Skip to main content

Full text of "Skrifter utgitt av Det Norske videnskaps-akademi i Oslo"

See other formats


This  is  a  digital  copy  of  a  book  that  was  preserved  for  generations  on  library  shelves  before  it  was  carefully  scanned  by  Google  as  part  of  a  project 
to  make  the  world's  books  discoverable  online. 

It  has  survived  long  enough  for  the  copyright  to  expire  and  the  book  to  enter  the  public  domain.  A  public  domain  book  is  one  that  was  never  subject 
to  copyright  or  whose  legal  copyright  term  has  expired.  Whether  a  book  is  in  the  public  domain  may  vary  country  to  country.  Public  domain  books 
are  our  gateways  to  the  past,  representing  a  wealth  of  history,  culture  and  knowledge  that's  often  difficult  to  discover. 

Marks,  notations  and  other  marginalia  present  in  the  original  volume  will  appear  in  this  file  -  a  reminder  of  this  book's  long  journey  from  the 
publisher  to  a  library  and  finally  to  you. 

Usage  guidelines 

Google  is  proud  to  partner  with  libraries  to  digitize  public  domain  materials  and  make  them  widely  accessible.  Public  domain  books  belong  to  the 
public  and  we  are  merely  their  custodians.  Nevertheless,  this  work  is  expensive,  so  in  order  to  keep  providing  this  resource,  we  have  taken  steps  to 
prevent  abuse  by  commercial  parties,  including  placing  technical  restrictions  on  automated  querying. 

We  also  ask  that  you: 

+  Make  non-commercial  use  of  the  files  We  designed  Google  Book  Search  for  use  by  individuals,  and  we  request  that  you  use  these  files  for 
personal,  non-commercial  purposes. 

+  Refrain  from  automated  querying  Do  not  send  automated  queries  of  any  sort  to  Google's  system:  If  you  are  conducting  research  on  machine 
translation,  optical  character  recognition  or  other  areas  where  access  to  a  large  amount  of  text  is  helpful,  please  contact  us.  We  encourage  the 
use  of  public  domain  materials  for  these  purposes  and  may  be  able  to  help. 

+  Maintain  attribution  The  Google  "watermark"  you  see  on  each  file  is  essential  for  informing  people  about  this  project  and  helping  them  find 
additional  materials  through  Google  Book  Search.  Please  do  not  remove  it. 

+  Keep  it  legal  Whatever  your  use,  remember  that  you  are  responsible  for  ensuring  that  what  you  are  doing  is  legal.  Do  not  assume  that  just 
because  we  believe  a  book  is  in  the  public  domain  for  users  in  the  United  States,  that  the  work  is  also  in  the  public  domain  for  users  in  other 
countries.  Whether  a  book  is  still  in  copyright  varies  from  country  to  country,  and  we  can't  offer  guidance  on  whether  any  specific  use  of 
any  specific  book  is  allowed.  Please  do  not  assume  that  a  book's  appearance  in  Google  Book  Search  means  it  can  be  used  in  any  manner 
anywhere  in  the  world.  Copyright  infringement  liability  can  be  quite  severe. 

About  Google  Book  Search 

Google's  mission  is  to  organize  the  world's  information  and  to  make  it  universally  accessible  and  useful.  Google  Book  Search  helps  readers 
discover  the  world's  books  while  helping  authors  and  publishers  reach  new  audiences.  You  can  search  through  the  full  text  of  this  book  on  the  web 


at|http  :  //books  .  google  .  com/ 


Dette  er  en  digital  utgave  av  en  bok  som  i  generasjoner  har  vært  oppbevart  i  bibliotekshyller  før  den  omhyggelig  ble  skannet  av  Google 
som  del  av  et  prosjekt  for  å  gjøre  verdens  bøker  tilgjengelige  på  nettet. 

Den  har  levd  så  lenge  at  opphavretten  er  utløpt,  og  boken  kan  legges  ut  på  offentlig  domene.  En  offentlig  domene-bok  er  en  bok  som 
aldri  har  vært  underlagt  opphavsrett  eller  hvis  juridiske  opphavrettigheter  har  utløpt.  Det  kan  variere  fra  land  til  land  om  en  bok 
finnes  på  det  offentlige  domenet.  Offentlig  domene-bøker  er  vår  port  til  fortiden,  med  et  vell  av  historie,  kultur  og  kunnskap  som  ofte 
er  vanskelig  å  finne  fram  til. 

Merker,  notater  og  andre  anmerkninger  i  margen  som  finnes  i  det  originale  eksemplaret,  vises  også  i  denne  filen  -  en  påminnelse  om 
bokens  lange  ferd  fra  utgiver  til  bibiliotek,  og  til  den  ender  hos  deg. 

Retningslinjer  for  bruk 

Google  er  stolt  over  å  kunne  digitalisere  offentlig  domene-materiale  sammen  med  biblioteker,  og  gjøre  det  bredt  tilgjengelig.  Offentlig 
domene-bøker  tilhører  offentligheten,  og  vi  er  simpelthen  deres  "oppsynsmenn".  Dette  arbeidet  er  imidlertid  kostbart,  så  for  å  kunne 
opprettholde  denne  tjenesten,  har  vi  tatt  noen  forholdsregler  for  å  hindre  misbruk  av  kommersielle  aktører,  inkludert  innføring  av 
tekniske  restriksjoner  på  automatiske  søk. 

Vi  ber  deg  også  om  følgende: 

•  Bruk  bare  filene  til  ikke-kommersielle  formål 

Google  Book  Search  er  designet  for  bruk  av  enkeltpersoner,  og  vi  ber  deg  om  å  bruke  disse  filene  til  personlige,  ikke-kommersielle 
formål. 

•  Ikke  bruk  automatiske  søk 

Ikke  send  automatiske  søk  av  noe  slag  til  Googles  system.  Ta  kontakt  med  oss  hvis  du  driver  forskning  innen  maskinoversettelse, 
optisk  tegngjenkjenning  eller  andre  områder  der  tilgang  til  store  mengder  tekst  kan  være  nyttig.  Vi  er  positive  til  bruk  av  offentlig 
domene-materiale  til  slike  formål,  og  kan  være  til  hjelp. 

•  Behold  henvisning 

Google- "vannmerket"  som  du  finner  i  hver  fil,  er  viktig  for  å  informere  brukere  om  dette  prosjektet  og  hjelpe  dem  med  å  finne 
også  annet  materiale  via  Google  Book  Search.  Vennligst  ikke  fjern. 

•  Hold  deg  innenfor  loven 

Uansett  hvordan  du  bruker  materialet,  husk  at  du  er  ansvarlig  for  at  du  opptrer  innenfor  loven.  Du  kan  ikke  trekke  den  slutningen 
at  vår  vurdering  av  en  bok  som  tilhørende  det  offentlige  domene  for  brukere  i  USA,  impliserer  at  boken  også  er  offentlig  tilgjengelig 
for  brukere  i  andre  land.  Det  varierer  fra  land  til  land  om  boken  fremdeles  er  underlagt  opphavrett,  og  vi  kan  ikke  gi  veiledning 
knyttet  til  om  en  bestemt  anvendelse  av  en  bestemt  bok,  er  tillatt.  Trekk  derfor  ikke  den  slutningen  at  en  bok  som  dukker 
opp  på  Google  Book  Search  kan  brukes  på  hvilken  som  helst  måte,  hvor  som  helst  i  verden.  Erstatningsansvaret  ved  brudd  på 
opphavsrettigheter  kan  bli  ganske  stort. 

Om  Google  Book  Search 

Googles  mål  er  å  organisere  informasjonen  i  verden  og  gjøre  den  universelt  tilgjengelig  og  utnyttbar.  Google  Book  Search  hjelper  leserne 
med  å  oppdage  verdens  bøker  samtidig  som  vi  hjelper  forfattere  og  utgivere  med  å  nå  frem  til  nytt  publikum.  Du  kan  søke  gjennom 


hele  teksten  i  denne  boken  på  http://books.google.com/ 


L3 


oe. 


:^ÔO  I    >  •  I 


FROM  THE  FUND  BEQUEATHED  BY| 
ARCHIBALD  GARY  COOUDGE  > 
AS  1887  PROFESSOR  OF  HrSTORY 
1908-1928    DIRECTOR  OF  THE 
UNIVERSITY  LIBRARY  I9IO-I928 


'>> 


Skrifter 


udgivne  af 


Videnskabsselskabet  i  Christiania^ 


.1899, 


II.     Historisk-filosofisk  Klasse 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

I  Kommission  hos  Jacob  Dybwad 

A.  W.  Brøggers  Bogtrykkcri 

1900 


L5oo    3337? -7 


FROM  THE  FUND  BEQUEATHED  B^ 
ARCHIBALD  GARY  COOLIDGE* 
ABIS87  PROFESSOR  OF  HISTORY 
1908-1928  DIRECTOR  OF  THE 
UNIVERSITY  LIBRARY  I9IO-I928 


Skrifter 


udgivne  af 


Videnskabsselskabet  i  Christiania^ 


.1899, 


II.     Historisk-filosofisk  Klasse 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

I  Kommission  hos  Jacob  Dybwad 

A.  W.  Breggers  Bogtrykkeri 

1900 


i.  ^c^t.  31)'5-^.b'.'l 


Gilt  Ol  A    c.  '■ 


\ 


I  n  d  h  o  1  d. 

Side 
No.   I.     Olaf  Broch.    Weitere  Studien  von  der  slavokisch-kleinrussi sehen  Sprach- 
grenze im  östlichen  Ungarn i — 104 

No.  2.    J.  Belsheim.    Fragmenta  Nov  i  Testamenti  in  translatione  Latina  antehiero- 
nymiana   ex   libro  qui  vocatur  Speculum   emit  et  ordinc    librorum   Novi 

Testamenti  exposuit ï— 54 

No.  3.    Marins  Hsgstad.    Gamàlt  trendermaal.    Upplysningar  um  maalet  i  Trøn- 
delag fyrr  1350  og  ei  utgreiding  um  vokalverket i — 98 

No.  4.    E.  Løseth.     Observations  sur  Le  Polyeucte  de  Corneille i — 18 

No.  5.    Kristian  B.-R.  Aars.    Analyse  de  Tideé  de  la  morale i — 27 


^Weitere  Studien 


von  der 


slovakisch-kleinrussischen  Sprachgrenze 
im  östlichen  Ungarn 


Von 


Olaf  Broch 


Videnskabsselskabets  Skrifter.     II.   Historisk-filosofiske  Klasse.      1899.     No.   I. 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Kristiania 

I  Kommission  hos  Jacob  Dybwad 

Grøndahl  &  Søns  Bogtrykkeri 
1899 


Vorgelegt  in  der  Sitzung  der  Gesellschaft  9.  Dec.   1898. 


Meinen  norwegischen  Lehrern 

Sophus  Bugge  und  Johan  Storm. 


Einleitung. 


Wie  in  der  Einleitung  zu  meinen  1897  erschienenen  »Studien 
von  der  slovakisk-kleinrussischen  Sprachgrenze  im  östlichen  Ungarn« 
gesagt,  ist  die  hiermit  unter  dem  Titel  »Weitere  Studien«  erschei- 
nende zweite  Hälfte  meiner  Untersuchungen  aus  Ostungarn  vor  allem 
der  Analyse  des  sogenannten  So-takischen  Sprachidiomes 
gewidmet.  Zuerst  habe  ich  deshalb  das  Idiom  selbst  auf  Grund  eines 
charakteristischen  Dialekts  darzustellen.  Nach  dem  Plane  der  ganzen 
Arbeit  enthält  diese  zweite  Hälfte  deshalb  folgende  Haupttheile: 
i)    Der  Sotaken-Dialekt  von  Korumlya. 

2)  Die    Lautlehre    des    Korumlya-Dialekts,    mit    dem     benachbarten 
Ugrorussischen  und  Ostslovakischen  verglichen. 

3)  Ursprung  des  Dialekts;  Sonderzüge  seiner  Lautlehre. 

4)  Abschliessende  Bemerkungen. 

Wie  man  sieht,  folgen  die  Hauptzüge  der  Lautlehre  des  hier 
behandelten  Dialekts  erst  nach  der  Skizzirung  der  Aussprache  und 
Formenlehre.  Diese  Ordnung  ist  von  der  in  meinen  früheren  Dialekt- 
skizzen befolgten  verschieden;  sie  ergibt  sich  aber  von  selbst,  insofern 
als  die  Lautlehre  uns  die  eigenthümliche  Lage  des  Sotakenidiomes  in 
seiner  jetzigen  Form  zeigt  und  auf  die  Frage  führt,  wie  das  Idiom 
entstanden  ist.  Nur  ein  einzelner  Punkt  der  Lautlehre  muss  zur  Charak. 
terisirung  des  Sonderdialekts  vorweg,  unter  der  Aussprache,  behandelt 
werden.  Bei  der  Formenlehre  scheint  es  mir  angemessener,  die  übrigens 
nicht  ausführlichen  Vergleichungen,  zu  denen  sie  Anlass  giebt,  gleich 
den  einzelnen  Abschnitten  hinzuzufügen;  doch  durchbricht  dies,  wie 
man  sehen  wird,  den  eigentlichen  Plan  meiner  Abhandlung  nicht. 

Ich  darf  wohl  voraussetzen,  dass  der  Leser  der  »Weiteren  Studien« 
sich  mit  meinen  früheren,  auf  dasselbe  schliessliche  Ziel  hinauslaufenden 


OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


Arbeiten  bekannt  gemacht  hat.  Insbesondere  gestatte  ich  mir  noch 
einmal  auf  die  Einleitung,  die  Sprachkarte  und  die  Bemerkungen  zu 
dieser  Karte  in  den  »Studien«  hinzuweisen.  Um  M  iss  Verständnissen 
vorzubeugen,  seien  folgende  Abkürzungen  erklärt. 

Archiv,  Arch.  =:  Archiv  fiir  slav.  Philologie. 

Studien  =  Studien  von  der  slovak. -kleinr.  Sprachgrenze  u.  s.  w., 
Videnskabsselskabets  Skrifter.  IL  Hist.-fil.  Kl.  1897.  No.  5. 
Kristiania   1897. 

Wo  S.  oder  §  ohne  näheres  Citat  gegeben  ist,  gilt  die  Hinweisung 
den  vorliegenden  »Weiteren  Studien«  selbst. 


I.     Der  Sotaken-Dialekt  von  Korumlya. 


Das  vielfach  schwierige  und  bunte  Material  zu  der  folgenden 
Skizze  des  Dialekts  von  Korumlya  verdanke  ich  dem  Bauernsohne  aus 
diesem  Dorf,  Herrn  Mik  los  Monies;  s.  Studien  S.  9.  Der  Be- 
wohner von  Korumlya  nennt  sich  sloijidk  (Silbentrennung  zwischen 
l*  ög  2) i  ^^^  hört  aber,  dass  er  »dem  Glauben  nach  Rüsnak«,  y> rusket 
rin  «  ist,  eine  aus  diesen  Gegenden  wohl  bekannte  und  öfters  erwähnte 
Verwechslung  ethnographischer  und  religiöser  Begriffe.  Zu  dem  Namen 
sloHfjik  vgl-  die  Bemerkung  Studien  S.   14. 

Kap.  I.     Zur  Aussprache. 

Wie  bei  meiner  Dialektskizze  aus  dem  Ostslovakischen  darf  ich 
bei  der  folgenden  auf  das  Kapitel  über  die  Aussprache  des  Ublya- 
Dialekts  im  Archiv  XVII  verweisen,  demgemäss  eine  Reihe  Detail- 
fragen übergehen  und  die  Darstellung  stark  verkürzen.  Für  den  fol- 
genden Paragraphen  vgl.  die  Bemerkungen  zu  §  i   der  »Studien«. 

S   I.     Transskriptionszeichen. 

Vokale: 
High-front:  i    (wide).     Reducirt  i,   mit   der  stimmlosen  Vari- 

ante [i]. 
(  e  (wide). 
\  e  (narrow). 
Low-front:  æ  (wide). 

t,  vordere  Abart,  narrow;  s.  §  3. 
y,  gewöhnliche     mid-mixed     Artikulation,    wide; 
s.  S  3. 


Mid-front: 


High-mixed  : 


OLAF  BROCH.  H.-F.   Kl. 


Back:  a    (mid-back- wide?     Vgl.  die  Bemerkungen  zu  dem 

ugrorussischen  a,  Arch.  XVII). 
Gerundet: 
High-mixed:    û  (wide;    vgl.  die  Beschreibung  für   das   Ugrorussi 
sehe  und  Ostslovakische). 
•    High-back:      tt  (durchgehends  wohl  als  wide  anzusetzen;  vgl.  das 
ostslovakische  ii,  Studien  §  3,  i,  S.   17).      Redu- 
cirt  w,  mit  der  stimmlosen  Variante  [u], 
(  w,  vordere  (höhere)  Abart,  narrow  ;  s.  §  4. 
(  0,    gewöhnliche    Artikulationsstelle,    wide  ;     s.    §    4. 
Gewisse  geschlossenere  Varianten,  die  zum  Theil 
bedingungsweise  mit  »0»   wiedergegeben  werden, 
werden  §  46  u.  47  besonders  erwähnt;   sie  sind 
jedenfalls   nicht   als   mid-back-narrow   anzusetzen. 
In  diphthongischer  Verbindung  und  spirantischer  Funktion  kommen 
i  und  u    mit    den    aus    früheren  Skizzen  bekannten  Varianten  fi]  und 
[u]  vor. 

Konsonanten: 

Liquiden:  r,  ?;  palatalisirt  r\  V. 
Nasale:  n,  m\  palat.  ?i*;  (gutturales  »;). 
Geräuschlaute  : 

Spiranten;     ??,  (f). 
z,  s. 

è,   s   -  i,l 
h  -  h,  eh. 

[j,  wie    in  den  vorigen  Skizzen   nicht  von  dem 
i  abzugrenzen]. 
Verschlusslaute:  h,  d,  [g]  —  j;,  t,  k. 
Von    palatalisirten    Geräuschlauten    existiren    (ausser   s,  i) 
noch  P,  d'  und  s\  z\    deren    Aussprache    mit    der    im    Ugrorussischen 
herrschenden  gleichzusetzen  ist,  und  die  für  die  Lautlehre  des  Dialekts 
interessante  Momente  abgeben,  s.  besonders  für  .s^  und  z'  S  41. 

Von  den  Affrikaten  und  Affrikatenverbindungen  r,  dz  (palat.  c\ 
dz%  [c,  dz]  und  deren  Verhältniss  zu  f  s  u.  ä.  gilt  in  der  Aussprache 
dasselbe,  was  von  ihnen  bei  Beschreibung  der  Nachbardialekte  ausge- 
führt worden  ist. 

Ueberhaupt  darf  ich  voraussetzen,  dass  die  gebrauchten  Trans- 
skriptionszeichen    aus    meinen    früheren    Arbeiten   bekannt   sind.     Was 


1 899-   No.    I.       WEITERE  SLOV.-KLËINRUSSISCHÉ  STUDIEN.  7 

durch  (,  u  und  [i]y  [u]  bezeichnet  wird,  ist  Archiv  XVII  S.  327, 
S.  330  -331,  S.  367 — 368  dargelegt;  die  Bedeutung  von  [i],  [u]  geht 
aus  Arch.  XVII  S.  374  hervor  u.  s.  w.  Nur  einige  wenige,  neue  oder 
spezielle  Züge  sind  zu  behandeln,  um  einen  deutlicheren  Begriff  vom 
Korumlya-Dialekt  zu  geben. 

S  2.  Zur  allgemeinen  Charakteristik  des  Vokalbe- 
standes. Schon  aus  den  §  i  angeführten  Transskriptionszeichen  geht 
hervor,  dass  der  Vokalbestand  des  vorliegenden  Dialekts  ziemlich  bunt 
ist;  im  Vergleich  mit  demjenigen  der  früher  beschriebenen  Nachbar- 
dialekte muss  man  ihn  sogar  »unsystematisch«  nennen.  Die  beinahe 
durchgehende  Doppelheit  bei  den  einzelnen  Vokaltypen  im  Ugrorussi- 
schen  (i—^,  e—ê  u.  s.  w.,  vgl.  Arch.  XVII)  ist  im  Korumlya-Dialekt 
nur  bei  einem  Vokal,  e — e,  vorhanden.  Andererseits  ist  aber  der 
Vokalismus  des  Dialekts  nicht  so  einfach  wie  der  des  Ostslovakischen 
(Studien  S.  15  —  16),  wo  alle  Vokale  der  wide-Reihe  angehören, 
abgesehen  von  einem,  bei  dem  sich  die  Abweichung  aber  auch  nur 
schwach  und  nicht  durchgreifend  geltend  macht.  Im  Korumlya-Dialekte 
sind  einige  Vokale  an  und  für  sich  durchgehends  wide,  wie  ?,  y  u.  a., 
andere  desgleichen  narrow,  wie  «,  cj.  Ein  Verhältniss  wie  e  :  e  wie- 
derum ist  abhängig  von  den  umgebenden  Lauten,  während  bei  anderen 
Vokalen  ein  ähnlicher  Wechsel  in  den  umgebenden  Lauten  keine 
merkbaren  Veränderungen,  wenigstens  keinen  Wechsel  zwischen  den 
Qualitäten  wide  und  narrow  hervorruft.  Schon  bei  diesem  ersten, 
flüchtigen  Ueberblick  über  den  Vokalismus  erhält  man  somit  gewisser- 
massen  den  Eindruck,  dass  der  hier  behandelte  Dialekt  lautlich  eine 
Mittelstellung  zwischen  dem  Ugrorussischen  und  dem  Ostslovakischen 
einnimn)t;  die  weitere  Ausführung  dieser  Frage  bringt  der  2.  Theil 
meiner  Arbeit. 

S  3.  Die  mixed- Vokale  des  Dialekts.  In  unserem  Dialekt 
kommen  zwei  ungerundete  mixed- Vokale  vor,  die  ich  mit  t  und  y 
bezeichne. 

Der  high-mixed- Vokal  »««  liegt  auf  der  Grenze  der  front-Laute, 
ist  somit  eine  vordere  Abart  der  Vokalkategorie  high-mixed.  Er  ist 
durchgehends  als  narrow  anzusetzen,  wird,  soweit  ich  urtheilen  kann, 
mit  relativ  starker  Spannung  des  Zungenkörpers  artikulirt. 

Gewöhnlich  war  dieser  Laut  i  ohne  Schwierigkeit  zu  erkennen. 
Er  repräsentirt  altes  y  (w)  oder  ë,  é;  z.  B.  si'paP  (cwnaTb),  S7mch 
(omIjxij).  Bei  Vergleich  mit  dem  ganz  nahe  an  der  /-Lage  artikulirten 
und    akustisch    ihm    am    nächsten    .stehenden    mid-front-narrow    v   geht 


6  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 

hervor,  dass  die  Verengerungszone  ein  klein  wenig  weiter  nach  hinten 
liegt,  die  Artikulation  durch  einen  um  ein  geringes  mehr  nach  hinten 
liegenden  Theil  der  Zunge  bewirkt  wird,  wobei  die  Zungenspitze  ener- 
gisch nach  unten  gedrückt  wird.  Da  der  Vokal  ja  aber  immerhin 
»Zonenlaut«  bleibt  und  in  seiner  Artikulation  je  nach  der  Umgebung 
nicht  unerheblich  schwanken  kann,  so  kommen  Fälle  vor,  wo  das  / 
mit  den  nahe  liegenden  front-Vokalen  ziemlich  leicht  zu  verwechseln  ist. 

Nahe  liegt  besonders  die  Verwechslung  mit  dem  geschlossenen  r. 
Hie  und  da  finden  sich  in  meiner  Beschreibung  Fälle,  wo  ich,  beson- 
ders im  Anfang  meiner  Untersuchungen,  in  Zweifel  blieb,  ob  i  oder  P 
anzusetzen  sei;  so  z.  B.  im  Worte  z^pn  oder  z^em.  s.  §  8,  I  Anm.  22. 
Man  darf  sich  dabei  nicht  durch  etymologische  Erwägungen-  leiten 
lassen;  das  zeigt  die  Buntheit  unseres  Dialekts.  Ausserdem  kamen 
Fälle  vor,  wo  mein  Gewährsmann  augenscheinlich  selbst  in  Zweifel 
war,  wie  auch  Doppelformen  bisweilen  leicht  erklärlich  sind  (z.  B. 
Mmpn\  Stein;  KoU.  hamhVa  und  daneben  seltener  -mjn^a*).  Jedenfalls 
muss  aber  der  verschiedene  historische  Ausgangspunkt  der  beiden 
Laute  im  Auge  behalten  werden. 

Die  Annäherung  des  t  an  andere  Vokale,  akustisch  wie  auch 
artikulatorisch,  wenn  das  z  in  diphthongischer  Verbindung  steht,  wird 
S  7  erwähnt  werden. 

Von  dem  high-front-wide  /  ist  das  t  durchgehends  ohne  Schwie- 
rigkeit zu  unterscheiden.  Ausnahmen  finden  sich  nur  bisweilen  in  der 
Lage  nach  r.  In  den  meisten  Fällen  blieb  mir  auch  hier  kein  Zweifel. 
krtV  decken,  riba  Fisch,  hrisV  nagen**),  riSW,  Präs,  riSv,  von  der 
Kuh,  vgl.  pbiqan»;  andererseits  grip,  gnba  Pilz,  das  Zahlwort  tri,  die 
Partikel  pri-;  die  Imperative  j>r/,  prfme  von  j)raV  waschen,  dri  von 
ilraP  schinden  ;  u.  s.  w.  Dagegen  war  ich  in  einer  Reihe  von  anderen 
Wörtern  sehr  im  unsichern  bezüglich  der  beiden  Vokale;  ich  wähle 
diejenige  Schreibung,  die  mir  das  gehörte  am  besten  wiederzugeben 
scheint:  strlhaV  scheeren,  wo  es  mir  aber  äusserst  zweifelhaft  ist,  ob 
der  Laut  nicht  viel  mehr  mit  i  wiederzugeben  ist  ;  fristihovaP  frühstü- 
cken; pO'patriV  sehen,  grüssen;  narikaV  iter.  vgl.  rëk-;  (7r/ma^*  schlum- 
mern; (Gen.  und  Dat.  vin  von  t^lra,  n-bpa?);  varîV  kochen. 


*)  Solche  Fälle  sind    natürlich    für  den    Phonetiker    besonders  aufklärend 
und    eignen    sich    am    besten    zur    Beobachtung.     Zur  Form  -mfn^a  s. 
S  8,  II  Anm.   22. 
**)  In  diesem  Worte  war   ich  geneigt,  t  mit  o  zu  verwechseln    vgl.   oben. 


1 899-    No.    I.       WEITERE  SLOV.KLElNRUSSLSCliE  STCDIEX.  9 

Der  zweite  mixed-Vokal  unseres  Dialektes,  den  ich  durch  »y« 
wiedergebe,  steht  den  gewöhnlichen  aus  dem  Grossrussischen  bekannten 
mixed-Lauten  akustisch  viel  näher  als  der  oben  beschriebene.  Das  y 
tritt  nur  nach  s  und  z  auf,  ist  somit  sekundär,  aus  i  entstanden;  z.  B. 
zyt^  leben,  chïzy  Gen.  von  chiza  Haus;  Nom.  Plur.  iovàrisy,  dusy; 
Pron.  .^ytJii  ("-/»•/?,  daneben  [nJsytJci)  jeder;  pérsyi  der  erste,  u.  s.  w. 
Dies  //  ist  ein  gewöhnliches  high-mixed-wide,  d.  h.  der  dem  gross- 
russischen hl  z.  B.  in  CbiH'b  (high-mixed-narrow)  korrespondirende  wide- 
Vokal  ;  es  wird  somit  etwas  weiter  nach  liinten  artikulirt  als  das  t  und 
kommt  nur  wide  vor*).  Wenn  es  in  einer  Form  wie  heHs  —  2.  P. 
Sg.;  Inf.  beisV,  i.  P.  helü,  G-bry  —  nicht  erscheint,  so  liegt  die  Er- 
klärung nahe:  das  Lautgesetz  ist  durch  die  Analogie  der  Formenkate- 
gorie gebrochen. 

S  4.  Die  o-Vokale  des  Dialekts.  Eine  verwickelte  und 
schwierige  Frage  im  Vokalismus  des  Korumlya-Dialekts  waren  die 
gerundeten  mid-back- Vokale,  die  o-Laute.  Um  nicht  zu  verwirren,  ver- 
wende ich  in  den  Transskriptionen  nur  zwei  Zeichen,  0  und  i'j\  gewisse 
geschlossenere  Varianten  des  0,  die  aku.stisch  dem  mid-back-narrow 
(rO-^)    ähneln,    werden    in    der    Lautlehre    besonders    erörtert    werden 

(S  46-47). 

Durch  C'j  bezeichne  ich  einen  engen,  gespannt  artikulirten,  somit 
durchgehends  als  narrow  anzusetzenden  labialisirten  mid-back- Vokal, 
dessen  engste  Zone  nahe  an  die  hinteren  u-Lauten  (high-back), 
oft  wohl  auf  der  Grenze  ihres  Gebietes  liegt**).     Z.  B.  mvjp  waschen, 


*)  D.  h.  in  unserem  Dialekte    relativ    wide,    also  nach  meiner    Bestim- 
mung dieser  Dialekte  mit  geringerer  Spannung  des  Zungenkörpers. 

**)  Das  Zeichen  vj  wähle  ich  in  Anschluss  an  einen  ähnlich  klingenden 
Laut  meiner  Muttersprache,  den  Storm  u.  a.  so  bezeichnen,  z.  B.  in 
unseren  Adjektiven  stor,  god.  Der  norwegische  Laut  wird  von  Storm 
entschieden  zu  den  high  back-Vokalen  gerechnet,  s.  seine  Engl.  Philo-' 
logie,  2.  Ausg.  S.  243.  Das  (?;  der  Sotaken  von  Korumlya  wird  ein 
wenig  niedriger  artikulirt  als  das  norwegische  vj,  und  ich  setze  es 
unbedingt  als  einen  mid-back  Vokal  an.  Ein  anderer  Unterschied 
gegenüber  dem  norwegischen  w  liegt  in  dem  Grade  der  Labialisirung, 
der  bei  den  Sotaken  durchgehends  schwächer  ist.  Wir  werden  bei 
der  in  dem  dritten  Theil  meiner  Arbeit  folgenden  Behandlung  des 
Vokals,  der  für  die  Bestimmung  des  ganzen  Sotakenidioms  wichtig  ist, 
ausserdem  sehen,  dass  die  Labialisirung  des  vj  etwas  verschiedene 
Stufen  aufweist. 


10  OLAF  BROCH.  H. -F.   Kl. 


rem  er,  slomko,  mit  gutturalem  w,  Sonne,  u.  s.  w.  V^on  Veränderunjj 
der  Artikulation  des  v)  in  Diphthongenverbindungen  wird  §  7  ^^^ 
Rede  sein. 

Das  Zeichen  o,  nach  dem  von  mir  benutzten  Transskriptions- 
system  eigentlich  »mid-back-wide«  (vgl.  deutsches  o  in  »Stocks),  um- 
fasst,  wie  schon  angedeutet,  eine  Reihe  von  Nuancen  des  Vokales  o; 
die  Anwendung  verschiedener  Zeichen  würde  das  Bild  des  Dialekts 
unübersichtlich  machen.  Die  verschiedenen  Nuancen  sind  durch  all- 
mähliche Uebergänge  verbunden,  nicht  etwa  scharf  und  bewusst 
getrennt;  vgl.  meine  Bemerkungen  »Studien«  S.  i6  (§  2,  i).  Im 
übrigen  war  das  gewöhnliche  offene  o  unbedingt  überwiegend.  Zu 
den  geschlosseneren  Varianten  vgl.  §  46  u.  47. 

Die  Aussprache  des  gewöhnlichen  offenen,  von  speciellen  Faktoren 
unbeeinflussten  0  des  Korumlya- Dialekts,  z.  B.  Gen.  iVöho  (vgl.  ero), 
mocufi  mächtig,  chrômcrl  lahm,  Jöj)ta  Ball  (loptu  hiP  Ball  schlagen)  u.  ä., 
hat  für  die  vorliegenden  Untersuchungen  übrigens  ein  gewisses  beson- 
deres Intcre.sse.  Im  Vergleich  mit  dem  betonten  0  des  Ublya-Rusnaki 
sehen  —  s.  besonders  Arch.  XIX  S.  15  —  hat  nämlich  das  o  der 
Korumlya-Au.ssprache,  wenigstens  bei  Monies,  mit  nur  wenigen  Aus- 
nahmen ein  dunkleres  Timbre,  das  von  einer  etwas  höheren  (»ge- 
schlosseneren«, dabei,  wie  es  scheint,  schlafferen)  Zungenlage  herrührte 
und,  wie  mir  vorkam,  dem  unbetonten  0  des  Ublya-Dialekts,  d.  h. 
dem  gewöhnlichen  offenen  o  des  gebildeten  Deutschen  sowie  demje- 
nigen des  Ostslovakischen,  näher  kam.  Die  o-Laute  würden  demnach 
im  Sotakenidiome  im  Ganzen  eine  andere  Basis  als  im  Ugrorussischen 
haben,  vgl.  Arch.  XIX  S.  16*).  Die  Basis  ist  als  eine  neuere  Stufe 
anzusehen  und  wahrscheinlich  ein  Hauptmoment  bei  der  Entwickelung 
des  für  uns  wichtigen  Vokals  (o  gewesen;  darüber  eingehender  im  III. 
Theil,  besonders  §  52. 

S  5.  Die  Betonung  ist  in  physiologischer  Hinsicht  im  Ganzen 
derjenigen  des  Ugrorussischen,  nicht  derjenigen  des  Ostslovakischen 
gleich  (Studien  S.  23  ff.).  Der  Accent  ist  viel  mehr  ausgesprägt  als 
im  Falkus-Dialekte  (a.  a.  O.).     Er  i.st  deutlich  expiratorisch.     Der 


*)  Vielleicht  mit  Ueberbleibsel  früherer  Aussprache,  um  die  Resultate  des 
III.  'l'heiles  einen  Augenblick  vorwegzunehmen  ;  wenigstens  habe  ich 
hie  und  da  die  besonders  offene,  niedrige,  besser  gewiss  »nach  unten 
gespannte«  Ausspache  des  o  notirt,  die  in  den  betonten  Silben  des 
Ublya- Dialekts  gewöhnlich  war;  so  z.  B.  das  zweite  o  in  poinzytj. 
legte. 


1 899-   No.    I.       WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  II 


betonte  Vokal  wird  nicht   erheblich    verlängert;  vgl.  damit  das  Archiv 
XVII  S.  332  ff.  und  XIX  S.   5  ausgeführte. 

Was  die  Aussprache  der  Vokale  im  Verbal tniss  zur  Accentstelle 
betrifft,  so  ist  zu  bemerken,  dass  die  unbetonten  Vokale  durchgehends 
zu  einer  etwas  schlafferen  und  undeutlicheren  Aussprache  geneigt  waren, 
ungefähr  wie  im  Ugrorussischen,  nur  dass  auch  die  Silbe  unmittelbar 
vor  der  betonten  davon  keine  Ausnahme  macht;  vgl.  dazu  Arch.  XVII 
S.  333.  Im  Gegentheil  war  grade  diese  Silbe  besonders  zur  Reduktion, 
bisweilen  gar  zum  völligen  Schwund  geneigt.  Diese  Reduktion  erklärt 
gewisse,  übrigens  nicht  häufige  Fälle,  wo  es  schwierig  war,  die  Qualität 
des  Vokals  festzustellen;  so  besonders  bei  o-Nuancen,  gelegentlich  auch 
sonst  (z.  B.  iedén,  ein,  oft  ungefähr  ïdén,  mit  kurzem  /,  gesprochen; 
s.  §  8.  I  Anm.  i).  Jedoch  berührte  die  Reduktion  im  Ganzen  mehr 
die  Quantität  als  die  Qualität  des  Vokals. 

Anm.  Es  wäre  noch  hinzuzufügen,  dass  ich  auslautenden  unbe- 
tonten Vokal,  z.  B.  in  mucin ^  Fliegen,  iKislai  (s.  das  Stück  II  im 
§  8),  sogar  bei  starker,  lauter  Aussprache  mehrmals  als  stimmlos  (ge- 
flüstert) notirt  habe. 

§  6.  Aus  dem  Konsonantismus  des  Dialekts  sind  nur  ein 
paar  Züge  hier  zu  berühren. 

1.  Das  V  kam  zwar  zweifellos  labiodental  vor,  z.  B.  Inf  rnnP 
führen,  aber,  wie  es  schien,  selten.  Das  unbedingt  reguläre  ?;  des 
Herrn  Monies  war  bilabial,  mit  stärkerer  oder  schwächerer  Bethei- 
ligung der  Oberlippe.  Somit  wäre  das  Zeichen  ,,«;"  an  und  für  sich 
treffender;  ich  habe  jedoch  wie  in  früheren  Arbeiten  die  Bezeichnung 
r  beibehalten,  um  Verwirrung  zu  verhüten.  Wie  j  von  i,  ist  v  von  u 
(immer  »wide«)  durch  keine  bestimmte  Grenze  zu  trennen,  ganz  wie 
in  den  schon  beschriebenen  Nachbardialekten.  Oft,  z.  B.  im  Inf 
hojuaV  GbiBaTb,  war  es  recht  schwierig,  sich  für  daè  eine  oder  das 
andere  zu  entscheiden. 

2.  Für  die  zwei  1  des  Dialekts  —  koronales  l,  dorsales  P  — 
trifft  im  Ganzen  die  Bescheibung  der  entsprechenden  zwei  Laute  des 
ugrorussischen  Ublya-Üialekts  zu,  s.  Arch.  XVII  S.  335.  Auch  in  dem 
vorliegenden  Dialekt  ist  für  das  l  keine  bestimmte  Verschluszstelle, 
sondern  vielmehr  eine  ziemlich  breite  Verschlusszone  anzugeben,  inner- 
halb deren  die  Artikulation  des  Lautes  sich  bewegt.  Z.  B.  stimmte  das 
l  im  Prät.  poïôzyu  sehr  nahe  zu  dem  Ublya-/  des  formell  ganz  ähn- 
lichen Wortes.  In  colo,  Stirn,  najwU,  halb  und  halb,  zur  Hälfte,  hatte 
man  das  1  des  Ublya-rusnakischen  moJoti,  d.  h.  mit  Verschluszstelle  im 


12  OLAF  lîROCH.  H.-F.   Kl. 


Präpalatalgebiet  oder  wenigstens  am  Hinterrande  der  Alveolarzone  ;  die 
Zunge  hat  somit  eine  ziemlich  »hohle«  und  etwas  zurückgezogene  Lage. 

S  7.  An  das  Kapitel  über  die  Aussprache  füge  ich  noch  einen 
Punkt  an,  der  eigentlich  mehr  der  Lautlehre  des  Idiomes  angehört, 
aber,  wie  schon  gesagt,  zur  Charakterisirung  des  Sonderdialekts  besser 
hier  anzuführen  ist.  Es  ist  das  Phänomen  der  Erschlaffung  der 
narrow-Vokale  in  Diphthongen  Verbindungen. 

Schon  bei  der  Beschreibung  der  Vokale  t  (§  3)  und  w  (§  4) 
habe  ich  angedeutet,  dass  diese  Vokale,  die  an  und  Rir  sich  im  Dialekt 
eng  (narrow)  sind,  in  Diphthongenverbindungen  einer  gewissen  Ver- 
änderung ausgesetzt  sind.  Diese  Veränderung  ist  eine  Erschlaffung, 
oder  besser  vielleicht  ein  Nachlassen  in  der  Spannung  bei  der  Artiku- 
lation. Dass  es  thatsächlich  wohl  die  den  Vokalen  eigene  Spannung  des 
Zungenkörpers  ist,  die  in  der  erwähnten  Lage  schwindet,  schliesse  ich 
besonders  aus  einem  Beispiele  wie  .s/j^aw/V  (»Cbmanhitt«,  Parte.  Pass,  von 
slpaV)^  wo  ja  das  j  zugleich  ausserhalb  und  innerhalb  eines  Diphthongen 
zu  hören  ist.  Dass  die  Erschlaffung  auch  weiter  führen  kann,  zu  einer 
gewi.ssen  Veränderung  der  ganzen  Artikulation  auch  in  anderer  Hin- 
sicht, wird  unten  ersichtlich  werden  ;  ich  halte  aber  das  Nachlassen 
der  Spannung  für  das  principielle  und  wesentliche. 

Die  hierbei  in  Betracht  kommenden  Vokale  sind  also  besonders 
t  und  ('J.  Dazu  gesellt  sich  das  r,  das  in  unserem  Dialekte  häufig  auch 
in  Diphthongenverbindung  vorkommt;  z.  B.  Infinitiv  n^hjt\  tragen, 
u.  ä.  Auch  das  f*  erleidet,  soviel  ich  urtheilen  konnte,  dieselbe  Ver- 
änderung, wenn  sie  auch  nicht  so  deutlich  bemerkbar  ist;  in  den 
meisten  Fällen  behält  es  nämlich  den  Klang  eines  geschlossenen  e, 
und  eine  stärkere  Annäherung  an  das  offene  e  schien  seltener  zu  sein. 
Indess  ist  dabei  zu  bemerken,  dass  die  Grenze  zwischen  e  und  f' 
durchaus  nicht  fest  und  lautgesetzlich  abgegrenzt  ist,  Schlussfolgerungen 
daher  immerhin  etwas  unsicher  sind. 

Bei  dem  i  merkt  man  dagegen  die  Erschlaffung  viel  deutlicher. 
Nicht  ganz  selten  führt  diese  so  weit,  dass  ein  -^y,  z.  B.  im  Nom.  Sg. 
Mask,  h'otrii  (KOTOi)bin),  nur  schwer  vom  -ei  des  Gen.  Dat.  Fem.  des- 
selben Wortes,  hoiréi,  unterschieden  werden  kann;  ebenso  nähert  sich 
das  t  einem  e  z.  B.  im  Prät.  vi'dzni  (ßii.'^lu'h).  Gewöhnlich  war  es 
jedoch  zweifellos,  ob  i  oder  e  anzusetzen  sei;  besonders  instruktiv  zur 
Bestimmung  der  Artikulation  war  eine  Form  wie  Nom.  Sg.  Mask. 
séstiL  der  sechste,  wo  das  in  der  Nebensilbe  hörbare  gewöhnliche 
offene  e  sich  zur  Vergleichung  darbot. 


1 899-   No.    I.       WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUUIEN.  1 3 


Am  wichtigsten  für  uns  ist  jedoch  die  Erschlaffung  des  oj.  Sie  ist 
z.  B.  in  sédzmon,  siebente,  vôsmoi,  achte  u.  v.  a.  zu  hören.  Ob  in  solcher 
Verbindung  auch  die  Labialisirung  des  w  durchgehends  weniger  stark 
wird,  wie  es  in  den  eben  angeführten  Beispielen  der  Fall  zu  sein  schien, 
bleibt  mir  fraglich.  —  Dieselbe  Erschlaffung  erscheint  natürlich  auch 
vor  folgendem  u,  z.  B.  bom  (öhU'b).  Deshalb  bereitet  uns  der  Dialekt 
bei  dieser  Diphthongenverbindung  eine  etymologische  Schwierigkeit. 
Wie  im  §  46  näher  ausgeführt  werden  wird,  wird  das  alte  o  unter 
dem  Einfluss  eines  tj  (z.  B.  sott  ging)  gewöhnlich  stärker  labialisirt, 
dadurch  auch  im  Klange  geschlossener;  ich  bezeichne  diesen  Laut 
bedingungsweise  zur  Klarstellung  einiger  Fragen  mit  „ô"  (..sow").  Das 
erschlaffte  o)  in  diphthongischer  Verbindung  kommt  eben  diesem  .,0" 
nahe  und  fallt  bisweilen  mit  ihm  zusammen.  Typisch  ist  hier  die 
Vergleichung  des  Präteritum  Mask,  roisou,  Bbiiue.Th,  mit  einer  parallelen 
Form  desselben:  rcoisou.  Etymologisch  sind  sowohl  das  lo  der  ersten 
Silbe,  als  Vertreter  eines  alten  y  (w),  wie  das  0  der  zweiten,  als  Ver- 
treter eines  alten  b,  unzweifelhaft;  aber  in  der  zweiten  Form  könnte  man 
ebenso  treffend  ,xoisoiC'  schreiben,  insofern  als  die  beiden  o-Laute 
nach  dem  gesagten  in  denselben  geschlossenen,  aber  nicht  gespannten 
Vokal  zusammengefallen  sind*).  In  unserem  Dialekt  erscheint  aber 
auch  das  alte  ö  als  w,  z.  B.  vom  er.  Soll  man  nun  in  dijmoUy  nach 
Hause,  wo  die  letzte  Silbe  ,,0"  hat,  auf  älteres  -öu,  vgl.  ostslovakisches 
Jôlufiijj  oder  auf -ou  zurückschliessen  .^  Dieselbe  Frage  erhebt  sich  bei 
der  Endung  des  Gen.  Plur.  -oh,  z.  B.  snèpou,  das  bedingungsweise 
,Jnépôw^  zu  schreiben  wäre;  hier  weist  ja  das  Jgrorussische  älteres  -öu, 
d.  h.  jetzt  -?/M,  das  Ostslovakische  aber  älteres  o  auf.  In  dem  letzten 
Falle  scheinen  viele  Beispiele  mit  offenem  0  dafür  zu  sprechen,  dass 
die  Entwickelung  wie  im  Ostslovakischen  verlaufen  ist,  oder  gar  viel- 
leicht dafür,  dass  die  ostslovakische  Flexionsform  eingedrungen  ist. 
Aber  in  einem  Worte  wie  dômou  bleibt  man  völlig  im  Unklaren. 

A  n  m.  Wahrscheinlich  lässt  sich  die  in  diesem  Paragraphen 
behandelte,  sehr  interessante  Erscheinung  auch  anderswo  wiederfinden; 
so  halte  ich  dafür,  dass  die  Aenderungen  des  grossrussischen  -wft, 
-iö    in    -oft,    -yö   u.  ä.    auf    diesem    Lautprincip  beruhen**);  vielleicht 


*)  Gelegentlich   gelangte    man   in    der    beschriebenen    Stellung    von    dem 
i'j    sogar    ungefähr    bis    zum    gewöhnlichen    offenen   0:    iag   is  cirkvf 
vo'idzeme  (vojf-),  wenn  wir  aus  der  Kirche  kommen. 
**)  Vgl.    hierzu    jetzt    Schachmatov    in    E.   Bvaa^,    Ki»  HCTOpiH  ntuiiKop. 
roBopoBT>,  KpHTHq.  Ot3lib'b.  C.  IIö.  1898,  S.  35.  ff. 


14  OLAF  BROCH.  H.  F.    Kl. 


könnte  die  Erscheinung  auch  zur  Aufklärung  der  Behandlung  gewisser 
Diphthongen  älterer  Sprachperioden  beitragen?  Nach  ein  paar  Bei- 
spielen könnte  man  geneigt  sein,  dieselbe  Erscheinung  gelegentlich 
auch  bei  der  Verbindung  Vokal  mit  Nasal  (m)  wiederzufinden;  doch 
sind  der  Beispiele  für  Schlussfolgerungen  zu  wenig.  —  Ich  benutze  die 
Gelegenheit  um  auf  einige  Beispiele  im  Ublya-Rusnakischen  auf- 
merksam zu  machen,  die  an  das  hier  besprochene  erinnern;  hûlsyiy 
grösser,  während  ö  gewöhnlich  als  îî,  d.  h.  narrow,  erscheint;  oft  viiii, 
miriy  er;  hmii  Mist;  ebenso  nicht  selten  eher  ?<  als  û  in  der  Loka- 
tivendung der  Pronomina  um.  Auch  auf  die  Entwicklung  des  û 
aus  altem  ö  zu  w  (immer  wide),  z.  B.  Dat.  Lok.  mi^  n^ùi  ihr,  sei 
hingewiesen,  wenngleich  hier  auch  andere  Faktoren  eingreifen.  Vgl. 
betreffs  n:u  Archiv  XIX  ii,  wo  bereits  die  »Erschlaffung  in  diph- 
thongischer Verbindung«   als  Erklärungsprincip  benutzt  ist. 


S  8.  Zur  Beleuchtung  des  Korumlya-Dialekts  folgen  in  Trans- 
skription eine  kleine  Erzählung  und  weiter  eine  kleine  improvisirte 
Schilderung  aus  dem  Dorfleben  um  Ostern  ;  die  letztere  hat  in  so  fern 
Interesse,  als  in  ihr  der  Dialekt  ohne  die  Sagen-  oder  Märchentradition 
erscheint,  die  sonst  leicht  möglich  ist.  Die  Uebersetzung  ist  überall  so 
einfach,  dass  sie  bei  Seite  bleiben  kann. 

I. 

honi  jedên^)  CH/au^  rvm  mau  dra  snmNi  srin^é^  i  vom  pohndu  totl 
dra  sv'nVé  na  inrmaroh.  jak  prisoii-)  do  vdroSa,  f  a  na  slehdnce^)  n\' 
chcéVi  ho  inihV^),  ho  n'e  mau  iSfm  zapladV,  a  cïgan  iz  zhlom'') 
fiJsprdriu  konfrak,  ze  jak  predä  sri}Cê,  ta  plaça  hudzê  na  poli 


^)  Schneller  gesprochen  ungefähr  idin,  s.   §   5. 

^)  Mit  dem  geschlossenen   ,.ô",  von  dem  §  46  die  Rede  sein  wird. 

•^)  slehdnt,  Zollamt,  -haus. 

**)   Das  S  ist  Ergebniss  einer  cigenthümlichen  Entwicklung. 

•'*)  Auch  izi'dom  gesprochen.  Die  Form  des  Substantivs  ist  bcmerkens. 
wcrth.  Zu  erwarten  ist  die  Form  zyd  ,  die  ja  auch  mehrfach  belegt 
ist.  Die  Aenderung  sowohl  des  z  wie  auch  des  folgenden  Vokals 
muss  der  Verschleifung  mit  dem  z  zugeschrieben  werden;  vgL  die 
Aussprache  des  3/K  im  Moskauer  Russischen. 


1 899-    No.    I.       WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE   STUDIEN.  I S 


2n'isôn^)  cigan  do  jnrmarlm  zebco  predau  srin^f\  prison  gif  rûônm 
iedén  sougabiroush'^)  (skii)  haidnk^)  i  p'osd  se  cf  gana,  ze  kéPo^Jchce 
za  toti  s-vin^ô.  a  dgan  kåzf,  ze  rom^^^)  tûechee  Vern  dvâtséV^^)  peiV 
pâPic^^].  a  haijh'ik  mn  kåze:h  sâVemfl]  dgan^e!  so  ei  po  paVicacli, 
ta  n^e  roPéieP^)  pen^vzi^^)  vz^æV  jak  pdVice. 

a  haidnk  posdu^^)  i  povédziu  pdnoi  sehe,  ze^^)  tam  {eden  cf  gan 
prednva  dra  falm  svinge  a  n^échce  za  n^i  (n^ich)  n'ïS  Vern  dvdtf^cV  peiV'^'^) 
påVic  ;  a  pan  kdze  haldnkoi^  zehvj  ho  zavolaii  gii  n^ömn  *^).  Itaidnk 
posoH    gil    n*ömu    i   zauolan    ngana   gu  pdnoL     pan  rioisou^^  von  is 


^j  Wegen  des  o  vgl.  oben  2.  Man  bemerke  den  doppelten  Accent. 
Auch  die  Form  pri[i]s()U  habe  ich  notirt;  das  i  war  bei  langsamer 
Rede  schwach  hörbar. 

')  Beide  0  geschlossen.  Auch  ^0?  ;  in  dieser  Form  kann  wiederum  das 
0  vor  l  als  „o'*  erscheinen;  jedoch  ist  diese  Aussprache  seltener,  was 
sich  nach  den  Lautgesetzen  des  Dialekts  nicht  erklären  lässt.  Was 
den  Wechsel  /  :  u  betrifft,  so  theilt  mir  Szâbô  mit,  dass  auch  das 
Magyarische  die  beiden  Formen  kennt.  Zur  Form  des  Nominativs  s. 
die  Plexion  der  Adjektiva. 

*)  In  diesem  Worte,  wie  bisweilen  auch  sonst,  war  ich  im  Zweifel,  ob 
nicht  das  n  besser  als  high-back-narrow  (fi)  anzusetzen  sei.  Vgl. 
dazu  Studien  §  3,   i. 

*)  Das  e  etwas  geschlossener,  aber  nicht  volles  e.  Bisweilen  auch  reines 
offenes  e. 

'^)  Rascher  auch  uvm  gesprochen.  Der  Uebergang  von  bilab.  v  in  u 
ist  nicht  selten;  s.  §  6,   i. 

*')  ts  scheint,  wenigstens  bei  rascherer  Rede,  auch  c  gesprochen  werden 
zu  können. 

^*)  pdVica  Stockschlag. 

*')  Das  erste  t  etwas  geschlossener.     Zum  0  vgl.  §  46. 

^*)  Das  Verhältniss  e  :  c  war  in  diesem  Worte  schwankend  und  akustisch 
schwierig.  Auch  noch  anderes  im  Worte  macht  Schwierigkeiten.  Ich 
habe  den  Nom.  Sg.  als  ieden  pcn^œz  notirt,  wo  das  æ  auf  v  weiches« 
Z  deutet,  wenngleich  man  jetzt  z  hört.  Im  Nom.  PL  habe  ich  auch 
imi*azi  notirt,  aber  geschwankt,  ob  a  oder  æ  zu  schreiben  sei.  In 
der  Form  des  Textes  war  ich  ausserdem  unsicher,  ob  in  der  ersten 
Silbe  e  oder  c  vorzuziehen  sei. 

^^)  .,pôsoiV\  s.  S  47. 

^^)  Besser  Zà. 

'')peT?  S.  S  44,  S  42. 

"*)  Zum  Verhältniss  der  0  in  n^öho  :  nVmiu  vgl.  §  46. 

*^)  j,roisou^  ;  vgl.  dazu  §  7  und  §  46. 


l6  OLAF  BROCH.  H.  F.    Kl. 


chîzy  i  kàze  dgan^oi'^):  sô  prôsis  za  tot  i  svinge?  a  et  gan  käze:  pan 
vePkomôzmi,  ja  n&chcu  Veni  dvdtseP('et^?J  peiV  päVic, 

pan  haze  haißuhoi:  ket*^^)  dgan  n^écïice  pen^êzi^^)^  ta  mu  dai  tot  i 
dvåtseV  peiV  päPic.  i  haidûk  polàzyU'  cïgana  na  zHm^')  i  tag  mu  ddn 
påVice.  aPe  jak  prislô  na  trinådu^^)  pdPicu,  a  cf  gan  kdze:  n^ai'^) 
cékaitU^  bo  (a  mam  iz  ieénîm  zydom  kontrakt  èe  za  kéVo  ia  preddm 
svinge,  ta  z  n^im^^)  na  poll  hndze  totd  pldca.  ho  kedim  iêôu  do  vdroSa, 
tam  n'e  mati  isim^^)  zaplaciV  za  céjdulku^^),  tåzme  kontrak  [ijsprdviPi 
(is-)  takl'  (-kfi),  ze  za  kéVo  {a  preddm  tot!  dva  svhvé,  ta  hndze  na 
polj  pldca.  ta  ia  odohrdu  poloiiku^^)^  a  vern  n^ai  odhére  svôin^^) 
polötikii. 

(Eine  zweite  Version,  am  folgenden  Tage:  ho  kedi  ia  hnau  do 
vdrosa  svöio  svinge,  i  tam  mu  n^e  mdu  pénV'zi^^)  daV  za  ceißidhi'^^),  tazme 
kàntrak  takï  zràhiPi^  ze  za  kéPo  preddm  svin^é,  ta  pldca  hudzê  na  polL 
ta  ia  svôiu  pldcu  odohrdu,  ta  n^ai  i  vcôn  svôiu  odhére). 

^)  .,-n^ö/"  ;  s.  §  38.  Eigenthümlich  ist  der  Wechsel  harter  und  weicher 
Formen;  ähnliches  z.  B.  in  Sœi<t\  Theil,  Instr.  Sdsc'ou  und  Sdstoii, 
s.  §   12,  a. 

^')  Reines  offenes  e;  dabei  nicht  „Æ^",  vgl.  das  Ostslov.  Studien  §  16,  I 
(S.   33). 

^*)  phi-?     Vgl.  oben  Anm.    13. 

^^)  Auf  die  Erde.  Das  Wort  war  schwierig;  vielleicht  wäre  die  Schreib- 
weise z^hn  ebenso  zutreffend,  dann  wäre  aber  das  z^  auffallend. 
Trotz  wiederholter  Untersuchungen  Hess  sich  der  Vokal  mit  voller 
Bestimmtheit  nicht  feststellen.  Wie  gevöhnlich  bei  den  s-Lauten  war 
weiter  die  Palatalisirung  unter  Umständen  schwindend.  So  gelangte 
man  auf  die  Form  ,.zinV\  —  Der  Ausdruck  war  dem  im  Rusnaki- 
schen  wohl  bewanderten  Pastor  Szäbo  aus  diesen  Dialekten  unbekannt; 
vgl.   aber  im  Ostslovakischen  Ausdrücke  wie  do  Semi,  na  zémi. 

**)  Schneller  gesprochen  ungefähr  stu,  indem  der  erste  t-Verschluss  er- 
schlafft und  ausbleibt. 

^•^)  Nicht  mit  œ  notirt,  wie  eher  zu  erwarten  wäre. 

^^)  Auffällig  bleibt  mir  die  Form  nhm,  die  ich  daneben  notirt  habe. 

^')  D.  h.  iz  Sim,  womit. 

^^)  Es  blieb  mir  sehr  zweifelhaft,  ob  nicht  eher  céi  zu  schreiben  sei. 
Vgl.  die  folgende  Version,  wo  ich  entschieden  r  hörte.  Bedeutet 
natürlich   »Quittung«,   für  erlegte  Accise. 

^'')   ^.polonkiV'^  und  mit  Vokalharmonie  auch   ,,pôlouku^' ,  vgl.  §  47. 

•'")  Oder  ungefähr  ,.svôiu'*  ;  zum  0  vgl.  §  46. 


1899.    No.    î.         WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  t; 

/  hanlnh  j)osàiO^)  za  zydom  i  Mze  zydoL  èe  ci  prduda^  ze  tt  nias 
istnti  cifjioiom  kôntrah\  ze  za  IcéVo  non  predâ  sr?  w  V,  ta  phka  Imdzo 
mi  poll?  a  zijt  kdzo:  prduda,  tvie^^)  hirntrah,  so  zme  zrôbiPi  fijs 
nganom.  tag  ïyt  prièôu  gu  pânoi  i  kâzo  pan  :  cf  (jan  uz  odohrdu 
poJöuku^^)  pldciy  Mnar  pdPic,  a  irnmc  ti  mas  odohrdfK 

jag  zyt  rnlzfu  ze  [akd  to  pl  dra,  ta  kdze  zyt:  ja  rddn^c^^)  dam 
pni^hi^^),  a  pdVico  n'tkhen.  i  tag  vtohmn  fijzvhp'i'^^)  dzesVitka  i  tak  se 
mentovdti  ^)  pdVic 

a  pdn  rfganol  dau  totii  dzes^dtku  so  od  zyda  dostdu,  ajXf'  (Sé) 
nm  f  druhu  dzesYftkti  dau  za  tod  rePfkP'*)  smuh.  a  zyt  kdzau  ze 
fsriganom  )iVgda  se  n^e  chcé  [iJschôdziV  (is-)  na  iednir"^)  drdhHj  yVTgda! 

a  ci'gan  ni'an  ponUhi^^),  i  tak  poskakvjvci^'^)  posim  domou^^). 


II. 

na  pondzelok  rdnOj   kolo  dzendtei  hodzrnt  poiidu^)  domou^)  p^so, 
jak  priidu    do    mldla%    na    sdmi^)    prédok   pôvhn   ôtsoi'*)   èe  jag  mi 

^*)  »Hier  ist  .  .  .  .;«  das  u  wird  in  dieser  Verbindung  ziemlich  stark  nach 
vorne,  gegen  û  hin,  verschoben. 

^^)  Oder  -n^e'i  (n^Pl?):  lieber. 

*^)  Auch  mit  kurzem  è.  Aus  fijz  z-,  hier  somit  kein  S  durch  das  vor- 
angehende z  hervorgerufen,  vgl.  iz  zidom  oben  Anm.  5.  zéhn^a, 
Tasche,  vgl.  mag.  zsebb. 

^)  Sich  befreien.      Vgl.   mag.  ment. 

^^)  Das  d  in  tod,  das  wegen  des  folgenden  r  aus  /  entstanden  ist,  ist 
bemerkenswerth.     Vgl.  §  37. 

^)  Schnell:  naidnü;  vgl.  Anm.   i. 

^^)  Beide  u  nach  vorne,  gegen  il  hin. 

^)  rPOsôiV'  und   ,,dôm6u".     Vgl.  §  46;  §  7. 


')  Auch    pöidu    wurde    angegeben,    jedoch    als   seltener:    beide   Formen 
lassen  sich  ja  leicht  erklären,  vgl.  das  Ugrorussische. 

*)  Hier  habe  ich  in  der  ersten  Silbe  offenes  0  (nicht   „fr)  notirt:  vgl.  I 
Anm.  38. 

^  Dorf. 

*)    mti,  'invyij  s.  §   19. 

^)  ^»  ^-  ^-  ™^  langer    Pausa,    habe    ich    nicht    gehört.      Hierin    scheint 
somit  der  Korumlya-Dialekt  mit  dem  Ostslovakischcn  zn  stimmen. 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.   Kl.      1897.     ^'*^.   *•  ^ 


1 8  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


préisou^)  od  kracima"*)  do  veVîkodn^a^)  i  ukdhi^  jagein^)  se  (s^a)  uh^u- 
potpn  pcbidu  popåtriP^)  svo[i]ich  dåumch  kamaratou,  a  ked^  Mdid^  maV 
kedi^^)  mo[i]i  kamardtt,  ta  pcoidzeme  va  poVo  popåtnV  oziminû. 

na  drûhi  (-hü)  dzvh^  ptbidzeyne  do  Veså  [i]s  pUskami  na  Snèpvj  i 
tarn  bndzeme  do  véSera,  na  reSår^^)  prhßzeme  domöu%  na  tréci 
dzen^  pmßzeme  na  riboj  a  i  na  rdki,  i  ja  ulåpiu  (ednû  ribu  barz 
veVîkUj  so  måla  pôiimetra.  pötimzme  prfSPi  domöu  izme  popråzyVi 
ribcOf  tåizme  veVilm  hoscinu^)  izrohiPi.  a  tot  i  so  se  hosciVi,  ta  kdzaVi, 
Se  iU  takî  faim  ribo  n^e  iJdVi,  iak  toti  btdH,  i  bars  sinmi'e  j^odzékovaPi 
za  liosdnu  i  to  kazåVi,  ze  bot  ?i>e  zbdVi  chod^bio^^)  kdzdn  dzf^n*  bid4^^) 
taka  liosdna. 

na  sttmiil  dzm^  péidv  do  vdrosa  i  sebe  knpii  summ  sdti,  kdlap 
i  bogdn^ce,  a  {  sestré^^)  ktipu  sftmnn  vhnstku  a  i  pàntPïk^% 

na  reViki  stvdrtok  rdno  pmdu  do  clrkri  (kvi)  na  slnzbu  i  tam 
budzéme  otprdiiVæV  sluzbn   spivamé  i   s   vrsûrn^ou^^)  dou^iâdna^'^),    jar/ 

^)  =  jag  iem  oder  jag^em  pr  ri  sou  .  .  . ,  s.  §  22.      Vgl.    gleich   unten 

jagem, 
7)  Weihnacht. 
®)  d  war  in  der  Aussprache    schwindend    (ebenso    wird    t   stark    reducirt 

in    der    Verbindung   sc,    z.    ß.    im  später  kommenden  hoscfna).      Die 

selbe    Form    scheint    auch    für    Nom.    Akk.  gebraucht  zu  werden:  na 

vePi'kodn^a, 
^)  Am  besten  wohl  so  zu  wiedergeben;  ich  schwankte  zwischen  /  und   / 

s.  S  3- 

*^)  map  kedi:     Zeit  haben. 

^*)  recdr,  das  ich  mir  anfangs  neben  voMr  notirt  habe,  wird  wohl  eine 
unter  Einfluss  anderer  Dialekte  entstandene,  vielleicht  geradezu  ent- 
lehnte Form  sein;  vgl.  §  55.  Ebenso  habe  ich  anfangs  do  vécera^ 
später  'Sera  notirt.     Morgen  heisst  rdno  :  Mittag  :  poludn^a  (Nominativ). 

**)  Seltener  chozboj.  wo  z  aus  S,  d.  h.  r  entstanden  ist;  s.   §   55. 

^^)  Die  Form  bold  (älteres  byla)  kommt  vor,  aber,  wie  mir  schien, 
seltener. 

^*)  Wenn  ich  daneben  auch  sestre  notirt  habe,  so  weist  diese  Form  gewiss 
auf  Entlehnung  aus  dem  Ostslovakischen,  wo  ja  altes  s^  als  S  auftritt: 
s.  Studien  S.  40  (§  19).  Ebenso  habe  ich  einmal  zaS  für  zas^  notirt, 
s.  unten. 

^•')  n  und  t  hatten  nicht  dorsale  Zungenartikulation,  trotz  des  folgenden  P 
Für  mehrere  der  voranstchenden  Wörter  vgl.  das  Magyarische. 

IC)  ves'? 

^^)  Bisweilen  kann  mir  die  Schreibweise  do  n  mhm  treffender  vor,  d.  h. 
mit  hinterem  n.     Das  0  ungefähr   „o",  vgl.  §  46. 


l899-   ^»0     1.         WEITËRK  SLOV.-KLEINRCSSISCHK  STUDlKN. 


Î9 


is  ctrh'vi  Vibidzeme,  to  hudzéme  fristilcovüV^^)  a  pàtim  hudzême  lophi 
hiP^^).  na  vpsnr  imidzeme  zas^^'^)  do  cirkvf  na  strn.4\  a  mgzme  rwSVi 
is  cirhrt  (-vi),  tabors  se  cma  bcold**^),  ta  jfhfzme  nVi  domôu,  ta  iedén 
slovf'k  updt^^)  na  kaml'n^a^')  so  Vêdva  ustänn[u]j  a  jf os  sehe  hårs  tiohin 
i  sam  se  tak  iiohfu  n  kami'n^a  ('mltVa)-^).  so  chorti  hom  za  tri'  ti'in^e^^) 
i  Vern  malo  ze  n^e  ijniâr.  ked^  dàrhtorotj  -^)  u^e  zarôlal'i  haVi.  ta  hom 
Htnflr. 

Auch  folgendes  mag  hier  mitgcthcilt  werden: 

na  reVfkodn^a^)  kdzdii  slovok,  iachndohnil''')  tak  i  hohàttj,  pàskn 
n^esé  do  clrkvi  posveciV,  a  pôtim  kdzdfi  domôu  ucika,  iedén  pred  drnliim, 
kôtrii  Vem  iag  nâiVepse  hôdzen  nvlkat\  pôtnn  poslda[i]ûV  kôlo  stôla, 
i  tak  pâskn  iêdi^d.     po  pöhidn^u  dziuki  hduPa  se  Vého  (aho)  spivaiûP. 

na  pondzélok  râno  pdropkidiW-^)  dzhiki  poVmaV  i  tâin  pôtnn  jich 
hôsr^a.     jw  pôludn^n  ohVIvaiùtse  chlôpce  iz  dzlijkami. 

Kap.  IL     Flexion. 

Für  die  folgenden  Paradigmata  und  die  ganze  AusRihrung  des 
Kapitels  gelten  die  Bemerkungen,  die  Archiv  XVll  382  gegeben  sind  ; 
vgl.  auch  Studien  S.  46 — 47. 


Substantiva. 


§  9.     a-,  ja-Flexion. 

i)    Sing.  Nom.  zend  (-/Kenn) 

Gen.  zeni 

Dat.  zen^é 

Akk.  zenff 

Instr.  zen<)U 

Lok.  zen^é 


Plur.  Nom.  zen! 

Gen.  z(*n,  zenou.  -noch 

Dat.  zendm,  (-nom) 

înstr.  hndmi,   zênmi,  ionoma 

Lok.  zendrh,  -noch. 


*'*)  Wegen  i  :  t  vgl.  §  3. 

»»)  Ball  schlagen. 

*")  Eigenthümliche  Syntax! 

^')  Ist  gefallen. 

^)  Hier  mit  reinem    i  notirt,  wie    dies  auch  7.11  erklären  sei;    vgl.    §    53. 

Wahrscheinlich  aus  dem  Ostslovakischen. 

«)  -zn'e? 

**)  Nur  das  letzte  0  geschlossener;  vgl.  §  47. 

'^)  1).  h.  iak  chudôhiîi  .  .  . 

s«)  D.  h.  pärohki  idûV. 


20  OLAF  BROCH.  H. -F.    Kl. 


Die  besonderes  Natur  des  o  bei  folgendem   u,  z.  B.  im  Instr  Sg. 

zenön,    wird    §  46   besprochen    werden.      Was   die  Verbindung    ou  im 

Gen.  Plur.  betrifft,  sei  weiter  auf  die  Bemerkungen  in  §  7  hingewiesen. 

Der  Vokativ  Sing,  geht  immer  auf  -0  aus;  z.  B.  rfho;  ebenso 

bei  ja-Stämmen:  dhVo. 

Der  Dat.  Sing,  scheint  auch  die  alte  Form  des  Gen.  annehmen 
zu  können;  wenigstens  habe  ich  notirt,  dass  der  Bewohner  von  Korumlya 
von  .sich  selbst  sagt,  er  sei  ,,rùskei  ?/n"  oder  „po  vir?  rnsnak''. 
Vgl.  die  ja-Stämme. 

Der    Akk.    Plur.    schien  alle  drei  für  den  Gen.  Plur.  angeführten 
Formen  verwenden   zu  können  ;  auch  bei  Wörtern,  die  lebendige  Wesen 
bezeichnen,  findet  man  aber  (und  am  häufigsten?)  die  Form  des  Nom 
für  den  Akk.  gebraucht;  vgl.  §  8.  II:  dzhjki  (.rlniKu)  poPluaP. 

Die  Findungen  -am  -om,  ach  -och  u.  s.  w.  sind  allem  Anschein 
nach  ohne  jeden  Unterschied  im  Gebrauch. 

Die  Entwickelung  des  alten  y  (hi)  nach  Labial  zeigt  sich  z.  B.  in 
Sg.  N.  rlba  (Fisch).  PI.    N.  A.  rihio 

G.  — hoj  G.  r/p,  riboH,  -hoch 

D.  L.  — he  •  D.  rtbam,  -hom,  -hvjni 

A.  — hu  I.  — haniK  -homa 

I.  — hon  L.  — hach,  -hoch. 

Auffallend  ist  die  Form  des  Dat.  Plur.  auf  -owi,  die  ich  hier 
—  und  nur  hier  —  notirt  habe.  Ist  sie  richtig  angegeben,  dann  weist 
sie  auf  altes  ö  zurück.  Die  tonlose  Lage  machte  übrigens  die  Wahr- 
nehmung unsicher,  das  folgende  tn  jedenfals  das  ij  weniger  typisch 
(S  7)»  vveshalb  mir  die  Form  fraglich  blieb.  Möglicherweise  Hesse  sie 
sich  übrigens  auch  so  erklären,  dass  der  Nom.  Plur.  auf  -o)  zu  einer 
gelegentlichen  Neubildung  Anlass  gegeben  hat. 

Stämme,  die  auf  Guttural  auslauten,  stehen  unter  der  Wirkung 
alter  Palatalisirung.  Der  Uebergang  y  ^  i  nach  Guttural  findet  sich 
im  Korumlya-Dialekt,  wie  bei  einigen,  aber  nicht  allen  Ugrorussen. 
Wir  bekommen  somit  das  Paradigma 

Sg.  N.  ruM  (Hand)  PI.   N.   A.  rala,  seltener  r/fki 

G.  — M  G.  mk,  -him,  -kâch,  -koch 

D.   L.  — CC  D.  — kam,  'kom 

A.  — ku  I.  —kamt,  -koma 

I.  — kôij  L.  —kdch,  -k(>ch. 

Bei  mâcha,  Fliege,  Gen.  mvchi  u.  s.  w.  habe  ich  die  auffallende 
Thatsache  notirt,  dass  im  Dat.  Lok.    ch    nicht    in  s,   sondern    in   s 


1 899-    No.    I.         WEITERE  SLOV.-KLEIXRUSSISCHE  STUDIEN.  21 


übergeht:  muse.     Daneben  auch  die  —  vereinzelt  stehende —  masku- 
line Form  mnchoi. 
2)  Sg.  N.    din'a  (awha)  PI.   N.   A.  dhve 

G. 


D. 
L. 


G.  din\  -yi'ou,  -n^och 
-n^i,    n^e  D.  — n^am^  -iï*om 

I.  —iVami,  'H^orna,  din^mi 


A.  —nHi  L.  —n'achf  -n^och. 

I.  — n^oii 
Wörter  auf  s,  z  (vgl.  oben  die  a-Paradigmata)  : 
Sg.  N.  dum  (Seele)  PI.   N.   A.  dmy 

G.  D.  — sy  G.  — Sy  'S()H,  -such 

A.  — Sff  D.  — säm^  -Sôm 

1.  —  sou  u.  s.  w. 

L,  —  G.  D.  oder  duSé 
Ebenso  z.  B.  n'/la,  Rose,  Gen.    -zy  u.  s.  vv.      Hier    wurde    auch 
für  den  Dat.  Sing,  neben    zy  die  Form  rttzc  angegeben. 

In  den  Wörtern  auf -ca  tritt  die  Einführung  einiger  »harten  <  En- 
dungen noch  deutlicher  hervor: 

Sg.  N.  carfca  PI.  N.  — ce  oder  -c} 

G.  — ci  u.  s.  vv. 

D.  L.  {—ci)  oder  -ce 

u.  s.  w. 
Ebenso  z.  B.  iniVica,  Stock(schlag).  Die  Endungen  dieser  Para- 
digmen zeigen  somit  nichts  von  dem  Schwanken  zwischen  c  und  c\ 
das  aus  dem  Ugrorussischen  bekannt  ist,  s.  Arch.  XVII  385.  Anderes 
werden  wir  dagegen  im  Paradigma  zy&d  §  10.  b.  3  sehen;  man  vgl. 
dazu  §  41. 

—  Eine  Vergleichung  der  a-,  ja-Deklination  unseres  Dialekts  mit 
derselben  im  Ugrorussischen  und  im  Ostslovakischen  giebt  nur  zu 
wenigen  Bemerkungen  Anlass.  In  der  Behandlung  des  Dat.  und  Gen. 
Sing,  steht  der  Dialekt  dem  Ugrorussischen  näher;  noch  mehr  aber 
jn  dem  Zuge,  dass  Akk.  und  Instr.  Sing,  verschiedene  Formen, 
die  selben  wie  im  Ugrorussischen,  haben:  zenn,  zenöu,  während  das 
Ostslovakische  für  beide  Formen  dieselbe  Endung  hat:  håbu.  Im 
Plural  erinnert  die  maskuline  Endung  -oii  des  Genitivs  mehr  an  das 
Ostslovakische,  der  häufige  Gebrauch  lokativischer  F'ormen  (ach,  -och) 
in  demselben  Kasus  aber  eher  an  das  Ugrorussische  ;  übrigens  ist  darauf 
nicht  zu  viel  Gewicht  zu  legen,  da  meine  Skizzen  nicht  den  Anspruch 
auf  erschöpfende  Darstellung  erheben  können. 


22  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


§   lo.     o-,  u-  und  jo-Flexion. 

a)  Maskulina.      Die    verschiedenen    Paradigmen   zeigen    durchge- 
hends    dieselben    Endungen;    nur  muss  die  lautliche  Entwickelung  des 
alten  y  (i»i)  beachtet  werden  ;  nach  Labialen  erseheint  es  als  to  (ffrîhoj), 
nach  Gutturalen  als  i  (rohi  *)),  sonst  als  i  (Vest). 
Sg.  N.  sne2)**)j  Schnepfe.  PI.  N.  snêpoj 

G.  A.  snépa  G.    -pot4,  -poch 

D.  —pu,  'pojf  -port  D.  —pam,  -pom 

I.  — pom  I.  —pami,  -poma 

L.  — pe,  'pu,  'poi,  -povi  L.  —pack y  -poch. 

Uer  Vokativ,  auf  -e,  ist  z.  B.  aus  der  Form  slovése  —  ^  aus  c 
—  ersichtlich,  s.  u. 

Ebenso  flektirt  wird  z.  B.  (frip,  f/rfba  Pilz***),  mit  durchgehender 
Wurzelbetonung.     Ein  anderer,  eigenthümlicher  Accenttypus  findet  sich 
in  Ves  Wald:  Peså^  Vesbi  u.  s.  w.,  mit  Oxytonirung  im  Sing.;  dagegen 
Plur.  Vési,  Vésou  u.  s.  w.     Endbetonung  ist  durchgeführt  z.  B.  in 
rv)ch  (Horn)  Plur.  rolu   (-hi,  vgl.  oben) 

rohd.  u.  s.  w. 

u.  s.  w. 
Bemerkensvverth    sind    bei   diesem    Worte  der   Gen.    Plur    rvtch 
neben  rohöu  und  der    Instr.    Plur.    rthhmi  neben  rohdmi.     Dieselbe 
Betonung  z.  B.  in  vojI  Ochs,  vola  u.  s.  w. 

Als  Endungen  werden  nach  Gutturalen  gewöhnlich  solche  gewählt, 
die  keine  Veränderung  des  auslautenden  Stammkonsonanten  fordern. 
So  ist  z.  B.  ein  Lokativ  sloréce  (slovéh,  -veka  u.  s,  w.,  Mensch)  sel- 
tener, gewöhnlich  dagegen  slovéhii,  -ko i,  -kovi;  vgl.  Lok.  m  tiyii  race 
neben  rbkuj  in  dem  Jahre.  —  Einige  mal  habe  ich  auch  einen  Gen. 
Sing,  auf  -u  no  tirt,  z.  B.  töJio  rcokn  (seltener  rôku,  vgl.  nok  oder 
rok  Jahr)  oder  do  jnrmarkii  §  8  I,  somit  nach  Guttural.  —  Eine  eigen- 
thümliche  Form  des  Nom.  Plur.  zeigt  das  Wort  pojst  (Fasten,  Gen, 
posta  u.  s.  w.):  posci\  wiederholt  bestätigt;  es  handelt  sich  wohl  um 
einen  kirchlichen  Ueberrest. 


*)  Grade  bei  diesem  Worte  habe  ich  daneben  auch  rohi  notirt;  jedenfalls 
ist    dies    eine  seltenere  Form,  eine  Analogiebildung,  die  im  Nom.  Sg. 
Mask,  der  Adjektiva,  -kli  neben  -ki,  eine  Parallele  hat. 
**)  Daneben  auch,  aber  seltener,  mit  n\ 

***)  Eigenthümlich  ist,  dass  g  gesprochen  wird,  nicht  //;  vgl.  dagegen 
hrom  Donner  u.  ä.  Wiederum  eine  Mischung,  die  aber  aus  den 
Nachbardialekten  keine  Erklärung  findet. 


1889.    No.    I.         WEITERE  SLOV.-KLEINKUSSISCHE  STUDIEN.  23 


2)  S171  Sohn,  Gen.  sina  u.  s.  w.,  wie  die  oben  angeführten  Para- 
digmen. Jedoch  hat  der  Nom.  Plur.  neben  spii*)  auch  die  u-Form 
sniöve  bewahrt. 

3)  Die  jo-Substantiva  haben  durchgehends  dieselben  Endungen 
wie  die  o-Paradigmata.  Nur  Nom.  und  Gen.  Plur.  zeigen  nach  meinen 
Aufzeichnungen  neue  Formen. 

Sg.  N.  kröfnpeP,  Kartoffel**)      PL   N.   A.  krömpVe 

G.  ^2^^^^  ^*  — P^^^U  oder  krömpeP 

u.  s.  w.  u.  s.  w. 

Ebenso  z.  B.  kon\  kom'  Pferd,  aber  oxytonirt:  kon\i  u.  s.  w. 
Plur.  kon'é  u.  s.  w.  In  diesem  Worte  habe  ich  den  Vokativ  konUt 
notirt,  wo  ausser  der  Form  auch  die  Betonung  auffallt. 

b)  Neutra, 
i)  Sg.  N.  A.  cela  (Körper)  PI.  N.  A.    ceîd 

G.  — là  G.    ceï,  céloHj  -loch,  -hich 

D.   —Iv,  -lôù  'lôvi  D.    —lôm,  -låm 

I.  —lom  I.    — låmij  (-löma) 

—Vé,  'lu,  'loi,  -lôvi  L.  —loch,  -lach. 

Ebenso  z.  B.  ôzero  See***),   cola,  célo,  Solo  Stirn  —   wegen    Sic 

s.  S  55. 

2)  Sg.  N.  A.  poPô  (Feld)  Pl.    N.   A.  poPâ 

G.  —Pâ  G.  poP,  -ÎViHtf),  'Pôch 

u.  s.  w.  ;  nur  habe  ich  u.  s.  w.    Im  Instr.  scheint 

im    Lok.  kein  -Pé  no-  -Pôina   ebenso  gewönlich 

tirt  f).  wie  -Pâmi  zu  sein. 

Ebenso    z.    B.    voPo    Kropf,  mor'o   Meer;    bei  letzterem  habe  ich 

auch    die    Genitivform    mor  éi,   jedoch    als  selten  vorkommend,  notirt; 


*)  Hier   geht  also    der   Accent  vom  Nom.  PI.  ab  auf  die  Endsilbe  über, 

ebenso  wie  im  Grossrussischen. 
**)  Man  könnte  nach  der  Aussprache  auch  an  lo  denken,  mit  einem  durch 
das    folgende    m   bewirkten    Nachlassen  der  Spannung;    vgl.  §  7,  be- 
sonders die  Anm.      Wahrscheinlich    ist    mir  jedoch,  dass  an  0  festzu- 
halten ist. 
***)  Daneben  toua,  das  hier  somit  Fem.  ist;  vgl.  Studien  S.  49. 

t)  Zu  beachten  ist  hier  die  Aussprache    des     oi   im    Dat.    Lok.  Sing  bei 
vorangehendem    weichen    Konsonanten:    das    0   wird  als    „ö"    gespro- 
chen; s.  dazu  Archiv  XVII  373  —  74. 
77)  Ausser    dem    letzten    ist   auch   das   erste   0   etwas  geschlossener;  s. 

s  47. 


OLAK  BROCH.  H.-F.    Kl. 


die    Form    wurde    mit    reinem  e  gesprochen,  ist  deshalb  auch  lautlich 
beachtensvverth  ;  vgl.  die  i-Stämme. 

3)  Als  Beispiel  der  Bildungen  auf  altes    hje  sei  angeführt 
N.  A.  Zf/cYi  Instr.  zy&om 

G.  — cYt  Lok.  —&f:    nur    diese    Form 

D.  — cV>.  <V>y,  -c'ôvi  wurde  mir  angegeben. 

Zu  dem  r'  dieses  Paradigmas  vgl.  c  der  Feminina  auf  -ica  §  9,  2  ; 
über  das  Verhältnis  c*  :  r  überberhapt  s.  §  41. 

—  Das  zuletzt  angeführte  Beispiel,  zycUt,  zeigt  in  der  Endung 
des  Nom.  unverkennbare  Aehnlichkeit  mit  dem  Ugrorussischen  (zyVa: 
dagegen  ostslov.  zi've.  .idrare).  Wie  der  Lokativ  zu  beurtheilen  ist, 
bleibt  die  Frage;  vgl,  ugroruss.  Zf/fi,  aber  auch  ostslov.  ziri.  —  Was 
die  sonstige  Flexion  betrifft,  so  lenkt  nur  der  Dat.  Sing,  die  Auf- 
merksamkeit auf  sich  durch  die  neben  einander  stehenden  Endungen 
-ovi  (vgl.  ugror.  -ort)  und  -0/  (vgl.  o.stslov.  -ol).  Die  letztere  Endung 
ist  ja  wahrscheinlich  aus  älterem  -ovI  entstanden.  Es  ist  somit  kaum 
anzunehmen,  da.ss  beide  Formen  im  Korumlya-Dialekte  einheimisch 
sein  sollten;  die  eine  —  oder  gar  beide  -  wird  entlehnt  sein  Nach 
dem  ganzen  Gange  der  Entwicklung,  der  aus  dem  III  Theil  der  Arbeit 
erhellen  wird,  ist  die  Annahme  wahrscheinlicher,  dass  die  P2ndung  -oi 
auf  dem  allmählichen  Eindringen  ostslovakischer  Formen  beruht. 

S  II.  Mischbildungen  der  a-  und  o-PMexion  sind  in  un- 
serem Dialekt  wie  in  den  Nachbarsprachen  zu  finden,  sogar  in  dem- 
selben Beispiel:  f/dzcla  Hausherr. 

Sg.  N.  gdzda  PL  N.  gazdl,  -duve 

G.  —dl  G.  A.  — döu 

D.  — doif  'dovij  'du  D.  —  (Wm,  -dom 

A.  — dit  I.  — dàmi.  -dôma 

I.   —dom  L.  — dach, 

L.  ^(îze 
§   12.     i-Flexion. 
a)  Fejninina. 

Uebergang  in  das  Maskulinum  und  die  o-Flexion  habe  ich  z.  B. 
im  W^orte  »Ofen«  notirt:  mlén  pec,  Gen.  j,'røt  u.  s.  w.  Bei  der  regel- 
mässigen i-Flexion  der  Feminina  beansprucht  in  dem  folgenden  Para- 
digma besonders  der  Accent  Aufmerksamkeit. 


l899-    No.    I.        WEITERE  SLOV.KLEINKUSSISCIIE  STL'DIEN.  25 


Sg,  N.  A.    kojsV  (Bein)  Pl.  N.  A.  koscé.  (-ci) 

G.  ]  G.   —ce i,  -c\')ch,  'C'ou 

^  \  kosd"*}  r^  ,'  , 

D.  j  D.  —c^am,  -Oom 

I.    — &ÖU  I.  — c^àmi,  (scmf) 

L.    — cf  (-ce)  L.  — &åcliy  -c'âch. 

Herr  Monies  war  in  seinen  Angaben  über  diese  Formen  etwas 
schwankend,  und  die  ganze  Deklination  ist,  wie  man  sieht,  sehr  bunt. 
Auch  der  Accent  scheint  beweglich  zu  sein;  so  wurde  der  Gen.  Dat. 
Lok.  Sg.  auch  in  der  F'orm  kôsci  andegeben,  Instr.  kôs&ou.  Im  Instr. 
Plur.  habe  ich  neben  den  oben  angeführten  F*ormen  auch  einmal 
kost'mf  und  ausserdem  kontmf  notirt,  wo  das  t  ein  gewisses  Inter- 
esse hat;  s.  §  55.  Die  erste  dieser  F^ormen  ging  bei  schneller  Aus- 
sprache annähernd  in  kos*mi  über,  das  ich  aber  nur  mit  Betonung  auf 
der  ersten  Silbe  notirt  habe.  Daneben  noch  kosnu,  das  sowohl  aus 
kosimi  (s.  o.)  wie  vielleicht  aus  koaVmi  entstanden  sein  kann.  Zum 
weichen  &  vgl.  das.  §   10,  3  zu  zy&â  gesagte. 

Eigenthümlicher  Wechsel  zwischen  c  f&)  und  t  und  dadurch  auch 
zwischen    »weichen«    und    »harten«    Endungen   begegnet    uns  z.  B.  in 
dem  auch  hinsichtlich  des  Accents  etwas  anders  gestalteten 
Sg.  N.  A.  Sæd'  (Theil)  Pl.  N.  A.    Sœsce,  (-ci) 

G.  5œm**)  G.    -Cou,  Sàstou,  -toch 

D    =  Gen.  oder  Sæscr  D.    — c\im,  — tow,  -tam 

I.  SdifC'oij,  (Sàston)  L.    — c'ami,  Sés^fui***) 

L.  =:  Dat.;  gew.  -ce.  L.    — c^ach,  -c^och,  -toch. 

In    der    Regel    vermeidet  man  übrigens  das  Wort  und  gebraucht 

das  Deminutiv  såstka. 

Bei  voSy  Laus,  ruft  der  lautgesetzliche  Uebergang  des  i  in  y  nach 
i  natürlich  gewisse  Veränderungen  hervor,  wie  z.  B.  im  Ublya-Rusna- 
kischen.  Aus  den  unten  angeführten  Formen  ist  weiter  ersichtlich, 
dass  das  Verhältniss  der  Vokale  0  :  oj  mit  dem  Verhältnisse  0  :  u  (d. 
h.  f()  im  Ublya-Dialekte  beinahe  völlig  übereinstimmt;  vgl.  Arch.  XVII 
390.  Ebenso  besteht  im  Accente  Uebereinstimmung.  Die  Beweglich- 
keit des  Wurzelvokals  erinnert  eher  an  das  Ostslovakische,  s.   Studien 

*)  Vielleich  daneben  im  Gen.  -et  ;    Monies  war  jedoch  selbst  im  Zweifel. 

Vgl.  den  Nom.  PI. 
**)  Hier    wie    in    folgenden    Formen   schwankte    ich    öfters   zwischen   ,.«" 
und  ,.cp". 
***)  Bisweilen  auch  mit  einem  schwachen  t  zwischen  ,v  und  m. 


26  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


52  —  53.     Die  Formen  ohne  Vokal  in  der  Wurzel  wurden  mir  als  durch- 
gehends  "seltener  angegeben. 

Sg.  N.  vos  PI.  N.  A.    riosy 

G.  G.  L.  rioSy  G.  vojSj  -söii,  -soch 

A.  zz  Nom.  oder  (vsu)  D.  vioSdm,  -söm,  (vSam) 

vvjsöUy  (vsou),  I.  vojsnii',  -mmi,  -soma 

L.  viosachf  'Soch,  (vsoch). 
—  Bei  einem  Vergleich  der  i-Flexion  mit  dem  Ugrorussischen 
und  dem  Ostslovakischen  sind  ausser  den  schon  gemachten  Bemer- 
kungen noch  einige  Worte  hinzuzufügen.  Wo  der  Nom.  Akk.  Sing, 
den  Stammesauslaut  -st  hat,  weist  unser  Dialekt  (JaosP)  dieselbe  laut- 
liche Entwicklung  wie  das  Ugrorussische  auf  (vgl.  JcusV),  nicht  die- 
jenige des  Ostslovakischen  (kois);  wir  werden  bei  gewissen  Infinitiven 
dieselbe  Erscheinung  wiederfinden.  Die  Bewahrung  des  weichen  c\ 
die  schon  §  10  berührt  wurde,  stellt  zwar  wahrscheinlich  eine  ältere 
Stufe  als  das  ostslovakische  c  dar,  steht  ja  aber  diesem  wenigstens 
eben  so  nahe,  wie  dem  ugrorussischen  t\  Schwierig  bleibt  die  Ent- 
wicklung des  (harten)  t  in  Formen  wie  SastoUf  tom  u.  s.  w.;  es  giebt 
dafür  keine  Parallele  in  dem,  was  ich  aus  dem  Ostslovakischen  gesam- 
melt habe,  und  auch  das  Ugrorussische  scheint  nur  in  begrenztem  Um- 
fange hartes  t  zu  kennen;  s.  Arch.  XVII  390,  —  Unter  den  Flexions- 
formen ist  auf  den  Gen.  Plur.  auf  -r/  aufmerksam  zu  machen;  man 
vergleiche  das  ugrorussische  -//.  Der  Nom.  Plur.  auf  -e  (vgl.  auch 
dieselbe  H^ndung  im  Gen.  Dat.  Lok.  Sg.),  wohl  als  altes  ç  zu  fassen, 
das  aus  der  ja-Flexion  eingedrungen  ist,  hat  Parallelen  in  dem  von 
mir  gesammelten  Material  aus  dem  Ostslovakischen,  während  ich  aus 
dem  Ublya-Dialekte  ähnliches  nicht  notirt  habe;  jedoch  ist  hierauf 
nicht  zu  viel  Gewicht  zu  legen,  wie  schon  bei  einem  ähnlichen  Fall 
bemerkt  wurde.  Die  Form  an  und  für  sich  kann  ja  auch  als  direkte 
Entlehnung  aus  dem  Ostslovakischen  gefasst  werden. 
b)  MaslmUna. 

i)  Viele  Beispiele  sind  überhaupt  nicht  zu  finden.  "^imV  wird 
nicht  gebraucht;  dafür  hrât^ha,  grosser  Weg,  Chaussee,  der  Weg  ,,rfo 
Jnada*',  nach  der  Stadt.  Einen  ähnlichen  Uebergang  ins  Femininum 
wie  im  Ugrorussischen  (Arch.  XVII  391)  und  im  O.stslovakischen 
(Studien  S.   53)  zeigt  (ednä  j^ésœV,  Siegel. 


1899.    ^«O-    I-         WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCIIE  STUDIEN, 


2)  Ob  in  den  Formen  der  zwei  Maskulina  nocliét\  Nagel,  und 
Jokêt\  Ellenbogen*)  noch  {leste  der  i-Flexion  vorliegen,  ist  sehr  schwer 
zu  sagen;  da  bei  einigen  die  Möglichkeit  besteht,  seien  die  F'ormen 
angeführt,  die  ich  aufgeschrieben  habe: 

Sg.  N.  A.  nochéP  PI.  N.  A.  nochcé 

G.  — chc*â  G.  (nochci')y  -c*ôu 

D.  —ch&û  D.  nochc^dnif  -c^om 

u.  s.  w.  u.  s.  w. 

L.  nochcfj   -cH(,  -cV>?. 

Ebenso  hat  lokéV  im  Lok.  Sing,  neben  lolcc^ü  auch  lokcf :  Nom. 

Plur.  heisst  lokcé,  Gen.  Jokci   neben  dem  gewöhnlicheren  -&öh. 

3)  Vudzé  (Leute,  nur  PL)  hat  im  Gen.  Vudzl  oder  -dz^öch;  Dal. 
-dzWm,  'dz^öm;  Instr.  Piidzmiy  -dz^ômaf  -dz^änii;  Lok.  -dz^ach,  -dz'ôch 
Das  Verhältniss  dz  :  dz^  ist  interessant;  vgl.  das  parallele  Verhältniss  c\t\ 

3)  iidio  Ohr,  Gen.  ncha;  PI.  Nom.  ücha.  Gen.  wcä  oder  iidiou 
u.  s.  w.,  d.  h.  wie  eine  gewöhnliches  o-Neutrum.  Der  Accent  bleibt 
auf  der  ersten  Silbe;  jedoch  Instr.  PI.  nchdmi**). 

oköy  Auge,  mit  eigenthümlicher  Betonung;  Gen.  okä  u.  s.  w., 
im  Sing,  wie  ein  gewöhnliches  o-Neutrum.     Aber 

PI.  N.  A.  oSi'  Instr.  osdmi,  osöma,  oSmi***) 

G.  vjS,  oSöHj  o.v/?'***)  Lok.  oSäth,  oSöch. 

D.  oSänif  oSöm 
—  Bei  Vergleich  mit  den  Nachbardialekten  ist  zuerst  die  Aufmerk- 
samkeit   auf  die    eigenthümliche   Entwicklung  der    Oxyton  i  rung    zu 
richten;  sie  war  ja  auch  bei  früheren  Paradigmen  auffallend,  vgl.  ktoso 
und  die  neutralen  o-Stämme;  dies  ist  ein  Sonderzug  des  Dialekts,  vgl. 


*)  Nur  in  dieser  Bedeutung.  Vgl.  zu  den  zwei  Wörtern  das  a.  a.  0.  im 
Arch.  XVII  und  Studien  bemerkte. 
**)  Neben  ticho  habe  ich  als  seltenere  Form  vucho  notirt;  dagegen  nur 
okö,  worüber  gleich  im  folgenden,  ohérV  (-hén^?)  u.  s.  w.;  die  Lau- 
tentwickelung des  Dialekts  steht  also  in  diesem  Punkte 
derjenigen  des  Ostslovakischen  näher. 
***)  Die  letzte  Genitivfoim  ist  sehr  schwierig.  In  der  Aussprache  hat  sie 
mich  stark  an  das  ugror.  U  erinnert.  Ist  sie  vielleicht  von  dort  ent- 
lehnt? Diese  Möglichkeit  liegt  nicht  so  fern;  so  habe  ich  im  Instr. 
PI.  einmal  ocîma  notirt,  dessen  c  Entlehnung  wahrscheinlich  macht. 
Den  Vokal  i  habe  ich  in  der  besprochenen  Genitivform  zur  Wieder- 
gabe gewählt,  weil  er  mir  unter  den  Lauten  des  Dialekt  das,  was  ich 
hörte,  am  besten  auszudrücken  schien. 


28  OLAF  BROCIÎ.  H. -F.    Kl. 


S  56.  —  Betreffs  der  Endungen  ist  besonders  der  Gen.  Plur.  auf  -/ 
(710 chef,  lohcf,  Vttdzf)  zu  beachten;  nach  dem  Bestande  des  Dia- 
lekts thut  man  vielleicht  am  besten,  diese  Form  als  eine  Entlehnung 
aus  dem  Ostslovakischen  (kôsci  u.  ä.  bei  dem  Fem.,  norhci,  Pndzi  u.  ä. 
bei  dem  Mask.)  anzusehen,  wenngleich  die  Betonung  dann  schwierig 
zu  erklären  wird.  Wie  die  alte  Endung  -bjb,  -ijh  sich  im  Korumlya 
Dialekt  unbeeinflusst  gestalten  würde,  ist  übrigens  aus  dem  gesammelten 
Material  kaum  möglich  mit  Sicherheit  festzustellen;  die  Adjektiva 
helfen  uns  nicht,  und  die  Substantivformen  sind  zu  wenig  zahlreich 
und  noch  dazu  schwankend.  —  Wie  man  den  Nom.  Plur.  der  masku- 
linen i-Stämme  beurtheilen  soll  (Ptahé,  vgl.  ugror.  Vvi(\  ostslov.  ZY/rfie 
oder  'dz?  ;  nochcé,  lohe  y  vgl.  ostslov.  mchce,  -ci  u.  s.  w.,  aber  ohne 
entsprechende  Form  in  dem  Material,  das  ich  aus  Ublya  notirt  habe), 
bleibt  ebenfalls  fraglich.  Vieles  spricht,  wie  man  sieht,  für  eine  laut- 
liche Entwicklung  wie  im  Ostslovakischen  oder  vielleicht  für  eine  Ent- 
lehnung aus  ihm;  aber  abgesehen  davon,  dass  bei  der  letzteren  Erklä- 
rung die  Betonung  Schwierigkeit  macht,  zeigt  auch  die  rusnakische 
Form  aus  Ublya,  Pifde  (oder  besser  Vùde,  s.  Arch.  XIX  S.  11),  dass 
es  an  Anknüpfung  nach  dieser  Seite  hin  nicht  ganz  mangelt. 

§   13.     Zu  den  alten  femininalen  u-Stämmen. 

Von  den  hier  anzuführenden  Wörtern  macht  das  erste,  das  für 
»Kirche«,  durch  die  Vokalverhältnisse  der  Wurzelsilbe  viel  Schwierig- 
keit. Die  Entwicklung  der  Verbindung  -hr-  vor  Labial  oder  Guttural 
wird  §  43  behandelt  werden.  Das  daselbst  angedeutete  Schwanken 
ist  aber  nur  die  eine  Seite  der  Schwierigkeiten.  Dazu  kommt  noch 
die  Frage,  ob  r  oder  /  zu  schreiben  sei;  denn  diese  Vokale  liegen 
einander  ja  nahe  und  sind  deshalb  in  einigen  Fällen  schwierig  zu  unter- 
scheiden; und  dies  ist  hier  der  Fall.  Möglicherweise  ist  mein  Ohr 
durch  die  zufällige  Lautverbindung  irre  geführt  worden,  doch  haben 
mehrfache  Proben  und  Versuche  die  Unsicherheit  und  die  Schwierig- 
keiten nicht  beseitigen  können,  und  es  scheint  mir  deshalb  richtiger, 
ohne  irgendwelche  Konstruktion  einfach  wiederzugeben,  was  ich  notirt 
habe.  Das  Schwanken  lässt  sich  übrigens  wahrscheinlich  daraus  er- 
klären, dass  zwei  Wurzelformcn,  cfr^k-,  und  cnk-,  jetzt  in  der 
Sprache  neben  einander  liegen,  deren  eine  aus  der  Fremde  einge- 
drungen sein  dürfte,  wenn  das  nicht  gar  mit  beiden  der  Fall  ist;  man 
vgl.  die  Formen  bei  Mikl.  Et.  Wb.  cerky;  die  beiden  Formen  haben 
einander  beeinflusst,  und  das  Gesammtbild  ist  dazu  noch  durch  die 
Wurzelform  cerk-,  mag  diese  lautlich  entwickelt  oder  entlehnt  sein  (vgl. 


1 899-    ^'o     I.        WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  5$ 

ostslov.  c.erli-y  Studien  S.   54),  noch  mehr   verwirrt  worden.      Auch  die 
Frage,  ob  r  oder  r*  zu  schreiben  sei,  machte  hie  und  da  Schwierigkeit. 
Sg.  N.  A.  clr'keu,  (chilien)  PI.  N.  A.  cirkvi(r^?),  œrkvi 

G.  D.  L.  nrln-i,  (cérJcvi)  G.  cMcvoii 

I.  — kvou*),  cérh)ou  D.   — kvam 

clr^kouiou,  cirlwuVouØ)  I.   ^kvami 

L.  — krach. 

Im  Nom.  Sing,  habe  ich  auch  die  Form  cir^m  notirt  ;  diese 
Endung  scheint  jedoch  selten  zu  seih;  vgl.  das  folgende  Paradigma. 
Für  den  Gen.  Sing,  habe  ich  weiter  cirhn  notirt,  also  den  gewöhnlichen 
Genitiv  eines  Nom.  -kra.  —  Sind  die  Formen  richtig  erfasst,  so  zeigen 
sie  jedenfalls  eine  gewisse  Unstetigkeit  der  »Lautgesetze«  ;  neue  Fak- 
toren greifen  je  nach  den  Perioden  des  Lebens  der  Sprache  ein;  nicht 
alles  lässt  sich  deshalb  auf  denselben  Hintergrund  reflektiren.  Der 
zuletzt  angeführte  Genitiv  cirkri  z.  B.  i.st  wie  von  einem  Nominativ 
-hra  gebildet  ;  es  ist  aber  sonst  eine  beinahe  ausnahmslos  durchgeführte 
Regel  des  Dialekts,  dass  altes  y  nach  Labialen  als  v)  erscheint,  s.  § 
49  ;  hier  wird  die  Regel  durchbrochen,  und  doch  sind  Fälle  genug 
vorhanden,  wo  ein  Nominativ  auf  -a  einen  Genitiv  auf  -lo  bildet,  z.  B. 
rtha  :  rlhvj  u.  ä.  ;  die  »Analogie»  sieht  eher  aus  wie  eine  Laune. 

Für  das  Ohr  etwas  leichter  war  das  Wort  Rir  »Blut«: 
Sg.  N.  A.  /iWw,  (kreu)  Instr.  krei'ôu*)^  kreuPôu, 

G.  D.  L.  — vi',  krmny  (kreve) 

Ob  der  Instr.  auch  Formen  mit  i  in  der  Wurzel  besitzt,  habe  ich 
nicht  notirt.  Dass  ich  bei  der  Verbindung  -ri-  anfangs  Zweifel  hegte, 
ob  nicht  i  zu  schreiben  sei,  ist  §  3  erwähnt  worden.  Wie  man  sieht, 
erinnert  die  Wurzelform  mehr  an  das  Ostslovakische. 

