite natural; for when the
Norsemen came to Erin, the Irish had been Christians for two centuries.
Their heroic tales dating from heathen times were already written down,
and had become the literary property of the people. The great heroic
cycles of Cuchulinn and of Finn and Oisin had absorbed all the myth-
developing imagination of the Irish. The Irish heroic poetry had a
more fixed form of composition, and was richer and more varied
than that of any other people of that time. It is therefore not likely
that the Irish would borrow new myths and tales from foreign nations.
On the other hand, we must remember that it was during the Viking
Age, and under the influence of the Western peoples, and their higher
civilisation, that the Norsemen developed their grand mythology and
heroic poetry. Several of the Edda poems even seem to have been
composed in the British Isles.
Some few myths, however, seem to have come from the Norsemen
to Ireland and Scotland. Professor Zimmer has proved that there must
be a connection between Cuchulinn's voyage to the Kingdom of the
Dead (ScaiA), and his combats with its Queen (Scathack\ and the Scan-
dinavian Hel and Niflheitnr^ — Like the hall of Utgardaloke, the capital
1 A. W. Moore, Folk-lore of the Isle of Man, p. 28, etc.
8 III, p. 379: Aigh righ Lochlann ann an Spaoile (with the king of Lochlann in Up-
sala).
8 Zimmer, Keltische Beiträge, I, 333.
IÇOO. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 2^
of the Scathach is situated in the North of Lochlann (Norway), and
CuchuHnn comes to Scath from Lochlann. — Zimmer also believes that
the tale of Sigurd, who killed the dragon Fafner, has been known in
Ireland, and has influenced the myth of Finn.
A litle more numerous are the popular tales, which seem to have
come from Norway to the Irish and Gaels. There is a well-known po-
pular tale in Ireland called »The Brown Bear of Norway. t^ It corre-
sponds closely, even in details with the celebrated Norwegian tale ȯsten-
for sol og vestenfor maane« (East of the Sun and West of the Moon),
or, as it is also called »Kvitebjørn kong Valemon« (The White Bear,
King Valemon). This tale is also known in Scotland, where it is called
the »Red Bull of Norroway« or the »Black Bull of Norrowayt. The
beginning of this story also has some features in common with the
Norwegian »Kari Traestak«^ or, as it is called in the parish of Vaage,
»Veslebrun Okse« (The Little Brown Ox). Since Norway is mentioned,
in both the Irish and the Scotch story, it is justifiable to conclude that
the story itself has migrated from Norway to the British Isles. I feel
inclined to believe that at first it has been told in the Hebrides, and
thence spread to Ireland and Scotland. Otherwise it would be impossible
to understand, why the bear is preserved in the Irish version, but in
Scotland has been replaced by a bull. This seems to indicate that the
tale has come to the Hebrides before 1266, the year in which the
islands were surrendered by Norway to Scotland.
Professor Moltke Moe has kindly mentioned to me another popular
tale, that must partly have come from Norway to the Gaels. The
»Story of the Clever Thief« has been known by all peoples, from the
ancient Egyptians and Greeks, down to the present time. The proto-
type of the modern tales of the Clever Thief, as Prof. Moe points out,
is the »Dolopathos« by Johannes de Alta Silva,^ and the French romance
of the same name (from about 1220). The Gaelic »Tale of the Shifty
Lad, the Widow^s Son«*, among many others, is derived from the »Dolo-
pathos«. The beginning of the Gaelic tale, however, is quite different,
and cannot be derived from »Dolopathosa. It corresponds closely with
a Norwegian version of the tale of »Mestertyven« (the Master-thief) from
Kvindherred in Hardanger.^ In both cases, for instance, the master-thief
1 Kennedy, Popular Fictions of the Irish Celts.
2 Asbjernsen & Moe, Norske Folkeeventyr, 2 ed., p. 471.
8 Johannis de Alta Silva Dolopathos, ed. by Hermann Osterley. Strassburg, 1873.
4 Campbell, I, pp. 320—353; cf. Reinhold Köhler in »Orient und Occidentc, II, p. 303,
and his admirable notes to the tale.
^ Asbjørnsen & Moe, 2 ed., p. 442.
28 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
is the son of a poor widow, and will not go to learn any art but that
of thieving. The Norwegian tale again has its prototype in a Russian
tale;i but some particular features are common to both the Norwegian
and the Russian versions, which are not found in the Gaelic, especially
the way in which the boy frightens his teacher away from his home,
and takes possession of his riches. Professor Moe concludes from this
that the tale has migrated from Russia to Norway, and from Norway
to Scotland.