—  Die  Flexionsformen,  besonders  des  ersten  Wortes,  zeigen 
viele  Aehnlichkeit  mit  dem  Ugrorussischen,  s.  Arch.  XVII 
392;  besonders  die  zuletzt  genannte  Form  des  Instrumentals  lenkt  in 
dieser  Hinsicht  die  Aufmerksamkeit  auf  sich. 

S   14.     Zu  den  alten  konsonantischen  Stämmen. 

a)  n-Stämme.     et)  Maskulina. 

kåmPn\  Stein,  plàmPn\  Flamme,  flektiren  wie  jo-Stämme.  Wahr- 
scheinlich ist  im  Lok.  na  iednlm  kåmenH,  neben  -yi^u,  eine  i-Form  zu 
suchen. 


")  Vielleicht  ebenso  gut  -uou  zu  schreiben:  cir^kijon,  krenön. 


3Ö  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 

Sg.  N.  A.  dzen'  (Tag)  Pl.  N.  A.    dnt 

G.  dn^a*)  G.  dnou,  dn^ou 

D.  dn^u,  dn^of,  diVovi  (dnoch),  dn^och 

I.  dn^om  D.  (dnom),  dn^om,  dn^ani 

L.  dn^?,  dn^H  I.  dn^åmi,  drPoma 

L.  (dnoch),  dn^ach,  dn'och. 
Das  harte  ^2  gewisser  Kasus  des  Plurals  stimmt,  wie  man  sieht, 
zu  derselben  Erscheinung  im  Ugrorussischen  (Arch.  XVII),  während 
ich  aus  dem  Ostslovakischen  ähnliches  nicht  notirt  habe.  —  ttzdzen^ 
(Woche;  d  in  der  Aussprache  stark  reducirt;  vgl.  Studien  54),  Gen. 
tizn*a  u.  s.  w.  ;  Lok.  nur  iiznHi  ;  Nom.  Plur.  tjznH  u.  s.  w.  Etwas 
zweifelhaft  bleibt  nur,  in  wie  weit  z  oder  z  zu  schreiben  sei,  s.  §  55. 
ß)  Neutra  auf  -mç. 

Die  alten  Neutra  auf  -mç  sind  denselben  Veränderungen  aus- 
gesetzt gewesen  wie  in  den  Nachbardialekten.  Z.  B.  meno  Name, 
Gen.  mend;  Plur.  menåj  Gen.  nien  oder  menou  u.  s.  w.,  somit  nach 
der  gewöhnlichen  o-Flexion  flektirt;  vgl.  damit  ugroru.ss.  meno  Arch. 
XVII  393  und  ostslov.  meno  Studien  54.  Eigenthümlich  ist  im  vor- 
liegenden Dialekt  die  Oxytonirung,  vgl.  die  Bemerkungen  §  1 2.  Andere 
der  hier  zu  erwartenden  Wörter  sind  dem  Anscheine  nach  verdrängt; 
vgl.  dazu  Studien  55**).  Dafür  haben  die  zwei  Wörter,  die  ich  fand, 
rtbmn^a  Euter  und  ctmn^a  Schädel,  eine  bunte  Menge  von  Formen, 
deren  Bildungsweise  theils  mit  dem  Ugrorussischen  (Archiv  XVII  393 
und  394),  theils  mit  dem  Ostslovakischen  (Studien  55),  theils  mit  beiden 
übereinstimmt. 
Sg    N.  A.  viomn^a  und  riomno       PI.  N.  A.    ribmn^a    oder    nomn^ata 


G. 

— H'ffl 

(-na) 

G. 

vibmen 

—  n'ai 

D. 

—n'«.***) 

—nn 

D. 

—ninom.nam 

—  n'atam, 
-n^atom 

I. 

— n^nm 

nom 

I. 

— mnonm, 
nami, 

—  n^atami, 
-n^atmna 

L. 

—  »I'll,  -»('/ 

( — novi) 

L. 

— mnarh, 
noch, 

—  n'atach, 
-n^aiorJu 

* 


)  Ich  benutze  die  (Gelegenheit,  um  zu  den  ugrorussischen  Formen  aus 
Ublya,  s.  Arch.  XVII  393,  auch  die  alte  Form  des  Gen.  Sing  dnc 
hinzuzufügen. 

**)  Als  ich  nach  »Steigbügel«  fragte,  wurde  geantwortet,  man  habe  zwar 
sedli),  nicht  aber  solches  Reitzeug  wie  Steigbügel. 

^**)  U.   s.  w.,  wie  in  der  gewöhnlichen  joDeklination. 


1 899.    No.    I .        WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  3 1 


Sing.  N.  A.  cimn%  Gen.  chnn^a  u.  s.  vv.,  wie  vtbmn^a. 
PI.  N.  A    cimn'a 

G.   dmen,  cjmnou,  (-nach),  — n^oij,  -yi'och,  -yVach 
D.   (dmnam?),  —n^om,  -n^am 

I.    (cimnami?)-  — lipoma,  -n^ami 

L.  —ii^och,  'ifach. 

Daneben  aber  auch  die  -çt-Flexion  :  ctmn^ata  u.  s.  w.,  wie  vconm^ata. 
Wie  man  sieht  steht  diese  Flexion  im  Ganzen  der  entsprechenden 
im  Ublya-Rusnakischen  näher. 

b)  r-Stäm  me. 

»Tochter«  heist  dztiika:  »Mutter«  dagegen 
Sg.  N.  map  PI.  N.  mâceri,  -re 

G.  D.  L.  mâceri  G.  mâceri^  -^^om,  -r^och 

A.  mâcir\  mâcer  D.  — r^om^  -r^am 

I.  mdcer^oii  I.  — r^oma,  -r^ami 

L.  — r^oclif  -r^ach. 
Neben  dem  angeführten  G.  D.  L.  Sg.  kommt,  wie  es  scheint, 
auch  die  Form  mâceri  vor.  Sonst  waren  in  diesem  Worte  die  Ver_ 
Bindungen  ri  und  ri  nicht  schwierig  aus  einander  zu  halten.  —  Der 
Vergleich  mit  den  Nachbardialekten  giebt  nacht  den  früher^ gemachten 
Bemerkungen  zu  weiteren  keinen  Anlass.  Der  Gen.  Plur.  mâceri  ist 
bei  dem,  was  unter  der  i-Flexion  über  die  Entwicklung  der  alten 
Endung  -i.jb,    iji,  gesagt  ist,  vielleicht  in  Erwägung  zu  ziehen. 

c)  s- St  am  me  haben,  soweit  ich  feststellen  konnte,  im  Dialekt 
keine  Spur  hinterlassen. 

d)  t-Stämme,  Neutra. 

ce)  -et-Stämme.  Es  seien  ein  paar  Bei.spielc  mit  ihren  zahlreichen 
Formen  angeführt. 

Sg.  N.  A.  prasYi  (Ferkel)  PI.  N.    A.  pras'âta 

G.  prasYf&ay  -ci  G.  — .<?Y/f,  -s^âtou 

D.  — &u,  -ci  D.  — s\itom,  -s^âtam 

I.  — c\>m  I.  — s^âtmi,-s^âf  ami-,  fi^âf  orna 

L.  — &Uf  -&0'iy    ci  L.'  — s*âtachj  -sYitoch. 

Bet  dem  a  zwischen  s^  und  &  in  mehreren  der  Singularformen 
habe  ich  den  hier  zu  erwartenden  Uebergang  in  reines  œ  nicht  notirt; 
oft  liegt  der  Vokal  zwischen  a  und  œ,  wie  auch  aus  den  Nachbar- 
dialekten bekannt  ist;  der  Laut  i.st  ziemlich  beweglich. 

Dieselbe  Flexion  findet  sich  z.  B.  in  JcâSa,  P^ntlein,  und  sru^a, 
Hündchen.     Dagegen  habe  ich  theilweisc  andere  Formen  im  Sing,  des 


3^  OhAF  BROCH.  H.-F.   Kl. 


Wortes  celYi  (r?  Kalb)  notirt:  Gen.  ceVdci  oder  ceVdta,  wobei  der 
letztere  Genitiv  eine  vollständige  entsprechende  Formenreihe  hat:  Dat. 
rePatu  u.  s.  w.  ;  Instr.  ceVdtom,  Lok.  -tu.  Diese  Formenreihe  ist 
wahrscheinlich  aus  dem  Plural  entsprungen,  der  ganz  wie  oben  prasYifa 
flektirt,  nur  da.ss  der  Lok.  aus.ser  den  dort  angeführten  Formen  farh, 
-torh  noch  eine  seltenere  auf  '&och  hat. 

Das  hierher  gehörende  »,unH«  ist  im  Sing,  durch  das  Deminutiv 
(Jzeci'na  ersetzt.     Dagegen 

PI.  N.  dzed  I.  dzennf.  (dzeOoma),  (d^ec'dml) 

G.  dzed,  '&<')H,  'C?ôrh  L.  dzec'dch^  -c^fch. 

D.  dzer^am,  -c^dm 

(i)  Nmtrale  n-Stämme  zeigen  eine  Neigung  in  die  eben  erwähnte 
Flexion  überzutreten,  was  schon  aus  a,  ß  hervorgeht. 

—  Bei  der  zuletzt  behandelten  Flexion  sind  wiederum  mehrere 
Formen  wegen  der  neu  entstandenen  Oxytonirung  bemerkenswerth.  Die 
»Analogien«  für  diese  Neubildung  liegen  zwar  im  vorliegenden  Falle 
nicht  so  fern,  falls  man  sie  zur  Erklärung  des  Phänomenes  anwenden 
will;  j>ra.sVr,  gegenüber  ugroruss.  poros^a  (Archiv  XVII  393),  hat  z.  B. 
neben  sich  ein  rePd  :  für  den  Plur.  dzeci  erinnern  wir  uns  aus  dem 
Grossrussischen  (a.  a.  O.  P.  394),  dass  die  obliquen  Kasus  Endbeto- 
nung haben.  Die  Erscheinung  im  Ganzen  genommen  lässt  sich  aber 
nach  meiner  Meinung  in  dieser  Weise  kaum  erklären,  s.  g  56. 

Adjektiva. 

S  15.  Nominale  und  pronominale  Formen  sind  praktisch  genom- 
men völlig  verschmolzen.  Der  alte  nominale  Lokativ  auf  -ë  wird  auch 
in  diesem  Dialekt  als  Adverbium  gebraucht,  z.  B.  sfimn^e  schön. 

Sg.         Mask.  Neutr.  Fem.  Plur. 

N.        dahrii  dohrt  dohra,  (dohraia)  dobri 

G.  doh'oho,  -üho  \  — rieh 

^  i       —re/ 

D.         —romu  )  '  —m 

A.  —  n/ 

I.         — rim  — rou  — rma 

L.         ~~rim,  -rom  =:  G.  D.  =  Gen. 

Im    Gen.    Dat.    Lok.  Fem.  Sing,  war  ich  in  Zweifel,  ob  nicht  -/*/ 

anzusetzen  sei;  vgl.  die  Pronomina.     Nach  Æ  ist  aber  unbedingt  offenes 

e    anzusetzen.      Von    der    Schwierigkeit,    das    /    und    das  e  (0)  in  der 


Mask.                  Neutr. 

N. 

rmJd,  -kti           n'(ski 

G. 

ritskoho,  -ka/io 

D. 

—komu 

A. 

I. 

—kirn 

L. 

— kim,  -kom 

1899.   No.    I.         WEITERK  SLOV.-KLEINRUSSISCIIE  STI'DIEN.  33 

Diphthongenverbindung   mit    /    aus   einander    zu    halten,    ist    §    7    ge- 
sprochen. 

Specicll  anzuführen  ist  ein  Paradigma  mit  k  vor  den  Flexions- 
endungen; es  beleuchtet  sowohl  lautliche  wie  formelle  Fragen. 

Fem.  Plur. 

rffsha  (-aia)  rifsld 

\  ^Imh 

j  — knn 

-ki( 

— kou  — kinii,  -kima, 

=  G.  D.  iz  G.     [kam i 

Die    Instrumentalform-A:« mf   wird  besonders   bei  folgendem 

Instr.   Fem.    auf  -ami  gehraucht  und  ist  deutlich  von  den  Substantiva 

entlehnt. 

Die  Endung  -kii  im  Nom.  Mask.  Sg.  muss  als  Entlehnung  aus 
Formen  wie  döhrii  angesehen  werken;  man  vgl.  dazu  die  Entwicklung 
in  dem  folgenden,  weichen  Paradigma. 

dn^éSn^fi  dn^éSn^i*)  dn^éSn\i  dn^éSn^i 

— ïi^oho,  -n^aho  — wW  — nH(ih 

u.  s.  w. 
Wie  oben  angedeutet,  ist  es  wahrscheinlich,  dass  die  Form  des 
Nom.  Mask.  Sg.  aus  der  »harten«  Flexion  entlehnt  ist;  ebenso  die 
F'orm  des  Neutrums  auf  -/,  falls  sie  wirklich  existirt.  Jedoch  ist  viel, 
leicht  bei  dieser  Frage  auf  die  Entwicklung  im  Ublya-Rusnaki.schen, 
Arch.  XVII  395 — 96,  aufmerksam  zu  machen;  die  Diphthongenver. 
bindung  mit  der  in  ihr  eintretenden  Erschlaffung  und  vielleicht  Senkung 
des  Vokals  (§  7)  macht  es  nämlich  schwierig,  das  /  und  das  i  aus  ein. 
ander  zu  halten.  Das  i  des  Nom.  Mask.  Sg.  kann  schwinden,  ist 
somit  als  [i]  zu  schreiben. 

—  Unter  den  aus  Korumlya  notirten  Adjektivformen  stehen 
einige  für  sich,  ohne  Entsprechendes  bei  den  aus  den  Nachbardialekten 
gesammelten  zu  finden  ;  so  der  Nom.  Fem.  Sg.  auf  aiay  der  Gen.  Sg. 
Mask,  auf  -aho,  der  Lok.  Sg.  Mask,  und  Neutr.  auf  -om  (und  der 
Instr.  Plur  auf  -ami).  Andere  sind  allen  drei  Dialekten  gemeinsam. 
Näher  der  Adjektivflexion  des  ostslovakischen  Dubravka-Dialekts  kommt 
das  Korumlya-Sotakische  im  Nom.  Sg.  Neutr.  döhrf,  rnski,  dtûéSn^i 
(-nH?),    —    vgl.    ostslov.  döhri    —    und  im  Gen.  Dat.  Lok.  Fem.  Sg. 

*)  Auch  -n^i?     Die  Form  ist  jedoch  fraglich. 

Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1899.     No.   I.  3 


34  OLAF  BROCÏI.  H.-F*.    Kl. 


dührei  u.  s.  w.,  vgl.  ostslov.  dàhrei.  Wenn  der  Dialekt  darin  mit  dem 
Ugrorussischen  übereinstimmt,  dass  er  Akk.  und  Instr.  Sg.  Fem.  aus 
einander  hält  ("-?(,  -ou)  und  nicht  wie  das  Ostslovakische  in  -u  ver- 
einigt, so  hängt  dies  mit  Erscheinungen  zusammen,  die  unter  der  Sub- 
stantivflexion berührt  wurden.  Im  Ganzen  muss  somit  gesagt  werden, 
dass  die  Adjektivflexion  unseres  Sotaken dialekts  derjenigen  des 
Ostslovakischen  näher  steht.  Ob  dies  aus  alter  Zeit  stammt 
oder  auf  neueren  Entlehnungen  beruht,  lässt  sich  mit  völliger  Sicherheit 
kaum  entscheiden;  der  ganze  Gang  der  Entwicklung  dürfte  aber,  wie 
wir  später  sehen  werden,  eher  für  das  letztere  sprechen. 


Pronomina. 

Betreffs  der  Reihenfolge  vgl.  das  Archiv  XVII  396  gesagte. 

S   16.     N.  ia  ti 

G.  D.  L.  mn^c'y  Dat.  auch  me,  enkl.        \ 

.  -  1,1  tele,  ce  sehe,  se 

A.  vm^e,  betont;  me^  enkl.  j 

I.  mnoti  tôhou*)  sôhoH 

N,    mi**)  ri 

G.  D.  L.    nas  ras 

D.    nam  vam 

I.    nåmi  vàmi 

Neben  den  Formen  des  G.  D.  L.  A.  der  2.  Person  Sg.  tebe  und 
enklit.  ce  vgl,  noch  die  Form  des  Dativs:  so  ci  po  pälHcach,  §  8,  i. 
Das  t  anstatt  des  zu  erwartenden  c  in  tebe  ist  auffallend,  wie  im  ostslov. 
tébCj  Studien  57. 

Im  Reflexivum  habe  ich  neben  se  auch  s^a  notirt;  z.  B.  .  ,jagem 
se  (s^a)  uSiu,  §  8,  11 

—  Der  Vergleich  mit  den  entsprechenden  Formen  in  den  Nach- 
bardialekten ergiebt  für  die  obliquen  Kasus  des  Sing,  grössere  Aehn- 
lichkeit  mit  dem  Ostslovakischen;  s.  Arch.  XVII  396  und  Studien  57. 


*)  Bemerkenswerth  ist,  dass  auch  das  erste  0  geschlossen  ( »o"  )  ist, 
während  in  der  parallelen  Form  söbou  das  0  der  ersten  Silbe  deutlich 
offen  ist.     Zu  diesen  'vokalharmonischen'  Zügen  vgl.  §  47. 

^)  Auffallend  ist  i  anstatt  ut;  vgl.  §  47.     Spielt  die  Form  tt  hinein? 


1899- 

No. 

I.         WEITERE  SLOV.-KI.EINRUSSISCHE 

STUDIEN. 

35 

Mask.                  Neut. 

Fem. 

Pl. 

N. 

Vvm                               VMHÔ*) 

twmd*) 

vconH'*} 

G. 
D. 

iohô,  n^ôho,  ho 
iomû,  n'ômu,  mu 

\ 
i 

ij'l  n'H 

iim,  tiHm 

A. 

=  Gen. 

«w 

iich;  tVi,  s. 

u. 

I. 

nHm 

n'oii 

uH'ma 

L. 

n'im,  (n'otn) 

n'H 

n^idi. 

Neben  dem  Akk.  Plur.  tick  vgl.  n*i  in  dem  Ausdrucke  im  §  8,  I: 
. .  iCe  chce  za  n^i  (fiir  sie,  d.  h.  die  Schweine)  n^'is . . . 

—  Unter  den  angeführten  Formen  scheinen  die  formell  und  in 
Accent  mit  den  ugrorussischen  übereinstimmenden  (johôf-  {ortm;  vgl. 
auch  die  Formen  des  Nominativs)  den  älteren  Stand  der  Dinge  zu 
repräsentiren.  Die  übrigen,  den  entsprechenden  ostslovakischen  ähn- 
licheren, sind  wahrseinlich  mehr  oder  weniger  als  Entlehnungen  anzu- 
sehen (n^öho,  n^ömu).  Das  beinahe  durchgehende  ti*  dieser  Formen  ist 
in  der  Stellung  vor  i  lautlich  interessant,  wenn  man  es  mit  dem  Ugro- 
russischen und  dem  Ostslovakischen  vergleicht  :  mm  —  nHm,  Korumlya 
nHm  u.  s.  w.     S.  §  40. 

§  17.  N.  chto  N.  so;  vgl.  rVi-s  (S  aus  c) 

G.  Icoho'^'^)  G.  coho 

D.  kowti  D.  comti 

I.  L.  Imn  I.  L.  cim 

Das  0  der  zwei  Dativformen  wird  §  46  besprochen.  Auffallend 
ist  das  c  anstatt  des  zu  erwartenden  S  in  den  obliquen  Kasus  des 
letzteren  Pronomens,  s.  §  55;  man  vergleiche  die  Formen  der  benach- 
barten Dialekte,  die  beiderseits  dieselben  sind;  s.  Arch.  XVII  397 
und  Studien  58. 

Der  Accent  einiger  Formen  und  die  gemeinsame  Form  für  Instr. 
und  Lok.  macht  das  Bild  dieser  zwei  Pronomina  eher  dem  Ostslovaki- 
schen ähnlich. 


* 


)  Wegen  der  Qualität  des  o-Lautes  der  ersten  Silbe  im  Nom.  Neutr. 
und  Fem.  war  ich  im  Zweifel,  da  die  Lage  unmittelbar  vor  der  Ton- 
silbe die  Entscheidung  erschwerte,  s.  §  5  ;  dagegen  wurde  (o  zweifellos 
im  Nom.  Plur.  gesprochen.  Es  ist  übrigens  wahrscheinlich,  dass  neben 
vo>  auch  vo  steht;  vgl.  das  Ugrorussiche.  Daher  wohl  mein  mehr- 
maliges Schwanken. 
"*)    Accent  leider  nicht  notirt. 

3* 


36 

OLAF 

BROCH. 

H.-F.  Kl. 

S  18. 

Mask. 

Neutr 

Fem. 

Plur. 

N.  tot 

toto 

totå 

toti 

G,                  tôho 
D.                  tömti 

\ 
1 

tvi 

tick 
tim 

A.             =  Gen. 

totn 

zz  Gen. 

L.    }              '?»' 

tou 
=  G.  D. 

tima 
=  Gen. 

Den    Lok.    Mask.    Sg. 

habe 

ich 

ein  einziges 

Mal 

als  tom  notirt: 

u  torn  Pèse. 

Der  Vergleich  mit  den  Nachbardialekten  bietet  nur  für  eine  Form 
besonderes  Interesse,  nämlich  den  G.  D.  L,  Fem.  Sg.  tri.  Dieselbe 
Form  finden  wir  auch  in  anderen  Pronomina  wieder,  während  das 
Adjektiv  theils  reines  e,  theils  am  ehesten  das  offene  e  hat.  Eine 
Erklärung  des  Unterschieds  vermag  ich  nicht  zu  geben;  es  sei  auf  §  42 
hingewiesen.  Das  Ostslovakische  zeigt  in  dieser  Form  -ei;  das  Ugro- 
russische  aus  Ublya  (s.  Arch.  XVII  397)  besitzt  wenigstens  in  vielen 
Pronomina  dieselbe  Endung,  wie  der  vorliegende  Dialekt. 

Das  angeführte  tot  wird  nach  Monies  sowohl  ftir  »dieser«  wie 
für  »jener«  verwendet;  was  gemeint  ist,  »wird  gewöhnlich  durch  Gestus 
erklärt«.  Die  Formen  des  dem  ugrorussischen  sf'S\  cefl,  entsprechenden 
Pronomen  sind  dem  Anschein  nach  verschwunden;  vgl.  das  üstslov., 
Studien  58. 

s  19- 

N. 
G. 
D. 
A. 
I. 
L. 
Der 

die  Formen,  wie  man  sieht,  dieselben  wie  beim  Adjektiv  und  geben 
wie  die  der  gleich  folgenden  Pronomina,  zu  weiteren  Bemerkungen 
keinen  Anlass. 

Ein  *Jd  oder  Vcii  wird  nicht  gebraucht;  vgl.  das  ugrorussische 
Icii  Archiv  XVII  398. 


Mask. 

] 

Meutr. 

Fem. 

Plur. 

iaki 

iaht 

iakf^ 

— kôlio 
— kimni 

J 

^kCi 

-kick 
—-kîm 

=  Gen. 

— kü 

=  Gen. 

} 

—Mm 

_ 

— köii 
zG.  D. 

—kima 
•=.  Gen. 

G.    D. 

L.    P"em. 

Se. 

wurde 

oben  besp 

rochen. 

Sonst  sind 

1899.  No. 

I.       WEITERE  SLOV.-KLElNRUSSISCHE  STUDIEN. 

37 

Mask. 

Neutr. 

Fern. 

Plur. 

N. 

h'drii 

Jiotr! 

kofrâ 

kotrî 

G. 

—roho 

\ 
J 

— rich 

D. 

—  romn 

—rn 

—r  fm 

A. 

— 7'Û 

I. 

— rim 

—  r  OU 

—rima 

L. 

—rim,  • 

rom 

-G. 

D. 

=  Gen. 

Als  relatives  Pronomen  wird  im  Koriimlya-Dialekt  wie  im  Ugro- 
russischen  (Arch.  XVII  398)  die  Verbindung  so  iohö,  so  iomv  u.  s.  w. 
.C^ebraucht;  ausserdem  auch  das  so  allein:  totn  (hes^ätJaiy  so  od  zyda  .. 

»All«,  »ganz«:  Ein  dem  russischen  Bocb  entsprechendes  Pronomen 
habe  ich  nicht  vorgefunden.  Man  verwendet  calji,  sytJd  (-kfj):  zum 
letzteren  vgl.  die  neutrale  Form  sytko.  Auch  Formen  mit  Ueberresten 
des  alten  v  kommen  vor,  z.  B.  Nom.  PI.  [njsyfki.  Es  bleibt  die  Frage, 
in  wie  weit  man  hier  theilweisen  Entlehnungen  gegenübersteht,  (vgl. 
die  Formen  der  Nachbardialekte),  oder  ob  die  Reducirung  des  m  durch 
[ti]  hindurch   zu   völligem   Schwund    dieses   Lautelements  führen  kann. 

CaMbiö:  samixn,  -mii  und  -mi.  Die  erste  Form  —  bei  schlaffer- 
Aussprache  auch  ungefähr  als  -moi  hörbar,  vgl.  §  7  —  ist  die  lautge. 
sctzliche,  die  zweite  als  Analogie  nach  z.  B.  kotrii  anzusehen,  während 
die  dritte  wahrscheinlich   aus   dem  Ostslovakischen  (sdmi)  entlehnt  ist. 

S  20. 


Mask.                       Neutr. 

Fem. 

Plur. 

N. 

mioi                         möio 

mofa 

mô[i]i,  môio 

G. 
D. 

möioho,  m  oho*) 
möiomn,  mbmn 

}     —m 

— ich 
—im 

A. 

—in 

I. 

mo[i]im 

—m 

—imi,  'ima 

L. 

mofilim,  -iom 

=  G. 

D. 

=z  Gen. 

Interessant  ist  die  mit  dem  Ostslovakischen  stimmende  zweite 
Form  des  Nom.  Plur.  môio:  vgl.  srôio  svinge  in  der  Erz.  §  8,  I. 
Zu  Bemerkungen  giebt  der  Vergleich  mit  den  Formen  der  benach- 
barten Dialekte  sonst  keinen  Anlass,  da  auf  beiden  Seiten  dasselbe 
zu  finden  ist  (Arch.  XVII  399;  Studien  59). 

Mask.  Neutr.  Fem.  Plur. 

N.     vas  våso  våsa  våsy 

G.  våsoho   u.  s.  w.,    wie    oben,    nur   dass  das  i  überall 


*)  Zu  den  schwankenden  o-Nuancen  in  diesen  Formen  s.  §  46. 


38  OLAF  BROCÏI.                                         H. -F.   Kl. 

durch    y    zu    ersetzen    ist.  Den   Nom.  Plur.  auf  -o  (vgl.  das  Ostslov.) 

habe  ich  hier  nicht  gehört,  ebenso  wenig  im  folgenden  Paradigma. 
Fragend  possessiv: 


Mask. 

Neutr. 

Fem. 

Plur. 

N.  ^i 

Sr[i]o 

Sf[i]a 

rn 

G.            U 

'[ijoh 

1 

Sf[i]n 

SffiJkh 

(oder     besser 
vieil,  snell) 

u.  s.  w. 

Zahlwörter. 

§21.      Mask. 

Neutr. 

Fem. 

Plur. 

N.  iedén 

iednö 

jedna 

iedni 

G. 
D. 

{pchiöho 
— nomn 

j     —noi. 

OnH) 

—7ikh 
u.  s.  w. 

A. 

—nil 

L.  j         -"^"* 

Aufmerksamkeit  verdient  der  Gen.  Dat.  Fem,  Sing,  iednoi,  der 
unter  den  aus  den  Nachbardialekten  gesammelten  Formen  Nichts 
direkt  entsprechendes  hat.  Auch  das  w,  nicht  n\  der  Parallelform 
iednf'i  ist  auffallend  und  trägt  vielleicht  zur  Erklärung  dieser  Form  bei; 
jedoch  ist  nicht  zu  übersehen,  dass  hier  leicht  der  Emflus  nahe  liegender 
Analogie  im  Spiele  .sein  kann. 

N.  dva  (flir  alle  drei  Geschlechter) 
G.  L.  dvoch 
D.  dvom 
I.  dvöma 

Das  weiche  r^  und  der  Accent  stellen  die  zwei  letzten  Formen- 
reihen dem  Ublya-Rusnakischen  zur  Seite  (Archiv  XVII  400),  während 
die  Wurzelform  des  letzten  Wortes  dieselbe  ist  wie  die  des  Ostslova- 
kischen  {Wri  Studien  61). 

Die  eigenthümliche  Form  des  Instrumental  auf  -moma  findet 
sich  in  den  folgenden  Zahlwörtern  wieder.  Dem  Anscheine  nach  ist 
sie  eine  Verbindung  der  Endung  der  ersten  Zahlwörter  (dvöma,  ir^öma, 
tr^oma)  mit  der  Endung  -wa,  vgl.  z.  B.  unten  srisma  oder  ugrorussi- 
sches  p^æVmå  u.  ä.  In  den  Wörtern  fur  ».sieben«  und  »acht«  kann 
dieselbe  Form  ja  auch  direkt  entstehen;  vgl.  das  Ugrorussische,  Arch, 
a.  a.  O. 


tri 

stiri 

tr^och 

— r^ôch 

tr^om 

— r^om 

fr^ônifi 

stirem  orna 

1 899-    No-    I-       WEITERE  SLOV.  KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  3$ 


Die  aus  dem  Ostslovakischen  wohl  bekannten  Instrumental 
formen  in  nominativischem  Gebrauch  (Studien  60;  dasselbe 
seltener  und  gewiss  entlehnt  im  Ubiya-Dialekte,  s.  Archiv  XIX  20) 
sind  auch  im  Korumly a-Dialekte  gewöhnlich:  dvom?,  z.  B. 
dromi  chh')2)i(\),  tr^omi,  stlrmi,  poiVmi,  s  r  ism  i;  in  den  weiter  fol- 
genden Zahlwörtern  waren  sie  nicht  bekannt.  Die  Flexion  der  Zahl- 
wörter über  vier  ist  sonst,  wie  folgt: 

N.  pelt\  flin  f.  seisV,  sechs 

G.  L.  pei&ôch  e'ejs&odi 

D.   —r?om  -  -r^om 

I.  — &()ma,  pâidzmi        — c^ôma^  sri^^moma,  srisma. 

sldzenif  sieben  viosem,  acht  (zum  5  vgl.  §  40) 

Sl  dim  och  voii^n  och 

— mom  — mom 

— morna  —môma 

Wie  man  sieht,  ist  formell  wie  lautlich  eine  auffallende  Mischung 
eingetreten;  im  einen  Fall  ändert  z.  B.  das  m  den  vorangehenden 
stimmlosen  Konsonanten  in  stimmhaften  (pcidzm?),  im  anderen  lässt  es 
das  s  unverändert  (scisma).  —  Neben  den  obliquen  Kasus  vos*môch 
u.  s.  w.  kommen  möglicherweise  auch  Formen  mit  vj  in  der  Wurzel- 
silbe vor;  Monies  war  jedoch  über  die  Frage  selbst  in  Zweifel. 

Neun:  dzfrH\  Poch  u.  s.  w.  Zehn:  dzvsPi\  -Vöch  u.  s.  w.  Die 
Bewahrung  des  inlautenden  t*  mu.ss  gewiss  als  Analogie  nach  dem 
Nominativ  gefasst  werden;  vgl.  oben  peäK     Zum  r  in  der  ersten  Silbe 

s.  S  47. 

Elf  u.  s.  w.:  iedenac.  dvmac,  trinac.  stcrnac,  pHnac.  sésnac. 
Die  Formen  sind,  wie  man  sieht,  ganz  dieselben  wie  im  Ostslovakischen 
und  unbedingt  als  ostslovakisch  anzusehen;  die  Lautentwicklung  des 
Dialekts  erlaubt  keine  andere  Erklärung.  Vgl.  die  Achiv  XIX  9  hier- 
über gemachte  Bemerkung. 

Auch  die  folgenden  paar  Zahlwörter  deuten  auf  Entlehnung  ;  man 
beachte  z.  B.  den  Accent:  viosémnac,  dzevétnac. 

20,  30  u.  s.  w.  :  dvntseV  oder  -seV  (s.  §  42).  trHset\  sterctseV; 
nur  diese  Form  habe  ich  notirt.  Aber  50  u.  s.  w.  :  pcfdzes^ad.  sclzdzcs^œt. 
sidzemdzes^œt.  viosemdzes^œt.  dzévedzes^œt  (langsamer  gesprochen  :  -f* 
dzes^œt,  als  zwei  Wörter).  Das  œ  trotz  des  folgenden  ^  nicht  i\  ist 
auffallend;  s.  %  38. 


40 


sto 

OLAF  BROCH. 

H.-F.  Kl. 

lOO: 

lOOO: 

tisié  (NB.  c) 

G. 

sta 

—fa 

D. 

stu 

u.  s.  w.;  das  Wort  ist  mas- 

I. 

stam 

kulinisch. 

L.  stoi 
—  pfrsyiy  flektirt  wie  dahrii.  drvhi  (-Ini),  —  treci  (Mask,  und 
Neutr.),  Fem.  tréc^a,  Plur.  treci;  Gen.  trp&oho  u.  s.  w.  —  stvårtv. 
2)jdtfi*).  sestij.  spdznum.  rôsmcrl  oder  -mfl.  (l?erintii\  dzesW/i 
(edenadti  u.  s.  w.  Der  loote  heisst  z.  B.  sfocVitif,  vgl.  das  Ostslo- 
vakische. 


Verba. 

§  22.     Bestand  der  Tempora  u.  s.  \v. 
Präsens:     S  f  tarn  (lese)  u.  s.  w. 

Imperativ:      Sltai    u.    s.    w.;    sehr    oft    mit    der    Partikel    n^ai    ge- 
braucht. 
Präteritum    (Geschlechter    wie    gewöhnlich):     SÜau    u.    s.    w.     Da- 
neben : 

ia  SftarejH  mi  SitaVknw 

ti  sn  taves*  vi  SitaPlsce 

Vgl.  zu  diesen  Formen  die  entsprechenden  im  Ugrorussischen, 
Arch.  XVII  401.  Weiter  sind  Formen  wie  mhnie  Si^tal%  rfsce  S/taPi 
zu  beachten;  vgl.  die  ähnlichen  im  Ublya  Dialekt  (my-s^me,  vy-sHe). 
Die  Endung  -em  für  die  i.  Person  Sg.  lässt  sich  ziemlich  frei  über 
tragen:  jagem  se  uSiu,  wie  ich  gelernt  habe,  n^e  hôdzetiefn  hom,  ich 
war  nicht  im  Stande;  vgl.  einen  Ausdruck  wie  kedfm  isim,  als  ich 
ging.  Auffallend  ist  der  Ausdruck  .  .jag  mi  préisou,  gleichbedeutend 
mit  jag  {em  oder  jagem  preisou,  also  fiir  die  i.  Person  Sg.  verwendet; 
ähnliches  in  den  Nachbardialekten,  besonders  im  Ostslovakischen,  s. 
Studien  63 
Futurum.     Halb  futurisch  z.  B.  m  chrn  Si'tat\'  sonst: 


hndu 

hvdzes 

hûdzé 


bndzeme 
si'taP  hudzece 

hnduP 


mat\ 


*)  Mit  einem  minimalen  i- Vokal  zwischen  p  und  j.      Man   vgl.  die  ähn- 
liche Erscheinung  im  Ostslovakischen,  s.   Studien  37. 


1899.   No.    I.       WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCIIE  STUDIEN.  41 


Konditionalis  I  wird  entweder  mit  unveränderlichem  hoj  gebildet: 
ja  hio  Sftau  u.  s.  w.,  oder  er  hat  in  der  i.  und  2.  Person  die 
Formen 

ia  homi     \  im  biozme      ] 

ti  biüs^       j  '^  VI  OLosce        J 

Konditionalis  II:     {a  hoju  $ftau  u.  s.  w. 

Anm.  Mit  dem  rusnakischen  hihyu  u.  s.  w.  (Arch.  XVII  402) 
ist  im  vorliegenden  Dialekt  der  Ausdruck  kihv)  id  sytko  znaii,  als 
wüsste  ich  alles,  zu  vergleichen.  —  Mit  dem  halb-konditionalen  zj/t 
skocfu  hyu  im  Ublya- Dialekt  (Arch.  XVII  402)  vgl.  im  vorliegenden: 
iß  sJiöSiu  bim,  aPe  n^e  hödzenem  bmi.  —  Wie  im  Ublya-Dialekt 
wird  das,  was  der  Sprechende  mit  Gewissheit  vermuthet,  voraussetzt, 
durch  das  Prät.  mau  ausgedrückt:     ti  mau  spaV,  mi  mdlH  spat\ 

Infinitiv:  Si^tat\  Part.  Prät.  Pass.:  Sitami,  Dazu  kommen  noch 
gerundiale  Formen  wie  Sftaiûci,  tmimiû'ci,  spivåiuci,  n^esitci  vor, 

§  23.     Präsensflexion. 

Von  der  Präsensflexion  des  Korumlya-Dialekts  lässt  sich  dasselbe 
wie  von  der  des  Ostslovakischen  (s.  Studien  63  ff.)  sagen:  Abgesehen 
von  den  Verba  auf  -aP  (älteres  -ati,  -ati>)  hat  sich  die  Flexion  nicht 
erheblich  gegenüber  dem  Zustande  geändert,  den  man  als  lautgesetz- 
liche Entwicklung  des  urslavischen  Bestandes  zu  erwarten  hat.  Ein 
Zug  ist  zu  erwähnen,  den  die  Präsensflexion  des  Korumlya-Sotakischen 
mit  dem  Ostslovakischen  gemeinsam  hat,  während  er  dem  Ugrorussi- 
schen  nicht,  wenigstens  nicht  so  allgemein,  eigen  ist.  Das  ist  die  Nei- 
gung, den  Endkonsonanten  des  Stammes  in  der  i.  P.  Sg. 
und  der  3.  P.  PI.  nach  der  lautgesetzlichen  Gestalt  desselben 
in  den  übrigen  Personen  umzubilden;  dadurch  hat  eine  Reihe 
von  Präsentia  eine  teilweise  ►  andere  Form  erhalten,  als  man  erwarten 
.sollte;  z.  B.  i.  P.  Sg.  hn^ecft,  3.  P.  PI.  ad^  (gneta),  nach  der  2.  P.  Sg. 
-d'à,  3.  P.  Sg.  -CP  u.  s.  w.,  in  denen  -ce-  lautgesetzmässig  aus  älterem 
-te-  entwickelt  ist.  Jedoch  ist  diese  Erscheinung  hier  bei  weitem  nicht 
so  gewöhnlich  wie  im  Ostslovakischen. 

Aus  dem  eben  angeführten  Beispiele  ist  ersichtlich,  dass  in  der 
einzigen  Form,  wo  die  Präsensflexion  des  Ugrorussischen  von  der  des 
Ostslovakischen,  wenigstens  in  den  von  mir  gegebenen  Skizzen,  diffe- 
rirt,  nämlich  der  3.  P.  Plur.  (ugroruss.  -nt\  œV  d.  h.  -ai*;  ostslov.  -w, 
-a),  der  Korumlya-Dialekt  sich  in  der  o — e,  jo — ^je-Flexion  auf  die 
Seite  des  ersteren  stellt  (-tiV);  in  der  i-Flexion  geht  er  aber  mit  dem 
Ostslovakischen:    chvaVa    u.  ä.     Dass  der  Accent,  da  er  noch  frei  ist, 


42  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


von  dem  ostslovakischen  abweicht,  versteht  sich  von  selbst.  Aber 
auch  gegenüber  dem  Ublya  Rusnakischen  bestehen  in  diesem  Punkte 
Unterschiede,  wie  wir  schon  öfters  gesehen  haben.  Die  Veränderungen 
gegenüber  dem  nach  älteren  Verhältnissen  zu  erwartenden  Accente 
können  aber  verschiedener  Art  sein;  wir  werden  solche  finden,  die 
den  Korumlya-Dialekt  dem  Ostslovaki.schen  annähern,  z  B.  chvaPu 
u.  s.  vv.,  vgl.  ugroruss.  chrah'f  :  aber  auch  .solche,  die  ihn  eher  davon 
entfernen:  hn^ocii  u.  s.  w.,  wo  auch  das  Ugrorussische  Paroxyton irun g 
hat,  Jnwtn^). 

Von  dem  älteren  Stande  der  Dinge  sind,  wie  oben  angedeutet, 
die  Verba  auf  ursprüngliches  -ati,  -aja  abgewichen.  Die  Prä- 
sentia dieser  Klasse,  die  ursprünglich  vielleicht  nur  abgeleitete  Verba 
umfasste,  haben  die  i.  P.  Sg.  auf  -w?,  ferner  kontrahirte  Formen  in 
allen  übrigen  Personen,  die  3.  PI.  ausgenommen.  Dies  stimmt  völlig 
zum  Ostslovakischen  (Studien  64),  während  der  Ublya-Dialekt  darin 
anders  gestaltet    ist    (Arch    XVII  404).      Z.  B.  hiüuat\  wohnen,  leben, 

vgl.    OWTUlTb: 

hihiiam  hioname 

—  an  — ace 

— a  — aijW 

Ebenso  z.  B.  mhVœt\  wechseln:  mhVam,  mhi*ns  u.  s.  w.  Aehn- 
liches  bei  den  primären  Verba,  z.  B.  znai^  vvi.ssen:  znam,  znas,  ztta, 
zname,  znrke.  znaiùf\ 

Für  die  übrigen  Formen  der  Präsentia  lässt  sich  die  Entwicklung 
am  besten  durch  die  Anführung  einiger  Paradigmata  veran.schaulichen. 
a.     Ursprüngliche  o — e  Präsentia. 

(Inf  h}i^eist\  kneten,  vgl.  rnorri.). 


(Inf  j)f/5f\  nat'Tii). 


F^insilbig  z.    B.    tru^    trefi,   tre,   fréme   u     s.    w.    (trit\    reiben).     Hierzu 
kommen  natürlich  auch  die  Verba  auf  altes  -nati. 


hn^ecff 

hn^eænip 

—  CPS 

—cpce 

— ('e 

afiP 

pasu 

paspmc 

— SPS 

— spce 

—  sr 

-snP 

*)  Es  ist  eine  Frage,  ob  der  Korumlya-Dialekt  in  den  letztgenannten 
Formen  eben  das  ältere  bewahrt  hat  (vgl.  die  P^ndbetonung  im  (îross- 
russischen  riierv.  Sicher  ist  das  nicht.  Wir  haben  schon  eine  Reihe 
von  Fällen  beobachtet,  aus  denen  die  in  später  Zeit  ncucntwickeltc 
Neigung  des   Dialekts  zur  Oxytonirung  hervorgeht. 


1 899-    No.    I.        WEITERE  SLOV.-KLEIKRUSSISCHE  STUDIEN. 


43 


pohéhun       pobéhn^ertw     (Inf  pohehyinV,  vgl.  heisV), 
—  n^es  — ii*ece 

— Yûe  — ymP 

Das  letzte  Paradigma  zeigt  nus  einen  Fall,  wo  der  Endkonsonant 
des  Stammes  in  der  i.  P.  Sg.  und  3.  P.  Plur.  nach  den  übrigen  Per- 
sonen nicht  umgebildet  ist;  vgl.  aber  n^  im  Ostslov.,  z.  B.  Udri^u. 


b.     Ursprüngliche  jo — je  Präsentia 
Na<:h   Vokal: 

i}uoiu  imoieme 

—ves  — iece 

— ie  "-  iûP 

Hierzu  die  Verba  auf  -ovaV: 

kupvm         hipüieme 

— ies  — iece 

— ie  — nW 

Nach  Konsonant: 

rezu  r  eiern  e 

— zes  — zece 

— ze  — znV 


(Inf.  mid',  waschen). 


(Inf.  hrpovaP). 


(Inf.  rrzaV,  schneiden). 


Ursprün 

gl 

iche  i-Präsentia. 

chraPu 

chväPime 

--Pis 

— Vice 

-W 

--Va 

diödzhi 

chôcîzime 

— dz  i  s 

— dzi  ce 

— dzi 

—dz'a 

horHi 

horfme 

^Hs 

—  rice 

-H 

—r'â. 

Inf.  chrâPit\  loben). 


(Inf.  chôdzit\  gehen). 


(Inf.  JiortV,  brennen,  intr.). 


Das  a  der  3.  P.  PL,  chvåPa,  nähert  sich  in  der  Aussprache 
.stark  dem  -œ.  Bei  dem  ?'  vor  i  (horis  u.  s.  w.)  war  ich  sehr  im 
Zweifel,  ob  r  oder  r^  anzusetzen  sei;  s.  §  40.  Dieselbe  Schwierigkeit, 
zu  bestimmen,  ob  der  Konsonant  palatalisirt  oder  nicht  palatalisirt  ge- 
sprochen wird,  begegnet  bei  dem  s  der  folgenden  zwei  Verben: 

viHt  vi  sime  (Inf.  risiP  hangen,  luiotTb). 

—  si's  — si'ce 

—s/  — s^a 


44  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


za-vishi        zorvlsime       (Inf.  za-visiP  hangen,  bIjchtb;  vgl. 

— sis  —sice  iter.  risaV). 

—si  — s^a 

Da    die    I.    Pers.    Sg.   mit  ihrem  .9*  (anstatt  eines  älteren    s)  von 

den    übrigen    Personen    aus    gebildet    ist,    liegt    es   nahe,  das  s  dieser 

letzteren    als    palatalisirt   anzusehen;    es  wird  aber  aus  der  Darstellung 

S  40  hervorgehen,  dass  s,  z  in  diesem  Punkte  sich  in  einem  Uebergangs- 

stadium  befinden;  deshalb  ist  die  genannte  Schlussfolgerung  nicht  ohne 

weiteres  zwingend. 

d.      Präsentia   mit    altem    konsonantisch    auslautenden 

Stamm.      Wie    in    den    früheren    Skizzen    fiihre    ist  bei  den  wenigen 

hierher  gehörenden  Verben  auch  die  ausserpräsentischen  F'ormen  gleich 

mit  an,  um  Wiederholungen  zu  vermeiden. 

Imper.  Prät.  Inf. 

Hmu  dame 

,  ».  , ,  ,   .  däime       dan,  daln,  .  , 

das  dace  dai       '  ^.  >  ^j^p 

da  daniV*) 

Jim  jfme  ^ 

..  jidzme  jiu,  iâdJa                -^-p 

ps                jtce                    jtc  \  ,                 ,Vl^^' 

.^<r  '  jitce  iédio,  ifdPi 

Vgl.  noch  das  Gerundium  jedzuci',  —  Bei  dem  eben  angeführten 
Verbum,  essen,  machen  die  Vokalverhältnisse  Schwierigkeiten,  wie  so 
viele  Punkte  des  Vokalismus  im  Korumlya-Sotakischen.  Man  erwartet 
für  urspr.  ë  anstat  i  eher  /.  Der  Wurzelvokal  ist  sowohl  in  diesem 
wie  in  dem  folgenden  Verbum  nach  meiner  Meinung  als  eine  Entleh- 
nung aus  dem  Ostslovakischen  anzusehen,  vgl.  Studien  6y  und  vor- 
liegende Arbeit  §   53. 

po-vi'm         po  vfme         Prät.  povédziu    u.   s.   w.  ;    Inf. 
— vfs  — vi'ce  povédziV  befehlen.      Andere 

— ?^/  — vedz^d  Formen   habe   ich  nicht  ge- 

funden. 
Hierher  auch  die  Präsensformen  des  Verbums  »sein«  : 
Sing.   I.  P.    iem  (z.  B.  ia  lern  bom  tam,  ich  bin  da  gewesen). 

2.  P.  si,  selten    gebraucht;    gewöhnlich    das    Pronomen   ft    ohne 

Copula. 

3.  P-  ie  und  daneben  (HstK 


*')  Futurisch,  also  nach  der  jetzigen   Bedeutung  nicht  zu  ddraP  gehörend. 


l899-   ^^'    I-         WEITERE  SLOV.-KLEINRl'SSISCHE  STUDIEN.  45 


Plur.  I.  P.   zme  (z.  B.  mi-zme). 

2.  P.  see  (vj-sce). 

3.  P.  8Ut\ 

S  24.     Imperativ. 

Die  Endungen  stimmen  durchaus  mit  denen  der  Nachbarsprachen 
überein  (Archiv  XVII  406;  Studien  68);  deshalb  brauchen  nur  einige 
Muster  angeführt  zu  werden. 

win'œi  {-ji^œV).     darûi  (-rôvaV). 

Zum  Inf.  hotôviV:  hotôu*),  -urne,  -ucc. 

rvaV:  rvi,  rvfme,  rvfve, 

krad\  stehlen:  ti-kràcV,  -iVme,  nkrâtce. 

hrddmW,  stehlen:  u-krådnH. 

po-béhnnP:  pobehiVÏy  -n'rme,  -n'/ce. 

chvâViP:  chvaP,  chvâVme.  -ce  oder  'Vi'mCy  -Vi' ce. 

kftpiP:  kupy  h'ihme,  kv  pee. 

PiibiP:  Pup,  Pifbme  oder  Pubfme. 

Die  Formen  mit  /  in  Fällen  wie  den  zuletzt  angeführten  scheinen 
die  selteneren  zu  sein;  man  bildet  lieber  solche  ohne  /. 

Zum  Verhältniss  o  :  ö,  in  unserem  Dialekte  0  :  i%  vgl.  das  Verbum 
dù[ljit\  melken:  Präs.  doni  u.  s.  w.,  aber  Imperativ  di(ri*%  diome, 
dibice. 


§  25.  Einzelne  Verba  mit  ihren  Hauptformen,  nach  der  Ein- 
theilung  Leskiens,  Hdb.*  loi  flf.,  geordnet.  Vgl  dazu  Archiv  XVII 
407  ff.  und  Studien  68  ff.  Die  angeführten  F*ormen  sind  dieselben  wie 
dort,  und  die  nicht  hinzugefügten  Bedeutungen  ergeben  sich  durch  den 
Vergleich  mit  den  dort  angeführten  Wörtern. 
Leskien  I.  A.  a. 

htPeisV:    hn^etn  oder  -d(  u.  s.  w.    Imper.  za-ltn^éiV,  -liiVeißme***), 
hn^étce.     Prät.  za-Jm^itj-),  -hnéila. 


*)  In  der  letzten  Silbe   »0«,  s.  §  46;    man  könnte  auch  an  o;,  d.  h.  an 

altes  ö  denken,  vgl.  §   7. 
**)  Trotz  der  diphthongischen  Stellung    war    hier    kein    Zweifel,  dass    der 

Laut  mit  v)  wiederzugeben  sei;  vgl.  das  oben  zu  hoUm  bemerkte. 
***)  Zum  i  vgl.  das  folgende  Verbum  und  §  44. 
t)  Am   besten    wohl   so   zu    schreiben;   jedoch  kommt  die  Kndung  einem 
it  sehr  nahe,  was  wohl  aus  der  Wirkung  des  palat.  n\  das  den  Vokal 
nach  vorn  drängt,  zu  erklären  ist.     Vgl.  die  folgenden  Präterita. 


4^  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


mf'id:     metü,  -ces.     viH^  fmviP?),  mécPme  oder  méidme,   métce.      za- 

mit,  -mala, 
pVfisV:    pVetn,  -ces,     pVeü\  pPed^vie  oder  pVêidme,  pPétce.      za-plHt, 

'pVétla. 
veisV:     vedu,  -dzés,    po-vidz  (c),  -vidzme,  -viice,    po-vid,  -védlu.    po- 

védzeniL 
vvisV:     vezn,  -zês.    Imper,  za-vns  (oder  vielleicht  besser  -rrV,  das  »s 
öfters  schwach  palatalisirt ;  vgl.  §  40)  -veizme  (oder  -véiznie?*), 
-trwce.     Prät.  za-vis,  -vézla.     za-vézeniL 
trnst'    (trçsti):      tresxi,    -ses.      Imper.    trftj\   -z^rnc,   -see;    sowohl   die 
Qualität    des    e    ((^-cY)  wie  die  Palataliâirung  des   z\    s^  waren 
hier  etwas  unsicher,  vielleicht  schwankend.     Prät.  t^'^as,  tr^âsJa, 
tresénjL 
Der    Vergleich    der    eben   angeführten  primären  Verba  mit  ihren 
Formen    in  den   benachbarten  Sprachen  (Arch.  XVII  307,  Studien  69) 
zeigt  sogleich,  dass  die  ganze  Entwickelung    völlig  dieselbe  ist  wie  im 
Ostslovakischen,    das    sich   grade  in   diesem  Typus  von  dem  Ugrorus- 
sischen    stark    entfernt.      Ausser  dem  vor  den  früher  palatalen  Konso- 
nanten entwickelten  /  und  dem  r  ist  dabei  noch  die  Verbindung  tl,  dl 
mit  bewahrten  Dental  zu  bemerken. 
(I.  A.  a.  3). 

S'&aP  (tçti).  Prät.  s-c^au,  s-c*alä,  -lö,  -PL  Zur  Bildung  des  Präsens 
vgl.  Formen  wie  zô-tnu,  zö-Mes  u.  s.  w.  Imper.  zo-tn^i^,  -/me. 
Häufiger  im  Gebrauch  scheinen  die  Präsensformen  von  s-cfnaV: 
sdnam  u.  s.  w.  zu  sein. 

Vgl.  hierzu  wahrscheinlich  auch  die  Formen  von  za-punP^ 

mit    der    Bedeutung    einsteken,     (einen   Keil)   eintreiben;  Präs. 

za-ptri    oder    za-pmi.    —    na-pnuV,    spannen:      nå-jmu,    -piVes 

u.  s.  w.     na-pn^i,  -une.     na-pnUu.     na-pnût/î. 

hVœP  (klçti):     kPenû,    -n^cs,      pro-kVén^    oder    -IcVœii'i  :  pro-hVæn^mc 

oder  'ïiH'me.     pro-kPdUj    kPalâ,  Aô,  -PL    pro-kPâtti. 
tyip^-'i-y,     trif^  tres.    2)o-irï,    po-târ,  -f«Wa***),  -lô,  -Pf,    po-tartiL 
H-ynnV:     nmrn.     umn,     umûr,  -rlà,  -rlô,  -rPL     umartli 


*)    Das   r   dieser   Verba  sonst  so  eng  und  durchgehends  entschieden  ge- 
schlossen,   dass    kein    Zweifel    möglich  ist;   vgl.  jedoch  das  folgende 
Verbum. 
**)    r  oder  r*  vor  ?  und  e'(^     Vgl.  §  40. 
***)    Schreibfehler  für  Mi^     Vgl.  alle  die  folgenden  Verba  desselben  Typus. 


1 899-    No     I-         WEITERE  SLOV.-Kl.EINRUSSLSCHE  STUDIEN.  47 


za-irrit,  verschliessen :  ââ-pru,  zå-iwes  u.  s.  w.  za-jm',  -ime,  -ice. 
za-pdrj.  -rid,  -rlô,  -yVi\     za-partiL 

pro-striT:    pro-strVj  -res.     pro-strf.     pro-stdr,   -rid    u.    s.  w.,  Accent 
wie  oben,    pro-startji  oder  j)rostd7iii. 
Dagegen:      zraV    (vgl.    ugroruss.    êerti;    bed.    schlucken,    besonders 
vom  Schweine  gebraucht):    ëni,    zri.    po-zdr,  -zärJa.   po-zdrtiL 

fouc'^'):  toijSu,  -Ses.  Imper,  toiß  oder  -Si',  Plur.  töuSme  oder  -Shnc\ 
/oMsre**)  oder  -Sice.     Prät    tonk,  töulda  u.  s.  w.  iöuSenti. 

Die  Wurzel  bod-  tritt  in  eigenthümlichen  Formen  auf;  der  Laut 
V)  geht  hier  wohl  auf  altes  ö  zurück,  wenigstens  in  mehreren 
Formen;  so  z.  B.  im  Infinitiv  hvid\  Prät.  hùu.  Aber  sonst 
schien  Monies  vielfach  zwischen  i)  und  o  zu  schwanken,  jedoch 
so,  dass  V)  als  das  gewöhnlichere  auftrat:  Präs.  hiodfi,  dzés 
u.  s.  w.;  Imper.  htodzf,  -rme.  Part.  Pass,  po-hiodzemi.  Das 
Präteritum  wird  von  dem  primären  Verbum  nur  im  Ma- 
skulinum gebraucht;  ein  *bo)dla  oder  *bodla  existirt  nach 
Monies  nicht;  dafür  das  Iterativum  hwdaV :  hwdala  u.  s.  w. 

Die  Wurzel  mog-  hat  keine  Infinitivform;  vgl.  aber  das  Substantiv 
(velHka)  moc.  Im  Präsens  u.  s.  w.  erscheint  wie  im  voran- 
gehenden Verbum  v)  auch  dort,  wo  man  es  nicht  erwartet: 
mtbZH,  -zes  u.  s.  w.  (vgl.  die  Form  mos  =  ugroruss.  moz^  man 
kann).  Prät.  mv)h.  Möglicherweise  findet  sich  der  V^okal  to 
auch  in  dem  Adjektiv  mocnli,  mächtig;  aber  hier  wie  im  Fem. 
u.  s.  w.  des  Präteritums  (mohln  —  mioldd?)  machte  die  Stel- 
lung in  der  Silbe  gerade  vor  der  betonten  es  sehr  schwierig, 
die  Qualität  festzustellen  ;  dasselbe  gilt  auch  für  einige  Formen 
des  voranstehenden  Verbums.     S.  §   5. 

hvdii  u.  s.  w.,  s.  oben  §   22. 

(dHt*:  dhiiL  dut.  duu,  dnla.  na-dutfi.  Vgl.  dunnV:  dünu, 
dünuu). 

VeitiV,  kriechen;  bei  diesem  Infinitiv  blieb  mir  zweifelhaft,  ob  e  oder 
t'  anzusetzen  sei;  e  kann  mir  zutreffender  vor.  Präs.  Pêz'u,  -zes 
u.  s.  w.  3.  P.  PI.  Péz'id\  Das  z'  der  i.  P.  Sg.  und  3.  P.  PI. 
ist  auffallend.  Die  Palatalisirung  ist  übrigens  schwach  und 
gleichsam    schwindend,    wovon  in  der  Lautlehre  zu  reden  sein 

*)    Zu  dem  geschlossenen  0  vgl.  §  46. 

**)    Selbstverständlich  ist  das  s  als  durch  Gcräuschassimilation  entstanden 
zu  erklären. 


48  OLAF  BROCH.  H. -F.    Kl. 


wird  Vor  dem  e  der  übrigen  Personen  des  Präsens  ist  die 
Artikulation  des  z  an  den  folgenden  Vokal  akkommodirt,  aber 
nicht  eigentlich  »palatalisirt«.  Imper.  Vez\  Ph^me,  PPsce.  Prät. 
pO'lHs,  'Vézla, 

Das    grossruss.  ixarh  ist  wie  im  Ugrorussischen  und  Ost- 
slovakischen  unbekannt*).     Dagegen  ist  eliub  vorhanden: 
Sic:     sistt,  'Ses  u.  s.  w.     Imper.  jw-siS,  'SiSme,  -sisce.     jyo-sikj    -séJda 

oder  -sikla  u.  s.  w.    po-siSemi. 
klasP:    kJadffy  -dzés,     klat\  -d'me.     klau,     na-klädzenii 
krasV:     kradn.    Icrad'  (-P),  -d'me,    krädzenu.     Als  Präsens  war  jedoch 

gewöhnlicher  krddnu.  -n^es  ;  vgl.  Inf.  krddnuV. 
(kvétnuVj    blühen:    kvrtnu    u.    s.    w.).      Präsens  hat  auch  die  P^orm: 
drevo    kvec{\    Plur.    -va   kvecüV.     Das  Prät.  /ttv/,  Neutr.  kvétlo, 
kann  ja  zu  beiden  Infinitiven  gehören;  daneben  j;o  feft/i?/«  oder 
'kvétnuu  u.  s.  w. 
{zyP:    zyiu,     zyi  u.  s.  w.). 

7sV  gehen:  (du,  idzés  u.  s.  w.  Imper.  it\  id^ne,  i'ice;  aber  in  der 
Zusammensetzung  po-i,  (pöd^me  oder)  pö-ime,  pö-ice. 

D^is    Wort    für    »sc beeren«    macht,    wie    im    Ugrorussischen 
(Arch.  XVII  408)  lautlich   Schwierigkeiten.      Es   ist    nach   r    oft 
nicht  leicht  zu   entscheiden,   ob  man  i  oder  i  vor  sich  hat  (§  3), 
und    diese    Entscheidung    ist    im    vorliegenden    Fall    bestimmend 
für  die  Herleitung  des  Vokals.     Warscheinlich  ist  /  zu  schreiben, 
was  auf  ein  stre-  zurückweist  (Leskien  Hdb.*   163).     [Inf.  stnhaV]. 
Präs.  strfJtü  oder  -zu  u.  s.  w.     Imper.  str/L     Prät.  po-strih.  -Ihia 
[-piala],      pO'sMzetU'L    —    Bei    dem    Verbum    für    »nagen«    kam 
mir  der  Vokal  leichter  bestimmbar  vor,  und  zwar  als  t: 
Itrfst^:     hnzû,  -zés.     hrtz  (zweifelhaft,  ob  z  oder  z^),  hrhme,  -see   (in 
diesen    beiden    Formen    zweifelsohne    nicht   palatalisirtes  z,  s). 
po'hriz^  'Zla.  po-hrizenii 
S  26. 
(I.  A.  b.    1.     revdP  brüllen,  von  der  Kuh:  raw,  rerés  u,  s.  w.,  s.  unter 

I.  B.  b). 
I.  A.  b.  2.     Ob    die    folgenden    drei    Verba  hierher  oder  zu  III.    i    zu 
stellen  sind,  macht  für  uns  keinen  Unterschied. 

*)  Ist  der  Verlust  dadurch  hervorgerufen,  dass  die  zu  erwartenden  Prä- 
sensfornien  *Jidu  oder  ähnlich  mit  dem  Verbum  für  gehen  (s.  u.) 
zusammengefallen  sind? 


1899-    No.    I.       WEITERE  SLÜV.-KLEINKUSSLSCHE  STUDIEN.  49 

hit*:     bi' ht  u.  s.  w.     hit.     bin.     bit  ti, 
iit\'     Villi  u.  s.  w.     vii.     rill.     vitfL 
pit\'    pi'ijt  u.  s.  w.     pii.    pill,     na-pi'tii*). 
I.  B.  a.   I. 
l/i'aP:     berv,  -m***).     bert.     brau,  bråla.     hrânii, 
hnaV:     zemi,  /iVÅ.     zf'n\  zén^me.     hnan,  hnâlu.     hndtiL 
praV***):     p(*rn,  pitres,     pri,  prime,    priuj,  priUa     jn'âtfi  oder  -niL 
drat\  schinden:     dm  (zd-dnt).     dri,     drau,  drdla.     drâtd  oder  -nti, 
und    daneben    ddrtii.      Die  Formen  gehören,  wie  man  sieht, 
zu  den  gleich  folgenden: 
2  und  3. 
»Saugen«  hat  zwei  Formen,  sat*  oder  scaV(!): 
sat*:     SU  f  ses.  sau,  sdla.       sâna  (vi'sana)'^), 

scaV:    sat,  sees.     sei.     seau,  scala,     scâna. 

i  tim  ^  ^  ^ 

tlaV  weben:     I  ç;    tSes  u.  s.  w.     tsi.     than,  tkdla.     thUiii. 
\  tsii  —  —  - 

Betreffs  der  Lautverbindung,  die  als  ts  bezeichnet  ist,  blieb 
ich  etwas  im  Zweifel.  Zuerst  habe  ich  r,  d.  h.  mit  langer 
Pausa,  notirt;  später  aber  ts,  indem  der  Einsatz  der  Verbin- 
dung eher  das  gewöhnliche  t  als  das  modificirte  t  von  c,  c  ist. 
Die  Verlängerung  der  Pausa  dürfte  aus  der  Verbindung  des  t 
mit  dem  t  in  dem  ursprünglichen  c  stammen  {tees  u.  ä.), 
während  dieser  letztere  Laut  ja  jetzt  als  s  erscheint. 

{zdaVj  zdu  u.  s.  w.  wurde  als    »rusnakisch«    angegeben,    wenigstens 
als    nicht    gewöhnlich.      Dafür    wie    im    Ostslovakischen  ce/ca-, 
das  in  unserem  Dialekt  die  Form  Sek  at*  erhält). 
L  B.  b. 

rvat*,  nur  in  der  Bedeutung  »pflücken«,  z.  B.  Früchte.  Präs.  rru, 
rves  u.  s.  w.  rvi.  rvan,  rvdn/i  oder  tti.  In  der  Bedeutung 
»(zer)reissen«  wurde  das  zu  der  Form  des  ostslovakischen  Ver- 
bums stimmende  urvdP  angegeben. 

*)    Vgl.  das  Adjektiv  p^anily    das    dieselbe  Bedeutung  hat;    man  ist  hier 

im  Zweifel,  ob  besser  p^  oder  pj  zu  schreiben  ist. 
**)    Zur  Bctonudg  vgl.  odbére  in  der  Erz.  §  8.   i. 
***)    Waschen  oder  mit  dem  VVaschbläuel  klopfen. 
f)    Nur  die  Femininumform  habe  ich    gehört;    das    vi-    (nicht  wie  sonst 
Wh)  weist  auf  Entlehnung  aus  dem  Slovakischen. 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     II.-F.  Kl.      1899.     No.    i.  4 


50  OLAF   BROCH.  H.-F.    Kl. 


(zraV  »ist  rusnakisch;    bei   uns  sagt  man  völaP*.      Vgl.  das  Ostslo- 

vakische,  Studien  72). 
Hierher  lässt  sich  weiter  das  oben  (I.  A  b.  i)  berührte  rev(W  stellen: 
renv,  rerés.     revL     rernu.     Vgl.  aber  auch  die  Bildungen  von 
zvaJt^  u.  a.  unter  III.   i.  B.  a. 

§  27.  Lesk.  II  bedarf  keiner  Beispiele;  vgl.  das  Paradigma 
pobéhnn  §  24,  a.  Zum  Präteritum  vgl.  z.  B.  von  schynU^  (Präs.  schnu, 
schn^es  u.  s.  w.  ;  Imp.  schiVi)  neben  schnuu  auch  vto-soch,  noschla 
u.  s.  w.  (Bi,in)x'i>);  ebenso  pro  jut (Inula  oder  pro-pddla  u.  ä. 

S  28.     Lesk.  III.   I.  A.  a. 

krit\  decken:     kriht»     knUy  krlla.    po-Jmtfi. 

Ebenso  hrtV  (waten*)),  rff\  syt\  zyV  (vgl.  oben  I.  A.  a.).  Vgl. 
auch  mc>f',  waschen:  nubln.  imoi  mioij,  miofii  — Mf*  (fühlen  u.  a.): 
iiCm.     Sùi.     SuH.     n^e-h'ttii. 

hit\  pit\  viP  sind  früher  besprochen.  Dazu  vergl.  hn^it\  faulen: 
hn^ùjt.     ÄwV/.     liH^iu.      Auch  das  Parte,  hn^fhl  wurde  mir  angegeben. 

S  29.     III.   I.  A.  b. 

Die  hierhier  gehörenden  Verba  zeigen  eigenthümliches  Schwanken 
in  der  lautlichen  Form.  Ohne  Zweifel  ist  dies  Schwanken  auf  dialek- 
tische Mischung  zurückzuführen,  wovon  in  der  Lautlehre  zu  sprechen 
sein  wird;  s.  §  36.  So  heisst  »  mahlen  <'  moh')i\  also  ungefähr  dieselbe 
Form,  wie  im  Ugrorussischen,  s.  Arch.  XVII  411,  und  daneben 
mViP'^'%  Präs.  )nVnu(!)  oder  gewöhnlicher  méVn.  wfPvs  u.  s.  w. 
Imp.  mvV.  Prät.  rnoh'm  ( ..molon"  vgl.  §  47)  oder  ml'iu.  —  Das  Ver- 
bum »stechen»  hat  dagegen  nur  die  Infinitivform  lxol(d\  Präs.  u.  s.  w.: 
liöVii,  hol\  h'olÔH  (vgl.  o,).  koli'dfl  —  eine  mit  dem  Ugrorussischen 
völlig  übereinstimmende  Formenreihe. 

Die  Infinitive  %oroP  und  '-'poIoV  (jäten)  sind  nicht  im  Gebrauch. 
Anstatt  des  letzteren  findet  man  pVévat\  Präs.  pVrvantj  aber  daneben 
auch  pVéiu  (pPcntï),  das  vielleicht  auf  einen  Infinitiv  '^pPiP  (vgl. 
oben  mViPy  mPêru)  zurückweist.  Vgl.  weiter  Imperativ  p/V/  (-('i^) 
neben  pVévaL 

(zap,  ernten:  zna,  zn'es.     znH.     zau,  zdla^     edtfl). 


*)    Auch    brPsP    oder  hirisP   bedeutet  waten;    es  flektirt  wie  die  Verba 

§  25,  Lesk.  I.  A.  a. 
**)    Schon   das   /   aus   e    weist  wahrscheinlich  auf  slovakischen  Ursprung; 
s.  S  53- 


1 899-    No.    I.       WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCIIE  STUD1F:N.  5 1 


III.  I.  B.  a. 
lat\  schelten*):  lâru.     laj  u.  s.  vv.     (rio-latfl). 
i<'æt\  säen:  .sém**)     seû     s^au.     .*>'V/f//. 

Ebenso  v^œt\  Getreide  worfeln,  l*œf%  giessen,  hr^œf\  wärmen;  das 
letztgenannte  Verbum  hat  im  Prat.  eine  Form,  die  am  ehesten  als 
h'fu  zu  bezeichnen  ist***);  im  Parte,  neben  hrUHfi  auch  hr^dniL 

snnidV  se,  lachen;  die  Stellung  vor  der  betonten  Silbe  machte  es 
mir  nicht  möglich  zu  entscheiden,  ob  vielleicht  besser  snw-  zu  schreiben 
sei.     Präs.  se  smim.     Imp.  se  smii  u.  s.  w.     Parte,  viosmiiatti'^)^  -nii, 
ddvaV:  Präs.  daiv,    iés,  -ié  ist  seltener  und  hat  keinen  PI.;    vgl.   die 
3.  P.  PI.  des  Vb.  daV.     Gewöhnlich:  däram,  -as\  -a:    dävamey 
'Ce,  dâvaiùt\ 
poznàvaV:    i)ozn(\vayn    u.    s.    w.,    scheint    nur  in  dieser  Form  vorzu- 
kommen. 
hVuvüVj  speien:     bVüm,     hVüi  u.  s.  w. 

zfivaP   \  \  znvau    \ 

^    ,       I  kauen,     hnu.     mi,    {   ,,      "    /  zvanii.  -tn. 

zvaV      ]  ^  ^     l  ^^^y^     }  •"'     •- 

h'hiVfW,  picken:  kViiiu.     liVüi  u.  s.  w. 

kmnV  (auch  -mV):     kniii,     kuL     kovau,     koväuii,  -tn. 

§  30.  (III.  I.  B.  b.).  Auch  im  vorliegenden  Dialekt  macht  sich, 
wie  in  den  umgebenden,  bei  vielen  Verben  auf  -aP  das  Schwanken 
zwischen  Präsentien  auf  -jo,  -je  und  -ajo,  -aje  geltend.  Wie  in  den 
früheren  Beschreibungen  wird  es  am  besten  sein,  die  gesammten  Verba 
selbst  anzuführen;  vgl.  dazu  Leskien  Hdb.*  P.  107 — 8.  Beachtung 
verdient  auch,  wie  man  sehen  wird,  eine  Reihe  von  Accentverschieden- 
heiten  von  dem  Grossrussischen  und  auch  dem  Ugrorussischen. 

na-rikaV  (iter.  *rëkati):  narikam, 

v^izaV^-x)'  v^åzu  u.  s.  w.  v'as^    zme,  -ixeftt)- 

*)  Bellen  heisst  dagegen  hréchaV ;   vgl.    das  Ostslovakische,  Studien  73. 
**)  Oder  8^/w.^    Aehnliche  Zweifel  bei  dem  folgenden  Verbum.     Möglicher- 
weise weist  der  Laut  gar  auf  }^ 
***)  Wahrscheinlich  das  regelmässige  Prät.  zu  einem   >'rp1iTb«   {^hrd\hreh 
oder  ähnliches). 
7)  -snie? 
77)  Oder    vielleicht    eher    ?*Va-    zu    schreiben;    so  auch  in  den  folgenden 
Formen  des  Verbums. 
777)  Bei  schneller  Ausspräche  r^dsce,  mit  der  wohlbekannten  Geräuschassi- 
milation. 


52  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


drimai'*):  drlmu,     drim,  drime,  -mce. 

(hltaV    wurde    als   mehr    co-takisch    angegeben  "••*).     »Bei    uns    sagt 

man  hVédaP  QiVédam  u.  s.  w.).« 
kåzaV:    Mzu.     kas,    zme,  -see  (s.  o.  vYtsce), 
JiPepåV:     kVepn,     kPep,    -hme:    Bedeutung    wie    in   den    umgebenden 

Dialekten. 
se   kivpaV    oder   h'qmt  se,    im  letzteren  Falle  ohne  Palatalisirung  des 

t:    sc   kffpam    oder  se  kupu  u.  s.  w.     Im  Imperativ  nur  kiipal 

se,  da  kiq)  »kaufe«   bedeutet 
PhaV:  Pizii.     Pis,  -zme. 
meUW:  mécu,  -ces,     wee,    dzme,    -fee,     metan.     Der  Uebergang  des  t 

in  c  ist  nach  §  36  zu  beurtheilen;  so   auch  in  dem  weiter  fol- 
genden sepfäV, 
orcW:  or^^r-"**),  ores.     or\  ör^me,  ör^ce.     ora  11  u.  s.  w. 
pi'saV:  pïsu,    pis  (aber  piz  mi  to),  pfzme,  pi'sce.     Parte,  phanil. 
[plükaV,  spülen;    wie  man  sieht,  ganz  dieselbe  Form  wie  im  Ostslo- 

vakischen.     Präs.  plnkam  u.  s.  w.]. 
2)ldkat\  weinen:  pläsu^  -Ses.    pias,    ime,  -see. 

Das  ugrorussische  pUskati  oder  péle-,  mit  einem  Waschbläucl 
klopfen,  wird  in  dieser  Bedeutung  im  vorliegenden  Dialekt  nicht  ge- 
braucht; dafür  prat\  s.  §  28.  pVêskaV,  -am  u.  s,  w.  hat  die  Bedeutung 
»in  die  Hände  klatschen«;  vgl.  das  Studien  S.  74  angeführte  ostslova- 
kische  pPaskac? 

^l)Pasat\  unbekannt;  dafür  tancovdi\ 

rezaV:  rein  u.  s.  w. 

'^slaV^  schicken,  wird  nicht  gebraucht;  dafür  za-hnät\ 

sesäP,  kämmen:  Sésu.     Ses.     sesaut'i, 

Sér'paP    ] 

^.^  j  schöpfen.     Präs.  sérpam  oder -pu,  nur  mit  der  Lautgruppc 

-e^-.     Ebenso  im  Imper.  Sérpai.     Parte,  sérpami. 
epetâV  \ 
epotâP  j 

[reihe. 


trepetåV  \  i  trepêcii 

_^^  \  zittern,  beben,  i    .       ,        u.  s.  w.,    mit  doppelter  P'ormen- 
trepotaP  j  {  trepocu 


*)    t    weist    wahrscheinlich    auf    drem-.     Vgl.  aber  das  Ugroruss.,   Arch. 

XVII  412. 
**)    *to  po-shvénski'^ , 
**•**)     Das  u  beinahe  bis  zu  û  vorgeschoben. 


l899-   No.    I.       WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEX.  53 

if'pff(f\  fliisteriiY):  sêpcii.     Imper.   Sepcï,  -cime,  -cice   oder   sepôc, 

'pôilzme^  'pofce  oder  im  Pliir.  auch  séhdzmo,  sppcnie. 
npdsaPf  umgürten:  upâsu.     Vgl.  jms,  Gürtel. 
"^'hPilmP  wird  nicht  gebraucht:  dafür  rol(ü\  -lam. 
slpat\     sipn,  -pes.     Sfp^  slhme,     sipaniL 

§  31.  (III.  2.  A.  a).  Die  Präsensflexion  ist  §  23  zu  finden. 
Neben  den  dort  angeführten  kontrahirten  —  oder  vielleicht  nur  durch 
Analogie  entstandenen  —  F'ormen  habe  ich  in  einem  Verbum  auch 
die  jo-je  Bildung  notirt: 

maV:  mam,  mas,  ma,  mdmej  mdce,  mùiûi\  die  gewöhnliche  Reihe, 
aber  daneben  auch    mctiu,    mdies   u.  s.  w.    —    Nicht  unwahrscheinlich 
ist,  dass  die  letztere  Flexionsweise  auch  in  anderen  Beispielen  zu  finden 
ist;  ich  habe  sie  jedoch  sonst  nicht  gehört. 
III.  2.  A.  b. 

roznmIV:    -mliu,    -jes,    -/e,   -lerne,  -ieee,  'hlV:   daneben  aber  im  Flur. 
voznmtme,  -mn^e,  -mVd,  also  mit  Ucbergang  in  die  i-Flexion**). 
Imperativ  rozumH,  -mihne,  -miice:    daneben    2.  P.   Sg.  roznmi 
und  auch  rozum,  Plur.  roznme,  rozinure, 
po-slahlV    ((MîioIiTi.):    -hl  h  f  u.  s.  w  ;    Plur.  daneben  'hi' me,  -hïee^  -hPd, 
also  derselbe  Uebergang  wie  beim  vorigen    Verbum.      Ebenso 
z.  B.  von 
zéleniV  se,  3.  P.  Sg.  zehnik  se,  3.  P.  Pl.  -ntluV  se  oder  -wV/  se. 
Auffallend    ist    bei    dieser  Klasse  somit  die  starke  Mischung  ver- 
schicdcrer  Flexion.stypcn.      Spuren  davon  bei  denselben  Verben  haben 
wir  auch  im  Ugrorussi.schen  kennen  gelernt  (Arch.  XVII  413),  vollstän- 
digen   Uebergang    in    eine   andere  Klasse  im  Ostslovakischen  (Studien 
S.  75).     Der  Korumlya-Dialekt  .steht  .somit  ungefähr  in  der  Mitte. 

§  32.  III.  2.  B.  stimmt  mit  dem  zu  erwartenden  überein.  Die 
Accenttypen  decken  sich  nach  meinen  Beispielen  mit  denjenigen  des 
Ugrorussischen  (Arch.  XVII  413 — 14)  und  folglich  auch  mit  denjenigen 
des  Moskauer  Ru.ssischen.  Z.  B.  JaipordV:  ]iupum\  spaeirordV:  -vùni^ 
dai'ordV:  darnin:  aber  väroi-aP  (.sehen,  Acht  geben,  sich  hüten):  ?Y?r//m. 
Wie  die  ersteren  auch  das  früher  behandelte  koimV:  knitt. 

S  33-  (ÏV.  A).  Hinsichtlich  der  Betonung  des  Präsens  vergleiche 
man  die  zwei  Verba 

'^')    I)a.s  e  nach  S',  vor  der  betonten  Silbe,    geht  in  ein  o  über,    wie  das 

bisweilen  ja  auch  in  den  Nachbardialekten  der  Fall  war. 
'•'•')    Zur  Entwicklung  der  3.  PI.  vgl.  z.    H.  hduPa  se,  sie  freuen  sich. 


54  OLAF  BROCH.  H.-F.  Kl. 


var  f  V  (kochen);  var'n,  -ri' s,  -r/,  rnne,  -r  f  ce,  -r'à. 
clivaNt  (loben):  chväPu,  -ViS  u.  s.  w„  3.  P.  Pl.  chvåVa. 

Weiter  etwas  bestimmtes  über  die  Accentuation  zu  sagen,  scheint 
nicht  möglich  zu  sein,  höchstens  dass  die  meisten  der  alten  Kausativa 
dem  Typus  chôdzit\  s.  gl.  u.,  zu  folgen  scheinen.  Ich  führe  alle  Verba 
dieser  Klasse  an,  die  ich  notirt  habe: 

chodziO:    chôdz%  -dziS  u.  s.  w.     Imper.  chot\  rhô  d' me,  choice.     Be- 
achtung verdient  das  inlautende  d\  nicht  dz,  in  der   i.  P.  PI. 
fopiP  se:  se  t(>im  u.  s.  w.     Parte.  iôpenvL 
fôpiP    heizen*):    tôjnt,    pié    u.  s.  w.      Imper,    top  oder  topi'.     Parte. 

topejui. 
vodziP:  vödzhi,  -dziS.     Imper,  r odzf  oder  rot\  PL  vbd^me  (vgl.  oben 

zu  chod^me).     Parte,  vodzemi, 
vöziV:  voz'u,  voziS  u.  s.  w.     rozenti, 

uSiP,  lehren:  nSu,  uSiS  u.  s.  \v.     Dass  das  Präsens  hier  den  Accent- 
typus    von    rari'P    hat,    hängt    wohl    mit  der  Schwächung  der 
ersten    Silbe    zusammen*),    die    aber   wiederum  nach  den  von 
mir  Arch.  XVII  365  (§  31)  ausgesprochenen  Erwägungen  wahr- 
scheinlich durch  ursprüngliche  Unbetontheit  bedingt  war.     Die 
Schwächung  selbst  (u-,  oder  in  anderen  Verbindungen  u-)  bildet, 
wie  leicht  ersichtlich,  eine  vollständige  Parallele  zu  gewissen  P>- 
scheinungen    im  Ugrorussichen.    —   Imper.  na-nS  oder  na-ij.s/'. 
suSyt*    (trocknen,    trans):    snSit,    -SyS  u.  s.  w.,  mit  dem  Accenttypus 
von    varfV.      Das    y,    das    nach  dem  s  lautlich  entwickelt  ist, 
wechselte    vielfach    mit    /    —    der    eigentlichen    Endung,    vgl. 
andere  Verba.     Ebenso  im  Imperativ  (.s?/i  oder  suSy^  -H).     Das 
i    und    das    nach  .?,  z  entstandene  y  sind  somit  bei  den  Spre- 
chenden be  w  u  sst  getrennt. 
Wo  in  dieser  Klasse  vor  der  Flexionssilbe  ein  Vokal  steht, 
treten    in    den   Beispielen,    die  ich  notirt  habe,  gewisse  Eigenthümlich- 
keiten  ein.     Im  Vokalismus  treten  Phänomene  ein,   die  an  gewisse  Er- 
scheinungen im  Ugrorussischen  erinnern  (Arch.  XVII  414);  nur  i.st  das 
gegenseitige  Verhältniss  nicht  klar.      Wenn  im  vorliegenden  Dialekt  iß 
auftritt,  so  kann  das  wohl  nur  auf  ö  zurückweisen.      Das  geschlos.sene 
0    im    Ugrorussischen    (1.  c.)    ist   aber  nicht  der  regelmässige  Vertreter 

*)    Z.  ß.  t()2)ft'  do  IxåVhi  oder  do  péca.     kdVha  (vgl.  d.  Kachel)  ist  der 
feinere  Ofen,  per  (mask.)  der  Bauernofen. 
**)    Vgl    jedoch  das  folgende  Verbum  st(syt\ 


l899-  No.    I.        WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCIIE  STUDIEN.  55 


desselben  Vokals,    sondern  ist  wohl  eher  durch  das  folgende  /  hervor- 
gerufen (vgl    Archiv  XVII,  §  23.  II.   5). 

(  fanS,  'ijy  'ijme,  -{fee,  'ijt  oder 
fafiWf,  verbergen;  Präs.  f  a  in    [   , /.  ^     \       \       '    \ 
'  'l  tffV's,  "ip,  'leme,  -lece,  mV. 

Die  zweite  Reihe  der  Präsensformen  weist  wahrscheinlich 
auf  ein  Verbum  ^tâiai\  vgl.  das  Grossrussische.  —  Imper. 
iai  oder  -/7,  Plur.  za-tdinif,  -tdlre  (nur  so,  -Utijine  ist  Präsens- 
form). 

äoiiV   \  (  doiti,  'iiS  u.  s.  w. 

,,..^    I  melken:  ;    ,  '.        ..,,  Imp.  dofi,  dioime,  -er. 

(UonV  )  \  dojrH,  -ijs  u.  s.  w.  '         ^ 

hniiiiV      1  (  hnoni  u.  s.  w. 

,     ,..,^      I  düngen:   !  ,     ,.  Imp.  hnoji  u.  s.  w. 

InwmV     )  \  nmom  u.  s.  w. 

Die  zwei  Verba  haben  somit  im  Präsens  eine  doppelte  For- 
menreihe.    Dagegen  nur 

{lv)ld\  mit  Talg  beschmieren,  übrigens  ein  seltenes  Wort,  mit  durch- 
gehendem v)\     Endlich  hat 

h(ifit\  heilen:  höhl  u.  s.  w.;  //w?,  hioime  (neben  ho fj),  wie  man  sieht, 

das    Vokal  ver  hältn  iss,    das    eben  zu  erwarten   ist;    jedoch  war 

hier,  wie  im  Ublya-Dialekt,    oft  kaum  zu  entscheiden,  ob  man 

es  mit  einer  offenen  oder  geschlossenen  o- Variante  zu  thun  habe. 

§     34.      IV.    R.      Die    Elntwickelung    bietet    mehrere    beachtens- 

werthe  Züge. 

(   rercft,  -ds,  -d,  -dmc,  -dce,  'C*å 
mriV  (nepi^Tb).     Präs.  {  ,y       .  -        ^^^ 

Imper.  verd  u.  s.  w.     (Vgl.  vérfaP:  vMarn  u.  s.  w. 

hitV'd\  .schmerzen:  pnPec  me  hoPï :  Plur.  påVci  me  hoVn, 

rïdziV   \  ^         ^  i  vMztti 

-  '      1  sehen:  vidz'u,  -dzis  u.  s.  w.    Prat.  !       ^7**       Parte,  ungebr. 
vidzd:*  )  \  — dzeii.  ^ 

Vom  Imper.  sind  keine  Formen  erhalten;    dafür   z.   B.    it  j>a/, 

oder  patri  {päfrit\  Präs.  pâtr^u). 

suhiV  sitzen*):  Sfdzn*%  -dzfS,     Imp.  siP,  sid^me***). 

Vgl.  noch  hrimi  \  i  hrimélo 

I        v  !   es  donnert.     Prat.    !  I        „ 
n7'emi  j  [  hremelo. 

Die    Verba    ^^ stehen«    und    »sich  furchten«  sind  eigenthüm" 

lieh  gestaltet: 

*)    Die  Form  weist,  wie  man  sieht,  auf  sed'eti. 
**)    dz^?     Vgl.  das  vorhergehende  Verbum. 
***;    Vgl-  die  Bemerkung  zu  chmVme,  §  33. 


56  OLAK  BROCH.  H.-F.   Kl. 

stoiJV:     stoin,  -n'S.     Imper.  .<?/w?. 

honV  se:     se  horfi^  -/Aï.     Imper,  hon  se. 

Sonderbar  ist  hier  der  Vokal  /  im  Infinitiv,  der,  falls  ich  ihn 
richtig  erfasst  habe,  gleichsam  auf  älterss  e  (t»)  zurückweist;  wahr- 
scheinlich handelt  es  sich  um  eine  Analogie  seitens  der  voranstehenden 
Muster. 

S  35.  Ein  dem  zbreti  entsprechendes  Verbum  wird  nicht  gebraucht; 
dafür  z.  B.  'pnfrit\  s.  o.  —  Dagegen 

heisP  (am  ehesten  t',  jedoch  zweifelhaft,  ob  nicht  e)  —  vgl.  das 
ugroruss.  Wsû.  Präs.  (hehü),  gew.  hezff,  -zys  u.  s.  w.  *);  3.  P. 
PI.  hehnP,  heznP  oder  hezä,  Imper.  hßy  hfSme,  Prät.  hih, 
hehld  (aber  po-hehla),  hehlo,  hehPi\  Vgl.  hf^haf\  mit  regelmäs- 
sigen Formen. 
f^paV:  spUj  sjJfS,  spi,  spime,  spice,  spPa  oder  simP.  Die  letztere,  nach 
der  I.  P.  Sg.  gebildete  Form  ist  wie  diese  gegenüber  sj)?a 
mit  seinem  P  auffallend;  sie  stellt  eine  Mischung  dar,  wie  der 
ganze  Dialekt.  —  Imperativ  spi,  spime,  Prät.  span.  Parte. 
Vib'spami. 


*)    Auch  'Zi'S    u.   s.   \v.   habe  ich  notirt. 


l899-    No.    I.       WEITERE  SI.OV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  57 


IL     Die  Lautlehre  des  Korumlya-Dialekts, 

mit  dem  benachbarten    Ugrorussischen   und 
Ostslovakischen  verglichen. 


§  36.  In  der  Anzeige  der  kirchenslavischen  und  ugrorussischen 
Chrestomathie  Szabo's  giebt  Professor  Pastrnek  im  Archiv  XVI  501 
den  Unterschied  zwischen  den  rusnakischen  und  den  ostslovakischen 
Dialekten  Ostungarns  in  folgenden  Hauptzügen  an:  »Alle  echten 
ugrorussischen  Sprachproben  zeigen  die  volle  Herrschaft  des  soge- 
nannten VoUautes  {goroih  zolofo,  pered\  das  eingeschobene  1  {rohljat, 
hrplju),  V  und  z  für  tj  und  dj  {noc,  hrri  zz  besti,  rizid)  ;  weiters  haben 
alle  diese  Dialekte  die  kleinrussische  Aussprache  des  silbenschliessenden 
t  als  M  (hyu  =  byl'h,  vouh  z=  votk)  und  die  Bewahrung  des  t  und  d 
vor  e,  während  die  östlichen  Dialekte  der  Slovaken,  soweit  die  Proben 
reichen  (auch  die  Probe  bei  Szabo),  das  auslautende  Î  bewahren  und 
te,  de  in  re,  dze  verändern«. 

Schon  wenn  man  von  diesen  richtig  angegebenen  äusseren  Kri- 
terien ausgeht*),  drängt  sich  die  Frage  auf:  wohin  ist  der  Korumlya- 
Dialekt  zu  stellen?  Ist  er  ugrorussisch  oder  slovakisch?  F'ormcn  wie 
hvm  (öi.u'j>),  poSöu  (noiiic.ri>),  zbutn  (gelb)  zeigen,  dass  das  silbenschlies- 
sende  t  nach  ugrorussischer  Weise  in  u  verändert  wird;  aber  anderer- 
seits weisen  z.  B.  hudzé  (3.  P.  Sg.)  und  måreri  (G.  D.  L.,  Mutter)  den 
ostslovakischen  Uebergang  des  te,  de  in  ce,  die  auf.  Formen  wie  per^ 
Ofen,  vf^^Hi-a  moe  (Macht),  sic  (rhuh),  die  Präsensformen  méca  {metdP), 
sépru  (SejMP)  u.  ä.,  das  c  der  Gerundien  wie  z.  B.  n^'^iiin^  rücken  den 
Dialekt  näher  an  das  Ostslovakischc  ;  ebenso  Formen  wie  die  i.  P.  Sg. 
kfrpii  (kaufe),  Vnhii  (liebe),  topn  (heize)  u.  ä.  ohne  das  eingeschobene  I. 
Aber  neben  den  letzteren  Formen  lassen  sich  wiederum  solche  mit 
eingeschobenem  1  konstatiren:  neben  der  3.  P.  PI.  spiiV  (schlafen)  auch 
spVa:  bauPa  se,  sie  freuen  sich;  ebenso  rozumVa.  3.  P.  PI.  von  ro'avmU\ 
po:n^M1iTI,,  u.  a.      Und   was  endlich  den  sonst  so  entscheidenden   »Vol- 

*J    Hinzugefügt  könnte  noch  werden,  dass  im  Ostslovakischen  d,  t  vor  1 
bewahrt  bleibt,  z.   H.  Prät.  Fem.  ledla. 


58  OLAF  BROCH.  H. -F.   Kl. 


laut«  betrifft,  so  kann  selbst  der  kein  bestimmtes  Zeugniss  ablegen, 
wohin  unser  Dialekt  zu  stellen  ist.  Zwar  zeigen  die  meisten  von  mir 
notirten  Wörter  die  slovakische  Form:  rfre?'o,  pl(hnPn\  dråha,  pras^â^ 
do  hrâda,  mlâciV  (dreschen);  aber  im  Verbum  »mahlen«  finden  wir 
neben  mViV^)  auch  die  russische  Form  moloV;  und  in  dem  parallelen 
Verbum  *kolti  herschen  die  Formen  IwlôV,  Prät.  holon  u.  s.  w.  ohne 
westslavische  Nebenbuhler. 

Die  angefiihrten  Formen  zeigen  uns  sogleich,  dass  der  jetzige 
Wortbestand  des  Korumlya-Dialekts  durch  eine  Mischung  der  zwei 
Sprachen  entstanden  ist,  die  in  diesen  Gegenden  zusammen trefi*en,  des 
ostslavischen  Ugrorussischen  und  des  westslavischen  Slovakischen  ; 
Formen  wie  draha  und  IcolöV  können  neben  einander  auf  gemeinsamem 
Roden  aus  dem  Urslavischen  nicht  erwachsen  sein.  Die  angefiihrten 
Formen  sind  aber  auch  derart,  dass  sie  uns  vor  die  Frage  stellen,  ob 
nicht  die  in  ihnen  vorliegende  Mischung  Momente  darbietet,  die  uns 
gestatten  überhaupt  in  die  Erscheinung  selbst  tiefer  einzudringen,  \w'\c 
zwei  nahe  verwandte  Dialekte  oder  Sprachen  sich  mit  einander  mischen. 
Dass  Nachbarsprachen  Begriffe  und  damit  ganze  Wörter  von  einander 
entlehnen,  ist  eine  der  alltäglichsten  Spracherscheinungen  ;  sie  bietet 
wirkliches  sprachliches  Interesse  eigentlich  nur  da,  wo  die  zwei  benach- 
barten Sprachen  von  einander  vollständig  verschieden  sind  Stehen 
die  Nachbarsprachen  einander  so  nahe  wie  die  beiden  genannten  slavi- 
schen  Dialekte,  bei  denen  die  Leute  längs  der  sprachlichen  Grenz- 
linie einander  ohne  weiteres  verstehen  und  mit  einander  sprechen,  dann 
fällt  das  sprachliche  Interesse  an  Wortentlehnung  zum  Teil  weg,  ein- 
fach weil  sehr  häufig  nicht  mehr  zu  entscheiden  ist,  ob  ein  Wort  ent- 
lehnt oder  urheimisch  ist.  Das  Interesse  richtet  sich  dann  von  selbst 
weniger  auf  den  ganzen  Begriff",  das  »Wort«,  als  auf  die  Veränderungen 
innerhalb  der  Elemente  des  einzelnen  Wortes,  von  denen  anzunehmen 
ist,  da.ss  sie  in  der  einen  Sprache  unter  dem  Einflüsse  der  anderen 
stattgefunden  haben.  Hat  man  in  solchen  Nachbarsprachen  F'ormen 
wie  doroha  und  draha,  poSou  und  poSol  oder  moc  und  moc  neben  ein- 
ander urd  sieht,  wie  in  einer  der  Sprachen  die  eine  die  andere  ver- 
drängt, so  kann  ja  hier  von  »Lehnwörtern«  im  eigentlichen  Sinne  nicht 
mehr  die  Rede  sein.  Der  Begriff"  existirt  in  beiden  Sprachen  und  ist 
in  beiden  derselbe  ;  entlehnt  ist  nur  die  äussere  Form,  sei  es  nun,  da.ss 

*)  Dessen  i  gewiss  auf  späte  Entlehnung  aus  dem  Slovakischen  deutet, 
wie  S  53  ausgeführt;  ebenso  wahrscheinlich  in  friV  reiben,  amriV 
sterben. 


1899.    No.    I.  WEITERE  SLOV.-KLEINRrsSISCHE  STUDIEN.  59 


das  ganze  Sprachbild  mor  bei  dem  Sprechenden  mit  dem  ganzen 
Sprachbilde  moc  vertauscht  worden  ist,  sei  es,  dass  moe  dem  gehörten 
woc  akkommodirt  worden  ist,  so  dass  nicht  nur  im  Resultat,  sondern 
auch  bei  dem  psychologischen  Vorgange  selbst  nur  der  Laut  c  in  den 
Laut  r  umgesetzt  worden  ist. 

Schon  die  oben  erwähnten  äusseren  Kriterien  machen  es  somit 
klar,  dass  die  Untersuchung  des  Mischdialektes,  der  in  Korumlya  und 
umliegenden  Dörfern  gesprochen  wird,  als  erstes  Objekt  nicht  die 
Wortbegriffe,  sondern  die  Wortformen  wählen  muss.  So  haben  wir 
denn  auch  schon  gesehen,  wie  viele  Fragen  die  Formenlehre  stellt  und 
ein  wie  fruchtbarer  Boden  sie  für  den  Forscher  ist.  Von  den  einzelnen 
äusseren  Erscheinungen  wird  aber  der  Forscher  weiter  von  selbst  auf 
die  mehr  inneren  Gesetze  geführt,  die  die  Lautlehre  dieser  Dialekte 
ausmachen.  Die  Annahme  neuer  Wortformen  aus  Nachbardialekten 
gehört  doch  noch  im  wesentlichen  dem  an,  w^as  man  die  »mechanische« 
Mischung  der  Dialekte  nennen  kann;  aber  lässt  sich  nicht  die  Mischung 
oder  die  Uebergangsstufe  unter  Umständen  auch  bis  in  die  mehr 
inneren,  allgemeinen  I-autgesetze  verfolgen?  Sind  nicht,  um  das 
Gleichniss  beizubehalten,  Spuren  einer  mehr  »chemischen«  Verbindung 
nachzuweisen.^  Um  so  interessanter  könnten  bekräftigende  Momente 
in  dieser  Richtung  aus  dem  Dialekte  sein,  dessen  Analyse  mich  hier 
beschäftigt,  weil  die  slavischen  Sprachen  jener  entlegenen  ungarischen 
Gegenden  ein  beinahe  ganz  unbevvusstes  Leben  führen,  wie  ich  schon 
früher  einmal  erwähnt  habe;  ihr  Leben  giebt  somit  Beiträge  zum  Ver- 
ständniss  urspünglicheren  Sprachlebens  überhaupt. 

Schon  aus  der  allgemeinen  Charakteristik  des  Vokalismus  des 
Korumlya-Dialekts,  §  2,  wurde  es  dem  Beobachter  wahrscheinlich,  dass 
der  Dialekt  auch  in  seinem  inneren  lautlichen  Bau  eine  Zwischenstel- 
lung zwischen  dem  Ugrorussischen  und  dem  Ostslovakischen  einnimmt, 
lune  eingehendere  Analyse  der  jetzigen  Lautlehre,  wie  sie  in  diesem 
Teil  versucht  werden  soll,  wird  dies  nun  noch  klarer  herausstellen. 
Die  Methode  einer  solchen  Analyse  ergiebt  sich  von  selbst:  überall 
muss  man,  Punkt  für  Punkt,  die  Lauterscheinungen  einerseits  des  Ugro- 
russischen, andererseits  des  Ostslovakischen  sich  klar  vor  Augen  halten 
und  mit  beiden  die  entsprechende  Erscheinung  im  Korumlya-Sotakischen 
zusammenhalten.  W^o  die  wirkenden  Lautgesetze  in  allen  drei  Dia- 
lekten keinen  wesentlichen  Unterschied  zeigen,  können  wir  die  Erschei- 
nung übergehen  oder  brauchen  sie  höchstens  flüchtig  zu  berühren. 
Ich    stelle    ein   paar  weniger  wesentliche  Züge  an  die  Spitze  und  gehe 


6o  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


dann  7ai  den  wichtigeren  über,  die  die  Mittelstellung  des  Sotakischcn 
klar  widerspiegeln.  Be.sonders  belehrend  sind  die  verschiedenen  Er- 
scheinungen der  sogenannten  »Palatalisirung«  ;  aber  auch  andere  Züge» 
besonders  des  Vokalismus,  zeigen  .so  typische  Eigenthümlichkeiten,  wie 
sie    vielleicht  nur   selten   ein    sprachliches  Feld  dem  Beobachter  bietet. 

§  37.  Der  Auslaut  mit  stimmhaftem  Konsonanten  lässt 
sich  wie  in  den  beiden  Nachbardialekten  nicht  unter  eine  feste  Regel 
bringen;  er  kann  .sowohl  stimmhaft  wie  .stimmlos  auftreten:  ^f/d  — 
h/t,  Jude. 

Was  Stimmassimilation  bei  Zusammenstoss  von  Konso- 
nanten betrifft,  so  müssen  wir  uns  erinnern,  dass  sich  das  Ostslova- 
kische  von  dem  Ugrorussischen  in  einem  Punkte  trennt.  Beide  Spra- 
chen folgen  durchgehends  der  gewöhnlichen  slavischen  Regel:  .stimmlos 
vor  .stimmlos,  stimmhaft  vor  stimmhaft;  aber  das  Ostslovakische  geht 
über  das  sonst  gewöhnliche  hinaus,  indem  in  ihm  auch  das  m  beinahe 
durchgehends  assimilirende  Wirkung  auf  vorangehenden  stimmlosen 
Konsonanten  ausübt:  ostsl.  Impcr.  Jcuj)  (kaufe),  i.  P.  PI.  hvhmf\  res 
(kämme):  (rhnc  u  ä.  P^in  vereinzelter  ähnlicher  Fall,  den  ich  aus  dem 
L'blya-Rusnakischcn  notirt  habe,  ist  entschieden  slovakischem  P2in fluss 
oder  direkter  P2ntlehnung  zuzuschreiben  (Arch.  XIX,  9.   12). 

Der  Korumlya-Dialekt  stimmt  in  diesem  Punkte  mit  dem 
Ostslovaki sehen  überein.  Von  kvyit\  kaufen,  hei.sst  der  Imperativ 
lmj>j  aber  i.  P.  Pkir.  hnhme:  ebenso  im  Satzzusammenhang:  hfth  w  i 
io,  kaufe  mir  das.  Weiter  vgl.  z.  B.  I^Vep  —  kVrhtne  (/iVv^^a/*);  iure  — 
nif'dîme  {i)tétaV)\  jns,  schreibe,  aber  piz  un'  fo\  iwidzmi,  Instrumcntal- 
form  zu  p('it\  fünf.  Sogar  eine  noch  weitere  Durchführung  des  Prin- 
cips,  nämlich  gleichen  Ucbergang  vor  r,  habe  ich  notirt:  f  od  rcPïhi 
sw/rh,  dieses  grosse  Gelächter. 

§  38.  Hinsichtlich  der  Vokale  i  und  u  wird  man  sich  aus 
der  Uebersicht  über  den  Lautbestand  des  Korumlya-Dialekts  erinnern, 
dass  sie  beide,  wie  im  Ostslovakischen,  nur  eine  Grundnuance  besitzen; 
diese  i.st  als  wide  (high-front- wide,  high  back-wide)  anzu.setzen.  Die 
wenigen  Zweifel,  die  in  dieser  Bezieliung  be.sonders  bei  dem  u  bleiben, 
sind  für  uns  ohne  Bedeutung. 

Man  wird  aus  der  Beschreibung  des  Korumlya-Dialekts  gesehen 
haben,  da.ss  u  nicht  selten  als  das  vorgeschobene  û  (high-mixed-wide) 
auftritt;  z.  B.  Lok  Pûd.r'arh,  Leute:  Imperativ  WYu"  von  WV/7y//\  .speien; 
3.  P.  PI.  Präs.  )}n'']'f(f'  von  )Noh)f\  mahlen  (aber  z  B.  {rrztiP  von  rr\:ai'), 
u.  s.  w.      Auch    wo    die    ursi)rüngliche  Palatalisirung  des  nach  dem   // 


l899-    No.    I.         WEITERE  SLOV.-KLEINRl'SSISaiE  STUDIEN.  6l 

Stehenden  Konsonanten  verloren  ist,  kann  die  Nuance  ù  sich  halten: 
iibVivaijd  ,<'e  §  8.  11;  V  ist  hier  vor  .v  in  f  übergegangen;  ein  solches 
Beispiel  zeigt  uns,  dass  der  besprochene  Vokal  als  bewusste  Nuance 
entwickelt  ist.  Dieses  Verhältniss  nun  stiiiimt  mit  dem  in  beiden  be. 
nachbarten  Sprachen  bestehenden  überein  und  bedarf  deshalb  keiner 
näheren  Besprechung.  Parallel  damit  findet  sich  der  Uebcrgang  des 
fi  in  æ:  hr^œV  wärmen,  urspr.  vgl.  rplüiTb;  mhVœi\  wechseln;  Präs.  i 
P.  Sg.  min'am,  dessen  a  nach  œ  hin  liegt,  3.  P.  PI.  wiu'œint'  mit  voll 
entwickeltem  œ\  vgl.  weiter  unter  den  Zahlwörtern  (§  21)  die  Zehner, 
bei  denen  die  Entwickelung  eines  vollen  a\  obgleich  t,  nicht  V  folgt, 
Aufmerksamkeit  erregt  ;  vgl.  dazu  oben  das  ù  in  ohl'fvajùfse.  In  der- 
selben Weise  hörte  man  unter  gewissen  Bedingungen  das  o  als  »o' 
gesprochen;  z.  B.  Dat.  idn^öU  von  cbJn'  Tag'-').  \\s  ist,  wie  gesagt, 
leicht  ersichtlich,  dass  dies  mit  der  Entwicklung  in  den  beiden  benach- 
barten Sprachen  überein  stimmt.  Die  Regel  ist  dieselbe;  vorherge- 
hender Konsonant  mit  präpalataler  Artikulation  zieht  die  Vokale  nach 
vorn,  namentlich  a  und  u  nach  œ  und  ù  zu  (z.  B.  iahi'  mit  a  nach  œ 
hin.  Akk.  Fem.  iu  mit  einem  nach  //  zu  liegenden  «;  ebenso  lohö  mit 
dem  ersten  0  gegen  ö  hin),  ruft  bisweilen  vollen  Uebergang  in  diese 
Nuancen  vor;  der  Uebergang  wird  vollkommen  vollzogen,  sobald  aus- 
serdem noch  nach  den  Vokalen  ein  Laut  mit  präpalataler  Artikulation 
steht  (vgl.  die  früheren  Beispiele);  jedoch  sind  Ausnahmen  nicht  selten, 
so  dass  im  Ganzen  mehr  von  einer  >^ Neigung«  als  von  einem  »Gesetz« 
gesprochen  werden  muss. 

Was  dagegen  die  Behandlung  des  /  und  des  u,  und  im  Zu- 
sammenhang mit  dem  letzteren  auch  des  i\  im  Anlaut  bctrifit,  .so 
ist  aus  der  blossen  Transskription  ersichtlich,  dass  sich  das  Korum- 
lya-Sotakische  hierin  dem  Ugrorussischen  nähert.  Die  Ko- 
rumlya-Sotaken  kennen  nämlich  die  Nuancen  /-  und  u-  und  dazu  ge- 
hörende stimmlose  Abarten  //y-  und  [n]-,  deren  wir  uns  aus  dem 
Rusnakischen  erinnern;  z.  B.  /.^  leduhn ,  .  ,  mit  einem..;  [s  talcnn, 
[ijb'  takùii,  mit  einem  solchen;  [jJsprâviPi  oder  /s-,  Prät.  zu  -vit',  ab- 
schlicssen,  s.  die  Erz.  §  8.  i;  iiz^an,  B:iiuvh\  [njsytki  Vmhé,  alle  Leute, 
auch  ganz  ohne  u-Laut:  sytko,  alles.  Im  Betreff  der  phonetischen 
Seite    dieser    Lautnuancen    kann  im  Ganzen  auf  ihre  Beschreibung  für 


Unter  ähnlichen  Bedingungen  hörte  man  beim  /  eine  eigene  vorwärts 
geschobene  Aussprache,  »7s  z.  B.  im  Pron.  n^'is,  nichts.  Das  7  ist 
immer  im  fragend  possessiven  i)\  nefl,  und  dessen  Formen  zu  hören, 


62  OI.AF  BKOCÏI.  H.'P\    Kl. 


den  Ublya-Dialekt,  Archiv  XVII,  besonders.  S.  367  ff.,  hingewiesen 
werden;  auch  der  Zug  fand  sich  im  Korumlya-Dialekt  wieder,  dass 
diese  reducirten  Vokale  auf  den  nachfolgenden  Konsonanten  einen 
Einfluss  ausüben,  der  sich  um  so  mehr  geltend  macht,  je  mehr  das 
Vokalelement  schwindet;  so  wurde  in  dem  Ausdruck  [ijs  takim  das  n 
halb  palatalisirt  ausgesprochen;  vgl.  das  Verhältniss  bei  derselben  Prä- 
position im  Rusnakischen,  Arch.  XVII  368. 

S  39.  Einen  wichtigen  Einblick,  wie  das  Korumlya-Sotakische 
in  seinem  lautiichen  Leben  zwischen  dem  Ugrorussischen  und  dem 
Ostslovakischen  eine  Mittelstellung  einnimmt,  erhält  man,  wenn  man 
die  lautlichen  Erscheinungen  durchgeht,  die  unter  dem  Namen  »Pala- 
talisirung«  zusammengefasst  werden.  Der  vorliegende  Paragraph  soll 
deshalb  die  Unterschiede  zwischen  den  Palatalisirungserscheinungen 
im  Rusnakischen  und  im  Ostslovakischen  zu  skizziren  versuchen,  indess 
nur  in  gröberen  Umrissen;  fiir  die  eingehendere  Behandlung  verweise 
ich  auf  die  Specialuntersuchungen  im  Archiv  XVII  und  den  Studien. 
Die  folgenden  Paragraphen  sollen  hieran  anschliessend  die  einzelnen 
Züge  der  Palatalisirung  im  Korumlya-Dialekt  behandeln. 

Im  Ugrorussischen  tritt  die  Palatalisirung  bekanntlich  in  dem- 
selben Umfang  wie  im  übrigen  Kleinrussischen  hervor.  Wir  finden 
also  Palatalisirung  im  engeren  Sinne  nicht  —  richtiger  wohl:  nicht 
mehr  —  vor  den  Vokalen  e,  mag  dies  aus  altem  e  oder  aus  altem 
i>  {dfh'evo,  detV)  entstanden  sein,  und  i,  d.  h.  dem  offenen  i  (/,  i),  das 
aus  altem  i  entstanden  ist  (vgl.  z.  B.  puV  mit  G.  D.  L.  ptä/)'^). 
Dafür  kanp  man  sagen,  dass  die  Palatalisirung  die  ganze  Struktur  der 
Sprache  durchdringt  und  sowohl  ihren  Konsonantismus  als  ihren  Voka- 
lismus charakterisirt.  Beinahe  alle  Konsonanten  können  palatalisirt 
werden;  sie  erscheinen  deshalb  sowohl  in  »harter«  wie  in  »weicher« 
Form  (t—t\  i<—H\  1 — /'  u.  s.  w.),  überall  typisch  artikulirt;  Abwei- 
chungen von  dieser  allgemeinen  Eigenschaft  der  Konsonanten,  die 
gewissermassen  auf  eine  beginnende  »Versteinerung  <  deuten,  kommen 
bloss  bei  den  Labialen  vor,  die  ja  auch  infolge  ihrer  besonderen  Arti- 
kulation zu  der  Zungenartikulation  bei    Palatalisirung  eine  eigene  Lage 

*)  Das  enge  J  aus  altem  1i  hat  immer  mouillircnde  Wirkung.  —  Eine 
eigene  Ausnahme  von  der  oben  gegebenen  Regel  bilden  die  »weichen  : 
Adjektiva  in  der  Endung  des  Nom.  Sg.  Mask.  -nV/;  hier  erklärt  sich 
das  weiche  n'  jedoch  durch  die  nahe  liegende  Analogie  der  obliquen 
Kasus. 


1 899-    ^O     I.         WEITERE  SLOV.-KLEINRL'SSISCHE  STUDIEN.  63 


einnehmen  *).  Schon  aus  dieser  im  grossen  und  ganzen  durchgehenden 
Biegsamkeit  der  Konsonanten  merkt  man,  dass  die  Palatalisirung  im 
Ugrorussischen  ein  lebendiges  Princip  ist,  in  voller  Wirksamkeit  bei 
der  Artikulation  der  Laute  steht.  —  Dasselbe  Gefühl,  dass  man  einem 
lebendigen  Princip  gegenübersteht,  erhält  man  auch  bei  den  V^okalen. 
Die  meisten  Vokale  des  Ugrorussischen,  wie  wir  es  z.  B.  aus  Ublya 
kennen,  besitzen  zwei  Nuancen,  eine  offene  (wide)  und  eine  enge 
(narrow,  gewöhnlich  gespannt).  Die  Palatalisirung  fordert  in  der  von 
ihr  beeinflussten  Silbe  durchgehends  die  enge  Variante,  ändert  also 
u  in  f(,  0  in  o,  e  in  r  und  übt  in  vielen  Fällen  auch  auf  i-Laute  einen 
starken  Einfluss  in  derselben  Richtung  aus.  Bei  der  Beschreibung  des 
Ublya-Dialektes  sahen  wir,  dass  die  Richtung,  in  der  die  Palatalisirung 
den  Vokal  der  (vorangehenden)  Silbe  ändert,  sich  als  vertikal  und 
dabei  gewöhnlich  mit  relativer  Spannung  des  Zungenkörpers  verbunden 
charakterisiren  lässt. 

In  dem  Ostslovakischen,  wie  es  in  meinen  Studien  beschrieben 
worden  ist,  ist  nun  das  Verhältniss  ein  ganz  anderes.  Zwar  ist  die 
etymologische  Grundlage  der  Palatalisirungserscheinungen  hier  in  so 
fern  breiter,  als  auch  die  jetzigen  Vokale  e  (altes  e  und  altes  i>)  und 
/  (altes  i)  Palatalisirung  des  vorangehenden  Konsonanten  hervorrufen 
(uVV,s-  tragen,  bfd'i  waren).  Die  Rolle  aber,  die  die  Palatalisirung  für 
die  gesammte  Lautlehre  der  Sprache  spielt,  ist  verhältnissmä.ssig  unbe- 
deutend. Im  Konsonantismus  zeigen  uns  einzelne  Ueberreste,  dass  die 
Palatalisirung  früher  eine  viel  weiter  gehende  Wirkung  gehabt  haben 
muss,  s.  Studien  §  17;  so  ist  bei  den  Labialen  und  r  die  Palatalisirung 
jetzt  regelmässig  verschwunden,  aber  hinja  Sturm,  morjo  Gen.  morja 
Meer,  Gen.  Z'hdrja  von  zdnhe,  Gesundheit,  und  mehrere  andere  a.  a. 
O.  verzeichnete  Reste  zeigen  uns,  dass  die  Verhältnisse  früher  anders 
geartet  waren.  Im  übrigen  finden  wir,  dass  alte  i\  (P  in  (harte)  r,  dz 
übergegangen  sind;  ebenso  ältere  ä\  z^  in  (weiche)  .v,  ,v,-  aber  sonst 
kann  man  nur  von  n  und  1  sagen,  dass  sie,  wie  im  Ugrorussischen, 
zw-ei  Nuancen  besitzen,  eine  »harte«  (/,  n)  und  eine  >  weiche«  (/\  //').  — 
Im  Vokalismus  des  Ostslovakischen  ist  der  lîinfluss  der  Palatalisirung 
sogar  fast  gleich  Null  zu  setzen.  Der  aus  dem  Ugrorussischen  be- 
kannte Uebergang  von  offenem  in  geschlossenen  Vokal  in  palatalisirter 
Silbe  kommt  im  Ostslovakischen  nicht  vor.  Nur  beim  e  lässt  sich  mit 
Bestimmtheit     die     geschlossene,    durch    Palatalisirung    hervorgerufene 

*)    Die  Gutturale  können  hier  überhaupt  ausser  Betracht  bleiben. 


64  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


Nuance  (mid-front-narrow:  f^)  aufweisen,  indess  auch  nur  in  einer  be- 
stimmten Lautverbindung,  nämlich  älterem  -estb;  vgl.  Infinitive  wie 
n^f'ls,  tragen,  oder  das  Zahlwort  Sns,  sechs;  aber  sogar  bei  dieser 
kleinen  Kategorie  kommen  Ausnahmen  vor  (mels),  die  wohl  darauf 
deuten,  dass  auch  diese  geringe  übriggebliebene  Wirkung  der  Palatali- 
sirung  auf  den  Vokalismus  im  Schwund  begriffen  ist. 

§  40.  Der  Korumlya-Dialekt  stimmt  in  so  fern  mit  dem 
Ostslovakischen,  als  er  palatalisirte  Konsonanten  auch  vor  e  und  / 
kennt:  n\'  (ugror.  tie),  Prät  Flur,  auf -/V  (ugror.  -//,  ostslov.  -Pi);  so 
durchgehends  bei  /  und  //.  Anders  ist  dagegen  das  Verhältniss  bei 
anderen  Konsonanten.  So  haben  wir  z.  B.  bei  der  substantivischen 
F'lexion  nior^ö,  Meer,  aber  Gen.  PL  tHorrl  kennen  gelernt;  ebenso  unter 
den  Zahlwörtern  z.  B.  tr^och,  aber  fri,  drei,  frrci,  der  dritte;  unter  den 
Verben  z  B.  hor'ù,  aber  hori'S  u.  ä.  von  horlt\  brennen  intr.  Dasselbe 
lässt  sich  bei  den  übrigen  Konsonanten,  von  denen  hier  die  Rede  sein 
kann,  verfolgen;  vgl.  peiV,  fünf,  mit  der  Ordnungszahl  pjdtii,  dzvvti\ 
neun,  mit  dzcvnHii,  dzcseP,  zehn,  mit  dzcsWtii.  Besonders  tritt  das 
Verhältniss  bei  dem  c\  dz  an  den  Tag,  das  aus  altem  i\  d^  entwickelt 
ist  und  im  Gegensatz  zu  dem  alten  r,  z.  B.  in  cari'ca,  noch  als  »weichet 
zu  charakterisiren  ist;  so  z  B.  bei  der  i-Flexion  der  Substantiva: 
Pùdz'ôch,  'dz'ôma,  -dzYinii,  aber  Nom.  Vttdzé,  Gen.  Vndzi\  Leute;  von 
nochk%  Nagel,  Dat  PI.  nochcYim^  aber  N.  PI.  noclicé,  nocJici  ;  mat'. 
Gen.  mdceri  u.  s  w.,  dzeci,  Kinder,  aber  Dat.  -cYim,  '&öm  u.  s,  vv.  ; 
unter  den  Zahlwörtern  vgl.  Fem.  trk:\i  mit  dem  Mask,  tréci,  dritte; 
aus  der  Verbalflexion  erinnere  ich  an  Präsensformen  wie  hn'ecAs,  -cc 
u.  s.  w.  (Jm'eisV  kneten,  rnecTh),  von  denen  aus  das  nichtpalat.  c  auch 
weiter  in  die  i.  Sg.  und  die  3.  PI.,  hrVevv,  -tùV,  hineingekommen  ist; 
ebenso  aus  der  i-Konjugation  chodz^u,  chodzis  (gehen),  während  das 
weiche  P  auch  vor  /  erscheint;  (AraPu,  chiâViS  (loben). 

Wie  man  sieht,  ist  das  beschriebene  Verhältniss  ein  durchge- 
hendes. Min  Kall  wie  der  Lok.  è/jc'i  von  Zf/c'a,  Leben,  altes  zithje, 
.steht  allein.  Um  das  palatalisirte  c'  vor  i  zu  verstehen,  könnte  man 
sich  deshalb  versucht  fühlen  der  üblichen  Erklärungsweise  gemäss  die 
»Analogie«  der  anderen  Kasus  verantwortlich  zu  machen.  Ich  meine 
aber,  dass  dies  nicht  nöthig  ist  und  auch  kaum  richtig  wäre.  Bei 
genauem  Hinhören  konnte  man  nämlich  in  einer  Reihe  von  Fällen, 
sowohl  vor  /■  wie  vor  e,  nicht  leicht  mit  Bestimmtheit  entscheiden,  ob 
wirkliche,  voll  artikulirte  Palatalisirung  des  vorangehenden  Konsonanten 
vorlag,    oder    ob  dieser  nur  als   »akkommodirt«,  als  auf  den  folgenden 


1889.   No.    I.         WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  65 


vorderen  Vokal  eingestellt  anzusehen  war.  In  einer  Reihe  von  Formen 
blieb  ich  in  dieser  Hinsicht  im  Zweifel;  besonders  in  mehreren  Ver- 
balformen, wie  z.  B.  betreffs  des  r  in  den  Formen  hor/S,  horî  u.  s.  w. 
(s.  o.),  betreffs  des  dz  im  Imperativ  hoxlzf  von  hùj$t\  Wz.  bod-,  oder 
betreffs  des  .s^  in  den  Paradigmen  r/Vw,  visi'S  u.  s.  w.,  zarls^ti,  zavisiS 
u.  s.  \v.,  §  23.  Wie  dort  gesagt,  legt  das  in  den  letzten  Verben  aus 
den  übrigen  Personen  entlehnte  h*  der  ersten  Person  (anstatt  eines 
älteren  S)  es  nahe,  das  s  vor  /  in  den  übrigen  Personen  als  eigentlich 
palatalisirt  anzusehen;  die  Aussprache  Hess  jedoch  nicht  zu,  es  mit 
Bestimmtheit  so  zu  nennen.  Die  Erklärung  der  ganzen  Erscheinung 
ist  wohl  am  ehesten  so  zu  geben,  dass  vor  e  und  i  die  letzten 
Ueberbleibsel  der  palatalen  Artikulation  der  Konsonanten 
im  Schwund  begriffen  sind.  Dass  das  s  in  solcher  Lage  bisweilen 
als  Zwischenlaut  zwischen  .v  und  8\  d.  h.  mit  einer  etwas,  aber  nicht 
voll  entwickelten  dorsalen  Artikulation  gebildet  war,  darauf  machte 
mich  Monies  selbst  aufmerksam,  indem  er  die  gewöhnliche  s-Aussprachc 
im  Zahlworte  viosem,  acht,  verbesserte.  Auch  vor  dem  »ö«,  wo  ja 
das  o  in  einer  stark  vorwärts  geschobenen  Form  gebildet  erscheint, 
s.  S  38,  verlor  die  Palatalisirung  z.  B.  des  c*  im  Lok.  ȕwchc^ciu  (d.  h. 
-rtf,  von  nocheVy  Nagel)  an  Hörbarkeit,  während  klares  ri*  z.  B.  im 
Lok.  ^kamen^öU^  Stein,  gesprochen  wurde;  dies  wirft  auf  die  ganze  hier 
behandelte  Erscheinung,  den  Schwund  der  Palatalisirung  der  Konso- 
nanten vor  den  vorderen  Vokalen^e  und  i,  Licht. 

Der  jetzige  Stand  der  Dinge  bei  den  Korumlya-Sotaken  ist  somit 
dieser:  vor  e  und  i  haben  mehrere  Konsonanten  noch  Spuren  früherer 
Palatalisirung  bewahrt:  meistens  ist  sie  aber  geschwunden;  nur  bei  /^ 
und  w*  ist  sie  vollkommen  bewahrt.  Die  Entwicklung  weist  also  auf 
ein  Endresultat,  das  zur  Lautlehre  des  Ostslovakischen  vollkommen 
stimmen  wird. 

S  41.  In  Betreff  der  Fähigkeit  der  Konsonanten,  pala- 
talisirt zu  werden,  muss  man  sagen,  dass  der  Korumlya-Dialekt 
völlig  auf  dem  Standpunkte  des  Ugrorussischen  steht.  Zwar  ist  älteres 
t\  d*  theilweise  in  c,  dz  übergegangen,  eine  Entwicklung,  die  wir  auch 
aus  dem  Ostslovakischen  kennen;  aber  erstens  sind  diese  c,  dz,  wie 
schon  aus  dem  vorigen  Paragraphen  ersichtlich,  im  Korumlya-Dialekt, 
im  Gegensatz  zu  altem  c,  noch  als  »weich»  anzusetzen,  somit  noch 
nicht  als  völlig  »versteinert«  zu  rechnen*);  und  was  noch  wesenüicher 

*)  Um  nicht  zu  verwirren,  gehe  ich  auf  gewisse  Ausnahmen  nicht  näher 
ein.  Einen  Begriff  von  ihnen  erhält  man,  wenn  man  das  Material 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1899.     No.   i.  5 


66  OLAF  BROCH.  H.-F.   Kl. 


ist:  der  Uebergang  in  c\  dz^  ist  nicht  durchgehend,  das  ältere  t\  cP  ist 
grossentheils  noch  bewahrt.  Bei  dem  früher  mitgetheilten  Material 
wird  ins  Auge  gefallen  sein,  dass  t\  d'  auslautend  durchgehends  be- 
wahrt sind  (z.  B.  pfsaV,  schreiben,  und  so  überall  im  Infinitiv;  ked\ 
als),  in  anderer  Lage  dagegen  selten  und  in  leicht  zu  übersehenden 
Fällen,  dass  dagegen  c\  dz'  nur  inlautend  ihren  Platz  haben.  Von 
dem  wahrscheinlichen  Ausgangspunkt  dieser  eigenthümlichen  Differenzi- 
rung  wird  §  55  näher  die  Rede  sein.  Hier  ist  nur  zu  konstatiren, 
dass  die  Konsonanten  t,  d  im  Korumlya-Dialekt  noch  mit  dem,  was 
wir  »echte  Palatalisirung«  nennen,  artikulirt  werden  können,  wie  es  im 
Ugrorussischen  der  Fall  ist. 

Eine  ähnliche  Uebereinstimmung  mit  dem  letzteren  findet  sich  bei 
den  Labialen  wieder.  Schon  der  Hinweis  auf  einen  Fall  wie  v'dzaP 
(Bflsaxh),  S  30,  und  die  dort  geäusserten  Zweifel,  ob  vielleicht  eher 
viäzaP  zu  schreiben  sei,  oder  auf  Formen  wie  dzeviåiri,  pjdtii  in  der 
Formenlehre  (§  21)  zeigt  uns  den  völligen  Parallelismus  mit  dem  Rus- 
nakischen,  wie  auch  das  bisweilen  eingeschobene  1  (z.  B.  rozumVäy  s. 
S  36)  und  n  (z.  B.  vibmn'a,  Euter)  in  dieselbe  Richtung  weist.  Aber 
grade  bei  dem  letzten  Punkt  haben  wir  §  36  gesehen,  dass  die  Ueber- 
einstimmung versagt  und  dass  die  Entwicklung  möglicher-  oder  gar 
wahrscheinlicherweise  die  Richtung  gegen  das  Ostslovakische  hin  ein- 
geschlagen hat*). 

Die  Labialen  zeigen  im  Ostslovakischen  bekanntlich  nur  Reste 
früherer  Palatalisirung  (Studien  §  17),  und  dasselbe  ist  der  Fall  bei 
dem  r.  Dagegen  ist  im  Korumlya-Dialekt  die  Palatalisirung  bei  dem 
r  noch  in  vollem  Leben.  In  mor^ö,  Meer,  im  Namen  mdr'a,  Maria,  in 
Formen  wie  Präs.  ör'u,  Imper.  or\  or'me,  ör^ce  (ordP,  pflügen),  Prät 
tr'as,  tr'nsla  (aber  Inf.  Urist\  trçsti)  hört  man  dasselbe  klar  palatalisirte 
r  wie  im  Ugrorussischen  oder  z.  B.  im  Moskauer  Dialekt. 

Endlich  stellt  sich  auch  bei  den  s-Lauten  der  Korumlya-Dialekt 
unbedingt  dem  Ugrorussischen  zur  Seite.  Wenn  ein  vereinzeltes  Mal 
das  palat.  s  als  S  auftrat,  das,  wie  wir  uns  erinnern,  die  lautgesetzliche 
Entwicklung  im  Ostslovakischen  ist,  z.  B.  in  zaS,  wieder,  so  war  dies 

durchsieht,  falls  die  Frage  besonderes  Interesse  haben  sollte.  Man 
vgl.  dazu  die  unten  folgende  Behandlung  des  s\  z\  Eigene  Schwie- 
rigkeiten bietet  besonders  das  Verhältniss  bei  t  aus  alten  e  (1i). 
*)  13er  Verlust  der  Palatalisirung  bei  Labialen  in  Fällen  wie  z.  B.  Im- 
perativ kup,  ktihnie  (kaufe),  hih  (liebe)  gehört  einer  älteren  Sprach- 
periode an  und  ist  deshalb  hier  ohne  Interesse. 


1 899-    No.    I.         WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  67 


nur    ein    »Straucheln«    der  Zunge  und  eine  besondere  Annäherung  an 
das    reine    co-takische    Ostslovakische,    die    uns,    wie  wir  später  hören 
werden,  die  Zukunft  des  so-Dialektes,    die  gewiss  schon  jetzt  entschie- 
den ist,  anzeigt.     Sonst  sind  s\  z^  noch  bewahrt,  wofür  in  der  Dialekt- 
Beschreibung  Beispiele  genug  gegeben  sind:  zas\  dzes^dtn  u.  s.  w.  u.  s.  w. 
—    Die    s-Laute    sind    nun  in  so  fern  besonders  interessant,  als  sie  in 
das    Sonderleben    des    Korumlya-Dialekts    einen    Einblick  geben.      Bei 
aufmerksamem    Zuhören    konnte    man    an    der    Aussprache    der   s\    2^ 
merken,    dass    die  prägnant  dorsale  Zungenartikulation,  also  die  »Pala- 
talisirung«,    in    vielen    Fällen   zum    Schwund  stark  geneigt  war.     Dass 
dies    vor    e,    i    gewöhnlich    ist,    wurde    oben    besprochen;    das  ist  ein 
Princip    für   sich;    aber   auch  sonst  waren  s\  2^  geneigt,  sich  dem  s,  2 
zu  nähern,  d.  h.  die  Palatalisirung  zu  verlieren,  und   in   einigen  Fällen 
war  sie  vollkommen  verloren.     Z.  B.  steht  neben  vwsem  (acht),  ros^nöch 
u.  s.  w.  die  Ordnungszahl  vösmvn  anstatt  des  vorauszusetzenden  vos*-*). 
Wie  zu  erwarten  begegnet  die  gleiche  Erscheinung  auch  bei  den  Laut- 
verbindungen, deren  letzter  Theil  als  s*,  2*  angesetzt  werden  darf,  d.  h. 
in   den    aus  P,  d*  entwickelten  c\  dz^\  auch  bei  ihnen  kann  man  hören, 
dass    die    prägnant    dorsale  Artikulation  zum  Schwund  geneigt  und  in 
einzelnen    Fällen    ganz    geschwunden  ist,  auch  wo  kein  e  oder  i  folgt, 
z.  B.  in  den  Formen  sidzmôch  u.  s.  w.  von  sklzem,  sieben,  oder  in  der 
Ordnungszahl  sédzmioi.     Die  der  Sprache  innewohnende  Richtung  wäre 
sonach  voraussichtlich  die  ausgeprägt  dorsale  Artikulation  der  palatali- 
sirten  s-Laute  aufzugeben  und  sie  mit  den  nichtpalatalisirten  zusammen- 
fallen zu  lassen;   aber   wie  schon  flüchtig  angedeutet  und  später  näher 
auszuführen,    wird    diese    originale    Entwicklung    gewiss    unterbrochen 
werden;  sie  wird  einem  vollkommenen  Uebergang  in  das  co-takische  Ost- 
slovakische Platz  machen,  wobei  s*  durch  S,  2*  durch  z  ersetzt  werden 
wird,    und    die    letzteren   durch  Entlehnung  von  Wörtern  und  F'ormen 
wahrscheinlich    auch    dort    hineinkommen    werden,    wo   der  Korumlya- 
Dialekt  auf  dem  betreffenden  Punkte  der  Entwicklung  die  Palatalisirung 
schon  verloren  haben  dürfte. 

§  42.  In  der  Behandlung  des  Vokales  der  palatalisirten 
Silbe  stellt  sich  das  Korumlya-Sotakische  wiederum  nahe  zum  Ostslo- 
vakischen,  wenngleich  es  mit  diesem  nicht  völlig  zusammenfällt.  Die 
eigenthümliche  Doppelheit  der  meisten  Vokale,    die  sich  im  Ugrorussi- 


*")    Ist    hierhin    auch    der  Gegensatz  fi  hvjs\  aber  m  i  hozme  zu  stellen? 
Vgl.   s\  Z^  im  Ugrorussischen,  Arch.   XVII  401. 


s* 


68  OLAF  BROCH.  H.-F.   Kl. 


sehen,  meist  eben  im  Zusammenhang  mit  der  Palatalisirung,  entwickelt 
hat  (o — Ô,  u — ü  II.  s.  w.),  kennt  der  Korumlya-Dialekt  nicht;  das  geht 
schon  aus  dem  §  i  angeführten  Vokalbestande  des  Dialekts  hervor. 
Natürlich  bringen  das  noch  lebendige  Palatalisirungsprincip  und  die 
dadurch  hervorgerufene  Mouillirung  der  Konsonanten  im  vorangehenden 
Vokale  gewisse  Aenderungen  mit  sich.  In  einem  strast^  hört  man, 
wie  die  Palatalisirung  vom  t^  aus  auch  das  s  angreift  und  ungefähr 
ein  gewöhnliches  s*  hervorruft,  weiter  wie  der  Vokal  a  von  dem  a  einer 
nichtpalatalisirten  Silbe  verschieden  gesprochen  wird,  ungefähr  wie  z.  B.  . 
im^Moskauer  Russischen  das  a  in  CTpacTb  sich  von  dem  a  in  cxpacTHO 
unterscheidet;  vgl.  Arch.  XVII  351.  Aber  der  Grundunterschied  ge- 
genüber dem  eigenthümlichen  rusnakischen  Princip  der  Vokaländerung 
in  palataler  Lage  wird  aus  einem  Beispiele  wie  3.  P.  PI.  bndnt  sogleich 
klar:  trotz  der  Palatalisirung  im  V  hört  man  in  der  letzten  —  und 
parallel  damit  auch  in  der  ersten  —  Silbe  kein  narrow-M  (v),  wie  es 
in  demselben  Worte  im  Ublya-Rusnakischen  der  Fall  ist  (budnV);  n 
bleibt  wide  artikulirt;  dagegen  wird  die  Bildung  der  beiden  w  etwas  in 
horjizontaler  Richtung,  nach  vorn,  gegen  das  (high-mixed-wide)  le  hin 
verschoben;  dasselbe  hört  man  deutlich  z.  B.  in  der  3.  P.  PI.  !^ut\ 
sind;  und  dies  stimmt  principiell  zu  der  Lautlehre  des  Ostslovakischen, 
soweit  sich  in  letzterem  bei  palatalisirter  Lage  eine  eigentliche  Verän- 
derung des  Vokals  erweisen  lässt;  vgl.  Studien  39 — 40. 

Im  Ganzen  muss  übrigens  hervorgehoben  werden,  dass  die  Vokale, 
mit  einer  einzigen,  unten  besprochenen  Ausnahme,  unter  dem  Einfluss 
der  Palatalisirung  keiner  erheblichen  Veränderung  ausgesetzt  sind.  Bis- 
weilen war  ich  bei  dem  o  geneigt,  eine  etwas  geschlossenere  Nuance 
anzusetzen;  so  z.  B.  bei  den  zwei  0  in  moloV,  mahlen  (zu  dem  ersten  o 
vgl-  S  47)-  Aber  jedenfalls  ist  auch  bei  dem  o  keine  feste  Regel, 
sogar  keine  durchgehende  Neigung  in  dieser  Richtung  zu  finden. 

Eine  Ausnahme  von  dem  gewöhnlichen  Verhältniss  macht  der 
Vokal  e.  Man  wird  sich  erinnern,  dass  dieser  Vokal  in  dem  bespro- 
chenen Punkt  der  Lautlehre  auch  im  Ostslovakischen  als  Ausnahme 
da  steht:  auch  dort  erscheint  in  gewissen  Fällen  ein  geschlossenes  v 
(mid-front-narrow),  das  durch  die  Wirkung  der  Palatalisirung  hervorge- 
rufen und  wahrscheinlich  nur  ein  Ueberbleibsel  aus  älteren  sprachlichen 
Zuständen  ist;  vgl.  darüber  Studien  §  16.  II.  3  (S.  35).  Im  Korum- 
lya-Dialekt ist  dieses  geschlossene  e  ein  gar  nicht  seltener  Laut,  wie 
schon  aus  dem  angeführten  Sprachmaterial  hervorgeht.  Dass  es  durch 
die  auf  den  e- Vokal  folgende   Palatalisirung  und   durch   sie  allein    her- 


1 899-   No     I.        WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  69 

vorgerufen  ist,  leuchtet  ohne  weiteres  ein;  man  vergleiche  z.  B.  die 
Formen  des  Prät.  Sg.  fédla,  iédlo  mit  dem  Plur.  iedl'i,  von  jeist\  essen; 
vgl.  auch  die  3.  F.  PL  Präs.  jêdz^a\  oder  Präs.  hezu,  laufe,  mit  dem 
Inf.  hPisV\  ebenso  hört  man  den  Unterschied  zwischen  den  zwei  e-Nu- 
ancen  deutlich  z.  B.  in  der  2.  P.  mePes  (i.  P.  méPu,  Inf.  moloP  oder 
mPit^,  mahlen).  Aber  aus  dem  in  der  Dialektbeschreibung  gegebenen 
Material  geht  zugleich  auch  hervor,  dass  das  Korumlya-Sotakische  in 
diesem  Verhältni.ss  .schwankend,  eine  feste  Regel  deshalb  nicht  auf- 
zustellen ist.  Neben  Un^a,  Hündchen,  steht  cePä  Kalb*);  neben  dzhi^ 
Tag,  oder  Inf.  vercét\  BcpTfeTb,  z.  B.  der  Lok.  Mmen^u,  oder  das  Ad- 
jektiv dri^éhVii;  man  findet  z.  B  Imper.  ihi*  (hnat\  treiben),  PI.  zén^me, 
aber  gewöhnlich  e  in  der  2.  P.  kPenV^s^  die  schwörst.  Das  Schwanken 
kann  sich  in  demselben  Wort  und  derselben  Form  zeigen  :  dvaiseV  und 
dvåtaeV,  zwanzig;  und  in  einem  Worte  wie  diesem  waren  unzweifelhaft 
die  zwei  Laute  bewusst  getrennt  und  für  den  Sprechenden  selbst  ver- 
schieden. Dass  der  Dialekt  mitten  in  einer  Entwicklung  steht,  scheint 
daraus  hervorzugehen,  dass  es  in  einer  Menge  von  Fällen  nicht  mög- 
lich war  mit  Bestimmtheit  zu  entscheiden,  welches  der  beiden  Zeichen, 
e  oder  e^  zu  wählen  sei.  Neben  der  3.  P,  PI.  ivdz^å  (s.  o.)  mit  deut- 
lichen e  war  man  z.  B.  bei  der  ganz  ähnlich  gebauten  3.  P.  PI.  povedz^d, 
erzählen,  im  Zweifel,  ob  T*  oder  e  gesprochen  wurde,  und  musste  sich 
in  den  meisten  Fällen  fiir  das  letztere  erklären.  Ebenso  schwankte 
ich  z.  B.  in  ohen*,  Feuer,  wo  ich  eher  t'  festzuhalten  geneigt  war,  in 
méPu,  Präs.  von  molöt\  mahlen,  und  in  mehreren  anderen.  Selbst  in 
der  charakteristischen  Verbindung  mit  altem  -sth,  in  der  allein  das  Ost- 
slovakische  ja  des  P  bewahrt  hat  (z.  B.  ostslov.  Scis,  sechs,  inf.  hn^eis, 
drücken,  u.  ä.),  findet  man  im  Korumlya-Dialekt  dasselbe  Schwanken 
wieder;  sicheres  e  z.  B.  in  pPf'ist\  n.iecTb,  ebenso  in  brist\  laufen;  aber 
e  in  Pei8t\  kriechen,  und  unsicher,  ob  e  oder  P  vorzuziehen  sei,  blieb 
ich  z.  B.  in  hn^êist\  kneten.  —  Für  sich  stehen  einige  Beispiele  mit  e 
vor  i  ohne  folgendes  st\  Aus  dem  Ublya-Dialekte  erinnert  man  sich, 
dass  in  derartiger  Lage  selbst  dieses  in  Sachen  der  Palatalisirung  sonst 
so  konsequente  Idiom  Schwanken  aufweist,  s.  Archiv  XVII  353  —  54; 
dasselbe  sehen  wir  bei  dem  e  des  Korumlya-Dialekt s,  wie  es  nach  der 
oben  gegebenen  Darstellung  ja  auch  zu  erwarten  ist;  so  haben  die  Pro- 


*)  Interessant  ist  in  diesem  Falle  die  Parallelität  mit  denselben  Wörtern 
im  Ublya-Rusnakischen,  s.  Arch.  XVII  349  *).  Besteht  dafür  eine 
gemeinsame,  besondere  Ursache? 


^0  OLAF  kBOCH.  H.-F.    Kl. 


nomina  femininale  Formen  des  Gen.  Dat.  und  Lok.  wie  w^  n^ei,  ié'i 
u.  ä.,  während  wir  andererseits  T^eiV,  fünf,  se\ßi\  sechs  (beide  am  ehe- 
sten, wenn  auch  nicht  ganz  sicher  mit  o  zu  schreiben)  oder  z.  B.  hrem, 
Präs.  zu  hr^œV  wärmen,  finden. 

Als  Resultat  bleibt  jedenfalls,  dass  mit  der  Palatalisirung  eine 
durchgehende  Neigung  das  offene  e  in  das  geschlossene  e  zu  ändern 
verbunden  ist.  Der  Unterschied  vom  Ugrorussischen  besteht  darin, 
dass  diese  lautliche  Erscheinung  im  Korumlya-Dialekte  nicht  mehr 
feste  Regel  ist.  Die  Tendenz  geht  augenscheinlich  dahin,  den  älteren, 
regelmässigen  Uebergang  des  e  in  P  aufzugeben.  Nach  der  bisherigen 
Entwicklung  des  Dialekts  hat  man  vorauszusehen,  dass  das  e  durch- 
gehends,  vielleicht  mit  einzelnen  Ausnahmen,  durch  e.  ersetzt,  dass  also 
das  Endergebniss   etwa   dasselbe  wie  im  Ostslovakischen  werden  wird. 

§  43.  Das  im  vorigen  Paragraphen  dargestellte  Schwanken  bei 
dem  Uebergang  e  "^  v  lässt  sich  im  Korumlya- Dialekt  noch  weiter 
verfolgen.  Man  findet  es  in  der  Behandlung  der  alten  Verbindung  -i.r- 
vor  Gutturalen  oder  Labialen  wieder.  Zwar  gehört  dieser  Punkt  mehr 
der  geschichtlichen  Seite  des  Dialekts  an  und  hat  mit  seiner  heutigen 
Lautlehre  weniger  zu  thun;  da  er  aber  zur  Beleuchtung  des  Idioms 
dient,  so  behandle  ich  ihn  hier  mit.  Man  sagt  verteil,  na  v  ersehn , 
ccr^keiiy  zmer^ka  se,  es  wird  dunkel,  /a  se  zm(r^linn[ii]  (vgl.  denselben 
Ausdruck  im  Ublya-Dialekte)  ;  ferner  kann  i^er^lWy  Demin.  von  jutô, 
hinzugefügt  werden.  Dagegen  rérha^  serj),  cerpeP  (xepnliTh),  iervé)iti 
(S  Stellvertreter  des  c),  nwrra  (Streu  für  die  Kühe;  in  unserem  Dialekt 
nicht  *siervay  vgl.  das  Rusnakische).  Der  Korumlya- Dialekt  hat  also 
durchgehends  das  -er-  vor  Gutturalen  von  derselben  Verbindung  vor 
Labialen  geschieden;  als  einzige  Ausnahme  habe  ich  den  Inf.  Scr^paV 
neben  Sérpat^  (schöpfen)  notirt;  in  den  anderen  Formen  dieses  Ver- 
bums wurde  übrigens  immer  -er-  gesprochen. 

Das  Ostslovakische  aus  Dubravka  und  Falkus  weist,  wie  wir  uns 
erinnern,  bei  dieser  Lautverbindung  überal  -er-  auf;  s.  Studien  37. 
Im  Ugrorussischen  aus  Ublya  findet  man  dagegen  durchgehends  -r/*-, 
s.  Archiv  XVII  354-5  und  die  Nachträge  Archiv  XIX  18;  die  wenigen 
Ausnahmen  gehören  der  Formenlehre  an,  s.  Arch.  XVII  392.  Nun 
beruht  zwar  die  verschiedene  Entwickelung  der  Dialekte  in  diesem 
Punkte,  wie  gesagt,  wahrscheinlich  auf  älteren  historischen  Momenten  ; 
aber  jedenfalls  ist  es  von  Interesse,  dass  der  Korumlya-Dialekt,  obwohl 
er  ebenso  wie  das  Ugrorussische  die  Verbindung  -er^-  aufweist,  doch 
auch    hier    wieder    eine    Zwischenstellung   zwischen  den  zwei  Nachbar- 


1 899-    No.    I.         WKITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCIIK  STUDIEX.  7 1 


sprachen    einnimmt,    insofern    als    in    ihm    weder   -fV-    noch  -ei'-  völlig 
herrschend  geworden  ist. 

Anm.      Einige    der    hier    zu    erwartenden    Beispiele    habe    ich  im 
Korumlya- Dialekte    nicht    vorgefunden.      So    z.  B.  das  oben  erwähnte 
*aterva;  ebenso  z.  B    *Serv(üc,    Würmchen,    wofür  chrobåh  gebraucht 
wird.     Von    anderen  Wörtern,  die  in  diesem  Zusammenhang  Interesse 
haben    können,    seien    z.    B.    cM'H\   Dorn,  Cien.  cfr^n^l,  sem)  Herz. 
zârno  («opiio)  angeführt. 
§    44.      Es  bleibt  noch  ein  Zug  der  Palatalisirung  im  Korumlya- 
Dialekte  übrig,  der  analysirt  zu  werden  verdient.      Aus   dem  Ugrorus- 
sischen  erinnern  wir  uns  (Archiv  XVII  347),    dass  sich  aus  dem  mehr 
oder  weniger  ausgesprägten  Gleitlaut  (on-glide),  der  sich  vor  den  pala- 
talisirten    Konsonanten    oder  Kon.sonantengruppen  gewöhnlich  einstellt, 
ein  Lautelement  entwickelt,    das  unter  gewissen  Bedingungen  mit  dem 
vorangehenden    Vokale    zusammen    eine    Art    Diphthongenverbindung 
(hv^te    u.    ä.)    bilden    kann,    die  .jedoch    nicht   als  voller,  gewöhnlicher 
Diphthong    (ui,   ai  u.  ä.)    anzusetzen    ist.      Im    Ostslovakischen  finden 
wir    eine    ähnliche  Entwickelung  ;    hier  sind  aber  in  vielen  Fällen  voll- 
ständige   Diphthongen    (ol,  ei  u.  ä.)    entstanden,  während  die  Sprache 
in    anderen    Fällen  bei  der  »Annäherung  an  einen  Diphthong«  stehen 
geblieben  ist.     Vollständigen  Diphthong  findet  man  im  Ostslovakischen 
da  entwickelt,  wo  die  Form  aus  einer  älteren  mit  -sth  hervorgegangen 
ist;  so  z.  B.  in  femininalen  i-Stämmen:    Ä'of.s'  (kosti,),  cô?>  (cçsth),  strais 
(strastb)    u.    ä.;    i.st    der    Vokal    der   betreflfenden  Silbe  e,  so  erscheint 
dafür,    jedoch  nicht  ohne  Ausnahmen,  das  sonst  in  der  Sprache  unbe- 
kannte geschlossene  (^\  so  in  mehreren  Infinitiven:    hn^eis  (gnesti),  ms 
(vesti)  u.  ä.,  aber  meis  (mesti);    ebenso  im  Zahlworte  seij  (sestb),    wo- 
nach pPic  (pçtb)  wahrscheinlich  analogisch  umgebildet  ist. 

Nach  welcher  von  beiden  Seiten  das  Korumlya-Sotakische  in 
diesem  Punkte  neigt,  lässt  sieht  entscheiden.  Man  kann  wiederum  nur 
sagen,  dass  es  eine  Mittelstellung  einnimmt.  Der  Korumlya-Dialekt 
hat,  wie  das  Ugrorussische,  die  alte  Endung  -sV  noch  bewahrt,  z.  B. 
hi'jsV,  Bein,  vgl.  ugror.  IrnsP.  Wo  aber  vor  dieser  Konsonantenver- 
bindung ein  e- Vokal  steht,  ist  der  Gleitlaut  zwischen  diesem  und  dem 
folgenden  Konsonanten  in  den  meisten  Fällen  zu  vollem  i  entwickelt 
ganz  wie  im  Ostslovakischen.  So  findet  man  neben  kv)d\  Bein,  ^æst\ 
Theil*),  den  Infinitiven   klasP,   krast\  past\  htost^  (Wz.  bod-)  das  Zahl- 


*)  Vgl.  in  S  13  auch  die  Instrumentalformen,  die  in  diesem  Zu- 
sammenhang Interesse  haben;  sie  erinnern  im  Oanzcn  eher  an  das 
Ugrorussische. 


72  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


wort  sejsP*),  wo  i  auch  in  den  Fornnen  ausserhalb  des  Nom.  bewahrt 
ist,  s.  §  21,  und  eine  Reihe  von  Infinitiven:  hn^eisV,  meisP,  pVeifi\ 
veisV  (ved-  und  vez-),  treisP,  vgl.  §  25;  ebenso  beist^  laufen,  Präs.  been, 
PeisP  (VeisP?  kriechen).  Aus  den  angeführten  Beispielen  geht  hervor, 
dass  ?  in  dieser  Verbindung  der  gewöhnliche  Laut  ist;  doch  kommt 
auch  e  vor,  was  zum  Ostslovakischen  stimmt,  wie  ich  denn  auch  Pralle 
notirt  habe,  bei  denen  mir  unklar  blieb,  ob  f  oder  e  zutreffender  ist, 
wo  also  ein  Uebergangslaut  vorliegt;  vgl,  dazu  das  §  42  ausgeführte. 
—  Verlassen  wir  die  Formen  mit  älterem  -sth,  so  finden  wir  Schwanken 
in  mehreren  Hinsichten.  Von  Interesse  sind  namentlich  die  Imperative 
der  eben  angeführten  Infinitive.  Von  Jm^t'isV  (rHCCTn)  finden  wir  Sg. 
za-hn^eiP,  PI,  hn^éidme  aber  hn^étce;  von  mrlsP  (mccth)  Sg.m^P**)  (und 
meiV?),  PI.  mécVme  oder  meid  me,  met  ce:  ebenso  von  i^VéijsV  (iLiecTii) 
Sg.  2)Vnt\  pPêd^me  oder  pPvidmo^  ph'dce:  rnd'  (vez):  za-rris  (oder 
vielleicht  eher  -trV.^  zum  ♦v  vgl.  §  41),  -vfizme  (vehme?),  -rnjsce**'^)\  VeijsV 
(PHsV?  s,  o.):  Vez\  Vh'me,  PPsce,  vgl.  §  41;  klasV:  k1ad%  -d'me;  krasV: 
krad\'d^me;  trPisP  (trçsti):  trhj\  -z^me,  wo  ich  jedoch  sowohl  betreffs 
der  Qualität  des  e  wie  betreffs  der  Palatalisirung  des  z  schwankte.  Dass 
nicht  die  ungenügende  Schärfe  meines  Ohres  die  Schuld  an  der  man- 
gelhaften Bestimmung,  ob  ^  oder  ?,  trägt,  ergiebt  sich  mir  daraus,  dass 
Herr  Monies  selbst  bei  diesen  Imperativen  mich  darauf  aufmerksam 
machte,  das  »w*e  cållwm  n,  d.  h.  nicht  völlig  i  gesprochen  werde.'' 

Die  angeführten  Formen  brauchen  keines  Kommentares.  Beson- 
ders interessant  sind  indess  die  zwei  schon  hervorgehobenen  Formen- 
paare méd^me  neben  meidnie  und  pPfd^me  neben  pVeißme.  Sie  zeigen 
uns  einen  deutlichen  Zug  der  gesammten  Entwicklung,  die  vor  sich 
geht.  Die  Auslösung  eines  vollen  f  aus  dem  palatalisirten  Konsonanten 
oder  aus  der  Konsonantenverbindung  hängt  mehr  oder  weniger  mit 
dem  Verlust  der  Palatalisirung  im  Konsonanten  selbst  zusammen;  die 
Palatalisirung  ist  gleichsam  dabei,  sich  aus  dem  Konsonanten  heraus- 
zuschieben,   —   eine  Entwicklung,  die  ja  auch  aus  den  entsprechenden 


*)  Ebenso  pPifit  wahrscheinlich  infolge  von  Analogie  oder  Entlehnung; 
vgl.  zu  dem  alten  ç  die  Zahlwörter  dzévH\  dzêsfP:  doch  könnten 
einige  der  weiter  angeführten  Formen  dafür  sprechen,  dass  die  Form 
sich  im  Dialekte  selbst  entwickelt  habe. 
**)  Das  Zeichen  ^  drückt,  wie  im  Ugror.,  aus,  dass  keine  volle  l>iph- 
thongenbildung,  sondern  nur  eine  Annäherung  dazu,  mit  stark  hervor- 
tretendem  Gleitlaut,  vorliegt. 
***)    Dagegen  von  vrid^  vcd-:  po-vldz  (-r),  -rjdzme,  -rftce^  s.  §   25. 


1899.    No.    I.         WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  73 


ostslovakischen  Formen,  die  wir  aus  früheren  Arbeiten  kennen,  deutlich 
hervorgeht, 

S  45.  Interessante  Züge  für  den  Vergleich  des  Korumlya-Sota- 
kischen  mit  den  benachbarten  Sprachen  sind  weiter  aus  den  Schick- 
salen des  o- Vokals,  besonders  seinen  Veränderungen  unter  dem 
Einfluss  folgender  u-Laute,  zu  gewinnen.  Die  Schwierigkeit  der  Fragen, 
die  damit  in  Verbindung  stehen,  erfordert  eine  etwas  eingehendere 
einleitende  Uebersicht;  mehrere  von  den  Auffassungen  auf  diesem  Ge- 
biete, die  ich  in  früheren  Arbeiten  kundgegeben  habe,  bedürfen  gewisser 
Modifikationen. 

Aus  der  Beschreibung  des  Ublya-Rusnakischen  wird  man 
sich  erinnern,  dass  der  Vokalbegriff  mid-back-round,  die  o-Laute,  in 
diesem  Dialekte  sehr  beweglich  ist.  Es  sind  zwei  klar  und  bewusst 
getrennte  o-Kategorien  vorhanden,  die  sich  als  mid-back-wide  (0)  und 
mid-back-narrow  (0)  charakterisiren  lassen.  Der  Bedingungen,  unter 
denen  das  0  des  Dialekts  in  0  übergeht,  waren  zwei,  nämlich  i.  Pala- 
talisirung  (dôhyi  —  N.  PI.  dobr^i)  und  2.  Einfluss  eines  in  derselben 
oder  der  folgenden  Silbe  stehenden  u-Lautes  (dobryi  —  dohrn  ;  slovesa 
—  slouo);  unter  der  letzteren  Bedingung  war  der  Uebergang  des  0  in 
o  nicht  ganz  so  konsequent.  Dieselben  beiden  Bedingungen  können 
ihre  Wirkung  auf  das  0  auch  in  ferner  stehenden  Silben  ausüben; 
dann  ist  diese  Wirkung  eine  indirekte  zu  nennen  (özero:  ozer^i]  doch- 
torovau:  dôchtôrôudii);  auf  diese  Weise  tritt  in  vielen  Fällen  eine  eigen- 
thümliche  »Vokalharmonie«  auf.  —  Mehrere  Kriterien  leiten  uns  zu 
der  Schlussfolgerung,  dass  der  Uebergang  des  0  in  o,  je  nach  der  be- 
wirkenden Ursache,  verschieden  gefasst  werden  muss.  Bei  den  gerun- 
deten Vokallauten  müssen  die  zwei  kombinirten  Artikulationen,  die  der 
Zunge,  d.  h.  die  innere,  und  die  der  Lippen,  die  äussere,  aus  ein 
ander  gehalten  werden;  beide  können  parallel  gehen,  können,  praktisch 
gesprochen,  von  einander  abhängig  sein,  nothwendig  ist  dies  aber 
nicht.  Weiter  sind  bekanntlich  die  zwei  verschiedenen  Momente 
»Schliessung«  und  »Spannung»,  mit  anderen  Worten  eine  geschlossenere 
(dunklere)  Aussprache  und  eine  engere,  mit  relativ  grösserer  Spannung 
der  Organe  (besonders  wohl  des  Zungenkörpers)  verbundene  Artikula- 
tion, aus  einander  zu  halten,  eine  Frage,  die  ja  oft  selbst  den  besten 
Phonetikern  Schwierigkeiten  bereitet  und  Schwanken  veranlasst;  vgl. 
dazu  z.  B.  Storm  in  seiner  Engl.  Philologie,  2.  Ausg.  1.  i,  P.  136  ff. 
In  diesen  Fragen  darf  man  sich  bei  der  Behandlung  der  hier  ana- 
lysirten  Dialekte  von  phonetischen  Schemata  nicht  voreinnehmen  la.ssen, 


74  OLAF  Bkociî.  H.-F.  Kl. 


ein  Fehler,  zu  dem  ich  selbst  ursprünglich  geneigt  gewesen  bin.  Bei 
dem  Ô,  das  im  Ublya-Rusnakischen  unter  dem  Einfluss  der  Palatalisi- 
rung  entsteht,  ist  es  gewiss  die  innere  Artikulation,  die  zuerst  enger 
(dabei  gespannter)  wird;  dies  zieht  dann  auch  die  stärkere  Labialisirung 
nach  sich.  Bei  der  Wirkung  eines  folgenden  u-Lautes  hat  man  umge- 
kehrt von  der  äusseren  Artikulation,  der  Lippenlage,  als  dem  primären 
auszugehen.  Diese  Unterscheidung  der  zwei  Wege,  auf  denen  das  »o« 
des  Ublya-Dialekts  entsteht,  ist  wichtig.  Schon  bei  der  Untersuchung 
der  Aussprache  des  Ublya-Bewohners  Repay,  der  mir  das  Material  zu 
der  ersten  Beschreibung  des  Dialekts,  Archiv  XVII,  geliefert  hat,  habe 
ich  bemerkt,  dass  das  »o«,  wenn  es  durch  Einwirkung  eines  folgenden 
?^,  und  noch  häufiger  wenn  es  durch  u  hervorgerufen  war,  öfters  ent- 
weder in  seiner  Artikulation  nicht  »gespannt c<,  d.  h.  nur  »geschlosse- 
ner« war,  also  nicht  das,  was  ich  bei  meinen  Untersuchungen  als  »nar- 
row« angesetzt  habe,  —  oder  sogar  in  seiner  inneren  Artikulation  von 
dem  gewöhnlichen  o  kaum  erheblich  verschieden,  also  nur  mehr  »labia- 
lisirt«,  mit  stärker  geschlossenen  Lippen  gesprochen  wurde.  Die  wei- 
teren Untersuchungen  haben  mir  das  bestätigt  und  gezeigt,  dass  dies 
nicht  unwesentliche  Feinheiten,  sondern  ein  wichtiger  Zug  ist. 

Dass  nun  die  so  charakterisirten  Züge  des  Ublya-Rusnakischen 
nicht  auf  diesen  einen  Dialekt  beschränkt,  sondern  im  Ugrorussischen 
der  ganzen  Umgegend  mehr  oder  weniger  durchgehend  sind,  wurde 
mir  mehrfach  und  durch  viele  Eingeborene,  besonders  durch  den  vor- 
züglichen Kenner  und  fleissigen  Arbeiter  auf  diesem  Gebiete,  Herrn 
Eumen  Szäbo,  bestätigt.  Auch  der  Zug  scheint  gemeinsam  zu  sein, 
dass  der  Uebergang  des  o  in  ô  —  oder  wenigstens  in  einen  geschlos- 
seneren, stärker  labialisirten  o-Laut  —  unter  dem  Einfluss  eines  u  Lautes 
nicht  so  konsequent  ist  und  auch  Uebergangsnuancen  zwischen  o  und 
Ô  aufweist;  so  z.  B.,  und  eben  da  vielleicht  besonders  bemerkenswerth, 
in  dem  Diphthongen  ou  :  aus  den  Dialekten  der  Umgegend  wurde  mir 
durch  Herrn  Szäbö  mehrfach  z.  B.  sowohl  posim  wie  posou  (iioiiie.i'i.) 
angegeben. 

Was  das  Ost  slo  vak  is  che,  nach  dem  Dialekt  von  Dubravka 
und  Falkus,  betrifft,  so  darf  ich  auf  die  Ausführung  in  den  Studien,  S. 
19 — 20,  hinweisen.  Es  geht  aus  ihnen  hervor,  dass  das  Ostslovakische 
bestimmte  Fälle  eines  »o«  in  der  Bedeutung  mid-back-narrow  nicht  auf- 
weist, sofern  ich  den  Ausdruck  »narrow«  für  die  Artikulation  mit 
relativ  grösserer  Spannung  anwende;  deshalb  habe  ich  daselbst  auch 
nur    ein    Zeichen    für  die  o-Laute  (0)  gebraucht.     Dagegen  können  in 


1899.    No-    I-        WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  75 


der  Verbindung  ow,  gelegentlich  auch  vor  bilabialem  v,  Varianten  des 
0  vorkommen,  die  ;^^stärkere  Labialisirung  haben,  also  »geschlossenere 
OS  sind  und  sich  akustisch  dem  engen  ugrorussischen  0  mehr  oder 
weniger  nähern.  Die  Grade  der  Geschlossenheit  sind  sehr  verschieden 
und  haben  keine  scharfen  Grenzen;  vgl.  die  a.  a.  ü.  angeführten  Bei- 
spiele. Speciell  hatte  ich  darauf  aufmerksam  zu  machen,  dass  bei 
diesen  geschlosseneren  o-Nuancen  des  Ostslovakischen  eine  entspre- 
chende stärkere  innere  Spannung  oder  Verengerung  nicht  zu  konsta- 
tiren  war. 

§  46.  Um  nun  auf  die  o  Laute  des  Sotaken-Dialekts  von 
Korumlya  zu  kommen,  so  ist  bei  ihnen  —  abgesehen  von  dem  w, 
s.  §  4  —  eine  ähnliche  Beweglichkeit  wie  in  den  Nachbardialekten  zu 
finden.  Bestimmt,  kategorisch  geschiedene  Nuancen,  wie  es  die  ugro- 
russisschen  0—0  gewöhnlich  sind,  lassen  sich  nicht  trennen;  deshalb  ist 
in  der  Beschreibung  auch  nur  ein  Zeichen  gebraucht,  da  mehrere  nur 
die  Transskription  bunt  machen  würden,  ohne  zum  Verständniss  des 
Dialekts  wesentlich  beizutragen.  Die  Uebergänge  zwischen  den  Nuan- 
cen j  sind  überall  allmählich.  Man  muss  sich  begnügen,  gewisse  Nei- 
gungen, von  der  gewöhnlichen  mid-back-wide  Aussprache,  dem  eigent- 
lichen 10«  abzuweichen,  und  die  Bedingungen  dieser  Neigungen  zu 
skizziren  *). 

Nachfolgende  Palatalisirung  hat  im  Korumlya-Dialekt  auf  das  0 
keine  feste,  stets  zu  beobachtende  Einwirkung;  vgl.  das  §  42  gesagte. 
V^ereinzelt  habe  ich  zwar  Fälle  notirt,  in  denen  die  Palatalisirung  eine 
geschlossenere  Aussprache  des  0,  gegen  0  hin,  hervorzurufen  schien; 
so  z.  B.  im  Nom.  Fl.  oH,  Augen,  in  voPéies  (du  ziehst  vor,  dessen 
erstes  e  nahe  an  ê  liegt),  im  ersten  0  von  voVd,  Kropf;  bei  den  zwei 
letzten  Beispielen  kann  aber  ebenso  gut  das  vorangehende  bilabiale  v 
mit  hineinspielen,  und  die  Fälle  eines  geschlosseneren  0,  die  unter  die 
genannte  Bedingung  fallen,  sind  überhaupt  zu  wenig  zahlreich  und  zu 
unsicher,  um  darauf  zu  bauen.  —  In  diesem  Zusammenhang  sind  einige 
etwas  geschlossenere  0,  die  möglicherweise  durch  folgendes  {  hervorge- 


*)  Dabei  sei  auf  die  Bemerkung  in  §  4  hingewiesen,  dass  das  von  be- 
sonderen Bedingungen  unbeeinflusste  sotakische  0  gcwissermassen  in 
seiner  Basis  höher  (und  schlaffer),  deshalb  in  seinem  Timbre  vielfach 
dunkler  als  das  betonte  Ublya-o  ist,  somit  mehr  dem  unbetonten 
Ublya-o  gleichkommt.  In  einigen  Fällen  konnte  diese  dunklere  Aus- 
sprache leicht  den  Beobachter  irreführen,  als  hätte  er  es  wirklich  mit 
relativ  geschlosseneren  Nuancen  zu  thun. 


70  OLAF  BROCH.  H. -F.    Kl. 

rufen  sind,  zu  erwähnen;  so  habe  ich  ein".stark  an  ô  erinnerndes  o  z. 
B.  in  den  possessiven  Pronominalformen  notirt:  moiolio,  môfei,  môiom. 
s.  die  Flexion.  Die  Formen  sind  besonders  interessant,  weil  die  Aus- 
sprache des  0  vor  i  in  ihnen  an  die  entsprechenden  Formen  im  Ublya- 
Dialekt  erinnert;  s.  Archiv  XVII  354  und  399.  Auch  bei  folg^endcm 
/  war  jedoch  im  Korumlya-Sotakischen  für  das  o  ein  festes  Resultat 
nicht  zu  erzielen;  alles  löst  sich  in  vereinzelt  stehende  Formen  und 
Fälle  auf. 

Bei  folgendem  u-Laute  stellt  sich  die  Sache  etwas  anders.  Die 
Neigung  des  0  zur  Veränderung  und  die  Richtung  der  letzteren  fiel 
sogleich  ins  Gehör,  sobald  man  einen  Gen.  des  Pron.,  n^ôJw,  mit  dem 
Dat.  gii  lipoma  zusammenhielt:  das  0  des  letzteren  ist  geschlossener, 
jedoch  derii  voll  entwickelten  0  des  Ugrorussischen  noch  nicht  gleich- 
zusetzen. Schwache  Schliessung  habe  ich  auch  für  den  Dat.  liomti, 
cömii  u.  a.  notirt,  für  den  Dativ  des  Foss.,  mirmn  (neben  mmomtv,  s.  u.) 
sogar  so  starke,  dass  ich  stark  versucht  war,  das  »ri«  zur  Darstellung 
zu  verwenden;  dabei  dürfen  übrigens  die  umgebenden  bilabialen  Laute, 
m,  nicht  übersehen  werden.  Dagegen  war  keine  merkbare  Verände- 
rung des  0  im  Akk.  Fem.  des  Demonstrativum  :  totiiy  oder  z.  B.  in 
liomVa,  Hemd,  vorhanden;  da  ist  dieselbe  Regellosigkeit,  die  uns  aus 
den  benachbarten  Dialekten  in  diesem  Punkte  bekannt  ist.  Fast  reines 
»0«  habe  ich  z.  B.  in  den  Akk.  Fem.  der  possessiven  Pronomina: 
svöin,  möiu  notirt;  hier  hatte  die  Artikulation  vielleicht  auch  eine 
relativ  stärkere  Spannung;  spielt  da  das  i  hinein?  Vgl.  dazu  das 
oben  gesagte  und  Archiv  XVII  353-4.  —  Bei  der  Diphthongen  Verbin- 
dung ou  (z.  B.  Instr.  Fem.  rnskotiy  Prät.  sou,  Instr.  des  pers.  Pron. 
mnoUy  bei  dem  indeklinablen  pöudroha,  anderthalb,  u.  s.  w.)  war  ich 
beinahe  immer  geneigt  »0«  anzusetzen.  Das  0  kommt  hier  dem  o  im 
deutschen  »gross«  viel  näher  als  dem  in  »Stock«.  Aber  wiederum  stellt 
sich  hier  die  Frage  ein:  ist  die  geschlossenere  Aussprache  des  o  unter 
dem  Einfluss  des  w,  und  wohl  überhaupt  eines  u-Lautes,  mit  einer 
stärker  gespannten  Artikulation  verbunden?  Soviel  ich  urtheilen  konnte, 
war  das  nicht  der  Fall*).  Und  weiter  ist  auch  hier  dasselbe  wie  im 
Ostslovakischen,  und  zum  Theil  auch  in  ugrorussischen  Dialekten  (s. 
S  45),  zu   bemerken:    neben   dem  geschlosseneren  o  derartiger  Verbin- 

*)  Ob  dies  bei  ou  wiederum  mit  der  Erschlaffung  der  Vokalartikulation 
gespannter  Vokale  in  Diphthongen  in  Zusammenhang  stehen  kann, 
ist  eine  Frage  für  sich:  s.  §  7.  Es  fehlt  an  Material  zur  definitiven 
Lösung. 


l899-    No.    I.         WEITERE  SUW.-KLEINRUSSISCHE  STUDIEN.  ^^ 


dungen,  in  derselben  Form,  ja  in  demselben  Worte  kommt  oft  auch  das 
gewöhnliche  offene  o  vor;  neben  »ioM«,  wie  wir  es  bedingungsweise 
wiedergeben  können,  auch  iow  (ging),  und  so  in  jeder  ähnlichen  Ver- 
bindung. 

Sonach  schliesst  das  hier  behandelte  Sotakenidiom  sich  in  der 
Behandlung  der  o-Laute  nahe  an  das  Ostslovakische  an.  In  einem 
interessanten  Zuge  aber,  der  mit  der  durch  den  Einfluss  folgender 
u-Laute  bewirkten  Umgestaltung  des  o  in  engem  Zusammenhang  steht, 
spricht  sich  eine  auffallende  Aehnlichkeit  mit  der  Lautlehre  des  Ugro- 
russischen  aus;  darüber  und  über  eine  parallele  Erscheinung  bei  einem 
anderen  Vokal  handelt  der  folgende  Paragraph. 

S  47.  Zu  den  eigenthümlisten  Zügen  des  ugrorussischen  Vokalis- 
mus gehört  die  Archiv  XVII  356  ff.  beschriebene,  von  mir  sogenannte 
»Vokalharmonie«.  Von  dieser  ist  im  Ostslovakischen  keine  Spur 
zu  entdecken;  sie  darf  somit  als  eines  der  trennenden  Merkmale  der 
beiden  Nachbarsprachen  betrachtet  werden.  Diese  ugrorussische  Vokal- 
harmonie kann  zwar  auch  bei  anderen  Vokalen. Spuren  ihrer  Wirksam- 
keit zeigen;  besonders  genaue  Beobachtungen  aber,  die  sich  direkt  in 
Regeln  formuliren  lassen,  gestatten  die  beiden  Vokale  e  und  in  noch 
höherem  Grade  o.  Ich  verweise  auf  die  Behandlung  im  Archiv  XVII 
und  begnüge  mich  hier  damit,  einige  typische  Beispiele  für  die  drei 
Fälle,  die  man  bei  den  vokalharmonischen  Erscheinungen  des  Ugro- 
russischen unterscheiden  kann,  anzuführen.  i:  hheh  —  hhPz^i.  2: 
mifroz  —  mtyroi^r.  zadochtorovdü  —  zadôchtôrouau,  3  :  ozvro  —  ozPr^i, 
Die  Spuren  »progressiver  Harmonie«  (Arch.  XVII  359-60)  haben  für 
uns  hier  kein  Interesse. 

Für  das  Korumiya-Sotakische  hat  der  unter  3  angeführte 
F'all  ausser  Betracht  zu  bleiben,  da  mir  dort  eine  derartige  Verände- 
rung des  0,  die  über  einen  anderen  Vokal  hinweg,  besser  wohl  durch 
einen  anderen  Vokal  hindurch  gegangen  ist,  nicht  begegnet  ist.  Da- 
gegen sind  klare  Spuren  von  Vokalharmonie  entsprechend  den  Fällen 
I  und  2  vorhanden.  So  können  zu  Fall  i  cêren\  Dorn,  und  scèrm\ 
Stoppel,  angeführt  werden;  die  Palatalisirung  hat  hier  direkt  nur  das 
letzte  r  hervorrufen  können,  s.  §  42,  und  das  erste  f"  kann  nur  durch 
dieselbe  harmonisirende  Bewegung,  die  aus  dem  Ugrorussischen  bekannt 
ist,  bewirkt  sein.  Sollte  jemand  dagegen  einwenden,  dass  diese  beiden 
Xominativformen  ihr  erstes  v  aus  den  obliquen  Kasus  (z.  B.  Gen.  cvrti'a, 
i^chn^a,  oder,  falls  man  diese  Schreibweise  vorzieht:  ccr*n^a  u.  s.  w.) 
erhalten  haben  können,  so  fällt  diese  Möglichkeit  bei  dem  Adverbium 


78  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


ctqirr^ä,  jetzt,  jedenfalls  weg;  vgl.  ugror.  têpêr\  Es  bleibt  also  dabei, 
dass  der  Korumlya-Dialekt  in  einzelnen  Spuren  die  aus  dem  Ugrorus- 
sischen  bekannte  Regel  aufweist,  derzufolge  da,  *wo  in  einem  Worte 
ein  e  —  durch  Palatalisirung  —  zu  r  verschoben  war,  sich  auch  ein 
e  in  der  diesem  vorangehenden  Silbe  zu  ê  veränderte«  (Arch.  XVII  357). 
Eine  entsprechende  Parallele  mit  dem  Ugrorussischen  ergiebt  sich 
beim  o.  Nach  §  46  bewirkt  ein  u  und  besonders  ein  îi,  dass  ein  un- 
mittelbar davor  stehendes  0  eine  geschlossenere  Aussprache  annimmt, 
die  an  das  ugrorussische  0  erinnert  und  deshalb  auch  zur  Verdeut- 
lichung bedingungsweise  mit  »0«  bezeichnet  wurde  (»sdu*^^  gi^^g)- 
Dieser  Einfluss  eines  ii  erstreckt  sich  aber  gelegentlich 
auch  auf  das  0  weiter  entfernter  Silben.  Ich  hörte  z.  B.  odohråu 
(oTor)paji>),  aber  daneben  >^iwlou1îu^  (Akk.,  die  Hälfte),  um  wiederum 
das  Zeichen  »0«  zur  Verdeutlichung  zu  verwenden,  »pôsôu^  neben 
posim  (d.  h.  mit  gewöhnlichem  offenem  0  in  beiden  Silben),  »dômou^^, 
nach  Hause,  s.  §  8.  i  Anm.  38,  Instr.  des  pers.  Fron.  H6hoti<f^  — 
aber  daneben  y^aöhou<!^  mit  deutlichem  offenen  0  in  der  ersten  Silbe, 
somit  ohne  merkbaren  Einfluss  des  ti  auf  das  erste  0.  Noch  darf 
ein  Beispiel  wie  y>m6iômu«,  Dat.  Mask,  des  Fron.  poss.  (neben  mömu, 
s.  S  46)  angeführt  werden*).  —  Auch  bei  dem  ersten  0  der  Fräteri- 
talformen  molöu,  kolöii  (s.  §  29;  vielleicht  eher  y>molôu^,  ^koloii«'^  zu 
schreiben)  liess  sich  mit  Sicherheit  eine  Neigung  nach  »o«  hin  hören, 
wenn  der  Laut  auch  nicht  so  stark  geschlossen  war  wie  in  den  übrigen 
angeführten  Beispielen;  ja  eigenthümliche  schwache  Nuancirungen  dieser 
Farallelität  neben  einander  stehender  o-Laute  waren  bisweilen  auch  an- 
derswo zu  hören;  so  z.  B.  bei  einem  Vergleich  des  Fart,  kolôffi  mit 
dem  Infinitiv  kolôt\  in  welchem  letzteren  die  Falatalisirung  nach  §  46 
auf  das  letzte  und  dadurch  auch  weiterhin  auf  das  erste  0  eine  schwache 
Wirkung  ausüben  konnte.  Bei  dieser  eigenthümlichen  Erscheinung 
war  das  Organ  des  Sprechenden,  so  zu  sagen,  wie  ein  fein  abge- 
stimmtes Instrument  nuancirt;  selbst  da,  wo  der  Unterschied  zwischen 
den  o-Faaren  nicht  grob  genug  war,  als  dass  ich  ihn  mit  den  von  mir 
sonst  gebrauchten  Zeichen  hätte  bezeichnen  können,  liess  sich  doch  die 
feine  Farallelität  oft  deutlich  hören**). 


'^•)  Wo  vielleicht  gar  eine  vereinigte  Wirkung  progressiver  und  regressiver 
Vokalharmonie  Statt  hat?  Vgl.  das  §  46  über  den  Einfluss  des  / 
auf  das  erste  0  gesagte. 

**)  Wahrscheinlich  ist  es  ebenfalls  hierher  zu  ziehen,  dass  statt  der  in 
Zusammensetzungen    gewöhnlichen  Form  po-,  bei  hbnV,  mit  Talg  bc- 


1899.    No     I.         WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCTIE  STUDIEN.  79 

Diese  Parallelität  liefert  besser  als  anderes  einen  Anhalt  dafür,  dass 
die  Vokalharmonie  noch  zu  den  lebendigen  Faktoren  des  Vokal ismus 
des  Korumlya-Dialekts  gehört.  Jedoch  ist  der  ganze  Zug  nur  in  Spuren 
vorhanden  und  nicht  so  durchgehend  wie  im  Ublya-Rusnakischen. 
Betrachtet  man  ihn  im  Zusammenhang  mit  der  ganzen  Lautenvvicklung 
des  Dialekts,  so  wird  es  wahrscheinlich,  dass  er  als  ein  Ueberbleibsel 
aus  einem  zu  Ende  gehenden  Stadium  des  Dialekts  anzusehen  und 
wohl  im  Absterben  begrififen  ist.  Die  Erwägungen,  die  uns  zu  dieser 
und  ähnlichen  Schlussfolgerungen  berechtigen,  werden  im  nächstfolgen- 
den Theil  meiner  Arbeit  besprochen  werden. 


schmieren  (s.  §  33),    immer    die  aus  pö-  entwickelte  Nebenform  pto- 
steht. 


8o  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


III.     Ursprung  des  Korumlya-Dialekts;  Sonderzüge 

seiner  Lautlehre. 


§  48.  Der  zweite  Theil  der  vorliegenden  Arbeit  hat  uns  gezeigt, 
dass  das  Korumlya-Sotakische  in  seiner  Lautlehre  eine  Mittelstellung 
zwischen  dem  Ugrorussischen  und  dem  Ostslovakischen  einnimmt;  wie 
diese  Zwischenstufe  aber  enstanden  ist,  ist  uns  noch  nicht  mit  Be- 
stimmtheit klar  geworden  Wer  die  Gegend  besucht  und  gesehen  hat, 
wie  sich  das  Slovakische  in  Folge  der  kulturellen  Ueberlegenheit  seiner 
Träger  auf  Kosten  des  Kleinrussischen  ausbreitet,  der  kann  mit  einem 
gewissen  Anspruch  auf  Wahrscheinlichkeit  behaupten,  dass  die  augen- 
scheinliche Mischung  im  Sotakenidiome  von  Korumlya  so  entstanden 
ist,  dass  die  Grundlage  ugrorussisch  gewesen  ist,  und  die  Verände- 
rungen durch  den  PLinfluss  des  Ostslovakischen  herbeigeführt  sind.  Vom 
rein  sprachlichen  Standpunkte  aus  ist  diese  Behandlung  indess  nicht 
genügend;  principiell  lässt  sich  ebenso  gut  annehmen,  dass  die  Grund- 
lage des  Dialekts  das  Slovakische  und  dies  dann  unter  dem  Einflüsse 
des  Ugrorussischen  verändert  sei.  Der  Linguist  muss  für  sein  schliess- 
liches  Urtheil  über  die  Grundlage  des  Dialekts  und  die  Art,  in  der 
dieser  entstanden  und  entwickelt  ist,  klare  sprachliche  Gründe  haben. 

Es  lässt  sich  nun  wirklich  auf  sprachlichem  Wege  feststellen, 
welchen  Ursprungs  der  Korumlya-Dialekt  ist  und  wie  er  zu  seinem 
jetzigen  Aussehen  gelangt  ist.  Zu  diesem  Behufe  müssen  wir  einen 
etwas  anderen  Weg  als  den  im  vorigen  Theil  befolgten,  nämlich  den 
historischen,  einschlagen,  mit  anderen  Worten  einen  Blick  auf  einige 
der  vorhandenen  Laute  in  ihrem  Verhältniss  zu  dem  älteren  Lautbe- 
stande werfen. 

§  49.  Den  Schlüssel  zum  Verständniss  des  Ursprunges  des  Ko- 
rumlya-Dialekts giebt  uns  der  eigenthümliche  Vokal,  den  ich 
mit  (ü  bezeichnet  habe.  Über  seine  Aussprache  hat  §  4  berichtet: 
es  ist  ein  gespannt  artikulirter,    somit    immer  als  narrow  anzusetzender 


1 899-    No.    I.         WEITERE  SLOV..KLEINKUSSISCIIE  STUDIEN.  8 1 

labialisirter  mid-back  Vokal,  dessen  engste  Zone  nahe  an  den 
hinteren  u-Lauten  (high-back),  oft  wohl  auf  der  Grenze  des  Gebietes 
dieser  letzteren,  liegt.  Hinsichtlich  der  Labialisirung  des  Lautes  wurde 
angedeutet,  dass  sie  etwas  verschiedene  Stufen  aufweist;  näheres  dar- 
über wird  §  50  bringen. 

Aus  dem  mitgetheilten  Material  ist  ohne  weiteres  ersichtlich  ge- 
wesen, dass  das  lo  auf  zwei  ältere  Vokale  zurückweist.  Es  repräsen- 
tirt  altes  y  (w):  N.  PI.  zahv)  (-iKaobi),  daneben  aber  z.  B.  hni;  miot\ 
umoivaV  se  (waschen);  Prät.  hvni  (oburh;  Nebenformen  wie  Fem.  hula, 
Neutr.  hiildy  Inf.  huP  haben  natürlich  ihr  ti  aus  dem  Präsens  entlehnt); 
sini')k  (fMtnrb),  htoK  (öwK'h,  bed.  junger,  ein-  oder  zweijähriger  Ochs), 
Dem.  hcücok;  die  Endung  -wft  der  Adjektiva:  maHicôi  (tot,  aber: 
nmartii),  kriuioj,  schief,  womw?,  neu,  hlftpiui,  slâbioi,  zclrdvoi,  chrômoi; 
scnmoi;  vgl.  die  Zahlwörter  sédimiol,  tôbiniul.  Wenn  einige  der  letz- 
teren Nebenformen  auf  -wm  haben  (sdm/i,  vgl.  dahrfi,  "tfiiaciiH  u.  s.  w.), 
so  beruht  das  unzweifelhaft  auf  der  Analogie  anderer,  an  Zahl  über- 
wiegender Formen  ;  und  so  liegen  die  Dinge  wohl  überhaupt,  wo  Ab- 
weichungen von  der  sonst  klaren  Regel  zu  finden  sind,  z.  B.  mi,  wir, 
77,  Ihr.  Die  Regel  nämlich  lautet,  wie  man  sieht,  einfach  genug:  das 
alte  y  (w),  das  sonst  in  unserem  Dialekt  in  i  übergeht,  ist  nach  La- 
bialen in  vj  übergegangen.  —  Zweitens  repräsentirt  das  co  altes 
0:  hvjcli,  G.  höha  Gott,  nochy  roha  Horn,  nol:  (roh)  Jahr,  kom^,  PI. 
kon'é  Pferd,  chrcost,  PI.  chvosti  Schwanz  (aber  z.  B.  nur  most),  pohst, 
G.  postä  Fasten,  viol,  void  Ochs,  dimn  Haus,  nun  er,  hojst^  (Wz.  bod) 
und  dessen  Formen;  vgl.  auch  die  Formen  der  Wz.  mog-,  §  25. 

Die  Vokalnuancc  10  zeigt  auf  den  ersten  Blick,  dass  der  Ko- 
rumlya-Dialekt  nicht  von  einer  ostslovakischen  sprachli- 
chen Grundlage  ausgegangen  sein  kann.  Aus  meiner  Beschrei- 
bung des  Ostslovakischen  ist  ersichtlich,  dass  diese  Sprache  eine  feste 
DifTerenzirung  des  alten  ursprünglichen  y  je  nach  dem  vorangehenden 
Konsonanten  nicht  kennt  und,  soweit  wir  sehen  können,  auch  nicht 
gekannt  hat;  jedes  alte  y  erscheint  dort  als  /,  auch  wenn  ein  Lippen- 
konsonant vorhergeht;  hdhi,  hi'vam,  mic  (waschen)  u.  s.  w.,  wie  z.  B. 
Pesiy  Wälder.  Damit  ist  aber  natürlich  nicht  ohne  weiteres  gegeben, 
dass  die  sprachliche  Grundlage  des  Korumlya-Sotakischen  das  Ugro- 
russische  sein  muss;  eine  solche  Behauptung  braucht  einen  positiven 
Beweis.  Dieser  Beweis  aber  lässt  sich  von  der  erwähnten  DifTerenzi- 
rung des  alten  y  aus  führen.  Eine  so  ausgesprägte  Differenzirung 
zwar    findet    sich  in    dem    von    mir  untersuchten  Ugrorussischen  nicht; 

Vid.-Selsk.  Skrilier.     II.-F.  Kl.     1899.  No.   i.  6 


82  OLAF  BROCH.  H.-F.    Kl. 


zweifellos   sind    aber    in    ihm    Momente   da,    die   ihre  Entwicklung  be- 
greiflich machen. 

§  50.  Geht  man  von  dem  bekannten  y  (w)  des  Moskauer 
Russischen  aus,  so  ist  dies  bekanntlich  längst  als  >'high-mixed-narrow< 
definirt  worden.  Indess  umfasst  dies  1,1,  wie  ich  in  meiner  Arbeit 
»YrpopycTKOC  Hapluiie  Ce.ia  yü.iH«  *)  ausgeführt  habe,  verschiedene 
Nuancen.  Bemerkenswerth  sind  davon  insbesondere  zwei:  in  cbiHT>  z. 
B.  muss,  wie  in  der  Sievers'schen  Vokaltabelle,  »high-mixed-narrow« 
angesetzt  werden,  dagegen  z.  B.  in  Mhuo,  ObU'b  liegt  das  m  viel  weiter 
nach  hinten  und  ist  ein  back-Vokal.  Zwischen  diesen  beiden  End- 
punkten existirt  eine  Reihe  von  Uebergangsnuancen  ;  die  zwei  Haupt- 
nuancen aber  lassen  sich  deutlich  aus  einander  halten;  und  augen- 
scheinlich spielt  bei  der  Bildung  der  hinteren  der  vorangehende  labiale 
Konsonant  die  Hauptrolle. 

Die  Artikulationsstelle  dieser  Vokale  lässt  sich  bei  einiger  Uebung 
dadurch  kontrolliren,  dass  man  sie  labialisirt  (rundet).  Es  ergiebt  sich 
dann,  dass  das  Moskauer  w  z.  B.  in  cwirb  bei  Gebrauch  der  Lippen 
wirklich  die  Aussprache  »high-mixed-narrow-round«  erhält  (d.  i.  mein 
angeborenes  norwegisches  u  in  »Hus«,  der  Laut,  dessen  entsprechende 
wide-Nuance  in  meinen  Arbeiten  mit  ù  bezeichnet  wird),  dagegen  das 
hl  z.  B.  in  MM.i()  am  ehesten  >^high-back-round«  giebt  (d.  i.  das  u  in 
deutsch   vdu«,  frz.   »sou«). 

Nun  ist  ohne  weiteres  klar,  dass  das  oß  des  Korumlya  Dialekts 
in  der  ersten  der  im  vorigen  Paragraphen  erwähnten  Kategorien:  mod\ 
martvihl,  vôsmioi,  zàhvK  hvm  u.  s.  w.,  durch  Labialisirung  einer  hinteren 
Abart  des  älteren  slavischen,  nicht-labialisirten  y  enstanden  sein  muss 
Meine  Ansicht  über  die  letzte  Ursache  dieser  Labialisirung  werde  ich 
später  auseinandersetzen;  ein  äusserer  Anlass  dazu  muss  aber  in  dem 
vorangehenden  labialen  Konsonanten  gesucht  werden.  Nach  dem  soeben 
ausgeführten  ist  aber  weiter  klar,  dass  die  Zungenlage,  die  dem  09^ 
bevor  es  labialisirt  wurde,  zu  Grunde  liegt,  nicht  die  hintere  i>i- Artiku- 
lation ist,  die  man  aus  der  Moskauer  Aussprache  kennt;  diese  hätte 
ein  Ct<,  /^/77^back  narrow-round,  ergeben  müssen;  das  cj  des  Korum- 
lya-Dialekts  aber  habe  ich  als  einen  wi/r/-back-narrow- round  Vokal 
charakterisirt,  wenn  er  auch  auf  der  Grenze  der  high-back- Vokale  liegt  ; 
er  steht,  mit  anderen  Worten,  den  u- Vokalen  nahe,  muss  aber  als 
o- Vokal  angesetzt  werden. 

*)    Im    2.    B.    der    II:um.    110  pytTK.   \\:\.    der  II  (h\v    der  Kais.   Ak.  d. 
Wissenschaften,   Petersburg   1S99;  s.  S.   5. 


1 899-    No.    I.         WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCHE  STl'DIEX.  83 


Nun  erinnert  man  sich  aus  der  Beschreibung  des  ugrorussischen 
Ublya-Dialekts  im  Archiv  XVII,  dass  der  Vokal  y  dieses  Dialekts  in 
seiner  Artikulation  deutlich  etwas  weiter  nach  hinten  als  das  Moskauer 
y  belegen  ist.  Näher  dargelegt  sind  die  Beobachtungen  über  das  ij 
Archiv  XIX  3.  Aus  ihnen  geht  hervor,  dass  das  unbetonte  y  des 
Ublya-Dialekts  dem  Moskauer  y  nahe,  jedoch  theilweise  ein  wenig 
weiter  nach  hinten  liegt;  das  betonte  Ublya-/y  dagegen  ist  ein  deut- 
licher back- Vokal,  am  ausgeprägtesten  natürlich  nach  Lippenkonsonan- 
ten, und  dieser  back- Vokal  muss  als  mid-back  angesetzt  werden.  Rundet 
man  ihn,  so  bekommt  man  also  aus  ihm  einen  geschlossenen  o-Laut, 
und  in  einem  Worte  wie  myti^  waschen,  konnte  man  wirklich  bei  auf- 
merksamer Beobachtung  hören,  wie  dieser  o- Vokal  sich  als  Ueber- 
gangslaut  vom  m  zum  y,  während  sich  die  Lippen  noch  nicht  völlig 
geöffnet  hatten,  einstellte.  In  anderen,  von  der  ostslovakischen  Sprach- 
grenze ferner  abliegenden  ugrorussischen  Dialekten  gehört  dieses  mid- 
back-?/  nicht  nur  betonten,  sondern  auch  unbetonten  Silben  an  ;  es  ist 
überhaupt  ein  Glied  einer  Kette,  aus  der  uns  deutlich  wird,  dass  die 
meisten  Vokale  des  Ugrorussischen  eine  eigene  niedrigere  Artikulations- 
lage besitzen  (Archiv  XIX   16—17). 

Hier  stehen  wir  nun  nach  meiner  Meinung  am  dem  entscheiden- 
den Punkte  zur  Bestimmung  der  sprachlichen  Grundlage  des  Korum- 
lya-Dialekts.  Der  Vokal  w  war  nicht  schwierig  zu  treffen,  wenn  man 
einige  Uebung  in  der  ugrorussischen  bei  dem  y  angewendeten  Zungen- 
lage hatte;  w  ist  eben  aus  dem  letzteren  durch  ein  hinzukommendes 
Artikulationsmoment,  die  Labialisirung,  enstanden.  Mit  anderen  Worten; 
wenn  man  das  io  des  Korumlya-Dialekts  entrundet,  so  be- 
kommt man  das  dem  Ugrorussischen  eigenthümliche  y; 
öffnen  wir  die  Lippen  des  Korumlya-Sotaken,  so  entpuppt 
sich  geradezu  der  Rusnake. 

Wie  wir  gesehen  haben,  weist  das  sotakische  i)  auch  auf  älteres 
ö  zurück  (]aon\  ostslov.  ]a(n\  Ublya-russ.  hûn*).  Was  hier  als  Zwi- 
schenstufe zwischen  ö  und  lo  anzusetzen  ist,  ist  nach  meiner  Meinung 
nicht  zweifelhaft;  es  wird  dasselbe  y  (»i,i<)  gewesen  sein,  das  dem  o) 
in  mojV  zu  Grunde  liegt.  Ein  Dialekt,  der  diese  Entwicklung  zeigt, 
ist  bei  Szabö  in  seiner  »XpiirroMarin«  (s.  §  ;^6)  P.  229  angeführt;  es 
ist  ein  ugrorussischer  Dialekt  mit  Slovaken  auf  allen  Seiten,  eine  Er- 
scheinung, die  in  diesem  Zusammenhang  Erwähnung  verdient.  Inter- 
essant   ist,    dass    wir  bei  dem  10,  das  aus  älterem  ö  durch  y  hindurch 

6* 


84  OLAF  BROCH.  H.-F*.    Kl. 


entstanden  ist,  bisweilen  gewissermassen  sehen,  wie  die  Entwicklung 
des  Vokals  noch  nicht  ganz  abgeschlossen  ist.  Als  Beispiele  können 
Jaon\  ro)k,  chom  dienen,  besonders  die  ersten,  bei  denen  kein  Lippen- 
konsonant in  der  Umgebung  steht.  In  derartigen  Wörtern  liess  sich 
deutlich  konstatiren,  dass  die  Zungenlage  ganz  dieselbe  wie  z.  B.  in 
dem  ('J  von  mojp,  waschen,  ist,  nämlich  eine  hohe  Abart  von  mid- 
back(-narrovv)  ;  doch  war  die  Labialisirung  schwächer  entwickelt  als  in 
mwt^  und  ähnlichen;  sie  war  vorhanden,  aber  nicht  in  dem  Grade  ent- 
wickelt, wie  es  sonst  bei  einem  engen  Vokal  der  back- Kategorie  des 
Dialekts  —  und  z.  B.  auch  meiner  eigenen  und  wohl  überhaupt  der 
germanischen  Sprachen  —  der  Fall  ist. 

Wir  haben  hier  wiederum  einen  Beweis  dafür,  dass  bei  gewissen 
Vokalen  der  von  mir  behandelten  Dialekte  die  innere  Artikulation,  die 
Zungenlage,  von  der  äusseren,  der  Lippenlage,  getrennt  zu  halten  ist; 
vgl  S  4^'  Die  eben  beschriebene  vokalische  Zwischenstufe  mit  dem 
unentwickelten  Gebrauch  der  Lippen  machte  es  dem  Ohre  leichter, 
die  innere  Artikulation  des  Vokales  o  festzustellen,  die  für  die  Be- 
stimmung des  Ursprungs  und  überhaupt  der  Stellung  des  Korumlya- 
Idiomes  so  wichtig  ist. 

§  51.  Die  Bedeutung  der  Schlussfolgerung,  zu  der  wir  im 
vorigen  Paragraphen  gelängten,  ist  ohne  weiteres  klar.  Wir  haben  mit 
ihr  einen  festen  Punkt  gewonnen,  von  dem  aus  wir  das  Korumlya- 
Sotakische  beurtheilen  können.  Die  eigenthümliche  Mittelstellung,  die, 
wie  wir  im  zweiten  Theil  sahen,  das  heutige  Lautsystem  des  Korumlya- 
Dialekts  einnimmt,  ist  dadurch  als  das  Produkt  einer  in  bestimmter 
Richtung  vor  sich  gehender  Auflösung  gekennzeichnet:  die  ugrorussi- 
schcn  Lautprincipien  weichen  zurück  gegenüber  den  eindringenden 
ostslovakischen. 

l{s  erhebt  sich  aber  eine  weitere  Reihe  von  Fragen  hinsichdich 
der  Sonderentwicklung  des  Korumlya-Dialekts.  Wie  ist  dieser  Dialekt 
zu  der  besonderen  Gestalt,  in  der  wir  ihn  jetzt  sehen,  gelangt?  Er 
hat  im  Konsonantismus,  im  Vokalismus  und  in  der  Accentlehre  Eigen- 
thümlichkeiten,  die  sich  von  dem  Standpunkte  aus,  den  wir  im  vorigen 
Paragraph  gewonnen  haben,  nicht  verstehen  lassen,  weil  sie  weder  mit 
dem  Ugrorussischen  noch  mit  dem  Ostslovakischen  stimmen,  und  die 
auch  nicht  geradezu  als  eine  Zwischenstufe  von  dem  einen  zum  ande- 
ren gefasst  werden  können.  Wenn  z.  B.  das  Ugrorussische  in  Ublya 
die  Form  j967(?  (P^eld),  und  das  Ostslovakische  —  mit  seiner  durch- 
gehenden Paroxytonirung,  wie  wir  sie  aus  Dubravka  und  Falkus  kennen 


1 899-   No.    I.       WEITERE  SLO v.. KLËINkUSSISCI IE  STCDIËÎ^.  &$ 

—  pôPo  hat,  dann  lässt  sich  das  poPô  des  Korumlya-Dialekts,  das 
seinerseits  ein  Glied  in  einer  ganzen  Kette  von  eigenthümlichen  Oxy- 
tonirungserscheinungen  bildet,  von  keiner  dieser  beiden  Seiten  aus 
erklären.  Und  wie  soll  man  sich  z.  B.  erklären,  dass  das  alte  ë  bei 
den  Korumlya-Sotaken  grossentheils  mit  einem  der  Stellvertreter  des 
alten  y,  nämlich  mit  dem  /,  das  noch  im  mixed-Gebiete  artikulirt  wird, 
zusammengefallen  ist? 

Mehreren  dieser  Fragen  gegenüber  bin  ich  nicht  im  Stande,  eine 
Lösung  zu  geben.  Es  sind  ja  mehrere  Faktoren,  die  hier  eingegriffen 
haben,  und  ihre  gegenseitige  Verschlingungen  lassen  sich,  wenigstens 
mit  den  mir  zur  Verfugung  stehenden  Mitteln  und  Kenntnissen,  nicht 
völlig  aus  einander  lösen.  Die  Sonderentwicklung  des  Korumlya- 
Idiomes  als  ugrorussischen  Dialekts  bis  zu  dem  Punkte,  wo  seine  Laut- 
lehre sich  unter  dem  Einfluss  des  Ostslovakischen  aufzulösen  anfing, 
kennen  wir  ja  nicht.  Andererseits  geht  die  Slovakisirung,  wie  schon 
die  bisherigen  Auseinandersetzungen  vermuten  lassen,  auf  diesem  Gebiete 
nicht  in  der  Art  einer  raschen  Aufsaugung,  sondern  im  Gegentheil 
allmählich,  wie  in  Wellenbewegungen  vor  sich;  vgl.  dazu  §  57.  Jede 
der  Zwischenstufen,  die  auf  diese  Weise  entstanden  sind,  kann  also 
Spuren  ihrer  besonderen  Eigenthümlichkeiten  als  Niederschläge  in  dem 
Sprachstoffe  des  Dialekts  hinterlassen  haben.  Welches  Moment  aber 
bei  jedem  einzelnen  Zuge  entscheidend  gewesen  ist,  lässt  sich  nicht 
feststellen.  Selbst  da,  wo  man  glaubt  eine  Hypothese  aufstellen  zu 
können,  ist  es  schwierig,  sie  durch  dialektische  Untersuchungen  in 
breiterem  Stil  zu  stützen  oder  zu  wiederlegen;  das  von  anderen  For- 
schern gesammelte,  mir  zugängliche  Material  ist  nämlich,  was  die 
feineren  Züge  der  Lautlehre  betrifft,  nicht  eingehend  genug. 

Andererseits  lassen  sich  aber  alle  diese  Züge  des  Dialekts,  die 
sich  als  Fragen  aufdrängen,  auch  nicht  ohne  weiteres  übergehen. 
Jedenfalls  sind  sie  für  den  uns  beschäftigenden  Dialekt  und  für  sprach- 
liches Leben  überhaupt  von  Wichtigkeit;  und  besonders  einer  von  ihnen, 
die  Frage  nach  der  tieferen  Ursache  der  Entwicklung  des  urspr.  y,  die 
uns  im  §  50  so  zu  sagen  den  Schlüssel  zum  Verständniss  des  Korum- 
lya-Dialekts gab,  ist  von  ganz  besonderem  Interesse;  bei  ihm  können 
wir  zu  einer  wirklichen  Erklärung  kommen,  und  ich  stelle  ihn  deshalb 
an  die  Spitze  und  lasse  die  anderen  Fragen,  die  sich  nicht  mit  Sicher- 
heit lösen  lassen  oder  völlig  räthselhaft  bleiben,  nachfolgen. 

5  52.  Dass  das  ursprüngliche  slavische  y  sich  zu  einem 
labialisirten  Vokal  entwickelt,  ist  ein  Zug,  in  dem  der  Korumlya- 


86  c)!.AF  BkocH.  H.-K.  Kl. 


Dialekt  nicht  allein  steht.  Auch  das  Niedersorbische  z.  B.  kennt  ihn,  und 
zwar  in  einer  Weise,  die  an  den  von  uns  behandelten  Dialekt  erinnert. 
Es  ist,  wie  man  leicht  sieht,  auffallend  und  interessant,  dass  diese 
beiden  Fälle  sich  an  Sprachen  knüpfen,  die  augenscheinlich  unter  dem 
Einfluss  fremder  Sprachen  im  Zustande  der  Auflösung  begriffen  sind. 
Der  Uebergang  des  y  in  einen  gerundeten  back- Vokal  in  slavischen 
Dialekten  könnte  übrigens,  von  diesem  Gesichtspunkte  gesehen,  Stoff 
flir  eine  interessante  Monographie  geben. 

Ein  Hauptanlass  zu  dem  Uebergang  des  älteren,  hinteren  y  in 
einen  labialisirten  Vokal  der  u-  oder  o-Reihe  liegt  augenscheinlich 
darin,  dass  die  Artikulation,  bei  der  die  Lippen  nicht  im  Gebrauch  sind, 
auf  einer  bestimmten  Stufe  der  Entwicklung  der  Sprache  gewissermassen 
fremd  wird.  Darüber  verbreiten  Beobachtungen  an  einzelnen  Indivi- 
duen Licht.  Der  Vokal  oder  besser  die  Vokale  y  (bi)  gehören  ja  zu 
den  besonderen  Charakteristika  der  ursprünglichen  slavischen  Gesammt- 
sprache  und  mehrerer  der  jetzt  lebenden  slavischen  Theilsprachen. 
Uns  Germanen  ist  das  y  etwas  völlig  fremdes*);  daher  die  vielen 
verzweifelten  Bezeichnungen  und  Erklärungen  des  russischen  li  in  deut- 
schen Grammatiken,  die  sowohl  auf  Lehrer  wie  Schüler  ohne  Kenntniss 
selbst  der  Elemente  der  Phonetik  berechnet  sind.  Die  Fremdartigkeit 
des  Lautes  für  uns  liegt  eben  darin,  dass  wir  eine  derartige  Zungen- 
artikulation ohne  gleichzeitigen  Gebrauch  der  Lippen  nicht  kennen. 
Während  meiner  Praxis  als  Lehrer  des  Russischen  habe  ich  infolge 
dessen  auch  öfters  bemerkt,  dass,  wenn  ich  den  Schüler  dazu  gebracht 
hatte,  das  m  mit  der  gewünschten  Zungenlage  zu  artikuliren,  er  an- 
fangs sehr  geneigt  war  unwillkürlich  die  Lippenartikulation  hinzuzufügen, 
so    dass   anstatt    eines  y   ein  u-Laut  zu  Tage  kommt.  —  Noch  beleh- 


*)  Besonders  in  seiner  echteren,  ursprünglicheren  Form,  wie  es  sie  z. 
B.  im  Grossrussischen  hat.  Man  muss  ja,  wenn  man  die  slavischen 
mit  anderen  arischen  Sprachen  vergleicht,  von  einem  Laute  ausgehen, 
dessen  innere  Artikulation  den  u- Vokalen  nahe  steht.  Als  vordere 
Grenze  darf  in  so  fern,  praktisch  gesprochen,  high-mixed  (vgl.  unser 
norwegisches  vorderes  u  in  »Hus«,  oder  mein  ü)  angesetzt  werden; 
was  weiter  nach  vorne  liegt,  z.  B.  das  y  in  Warschau,  ist  deutliche 
Verschiebung.  Von  dem  stark  nach  hinten  hin  artikulirten  y  des 
Ugrorussischen  lässt  sich  dagegen  nicht  mit  Bestimmtheit  sagen,  ob 
es  eine  besonders  alte  Stufe  rcpräsentirt  oder  als  neu  anzusetzen  ist; 
denn  sicheres  über  die  ältere  slavische  Artikulation  ist  meines  Wissens 
nicht  festgestellt. 


1899.    No.    I.        WEITERE  SLüV.-KLElNRÜSStSCIIE  STUDIEN.  ^7 

render  fur  uns  sind  ähnliche  Züge,  die  mir  während  meines  Aufent- 
haltes in  Ungvar  auffielen.  In  ihrer  slavischen  Ritualsprache  verwenden 
die  dortigen  Geistlichen  der  unirten  griechisch-katholischen  Kirche  be- 
greiflicherweise am  ehesten  die  ugrorussische  Aussprache  der  Laute; 
die  meisten  von  ihnen  sind  ja  geborene  Ugrorussen  und  der  kleine 
Zweig  der  Kirche  umfasst  wesentlich  Rusnaken,  deren  Sprache  infolge 
der  geschichtlichen  Entwicklung  unter  den  unwohnenden  dem  dortigen 
kirchenslavischen  Ritual  am  nächsten  steht.  Nun  ist  aber  die  erwähnte 
Geistlichkeit  zum  guten  Theile  schon  mehr  oder  weniger  magyarisirt, 
ja  sie  zählt  in  ihrer  Mitte  viele,  die  nach  ihrer  Geburt  als  Magyaren 
zu  rechnen  sind;  und  eben  bei  diesen  Magyaren  oder  völlig  Magyari- 
sirten,  denen  also  die  ugrorussische  Aussprache  fremd  war,  habe  ich 
öfters  gehört,  wie  durch  Labialisirung  das  weit  nach  hinten  artikulirte 
ugrorussische  y  der  Ritualsprache,  wenn  sie  es  auszusprechen  versuchten, 
unwillkürlich,  jedenfalls  unbewusst  in  einen  o  Laut,  eben  denjenigen 
Laut,  den  wir  für  den  Korumlya-Dialekt  analysirt  und  durch  to  wieder- 
gegeben haben,  verändert  wurde,  nur  dass  die  Labialisirung  mehr  oder 
weniger  vollkommen  ausfallen  konnte. 