One of the most widely-spread tales, in which Lochlann (or Norway)
is mentioned, is the tale of Luan mac Libuin (Blade, son of Furbishing),
The hero, a smith, has only one eye, one arm, and one leg; his home
is always in Norway. The tale is known both in Scotland and in Ire-
land, but in the Isle of Man it is found in its most interesting shape.
It is here referred to the time of King Olav, son of Godfrey, who lived
in the second half of the twelfth century.
»According to tradition, there resided in Man, in the daysofOlave
Goddardson, a great Norman baron, named Kitter, who was so fond
of the chase that he extirpated all the bisons and elks with which the
the Island abounded at the time of his arrival, to the utter dismay of
the people, who, dreading that he might likewise deprive them of their
cattle, and even of their purrs in the mountains, had recourse to witch-
craft to prevent such a disaster. When this Nimrod of the North had
destroyed all the wild animals of the chase in Man, he one day extended
his havoc to the red deer of the Calf, leaving at his castle, on the
brow of Barrule, only the cook, whose name was Eaoch (which signifies
a person who can cry aloud), to dress the provisions intended for his
dinner. Eaoch happened to fall asleep at his work in the kitchen.
The famous witch-wife, Ada, caused the fat accumulated at the lee side
of the boiling pot to bubble over into the fire, which set the house in a
blaze. The astonished cook immediately exerted his characteristic powers to
such an extent that he alarmed the hunters in the Calf, a distance of
nearly ten miles.
Kitter, hearing the cries of the cook, and seeing his castle in flames,
made to the beach with all possible speed, and embarked in a small
currach for Man, accompanied by nearly all his attendants. When about
half-way, the frail bark struck on a rock (which, from that circumstance,
has been called Kitterland), and all on board perished.
1 Schiefner in »Bulletin de la Société Impériale de S. Petersbourg«, XIV, p. 314.
IÇOO. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 29
The fate of the great baron, and the destruction of his boat, caused
the surviving Norwegians to believe that Eaoch, the cook, was in league
with the witches of the island to extirpate the Norwegians then in Man;
and on this charge he was brought to trial, and sentenced to suffer
death. The unfortunate cook heard his doom pronounced with great
composure, but claimed the privilege, at that time allowed to criminals
in Norway, of choosing the place and manner of passing from time to
eternity. This was readily granted by the king. »Thent, said the
cook, with a loud voice, >I wish my head to be laid across one of your
Majesty's legs, and there cut off by your Majesty's sword, Macabuin,
which was made by Loan Maclibuin, the Dark Smith of Drontheim.c.
It being generally known that the king's scimitar could sever even
a mountain of granite, if brought into immediate contact with its edge,
it was the wish of every one present that he would not comply with
the subtle artifice of such a low varlet as Eaoch, the cook; but his
majesty would not retract the permission so recently given, and there-
fore gave orders that the execution should take place in the manner
desired.
Although the unflinching integrity of Olave was admired by his
subjects, they sympathized deeply for the personal injury to which he
exposed himself, rather than deviate from the path of rectitude. But
Ada, the witch, was at hand: she ordered toads' skins, twigs of the
rowan tree, and adders' eggs, each to the number of nine times nine,
to be placed between the king's leg and the cook's head, to which he
assented.
All these things being properly adjusted, the great sword, Macabuin,
made by Loan Maclibuin, the Dark Smith of Drontheim, was lifted by
one of the king's most trusty servants, and laid gently on the neck of
the cook; but ere its downward course could be stayed, it severed the
head from the body of Eaoch, and cut all preventives asunder, except
the last, thereby saving the king's leg from harm.
When the Dark Smith of Drontheim heard of the stratagem sub-
mitted to by Olave to thwart the efficacy of the sword Macabuin, he
was so highly offended that he despatched his hammerman, Hiallus-
nan-urd, who had only one leg, having lost the other when assisting in
making that great sword, to the Castle of Peel, to challenge King Olave,
or any of his people, to walk with him to Drontheim. It was accounted
very dishonourable in those days to refuse a challenge, particularly if
connected with a point of honour. Olave, in mere compliance with
this rule, accepted the challenge, and set out to walk against the one-
30 ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
legged traveller from the Isle of Man, to the smithy of Loan Maclibuin
in Drontheim.
They walked o'er the land and they sail'd o'er the sea.
And so equal was the match, that when within sight of the smithy,
Hiallus-nan-urd, who was first, called to Loan Maclibuin to open the
door, and Olave called out to shut it. At that instant, pushing past
him of the one leg, the King entered the smithy first, to the evident
discomfiture of the swarthy smith and his assistant. To show that he
was not in the last fatigued, Olave lifted a large fore-hammer, and
struch the anvil with such force, that he clove it not only from top to
bottom, but also the block on which it rested.