Etwas  Ähnliches  muss  der  Entwicklung  des  älteren  y  in  oj  bei 
den  Korumlya-Sotaken  zu  Grunde  liegen.  Die  neue  Sprache,  die  sie 
auf  ihre  ursprüngliche  auflösend  haben  wirken  lassen,  ist  zwar  nicht 
so  verschieden,  wie  z.  B.  das  germanische  Element,  das  die  nieder- 
sorbische  Sprache  zersetzt,  oder  wie  das  Magyarische,  das  die  Ungvar- 
Geistlichen  von  dem  lebendigen  Ugrorussischen  entfernt;  im  Gegentheil 
steht  das  Ostslovakische  dem  Ugrorussischen  sehr  nahe  und  ist  den 
Rusnaken  längs  der  ganzen  Sprachgrenze  leicht  verständlich;  deshalb 
ist  ja  auch  der  jetzige  Dialekt  in  Korumlya  und  den  umgebenden 
Sotaken-Dörfern,  wie  wir  gesehen  haben,  in  seinem  Aeusseren  von  dem 
zu  Grunde  liegenden  Ugrorussischen,  das  den  benachbarten  ugrorussi- 
schen Dialekten  nahe  gestanden  haben  muss,  eigentlich  wenig  ver- 
schieden. Und  doch  muss  die  Entwicklung,  die  den  wenig  ins  Auge 
fallenden  Unterschied  hervorgerufen  hat,  ein  Moment  umfassen,  das 
uns  begreiflich  macht,  dass  der  Sotake  dazu  gekommen  ist,  das  alte, 
ugrorussische  y  als  seinem  Vokalsystem  fremd  zu  fühlen,  so  dass  er 
unwillkürlich  die  Lippen  in  die  Artikulation  des  Lautes  mit  hineinzog 
und  ihn  zu  einem  labialisirten  Vokal,  der  nicht  mehr  fremd  in  seiner 
Vokalreihe  da  stand,  umbildete.  Ich  glaube,  dass  dieses  Moment  sich 
durch  aufmerksamen  Gebrauch  meiner  Beobachtungen  über  die  Dia- 
lekte dieser  Gegenden  verstehen  lässt. 


88  OLAF  Bkocn.  M.-F.  Kl. 


Die  Vokale  des  Ostslovakischen,  die  alle  als  wide- Vokale  anzu- 
setzen sind,  zeigen  gegenüber  den  entsprechenden  z.  B.  im  gewöhn- 
lichen gebildeten  Hochdeutschen  keinen  erheblichen  Unterschied.  Für 
das  Rusnakische  in  Ublya  ist  dagegen  im  Archiv  XVII  berührt  und 
im  Archiv  XIX  näher  ausgeführt,  dass  die  Vokale,  die  in  unbetonter 
Silbe  ungefähr  den  wide- Vokalen  im  Deutschen,  somit  auch  im  Ost- 
slovakischen entsprechen,  in  betonten  Silben  grossentheils  eine  eigene 
Bildung  aufweisen.  Das  alte  /  erhält  eine  gesenktere  und  dazu  ge- 
spannte Zungenlage,  nähert  sich  dem  geschlossenen  ê  und  fallt  bis- 
weilen mit  diesem  völlig  zusammen  (t).  Parallel  damit  bewegt  sich 
das  w  in  der  Richtung  nach  o,  bisweilen  mit  völligem  Uebergang  in 
dieses  (u),  übrigens  ein  Sonderzug  einer  kleinen  Gruppe  von  Dialekten. 
Aber  auch  e  und  o  in  betonter  Silbe  (sto,  béreh)  sind  »ein  wenig  offener, 
breiter  und,  wenigstens  nach  der  Analogie  zu  schliessen,  etwas  stärker 
gespannt«  (Arch.  XIX  15).  Für  das  a  kann  ich  kein  bestimmtes  Re- 
sultat angeben;  aber  beim  y  zeigt  sich  dieselbe  Eigenthümlichkeit, 
trotzdem  wir  es  hier  mit  einem  schon  von  Natur  am  ehesten  »engen« 
Vokal  zu  thun  haben:  in  unbetonter  Silbe  liegt  es  dem  vorderen 
Moskauer  y  näher,  in  betonter  Lage  dagegen  kommt  es  dem  eigen- 
thümlichen,  weit  nach  hinten  belegenen,  resp.  niedriger  artikulirten 
back- Vokal  (mid-back)  näher,  von  dem  wir  in  der  vorliegenden  Arbeit 
besonderen  Gebrauch  haben  machen  müssen.  —  Verlässt  man  den 
Ublya-Dialekt  und  beobachtet  ugrorussische  Dialekte,  die  von  der 
slovakischen  Sprachgrenze  weiter  weg  liegen,  so  zeigt  sich,  dass  mit 
Ausnahme  des  m,  das  in  Ublya  eine  Sonderstellung  einnimmt  (Arch. 
XIX  1 5),  alle  die  erwähnten  Vokale  dieselbe  eigenthümliche  Aussprache 
haben;  nur  ist  sie  dort  nicht  auf  betonte  Silbe  beschränkt,  sondern 
vielmehr,  so  weit  mir  meine  Zeit  festzustellen  erlaubte,  als  die  in  den 
Dialekten  durchgehende  anzusehen*). 

Dies  lässt  sich  nach  meiner  Meinung  nur  so  verstehen,  dass  das 
Ugrorussische,  wenigstens  in  dieser  Gegend,  bei  der  Bildung  der  ge- 
nannten Vokale  —  und  wahrscheinlich  überhaupt  seiner  Laute  —  eine 

*)  Für  den  völligen  Zusammenfall  des  gesenkten  i  mit  r  lassen  sich  aus 
der  ugrorussischen  Schreibweise  interessante  Beispiele  anführen.  Das 
grossrussischc  TCnopi.,  jetzt,  hat  daselbst  lautgesetzlich  die  Form  iv}}^'^, 
indem  das  letzte  e  unter  dem  Einfluss  der  Palatalisirung,  das  erçte  e 
durch  Vokalharmonie  in  r  übergehen.  Dieses  Wort  findet  man  nun 
fortwährend  »thiiiii)1>«  geschrieben,  während  das  cyrillische  n  doch 
sonst  der  Repräsentant  des  alten  i  ist. 


l899'   No.    I.         WEITERE  SLÜV..KLEINRUSSISC1IE  STUDIEN.  89 


andere  Organlage  als  das  Ostslovakische  hat;  die  Zunge  artikulirt 
von  einer  etwas  anderen  Basis  aus.  Die  stark  nach  hinten  gelegene 
Artikulation  des  y  steht  mit  dieser  eigenthümlichen  Zungenlage  bei 
der  Vokalbildung  im  Zusammenhang,  wobei  gleichgültig  ist,  ob  jene 
Lage  als  sehr  alt  oder  ob  sie  als  ein  speciell  ugrorussischer  Zug  auf- 
zufassen ist. 

Die  Vokale  des  Korumlya-Dialekts  lassen  nun  im  Ganzen  auf 
eine  Artikulation  wie  im  Ostslovakischen  schliessen.  Besonders  scheint 
das  0  auf  eine  andere,  höhere  Basis  als  sie  das  von  mir  untersuchte 
Ugrorussische  besitzt,  hinzudeuten;  vgl.  §  4*).  Die  Aufgabe  der 
ursprünglichen  eigenthümlichen,  ugrorussischen  Organlage 
halte  ich  für  das  Moment,  das  den  alten,  hinteren  y-Laut  den  Korum- 
lya-Sotaken  »fremd«  gemacht  und  ihn  unwillkürlich  labialisirt  hat.  Bei 
den  meisten  Vokalen  (i,  e,  o)  haben  die  alten  und  die  neuen  Nuancen 
einander  nahe  genug  gelegen,  um  ohne  weiteres  in  einander  übergehen 
zu  können.  Anders  bei  dem  alten  y:  als  es  nicht  mehr  in  das  neue 
Lautsystem  hineinpasste,  konnte  es  ihm  nicht  durch  eine  verhältniss- 
mässig  verschwindende  Akkommodation  eingeordnet  werden.  Viel- 
mehr hat  es  sich  dann  entweder  nach  vorne  geschoben  und  erscheint 
als  /  (Vési)y  als  mixed- Vokal,  der  schon  ganz  auf  der  Grenze  des  front- 
Gebietes  liegt  und,  wie  wir  sehen  werden,  gewiss  den  Übergang  zu 
einer  noch  mehr  nach  vorne  verschobenen  Aussprache,  nämlich  zu 
dem  /  bildet,  das  im  Ostslovakischen  zu  finden  ist;  oder  es  hat  die 
alte  Zungenartikulation  behalten  und  sich  in  dem  Fall  durch  Labialisi- 
rung  zu  einem  der  gerundeten  back  Laute  entwickelt,  die  der  neuen 
Gestalt  der  Sprache  natürlich  sind  (sn^épio);  das  letztere  geschah,  wenn 
vor  dem  y  ein  labialer  Konsonant  stand. 

S  53-  Wir  haben  gesehen,  dass  älteres  y  im  Korumlya  Dialekt, 
wenn  kein  labialer  Konsonant  voranging,  sich  nach  vorne  geschoben 
und  zu  dem  Laute  entwickelt  hat,  den  ich  mit  i  bezeichnet  habe;  er 
ist  S  3  als  ein  mixed- Vokal  beschrieben,  der  hart  an  der  Grenze  des 
front-Gebietcs  artikulirt  wird,  und  der  deshalb  bisweilen  schwer  von 
dem  e  und  i  zu  scheiden  ist.  i  ist  aber  bei  den  Korumlya- 
Sotaken    ausserdem   einer   der   Stellvertreter    des    ursprüng- 

*)  Möglicherweise  weist  auch  die  Artikulation  des  koronalcn  l  in  die- 
selbe Richtung;  dann  würde  die  eigenthümliche  Organlage  auch  in 
die  Bildung  der  Konsonanten  eingreifen.  Ich  habe  jedoch  nicht  ge- 
nügendes Material,  um  diese  Möglichkeiten  zu  entscheiden. 


90  OLAK  Bkocil.  H. -F.  Kl. 

liehen  è  (und  ê);  und  dies  ist  ein  Punkt  in  der  Vokalentwicklung 
des  Dialekts,  dessen  Erklärung  grosse  Schwierigkeiten  bereitet 

Die  ugrorussischc  Entwicklung  des  alten  e,  ë  zu  engem  î  (high- 
front-narrow)  mit  Palatalisirung  vorausgehender  Konsonanten  ist  so 
durchgehend  und  wohl  auch  so  alt,  dass  man  für  den  Korumlya-Dia- 
lekt  wahrscheinlich  von  demselben  Laut,  wenigstens  von  einer  damit 
zusammenhängenden  Grundlage  ausgehen  muss.  Im  Ostslovakischen 
ist  dagegen  das  alte  ë,  ê  durch  zwei  Vokale,  i  und  e,  vertreten  :  dzitjka 
(Al5BKa)  —  Pes:  sûSid  und  sûsed,  Nachbar;  mVec,  mahlen,  hnîinc  Se, 
lachen,  u  s.  w.;  mein  Material  ist  nicht  geeignet,  auf  das  gegenseitige 
Verhältniss  dieser  beiden  Vertreter  des  é,  ë  klareres  Licht  zu  werfen. 

Im  Korumlya-Sotakischen  nun  finden  wir  drei  Vertreter  des  ë  (ë). 
Zunäch.st  in  einigen  wenigen  Fällen  /;  hamfn^a  (s.  §  8.  II  Anm.  22), 
neben  häufigerem  -men'a,  -whVa,  vgl.  hvnwtp;  Präs.  jint,  jis  u.  s.  w. 
(3.  P.  PI.  jêdz^â)  zum  Inf.  jeiaV\  ebenso  Prät.  jiii.  Dass  der  Ueber- 
gang  in  i  hier  nicht  etwa  nur  der  Wirkung  des  vorangehenden  j  zu- 
zuschreiben ist,  geht  aus  dem  parallelen  i^ovFm,  -vis  u.  s.  w.  hervor; 
Prät.  'Védziii,  Inf.  -védzitK  Vgl.  noch  trit\  n-iniiV,  za-priV,  pro-striV 
§  25.  Ich  bin  geneigt,  dieses  i  geradezu  als  Entlehnung  von  den 
Slovaken  anzusehen;  Formen  wie  trü\  mriV,  prit\  mViV  (mahlen)  sind 
ja  unzweifelhaft  entlehnt,  da  ein  urspünglich  ugrorussischer  Dialekt 
hier  (etwa  neben  terti,  merti  u.  ä.)  »iicinorjacie«  voraussetzt,  das  denn 
auch  in  der  echt  einheimischen  Form  molot^  (§  29)  bewahrt  ist.  Wollte 
man  einwenden,  dass  das  von  mir  beschriebene  Ostslovakische  in  dem 
zuletzt  erwähnten  Worte  eben  e  hat  (mVec),  so  ist  darauf  zu  erwidern, 
dass  andere  Dialekte  wahrscheinlich  i  haben  und  wir  dies  wohl  auch 
da  voraussetzen  können,  wo  für  Korumlya  die  nächste  Quelle  der  Ent- 
lehnung liegt  (vgl.  die  Karte  in  den  Studien);  das  Verhältniss  zwischen 
i  und  e  aus  altem  e  ist  eben  im  Ostslovakischen  schwankend,  wie  z. 
B.  aus  der  Doppelform  siihd  und  snSed  im  Dialekte  von  Falkus  und 
Dubravka  ersichtlich;  vgl.  dazu  noch  unten  das  Verhältniss  zwischen 
%  und  e  (e). 

Die  beiden  anderen  Vertreter  des  ë,  ê  sind  i  und  e  (e)  in  bunter 
Mischung.  Die  Fälle  von  älterem  ë,  die  ich  aufgezeichnet  habe,  werden 
am  besten  gleich  angeführt;  der  Vokal  ist  ja  nur  da  als  solcher  zu 
kennen,  wo  er  als  /  erscheint:  na  z^im  (auf  die  Erde;  der  Vokal  war 
indess  sehr  schwierig,  s.  §  8.  I  Anm.  23),  daneben  zim;  Akk.  måcir\ 
Mutter;  sodann  besonders  die  Prät.  Mask,  einer  Reihe  von  Verben: 
Inrd  (ruer),    ?////  (mot),    pVif  (ii.u't),    rtd  (vcd-),    rtz    (vcz-);    vgl.    den 


1 899-    No.    I.        WEITERE  SLOV.-KLEINRLSSISCIIE  STUDIEN.  9 1 


Imperativ  yo-ridz  u.  s.  w.  von  der  Wz.  ved-.  Wo  die  beiden  Vokale 
auf  ë  zurückgehen,  scheiden  sie  sich  gewöhnlich  nach  den  Wörtern; 
so  finden  wir  Ves,  slovék,  cela,  svet  (Welt),  svetlosV,  peso  (zu  Fuss),  câsto 
(Teig),  dunö,  pondzelok  (Montag),  dzecî  (Kinder),  rézaV,  ia  se  hiVêiam, 
ich  zürne,  predat\  pohéhnnP  u.  s.  w.;  durchgehends  steht  e.  im  Dativ 
der  a-Stämnie:  zeiVé,  rße,  nice  u.  ä.  (dzhiH  neben  -w*(?  in  ja-Stämmen 
ist  wahrscheinlich  die  Form  des  Gen.;  vgl.  dvsy);  ebenso  im  Lok. 
der  o- Stämme:  hVépe,  sloréccj  race.  Dagegen  hr  ich,  Sünde,  sn^ich,  G. 
-///rf,  Schnee,  plsok,  Sand,  d^fuha,  cimtVa,  Schädel*),  rWci  (-A:/?,  selten), 
mhi*œi\  wechseln,  poViuaV  (lej-,  giessen),  ponidaV  (sed-),  zavlsiV  (Bt,cHTb), 
smich,  Gelächter,  smiiaV  se  (lachen,  möglicherweise  auch  smej-),  narihaV 
(rek-),  splraVf  ucikaP  (tek-),  rozumiV,  zelenW  se,  po-slahiV  (§  31). 

Eine  Regel  für  diese  Vertheilung  lässt  sich  nach  meinem  Material 
nicht  aufstellen.  Durchgehends  entspricht  ostslovakischem  e— e,  ostslo- 
vakischem  i— /.  Doch  ist  das  letztere  nicht  immer  der  Fall;  von  den 
Verben  der  Leskien'schen  Klasse  IV  B  haben  die  in  den  »Studien« 
75  —  76  angeführten  Beispiele  meist  e  (z.  B.  vi'dzec);  daneben  boVic, 
schmerzen,  wobei  es  sich  ja  um  einen  wirklichen  Uebergang  in  die 
Flexion  der  gewöhnlichen  i- Verba  handeln  kann;  dagegen  hat  das 
Korumlya-Sotakische  in  den  meisten  Fällen,  die  ich  notirt  habe,  ;  ; 
verciV,  boPiVf  sulziP  (sédëti),  harfP,  visiV;  neben  vîdzit\  sehen,  Prät. 
rulrnj,  steht  jedoch  auch  vtdzet\  -dzeu;  cerpeV  habe  ich  nur  in  dieser 
Form  notirt;  vgl.  dazu  noch  hrimélo  oder  hremelo  (rpeMluo);  in  An- 
schluss an  die  Mehrzahl  der  Kla.sse  haben  wohl  auch  die  zwei  für  sich 
stehenden  Verba  stont\  stehen,  und  bopT  se,  sich  fürchten,  ihren  Infi- 
nitiv neugebildet. 

Dass  die  zwei  neuen  Repräsentanten  des  alten  ë  in  demselben 
Worte  neben  einander  vorkommen  können,  zeigen  schon  einige  der  ange- 
führten Beispiele.  Von  besonderem  Interesse  ist  aber  der  Wechsel 
von  t  (i)  und  e  aus  altem  ë  in  einer  Reihe  von  Verben,  der  an  das  Princip 
des  Wechsels  zwischen  ë  und  e  in  Verben  mit  urspr.  e  in  der  Wurzel 
erinnert  (vgl.  oben  i:e,  z.  B.  vid,  Fem.  vedla  u.  ä.).  So  findet  man 
von  jrist\  essen,  Präs.  jim,  jis  u.  s.  w.  im  Präteritum  Mask,  jiu,  aber 
Fem.  u.  s.  w.  iédla,  iédlo,  iJdVi;  von  Peist\  kriechen,  mit  e  in  allen 
Formen  des  Präsens,  Prät.  :  po-Vis,  •  Vézla  u.  s.  w.  ;  von  sie,  Präs. 
fftsii  u.  s.  w.  (ct,Mb),  Prät..*  po-sik,  -sekla ,  daneben  übrigens  auch  sikla. 


*)    Doch    war    ich    im    Zweifel,    ob  nicht  eher  e  zu  schreiben  sei.     Für 
sich  allein  steht  calii,  ukibift. 


OLAF  BROCH.  H.-F.   Kl. 


kvétnuPy  blühen,  mit  e  im  Präsens,  hat  im  Prät.  levity  kvétla,  daneben 
pO'kpitniiu  und  -kvétnuu.  Aehnliches  begegnet  in  bêisP,  Präs.  hehü 
oder  beSü,  laufe,  u.  s.  w.;  hier  hat  der  Imperativ  die  Formen  Ins, 
hihne,  und  das  Präteritum  bih,  behld  u,  s.  w.;  vgl.  béhaf\ 

Der  letztgenannte  Wechsel  ladet  dazu  ein,  von  der  gewöhnlichen 
Erklärung  Gebrauch  zu  machen,  dass  analogishe  Ausgleichung  an  an- 
dere, ähnliche  primäre  Verba  im  Spiele  sei.  Damit  ist  aber  der  son- 
stige Wechsel  der  beiden  Laute  nicht  erklärt.  Dazu  kommt  die 
Schwierigkeit,  dass  der  dem  t  vorangehende  Konsonant  teils  weich, 
teils  hart  erscheint,  ohne  dass  sich  in  dieser  Hinsicht  eine  feste  Regel 
aufstellen  Hesse  ;  doch  ist  dies  in  Anbetracht  der  ganzen  schwankenden 
Lautlehre  des  Dialekts  nicht  in  so  hohem  Masse  auffallend. 

Von  besonderem  Interesse  aber  bleibt  für  uns  die  Frage:  wie  ist 
man  im  Korumlya- Dialekt  überhaupt  vom  ë  zum  a,  einem  mixed- Vokal, 
gekommen?  Eine  sichere  Erklärung  kann  ich  dafür  nicht  geben;  ich 
habe  nur  eine  Vermuthung,  die  ich  mit  aller  durch  ihre  Unsicherheit 
gebotenen  Zurückhaltung  hier  vortrage. 

Wie  schon  gesagt,  ist  das  alte  ë  im  Korumlya-Dialekt,  der  ja 
ursprünglich  ugrorussisch  war,  wenigstens  bis  zu  dem  Zeitpunkt,  wo 
der  Dialekt  unter  ostslovakischen  Einfluss  gerieth,  ein  einheitlicher 
Vokal  gewesen,  sei  es,  wie  sehr  warschcinlich,  voll  entwickeltes  î  (high- 
front-narrow,  vgl.  die  jetzigen  kleinrussischen  Dialekte),  oder  ein  Vor- 
läufer des  letzteren,  jedenfalls  ein  froni-Vokal.  Die  Spaltung  des  Vo- 
kales ist  dann  durch  Beeinflussung  seitens  des  Ostslovakischen  erfolgt, 
ich  meine  so,  dass  die  Nuance  e  geradezu  von  dort  entlehnt  worden 
ist,  wie  wir  in  einigen  Fällen  ja  auch  /  kennen  gelernt  haben,  das 
möglicherweise  erst  später  herübergenommen  worden  ist.  In  dem 
jetzigen  t  wäre  somit  der  ältere,  ursprünglich  überall  herschende  Nach- 
komme des  ë  geblieben.  Die  Frage  bleibt  dann,  wie  dieser  in  einen 
mixed-Vokal  übergegangen  ist.  Hier,  meine  ich,  ist  das  Moment  der 
narrow-Artikulation  zu  betonen,  und  zwar  die  Spannung,  die,  wie  ich 
gefunden  habe,  durchgehends  den  narrow- Vokalen  z.  B.  des  Ublya- 
Rusnakischen  eigen  ist  (vgl.  Arch.  XVII).  Wahrscheinlich  hat  auch 
der  Korumlya  Dialekt,  wie  jetzt  das  Ugrorussische,  mehrere  (gespannte) 
narrow- Vokale  gehabt.  Jetzt  finden  wir  dort  im  front-Gebiet  keinen 
solchen,  mit  Ausnalime  des  r,  das  indess  eher  im  Schwinden  begriffen  ist. 
Nun  ist  das  alte  c,  ë,  mag  es  nun  î  oder  nur  ein  Vorläufer  desselben 
gewesen  sein,  in  dem  betreffenden  Zeitpunkte  wahrscheinlich  oder 
sicher  als  ein  (gcsi3annter)  narrow-Vokal  anzusetzen,    und  die  Engheit, 


1899.    No.    I.         WEITERE  SLOV.-KLEINRUSSISCUE  SITDIEN.  93 

die  Spannung,  ist  im  instinktiven  Sprachgefühl  der  Sprechenden  ein 
wesentlicher  Zug  der  Artikulation  gewesen.  Da  aber  die  Mischsprache, 
die  durch  den  Einfluss  des  Ostslovakischen  bei  den  Sotaken  entstand, 
durchgchends  den  Unterschied  zwischen  wide-  und  narrow- Vokal  (i  :  t 
u.  ä.)  verlor,  andererseits  jedoch  Vokalnuancen  behielt,  die  ihrer  Natur 
nach  als  -narrows  eng,  anzusetzen  sind  (so  das  /  aus  u;  vgl.  §  3), 
so  vereinigte  sich  der  enge  front- Vokal,  der  aus  altem  ë,  ë  entstanden 
war,  mit  dem  inzwischen  an  den  Rand  des  front  Gebietes  verschobenen 
Repräsentanten  des  alten  i.i;  der  Gewohnheit  der  »Spannung«  des 
Zungenkörpers  wurde  auf  diese  Weise  Rechnung  getragen,  und  der 
Vokal,  den  man  bekam,  war  dem  neuen  Vokalsystem  nicht  fremd. 
Möglicherweise  sind  Spuren  des  »Suchens«  nach  einem  nahe  liegenden 
narrow- Vokal  noch  zu  finden  ;  so  liesse  es  sich  bei  mehreren  Beispielen 
erklären,  dass  es  so  schwierig  ist  zu  entscheiden,  ob  i  oder  e  zu 
schreiben  ist,  besonders  in  einem  Falle  wie  z^m  (;jeMi»),  s.  o.,  wo  ja 
ein  möglicherweise  anzusetzendes  e  nicht  durch  die  folgende  Palatalisi- 
rung  entstanden  sein  kann.  Ist  diese  Annahme  richtig,  so  wäre  die 
Auflösung  des  alten  Verhältnisses  noch  zu  spüren. 

Ich  gebe  zu,  dass  mein  Versuch  den  Uebergang  ë  >  e  zu  erklären 
kühn  ist.  Man  darf  aber  auf  die  Parallele  hinweisen,  dass  das  alte  ö 
mit  dem  stark  nach  hinten  belegenen  y  (j.i),  wahrscheinlich  vor  dem 
Uebergange  dieses  letzteren  in  et,  zusammengefallen  ist.  Dieses  alte  ö 
erscheint  im  Ublya-Rusnakischen,  wo  es  sich  als  ein  u- Vokal  abspiegelt, 
immer  als  narrow  (u).  Auch  in  dem  Verhältnisse  0  :  hi  (otj^  glaube 
ich,  ist  es  der  gemeinsame  deutlich  ausgesprägte  Artikulationsfaktor:  die 
Spannung,  die  die  zwei  ursprünglich  verschiedenen  Vokale  verschmolzen 
hat.  Wie  das  /  auf  seinem,  dem  vorderen  Gebiete,  blieb  y  auf  dem 
seinigen,  dem  hinteren  der  einzige  deutlich  gespannte  und  dabei  in 
das  System  hineinpassende  Vokal,  der  daher  andere  enge,  dem  System 
fremde  Vokale  gewissermassen  in  sich  aufsog. 

§  54.  Auch  bei  anderen  Vokalen  bietet  die  Entwicklung  im 
Korumlya-Dialekte  Schwierigkeiten  dar.  Die  Sache  verhält  sich  gewiss 
öfters  so,  dass  Entlehnungen  von  mehreren  Seiten  her  die  geschichtlich 
zu  erwartende  Form  der  Wörter  geändert  haben;  sonst  wäre  die  bis- 
weilen ziemlich  bunte  Vertretung  eines  und  desselben  alten  Vokales 
kaum  begreiflich. 

So  erscheint  das  silbebildende  'h  jetzt  in  verschiedener  Gestalt. 
Z.    B.    von,    heraus,    vos,    Laus,    vgl.  §   12,  2^isok,  Sand;    von  srhmit\ 


94  OI'AF  liROCH,  H.  F.   Kl. 


trocknen  intr ,  im  Prat.  neben  schnnu  viosoch.  Andererseits  aber  z.  B. 
lokeV,  nochi'Vf  s.  §   ii,  b,  2;    krni  oder  hrvu,  Blut,  §   13;  hlicha,  Floh. 

Ebenso  ist  das  alte  silbebildende  h  verschieden  vertreten.  Z.  B. 
ioij,  ging*),  strciiiii,  der  vierte,  tvardti  (Tnop;^bin),  (Uf'n\  Tag,  cvrVi- 
und  cn'k-  in  der  Wurzel  des  Wortes  für  Kirche  ;  pnVec,  Finger,  cerpcV 
(Toput>Th),  verciP  (uejrrfiTh),  Sér^pat*  («iepna'n»),  aber  im  Stamme  des 
Präteritums  von  triV  (repeTh):  po-tcu'y  târla  u.  s.  w.,  Parte,  tarfjl,  und 
ebenso  in  den  übrigen  Verben  derselben  Abtheilung,  s.  §  25;  sera), 
Herz,  aber  sarnd,  Reh,  zarno  Korn. 

Das  alte  ç  schwankt  zwischen  e  und  a  mit  vorhergehender  Pala- 
talisirung.  Die  beiden  Vertreter  sind  zum  Theil  auf  verschiedene 
Wörter  vertheilt;  a  z.  B.  in  SœaV,  Theil,  und  dessen  Formen,  ebenso 
in  der  Flexion  von  Wörtern  wie  nonnikt,  Euter,  und  praiPa,  Ferkel,  in 
vYizaV  (niiaaTh)  und  dessen  Formen;  e  z.  B.  in  j^eff*,  fünf,  posvcnV, 
weihen,  Akk.  me  (mç)  ;  a  in  den  Infinitiven  s  caV  (tçti),  l:Vœt\  schwören, 
zat\  ernten,  vz^œV,  nehmen.  Oft  wechseln  aber  auch  die  beiden  Laute 
in  derselben  Form  (se  und  s%  sc)  und  demselben  Worte  :  dzésH\  zehn, 
aber  dzes^ätka;  trt'isV  (trçsti),  Präs.  tresû  u.  s.  w.,  aber  Prät.  tr'as, 
tr^äsla;  Parte,  wiederum  trcüenu.  Bei  diesem  Wechsel  braucht  man 
übrigens  kaum  nach  einer  Erklärung  ausserhalb  des  Dialekts  zu  suchen; 
die  Lage  der  Betonung  spielt  gewiss  mit  hinein;  man  vergleiche  dazu 
vielleicht  die  Entwicklung  des  alten  ja:  ja,  ich,  aber  SeréSn%  Kirsche; 
ausserdem  kommen  aber  noch  Bedingungen  mit  in  Frage,  die  sich 
von  meinem  Material  aus  nicht  befriedigend  aufklären  lassen. 

S  55.  Das  Verhältnis  s  zwischen  dem  Konsonantenbestande 
des  Korumlya-Sotakischen  und  dem  des  Urslavischen  ist  im  Ganzen 
durchsichtig  und  einfach.  Einer  kurzen  Besprechung  bedarf  vielleicht 
das  gegenseitige  Verhältniss  der  Laute,  die  ich  mit  s,  z  —  S,  £  be- 
zeichnet habe.  Vom  historischen  Standpunkt  aus  ist  es  ganz  einfach. 
Altes  8,  z  ist  bei  den  Sotaken  durchgehends  bewahrt:  Sou,  ging;  zat\ 
ernten.  S,  £  sind  sekundär  entwickelt.  Um  zunächst  die  langen  Ab- 
arten dieser  Laute,  S  und  /,  abzusondern,  so  ist  deren  Ursprung  aus 
ein  paar  Beispielen  deutlich:  ise  neben  ijc,  noch,  ,yar«,  Ampfer;  rcoza, 
vgl.  altbg.  roiidbje  koll.  Zweige,  dnoza,  Hefe.  Diese  Fälle  stimmen 
also  mit  dem,  was  sowohl  das  Ostslovakische  wie  das  Ugrorussische 
mehr    oder    minder   aufweist.      Anders  die  kurzen  s,  £.     S  ist  nämlich 

*)    Zur  Kntwickelung  des  0  vgl.  z   B.  Soh),  roh'),  Stirn;  daneben  übrigens 
auch  e  in  der  ersten  Silbe. 


1899.    No.    I.         WEITERE  Sr.OV.-KLEîXRUSSlSCHE  STUDIEN.  95 

jm  Korumiya-Diaickt  erstens  Vertreter  von  altem  c:  Serven fi,  Seratrll 
(frisch,  vom  Brod),  Serez  Vés,  Präs.  touSn  (tone,  Tojouh)  u.  s.  w.  ;  doch 
ist  diese  Entwicklung  nicht  ausnahmslos;  neben  Solö^  Stirn,  steht  auch 
volit,  (da;  von  bok  (§  49)  heisst  das  Demin.  hvjcok;  kracUn,  s.  §  8.  II; 
lêkai\  neben  S-,  warten;  weiter  vgl.  die  Pronominalformen  §  17, 
u.  m.  a.*).  Parallel  damit  ist  das  S  z.  B.  in  choSbco  entwickelt;  die 
Verbindung  ist  ja  ursprünglich  als  »choc  by«  anzusetzen,  vgl.  daneben 
in  derselben  Bedeutung  chocV  hio,  xorh  Tim**).  Dieser  Uebergang 
vom  ci,  (dz)  in  S,  (£)  ist  den  Korumlya-Sotaken  eigenthümlich  ;  eine 
Erklärung  für  sein  P2intreten  lässt  sich  selbstverständlich  nicht  geben. 
—  Neben  den  so  entstandenen  S,  (z)  findet  man  übrigens  diese  Laute 
in  derselben  Weise  wie  im  ostslovakischen  Cotaken-Idiom  (Studien 
5  19,  2)  entwickelt,  nämlich  aus  altem  &,  z  in  der  Lage  vor  V,  n\ 
besonders  dem  letzteren;  so  vergleiche  man  den  Inf.  zat\  ernten, 
Präs.  I.  P.  znu,  mit  der  2.  P.  zn^es,  Imperativ  zii*i\  ebenso  ist  das 
zweite  s  in  SeréSn^e,  Kirschen,  und  das  £  der  obliquen  Kasus  tiSn^a 
u.  s.  w.  von  tizdzP)i*  (Woche,  z  durch  Geräuschassimilation  aus  -z  dz-) 
entstanden***).  Der  Abstand  zwischen  der  Artikulationsstelle  des  8 
und  der  des  S,  resp.  z  und  /,  ist  aber  in  unserem  Dialekt  wie  im  Ost- 
slovakischen gering.  In  mehreren  Fällen  war  es  deshalb  recht  schwierig 
zu  entscheiden,  ob  man  eher  s  oder  S,  z  oder  z  anzusetzen  habe;  so 
grade  in  tfitVa,  s.  o.  In  anderen  Fällen  habe  ich  ausserdem  mit 
Sicherheit  s,  wie  in  anderer  Lage,  notirt;  z.  B.  priSVf,  Prät.  Plur. 
kamen.  Es  scheint  somit,  als  ob  sich  bei  dem  Übergange  eher  um 
eine  Neigung  handelt,  was  zu  der  Entwickelung  im  Ostslovakischen 
völlig  stimmt, 

*)  Ganz  für  sich  steht  Sirdrtil,  der  vierte.  Darauf  lässt  sich  indess 
nichts  bauen,  da  Zahlwörter  mehr  als  andere  Veränderungen  infolge 
von  Entlehnung  ausgesetzt  sind. 

*)  Es  braucht  kaum  hinzugefügt  zu  werden,  dass  für  chozhoj  wahrschein- 
lich von  einem  chodz  ,  das  wiederum  von  choc-  stammt,  auszugehen 
ist.  Man  könnte  freilich  auch  daran  denken,  dass  choc-  in  chuSy 
und  dies,  durch  Stimmassimilation  an  das  folgende  ft,  weiter  in  choz. 
übergegangen  sei.  Wahrscheinlicher  ist  indess,  dass  das  uralte  Gesetz 
der  Stimmassimilation  früher  und  durchgehender  wirksam  gewesen  ist 
als  der  dem  Korumlya  Dialekte  eigenthümliche  Verlust  des  t-,  d-Ele- 
mentes  in  c,  dz. 

**)  Spuren  derselben  Entwicklung  kommen  auch  in  Ublya  Rusnakischen 
vor;   s.  die   »weichen«   Adjektiva  auf  -Sn^ij,  Arch.  XVII  396. 


96  OLAF  IJROCH.  H.-F.    Kl. 


Von  viel  grösserem  Interesse  für  uns  ist  es  jedoch,  den  Wechsel 
zwischen  V,  cV  und  c,  dz  (eigentlich  c\  dz\  s.  §  40)  im  Korum- 
lya-Dialekte  ins  Auge  zu  fassen.  Dieser  Wechsel  wird  sich  in  dem 
angeführten  Material  bereits  öfters  bemerkbar  gemacht  haben.  Auf 
den  ersten  BUck  macht  es  den  Eindruck,  als  seien  t\  d^  auslautend 
bewahrt  (peit\  dvaUPV,  ked\  kiost\  noch(H\  mat\  immer  -V  im  Infinitiv 
u.  s.  w.),  inlautend  in  c,  dz  (c\  dz*)  übergegangen  (cma  aus  tbma,  G. 
L.  pek'öch,  G.  D.  L.  kosci;  G.  uochc^d;  macer  i  ;  dzecï,  Kinder,  dzcn\ 
Tag,  u.  s.  w.).  Eine  solche  Regel  hält  aber  nicht  vollkommen  Stich. 
Gegenüber  der  Flexion  des  Zahlwortes  pciV,  peic^ôcJé  u.  s.  w.  heisst  es 
z.  B.  dzévvV  (neun),  dzrvéVôch,  dzé^fi\  dzfsH^öch  u.  s.  w.  Zwar  könnte 
man  sich  hier  auf  Analogie  von  Seiten  des  Nominativs  berufen.  Indess 
ist  eine  derartige  Regel  für  die  Entwicklung  des  Wechsels  zwischen 
V  und  c\  d*  und  di\  als  ob  dieser  nur  von  der  Lage  im  Auslaut  oder 
im  Inlaut  abhängig  sei,  überhaupt  phonetisch  unbefriedigend;  man 
sieht  nicht  leicht  ein,  warum  bei  altem  -tb  z.  B.  in  kosti.,  Bein  (hier 
kionV)  die  Bedingungen  für  die  Erhaltung  des  V  günstiger  gewesen 
sein  sollten  als  bei  derselben  Lautverbindung  z.  B.  im  Instr.  Plur. 
detbmi,  Kinder  (hier  dzecmt^). 

Eine  Durchnahme  des  Materials  zeigt  uns  denn  auch  eine  Reihe 
von  Fällen,  die  darauf  hinweisen,  dass  t\  d*  eigentlich  Vertreter  von 
alten  ti»,  db  im  Auslaut  einer  Silbe,  nicht  nur  im  Auslaut  eines 
Wortes  sind*).  So  findet  sich  in  der  Substantivflexion  der  Instr. 
kosVmi  (kostmf)  von  kojst\  neben  anderen,  späteren  Formen;  bei  den 
Zahlwörtern  von  peiV  die  als  Nominativ  verwendete  Instrumentalform 
lU'iVmi  (S  21).  Besonders  scheinen  aber  die  Verben  in  der.  i.  P.  PI. 
des  Imperativs  eine  Reihe  von  Beispielen  für  die  älteren  Verhältnisse 
zu  geben;  so  heisst  es  von  klad\  legen:  klådHne;  krasi\  stehlen:  hrdd'me; 
rh<)dzit\  gehen:  clmVme;  vodziV:  vôd'm(*\  vgl.  weiter  die  in  §  25  bei- 
gebrachten Formen,  z.  B.  von  der  Wurzel  met-:  viÅVme  oder  mcidvie, 
von    denen    die    letztere    Form   wahrscheinlich  bei  dem  Schwunde  der 


*)  Ein  Fall  wie  pétnac,  fünfzehn,  der  sich  ja  der  Entwicklung  z.  B.  in 
den  obüquen  Kasus  von  dzrn\  Tag:  diVa,  dn^n  u.  s.  w.,  anschliesst, 
braucht  nicht  erwähnt  zu  werden.  Der  Verlust  des  Momentes  in  der 
Palatalisirung,  das  für  uns  hier  Bedeutung  hat,  ist  in  diesem  Falle 
älter  als  die  Sonderentwicklung  unseres  Dialekts;  s.  meinen  Artikel 
in  der  Festschrift  für  Prof.  Korsch,  Moskva   1896. 


l899-    No.    I.         WEITKRE  SLOV.-KLKINKUSSISCIIK  STl'DIEX.  97 

Palatalisiriing  aus  der  ersteren  entwickelt  ist  (§  44);  vgl.  hn'fkime  von 
der  Wz.  gnet-;  anders  aber  z.  R.  von  der  Wz.  ved-:  povUh,  -riilzmc. 

An  und  für  sich  ist  es  natürlich  ebenso  gut  möglich,  die  ange- 
führten Formen  für  Analogiebildungen  nach  anderen  zu  erklären,  in 
denen  das  /*,  (V  im  Auslaute  des  Wortes  steht,  die  Imperative  nach 
der  Form  der  Einzahl  (hki(l\  krad',  rJiod'  u.  s.  \v.),  paVmi  nach  dem 
Nom.  pi'if\  liOsVmf  nach  dem  Nom.  ho^i'.  Eine  solche  Erklärung 
könnte  sogar  natürlicher  erscheinen,  einmal  weil  die  sonst  so  gewöhn- 
liche Stimmassimilation  vor  in  (V  >  d\  s.  |J  ^y)  in  den  betreftenden 
Substantiva  unterblieben  ist,  was  auf  Einfluss  seitens  des  Nominativs 
deuten  könnte,  sodann  weil  man  in  vielen  Fällen  ähnlicher  Art  tatsäch- 
lieh  c,  dz  findet:  Viidzmf,  dzevmï :  yêijhuii  (dz  sellbstverständiich  aus  c 
nach  S  37,  während  der  Uebergang  in  dzvcmi'  wiederum  unterblieben 
ist).  Jedoch  ist  es  phonetisch,  wie  schon  bemerkt,  befriedigender,  lieber 
die  letzteren  F^ormen  als  Analogien  nach  den  zahlreichen  daneben  ste- 
henden Formen  mit  c,  dz,  die  Fälle  mit  bewahrten  t\  d'  im  Inlaut  als 
Ueberreste  des  älteren  Standes  der  Dinge  anzusehen;  d.  h.  t\  d*  sind 
aus  tb,  dl.  mit  unsilbigen  i»,  bei  denen  das  später  entwickelte  palatale 
1\  d*  hat  explodiren  können,  hervorgegangen,  also  in  der  Regel  im 
Au.slaut  einer  Silbe;  palatalisirte  t,  d  vor  Vokal  dagegen  sind  in  c\  dz^ 
oder  r,  dz  übergegangen,  gleichgültig  ob  der  Vokal  sich  dem  t,  d 
direkt  anschloss  (hosdy  nothchi)  oder  ob  er  ursprünglich  von  ihnen 
durch  altes  h  getrennt  war  (Instr.  hosr^ôu'^  Plur.  Vndzâ).  Etwas  abseits 
steht  ein  Wort  wie  cma  (tbma);  nach  meiner  Meinung  wäre  auch  bei 
ihm  eigentlich  *t^ma  zu  erwarten,  und  das  Wort  wird  deshalb  als  eine 
von  den  Slovaken  entlehnte  Form  anzusehen  sein,  oder  es  ist  nach 
der  Analogie  anderer  Wörter  von  derselben  Wurzel  gebildet,  z.  B.  nach 
('('nnifl,  das  ich  zufällig  nicht  gehört  habe,  das  aber  wohl  mit  Sicherheit 
vorausgesetzt  werden  darf. 

Wenn  sich  somit  auch  das  eigentliche  Frincip  der  Spaltung  des 
palatalen  t,  d  im  Korumlya-Dialekt  wahrscheinlich  machen  lässt,  so 
ist  doch  die  Erscheinung  selbst  damit  noch  nicht  klar.  Im  Gegentheil 
hat  sie  etwas  sehr  auffallendes.  Wenn  man  die  Bemerkungen  von 
Sievers,  Phonetik*  457,  und  die  in  der  in  Rede  stehenden  Gegend 
beobachtete  Aussprache  zu  Grunde  legt,  so  sollte  man  eher  erwarten, 
da.ss  ältere  t\  &  ohne  folgenden  Vokal  phonetisch  mehr  geneigt  wären 
in  r,  dz  übergehen  als  .solche  mit  folgendem  Vokal;  denn  der  ihnen 
eigen thümliche  »chi-Laut«  kann  in  der  ersteren  Stellung  besonders 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1899.     No.   i.  7 


9^  OLAF  BR(x:ii.  H.-F.  KI. 


leicht  zu  charakteristicher  Entwicklung  kommen.  Thatsächlich  aber  ist 
das  Entgegengesetzte  der  Fall.  Ueber  die  Ursachen  dieser  auffallenden 
I^'ntwicklung  etwas  einigermassen  Sicheres  zu  vermuten  ist  kaum  mög- 
lich, da  wir  nicht  wissen,  an  welchem  Punkte  der  ursprünglich  ugro- 
russischen  Lautentwickelung  bei  den  Korumlya-Sotaken  der  ostslovaki- 
sche  Einfluss  in  dieses  Phänomen  eingegriffen  hat.  Zwar  kann  man 
darauf  aufmerksam  machen,  dass  der  Korumlya-Dialekt  das  i\  d?  mei- 
stens dort  behalten  hat,  wo  diese  Laute  auch  im  Ugrorussischen  be- 
gegnen, während  die  neuentwickelten  c,  dz  gewöhnlich  an  Stelle  des 
jetzigen  ugrorussischen  »harten«  t,  rf,  nämlich  überall  vor  i  und  e,  ein- 
getreten, vielleicht  an  diesen  Stellen  geradezu  entlehnt  sind.  Das  hilft 
uns  aber  nicht  über  die  Frage  hinweg,  warum  die  Entwickelung  diese 
Richtung  eingeschlagen  hat. 

§  56.  Auch  in  den  Betonungsverhältnissen  weist  der  Ko- 
rumlya-Dialekt eigenthümliche  Sonderzüge  auf.  Über  die  Art  der  Be- 
tonung wurde  J  5  bemerkt,  dass  sie  deutlich  expiratorisch  ist,  also  der 
Aussprache  des  Ugrorussischen  näher  kommt  als  der  des  Ostslovakischen. 
Dabei  ist  der  Accent  nicht,  wie  in  dem  von  mir  beschriebenen  Ostslovaki- 
schen, auf  der  vorletzten  Silbe  durchgeführt,  weist  auch  keine  besondere 
Neigung  für  diese  Silbe  auf.  Im  Gcgentheil  ist  es  auffallend,  wie  oft  sich 
bei  den  Korumlya-Sotaken  die  noch  freie  Betonung  zur  Oxytonirung  ent- 
wickelt hat.  So  sehen  wir  die  Neutra  sercô,  fierz,  rrW,  Körper,  i^oVn, 
Feld,  mov\),  Meer,  oh),  Auge;  N.  PI.  der  Fem.  zeiii,  Weiber,  ruki  (seltener 
rvhif  Hände);  der  i-Stamm  hvisV,  Bein,  hat  durchweg  oxytonirte  For- 
men: kosd  u.  s.  w.,  sœst\  Theil,  wenigstens  einzelne  solche;  nur  oxy- 
tonirte Formen  zeigt  nocJi/'V,  Nagel,  JohrÜ.  Ellenbogen,  ebenso  Vttdzé, 
Leute;  auch  das  oben  angeführte  oh'ô,  Auge,  hat  oxytonirte  i-Formen: 
oSi'  u.  s.  w. ;  weiter  kann  Jn'iu,  kren,  Blut:  krerÜ  u.  s.  w.  angeführt 
werden.  Unter  den  alten  Konsonantstämmen  sind  zu  nennen  z.  B. 
die  neugebildeten  Formen  inoio,  Gen.  mend  u.  s  w..  Name;  vgl.  auch 
die  Mehrzahlformen  dzaci'  u.  s.  w.,  Kinder.  Bei  den  Adjektiven  kann 
z.  B.  auf  calii  (nlkiiiiii),  tvardll,  horki'  ('k!i),  mocnli,  bei  den  Verbal- 
formen auf  Participia  wie  po-far(li,  a-marfli,  zapartli^  pro-start ji  (§  25) 
aufmerksam  gemacht  werden. 

Daneben  giebt  es  nun  allerdings  auch  Verschiebungen  in  der 
entgegengesetzten  Richtung,  z.  B.  si'tai\  lesen,  oder  kdzat\  Bei  vielen 
dieser  Verschiebungen,  sowohl  der  ersteren  wie  der  letzteren  Gruppe, 
liegt    es    nahe    genug,    die    Ursache    in  der  Analogie  gewis.ser  anderer 


899-    ^O.    I.       WEITERE  SLOV.-KLKlNRUSSISCIlE  STUDIEN'.  99 


Formen  oder  Formenkategoriecn  zu  suchen,  z.  B.  den  Accent  von 
poVo  von  der  Mehrzahl,  den  von  zeni  von  der  Einzahl  herzuleiten. 
Diese  Erklärung  der  einzelnen  Fälle  kann  aber  nicht  genügen.  Insge- 
samnit  genommen  erwecken  die  vielen  Beispiele  der  ersten  Gruppe  die 
Vorstellung,  dass  der  Dialekt  thatsächlich  eine  gewisse  Neigung  zur 
Oxytonirung  entwickelt  hat.  Eine  Erklärung  der  Ursache  dieses  neuen 
Sonderzuges  bin  ich  aber  wiederum  ausser  Stande  zu  geben. 


100  OLAF  imocii.  H.  K.  Kl. 


IV.    Abschliessende  Bemerkungen. 


§  57.  Die  letzten  Paragraphen  des  vorigen  Theils  haben  zwar 
gezeigt,  dass  mehrere  Fragen  der  Lautlehre  des  Korumiya-Dialekts 
uns  nur  halb  verständlich  sind  oder  sogar  ganz  ungelöst  bleiben  müssen. 
Das  thut  jedoch  der  Thatsache  keinen  Eintrag,  die  aus  §  50  hervor- 
ging, dass  die  Sprache  der  Korumlya-Sotaken  aus  einem  ur- 
sprünglich ugrorussischen  Dialekt  unter  dem  Einfluss  des 
Ostslovakischen  entstanden  ist.  Die  meinen  »Studien«  beigege- 
bene Sprachkarte  zeigt,  dass  wesentlich  dasselbe  Sotakenidiom  in  einer 
kleinen  Gruppe  von  Dörfern  dieser  Gegend  gesprochen  wird,  nämlich 
ausser  in  Korumlya  noch  in  Kemence,  Hutta,  Huszak,  Petrovce  und 
Kolibabce  (Kolibaböc).  In  diesen  Dörfern  hat  sich  also  das  Ostslo- 
vakische  über  einen  ugrorussischen,  noch  durchschimmernden  Unter- 
grund gebreitet. 

In  diesem  Zusammenhang  ist  es  nunmehr  von  Interesse  auf  einige 
Erscheinungen  hinzuweisen,  die  ich  in  meiner  früheren  Beschreibung 
des  ugrorussischen  Ublya-Dialekts  erwähnt  habe.  Aus  der  Karte  geht 
hervor,  dass  Ublya  noch  in  rein  ugrorussischem  Gebiete,  aber  nicht 
fern  von  der  ostslovakischen  Sprachgrenze  liegt.  Auf  Grund  der  spä- 
teren Arbeiten  können  wir  jetzt  sehen,  dass  sich  auch  im  Ublya-Idiome 
Spuren  einer  Veränderung  unter  dem  von  Westen  her  herandringenden 
Einflüsse  zeigen. 

Um  einige  kleinere  Züge  zu  nennen,  so  wird  man  sich  des  Archiv 
XIX  9  erwähnten  Beispieles  kuh  mi  phoy  kaufe  mir  Bier,  erinnern. 
Der  Uebergang  von  stimmlosem  Konsonanten  in  stimmhaften  vor  m 
ist  dem  Ugrorussischen  nicht  eigen.  Dagegen  ist  er,  wie  aus  Studien 
§  14  ersichtlich,  im  Ostslovakischen  durchgehend  und  hat  sich  im 
Sotakenidiome  von  Korumlya  schon  ganz  eingenistet.  Im  Ublya-Dia- 
Ickte  steht  der  angeführte  Fall  noch  als  Ausnahme  da;  er  ist  aber 
gewiss,  falls  die  natürliche  Entwicklung  nicht  unterbrochen  wird,  nur 
der    Pionier    einer    bevorstehenden    Invasion.    —    Weiter  erinnert  man 


1899.   No.    I.       WEITERE  SLOV.-KLEINKUSSISCIIE  STIDIEX.  101 


sich  z.  B.  des  eigenthümlichen  Gebrauchs  einer  Instrumental  form  an- 
statt des  Nominativs  in  dem  Ausdrucke  ti^^omi  chlopi,  Archiv  XIX  20; 
auch  dies  scheint  nach  dem,  was  aus  meinen  verschiedenen  Arbeiten 
hervorgeht,  aus  dem  Ostslovakischen  eingewandert  zu  sein. 

Allein  nicht  nur  in  solchen  kleinen  Zügen,  nicht  nur  in  entlehnten 
Wörtern  oder  Ausdrücken,  also  einer  mechanischen  Mischung,  ist  das 
beginnende  Eindringen  des  Ostslovakischen  zu  spüren.  In  Zusammen- 
hang mit  den  Ausführungen  in  der  vorliegenden  Arbeit,  besonders 
den  im  S  52  gegebenen,  darf  man  nunmehr  behaupten,  dass  der  Ein- 
fluss  von  Westen  her  sich  im  Ublya-Dialekt  schon  als  eine  Kraft 
geltend  macht,  die  im  Begriff  steht  das  ältere  Lautsystem  des  Dialekts 
zu  untergraben.  Es  ist  von  mir  wiederholt  darauf  aufmerksam  gemacht 
worden,  dass  eine  Reihe  der  ugrorussischen  Vokale  anders  als  die  ent- 
sprechenden ostslovakischen,  nämlich  mehr  nach  hinten  und  nach  unten, 
artikulirt  werden,  was  wahrscheinlich  mit  einer  eigenen  Organlage, 
einer  anderen  Artikulationsbasis,  zusammenhängt.  Ich  habe  hervorge- 
hoben, wie  die  Veränderung  in  diesem  Punkte,  der  Uebergang  zu  der 
ostslovakischen  Artikulationsweise  und  den  ostslovakischen  Vokalnuan- 
ccn,  der  grosse  Bruch  in  der  Entwicklung  gewesen  ist,  dem  wir  den 
eigenthümlichen  Laut  vj  des  Sotakischen  verdanken  (§  52).  Gehen 
wir  nun  aber  zu  dem  ugrorussischen  Grenzdialekt  in  Ublya  über,  so 
wird  man  sich  ja  eben  aus  Archiv  XIX  14  ff.  erinnern,  dass  die  dem 
Ugrorussischen  eigenthümliche  Artikulationsweise  dort  in  unbetonter 
Lage  schon  verloren  zu  sein  scheint:  nur  in  betonter  Silbe  begegnen 
uns  daselbst  die  eigenthümlichen  nach  hinten  und  unten  gespannten 
Vokalnuancen,  die  im  Ugrorussischen  den  ostslovakischen  wide- Vokalen 
entsprechen.  Eine  solche  Veränderung  in  dem  Lautsystem  des  Ublya- 
Dialekts  lässt  sich  nicht  mehr  als  eine  »mechanische  Mischung«  charak- 
terisiren;  hier  steht  man  schon  einer  innigeren,  mehr  »chemischen«  Ver- 
bindung der  ursprünglichen  Sprache  mit  der  eindringenden  gegenüber; 
CS  sind  schon  Spuren  derselben  Erscheinung,  die  wir  in  dem  Sotakcn- 
Icliome  in  und  um  Korumlya  in  einer  merkwürdig  typischen  Form 
getroffen  haben. 

Nimmt  man  diese  verschiedenen  Züge  zusammen,  so  ergiebt  sich, 
dass  die  ostslovakische  Sprachwelle,  die  über  die  Dialekte 
um  Korumlya  schon  eine  slovakische  Decke  gelegt  hat,  noch 
weiter  über  sie  hinaus  gerollt  ist;  sie  hat  in  die  nächstgelegenen 
noch  rein  ugrorussischen  Dialekte  einzelne  Sprachstücke  (Lehngut)  hin- 


102  OLAF   BROCH.  H.-F.   Kl. 

eingespült,  ist  aber  auch  über  ihr  altes  Lautsystem  nicht  wirkungslos 
hinübergeglitten. 

Wenden  wir  uns  indess  zu  dem  sotakischen  .Idiome,  dem  Haupt- 
gegenstand der  vorliegenden  Arbeit,  zurück,  so  kann  man  bereits 
sehen,  wie  die  nächste  Welle  am  W^erke  ist,  von  Westen  her  einzu- 
brechen, um  die  Arbeit  der  früheren  zu  vollenden.  Belehrend  sind  in 
dieser  Hinsicht  die  Verhältnisse  in  Kolibaböc,  dem  Sotaken-Dorfe, 
das  am  weitesten  gegen  Westen  hin,  an  der  Grenze  der  cotakisch 
redenden  Oststovaken,  gelegen  ist.  Die  alten  Leute  in  Kolibaböc 
sprechen  nach  Monies  wie  die  Bewohner  von  Korumlya;  die  jungen 
aber  »haben  bald  so,  bald  co«.  »So«  und  »co«  sind  natürlich  ein 
populäres  Bild,  das  für  die  ganze  Sprachform  verwendet  wird;  nähere 
Untersuchung  lehrt  denn  auch,  dass  die  dadurch  bezeichnete  Mischung 
thatsächlich  in  den  Erscheinungen  wiederzufinden  ist,  die  uns  einerseits 
die  cotakischen  Ostslovaken,  andererseits  die  Sotaken  charakterisirt 
haben.  Die  jungen  Leute  in  Kolibaböc  brauchen  neben  dem  Infinitiv 
spaP  die  Form  spac;  der  aus  altem  y  entwickelte  C'j-Laut  wird  durch 
den  vorderen  Vertreter  desselben  y,  das  i,  verdrängt:  hnn,  srntk  — 
eine  Erscheinung,  die  an  sich  sehr  eigenthümlich  ist,  insofern  als  sie 
zeigt,  dass  die  alte  Verbindung  zwischen  i  und  cj  im  Bewusstsein  der 
Sprechenden  gewissermassen  nicht  völlig  unterbrochen  ist.  Daneben 
erscheint  aber  auch  schon  anstatt  des  alten  y  der  Vokal  i  (high-front- 
vvide),  d.  h.  dessen  gewöhnlicher  Vertreter  im  Ostslovakischen. 

Eine  deutlichere  Illustration  der  gradweisen,  wellenartigen  Vor- 
wärtsbewegung der  cotakischen  »foMf/«» -Sprache  nach  dem  Osten 
kann  man  sich  kaum  wünschen.  In  Korumlya  ist  —  oder  besser 
gesagt  war  (1895)  eine  solche  letzte,  abschliessende  Bewegung  zu 
Gunsten  des  »Cotakischen«  noch  nicht  zu  bemerken.  Zwar  dringt 
die  Co-Sprache  bisweilen  mit  einzelnen  jungen  Individuen  ein;  sowohl 
die,  die  ihre  Militärpflicht  abgeleistet,  wie  diejenigen,  die  in  Amerika 
gearbeitet  haben  und  von  dort  zurückkehren,  .sprechen  gewöhnlich  eine 
Zeitlang  die  Co-Sprache;  sie  vergessen  sie  aber  meistentheils  wieder 
und  kommen  auf  »die  alte«  Sprache  zurück;  noch  ist  also  das  Son- 
derleben der  Sprache  kräftig  genug,  um  sich  zu  behaupten.  Aber  »die 
Co-Sprache  wird  kommen«,  meinte  Herr  Monies;  »denn  sie  (die  Cota- 
ken)  sind  zahlreicher,  und  deshalb  laclicn  sie  diejenigen,  die  anders 
sprechen,  aus«.  Es  ist  somit  ein  Gefühl  der  Schwäche,  wodurch  das 
Aufgeben  der  eigenen  Sprache  bedingt  wird.  Die  kulturelle  Ueber- 
legenhcit    der    westlichen  Nachbarn  ist  bei  den  Leuten  anerkannt,  und 


l899-    ^'o     I.         WEITERE  SLOV.-KLEIXRUSSISCIIE  STUDIEN.  IO3 


die  theihveise  oder  völlige  Aufgabe  der  angeborenen  Sprache  ist  wie 
eine  naturgemässe  Entwickelung,  der  niemand  Widerstand  leistet. 

§  58.  Aus  Untersuchungen  wie  den  hiermit  abgeschlos- 
senen lassen  sich  natürlich  auch  gewisse  allgemeine  Schlussfolgerungen 
für  Sprachforschung  überhaupt  ziehen.  Mehrere  der  gewonnenen  Resul- 
tate erinnern  an  die  Erfahrungen,  die  Otto  Bremer  im  Vorworte  seiner 
Deutschen  Phonetik.  Leipzig  1893,  andeutet.  Wie  früher  bemerkt, 
sind  die  Dialekte  dieser  entlegenen  Gegenden  in  so  fern  besonders  inter- 
essant, als  sie  uns  slavischcs  Sprachleben  auf  einer  primitiven  Stufe 
zeigen.  Von  literarischem  Leben  oder  Beeinflussung  durch  eine  Schrift- 
sprache kann  hier  kaum  die  Rede  sein;  und  doch  findet  auch  auf 
dieser  Stufe  gegenseitige  Einwirkung  einander  berührender  nahe  ver- 
wandter slavischer  Dialekte  statt,  wofür  unsere  Arbeit  typische  Proben 
giebt.  Wir  .sehen,  wie  die  Berührung  zweier  Sprachen  einen  neuen, 
selbständigen,  dritten  Dialekt  ins  Leben  gerufen  hat,  indem  nicht  nur 
Wörter  oder  Formen  oder  Ausdrücke  übernommen  worden  sind,  son- 
dern die  ganze  Lautlehre  der  ursprünglichen  Sprache  mit  derjenigen 
der  eindringenden  so  zu  sagen  eine  unauflösliche  Verbindung  einge- 
gangen ist.  Denken  wir  uns  den  assimilirenden  Einfluss  von  Westen 
her  unterbrochen,  was  ja  leicht  einmal  eintreten  könnte,  so  würde  in 
dem  Sotaken-Idiome  die  Grundlage  für  eine  völlig  neue  Sprachentwick- 
lung, für  eine  neue  >; Sprache^' ,  wenn  man  will,  vorhanden  sein  — 
eine  genügende  Grundlage  sowohl  für  eine  gesprochene  wie  für  eine 
Schriftsprache.  Und  was  sich  so  direkt  konstatiren  lässt,  was  man 
hier  vor  seinem  eigenen  Auge  entstehen  und  sich  entwickeln  sieht, 
das  giebt  uns  Anhaltspunkte  zu  Schlussfolgcrungen  für  ältere  Sprach- 
zustände überhaupt,  in  Sonderheit  für  solche  auf  slavischem  Gebiete, 
wie  ich  schon  §  36  angedeutet  habe. 

Indess  ist  es  nicht  meine  Absicht  hier  auf  derartige  allgemeinere 
Ergebnisse  näher  einzugehen.  Wem  sie  interessircn,  der  wird  die 
nötigen  Schlussfolgcrungen  von  selbst  ziehen;  ich  selbst  werde  viel- 
leicht später  einmal  auf  sie  zurückzukommen  Gelegenheit  haben. 

Kehren  wir  zum  Schluss  noch  einmal  mit  ein  paar  Worten  zu 
dem  slovakisirenden  Einfluss  in  Nordostungarn  zurück,  so  ist  es  erlaubt 
zu  schliessen,  dass  er  nicht  erst  von  heute  oder  gestern  stammt.  Es 
ist  schon  von  anderen  darauf  aufmerksam  gemacht,  dass  er  wahrschein- 
lich schon  längere  Zeit  hindurch  gewirkt  hat.  Sehr  wahrscheinlich  hat 
ein  grosser  Theil  der  jetzt  ^^ostslovakisch .  Redenden  einst  ugrorus- 
sisch  gesprochen.     Auch  ist  es  nicht  unwahrscheinlich,  dass  eine  genaue 


I04  OLAF  HKOCII.  H. -F.    Kl. 


sprachliche  Untersuchung  uns  sichere  Merkmale  an  die  Mand  geben 
dürfte,  wie  weit  über  die  jetzige  ostslovakische  Sprachgrenze  hinaus 
der  ursprünglich  russisch  redende  Slavenstamm  in  Ungarn  ausgebreitet 
war.  --  Indem  ich  meine  Arbeit  abschliesse,  kann  ich  nur  abermals 
den  Wunsch  äussern,  dass  diese  in  so  vielen  Hinsichten  interessanten 
Gegenden  Ungarns  recht  bald  zum  Gegenstand  eingehender  Unter- 
suchungen von  näher  wohnenden  Forschern,  die  Fähigkeit  und  Mittel 
dazu  haben,  gemacht  werden  möchten.  Die  einzuheimsende  Ernte  ist 
reich,  aber  der  Arbeiter  auf  dem  Felde  giebt  es  bis  jetzt  wenig. 

Clm'stiania^  December  1S!)8. 


Fragmenta  Novi  Testamenti 

in  translatione  Latina  antehieronymiana 
ex  libro  qui  vocatur 

Speculum 

emit  et  ordine  libronim  Novi  Testamenti 

exposuit 

J.    Belsheim 


VidenskabsseUkabets  Skrifter.    IL  Historisk-filosoflsk  Klasse.    1889     No.  8 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

I  Kommission  hos  Jacob  Dybwad 

A.  W.  Brøggfers  Bogftrykkeri 

1899 


Frcmlagfl  af  Biskop  Dr.  theol.  A.  Chr.  Bang, 


Præfatio. 


Postquam  vir  doctissimus  Nicolaus  Wisemanus  Cardinalis  Anglus  libel- 
lum  »Two  letters  on  some  parts  of  the  controversy  concerning  i  Joh. 
V,  7«  primum  in  »Catholic  Magazine«  1832  et  33,  deinde  in  »Essays  on 
various  Subiects  I«  (in  Germanicum  sermonem  versum  inscriptum  :  »Ab- 
handlungen über  verschiedene  Gegenstande  I«)  publicavit,  ubi  demonstravit 
librum,  qui  »Speculum«  vocatur  (sive  in  codicibus  »Liber  testimoniorum), 
locum  ilium  controversum  i  Joh.  5,  7  de  tribus  testibus  coelestibus  bis 
continere,  hoc  Speculum  semper  liber  permagni  momenti  ad  res  criticas 
textus  Scripturæ  sacræ,  imprimis  Novi  Testamenti,  existimatus  est,  libel- 
lique  huius  in  omnibus  editionibus  Novi  Testamenti  signo  m  distincti  mentio 
facta  est.  Speculum  ex  pluribus  codicibus  novimus,  quorum  antiquissimus 
celeberrimusque  Romæ  in  bibliotheca  Sanctæ  Crucis  et  nomine  codicis  Ses- 
soriani  notus  est,  sæculo  octavo,  ut  videtur,  scriptus.  Quæstionem  diffi- 
cilem  de  auctore  Speculi,  sitne  S.  Augustinus  an  alius  pater,  non  hie  ex- 
ploramus.  Certum  est  auctorem  in  scripturis  sacris  optime  versatum  fuisse, 
quam  ob  causam  sane  S.  Augustinus  fuisse  potest.  Omnes  viri  periti 
consentiunt  Speculum  sæculi  quarti  sive  ætatis  S.  Augustini  esse.  Spe- 
culum doctrinam  copiosam  de  fide  et  vita  Christiana  in  144  capita 
divisam,  quorum  alia  uberiora  sunt,  alia  minora,  tantummodo  fragmentis 
verbisque  ex  scriptura  sacra  desumptis,  scripta  continet,  nullis  addita- 
mentis  ab  auctore  additis.  In  Speculo  fragmenta  uberiora  sive  minora 
inveniuntur  ex  omnibus  libris  Veteris  Testamenti,  canonicis  et  apocryphis, 
exceptis  Ruth,  Obadja,  Jona,  et  ex  omnibus  libris  Novi  Testamenti,  excep- 
tis  Philem.,  Hebr.,  3  Joh.  Parvum  fragmentum  quoque  ex  epistola  ad 
Laodicenses  spuria  invenitur.  Ex  omnibus  144  capitibus  habet  unumquod- 
que  suum  indicem  sed  capita  ipsa  promiscue  nuUo  ordine  sequuntur. 

Textus  fragmentorum  Speculi,  imprimis  qui  in  codice  antiquis- 
simo  Sessoriano  habetur,  translationis  antiquae  antehieronymianae  est, 
quae  in  Africa  orta  esse  videtur.  Sunt  in  hoc  textu  multa  signa  remotæ 
ætatis,  ut  Matth.  6,  4:  absconso  (vulg.  abscondito);   6,  19,  20:  thensauros 

^nd.-8él«k.  Skzifler.   Hiirt.-IUiM.  KL   18M.    No.  B.  1* 


J.  BELSHEIM.  H.-F.   KI. 


vulg.  thesauros);  19,  11.  12:  spadones  (vulg.  eunuchi);  20,  28  (anti- 
quum additamentum),  in  Ev.  Joh.  sæpe  hic  mundus  (vulg.  mundus) 
pl.  Sermo  huius  textus  omnino  vulgaris  est:  permutantur  litterae  p  et  b, 
V  et  b,  t  et  d,  æ  et  e,  e  et  i;  similiter  permutantur  casus  accusativi  et  ablativi 
ut  Luc.  16,  22:  portaretur  ab  angelis  in  sinu  Abrahae  —  sepultus  in 
infernum  pi.  Ordinem  quatuor  evangeliorum  :  Matth.,  Joh.,  Luc,  Marc, 
a  TertuUiano  usitatum  et  probatum,  auctor  Speculi  secutus  est. 

Post  publicationem  libelli  Wisemaniani  textus  Speculi  et  imprimis  codex 
Sessorianus  animos  virorum  peritorum  advertit,  quem  Angélus  Maius  car- 
dinalis  doctissimus  in  »Spicilegio  Romano«  IX  2  (Romae  1843)  pag.  i — 75 
descripsit  et  omnia  fragmenta  ex  libris  Veteris  Testamenti  (exceptis  Psalmorum 
Sapientiæ,  Ecclesiastici),  et  ex  libris  Novi  Testamenti  fragmenta  ex  Actibus, 
Epistola  I  ad  Timotheum,  Epistolis  catholicis,  Apocalypsi,  nulla  autem 
ex  libris  ceteris  Novi  Testamenti,  publici  iuris  fecit.  Post  hoc  A.  Maius  ite- 
rum  totimi  Speculum  integrum  in  »Nova  patrum  bibliotheca«  tom  I  pars 
II  (Romae  1852)  critice  (praefationem  I — VIII,  textum  pag.  1  — 115)  edidit. 
A.  Maius  tantummodo  codice  Sessoriano  usus  est.  Denique  vir  doctissi- 
mus Franciscus  Weihrich  in  opere  quod  inscribitur  »Corpus  scriptorum  eccle- 
siasticorum«  vol.  XII  (Vindobonae  1887)  Speculum  totum  cum  lectionibus 
varus  ex  septem  aliis  codicibus  receqtioribus,  quibus  usus  erat,   edidit. 

Itaque  quamquam  Speculum  bis  totum  editum  est,  fragmenta  tamen 
huius  operis  ex  libris  Novi  Testamenti  ad  ordinem  illorum  librorum  dispo- 
sita,  denuo  edenda  esse  putavi.  Ambae  illæ  editiones  in  grandibus  open- 
bus  magni  pretii,  quae  difficilia  paratu  sunt,  inveniuntur,  et  in  his  editioni- 
bus  singula  fragmenta  diffuse  per  omnia  ilia  144  Capita  dispersa  sunt, 
quamobrem  hanc  editionem  omnium  fragmentorum  Novi  Testamenti  exor- 
dine  librorum,  ut  commoditati  lectorum  consularem,  parare  statui.  Cum 
ceteri  codices  omnes  recentiores  ad  ranslationem  vulgatam  accommodati 
mihi  videantur,  tantummmodo  textum  codicis  Sessoriani  post  editionem 
Maianam  edidi. 


>.  Belskeim. 


1 899-  No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— M ATTH. 


Ex  evangelio  sec«  Matthaeum. 

III.  7.  (Johannes  Baptista)  videns  autem  multos  ex  pharisaeis  etsaddu- 
caeis  venientes  ad  baptismum  suum,  dixit  ad  eos:  progenies  viperarum, 
quis  ostendit^  vobis  fugire  ab  ira  Ventura?  8.  Facite  ergo  fructus  dignos 
poenitentiae.  9.  Et  ne  dixeritis  intra  vos^:  patrem  habemus  abraham. 
Dico  enim  vobis,  quoniam^  potens  est  deus  de  lapidibus  istis  suscitare 
filios  *  abrahae.  10.  Jam  enim  securis  ad  radicem  arboris  posita  est  ;  omnis 
ergo  arbor,  quae  non  facit  fructum  bonum,  excidetur  et  in  igne^  mittetur 
(c.  90  et  c.  114).  II.  Ego  quidem  vos  baptizo  in  aqua  in  poenitentia; 
venit  autem  fortior  me  cuius  non  sum  dignus  calciamenta  portare;  ille 
vos  baptizavit  in  spiritu  sancto.  12.  Qui  habet  ventilabrum  in  manu  sua 
et  mundabit  aream  suam;  frumentum  quidem  suum  congeret  in  horreum 
suum,  paleas  autem  conburet  igni  inextinguibili  (c.  138).  ...  16.  Et  aim 
baptizatus  esset  Jesus  ascendit  confestim  de  aqua;  et  ecce  aperti  sunt 
ei  caeli  et  vidit  spiritum  discendentem  sicut  columbam  et  venientem  in 
ipsum  (c.  3)  .  .  . 

IV.  18.  Cum  praeteriret  autem  Jesus  secus  mare  Galilaeae^  vidit  duos 
fratres  simonem,  qui  dicitur  petrus,  et  andream  fratrem  eius,  mittentes 
retia  in  mari,  erant  enim  piscatores.  19.  Et  dixit  illis''  Jesus:  venite  post 
me,  et  faciam  vos  piscatores  hominum.  20  Qui  confestim  relictis  retibus 
suis  secuti  sunt  eum  (c.  5)  .  .  . 

V.  5.    Beati  qui  lugunt  quoniam  ipsi  consolabuntur  (c.  28)  .  .  . 

9.  Beati  pacifici,  quoniam  ipsi  fili  dei  vocabuntur  (c.  7).  10.  Beati 
qui  persecutionem  patiuntur  propter  iustitiam,  quoniam  ipsorum  est  regnum 
caelorum   (c.  28).     11.    Beati  estis^  cum  vos  odio^   habuerint   homines  et 


'  In  Capite  114  demonstrauit,  *  Intra  vos  omisum  in  C.  114.  *  quoniam  similiter. 
*  In  Codice  filius  in  c.  90.  *  ita  in  Cod.  propter  sequ.  m.  «  in  Cod.  GaliUae,  ^  in  Cod. 
iUi,     *  in  C.  30:  eritis.     »  In  Cap.  30:  hodio. 


J.   BELSHEIM.  H.-F.   Kl. 


abigent  et  persequentur  et  exprobrabunt  et  dicent  atlversum^  vos  omnem 
malum.  12.  Gaudete  et  exultate,  quoniam  mercis  vestra  multa  est  in  cae- 
lis.  Sic  enim  persecuti  sunt  et  prophetas  ante  vos^  (c.  28  et  c.  30)  .  .  . 
19.  Quicumque  enim^  solvent  ex  mandatis  istis  minimis  et  sic  docuerit 
homines,  minimus  vocabitur  in  regno  caelorum;  qui  autem  fecerit  et  sic  docue- 
rit, magnus  vocabitur  in  regno  caelorum  (c.  106)  .  .  .  22.  .  .  qui  irascitur 
fratri*  suo  sine  sausa,  reus  erit  iudicio;  quicumque  autem  dixerit  fratri 
suo  raccha,  reus  erit  concilio;  quicumque  vero  dixerit  fatue,  reus  erit  ge- 
hennae  ignis  (c.  89)  ...  27.  Audistis  quia  dictum  est:  non  moechaberis. 
28.  Ego  autem  dico  vobis,  quia  omnis,  qui  vident  mulierem  ad  concu- 
piscendam  eam,  iam  moechatus  est  in  corde  suo,  .  .  32.  Omnis  qui  dimittit 
uxorem  suam  et  aliam  ducit,  moechatur;  qui  dimissam  a  viro  ducit, 
moechatur  (c.  45).  33.  Audistis  quia  dictum  est:  non  perierabis,  sed  red- 
des domino  iuramenta  tua  34.  Ego  autem  dico  vobis:  ne  omnino  iuretis^ 
neque  per  caelum  quia  sedis  dei  est,  35.  neque  per  terram,  quia  scabillum 
est  pedum  eius,  36.  neque  per  hierusolymam  quia  civitas  est  magni  regis, 
neque  per  caput  tuum  iuraueris,  quia  non  potes  uilum  capillum  album 
facere  aut  nigrum.  37.  Sit  autem  sermo  vester  est,  est,  non,  non;  quod 
autem  amplius  est  a  malo  est  (c.  41).  .  .  .  42.  omni  petenti^  te  tribue 
et  ab  eo  qui  mutuum  vult  accipere,  nolite  auertere  (c.  24).  ...  44.  Dili- 
gite  inimicos  vestros  et  orate  pro  eis'',  qui  vos  persequuntur,  benedicite 
maledicentes  vos,  benefacite  eis,  qui  vos  oderunt,  45.  ut  sitis  fili  patris 
uestri,  qui  est  in  caelis,  qui  solem  suum  iubet  oriri  super  bonos  et  malos 
et  pluet  super  iustos  et  iniustos  (c.  16).  .  .  . 

VI.  2  Cum  facis  eleemosynam,  noli  tuba  canere  ante  te  sicut  hypo- 
critae  faciunt  in  synagogis  et  in  plateis,  ut  honorificentur  ab  hominibus; 
amen  dico  vobis,  quia  habent  mercedem  suam.  3.  Te  autem  faciente 
eleemosynam,  nesciat  manus  tua  senestra  quid  faciat  dextera  tua,  4.  ut 
eleemosyna  tua  in  absconso,  et  pater  tuus,  qui  videt  in  absconso,  reddet^ 
tibi  palam  (c.  24).  ,  .  .  16.  Cum  autem  ieiunatis,  nolite  esse  sicut  hypo- 
critae®  tristes;  exterminant  enim  faciem  suam,  ut  pareant  hominibus  ieiu- 
nantes.  Amen  dico  vobis  perciperunt  mercedem  suam.  17.  vos  autem 
cum  ieiunatis,  unguite  caput  vestrum  et  faciem  vestram  lavate  18.  ut  non 
videamini  hominibus  ieiunantes,  sed  patri  vestro,  qui  est  in  caelis  ;  et  pater 
uester  qui  videt  occulta  reddet  vobis  (c.  85).  .  .  . 

19.  Nolite  thensaurizare  vobis  thensauros  super  terram,  ubi  tinea  et 
aerugo*^  disperdunt,  et  ubi  fures  efFodi'unt.     20.    sed  facite  vobis  thensauros 


*  In  Cap.  30:  adversus,  *  In  Cap.  30:  qui  ante  vos  fuerunt,  '  In  Cod.:  non  pro 
enim,  *  In  Cod.:  frasi,  »  In  Cod.:  iuratis,  0  In  Cod.:  paetenti,  '  In  Cod.:  eo,  *  In 
Cod.:  seddet,     »  In  Cod.:  hipocritae,     *<>  erugo  sic  et  infra. 


1899.    No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— M ATTH.  7 

in  caelis,  ubi  neque  tinea  neque  aerugo  disperdunt  et  ubi  fures  non  furan- 
tur.     21.    Ubi  enim  fuerit  thensaurus  tuus,  illic  erit  cor  tuum  (c,  22).  .  .  . 

25.  Et  ideo  dico  vobis:  nolite  cogitare  in  anima  vestra  quid  manducetis, 
aut  quid  bibatis,  neque  corpori  vestro  quod  induamini;  anima  enim  plus 
est  quam  esca  et  corpus  plus  quam  vestitus?  26.  Intuemini  volatilia  caeli, 
quae  neque  serunt,  neque  metunt,  nee  recondunt  in  apothecis;  et  pater 
vester  caelestis  pascet  ilia.  Nonne  vos  multo  plus  estis  illis.  27.  Quis 
autem  vestrum  potest  adicere  staturae  suae  cubitum  unum?  28.  Et 
vestitimi  cogitatis?  Considerate  lilia  in  agro,  quemadmodum  crescunt,  non 
laborant  neque  neunt  et  nuda  non  sunt.  29.  Dico  auten  vobis  quoniam 
nee  solomon  in  omni  gloria  vestitus  est  sicut  unum  ex  istis.  30.  Quod 
si  foenum  agri,  quod  est  hodie  et  eras  in  clibanum  mittitur,  deus  sic  vestit, 
quanto  magis  vos  modicae  fidei?^  31.  Nolite  ergo  cogitare  dicentes:  quid 
manducabimus  ?  aut  quid  hibemus?  aut  quid  vestiemur?  32.  omnia  enim 
haec  gentes  desiderant;  seit  autem  pater  vester,  quoniam  indigetis  horum 
omnium.  33.  Quaerite  autem  primo  regnum  et  iustitiam  eius,  et  haec  om- 
nia praestabuntur  vobis.  34.  Ne  ergo  cogitaveritis  de  crastino;  crastinus 
enim  dies  ipse  pro  se  cogitabit;  sufficit  dies  malitia  sua  (e.  5).  .  .  . 

VII.  6.  Nolite  dare  sanctum  eanibus;  neque  miseritis  margaritas 
vestras  ante  porcos,  ne  forte  eoneulcent^  eas  pedibus  suis  et  conversi 
elidant  vos  (c.  117  ).  .  .  .  13.  Intrate  per  angustam  portam;  quia  lata 
et  spatiosa  via  est,  quae  ducit  ad  perditionem,  et  multi  sunt  qui  in- 
trant per  eam.  14.  Quia  angusta  et  arta  via  est,  quae  dueit  ad  vitam, 
et  pauci  sunt  qui  inveniunt  eam  (c.  5).  ...  15.  Cavete  a  seudoprophetis^ 
qui  veniunt  ad  vos  in  vestitu  ouium,  intus  autem  sunt  lupi  rapaees;  16.  ex 
fructibus  ergo*  eorum  cognoscetis  eos.  ...  (c.  15  et  e.  50).  ...  21.  Non 
omnis  qui  mihi  dicit:  domine,  domine,  intrabit  in  regno  caelorum;  sed 
qui  facit  voluntatem  patris  mei,  qui  est  in  caelis,  ipse  intrabit  in  regno  cae- 
lorum (c.  106).  ...  24.  Et  omnis  qui  audit  sermones  meos  et  facit  eos, 
similem  aestimabo  eum  viro  prudenti,  qui  aedificavit  domum  suam  super 
petram.  25.  Diseendit  pluvia,  advenerunt  flumina,  venerunt  venti  et  in- 
pigerunt  in  domum  illam,  et  non  cecidit;  fundata  enim  erat  super  petram. 

26.  Et  omnis  qui  audit  sermones  meos  et  non  facit  eos,  similis  est  viro 
stulto,  qui  aedificavit  domum  suam  super  harenam.  27.  Diseendit  pluvia, 
venerunt  flumina  et  inpigerunt  in  domum  illam,  et  cecidit,  et  facta  est 
ruina  domus  illius  magna  (c.   118).  ..  . 

VIII.  1 8.  Cum  vidisset  autem  iesus  maximam  turbam  circa  eum,  19. 
unus  ex  scribis  et  dixit  ei:    magister  sequar  te  quocumque  ieris   (e.  127), 

»  In  Cod.:  modice  fidaei,  2  In  Cod.:  conculcet,  ^  In  Cap.  50:  AdUnditc  vobis  a  pseu- 
doprophetis,     *  ergo  additur  eadem  manu  in  Cap.  15. 


8  J.  BELSHEIM.  H. -F.   Kl. 

20.  ait  Uli  iesus:  vulpiis  cubilia^  habent  et  volucres  caeli  ubi  requiescant: 
filius  autem  hominis  non  habet  ubi  caput  suum  reclinet  (c.   127  et  c.  136). 

21.  Et  ecce  alius  ex  discipulis  eius  dixit  ad  eum:  domine,  permitte  mihi 
prius  ire  et  sepellire  patrem  meum.  22.  Cui  respondens  iesus  dixit; 
sequere  me  et  sine  mortui  mortuos  suos  sepelliant;  tu  autem  vade  et 
adnuntia  regnum  dei.^  (c.  127).  ..  .  29,  Quid  nobis  et  tibi,  fili  dei? 
venisti  hie  ante  tempus  torquere  nos?  (c.  2).  .  .  . 

IX.  4.  Seiens  autem  iesus  cogitationes  eonim  dixit:  quid  cogitatis 
mala  in  cordibus  vestris.»*  (c.  9).  37.  Ait  iesus  discipulis  suis:  messis  qui- 
dem  multa,  operarii  autem  pauci.  38.  rogate  ergo  dominum  messis  ut 
mittat  operarios  in  messem  suam  (c.  138). 

X.  16.  Ecce  ego  mitto  vos  sicut  oves  in  medio  luporum.  Estote  ergo 
prudentes  sicut  serpentes  et  simplices  sicut  columbae  (c.  114).  17.  Kavete 
ab  hominibus;  tradent  enim  vos  in  concilio  et  in  synagogis  suis  flagella- 
bunt  VOS:  18.  ante  reges  et  praesides  stabitis  propter  me  in  testimonium 
eorum  et  gentium  (c.  28).  19.  Cum  ergo  tradiderint  vos^  nolite  solliciti 
esse  quid  loquamini;  20.  dabitur  enim  vobis  in  ipsa  hora*  quid^  loquamini 
non  enim  vos  estis  qui^  loquimini;  sed  spiritus  patris  vestri  qui  loquitur  in 
vobis  (c.  3  et  c.  28).  ...  27.  Quod  dico  vobis  in  tenebris,  dicite  in  lumine,  et 
quod  in  [aure] ''  auditis  praedicate  supra  tecta  et  inplateis(c.  87).  28.  Nee 
timeatis  eos  qui  occidere  corpus  possunt,  animam  autem  non  possunt  occi- 
dere;®  timite  autem  magis  eum  qui  potest  animam  et  corpus  occidere  et 
in  gehennam  mittere®  (c.  28  et  c.  87,).  39-  .  •  •  Qui  invenit  animam 
suam,  perdet  illam;  et  qui  perdiderit  animam  suam  propter  me  invenit 
illam  (c.  28). 

XI.  27.  Omnia  mihi  tradita  sunt  a  patre  meo.  Et  nemo  novit  filium 
nisi  pater,  neque  patrem  quis  novit  nisi  filius  et  cui  voluerit  filius  revelare 
(c.  2).  28.  Venite  ad  me  omnes,  qui  laboratis  et  onerati  estis,  et  ego 
vos  reficiam.  29.  Tollite  iugum  meum  super  vos,  et  discite  quia  man- 
suetus  sum  et  humilis  corde  et  invenietis  requiem  animis  vestris.  30.  quia 
iugum  meum  iucundum  est  et  onus  meum  leve^^  est  (c.  5). 

XII.  28.  Si  autem  ego  in  spiritu  dei  eicio  daemonia*^  utique^  ad- 
propinquavit  regnum  dei.  ...  31.  Ideo  dico  vobis:  omne  peccatum  et 
blasfemiae  remittentur  hominibus;  qui  autem  in  spiritum^^  blasfemauerit  non 
remittetur  illi.  32.  Quiqumque  enim  dixerit  verbum  adversus  filium 
hominis  remittetur  illi;    qui    autem  dixerit  adversus  spiritum   sanctum   non 


1  In  Cap.  136:  foveas.  >  tu  autem  vade  et  adnuntia  regnum  dei  Luc.  9,  61,  'In 
Gap.  28  :  Cum  antem  tradent  vos.  *  In  Cap.  28  :  in  iüa  hora,  *  In  Cod.  cui,  '  In  cod.  çuid 
in  c.  3  et  c  28.  ''  Sic  in  editione  Maiana.  *  In  Gap.  87  inter ficere.  *  In  Gap.  87  :  et  corpus 
occidere  in  gehennam.    »»  In  Cod.:  levae,    *  *  in  Cod.:  demonia.    *  *  utiquae.    *  '  in  God.  spiritu. 


l899-     No.    2.  FRAGMENTA   SPECÜLI— MATTH. 


remittetur  illi  neque  in  hoc  saeculo  neque  in  futuro  (c.  3).  33.  Aut 
facite  arborem  bonam  et  fructum  eius  bonum;  aut  facite  arborem  malam 
et  fructum  eius  malum;  nam  ex  fructu  arboris  cognoscitur  1.  34.  Generatio 
serpentum  quomodo  potestis  quae  bona  sunt  loqui,  cum  sitis  mali?  .  .  . 
(c.  114).  37.  Ex  sermonibus  tuis  iustificaberis,  et  ex  verbis  tuis  con- 
demnaberis  (c.  100)  .  .  . 

XIII.  23.  Qui  autem  supra  terram  bonam  seminatus  est,  hie  est 
qui  audit  verbum  et  intellegit  et  facit  fructum  aliud  centesimum^.  .  .  . 
qui  habet  aures  audiendi  audiat  (c.  135).  37.  Qui  seminat  bonum  semen, 
filius  est  hominus.  38.  Ager  autem,  hie  mundus  est;  bonum  vero  semen 
hii  sunt  filii  regni;  nam  zizania  filii  sunt  iniqui.  39.  Inimicus  qui  ilia 
seminavit,  diabolus  est,  messis  autem  consuma tio  saeculi  est;  messores  autem 
angeli  sunt.  40.  Sicut  ergo  colliguntur  zizania  et  igni  conburuntur,  sic 
erit  in  consummatione  saeculi.  41.  Mittet  filius  hominis  angelos  suos,  et 
congregabunt  de  regno  eius  omnia  scandala  et  eos,  qui  faciunt  iniquitatem. 
42.  Et  mittet  eos  in  Camino  ignis;  ibi  erit  fletus  et  stridor  dentium 
(c.  138).  43.  Tunc  iusti  fulgebunt  [sicut  sol]^  (c.  116)  ...  49.  Sic  erit  in 
consummatione  saeculi  huius;  exient  angeli,  et  separabunt  malos  a  con- 
uersatione  iustorum.  50.  et  mittent  illos  in  caminum  ignis;  ibi  erit  fletus 
eorum  et  stridor  dentium  (c.  26). 

XV.  26.    Non  licet  tollere  panem  filiorum  et  mittere  canibus  (c.  117)... 

XVI.  16.  Respondens  simon  petrus  dixit:  tu  es  christus  filius  dei 
vivi  (c.  2).  .  .  . 

XVII.  5.  .  .  Ecce  vox  de  nube  audita  est  dicens:  hie  est  filius  meus 
dilectus,  qui  mihi  placuit,  ipsum  audite  (c.  2).  .  .  .  17.  Imperavit  iesus 
et  exiit  daemonium  illud,  et  sanus  factus  est  puer  ab  illa  hora.  18.  Tunc 
accesserunt  ad  iesum  discipuli  secreto  et  dixerunt:  quare  non  potuimus^ 
expellere  illud?  19.  Ait  illis:  propter  incredulitatem^  vestram.  Amen 
dico  vobis:  si  haberetis^  fidem  sicut  granum  senapis  diceretis  huic  monti: 
transi  hine  illuc,    et  transiret,   et  nihil  vobis  inpossibile  esset  (c.   121).  .  .  . 

XVIII.  6.  Qui  scandalizaverit  unum  pusillum  ex  his  qui  in  me  cre- 
dunt,  bonum  est  illi  magis  ut  circumligetur  mola  asinaria  colla  eius  et 
proiciatur  in  profundum  (c.  79).  ...  10.  Vidite  ne  contemnatis  unum  ex 
istis  pusillis  credentibus  in  me  ;  amen  dico  vobis,  quoniam  angeli  eorum 
semper  in  caelo  vident  faciem  patris  mei  qui  est  in  caelis  (c.  123).  .  .  . 
12.  .  .  .  Quis  ex  vobis  habens  centum''  oves,  cui  si  erraverit  una,  nonne 
relictis  nonaginta  et  novem  in  montibus,   ibit  quaerere  illam  quae  errabit? 


ï  In  Cod.:  cognuscitur.    2  In  Cod.:  centisimum.   8  Ita  in  edilione  Maiana.   *  in  Cod.:  ^otue- 
mus,    B  in  Cod.  incruäulitatem.    ^  in  Cod.  haberitis.    ''  in  Cod.  kabes  cerUu, 


J.   BEI^HEIM.  H.-F.   Kl. 


13.  Si  contigerit  ut  inveniat  earn,  amen  dico  vobis  quia  gaudebit  super 
illam    magis   quam    propter    nonaginta    et    novem    quae    non  erraverunt. 

14.  Sic  voluntas  non  est  patris  vestri  qui  est  in  caelis  ut  pereat  unus  ex 
istis  pusillis  (c.  23).  ...  19.  Dico  vobis  quia  si  duobus  ex  vestris  con- 
venerit  super  terram  de  omni  re  quaecumque^  petieritis  a  patre  meo  qui 
est  in  caelis,  contiget  vobis.  20.  Ubi  enim  sunt  duo  aut  tres  collecti  in  no- 
mine meo,  et  ego  ibi  sum  in  medio  eorum  (c.  7).  .  .  .  21.  Accessit  ad  iesum 
petrus  et  ait  illi:  domine,  si  peccaverit  in  me  frater  meus,  quotiens  remit- 
tam  illi?  usque  septies  22.  Ait  illi:  non  dico  tibi  usque  septies  sed  usque 
septuagies  septies.  ...  32.  Serve  nequam  omne  debitum  demisi  tibi,  quia 
rogasti  me;  ita  non  aportebat  te  miseren  conservo  tuo,  quomodo  ego  tibi 
misertus  sum?  34.  Et  ira  tus  dominus  eius  tradidit  eum  tortoribus  donec 
redderet  debitum.  35.  Sic  et  vobis  faciet  pater  meus,  qui  est  in  caelis, 
si  non  remiseritis  unusquisque  fratri  suo  ex  cordibus  vestris  (c.   17). 

XIX.  3.  Accesserunt  ad  eum  pharisaei  temptantes^  eum  et  dicentes 
licet  homini  dimittere  uxorem  de  qua[cumque]^  causa?  4.  Quibus  respon- 
dens  iesus  ait:  non  legistis  quia  [qui]*  fecit  ab  initio  masculum  et  feminam, 
dixit  :  propter  hoc  relinquet  homo  patrem  suum  et  matrem  et  adhaerebit  uxori 
suae  et  erunt  duo  in  carne  una?  6.  .  .  .  quod  ergo  deus  iunxit,  homo 
non  disiungat.  7.  Dicunt  ei,  quare  ergo  moyses  praecepit  ut  daretiir 
liber  repudii  et  demitteretur  uxor?  Quibus  iesus  ait:  quia  moyses  secundum 
duritiam  uestram  permisit  vobis  dimittere  uxores  uestras;  ab  initio  autem 
non  ita  fuit  (c.  139).  9.  dico  autem  vobis,  quia  quicumqve  dimiserit  uxorem 
suam  exepta  causa  adulterii,  et  aliam  ducit,  adulterium  facit;  et  qui  dimit- 
tam  a  viro  ducit  moechatur*^  (c.  80  et  c.  139).  ...  10.  Dicunt  ei  discipuli: 
si  talis  viri  causa  est  cum  uxorem,  non  expedit  nubere.  11.  Iesus  autem 
respondit  eis:  non  omnes  capiunt  verbum  istud,  sed  hii  quibus  concessum 
est.  12.  Sunt  enim  spadones,  qui  ex  utero  matris  nati  sunt;  spadones  qui 
facti  sunt  ab  hominibus,  [spadones]  ^  qui  se  ipsos  spadonaverunt  propter 
regnum.  Qui  potest  capere,  capiat  (c.  80).  ...  17,  .  .  .  Nemo  bonus 
nisi  unus  deus  (c.  i).  .  .  .  27.  Tunc  respondens  petrus  ait  ad  eum:  ecce 
nos  reliquimus  omnia  et  secuti  sumus  te;  quid  ergo  erit  nobis?  28.  Iesus 
autem  dixit  illis;  Amen  dico  vobis,  quoniam  vos  qui  secuti  estis  me  in 
resurrectione  cum  sederit  filius  hominis  in  throno  gloriae  suae,  sedebitis  et 
vos  super  duodecim  thronos  iudicantes  duodecim  tribus  israhel.  29.  Et 
omnis  quicumque  reliquerit  domum,  vel  fratres  aut  matrem,  aut  filios,  vel 


^  In  Cod.:  quacumque.  *  In  Cod.:  temptans.  '  Sic  in  editione  Maiana.  ^  Similiter. 
^  Dico  autem  vobis,  quia  quicumque  dimiserit  uxorem  suam  excepta  causa  adulterii  facit  illam 
moechari  (c.  So).     ^  ita  in  editione  Maiana. 


l899-     No.   2.  FRAGMENTA  SPECÜLI— MATTH.  II 

agros,  propter  nomen  meum,  centies  tantum  accipiet  et  vitam  aeternam  pos- 
sidebit.    30.  Multi  autem  primi  novissimi  fient  et  novissimiprimi  erunt  (c.  5). . . 

XX.  I.  Ait  iesus:  simile  est  regnum  caelorum  homini  patrifamilias, 
qui  prodivit  primo  mane  conducere  operarios  in  vineam  suam.  2.  Con- 
uentione  autem  facta  cum  operariis  ut  singulis  denariis  diurnis  operarentur 
misit  illos  in  vineam  suam.  3.  Et  egressus  circa  horam  tertiam  vidit 
alios  stantes^  operarios  in  foro  otiosos;  4.  et  ait  illis:  ite  et  vos  in  vineam 
meam,  et  quod  iustum  fuerit,  dabo  vobis.^  5.  Et  illi  abierunt.  Et  iterum 
prodivit  circa  horam  sextam  et  nonam  et  idem  fecit.  6.  Sed  et  circa 
undecimam  horam  egressus  est  et  invenit  alios  stantes  et  ait  illis.  Quid  hie 
statis  tota  die  otiosi.'^  7)  Et  illi  dixerunt,  quia  nemo  nos  conduxit.  Et 
ait  illis:  ite  et  vos  operamini  in  vineam.  8.  Vespere  autem  facta  dixit 
dominus  vineae  procuratori  suo:  voca  operarios  et  redde  illis  mercedem, 
initium  faciens  a  novissimo  usque  ad  primos  (c.  112).  20.  Accessit  ad 
dominum  mater  filiorum  zebedaei^  cum  filiis  suis  adorans  eum  et  postulans 
aliquid  ab  eo.  21.  Ille  autem  ait:  quid  visP  Dicit  ilia:  ut  sedeant  isti  duo 
fili  mei,  imus  ad  dexteram  tuam  et  unus  ad  senestram  in  regno  tuo.  22.  Ait 
autem  iesus  :  nescitis  quid  postuletis;  potestis  bibere  calicem  quem  ego 
bibiturus  sum.^  Illi  autem  dixerunt:  possumus.  23.  Ait  illis*  iesus:  calicem 
meum  quidem  bibetis,  sedere  autem  ad  dexteram  vel  ad  senestram  meam 
non  est  meum  dare  vobis,  sed  quibus  paratum  est  a  patre  meo.  24.  Quo 
audito  ceteri  decem  discipuli  indignati  sunt  de  duobus  fratribus.  25.  Iesus 
autem  advocavit  eos  et  dixit:  scitis  quoniam  principes  gentium  dominan- 
tur  eorum  et  magnam  potestatem  exercent  in  eos.  26.  Non  sic  est  inter 
vos;  27.  sed  quicumque  voluerit  inter  vos  primus  esse,  erit  vester  servus ; 
28.  sicut  et  filius  hominis  non  venit,  ut  illi  ministretur,  sed  ut  ministret 
et  det  animam  suam  redemptionem  pro  multis  (c.  76).  Vos  autem  quae- 
ritis  in  modicis  extolli  et  de  maximis  minui  (c.  34  et  c.  76).  Cum  autem 
introieritis  ad  caenam  vocati,  nolite  reaimbere  in  honorificis  locis,  ne  forte 
dignior  te  superveniat,  et  accedens  invitator  dicat  tibi:  adhuc  infra  ac- 
cede ;  et  confundaris.  Si  autem  recubueris  in  inferiori  loco,  adveniet  infe- 
rior te  et  dicet^  qui  te  ad  caenam  invitavit:  accede  adhuc  in  superiori 
loco,  et  erit  hoc  tibi  utilius  (c.  76).  ... 

XXI.  33.  Et  ait  illis:  aliam  parabolam  audite:  Homo  quidam  erat 
paterfamilias,  qui  plantavit  vineam  et  saepem  illi  circumdedit  et  fodit  in 
earn  lacum  et  aedificavit  in  ea  turrem  et  locavit  illam  colonis  et  peregre 
profectus  est.     34.  Cum  autem  adpropinquasset  tempus  frugum,  misit  ser- 


»  Id  Cod.:  stantem,     *  in  Cod.:  vos.     ^  in  Cod.:  ubedei,     *  in  Cod.:  Uli.     •'  in  Cod. 
tibi  pro  diut. 


12  J.   BELSHEIM. 


VOS  suos  ad  cultures  vineae  ut  acciperent  fructum  vineae.  35.  Et  adprae- 
hensis  servis  coloni,  alium  quidem  caedenint,  alium  vero  occiderunt,  alium  vero 
lapidaverunt.  36.  Et  iteruin  misit  alios  servos  plures  prioribus  et  similiter  fece- 
runt.  37.  Postremo  autem  misit  filium  suum  unicum  dicens:  reverebuntur 
filium  meum.  38.  Uli  autem  dixerunt  intra  se  :  hic  est  heres,  venite  occi- 
damus  eum,  ct  possideamus  hereditatem  eius.  39.  Et  adpraehensum  eum 
eiecerunt  extra  vineam  et  occiderunt  eum.  40.  Cum  ergo  venerit  dominus 
vineae,  quid  facie t  colonis?  41.  Et  Uli  dixerunt;  malos  male  perdet  et 
vineam  suam  tradet  aliis  ailtoribus,  qui  reddant  illi  fructum  in  tempori- 
bus  suis  (c.  112). 

XXIII.  12.  Quicumque  autem  humiliaverit  se  exaltabitur,  et  qui  so 
exaltaverit  humiliabitur  (c.  37).  ...  27.  Vae  vobis  scribae  et  pharisac 
hypocritae,  qui  similes  estis  monumentis  dealbatis,  quae  quidem  videntur  a 
foris  hominibus  speciosa,  intus  autem  plena  sunt  ossibus  humanis  et  omni 
spurcitia  (c.   124).  .  .  . 

XXIV.  29.  Confestim  autem  post  illos  dies  tribulationum  sol  conver- 
tetur  in  tenebras  et  luna  non  dabit  lumen  suum,  et  stellae  cadebunt  de 
caelo  et  virtutes  caelorum  movebuntur;  30.  et  tunc  apparebit  signum  fili 
hominis  in  caelo,  et  tunc  plangent  se  universae  tribus  terrae  et  videbunt 
filium  hominis  venientem  in  nubibus  caeli  cum  virtute  multa  in  maiestate 
31.  Et  mittet  angelos  suos  cum  tuba  et  voce  magna,  et  congregabunt 
electos  eius  a  quattuor  angulis  ventorum  a  summis  caeli  usque  ad  summum 
eorum  (c.  26).  ...  37.  Sicut  enim  diebus  noe  sic  erit  et  adventus  fili 
hominis.  38.  Sicut  enim  erant  in  diebus  illis  ante  diluvium  :  manducantes 
et  bibentes  et  nuptum  dantes;  39.  et  non  senserunt,  donee  venit  diluvium 
et  tullit  omnes;  sic  erit  et  adventus  fili  hominis  (c.  5).  .  .  .  45.  Quisnam 
est  fidelis  servus  et  prudens,  quem  constituit  dominus  super  familiam  suam 
ut  det  illis  cibariam  in  tempore  ?  46.  Beatus  servus  ille  quem  veniens  do- 
minus  eius  inveniat  sic  facientem.  47.  Amen  dico  vobis  quia  super  om- 
nia quae  possidet,  constituet  ilium.  48.  Quod  si  dixerit  malus  servus: 
tardât  dominus  meus  venire  et  coeperit  percutere  conservos  suos  sedentes  ct 
bibentes  cum  luxuriosis  49.  veniet  autem  dominus  servi  illius  in  die  qua 
non  sperat  et  hora  qua  non  sentiet  50  et  dividet  eum,  partemque  eius 
cum  infidelis  ponet,     51  illic  erit  fletus  et  stridor  dentium  (c.  47).  .  .  . 

XXVIII.  19.  Ite^  nunc  docete  omnes  gentes  baptizantes  eos  in  no- 
mine patris  et  filii  et  spiritus  sancti  (c.  2  et  c.  3).  .  .  . 


*  In  Cap.  3:  euntfs  nunc. 


1889.    No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— MARC.  ET  LUC.  13 


Ex  evangelio  sec.  MarcunL 

XI.  25.  Et  cum  steteritis^  ad  orationem,  dimitte  si  quid^  habetis 
adversus  aliquem,  ut  et  pater  vester,  qui  est  in  caelis,  dimittat  vobis  pec- 
cata  vestra.  26.  Si  autem  vos  non  demiseritis,  nequi  pater  vester,  qui 
est  in  caelis,  dimittet  vobis  peccata  vestra  (c.  17). 


Ex  evangelio  sec.  Lucanum. 

I.  34.  Dixit  autem  maria  ad  angelum:  quomodo  fiet  istud  quia 
virum  non  cognovi.''  (c.  3).  35.  Respondens  angelus  dixit  ei:  spiritus 
sanctus  veniet  in  te^  et  virtus  altissimi  obumbrabit*  te;  propter  quod  et 
qui  ex  te  nascitur  sanctus,  vocabitur  filius  dei  (c.  2  et  c,  3).  .  .  . 

II.  36.  Et  erat  anna  profetissa  filia  fanuhel  de  tribu  aser  et  haec 
processa  erat  in  diebus  suis,  quae  vixerat  cum  viro  suo  annis  septem  a 
virginitate  sua.  37.  Et  haec  vidua  annorum  octuaginta  et  quattuor,  quae 
non  discedebat  de  templo  ieiuniis  et  obsecrationibus  serviens  nocte  ac  die 
(c.  82) 

IX.  61.  Et  ait  alter:  sequar  te,  domine,  sed  primum  permitte  mihi 
renuntiare  his  qui  domi  sunt.  62.  Ait  ad  illum  iesus:  nemo  inponens 
manum  suam  in  aratro,  aspiciens  retro,  aptus  est  regno  dei  (c.  127).  .  .  . 

XI.  5.  Et  ait  iesus  quis  vestrum  habebit  amicum,  et  ibit  ad  illum 
media  nocte  et  dicet  illi:  amice,  commoda  mihi  tres  panes;  6.  quoniam 
amicus  meus  venit  ad  me  de  via  et  non  habeo  quod  ponam  ante  ilium? 
7.  Et  ille  intus  respondens  dicet,  noli  mihi  molestus  esse,  iam  enim  osteum 
clausum  est,  et  pueri  in  cubiculo  mecum  sunt,  non  possum  surgere  et 
dare  tibi.  8.  Et  ille  si  perseveraverit  pulsans  ;  dico  vobis,  et  si  non  dabit 
ei  surgens,  eo  quod  amicus  eins  est,  propter  improbitatem  autem  eius 
surget  et  dabit  illi  quantos  desiderat.     9.     Ego  vobis  dico,   petite,  et  da- 


»   in  Cod.:  steteris,     ^  in  Cod.:  si  quis,     ^  in  Cap.  2:  supervtniet  in  te.     *  in  Cap.  2: 
ohumbravit. 


14  J.   BELSHEIM.  H.-F.   KI. 

bitur  vobis;  quaerite  et  invenietis;  pulsate  et  aperietur  vobis.  lO.  Omnis 
etiim  qui  petit  accipit,  et  qui  quaerit,  invenit  :  et  pulsanti  aperietiu*  (c.  25). 
41.  Verumtamen  date  eleemosynam,  ecce  omnia  munda  sunt  vobis 
(c.  24).  .  .  . 

XII.  13.  Ait  quidam  de  turba  ad  iesum:  magister,  die  fratri  meo  ut 
dividat  mecum  hereditatem.  14.  Dixit  autem  illi  iesus:  homo,  quis  me 
constituit  iudicem  aut  divisorem  supra  vos?  15.  Et  ait  ad  illos:  videte 
et  cavete  ab  omai  avaritia,  quia  non  in  habundantia  cuiusquam  vita  eius 
est  ex  his  quae  possidet.  16.  Dixit  autem  ad  illos  et  similitudinem  : 
hominis  cuiusdam  divitis  uberes  fructus  possessio  adtulit;  17.  Et  cogita- 
vit  apud  se  dicens:  quid  faciam,  quia  non  habeo  quo  colligam  fructus^  meos? 
18.  Et  dixit:  hoc  faciam:  distruam  horrea  mea  et  maiora  faciam  illa,  et 
il  lie  colligam  omnes  fructus  meos  19.  et  dicam  animae  meae:  habes 
multa  bona  in  annos  multos,  epulare^.  20.  Dixit  auten  illi  deus:  stulte, 
hac^  nocte  animam  tuam  repetunt  a  te,  quae  autem  praeparasti  cuius 
erunt?  21.  Sic  est  qui  sibi  thensaurizat  et  non  est  in  deum  dives  (c.  98). 
.  .  •  33-  Vendite  quae  possidetis  et  date  eleemosynam.  Facite  vobis 
sacculos  qui  non  vesterescunt,  thensaurum  non  deficientem  in  caelis  ubi 
fur  non  accedit,  neque  tinea*  corrumpit.  34.  Ubi  enim  fuerit  thensaurus 
vester,  ibi  et  cor  vestrum  erit  (c.  24).  35.  Sint  autem  lumbi  vestri  prae- 
cincti  et  lucernae  ardentes.  36.  Vos  similes  hominibus  expectantibus 
dominum  suum  quando  veniet  a  nuptiis,  ut  cum  venerit  et  pulsaverit,  con- 
festim  aperiatis  ei.  37.  Beati  servi  illi,  quos  cum  venerit  dominus,  in  ve- 
niet vigilantes  (c.  119).  .  .  . 

XIII.  3 1 .  Accesserunt  quidam  ex  pharisaeis  dicentes  ei  :  exi  et  vade 
hine,  quia  herodes  vult  te  occidere.  32.  Et  ait  illis  iesus  :  ite,  dicite  vulpi 
illi;  ecce  expello  daemonia  et  sanitates  perficio  hodie  et  eras,  et  tertia 
die  consummabor.  33.  Ite,  quoniam  inpossibile  est  prophetam  perire  extra 
hierusalem  (c.  136).  .  .  . 

XIV.  II.  Quia  omnis  qui  se  exaltât  humiliabitur,  et  qui  se  humiliât 
exaltabitur  (c.  76).  ...  î6.  Et  dixit  iesus:  homo  quidam  fecit  caenam 
magnam  et  invitavit  multos.  17.  Et  misit  servum  suum  hora  caenae  ut 
diceret  invitatis:  18.  Venite  iam  quia  omnia  parata  sunt.  18.  Et  coe- 
perunt  singuli  excusare:  primus  ait:  villam  emi  et  necesse  habeo  exire  et 
videre  illam;  rogo  te:  habe  me  excusatum.  19.  Et  alius  ait:  iuga  boum 
emi  quinque,  et  eo  probare  illa  ;  et  ideo  venire  non  possum.  20.  Et  alter 
dixit:   uxorem    duxi,    et   ideo  venire   non  possum.  ...     23   .Dico  autem 


»  in  Coà..\  frudos,     ^  in  Cod.:  aepulare.     ^  in  Cod,:  ac.     *  in  Cod.:  inea. 


1899-    No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— LUC.  1 5 

vobis  quoniam  nemo  ex  hominibus  illis  invitatis  gustavit  de  caena  mea 
(c.  5).  •  .  • 

XVI.  15.     Quia  quod  excelsum  est  in  hominibus,  abominatio  est  ante 

dominum  (c.  34) 19.  Homo  quidam  erat  dives,  et  induebatur  purpuram 

et  byssum  et  epulabatur^  cottidie  splendide.  20.  Et  erat  quidam  men- 
dions nomine  lazarus  qui  iacebat  ad  ianuam  eius  ulceribus  plenus  21.  eu- 
piens  satorari  ex  his  quae  cadebant  de  mensa  divitis,  et  nemo  illi  dabat. 
Sed  et  canes  veniebant  et  lingebant  ulcéra  eius.  22.  Factum  est  autem 
ut  raoriretur  lazarus  mendicus,  et  portaretur  ab  angelis  in  sinu  abrahae. 
Mortuus  est  autem  et  dives  et  sepultus  est  in  infernum.  23.  Et  elevans 
occulos  cum  esset  in  tormentis,  videt  abraham  de  longe  et  lazarum  in  sinu 
eius  requiescentem.  24.  Et  exclamavit  voce  magna  dicens  :  pater  abra- 
ham, misere  mei  et  mitte  lazarum,  et  intinguat  summum  digiti  sui  in  aquam 
et  refrigeret  linguam  meam,  quia  crucior  in  hac  flamma.  25.  Et  dixit 
illi  abraham:  recordare,  fili,  quia  percepisti  bona  in  vita  tua  et  lazarus  simi- 
liter mala  ;  nunc  autem  hic  consolatur,  tu  vero  cruciaris.  26.  Et  super  haec 
omnia  inter  vos  et  nos  chaos  magnum  est,  ut  qui  veniunt  ad  nos  transire 
non  possint  ad  vos,  neque  inde  hue  transmeare.  27.  Et  dixit  illi:  rogo 
ergo  te  pater,  ut  mittas  in  domum  patris  mei,  28.  habeo  enim  quinque 
fratres,  ut  testetur  illis,    ne   et   ipsi   veniant    in  hune  locum  tormentorum. 

29.  Et  dixit  Uli  abraham:    habent   moysen    et   prophetas,    audiant   illos. 

30.  Et  ille  dixit:  non  pater  abraham;  sed  si  quis  ex  mortuis  surrexerit^ 
et  abierit  ad  illos,  persvadebit  illis,  et  poenitentiam  agent.  31.  Dixit 
autem  illi  abraham:  si  moysen  et  prophetas  non  audiunt,  neque  si  quis  ex 
mortuis  surrexerit  credent  ei  (c.  97). 

XVII.  3.  Adtendite  vobis;  si  peccaverit  frater  tuus,  corripe  illum,  et  si 
poenitentiam  egerit,  dimitte  illi.  4.  Et  si  septies  in  die  peccaverit  in  te,  et 
si  septies  in  die  conversus  fuerit  dicens:  poenitet  me,  dimitte  illi  (c.  17).  .  .  . 

XXI.  I.  Intendens  autem  iesus  vidit  eos  qui  mittebant^  munera  sua 
in  gazophylacium*  divites.  2.  vidit  autem  et  quandam^  vidiiam  pauper- 
culam  mittentem  aéra  minuta  duo.  3.  Et  dixit:  vere  dico  vobis,  quia 
vidua  haec  paupercula  plus  omnibus  misit.  4.  Omnes  hi®  ex  habundanti 
sibi  miserunt  in  dona  dei;  haec  autem  ex  eo  quod  deest  illi,  omnem 
victum  quem  habuit,  misit  (c.  '24  et  c.  82).  ...  28.  Cum  coeperint''  autem 
haec  fieri,  respirabitis  et  levabitis  capita  vestra  quia^  adpropiavit  redemp- 


1  ia  Cod.:  aepulabaiur.  *  in  Cod.:  surrexit.  *  in  Cod.:  mittebaniur  in  C.  24.  *  in 
Cod.:  gazofilacium,  in  Cap.  82:  go%ophylacio.  *  in  Cod.:  qtundam  in  C.  24.  *  in  Cod.: 
his  in  C.  24,  in  C.  82  hit.      '  in  Cod.:  caeperunt,     *  in  Cod.:  qui. 


l6  J.   BELSHEM.                                             H.-F.  Kl. 

tio  vestxa  (c.  27).  ...  36.     Vigilate   itaque  in  omni  tempore,    ut   digni 

habeamini  efFugire    ista  omnia  quae   futura  sunt  et  stabitis  ante  filium  ho- 
minis (a.  25).  .  .  . 


Ex  evangelio  sec.  Johannem. 

I.  I.  In  principio  erat  verbum,  et  verbum  erat  aput  deimi,  et  deus 
erat  verbum.  2.  Hoc  erat  in  principio  aput  deum.  3.  Omnia  per 
ipsum  facta  sunt  et  sine  ipso  factum  est  nihil  (c.  2  ;  V.  i  et  3  quoque  c.  56). 

II.  19.  Solvite  temphim  hoc  manu  factum,  et  in  triduo.illud  resus- 
citabo  sine  manibus.  20.  Dixerunt  ergo  iudaei:  quadraginta  et  sex  annis 
aedificatum  est  hoc  templum,  et  tu  tribus  diebus  excitabis  illud  ?  21.  Jesus 
autem  dicebat  de  templo  corporis  sui  (c.   118).  ..  . 

III.  5.  Respondit  iesus  nicodemo  et  ait  illi:  amen  dico  tibi:  nisi 
quis  renatus  fuerit  ex  aqua  et  spiritu  sancto,  non  potest  introire  in  regno 
caelorum.  6.  Quod  enim  natum  est  de  carne,  caro  est;  et  quod  natum 
est  de  spiritu,  spiritus  est,  quia  deus  spiritus  est.  7.  Noli  mirari  quia  dixi 
tibi:  aportet  vos  iterum  renasci.  8.  Spiritus  ubi  vult  spirat,  et  vocem 
eius  [audis]^  sed  nescis  unde  veniat  et  quo  eat.  Sic  est  omnis^,  qui  nas- 
citur  ex  aqua  et  spiritu  (c.  3).  .  .  .  16.  Ita  enim  dilexit  deus  hunc 
mumdum,  ut  unicum  filium  suum  traderet  pro  illo.  ut  omnis  qui  credit  in 
eo  non  pereat,  sed  habeat  vitam  aeternam.  17.  Non  enim  misit  deus 
filium  suum  in  hunc  mundum,  ut  iudicet  mundum,  sed  ut  salvetur  mundus 
per  ipsum.  18.  Qui  enim  credit  in  eum,  non  iudicatur;  qui  vero  non 
credit  in  ipsum,  iam  iudicatus  est,^  quia  non  credidit  in  nomine  unigeniti 
fili  dei  (c.  2  et  V.  18  quoque  c.  100).  .  .  . 

IV.  13.  Respondit  iesus  et  dixit  illi;  omnis  qui  bibet  ex  aqua  hac 
sitiet  iterum;  qui  autem  biberit  ex  aqua  quam  ego  dabo  ei,  non  sitiet  in 
aeternum;  14.  sed  erit  illi  fons  aquae  vivae  salientis  in  vitam  aeternam. 
...     31.     Inter  haec  autem  rogabant  eum  discipuli  dicentes:  rabbi  manduca  ! 

32.  Ait  autem  illis  iesus:  ego  cibum  habeo  manducare,  quem  vos  non  scitis. 

33.  Dicebant  ergo  discipuli  eius  inter  semetipsos:  nugiquid  aliquis  adtulit 


^  Sic  in  editione  Maiana.      ^  In  Cod.:  omnibus,      ^  in  C.  100:   qui  autem  non  treeUi 
iam  iudicatus  est. 


l899-      No.   2.  FRAGMENTA  SPECULI— JOH.  1 7 

ei  manducare?  34.  Dicit  eis  iesus:  meus  est  cibus,  ut  faciam  voluntatem 
eius,  qui  me  misit,  et  ut  perficiam  [opus]^  eius  (c.  125).  35.  Nonne  dicitis 
quia  adhuc  quattuor  menses  sunt  et  messis  venit?  Ecce  dico  vobis:  adle- 
vate  oculos  vestros,  et  videte  regiones,  quia  albae  sunt  ad  messem.  36. 
Sicut  autem  qui  metet  mercedem  accipiet  et  colliget  fructum  in  vitam 
aeternam;  et  qui  seminat,  gaudebit  simul  cum  eo  qui  metet,  37.  In  hoc 
est  enim  verbum  veritatis,  quia  alius  est  qui  seminat  [et  alius  qui  metit]^. 
38.  Et  ego  misi  vos  metere  in  quod  vos  non  laborastis;  alii  autem  labo-. 
laverunt  et  vos  in  labore  illorum  introistis  (c.  138).  .  .  . 

V.  17.  .  .  .  Pater  meus  usque  nunc  operatur  et  ego  operor.  18.  Prop- 
ter hoc  magis  quaerebant  eum  iudaei  occidere,  quia  non  solum  soluebat 
sabbatum,  sed  et  patrem  suum  dicebat  deum,  aequalem  se  faciens  deo.  .  . 

22.  Neque  enim  pater  iudicat  quemquam,    sed  omne  indicium  dedit  filio; 

23.  ut  omnes  honorificent  filium  sicut  honorificant  patrem.     Qui  non  hono- 
rificat  filium,  non  hpnorificat  patrem,  qui  misit  ilium  (c.  2).  ,  .  . 

VI.  41.  Murmurabant  autem  iudaei  de  eo  quod  dixit;  ego  sum  panis 
qui  descendi  de  caelo.  42.  Et  dicebant:  nonne  hic  est  iesus  filius  ioseph, 
cuius  nos  novimus  patrem  et  matrem.«*  43.  Quomodo  ergo  hie  dicit:  ego 
de  caelo  discendi^.  .  .  ,  48.  Iterum  ait:  ego  sum  panis  vitae.  49.  Patres 
vestri  manducaverunt  mannam  in  deserto  et  mortui  sunt.  50.  Hic  est 
autem  panis  qui  de  caelo  discendit,  ut  qui  ex  eo  manducaverit  non  mori- 
atur.  51.  Ego  sum  panis  vivus  qui  de  caelo  discendi;  52.  si  quis  man- 
ducaverit ex  hoc  pane,  vivet  in  aeternum;  et  hic  panis,  quem  ego  dabo 
pro  huius  mundi  vita,  corpus  meum  est.  53.  Conmiserunt  igitur  invicem 
iudaei  dicentes:  quomodo  potest  iste  nobis  corpus  suum  dare  manducare. 
54.  Et  dixit  illis  iesus:  amen,  amen  dico  vobis:  nisi  manducaveritis  corpus 
fili  hominis  et  biberitis  sanguinem  eius,  non  habebitis  vitam  in  vobis.  55. 
Qui  enim  manducat  meam  carnem  et  bibit  meum  sanguinem,  habebit  vitam 
aetemam,  et  ego  resuscitabo  eum  in  novissimo  die.  56.  Caro  enim  mea 
vere  est  cibus,  et  sanguis  meus  vere  est  potus  57.  Qui  manducat  meam  car- 
nem et  bibit  meum  sanguinem,  in  me  manet  et  ego  in  illo.  58.  Sicut 
misit  me  vivus  pater  et  ego  vivo  propter  patrem;  et  qui  me  manducat, 
et  ipse  vivet  propter  me.  59.  Hic  est  panis,  qui  de  caelo  discendit.  Non 
sicut  manducaverunt  patres  vestri  mannam  et  mortui  sunt.  Qui  manducat 
hunc  panem,  vivet  in  aeternum  (c.  125). 

VII.  24,  Nolite  iudicare,  secumdum  faciem,  sed  iustum  indicium  indi- 
cate (c.   10).  ...     37.  In  novissimo  autem  die  illo  magno  diei  festi  stabat 


*    Sic   in   editione  Maiana.      ^    Sic  in  editione  Maiana.      ^    In    Cod.:    modo    descendis 
modo  discendi, 

Vid.-8«l«k.  Skniter.    Uist.-iilos.  Kl.    1899.     No.  8.  2 


1 8  J.   BELSHEIM.  H.-F.  KI. 

iesus  et  clamabat  dicens:  si  quis  sitit  veaiat  ad  me  et  bibat.  38.  Qui  credit 
in  me  sicut  dixit  scribtura  :  flumina  de  ventre  eius  fluent  aquae  vivae.  39. 
Hoc  autem  dicebat  de  spiritu,   quem  accepturi  erant  credentes  (c.  144).  .  . 

VIII.  34.  Amen,  amen  dico  vobis,  quia  omnis  qui  facit  peccatum, 
servus  est  peccati.  35.  Servus  autem  non  manet  in  domo  in  aeternum, 
filius  manet  in  aeternum.  36.  Si  ergo  filius  vos  liberavit,  vere  liberi  eritis. 
37.  Scio  quia  semen  abrahae  estis,  sed  quaeritis  me  interficere,  quia  sermo 
meus  non  capit  in  vobis.  38.  Ego  quod  vidi  aput  patrem  meum  loquor;  et 
vos  quae  vidistis  aput  patrem  vestrum  facitis.  ...  44.  Vos  ex  patre 
diabulo  estis,  et  desideria    patris  vestri    facere  vultis;    ille    enim    homicida 

fuit  ab  initio,  et  in  veritate  non  stetit,  et  Veritas  non  est  in  eo 47.  Qui 

est  ex  deo,  verba  dei  audit.  Ideo  vos  non  auditis,  quia  ex  deo  non 
estis  (c.  90).  .  .  . 

X.  30.  Ego  enim  et  pater  unum  sumus.  ...  37.  Si  non  facio 
opera  patris,  nolite  mihi  credere.  38.  Quod  etsi  facio  et  mihi  non  vultis 
credere,  vel  operibus  crédite,  quia  ego  in  patre  et  pater  in  me   (c.  2).  .  . 

XII.  35.  Ambulate  itaque^,  dum  lumen  habetis,  ne  vos  tenebrae  ad- 
praehendant*;  et  qui  ambulat  in  tenebris,  non  seit  quo  eat.  36.  Dum 
lumen  habetis,  crédite  in  lumine,  ut  fili  lucis  sitis  (c.  5).  .  .  . 

XIII.  2.  Et  caena^  facta  cum  diabolus  iam  misisset  se  in  cor  iudae  scari- 
oth  ut  eum  traderet;  3.  seiens  iesus  quia  omnia  dedit  pater  in  manus  eius,  et 
quia  a  deo  exivit  et  ad  deum  vadit  ;  4.  surexit  a  caena,  et  cum  accepisset  lin- 
teum  praecinxit  se,  5.  deinde  misit  aquam  in  pelvem  et  coepit  lavare  pedes 
discipulorum  et  extergere  de  linteo  quo  erat  praecinctus.  6.  Venit  ad 
simonem  petrum.  Dicit  ei  ille:  domine  tu  mihi  lavas  pedes  ?  7.  Respondit 
iesus  et  dixit  ei:  quod  ego  facio  tu  nescis;  cognosces  postea.  8.  Dicit  ei 
petrus:  non  lauabis  mihi  pedes  in  aeternum.  Respondit  iesus  :  si  non  lava- 
bero  tibi  pedes,  non  habebis  partem  mecum.  9.  Dicit  ei  simon  petrus: 
domine,  sed  non  tantum  pedes,  sed  etiam  manus  et  caput.  10.  Dicit  ei 
iesus:  qui  lotus  est,  non  indiget  nisi  ut  pedes  lavet,  sed  est  mundus;  et 
vos  mundi  estis,  sed  non  omnes.  11.  Sciebat  enim  quis  esset,  qui  tra- 
deret eum.  Propterea  dixit:  mundi  estis,  sed  non  omnes.  12.  Et  post- 
quam  lavit  pedes  eorum,  accepit  vestimenta,  et  cum  iterum  recumbuisset, 
dicit  eis:  scitis  quid  fecerim  vobis?  13.  Vos  vocastis  me  magistrum  et 
dominum,  et  bene  dicitis;  sum  enim.  14.  Si  ergo  ego  lavi  pedes  vestros 
dominus  et  magister,  quanto  magis  et  vos  debetis  alter  alterius  lavare 
pedes  f  Exemplum  enim  dedi  vobis,  ut  quemadmodum  ego  facio  vobis,  etiam 
vos  faciatis.     16.  Amen  dico  vobis,  quia  non  est  servus  maior  domino  suo, 


in  Ccd.:  itaquae.     ^  in  Cod.:  adpraehendat,     ^  in  Cod.:  Cma* 


1 899-      No.   4.  FRAGMENTA   SPECULI— JOH.  1 9 

neque  apostolus  maior  eo,  qui  misit  ilium.  17.  Haec  scientes  beati  estis 
si  feceritis  ea  (c.  141).  .  .  .  34.  Praeceptum  novum  do  vobis,  ut  diligatis 
invicem,  sicut  ego  dilexi  vos.  35.  In  hoc  cognoscent  omnes  quod  di- 
scipuli  mei  sitis,  si  dilectionem  habueritis  in^  invicem  (c.  7).  .  .  . 

XIV.  5.  Dixit  ei  thomas:  domine,  non  scimus  quo  eas,  et  quomodo 
viam  novimus?  6.  Ait  illi  iesus:  ego  sum  via  et  Veritas  et  vita;  nemo 
venit  ad  patrem  nisi  per  me.  7.  Si  cognovistis  me,  et  patrem  meum  cog- 
novistis,  et  amodo  nostis  eum  et  videtis  eum.  8.  Ait  illi  philippus:  do- 
mine, ostende  nobis  patrem  et  sufficit  nobis  (c.  2).  .  .  .  15.  Si  diligitis 
me,  praecepta  mea  servate.  16.  Et  ego  rogabo  patrem,  et  alium  advocatum 
dabit  vobis,  qui  vobiscum  sit  in  aeternum,  17.  Spiritum^  veritatis.  .  .  . 
25.  Haec  locutus  sum  vobis  aput  vos  manens.  26.  Advocatus  autem  spi- 
ritus sanctus,  quem  mittet  pater  in  nomine  meo,  ille  vos  docebit  omnia 
quaecumque  dixero  (c.  3). 

XV.  26.  Cum  venerit  consolator,  quem  ego  vobis  mittam  a  patre 
meo,  spiritum  veritatis,  qui  a  patre  procedit,  ille  testimonium  dicet  de  me. 
27.    Et   vos   testimonium   dicetis    de   me  quoniam  ab   initio    mecum  estis 

(c.  3) 

XVI.  6.  Sed  quia  haec  locutus  sum  vobis,  tristia  replebitur  cor  vestrum. 
7.  Sed  ego  veritatem  dico  vobis  quia  expedit  vobis  ego  eam,  quod  si 
non  abiero^,  advocatus  non  veniet  ad  vos.  Si  autem  abiero,  ego  mittam 
illum  ad  vos.  ...  12.  Adhuc  multa  habeo  vobis  dicere,  sed  non  potestis 
modo  portare  ea.  13.  Cum  autem  venerit  ille  spiritus  veritatis,  ipse  dis- 
seret*  vobis  omnem  veritatem.  Non  enim  loquitur  a  semet  ipso,  sed  quae 
andient  loquetur^;  futura  adnuntiabit  uobis.  14.  Ille  me  clarificavit  quia 
de  meo  accipiet  et  nuntiabit^  omnia.  15.  Quaecumque  habet  pater  meus, 
mea  sunt.    Ideo  dixi,  quia  de  meo  accipiet  et  nuntiabit  vobis  (c.  3).  .  .  . 

XVII.  3.  Dixit  ei  iesus:  cognoscant  te  solum  verum  deum  et  quem 
misisti  iesum  christum.  4,  Ego  te  clarificavi  super  terram,  opus  perfeci 
quod  dedisti  mihi  ut  facerem.  5.  Et  nunc  clarifica  [me  aput]''  te  claritate^, 
quam  habui  aput  te  priusqum  mundus  esset  (c.  2).  .  .  . 

XX.  18.  Respondit  thomas  et  dixit:  dominus  meus  et  deus  meus. 
29.  Ait  illi  iesus:  quia  vidisti^  credidisti;  beati  qui  non  viderunt  et  credi- 
derunt.  ...  31.  Haec  autem  scribta  sunt,  ut  credatis  quia  iesus  cristus 
filius  est  dei,  ut  credentes  vitam  habeatis  in  nomine  eins  (c.  2).  .  .  . 


*  In  Cod.:  in  recentiore  manu,  ^  in  Cod.:  spiritus^  Gorr.  spiritum  prima  manu.  *  in 
Cod.:  heie  habiero.  ♦  ita  in  editione  Maiana.  *  in  Cod.:  loquaetur.  ^  in  Cod.:  nuntiabit 
dabit.     ''  Sic  in  editione  Maiana.     *  in  Cod.:  a  cUritate.     ®  in  Cod.:  udisti, 

2» 


20  J.   BELSHEIM.  H.-F.  Kl. 

XXI.     17.  Et  contristatus  est  petrus  quod  dixit  ei  tertio:    amas  me? 
et  dixit  ei:  domine,  omnia  tu  nosti  tu  seis  qui^  amo  te  (c.  9).  .  .  . 


Ex  Actibus  apostolorum. 

I.  24.  .  .  .  Tu  domine,  qui  nosti  corda  hominum,  ostende  nobis  quem 
eligeris  ex  his  duobus  (c.  9).  .  .  . 

II.  44  Omnis  autem  qui  credebant  habebant  in  unum  omnia  comu- 
nia,  45.  et  possessiones  et  quaecumque  habebant,  vendebant  et  divide- 
bant  cottidie  omnibus  prout  unicuique  opus  erat  (c.  24),  .  .  . 

III.  10.  Poenitentiam  agite  et  convertimini,  ut  deleantur  peccata 
vestra  (c.  23). 

IV.  32.  Multitudinis  vero  credentium  erat  cor  et  anima  una;  et  nemo 
eorum  quae  possidebant,  quidquam  suum  proprium  esse  dicebant,  sed 
erant  eis  omnia  communia  (c.  24).  .  .  . 

VII.  51.  Dura  cervice  et  incircumcisi  corde,  vos  semper  spiritui 
sancto  restitistis  (c.  3).  .  .  .  55.  Stephanus  vero  cum  esset  plenus  spiritu 
sancto,  intendit  in  caelum  et  vidit  gloriam  dei  et  iesum  stantem  ad  dex- 
teram  dei,  Et  dixit:  ecce  video  caelos  apertos  et  filium  hominis  stantem 
ad  dexteram  dei  (c.  2).  .  .  .  58.  Et  lapidabant  stephanum  invocantem  et 
dicentem:  domine  iesu^,  accipe  spiritum  meum.  59.  Ponens  autem  genua 
exclamavit  voce  magna  dicens:  domine,  ne  statuas  eis  hoc  peccatum 
(c.   16) 

VIII.  37.  Et  respondens  spado  ait:  credo  filium  dei  esse  christum 
iesum  (c.  2).  .  .  . 

IX.  20.  Et  ingressus  paulus  statim  in  synagoga  îudaeorum  praedi- 
cabat  eis  cum  confidentia  dominum  iesum  dicens  quoniam  hic  est  Chri- 
stus filius  dei  vivi  (c.  2).  .  .  .  36.  In  îoppe^  autem  erat  quaedam  vidua 
nomine  tabitha*  quae  interpretata^  dicitur  dorcas.  Haec  erat  plena  ope- 
ribus  bonis  et  eleemosynis®,  et  misericordiis  multis,  quas  faciebat.  37.  Fac- 
tum est  autem  in  diebus  illis  ut  infirmata  moreretur.  Quam  cum  lavis- 
sent,  posuerunt  eam  in  superiori  caenaculo.  38.  Cum  autem  prope  esset 
lydda''  ad  ioppe®,    audierunt   disci puli    quod    petrus    esset   ibi.    Misemnt 


*  ita  in  editione  Maiana.  ^  ju  Cod.:  iesus.  '  in  Cod.:  elem  (teste  Mai).  *  in  Cod.: 
toppen  (teste  Mai).  »  in  Cod.:  inter  pr  aetata.  ^  in  Cod.:  thabita  (teste  Mai).  '  in  Cod.: 
lidda.     *  in  Cod,:  ioppen. 


1899.  No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— ACT.  21 

duos  viros  ad  eum  rogantes  et  dicentes:  ne  pigeat  te  veaire  usque  ad  nos. 
39.  Exurgeas  autem  petrus  venit  cum  eis,  quem  aduenientem  duxerunt  in 
superiora  caenaculi,  et  circumsteterunt  eum  viduae  flentes  et  ostendentes 
tunicas  et  cetera  vestimenta;  narrabant  ei  quanta  faciebat  cum  esset 
cum  illis  dorcas.  40.  Eiectis  autem  omnibus  foris,  petrus  ienua.  ^  oravit 
et  conversus  ad  corpus  dixit:  exurge  in  nomine  domini  nostri  iesu  christi. 
At*  ilia  mox  aperuit  oculos  suos  et  cum  vidisset  petrum  sedit.  41.  Dansque 
ei  manum  erexit  eam  vivam.  Et  convocans  sanctos  et  viduas  adsignavit 
earn  viventem.  42.  Notum  autem  factum  est  hoc  per  universam  ioppen, 
et  crediderunt  multi  in  domino  (c.  82).  .  .  . 

X.  19.  .  .  .  Dixit  autem  mihi  spiritus  sanctus:  ecce  viri^  quaerunt^ 
te;  20.  sed  surgens  discende^  et  vade  cum  eis  nihil  dubitans®  quia  ego 
misi  eos  (c.  3).  •  .  .  36.  Verbum  enim  suum  misit  filiis  istrahel  adnun- 
tians  pacem  per  iesum  christum.     Hie  est  dominus  omnium  (c.  2).  .  .  . 

XII.  14.  .  .  .  Nuntiavit  petrum  stare  ad  osteum.  15.  Dixerunt: 
non,  sed  angelus  eius  est  (c.  123).  .  .  . 

XIII.  2 Dixit  spiritus  sanctus:    segretate  mihi  barnabam,    et 

paulum  in  opus  quo  vocavi  eos  (c.  3).  .  .  . 

XIV.  15.  Nos  similiter  et  vos  passibiles  sumus  homines  evangelizantes 
vobis  deum,  ut  ab  his  vanis  convertamini  ad  deum  vivum  qui  fecit  caelum 
et  terram,  mare  et  omnia  quae  in  eis  sunt.  16.  Qui  in  praeteritis  genera- 
tionibus  reliquid  omnes  gentes  ingredi  itinera  sua.  17.  Et  quidem  non 
sine  testimonio  semet  ipsum  reliquid  bene  faciens  e  caelo,  dans  Vobis  plu- 
viam  aeternam  fructiferam  inplens  cibo  et  laetitia  corda  vestra  (c.  56).  .  .  . 

XV.  28.  .  .  .  Placuit  enim  spiritui  sancto  et  nobis  (c.  3).  .  .  . 

XVI.  6.  .  .  .  Prohibit!  sunt  autem  a  sancto  spiritu  loqui  verbum  dei 
omnino  in  asia  (c.  3).  .  •  . 

XVII.  24.  Deus  qui  fecit  hune  mundum  et  omnia,  quae  in  eo  sunt, 
hic  cum  sit  caeli  et  terrae  dominus,  non  habitat  in  manufactis  templis  (c. 
56).  ...  29.  Cum  igitur  sumus  genus  dei,  non  devemus  aestimare  auro 
vel  argento  vel  lapidi''  sculpturae  artis  et  concupiscentiae  hominis  divinum 
esse  similem®  (c.  44).  ...  30.  Tempora  igitur  ignorantiae  dispiciens^ 
deus  denuntiat  nunc  hominibus  omnes  ubique  agere  poenitentiam.  31.  Eo 
quod  statuit  diem  iudicare  orbem  terrae  in  aequitate  (c.  5).  .  .  .  quibus 
praedicabat  paulus  dicens:  hic  est  iesus  christus  filius  dei  vivi,  per  quem 
iudicabitur  omnis  orbis  terrarum  (c.  2).  .  .  . 


>  Ita  in  Codice  pro  gfenua.  *  in  Cod.  :  ad,  •  in  Cod.  :  omisum  tres,  *  in  Cod.  :  que- 
runt,  >  ita  in  Codice.  *  in  Cod.:  dubitas,  ^  in  Cod.:  lapida.  "  Cod.  mendose  lapi- 
des,  scuipturam,  concupiscenHa^  similtm,     '  Ita  in  Codice. 


22  J.   BELSHEIM.  H.-F.  Kl. 

XVIII.  2.  Paulus  autem  agnitus  erat  aquilae,  eo  quod  essent  unius 
gentis  et  unius  artis,  3.  et  mansit  aput  eos  opus  faciens;  erant  enim  arte 
fabri  (c.  83).  .  ,  . 

XX.  28.  Attendite  igitur  vobis  et  universo  gre^,  in  quo  sanctus 
spiritus  conlocavit  vos  esse  episcopos  ad  pascendam  ecclesiam  iesu  christi 
(c.  3).  .  .  .  33.  Paulus  apostolus.  Argentum  et  aurum  aut  vestimentum 
nullius  Vestrum  concupivi.  34.  Ipsi  scitis  quia^  ad  ea  quae  mihi  neces- 
saria  erant  in  omni  usu  meo  et  eorum  qui  mecum  sunt,  manus  istae 
praesto^  fuerunt.  35.  Omnibus  vobis  demonstravi  quoniam  sic  lavorantes 
aportet  auxiliari  infirmis^  et  memores  esse  verborum  domini  nostri  iesu 
quia  ipse  dixit:  beatius  est  magis  dare  quam  accipere  (c.  83  et  c.  143). . . . 

XXI.  21.  .  .  .  Haec  dicit  spiritus  sanctus:  virum  cuius  zona  est  haec 
sic  alligabunt  in  hierusalem  iudaei  (c.  3).  .  .  . 

XXIII.     3.  .  .  .  Percutiet  te  deus  paries  dealbate  (c.  124).  .  .  . 


Ex  epistola  Pauli  ad  Romanos. 

I.  22.  Dicentes  se  esse  sapientes*  stulti  facti  sunt  (c.  29  et  c.  75); 
23.  et  mutaverunt  gloriam  incorruptibilis  dei  in  similitudinem  imaginis 
corruptibilis  hominis,  et  volucrum,  et  quadripedum,  et  serpentium.  24. 
Propter  quod  tradidit  illos  deus  in  desideria  cordis  illorum  in  inmunditiam 
ut  contumeliis  adficiant  corpora  sua  inter  semet  ipsos.  25.  Qui  commuta- 
verunt  veritatem  dei  in  mendacio  et  coluerunt  et  servierunt  creaturae  po- 
tius  quam  creatori  qui  est  benedictus  in  saecula.  26.  Propter  quod  tra- 
didit illos  deus  in  passiones  contumeliae  (c.  29).  .  .  . 

II.  I.  Propterea  inexcusabilis  es,  homo,  omnis  qui  iudicas;  in  quo 
enim  de  alio  iudicas,  te  ipsum  damnas;  eadem  enim  agis  qui  iudicas;  2. 
Scimus  autem  quia  indicium  dei  est  secundum  veritatem  in  eos  qui  talia 
agunt.  5.  Aestimas  autem  hoc,  homo,  tu  qui  iudicas  de  his  qui  talia  agunt 
et  fads  ea,  quia  tu  efFugies  indicium  dei?  ...  .  13.  Non  enim  audi- 
tores  legis  iusti  sunt  apud  deum,  sed  qui  faciunt  legem  iustificabuntur  aput 


»  In  Cod.:    qui   (in  Cap,  83).      «  in  Cod,:  presto,      »  in    Cap.  143   infirmibus.      * 
Cap.  75  sapiens  in  Codice, 


1889.    No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— ROM.  23 

deum  (c.  106)  ...  16.  In  die  cum  iudicavit  deus  occulta  hominum  se- 
cundum evangelium  meum  per  iesum  Christum  dominum  nostrum  (c.  9) .  .  . 

V.  3.  Non  solum  autem,  sed  et  gloriamur  in  tribulationibus,  scientes 
quod  tribulatio  patientiam^  operatur,  4.  patientia  autem  probationem,  pro- 
batio  vero  spem,  5.  spes  autem  non  confundis  (c.  28);  quia  caritas  dei 
diffusa  est  in  cordibus  nostris  per  spiritum  sanctum  qui  datus  est  nobis 
(c.  3  et  c.  28).  ...  8.  Commendat  autem  suam  caritatem  deus  in  nobis, 
quoniam  si  cum  adhuc  peccatores  essemus  9.  Christus  pro  nobis  passus 
est,  multo  magis  nunc  reconciliati  in  sanguine  ipsius,  salvi  erimus  per  ipsum. 

10.  Si  enim  cum  inimid  essemus,  reconciliati  sumus  deo  per  mortem  fili 
eius,  multo  magis  reconciliati  salvi  erimus  in  vita  ipsius  (c.  103).  .  .  . 
19.  Sicut  enim  per  inoebedientiam  unius  hominis  peccatores  constituti 
sunt  plurimi,  ita  et  per  unius  oboedientiam  iusti  constituentur  multi  (c.  78) 

VI.  3.  An  ignoratis,  fratres,  quod  quicumque  baptizati  sumus  in 
Christo  iesu  in  mortem  ipsius  baptizati  sumus?  4.  Ergo  cum  illo  sepulti 
sumus  per  baptismum  in  mortem,  ut  quomodo  Christus  surrexit  ex  mor- 
tuis,  ita  et  nos  in  novitate  vitae  ambulemus.  5.  Si  enim  conplantati  facti 
sumus  similitudini  mortis  eius,  simul  et  resurrectionis  erimus,  6.  scientes 
quia  vetus  homo  noster  simul  crucifixus  est  ut  destruatur  corpus  pec- 
cati,  ut  ultra  non  serviamus  peccato.  7.  Qui  enim  mortuus  est,  iusti- 
ficatus  est  a  peccato.  8.  Si  autem  mortui  sumus  cum  christo,  credmius, 
quia  etiam  simul  vivemus  cum  eo.  9.  Scientes  quod  christus  surgens  ex 
mortuis,  iam  non  moritur:  mors  in  eum  iam  non  dominabitur.  10.  Quod 
enim  mortuus  est  peccato,  mortuus  est  semel  ;  quod  autem  vivit,  [vivit]  ^  deo. 

11.  Ita  et  vos  existimate  vos  mortuos  esse  peccato,  viventes  autem  deo 
in  christo  iesu  (c.  103).  12.  Igitur  non  regnet  peccatum  in  vestro  mor- 
tali  corpore,  ut  obaudiatis  ei.  13.  Sed  neque  exhibeatis  membra  vestra 
arma  iniquitatis  peccato:  sed  exhibete  vos  deo  tamquam  ex  mortuis  vi- 
ventes, et  membra  vestra  arma  iustitiae  deo  (c.  105).  ...  17.  Gratia  au- 
tem deo,  quod  fuistis  servi  peccati,  sed  obaudistis  ex  corde  in  eam  for- 
mam  doctrinae,  in  quam  traditi  estis.  18.  Liberatî  autem  a  peccato,  servi 
facti  estis  iustitiae  (c.  78). 

VII.  25.  .  .  .  Igitur  ego  ipse  mente  servie  legi  dei,  carne  autem  legi 
peccati  (c.  103). 

VIII.  I.  Nihil  ergo^  nunc  damnationis  est  his  qui  sunt  in  christo 
iesu,  qui  non  secundem  carnem  ambulant.  2.  Lex  enim  spiritus  vitae  in 
christo  iesu  liberavit  te  a  lege  peccati  et  mortis  (c.  103).  ...  9.  Vos 
autem  in  carne  non  estis,   sed   in  spiritu,    si  tamen  spiritus  dei  habitat  in 


1  in  Cod«  :  patientia,     >  Ita  in  editione  Maiana.     *  In  Cod.  :  ego. 


24  J.  BELSHEIM.  H.-F.  Kl. 

vobis.  Si  quis  autem  spiritiimi  christi  non  habet,  hic  non  est  eius.  lo. . . 
Corpus  quidem  mortuum^  est  propter  peccatum,  spiritus  vero  vita  prop- 
ter iustificationem ;  ii.  quod  si  spiritus  eius,  qui  suscitavit  iesum  de  mortuis 
inhabitat  in  vobis,  qui  suscitavit  christum  de  mortuis  vivificavit  et  mor- 
talia  corpora  vestra  propter  inhabitantem  spiritum  eius  in  vobis.  ...  14. 
Quicumque  enim  spiritu  dei  aguntur,  hii  fili  dei  sunt  (c.  3).  .  .  .  31.  .  .  . 
Si  deus  pro  nobis,  quis  adversum  nos.  32.  Si  deus  filio  suo  proprio 
non  pepercit,  sed  pro  nobis  ilium  tradidit  omnibus,  quomodo  non  etiam 
omnia  nobis  cum  illo  donavit  (c.  2).  .  .  .  35.  Quis  ergo  nos  separavit  a 
dilectione  christi?  tribulatio?  an  angustia?  an  persecutio?  an  famis?  an  nu- 
ditas.«*  anpericulum?  an  gladius?  36.  Sicut  scribtum  est  :  quoniam  propter 
te  mortificamur  tota  die,  aestimati  sumus  ut  oves  occisionis  (c.  28).  .  .  . 

IX.  5.  Quorum  patres,  et  ex  quibus  Christus  secundum  carnem,  qui 
est  super  omnia  deus  benedictus  in  saecula  (c.  2).  .  .  . 

XI.  33.  O  altitudo  divitiarum  et  sapientiae  et  scientiae  dei!  quam 
inscrutabilia  sunt  iudicia  eius  et  investigabiles  viae  eius  !  34.  Quis  enim 
cognovit  sensum  domini?  aut  quis  illi  consiliarius  fuit?  35.  Aut  quis  prior 
dedit  ei,  et  reddetur  illi?  36.  Quoniam  omnia ^  ex  ipso  et  per  ipsum  et 
in  ipsum*  omnia.     Ipsi  gloria  in  saecula*  (c.  i  et  c.  84).  .  .  . 

XII.  I.  Obsecro  autem  vos,  fratres,  per  misericordias  dei,  ut  exhi- 
beatis  corpora  vestra  hostiam  viventem,  sanctam,  deo  placentem,  rationabile 
obsequium  vestrum.  2.  Et  nolite  conformari®  huic  saeculo,  sed  reforma- 
mini  in  novitate  mentis  vestrae  ut  probetis  vos  quae  sit  voluntas  dei, 
et  quod  bonum  et  bene  placitum  et  perfectum  est  (c.  103).  ...  10.  Ca- 
ritate  fraternitatis  invicem  benigni  ;  honorem  ''  invicem  praebentes  (c.  7). .  • . 
13.  .  .  .  Hospitalitatem  sectantes.  14.  .  .  .  benedicite  et  nolite  maledicere 
(c.  137).  15.  Gaudere  cum  gaudentibus,  flere  cum  flentibus.  16.  id  ipsum 
invicem  sentientes  (c.  108)  .  .  .  Nolite  esse  prudentes  aput  vos.  17.  null) 
malum  pro  malo  reddentes;  providentes  bona  non  tantum  coram  deo,  sed 
etiam  coram  hominibus.  18.  Si  possibile  est,  quod  ex  vobis  est,  cum  om- 
nibus hominibus  pacem  habentes.  19.  Non  vos  defendentes,  carissimi,  sed 
date  locum  irae;  scribtum  est  enrni:  mihi  vindictam,  ego  retribuam,  dicit 
dominus.  20.  Si  esurit  inimicus  tuus,  ciba  ilium;  si  sitit,  potum  da  illo; 
hoc  enim  faciendo  carbones  ignis  coacerbas  super  caput  eius.  21.  Noli 
vinci  a  malo,  sed  vince  in  bono  malum  (c.  16).  .  .  . 

XIII.  I.  Omnibus  potestatibus  sublimioribus  subditi  estote  ;  non  est  enim 
potestas  nisi  a  deo;  quae  autem  sunt,  a  deo  ordinata  sunt.     2.  Itaque  qui  resi- 


*  In  Cod,  :  spiritus,     ^  in  Cod.  :  mortuus.     •  omnia  in  Cap.  84  omisum.     *  in  Cap.  84 
in  ipso  sunt,     *  in  Cap.  84  additur  saeculorum.     0  in  Cod.:  confirmari,     "^  in  Cod.  honore. 


1899.   No.  2.  FRAGMENTA  SPECÜLI— ROM.  25 

stit  potestati,  dei  ordinationi  resistit.  Qui  autem  resistunt  ipsi  sibi  damnationem 
sumunt.  3.  Nam  principes  non  sunt  timori  bono  operi,  sed  malo.  Vis  autem 
non  timere  potestatem?  quod  bonum  est  fac  et  habebis  laudem  ex  illa.  4. 
Dei  enim  minister  est  tibi  in  bonum.  Si  autem  malum  feceris,  time  ;  non  enim 
sine  causa  gladium  portât;  dei  minister,  vindex  est  in  iram  ei  qui  malum  fecit. 
5-  Ideoque  subditi  estote  non  solum  propter  iram,  sed  et  propter  con- 
scientiam.  6.  Ideo  tributa  pendetis;  ministri  enim  dei  sunt,  ad  hoc  ipsum 
servientes.  7.  Reddite  omnibus  débita,  cui  tributum  tributum,  cui  vectigal 
vectigal,  cui  timorem  timorem,  cui  honorem  honorem.  8.  Nemini  quid- 
quam  debeatis,  nisi  ut  invicem  vos  diligatis  (c.  94).  ...  10.  Plenitudo 
autem  evangelii  est  dilectio.  .  .  .  Dilectio  proximi  malum  non  operatur 
(c.  7).  .  .  .  13.  Sicut  in  die  honeste  ambulemus,  non  comisationibus,  non 
ebrietatibus,  non  concubitibus  et  inpudicitiis,  non  contentione  et  aemula- 
tione;  14.  sed  induite  vos  dominum  iesum  *  christum  (c.  52)  carnis  curam 
ne  feceritis  in  desideriis  (c.  79). 

XIV.  I.  Infirmum  in  fide  adsumite,  non  in  disceptationes  cogita- 
tionum  (c.  79).  ...  16.  Non  ergo  blasfemetur  bonum  nostrum.  17.  Non 
est  enim  regnum  dei  esca  et  potus,  sed  iustitia  et  pax  et  gaudium  in  spi- 
ritu  sancto.  18.  Nam  qui  in  hoc  servit  christo,  placet  deo  et  probatus 
est  hominibus;  19.  itaque  quae  pacis  sunt  sectemur,  et  quae  aedificationis 
sunt  invicem  custodiamus  (c.  7  et  c.  iio).  20.  Nolite  propter  escam  dis- 
truere  opus  dei.  Omnia  quidem  munda  sunt,  sed  malum  est  homini  iqui  per 
ofFensionem  manducat.  21.  Bonum  est  non  manducare  carnem,  et  non  bi- 
bere  vinum,  neque  in  quo  frater  tuus  scandalizatur  aut  offenditur  aut  in- 
firmas est  (c.  iio).  .  .  . 

XV.  I.  Debemus  autem  nos  potentes  infirmitates  eorum,  qui  inpo- 
tentes sunt  baiulare  et  non  nobis  placere.  2.  Unusquisque  vestrum  proximo 
placeat  ad  bonam^  aedificationem.  3.  Christus  autem  non  sibi  placuit,  sed 
secundum  quod  scribtum  est:  opprobria  opprobrantium  ceciderunt  super 
me.  4.  Quae  autem  scribta  sunt,  ad  nostram  doctrinam  scribta  sunt,  ut 
per  patientiam  et  consolationem  scribturarum  spem  habemus.  5.  Deus 
autem  omnium  det  vobis  id  ipsum  sapere  in  invicem  secundum  christum 
iesum,  6.  ut  unanimes  uno  more  magnificetis  [dominum  et  patrem  do- 
mini nos  tri  iesu  christi.  7.  Propter  quod  suscipite  in  invicem  sicut  et  Chri- 
stus suscepit  vos  in  gloria  dei.  ...  13.  Deus  autem  spei  adimpleat  vos 
omni  gaudio  et  pace  ut  abundetis  in  omnem  spem  in  virtute  spiritus 
sancti.  14.  Certus  sum  autem,  fratres,  de  vobis  quoniam  adimpleti  estis 
dilectione  et  omni  scientia,    ut   alterutrum   possitis  cohercere  (c.  79).  .  .  . 


^  In  Cod.:  bonum. 


32  J.  BELSHEIM.  H.-F.  Kl. 

VIII.  21.  Providemus  enim  bona  non  tantum  coram  deo,  sed  etiam 
coram  hominibus  (c.  15).  .  .  . 

IX.  5.  Necessarium  autem  existimavi  rogare,  fratres,  ut  pergant  ad 
vos,  et  praeparent  ante  promissam  benedictionem  banc  ^  paratam  esse,  sed 
sic  qua  si^  benedictis,  non  quasi  avaritiam.  6.  Hoc  autem  dico,  quia  qui 
seminat  parce,  [parce]  ^  et  metet;  et  qui  seminat  in  benedictione,  de  benedic- 
tione  et  metet*  vitam  aeternam;  7.  unusquisque  sicut  proposuit  corde  non 
ex  tristitia  aut  necessitate  :   hilarem  enim  datorem  eligit  deus  (c.  24).  .  .  . 

X.  3.  In  carne  enim  ambulantes,  non  secundum  carnem  milita- 
mus.  4.  Arma  enim  militiae  nostrae  non  carnalia,  sed  potentia  deo  ad 
distructionem  munitionum  consilia  distruentes;  5.  et  omnem  exaltationem 
extollentem  se^  ad  versus  scientiam  dei,  in  captivitatem  redigentes  omnem 
cogitationem,  in  obsequium  christi  perducentes  (c.  105).  ...  7.  Quae  se- 
cundum faciem  sunt,  videte  (c.  15).  .  .  . 

XI.  12.  Quod  autem  facio  et  faciam,  ut  amputem  occasionem  eorum 
qui  volunt  occasionem,  ut  in  quo  gloriantur,  inveniantur  sicut  et  nos. 
13.  Nam  huiusmodi  pseudoapostoli,  operarii  nequitiae,  dolosi  transfigu- 
rantes se  in  apostolos  christi.  14.  Sed  non  mirum,  cum  ipse  satanas 
transfiguraret  se  velut  angelum  lucis,  15.  non  est  magnum,  si  ministri  eius 
transfigurantur  velut  ministri  iustitiae,  quorum  finis  est  secundum  eorum 
[opera]  0  (c.  50).  .  .  . 

XIII.  13.  Gratia  domini  nostri  iesu  christi  et  dilectio  dei  et  societas 
sancti  spiritus  cum  omnibus  vobis  (c.  2).  .  .  . 


Ex  epistola  Pauli  äd  Galatas. 

III.  3.  Sic  stulti  estis?  cum  spiritu  coeperitis  nunc  carne  perficiemini '' 
(c.  32).  ,  .  .  19.  Quid  ergo  est  lex?  Factorum  gratia  posita  est,  donee 
veniret  semen,  cui  se  promiserat  deus,  dispositum  per  angelos  in  manu 
mediatoris.    20.  Mediator  autem  unius  non  est;  deus  autem  unus  est  (c.  i) 

IV.  4.  Postquam  venit  plenitudo  temporum,  misit  deus  filium  suum 


1  in  Cod.:  hunc.     ^  In  Cod.  :  qvo  si,     ^  Ita  in  editione  Maiana.     *  In  Coå.i  mete,     *  In 
Cod.:  sed.     «  Ita  in  editione  Maiana.     '  In  Cod.:  perficemitU, 


T899.     No.   2.  FRAGMENTA  SPECÜLI— GAL.  ET  EPH.  33 

suum  natura  ex  muliere,  factum  sub  lege,  5.  ut  eos,  qui  sub  lege  erant,  redi- 
raeret  (c.  2).  .  .  .  6.  Quoniam  autem  estis  fili  dei,  misit  deus  spiritum  fili  sui 
in  corda  nostra  clamantem  :  abba  pater  (c.  2  et  c.  3).  .  .  .  8.  Tune  quidem 
ignorantes  deum,  his  qui  non  sunt  dii  servistis;  9.  nunc  autem  cura  cog- 
noveritis  deum,  irarao  cogniti  estis  a  deo,  quomodo  convertiraini  iterum  ad 
infirraa  et  egena  elementa,  quibus  iterum  servire  vultis?  10.  Dies  obser- 
vatis  et  menses  et  tempora  et  annos.  11.  Tiraeo  ne  forte  sine  causa 
laboraverim  in  vos.  12.  Estote  sicut  ego,  quia  et  ego  sicut  vos  (c.  44). . . 
VI.  7.  Noli  te  errare;  deus  non  deridetur.  8.  Quae  erain  serainaverit 
horao,  haec  et  raetet.  Quoniara  qui  seminat  in  carne  sua,  de  carne  metet 
corruptionem;  qui  autem  seminat  in  spiritu,  de  spiritu  et  metet  vitam 
aeternam  (c.  71).  9.  Bonum  autem  facientes,  non  defidaraus;  terapore 
enim  suo  metemus  non  déficientes  (c.  24  et  c.  71).  10.  Ergo  dura  terapus 
habemus,  ôperemur  bonum  ad  omnes  homines,  maxime  autem  ad  dorae- 
sticos  fidei  (c.  24).  .  .  . 


Ex  epistola  Pauli  ad  Ephesios. 

II.  I.  Et  vos  cura  essetis  mortui  delictis^  et  peccatis  vestris,  2.  in 
quibus  aliquando  ambulastis  secundum  saeculum  huius  raundi,  secun- 
dura  principem  potestatis  aeris  huius,  spiritus,  qui  nunc  operatur  in 
filios  diffidentiae,  3.  in  quibus  et  nos  omnes  aliquando  conversati  sumus 
in  desideriis  carnis  et  cogitationum,  et  eramus  natura  filii  irae  sicut  et  ce- 
teri  (c.  90).  ...  14.  ...  et  medium  parietem  consepti  solvens  inimi- 
citias^  in  carne  sua.  15.  Et  legem  mandatorum  sententiis  évacua  vit,  ut 
duos  conderet  in  seraet  ipso  in  uno  novo  homine  (c.   124).  .  .  . 

m.  9.  .  .  .  Sacramenti  absconditi  asaeculo  in  deo,  qui  universa  cre- 
avit  (c.  56).  .  .  . 

IV.  I.  Obsecro  ergo  vos  ego  vinctus  in  domino,  ut  digne  ambuletis 
vocatione^  qua  vocati  estis,  2.  cura  omni  humilitate  anirai  et  mansuetudine 
cum  multa  patientia,  subportantes  invicem  in  caritate,  3.  soUiciti  servare 
unitatera  spiritus  in  vinculo  pacis  (c.  7  et  c.  35)  .  .  .  5.  unus  deus,  una 
fides,  unum  baptisraa    6.  unus  deus  et   pater  omnium,    qui   super   omnes 


1  In  Cod.:  äeUctis»     *  in  Cod.:  inimicitia.     *  in  Cod.  Gap.  35:  vocationem. 
Vid.-Sel8k.  Skriiter.    Hist -filos.  Kl.    1899.    No  8.  3 


^4  1-  BELSHEtM. 


et  per  omnes ^  et  in  omnibus  nobis  (c.  2).  .  .  .  17.  Hoc  igitur  dico  et 
testificor  in  domino,  ut  iam  non  sic  amplius  ambuletis,  sicut  gentes  ambu- 
lant in  vanitatem  mentis  suae  18.  tenebris  obcaecatum  habentes  intellec- 
tum,  alienati  a  vita  dei  per  ignorantiam,  quae  est  in  illis,  propter  caecita- 
tem  cordis  eorum.  19.  Qui  desperantes,  semet  ipsos  tradiderunt  inpudi- 
citiae  in  operationem,  inmunditiae  omnis  et  avaritiae.  20.  Vos  autem 
non  i  ta  didicistis^  Christum.  21.  Si  tamen  ilium  audistis  et  in  ipso  docti 
estis,  sicut  est  Veritas  in  iesu,  22.  ut  deponatis  secundum  priorem  con- 
versa  tionem  veterem  hominem,  qui  conrumpitur  secundum  desideria  erroris. 
23.  Renovamini  autem  spiritu  mentis  vestrae,  24.  induite  novum  homi- 
nem, qui  secundum  deum  creatus  est  in  iustitia  et  sanctitate  et  vertitate 
(c.  103)  25.  déponentes  mendatium  loquimini  veritatem  unusquisque  cum 
proximo  suo,  quia  sumus  invicem  membra  (c.  43).  26  Irascimini  autem 
et  nolite  peccare;  sol  non  occidat  super  iracundiam  vestram  (c.  89).  27. 
Nolite  dare  locum  diabulo.  28.  Qui  furabatur,  iam  non  furetur,  magis 
autem  laboret  operando  quod  bonum  est,  ut  habeat  unde  tribuat  necessi- 
tatem  patientibus  (c.  83).  29.  Omnis  sermo  malus  de  ore  vestro  non  pro- 
cedat; sed  si  quis  bonus  est  ad  aedificationem  fidei,  ut  det  gratiam  audi- 
entibus.  30.  Et  non  contristaveritis^  spiritum  sanctum  dei,  in  quo  signati 
estis  in  die  redemptionis  (c.  51).  31.  Omnis  amaritudo  et  ira  et  indignatio 
et  clamor  et  convicium  tollatur*  a  vobis  cum  omni  malitia  (c.  51  et  c.  89). . .  . 

V.  I.  Estote  ergo  imitatores^  dei  sicut  fili  dilecti  et  ambulate  in  ca- 
ritate  sicut  et  christus  dilexit  vos  et  tradidit  semet  ipsum  pro  vobis  obla- 
tionem  et  hostiam  deo  in  odorem  suavitatis  (c.  7).  .  .  .  10.  Provate  autem 
quid  sit  quod  placeat  deo,  11.  et  nolite  communicare  operibus  infructuosis 
tencbrarum,  magis  autem  redarguite  12.  quae  enim  in  occuUo  fiunt  ab 
ipsis,  turpe  est  etiam  dicere  (c.  50).  ...  18.  Nolite  inebriari  vino,  in  quo 
est  luxoria,  sed  implemini  spiritu  sancto  (c.  52).  .  .  . 

VI.  4.  Et  vos  parentes  nolite  in  iram  provocare  filios  vestros,  sed 
enutrite  illos  in  disciplina  et  correptione  domini  (c.  70).  5.  Servi  obaudite 
dominis  carnal ibus  cum  timoré,  et  tremore  in  simplicitate  cordis  vestri®  sicut 
christo;  6.  non  ad  oculum  servientes,  non  ut  hominibus  placentes,  sed  ut 
servi  christi  facientes  voluntatem  dei  ex  toto  animo;  7.  cum  benivolentia, 
servientes  sicut  domino  et  non  hominibus.  8.  scientes  quod''  unusquisque  quod- 
cumque  fecerit  bonum,  hoc  consequitur  a  domino,  sive  servus,  sive  liber  (c.  93). 
9.  Et  vos  domini  eadem  facite  ad  illos,  dimittentes®  minas  scientes  quod  et 


*  in  Cod.:  pro  omnes.  "  in  Cod.:  didicistis.  ^  in  Cod.:  contristaveris,  *  in  Gap.  89 
blasfenäa  auferatur,  ^  in  Cod.:  tmitatores,  ^  in  Cod.:  vestris,  "^  in  Cod.:  cue.  •  in 
Cod.:  dimittens. 


1899-     No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— EPH.   ET  PHIL  35 

vester  et  ipsorum  dominus  est  in  caelis,  et  personarum  acceptio  non  est  aput 
deum  (c.  92).  10.  De  cetero  confortamini  in  domino  et  in  potestate  vir- 
tutis  eins.  11.  Induite  vos  arma  dei,  ut  possitis  résistera  ad  versus  insidias 
diabuli.  \2  Quoniam  non  est  vobis  conluctatio  adversus  carnem  et  san- 
guinem,  sed  adversus  potestates,  adversus  huius  mundi  rectores  tenebra- 
rum  hanmi,  adversus  spiritalia  nequitiae  in  caelestibus.  13.  Propterea 
induite  vos  arma  dei,  ut  possitis  resistere  in  die  malo,  et  in  omnibus  per- 
fecti  estote,  14.  praecincti  lumbos  vestros  in  veritate,  et  induti  loricam 
iustitiae,  15.  etcaldatipedesin  praeparatione  evangelii  pads,  16.  in  omnibus 
adsumentes  scutum  fidei,  in  quo  possitis  omnia  iacula  candentia  nequissimi 
extinguere^  17.  et  galeam  salutis  et  gladium  spiritus,  quod  est  verbum 
dei,  18.  per  omnem  orationem  et  absecrationem  orantes  in  omni  tempore 
in  spiritu  et  in  ipsum  vigilantes  semper  in  onmi  oratione  pro  omnibus 
Sanctis  (c.  105).  .  .  . 


Ex  epistola  Pauli  ad  Philippenses. 

I.  19.  Scio  enim  quod  hoc  mihi  proficiet  in  salutem  per  vestram  ora- 
tionem, et  subministrationem  spiritus  sancti  iesu  christi  (c.  3).  .  .  . 

IL  I.  Si  qua^  ergo  consolatio^  in  christo,  si  qua  adlocutio*  caritatis,  si 
qua  societas  spiritus,  si  qua  viscera  miserationis,  2.  inplete  gaudium  meum  ut 
id  ipsum  sapientes^  omnes,  eandem^  caritatem  habentes,  unianimes'',  unum  sen- 
tientes  3.  nihil  per  contentionem  neque  per  inanem  gloriam,  sed  humilitate® 
mentis  invicem  existimantes  sibimet  ipsos  superiores,  4.  non  sua  singula 
respidentes,^  s  ed  quae  aliorum  (c.  7  et  c.  49).  5.  Hoc  enim  sentite  in  vobis 
quod  in  christo  iesu,  6.  qui  cum  esset  in  forma  dei  non  rapinam^®  arbi- 
tratus  est  esse  se  aequalem  deo,  7.  sed  semet  ipsum  exinanivit  formam  i^ 
servi  accipiens  in  similitudine  hominum  constitutus  et  specie  ^^  inventus  ut 
homo,  8.  humiliavit  se  ipsum  obaudiens  usque  ad  mortem,  mortem  autem 
cruds.      9.    Propter  quod  et  deus  ilium  superexaltavit,   at  donavit  illi  no- 


»  in  Cod.:  extinquere.  *  in  Cod.:  qua  in  Cap.  7.  'in  Cod.:  consulatio  in  Cap.  49. 
*  in  Cod.:  adlocatio^  in  Cap.  49  adlocutio.  *  in  Cap.  49  dicatis.  *  in  Cod.:  eadem  in 
Cap.  7.  ''  ita  semper  in  Codice.  ^  in  Cod.:  humilitatem  in  Cap.  49.  »  rcspecientes, 
»0  in  Cod.:  rapina,      **    in  Cod.:  /orma.     »^   jn  Cud.:  speciae. 


36  J.  BELSHEIM.  H.-F.  Kl. 

men,  quod  est  super  omne  nomen,  10.  ut  in  nomine  iesu,  omne  genu  flectatur 
caelestium  et  terrestrium  et  infernorum  11.  et  omnis  lingua  confitetur, 
quoniam  dominus  iesus  in  gloria  dei  patris^  est  (c.  2).  .  .  .  15.  .  .  .  Inter 
quos  parebitis  sicut  luminaria  in  hoc  mundo,  16.  verbum  vita  continentes 
(c.  116).  .  .  . 

III.  2.  Videte  canes,  videte  malos  operarios,  videte  condsionem^  (c.  50 
et  c.  117).  3.  Nos  enim  sumus  circumcisio,  qui  spiritu  deo  servimus  et 
gloriamur  in  christo,  et  non  in  carne  confidemus.  ...  18.  Nam  multi  am- 
bulant, quos  saepe  dicebam  vobis,  nunc  autem  flens  dico,  inimicos  crucis 
christi,  19.  quorum  finis  est  interitus,  quorum  deus  venter  est  et  gloria 
in  confusione  ipsorum,  qui  terrena^  sapiunt  (c.  50);  20.  nostra  autem  con- 
versatio  in  caelis  est,  (c.  27  et  c.  50)  unde  et  salvatorem  expectamus 
dominum  iesum  christum,  qui  reformavit  corpus  humilitatis  nostrae  con- 
forme^ corpori  gloriae  suae  (c.  27).  .  .  . 

IV.  5.  .  .  .  Dominus  in  proximo  est,  6.  nihil  solliciti  sitis,  sed  in 
omni  oratione  cum  gratiarum  actione  postulationes  vestrae  innotescant  aput 
deum.  7.  Et  pax  dei,  quae  superat  omnem  mentem,  dirigit  corda  vestra 
et  corpora  in  christo  iesu  (c.  25).  ...  17.  Non  quod  quaeram  datum,  sed 
requiro  fructum  habundantem  in  ratione  vestra.  18.  Habeo  autem  omnia 
et  habundo,  repletus  sum  acceptis  ab  epafrodito,  quae  a  vobis  missa  sunt, 
odorem  suavitatis,  hostiam  acceptavilem  placentem  deo  (c.  24).  .  .  . 


Ex  epistola  Pauli  ad  Colossenses. 

I.  12.  Gratias  agen  tes  deo  patri,  qui  vocavit  nos  in  partem  heredi- 
tatis  sanctorum  in  lumine  (c.  2),  13.  qui  eripuit  nos  de  potestate  tene- 
brarum  et  transtulit  in  regnum  fili  claritatis  suae,  14.  in  quo  habemus 
redemptionem  remissionis^  peccatorum,  15.  qui  est  imago  dei  invisibilis 
primogenitus  omnis^  creaturae,  quia''  in  ipso  creata  sunt  omnia  (c.  2  et  c.  56), 
16.  in  caelo  et  in  terra,  visibilia  et  invisibilia,  sive  throni  sive  dominationes, 
sive  principatus,   sive  potestates,  omnia  per  ipsum  et  in  ipso  creata  sunt, 


*  In  God.  mendose  partis,     *  in  Cap.  117  circumcisitmitn,     '  in  Cod.:  terrenas, 
.:  confof 
in  Cap.  5b. 


l899-    No.  2.  FRAGMENTA  SPECUU— COL.  37 

17.  et  ipse  est  ante  omnes  et  omnia  ipsi  constant  (c.  56).  ...  21.  Et 
vos  quando  eratis  alienati  et  inimici  sensus  eius  in  operibus  malis  ;  22.  nunc 
autem  recondliati  in  sanguine  carnis  eius  per  mortem  ipsius,  exhibete^  vos 
sanctos  et  inmaculatos  et  sine  crimine  coram  ipso  (c.  go).  .  .  . 

II.  16.  Nemo  ergo  vos  iudicet  in  cibo*  aut  in  potu,  aut  in  parte ^ 
diei  festi  aut  initiis  mensium,^  aut  neomeniis*^  aut  in  ieiuniis,  aut  in  sab- 
bato.  17.  Quod  est  umbra  futurorum,  corpus  autem  christi.  18.  Nemo 
vos  seducat,  volens  in  humilitate  sensus  et  superstitione  angelorum  quae 
vidit  ambulans  extollens  se  sine  causa  inflatus  sensus  carnis  suae,  19.  et 
non  tenens  caput  ex  quo  omne  corpus  per  nexus  et  coniunctiones®  pro- 
ductum  et  porrectum  crescit  in  augmentum  dei.  20.  Si  ergo  mortui  estis 
cum  Christo  ab  dementis  huius  mundi,  quare  tamquam  viventes  in  hoc 
mundo  decernitis?  21.  Ne  tetigeritis  neque  gustaveritis  neque  contrecta- 
veritis,  22.  quae  sunt  omnia  in  interitum,  ipso  usu  secundum  praecepta 
et  mandata  hominum,  23.  quae  sunt  quidem  rationem  habentia  sapientiae, 
in  religione  et  humilitate  cordis  non  purando  ''  corpori,  non  in  honore  aliquo 
ad  saturitatem  carnis  (c.  50). 

III.  8.  Nunc  autem  deponite  vos  omnem  iram,  indignationem,  mali- 
tiam,  blasphemiam,  multiloquium  (c.  89).  ...  9.  Nolite  mentiri  invicem, 
spoliantes  vos  veterem  hominem  cum  actibus  eius®  (c.  43  et  c.  90),  10.  et 
induite  novum,  qui  renovatur  in  agnitionem  dei  secundum  imaginem  eius  qui 
ilium  creavit  (c.  90).  ...  12.  Induite  ergo  vos  tamquam  electi  dei  ut  sancti^ 
et  dilecti  viscera  misericordiae,  benignitatem,  ^^  lenitatem,  iustitiam,  potientiam 
13.  subportantes  invicem,  et  douantes  vobis  ipsis,  si  quis  adversus  aliquem 
habet  querellam,^i  sicut  et  dominus  donavit  vobis,  sic  et  vos  facite  (c.  17 
et  c.  79).  ...  16.  Sermo  christi  habitet  in  vobis  habundanter  in  omni 
sapientia  et  omni  intellectu  ^^  spiritali  ;  docentes  et  castigantes  vosmet  ipsos 
psalmis,  hymnis,  canticis  spiritalibus,  in  gratia  cantantes  in  cordibus  vestris 
deo  (c.  91).  17.  Omnia  quaecumque  facitis  in  verbo  vel  in  opère,  omnia 
in  nomine  domini  nostri^^  iesu  christi,  gratias  agentes  deo  patri^*  per  ipsum 
(c.  91  et  c.  142).  18.  Mulieres  subditae  estote  viris  sicut  in  domino,  19.  viri 
diligite  uxores  vestras,  et  nolite  amari  esse  adversus  illas  (c.  81).  20.  Fili, 
obaudite  parentibus  per  omnia,  hoc  enim  placet  deo  (c.  20).  21.  Patres, 
nolite  ad  indignationem  provocare  filios  vestros  ne  pussilo  animo  fiant 
(c.  70).  .  .  . 

IV.  I.  Domini,  quod  iustum  est  et  aequum,  servis  praestate^*^  sdentes 

*  In  Cod.:  exibite.  *  in  Cod  :  cybo,  ^  in  Cod.:  partem,  *  in  Cod.:  tmnsum,  •  in 
Cod.:  numiniis.  *  in  Cod.:  coniunctione,  '  Ita  in  Codice.  *  in  Capite  43  suis.  ^  ut  sancti 
in  Cap.  79.  10  Cap.  79  addct  humilitatem.  '»  in  Cod.:  quaerellam.  »»  in  Cod.:  intel- 
Uctus.     1'  nostri  omisit  Cap.  142.     **  patri  om.  Cap.  142.     »*  in  Cod.:  prtstate. 


38  J.   BELSHEIM.  H.-F.   Kl. 

quoniam  et  vos  deum  habetis  in  caelis  iustum  iudicem  (c.  92).  2.  Ora- 
tioni  instate,  vigilantes  in  ilia  gratiarum  actione  (c.  25).  ...  6.  Sermo 
vester  in  gratia  dei  sale  sit  conditus,  ut  sciatis  quemadmodum  oporteat 
vos  unicuique  respondere  (c.  91).  ...  17.  Dicite  archippo:^  vide  mini- 
sterium quod  accepisti  ut  illud  inpleas  (c.  47).  .  .  . 


Ex  epistola  Pauli  ad  Thessalonicenses  I. 

II.  9.  Memores  enim  estis,  fratres,  laborem  nostrum  et  aerumnam 
nocte  ac  die  opérantes  ad  hoc  ne  quem  nostrum  gravaremus,  praedica- 
vimus  in  vobis  evangelium  dei.  10.  Vos  testes  estis  et  deus,  quam  sancte 
et  iuste  et  sine  querella  fuimus  vobis,  qui  creditis,^  11.  Sicut  scitis  qua- 
liter  unumquemque  vestrum,  sicut  pater  filios  suos,  12.  obsecrantes  vos 
et  consulantes  et  ambuletis  digne  deo,  qui  vocavit  nos  in  regnum  suum 
et  gloriam  (c.  83).  .  .  . 

IV.  8.  Quapropter  qui  spernit,  non  hominem  spernit,  sed  deum, 
qui  dédit  spiritum  sanctum  in  nobis  (c.  77).  .  .  .  10.  .  .  .  Hortamur  au  tem 
vos,  fratres,  abundare  magis  et  studium  habere  silentii,  il.  et  quietos 
esse  et  operari  manibus  vestris  quod  bonum  est,  siait  vobis  praecepimus, 
ut  honeste  ambuletis  ad  eos  qui  foris  sunt,  et  nullius  quidquam  desideretis 
(c.  83).  12.  Nolumus  autem  vos  ignorare,  fratres,  de  dormientibus,  ut 
non  tristis  sitis,  sicut  et  ceteri,  qui  spem  non  habent  in  domino.  13.  Si 
enim  credimus,  quia  iesus  mortuus  est  et  resurrexit,  ita  et  deus  eos,  qui 
dormierunt,  per  iesum  adducet  cum  illo.  14.  Hoc  enim  vobis  dicimus  in 
verbo  domini,  quia  nos,  qui  vivimus,  qui  residui  sumus,  in  adventum 
domini  non  praeveniemus  dormientes;  16.  quoniam  ipse  dominus  in  clamore 
archangeli  et  in  tuba  dei  discendet  de  caelo,  et  mortui  qui  in  christo,  re- 
surgent primi  ;  deinde  nos,  qui  vivimus,  simul  cum  illis  rapiemur  in  nubibus 
in  obviam^  christo  in  aère,  et  ita  semper  cum  domino  erimus  (c.  27).  .  .  . 

V.  6.  Non  dormiamus,  sed  vigilemus  et  subrii  sumus.  7.  Nam  qui 
enhn    dormiunt,    nocte  dormiunt,    et   qui   inebriantur*   nocte  ^   ebrii   sunt. 


*  In  Cod.:    arcippo,     ^  in  Cod.:    crédites.     ^  in  Cod.:    inoåsam.      *  in  Cod.:   inaebri* 
aniur,     ^  in  Cod.:  note* 


l899-    No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— THESS.   I.   II.  39 

8.  Nos  autem  cum  diei  simus,  induti  loricam  fidei  et  caritatis  et  galeam 
et  spetn  salutis.  9.  Quoniam  non  posuit  nos  deus  in  iram,  sed  in  adquisi- 
tionem^  salutis,  per  dominum  nostrum  iesum  christum,  10.  qui  mortuus  est 
pro  nobis,  ut  sive  vigilemus  sive  dormiamus,  simul  cum  illo  vivamus  (c.  105). 
....  14.  Oramus  autem  vos  fratres  (c.  79),  corripite  inquietos,  consola- 
mini  pusillianimes,  suscipite  infirmos  (c.  32),  patientes  estote  ad  omnes  (c.  32 
et  c.  36  et  c.  79),  15.  videte  ne  quis  malum  pro  malo  alicui  reddat,  sed  sem- 
per quod  bonum  est  sectamini  in  invicem  et  in  omnes  (c.  36  et  c.  79).  16. 
Semper  gaudete  in  domino,  17.  sine  intermissione  orate,  18.  in  omnibus 
gratias  agite  ;  haec  est  enim  voluntas  dei  in  christo  iesu  ad  vos  (c.  25).  .  .  . 


£x  epistola  Pauli  ad  Thessalonicenses  II. 

III.  6.  Praecepimus  autem  vobis,  fratres,  in  nomine  domini  nostri 
iesu  christi,  ut  subtrahatis  vos  ab  omni  fratre  inordinate  ambulante,  et  non 
secundum  traditionem  quam  acciperunt  a  nobis.  7.  Ipsi^  enim  scitis  quem- 
admodum  oporteat  imitari^  nos,  quoniam  non  inquiète  viximus  inter  vos. 
8.  nee  gratis  panem  manducavimus  ab  aliquo,  sed  in  labore  et  fàtigatione 
nocte  ac  die  opérantes,  ne  quem  vestrum  gravaremus.  9.  Non  quasi  non 
habuerimus  potestatem,  sed  ut  nosmetipsos  formam  vobis  daremus  ad  imitan- 
dum  nos.  10.  Nam  et  cum  essemus  aput  vos,  hoc  denuntiavimus  vobis, 
quoniam  si  quis  non  vult  operari,  nee  manducet.  11.  Audivimus  enim 
quosdam  inter  vos  inquiète  ambulare,  nihil  opérantes,  sed  curiose  agentes.^ 
12.  His  autem  qui  eiusmodi  sunt,  denuntiamus  et  hortamur  in  domino  iesu 
christo,  utcum  silentio  opérantes,  suum  panem  manducent  (c.  83).  13.  Vos 
autem,  fratres,  nolite  dificere^  bene  facientes  (c.  77  et  c.  83).  14.  Si  quis 
autem  non  obaudit  verbo  nostro,  hunc  per  epistolam  notate,  et  non  con- 
misceamini  cum  illo  et  confundar  (c.  77).  .  .  . 


»  Id  Cod.:  adquissitionem.     *  in  Cod.:  ipsis,     »  in  Cod.:  tmitare.     *   in  Cod.  :  egerUes. 
*  Ita  in  Cod.  in  Cap.  77,  deficcrc  in  Cap.  83. 


40  J.   BELSHEIM.  H.-F.   Kl. 


£x  epistola  Pauli  ad  Timotheum  I. 

I.  3.  Sicut  rogavi  te  ut  maneret  efesi^  cum  irem  in  macedoniam  ^ 
ut  denuntiares  quibusdam  ne  aliter  doceant,  4.  neque  intendant  fabulis 
iudaicis  et  genealogiis  inßnitis,  quae  quaestiones  praestant  magis  quam 
aédificationem  dei,  quae  est  in  fide  (c.  50.  5.  Finis  enim^  praecepti  est 
caritas  de  corde  puro  et  conscientia  bona  et  fide^  non  ficta,  6.  a  quibus 
quidam  recedentes,^  conversi  sunt  in  vaniloquium  (c.  7  et  c.  50).  7.  vo- 
lentes  esse  se  legis  doctores,  non  intellegentes,  neque  quae  loquuntur 
neque  de  quibus  adfirmant  (c.  50).  .  .  . 

II.  3,  Hoc  enim  bonum  et  acceptum  coram  salva  tore  nostro  deo, 
qui  omnes  homines  vult  salvos  fieri  et  in  agnitionem  veritatis  venire  (c.  loi). 

5.  Unus  enim  deus,  et  unus  mediator  dei  et  hominum,  homo  christus  iesus, 

6.  qui  dedit  se  ipsum  redemptionem  pro  omnibus  (c.  i  et  c.  2).  .  .  . 
8.  Volo  igitur  viros  orare  in  omni  loco  levantes  sanctas®  manus  sine  ira 
et  deceptione  (c.  25  et  c.  81).  9.  Similiter  et  mulieres  in  habitu  ordinato 
cum  verecundia  et  castitate,  ornantes  se  non  intortis  crinibus  aut  auro  aut 
margaritis  aut  veste  pretiosa,''  10.  sed  quod  decet  mulieres  promittentes 
castitatem  per  opera®  bona.  11.  Mulier  in  silentio  discat  in  omni  subiec- 
tione.  12.  Docere®  autem  mulieri  non  permitte  neqne  dominari  in  virum 
sed  esse  in  silentio.  13.  Adam  enim  primus  formatus  est  deinde  eva. 
14.  Et  adam  non  est  seductus,  sed  mulier  seducta  in  praevaricationem 
fuit.  15.  Salva  autem  erit  per  filiorum  generationem  si  maneat  in  fide  et 
veritate  et  sanctitate  cum  sobrietate  (c.  81). 

III.  I.  Humanus  sermo,  si  quis  episcopatum  eu  pit  bonum  opus  desi- 
derat.  2.  Oportet  enim  episcopum  inrepraehensibilem  esse,  unius  uxoris 
virum,  subrium,  prudentem,  ordinatum,  hospitalem,  docibilem,  3.  non 
vinolentum,  non  percussorem,  sed  modestum,  non  litigosum,  non  cupidum 
(c.  47).  4.  domum  suam  bene  regentem,  filios  habentem  subditos  cum 
omni  castitate  (c.  47  et  c.  70).  5.  Si  quis  autem  suae  domui  praeesse 
nescit,  quomodo  ecclesiae*®  diligentiam  habebit.^  6.  Non  neophytum,^i 
ne  in  superbiam  elatus,  in  indicium  incedat  diabuli.  7.  Oportet  autem  euro 
et  testimonium  habere  bonum  ab  his  qui  foris  sunt,  ut  non  in  opprobrium  ^ 


*  In  Cod.  :  efesim.  '  in  Cod.  :  machedoniam.  '  in  Cod.  :  autem  in  Cap.  50.  *  in  Cod.  : 
fidem.  *  excidentes  in  Cap.  50.  '•  in  Cod.:  sancia  in  Cap.  25.  "^  in  Cod.:  praetiosa.  ^  in 
CoA,:  propera.  ^  in  Cod.:  décore,.  *♦*  »deest  in  Codice  dei^  quod  quia  solet  sciibi  DI  fortasse 
cracim  fecit  cum  di  sequentis  vocabuli  (Mai)     1*  in  Cod.  :  neoßtum,     *2  jnCod.:  opbroprium. 


1 899-     No.  2.  FRAGMENTA  SPECÜLI— TIM.   I.  4 1 

iocedat  in  loqueum  diabuli.  8.  Diacones  similiter  castos  et  pudicos,  non  bilin- 
gues, non  multo  vino  deditos,i  non  turpis  lucri  adpetitores,  non  cupidos, 
9.  habentes  sacramentum  fidei  in  conscientia  pura.  10.  Et  hii  quoque 
probentur  primum  et  sic  ministrent  nullum  crimen  habentes  (c.  47).  .  .  . 
12.  Diacones  sint  unius  uxoris^  viri,  qui  filiis  bene  praesunt  et  suis  domesticis 
(c  47  et  c.  70).  13.  Qui  enim  bene  ministraverint,  gradum  bonum  sibi 
adquirunt  et  mul  tam  fiduciam  in  fide,^  quae  est  in  christo  iesu  (c.  47) 

V.  3.  Viduas  honora,  quae  vere  viduae  sunt.  4.  Si  qua  autem  vidua 
filios  aut  nepotes  habet,  discat  primum  suam  domum  pie  tractare  et  remu- 
nerare  parentes;  hoc  enim  acceptum  est  coram  deo  (c.  82).  5.  Quae  autem 
vere  vidua  est  et  desolata,  sperat  in  deum  et  instat  orationi*  nocte  et  die^ 
(c.  25  et  c.  82  et  c.  no).  6.  Quae  autem  in  deliciis  aget,  vivens  mor- 
tua  est  (c.  82  et  c.  no).  7.  Et  haec  praecipe,  ut  in  repraehensibilis®  sint 
8.  Si  qua  autem  suorum  et  maxime  domesticorum  curam  non  habet,  fidem 
negavit  et  est  infideli  deterior  (c.  82).  9.  Vidua  eligatur  non  minus 
annorum  sexaginta,  quae  fuerit  unius  viri  uxor,  10.  in  operibus  bonis 
habens  testimonium,  si  filios  nutriit  et  hospitio  recepit,  si  sanctorum  pedes 
lavit,  si  tribulationem  patientibus  subministravit,  si  omne  opus  bonum''  sub- 
secuta  est  (c.  82  et  c.  141).  11.  Adulescentiores  autem  viduas  devita  (c. 
82  et  c.  no),  cum  enim  in  deliciis  egerint  in  christo,  nubere  volunt;  12. 
habentes  damnationem,  quia  primam  fidem  inritam  fecerunt  (c.  no).  .  .  . 
17.  Qui  bene  praesunt  presbiteri,  dupplici  honore  honorentur,  maxime 
qui  laborant  in  verbo  et  in  doctrina  (c.  19).  .  .  . 

VI.  I.  Quicumque  sub  iugo  sunt  servi,  dominos®  suos  omni  honore 
dignos  habeant;  et  nomen  domini  et  doctrina  non  blasphemetur.  2.  Qui 
autem  fidèles  habent  dominos,  non  contemnant,  quod  fratres  sunt;  sed 
magis  serviant,  quoniam  fidèles  sunt  et  dilecti  qui  beneficii  participes  sunt 
(c.  93).  Haec  doce  et  exhortare^.  3.  Si  quis  aliter  docet  et^®  non  ad- 
quiescet  sanis  sermonibus  domini  nostri  iesu^^  christi,  et  ei  quae  secun- 
dum pietatem  est  doctrinae,  4.  inflatus  est  autem,  nihil  seiens  sed  ægro- 
tat,  ^^  circa  quaestiones  et  verborum  pugnas,  ex  quibus  nascuntur  invidiae, 
contentiones,  blasphemiae,  suspiciones  malae,  5.  conflictationes  homi- 
num  mente  corruptorum  et  a  veritate  destitutorum,  existimantium  quae- 
stum  esse  culturam  dei.  Discede  ab  eiusmodi  (c.  50).  ...  7.  Nihil  in- 
tulimus  in  hunc  mundum,  verum  quia  nee  auferre  possumus.  8.  Habentes 
autem  victum  et  vestitum,    his  contenti  simus.     9   Nam  qui  volunt  divites 


•  In  Cod.:  débitas.  *  in  Cod.:  uxor  es  in  Gap.  47.  ^  jq  Cod.:  sedt,  *  in  Cod.:  ora- 
titmis  in  Cap.  25,  araisoniâus  in  Cap.  82  et  Cap.  no.  *  in  Cap.  82  die  ac  nocte,  ^  in  Cod.: 
....  biles.  ''  Cap.  141  omisit  bonum,  ^  in  Cod.:  dominis  suis.  ^  in  Cod.:  exortare, 
»0  in  Cod.:  ei.     »»  in  Cod.:   iesus,     »^  jq  Cod.  :  egrotat. 


42  J.   BELSHEIM. 


fieri,  incedunt  in  temptationem  et  laqueum  diabuli  et  desideria  multa,  quae 
nihil  prosunt  et  nocent,  quae  dimergunt  hominem  in  interitum  et  perdi- 
tionem.  lO.  Radix  enim  omnium  malorum  est  cupiditas,  quam  quidam 
appetentes,  naufragaverunt  a  fide  et  inserucrunt  se  doloribus  multis.     ii.  Tu 

autem,  homo  dei,  haec  fuge  (c.  98) 17.  Divitibus  huius  saeculi  praecipe^ 

non  superbe  sapere,  neque  sperare  in  incertum  divitiarum,  sed  in  deum 
vivum,  qui  praestat^  nobis  omnia  ad  favendum  in  voluntate  operum  bono- 
rum. 18.  Bene  faciant,  divites  sint  in  operibus  bonis,  facile  tribuant,  com- 
municent,  15.  thensaurizent  sibi  fundamentum  bonum  in  futurum  ut  ad- 
praehendant  veram  vitam  (c.  22).  20.  O  Thimothee,  mandatum  custodL 
devitans  profanas  vocum  novitates  et  oppositiones  falsi  nominis  scientiae. 
21,  Quam  quidam  promittentes,  circa  fidem  exciderunt  (c.  50).  .  .  . 


Ex  epistola  Pauli  ad  Timotheum  IL 

II.  Profanas  autem  vocum  novitates  devita;^  multum  enim  proficient 
ad  impietatem;  17.  et  sermo  eorum  ut^  cancer  serpit  (c.  50).  ...  22. 
luvenalia  autem  desideria  fuge;  sectare  vero  iustitiam,  fidem,  caritatem, 
pacem  cum  his,  qui  invocant  deum  de  corde  puro  (c.  39). 

III.  I.  Hoc  autem  scito,  quoniam  in  novissimis  temporibus  advenient 
tempora  periculosa;  2.  erunt  homines  se  ipsos  amantes,  cupidi,  superbi, 
fastidiosi,  blasphemi,  parentibus  non  oboedientes,  ingrati,  scelesti,  3.  infi- 
dèles,^ sine  affectione,  pactum  custodientes  detractare,  incontinentes,  inmi- 
tes,  sine  benignitate,  4.  proditores,  protervi,  tumidi,  voluntatum  amatores 
magis  quam  dei,  5.  haben  tes  formam  pietatis,  virtutem  autem  eius  ne- 
gantes.  Et  hos  devita.  6.  Ex  his  sunt  qui  penetrant  in  domos  et  cap- 
tivas ducunt  mulierculas,  oneratas  peccatis,  quae  ducuntur  variis  desideriis, 

7.  semper   discentes,    et    numquam   ad   scientiam    veritatis    pervenientes. 

8.  Quemadmodum  enim  iamnes  et  mambres  restiterunt  moysi,  ita  et  hii 
restitunt  veritati:  homines  corrupti  mente,  reprobi  circa  fidem.  9.  Sed 
ultra  non  proficient,  dementia  enim  eorum  manifesta  ent  omnibus,  sicut  et 
illorum  fuit  (c.  50).  .  .  . 

IV.  2.  Insta  oportune,  inportunos  argue,  exhortare,®  increpa  in 
omni  patientia  et  doctrina  (c.  32).  .  .  . 


*    In  Cod.  :  praeäpi.     *    in  Cod.  :  prestat,     *    in  Cod.  :  dcbita,     *    in  Cod.  :  et, 
inßdelis,     "  in  Cod.:  txortan. 


1 899-     No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— TIT.  43 


Ex  epistola  Pauli  ad  Titum. 

I.  5.  Huius  rei  gratia  reliqui  te  cretae,  ut  quae  deerant  corrigas  et 
constituas  per  civitates  presbyterium,  sicut  ego  tibi  disposui.  6.  Si  qiiis  est 
sine  crimine,  unius  uxoris  vir,  filios  habens  fidèles,  non  in  accusatione 
luxoriae  aut  non  subditos  7.  Oportet  enim  episcopum  sine  crimine  esse 
tamquam  dei  dispensatorem,  non  superbum,  non  iracundum,  non  vinolentum, 
non  turpis  lucri  adpetitorem;  8.  sed  hospitalem,  benignum,  prudentem, 
iustum,  sanctum,  continentem,  9.  obtinentem  secundum  doctrinam  fidèle  ver- 
bum, ut  potens  sit  exhortari  in  doctrina  sana  et  contradicentes  revincere. 
10.  Sunt  enim  multi  etiam  non  oboedientes,  vaniloqui  et  seductores  (c.  47) 

IL  I.  Tu  vero  loquere  quae  decent  sanam  doctrinam;  2.  senes  sub- 
rios  esse,  castos,  prudentes,  sanos  in  fide  et  caritate  et  patientia.  3.  Anus 
similiter  in  habitu  sancto,  non  criminatrices,  non  vino  multo  servientes,  bene 
docentes,  4.  ut  prudentiam  doceant,  adulescentulas  ^  autem  ut  diligant 
viros  suos,  et  diligant  filios,  5.  prudentes,  castae,  domum  custodientes,  be- 
nignae  sint  et  subditae  viris  suis.  6.  Juvenes  similiter  hortare  ut  prudentes 
sint  in  omnibus  (c.  81).  .  .  .  9.  Servi^  dominis  suis  subditi  sint  in  om- 
nibus, et  placeant  non  contradicentes,  non  fraudantes,  sed  in  omnibus  fidem 
bonam  ostendentes,  ut  doctrinam  salvatoris  nostri  dei  ornent  in  omnibus 
(c.  93).  .  .  . 

III.  I.  Admone  illos  principibus  et  potestatibus  subditos  esse,  obau- 
dire,  ad  omne  opus  bonnm  paratos  esse,  2.  neminem  blasphemare,  litigi- 
osos  non  esse,  sed  modestos,  omnes  ostendentes  mansuetudinem  ad  omnes 
homines  (c.  94).  ...  9.  Stultas  autem  quaestiones  et  genealogias  et  con- 
tentiones  et  pugnas  devita;  sunt  enim  inutiles  et  vanae,  10.  haereticum^  ho- 
minem  post  unam  correptionem  devita,  11.  seiens,  quoniam  perversus 
est  eiusmodi,  et  peccat,  cum  sit  suo  iudicio  damnatus  (c.   50).  .  .  . 


*  In  Cod.:  aduliscentulas.     '  in  Cod.:  servis,     ^  in  Cod.:  )urcticum. 


44  J.  BELSHEIM.  H.-F.  Kl. 


Ex  epistola  Jacobi. 

I.  19.  .  .  .  Sit  vero  omnis  homo  citatus  audire  et  tardus^  loqui  (c.  51 
et  c.  89),  piger  in  iracimdia;  20.  iracundia  enim  viri  iustitiam  dei  non 
operatur  (c.  89).  ...  26.  Si  quis  putat  superstitiosum  se  esse  non 
refrenans  linguam  suam,  sed  fallens  cor  suum  huius  vana  religio  est  (c.  51). 
27.  Sanctitas  autem  pura  et  incontaminata  haec  est  aput  deuin  patrem  vi- 
sitare  orfanas  et  viduas  in  angustia  ipsorum  et  inmaculatum  se  servare  a 
mundo  (c.  24).  .  .  . 

II.  13.  Indicium  enim  sine  misericordia  ei,^  qui  non  fecit  misericor- 
diam;  quoniam  misericordia  praefertur  iudicio.  ...  14.  Quid  prodeest, 
fratres,  si  fidem  quis  dicat  in  semet  ipso  manere,  opera  autem  non  habeat? 
Numquid  potest  fides ^  sola  valvare  eum?  15.  Si  frater  aut  soror  nudi 
fuerint,  et  defuerit  eis  cottidianus  cibus,  16.  dicat  autem  eis  aliquis  vestrum, 
ite  in  pace  et  calefacimini,  et  satiemini  et  non  det  eis  necessaria  corporis 
quid  prodeest  haec  dixisse  eis?  17.  Sic  et  fides,  quae  non  habet  opera, 
mortua  est  circa  se.  .  .  .  26.  Sicut  enim  corpus  sine  spiritu  mortuum 
est,  sie  et  fides  sine  operibus  mortua  est  (c.  24).  .  .  . 

III.  I.  Nolite  multiloqui  esse,  fratres  mei,  quia  mains  indicium  acci- 
pietis;  2.  Multa  enim  omnes  delinquimus.  Si  quis  in  verbo  non  delin- 
quid,  hie  perfectus  vir  est;  potest  frenare  totum  corpus  et  dirigere.  3. 
Quare  ergo  equis  frena  in  ora  mittuntur,  nisi  in  eo  ut  suadeantur  a  nobis, 
et  totum  corpus  circumducamus?  4.  Ecce  et  naves  quae  tam*  inmensae 
sunt,  sub  ventis  duris  ferentur,  et  circumducuntur  a  parvissimo  guberna- 
culo  ubi  impetus  dirigentis  voluerit.  5.  Sic  et  lingua  pars  membri  est, 
sed  est  magniloqua.  Et  sicut  parvus  ignis  magnam  silvam  incendit;  6.  ita 
et  lingua  ignis  est,  et  mundus  iniquitatis  per  linguam  constat  in  membris 
nostris,  quae  maculât  totum  corpus,  et  inflammat  rotam^  geniturae  et  in- 
flammatur  a  genitura.  7.  Omnes  enim  natura  bestiarum  et  avium  et  ser- 
pentium  et  beluarum  maritimarum  domatur  et  subiecta  est  naturae  huma- 
nae;  8.  linguam  autem  hominum  domare  nemo  potest  nee  retinere  a 
malo,  quia  plena  est  mortali  veneno  (c.  51).  .  .  .  13.  Quis  prudens  est 
seiens  vestrum?  Monstret  de  bona  conversatione  opera  sua  in  mansvetu- 
dine  et  prudentia  (c.  35).  .  .  . 

*  In  editione  Maiana  Cap.  51  ardus,  fortasse  menda  ex  praecedente  t  orta.  *  in  Cod.: 
his,     3  in  Cod.  :  fide,     *  in  Cod.  :  quiäam.     *  in  Cod.  :  roium. 


1 899-    No.  2.        FRAGMENTA  SPECÜLI— JAC.    ET  PETR.  I.  45 

rV.  I.  Unde  bella?  unde  rixae  in  vobis?  nonne  de  voluntatibus 
vestris,  quae  militant  in  membris  vestris,  et  sunt  vobis  suavissima?  (c.  loi). 
7.   Humiliate  vos   deo,    et   resistite  diabulo  et  a  vobis  proximate  deo,    et 

proximavit   vobis 10.   Humiliamini    ante   conspectum    domini   et 

exaltabit  vos  (c.  37).  11.  Fratres,  nolite  vos  detrahere.  Qui  enim  vitu- 
pérât fratrem  suum  et  iudicat,  legem  vitupérât  et  iudicat.  Si  legem  iudi- 
cas,  iam  non  factor  legis,  sed  iudex  es.  12.  Unus  et  enim  legum  dator 
et  iudex,  qui  potest  salvare  et  perdere  13.  Tu  autem  quis  es  qui  iudi- 
cas  proximum?  (c.  31).  ... 

V.  I.  Agite  nunc,  divites,  plangite  vos,  ululantes  super  miserias 
vestras,  quae  superveniunt  divitiis  vestris;  2.  putruerunt  et  tiniaverunt  vestes 
vestrae;  3.  Aurum  et  argentum  vestrum,  quod  resposuistis  in  novissimis 
diebus  aeruginavit,  ^  et  aerugo  eorum  in  testimonium  vobis  erit,  et  comedit 
carnes  vestras  sicut  ignis  (c.  22).  ...  5.  Et  vos  delidati  estis  super 
terram  et  luxoriati  estis,  creastis  autem  corda  vestra  in  die  occisionis 
(c.  iio).  .  .  . 


Ex  epistola  Petri  I. 

I.  13.  Succincti  lumbos  mentis  vestrae  subrii  perfecte  sperate  in  eam 
quae  offertur  vobis  gratiam  in  revelatione  iesu  christi.  14.  Quasi  fili  obau- 
ditionis,  non  conmiscentes^  vos  illis  prioribus  ignorantia  vestrae  deside- 
riis,^  15.  sed  secundum  eum  qui  vos  vocavit  sanctum  (c.  119);  et  vos  sancti 
in  omni  conversatione  estote;  16.  quia  scribtum  est:  sancti  estote,  quo- 
niam*  ego  sanctus  sum  (c.  48  et  c.  119).  ...  22.  Animas  itaque  vestras 
castificate  ad  oboediendum  fidei  per  spiritum  (c.  78).  .  .  . 

IL  13.  Subiecti  estote  omni  humanae  ordinationi  propter  dominum, 
sive  regi  tamquam  praecellenti,  14.  sive  ducibus  tamquam  ab  eo^  in 
hoc  ipsum  missis  ad  vindictam  malorum,  laudem^  vero  bonorum.  15.  Quo- 
niam  sic  est  voluntas  dei,  ut  bene  facientes  obmutescere  facialis  istorum'' 
hominum  ignorantiam.  16.  Liberi,  non  ut  velamen  malitiae  habentes  liber- 
tatem,  sed  siait  servi  dei,    17,  omnes  honorate,  fraternitatem  diligite,  deum 


*   ln  Cod.:  eruginavit      2  j^  Cod.:  conmiscentis.      ^  in  Cod.:  desiderii.     ♦  in  Gap.  48 
quia.     ^  in  Cod.:  habeo.     °  in  Cod.:  laude,     ^  in  Cod.:  storum. 


aß  J.  BELSHEIM.  H.-F.   Kl. 

vero  timete,  regem  autem  honorificate  (c.  94).  18.  Servi  obaudite  cum 
omni  timoré  dominis  nostris,  non  tantum  bonis  et  modestis,  sed  etiam  dys- 
colis.  ^  19.  Haec  est  enim  gratia  aput  deum,  si  propter  conscientiam 
dei  sustineat  quis  iniuriam  patiens  iniuste.  20.  Quae  enim  gloria  est,  si 
peccantes  cruciemini  et  sufFeratis?  sed  si  bene  facientes,  et  patientes  et 
iniuriam  sustineatis,  haec  est  gratia  aput  deum  (c.  93).  .  .  . 