Emergaid, the daughter of Loan, seeing Olave perform such manly
prowess, fell so deeply in love with him that during the time her father
was replacing the block and the anvil, she found an opportunity of in-
forming him that her father was only replacing the studdy to finish a
sword he was making, and that he had decoyed him to that place for
the purpose of destruction, as it had been prophesied that the sword
should be tempered in royal blood, and in revenge of the cook's death
by the* sword Macabuin. »Is not your father the seventh son of old
Windy Cap, King of Norway?« said Olave. »He is«, replied Emer-
gaid, as her father entered the smithy. »Then«, cried the King of Man,
»the prophecy must be fulfilled«. Emergaid was unable to stay his
uplifted hands till he quenched the sword in the blood of her father,
and afterwards pierced the heart of the one-legged hammerman, who he
he knew was in the plot of taking his life.
This tragical event was followed by one of of a more agreeable
nature. Olave, conscious that had it not been for the timely intervention
of Emergaid, the sword of her father would indeed have been tempered
in his blood, and knowing the irreparable loss which she had sustained
from his hands, made her his queen, and from her were descended all
succeeding Kings of Man down to Magnus, the last of the race of
Goddard Crovan, the Conqueror.«^
This tale is also known in Scotland, Ireland and the Hebrides (in
Islay).^ But there the hero is not the Manx king, Olav, but Finn, and
1 A. W. Moore, Folk-lore of the Isle of Man, pp. 27—29. The Manx tale was noted
down by Mr. Train at the end of last century; but his Manx original is now unfortu-
nately lost, as Mr. Moore has kindly informed me, and we only possess the English
version. — I should not wonder, if Mr. Train himself had »improved« the tale a
little. -
2 Campbell, III, pp. 378—402,
I900. No. 5. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 3 1
according to the Scotch and Irish tradition, it is the smith himself who
has one arm, one leg, and one eye; the hammerman seems to be
purely a Manx invention.
This is probably the genuine tradition, and the tale, therefore, must
originally have formed a part of the Ossiannic cycle. The sword of
Loan Maclibuin is also celebrated in other Ossianic tales where it is
called the »Son of Luan«.« With this sword, for instance, old Garah was
executed.^ Bui even in Scotland and Ireland — in modern tales — , the home
of the smith is always supposed to be in Norway (according to the Scotch
ballad, he lives in Bergen).^ This seems to indicate that the ancient Gaels
have considered the Norsemen to be better smiths than themselves.
The Manx tradition has been completely interwoven with Norse
elements. It is there attributed to the king Olav, son of Godfrey, and
combined with a supposed contrast between the Norse and Celtic ele-
ments of the island. The home of the smith is Drontheim, and not
Bergen, which seems to be a reminiscence of the time when the see of
Sodor and Man was a province of Nidaros. Most of the personal names
in the tale are Gaelic, or at least not Norwegian. But in another tale
connected with this, the son of the dark smith of Drontheim is called
Alswith, He undertook to walk round all the churches in the Isle of
Man in one day.^ This name seems to be derived from the Old Norwegian
al — »completely«, and svinnr, sviàr which probably also signified
»swift«, and to denote the »Very Swift One«. — The name »Alsviôr«
also occurs as a mythical name in the old Edda. It is the name of a
Jotun as well as the name of one of the horses of the Sun.* The incident
of King Olave in the smithy of Luan, lifting the forehammer and clea-
ving the anvil, recalls Sigurd Fafnesbane in the smithy of Regin. The
end of the tale, that the smith's daughter falls in love with the king,
and helps him against her own father, has also its parallels in Norway.
It is common to mythical sagas, ballads and popular tales, that the
king or hero who comes to the ogre, is helped by the latter's daughter
or by a captive Christian woman. The epithet applied to the father
of the smith — »Old Windy Cap« — is particularly interesting.
This epithet is clearly of Norse origin. Professor Moe informs me that
1 Stern, Die Ossianischen Heldenlieder.
2 Campbell, III, p. 382: »Four men were found of the King of Bergen« (righ Meirbhe).
Campbell suggests that Meirbhe is instead of Beirbhe^ Bergen, and probably he is right.
8 Moore, Folk lore, p. 30. The story of Alswilh seems to have been noted down by
Mr. Moore himself, and not by Mr. Train.
* Snorra Edda, I, pp. 56, 484. Grfmnismâl 37, i. Sigrdrifumdl 15, 4; and Håvamål
143, 4. I am indebted for this information to Professor Moc.
32 ALEXANDER BUGGE. H,-F. Kl.
similar expressions are quite common in Norse tradition as names of
trolls and ogres who were regarded as connected with wind and weather.
From olden times we have the Jotun names » Vindrt and » Vindsvalr^^
or » Vindljônh {Jaàir Vetrar). In modern tales may be compared the
Jotun master builder from Swedish Norrland »Vind och Vader« and the
Norwegian ogres and jotuns, »Blæster«, »Vindfløi« and »Bonde Veirsky.c^
AU these Norse elements have probably become a part of the Manx
tradition before the year 1266, when the island was g^ven up by Nor-
way to Scotland.
Professor Zimmer, by his admirable investigations, has thrown fresh
light upon the ancient Irish sagas, and shown in how may ways they
are interwoven with Norse elements and reminiscences from the Viking
Age. But we see that the Norse influence on Gaelic tradition and
story-telling is not confined to the Viking Age. A recollection of the
Norsemen has been retained for centuries, and down to the present
time Lochlann (or Norway) still plays a very conspicuous part
in Irish and Gaelic ballads and fairy-tales, like England or Denmark in
our Norwegian tradition. And not only this, but the people still re-
member the great landmarks in the history of the Norsemen in Ireland,
Scotland and the Hebrides, the Viking expedition, the fall of Magnus
Barefoot, the expedition of Haakon Haakonsson and the Battle of Largs
(1263).^ Through these ballads and tales, which for centuries have been
transmitted orally, misinterpreted and deformed, we obtain an impression
of the deep traces the Norsemen have left on the British Isles.
1 Snorra Edda I, 82, 500. Afzelius, Svenska folkets sagohäfder, III, 83. Faye, Norske
Folkesagn, p. 15. Ross, in »Dølen«, 1869 (VI), no. 49. Asbjørnsen & Moe, Norske
Folkeæventyr (2 ed.), no. 57.
2 Cf. Worsaae, »Minder om de Danske og Nordmæudene i England, Skotland og Irlande,
pp. 363-365.
Trykt den 29 September 1900.
Contributions to the
History of the Norsemen
in Ireland
m.
Norse Settlements Round the Bristol
Channel
by
Alexander Bugge
Dr. phil. ' •
VidnukabsseUkabeto Skrifter. IL Historisk- filosofiik Klasse. ISOO. No. 6
Udglvet for Hans A. Benneches Fond
Christiania
Sold on Comniission by Jacob Dybwad
Printed by A. W. Bregger
1900
Read at the Meeting of the Society, Oct. 12th, 1900.
Norse Settlements Round the Bristol Channel.
1 he Norsemen who came in the 9th century to Ireland and founded
towns and kingdoms there, were, like all Vikings, excellent seamen and
merchants. To them, in fact, the development of trade and industry in
Ireland is wholly due.
The Norsemen or Ostmen in Ireland, and also the Irishmen them-
selves, were well aware of this fact. Giraldus Cambrensis is therefore
right in his way in stating that the Norsemen were allowed to build
towns in Ireland, on condition that they would bring to Ireland from
other countries merchandise that the Irish wanted.^ The Norsemen, in
fact, down to the English Conquest, were the only real merchants in
Ireland.
From Dublin, Waterford and Limerick, the ships of the Ostmen sailed to
Spain and south-western France. This is shown in the plundering of Limerick
by King Brian and his men in 968, when »they carried away their (i. e. the
Norsemen's) jewels and their best property, and their saddles beautiful and
foreign, their gold and their silver; their beautifully woven cloth of all
colours and of all kinds; their satin and silken cloth, pleasing and varie-
gated, both scarlet and green, and all sorts of cloth in^ the like manner.«^
These foreign saddles and silk and scarlet necessarily presuppose a trade
with foreign countries. And which? Probably Spain. In the Middle
Ages silk and precious cloth were articles from the Levant. Greece, Asia
Minor and Moorish Spain, not to mention remote India and China, were
the chief centres of this industry. The making of saddles and all leather-
goods was peculiarly a Moorish art. Cordwain, for instance, is named
after the Spanish town Cordova.^ We must therefore conclude that the
1 Topog^phia Hibernicaiy dist. Ill c. XLIII.
8 Cogadh Gaedhel, p. 79.
8 Cf. Heid, Geschichte des Levantehandels im Mittelalter.
TidenBk. Selsk. Skrifter. H.-P. KL 1900 No. 6.
ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
cloth and the saddles, which the Irish carried away from Limerick in
968, had come from Spain, and that the Norsemen in Limerick had
ships sailing to Spanish ports.