III.  I.  Mulieres,  subditae  estote  viris  vestris,  ex  quibus  si  qui  non 
credunt  huie  verbo,  per  mulierum  suarum  conversationem  sine  verbo  lucri- 
ficant.  2,  considérantes  vestram  in  timoré  castam  conversationem,  3.  qua- 
rum  sit  non  extrinsecus  capillorum  inplicatus,  aut  auri  circumpositio,  aut 
habitus  vestimentorum,  aut  ornamentorum,  4.  sed  ille  abconsus  cordis  homo 
incorruptus,  mansueti  et  modesti  spiritus,  quod  est  magnificum  in  con- 
spectu  dei.  5.  Sic  enim  quondam  sanctae  mulieres,  quae  in  dominiun 
sperabant,2  ornabant  se,  subiectae  fortiore  vaso  viri;  sicut  sarra  obseque- 
batur  abrahae,  dominum  ilium  vocans,  cuius  ^  estote  filiae  bene  dicentes  et 
bene  facientes,  nee  timentes  ullam  perturbationem.  7.  Viri  similiter  con- 
morantes  secundum  scientiam,  tamquam  infirmiori  vaso  muliebri  inperti- 
entes  honorem,  tamquam  coheredi  gratiae  et  vitae,  ad  hoc  ne  inpediantur 
orationes  vestrae  (c.  81).  8.  Quapropter  omnes  consentanei  estote,  unia- 
nimes,  conpatientes,  fraternitatis  amatores,  miséricordes,  modesti,  humiles, 
9.  non  reddentes  malum  pro  malo,  maledictum  pro  maledicto:  sed  e  con- 
trario benedicentes,  ut  benedictionem  hereditatem*  possideatis  (c.  7  et  c. 
16).  .  .  .  15.  .  .  .  Parati  semper  ad  confessionem  omni  poscenti  a  vobis 
verbum  de  fide  et  spe,  quae  in  vobis  est,  16.  cum  modestia  et  timoré 
conscientiam  habentes  bonam,  ut  in  eo  quod,  detractant^  vobis,  confun- 
dantur,  videntes  vestram   bonam    in    christo    conversationem    (c.  91).  .  .  . 

IV.  8.  Ante  omnia  autem  mutuam  inter  vos  caritatem  perpetuam 
habentes,  quia  caritas  cooperuit  multitudinem  peccatorum  (c.  7).  9.  Hospi- 
telitatem  invicem  sine  murmuratione  exhibite  (c.  137).  .  .  . 

V.  I.  Seniores  autem  qui  in  vobis  sunt  obsecro  ego  testis®  iesu 
christi  passionum,  similiter  maior  natu  et  futurae  declarationis  laudis  socius, 
2.  ut  regatis  plebem  domini,  curae  habentes  non  in  avaritia,  3.  neque  in 
dominatioiie  fratrum,  sed  voluntarie  ex  animo  libenter,  et  sine  repraehensione  : 
ut  forma  sitis  ovibus  in  operibus  bonis  in  omni  conversatione,  quae  se- 
cundum deum  est.  4.  Ut  cum  apparuerit  princeps  pastorum,  rationem 
reddatis  de  ovibus  et  percipiatis  illam  floridam  et  inmarciscibilem  gloriae 
coronam.     5.  Similiter  et  iuniores  subiecti  estote  senioribus.    Omnes  autem 


*  In  Cod.:  discolis.     *  in  Cod.:  spernabani,     ^  in  Cod.:  mendose  asculus.      ♦  in  Cap. 
16  hereditate,     ^  in  Cod.  :  dtbractandum.     ^  in  Cod.  :  estis. 


1 899-    No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— PETR.  I.   II.  47 

quietem  et  humilitatem  animi  induite;  quia  deus  superbis  resistit,  humilibus 
autem  dat  gratiam.  6.  Humiliate  ergo  vos  sub  potente  dextera  dei,  ut 
vos  exaltet  in  tempore  visitationis  suae:  7.  omnem  sollicitudinem  vestram 
proicientes  in  eum,  quoniam  ipsi  cura  est  de  omnibus  (c.  47).  .  .  . 


Ex  epistola  Petri  II. 

I.  2.  Gratia  vobis  et  pax  adimpleatur  in  recognitionem  ^  domini 
nostri  iesu  christi,  3.  qui  nunc  omnia  nobis  divina  virtute  sua,  quae  ad 
vitam  et  pietatem  pertinent,  donavit  per  agnitionem  eius  qui  nos  vocavit 
sua  inlustri  virtute,  4.  per  quam  honorifica  et  maxima  nobis  promissa 
donantur;  ut  per  haec  sitis  divinae  consortes  naturae  post  evasionem  quae 
est  in  mundo  in  cupiditate,^  perditae  vitae  (c.  90  et  c.  103).  5.  Sed  et 
vos  properate  omnes  subferentes  in  fide  virtutem,  in  virtute  scientiam,  6.  in 
scientia  abstinentiam,^  in  patientia  pietatem,  7.  in  pietate  amicam  frater- 
nitatem,  in  affectione  fraternitatis  caritatem.  8.  Haec  vobis  cum  sint  et 
superent,.  ut  non  vacui  nee  sine  fructibus  inveniamini  in  domini*  nostri 
iesu  christi  recognitione.  9.  Cui  autem  non  praesto  sunt  haec,  caecitatem, 
autem  vanitatem  et  oblivionem  accepiet,  si  non  purgetur  priorum  delicto- 
rum  contagione  (c.  103).  .  .  . 

II.  II.  Nam  si  angeli  fortitudine  et  virtute  cum  sint  maiores,  non 
portant  domini  exsecrabile  iudicium,  12.  hii  vero  qui  velut  pecora  natura- 
liter  in  luem  et  perniciem  nati,  et  ipsi  quia  ignorant  exsecrantur,  in  pe- 
riculo  suo  perient,  13.  recipientes  mercedem  iniustitiae,  dulcedinem  aesti- 
mantes  malignitatem,  deliciis  coinquinati  et  infamati  in  suinmis  volupta- 
tibus,  conviviis  adtenti  14.  oculos  habentes  adulteros  et  incessabiles  de- 
lictis,^ refigurantes  spiritu  stabilitos  et  cor  exercitatum,  cupidi  et  maledicti, 
15.  fili  abrelicti,  qui  a  via  veritatis  exerraverunt  (c.  no).  ...  21.  Melius 
enim  erat  illis  non  cognovisse  viam  veritatis,  quam  post  notionem  iusti- 
tiae  apostatare  a  divino  sibi  tradito  mandato.  22.  Contigit  illis  res  vul- 
garis: sicut  canis  revertens  ad  vomitum  suum,  et  ut  sues  lota^  quae  in 
volutatione  sua  coinquinata  est  (c.  33).  .  .  . 


*  In  Cod.  :  regionem  in  Cap.  90.     '  in  Cod.  :  cupiditatttn  in  Cap.  90.     ^  \^  Cod.  :  pati' 
entiam.     *  in  Cod.:  nomine,     ^  in  Cod.:  delectis,    ^  in  Cod.:  lata. 


48  J.   BELSHEIM.  H.-F.  Kl. 

III.  9.  Non  tardât  dominus  sui  promissi,  sicut  quidam  tarditatem 
existimant,  sed  omnes  expectat  propter  vos,  nolens  aliquem  perdere,  sed 
omnes  expectat  in  poenitentiae  locum  reverti  (c.  23).  10.  Adveniat  autem 
dies  domini  sicut  fur,  in  qua  caeli  magno  impetu  transcurrent,  et  elementa 
ignis  calore  sol  venture  et  terra  et  ea  quae  in  ipsa  opera  omnia  eorum 
omnium  pereuntium  11.  Qualia  debent  edere  excecrabilibus  escis  et  impie- 
tatibus,  non  expectantes  praesentiam  diei  domini  per  quem  caeli  ardentes 
solventur  et  elementa  ignis  ardore  decoquentur  (c.  26).  .  .  . 


Ex  epistola  Johannis  I. 

I.    2.  .  .  .  Adnuntiamus  vobis  vitam  aeternam,  quae  erat  aput  patrem 

et  manifesta  est  nobis 3.  Ut  et  vos  societatem  habeatis  nobiscum  et  soci- 

etas  nostra  sit  aput  patrem  et  cum  filio  eius  iesu  christo  (c.  2).  .  .  .  8.  Si 
dixerimus  quia  peccatum  non  habemus,  nos  ipsos  sedudmus,  et  ventas  in 
nobis  non  est.  9.  Si  confitemur  peccata  nostra,  fidelis  et  iustus  est  qui 
dimittat  nobis  peccata  et  mundet  nos  ab  omni  iniquitate  (c.  73).  .  .  . 

IL  2.  Qui  dicit  se  in  lumine  esse  et  fratrem  suum  odit,  in  tenebris  est 
usque  adhuc.  10.  Qui  autem  diligit  fratrem  suum,  in  lumine  manet,  et  scan- 
dalum  non  est  in  eo  (c.  7).  .  .  .  21.  .  .  .  Omne  mendacium  non  est  ex 
veritate^  (c.  43).  ...  23.  Omnis  qui  negat  filium,  nee  patrem  habet,  qui 
autem  confitetur  filium,  et  filium  et  patrem  habet  (c.  2).  .  .  . 

III.  7.  Filioli,  nemo  vos  seducat.  Qui  fecit  iustitiam,  iustus  est,  sicut 
et  ille  iustus  est.  8.  Qui  facit  peccatum,  a  diabulo  est,  quia  ab  initio 
diabolus  peccat.  Et  in  hoc  adparuit  filius  dei,  ut  solveret  opera  diabuli. 
9.  Omnis  qui  natus  est  a  deo  non  peccat,  quia  semen  eius  in  ipso  manet, 
et  non  potest  peccare,  quia  de  deo  natus  est.  10.  Hinc  apparent  filii  dei 
et  fili  diabuli.  Omnis  qui  non  est  iustus,  non  est  ex  deo,  et  qui  non  diligit 
fratrem  suum  (c.  90).  .  .  16.  Et  qui  ex  hoc  cognoscimus  caritatem  ipsius, 
quoniam  ille  pro  nobis  animam  suam  posuit;  et  nos  debemus  pro  fratribus 
nostris  animas  nostras  ponere  (c.  7).  17.  Quicnnque  autem  habuerit  sub- 
stantiam  mundi  et  viderit  fratrem  suum  egere,  et  clauserit  viscera  sua  ab 
eo,  quomodo  caritas  dei  manet  in  illo?  18.  Filioli,  non  diligamus  verbo 
tantum  et  lingua,  sed  opère  et  veritate  (c.  24).  .  .  . 


1  In  Cod.:  calores  salvuntur,     2  Jq  Cod.:  non  est  veritatetn 


1899-    No.  3.  FRAGMENTA   SPECXHJ— JOH.   I.  II.  49 

IV.  I.  Karissimi,  nolite  credere  omni  spiritui,  sed  provate  spiritus 
si  ex  deo  sunt,  quoniam  multi  pseudoprophetae  exierunt  in  hunc  mun- 
dum  (c.  50).  ...  9.  Ex  hoc  manifestata  est  caritas  domini  in  vobis, 
quod  filium  suum  unicum  misit  in  hunc  mundum,  ut  vivamus  per  ipsum 
...  15.  Omnis  qui  credit  quia  iesus  Christus  ex  deo  natus,  deus  in 
ipso  est,  et  ipse  in  deo  (c.  2).  .  .  .  18.  Timor  non  est  in  carite;  sed 
perfecta  caritas  foras  mittit  timorem;  quoniam  timor  poenam  habet;  qui 
autem  timet,  non  est  perfectus  in  caritate  (c.  107).  .  .  . 

V.  1,  ...  Et  omnis  qui  dihgit  genitorem,  diligit  eum,  qui  ex  deo 
natus  est  (c.  2).  .  .  .  6.  .  .  .  Spiritus  est  qui  testimonium  reddit,  quia 
spiritus  est  Veritas  (c.  3).  7.  Et  tres  sunt,  qui  testimonium  dicunt  in  caelo: 
pater  et  verbum  et  spiritus,  et  hü  tres  unum  sunt  (c.  2  et  c.  3).  8.  Quo- 
niam tres  sunt  qui  testimonium  dicunt  in  terra:  spiritus  aqua  et  sanguis, 
et  hii  tres  unum  sunt  in  iesu  christo.  ...  10.  Qui  credet  in  filio  dei, 
habet  testimonium  eius  in  semet  ipso;  qui  autem  non  credet  iesu  chri- 
sto, mendacem  facit  deum,  quia  non  credit  testimonio  quod  testificatus  est 
de  filio  suo.  ...  20.  Et  scimus  quia  filius  dei  venit  et  carnem  induit, 
nostri  causa,  et  passus  est  et  resurrexit  a  mortuis  ;  adsumpsit  nos  et  dedit 
nobis  sensum  ut  cognosceremus  eum  qui  verus  est,  et  simus  in  vero^  filio 
eius  iesu  christo.  Hie  est  verus  et  vita  aeterna  et  resurrectio  nostra  (c.  2). 
...     21.    Filioli,  custodite  vos  a  simulacris  (c.  44).  .  .  . 


£x  epistola  Johannis  II. 

7.  Quoniam  multi  fallaces^  prodierunt  in  hunc  mundum,  qui  non  con- 
fitentur  iesum  christum  dominum  nostrum  in  carne  venisse.  Hii  fallaces 
et  antechristi^  sunt  (c.  2).  ,  .  .  10.  Si  quis  venit  ad  vos  et  hanc  doctri- 
nam  non  adfert,  nolite  eum  recipere  in  domum,  et  habe  ne  dixeritis  ei. 
II.  Qui.  enim  dicit  illi  habe,  communicat  operibus  eius  malignis.  Ecce 
praedixi  vobis,  ne  in  diem  domini  condemnemini  (c.  50).  .  .  . 

^  In  Cod.  :  verbo.     *  in  Cod.  :  fallad  s,     •  Ita  in  Codice  teste  Mai. 


Vid.-Sel8k.  Skritter.    Hist-filos.  Kl.    1899.    No.  â. 


50  J.  BELSHEIM.  H.-F.  Kl. 


Ex  epistola  Judae. 

6.  Angeles  quoque  qui  non  servarerunt  ordinem  suum,  sed  relique- 
runt  habitaculum  suum,  in  iudicium  magni  diei^  vinculis  eos  sanctorum 
angelonim  sub  tenebras  reservabit.  7.  Sodomam  autem  quoque  et  Gomor- 
rham,  et  quae  circa  eas  civitates^  cum  adulterium  fecissent  et  carnem 
secutae  essent,^  cinis  factae  propositae  sunt  in  exemplo  ignis  aeterni  poe- 
nas  sustinentes  (c.  33).  ...  12.  Nubes  sine  aqua  vento  circumferend^e 
(c.  113)    .  .  . 


Ex  apocolypsi. 

II.  I.  Et  angelo  efesi  ecclesiae  scribe  (3.  123).  ...  23.  ...  Et 
scient  omnes  ecclesiae,  quia  ego  sum  qui  scrutor  renes  et  corda  (c.  9).  .  .  . 

III.  14.  Et  angelo  laodiciae  ecclesia  scribe:^  haec  dicit  ille  amen 
testis  fidelis  et  verax,  principium  creaturae  dei:  15.  novi  opera  tua, 
quia  [neque  frigidus]  *  neque  calidus  es  :  utinam  frigidus  esses  aut  calidus  ! 
16.  Sed  quoniam  tepidus,  evomam  te  ex  ore  meo.  17.  Quia  dicis:  dives 
sum  et  locupletatus  sum,  et  nihil  opus  est  mihi,  et  nescis  quia  tu  es  miser 
et  miser abilis  et  mendicus  et  nudus  et  caecus.  18.  Suadeo  tibi  a  me 
emere  aurum  igné  probatum,  ut  dives  sis  et  locupleteris,  et  vestimenta 
mea  alba  et  induaris,  ut  non  appareat  confusio  nuditatis  tuae  et  collurio 
inunge^  occulos  tuos  ut  videas.  19.  Ego  quoscumque  amo,  arguo  etcastigo. 
Aemulare  igitur  et  age  poenitentiam:  20.  Ecce  sto  ad  ianuam  et  pulso.  Si 
quis  audierit  vocem  meam  et  aperuit  ianuam,  introibo  ad  illum,  et  caenabo  cum 
illo  et  ille  mecum.  21.  Qui  vincit  dabo  Uli  sedere  mecum  in  sede  mea; 
quomodo  et  ego  vici  et  sedeo^  cum  pâtre  meo  im  sede  ipsius  (c.  23).  .  .  . 

XIV.     8.  Cecidit,  cecidit''  Babylon  magna;  de  vino  fornicationis  eius 


*   In  Cod.:  de$.     *  in  Cod. :  essft,     ^  in  Cod.:  scrihat,     *  Ita  in  editione  Maiana.     ^  in 
Cod.:  inungvae.     ®  in  Cod.:  sede,     ''  in  Cod.:  caeddit  caeddit. 


î899-     No.  2.  FRAGMENTA  SPECULI— APOC.  5 1 

biberunt  omnes  gentes  (c.  133).  ..  .  9.  Si  quis  adorât  bestiam  et  ima- 
ginem  eins  et  accipit  character  in  'fronte  sua  aut  in  manu  sua  dextra;  ^  et  hic 
bibet  de  indignatione  dei,  quae  mixta  est  mera  in  calice  irae  eius  10.  et 
cruciabitur  in  igné  et  sulfore  in  conspectu  angelorum  et  agni.  11.  Et  fumus 
et  cruciatus  eorum  in  saecula  saeculorum  ascendit  (c.  44  etc.  133)  et  non 
habent  requiem  die  ac  nocte,  qui  adorant  bestiam  et  imaginem  eius  et 
qui  accepit  character  nominus  illius  (c.  44).  ...  13.  Et  audivi  vocem 
de  caelo  dicentem  mihi:  scribe:  beati  mortui  qui  in  domino  moriuntur. 
Amodo  etiam  dicit  spiritus  ut  requiescant  a  laboribus  suis.  Opera  enim 
eorum  sequuntur  eos  (c.  96).  .  .  . 

XVII.  15.  Aquae,  quas  vîdesti,  ubi  meretrix  sedet,  populi  et  turbae 
et  gentes  et  linguae  sunt  (c.  130).  .  .  . 

XVIII.  4.  Et  audivi  aliam  vocem  de  caelo  dicentem:  exite  de  ea, 
populus  meus,  et  ne  communicetis  peccatis  eius,  et  de  plagis  eius  ne  acci- 
piatis.  5.  Quia  adpropinquaverunt  peccata  eius  usque  ad  caelum,  et  me- 
moratus  est  deus  iniquitates  eius.  6.  Redidite  ei  sicut  et  ipsa  reddidit,  et 
duplicate  duplicia  secundum  opera  eius;  in  calice  quo  miscuit,  miscite  ei 
duplum  ;  7.  et  quantum  magnificavit  se  et  luxoriata  est,  tantum  date  ei  tor- 
mentum  et  luctum;  quia  in  corde  suo  dicit:  sedeo  regina  et  vidua  non 
sum,  et  luctum  non  video.  8.  Propterea  una  hora  veniet  plaga  eius  mors 
et  famis  et  luctus  et  igné  cremabitur,  quoniam  fortis  est  dominus  deus, 
qui  iudicat  eam  (c.  133).  .  .  . 

XX.  12.  Et  vidi  mortuos  pusillos  et  magnos  stantes  in  conspectu 
sedis.  Et  libri  aperti  sunt,  et  alius  ^  liber  apertus  est,  qui  est  vitae,  et 
iudicati  sunt  mortui  secundum  ea  quae  scripta  sunt  in  libris  et  secundum 
Opera  sua.  13.  Et  dedit  mare  mortuos  qui  fuerunt  in  ipso  et  mors  et 
infernus  dederunt  [qui]'  in  ipsis,  et  iudicati  sunt  singuli  secundum  facta, 
sua  (c.  27).  .  .  . 

XXI.  8.  Dubiis  autem  et  infidelibus  et  abominandis  et  homicidis  et 
adulteris  et  maleficis,  et  idolis  servientibus  et  mendacibus,  pars  illorum  in 
stagno  ignis  ardentis  et  sulfore,  quod  est  mors  secunda  (c.  26).  .  .  . 

XXII.  15.  Foras  canes  et  malefici  et  adulteri  et  idolis  servientes  (c. 
117).  ..  .  18.  Testor  ego  omni  audienti  verba  prophetiae  libri  huius:  Si 
quis  adiecerit  supra  haec,  inponet  deus  super  eum  piagas,  quae  scriptae 
sunt  in  hoc  libro;  19.  et  si  quis  abstulerit  verba  prophetia  libri  huius, 
auferet  deus  partem  eius  de  ligno  vitae  de  civitate  sancta  (c.  84).  .  .  . 


*  Cap.  133  omisit  dextra,     2  in  Cod.:  aUi,     *  Ita  in  editione  Maiana. 


52  J.   BELSHEIM.  H.-F.   Kl. 


Incipit  ordo  capitolorum. 


De  divinis  scripturis  No.  i— 144. 

1.  De  uno  deo.  2.  De  distinctione  personarum  patris  et  filii  et  spi- 
ritus sancti.  3.  De  spiritu  sanctu.  4.  De  dilectione  domini.  5.  De  con- 
versione  et  contemptu  saeculi.  6.  De  timoré.  7.  De  bono  pads  et  cari- 
tatis.  8.  Quod  ubique  sit  dominus.  9.  Quod  noverit  dominus  occulta 
cordis.  10.  luste  iudicandum.  U.  Bene  faciendum  pauperi  et  non  pigne- 
randum.  12.  Bene  faciendum  viduae  orphano  et  advenae.  13.  Non 
retinendam  mercedem  mercenarii.  14.  Non  laedendum  infirmum.  15.  Non 
ambulandum  in  dolo  vel  hypocrisi.  16.  Non  reddendum  malum  pro  malo. 
17.  Remittendum  fratri  quod  in  fratrem  deliquerit.  18.  De  cavenda  seduc- 
tione  malorum.  19.  De  honorandis  sacerdotibus  vel  ministris.  20.  De 
honorandis  parentibus.  21.  De  filio  superbo.  22.  Non  prodesse  then- 
sauros  iniquis.  23.  De  poenitentia.  24.  De  eleemosynis.  25.  Semper 
orandum.  26.  De  ira  dei  et  iudicio  venturo.  27.  De  resurrectione.  28. 
De  tribulationibus  et  probatione  iustorum.  29.  Quod  non  maneat  dominus 
in  his  qui  a  praeceptis  eius  deviaverint.  30.  Non  superandum  servum 
dei  detractione  malorum.  31.  Non  detrahendum.  32.  De  correptione 
et  disciplina.  33.  De  praevaricatoribus.  34.  De  superbia.  35.  De  man- 
suetudine.  36.  De  patientia.  37.  De  humilitate.  38.  De  sapientia.  39.  De 
conversatione  iuvenum.  40.  De  peierandum.^  41.  Noniurandum.  42.  Non 
dicendum  falsum  testimonium.  43.  Non  mentiendum.  44.  De  interdictu 
idololatriae.^  45.  De  fornicandum.  46.  De  negligentia  sacerdotum.  47. 
De  sanctificatione  sacerdotum.  48.  De  sanctificatione  populi.  49.  De  con- 
tentione  vitanda.  50.  De  pseudoprophetis  et  haereticis  vitandis,  vel  con- 
tentionibus  vitandis  legis.  51.  De  continentia  oris.  52.  Fugiendum  ebrie- 
tatem.  53.  Mulieris  malitiam  esse  vitandam.  54.  Quod  tonitrua,  pluviae,  cor- 
ruscationes,  grandines,  pruinae,  nives,  venti,  fulgora  et  nubes  a  domino  sint. 


*  In  Cod.:  pert'endum,     *  in  Cod.:  idolatriae. 


1 899-     No.  2.  FRAGMENTA  SPECULT— ORDO  CAPP.  53 

55.  Non  lustrandum.  56.  De  factura  mundi  et  quod  a  deo  ex  nihilo 
facta  sint  omnia.  ^  57.  Quod  tenebrae  a  deo  creatae  sint.  58.  De  ho- 
micidio  casuali.^  59.  Décimas  et  primitias  frugum  vel  omnium  remm 
praecepto  legis  ecclesiae  dan  oportere.  60.  Instanter  parvulos  emendan- 
dos.  61.  Sanctorum  conversatione  et  tractatui  adhaerendum.  62.  Non 
accepiendas  usuras.  63.  Quod  negotiator  mendacio  carere  non  possit. 
64.  Dupplicia  pondéra  non  liabenda.  65.  Vota  deo  statim  solvenda.  66. 
Non  stulte  ridendum.  67.  Non  accipiendum  testimonium  testis  unius. 
68.  Non  induendas  vestes  viri  a  muliere,  neque  mulieris  a  viro.  69.  Non 
inputari  peccatum  parentum  filiis,  neque  foliorum  parentibus.  70.  Nu- 
triendos  a  parentibus  in  timoré  domini  filios  et  non  provocandos  ad  iram. 
71.  Seminandam  ante  iustitiam  et  postea  metendos  fructus  eius.  72.  In 
mortuo  lacrimas  producendas.  73.  Neminem  esse  sine  peccato.  74.  Non 
furandum.  75.  Non  gloriandum  in  sapientia  mundi.  76.  Non  anbiendos* 
honores.  77.  Quod  qui  hominem  dei  spernit,  dominum  spernit.*  78. 
De  oboedientia.  79.  Pusillianimem  non  scandalizandum.  80.  De  laude 
virginum.  81.  De  concordia  coniugali  et  habitu  mulierum.  82.  De  sanc- 
titate  et  opera  viduarum.  83.  Exemplo  apostolico  manibus  laborandum. 
84.  Altiora,  quum  iubetur,  scrutari  non  oportere.  85.  De  ieiunio.  86. 
Hominem  exemplo  formicae  vel  apis  sine  pigritia  operari  debere.  87.  Sine 
timoré  hominum  mandata  dei  praedicanda,  88.  De  stulto.  89.  Iracun- 
diam  deponendum.  90.  Quod  homo  a  deo  factus,  huius  genus  vel  na- 
tura dicitiu-,  cuius  opus  fuerit  imitatus.^  91.  Sapienter  respondendum 
verbum  interroganti.  92.  De  servo  fideli  et  commonitione  dominorum. 
93.  De  commonitione  servorum.  94.  Oboediendum  in  id  quod  iustum 
est  regibus  et  potestatibus  saeculi.  95.  Lumen  itineris  nostri  in  timoré 
domini  esse  legem  dei  96.  De  morte  iustorum.  97.  De  morte  iniquo- 
rum.  98.  De  avaritia.  99.  De  sacrificio  spiritali.  100.  Quod  unusquis- 
que  suo  opere  iudicetur.  101.  Quod  dominus  in  suo  arbitrio  reliquerit 
hominem,  nee  velit  quemquam  perire.  102.  De  tristitia  delicti.^  103. 
Quod  in  baptismo  omnia  dimittuntur,  et  quod  in  novitate  vitae  anbulan- 
dum''  sit.  104.  De  substantia  dei.  105.  Adsumenda  arma  spiritalia  con- 
tra nequitias  spiritales.  106.  Faciendum  prius  et  sic  docendum.  107.  Non 
habendum  spem  in  homine.  108.  Consolandos®  lugentes  vel  visitandos 
infirmos.  109.  Non  dicendum  malum,  bonum,  neque  bonum  malum.  110. 
Abstinendum  deliciis  Ul.  Eripiendos  positos  in  tribulationibus.  112.  Vineam 
appellari  hominem,  populos  vel  gentes.  113.  Quod  sancti  homines  in 
similitudinem  nubium^  sunt  vocati.  114.  Quod  homines  arborum  ferant 
imaginem.  115.  Non  murmurandum.  116.  Homines  in  similitudinem 
stellarum  vocari.  117.  Homines  malos  canes  vocari.  118.  Quod  domus 
vel  templum  homo  ipse  dicatur.  119.  Lumbis  spiritalibus  hominem  debere 
esse  praecinctum.     120.  Homines  montes  vel  campos  vocari.     121.  Quod 


1  In  Cod.:  otnnis.  ^  in  God.  addet:  »Non  contingendis  proximisc  teste  Mai.  '  in 
Cod.  :  pro  ambiendas.  *  in  God.  :  sperncs.  •  in  God.  :  emitaius.  ®  in  God.  :  deitcti,  '  pro 
amb.     *   in  God.:  consulandos.     ®  in  Cod.:  avium. 


54    J.  BELSHEIM:  FRAGMENTA  SPECUU—ÜRDOCAPP.    H.-F.KI.  1899.  No.  2. 

spiritus  inmundi  vel  vitia,  montes  colles,  bestiae,  aves,  petrae,  gentes, 
lapides,  spinae  nuncupentur.  122.  Quod  non  sit  aequalis  omnis  sanctus 
deo.  123.  Quod  angelorum  custodia  uniamur.  124.  Hominem  muncu- 
pari  parietem.  125.  Sanctos^  homines  spiritali  cibo  vel  poculo  satiari. 
126.  Aquam  et  ignem  populos  vel  vitia  nuncupari.  127.  Quod  vocatus  ad 
fidem,  retro  redire  non  debeat.  128.  Quod  zabolus^  angelus  a  deo  fuerit 
factus  et  postmodum  transgressione  mutatus.  129.  De  similitudine  cervi. 
130.  Quod  populi  aquae  dicantur.  131.  De  fontibus  domini.  132.  Quod 
aquae  sunt  super  caelum.  133.  De  ebrietate  et  calice  irarum.  134.  Quod 
dominus  deus  hoc  nomen  habeat.  135.  Hominem  dei  vocari  terram  deli- 
ciarum.  136.  De  volpibus.  137.  De  hospitalitate.  138.  Homines  mes- 
sem  vel  fruges  nuncupari.  139.  Uxorem,  excepta  causa  adulterii,  non 
dimitendam.  140.  De  tabernaculo.  141.  De  pedibus  lavandis.  142.  Om- 
nia in  gloriam  vel  in  nomine  dei  esse  facienda.  143.  De  sancta  vita 
samuhelis  et  pauli  apostoli.     144.  Quod  dominus  fons  vitae  sit. 


^  In  Cod.:  sancto,     ^  pro  cUabolus, 


Trykt  den  13.  Juli  1899 


Gamalt  trøndermaal 

Upplysningar  um  maalet  i  Trøndelag  fyrr  1350 
og  ei  utgreiding  um  vokalverket 


Av 


Marius  Hægstad 


Videnskabsselskabets  Skrifter.     II.  Historisk-filosofiske  Klasse.     1899.     No.  3 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Kristiania 

I  Kommission  hos  Jacob  Dybwad 

Grøndahl  &  Søns  Bogtrykkeri 
1899 


Fremlagt  i  den  historisk-filosofiske  Klasses  Møde    14de  April    1899  *f  Joh.  Storm. 


Innehald. 

Sida. 

Innleiding  §  i — 25 q 

1.  Gamall-norsk ;  nokre  gamle  norske  rnaalføre  §   i  — 10     .  9 

2.  Maalet  i  gamle  trøndske  diplom  §   11 — 20 13 

3.  Meir  minneskrift  paa  gamalt  trøndermaal  Ç  21 21 

4.  Endaa  tri  skrifter  §22 28 

5.  Samandrag  §  23  —  25 29 

Ljodlæra  5  26 — 132 31 

1.  Ljodteikn  og  Ijod  §  26 — 55 31 

I     Ljodteikn  §  26 — 28 31 

II     Um  vokalarne  §29-38 31 

III  Um  konsonaatarne  §  39 — 46 34 

IV  Utsyn  yver  Ijodarne  §  47 — 49 38 

V     Ljodlengd  —  Ljodtrykk  —  Tonelag  §50  —  55 40 

2.  Vokalverkct  §  56-131 40 

I    Ljodsprang  §  56 — 63 40 

II    Ljodhove  i  stavingar  med  sterkt  ljodtrykk  §  64 — 109     ...  43 

1.  Gamall  yvergang  §  64  —  66 43 

2.  Ljodbrigde  §  67  —  72 44 

A.  Fyrr-nordisk  ljodbrigde  (ved  a  og  i)  §  68  —  69  .     •     •  44 

B.  Nordisk  ljodbrigde  ved  i  og  i  R  §  70 — 71     ....  46 

C.  Ljodbrigde  ved  -ß  §  72 50 

D.  Ljodbrigde  ved  ?e  (ti;)  §  73  — 76 50 

K.     Samansett  ljodbrigde  ved  w  §  77 — 78 53 

F.    Etterljodbrigde  ved  -i  §  79 58 

3.  Ljodbrot  §  80  —  85 59 

4.  Ljodjamning  §  86 62 

5.  AttCrsyn  og  utsyn  §  87 — 89 Ô3 


Sida. 

A.  Sterana  for  vokalutviklingi  §  87 — 88 63 

B.  Den    fyrste    større    skilnad    miliom   austnorsk   og    vest- 
norsk 5  89       . 63 

6.  Ymse  vokalskifte  §  90 — 100 65 

7.  Samandraging  av  grannevokalar  §101 — 103 71 

8.  Vokallengjing  §   104 — 106 72 

9.  Vokal-stytting  S   107 73 

10.    Brigde  i  stavingslengd  5   108 — 109 74 

III  Ljodhøve  i  stavingar  med  lint  Ijodtrykk  §   110 — 131  .     .     .     .  76 

1.  Stytting  av  vokalar  S^^^ 76 

2.  Endingsvokalar  i  garaalt  trøndermaal  S   ^^^ 77 

3.  Ljodsarahøve  S'^^ 78 

a.  Aalmenne  reglar  J   112 — 113 78 

b.  Ljodsamhove  i  Hm.  &  Post.  §   114 79 

c.  »              -  Hora.  §   115 80 

d.  »             -  Ols.  S  116 80 

e.  »              -  Didr.  §117 81 

f.  »              -  Tub.  &   118 82 

g.  »             -  l'ag.  S   119 82 

h.               »              -  Gskr.  S   120 83 

i.              »              -  Ra.  47   S   121 83 

j.              »              -  Ein  tale  §   122 83 

k.               »              -  diplomi  S   -^23 84 

4.  Andre  vokalskifte  i  Ijodlinne  stavingar  §   124 — 125     ...  90 

5.  Halvljod  S   126 91 

6.  Synkope  og  apokope  §   127  — 131 92 

IV  Samandrag  §   132 95 


Rettingar. 


rad   15  ovanfraa  stend  svarer  istf.  svarar 

—  »     bit^öta    »    bitöia 

—  er  alhnugi  uppført   miliom   former  med  u  istf.  w. 

—  stend  giavall  istf.  giavtiU 

—  »      uppkomi  »   uppkomet 

—  byr  eks.  Halsy)ihim  gaa  ut  og  takast  med  i  S  75»  4« 
66,  noten  nedst  paa  sida.      Med   umsyn    paa   fyrstekonsonanten    i    tert 

(fart)    smlk.    fen    (tan)    pron.    dem.    m.    f.   (n).      <  gnorsk    Penna 
(panna)  Bindalen  (paa  rom  der  klokka  vert  kljWc), 


Sida 

I 

rad 

Ï5 

— 

35 

— 

16 

— 

46 

— 

5 

— 

51 

— 

8 

— 

52 

— 

20 

— 

53 

— 

18 

Fyreord. 

Det  er  ei  kjend  sak  at  dei  norske  maalføri  hev  vaksét  fram  av 
gamall-norsk.  Men  korleis  den  gamall-norsk  saag  ut  og  korleis  denne 
vokstren  var,  kva  tid  dei  ymse  yvergangar  paa  dei  ymse  rom  hev 
gjenget  for  seg,  og  orsakerne  baade  til  desse  og  dei  mange  brigde  og 
avvik  elles  i  maalføri,  er  enno  helder  litet  utgreidt  og  endaa  mindre 
kjent. 

Ein  skal  ikkje  ha  sysla  lenge  med  bygdemaali  vaare  fyrr  han 
uppedagar,  at  der  er  ymse  former  (ord  og  endingar),  som  ikkje  beint 
fram  Ijodrett  let  seg  greida  ut  fraa  den  gnorsk  som  me  vert  kjende 
med  i  den  normalisera  formi  i  dei  aalmenne  utgaavor  av  gnorske 
skrifter;  dei  krev  andre  upphavsformer  alt  i  gnorsk  tid.  Vestl.  tiirr, 
adj.  er  gnorsk  purr;  men  at  den  trøndske  form  tvr  skal  hava  same 
upphav  er  vandare  aa  greida,  daa  vokalen  i  andre  slike  Ijodlag  i  ny- 
trøndsk  (til  eks.  dvr,  spvr)  svarer  til  gnorsk  y;  greidare  vert  det  naar 
me  veit  at  ordet  paa  gnorsk  i  Trøndelag  ogso  heitte  pyrr;  —  vestl. 
çnnçr  pron. f.  er  gnorsk  çnnur  (og  çnnor),  men  nyformerne  annor  og 
anna  er  gnorsk  (austnorsk)  anmir;  —  austn.  /rø,  s.n.  sovn  ell.  somn 
s.m.  er  ikkje  »innførde«  danske  former  for  dei  norske  fræ,  svevn,  men 
frø  hev  Ijodrett  vakset  fram  av  den  gamle  austnorske  form  frio 
i^frief  >  frø)  som  i  Trøndelag  finst  skrivet  frø  alt  ikr.  1250,  og  svevn 
hev  heitet  sømn  i  austn.  alt  i  det  I2te  hundradaaret  I  Stod  herad 
(Nord-Trøndelag)  segjer  dei  smtru,  siilu*,  turu,  miku,  boso,  ko]o,  holo 
—  alt  såman  s.f.  med  stutte  stavingar  —  som  ikkje  kann  hava  sin  nær- 
maste grunn  i  dei  aalm.  gnorske  former  med  endingi  -n,  naar  orsaki 
til  utjamning!  skal  liggja  i  den  siste  vokalen  i  ordet;  grunnen  til  vokal 


*  Den  »tjukke  1«  med  sine  avbrigde  i  bygdemaal  og  Ijodlag  vert  her 
skriven  I,  undt.  framfor  dental,  der  det  vert  skrivet  r  :  därn  (o  :  dalen). 
Vid.Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1899.     No.  3.  I 


MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


skiftet  vert  med  ein  gong  klaart  naar  me  veit  at  i  Trøndelag  heitte 
desse  ordi  paa  gnorsk  Ijodrett:  snaru,  sualu,  puarUj  vilai,  "^boso,  holo. 
holo;  —  i  det  same  herad  hev  hygd  i  plur.  hygdi,  men  nå]  heiter  naie; 
dei  aalm.  gnorske  former  hygdir  og  nållr  gjev  ingi  grein  um  grunnen 
til  desse  ulike  endingar;  men  naar  me  veit  at  gnorsken  i  Trøndelag 
hadde  hygöir,  naler,  vert  den  nærmaste  grunnen  til  skilnaden  klaar. 
Ein  kunde  nemna  eit  utal  med  slike  eksempel. 

Det  norske  maal  hev  kløyvt  seg  i  maalføre  so  langt  attende  som 
minneskrifterne  røkk  (fyrr  1 200),  og  venteleg  endaa  fyrr.  Og  kjennskap 
hertil  vil  —  som  ein  ser  av  dei  nemnde  eksempli  —  i  mange  høve 
vera  reint  naudsynleg  og  alltid  til  stor  rettleiding,  naar  me  skal  greida 
ut  dei  ymse  former  i  maalet  vaart  no. 

Um  fram  dette  vil  ei  nærmare  gransking  av  vaare  gamle  maalføre 
læra  oss  aa  kjenna  betre  vaart  maal  si  stoda  millom  dei  andre  nordiske 
maal.  Det  vil  millom  anna  visa  seg  at  den  tidlege  skilnaden  som  den 
nye  vitenskapen  gjer  millom  gnorsk  og  islandsk  i  den  eldste  litteraturtid 
som  tv^o  serskilde  maal,  ikkje  hev  feste  i  røynlege  høve;  islandsk  i 
den  tidi  viser  seg  aa  vera  eit  sudvest-norsk  maalføre  ;  der  var  i  det  1 3de 
hundr.  mykjet  mindre  skilnad  millom  islandsk  og  maalføri  i  Sudvest- 
Norig  enn  der  var  millom  desse  og  maalføret  til  eks.  i  Trøndelag. 
Med  den  same  rett  som  ein  set  upp  islandsk  som  eit  serskilt  maal, 
kann  ein  setja  upp  maalføri  i  Vestfold,  Agder,  Rogaland  og  fleire  som 
serskilde  maal.  Paa  den  maaten  vilde  me  faa  mange  maal  i  Norig, 
men  maatte  slaa  ein  strik  yver  norsk.  Dette  vonar  eg  aa  faa  tilføre 
til  aa  prova  sidan.  Her  skal  eg  berre  nemna  at  alle  dei  merke  som 
Noreen's  Altisl.  und  Altnorw.  Gramm,*  reknar  upp  som  sereigne  for 
islandsk  i  den  nemnde  tid,  finn  me  ogso  i  ikkje  faa  gamle  skrifter  i 
heimlandet,  undt.  Jd,  hn  og  hr  i  framljod  (som  ogso  finst,  um  enn 
sjeldan),  men  dette  undantak  vert  vel  litet  til  aa  byggja  eit  serskilt 
maal  paa.  Likskapen  millom  alle  norske  maalføre  —  i  vissa  fram  til 
fyrstningi  av  det  14de  hundr.  —  fraa  Jamteland  til  Island  og  Hjaltland, 
og  fraa  Haalogaland  til  Agder,  er  so  stor  —  samstundes  med  at  dei 
alle  greidt  og  samrøystes  skil  seg  ut  fraa  austnordisk  —  at  der  ikkje 
med  nokon  rett  kann  vera  tale  um  meir  enn  eit  norsk  maal  i  den 
tid,  so  lenge  som  det  vert  gjort  skil  millom  maal  og  maalføre  (dialekt). 


Elles  vel  det  beste  arbeid  me  hev  [)aa  dette  umkvcrvc.  —  I  skip- 
naden av  framsyningi  i  sjolve  Ijodlæra  her  i  boki  hev  eg  paa  mange 
stader  fy  Igt  Noreen. 


1899.    No.    3.  MARIUS  HÆGSTAU. 


Eg  hev  i  mange  aar  samla  upplysningar  —  mest  or  Dipl.  Norv.- 
—  um  norske  maalføre  i  millomalderen,  og  legg  hermed  fram  ei  utgrei- 
ding  um  vokalverket  eller  det  vigtugaste  av  Ijodlæra  i  trøndermaalet*. 
Eg  hev  valt  dette  maalføre, 

for  di  det  skil  seg  mest  ut  fraa  den  aalm.  gnorsk, 

for  di  diplomi  fraa  Nidaros  i  det  13de  hundr.  er  meir  like  inn- 
byrdes enn  brevi  fraa  ymse  andre  stader  og  soleis  gjev  eit 
tryggare  grunnlag  for  granskning, 

for  di  me  maa  tru  at  maalet  i  Nidaros,  som  i  den  eldre  tid  var 
det  vigtugaste  kulturcentrum  i  landet,  hadde  ein  vyrdnad 
og  gildskap  som  maatte  hava  stor  innverknad  paa  skrifti 
elles  i  Norig. 

Det  hev  ikkje  voret  rumt  med  tid  til  dette  arbeid.  Det  er  gjort 
i  fristunder,  noko  no  og  noko  daa  —  stundom  med  lange  millombil  — 
paa  grunn  av  anna  vigtugt  dagsverk.  Dette  ber  daa  ogso  arbeidet 
merke  av. 

Min  bustad  hev  voret  langt  burte  fraa  dei  stader  der  dei  upp- 
havsskrifterne  er  gøymde  som  er  nemnde  i  boki  og  som  —  serleg  for 
diplomi  sitt  vedkomande  —  kunde  trenga  til  eit  gjenomsyn. 

I  den  Statistik  .som  er  gjeven,  gjer  eg  ikkje  krav  paa  aa  vera  til 
punkt  og  prikk  grannvar.  Eg  hev  notera  formerne  ettersom  eg  vart 
deim  var,  og  sidan  talt  upp  etter  notatet.  Noko  mistak  som  kann  ha 
innverknad  paa  endelykten,  trur  eg  like  vel  ikkje  der  .skal  vera. 

Innleidingi  hev  til  formaal  aa  skilja  ut  det  maalføre  eg  vilde  um- 
handla,  og  eg  hev  difor  skrivet  henne  so,  at  lesaren  skulde  kunna 
fylgja  den  vegen  eg  hev  gjenget  for  aa  naa  maalet.  Kann  henda  fram. 
syningi  paa  grunn  av  dette  hev  vortet  brcidare  enn  det  var  torv  ti' 
for  aa  vegsyna  lesaren. 

Det  var  upphavleg  mciningi  a  a  taka  med  konsonant  verket  i 
denne  boki.  Men  arbeidet  hev  alt  vortet  stort  nok,  so  den  bolken  fær 
koma  sidan. 

Men  um  her  soleis  er  noko  aafaatt,  vonar  eg  like  vel  at  boki 
kann  gjera  nytte.  Emnet  —  so  tykkjer  eg  sjølv  —  var  i  det  store 
greidt,  so  tvilsmaali  kunde  ikkje  vera  rett  mange  eller  store  etter  høve. 
Og  den  skapnaden  det  gamle  maal  i  Trøndelag  etter  dette  hev  havt, 
maatar    so    godt    med   maalet    i   denne    landslut   no,  at  inkje  er  vissare 


*    Maal  vert  her  og  mange  stader  i  boki  bruka  istf.  maalføre,  daa  det  er 
meir  lettvint. 

1* 


MARIUS  IIÆGSTAG.  H.-F.    Kl. 


enn  at  ny  trøndsk  hev  runnet  upp  fraa  gamall- norsk  med  sin  eigen 
naturlege  vokster,  utan  at  framande  maal  hev  havt  innverknad  paa 
gangverket  eller  organismen. 

I  rettskriving!  av  landsmaalet  (Aasens  normalmaal)  som  er  bruka 
i  teksten,  hev  eg  fylgt  dei  grunnsetningar  som  eg  hev  framhaldet  i  eit 
framlegg  til  kyrkjedepartementet  um  rettskrivingi  av  landsmaalet  i 
skulebøker. 

f.  t.  Kristiania  i  februar  1899. 

M.  H. 


Avstyttingar  etc. 


Ark.  f.  n.  fil.  =  Arkiv  for  nordisk  filologi;  mange  band;  no  hovud- 
redaktør  Axel  Kock;  Lund. 

Asl.  B.  ell.  A.  B.  =  Aslak  Bolts  jordebog,  P.  A.  Munch;  Kr.ania  1852. 

Bari.  =  Barlaams  ok  losaphats  saga,  R.  Keyser  og  C.  R.  Unger;  Kr.ania 
1851. 

Bj.  =  Bjarkøretten  i  Norg.  gml.  love,  B  I;  det  store  tal  etter  er  kap., 
det  litle  er  lina  ell.  radi. 

Dansk-Norskens  lydh.  =  Dansk-Norskens  lydhistorie,  Alf  Torp  og  Hjal- 
mar Falk;  Kr.ania  1898. 

Didr.  =  Saga  fiflriks  konungs  af  Bern,  C.  R.  Unger;  Kr.ania  1853;  det 
store  tal  etter  er  kap.,  det  litle  er  radi  (berre  fyrste  hand). 

D.  N.  =  Diplomatarium   Norvegicum;    romartalet    er  bandet,   det   store 

tal  baketter  er  nummer  paa  brevet,  det  litle  er  radi. 

E.  =  Ældre  Eidsivathings  Kristenret  i  Norg.  gml.  love,  B  I;    tali  gjeld 

kap.  og  rad. 
Eb  =  Perg.  Codex  68  qv.  Arn.  Magn.,   bruka  som  variant  i  landslogi  i 

Norg.  gml.  love,  B  II. 
Ein  tale  =  En  Tale  mod  Bi.skoperne,  Gustav  Storm;  Kr.ania  1885;   ^'i 

etter  gjeld  sida  og  rad. 
Fag.  =  Fagrskinna,  Munch  og  Unger;  Kr.ania  1847;    ^^li  gjeld  dei  tvo 

sidor  av  facs.  i  utgaava. 
Fb,  Fe,  Fd,  Fe  =  Frostatingsvariantarne   i    »Nyere   Landslov«    i    Norg. 

gml.  love,  B  II. 
G  =  Ældre  Gulathingslov  i  Norg.  gml.  love,   B  I;    tali   etter  gjeld  kap. 

og  rad. 
Gskr.  =  En  gammel  Gildeskraa  fra  Trondhjem,  Gustav  Storm  i  »Sprogl. 

historiske    studier,    tilegnede    professor    C.  R.  Unger«  ;    Kr.ania 

1896.    —    Facs.    hev    eg    samanhaldet   med  orig.  i  riksarkivet. 

Tali  gjeld  sida  og  rad  i  upphavsskrifti  (ell.  facs.). 


MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


Hm.  =  Heilagra  manna  søgur,  C.  R.  Unger;    Krania    1877;    tali   gjeld 

sida  og  rad*. 
Hom.  =  Gammel  norsk  Homiliebog,    C.   R.   Unger;    Kr.ania    1874;    tali 

gjeld  sida  og  rad. 
L  =  Nyere  Landslov   i    Norg.    gml.    love,    B  II;    tali    gjeld    bolk,    kap. 

og  rad. 
Na.  =  Variant  Na  i  »Den  nyere  By-Lov«   i  Norg.  gml.  love  B  II. 
Ngl.  =  Norges  gamle  Love;  Kr.ania   1846— 1895. 

Nie.  forn.  =  Norske  Fornlevninger,  N.  Nicolaysen;  Kr.ania  1862 — 1866. 
Noreen  =  Altisländische  und  Altnorwegische  Grammatik,  Adolf  Noreen; 

Halle   1892. 
Ol.s.  =  Olafs    saga    hins   helga,   R.    Keyser    og    C.   R.   Unger;    Kr.ania 

1849;  tali  gjeld  sida  og  rad. 
Oplysn.  Rygh  =  Oplysninger  til  trondhjemske  Gaardnavne,  II,  O.  Rygh. 

Særtryk  af  det  Kgl.  norske  Videnskabers  Selskabs  Skrifter  1892; 

Trondhjem   1893. 
Oversigt  trd.  dial.  =  Oversigt    over    de    trondhjemske    dialekters    slægt- 

skabsforhold,  Amund  B.  Larsen.     Særtryk  af  det  Kgl.  N.  Vid. 

Selskabs  Skrifter  for  1885. 
Post.  =  Po.stula  sögur,  C.  R.  Unger;  Kr.ania   1874.    —  Statistiken  gjeld 

dette  bladet  og  dei  tvo  blad  i  Hm.  tilsaman. 
Ra  47  =  Fragment  47  i  riksarkivet,  uprenta  frostatings  variant  av  lands- 

logi;  tali  gjeld  sida  og  rad. 
Tub.  =  Tübinger   fragmenti   av   den    gamle   frostatingslog   i   Norg.  gml. 

love,  B  V;  tali  gjeld  sida  og  og  rad  i  facs. 
U.  I  =  Indskrifter  fra  middelalderen  i  Trondhjems  domkirke,  Dr.  Ingvald 

Undsct;  Kr.ania   1888. 
Ældr.  Fr.  =  Ældre  Frostathingslov  i  Norg.  gml.  love,  B  I.      Tali  gjeld 

bolk,  kap.  og  rad. 


aalm.  =  aalment  aplm.    (aplf.  apln.)  =  akkus.    plur. 

ak.  -  akkusativ  mask.  (feminin,  neutr.) 

apl.  =  akkus. pluralis  asg.  =  akkus.  singularis 


*    NB:      Hm.    207 — 209  gjeld  um  B  II;    269 — 271   gjeld  B  I.      Statisti- 
ken gjeld  baadc  desse  bladi  og  bladet  i  Post.  tilsaman. 


1 899-  No.  3. 


GAMALT  TRØNDERMAAL. 


asm.  (asf.  asn.)  =  akkus.  sing.  mask, 
(feminin,  neutr.) 

b.  f.  =  bundi  (bestemt)  form 

dat.  =  dativ 

dpi.  =  dativ  pluralis 

dsg.  =  dativ  singularis 

dsm.  (dsf.  dsn.)  =  dat.  sing.  mask. 
(feminin,  neutrum) 

f.  =  feminin 

gen.  =  genitiv 

geng.  =  gamall-engel.sk  (angelsak- 
sisk) 

ght.  =  gamall-høgtysk 

gn.  =  gnorsk  =  gamall-norsk 

gpl.  =  genitiv  pluralis 

g.samn.  =  gamall  samnordisk  (ur- 
nordisk) 

gsg.  =  genitiv  singularis 

gsm.  (gsf.  gsn.^  =  genitiv  sing. 
mask.  (feminin,  neutr.) 

gtr.  =  gamall-trondsk 

Innh.  =  Innherad,  bygderne  inne 
i  Trondheimsfjorden 

m.  =  maskulin 

midn.  =  midnorsk  (motsett  gtr.  og 
ntr.) 

m.  st.  =  mange  stader 

m.  u.  p.  =  med  umsyn  paa 

n.  =  neutrum 

nom.  =  nominativ 

npl.  =  nom.  pluralis 

nplm.  (nplf.  npln.)  =  nom.  plur. 
mask.  (feminin,  neutrum) 

nsg.  =  nom.  singularis 

nsm.  (nsf.  nsn.)  =  nom.  sing.  mask. 
(fem.  neutrum) 

ntr.  =  nytr.  =  ny-trøndsk 

NTr.  =  Nord-Trøndelag  (d:  Nordre 
Trhj.  amt) 


nyn.  =  nynorsk  (norsk  folkemaal  ; 
stundom  ogso  =  landsmaal) 

o.  fl.  =  og  fleire 

o.  s.  fr.  =  og  so  frametter 

p.  =  part.  =  particip 

pi.   —    pluralis,  indikativ  imperf. 

pki.  =  pluralis,  konjunktiv  imperf. 

pkp.  =  pluralis,  konjunktiv  prae- 
sens 

pl.  =  pluralis 

pp.  =  pluralis,    indikativ    præsens 

pr.  =  pron.  =  pronomen 

prp.  =  præposition 

r.  =  register 

s.f.  =  substantiv  feminin 

sg.  =  singularis 

si.  =  singularis,  indikativ  imperf. 

sj.  =  sjåa 

ski.  =  singularis,  konjunktiv  im- 
perf. 

skp.  =  singularis,  konjunktiv  præ- 
sens 

s.m.  =  substantiv  maskulin 

.smlk.  =  samanlikna 

smn.  =  samansetning 

sms  =  same  stad  (d  :  same  skrift, 
diplom  etc.) 

s.  n.  =  substantiv  neutrum 

sp.  =  singularis,  indikativ  præ- 
sens. 

STr.  =  Sud-Trøndelag  (d:  Søndre 
Trhj.  amt) 

ub.  f.  =  ubundi  (ubestemt)  form 

undt.  =  undanteket 

upph.  =  upphavleg,  upphavsmann 
(»ud.stcder«) 

u.  st.  =  utan  stad 


8  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

Andre  avstyttingar  vil  ein  skyna  utan  utgreiding  eller  av  saman- 
hengen. 

Citat  fraa  nynorske  maalføre  er  i  det  heile  skrivnç  med  Storms 
Ijodskrift,  der  eg  kjende  meg  trygg  paa  uttalen,  elles  med  Ijodteikningi 
i  Aasen's  og  Ross's  ordbøker,  som  i  dette  høve  er  nemnde.  —  Um 
»tjukk  1«  sjåa  noten  i  fyreordet. 

Eksempel  fraa  nyare  gardsnamn  i  Trøndelag  er  mykjet  tekne  or 
»Oplysninger  samlede  til  brug  ved  matrikelens  revision«  i  riksarkivet  i 
Kr.ania.  Der  som  uttalen  her  i  boki  vik  fraa  uttalen  i  desse  oplysn., 
hev  eg  bygt  paa  eigi  røynsla. 


Innleiding. 


I.     Gamall-norsk;  nokre  gamle  norske  maalføre. 

1 .  Gamle  runinnskrifter,  som  er  spreidde  vidt  yver  Norig,  Sverike 
og  Danmark,  lærer  oss  at  folki  i  alle  desse  landi  ein  gong  hev  tala  det 
same  maal.  Dette  maalet,  som  me  kann  kalla  urnordisk,  eller  gam  alt 
samnordisk  (gsam.),  høyrde  til  den  germanske  grein  av  den  store 
indoeuropeiske  maalstomnen. 

2.  Det  samnordiske  maalet  heldt  seg  ubrigt  til  vel  700  aar  etter 
Kristus.  Daa  kom  vikingtidi,  og  i  dei  tri  hundrad  aar  deretter  til  burt- 
imot  aar  1000  vert  det  so  store  og  ulike  brigde  paa  maalet  i  dei 
nemnde  landi,  at  ein  kann  skilja  millom  maalet  i  Norig,  vestnordisk, 
og  maalet  i  Sverike  og  Danmark,  austnordisk.  Noko  lenger  fram  i 
tidi  kløyver  austnordisk  seg  i  tvo,  so  det  vert  tri  maal  i  nordland!: 
norsk,  svensk  og  dansk. 

3.  Vestnordisk,  eller  det  gamle  norske  maal,  vart  tala  i  Norig 
og  dei  nybygder  der  nordmenner  hadde  bu  i  millomalderen :  Island, 
Grønland,  Færøyarne,  Hjaltland  (Shetland),  Orknøyarne,  Suder- 
øyarne.  Man,  sume  stader  i  Irland  og  nord  i  Skottland.  Til 
det  norske  maalrike  paa  fastlandet  høyrde,  umfram  det  som  no  politisk 
er  Norigs  rike,  ogso  Bohuslen,  Jamteland,  Herjedalen,  og  truleg 
sume  stykke  elles  av  Nord-Sverike. 

4.  Nordmennerne  var  soleis  spreidde  utyver  ei  stor  vidd  av  nord- 
landi.  Millom  nybygderne  i  vest  og  morlandet  breidde  seg  ut  eit  stort 
og  vilt  hav;  og  heime  i  Norig  var  det  nøgdi  av  høge  fjell  og  djupe 
fjordar,  lange  skogheidar  og  aude  fjellvidder,  ofte  ufarande,  som  skilde 
dei  tunngrendte  bygderne  fraa  kvarandre.  Attaat  dette  kom  ogso,  at 
um  endaa  landslaget  paa  dei  fleste  stader  var  mykjet  godt  det  same, 
nemleg   fjell-land,    so   var   det  like  vel  ikkje  so  liten  skilnad  paa  verlag 


10  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-Fl.   Kl. 

Og  livskaar  i  det  vidbygde  rike,  og  dei  framandfolk  som  nordmennerne 
paa  dei  ymse  kantar  av  riket  hadde  samkvæme  med,  var  ogso  so  ulike, 
at  folket,  og  dermed  maalet,  fekk  ein  annan  paaverknad  i  vest  enn  i 
aust,  og  ein  annan  i  nord  enn  i  sud.  Det  er  sjølvsagt  at  tungemaalet, 
som  alltid  er  i  rørsla  og  difor  jaitit  skiftelegt,  ikkje  i  lengdi  kunde 
halda  uppe  den  same  klang  og  tone  og  form  paa  so  vidskilde  rom  og 
i  so  ulike  tilhøve. 

5.  Korleis  gamall-norsken  hev  voret  i  den  fyrste  tidi  etter  aar 
lOOO,  er  det  ikkje  lett  aa  faa  nokor  klaar  vitring  um,  daa  dei  vigtugaste 
vitnesburdar  me  skal  døma  etter,  er  nokre  faa  innskrifter  med  runer  av 
ei  (ny)  runerad,  som  dertil  berre  hadde  i6  teikn  til  aa  skriva  alle 
Ijodar  med. 

6.  Dei  eldste  minnesmerki  som  gjev  oss  greid  kunnskap  um 
gamall  norsken,  er  fraa  slutten  av  det  I2te  liundradaarct,  eller  kringum 
aar  1200,  mest  handskrifter  fraa  Norig  og  Island,  som  er  skrivnc  med 
latinske  bokstavar,  men  ogso  nokre  innskrifter  med  dei  yngste  eller 
stungne  runer. 

7.  Her  er  nokre  prøvor  paa  gamall-norsk  fraa  tidi  kringum  1200. 

a.     Or  ei  gamall  norsk  homiliebok. 

(Noko  elter   1200;  hdskr.  fraa  Norig). 

Messohald  sette  drotten  Jesus,  pa  er  hann  gerde  or  brande  oe  or 
vine  hold  sitt  oe  hlod,  oe  gaf  at  hergia  postolom  sinom  scirdags  aptan, 
oe  hand  peim  emhætte  at  fremia  i  sina  minning,  Padan  of  er  sagt  i 
fornre  swgoj  at  Melchisedech  kennemadr  guds  liuanda  Jcërde  i  Jorn  giiài 
hrauö  oc  vin,  at  pat  var  pegar  he^it  aj  helgom  anda,  at  pes  kyns  forn 
mynde  guôi  verda  pægelegost  til  aflausnar  synda  peirra  manna,  er  søme- 
lega  føre  med  peire  pionosto.  En  sua  segia  helgar  høer,  at  Petrus  postole 
hatte  fyrstr  manna  messo  sunget  i  Antiochia.  Padan  af  toko  fleire 
postolar  messohått  at  Jremia.  Peir  qvodo  yfir  hraxide  oe  vine  pan  ord^ 
sem  drotten  vår  qradj  pa  er  hann  snere  pri  f  hold  sitt  oe  hlod,  oe  leto 
peir  par  fylgia  drotenlega  høn,  pa  er  Pater  noster  heitir.  Sidan  toko 
helger  jiafar  oe  adrer  hofodkenneme)tn  at  lata  losa  at  messo  pistola  oe 
heilog  gudspiolL 

(Cod.  Arn.  Magn.  619  qv.  udg.  af  C.  R.  Unger,  Chr.  1864. 
Gammel  norsk  Homiliebog;  sid.  20215 — 2035). 

Ein  vil  leggja  merke  til  at  alle  endingar  her  er  regelrett  e  og  0, 
der  nyisl.  hev  i  og  n,  og  at  ?e-ljodbrigde  av  a  er  gjenomført,    cndaa  n 


l899-    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  II 

er  halden    i    næste  staving  (swgo,  hofoô).  —  Einaste  undantak  er  gndi, 
heith\  yfir,  minning. 

b.  »Reykjaholts  måldagi«.     (iste  hand). 
(Millom   1 178— 1 193;  hdskr.  fraa  Island). 

Til  kirkio  hgr  trwkidhoUe  heima  land  mep  ollom  lands  nyttom  ]^ar 
jylgta  hyr  tottogo  gripungr  tuevetr.  xxx.  a.  oe  hundrdp.  par  hgr  Ul  fim 
hhtter.  grimsar  alrar  en  prir  huet^a  undan  7iema  pat  es  munnu  teba. 
pat  es  Jdawpa  garpr  air.  oe  prir  Muter  ar  ennar  Jgr  norpan  mipherg. 
en  ftorgongr  en  huerjr  fra.  par  fylger  oe  fiorpongr  haorgs  Jiyhar  stpan 
es  settungr  es  af  teken  oe  ostemma  at  raiipa  vats  ose.  par  fylgia  liestar 
pnr  enge  verre  an  xnn  aurar.  par  Imerfr  oe  til  selfor  ikior  mep  ovepe 
pcirre  es  par  fylger  at  helfninge  oe  ajretr  ahnitafiarpar  hepe.  oe  itoc 
pau  es  han  a.  tfaxa  dal,  oe  geitland  mep  scoge.  Scogr  isandale  mpr 
fra  sclakkagile  umh  scala  tofst,  gengr  mark  fyr  nepan  or  stetnom  peitn 
es  hetta  klofningar  peir  standa  vip  sandals  0.  ok  par  up  afialshrun. 
par  fulger  oe  scogr  ipuerar  hp  at  vipa  til  sels.  torfscurpr  i  steinporsstapa 
land.     Sålds  sæpe  mpr  fort. 

(Udg.  photolithogr.  af  Kålund  og  fl.  Kjøb.   1885;  sid.   18). 

Ogso  her  er  endingarne  regelrett  e  og  0;  einaste  undantak  er: 
gripungr,  settungr,  helfninge,  klofningar;  w-ljodbrigde  av  a,  um  71  er 
halden  :  ollom. 

c.  Or  Arnm.  310  qv.  (noko  etter  1200). 

Sua  er  fagt  at  pau  Ola/r  konungr  oe  pyri.  hrotning  attu  fon 
agetliga  f"8^i^  oc  var  j  hanyi  fkirSr  med  harallèz  napni.  oe  var  hann 
heitiN  ept?V  po^ur  hennar.  hann  hapöi  micla  aft  ap  konungi  oe  èrotmwgu. 
oc  hugpu  menn  gott  til  at  hann  myn  |  éi  ftio2na  riki  eptn*  poou^"  Hn.  oc 
hap8i  polkit  micla  elfca;  a  honum.  en  |  hann  lip8i  varla  eitt  ar.  oc  var 
hayin  pa  num//?«  ap  peffa  heimf  lipi  i  eilipa  èyrO  | 

P.  Groths  utgaava  Kr.ania   1895  (s.  87). 

Her  er  endingar  i  og  u;  —  zf-ljodbrigde  av  a  (po8ur). 

d.     Eldre  gulatingslog  kap.  85. 

(Ikr.  1200;  hdskr.  fraa  Norig). 
Nu  ef  a  rennr  milli  bæa.  oc  ero  fiscar  i.  pa  eigu  halfa  kvarer  til 
miårar.  ef  peir  eign  sva  iorå  tveim  m^gin.  Nu  ef  a  hrTjtr  annarstvçggia 
iorö.  pa  a  så  å  er  iord  åtte.  er  hon  braut,  en  hinn  a  granda  eftir  pingat 
til  sem  hon  var  medan  ei'  hon  rann  rett.  Eng  i  seal  firt  odrum  spilla 
ne    veiåi    stod    banna,   ef  hann  hefir  at  fomo  fare  haft.     En  hvçrvitna 


12  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-Fl.  Kl. 

pess  ei'  menn  eign  la^  a.  pa  seed  hvçrr  gçra  vçiôi  vel  i  sinni  a.  oe  gçra 
sva  po  at  fiscar  mçge  Jara  upp  at  a  hvçrri.  Ganga  seal  goög^e  til 
fiaUz  sem  til  fioru  ef  genget  vill  hafa.  En  sa  maör  er  gçrôir  firi.  pa 
seolo  peir  er  firi  eigu  gera  honom  fimtar  stemnu  af  pingi  at  briota  or 
ef  at  ulognm  er  igorr. 

(Ngl.  IV,  Facs.  XV  b). 

Her  endar  surne  ord  paa  e  og  surne  paa  i,  nokre  ord  paa  o  og 
andre  paa  u. 

Dersom  der  i  den  Ijodsterke  stavingi  fyre  stend  a,  å,  æ  (æ),  er 
endingi  soleis  e;  stend  det  i  y  ei  y  e,  vert  det  i,  oftast  ogso  etter  e  (ç) 
(Ijodbrigde  av  a). 

Dersom  der  i  den  Ijodsterke  stavingi  fyre  stend  o,  vert  endingi  o; 
stend  det  ei  eller  ç,  vert  endingi  u.  Etter  e  (ç)  (Ijodbrigd  a)  er  det  n 
(stemnu)y  elles  o  (ero). 

Eit  slikt  regelrett  skifte  av  e  og  (,  o  og  u  i  endingi  kallar  me 
Ijod-samhøve. 

Her  er  ogso  ?/-ljodbrigde  av  a,  um  u  er  halden:  odnim,  ulognm, 
fioru. 

e.     Or  ein  legende. 

(Fyrr  1200;  hdskr.  fraa  Norig). 

Da  gec  sidlljr  drotten  ifuir  sio  lærjætr  sva  sem  a  lande,  pa  es 
han  t)as  licamr  Oe  haud  han  Petro  postola  sinnm  at  ganga  å  sio  till 
sin.  En  pat  er  hann  væitti  postola  sintim.  Dat  rna  hann  væita  mer 
hinum  0  minsta  præle  sinum.  En  pa  er  hann  petta  mælte,  pa  far  hann 
till  Tiarnarennar  med  jarle.  Oe  med  otallægom  lyd  oe  fiolda  Hors.  En 
han  oe  hafåe  eros  mare  gort  fyrir  ser  a  vatnene.  Da  gec  han  a  tiorn- 
nena  ut  sva  sem  a  pyrri  jar  au  eåa  a  lande.  En  pa  es  han  com  ut  a 
tiornena  miåia  .  pa  sættise  han  nidr.  Oe  eallade  padan  a  jarlen  oe  a 
allan  lyd  oe  mælte  sua.  Ef  noeeor  dua  er  i  guåum  yårum  Eåa  ydr 
sialfum  er  noeeor  stranst  (!)  å  pæim.  Da  ganged  ér  å  vatnet  ut  æfiir 
mer  i  namfne  pæirra.  At  er  meged  oss  sva  syna  eraft  pæirra.  Da 
toeo  atta  tigir  manna  at  blota  dioflum.  Oe  gengo  diarflega  id  å  vatnet, 
oe  suecu  pegar  aller  sem  hly.  En  engell  gud  (!)  eom  af  himni  oe  skæin 
Hos  mildt  ifuir  gud  (I)  vin  oe  pislar  vatt.  Aller  matto  lioset  sia.  En 
pæir  sno  æigi  egellen  (!)  gudz  fyrir  lyoseno.  En  ængell  mælte  vidrr 
Elasium.  Gage  pu  aj  vatne.  Oe  skynd  till  dyrdar  pæirrar  es  per  er 
huin  af  gudi.  Da  ræis  Blasius  up  oe  gee  en  a  vatne  sem  a  lande.  Oe 
undradese   allr   lyår   Hos  pat    er  vittraöese  yfuir  honom.     Oe  hiartlæicc 


1899.   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  1 3 

anUts  ham.     En  po  at  iarll  sæe  shear  jartæinar  (!)  'På  mate  han  æigi 
sJcilia  ne  scapasc  (!)  till  truar  oc  æigi  vildi  han  hæfta  grimlæic  sin. 

(Unger:     Hm.  I  sid.  269 — 70). 
Her  er  regelrett  Ijod-samhøve  (ell.  vokalharmoni)  millom  endingarne 
e  og  Î,  0  og  u;  inkje  w-ljodbrigde  av  a,  naar  ti  er  halden. 

8.  Av  desse  prøvor  lærer  me  at  der  alt  kringum  1 200  hev  voret 
nokon  ulikskap  i  maalet  paa  ymse  rom  i  det  norske  maalrike,  i  alle 
fall  med  umsyn  paa  endingarne  e  og  i,  0  og  u,  og  w-ljodbrigde  av  a, 
naar  ti  stend  i  næste  staving,  og  det  soleis,  at  i.  nokre  maalføre  — 
derimillom  islandsk  —  hev  havt  regelrette  endingar  med  e  og  0,  eller 
i  og  M,  og  dessutan  w-ljodbrigde  av  a,  naar  w  er  halden  i  næste  staving; 
2.  andre  maalføre  hev  havt  eit  regelrett  skifte  av  endingarne  e  og  i, 
o  og  w,  snart  med  ?(-ljodbrigde  av  a  framfor  halden  w,  og  snart  utan 
slikt  Ijodbrigde. 

9.  Dei  gamle  handskrifter  gjev  sjeldan  grein  um  kven  som  hev 
skrivet  deim  eller  kvar  dei  er  skrivne.  Og  um  dei  hadde  innehaldet 
noko  meir  i  so  maate,  vilde  det  like  vel  ikkje  alltid  vera  til  trygg  upp- 
lysing  um  maaltilstandet  paa  vedkomande  rom,  daa  maalet  i  ei  hand- 
skrift ikkje  er  bundet  berre  til  desse  høve,  men  likso  mykjet  til  sume 
andre,  soleis  kva  mynster  skrivaren  hev  lært  aa  skriva  etter,  kva  maal 
upphavsskrifti  (originalen)  brukar  ofl.  Det  lyt  difor  grannare  etterrøknad 
til,  um  det  skal  lukkast  aa  faa  greida  paa  maalføri  i  Norig  i  millom- 
alderen. 

10.  Formaalet  med  dette  arbeidet  er  aa  røkja  etter  korleis  maalet 
hev  voret  i  Trøndelag  i  den  eldste  tid  me  kjenner  det,  og  finna  dei 
loger  som  hev  voret  raadande  i  umskapnaden  av  det. 

Merkn.     Med  Trøndelag  meiner  me  her  næraast  det  gamle  Trøndelag, 
eller  Trondheims  stift  no,  nær  som  Namdalen. 


2.     Maalet  i  gamle  trøndske  diplom. 

Ein  etterrøknad. 

1 1 .  Me  vil  byrja  med  aa  granska  etter  i  dei  brev  og  andre 
diplom  som  me  enno  hev  atter  fraa  gamall  tid,  og  som  er  skrivne  paa 
heimelegt  maal  i  Trøndelag,  og  me  vil  henta  fram  dei  upplysningar 
desse  kann  gjeva.  I  Diplomatarium  Norvegicum  (D.  N.)  finn  me  samla 
kringum  300  slike  diplom  fraa  aar  1200  til  burtimot  reformationstidi, 
dei  fleste  —   5  settepartar  —  skrivne  i  Nidaros,  og  resten  i  ymse  bygder 


MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


i    Trøndelag.      Daa    det    her  gjeld  det  eldste  trondermaal,  vil  me  fyrst 
skoda  paa  diplomi  fraa  det   13de  hundradaaret*. 

12.  Det  eldste  dokument  fraa  Trøndelag  i  D.  N.  er  eit  stykke 
or  ei  jordebok  fraa  ikr.   1200  —  D.  N.  XIII   i.     Her  er: 

a.  regelrett  Ijodsamhøve  millom  e  og  ?,  0  og  u:  acre  10, 
Hungr ai^è  4,  Nese  4,  mæ\es  15,  æijrir  4.  11;  slfæppor 
3.  5,  Fallum  2,  Imulvic  13,  NaiimiulaJe  11,  pamjliu  8; 

b.  ikkje  ?^-ljodbrigde  av  a  framfor  halden  n:  Fallum  2, 
Lscirfallum  6,  Kuantaôum  7. 

Des.se  sermerki  finn  me  like  eins  i  D.  N.  III  10  (1267,  vid.  ikr. 
1300;  upph.  Haakon  erkeb  ),  III  11  (1268;  upph.  pave  Klemens,  um- 
setjing  og  vid.  ikr.  1300),  II  17  (1277;  upph.  Jon  erkeb.),  II  18  (1278, 
vid.  1307;  upph.  Jon  erkeb.),  II  42  (1297;  upph.  Bjarne,  prior  i  Elge- 
sæter  ofl.),  II  43  (1298;  upph.  Audun  og  Baard  Vigleikssøner,  Alv  i 
Kroken),  II  56  (ikr.  1299;  upph.  Arne  abote  i  Holm,  og  Eirik  Toreson 
paa  Lade),  alle  skrivne  i  Nidaros. 

13.  Etter  same  regel  som  nemnt  i  fyrre  paragraf,  um  enn  ikkje 
so  strengt  gjenomført,  er  ogso  dei  aller  fleste  andre  brevi  fraa  Nidaros 
i  det  13de  hundradaaret  skrivne,  nemlcg:  D.  N.  I  8  (1225;  u.  st.),  I 
51  (i226->45),  I  60  (1265),  II  12  (1265),  III  28  (1290),  III  30  (1291), 
III  34  (ikr.  1293),  III  35  (ikr.  1293).  III  36  (ikr.  1295),  II  40  (1297), 
III  39  (1297,  Tautra),  II  45  (ikr.    1299  u.  st),  III  46  (ikr.    1300). 

Merkn.  i.  Ljodsamhovet  er  helder  regelrett  i  alle  desse  brevi.  Un- 
dantaki  er  upprekna  §    123. 

Merkn.  2.  Ubrigd  a  framfor  halden  ?f  er  gjenomford  i  alle  brev,  so 
nær  som  nokrc  einskilde  gongjcr  i  nokre  einskiklc  ord,  soleis:  etter  m: 
nionmim  I).  N.  III  3443  35174  4613;  Morkus  II  42:j7.3r„  Morhn^ar,  gsg. 
ii.32  (men  Marlftsar  y);  —  framfor  g:  lugum  I  öon;  Ogmnmli  II  451t;; 
—  i:  olhon  I  ^i^-?,  (men  allum  6.i9.2ä.27-3o)>  hoïiom  III  30.4;  stoiml(l)in(n) 
III  34go.(î3  3533-35;    storfum  III  3501-,   sl'iolldn  II  455;  Jnonosto  II  56.4). 

Merkn  3.     Utanum  regelen  stend  daa  berre  desse  brevi: 

1).  N.  II  10  (1255;  upph.  Knut  jarl,  u.  st.);  uregelrett  Ijodsamhove 
(hærtxige  4,  Sparahue  6,  salvhialpar  11,  gafu  3  pi.  11;  alltid  endingi 
•um).  — a  vert  ikkje  Ijodbrigd  framfor  halden  w. 

I  5Q  (1263 — 64;  upph.  Eirgc  erkeb. emne);  uregelrett  Ijodsamhove 
(rett ynde  8.1 1,  æpter  11,  under  2,^  lærdir  10  (men:  herder  12),  alpgôo 
9;  alltid  end.  — um),    —a  vert  ikkje  Ijodbrigd  framfor  halden  U. 

*    Brev    som    er   skrivne    af  namngjevne  kongelege  klerkar,    er  ikkje  her 
medtekne,  avskrifter  (vidissar)  er  bruka  med  varsemd. 


1889.    No.    3.  GAMALT  TKØNDERMAAL.  1 5 


V  12  (ikr.  1280;  11.  st.  Verdal?);  regelrett  Ijodsamhove,  men  a  Ijod- 
brigd  framfor  11  i:  oUa  6,  olhim  8,    Ozor  10  (derimot  hafdu  3   pi.   2). 

14.  I  brevi  fraa  den  fyrste  fjordedeildi  av  det  14de  hundradaaret 
er  maalet  i  det  heile  av  same  slag  med  umsyn  paa  dei  Ijodhøvi  som 
er  nemnde  i  §  12.  Soleis  i  D.  M.  II  63  (1301),  III  47  (1301),  II  70 
(1303).  II  62.  (1303),  III  53  (13031,  III  55  (1303),  III  57  (1303),  II  86 
(1307),  II  87  (1307),  II  89  (1307),  II  94  (1309:.  "  116  (1313\  I  MI 
(1314),  III  105  (1315),  IV  126  (1318),  VIII  68  (1320),  III  127  (1322), 
VII   104  (1325). 

I  desse  brevi  er  Ijodsamhøvet  i  det  heile  gjenomført,  og  iitanum 
innleidingsordi  ollmn  og  monmim,  som  no  vert  meir  aalmenne  i  skrifti, 
er  det  faa  ord  som  Ijodbrigder  a  framfor  halden  n. 

Merkn.  Undantak  er  desse  brevi:  D.  N.  V  57  (1313;  upph.  Hjarne 
Audunsson,  Hauk  Erlendsson  ofl.),  Ill  137  (1324;  upph.  Sigurd  Jonsson 
ofl.),  VIII  75  (og  VIII  s,  vid.  1324;  Eiliv  erkeb.),  IV  165  (1325,  vid. 
1347),  VIII  76  (1325;  Eiliv  erkeb.);  i  desse  brevi  er  a  oftast  Ijodbrigd, 
alltid  etter  m  og  v  (motinum,  rorô^Iu)  og  titt  framfor  g  (logiim,  firir- 
sogdum),  1  1).  N.  Ill  56  (1303;  upph.  Bjarne  Erlingsson  ofl.)  er  a  like 
eins  Ijodbrigd  etter  m  og  v, 

15.  I  brevi  fraa  den  andre  fjordedeildi  av  det  14de  hundrad- 
aaret held  ogso  Ijodsamhøvet  seg  nokolund,  um  enn  ikkje  so  rcgclstrengt 
som  fyrr;  —  det  vigtugaste  undantak  er  D.  N.  IV  234  (1338,  vid. 
1347).  Men  ?(-ljodbrigde  av  a  trengjer  seg  sterkt  fram  no,  stundom 
regelrett  gjenomført,  men  stundom  helder  regellaust,  so  det  truleg  er 
innverknad  fraa  framande  skriftmynster  som  er  orsaki  til  Ijodbrigdet. 
Det  kann  ikkje  ha  trengt  seg  igjenom  til  talen,  og  gjcnom  den  heile  tid 
dukkar  det  fram  brev  i  den  gamle  stil:  D.  N.  III  151  (1329),  V  112 
(1336),  II  248  (1342),  II  276  (1346),  V  212  (1349),  med  litet  Ijodbrigdc 
utanum  ollum  monmim. 

Merkn.  i.  I  desse  brevi  fraa  tidi  1325  -1350  er  ?e-ljodbrigde  av  a 
gjenomført:  1).  N  IV  234  (1338,  vid.  1347).  H  263  (1344)»  V  182 
(1345)1  V  191  (1346).  —  1  desse  brevi  er  partielt  Ijodbrigdc;  I).  N.  II 
161  (1327;  helder  regellaust),  V  75  (1328,  avskr.  1345;  helder  regel- 
laust), VII  126  (1328;  Ijodbrigde  etter  m  og  v;  elles  ustodigt:  aihnn 
og  ollum),  111  154  (1329;  smlk.  III  144  vid.;  Ijodbrigde  etter  m  og 
framfor  ^r,  men  Pefrs  valni;  allom  og  olJum),  V  77  (1329;  Ijodbrigde 
etter  m  (monmim)  og  v  (worchhi),  IV  199  (1332),  Ul  167  (1333),  IV 
202  (1333)»  III  179  (1334).  III  193  (1337)»  III  195  (1338),  II  235 
(1340),  II  250  (1342),  II  255  (1343).  II  272  (1345).  Il  305  (1349)- 
—    I    mange   brev    er    der  for  faa  eksempel  paa  Ijodbrigde  til  aa  byggja 


l6  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

nokon    trygg    dom:     D.    N.    VII   127  (1328),    III    152    (132g),    IV   206 

(1333),  m  178  (1334),  m  182  (1335),  m  184  (1336),  iv  231  (1338). 

II  242  (1341),  III  211  (1342),  II  246  (1342),  v  164  (1343)»  IV  257  (1342, 
vid.  1356),  IV  320  (1347),  II  293  (1348). 

Merkn.    2.      I   dei  tri  brevi  fraa  Verdalen  fraa  dette  tidarbilet  D.  N. 

III  142  (1325),  V  99  (1334),  V  186  (1346)  er  M-ljodbrigde  av  a  gje- 
nomført  (undantak  halfmi  V  997.8).  Ljodsamhøvet  er  gjenomført  i  V  99, 
toUeg  bra  ogso  i  III  142;  men  i  V  186  er  der  meir  endingar  paa  -lim 
enn  vanleg  i  trønderraaal. 

16.  Det  helder  regelrette  Ijodsamhøve  og  skort  paa  te-ljodbrigde 
av  a  framfor  halden  u  i  næste  staving  er  so  vel  gjenomført  i  stor- 
mengdi  av  nidarosdiplomi  fraa  det  13de  og  fyrste  fjordeparten  av  det 
14de  hundradaaret,  at  me  derav  maa  døma  at  desse  kjennemerki  hev 
høyrt  trøndermaalet  til. 

17.  Me  vil  taka  for  oss  eit  par  typiske  trøndske  brev  fraa  tidi 
fyrr  1325*.  Me  vel  ut  D.  N.  II  43  (1298)  og  II  87  (1307),  som  er 
skrivne  innanfor  korsbrødreflokken.  Baade  brevi  umhandlar  kyrkjesaker 
i  Nidaros. 

a.     II  43  lyder: 

Herra  Biarna  j  Biarher  æy,  ok  alhim  aônim  guds  vinum  ok 
siniim  a  Siinnmære;  pæim  sem  petta  href  sea  æåa  hæyra  sænda  Am- 
diinn  ok  Bardr  Viglæigs  synir  ok  Alf  r  i  Kroke.  q.  g,  ok  sina]  Ver 
tdlium  at  per  vitid,  at  æftir  hænarstad  sira  Jons  Ælgs;  saam  ver  ok 
ifir  lasom  skipart  virdxdegs  herra  Singuråar  ærkihiskops.  ok  pæira  kors- 
hræora  er  pa  voro  at  staôenom  a  communs  bok  korsbrœôra  hæila  ok 
oskafna  mæå  fonno  lætri  er  sua  vattar;  Anno  domini.  mP.  ccP,  xP.  iiij, 
vm  daga  Singuråar  ærkihiskops;  pa  var  pæssor  landßkylldar  skrå  gor; 
æftir  rade  herra  ærkihiskops,  ok  pæira  korsbrœôra  er  pa  voro  at 
staåenom;  ok  var  pa  rannsakaö  æftir  vm  allar  æignir  pær  sem  pa  lago 
til  prouendanna.  At  huer  prowenåa  hæjdi  sinar  æignir;  pær  er  hon 
ætte  mæå  retto  at  hafa;  hæde  at  hit  ok  læiguhuro  ok  uoro  pa  såman 
færdar  allar  lanözskyllöar  skrår  huers  hroöors;  samöezst  pat  allum 
hæde  ærkihiskope  ok  hrœôrom  at  æftir  pi  skilldi  huer  prouenda  fylgia 
æignum  sinum.  sem  her  være  a  skratt;  po  at  adr  hæfåe  nockot  tui- 
mæle  vereö  millim  sumra  prouenda  vm  nockorar  æignir,  ok  huer  broår 
skilldi  ser  gei^a  sina  landzskyllda  skrå.  æftir  pui  sem  her  være  a  ritat; 


Utgrcidingi  i  §§17   og  18  gjeld  berre  tidi  fyrr   1325,  naar  ikkje  anna 
greinleg  er  sagt. 


l899-    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  1 7 


pat  var  ok  pa  mælt;  at  pæssor  skra  sJdlldi  i  am  nan  vera  j  communs 
kista  brœôra,  ok  æcki  iippi  fara,  næma  nockùr  æignn  kæme  til  æin- 
Imerrar  prouendo.  æda  nockot  æigna  skipti  verde  gort  mæå  rade  herra 
ærkibiskops  æda  hræåra,  pa  skal  pat  her  a  skrå  ok  pægar  hoken  aftr 
j  hyrdzshi  fara\  en  aåra  bok  skal  gera  æ/tir  pæssare;  ok  skal  pa  haja 
huersdaglæga  xippi  pægar  hrædr  pyckiazst  pxirfa  hafa;  en  pæss  a  millim  se 
hon  ok  j  kommuns  kistu,  pat  ok  allt  sem  brœôrom  pickir  mæsto  vm 
var  oa.  pa  skal  a  pæssare  bok  skrå  sætia  ok  skal  pat  altt  at  iamnjvllu 
halldazst  sem  pat  se  mæå  bref  om  æda  insiglum  bundid,  piti  at  pat  æitt 
skal  her  a  skrå  er  mæd  allra  brædra  sampyckt  verdr  gort  ok  pæss 
ærkibiskops  sem  pa  er,  Ver  saam  ok  j  pæirri  samre  bok  at  til  Hall- 
uards  stuku  prouendo  er  7iti  a  sira  Jon  Ælgr  liggia  pæssar  æignir.  Åf 
Æinstapasætre,  ij.  manadar  mate  smærs.  a  Alreskogom,  ij.  manada  mate 
smærs,  a  Valsfirdi.  ij.  manada  maie  smærs.  Ver  hæyrdum  ok  ord  Oydtc 
hnspræyiu.  er  Martæin  Ærlings  son  åtte.  at  Martæin  kæypti  pæssar 
æignir  nordr  j  Nidarose.  Ok  at  petta  mægi  ængi  mistrtia  at  sua  saam 
ver  ritad.  ok  sua  talade  Gyda  firir  oss  sem  her  vattar;  sættom  ver  til 
vitnisburdar  her  firir  vaar  insigli.  Var  petta  bref  gort  j  Nidarose.  ij. 
nattom  firir  Gregoriusmæsso.  pa  er  lidnir  voro  fra  biird  vårs  herra  • 
Jesii  Cliristi  m.  vætra.  cc.  xc  vætra.  ok.  viij.  vætr. 

b.     II  87  lyder: 

Allum  mannum  pæim  sem  petta  bref  sea  æda  hæyra  sænda 
korsbrædr  j  Nidarose  q.  g.  ok  sina.  ver  vilium  pat  allum  mannum 
kunnight  væra  at  sakar  pæira  godynda  er  var  hin  virdulægazste  herra 
Håkon  mædr  gud^s  miskunn  Noræqhs  konongr  sun  Magnus  konongs 
hæfir  oss  jemnan  væitt  ok  gort  ok  æinkanlægha  sakar  pæirar  milldi  ok 
goduilia  er  han  tede  oss  nu  enn  snimst  er  han  var  i  Nidarose  er  han 
gaf  communi  voro  brædronom  til  vidrlifis  hundrad  marka  fornra.  en  ser 
ok  vare  fru  drotnengenne  Eufemie  sinni  kiærazsta  pusu.  til  æwenlæghs 
artidahallz;  bindum  ver  oss,  vicarios  vara  ok  alla  vara  æftirkomanda. 
at  skrasættia  nafn  pæira  pægar  er  ver  fræghnom  pæira  frafall  ok  læsa 
lata  mot  huærrium  artidar  dæghi  pæira.  a  kor  ujipi  firir  folke  ok  hallda 
æwenlægha  artid  pæira  æftir  pæ(i)ri  siduæniu  sem  ver  ærom  vaner  at 
hallda  kononga  ok  et^kibiskupa  ayiidir  er  huila  j  Nidaroskirlmi.  ok  til 
sanz  vitnisburdar  vm  petta  a  længdar  sættom  ver  firir  petta  bref  vart 
mæira  communs  insigli  er  gort  var  i  Nidarose  pa  er  lidnir  varo  fra 
bnrd  vårs  herra  Jesu  Christi  m^.  vættra.  ccc^  ok  vij  vætr.  Mathei 
mæsso  dagh. 

Vid,-Selsk.  Skrifter.     ÎI.-F.  Kl.     1899.     No.  3.  2 


[8  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

1 8.     I  desse  brevi  legg  me  merke  til: 

1.  Ljodsamhøve  i  endingarne,  solets  at 

e    vert    bruka   etter:    a,  a,  é,  o,  b,  æ\  ø'  (samdezst  4313,  mate  4331, 
vare  2»^^,  tede  870,  folke  8711,  Nidarose  87^,  ætte  43^2,  Sunnmære 

i    vert  bruka  etter:    /,  i,  ii,  y,  sei,    oy    (sinni  873,  lidnir  4336,  uppi 

8711,  synir  433,  æignir  4316,  ha^pti  43^2  (haltande  etter  æ  f/-ljod- 

brigd  a):  hxföi  4311,  hæfåe  4315); 
0  vert  bruka  etter:    e,    é,   å  y   0,  0,  0,  0'    (ærom   8712,    brejoni    43201 

laro  3  pi.  8715,  Jxonongr  874,  foro  pron.  877,  -mæsso  433c,  hrœôroni 

43^4); 
îfc  vert  bruka  etter:  a,  i,  ?,  w,  y,  æi,  öy  (allum  871,    insighim  43,>6, 
cs//2?ü?i  43i5,  p?e6«  878,  hyrdzslii  4322,  læignhvrd  431.^,  hœyrôttm  4331). 

2.  Ikkje  ?(-ljodbrigde  av  a,  naar  ?*  er  halden  i  næste  staving: 
allum  43i.i3  871.2,  aônim  43^,  manmim  871 2. 

3.  -leg{a),  læg{a):  virdidegs  435,  huersdaglæga  4323,  æivenlæghs  ^7%. 

Morkn.  i.  Soleis  -?e//  (eller  etter  1293  -leg  og  -læg)  i  alle  brev 
fraa  Nidaros  til  1325.  —  Undantak:  Il  i^  (12 'j  y)  heimiliga  ig,  Jrias- 
lega  24  (ljodsamhøve);  11139(1297,  Tautra)  nWiid -h'g :  viröidighr  4,, 
viröuligs  5,  andlighs  5.     Dei  tvo  brevi  fraa  Verdalen  hev  -leg(h). 

Like  eins  i  brevi  fraa  1325 — 1350,  undt:  Il  161  (1327):  legli 
og  lag  (lg);  IV  199  (1332):  -log  og  -lig;  III  193  (1337):  %/<  og 
dig;  V  164  (1343):  ^^'9  og  -%/  H  272  (1345):  %^^*  H  293 
(1348):  -%Ä',  V  212  (1349):  dcgh  og  -////A  (Ijodsamhove) ;  II  305 
(1349):  degh  og  digh;  24  brev  berre  dcg(h)  (eller    læg(h), 

4.  Framverkande  /-Ijodbrigde  av  a  kjem  tilsyne:  jemnan  875; 
derimot  ikkje  framskot  av  a  i  utljod  eller  ettcrljod  til  æ  eller  e. 
(Biarher  æy  431,  stend  for  Biarhæy,  sj.  §   iii,  merkn.   i). 

Merkn.  2.  Soleis  SiæfnU7n  I  Sg  (1225),  ,/æ?^;/s  II  lO]  (1255), 
gicrna(?)  III  114  (1268,  vid.  1300),  iæfnann  III  28jc  (1290), 
leriuidr  sms.  282  (lanmdar  III  390,  1297),  Biærne  III  30^» 
(1291),  giællda  III  30t8,  ^^rr«  III  3440..«.?«  (1293),  /ærre  III 
3567  i)ü  (ikr.  1293),  Biæ7'tme  II  422  (1297),  lerdrudi  II  455  (1299), 
Biærne  II  11 62  (13 13)»  jærdar,  gsg.  II  11626,  gærna(?)  VIII  öSj^ 
(1320),  gerna(?)  VII  104^0  (1325),  gærna(?)  sms.  1.  .9  —  (/ænia 
er  tvilsamt  i  denne  samanheng. 

Dei  einaste  dome  paa  framskot  av  a  eg  hev  notera  i  Ijod-linn 
staving,  er:  (mæistære  I  8:f3,  1225),  Gunner  nom.  III  3030  (1291), 
fioretigi  apl.  Ill  5621  (1303)- 

^il     Ï350    like  eins;    infinitiv  alltid    a;  sj.  elles  §   iii,   merkn.    i. 


1 899-    No-    3-  G  AM  ALT  TR0N  DERM  AAL.  19 

5.  Sterkt  bruk  av  æ  (serleg  for  open  e):  æoa,  ærki-,  mæd;  væra 
873  (ve)*eô  43 le)  —  æi:  pæiyn,  æitt  —  öy:  hœyràum, 

Merkn.  3.  Av  34  brev  (til  1325)  som  brukar  ordet  ,jSæn(Ur^^ 
(i  innleidingi),  nyttår  dei  25  æ  i  fyrste  staving  (sænd[ir))  og  dci  9 
e  (send[ir));  —  æi  vert  bruka  i  dei  fleste  brevi,  men  ogso  ei  er 
mykjet  bruka;  —  öy  vert  i  7  brev  skrivet  æy,  i  V  12  (ikr.  1280, 
Verdal):  ay  (kaypt  ^q);  ey  vert  ikkje  bruka  fyrr  1332  i  tronder- 
diplom;  den  aalmenne  form  er  soleis  æy. 

Millom  1325 — 1350  vert  ei  meir  aalment  enn  æi\  o?y  er  aalmenf, 
ey  vert  bruka  IV  199  (1332),  III  182  (1335)»  ^^^  '93  (i337)»  ^ 
276  (1346);  æy:  II  161  (1327),  II  248  (1342). 

6.  Halvvokal  er  e;  sjeldsynt  fyrr  1300,  men  finst,  t.  eks.  II  179 
(1277)  korshrϙer. 

7.  Ö  oftast  etter  vokal,  /  og  r,  stundom  ogso  etter  I,  m,  n: 
adrum  431.  horsbræåra  430,  Siuguröar  gen.  433,  landzskyïïôar  gsg. 
43i3,  samöezd  3  si.  4313. 

Merkn.  4.  Den  klanglause  dentale  spirant  vert  skriven  p  i  brevi 
fraa  denne  tidi,  so  nær  som  no  og  daa  th  i  propria  (etter  latinsk 
mynster?)  t.  eks.  Thores  III  352  (ikr.  1293).  —  Den  klangfore  vert 
skriven  d  (stundom  àr)y  som  like  vel  ofte  .skifter  med  d,  soleis  i  I 
51  (1226 — 1245):  via  5S2>  '^■'d  18,  -  ender  og  daa  (svært  sjeldan) 
ogso  med  p:  handsalape  I  512J,  Ændripi  V  1214  (ikr.  1280,  Verdal), 
BcnH/dipi,  ak.  III  14221  (1325,  Lyng).  —  d  i  framljod  i  staden  for 
d  er  sjeldsynt,  eks.   „oa:  dom  Julian^  III  5616  (1303). 

Framfor  d  (eller  å)  vert  Ï  og  n  ofte  tvifeld.  Eks.  skyJIdu  III 
ioi3  (1267),  valide  III  1 1 14  (1268,  vid.  ikr.  1300),  all  or  III  3517 
(ikr.  1293),  hælldr  II  566  (1299),  allda  II  68n  (1303),  fælldan  III 
i27io  (1322),  enndrnyatt  I  5118  (1226 — 45),  Strinndu  II  17^  (1275), 
hrænnda  III  345  (ikr.   1293),  symtoit  II  632*  (1301). 

8.  k  framfor  æ  vert  (stundom)  skriven  ki]  kiærazsta  87«. 

Merkn.  5.  Like  eins  er  det  i  mange  andre  tronderdiplom :  kiæmr 
III  3591  (ikr.  1293),  kiæra  inf.  III  473  (1301),  kiiira  inf.  II  633 
(i 301),  kiæmr  III  562437.  —  Ogso  g  vert  ofte  skriven  gi  framfor 
palatal  vokal:  giæfa  inf.  III  34r,,5  (ikr.  1293),  agiængget  p.  II  423.), 
gienngo  3  pi.  III  569   (1303),  gicghnn  VIII   5«  (1202,  vid.   1324). 

Guttural  spirant  (klangfor)  vert  ikkje  serleg  tcikna  i  tronderdiplom 
fyrr  1297  i  eit  brev  (D.  N.  III  39)  som  er  datera  Tautra,  der  han 
vert  skriven  gli:  kvnnight,  artdlighs.  Men  fraa  1307  til  1325  vert 
han  bruka  i  alle  brev,  so  nær  som  III  1 05  (  1 3 1 5  ;  upph.  Vigleik  Baardsson). 

9.  ft  (ikkje  pi)  i  aftr  4321,  æjtir  4310-22  8712,  æjtirkomanda  87.3;  men 
skipta  (skipa),  kæypti  (kaupa). 

Merkn.    6.       Soleis  i  alle  brev  til   1290,  undt.  dei  oftnemnde  II 

2* 


20  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

lo  (1255)  og  I  59  (1263 — 64).  —  I  brevi  etter  1290  til  1325 
vert  bruka  berre  jt  \  ^o  brev,  medan  ft  og  'pt  skifter  i  6  ;  ikkje  i 
noko  vert  bruka  berre  jpt  utanum  slike  ord  som  skipta^  kæypta, 

10.  mn  (ikkje  fïi):  jamnan  4318,  jamnfullu  4325,  jeinnan  S/r^;  -nafn  i 
87io  er  uregelrett. 

Merkn.  7.  Soleis  i  alle  brev  til  ikr.  1290,  daa  mn  og  fn  vert 
bruka  um  kvarandre  i  iamnan  og  iæfnann  IH  289.2^.3041.  —  i'^ttcr 
1290  til  1325  vert  bruka  berre  mn  i  4  brev,  fn  i  4  og  mfn  i  9; 
i  5  brev  skifter  mn  og  mfn,  i  eit  skifter  fn  og  mn.  —  V  1 2  (ikr. 
1280,  Verdal)  hev  stæmfnti,  dsg. 

Fraa  1325 — 50  hev  7  brev  mn  (m),  i  fn  og  16  m/w,  2  mn 
og  mfn,  3  mfn  (m),  i  fn  (m), 

11.  Substanjtivartikelen  er  -enn,  -en,  -et,  eller  rcttar  seg  med 
umsyn  paa  vokal  etter  logi  for  Ijodsanihøve:  hoJcen  4321, 
drotnengenne  878,  staöenom  430-10,  hrœôronom  877.  —  Adjektivarti- 
kelcn  er  hin  873. 

Merkn.  8.  Av  dei  bundne  substantivformer  i  diplomi  fraa  Nidaros 
fram  til  ikr.  1290*  kann  ein  ikkje  døma  noko  visst  um  korleis  dette 
hovet  hev  voret  i  den  tid.  Formerne  er:  drotningarennar,  staôrenïij 
staöenom,  staôarens,  alle  i  I  8  (1225);  Î'CP^w,  staôenum  1151 
(1226— 124^) \jæ7'lhens  II  loe  (1255);  domenum  I  593  (1263 — 64); 
landeno  i  1  6on  (1265);  vårett,  fri adagenn  11  17  (1277);  hœnom^ 
moteno,  varet  III  28  (1290). 

I  brevi  fraa  1291  — 1325  er  vokalen  i  artikelen  e  eller  i  etter  logi 
for  Ijodsamhøvet.  Dei  notera  formerne  er:  sta2)Hlsins,  gerdarennar^ 
vairin  II  18  (1278,  vid.  1307);  vetrenn,  href  et,  dagenn,  sinnaret, 
lconongrinn( ! )**,  stadrenn  III  30  (1291);  hrefeno,  hænom,  stopti- 
lin,  stopulinn  III  34  (ikr.  1293);  hocnom,  stojmllin,  stopulinn  III 
35  (ikr.  1293);  brædrcna,  morgonen,  fridarens  III  36  (1295)-, 
haustit,  href  et,  staôarens,  dagren,  Iconongsenn  II  42  (1297);  æig- 
nina,  landskglldinni,  konongsins  II  40  {12 ()^)\  gardenom,  gardzena, 
daglæn,  hænom  III  39  (1297)-,  staöenom,  holcen  II  43  (1298); 
honongrin  II  45  (ikr.  1299);  tiundina  II  G^  (1301);  haustit, 
dagenn,  commuait  (3gg),  6wwm«?25//is  II  68  (1303);  staöenom^  prc- 
stenom  II  70  (1303);  Jwnongöomenonij  Iconongrin,  lannösens,  Jwnong- 
siiis    (!  7gg.)    III    53    (1303);    verkinu,    decansens  III  55  (1303); 

♦  II)  N.  II  18  (1278)  stend  stajndsins  og  væirin;  men  daa  brevet 
er  vidisse  fraa  1307,  kann  ein  ikkje  vita  um  desse  formerne  skriv  seg 
fraa  upphavsskrifti  eller  fraa  avskrifti. 
**  Formerne  av  Jconongr  er  ikkje  trygge,  daa  ordet  ofte  vert  skrivet  av- 
stytt,  og  avstyttingarne  i  originalarne  —  som  eg  ikkje  hev  havt  tilfore 
til  aa  sjåa  —  kann  vera  urett  upployste. 


1899  No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  21 


konongdomenn,  manaàagenn^  kojwngsins  (3gg.)i  haustit  III  56 
(1303);  drotnengenne  II  87  (1307);  vætrin,  manodagen,  commun- 
sens  (!)  II  89  (1307);  porsdaghenj  jordena  II  116  (1313);  konong- 
senSy  tyrsdagen,  jordena  y  jor  denne  V  57  (13 13);  fiorgnngenn  (!), 
gardenom,  htissens  (!),  brœo(r)ena,  hiisit  III  105  (13 15);  rætrenn, 
jordena,  tysdagen,  porsdagen  III  127  (1322);  friadaghenn,  com- 
munsens  (!)  Ill  137  (1324);  Jandeno,  lydimim,  lanndzJyôenom  (!), 
landzsenSj  jallen,  konongsdonisens  (2gg.),  bonden,  landet,  biskups- 
domsens  VIII  5  (1202,  vid.  1324);  iyrsdaghenn,  communinu  IV 
165  (1325,  vid.  1347),  knærrinom  (!),  landeno,  gærdena,  tiiindena, 
(!)  VII  104  (1325);  stadenom,  aret,  drotiensdagen  VIII  76  (1325); 
—  varet,  tyrsdagen,  tvnet  (!)  Ill  142  (1325,  Verdal). 

Adjektivartikelen  er  hinn,  so  nær  som;  en  asm.  I  5113  (1226  — 
45,  elles:  hinum  sms.   12,  hit  25);  enn  {snimst)  II  870. 

12.  a-  privativ  partikel  (ikkje  u-):  oskafna  437. 

Merkn.  9.  I  alle  nidarosbrev  fram  til  1325  vert  bruka  0-,  undan- 
teket:  III  39  (1297),  som  hev  ein  gong  0-  og  tvo  gongjer  i'-; 
VIII  5  (1202,  vid.  1324)  lg.  v-  og  4gg.  O']  VIII  76  (1325)  hev 
lg.  t'-.     Elles  er  0-  notera  i  20  brev  (34gg)- 

Fraa   1326 — 1350  hev   15  brev  0-,   i   br,  0-  og  u-,  2  br.  ?fc-. 