From about the middle of the 10th century, we have a descrip-
tion of Dublin in the poem of the celebrated Circuit of Ireland by
King Muircheartach (941).^ The impression we here receive of Dublin
is that of a wealthy town, rich in flour, bacon and cheese, all probably
imported articles. About half a century later flourished the celebrated
poet Mac Liag, whom Brian Borumha elevated to the rank of Arch-
OUamh of Erin. One of his pçems gives a description of the tribute
of Erin being driven to Brian at his palace in Kincora in the present
county of Clare. A part of this tribute was one hundred and fifty butts
of wine from the Norsemen of Dublin, and a tun of wine for every
day in the year from the Norsemen of Limerick.^ This tribute of wine
presupposes a considerable trade with south-western France, as the place
where any one from Ireland might most easily obtain his wine. There
is also an interesting note in the glossary of Cormac, the learned king
of Munster, who wrote about 900. He says: ^Escop f Ina in the Sea-
Laws, i. e. a vessel for measuring wine among the merchants of the
Norsemen and the Franks, c 8
This note proves that as early as the 9th century there existed a
regular trade between the Norse towns in Ireland and France. But what
does the expression, »in the Sea-Laws«, mean? Are we justified in con-
cluding from this that the Norse merchants in Ireland at the time of
Cormac had a Maritime Code,, a sort of Bjarkeyjar-réttr ? The Franks
at that time were no seafarers, so that the expression, lin the Sea-Lawsc,
must refer to the Norsemen.
The connection with Spain and southern France continued to be
of great importance down to the 14th century, when Bristol superseded
Dublin and Waterford as the commercial centre of the countries round
the Irish Sea. This importance is seen at the taking of Waterford (1170),
where the English plundered a ship in the port, laden with wheat and
wine.* And more than a hundred years later (1292), we still hear of the
wine-trade of the Ostmen of Waterford.^
Of still more importance than the commerce with these remote
countries was the connection between Dublin and Waterford, and the
1 The Circuit of Ireland, ed. by O'Donovan in Tracts rel. to Ireland, Vol. I, pp. 34, 35
8 Douglas Hyde, Literary History of Ireland, pp. 430, 431.
8 Glossary of Cormac, transi, by Whitley Stokes, p. 67.
4 Vogt» Dublin, p. 386.
5 Col. of Documents rel. to Ireland, III, p. 503.
IÇOO. No. 6. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. S
opposite shores of the Irish Sea. With the Hebrides and the Isle of
Man there was a constant, not only political, but also commercial con-
nection. I may mention that King Reginald of Man, about 1200, gave
lands to the monastery of St. Mary in Dublin.^ And in the 13th cen-
tury several Manxmen lived in Dublin, Mathias de Trig de Man (1213)^,
Mauricius Maniske (= Old N. *Manverski? or ^Manski? (1270)^ Alicia
Mansie{i2Soyy Reginaldus Niger de Man (ca. 1225)^ The commercial
capital of the Hebrides, during the Middle Ages, was certainly Dublin.
One of the most important English towns, not only in modern, but
still more in earlier times, is Bristol. William of Malmesbury, in his
book »Z?^ gestis pontificum*^ about 1140, states that Bristol is a port
for ships coming from Ireland, Norway and other transmarine countries.
With this may be compared a note in the annals of Morgan for the
year 11 24, — »the people of the Norwegians came in the autumn and
wintered in Bristol, c^ {Gens Noricorum veniens in autumno hyemavit
apud Bristollum), This seems also to refer to the commerce of the
Norsemen from Ireland or the Hebrides. It was probably from Bristol
that the Ostmen got their wheat, an article that was not cultivated
in Ireland.''
Besides this pacific connection, the Annals of Wales sometimes
mention attacks of the Norsemen on the shores of the Bristol Channel,
not only in the Viking Ages, but even later. For the year 104 1, the
Annales Cambriæ record »the battle of PwU D5rvach, and Howel (a
Welsh prince) vanquished the Pagans (i. e. the Norsemen) who were
ravaging Dyved (i. e. Wales). In this year GrufFudh (also a Welsh prince)
was captured by the Pagans of Dublin.« (In the last note, another MS
has »by the men of South Wales«.) Nine years later (1050) we again
hear of a fleet from Ireland coming to South Wales (A. C). And in 1143
a host from Dubhn, under Otter, son of Turkyll and grandson of Cherolf
(i. e. Herulv), came to Wales (A. C). It is also worth remembering that the
name of the port Swansea on the Bristol Channel, a town that is
mentioned as early as the nth century, is clearly of Norse origin,
Sweinesea (derived from the name Sveinn). The name of the town Haver-
fordwest (at the south-west extremity of Wales) seems also to be of
1 Chartulary of S. Mary, II, p. 1 4.
a S. Mary, I, p. 347.
3 S. Mary, I, p. 477.
4 S. Mary, I, p. 497.
5 Historical and Municipal Documents of Ireland, p. 113.
6 Annals of Morgan, ed. in Annales Monastici, I (Rolfs Series).
7 The Circuit of Muircheartach mentions the fine wheat in Dublin, pp. 24, 35.
ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
Norse origin. In mediæval documents the name is written Hauarford,
Hauerford^ i. e. Old Norse hafr, a ram, and fiçrdr, fjord. Bideford in
Devonshire is perhaps also of Norse origin. Are we justified in con-
cluding from this that Norse colonies existed on the shores of the Bristol
Channel? I think we are, especially when we combine this with other facts.
When the English had conquered the Norse towns in Ireland, Dublin,
Waterford and Limerick, they expelled their original inhabitants, and
assigned them ground outside the walls of the old towns, where they
built a new town. This is the origin of the Ostman's town (Oxmantown)
of Dublin and Waterford.
The old town was populated by foreigners, English and Norman
soldiers, merchants from England, France, the Netherlands, etc., and a
few Ostmen who were allowed to remain within the walls. We find
the best description of the English conquerors' manner of procedure in
a document from 131 1, which relates the taking of Waterford in 1170.
nOmnes alii (Ostmanni) quos idem dominus Henricus Rex (i, e, Henry 11)
manentes invenit in predicta villa Waterford expulsi fiurunt extra
eandem villam excepto uno fideli homine qui vocaSatur Geraldus Mac-
gilletnory Et idem dominus Henricus Rex assignavit certa
loca extra muros ville predicte singulis eorum quos sic expulsit a villa
predicta ad faciendum ibidem mansiones suas. Et ipsi sic expulsi
construxerunt quandam villam ibidem que modo vocatur villa Oust-
mannorum Waterford et infra muros ville predicte a qua ipsi sic expulsi
fuerunt feoff avit de tenementis ipsorum sic expulsorum diversos homines
de comitiva sua et diversas libertates eis concessit.«. The English pro-
ceeded in the same way in Dublin. The old town was populated by
strangers, and the Ostmen built a new town outside the walls. In the
course of time, these two towns merged into one; and as early as the
13th century we find many Ostmen living as free citizens both in Dublin
and Waterford. But still, the bulk of the citizens in the 13th century
were foreigners.
Fortunately, the names of the citizens of Dublin in the beginning
of the 13th century are still preserved, and have been published in that
most valuable collection of »Historical and Municipal Documents of
Ireland« (Roll's Series). In addition to these, we have, from the same
time, numerous other documents, chiefly wills and deeds, published in the
Chartularies of St. Mary, St. Thomas, All Saints and Christ Church, so
that from these sources we are able, to get a fairly good idea of the
state of the population in Dublin about the years 1180 — 1225.
IÇOO. No. 6. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. ^
Among the citizens of Dublin at this time, there were, as we can
see, several Frenchmen and Flemings, and some Spaniards. There were
also a few Norwegians, probably merchants from the Isle of Man and
the Hebrides, and perhaps the Orkney Islands. — They are called
NorensiSy which can only mean > Norwegian t. — These Norwegian citizens
of Dublin about the year 1200 were Simon Norensis^ Galfridus NorensiSy
Robertus Norrensis pistor^ Gilleberius Norensis, Ricardus Norensis^
Nicolaus Willielntus Norensis^^ Willielmus Norensis de Antrum (/. e,
Antrim) and Nicholaus Norensis,^ This last Nicholaus Norensis is men-
tioned together with Henricus Dacus, i. e. Henry the Dane. This juxta-
position of Norensis and Dacus clearly shows that Norensis signifies
iNorwegiant. But the names of these Norwegians are not originally
Norse, and some of them were not usual in Norway in the 13th century.
This seems to point to the fact that their bearers originated, not from
Norway, but from the Norwegian dominions in the British Isles.
The bulk of the free citizens of Dublin, however, about the year
1200, are Englishmen, and of these many are said to come from the
towns upon the Bristol Channel. But it is an interesting fact that the
greater part of these citizens from Bristol, Cardio, Swansea, etc., bear,
not English, but Norse names. I have found the following names, which
all seem to be of Norse origin.
I.
From Cardifif.