13.  Substantiv-endingi  -yndi:  -goöynöa  Sjj. 

Merkn.   10.     Formerne  til    1325   er; 

fasiyndum  I  51«  (1226 — 45); 

rettynde  I  59811  (1263 — 64);  rettynda  II  5612  (1299);  roettyndi 
VIII  6811  (1320);  rettyndoni  VIII  51»  (1202,  vid.   1324); 

rettende  II  12^  (1265);  rettendmn  III  3971  (1297); 

rangyndi  III  12726  (1322); 

rangændom  I  6012  (1265?); 

parfynda  II  1715  (1277); 

goöynda  U  873; 

lunændom  III  1012  (1267);  lunnendom  III  355*7  (ikr.  1293),  IV 
16517  (1325);  lunnænoom  III  47H  (1301)^ 

lunnenndum  III  11,0  (1268);  hainendnm  III   13711  (1324); 

sannyndi  III  3030.32  (1291);  II  565  (1299); 

rættyndum  V  571c  (13 13);  upph.  Bjarne  Audunsson,  Hauk  Er- 
lendsson  ofl.); 

binnondom  III  1057  (1315)  (vcstl.  av  hmnande})\ 
yndi  i   11  brev,    tils.   i3gg;    -ende  i  9  br.,  tils.  9gg.  (derav  lun- 
nændi  7gg.);  -ondom  i  1  br.  (ig.). 

Fraa  1325  — 1350  alltid  -yndi,  undt.  ■lunnændi  D.  N.  V  123 
(1280,  Verdal:  lunnændum). 


22  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

14.  sîin  874  (son  4332),  seöa  43«,  Syu  konongr  874,  nockot  4315, 
firir  4334  871,,  ?//r  435,  skilldi  3si  43i8,AMer  pron.  4314. 

Merkn.  11.  sun  er  den  aalmenne  form  i  brevi  fyrr  1300  (4 
brev  son,  8  br.  siin)\  fraa  1300 — 25  son  i  15  brev,  s^<n  i  eit,  II 
87  (1307);  3ßoa  (ell.  eàa)  i  alle  brev  til  1307;  1307 — 1325  æda  i 
8  brev,  ædr  [ear)  i  2  br.,  æda  og  «ror  i  2  br. 

1325  — 1350  oftast  æ6r\  ædr  og  a?ôa  i  2  br. 

konongr  i  alle  brev  til  1291.  Fraa  1293 — 1325  konongr  i  11 
br.  og  koniingr  i  5;   konongr  og  konungr  i  III  39  (1297,  Tautra). 

Fraa  1325 — 1350  konongr  i  14  brev,  konungr  i  i  (VII,  1260.(17) 
1328,  avskr.  Barth.).     Sjåa  elles  um  delte  ordet  merkn.  8**. 

nockor(r)  med  lang  Z:-  i  t6  brev,  7ioko{rr)  i  4  (til  1325)  I  dei 
eldste  til  1277:  nocko{rr). 

firir,  ifir  i  alle  brev,  undanteket  II  5  6  ig  (1299):  if  er  (men  ?fir- 
gangs  i?);  skil{l)di'  impf,  av  skuhi-  vert  bruka  (til  1325)  i  7  brev, 
scgldi  I  5126  (1226—45.  —  Infinitiv  (ell.  pl.  præs.)  heiter  sku/u  i 
16  brev,  skahi  i  3  br.,  skoln  i  3;  skolu  og  skolo  I  597.9  (ikr. 
1263;  Birge  erk.),  skulu  og  s/m?u  II  17  (1277;  Jon  erk.),  skolom^ 
skolod  II  56C.21  (1299);  i  III  39  (1297,  Tautra):  skolo  (5gg),  skolu 
(lg.),  sÄrtiio  (lg.). 

hiierr  pron.  i  alle  brev  som  brukar  ordet. 

19.  Av  denne  etterrøknad  dømer  me  at  maalføret  i  Trøndelag,  i 
vissa  i  Nidaros  og  umlandet,  i  det  13de  og  fyrstningi  av  det  14de 
hundradaaret  hev  havt  i  det  heile  den  form  som  dei  tvo  provor 
mc  hev  prenta  i  §  17,  venteleg  med  nokre  (smaa)  avvik  i  ymse 
bygder. 

20.  Kor  stort  umraade  det  gamle  trondermaal  hadde,  er  van- 
dare  aa  faa  greida  paa  i  brevrikct,  daa  der  er  so  faa  gamle  diplom 
fraa  grannelandskapi.  —  Dei  eldste  brevi  fraa  Haalogaland  (4  brev  fraa 
1321  — 1335)  minner  um  vestlandsk  my nstcr  (j) f,  Jn,  sannende),  men  er 
ikkje  upplysande.  Fraa  Namdalen  er  det  eldste  brev  fraa  141 1  (III 
602),  og  ikkje  til  aa  byggja  paa. 

Fraa  Nordmøre  er  der  4  brev  fraa  slutten  af  det  14de  hundrad- 
aaret, som  helder  ikkje  er  aa  døma  etter.  I  brevi  fraa  Romsdalen  — 
10  brev  fraa  14de  hundr.,  det  eldste  fraa  1327  (III,  147)  —  er  n-  Ijod- 
brigde  av  a  meir  gjenomført  enn  i  Nidarosbrevi,  soleis  jamt  Ijodbrigde 
etter  m  og  i  odrum  (einaste  undantak  mannnm  ig.  i  IX   losj. 

Fraa  grannebygdcrne  sunnan  for  Dovre  hev  me  7  brev  som  er 
skrivne  i  tidi  fraa  13 10  til  1320.  Maalet  i  desse  brevi  er  mykjet  likt 
trøndermaal  (med  umsyn  paa  Ijodsamhøve  og  n-  Ijodbrigde  av  a),    men 


1899   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  23. 


skil  seg  mest  ut  derved,  at  a  i  endingar  etter  lang  staving  (helst  med 
palatal  Ijod)  vert  framskoten  til  æ:  sændæ,  Biærnæi^stadum,  vitnæde  III 
109  (ikr.  13 1 7,  Heidmork?);  D.  N.  I  90  (ikr.  1299,  Lom;  upph.  Torstein 
biskop  paa  Hamar)  syner  at  upplandsmaalet  hev  havt  denne  skapnad 
alt  i  det  13de  hundr.  Spirantisk  g  vert  skriven  gh  i  alle  brevi  fraa 
Upplandi  so  nær  som  III   109  (ikr.   13 17). 

Aust  for  Trøndelag  ligg  Jamteland.  Her  hev  me  27  brev  millom 
aar  1303  og  1349,  dei  fleste  fraa  tidi  etter  1340.  Det  eldste  brevet 
(V  44)  er  paa  svensk;  dei  andre  er  norske,  for  det  meste  med  sterk 
trøndersvip,  soleis  mykjet  utan  tt-  Ijodbrigde  av  a.  Men  dei  hev  meir 
e  der  trøndermaalet  brukar  a?-,  og  eit  drag  mot  2  og  0  i  endingar  i 
staden  for  Ijodsamhøve.  I  eit  brev  fraa  131 5  — 16  (D.  N.  IV  116)  møter 
me:  ejtir,  petta,  okkar  (d:  okkr),  yda^^  (o\:  y8r);  vidare:  houdom,  sMdo 
IV  94  (131 1  — 12);  virdole(/{s)  III  234  (1346).  235  (1346)  ofl. 

Etter  dette  hev  trøndermaalet  umkring  1300  (eller  noko  fyrr)  mot 
sud  naatt  til  Dovre;  mot  vest  hev  det  truleg  i  det  lengste  naatt  til 
Romsdalen  (ekskl.),  og  mot  aust  til  Jamteland  (ekskl.).  Grensa  mot 
nord  gjev  brevriket  oss  ingi  vitring  um.  —  Der  er  soleis  fullgod  grunn 
til    aa    tru    at  det  i  alle  fall  hev  raadt  grunnen  i  det  gamle  Trøndelag. 


3.     Meir  minneskrift  paa  gamalt  trøndermaal. 

21.  Dei  same  sermerki  som  me  hev  synt  fram  ovanfor  i  diplom 
fraa  Nidaros  i  det  13de  hundradaar,  finn  me  ogso  att  i  ymse  andre 
gamle  minneskrifter.     Me  skal  nemna: 

a     Innskrifter  i  Trondheims  domkyrkja. 

Innskrifterne  paa  murar  og  veggjer  er  for  det  meste  berre  eit 
namn  eller  nokre  ord,  som  ofte  er  ugreide  aa  tyda.  Av  dei  lengste 
i  U.  J.  er  no.  IX  svensk;  no.  VIII,  XI,  XII,  XVII  inneheld  utrøndske 
former  {amttde,  riste,  iælcarQ),  uæU((i\  ine).  No.  XIII  er  trøndermaal 
(med  ei  merkeleg,  broti(.^)  *  form  hiælgi).  Det  maa  vera  ferdafolk  som 
hev  rita  mykjet  av  desse  innskrifterne. 

Innskrifterne  paa  dei  mange  liksteinar  er  derimot  paa  gamalt  trøn- 
dermaal, og  der  er  faa  avvik  fraa  dei  normale  former;  notera  er:  hviler 
(for  hvilir)  paa  no.  7;  epter  (for  æflir)  paa  no.  9;  honom  (for  hanmn) 
paa  no  21.     Her  er  ei  prøva: 

*     Sjåa  Bugges  meining  Ark.  for  nord.  Fil.  B.  I,  s.   170. 


24  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

„Her  hvilir  sira  Arne,  er  ati(e)  kros  kirhiv;  gvD  varl>vei{ti  livern 
er  hi)Dr  firir  hans  salOj  take  ambvn  af  sialvum  (iesu  chris{to),  ame{nY. 

(U.  I.  no.  12). 
Merkn.  i.  I  U.  I.  no.  2  (av  liksteinarne)  byr  utfylling!  vera  man- 
num  (istf.  monniim)\  i  no.  4  jir  (ell.  firt  som  paa  no.  60)  istf.  fyr; 
i  no.  18  riddare  istf.  riddari.  —  Prp.  firir  vert  jamt  skriven  med  i 
(ikkje  y)  i  fyrste  staving  i  gtr.  (soleis  ogso  paa  den  burtkomne  liksteinen 
i  For  sokn  (Stod,  NTr.);  sjåa  Nie.  fornl.  s.  652).  Like  eins  paa  liksteinen 
fraa  Byneset,  STr.  (Nie.  foml.  s.   572).     Sjåa  §  18,  merkn.   11. 

b.     Olafs  saga  hins  helga. 

(Ups.  univ.  Delag.  manuskr.  no.  8,  fol.  ikr.   1250)  —  Ol.s. 
Regelrett.  —  ti  —  Ijodbrigde   av  a,    naar   u    er  halden,    berre    i 
gong  i  oàru  (3go  (men  aårti  16^5  2421  3  ^13  34?  833»  ofl.  og  alltid  aôrum, 
eks.  IS37),   I  gong  i  dorrum  10.7,  (honum  1I0),  moskon  743.-,  (sj.  %  76.1). 
Elles  er  aa  merka,  at  den  bundne  substantivartikel  er  -enn,  -en,  -et. 

c.     Membranfragment  av  Fagerskinna.  —  Fag. 

(Norske  riksarkiv;  hndskr.  fraa  ikr.   1250). 
Det   er   berre  eit  blad.      Maalet  er  regelrett  gtr.;    ?e-  Ijodbr.  av  a 
framfor  halden  w  i  gong  i  oörum  I5. 

d.     Didrik  av  Berns  soga,  Iste  hand  (1250 — 1300).  —  Didr. 
Maalet  er  i  fyrstningi  helder  regelrett,  men  vert  ustødare  ettersom 
det   lid   frametter.      Soleis  :    skahi   og  skuhi  og  skolu,  mn  og  fn,  ß  og 
2)t,  hanum  og  hanom. 

e.     Den  gamle  frostatingslog. 

Den  einaste  hovudcodeks  av  den  gamle  frostatingslog  (codex  Rese- 
nianus)  brann  i  Kjøpenhamn  1728,  men  er  til  i  avskrifter.  Skal  ein 
døma  etter  Arne  Magnussons  avskrift,  som  visst  er  paalitande,  hev  cod. 
Res.  voret  ei  islandsk  handskrift.  Av  dei  fragment  som  er  atter  av 
andre  handskrifter  av  denne  log,  er  paa  gamalt  trøndermaal  : 

I.     Tiibinger-fragmenti  (ikr.   1270)  N.  gl.  V,    iste  hefte.    —    Tub. 

Maalet  i  Tub.  er  i  det  heile  regelrett.  —  n-  Ijodbrigde  av  a  fram- 
for halden  u  hev  holuu  2if,    (men  halvii  213),   hgum   24    (lagmn  63).    — 
Det    einaste    vigtige    undantak    er  at  den  privative  partikel  alltid  er  w- 
(istf-  O'):  uyilld     230,  ttgort  31,  ûœll  I3.   —   Sjåa  §§  96,  99  merkn.  2. 
Merkn.   2.     Uregelrett   er  æptir  36.20  {s^ftir   53,   æftan  43,   aftr  222); 
fyrir  44  5 19  (firir  lygg,  eks.  37). 


1899  No.    3.  GAMALT  TRØNDEKMAAL.  2$ 

Merkn.  3.  Denne  handskrifti  brukar  j>a?w w  411  istf.  fann,  og  pætt  4^5 
55  (519  stroket)  istf.  pat,  Oftast  vert  skrivet  avstytt  p  for  pætt  (12c  25 
ofl),  som  i  teksten  i  Ngl.  V,   iste  hefte  er  uppløyst  til  paL 

Merkn.  4.  Dei  andre  fragment  af  5  codices  av  den  gamle  frosta- 
tingslog,  som  er  prenta  i  Ngl.  II  s.  500 — 522,  er  ikkje  skrivne  paa  reint 
trondermaal.  Best  er  cod.  Ill  ikr.  1250.  Men  ein  raakar  sjølvsagt  ofte 
paa  egte  trøndske  rotformer  ogso  i  desse  skrifterne. 

2.     Kristenretten   etter  A,    M.   313    fol.   (trykt  Ngl.  IV,  50 — 65). 
Denne  kristenretten  er  ei    (syrgjeleg  klen)   avskrift  fraa  ikr.   1600 
etter    ei    handskrift  som  hev  voret  paa  godt  trøndermaal;    —   venteleg 
ogso  landslogi  i  same  handskrift?  (uprenta). 

f.     Landslogi;  fragment  Ra.  47 

(norske  riksark.  ;  ikkje  prenta)  ikr.   1325. 

Dette  fragment  er  paa  regelrett  gamalltrøndsk  maal. 

g.     Rettarbot  I  i  Ngl.  II  s.  453—455. 

Rettarboti  er  datera  Tunsberg  1267,  men  teksten  i  Ngl.  er  etter 
perg.  cod.  no.  31  oet.  Am.  med  hand  fraa  ikr.  1350.  Upphavsskrifti 
maa  ha  voret  paa  trøndermaal;  men  avskrivaren  synest  ha  blanda  inn 
nokre  utrøndske  former:  lüydni,  hæfndatma,  sakagqÉiim  (elles  ft,  ogso 
skijti), 

h.     Gildeskraa  fraa  Trondheim  (etter   1300?)  —  Gskr. 

I  det  heile  godt  trøndermaal,  men  nokre  utrøndske  former:  hofnd 
I3.  monnum  213,  holfa  iso,  hefniz  (og  hemfna)  221. 23- 

i.     Andre  dokument  i  dipl.  Norv. 

At  maalet  i  Nidaros,  som  var  sætet  for  kyrkjestyringi  i  landet, 
maatte  ha  ein  stor  innverknad  paa  det  skrivne  maal  elles  i  Norig  i  mil- 
lomalderen,  er  sjølvsagt.  Det  synest  ogso  som  um  det  hev  voret  bruka 
som  mynster  for  mange  paa  andre  stader  i  landet,  der  maalføri  var 
annarleis  enn  i  Trøndelag.  Allvisst  er  det  prestar  og  mange  klerkar 
kringum  1300  som  nyttår  det.  Daa  dei  ikkje  hadde  tilføre  til  aa  læra 
det  etter  grammatik,  men  venteleg  mest  berre  etter  avskrifter,  kunde 
etterlikningi  ofte  verta  ufuUkomi  og  skrifti  ustød,  med  di  at  dei  blanda 
inn   former   av  sine  eigne  maalføre.      Me  skal  her  nemna  nokre  diplom 


26  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

fraa    tidi    fyrr    1350  som  eksempel  paa  trøndermaal  utanum  Trøndelag 
eller  skrift  etter  trøndsk  mynster. 


D,  N.  B.  I. 

No.  69,  Bergen  1280;  kong  Erik  Magnussons  eid  aat  erkebiskop 
Jon,  daa  han  vart  krynd.  Brevet  er  paa  latin,  innsigla  av 
af  sju  lydbiskopar,  men  eiden  innførd  paa  norsk  i  trøndsk 
maalføre  ;  avbrigde  :  koniinggum,  folki  (vestlandsk). 

»  87,  Bergen  1297;  kongebrev;  skrivar  Jon  notarius;  avbrigde 
er:  mædr  prp.,  noJ{o(rr)  for  nokko(rr);  smlkn.  106  og 
103,  vid. 

»  95,  Skien  1303;  upph.  Tore  Haakonsson;  avbrigde:  stæfndi, 
Hiiitisæides,  siæfniyigar. 

»  122,  Bergen  1309;  vitnesburdar,  som  biskop  Arne  i  Bergen 
hev  uppteket,  medan  Eiliv  erkebiskopsemne  var  tilstadar; 
nokre  avbrigde,   sosom  :    sofn  (for  sæinn\  æfni  (for  enme). 

»  126,  Bergen  13 10;  reinlives-lovnaden  aat  Ragna  av  Jaastad. 
Brevet  er  paa  latin,  men  lovnaden  innførd  paa  norsk;  av- 
brigde :  fy^ifiæmfar, 

»  137,  Nidaros  1313;  kongebrev;  Torgeir  klerk;  avbiigde:  ko- 
nungr.  Andre  brev  av  Torgeir  klerk  er  ikkje  so  regel- 
rette: D.  N.  II   100  (Oslo). 

»  143,  Oslo  1 3 14;  (vidisse  av  1321);  kongebrev;  Haakon  nota- 
rius; avbrigde:  honum  (?  for  hamtm),  optazst^  vhoiamanne 
skriv  seg  visst  ikkje  fraa  upphavsskrifti,  men  fraa  avskri- 
varen,  daa  Haakon  notarius  elles  skriv  klassisk  trønder- 
maal. 

»      161,  Tunsberg  1320;  kongebrev;  Haakon  notarius. 

»      173,  Tunsberg  1323;  kongebrev;  Haakon  notarius. 

»  313,  (Valdres)  1348;  upph.  Gudbrand  i  Gardlid  ofl.;  merk: 
sangh  3si. 

»  314.  Breden  1348;  upph.  Erling  Torgilsson,  aarmann  i  Øystre- 
dalen;  avbrigde:  ædeVy  vider,  mædet',  odrum,  vskoddu, 
samicmla. 

D.  N.  B.  II. 

»  34,  Bergen  1293;  kongebrev;  Jon  klerk;  avbrigde:  jngi  (pron. 
for  eng?'),  nokot,   Biorgvin  (for  Bei-grin),  Peters  rokn  dagh. 


1899  No.    3.  GAM  ALT  TR0NDERMAAL.  2^ 

No.     52,  Bergen   1299;   kongebrev;  Jon  notarius;    avbrigde:    mæbr^ 

eptir  (effir)  fonmim  (d:  fornum),  Biorgwin,  nokorom. 
»       5  7,  Lo  1 300  ;  kongebrev  ;  Jon  notarius  ;  avbrigde  :  mæår  nokœ'om. 
»       74,  Jarlsøy  1304;  kongebrev;  Simon  klerk;  a vbr.:  æor{foræda). 
»       79,  Bergen  ikr.   1305;    upph.  Jon  notarius  ofl.      Dei  tvo  brevi 

(D.  N.  II  32  og  33)  som  er  inntekne  i  79,  er  ogso  sterkt 

paaverka  av  trøndsk. 
»      106,  Oslo  131  i;  kongebrev;  Torgeir  klerk;  avbr.:  mommm. 
»      108,    Nidaros    131 1;     kongebrev;    Torgeir    klerk;    avbr.:    viô7'f 

monnum  (klærkicni), 
»      118,  Nidaros  13 13;  kongebrev;  Torgeir  klerk. 
»     120,  Bergen   13 14;    Peter  Andresson;    avbr.:    monnum,   odrtmi, 

Bim-gwin;  NB!  afgræillzla  (o:  afgreiôsla).     Smlkn.  D.  N. 

I.  no.   121,  Bergen   1309,    upph.  Peter  Andresson  ofl.,    eit 

brev  som  inneheld  ymse  merkelege  former. 
>     132,  Tunsberg  13 18;  kongebrev;  Haakon  notarius;  avbr.:  medVj 

monnum,  Jionom,  fyrnefnda,  nokorom,  lunngndiQ). 
»      145,  Tunsberg   1322;  upph.  Erik  Jokelsson  og  fl.;  avbr.:  7iokot, 

vidr,  prp.  skuldi  (for  skildi). 

D.  N.  III  og  IV. 

III  »      no,  Oslo    131 7;    kongebrev;    Torgeir    Toveson;    avbr.:    meôr, 

monnum. 

IV  »      102,  Nidaros    131 3;    kongebrev;    Tord  klerk;    avbr.:    monnum, 

nokora,  mællom, 

—  »      III,  (Romerike  131 5);  upph.  Fridrek  Aslaksson. 

—  »      321,  Bagahus   1347;  kongebrev;  skrivaren  ikkje  nemnd. 

D.  N.  V,  VI  og  X. 

V  »  46,  Tunsberg  1305;  kongebrev;  Torstein  Torsteinsson  klerk; 
avbr.:  meör,  I  dette  brevet  er  innteket  eit  anna  med 
upph.  erkebiskop  Nikolaus  av  Upsala  og  Erlend  Styr- 
karsson,  prenta  som  no.  43  i  D.  N.  V  (u.  st.  etter  jol 
1303);  ogso  dette  brevet  er  paa  trøndsk  maalføre  med 
nokre  faa  avbr.  :  nafne,  medr,  pæssakir,  soknum,  viôr  (prp.). 

—  »       58,  Nidaros    131 3;     kongebrev;     Torgeir    Toveson     notarius; 

monnum,  loglium. 
VI  »       83,  Bergen  13 14;  kongebrev;  Torgeir  Toveson;  avbr.  :  a»a?//^rfan, 
tiUstæfndom,  Biargxvin. 


28  MAkîus  Hægstad.  H.-F.  Kl. 

VI  No.  128,  Oslo    (132(6);     uppgjerd    millom    Erling    Vidkunnsson  og 
Finn  ügmundsson;  avbr.:  sJadldi  {sJdldi)^  honom,  æor, 
X     »     14,  Hesnesøyar    1320;    kongebrev;     Haakon    notarius;     avbr. 
konungr,  pionostu,  homini  {!)  nokorum  (/). 


4.     Endaa  tri  skrifter. 

22.  Me  lyt  enno  nemna  tri  skrifter,  som  hev  liksom  eit  serrom. 
Det  er: 

a.     Tri  blad  or  ei  legendesoga  (11 50— 1200)  —  Hm.  og  Post. 

Desse  fragmenti  er  vel  noko  med  den  eldste  skrift  me  hev  paa 
norsk  maal  med  latinske  bokstavar.  Maalet  er  austnorsk  paa  ei  tid  daa 
det  maa  ha  voret  ovliten  skilnad  millom  upplandsmaal  og  trøndermaal, 
og  kann  gjelda  som  ei  prøva  paa  grunnformi  for  desse  tvo  hovudmaal- 
føre.  Spirantisk  g  vert  skriven  gli  eller  hg  (!)  i  nokre  faa  ord,  eks. 
fæhgin  Post.  82428,  og  der  finst  former  som  lahim  Hm.  20832  (for  aalm. 
gtr.  ;  laiom,  Idiom),  namfs,  Jiawfne,  naßie  (i  andre  ord  vert  bruka  mn\ 
eit  par  former  med  Ijodbrigd  a  framfor  halden  ti  {diofull  Hm.  27O30, 
hondom  27O23,  olmusnr  2072«),  viôr  (eller  viôrr)  prp.  (for  aalm.  gtr.  viô)^ 
men  elles  er  maalet  som  ein  kunde  venta  det  i  rein  gtr.  fraa  det 
tolvte  hundr. 

b.       Eit  stykke  or  «norsk  homiliebok». 

(Ungers  utgaava  sid.  2ii  — 13).  —  Hom. 

Maalet  i  dette  stykke  er  tolleg  regelrett;  avviki  {mannofn  21I29, 
eptir  2ii»()  {æftir  2131),  mfnan  21223)  kann  hava  sin  grunn  i  upphavs- 
skrifti  (truleg  Rygjamaal). 

c.     Ein  tale  mot  biskoparne  (handskr.  fraa  ikr.   1325.  —   Ein  tale. 

Denne  boki  er  ei  avskrift  av  ei  bok  fraa  ikr.  aar  1200.  Avskri- 
varen  er  ein  kongeleg  klerk  Ivar  Audunsson.  Maalet  hev  ein  sterk 
trøndsk  svip  og  likjest  mykjet  den  skrivemaaten  som  var  paa  mote  i 
Nidaros  i  den  fyrste  helvti  av  det  14de  hundradaaret.  Mest  merkeleg 
er  det  regelrett  gjenomførde  u-  Ijodbrigde  av  a  framfor  halden  71  i 
næste  staving,  naar  det  stend  m  eller  hv  (eller  /)  framfor  a  {rnonnum, 
morghtim,  huorsu,  fodiir),  eller  det  kjem  nd  etter  a  (Jiondom,  londom)^ 
eller  ordet  er  siste  samansetningsled  (/bi'^o/?mi  318  ofl.  ;  men  talu  30J,  Daa 
me  finn  att   —  paa   lag   —  den  same  logi  for  dette  Ijodbrigde  i  4  ori- 


1899  No.    3.  GAM  ALT  TR0NDERMAAL.  29 

ginale  brev  etter  Ivar  klerk  og  mykjet  godt  dei  same  reglar  (eller 
stemna  til  regel)  i  mange  diplom  fraa  den  same  tidi,  maa  det  helst 
vera  eit  serskilt  bygdemaal,  eit  yvergangsmaalføre  til  vestlandsken,  som 
her  syner  seg  fram.  Det  ligg  daa  nær  aa  tenkja  paa  Nordmøre  eller 
Romsdalen  eller,  um  me  skal  halda  oss  til  Trøndelag,  dei  bygderne  som 
ligg  lengst  vest  (t.  eks.  Orkedalen,  der  det  enno  i  bygdemaalet  heiter 
håndom  d:  gn.  hçndtim  ell.  hçndom). 

Av  anna  er  aa  merka  i  «Ein  tale»,  at  Ijodsamhøvet  ikkje  er  so 
regelrett  som  i  den  eldre  tid  i  det  normale  trøndermaal;  i  staden  for 
end  ingi  i  vil  der  stundom  koma  e  etter  e/,  i  og  y  \  hovudstavingi  (Jc.Vre 
synde,  sJdlde)  ;  i  staden  for  ii  etter  a  kjem  det  stundom  0  {rango,  samo, 
sjåa  elles  §  122)-;  hiorguin,  ædr  og  sktddi  (d:  sldldi),  den  sistnemnde 
formi  sjeldan;  privativ  partikel  oftast  w. 

Merkn.  i.  I  dei  originale  brevi  av  Ivar  klerk  I  166  (1322),  III  139 
(1325),  IV  168  (1326),  II  213  (1335)  ^r  maalet  endaa  mindre  reint  trøn- 
dermaal enn  i  Ein  tale.  Soleis  skriv  han  der  loghum,  fptir  (ell.  æytir), 
luiusttuptir,  næfndan,  fyrnæfndi,  stæjmu  (aldri  mn);  den  priv.  part. 
skriv  han  ogso  der  u. 

Merkn.  2.  Um  u-  Ijodbrigde  i  Ein  tale,  sjåa  Kock,  Ark.  f.  nord. 
filol.  B.  XII,  sid.    137 — 142. 

5.     Samandrag. 

23.  Av  det  som  ovanfor  er  framhaldet,  lærer  mc  at  stormengdi 
av  diplom  fraa  Nidaros  og  umland  fraa  den  eldste  tid  (ikr.  1200)  gje- 
nom  eit  tidarbil  paa  kringum  125  aar  syner  fram  stor  innbyrdes  ein- 
skap  og  likskap  i  si  maalform,  samstundes  med  at  denne  maalformi 
skil  seg  ut  fraa  vestlandsk  (og  sjølvsagt  islandsk),  serleg  med  umsyn 
paa  Ijodbrigde  av  a  framfor  halden  u,  —  og  fraa  austlandsk,  serleg 
derved  at  a  i  endingar  ikkje  vert  opna  eller  framskoten  til  a?,  og  at 
spirantisk  y  hev  havt  i  vissa  mindre  opning. 

24.  Paa  dette  maalføre  —  gamalt  trøndermaal  —  er  umfram 
diplomi  skrivet:  innskrifterne  paa  liksteinarne  i  Trondheims  domkyrkja, 
den  legendariske  Olavssoga,  F'agerskinna,  Didrik  av  Berns  soga  (iste 
hand),  ymse  loger  (for  Trøndelag),  ei  gildeskraa  og  mange  diplom  utan- 
før Trøndelag  (soleis  av  kongelege  klerkar).  Hertil  maa  ein  ogso 
rekna  eit  stykke  or  ei  homiliebok. 

Tri  blad  or  ei  helgensoga  (fraa  fyrr  1200)  er  skrivne  paa  ei 
maalform  som  kann  kallast  gamall-austnorsk,  grunnmaal  for  austlandsk 
og  trøndsk. 


30  MARIUS  HÆGSTAD  H.-F.    Kl. 

«Ein  tale  mot  biskoparne»  er  skriven  paa  eit  yvergangsmaalføre 
millom  normalt  trøndermaal  og  vestlandsmaal. 

25.  Med  det  grunnlag  denne  etterrøknaden  hev  gjevet,  vil  me 
deretter  freista  aa  syna  fram  meir  i  det  einskilde  korleis  vaart  maalføre 
hev  sét  ut  i  den  eldre  tid,  som  me  her  kann  rekna  fram  til  kringum 
1350.  Me  vil  byggja  framsyningi  paa  dei  skrifter,  som  er  nemnde  i 
SS  21  b,  c,  d,  e  I,  f,  h,  22,  og  paa  diplom  skrivne  i  Trøndelag  til  og 
med   1349,  undt.  klerkebrev. 


1 899-   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAT..  31 


Ljodlæra. 

1.     Ljodteikn  og  Ijod. 

L     Ljodteikn. 

26.  Daa  dei  mange  handskrifter  er  noko  ulike  i  skrivemaaten, 
vert  det  naudsynlegt  aa  bruka  eit  normalsystem  for  Ijodarne.  Me  kann 
daa  nytta  det  som  er  aalment  vcdteket  for  gamall-norsk,  berre  med 
den  skilnaden  at  me  (liksom  Noreen  i  sin  Altisl.  und  Altnorvv.  Gramm.) 
vil  skilja  millom  æ  og  s^,  0  og  ef,  at  gh  (i  tilfelle)  vert  bruka  for  spi- 
rantisk  g,  og  at  nokre  faa  teikn  her  kann  hava  eit  anna  verde  enn 
aalment.  Ljodteikni  vert  daa:  a,  å,  h,  d,  ô,  e,  é,  f,  g.  gh,  //,  /,  ?',  k, 
I,  m,  n,  0,  0,  Q,  q'j  2h  r,  s,  t,  ]),  u,  n,  r,  x,  y,  y,  æ,  æ\  0,  0  og  d, 

27.  Ein  vokal  utan  Ijodstrik  (accent)  er  stutt,  t.  eks.  i  dag;  med 
Ijodstrik  er  han  lang,  t.  eks.  å.  Ein  einskild  konsonant  er  stutt,  t. 
eks.  i  skot;  ein  dubbel  konsonant  er  lang,  t.  eks.  i  hiaii;  daa  tvo  eller 
fleire  konsonantar  etter  kvarandre  hev  same  verknad  paa  vokalen  som 
lang  konsonant,  vert  ogso  eit  slikt  Ijodlag  kalla  lang  konsonant  (iiærbr). 
Klanglause  er  I,  n  og  r  etter  h  (hl,  hn,  hr). 

28.  Diftongar  (tviljodar)  er:  au^  æi,  og  (lange),  og  ia,  iæ,  to,  w, 
ig,  lia,  ue,  ni,  uç,  uæ  (stutte),  og  endclcg  ici,  (iaf),  ià,  m,  iç,  nå,  ué, 
u'i,  ti<},  næ  (lange). 

II.     Um  vokalame. 

29.  a  er  stutt  open  a  (hava,  dalr);  d  er  lang  a  (hldsa,  hdtr) 
til  kringum   1250,  sidan  venteleg  =  Æ. 

Mcrkn.  i.  Daa  a  i  Ijodsarnhove  i  trøndsk  jamt  hev  etter  seg  e 
(aller,  fate),  men  i  sume  vestlandske  skrifter  i  (allir,  Jati),  endaa 
der  elles  er  Ijodsamhove  (smlk.  mange  stader  i  »Nyere  Bylov«  Ngl.  II, 
og  »Skråa  for  et  Olafsgilde  i  Gulathingsl. «  Ngl.  V),  er  det  tenkjelcgt  at 
vestlandsk  a  alt  ved   1300  hev  leget  noko  høgre  enn  i  austnorsk. 


32  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

Merkn  2.  Handskrifterne  skil  oftast  ikkje  niillom  lang  og  stutt  vokal. 
Naar  det  vert  gjort,  brukar  dei  anten  Ijodstrik  —  helst  i  den  eldre  tid 
—  eller  tvifelder  vokalen  —  helst  i  den  seinare  tid  — ,  naar  han  skal 
vera   lang.    —    Den    lange    a  (å)  vert  soleis  ogso  oftast  skri  ven  berre  a, 

1  Hm.  20912  26921  2704.30  vert  skrivet  a  (prp.),  men  a  2701  ofl.  og^'aa  20911; 
D.  N.  XIII  I  (ikr.  1200):  Hangråse;  Olavs  soga  skriv  i  regelen  a,  men: 
åånne  1134,  nåånd  853a;  Tub:  å  (prp.);  D.  N.  11  4523  (ikr.  1299):  håa 
(d:  hava),  som  venteleg  tyder  hå;  D.  N.  111  47  (1301),  111  55  (1303) 
skriv  sumtid  aa,  som  sidan  i  diplomi  fraa  fyrstningi  av  14de  hundrad. 
skifter  med  a  og  rf. 

Merkn.  3.  At  d  i  dette  tidarbil  hev  havt  nokon  serskild  diftongisk 
uttale,  er  der  ikkje  merke  etter.  Didr.  3538'  osoatter  er  vel  misskrift 
(=  osatter  44c). 

30.     e   er    den    stutte    trenge    e  {gecaj  c1c)\    é    er   lang   og   treng 
{téttr,  fé), 

Merkn.  I  bruket  av  e  og  skilnad  millom  e  og  æ  er  der  stor  ugreida. 
Medan  sume  diplom,  t.  eks.  II  10  (1255),  11  42  (1297),  111  27  (1322) 
brukar  æ  endaa  i  ær,  part.  rei.,  mæo,  æoa,  æk,  er  andre  diplom,  t.  eks. 
111  36  (1295)  helder  sparsame  med  æ  {eöa,  engi,  efter).  Sjåa  elles  §  18, 
merkn.  3  um  e  og  æ  i  diplomi. 

Hm.  &  Post.  skriv  æ,  naar  han  er  Ijodbrigd  a  Qiæiiir),  undt.  framfor 
nd  og  etter  nasal  {Jcende,  menn,  nete);  elles  e  (med,  hest,  sec),  undt. 
etter    v    framfor  r  +  kons.  [værda  v.,  værcum  dpi.).      Halting  i:  engell 

2  7 05  (2700),  ængéll  2707;  eftir   20840,  elles  alltid  æftir;  vell  27116  adv. 

Hom.  skriv  ogso  i  regelen  æ  for  Ijodbrigd  a  {bætr,  tæcr),  men  ofte 
e  {degi,  gleài)y  nokre  gongjer  ç  [h^a,  sçgia);  stundom  er  der  halting 
millom  alle  skrive maatar  :  æftir,  eptir  og  çftir,  sægir^  segir  og  sçgir, 
hværr,  hvçrium  og  hverr^  enghim  og  ænqlum. 

Ol.s.  (Tub.  Fag.  (minst  regelrett)  og  Ra.  47)  brukara?  for  Ijodbrigd 
a  og  i  regelen  elles  framfor  lang  konsonant:  hævir,  æjtir,  hælgi,  værda; 
e  framfor  stutt  konsonant  (sjcidan  naar  han  er  Ijodbrigd  a)  og  i  nokre 
ord  elles  (mest  framfor  nn,  ss  og  .sY):  geva,  en,  er,  drehe,  pesse,  hesfr, 
gesir,  meyin,  snenwia. 

Ogso  Didr.  brukar  æ  for  Ijodbrigd  a  (hævir,  stæmnir,  læggr)^  men 
vidkar  æ-bruket  ut  til  nær  sagt  alle  ord  med  stutt  e:  pæssar,  pægar, 
mæo{r),  gæfr,  mædan  ;  —  endaa  for  lang  e  [é]  kann  ein  her  møta  æ, 
som  i  kap.   353037:  hædan,  hær  (=  hcT  adv.). 

G  skr.  brukar  æ  og  e  for  Ijodbrigd  a  {hvasr,  mænn,  ær/i,  part.,  erfa, 
erft  part.),  elles  helst  e  framfor  einskild  konsonant,  ss  og  st:  eöa,  med, 
hest,  æ  framfor  andre  lange  konsonantar:  drækka,  værav]  —  men  ustodt 
{en  og  æn,  eöa  og  æda).  —  Paa  lag  sameleis  er  det  i  Ein  tale,  men 
her  vert  gjerne  e  bruka  for  Ijodbrigdet  av  a,  naar  konsonantisk  i  stend  i 


1 899-    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  33 


næste  staving:  huerium,  sneria,  telia,  segia.  Me  vil  i  denne  vegen  i 
det  heile  fylgja  Ol. s  soleis  som  det  etter  Ijodsamhove  viser  seg  at  uttalen 
hev  voret  i  Trøndelag  kringum   1250. 

31.  i  er  den  stutte  tronge  i  {vita^  sit)]  i  er  den  lange  (slita,  likr). 
F*ramfor  vokal  er  i  konsonantisk,  like  eins  i  diftongen  æi  [iarl,  sægia\ 
æi,  suæinn), 

Merkn.  i.  Konsonantisk  /  vert  skriven  paa  ymis  maate  i  handskrif- 
terne.  Wm.:  jarll  27011,  iardriki  20730,  hos  2705,  lyoseno  2707;  D.  N. 
XIII  I  (ikr.  1200):  jaroer,  miols\  01. s.:  iarl,  sJdota\  Tiib.:  jola  iq,  iol 
17;  Pag.  jarlenn  i^,  iarlenn  14;  elles  er  den  aalmenne  skrivemaaten  ia, 
stundom  ogso  ea,  t.  eks.  freaMæga  D.  N.  II  6330  (1301),  —  ofte  i 
diplomi  sea  (t.  eks.  II  123  (1265).  —  Daa  dialektutviklingi  gjev  vitring 
um  at  Ijoden  i  alle  fall  sume  stader  i  Trondclag  hev  voret  vokalisk  (/  -\-  a), 
vert  det  best  her  aa  skriva  ia.  —  Dei  eldste  handskrifter  brukar  stundom 
j  ogso  for  den  reine  vokaliske  i.  —  Fear  (gsg.  av  fé)  hev  visst  voret 
uttala  fé  ar,  daa  det  jamt  vert  skrivet  soleis,  baade  serskilt  og  i  saman- 
setning;  OI.s.  ;/ear  T62i.iSy  f^armiini  yôs^,  fearmissti  ^^.u  fearluti  784; 
Didr.  fearlidt  32»;  Tiib.:  fear  hit  323;  Ein  tale:  fearluttim  3^;  like  eins 
feaôer  adj.  Ol. s.  7918. 

Merkn.  2.  Diftongen  æi  vert  skriven  soleis  i  Hm.  &  Post.  (eks. 
æigi,  æins,  Post.  8251.3,  pæirri  8247),  Ol.s.  (med  faa  undantak),  Tub. 
Fag.  (med  faa  undantak),  Didr.  og  Ra.  47.  —  Hom.  og  Ein  tale  mest 
ei  (Hom.  ogso  ci).     Um  skrivemaaten  i  diplomi  sjåa  §   18,   5. 

32.  0  er  stutt  trong  0  (koma,  odd);  0  er  den  lange  {goder ^  sokn). 

33.  «  er  stutt  trong  u  (muna,  ttpp)]  û  er  den  lange  (stupa^  stiifr). 
Etter  konsonant  er  u  konsonantisk  framfor  vokalar  {diiærgr,  hçggua, 
huar,  kiiafde,  suæria,  ttienn,  ptterr)-^  like  eins  i  diftongen  ait  {dranm). 

Merkn.  Hm.  &  Post,  Hom.  Ol.s.  Tub.  Fag.  skriv  oftast  v  for  den 
konsonantiske  u  framfor  vokal,  men  ikkje  so  sjeldan  u.  I  dei  andre 
skrifterne  er  bruket  meir  haltande.  I  diplomi  kann  ein  finna  same  ordet 
skrivet  snart  med  u  og  snart  med  v  i  same  diplom;  etter  1300  vert  n 
mest  aalment,  soleis  ogso  i  Ein  tale.  Daa  maalutviklingi  viser  at  u  i 
denne  stoda  ikkje  kann  ha  voret  greid  konsonant,  vil  me  skriva  %ia  o.  1. 
—  Ogso  den  reine  vokal  vert  ofte  i  hdskrft.  skriven  v. 

34.  y  er  stutt  trong  y  [sky na,  flyt,  diV  flytia)\  y  er  den  lange 
Ijod  {stifva,  fykr),  —  I  diftongen  dy  er  y  konsonantisk. 

Merkn.  Diftongen  dy  vert  i  dei  eldste  skrifter  ('Hm.  &  Post.  Ol.s. 
Didr.  Tiib.  oftast  ogso  i  Hom.)  skriven  æy.  I  diplomi  og  seinare  skrifter 
oftast  æy,  sjåa  §   18,  merkn.   3. 

35.  (>  er  stutt  open  0  {strçnd);  ç  er  den  lange  ç  {m(}l,  pl.  av  mal). 

Vid.-Sçlsk.  Skrifter.     H.-F,  Kl.     1899.     No,  3.  3 


34  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


Merkn.  Denne  Ijoden  vert  oftast  skriven  o,  baade  som  stutt  og  lang. 
Homilieboki  hev  Pcvll  21219  sjåa  §  75  merkn.  4.  I  diplomi  kann  ein 
(sjeldan)  raaka  paa  au  for  den  stutte  ç,  soleis  D.  N.  II  68^8  {^30^): 
Atilfi  (men  1.  27  Olnishaugi)]  III  19520  (1338),  bkp.  brevet:  Golfankmm. 
Etter  1250  hev  å  og  ç  venteleg  fallet  såman  til  ein  Ijod,  uttala  å. 

36.  æ  er  stutt  open  æ  {giæng,  vælli)  ;  as  er  den  lange  (la^ta,  hlsess), 
Merkn.     Um  den  stutte  æ,  som  er  Ijodbrigde  av  a,  sjåa  §  30  merkn- 

—  Baade  stutt  og  lan^;  x  vert  i  handskrifterne  oftast  skrivne  a?.  Stundom 
finn  ein  like  vel  Ijodstrik  yver  den  lange  æ,  soleis  Hom.  2116:  3^tt,  æ 
adv.  2  138*,  Post.  824,^:  i)iær\  og  den  stutte  æ  vert  ikkje  sjeldan  skriven 
c  (som  umtala  i  §  30  merkn.);  denne  skrivemaaten  -e-  viser  at  den  stutte 
æ  hev  leget  høgre  enn  den  lange,  ogso  i  Trøndelag.  No  og  daa  raakar 
ein  paa  e  for  æ',  soleis  nest  Fag.  17,  Didr.  4112  og  ofte  i  diplomi,  leir 
(av  lata)  Hom.   21121. 

37.  øy  Ö  er  den  stutte  ö,  snart  trong  {søkJaia),  snart  open  {gV6gg)\ 
ë  er  den  lange  og  trenge  (nw'ta). 

Merkn.     Den  stutte  ö  vert  stundom  skriven  æ-,  soleis  glæct  0].s.  2133. 

38.  Vokalarne  hev  vorct  uttala  nasalt  framfor  nasale  konsonan- 
ter (ramr,  hæin)\  like  eins  um  nasalen  i  noko  eldre  tid  er  burtfallen  (i 
prp.  eldre  in,  smlk.  tysk). 


III.     Um  konsonantame. 

39.  6  er  klangfør  dental  spirant  (gààr)  ;  ]>  er  den  klanglause  [ping), 
Merkn.  i.  p  vert  oftast  skriven  soleis.  I  Hm.  &  Post.  Hom.  Fag. 
vert  det  stundom  i  fyrstningi  av  ein  periode  skrivet  f),  t.  eks.  Dæir  Hm. 
2716,  Deirra  Fag.  27  ofl.  Da  Hom.  2122.  —  I  sume  (ogso  helder  gamle) 
diplom  skriv  dei  th  i  namn  (venteleg  etter  latinsk  mynster):  Thores  D. 
N.  III  352  (1293),  Thorhei-gs,  TJiore,  Thorer  D.  N.  II  68  (1303), 
Tlirondheimi  1).  N.  III  1373  (1324).  —  Ogso  à  for  p  kann  ein  finna  i 
diplomi:  dome  D.  N.  II  6313  (1301),  dom  III  5610(1303),  digra  II  6827 
1303),  dom,  doma  III  1 2710-^4  (1322),  domara  IV  2060  (1333),  àeighi 
III  16723  (1333),  àottor,  ôomm  III  17913.8  (1334)-  —  I  treskiolldrenn 
01. s.  8521  stend  t  for  p  (folketymologi?). 

Uttalen  af  J!;  i  pronominale  ord  er  vel  tvilsam.  Daa  Hm.  &  Post. 
skriv:  biargôu  27037,  farôu  20817,  grœôu  (o:  grøa  àxC)  27 1^,  vidda  (o: 
vid  då)  82413,  men  scaltxi  27015  823^^,  man  tu  82427,  es  tu  271G10» 
ves  tu  27081.33,  mints  tu  82316,  sat  tu  208^0,  at  tu  27013  {at,  konj.), 
maa  i  alle  fall  tonelaus  p  i  slike  ord  ha  voret  uttala  med  klangfør  Ijod 
etter  klangføre  konsonantar,  og  som  t  etter  klanglause  [s,  t).  Dette  hover 
med  01. s.  og  Didr;  —  eks.  sl'aUu  221,  vartu  723^,  dylstu  7330,  mantu 


1 899-    No.    3.  G  AM  ALT  TR0NDERMAAL.  35 


2iâ  ofl.  vüUn  66a,  ^rtu  1735,  pærfhi  32^1  Ol. s.;  skalltu  48.6,  ertiu  442 
503  ofl.  Didr. 

Merkn.  2.  I  diplomi  vert  stundom  skrivet  d  for  ô^  sjeldan  i  den 
eldste  tid,  t.  eks.  vid  I  5113  (1226 — 45),  men  meir  etter  kvart,  soleis  i 
III  30  (i  291):  lærdom,  vid,  sagde  ofl.  I  desse  diplomi  vert  skrivet  d 
allstad  for  ö:  II  45  (1299),  111  57  (1303),  II  116  (1313),  VII  104 
(1325),  III  193  (1337).  n  246  (1342),  II  248  (1342),  V  164  (1343). 
II  263  (1344),  V  191  (1346).  I  Ein  tale  ogso  som  regel  d  for  d  (som 
finst:  hloå  39,  ærfå  174);  i  Gskr.  derimot  vert  d  bruka  som  vanleg,  ogso 
i  ordet  æidz  I13  (i  teksten  prenta  Eidz).  Elles  held  teiknet  seg  i  dei 
fleste  brev  gjenom  heile  dette  tidarbilet,  um  det  enn  i  mange  diplom  berre 
vert  bruka  i  faa  ord.  —  jb  i  staden  for  9  er  sjeldsynt,  men  finst:  hand- 
salape  D.  N.  I  5123  (1226 — 45),  Ætidripi  V  i2u  (ikr.  1280,  Verdal), 
Bangdipi  III  142^1  (1325,  Verdal)  og  i  cod.  IV  av  Ældr.  Fr.  Ngl.  II 
s.   520,  IV  s.  30-31. 

Skrivemaaten  i  Didr.  matår  2520  263  ofl.  hit^àia  29^  ofl.  yUru  4818, 
ai  drum  48^3  er  vel  berre  merke  paa  ein  individuel  hardåre  uttale  av  6, 
Meir  um  ô  i  §  43   merkn.   i,  44  merkn.   i,  45   merkn. 

40.  /  er  den  klanglause  bilabial  i  framljod  og  framfor  klanglause 
konsonantar  {fara,  haft);  like  eins  naar  han  er  tvifeld  (offra).  Framfor 
klangføre  konsonantar   og   i  utljod  er  han  klangfør  bilabial  {hafda,  lif). 

Den  klangføre  bilabial  i  framljod  og  innljod  millom  vokalar  vert 
her  skriven  v. 

Merkn.  i.  Desse  Ijodame  hev  truleg  voret  bilabiale  heile  denne  tidi 
i  Trøndelag.  Dette  er  vel  grunnen  til  at  det  ogso  i  trøndske  skrifter 
vert  bruka  pt  og  j)^  ^^  og  ^^^  v^^  sida  av  ft  og  fs,  som  her  er  det 
regelrette.  Soleis  01. s.  æpsta  6630,  ælliptn  10^9,  kraptr  1422.  Jopt  32^« 
(men  loft  589),  lypiingar  455  (like  eins  den  eldre  islandske  soga  paa 
same  rom),  æptamonge  461  (men  æjiann  7638,  æftanenn  5519  74s\ 
åpne  8914;  Didr.  aßptir  2215  ofl.  —  Naar /f  hadde  trengt  so  langt  inn 
at  dei  kunde  skriva  draft  (for  dr  apt,  av  drepa)  Didr.  4827  eller  stæyftizt 
(for  st'ôyptist  av  st'ôypa)  01. s.  173,  er  det  ikkje  rimelegt  at  dei  hev  ut- 
tala j)^  i  æptir.  Daa  som  no  synest  munnstellingarne  pt  (og  like  eins 
im)  ikkje  aa  vera  lika  i  Trøndelag;  difor  endaa  til  transcrift^im  D.  N.  IV 
2579  (1342,  vid.  1356)  for  transscript  am,  liksom  mdn(fi)nslcreft  ofte  no 
for  manuskript  (og  gæmfnar  D.  N.  III  17921,  1334»  for  gæfnar,  liksom 
lèmn  no  for  livna). 

Merkn.  2.  Handskrifterne  brukar  oftast  /  for  v  i  innljod,  men  v 
eller  li  vert  og  mykjet  bruka  millom  vokalar:  Hm.  geiia  2702a  27 19; 
Hom.  loua7i  21322  (men  i  regelen  /);  Ols.  oftast:  hava,  purva,  liva 
(men  lif)\  Tub.  hahu  2,3  (men  halft  212);  Didr.  hævir  221,  haved  v. 
2pp.  291a  (men  hafum   299);  diplomi  hev  ofte  t*  i  dette  høve,  mest  i  den 

3* 


36  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


eldste  tid,  men  ogso  seinare,  t.  eks.  prouast,  v.  3pp.  D.  N.  IV  23  ij,, 
(1338).  I  det  14de  hundradaaret  vert  det  elles  skikk  at  skriva  /?/,  eller 
stundom  f  W  for  millüm-vokalisk  i?  (soleis  Gskr.  og  Ein  tale);  denne  skrive- 
maaten  finst  alt  i  Hm.  &  Post.  lifui  271 12,  hæfuir  8251.2,  lofnade 
82432.36.  —  I  I).  N.  V  182  (1345)  vert  ßi  ogso  bruka  framfor  kons. 
og  i  utljod:  hajndc  for  hajàe  3si  (av  hava)\  æidstafti  (d:  æidsfaf)  åsg. 
o.  m.  fl. 

41.  g  er  klangfør  guttural  eksplosiv;  h  er  den  klanglause.  Dei 
hev  voret  uttala  palatalt  framfor  palatale  vokalar,  gutturalt  i  andre 
stodor;  palatalt  i  fjera,  hpcfrr  ell.  hiærr;  gutturalt  i  ganga,  kalla. 

Merkn.  i.  g  hev  visst  ogso  i  trondermaalet  voret  uttala  spiranti.sk  i 
innljod  (dræga)  og  i  utljod  (dag),  klangført  palatalt  framfor  palatale 
vokalar  {degi,  herge),  klangført  gutturalt  elles  {dræga,  hælgr,  dagr\  men 
klanglaust  (som  ch  i  tysk  ich,  ark)  framfor  s  og  t  (vegs,  dags;  sagt). 
Men  daa  den  meste  skrift  i  Trøndelag  til  ikr.  1300  ikkje  skriv  spiranten, 
er  det  trulegt  at  han  ikkje  hev  voret  so  sterkt  utvikla  som  t.  eks.  paa 
Austlandet. 

Merkn.  2.  Spirantisk  g  vert  skriven  hg  i  Post.  i:  sæhgia  82413, 
fæhgin  824.8,  lahgum  82437.  gh  er  elles  skriveraaaten,  daa  han  kringum 
1300  kjem  i  aalment  bruk,  soleis  i  Gskr.  og  Ein  tale.     Sjåa  §  18  merkn.  5. 

Merkn.  3.  (/(/i)  hev  voret  klanglaus  i  lag  med  ymse  klanglause  kon- 
sonantar;  dette  viser  seg  av  slike  skrivemaatar  som  allmafchom  Hm. 
27020;  rixlu  Tiib.  24  (=  vfgshi  220);  nudarled  01. s.  7615.  arid  679  (d: 
argt)\  kynlæct  Didr.  44J.  Like  eins  7\g:  land  (j:  langt)  Post.  8241», 
og  Ol.s  1732. 

At  gn  hev  voret  uttala  rjn  (ell.  VfP^*^)  viser:  liangriöar  Fag.  2.»  (2g.); 
ganga  (o:  gagn)  Ol.s.  153.),  gangsfaôrlegr  sms.  1425,  gængdi  (o:  gægndi 
3  si.)  sms.  22ig;  Didr.  2314  lag)d  (for  langt),  og  I).  N.  V  21273  (1349): 
gtdlmeghntim,  ranamæghnnm  viser  det  same. 

Merkn.  4.  Framfor  e  og  serleg  framfor  æ  vert  ofte  skrivet  gi  og  hi. 
Soleis  giærna,  agiæir  Ol.s.;  hærti  Tub.  133;  hiær  s.n.  Gskr.  2n\  giæta 
Ein  tale  827,  gienct  (d:  geret)  D.  N.   II  4240  (1297). 

Den  klanglause  konsonant  h  vert  skriven  C,  h  (eller  framfor  konsonan- 
tisk  u)  q.  I  Hm.  &  Post.,  i  Hom.  og  Tub.  er  der  ei  stemna  til  aa 
bruka  c  for  den  gutturale  og  k  for  den  palatale  k',  soleis  Tiib.:  fglki 
520.  fglkis  fl.  st.,  skera  53,  kirkia  24,  men  conong{r)  213  ii  215.20,  berre 
ein  gong  kononge  230. 

42.  h  vert  i  dette  maalføre  ikkje  skriven  framfor  1,  ti  og  r.  Fram- 
for konsonantisk  n  og  i  maa  han  ha  voret  uttala  med  klanglaus  (tysk) 
diAjoå,  um  ein  skal  døma  etter  yvergangar  i  nytr.  :  krass  adj.  horje 
pron.  Innh.  (=  gtr.  huass,  Inmrgv)',  hil  Stj.  Ijæ]]  Uppd.  (=  gtr  hiællr). 
Noko  uvanlegt  skjepl  i  //-bruket  er  der  ikkje  merke  etter. 


1 899-   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  37 

Merkn.  Falsk  h  i  hæmnir  (for  æmnir)  Ols.  181  (smlk.  Bari  s.  188.1, 
hefna,  Tom.  sag.  erk.  68j  hæfne,  same  ord);  ordet  hev  paa  alle  tri 
stader  sterkt  ettertrykk.  —  Namnet  paa  Elgsæter  (kloster)  vert  skrivet: 
Ælgisætre  dat.  D.  N.  I  5930  (1263  -64),  V  12,2  (ikr.  1280),  111  3407 
(1203),  III  3549  (1293),  III  36^7  (1295),  II  42^  (1297),  ÆJf/hisætre  V 
1863  (1346);  ÆJghisætrs  gen.  V  212^5  (1349).  —  Hæilghisætre  dat.  kjem 
fyrst  i  D.  N.  Ill  167^  (^SSS'i  vestl.  svip);  i  same  brevet  vert  ein  gard 
i  Verdalen,  som  no  ber  namnet  Hælx(h)sta,  kalla  for  Ægstaudinn  (like 
eins  med  umsyn  paa  h  i  D.  N.  111  193^7  (1337)  Æghstodum,  eit  brev 
som  umhandlar^samc  sak). 

43.  /  hev  venteleg  havt  tri  slags  uttale:  dental  i  framljod  (land)y 
(supradental  eller)  kakuminal  (»tjukk  ?«,  1)  i  ord  som  da/r,  Wad,  Jiliûva; 
og  palatal(?),  naar  han  var  lang:  all,  haUda,  milhim;  etter  klanglaus 
konsonant  hev  han  truleg  voret  klanglaus  iJd):  hasl. 

Merkn.  i.  Millom  ö  og  1  vert  i  den  eldre  tid  ofte  innskoten  ein  r 
som  glideljod.  Dette  synest  visa  at  å  i  dette  høve  hev  havt  noko  av 
ein  r-ljod  etter.  Eks.  01. s.  6013:  hliörlega,  2739:  ægårlur,  143.:  gang- 
staôrlegr\  Didr.  2^^^:  æorli  (like  eins  273),  4717:  hlidrlæga.  Den  tjukke 
I  viser  seg  paa  tiljamningar  som:  friaslega  D.  N.  Il  1721  (1277),  Tagy- 
lum  II  7014  (1303),  ogso  Talgylum,  grd.  i  Tingvoll,  Ndm.  no  Tyélaym), 
Skioghenne  II  16127  (1327),  Ædrini  dat.  D.  N.  V,  112^  (1336)  av  ælri 
s.n.  older  (gard  i  Sogn);  smlk.  r  i  Jcoshrædnim  V   186,3  (1346). 

Merkn.  2.  Svært  aalmenn  er  lang  I  {11)  framfor  d  (ofte  i  dipl.  skriven 
d  i  denne  stoda):  valldande  Hm.  20815;  hælldr  Hom.  21  ii;  hallda  Tiih. 
123  ofl.;  villdi  Fag.  21;  hælldr  Ol.s.  MUlhmi  D.  N.  V  1867  (1346),  II 
1617  (1327)  ofl.  stend  kanskje  i  staden  for  milium]  heilt  3si.  (av  halda) 
111  193,2  (1337)  for  ^^11^' 

44.  n  hev  venteleg,  umfram  den  aalmenne  dentale  uttalen  i  fram- 
ljod, voret  uttala  palatalt  {rm)  naar  han  var  lang:  rinna,  hæimdi,  og 
uttala  som  y  framfor  g:  langr  (utt.  laygr);  etter  klanglaus  konsonant 
visst  klanglaus  {laiisn). 

Merkn.  i.  Millom  ô  og  ?i  vert  ikkje  sjeldan  innskoten  ein  r,  som 
synest  visa  at  ô  i  dette  høve  hev  havt  noko  av  ein  r-ljod  etter  sig.  Eks. 
Ol.s.:  hæiarnu  dsn.  78,  (=  hæidnu);  lyôrni  Didr.   2513. 

Merkn.  2.  Millom  s  og  n  vert  stundom  innskoten  ein  t,  som  venteleg 
viser  at  n  i  denne  stoda  hev  voret  klanglaus  [hn).  Eks.  aftrlamtnar 
Ol.s.  827,  niostner  sms.  5433  63,^;  laustnar  Didr.  2219;  same  meining  i 
skrivemaaten  ræildna  D.  N.  V  75,0  (1328);  1,  n  og  r  hev  vel  havt  det 
paa  same  maaten  i  dette  stykke,  voret  klanglause  etter  klanglause  konso- 
nantar. 

Merkn.  3.  Svært  aalmenn  er  lang  n  (nn)  framfor  d  (ofte  i  dipl. 
skriven  d  i  denne  stoda):  annda  Ol.s.   89^*.     Sjåa  §   18  merkn.  4. 


38 


MARIUS  HÆGSTAD. 


H.F.   Kl. 


45.  S  hev  voret  klanglaus. 

Merkn.  Milloni  ö  og  s  vert  ofte  innskoten  ein  r.  Eks.  Hors  Hm. 
26915;  lidrsæmd  Ol.s.  822;  fridrsama  Didr.  353;  guôrs  D.  N.  Ill  ii, 
(1268,  vid.  1300);  giiörs  Ol.s.  8739;  vmhodrs  madr  1).  N.  II  683*  (1303). 
•  -  At  rs  elles  ikkje  sjeldan  vert  skriven  for  ss  {avarcorstom  D.  N.  II 
i2i8  (1265),  Arslaks  IV  2317  (1338),  persa  D.  N.  III  3909  (1297)  o. 
m.  st.)  hev  vel  ofte  sin  grunn  deri,  at  s  i  denne  stoda  hev  leget  noko 
lenger  att  enn  vanleg  (voret  gomeljod). 

46.  2:  vert  her  skriven  for  ts  (hæzti). 

Merkn.     I  handskrifteme  vert  z  skriven  der  normalisera  gnorsk  brukar: 
z  (fs):  pyz  Hom.  21216;  hUzan  Hm.  2093  {hleisa  27ijo);  bæzhi  Fag. 

23;  uæizlii  Tub.   13«;  Uæzar  Ols.  6411; 
os,  ds:  bragz  (=  hragàs)  Ols.  8629,  Manz  sms.  183c; 
s:  alltz  Hm.  20815;  manz  Hom.  21315;  armaztr  Ol.s.  5423;  d^h  Fag. 

2s;  fridaztr  Didr.   232;  fiohnænnez  gsg.  sms.  4523; 
st:  fallaz  Tub.   23;  syzkimim  sms.  6\9\  fayiz  Ol.s.  3si   115. 


IV.     Utsyn  yver  Ijodame. 

47.     Me  kann  skipa  vokalarne  i  gtr.  soleis: 


Høge 


Midhøge 


Laage 


vide. 
runde 

vide. 
runde 

vide. 
runde 


Gutturale 


I     Tronge 


Opne 


«,  n 


0,  0 


a  (etter  1 250) 


()(çr  til  1250) 
a,(rftili25o) 


Palatale 
Tronge     1       Opne 


?,  1 

y,  y 

e,  é 
0,  ë 


Sßy        Sß 


48.     Diftongarne  a?/,  æi  og  öy  reknar  me  for  høge  etter  endings- 
Ijoden,  som  er  konsonantisk  og  gjev  deim  rom  i  næste  §  under  3. 


1 899-  No.  3. 


GAMALT  TR0NDERMAAL. 


39 


CI,  «J         ^• 


SS    ÎÎ5 


W 


o  ^     • 


'2d-. 


»<      •< 


ccr 


s- 


,   • 

omel 
tale) 

1 

1    Ö0J5 

S   rt 

^ 

c3   Û. 

k.  ^— ' 

U4 

•^ 

î^ 

(L> 

<«= 

e 

3 

0 

be 

TD 

^ 

S 

3 

1^ 

^ 

kl 

tß 

d  <^^ 

r 

'5- 

etf 

0   «J 

3 

"ITi   u. 

QJ      S 

Out: 

tf) 

3  3 

is  ^ 

C/3 

ctf 

^ 

ST        ^ 


i2 

be 

c 


^ 


:si 


-e  '^ 


> 


o 

'H- 


a; 

•13 

c 
a; 


TS 


1;      ^-N 

?  '^       13        >.       S 

•s.  g     i    1^    I 


a; 

c 
a, 

O 


c« 

o 

> 
> 


M 


40  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

V.     Ljodlengd  —  Ljodtrykk  —  Tonelag. 

50.  Ei  staving  er  lang  naar  ho  hev  lang  vokal  med  konsonant 
etter  {slit-a,  drøym-a),  eller  lang  vokal  utan  konson.  (til  eks.  prp.  f,  sjåa 
§  27),  eller  naar  ho  hev  stutt  vokal  med  meir  enn  ein  konsonant  etter 
{hætid-Uy  hakk-e,  klokka,  natt).  Stutt  er  daa  stavingi  naar  det  etter  ein 
stutt  vokal  kjem  einskild  konsonant  (fara,  hage,  rika,  rit). 

Merkn.     Den  skilnaden  millotn  lang  og  stutt  staving  som  her  er  gjort, 
vil  høva  til   vaart    bruk.      Um   ein  grannare  skilnad  sjåa  Noreen  Gramm. 

S  49- 

51.  Ettertrykket  (utandingstrykket,  Ijodtrykket)  som  ligg  paa 
ei  staving,  kann  vera  sterkt  (1  jod  sterk,  sterktona  staving),  —  eller 
lint  (Ij  od  linn,  linntona  staving),  stundom  so  lint  at  det  vert  næstan 
burte  (ton  ela  us,  Ijodlaus  staving). 

52.  I  det  einskilde  ordet  hev  ordroti  havt  det  sterkaste  ljodtrykk 
(hænda,  fyrsti\  og  i  samansette  ord  den  vigtugaste  leden  i  samanset- 
ningi,  anten  han  stend  fyrst  eller  sist  [herad,  forhoået).  Noko  linnare, 
men  like  vel  Ijodsterk,  maa  hovudstavingi  i  den  andre  samansetnings- 
leden  ha  voret  i  ord  som:  iarnhnrô,  Olafsmcssa,  og  i  ymse  avleidings- 
endingar:  kaupangr,  sannyndi,  kiæ'rlæiki.  Slike  stavingar  kallar  me 
Ijodsterke. 

53.  I  tvostavingsord  med  einskild  konsonant  etter  stutt  rotvokal 
(koma,  hage,  vika)  maa  der  ha  voret  jamvegt  millom  stavingarne. 

54.  Ljodlinne  eller  og  to  nei  a  use  (Ijodlause)  hev  daa  dei 
stavingar  voret  som  fylgjer  straks  etter  Ijodsterke  som  reine  endingar 
(hænd-a,  vis-a),  eller  som  Rriikel  [dratimr-enn,  hest-euom)]  like  eins  smaa- 
ord  som  er  aatlagde  Ijodsterke  ord  i  samanhengen,  som  pronomen  ek, 
pu;  konj.  eôa,  ef\  præp.  medal  o.  1. 

55.  Me  gjer  skilnad  millom  tri  tonelag:  einstavingstonelag 
(id,  bladet),  tvostavingstonelag  {tunga,  fuiimi),  og  samantrengt 
tonelag  (få  v.  inf,  hlån  adj.  asm.). 

2.    Vokalverket. 
I.  Ljodsprang. 

Eksempel  paa  ljodsprang  er: 

56.  iste  kl.  e  {æ\  (?)  —a  —u  (0);  eks.  hræsta*  brast  brusium  bro- 
stenn;  —  finna  fann  ftindum  [og ßinniim)  fundinn\  —  brænna  ell.  brinna 

*     Eks.    i    §§    56 — 62  er  tekne  fraa  gtr.  skrifter,  men  serleg  dokumente- 
ring er  her  mindre  naudsynleg. 


1 899-   No.    3.  GAM  ALT  TRØNDERMAAL.  4 1 


brann  hrunmim  hrvnninn\  —  rænna  ell.  rinna\  —  hiarga  v.  horg  s.f.  hærg 
s.n.  hærbirgi  (for  -byrgi  av  *-bnrg).  •--  stinga  v.  sfçng  s.f.  (eig.  sfangn), 
stokkr  s.m.  stykki  s.n.  —  stærkr  adj.  styrhr  s.m.  —  Strind  f.  strçnd 
(eig.  strandu).  —  rær/c  s.n.  ?/?'Ä:/a  s.f 

57.  2dre  kl.  e  (?)  —a  —a  — e;  eks.  ^re?;«  gaf  gdvom  gevenn; 
eta  V.  a?fr  adj.  rffa  s.f.;  —  geta  v.  ågiætr  adj.;  —  s?ïm  v.  .<?a?f?a  v.  (eig. 
satia),  sæte  s.n.;  —  mçgr  s.m.  mrf^rr  s.m. 

58.  3die  kl  e  (?)  —a — d — 0  {u)\  eks.  >2e»wa  ?2am  wrf?wo  yiomenn 
(Ol.s.  805),  »jæVir  adj.  ndéme  s.n.;  —  tera  v.  burör  s  m.  &//r^r  s.f;  — 
stela  V.  s/i(7rfr  s.m. 

59.  4de  kl.  f  — a?/  — ?  —  «;  eks.  ft/tø  bæit  hitum  bitinn;  — hæitr 
adj.  Jut  i  s.m.;  ??^a  v.  /a?/(9  s.f.;  —  viJda  v.  fa??  At  adj. 

60.  5te  kl.  iô,  {in  framf.  f,  p,  g,  k)  —  w  — au  — u  (0)  — 0;  eks.  niôta 
naut  ntäiim  notenn\  —  briöta  v.  brant  adv.  (av  brant  f  veg),  bröyta 
V.  (eig.  brauiia),  brot  s.n.  brotna  v.  ;  —  6m^r  adj.  (krokut),  6a?/,^r  s.m. 
(ring),  ï^o^re  s.m.  (av  *binga  v.  tysk  biegen)  ;  —  amr  s.m.  Yrjar  (no 
(j^Wa?)r^e). 

61.  6te  kl.  a  — 0  — 6  —a;  eks.  /ara  /or  forom  farenn;  —  draga 
idræga)  dro  dræginn  (dreginn);  —  age  s.m.  ogn  s.f  ;  —  hate  s.m.  bot 
s.  f. ;  —  dagr  s.m.  Jø^^/i  s.n.  (vestl.  de^gr)\  —  hane  s.m.  Aø/2a  s.f.;  — 
skage  s.m.  sAroj^r  s.m. 

62.  7de  kl.  a  — 0;  eks.  (/rdfa  v.  gre^ta  v.  (eig.  grôtia)^  —  ms^re 
s.n.  WiøVe  sn. 

63.  I  nokre  avleidingsendingar  finn  me  ogso  Ijodsprang.  Av 
fleire  ulike  former  med  same  meining  som  paa  denne  maaten  kom  fram, 
feste  sume  seg  i  nokre  bygder,  og  sume  i  andre.  Som  eksempel  kann 
me  taka  formerne  for  ordet  sanning  i  dei  gamle  brev  fram  til  1350 
fraa  ymse  kantar  av  landet.  I  Trøndelag  er  formi  alltid  sannyndi 
(8  brev).  I  Bergen,  Stavanger  og  elles  i  regelen  paa  Vestlandet  skriv 
dei  derimot  sannendi\  soleis  hev  12  brev  fraa  Sogn  og  11  fraa  Voss 
denne  form,  medan  berre  i  fraa  kvar  av  desse  bygderne  hev  -yndi. 
Paa  Austlandet  er  regelen  sannyndi  som  i  Trøndelag.  Men  liksom  i 
vaare  dagar  uvanlege  former  kann  ovra  seg  i  eit  maalføre  der  ein  etter 
den  geografiske  tilliggjingi  ikkje  skulde  venta  deim  (til  eks.  kjørr  adj. 
(=  gn.  kyrr)  Ringerike  (Ro.ss),  eller  Ijodjamningsformi  nåda  Nfd.),  hev 
det  i  denne  eldre  tid  visst  helder  ikkje  alltid  voret  geografisk  saman- 
heng  eller  greide  grensor  eller  jamne  yvergangar  millom  dei  ymse  former 
i  maalføri.  Me  finn  soleis  formi  samiendi  ogso  austanfjells,  serleg  i  brev 
fraa    Hallingdal    —    Stavanger    bispedøme    —,    og    sannyndi  hev  visst 


4^  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


voret  bruka  einkvarstad  i  Sunnhordland.  At  der  elles  hev  bidet  fleire 
former  av  ordet  enn  me  finn  i  skrift  til  1350,  syner  seg  i  brev  fraa 
seinare  tider,  soleis:  »thitt  sanajidea  Modum  1449  (D.  N.  I  808),  ^fill 
sænænde<i  Høiland  1456(1838),  *til  sanuemfda^  Ullensv.  1380  (III  428), 
»til  sanmindha^  Tunsberg  1390  (I  524),  »till  sannonda<i  Halsnöy  1388 
(IV  549),  *til  sayininda«^  (som  i  isl.)  Giske  1353  (I  338),  framkomet  av 
sanmjnda\  »til  sannændao^  Sandsver  1364  (I  381),  »till  sanindu^  Totn 
1386  (I  498)*. 

I  desse  avleidingsendingar  er  der  Ijodsprang  i  gtr.: 

— igr  — agr  —ugr. 

Eks.  aiidigr  Ol.s.  223,  kimnikt  asn.  D.  N.  I  594  (1263-64),  lostigir, 

nplm.  D.  N.  VIII  7643  (1325),  naudigr  01.  5319;  —  hæiUgr  Ol.s.  74.3; 

—  bloôoga  dsn.  b.  f.  749,   gauugr  Ol.s.  3830,  godhattoge  nsm.  b.  f.  D.  N. 

II  s6m  (1299),  gradogs  gsm.  Ol.s.  4434,  haJffærtugr  sms.  7512,  hæiftugan 

sms.  22i7,  liôughir  nplm.  D.  N.  IV  202i.;  (1333),  mattogare  komp.  Ol.s. 

2335.  omattog  npln.  sms.  2333»  shjllå^igir  D.  N.  III  5317  (1303),  skynugri 

dsf  sms.  III   Ild  (1268,  vid.   1300),  syndud  Ol.s.  87^5,  tvrr^urf  sms.  699. 

Morkn.    i.      Inmmigt.    (sjeldsynt)   D.  N.    III    105,    (13 15),  kimmtght 

II  2633  (1344,  men  sms.  1.  9:    kunnight),    IV   2343  (1338,  vid.   1347)^ 

almategr  Ol.s.  81 34. 

~  ill   -  all  —  ull. 
hæimilU    Ol.s.  33,0   (Didr.  28p  Ældre   Fr.   XII,  41s  ofl.),    hækilinn 
asg.    Ældr.    Fr.    IX    I4,    virgill  Ols.  8121;    —    [vid)hitrd   asg.    Ol.s.  6p 
sadid{J)ogann)   asg.  sms.   142«,    stajmlsins    g.sg.  D.  N.  II  185    (1278,  vid. 
1307),  Iimdvic  XIII   1 13  (ikr.   1200). 

Merkn.  2.      hæimidar    aplf.    D.  N.  IV   16517    (1325,  vid.   1347)   II, 
16120    (^327),    hæimold    asn.   III   i44jo  (^326,    vid.    1329),    hemolt    IV 


*  Endaa  det  i  grunnen  ikkje  høyrer  hit,  kann  det  like  vel  nemnast  at 
den  »midnorske«  form  i  Trøndelag  er  sannindi^  seinare  sannindj  og 
endeleg  sanning,  som  i  trøndsk  kann  ha  vakset  fram  av  den  gamle 
trøndske  nom.  pl.  b.  f.  :  sannyndin,  midn.  sannindin,  med  palatalise- 
ring og  yvergang  til  kvinnkynsord  sg.:  satmifpië,  satiyîr^îja]  herav 
etter  jamhøve  med  andre  ord  paa  -ing  (skrivifma)  ny  ubundi  form 
saijfjing  (ell.  rettare  safmiy)  (smlk.  retting  (rettferd)  Sætesd.  av  rett- 
indi?)\  —  sanning  finn  ein  fyrst  i  brev  fraa  Austlandet  (saningh 
Gausdal  1400,  D.  N.  I  574).  Andre  forvitnelege  former  er:  sanningd 
Rakkestad  1483  (II  926),  og  dei  nyaste  framande  former:  sanheit 
1446  (Stokh.  Fikke  Bylow,  væpnar,  D.  N.  V  735),  ssanheith  Stange 
1476  (II  899),  sandhed  Bratsberg  1488  (I  953,  »Twre  Matsson«, 
underfiit  hjaa  »Henrick   Kromedik«). 


1 899-    No.    3.  GAM  ALT  TR0NDERMAAL.  43 


19919    (1332).       Baade    -ill  og  -vll    hev    vel    voret  bruka  i  dette  ordet  i 
Trøndelag. 

— ændi  (av  andi)  — yndi  av  {tindi). 
iarnræckændr    pl.    Didr.    2710,    6  hægemle   Hm.    270^6,  hmnendnm 
D.  N.  III  i37„  (1324),  tiaænndi  Ol.s.  3230;  —  fastyndum  D.  N.  I  5124 
(1226—45),  godynda  gen.  D.  N.  II  873  (1307)»  rangyndi  D.  N.  III  127.0 
(1322),  rangyndi  Didr.  5312,  rettyndi  Ol.s.  34^0,  sannyndi  sms.  815. 

— «M^r  — awçfr  —xingr. 
virding  Ol.s.  s^;  —  læioangr  asg.  Ol.s.  1916;  caupange  dsg.  Tub. 
2is  (upphavleg:  kaiipiiange  slv  vangr)\  —  hradongar  gsg.  Ol.s  193,  brædr- 
ongr  sms.  5419,  hadong  sms.  453<j,  konongr  aalm.,  natiöung  Ol. s.  5815, 
skarungr  sms.  439,  Skanonga  gpl.  sms.  5027,  skiaUdnngr  sms.  5332,  verô- 
Mw^rar  gsg,  sms.   1024. 

— //m  —  a«H  —tinn 
himin    Ol.s.    2523;    —    cr/^ûw    asg.    D.  N.    III    5521    (1303)  {æ/fan 
asg.  Tub.  48,  blandingsform  av  aftan(n)  og  *æffin(n)    —    morgon  asg. 
Hm.  20829. 

—ir  —ar(r)  —-ur(r). 
hilpir  s.m.;    —   laöar  asg.  Ol.s.  3727;    —  læggfiatiirs{s)  gsg.  sms. 
515,  iaßir  sms.  4921,  Äa/><r  i  Kafnrvaghiim  D.  N.  V  112,6  (1336;  smlk. 
cofra  apl.  Ældr.  Fr.  IX,  95),  {bæn)pidiirs  gsg.  Ol.s.  7215. 

II.     Ljodhøve  i  stavingar  med  sterkt  Ijodtrykk. 

1.     Gamall  yvergang. 

64.  Gml.  samnordisk  u  og  i  vert  jamnast  i  gtr.  —  liksom  i 
aalm.  gn.  —  til  0  og  e  framfor  Ä.  —  soft  f.  (sjukdom),  som'ler  den 
vanlege  form  ogso  i  gtr.,  vert  like  vel  ofte  kalla  stat  i  Ol.s.  (3930  402^ 
57i3  7728  8417.2.0  liksom  enno  mangstad  i  Trøndelag:  suff  Verdal,  Frosta, 
Stadsb.,  Bjugn  ofl.  Merkande  er  ogso  suUfnll(r)  adj.  (sorgfull)  Ol.s.  801. 
—  Tub.  hev  tvinn  apln.  52J  og  tvinnum  dpi.  521;  daa  ogso  Ældr.  Fr. 
II  kap.  439  (Ngl.  B.  I)  hev  tuinnnm,  Fe  i  Landsl.  (Ngl.  II  s.  108  note 
16)  tvinty  og  Ældr.  Fr.  cod.  II  (Ngl.  II  s.  50526)  prinna,  maa  desse 
former  ha  voret  bruka  i  gtr.  ved  sida  av  fuenn  D.  N.  III  12713  (1322), 
II  30516  {1349):  tnænnar  og  prenn  npln.  01..s.  2311,  prenne  npl.  Ein 
tale   171*. 

Um  andre  former  med  e  og  i  (som  brenna  (brænna),  brinna)  sjåa  §  68. 


*     Professor   Torp   meiner   at  desse   former  hev  sitt  upphav  fraa  *fvizna, 
piizna\  sjåa  » Dansk-norskens  lydhist.«   s.    118. 


44  Marius  hægstaD.  H.-F.  Kl, 


65.  Samnordisk  auh  vart  ö;  }iö  (got.  paith);  soleis  skulde  ogso 
hauha-  adj.  (hög)  verta  /to,  som  venteleg  finst  i  ymse  trøndske  propria, 
t.  eks.  Ho  åa,  grd.  i  Gauldal. 

66.  Samn.  -aiv-  (som  i  got.  saivs)  vert  her  som  regel  io  i  slike 
ord  som  sior  Ol.s.  m.  st.,  ogso  i  samansetning  Siolannd  494  og  i  dsg. 
sio  2731,  Didr.  23,  Hm.  26920.211  Tiib.  [sioar  flote  3^^),  —  snior,  ogso  i 
smstning;  snioJoU  Ol.s.  6219,  —  miôr  Didr.  Ols.  I28.  —  Sladr  \  Slaora- 
stad  D.  N.  III   195^0  (1338),  no  Sjörrstö  (Uppdal,  STr.). 

Merkn.  1.  Visst  hev  det  heitet /no  (som  i  Ældr.  Fr.  XI  23^,  XIII 
1 14  (Ngl.  I);  i  »Nyere  Landsl.«  (L)  VII  141  hev  alle  frostatingsvariantar 
frio  ell.  friokorn,  undt.  Fb  som  hev  saàkorn  (hdskrift  no.  688  qu.  Kr.- 
ania  Univers.  h\h\,)\  fræ  er  vestnorsk  (G  7517,  I'  VII  Qj^,  1).  N.  II  7818 
Stavanger  1305  ;  Aasens  ordb.  under  Fræ  n.).  Venteleg  hev  det  ogso 
voret  slwr;  men  ordet  finst  berre  (?)  i  formi  ajævr  i  Ol.s.  5037  i  eit  vers 
av  Tord  Haarcksson,  der  det  rimar  med  ræve;  avskrivaren  hev  like  vel 
knapt  skyna  ord  formi,  for  han  hev  skrivet  slæks. 

Merkn.  2.  I  smn.  vert  bruka  sæ-  i  sælionor  Didr.  23,  sæshiotim 
Ol.s  5985  (retting  i  teksten  for  sæ  sladd),  og  i  Seæimi  D.  N.  V  11221, 
{^33^)'^  —  ^^^  "Sg.  Ol.s.  i4jo  er  vel  innverknad  fraa  upphavsskrifti.  — 
æ  adv.  (got.  aiv)  Ol.s.  3322,  -^^Idr.  Fr.  XI,  3. 

2.     Ljodbrigde. 

Aalmenn  merknad. 

67.  I  gtr.  er  der  umfram  det  aalm.  gn.  ljodbrigde  ogso  progres- 
sivt ljodbrigde  (etterljodbrigde)  av  a  og  6  ved  ?"  (sjåa  $  79)- 

A.     Fyrr-nordisk  ljodbrigde  (ved  a  og  i). 

68.  Det  fyrrnordiske  ljodbrigde  e  >  i  ved  i  ell.  nasal  +  kons.  (sj. 
Noreens  Altisl.  Gram.  §  139)  syner  seg  i  ord  som  medal,  meöan  og 
millim,  hidlpa  (eig.  helpa)  og  Minr  m.  (ein  hjelpar);  set  s.n.  (pl. 
siçt;  smlk.  setna  v.  og  gtr.  Siatnum,  Siætnum,  grdsn.)  og  sitia;  fiara 
s.f.  (eig.  fera),  fiarre  adv.  og  firri  komp.  I  staden  for  dei  aalmenne 
gamall-norske  former  brenna  og  renna  skulde  ein  etter  denne  logi  ha 
venta  {hrena  og  rena  eller)  brinna  og  rinna.  Desse  sistnemnde  former, 
som  synest  høva  godt  til  det  sterkt  palatale  maal  i  Trøndelag,  hev  ogso 
truleg  voret  i  bruk  i  sume  bygder  der,  liksom  briij)}  og  rhpf  enno  vert 
bruka  (til  eks.  i  Stod).  Ældr.  Fr.  IV  lOi  (Ngl  I)  hev  soleis  brinnr  (i 
alle  avskrifter),  og  same  log  X  4  hev  ridr  (for  rinnr).  Men  det  van- 
lege  ogso  i  Trøndelag  hev  vel  voret  former  med  e,  som  dei  gtr.  skrifter 
elles  brukar,  og  som  ogso  er  nytr. 


1 899-    No.    3.  GAMALT  TK0NDERMAAL.  45 

Hertil  ogso  animma  Ol.s.  7O19  (blandingsformer:  i^næmma  sms. 
19^2,  3gg.  ;  snima  63^0);  —  giïïda  v.  (=  gidlda,  betala)  Ældr.  Fr.  VII 
94:  güldi  3  spk.  ;  sms.  IX  22  gillda  inf.  (alle  avskrifterne)  ;  ivirki  s.m. 
Fb  i  Landsl.  VII  51,  Ngl.  II  s.  137  note  21  {iuirka  dsg.)  for  vanlegt 
(hcrki  (ogso  i  gtr.  Ældr.  Fr.  XIII  i).  Av  upphavleg  e  er  diftongen  i 
JîwuZcAt,  aalm.  trøndsk  form,  eks.  Ol.s.   122.)  (pekktntli  >  piokkr  >  piitkkr). 

69.  Det  fyrrnordiske  Ijodbrigde  i  til  e,  og  n  til  0,  naar  det  i 
næste  staving  kom  ein  a-  eller  o-ljod,  hev  like  eins  sett  merke  etter  seg. 
Dette  er  grunnen  til  skilnaden  millom  niôri  (av  st.  nidirau)  og  ueàan\ 
heöet  V.  part,  av  Inda  DN.  III  30^  (1291,  bedet),  II  4225  (1297),  ^'s.  9.,8. 
Ordet  for  son  kann  me  tenkja  oss  ein  gong  hev  heitet  i  nsg.  sun-uli. 
men  i  gsg.  son-aR;  dette  bøygningsskifte  var  tungvint  og  vandt  aa 
halda  uppe,  og  det  vart  ei  utjamning  paa  den  vis  at  dei  surne  stader 
bruka  stomnen  siin  baade  i  nom.  &  gen.,  og  andre  stader  son  i  baade 
høve.  Dermed  var  tvo  maalføre-former  framkomne  av  ei  upphavleg 
bøygning.  Dette  er  mykjet  grunnen  til  at  ikkje  so  faa  ord  alt  i  gnorsk 
haltar  millom  0  og  u  i  stomnen.  Endaa  innanfor  eit  so  litet  umraade 
som  Trøndelag  kann  formerne  ha  gjenget  til  ymis  sida  i  dei  ymse 
bygder.  Det  skifter  millom  simr  (mest  i  den  eldste  tid  til  13CX))  og 
sonr  (mest  etter  1300);  Amimdi  aalm.  eks.  D.  N.  III  56  (1303)  og 
Amanda  gen.  (D.  N  III  2824  1290);  hulr  (Ein  tale  iic  bulrenn)  og  hol 
{boVöx)  Ældr.  Fr.  IV  230,  boVôxi  asg.  Bj.    13T5);  stumn  (Ældr.  Fr.  cod. 

II  Ngl.  II  s.  506-1:  sfmnns)  og  stomn  (Ældr.  Fr.  XIII  lOi»:  stoms)  — 
kann  altsaman  vera  maalføre-former  innanfor  gtr.  Soleis  er  det  ogso  med 
fogl  (Tub.  5^^:  fogla  apl.)  og  fugl  aalm.  eks.  Ol.s  3219;  koma  og  kinna 
Hom.  21I30;  det  er  ikkje  umogelegt  at  kttma,  som  vert  nytta  av  alle 
hender  i  Hom.  kann  ha  voret  i  bruk  sume  stader  i  Trøndelag,  um  ein 
skal  døma  etter  nytr.  part.  Jçymg,  J^ymi  Innh.;  —  kønlega  (underlegt) 
Ol.s.  271G  (kænlega)  og  kynled,  sms.  27 ^^  ofl.;  —  oft  aalm.  og  n/f  (i 
vptnemfdre  D  N.  V  191 15,  1346);  oxe  (Ældr.  Fr.  X  357:  oxa  asg.)  og 
uxi  aalm.  eks.  Ol.s.  I23;  smlk.  grdsn.  i  Flåa  i  Gauldal  >wr  Borkni« 
D.  N.  II  4O15  (1297),  no  Bartth  der  ein  kunde  venta  y>Burkni<i.  —  Av 
same  grunn  skifte  millom  n  og  0:  bitande  (pL  bvendr  og  héndr)  i  Ældr» 
Fr.  og  dpi.  buandum  i  D.  N.  I  513  (1225— 1245),  medan  Ol.s  Tub. 
D.  N.  I  8  (1225)  ofl.  hev  boande  (pl.  befndr).  Hm.  2o8jo:  boande,  Post. 
82434:  buanda.  I  gardsnamn  vert  i  Trøndelag  bruka  byr  (ikkje  60V, 
som  er  vestlandsk),    eks.   Fébyr  (grd.  i  Verdalen)  D.  N.  III  560  (1303), 

III  167,3  (1333),  III  I79ii).23  (1334^  Febyr  nom.)  ofl.;  Hnsabyr  D.  N. 
II  4532  {1299),  III  4720  (1301:  Hansaby  dat.);   elles  vert  i  gtr.  skriftmaal 


46  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

som  samnamn  bruka  6^r,  men  namnet  paa  klokka  i  Margrete  kyrkja  i 
Nidaros  vert  skrivet  »byiarbott  (Ngl.  II  i  Byl.  I  3  note  7,  Na.);  D.  N. 
III  4  (1253;  bakpaa  fraa  14de  hundr.)  kallar  ein  gard  i  Buvik  Husabø, 
men  garden  heiter  (enno)  Husby. 

Av  former  med  w  i  gtr.  er  merkande:  alhmtgi  D.  N.  III  30^5 
(i 29 1  ahmiga  dsg.),  mugh  asg.  Ein  tale  28j  (dsg.  2811);  —  iindurni 
dsg.  Ol.s.  6532;  —  gud  (ikkje  god)  baade  um  einaste  gud  og  beiden 
gud,  ogso  shirguå  Ol.s.  2533,  gud  m.  Hm.  einaste  gud,  allst,  eks. 
27024;  gud  pl.  heidne  gudar  Hm.  27OU.17;  — sitfl  D.  N.  II  25523  (1343: 
suflum).  —  Med  û:  hiûn  (og  hin,  hiuskapr  —  ikkje  Mon  —  Post. 
8243640  {hiuscapr,  5gg),  Tub.  319  (Am),  Ol.s.  8420  {hmn),  (Ældr.  Fr.  XI 
1417  hiuscap). 

Former  med  0  i  gtr.  er:  klokka,  eks.  Ol.s.  937,  D.  N.  III  35^9 
(1293),  like  eins  klokkare,  (eks.  D.  N.  III  3474  (1293)*;  —  nomenn  v. 
part.  (av  nenia)  Ols.  80^;  —  hærtoge,  eks.  Ol.s.  7634;  —  ærtog[e),  eks. 
Ældr.  Fr.  VI  5?  (ertog)  o.  m.  st.  Gskr.  219  (ærtog).  Med  0:  piofr  Ols. 
8038  ipiofsoc). 

Av  former  med  i  i  roti  i  gtr.  er  merkande:  ivazc  Ol.s.  529  (smlk. 
ifa  3pp.  Ældr.  Fr.  IX  7  yverskrift  og  han  Ældr.  Fr.  cod.  II  i  Ngl. 
II  s.   51OJ3). 

B.     Nordisk  Ijodbrigde  ved  -i  og  -iR. 

70.     Ved  dette  Ijodbrigde  vert: 
I.    a  til  æ,  eks.  tælia**  v.  (smlk.  tal   s.n.);    stæmna  v.   (stamn);  bætri 
adj.    komp.     (eig.    bat-iR-an)  \    skiælkiasc    v.    (spotta)    Hom.    2134 
(skdlkr)\  bær  s.n.  (eig.  bas-ja)\    hældr   adv.  (got.  haldis);   mæistære 
(for  mæistaré)  D.  N.  I  823  (1225);  sidsæmi  sf.  (av  sidsamr). 

Mcrkn.  i.  Diftongen  ia  vert  til  (/a?  >)  æ:  Jræha  v.  (av /r/a/.s); 
giælldr  3sp.,  som  kann  vera  Ijodbrigde  av  infinitivformi  (giallda), 
men  ogso  kann  standa  for  gélldr,  sjåa  næste  mcrkn.  —  Mrk.  biargr 
3sp.  (av  biarga)  Ol.s.  Sic- 

Morkn.  2.  Etter  (/  og  k  vert  i  gtr.  vanleg  skrivet  i  framfor  æ: 
giængr,  kiætiU. 

*     Ogso  vestlandsk  og  paa  Fær.  ;  klukka  er  austl.  og  isl. 
**     Eksempli  her  er  i  det  heile  skrivne  paa  aalment  (normalisera)  gtr.  maal, 
men  naar  det  er  citat,  vert  formi  i  upphavsskrifti  bruka  eller,  um  der 
er  noko  avbrigde,  sett  attmed  i  (  ).     Soleis  ogso  elles  naar  aalmenne 
loger  vert  umhandla. 


1899.    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  4/ 


2.  d  til  æ\  eks.  m^la  v.  (inåV)\  ri^tr  pi.  (av  nått{ar)\  erfnæde  s.n. 
Ein  tale  Sig;  æ've  sf.  (av  *ânn,  got.  aiveins  adj.);  ?ia?V  adv.  &  prp. 
(av  wd-,  got.  nelivis). 

Merkn.  3.     tiå  til  ?/æ',  eks.  kusEfmc  3  ski.  (ii/di/io);  viorhnæme- 
lega  adv. 

3.  o  til  0,  eks.  søner  pl.  (50/2);  pøroem.  i  pki.  Ol.s.  51J1  (porômi)  av  //ora; 
Aiøwr  3  sp.  av  koma;  søfr  3  sp.  (av  sova)  Ol.s.  37ai  (sæfr)\  hørve 
3  pki.  Ol.s.  62j7  (hærvi);  køsed  2  pki.  Ol.s.  43^3  {kæseo,  av  Vcoso).  — 
Mrk.  Ä'omr  3  sp.  D.  N.  II  ii6ji  (131 3)  f.  Icømr  (kfr.  biarfp\  merkn.  i). 

Merkn.  4.     Diftongen    io  til  ø,  eks.  AØ^/^^e  3  ski.  sjeldsynt,  Ol.s. 
123  (hæggé)  av  hioggo, 

4.  0  til  0',  eks.  hefta  v.  (6ô#);  prøndr  pl.  (smlk.  pröask,  veksa,  trivast, 
gjera  framgang)  Ol.s.  55^^  (prænJer;  apl.  prænnde  sms.  59.),  som 
e-st.J;  ohø'gændi  s.n.  (ulempa)  av  Ao^r,  adj.;  Befrekr  {Eàôrikr)\ 
tippt ø'k'r  adj.  (av  foZr-). 

Merkn.   5.     io  vert  til  (iø'>)  ø'  i  lefpe  3  ski    sjeldsynt.  Ol.s.    82* 
(læ2^ezk), 

5.  ()  til  Ö,  eks.  Ö5r7es  gsg.  Ol.s.  86,^  (oörlez)  av  *adulis;  pröngia  v  tr. 
(D.  N.  VII  I04iy:  prængiazst)  av  prangma  >  prçngia  >  pröngia;  höggr 
2  sp.  (av  hçggua)  Ol.s.  37  (hæggr).  I  baade  dei  sistnemnde  eks* 
kann  ö  vera  Ijodbrigd  æ  ved  w  etter  76,  6. 

6.  (/  til  0',  eks.  spekner  pl.  (av  spç'nn). 

7.  w  til  y,  eks.  5^w/r  pl.  (^ttw);  yngri  adj.  komp.  (ungr)\  st  y  dia  v. 
(studdi);  spyrr  2  sp.  (eig.  spur  iE)  \  sannyndi  (av  sannund-ia)] 
yvir  (sjeldan;  aalm.  /?;/r)  prp.  (av  *uvir,  ght.  tfc&m  adv.). 

Merkn.   6.      ne    til  y  i  lypi  imperf.  konj.  (sjelds.)  Ol.s.  37^8  (av 
liu}m), 

8.  n  til  2/,  eks.  /y/tr  2  sp.  (av  /nia);  jn*?/^a  v.  (prnôr)\  Oyriôi  dsg. 
(ßnöriöi)  D.  N.  III   1059  (13 15:  Gyriöi). 

Merkn.  7.     m    til   y,    eks.    ^rør    2  sp.    (av  flinga);    mykia    v. 
(mm/rr). 

9.  a?/  til  öy,  eks.  dröyma  v.  (dramnr);  Véyna  v.  \}anh)\  döyia  v.  (smlk. 
da«d?);  dö^r  3  sp.  (danr  Ældr.  Fr.  I  6\ 

71.  Innanfor  ordbøygningi  i  gnorsk  kunde  det  høva»  at  ei  form 
av  ordet  regelstrengt  skulde  hava  Ijodbrigde,  og  ei  onnor  form  ikkje. 
Soleis  skulde  til  eks.  nom.  sg.  av  desse  ordi  heita:  høHj  skyld,  *\stynd, 
sætt,  *pyrft,  sdtt,  fyndr,  9^yy9^'j  *'2/^^»  ^^^  ^^^  ^  d^tx^  høve  hev  havt  iE 
etter  roti  {JbouiEy  sknldiEj  stundiE  o.  s.  fr,  jundiE  o.  s.  fr.);  mengen, 
sg.  skulde  heita:  banar,  HknUlar,  stxuidar,  satiar,  purjtar,  nttar,  fnndar. 


4^  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


ghiggar,  1n(ar\  nom.  pl.  6ø'/nV,  shyldir^  styndh\  o.  s.  fr.;  d.pl.  honnm, 
shilihmi,  stimdum  o.  .s.  fr.  Like  eins  heitte  det  regelrett  i  n.sg.  If/IdU, 
n.pl.  luklar.  Denne  skilnaden  var  det  tungvint  aa  halda  uppe,  og  det 
vart  ei  utjamning,  soleis  at  ein  av  stomnarne  vart  bruka  i  alle  kasus. 
I  ei  bygd  kunde  daa  t.  eks.  formi  shuld  faa  yvertaket  og  verta  bruka 
i  alle  kasus  av  ordet,  i  ei  on  nor  bygd  kunde  skyld  vinna.  Alt  i  gnorsk 
er  der  halting  i  dette  stykke,  og  endaa  meir  i  maalføri  no,  som  stun- 
dom syner  at  der  i  det  gamle  talemaal  maatte  vera  fleire  sideformer 
enn  dei  gamle  skrifter  hev  leivt  oss. 

I  gtr.  finn  me  far  etter  dette  upphavlege  tilstand  naar  OI.s.  brukar 
nsg.  fyndr  29.4,  giig.  fiimlar  19..5  75,5,  {åsg.  fyndi  3217);  men  utjam- 
ningi  hev  daa  byrja  i  dette  ordet  med,  daa  n.sg.  ogso  kann  heita /?«?c?r 
OI.s.  i6jo,  og  asg.  i  OI.s.  alltid //nzd,  eks.  411  (33gg);  asg.  fund  ogso 
i  Didr.   274  (medan  Ein  tale  hev  fynd  20j?  . 

Av  andre  tviformer  er  merkande:  friah-  ogfræh-\  allt.  f  rials  adj. 
frialslegr  adj.  friahleikr  s.m.  {of rials  leilcr  D.  N.  II  2632,»  (1344;  —  i 
den  eldre  tid  frælsl  s.n.  Ældr.  Fr.  IV  551  (frelsi),  IX  lo^  ofl.  Ols. 
3S'6f>  {friehi)  ofl.  D.  N.  III  30,0  (1291  frælsi),  II  56j.,3  (1299),  VIII 
5a4.4i  (1202,  vid.  1324),  og  like  eins  fr æl sa  v  OI.s.  34^3  {frælstir  part. 
nplm.),  34i8  {ofrælsa  inf.);  etter  1^00  Jrialse  s.n.  Ein  tale  ved  sida  av 
fræhe  sms.  3217  og  frialsa  v.  D.  N.  III  5642  (1303),  IV  202^  (1333 
frialsaàé)^  nye  former,  tilførde  fraa  andre  maalføre(.^);  —  {h)ygô  og 
ih)ugd:  munudg  (o:  munugà)  n.sg.  Post.  82439,  gsg.:  rminugôar  sms. 
825,;  varygôar  gsg.  D.  N.  III  3979,  (1297J;  —  '<^'<^'''  og  kus^n:  sunar 
kran,  hrodor  kvdn  nsg.  Ældr.  Fr.  IV  39^,  qranfang  sms.  III,  1 1  yverskr. 
v.l.;  kvænhæn  sms.  reg.  no.  22  note,  Ngl.  BIs.  147),  kttænfangs  gsg. 
Bj.  9  yverskr.,  D.  N.  V  21237  (1349);  —  satt  og  sætt:  satt  asg.  Ældr. 
Fr.  cod.  IV,  Ngl.  II  520U.,  sattar  niarx  gsg.  Hm.  2702J;  seinare  sætt 
OI.s.  m.  st.  eks  asg.  727,  sætt  nsg.  Didr.  25,4,  .^ættar  gærd  D.  N.  III 
394. 7.J  (1297),  settar  gerd  III  363  (1295);  i  samanstn.  sattmalet  Didr. 
22-u;  —  sidn  og  syn  med  kvar  si  tyding:  syn  (det  som  ein  ser)  dsg. 
Hm.  2081,  OI.s,  79iu  (smlk.  sms.  62.9  6831  33«  161«  ofl.);  .s-/o/i  (synsevna) 
n..sg.  OI.s.  8315,  dsg.  sms.  7730,  og  sjølvsagt  sionlaus  adj.  (blind)  OI.s. 
7610  88i,  D.  N.  V  2i2oi  (1349  sionhmsu  d.sg.  f.b.f.),  sionlæysi  OI.s. 
88j**;   —   sknU   og  skyld:    lanscnld   n.sg.  D.  N.  XIII   u  (1200),  skidd 

*     Dersom    ikkje    »/?"//  fynd%    her    er    misskrift  for  »till-synd«   (=  tilsida 

iimsut,  lat.  cara,  som   »till  fynd«  skal  umselja). 
■■••'^'     I  Kin  tale  fell  baade  tydingar  såman  i  syji  2 is  285 


[§99   No.    3.  GAMALT  TRØNDEkMAAl..  49 


asg.  Ol.s.  4211  (shilhl)  \  landshjUdhmi  D.  N.  II  40>3(i297)  ofl.  arskyllden  nsg. 
Ill  195 u  (1338);  —  stiup-  og  siyp-:  stiup fader  Ol.s.  359,  f^tiiqmiôôir 
(normalisera)  Bj.  183  84^,  stypdôtfer  Ældr.  F'r.  IV  39^  (norm.).  —  I 
desse  ord  (utanum  fundr)  stemner  utjamning!  burtimot  del  Ijodbrigde 
former,  som  i  høHy  f  æra,  ætt  utum  propr.  Andratt  D.N.I  1274  (Austr- 
attar  mænn),*  er  dei  einaste  som  er  brukelege.  Ljodbrigde  former 
hev  gtr.  ogso  i  boygningi  av  dæplll  s.m.  (soleis  dsg.  Depplenom  D.  N. 
V  75.31  {1328),  Dæpplinuni  V  112^  (1336)  og  f æt  ill  (fætla  hy  r  ai  Ældr. 
Fr.  II  355,  Tub.  321;  smlk.  Fætlafirdi  Ol.s.   1O32). 