Torkaill (i. e. Porkell) of Kardif.s
Swein (i. e. Sveinn) de Kardif.^
luor (i. e. Ivarr) de Cardiff
Salmund (i. e. Salmundr) de Cardif.®
Robertus de Cardif filius Sewardi (i. e. Sigurdr?y
Robertus filius Turkildi (i. e. Porkell) de Cardif.
1 Historical and Municipal Documents of Ireland, pp. 32, 34, 37, 39, 44, 114, 120, 139.
2 S. Mary, I, p. 490.
8 Mun. 10.
4 Mun. II.
5 luor may also be a Welsh name. But there are no other Welsh names among the
citizens of Dublin.
6 Mun. 12.
7 Mun. 20.
ALEXANDER BUGGE. H.-F Kl.
Johannes Ithun (i.e. Jçtunn?) de Cardif.^
Steiner (i.e. StHnarr) de Cardiff
II.
From Bristol.
Turstinus (i. e. Porsteinn) palmer de Bristollo.®
Ulf (i.e. C/^) de Bristollo.*
Johannes filius Turstani draper de Bristollo.^
Willielmus blundus (i.e. the Old Norse surname blundr) de
Bristollo.
Johannes Wethfoten (i. e. vidfåtrinn ithe wooden leg« from
viàr, wood) de Bristollo.
Johannes Norensis (i. e. the Norwegian) de Bristollo.®
Hamundus (i. e. Håmundr^ or Amundr, Åmundt) de Bristowe.''
III.
From Swansea.
Godafridus (i. e. Gudrødr, Guöfreör?) de Sweinesea.^
Ricardus filius Sigari (i. e. Sigarr) de Sweinesea.®
IV.
From Cardigan (on the south-west coast of Wales, at the mouth
of the Teifi).
Sew ale (i. e. Sigvaldi or Sœvaldif) de Cardigan.^®
1 Mun. 38.
8 Mun. 41.
8 Mun. 35.
* Mun. 33.
5 Mun. 42.
« Mun. 139.
7 S. Mary, I, 141, 460.
8 Mun. 6. Godafridus may also be English; but the name Godfred was especially
common in the Hebrides and among^ the Norsemen in Ireland.
8 Mun. 7.
10 Mun. 5.
1900. No. 6. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 9
V.
From Haverfordwest.
Fin {}, e. Finnr) de Hauerford.^
Thurgot (i. ^. porgautr) de Hauerford.^
Johannes Anfin {i.^Amfinnr) de Hauerford.^
VI.
From Monmouth (on the Wye, near the mouth of the Severn).
Harold (i. e. Haraldr) de Munnemue.*
Thus, from about the year 1200, we find in all 22 citizens of
Dublin, who originated from towns upon the Bristol Channel, and who
all bore Norse names. This cannot be a mere accident. We may there-
fore conclude that about the year 1200, in Bristol, Cardiff, Cardigan,
Haverfordwest and Swansea, there existed Norse settlements. But settle-
ments such as these must have existed on the southern shore of the
Bristol Channel, as well as on the northern. The leading Norse family
in Waterford was that of the Macgillemories. In 1130 [recte 1134],
according to Chronicum Scotorum, »the son of Gillemaire (i. e. the
Servant of Mary), son of AUgort, the best Foreigner (i. e. Norseman)
that was in Erin, was slain, together with Amlaib of Port-Lairgec (pro-
bably the king of Waterford). A member of the same family, Reginald
Macgillemory, was lord of Waterford when the English took the town
in II 70, and as late as 13 11 the family Mac Gillemaire or Macgillemory
still existed, and was reckoned among the first families of Waterford. ^
The history of the Macgillemories is related in a most curious document
from the year 131 1.® The family Macgillemory, we are told, icame to
Ireland from Devonshire long before Henry IFs conquest of Ireland c
1 Mun. 22.
8 Mun. 25.
8 Mun. 46. Compound names such as these were very common among the Ostmen of
Dublin, in the 13th century, e. g. Rogtrus Olof^ Walttrus Oier, Simon Turgot^ etc,
* Mun. 32. The explanation of the greater number of these names is due to my father,
Professor Sophus Bugge.
5 Cf. my paper, »Nordisk sprog og nationalitet i Irland t, in »Aarbeger for nordisk Old-
kyndighedc, içcx).
6 The MS. is preserved in the Public Record Office of Dublin, Extract from Justiciary
Roll, 3 — 7 Edward II, mem. 18. The Deputy Keeper, James Mills, Esq., has shown
me the great kindness to send me a copy of the document.
lO ALEXANDER BUGGE. H.-F. Kl.
{vfnerunt de Devonia in Hibemiam diu ante conquestum quern predictus
dominus Henricus filius Imperatricis [i. e. Henry II] fecit in Hibernia).
Devonshire, as is well known, is bounded on one side by Cornwall,
and is situated opposite to Wales on the southern shore of the Bristol
Channel. There are no very important towns here, but several small
ones, such as Ilfracombe, Barnstaple, Bideford, etc. In one of these sea-
ports, as in Cardiff and Bristol, there has probably been a Norse colony,
whence the Macgillemories emigrated to Waterford.
What is the origin of these settlements? Do they date from the
Viking Ages, or are they later merchant settlements, such as those we
now-a-days find in every important transmarine sea-port, of English and
German merchants? I think we must trace their origin back to both these
causes. The names of Swansea, Bideford and Haverford seem to prove
that these towns are founded by Norsemen, and if so, probably in the
Viking Age. Cardiff, on the other hand, was founded as late as the
year 1080 (Annales Cambriæ). The Norse settlement in that town,
therefore, cannot date from the Viking Age, but probably* consisted of
Norwegian merchants from the Isle of Man, the Hebrides, or Ireland.
Johannes Norensis from Bristol, who lived in Dublin, also probably
belonged to a merchant family from the Norwegian kingdom of Man
and the Hebrides. The Norsemen of olden times, we know, were most
daring seafarers and interested tradesmen. And in the British Isles espe-
cially they developed these faculties to a high degree of perfection. In
the earlier part of the Middle Ages, the Norse towns, Dublin and Water-
ford, became, as already mentioned, the commercial centres of the coun-
tries round the Irish Sea. As a consequence of this, Norse merchants
in the nth century or perhaps still earlier, have probably settled in the
more important sea-ports upon the Bristol Channel and the coast of
Wales. In these remote places they have retained their nationality, and
preserved the connection with their countrymen; and as late as 1200
we find them still bearing Norse names.
The Norse race has had a great mission in the British Isles. At
a time when the Irish had no knowledge of towns or real sailing-
vessels, and used no coins, ihe Norsemen came to Ireland, founded
towns which are still the most important in Ireland, stamped coins, and
established and kept up the commercial connection between Ireland and
Europe. And also on the opposite side of the Irish Sea, on the coast
of Wales and in Bristol, the Norsemen played a similar part. There too,
they initiated seafaring trade, commercial life, and connection with trans-
marine countries. To Bri.stol especially, the Norsemen must have been
I900. No. 6. HISTORY OF THE NORSEMEN IN IRELAND. 1 1
of great importance. Bristol derived its important connection with
southern France and Spain from the Norse towns, Dublin and Waterford,
and through its own Norse settlers.
In the 15th century the most important trade of Bristol was from the
codfishing round the coasts of Iceland.
In the year 1412, the English — according to the Icelandic Annals —
arrived in Iceland;^ and since that time the English have been masters
of the abundant cod-fisheries round Iceland. Historians have combined
this with the fact that at the beginning of the 1 5th century, the English
were expelled from Bergen, the principal cod-market of Europe, where
the German Hansa at that time had got the upper hand^; but nearly
all the English ships that sailed to Iceland, at least during the 15th
century, came from Bristol, and Bristol had no connection with Bergen,
It is more likely that the daring voyages of the Bristol seamen to the remote
shores of Iceland were due to the Norse settlers in Bristol, and to the
connection between that town and the Norse settlements round the Irish
Sea. The inhabitants of Bristol heard about Iceland and the rich cod-
ßsheries round its coasts from the Norsemen, and from them too, they
probably inherited their bent for seafaring and daring voyages. It is a
remarkable fact that the inhabitants of Bristol went out on voyages of
discovery at the same time as Columbus and Vasco de Gama. In 1480,
and year after year from that time, the merchants of Bristol sent out
ships to sail »west of Iceland« in search of the »Island of Brasylle and
the seven Cities«, until in 1496 Cabot started on his great voyage of dis-
covery. 8 During the Middle Ages, the Norwegians, the Portuguese, the
Spaniards and the Italians were the only seafaring nations of Europe
who ventured to cross the ocean. It is well known that the development
of the English navy is due to Norse influence. The remarkably daring
voyages of the Bristol seamen, at a time when the nautical skill of the
English was not very highly developed, must be due to some special
reason; and this I find in the Norse settlements in Bristol and other
ports round the Bristol Channel.
1 Islandske Annaler, ed. by G. Storm, p. 290.
8 A. Bugge, in Historisk Tidsskrift 3 R., B. IV, pp. 95, 96. Mrs. J. R. Green, Town
Life, I, p. 107.
8 Mrs. Green, Town Life, II, p. 73.
Trykt 13. novbr. 1900.