I  adjektivbøygningi  finn  me  ogso  tviformer  som  hev  sin  grunn 
i  dette  ljodbrigde.  Ved  sida  av  gtr.  vanlegt  hæztr  adj.  sup.  finst  haztr 
Ol.s.  7gg,  eks.  22,0,  Didr.  5414  (men  ikkje  hatri)\  — ggrr  {sknw^i  gorr) 
vert  i  gtr.  bruka  som  part.  til  gera,  eks.  Hm.  26925  Ol.s.  i^g  5sj  ofl. 
Tub.  I«)  30;  giørr  (skrivet  giorr)  som  adv.  Ol.s.  2229,  og  giörla  sms. 
Sjii,  skr.  giorla,  men  Didr.  4831:  (full)giærla ;  like  eins  D.  N.  III  3553 
gort  part.  men  sms.  35^3:  giorr  adv.;  —  ved  sida  av  purr  (w-stomn) 
finn  me  pyr?^  dsf.  Hm.  269.6  (-ia  stomn;  smlk.  got.  paiü\sm  i  asm.: 
panrsjana).     Merkelegt  er  fræmdr  p.  nsm.  (av  fræmia)  Post.  82436. 

Merkn.  i.  Av  nokre  uvanlege  former  utan  ljodbrigde  er  nemnande  : 
amhætte  D.  N.  VIII  7601  (1325),  sj.  §  93  merkn.  i  ;  hoanndr  npl.  av 
hoande  Ældr.  Fr.  cod.  Il,  Ngl.  II  s.  5111a;  hrodra  synir  Ældr.  Fr.  cod. 
III,  Ngl.  II  51819.31;  korshrodrom  D.  N.  II  2551c  (1343);  hahste  adv. 
{=heht)  Ein  tale  3 it,;  —  hannar  pers.  pron.  (gsg.  av  hon)  L).  N.  II 
6320  (1301)**;  namna  v. inf.  {=nemna)  sj.  §  93  merkn.  i;  —  val  adv. 
(=væl)  Didr.  251a  3 216  ofl.  var  ikkjc  sereiget  for  gtr.  der  den  vanlege 
form  er  væl,  soleis  Ol.s.  alltid,  eks.  220  (ogso  Hm.  27116,  vell).  Merkelege 
er  præsensformeme:  hiargr^  komr,  daar,  sj.  §  70,   i   merkn.,  3,  9. 

Merkn.  2.  Av  former  med  Ijodbrigd  vokal  er  enno  nemnande:  dræga 
v.inf.  (=  draga)  Ein  tale  15  ofl.  D.  N.  I  519  (1226—45  drega),  Ol.s. 
136  {drega  3gg.,  draga  19^8,  2gg)  sams  form  for  Trøndelag  og  Aust- 
landet med  infinitiv-vokal  fraa  eintal  i  præsens  ;  —  hæna  3  pers.  pers.  pr. 
asf.  (=  håna,  vanleg  gtr.)  D.  N.  III  393.»  (1297),  vok.  ett.  gen  og  dat.; 
—  pærf  v.  I  sp.  Ol.s.  7119  [pærftu  2  sp.  sms.  3231),  pærf  3  sp.  I).  N. 
II  25523  (1343)  ^or  aalm.  parf  (eks.  Tub.  33  610). 


♦     Dette    diplomet   er  elles   ikkje    medteket  her,    daa  det   er   skrivet  av 
den  kongelege  klerk  Hallvard. 
**     Soleis  vel  ogso  innskrifti  paa  Bynes-liksteinen  (13de  ell.  14de  hundrad.) 
<iifirir  sal  hanai>,   som  Schøning   las:   <i^firir  sal  hantsar»  \   sjåa   Nie. 
foml.  sida  572. 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1899.     No.  3.  4 


so  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


Merkn.  3.  Utjamningi  i  stormengdi  av  i  stomnarne  vert  daa  som 
i  vanleg  gnorsk  :  hékhr,  gestr,  glefyr,  stadr,  sandr  o.  s.  fr.  —  hyr  dar 
si^æin  (o:  aalra.  huröar  suæinn)  Fag.   29  er  vel  samansett  med  hyra  f. 

Merkn.  4.  I  dei  innførde  ordi  allterinu  dsg.  01. s  8911,  I).  N.  II 
30513  (1349)»  misseri  npl.  Ol.s.  7419,  Ældr.  Fr.  III  124  {misseris  gsg.), 
mynstere  asg.  Post.  8243,  mysiei'i  dsg.  D.  N.  VII  12620  (1328),  psaUte^'i 
asg.  II  25544  (1343),  saXlter  asg.  Ældr.  Fr.  XV  117  er  c  i  2dre  sta- 
vingi  tvilsam  med  umsyn  paa  upphav.  Geng.  mynster,  misseri  etc.  peikar 
paa  upphavleg  e,  men  endevokalen  i  krev  elter  logi  for  Ijodsamhove  i 
i  gtr.  Ijodbrigd  a  framfor  seg;  ikkje  Ijodbrigd  form  i  aUtareno  Tub.  25, 
flere  diplom,  eks.  III  347  (haalltari  dsg.  1293). 

C.     Ljodbrigde  ved  -B. 

72.  I.  a  vert  til  æ:  glær  D.  N.  II  68,^,  1303  (geng.  gle.%  smlk. 
glas);  hær  s.n.  Ol.s.  6411  (got.  kas)\  hæyr-  i  hærfefttr  Hm.  269^^,  (bær- 
Jætr).  —  2.  å  til  «f:  mær  s.f.  (møy)  Post.  82411  (^^S-  'i^iCiviR>mâR> 
madr)\  la^r  s.  n.  Ol.s.  6035  Qssr)]  pæ'r  pron.  nplf.  (av  s^mn,  päR  (Einang- 
steinen)  =  got.  pos).  —  3.  0  til  ^:  ør-  partikel;  eks.  ør%'ænt  Ol.s.  19J 
{orvænt).  —  4.  û  til  f/-,  hjr,   s.f.  (ku),  eig.  T\U'R\  s\Jr  s.f.  (su)  av  .vM-iZ. 

Merkn.  in  til  2/  J  à]fr  s.n.  (eig.  diuRa). 

D.     Ljodbrigde  ved  u  (w). 

73.  I  det  Ilte  og  I2te  hundradaaret  breidde  ljodbrigde  ved 
vokalisk  n  i  mange  norske  maalføre  seg  ut  ogso  til  vokalen  i  stavingar 
som  stod  framfor  halden  u,  I  denne  rørsla  vart  maalet  i  Trøndelag 
ikkje  med  for  a  sitt  vedkomande. 

Merkn.  Ljodbrigdet  av  a  framfor  halden  11  er  sermerkelegt  for  dei 
norske  vestmaal  (paa  fastlandet  og  paa  øyarne);  sjåa  §  89  um  Aust- 
landet. 

74.  Konsonantisk  u  (?/')  volde  ljodbrigde,  anten  han  fall  burt 
eller  vart  halden:   *sanguaR  V3irt  sç7igr,  *singua  vart  syng[u)a, 

75.  Ved  ljodbrigde  av  vokalisk  u  vert  i  gtr: 

1.  a  til  9,  naar  ein  ii  er  burtfallen  i  næste  staving;  eks.:  hçnd  s.f. 
(av  *handu)y  hçmn  s  f.,  vçtn  s.n.  npl.  (av  *vatmi),  Içg  s.n.  npl.  (av 
lagn),  sdlabçô  api.  D.  N.  II  25523  (1343,  salàbod),  vçllr  s.m.  (av 
ralhiR),  suçrô  asg.  D.  N.  II  255^6  (1343;  suord  =  svardreip),  hçfôi 
s.n.  dsg.  (av  hafuôi),  gçfgctn  adj.  asm.  (av  gafugan);  sçôla  v. 
inf.  (av  sadidl).  —  Derimot  kalium,  alhnn,  maimum,  annur. 

Merkn.   i.      Namnet  QgmtOidr^    som    nokre    gongjer    finst    i    di- 
plomi    —    D.  N.   III  3485    (1293    Ogmiindr  nom.),    II    45^6   (1299 


1 899-   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  Jt 


Ogmnndi  dat.)  same  mann,  prest  ved  Klemetskyrkja  i  Nidaros  —  er 
vel  eit  vestlandsk  namn.  Etter  folkemeiningi  —  ikkje  etymologisk 
—  synest  Åmundr  vera  det  namn  som  i  Trøndelag  svara  til  Qg- 
mundr.  —  I  Aslak  Bolts  jordebok  vert  desse  namni  bruka  um  kvart- 
anna  um  Ogmundh  Beintzss.  (dat.  9012),  som  s.  8423  vert  kalla 
Arnundi  Beinktzssyni  (dat). 

Merkn  2.  Merkande  er  hafd  p.  npln.  Ol.s.  718;  hafôingialanst 
01. s.  6 1 30;  giaflan  Ol.s.  2  2.,i  (med  ia  fraa  nom.  giarall)'^  —  iajri 
dsg.  4431,  ßatri  3731  (fiofri  8239).  hafôi  dsg.  (d:  hçfôi)  Ol.s  2613 
5 4 12.  Dei  sistnemnde  former  iafri  etc.  er  visst  misskrift,  daa  ordi 
etter  logi  for  Ijodsamhøve  i  gtr.  skulde  enda  paa  e  (ikkje  ?),  der- 
som a  var  den  rette  vokal  i  fyrste  staving  (haföe  3  si.  av  hava 
vert  soleis  aldri  skrivet  hafài  i  Ol.s.). 

Merkn.  3.  wa  vert  til  ?*(>,  naar  u  er  burtfallen,  eks.  anyisuor  Ol.s- 
4,7;  men  Skuaöru  D.  N.  II  42g  (1297). 

a  \\\  {ç>)  0  etter  r,  og  naar   å  er  nasal  {n  (0)   i  næste  staving  er 

burtfallen);  eks.  vopn  npl.  01..s.  65^3  (?;oj)«;  men  vajonom,  eks.  1522); 

von   s.f.   Ol.s.    5u   (men   vanom  6025);    vor  pron.  apl.n.  Hm.  27017 

(tor),   D.   N.  III  34ö5    (ikr.   1293:    vor);    mol  (pl.  av  7nàl)  Tub.  62; 

nott  s.f.  Tub.   I7,  Ol.s.  8213  (nott).    Nasal  a  kann  verta  ô,  um  n  er 

halden,  i  spônom  Ol.s.  8029  (sponom)\  vona  åsg.  Ol.s.  13.J  {vono),  men 

rawo  Ol.s.  3i7  452  7233;  vondo  nplm.  b.f  (dsk.  ond)  Ol.s.  81«  (rondo), 

Merkn.    4.      I    andre    tilfelle    enn  her  nemnt    vart    å  til  Çj  som 

kringura    1250   fall  såman  med  å  i  uttalen;    eit  minne  um  ^  er  vel 

Pæll   (Paulus)  Hom.   21218,  hærroo  apl.  Ol.s.  529  (ogso  hærod  6511 

og   hærao    5816).      Framfor    halden  u  skriv  alt  Hm.   27 1^  d:    varo 

3  pi.  av  vera;  atvaro  (o:  at  huåro)  Ol.s.  729;  rf- trengjer  seg  tidleg 

inn  ogso  i  staden  for  0,  eks.  våpn  apl.  Ol.s  3435.     Vor  pron.  nsgf. 

&   npln.    held    seg  i  denne  form  den  heile  tid  —  til   1350  —  i  di* 

plomi.    —    Sol    (sudaustlandsk    form)    i   namnet    Solæyiar  Ol.s  2827 

høyrer  vel  ogso  hit  {s(fl-sål,  i  upphavleg  tydning    «liten    sjö»,    got. 

saivala);  smlk.  Salæyiiim  D.  N.  Il  1642  (Oslo  1328). 

Merkn.  5.  nå  til  (w(J  =  )  0  —  um  w  stend  i  næste  staving  — ; 
eks.  komo  3  pi.  Ol.s.  aalm.  (konio)\  pangat  komo  s.f.  asg.  Post. 
82325.  —  Hertil  vel  ogso  orom  pron.  dpi.  Ol.s.  837  [orom,  poet.),  og 
deretter  çrra  pron.  gpl.  Hm.  27017  {orra)\  so  adv.  D.  N.  VIII  756 
(1324)  o.fl.  etter  Noreen  av  Ijodlaget  stidnu  (?). 

e  ul  0  —  i  upphavleg  Ijodlinn  staving,  baade  framfor  halden  og 
burtfallen  u  —  ;  eks.  Ouorødr  Ol.s.  583»  (Guöroör)  (av  {Gup)'frepuR 
istaden  for  —  fripuR  etter  gen.  —  frépar)\  tøgom  dpi.  (av  rot 
tegn)   Post    8245    {togom)\    (?)    Hølhi    dat.   D.   N.   V  11230(1336,= 

4* 


52  MAklUS  HÆGSTAD.  H.- F.   Kl. 


Hélln  II  272gs,  1345,  grd.  i  Beitst);  mefiso  i  2dre  samanset.  led 
(oftast)  møsso  (krossmœsso)  D.  N.  II  175  (1277),  V  yj^  (1329), 
Marin  mœsso  III  55*0  (1303),   Olaf  us  mœsso  V   18214  (1345). 

Merkn.  6.  Merkelagt  er  ö,  0  i  miss'ôyniu  (d:  missæmiu)  D.  N. 
II  27615  (1346);  siajkôrtum  D.  N.  IV  20214  (1333,  aalm.  gtr. 
stafkærtnm)  \  Ht'ômfnu  II  2353  (1340,  aalm.  gtr.  stæmnu).  —  røtt- 
yndum  i  D.  N.  V  5716  (13 13);  vestl.  svip;  er  ikkje  gtr.  der  det 
heiter  rettyndum  (sjaa  §   18,   13). 

Merkn.  7.  somn  er  den  cgte  trøndske  form  for  vestl.  srefn. 
Soleis  Hm.  20828.29  {sœmne  dsg.)  og  Ol.s.  allst,  eks.  323;  like  eins 
i  diplomi:  sømnhærhyrgi  D.  N.  III  15 17  (1329),  sømn  hæihyrghi 
II  2464  (1342);  —  Ein  tale  217  hev  ^i  sæmfnorom»  (for  sø mf Jiorotn 
(av  orar),  nytrøndsk:  «/  sømnorom  Ork.)*.  Grunnformi  aat  sømn 
er  sofn  eller  suefn,  som  baade  synest  ha  voret  i  bruk  endaa 
kringum  1300  i  gtr.  skrift,  soleis  sofyi  hærhyrg  D.  N.  I  1224 
(Bergen  1309,  brev  med  Nidaros-maal),  suemnnstofo  D.  N.  II  6814 
(1303).  Den  Ijodbrigde  form  kann  fyrst  vera  uppkomi  i  avleidingar 
(som  suefniigr)f  eller  ordet  kann  ei  tid  vera  bruka  i  dat.  pl.  som 
ordlaget  «a  jastaa  s'ômnaa^  Sdm.  (Aasen)  kanskje  er  eit  minne  um. 
Eller  er  sømne  (dsg.)  uppkomi  av  ei  gamall  lokativform? 

4.  ni  til  y  (baade  framfor  halden  og  burtfallen  u);  eks.  kyn'  adj. 
nsm.  Tub.  3^2  (eig.  kuirruR);  systm'  obl.  (eig.  suisfur);  tyttugu 
tal.  D.  N.  III  loSy  (13 1 5,  av  tuittugN). 

5.  ni  til  y  (baade  framfor  halden  og  burtfallen  ?/);  eks.  Syiar  Ol.s. 
(alltid  atjiar,  eks.  1224,  etter  dat.  Syium).  —  Men  Sinöpioö  sms. 
44,  og  Sviöiino  (Stav.  helgen)  D.  N.  I  5112  (1226—45). 

76.  Ved  Ijodbrigde  av  kons.  u  (w)  vert: 
I.  a  til  9;  eks.  RçgnvaUds  Ol.s.  6719  (Eognralh),  D.  N.  1140^(1297: 
Rognwalhlz),  mcskon  Ol.s.  743.-,  (for  ^mçskuoUf  smlk.  mçskva  apl. 
(av  mçskvi  m.)  Grg.  II  12522  og  nytr.  mask  v.  (  =  netja  seg); 
Hauhyniar  D.  N.  II  70^  (1303)  grd.  i  Stangvik,  no  Halsa,  av 
*Halsviniar\  hoggua  v.inf.  ;  siodva  v.inf. 

Merkn.  1.  I  det  nemnde  Hauhyniar  stend  an  for  ç  {Holsyn- 
iar  Asl.  Bolt  sid.  6523),  like  eins  I).  N.  II  2489  (131 1,  Haidsynia), 

r 

Og  Afilfundyuiar  II  9441  (1309),  no  Alvojpi  Ndm.  —  Smlk.  aui<ke 


*  D.  N.  III  66ia  (Nid,  1422)  hev:  «wa7vm  moer  i  seiminenne»  ;  dette 
maa  vera  eldre  misskrift  ell.  mislesnad  for  <i<Hømnin{n)ene'o  -Sømn- 
inninu,  den  gtr.  form  for  vcstl.  srefninninu  (Alex.  s.  1521: 
si-efninne). 


1899   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAI..  53 


Ndm.    (eks.   Surndal)    Romsd.    og  staue^    ausj)  Ronisd.  =  aalm.  nyn. 
oska,  stova,  osp  (ati  utt.  æu). 

Merkn.  2.  BagnvaUz  gen.  Fag.  27,  Rangualh  D.  N.  II  2503 
(1342),  Halsynium  II  6831  (1303)  viser  at  Ijodtrykket  her  ogso 
kann  ha  leget  paa  andre  stavingi,  eller  formerne  er  uppkonine  etter 
jamhøve  med  Ragn-  og  Hals-  i  andre  høve:  Eagnhildr,  Ragnnör 
o.a.  —  Merkande  er  sanng  3  si.  (av  syngia)  1).  N.  II  6318(1301), 
sangh  I  3135  (1348,  Valdres,  brev  med  trøndsk  maal). 

2.  å  til  {(}>)  0  (framfor  gamall  burtfallen  w):  klo  s.f.  (geng.  däwa)\ 
0  s.f.  (got.  ahva)  i  Mi^o  D.  N.  II  8930  (1307),  no  M^o,  grd.  i 
Innherad.  Dette  kann  ikkje  vera  dsg.  av  mibia,  som  Fritzner  vil, 
ettersom  det  daa  i  gtr.  maatte  heita  miôiu. 

3.  e>0'^  eks.  søkk(n)a  v.  intr.  (eig.  *sekkiva>*sinkwa), 

4.  i>y  (framfor  baade  halden  og  burtfallen  w);  eks.  syngia  Gskr.  214, 
Ein  tale  9,4;  lyng  s.n.  Ol.s.  67^  (gpl.  lyngua  Ol.s.  4811);  yàr 
pron.  (got.  izvis)\  ykkar  pron.  (got.  iggvar). 

Merkn  3.  ui>y:  tystwr  adv.  D.  N.  V  18237  (1345),  Ol.s.  823 
{ty svor),  kykvændi  s.n.  Ol.s.  11 30.  Halsynhim  dpi.  (av  vin,  sletta) 
D.  N.  II  6831  (1303). 

5.  i>y   (framfor   burtfallen   vf)\    eks.  hl^  s.n.  Hm.  27O4  [hly)  av  hltxva 
(ght.  hllo  gsg.  :  Ulives)  \  yr  {hyss  gsg.  Ol.s.  671),  geng.  üv;    Tyr 
tyrsdagr  D.  N.  IV   1653  {tyrsdaghenn  for  tyss-  av  tys-)  og  i  grdsn. 
Tysnes  ved  Levanger  (eigentl.  same  ord  som  gnor.sk  tivar  pl.). 

6.  æ>'o\  eks.  pröngtia  v.  tr.  inf.  (eig.  prangwia)  Ol.s.  3  5 is  {prægui}] 
slönger  3  sp.  sms.  61  (slonger)]  ox-  (got.  flg?>«  d:  akwizi)  Ol.s. 
5413;  ^'/örr  Ol.s.  22^9  (giorr)\  h'öggr  3  sp.  (eig.  hagwiR).  I  desse 
tilfelle  kann  elles  ö  vera  Ijodbrigd  (>  ved  i,  dersom  ?r  i  diftongen 
tvi  Ijodbrigde  a  til  (>,  fyrr  /  fall  burt,  sjåa  S  70,  5;  noccorr  Hm. 
27039  er  vel  nôkkorr  av  nækkuærr  (Hm.  27O30:  neccquærri,  dsf.) 
av  «/ic  wæit  ek  hwærr»  (eg  veit  ikkje  kven). 


E.     Samansett  Ijodbrigde  ved  u. 

77.     Stundom  kunde  fleire  umstodor,  som  ikkje  kvar  for  seg  volde 

Ijodbrigde,    slaa    seg    såman,    so    at    ein    vokal    kunde    verta   Ijodbrigd 

utanum  dei  tilfelli  som  er  nemnde.     Soleis  vert: 

I.    i>y:  mykklii    Didr.    3523;    sjeldsynt    fyrr    1300;    grunnen    til   Ijod- 

brigdet  er  at  ordet  byrjar  med  labial  kons.  og  hev  u  i  andre  Ijod- 

linne  staving. 


54  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


Merkn.  i.  Dette  Ijodbrigde  niaa  ha  trengt  seg  inn  i  Trøndelag 
i  helder  sein  tid,  midten  av  13de  hiindrad.  I  dei  eldre  diplom 
(13de  hundrad.)  finn  ein  næstan  berre  former  med  i  i  }yiikinn\  D. 
N.  II  I  Os  (1255)  hev  ^iammyda^,  men  brevet  hev  ogso  i  andre 
maatar  (eks.  Ijodsamhove)  ein  svip  som  vik  av  fraa  aalm.  gtr.  Ogso 
D.  N.  II  1810  hev  mycla,  men  brevet  er  vid.  fraa  1307.  Fyrst 
kringum  1300  vert  y  aalment  i  dette  ordet.  —  Hom.  21 1^  hev 
michi,  men  21  in  myliin  asm.  (innverknad  fraa  upphavsskr.).  — 
Dei  andre  eldre  skrifter  hev  berre  former  med  i\  soleis  mikit  Hm. 
2705,  mikill  Post.  82430;  miclu  sms.  82331  824.9;  Ol.s.  alltid,  eks. 
michim  117;  Fag.  &  Tub.  Gskr.  Ra.  47  skorter  eksempel;  Ein 
tale  hev  former  med  y,  eks.  my  kill  314;  milium  {amillum  D.  N. 
I  815  (1225),  Ol.s.  721  (8gg.),  i  milium  3131,  milium  3227  (oftare 
milli).  Diplomi  like  eins  alltid  med  ?,  eks.  V  577  (13 13)  (oftast 
millim)\  Ra.  47,  bl.  a.  2  sp.  milium,  VA\es  vert  i  gtr.  mykjet 
bruka  medal  for  milium  i  eldre  tid,  soleis  a  medal  Hm.  27029 
(ikkje  milium),  Tub.  å  meôal  6.5,  medal  ly  ofl.  (aldri  milium)'^ 
soleis  ogso  D.  N.  I  594  (1263 — 64).  Hom.  &  Gskr.  Fag. 
skorter  eks. 

—  hisaq)  er  gtr.;  alle  diplom  og  skrifter  hev  i  i  fyrste  staving 
undt.  Ældr.  Fr.   cod.  II  og   V  {bysc-  vestl.). 

/  >  y  stundom  framfor  /,  r  -f-  kons.  i  same  staving  ;  eks.  sylfr  D. 
N.  II  179  (1277),  III  348  (1293)1  ni  357  (1293),  n  45n.u  (1299)  o.fl. 
diplom,  Ra.  47;  yhn,  asg.  Ein  tale  219;  ylma  v.  sms.  I19;  Porgyls 
D.  N.  II  26314  (1344);  t'î/rdr  v.  part.  Ein  tale  713;  vyrdnleys  D. 
N-  V  575  (1313,  men  brevet  hev  fleire  utrøndske  former); 
hyrdzslu  D.  N.  II  4322  {i2gS)\  fyrdi  dsg.  {=firôi)  D.  N.  IV  i65u 
(1325).  fehyrdir  II  2764  (1346);  hærhyrgi  III  1517  (1329),  som 
vel  kunde  vera  den  eldste  form;  aalm.  gtr.  hærhirgi  Ol.s.  3830 
(6gg.),  herhirgi  D  N.  III  3035  (1291),  sideform  (framkomi  av  -hyrgi, 
-hnrg)  til  sudvest-norsk  herberge  (og  herl)ergi)\  —  ælliujta  D.  N. 
VIII  7605  (1325)  er  vel  skriftform  for  æl]ujta,  dersom  det  ikkje 
er  framandt;  smlk.  mdtr.  ællufwa  D.  N.  V  3289  (1383). 

Merkn.  2.  Formerne  med  i  held  seg  ved  sida  av  dei  nye  for- 
mer gjenom  heile  tidarbilet  i  skrift  ;  og  i  sume  tilfelle  kann  det 
vel  vera  tvilsamt,  um  yvergangen  hev  gjenget  for  seg  i  talen  eller 
um  y-formi  er  innford  fraa  andre  kantar  i  skrifti,  til  eks    i  ylm. 

Merkn.  3.  Samansett  Ijodbrigde  av  a  er  det  trulegt  at  det  hev 
voret  i  grensebygderne  mot  vest  og  nord,  soleis  at  a  hev  vortet 
Ijodbrigd  i  sume  hove,  naar  det  gjekk  ein  labial  konsonant  som  r 
framfyre   og   det   kom    u   i  næste  staving:    nytr.  hUvårpa,  kålvårpaj 


1899     No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  55 


namn    paa    stader    i   Hassel  vik    (smlk.    Asl.    B.     resp.    ukers    warpo 

s.  5930»  fcol   vorpo  602).    Like  eins  naar  det  etter  a  kom  ?i -f-  kons.; 

smlk.   nytr.   håndom   Ork.,   lay   adv.    (  =  gnorsk    Içngu    dsn.):     ^hat} 

hi  ræ^st  Idy*  (d:  for  lenge  sidan)  Innh.  * 
78.  Under  bruket  av  ordi  —  serleg  i  bøygning  —  vilde  det 
ofte  verta  skifte  med  Ijodbrigde  og  ikkje  Ijodbrigde  former  i  same 
ordet.  Her  vart  det  daa  gjerne  utjamning,  soleis  at  den  eine  formi 
kom  til  aa  raada.  Medan  det  i  nom.  pl.  eigenleg  skulde  heita  ni^l  (av 
mal)  og  i  gen.  mala,  fekk  mal  i  gtr.  yvertaket  ogso  i  nom.;  —  ki/rr, 
nom.,  skulde  i  akk.  sg.  m.  heita  ktdrran,  men  kyrr  fekk  i  gtr.  yver- 
taket, so  alle  former  i  bøygningi  hev  y.  Ogso  Ijodstyrken  hadde  mykjet 
aa  segja,  daa  den  Ijodbrigde  vokalen  maatte  staa  i  ei  noko  Ijodsterk 
staving,  medan  u  maatte  staa  i  ei  Ijodlinn.  Fekk  u  ettertrykk,  vart  det 
ikkje  Ijodbrigde.  Med  umsyn  paa  a  framfor  halden  u,  maa  me  tru 
at  han  i  gtr.  ofte  hadde  Ijodstyrke,  endaa  han  ikkje  vart  Ijodbrigd. 

*     Dei    Ijodbrigde   former  av  a  framfor  halden  ti  i  diplomi  til    1309  er: 
1  51    (1226 — 45)    ollmn    1.     2  3    i    innleidingi,    som    er    vestl.    (I); 
allum  4gg.  (kongebrev). 
Ill  30  (1291)  hor  num  1.  75  (brevet  er  78  lin.). 
III  34  (ikr.    1293)    monnum    1.    45;    Ogmxindr   85;    dopulinn    63. 
(Brevet    skrivet  av   Ogmund  (?)    smlk.    1.    «5     «eÄ:    Ogmtmdr* 
(brevet  er  90  1.). 
III  35  (ikr.    1293)    monnum  1.   1.74;   storfum    61;    stopul{l)    33.35 

(brevet  er   100  1  ). 
II  42  (1297)  Morkus  1.  27.35,    Marktisar  1.  12.32  (men  Markusar 

1.  9  og  Markus  1.  14). 
II  45   (ikr.    1299)  skiolldu  1.   5   (kann  vera  Ijodbrot?);    Ogmundi  16. 
III  46  (ikr.   1300)  monnum  1.  3,  leikmonnum  i. 
II  63  (13^1)  monnom  1.  6;  logon  17;  stopuUinn  31  ;  Botol/s  voku  8, 

Petrs  voku  50. 
II  68  (1303)  monnum  1.   i;  Axilfi  28,   Oluishaugi  27. 
II  70  (ikr.   1303)  monnum  1.   2  (3gg.). 
III  53  (1303)  monnum  1.  2. 
III  55  (1303)  leikmonnum  1.  2. 

III  56  (1303)  monnum  1.  2.38;  vordzslu  9;  morkum  22. 
II  89  (1307)  (pionosto  suæin  1.   18). 
II  94  (1309)  Aulfundyniar  1.   21. 

Dei  fleste  av  desse  former  hev,  som    ein    ser,  labial  {m,   v  ell.  b) 
framfor  den  Ijodbrigde  u. 


56  MARIUS  HÆGSTAD.  H. -F.    Kl. 


Av  alt  dette  maatte  det  koma  upp  tviformer,  som  vart  bruka  — 
nokre  tidlegare,  andre  seinare  —  paa  dei  ymse  rom  kringum  i  maal- 
riket,  og  hjelpte  til  kløyving!  i  maalføre.  Ogso  innanfor  gtr.  finn  me 
slike  tviformer.  Me  skal  nemna  nokre.  —  an  (eig.  Ijodlint)  prp.  (grf. 
ânu)  og  çn,  on  (eig.  Ijodsterkt):  an  Ol.s.  6834  (a/?),  Ældr.  Fr.  XIII  r.; 
men  on  seinare  i  Ein  tale  in,  D.  N.  II  26321  (1344);  —  ved  sida  av 
kykrænd?  finst  alt  i  Ol.s.  den  \kk}c  \jodhngde  {orm  qui quændi  Ol.s.  iigg, 
i  Ældr.  Fr.  X  35s  a-icindi]  —  messa  og  møssa:  Fyrr  1277  hev  diplomi 
berre  messa  (mc^so)  liksom  dei  eldre  skrifter  og  Gskr.  214;  sidan  vert 
baade  former  bruka  i  skrift,  men  møssa  fær  meir  og  meir  yvertaket; 
—  Sfj^ia  gpl,  Suyia  og  Suia:  Medan  formi  er  Syia  (Syia)  i  01. s.  vert 
i  dpi.  i  det  14de  hdr.  bruka  Sut/a,  Sma:  D.  N.  V  75?  (1328,  Stiya),  III 
1934  (1334»  Swy(i),  V  16410  (1343.  Sryia),  II  26311.41  (i344.  Si(yia),V 
1827  (1345,  Suya),  6r?a  II  29311  (1348);  at  den  Ijodbrigde  form  i  alle 
fall  hev  voret  kjend  ogso  i  den  seinare  tid,  syner  D.  N.  IV  2570  (1342, 
vid.  1356)  som  hev  Syia\  —  tøffom  Post.  8245  (togorn)]  men  yngre 
form  iigum  alt  i  Hm.  2701^  (tign  apl.  Ol.s.  67^7);  seinare  i  dipl.  tigi, 
eks.  D.  N.  III  56ji  (1303).  —  Medan  Post.  hev  (pangat)  homo  s.f. 
8232J,  brukar  Ol.s.  aftrqvamo  641,  aiquama  8419,  hcrquamo  ig  ,  pangat- 
kvamo  43>  (143(5)»  undanhramo  777  (7723),  kvamo  dsg.  Didr.  3530,  hingat- 
kvama  sms.  3534;  like  eins  alltid  kuåoo  (kvaöo)  3  pi.  (av  kveda)  Ol.s. 
eks.  lOp  Iniåmo  {kvamo  3  pi.)  29^5  (3gg.)  og  derav  avleidde  former  ved 
sida  av  det  aalmenne  kömo;  viorkømelegD.l^,  Ul  lOe  (1267,  vid.  13CK), 
vidrkæmilæga),  III  3611  (1295  vidrkæmelekt),  VIII  76^0.35  (1325,  av.skr. 
Barth.,  vidrkærnélega^  -legre),  men  III  1371U  (1324):  viåknæmelega,  —  I 
dei  tvo  sistnemnde  tilfelle  [Icråm-,  kom-)  synest  det  uraad  aa  skilja  ut  nokor 
form  som  sertrøndsk  ;  kanskje  ogso  alle  formerne  hev  voret  i  bruk  paa 
ymse  stader  i  Trøndelag  i  det  13de  hundrad. 

Av  andre  tviformer  i  gnorsk  med  grunn  i  w- Ijodbrigde  høy  rer 
desse  til  trøndermaalet:  sterke  fem.  paa  -an:  skipan,  hlezan  etc; 
dagurdr  Ol.s.  378,  andværdr  m.  st.  eks.  Ein  tale  181.3,  andvege  Gskr. 
I:jg,  ahnnsa  Post.  82440,  Ol.s.  855  D.  N.  II  2552^  (1343)*;  avund  Ol.s. 
44ii  (ciuund)\  Harôidand  Ol.s.  3422  ell.  Hordaland*'^  Ol.s.  55^,  æ/r  s.n. 


* 


Ohnusur  Hm.  20726  er  Ijodbr.  form  (vestl.  innverkn.j;  ved  sida  av 
almnsa,  som  heldt  seg  heile  tidarbilet,  kjem  det  i  fyrstningi  av  14de 
hundr.    upp    ei    form    almosa    (ventcleg  nedertysk),    eks.    D.   N.   VIII 

765Ü  (1325)- 

Smlk.  Ol.s.:  Danmork  dat.  21 5,  Danmarhi  42^. 


1 899   No.    3.  GAMALT  TRØNDEKMAAL.  57 


SOiQ  {ærr),  aUiingis  D.  N.  Ill  21 17  (1342),  ambun  D.  N.  II  56^  (1299),  U.  I. 
s.  34,  alvara:  aluarii  D.  N.  II  4O0  (1297),  «^'W5a:  avusii  D.  N.  I  5135 
(1226 — 45).  EndRQ.  piônosta,  orrofita  fær  ofte  i  gtr.  etter  jamhøve  med 
andre  vanlege  former  (som  alvara)  endingi  -asta:  pionastu  cas.  obl. 
01. s.  41S1  (5gg),  ved  1300  og  seinare  pionosta,  eks.  D.  N.  II  564 
(1299,  -ö),  som  elles  ogso  vert  bruka  i  Didr.s.  eks.  353,;  orrasta  nsg.  Ol.s. 
aalm.  eks.  2O13,  cas.  obl.  orrastu  10^  (2gg.);  elles  hev  Ol.s.  i  obl.  cas. 
ogso  orriistu  1331  (2gg.)  og  oftast  blandingsformi  orrostu  y%  (lOgg), 
som  ser  ut  som  ei  Ijodbrigd  form  ;  Didr.  hev  orosia  22io,  cas.  obl. 
orosto  222i  pl.  orostor  sms.  220  ofl.     Sjåa  §  86  merkn.   i. 

Den  aalmenne  form  for  verbet  skulo  er  i  gtr.  skidu.  Soleis  Hm. 
(eks.  sciihi  per  20829),  Ol.s.  (eks.  431),  Tub.  (smhi  le),  Gskr.  (eks.  iie; 
sJiidu  vert  bruka  5gg.  -f-  ^^tdu  ell.  sJmlo}  2;,),  24  diplom,  spreidde 
yver  heile  tidarbilet  (det  eldste  I  8,  1225;  merk  sknlo  III  3900,  1297); 
her  og  kvar  vert  ogso  bruka  skalu  (laga  i  jamhøve  med  præsens  sg. 
skal),  soleis  Hom.  2gg.  (eks.  21 13,  ikkje  andre  former);  Ol.s.  ig.  4415; 
l^Jdr.  3gg.  (eks.  skalum  2512);  Gskr.  ig.  lu;  D.  N.  II  1010(1255; 
Knut  jarl),  II  17.4  (1277;  sktdu  1.  15),  II  1 162,5.30 3334  (1313)»  IV  16519 
1325,  vid.  1347);  5/ra/o  II  27627  (1346).  Umfram  desse  former,  som  visst 
høyrer  trøndermaalet  til,  finn  ein  ogso:  skohi  (Ijodbrigd  form  av  skalu) 
D.  N.  I  59M0  12  (1263—64;  Birge  erk.),  Didr.  I4gg.  (aalm.  eks.  3O11), 
D.  N.  III  39i5  (1297,  Tautra),  II  6341  (1301  ;  Arne  abote),  VIII  68,0 
(1320:  skohirn),  III  13719  (1324:  skolu),  Ein  tale  (minst  3gg.,  eks.  2 7); 
—  skolo  D.  N.  I  599  (1263  —  64;  Birge  erk.),  III  39rt.u.20  3i  (1297,  Tautra), 
II   56  (1299:  skohà  1.  6,  skolom  1.  21),  Ein  tale  aalm.,  eks.  2^. 

Formerne  av  mima  hev  vel  fylgt  shdti.  Den  aalmenne  form  er 
munn  Ol.s.  (eks.  i.g),  Didr.  (eks.  30.,);  soleis  ogso  D.  N.  I  513437 
(1225—45);  mann  vert  bruka  i  Hom.  (2gg.,  eks.  21 1^,),  Ol.s.  ig.  ôOg; 
umfram  desse  finst  monn  Didr.  427  [monum),  D.  N.  VII  10419(1325:  monn), 
mono  Ein  tale  g,-^  ofl.  —  Præs.  sg.  aalm.  man\  soleis  Hm.  &  Post. 
aalm.  eks.  Hm.  2715,  Hom.  2gg.  eks.  21 12,  Ol.s.  aalm.  eks.  27  {mnn 
lg-  7435),  D.  N.  I  5130  (1226—45),  n  i2io  (1265),  n  184  (1278),  III 
2844  (1290:  mann  ek).  —  Didr.  hev  man  og  mnn, 

Merkn.  i.  Skolu  er  eigenleg  vestlandsform  (indre  mid-vestnorsk,  til 
eks.  Hardanger),  skolo  sud  vestnorsk  (Ryfylke).  Skahi  og  mann,  som 
synest  vera  serleg  austnorske,  finn  ein  ogso  i  vestlandsskrift,  der  Ijod 
brigde  av  a  framfor  halden  n  elles  mykjet  godt  er  gjenomført,  til  eks. 
Thomas  saga  erkib. 


58  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

Merkn.  2.  Namnet  Serkve  finst  i  fleire  former  i  diplomi.  Soleis 
Serkuis  gen.  D.  N.  II  682s  (1303),  Serkuirssyni  dsg.  II  89^7  (1307), 
Særqidr  nom.  IV  234G  (1338),  Særkuir i  dât.  II  24819.25(1342;  skrivaren 
blandar  såman  a?  og  0  i  fleire  ord),  Sørqtdrs  (bakpaa  sistnerande  brev 
samtid.);  Suorkuær  II  2764  (1346,  for  Stiørkim^}),  Serquir  nom.  IV 
3202  (1347).  Alle  formerne  læt  seg  greida  av  Suerkiier;  Serknir:  Sør- 
kuir  =  kemr:  kømr}  sjåa  §  98. 

F.     Etterljodbrigde*  ved  — i — . 

79.     Naar  det  straks  etter  i  fylgjer  ein  guttural  vokal,  kann  denne 

i  gtr.  stundom  verta  Ijodbrigd.     Soleis  vert: 

I.    ia  til  iæ\  eks.  giæver  (ved  sida  av  giaver  s.f.   npl.)  Ol.s.  32,0  ofl.; 

fegiærnan  sms.  22^7;  giærna  sms.  415  (alltid);    lætmitnd  akk.   sms. 

7go  (laimund  yt%  {4gg));  elles  alltid  ia  i  denne  soga;  —  eks.  fraa 

Didr.:  singærn  23*,  gæver  (d:  giaver)  48^.  di ærfæga  551;,,  landtiælld 

334,;    ofte    ia   i    denne    soga;  —  eks.    fraa  Gskr.  Biærnnaura  in, 

fiærdar  in,  fiælls  ii?,  giællde  Us-uäs  210.18,  giærfiar-  Ï15  2n  (gjenom- 

ført,  aldri  ia  i  denne  skrifti);   —   eks.  fraa  Ein  tale:  giællda  126.17» 

giælda   159,  giæTlder  imper.   i5g    (giallde   264),  giærna    iSn,  iæmuæl 

1425»  iærdl€g{om)    136   1513   143-71   gudaivællde  dsg.   167  (oftare  ia\  j 

fiærska  41,  diærflægr  65. 

Eksempel  fraa  diplomi  i  §  18,  4  (til  1325);  mrk,  jærne  II  27694 

(1346). 

Dette  Ijodbrigde  er  det  likt  til  hev  byrja  i  ord  der  ia,  gia  (ell. 

sumstad  sia)  var  fyrsteljod  i  ei  Ijodsterk  staving  (Tætmundf  giællda). 

Soleis    i    01  s.      Dernæst    hev    Ijodbrigdct    breidt    seg   til   ord  som 

hadde  dental  og  labial  framfor  ia  (diærfleg,  tiælld,  fiætl,  fiærska). 
Merkn.  i!  Dette  Ijodbrigdet  finst  ikkje  i  Hm.  &  Post.,  tvilsamt 
i  Tub.  i  giærd  nsg.  i2d.  daa  dette  kann  staa  baade  i  staden  for 
gerd  (som  ijjs)  og  giarô  (som  igt,  23).  —  Ljodbrigdet  maa  elles  vera 
gamalt  etter  høve,  som  Siætnmn  D.  N.  I  8»  (1225),  grd.  i  Klæbu 
—  no  Sjetnarm  —  viser.  Det  er  i  alle  fall  sumstad  gjenomfort 
fyrr  1300.  —  Stundom  vert  skrivet  berre  æ  etter  g\  gæver  (for  gi  æver) 
Didr.  485. 
2     ib  til  iø' :   siø'ar  gsg.  (for  siovar)  D.  N.  II  26313   (1344;    brev  med 

vestl.    svip);    Løxo    D.    N.   II    2357    (1340),    2507   (1342),   grd.  paa 

Ørl.  {Lioxa  Fornmanna  s,  VIII  356),  no  Læksa. 

*  Etterljodbrigde  vert  her  bruka  istf.  »progressiv  omlyd«  ;  umvendt  kann 
mc  kalla  »regressiv  omlyd«  for  fyreljodbrigde,  daa  ljodbrigdet  i  dette 
høve  gjeng  for  seg  framfor  den  vokalen  som  verkar  brigdet. 


1 899-    No.    3.  GAMALT  TRØiNDERMAAL.  59 


Merkn.  2.  Gjckk  r  framfor  /6,  fall  i  burt  i  den  Ijodbrigde  form: 
fri^  [2i\  friö  >  frjø  >  frø')  Ols.  75^^  (frœkorne),  Fb.  i  Landsl.  Kr. 
Un.bibl.  no.  688,  s.   14619  (Jrç'masle). 

Merkn.  3.  Det  er  likt  til  at  ogso  u  i  visse  høve  paa  sume 
stader  hev  havt  innverknad  paa  ein  vokal  som  fylgde  straks  etter,  i 
vissa  paa  ?,  soleis  at  denne  vart  til  y  :  kyrkia  v.  Bj.  643  (lcyrkist)\ 
smlk.  nyn.  (Nord-Norig  til  og  med  Berg.  st.  Hall.  Gbr.  Østerd.): 
kyrkja  v.  eller  kyrkje  s.  kyrkjen  adj.  —  av  kitirkia  Ældr.  Borg. 
Krist.  I.  34,  5u;  smlk.  nyn.  (Sud-Norig):  /wzV/ya  Dal.  Sæt.  Vest  Tel. 
(Ross),  kverkja  Jæd.  ofl.  (Aasen).  (Smlk.  ogso  i  gn.  elles:  skyari 
Mar.  52718  av  skviari). 

3.     Ljodbrot. 

80.  Etter  Z,  r  og  v  vart  e  —  som  i  aalm.  gn.  —  ikkje  broten: 
lesa,  nka,  vera\  helder  ikkje  vart  han  broten  naar  han  stod  i  Ijodlinn 
staving,  so  det  er  mange  tonelause  smaaord  som  hev  haldet  seg  i  sin 
upphavlege  skapnad  liksom  i  aalm.  gn.  :  eda,  meoati,  medal  o.fl.  Af 
upph.  *eka  iste  pers.  pers.  pron.  vart  med  sterkt  Ijodtrykk  paa  e  idk 
(svensk  og  dsk.),  utan  ettertrykk  ek^  som  i  Trøndelag,  liksom  i  det 
heile  i  Norig  paa  dei  aller  fleste  rom,  fekk  yvertaket  yver  iak\  etter 
iak  er  der  ikkje  noko  far  i  gtr. 

81.  Ved  ljodbrot  av  a  vert  e  til  m,  som  sidan  i  mange  ord  i 
gtr.  (sjåa  eks.  S  79»  0  vart  til  iæ.  Eks.  iarïl  [iærll),  smlk.  Erl{ingr)\ 
iardar  gsg.  av  iorö  (tysk  JEVde)!;  sialfr  (dsk.  selv)\  sialldan  (eng.  seldom); 
biafir  (hiærtr);  fiaröar  gsg.  z\  fiordr  {Fiarda  [fylke)  D.  N.  VII  12711, 
1328);  hial'par  s.f.  gsg.;  hialmr  (tysk  Heim);  iamn  (tysk  ében)\  sniallr, 
iarpr  adj.  brun. 

82.  Ved  ljodbrot  av  burtfallen  konsonantisk  ti  (tv)  vart  e  til  io. 
Eks.  fio7'  s.n.  (liv),  kiotj  smior  (av  *smerwa), 

Merkn.  I  Shigurdr  Ein  tale  2213  (sinyhurdar  gen.)  og  vanleg  form 
i  dipl.  fraa  1300 — 1350  —  undt.  i  gong  Siurdr  I).  N.  IV  23110(1338), 
—  Siughuallda  gen.  (for  Siguallda)  1).  N.  V  755  (1328),  —fiugur  tal. 
npl.  01. s.  6235  D.  N.  V  2  1262.74  (1349),  gpl-:  jiugura,  fiitgiirra  dipl. 
fl.  st.  eks.  III  13712  (1324),  III  1784  (1334)  —  er  ein  upph.  e  (eller  i?) 
framfor  ?((?£; )-ljod  broten  til  in  (stomn:  *S?gii-j  *Jedwor),  —  Merkande  er 
det  at  i  alle  desse  tilfelli  fylgjer  spirantisk  g  straks  etter  den  Ijodbrotne 
vokalen,  og  at  fiugxir  i  gsvensk  beiter  ßagur,  som  ved  Ijodjamning  kunde 
verta  fingnr  (sjåa  Dansknorsk  lydh.  s.  126).  Si gtir dr  aWiid  i  01. s.;  fiogor 
Hm.   20834. 


6o  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


83.  Ved  Ijodbrot  av  vokalisk  ti  vart: 

1.  e  til  ioj  naar  w  fall  burt;  eks.  fiolöe  s.m.,  fiolrædes,  iorå,  fiordr  (av 
*ferötiK),  bionij  miolk,  mioår. 

2.  e  til  ta,  naar  ii  vart  halden  (yngste  Ijodbrot);  eks.  iaråu,  skialldum 
iahmindr,  ifjiaynum,  Siatman^  (seinare  Siætnum),  lanmdar  gen. 
(gtr.  ogso  lærundr  nom). 

Merkn.  Ljodbrotet  e  >  ?a  framfor  n  maa  vera  uppkomet  paa 
analogisk  veg  (ikkje  fonetisk).  Ei  bøygning  som  iord,  iarôaVj  er  ou, 
iord  i  tidi  fyrr  det  yngste  ljodbrotet  av  u  kunde  etter  mynster  som 
mçrk,  markar,  marim,  mçrk  verta  til  içrô,  iaröar^  iaràu,  içrd;  i 
jamhøve  med  dette  kann  e  sidan  ha  vortet  brotcn  til  ia  ogso  elles 
framfor  u,  som  i  iakull,  igiagniim  o.  s.  fr. 

84.  io  gjekk  sidan  i  flestalle  ord  yver  til  iç,  soleis  at  nsg.  iord, 
fiorôr  vart  içrô,  fiçrôr,  og  ordi  fekk  same  bøygning  som  sçk  og  gm. 

85.  I  bøygningi  og  ordbruket  elles  vart  det  ofte  eit  skifte  av 
brotne  (eller  etter  §  84  Ijodbrigde)  former  og  ubrotne,  soleis  til  eks. 
nsg.  fiçrôr,  kiçlr\  dsg.  p^öi,  kili\  npl.  firöir,  küir\  dpi.  fiaröum,  kialnm. 
Dette  forde  ofte  til  utjamning,  soleis  at  anten  den  brotne  eller  ubrotne 
formi  vart  bruka  i  alle  høvi.  I  fyrste  samansetningsled  heldt  den  ubrotne 
formi  seg  betre  i  gtr.:  Bergvin  (smlk.  høvet  ved  haufang),  I  andre 
smn.led  var  ordet  eigenleg  ubrotet,  etter  di  det  der  hadde  mindre  Ijod- 
trykk  (smlk.  eåa  %  80).  Sume  av  dei  ymse  former  som  soleis  kom 
upp,  vart  bruka  i  nokre  bygder,  og  sume  i  andre,  og  det  vart  fleire 
maalføreformer*,  um  enn  stormengdi  av  ord  heldt  fylgje  allstad  (som: 
herttj  eta,  mega,  nenna  utan  Ijodbrot). 

Av  ubrotne  former  som  i  Trøndelag  fekk  yvertaket,  er  nemnande: 
spell  s.n.  (skade)  i  samansetningar  som  marcarspell,  vidarspell  etc.  (Ældr. 
Frost.)  (smlk.  næidi  spiaJl  Landsl.  VII,  48  note  28,  Eb);  —  »tale« 
heiter  spiall  i  guôspiall  n.s.  Ol.s.  373«,  men  i  dat.  sg.  enno  gtidspælleno 
sms.  8431;  i  Ein  tale  915  hev  den  brotne  formi  fenget  yvertaket  ogso  i 
dat.  {gudspialde  915,  gudspiællde  167);  —  herg  s.n.  (fjell)  serskilt  og 
samansett  i  sing.  (ikkje  hiarg),  ogso  i  smn.  med  vin  i  Bergvin  (gtr. 
namn  paa  Bergen)  D.  N.  III  303«  (1291),  Bærgvin  sms.  3O45,  Bergh- 
win  VIII  68j.i2  (1320),  Bcrghvin  VII  1045  (1325);  etter  1325  trengjer 
den    vestl.    Ijodbrigde   og  Ijodbrotne    form   med   iç  (Biçrgvin)  seg  inn  i 


Fjord  kann  soleis  i  nom.  propr.  i  nyn.  heita  Jjor{d},  f  jar  (av  fiorôr, 
fiçrôr),  forde  (fare)  (av  firôi),  fjær[d),  fjal  (av  fiarôe,  ny  dat.  etter 
formerne  fiarôar,  fiarôa).  Sjåa  forord  til  O.  Rygh^s  Norske 
Gaardnavne  s.  50. 


1 899-    No-   3-  OAMALT  TR0NDERMAAL.  6 1 

skrifti  i  Trøndelag  såman  med  so  mange  andre  liknande  former  (D.  N. 
VII  1042.18  (1325)»  VII  1261,  1273.9(1328),  11276,0.21.^6(1327)»  Ein  tale 
2226  234),  men  den  reine  trøndske  form  held  seg  ved  sida  derav:  Bergh- 
nin  D.  N.  II  30515  (1349)  (smlk.  Asl.  B.  211  av  bergwniom,  namn  paa  grd. 
Dergiin  i  Skogn,  no  utt.  Bærrvinan,  dat.:  -vinåm). 

Av  brotne  former  er  nemnande:  niiol  (miçl)  D.  N.  m.  st.  eks.  XIII 
I5  (ikr.  1200,  miols),  bygmiols  II  6817  (1303);  dsg.  miolftæ  V  7515  (1328), 
seinare  form  miole  II  27619.21  (1346);  laot  {kiçt)  Post.  8254  (Jiiot),  Tub. 
420  i^fot);  smior  Ol.s.  6O3:,,  seinare  smør  (ell.  smör})  m.  st.  i  diplomi, 
eks.  II  459  (1299  smærs),  dsg.  smøre  D.  N.  II  27624  (1346);  smør  er 
ve!  laga  etter  ein  gamall  dat.  *smerwe  med  Ijodbrigde  av  e  til  0?  ;  miolc 
Ol.s.   1839. 

Av  tviformer  umfram  dei  nemnde  er  merkande:  fialmsfnllr  Ol.s. 
270,  synest  vera  den  gtr.  form;  Ol.s.  833c  hev  flæmsjullr{\)  og  859 
flæmsfuUir,  venteleg  misskrift  under  avskriving  etter  felmsftUlr,  som  av- 
skrivaren  ikkje  hev  skyna;  —  biorg  (biçrg)  i  kvinnenamn:  IngUnargu 
obl.  Ol.s.  47i3;  seinare  i  diplomi  (fraa  13 13)  biçrg-  i  alle  kasus,  eks. 
gen.  Ingibiorgar  V  577  (13 13),  dat.  Ingibiorghu  II  11 625  (13 13),  Am- 
hiorgu  II  2554c  (1343);  soleis  i  dipl.  ogso  ofte  iorôii  dsg.,  eks.  V  77^3 
(1329;  Ol.s.  derimot  iaröu  7419  ofl.)  og  Biorghum  II  27217  (1345).  alt- 
saman  yngre  utjamningsformer  etter  nominativ  ;  —  ßaturr  hev  regelrett 
cisg.  fiçM  01  s.  8239,  (fiotri),  fiçtrinum  (0)  sms,  8215,  men  fiatri  3731, 
fiafrana  382  {fiatruna,  misskr.),  utjamna  etter  nom.  sg.;  —  piasmoar 
gen.  III  1055  (131 5)  og  pesmoo,  sms.  10503,  no  Jæsmoan,  Klæbu; 
dørstokken  heiter  ireskiolldrenn  i  Ols.  8521,  folketymologi  for  preskçUdr 
(Landsl.  VII  1O3  Fe:  preskalld  dsg.);  hertil  høyrer  vel  som  Ijodsprangs- 
form  preskeldr  s.m.  Bj.  242:  preskeld  asg.;  —  helgi  Qiælgi)  adj. 
bundi  f.  vanleg;  men  hiælgi  U.  I.  s.  13,  no.  XIII,  sj.  §  21  a,  (um 
ikkje  mi.sskr.  for  liæilgi,  smlk.  HæilgJmætre  D.  N.  III   1672  (1333). 

Merkn.  i.  Tvilsame  er  ofte  ord  med  iæ  etter  g  og  /c,  daa  iæ  her 
anten  kann  vera  Ijodbrot,  eller  i  kann  vera  skrivemaatc  for  palatal  g  og 
k\  eks.  giærna  adv.  aalm.  ved  sida  av  gerna,  skiæppa  s.f.  D.  N.  V  7712 
{1329),  giæfa  inf.  diplomi  m.  st.  eks.  V  77^0  (1329)»  H  24227  (1341» 
men  lin.  23  gefiia).  Umvendt  kann  ein  tenkja  seg  at  det  i  gtr.  hev 
vortet  skrivet  gæ  og  kæ  (eller  jamvel  ge  og  ke)  for  broten  Ijod;  dette 
er  tilfelle  med  namnet  Gewdldz[son)  D.  N.  IV  1992  (1332),  ogso  skrivet 
Gæfualldz-  V  1822  (1345),  Giæfuahz-  IV  2022  (1333),  der  ;a?  er  brotet 
e,  ettersom  namnet  i  I).  N.  III   1273  (1322)  vert  skrivet  Giawalldz-, 

Merkn.  2.  Tvilsame  er  giarå  s.f.  nsg.  (=  gerd)  Tub.  129»  gearö  nsg. 
sms.  23  {giærd,    sms.    lajj),  gearôar  gsg.  sms.   125,    gearöi  3  sik.  sms.  33 


62  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


(for  geröi  av  gera\    daa  ia  her  kann  vera  Ijodbrot,   men   ogso  yvergang 
av  æ  til  a  framfor  ro,  sjåa  §  93  a. 

Merkn.  3.     Merkeleg  er  Bernargarde  dsg.  I).  N.  I  2856  (1343.  Veoy), 
namn  paa  ein  grd.  i  Veøy,  kalla  Biarna  garde  D.  N.  II  280«  (1347,  Veoy). 

4.     Ljodjamning. 

86.  Alt  i  det  I2te  hundrad.  finn  me  døme  paa  at  ein  i  som 
stend  i  andre  stavingi  av  eit  ord  utan  ettertrykk,  brigder  ein  y  i  stav- 
ingi  fyreaat  til  i\  eks.  ifuir  (for  yfuir)  Hm  269^^  ofl.  Dette  er  ein 
slags  Ijodbrigde,  men  skil  seg  like  vel  ut  fraa  det  aalmenne  Jjodbrigdet 
derved,  at  det  her  vert  ei  full  jamning  av  vokalljodarne  i  baade  stav- 
ingar. 

I  det  13de  hundrad.  finn  me  far  etter  at  i  gtr.  ogso  e  (stutt)  i  ord 
utan  ettertrykk  kann  verta  jamna  til  a:  ämaöal  for  ânieôàl  prp.  (Ældr. 
Fr.  cod.  II  Ngl.  II  514,5). 

I  det  14de  hundrad.  kann  i  gtr.  ogso  i  Ijodsterk  staving  ein  upp- 
havleg  stutt  vokal  verta  jamna  til  den  same  Ijod  som  kjem  i  stavingi 
etteraat.  Soleis  D.  N.  II  4218.30  cumnmns  (visst  for  comiitis,  smlk. 
homuns  D.  N.  I  81^  1250);  }huma  inf.  (for  koyna):  D.  N.  V  57^3 
(1313)-  Formi  {Jofz)stafunnni  i  D.  N.  V  99.-,  (1334,  Verdal)  krev  nom. 
sg.*  stava,  cas.  obl.  stavn  (soleis  ogso  comnmns-siafmi  D.  N.  II  276^ 
1346).  Det  er  visst  denne  formi  siavu  (med  bilabial  v)  som  gjenom 
stawu>stafu  hev  vortet  til  stnghu  i  seststugunne  dsg.  D.  N.  V  1914 
(1346);  den  gutturale  konsonant  kann  ha  hjelpt  med  til  y  vergangen  a 
til  w.  Dei  stutte  vokalar  i  slike  jamleda  tvostavingsord  som  stova, 
komim,  koma{})  maa  i  denne  tid  ha  havt  ein  utydeleg  uttale,  ein  litlaus 
svip,  kanskje  for  di  styrken  av  andetrykket  hev  flutt  .seg  noko  fram, 
so  det  i  alle  fall  hev  vortet  jamvegt  millom  stavingarne,  for  øyra  næstan 
det  same  som  at  Ijodtrykket  var  flutt  fraa  fyrste  til  andre  staving.  Ei 
bøygning  som  nsg.  stava,  dei  andre  kasus  i  sg.  stiigti  (ell.  rettare  sttighii) 
var  vand  aa  halda  uppe,  og  formi  med  u  maatte  i  lengdi  faa  yvertaket 
i  heile  bøyningi.  Det  er  vel  rimelegt  at  ord  som  havna,  datura  etc. 
hev  haldet  fylgje  og  kringum  denne  tid  vortet  til  huguö,  dugurd;  (smlk. 


Lofzstafimnni  kann  ikkje  vera  misskrift.  Skulde  her  vera  misskrift 
av  a  for  0,  maatte  ogso  den  siste  i  vera  misskrift  for  e,  daa  nsg. 
stova  heitte  paa  aalm.  gtr.  i  dsg.  b.  f.  stovonne  etter  logi  for  Ijodsam- 
hove  (eks.  stofnonne  IV  1650  (1325,  vid.  1347);  IV  1990  (1332) 
o.  fl.  st.). 


1 899-   No-    3-  GAMALT  TR0NDERMAAL.  63 

Kafiirvaghum  (V  11216  (1336)  og  Koghurwaghum  IV  19911  (1332),  grd. 

i  Kvernes,  Ndm.  no  KSrrvåjirm). 

Merkn.  i.  Vokaljamning  til  same  Ijod  som  i  fyrste  staving  i:  mylcyïl 
Ein  tale  144;  jammyhjlsz  (o:  -myJdh)  D.  N.  II  16123  (»327),  vel  ogso 
i  Halogoland  {(or  Hålogaland)  sms.  III  367  (1295),  C)l.s.  361  (Jialogolande 
dat.);  Salatnon  V  57^  (13 13),  III  1931c  (1337  Salamonar  gen.).  - 
Merkande  er  orrnaUi  Ol.s.  1334  (2gg.)  ;  fyrste  staving  maa  ha  havt  tvil- 
sam  lengd,  daa  Didr.  alltid  skriv  berre  ein  r  {orosta),  og  endaa  Ol.s.  ig. 
orasta  1330-  Kanskje  ogso  hono  D.  N.  V  75jf6  (1328,  avskr.  1345)  for 
hona  {Jiana)  pron. 

Merkn.  2.  Formi  æiiélagrar  (d:  a^velegrar)  D.  N.  II  lôiu  (1327) 
kann  vera  framand,  fraa  eit  maalføre  (sudnorsk)  som  hadde  -lagr  for 
-legr  i  endingar. 


5.     Attersyn  og  utsyn. 

A.     Stemna  for  vokalutviklingi. 

Sy.  Verknaden  av  Ijodbrigdi  ved  i  og  w  maatte  verta  eit  maal, 
rikt  paa  palatale  og  runde  vokalar  i  Ijodsterke  stavingar.  —  Aller  mest 
gjeld  dette  maalet  paa  Vestlandet  i  Norig  og  paa  øyarne  i  Vesthavet, 
som  Ijodbrigde  vokalen  a  ogso  naar  u  var  halden  i  næste  staving  (sçgii, 
mçnnum),  I  dette  Ijodbrigde  vart  Trøndelag  (og  Austlandet)  i  det  heile 
ikkje  med,    —    det  fyrste  vigtuge  avvik  millom  vestnorsk  og  austnorsk. 

SS,  Ljodbrotet  ved  a  og  u  er  ikkje  anna  enn  eit  Ijodbrigde  som 
tek  paa  midvokalen  millom  dei  palatale  Ijodarne,  nemleg  e.  Men  daa 
dette  Ijodbrigde  berre  førde  til  ei  utviding  av  e-ljoden,  og  det  soleis  at 
i  ogso  her  vart  med  (m,  id),  fekk  denne  motverknaden  mot  den  veg 
som  maalet  alt  hadde  teket,  ikkje  nokon  stor  styrke,  og  daa  i  sidan 
(som  i  gtr.)  i  mange  høve  volde  etterljodbrigde  paa  a  (og  seinare  ogso 
paa  0),  vert  verknaden  av  ljodbrotet  med  umsyn  paa  spursmaalet  um 
den  palatale  framstemna  i  maalet  mindre  merkande. 

B.     Den  fyrste  større  skilnad  millom  austnorsk  og  vestnorsk. 

89.  Som  ofte  nemnt  vart  trøndermaalet  i  det  heile  ikkje  med  i 
Ijodbrigdet  av  a  framfor  halden  ii  (hatmå,  annnr).  Det  same  gjeld  um 
maalet  i  Upplandsbygderne  paa  Austlandet;  dei  eldste  diplomi  fraa 
Soløyr,  Øystredalen,  Heidmork,  Hamar,  Totn  og  Hadeland,  (i  fyrst- 
ningi  av  det   14de   hundradaaret)    er  like  so  reine  for  Ijodbrigde  former 


04  MARIUS  HÆGSTAD.  H. -F.   Kl. 


av  det  slaget  her  er  tale  um*,  som  diplomi  fraa  kringum  13CK)  i 
Trøndelag. 

Men  nettupp  i  desse  landsluter,  der  dette  Ijodbrigde  ikkje  vann 
fram,  er  det  at  Ijodjamningi  sidan  kjem  upp  og  breider  seg,  medan 
Vestlandet,  der  Ijodbrigdet  gjekk  for  seg,  er  aa  scgja  fritt  for  Ijod- 
jamning. 

Der  er  visst  ein  samanheng  millom  desse  hovi.  Brigdeløysa  av  a 
framfor  halden  %i  og  Ijodjamningi  maa  ha  den  same  grunn,  vera  fylgja 
av  eit  og  same  princip,  som  var  sams  for  dei  austnor.ske  maalføre,  men 
som  dei  vestnorske  ikkje  kjendest  ved. 

Og  grunnen  er  vcnteleg  den,  at  der  i  det  I2te  hundr.  daa  dette 
Ijodbrigdet  trengde  seg  fram  i  vestnorsk,  hadde  vakset  upp  ein  skilnad 
millom  aust  og  vest  i  utbytingi  av  andetrykket  og  dermed  i  Ijodlengdi 
paa  dei  ymse  stavingar  i  ordi.  Skal  ein  døma  etter  maaltilstandet 
seinare,  hev  Ijodstyrken  i  tvostavingsord  paa  Vestlandet  voret  ein  mun 
større  paa  den  fyrste  stavingi  enn  paa  den  andre,  med  eit  helder  jamt 
høve  millom  stavingarne,  utan  nokon  stor  skilnad  um  ordet  var  lang- 
stava  (senda)  eller  stuttstava  (stova),  Paa  Austlandet  og  i  Trøndelag 
hev  Ijodstyrken  paa  fyrste  stavingi  i  langstava  ord  voret  større  enn  paa 
Vestlandet  (smlk.  g.austn.  sendæ,  nyaustn.  sænttd,  nytr.  særm),  medan  det 
er  likt  til  at  der  millom  stavingarne  i  stuttstava  ord  hev  voret  jamvegt 
eller  cndaa  ein  liten  mun  yvervegt  paa  siste  staving  (smlk.  austl.  væra, 
nytr.  tuditr,  no  og  daa  utt.  tudür),  —  Denne  skilnad  millom  den  jamne 
utbyting  av  andetrykk  paa  lange  og  stutte  tvostavingsord  i  vestn.  og 
den  ujamne  utbytingi  i  austn,  som  er  grunnen  til  so  mykjet  usemja 
elles  millom  vestn.  og  austn.  er  visst  ogso  grunnen  til  denne  fyrste 
kløyving.  —  I  det  I2te  hundr.  —  eller  fyrr  —  vart  snara,  hakJcunij 
paa  Vestlandet  til  snçnt,  hçkhim,  for  di  a  hadde  dertil  høveleg  Ijod- 
styrke  og  høveleg  lengd;  ç  i  snçrti  vart  sidan  lang  og  hev  haldet  seg 
til  vaar  dag.  —  I  austn.  var  den  ujamne  utbyting  av  andetrykket,  som 
baade  i  langstavingsord  og  stuttstavingsord  gav  a  for  litet  Ijod lengd, 
til  hinder  for  Ijodbrigdet.  a  i  snaru  hadde  i  det  I2te  hundr.  i  austn. 
for  litet  Ijodstyrke  og  dermed  for  litet  lengd  til  at  Ijodbrigde  ved  u 
kunde    gaa    for    seg,    og    ordet  vart  .standande  ei  tid  som  snaru  \  i  det 


Fraarekna  innleidingsordi  »olhim  niomnim*.  —  Diplomi  fraa  Aust- 
landet elles  kann  eg  ikkje  her  segja  noko  visst  um  ;  i  brevi  fraa  Oslo 
og  Tunsberg  er  ikkje  faa  te  Ijodbrigde  former  av  a  ;  men  her  maa  der 
ein  ettcrrøknad  til,  som  eg  enno  ikkje  hev  fenget  tid  til. 


1 899-   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  65 


14de  hundr.  hadde  Ijodstyrken  hjaa  a  —  liksom  i  det  heile  hjaa  voka- 
larne  i  fyrste  staving  i  mange  stutte  tvostavingsord  i  austn.  —  vortet 
so  liten,  at  den  lette,  stutte  a  tok  sin  heile  lit  av  den  ti  som  fylgde 
baketter,  og  snärü  vart  til  snuru  —  kanskje  etter  mynster  der  side- 
verknad hjelpte  til  aa  myrkja  vokalen  som  det  i  §  86  nemnde  simm  > 
sUigUy  som  venteleg  fyrst  fekk  fylgje  i  ord  som  havud,  dagurd  o.likn. 
I  langstavingsord  som  bakkum  kann  a  helder  ikkje  ha  ha vt  den  lengd, 
som  var  høveleg  for  Ijodbrigdet,  daa  andetrykket  paa  fyrste  staving  her 
hev  havt  mest  verknad  paa  konsonanten.  —  Ogso  andre  grunnar  kann 
ha  hjelpt  til,  soleis  t.  eks.  ein  noko  ulik  uttale  av  a  i  vest  og  aust. 

Utvilsamt  er  det,  at  Ijodbrigde  av  a  framfor  halden  w  kringum 
aar  I2CX)  skilde  vestnorsk  fraa  austnorsk,  og  var  den  fyrste  større  skil- 
nad millom  desse  tvo  greiner  av  det  norske  maal.  Like  eins  er  det 
utvilsamt  at  Ijodjamningi  som  ovrar  seg  i  slutten  av  det  tidarbilet  me 
her  umhandlar,  kjem  upp  nettupp  i  dei  landsluter  der  det  oftnemnde 
Ijodbrigde  ikkje  fekk  framgang,  og  sidan  breider  seg  i  desse. 

Fyrr  1350  er  der  i  trøndske  skrifter  enno  so  litet  merke  til  denne 
Ijodjamning,  som  sidan  skulde  verta  hovudskilnaden  millom  austnorsk 
og  vestnorsk,  at  det  ikkje  deri  synest  vera  grunn  nok  til  aa  setja  grensa 
for  gtr.  til  ei  eldre  tid  enn   1350. 

6.     Ymse  vokalskifte. 

90.  I  staden  for  a  stend  æ  i  losælalandz  D.  N.  VIII  7631,  1325 
(vestl.  svip);  folketymologi ?  Elles  i  gtr.  lorsalcdand  Ein  tale  153, 
(smlk.  Ol.s.  615:  lorsala  Sigurör).  —  VærmodaJe  dat.  D.  N.  III  1843 
(1336)  grd.  i  Orked.  som  i  A.  B.  5413  heiter  Wormodale  dat.  og  no 
Vårmdarn  (etter  elv  Vdrma);  smlk.  Vændarn  i  Selbu,  skrivet  Warmdal 
1723,  Wermdal  1559.  Opning  av  a  framfor  rmi — IJm  hæna  (or  håna, 
sj.  S  71  merkn.  2.  —  Um  pan  og  pæn  etc.  sj.  næste  §. 

Merkn.  i.  —  einkenlega  D.  N.  I  5127  (1226 — 45)  er  samandreget 
av  einkennilega  adv.;  elles  æinkanleg,  eks.  D.  N.  II  5628  (1299  «n- 
kannlægan  asm.). 

Merkn.  2.  Prp.  at  hev  vel  i  gtr.  heitet  åt,  som  han  vert  skriven 
D.  N.  I  5137  (1226 — 45),  aat  Ein  tale  232. 

91.*  Dei  pron.  former  pan,  pat,  og  adv.  par  heiter  i  dei  eldste 
skrifter  Hm.  &  Post.    Hom.  og  Ol.s.   alltid  so.    —   I  Didr.  (noko  etter 


*     Her    er   medteket   nokre    slike   vokalhøve   i    pronomeni   og   andre  ord 
som    ikkje    synest    hava    nokon    samanheng    med    at    desse   ordi  vert 
oftast  bruka  med  lint  eller  halvsterkt  Ijodtrykk. 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1899.     No.  3.  5 


(id  MARIUS  HÆCiSTAD  H.-F.   Kl. 


midten  av  13de  hundr.)  finn  me  ved  sida  herav  former  med  æ\  eks. 
j>a?wn  459,  ^aet  226,  ^^^  22g,  ^ærr  237.  —  Tub.  (ikr.  1270)  brukar  berre 
^xnrxy  pætt,  men  hev  par  I27  (4gg.),  pær  321,  pærr  319;  sjåa  §  21,  e  i. 

—  Fag.  hev  pai'  iio;  dei  andre  ordi  er  der  ikkje  døme  paa  i  det  vesle 
fragmentet.  —  Gskr,  hev  pet  i^o,  past  in  2^.  —  Ra.  47  hev  pai,  eks. 
iste  bl.  a  23;  paVy  eks.  iste  bl.  b  I3;  pann,  eks.  iste  bl.  b  I19.  —  Ein 
tale  hev  former  med  a,  eks.  pat  333,  par  230. 

I  diplomi  vert  berre  bruka  former  med  a  til  1325,  undt.  per  D. 
N.  III  284  (1290),  pær  III  10512  (1315).  Millom  1325 — 50  hev  dei 
fleste  brevi  berre  former  med  a,  ikkje  so  faa  hev  blanding  (eks.  V  182, 
1345:  pan,  pat,  pä,  par,  pær,  per),  og  tvo  brev,  IV  231  (1338)  og  V 
191  (1346)  berre  former  med  e.  Formerne  med  a  hev  yvertak  i  skrif- 
terne  gjenom  heile  tidarbilet. 

Etter  dette  kunde  det  vera  rimelegt  aa  døma  at  desse  ordi  i 
gtr.  hev  havt  a  til  ikr.  1250;  sidan  hev  formerne  med  æ  vakset  fram 
av  dei  gamle  former,  og  deretter  gjenget  yver  til  former  med  e,  medan 
a-formerne  for  det  me.ste  hev  haldet  seg  i  .skrifti  den  heile  tid  det  her 
er  tale  um. 

Men  vel  so  trulegt  er  det  at  former  baade  med  ^  og  a  hev  voret 
i  bruk  fraa  eldgamall  tid  i  talen  (smlk.  i  form  tysk  den,  das)  og  med 
ymist  bruk  i  ymse  bygder  —  smlk.  nytr.  tart  konj.  tildess,  av  gtr. 
„par  til  er"    D.  N.  III  3539  (1293);    og*^^  "y^^-  ^^t  (^^  j,pær  tu  er")* 

—  og  at  formerne  med  a  som  dei  mest  audhøyrde  hev  bodet  seg 
sterkast  fram  til  bruk  i  .skrift.  Yvergangen  (fonetisk)  fraa  a  til  e  i 
desse  ordi  vilde  ogso  vera  vand  aa  greida,  medan  penn  og  pann  kann 
vera  Ijodsprangsformer  og  høva  til  kvarandre  som  brenn  og  brann  (sj. 
S   5^)-  —  huser  adv.  (  =  hnar)  Didr.  4212  hev  form  etter  pær. 

Morkn.  Av  andre  former  som  hoyrcr  hit,  er  merkandc:  pant  eg  adv, 
Ol.s.  321,  panner/  Didr.  4712  {pænneg  432  ofl.),  panigh  D.  N.  I  1417 
(1314);  —  pangat  Hm.  27022,  Post.  824^8  ofl.,  Ol.s.  ifs  ofl.,  Tiib.  39 
{panngat),  I).  N.  II  8914  (1307),  pængat  Didr.  519,  pægat  Didr.  233, 
piyigat  Didr.  STH\—paöan  Hm.  269^«,  Ol.s.  639  ofl.,  Didr.  339  [mQXipædan 
3011),  Ein  tale  in  [men  pædan  27^«);  —  I  desse  ordi  er  det  soleis  berre 
Didr.  som  hev  former  med  anna  enn  a  i  roti  (og  Ein  tale  pædan). 

*  tert  Eosn,  tart  [inrt)  Innh.  Det  er  like  vel  ikkje  aa  lita  paa  at 
tvrt  i  Skogn  er  upphavl.  par  til,  daa  yvergang  fraa  gamalt  ert  til 
art  {mt)  vel  er  sjeldan  i  nytr.  men  finst  der,  t.  eks.  i  afidr  {vftdr), 
erter.     Sjåa  Oversigt  trd.   dialekter,  s.  87. 


1899.  No.  3  gamalt  trømdermaal.  (i^ 

92.  I  gtr.  hev  Jmærr  yvertaket  yver  huajr  gjenom  heile  dette 
tidarbilet.  I  dei  eldste  skrifter  Hm.  &  Post.  Hom.  Ol  s.  Tub.  Fag. 
møter  me  berre  former  med  æ  (ell  e)\  eks.  hvæ)\n)  Hm.  27O26,  hvcrjum 
Hom.  2131,  hværr  Ol. s  14:,,  Tub.  6.3,  Fag.  I4.  —  Diplomi 
hev  huærvj  Jiværr,  Imerr  til  1333,  naar  me  tek  iindan  D.  N.  III 
30jj  (i 29 1)  som  hev  Jwar.  Etter  1333  finn  me  huar  nokre  faa  gongjer: 
Inuirn  D.  N.  IV  20214  (1333),  huarsdaghJæga  sms.  202ig,  hiiart  IV  231,7 
(1338),  hnarsdaghslægha  IV  234^6  (1338).  —  Gskr.  hev  hvær^  eks.  I7; 
Ra.  47  livær,  eks.  i  bl.  a  2i;  like  eins  Ein  tale,  eks.  1410  (Jniær),  15, 
Qiuerimn). 

Merkn.  At  ogso  huar  maa  ha  voret  bruka  i  talen  einkvarstad  i 
Trøndelag  i  denne  tidi,  kann  me  skyna  baade  av  dei  former  som  ovanfor 
er  neninde,  og  derav  at  Didr.  blandar,  eks.  huar  nsm.  452,  huærs  455. 
—  Mrk.  ogso  hværso  adv.  D.  N.  III  28,:,  (1290),  hvesso  Hom.  21  in 
Ol.s.  1431  (og  alltid),  ogso  Post.  824,4  (hværso)  \  det  synest  ha  vorct  den  aal- 
gjengde  form  i  eldre  gtr.  ;  ved  sida  derav  huarsu  Hm.  20840  (hvüss^i)y 
Didr.  345  Qmassu)  ofl.  (ved  sida  av  hværsn  265);  i  Ijodbrigd  form  vert 
huarsu  til  huorsso,  eks.  D.  N.  VIII  7637  (1325),  eller  horso  D.  N.  II 
1108  (1313)  liksom  horhmi  dpi.  (av  huar)  I).  N.  V.  i86jj  (1346,  Ver- 
dal); —  Ein  tale  hev  huorsti  5,,  huossu  97. 

93.  a.  Som  fyrr  vist  (§  30  merkn.)  er  iipphavleg  e  etter  v  fram- 
for r  med  konsonant  etter  i  Hm.  (fyrr  1200)  vortet  til  æ:  ræror,  værk.* 
Ved  midten  av  det  13de  hundr.  hev  y  vergangen  naatt  fleire  ord  som 
byrjar  med  %',  t.  eks.  væl,  væstr,  vætr,  og  breider  seg  til  andre  ord, 
helst  med  tvifeld  kons.  etter:  hrægda,  hrænna,  hræsta,  hlæza,  færtugr^ 
liknæshm,  mægin  (  =  veg).  I  det  î  3de  hundr.  er  det  elles  likt  til  at 
denne  æ  sumstad  hev  gjenget  heilt  yver  til  a  framfor  r^,  soleis:  varôr 
(d:  tæror)  3  sp.  av  væroa  Ældr.  Fr.  cod.  III  i  Ngl.  II  51733,  vel  ogso 
giarå  sf.  Tub.  I29,  gearö  sms.  23  {[or  gi  ær  ô  sms.  iiA=gerÔ  d.sg.  sms. 
1 23);  smlk.  nytr.  val  (  =  gtr.  værdr,  tmrdr),  ja]  (s.f.  skikk,  gjerd)  Innh., 
Bæinjal  (namn  paa  ei  vond  kvinna  i  eit  eventyr)  Stod. 

Merkn.  i.  namna  for  næmna  —  Ældr.  Fr.  Cod.  II  i  Ngl.  II  50714 
(misskr.  ?);  —  amhæite  i  D.  N.  VIII  7601  (1325)  er  kanskje  vestl.  ; 
brevet  (upph.  Eiliv  erkeb.  og  etter  apogr.  Arn.  Mag.)  inneheld  mange 
vestlandsformer ;  denne  formi  finn  ein  ogso  i  D.  N.  VII  1450  (Bergen 
1337;  upph.  Haakon  biskop;  apogr.  Arn.  M.)  og  II  16  a  24  (Bergen 
1276;   apogr.    Arn.  M.  etter  burtk.   berg.  cod.),  baade  stader  skrivet  am- 


*     og  umvendt  æ  til  e,  iser  framfor  dental  :  kenda,  hestr,  net;  sj.  nedan- 
for  under  b. 

5* 


68  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

betti;   formi  høver  til  gnorsk  amhått  (ght.  ambaht,   mht.  amhet),    medan 

gtr.  æmbætte  D.  N.  III  3501  (ikr.    1293),  Ol.s.  8339,  Ein  tale  1015  ofl.  held 

lag   med    geng.    embeht;    smlk.    gtr.  ærveoe  s.n.  Ol.s.  5631  ofl.,    Ein  tale 

erftiæde  Sis;    (austn.  ærtiaoif  E.  I  4811  og  Cod.  Tunsb.,   er  vel  kompro- 

misform  millom  ærveoe  (erfiôi)  og  arvaöe  etter  eit  upphavl.  arbaöi). 

b.      Upphavleg  æ   hev    ved    1250  gjenget   yver  til  e  i  surne  ord, 

helst  med  einskild  kons.  etter  e:    7ies,  net,   leser,  dreke,   men  ogso  med 

tvifeld  kons.  og  daa  helst  st:  hestr,  gestr,  menn. 

Merkn.  2.  Y  vergangen  hev  byrja  fyrr  1200,  som  formerne  gera, 
mega,  nete,  menn  i  Hm.  og  Nese  i  D.  N.  XIII  12  viser.  Y  vergangen 
æ  til  e  framfor  n  +  kons.  (som  i  Hm.)  hev  ikkje  vortet  gjenomførd  i 
Trøndelag. 

Merkn.  3.  Um  yvergangen  av  æ'  til  e  i  nei',  prp.  sj.  §  iio,  6; 
nestr  adj.  sup.  ofte  i  seinare  skrifter  for  næstr. 

94.  e  og  i  skifter  i  hengat  Hm.  20821,  Ol.s.  436  (3gg.);  hingat 
Post  82425,  Ol.s.  7133,  Didr.  519,  D.  N.  VIII  yô^  (1325);  hengat  hev 
vel  retta  seg  etter  hegat  (og  hér). 

Merkn.  Ved  sida  av  milium  (sj.  §  77,1  merkn.  i)  finn  ein  i  D. 
N.  III  395  (1297)  mellim\  like  eins  Ein  tale  mellim  215  ofl.,  mællim 
2225.     Desse  sistnemnde   former   vart  elles  mest  bruka  paa  Sudvestlandet. 

95.  i  vart  til  e,  og  u  til  0,  som  elles  i  norsk,  framfor  Zr/ir,  tt, 
jyp  som  var  uppkomet  av  nky  nt  og  mp,  t.  eks.  brekka  (tysk  og  dsk. 
brink),  kleppr  i  nom.  propr.,  vætr  (dsk.  vinter);  at  ogso  nokre  andre 
former  —  utan  assimilation  —  hev  voret  i  bruk,  kann  me  vel  døma 
av  nytr.  kjimp  m.  (  =  gn.  kleppr)  Innh.  Fosn. 

96.  Gml.  samn.  præf.  *un  vart  til  0  i  gtr.  —  0  vert  bruka  i 
Hm.  &  Post.  eks.  ôhe'gende  Hm.  2703G  {ohægende),  otallægom  269^4;  Hom. 
otru  2i2iii\  Ol.s.  eks.  olikr  3O14,  omiud  895,  ohægende  61 12;  Didr.  eks. 
ofriôr  s. m.  227»  ovingazt  4I7,  ovigr  adj.  5521;  Fag.  ikkje  døme;  Gskr. 
eks.  olioàan  ijc;  Ra.  47,  eks.  ogilldir  2  bl.  a  27.  —  Tub.  hev  ti,  eks. 
%ibrog6et  25,  ugilld  23),  tiræinannde  56.  Ein  tale  hev  oftast  u  (26  gg.), 
eks.  vriiggir  adj.  npl.m  2j,  og  6gg.  0,  eks.  olærdra  314.  Nytr.  hev  ö, 
undt.  bygderne  fraa  Sparbu  sudetter  til  Frosta  (inkl.),  som  hev  ii. 

Um  dette  præfikset  i  diplomi  sjåa  §   18,   12. 

97.  0,  0  og  u,  Û  skifter  i  eit  par  ord  som  ikkje  fyrr  er  umtala: 
or  prp.  (aalm.)  og  iir  Ældr.  Fr.  VII  814,  Bj.  304  1389;  i  nytr.  ur  og 
w  [idu,  tii  =  ut-or)\  —  skole  i  skola  Merka  D.  N.  III  3939  (1297),  skola- 
klerkom  II  24813(1342),  og  skuli  i  shda  meistare  D.  N.  III  3470(1293), 
39i6  (1297:  skvla  meistara)  kann  ha  voret  i  bruk  baade  liksom  no; 
skole   er  vel   fraa   engelsk   (geng.  scolu,    ny  eng.    school),    skuli  fraa  tysk 


1 899-    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  69 

(mht.  schuole,  tysk  Schule)  og  yngre;  no  hev  ordet  0  i  nordluten  av 
Trøndelag  (til  eks.  skoli  Beitst.)  og  Fosn.,  men  u  i  sudbygderne  (til  eks. 
skülß  Børsen);  smlk.  skoli  Isl.  skidi  Færøy. 

Ved  sida  av  hm  {hon,  tonelaust)  pron.  pers.  som  er  det  aalgjengde, 
finn  me  hun  i  D.  N.  V  18261  (1341)  (nytr.  ho  og  hü)\  hun  er  fram- 
komet av  hon  ved  gamall  vokalstytting;  hona  asg.  (for  håna)  pron. 
D.    N.   IV    23415  (1338)   hev  vel  vokalen  i  fyrste  staving  fraa  nsg.  hon. 

Merkn.  0  og  u  skifter  i  imperf.  pl.  i  voråo  01. s.  5734  7439  og  tirôii^ 
Ol.s.  aalm.  eks.  11 17;  skoto  Ol.s.  142,  skutti  sms.  8610;  hnrvii  Ol.s. 
aalm.  eks.  2734  og  hørve  3  pki.  6237  (hæ7-vi);  kusu  Ol.s.  1832  og  køsea 
2  pki.  4323  {kœseô). 

98,  0  og  e  skifter  i  nokre  ord  paa  ein  maate  som  er  vand  aa 
skyna  grunnen  til;  /■-  Ijodbrigde  av  0  er  stundom  gjenomført  utan 
labialisering.  Præs.  sg.  av  koma  heiter  i  gtr.  oftast  køm(r):  Hom. 
21234  2139  (?  Wadst.);  Ol.s.  eks.  614;  Tub.  I15  (cû?rwr),  S:^o  (kæmr)\ 
Didr.  eks.  2314;  Fag.  og  Gskr.  ikkje  døme;  Ra.  47  2  bl.  a  I15  kçmr, 
i  diplomi  køwr  II  11627  (131 3,  kæmer),  sms.  11634  {k(ßmr\  III  19337 
(1337);  men  ved  sida  av  denne  aalgjengde  form  finst  kiæmr  D.  N.  III 
3454  (1293),  56^4.37  (1303)»  og  so  hev  Ein  tale  I9:  kæynr\  —  øfra  adj. 
Ol.s.  50^7  S4i5,  øysta  adj.  Ol.s.  6630;  øfra  halfw  D.  N.  III  1521  (1329); 
men  æfstu  Hm.  27032;  —  søfr  v.  3  sp.  Ol.s.  373,;  smlk.  sømn  m.  st.; 
men  sæmfnorom  Ein  tale  217;  —  demöom  v.  (i  pi.  av  de^ma)  D.  N.  III 
I79i7  (1335);  —  mdanferdzslo  (d:  -førslo)  D.  N.  III  19343.45  (i337)-  — 
Grunnen  til  dei  uregelrette  former  her  kann  vera  ein  mothug  i  sume 
bygder  mot  labialisering  til  0  naar  ein  labial  konsonant  stend  i  nær- 
leiken (dissimilation);  —  meåorfæor  Ol.s.  339  (misskr.  for  modorfædr). 

Umvendt  er  merkande:  ræf  (  =  ref)  D.  N.  III  14229  (1325,  Ver- 
dal); gøfuæt  (d:  gejei)  D.  N.  III  19314;  Klømætzson  (for  aalm.  Klemet-) 
D.  N.  II  2763  (1346)-,  øfuenlegs  (for  aalm.  gtr.  ævenlegs)  D.  N.  II  27612 
(1346).  Desse  former  .skriv  seg  vel  fraa  bygdemaal  med  tilhug  til  labi- 
alisering av  e  framfor  labial  konsonant  (assimilation). 

Serskilt  er  nemnande:  hættn  (for  hæthi,  av  h'ôttr)  D.  N.  II  25531.32, 
smlk.  Hælhi  §  75,  3;  ^ægar  (for  ^egar)  D.  N.  V  7718  (1329);  ærtog  D. 
N.  V  5720  (i 3 1 3)  er  (sud)vestnorsk  (gtr.  ærtoge);  Nordmære  (for  -me^re) 
i  D.  N.  II  2487  (1342)  (5gg)  er  truleg  liksom  korsh'œdrom  og  Hænso- 
vik  (bkpaa:  Eønsauik\  no:  Honsvl^a)  i  same  dipl.  islandsk  inn- 
verknad. 

Merk.  i  stend  istf.  y  i  cindir  p.  nplm.  Ol.s.  6715,  i  for  ^  i:  hisna 
Ol.s.  648  (nyn.  hwna). 


70  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

99.  Diftongarne  an,  æi  og  oy  held  seg  godt  gjenom  heile  tidar- 
bilet.  *  I  surne  diplom  hev  o'jso  a?  og  e'  tilhug  —  baade  i  Ijodsterk 
staving  og  i  tonelause  ord  —  til  aa  verta  diftongar  naar  det  i  næste 
staving  kjem  /;  i^eiitia  I  510,5  (1226 — 45);  sfæioh(,  tnæigia  II  171222 
(1277);  æiffir,  tæilcit,  ha::fir  II  18  (1278,  vid.  1307);  æhmæiriat  (o: 
æinræriat)  II  450  (1299);  sæigir,  KæitiJs,  æinge  II  89  (1307);  seiUdi, 
Uiggit  part.  III  105  (131 5);  Hæilghisætre,  ôeighi  (d:  degi  dsg.),  sæigir 
III  167  (1333);  feiiigliii,  sæiiia,  eingi  IV  206  (1333);  deighi  V  11233 
(1336);  deihgi,  sciglr,  ieiht  IV  231  (1338);  V2)pheildis  II  248^  (1342). 
Overlag  sjeldan  raakar  ein  paa  slike  former  (utanfor  diplomi)  i  dei 
eldste  skrifter:  ieirm  (d  :  scria  v.  i  pløgja;  2  skura)  Ol.s.  ^$iQ,  læigiande 
(  =  {h)læjandé)  n.sm.  Didr.  451. 

Uturn  dette  høve  hev  vokalen  vortet  æi  i:  geingr  D.  N.  III  19344 
(1337);  diftongen  i  dette  ord  (liksom  i  dei  fleste  som  er  nemnde  ovan- 
for)  viser  vel  berre  at  den  etter  fy  Igj  ande  konsonant  hev  palatal  udtale. 
—  Skæilfu  D.  N.  III  1673  (1333)  er  vel  misskr.  for  SJdælfu,  ettersom 
namnet  vert  skrivet  Sh'alfii  V  11 224  (1336)  og  Shælghull  27225(1345), 
no  Sjølva  Indrøy. 

Merkn.  i.  Meikande  er  diftongen  i:  æydlur  Ol.s.  2727,  æyorlnr 
273J  (aalm.  gnorsk  eàla)\  —  hæilt  3  si.  av  hal{l)da  D.  N.  III  19312 
(1337;  palatal  Z);  —  ræio  {0:  red  3  si.  av  råda)  Post.  82420;  —  msein- 
læifc  (for  mæinlaste)  Ol.s.  88^  (rrisskr.  ;  —  var  æi  rett,  hadde  ordet  enda 
paa  i  etter  Ijodsaniklangslogi). 

Merkn.  2.  læivi  sn.  (lov)  Tub.  31  er  kanskje  far  etter  itakisme, 
som  der  er  noko  av  paa  Frosta  {bi'gda  f.  bygda;  Island,  ein  av  dei 
ytste  gardarne  paa  Frosta,  no  uttala  snart  med  lang,  snart  med  stutt  /, 
—  skrivet  Yslandt  1559,  men  Island  baade  fyrr  og  seinare  {Iszland 
1664);  umvendt  oy  for  æi  i  Prondæyme  D.  N.  V  18200  (1345),  labiali- 
sering  framfor  m  ?  smlk.  §  98. 

Merkn.  3.  Svensk  innverkiiad  er  vel  grunnen  til:  hemolt  D.  N.  IV 
*99i9  (1332).  —ægi  {  =  æigi)  Ol.s.  3326,  sægu  {  =  sæigu)  adj.  Ol.s.  8719, 
skrædar  tiund  (for  skræidar  t.)  D.  N.  III  3034  (1291)  maa  vera 
misskrift. 

Merkn.  4.  Nokon  yvergang  av  y  framfor  I  og  r  med  konsonant 
etter  til  iu  {kiulna  for  kylna)  er  ikkje  paavisande  i  skrift  i  gtr.  i  dette 
tidarbil  utum  i  ordet  tiusàaghen  (for  tyrsdagen)  D.  N.  V.  1864  (1346), 
venteleg  framandt.     Denne  yvergangen  hoyrer  ikkje  til  i  trondermaal,   men 

''•     stet  2si.  (av  dfga)  Hm.   270..,  (etter  siv.  i   iste  pers.)  syner  at  ogso  i 
gtr.   hev  æi  vortet  til  é  i  utljod  etter  burtfall  av  gh. 


1 899-    No.    3.  OAMALT  TRØNDERMAAL.  7 1 


i    austlandsk    (og   sudnorsk).      Her    som   i   fleire   andre  stykke  stod  gtr.  i 

lag  med  aalmenn  vestlandsk. 

ICX).  Vokalarne  i  gtr.  held  i  det  store  og  heile  uppe  sitt  Ijod. 
verde  (kvalitet)  gjenom  heile  dette  tidarbilet.  Dei  Ijodloger  som  hev 
vortet  kalla  opning  og  lægjing  («sænkning»)  og  som  hev  hjelpt  til  aa 
gjeva  det  nye  trøndermaal  sin  serskilde  svip,  hev  enno  ikkje  vunnet 
seg  fram  til  magt,  um  me  enn  kann  merka  (til  eks.  i  former  som  varör 
for  ræror,  yvergangar  som  gæro  >  giærd  >  giarS),  at  der  er  ei 
tilstemna  ogso  i  dette  stykke  til  den  Ijodvokster  som  no  sermerkjer 
dette  maalføre. 

7.     Samandraging  av  grannevokalar. 

loi.  Grannevokalar,  eller  vokalar  som  kjem  til  aa  staa  attmed 
kvarandre,  vert  oftast  samandregne,  naar  dei  er  av  same  slag,  til 
lang  vokal;  eks.  fände  (o:  fdande)  D.  N.  II  45*7  (ikr.  1299);  lihlrrå 
aplm.  Ein  tale  280;  /e  dsg.  Post.  8243,  Ol.s.  iias;  sét  (av  sia)  part. 
Hm.  208,  {séét  2083);  kne  dsg.  (d:  hné  e)  Ol.s.  89,2;  do  3  pi.  (o:  doo) 
Ol.s.  7138;  Lom  Ol.s.  2413  {  =  Lôôm  5811);  tru  gsg.  (d:  tnni  av  trua  f.) 
Hm.  270^5;  t7'um  ipl.  imper.  Ol.s.  2525. 

Merkn.    i.      Ein   raakar  ogso    paa   usamandregne  former:    bitum  dpi. 

Ol.s.  36i  381g,  snuum  ipp.  Ol.s.  4626,  truum  ipp.  3033. 

Merkn.   2.     Regelen  gjeld  ikkje  former  av  den  etterhengde  substantiv- 

artikel,  eks.  feet  Ol.s.   237. 

102.  Grannevokalar  som  er  av  ymist  slag,  vert  ikkje  saman- 
dregne, naar  den  fyrste  vokalen  er  Ijodsterk;  eks.  fåer  adj. 
npl.m.  Hm.  209^  Ol.s.  51,9  {faer\  Ein  tale  47  {faer)\  fae  3  skp.  Tub. 
I27,  Didr.  337,  D.  N.  ^11  30511  (1349);  nået  v.  part  Ol.s.  175;  nhi,  tiu 
{tiju)  D.  N.  V  212(41)  (1349);  hoande  Hm.  20830  Ol.s.  4720  (alltid),  D. 
N.  I  824  (1225),  Tub.  eks.  lu,  seinare  londe  D.  N.  III  478  (1301- 
honôa)\  Loar  Ol.s.  2321;  sioar  gsg.  Tub.  3^1;  hia  s.f.  gpl.  Ols.  613; 
trua  inf.  Hm.  20830;  huin  Hm.  270^;  shyi  dsg.  Hm.  2715;  døyir  Ol.s. 
17.7  (dæyir);  sæe  3  ski.  (av  sia)  Hm.  27011;  hø'ar  gsg.  Ol.s.  2323  i})æar\ 
høom  2627.  Hertil  vel  ogso  fear  gsg.  av  f(\  og  fiande  (?)  sm.,  friadag 
(eks.  Tub.  44)  ogso  skrivet  freadagh  (eks.  D.  N.  II  2930,  1348),  prin 
tal.,  lid  dsg.  Ældr.  Fr.  XI  V8.4  (av  U,  Ijaa)  (nytr.  løa  Innh.,  plur.:  løå-a). 
—  Seæimi  D.  N.  V  11220  (1336)  grd.  i  Børsen,  vert  i  II  27233  (i34S) 
skrivet  Siæimi,  no  utt.  Sïmen;  like  eins  heiter  ein  grd.  paa  Strind. 
Aalment  hev  Safhæim  i  Trøndelag  vortet  til  Sjem,  som  er  ei  saman- 
dregi  form. 


MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


Merkn.  i.  1  siå  v.  (av  sé-a),  hiiom  dpi.  (for  kné-om  av  kné)  Ol.s. 
224,  friom  dpi.  (av  ire)  sms.  1221  hev  i  gjenget  yver  til  konsonantisk  i. 
Mrk.  siom  i  pp.  (for  sé-om  av  sia)  Post.  82434,  Ol.s.  255  =  nyare  siam 
Ol.s.  537,  seatn  D.  N.  II  6340  (1301).  —  „kræia  ok  ræia"  D.  N.  IV 
2063  (1333)  er  vel  berre  (austlandsk)  skrivemaate  for  ,,kriå  ok  rid'*. 

Merkn.  2.  æe  vert  samandreget  i  sæ  (3  pki.  av  siå)  Ein  tale  284; 
like  eins  Ol.s.   738   1231  (3  ski.) 

Merkn.  3.  d  -\-  0  finn  ein  snart  samandreget,  snart  ikkje,  baade  i 
eldre  og  yngre  gtr.  Samandregne  former  fyrr  1300  er:  sa  (0:  såo)  3  pi. 
Ols.  337  ofl.;  mm  I  pi.  (av  sid)  sms.  11  ig;  fddm  i  pp.  (av/a)D.  N.  II 
lOg  (1255);  saavi  II  434  (1298);  —  ikkje  samandregne  i  same  tidarbil 
sdo  3  pi.  (av  sid)  Hm.  270«;  saom  1  pi.  Hom.  212^^;  saod  sms.  21212 
(sa  per  (o:  saot  pet)  Ol.s.  2738);  saom  D.  N.  III  463  (1300).  Saman- 
dregne former  etter  1300:  saam  i  pi.  D.  III  127»  (1322),  III  1544 
(1329),  III  1823  (1335)»  IÏ  2464  (1342),  II  26313  (1344).  n  276^0 
(1346);  faam  i  pp.  Ein  tale  2720;  —  ikkje  samandregne  former  etter 
1300:  sao  3  pi.  D.  N.  II  6321  (1301);  saom  D.  N.  II  863  (1307);  aom 
dpi.  (av  d)  III  1514  (1329);  saom  VIII  753.7  (1324);  faom  ipp.  V 
11211  (1336);  saom  ipi.  III  1955  (1338),  IV  2574  (1342). 

103.  Er  den  andre  vokalen  (av  tvo  grannevokalar  av  ymist  slag) 
1  jodste  rk,  gjeng  den  fyrste  yver  til  kons.  i,  dersom  han  er  palatal:  fiorar 
nplf.  Ol.s.  1438;  hiaria  (for  hearta);  Bryniulfi  D.  N.  III  1O21  (ikr- 
13CX));  Midio  D.  N.  II  8930  (1307). 

Merkn.  I  Ijodbrotet  ia  (ell.  iæ)  kann  der  ikkje  alltid  i  Trøndelag 
ha  voret  yvergang  av  i  til  kons.  2,  skal  ein  doma  etter  nytr.  hü,  /!/,  hil 
Stjørd.  liBl  Innh.  (av  gtr.  biællaf  fiæll,  hixll). 


8.     Vokal-lengjing. 

104.  Hev  det  fallet  burt  ein  konsonant  like  etter  ein  stutt  vokal 
fær  vokalen  lengd  for  aa  bøta  paa  Ijodtapet  (Ijodtapsbot),  t.  eks.  Ot/riôr 
(for  Ouôriôr). 

105.  Vokallengdi    framfor   it,  uppkomet  av  ht,  kann  ein  millom 
anna  sjåa  av  nytr.  tjett,  Ijett  (gtr.  iéttr,  Uttr)  Innh. 

106.  I  prp.  or  hev  vokalen  voret  lang  etter  skrivemaaten  oor  D. 
N.  V  18269.  (1345). 

Merkn.  Skrivemaaten  viist  (adv.  visst)  Hm.  2084  er  truleg  berre 
misskrift.  —  Lengjing  av  vokalar  framfor  If,  Ik  o.s.fr.  {kdlfr,  folk),  lik- 
som paa  Island  og  Agder,  hev  det  ikkje  voret  i  gtr.  —  Um  seinare 
lengjing  av  vokal  i  stutte  stavingar  sjåa  §   109. 


1889.   No.    3.  GAMALT  TRØNDERMAAL.  73 


9.     Vokal-stytting. 

107.  Der  er  i  gnorsk  mange  merke  etter  ei  gamall  Ijodlog  som 
ein  gong  hev  gjort  dei  lange  vokalar  stutte  framfor  lang  konsonant. 
Ogso  i  gtr.  finn  me  far  etter  denne  logi,  endaa  høvi  ofte  er  uklaare 
naar  ein  berre  skal  døma  etter  skrifti  den  tid,  daa  Ijodstriket  yver  den 
lange  vokalen  oftast  ikkje  vart  skrivet.     Soleis  vart: 

1.  d  til  a;  t.  eks.  hann  (eig.  hånn\  like  eins  gen.  hans\  ranmadla 
D.  N.  V  752a  (1328)  (for  aalm.  vadmål,  mal,  eks.  D.  N.  V  2121.-, 
(1329)  av  våa  f.  vevnad);  —  lata  (for  lata)  i  tonclaus  stoda  som 
hjelpeverb,  sjåa  §   114  c. 

2.  é  til  e{æ)\  t.  eks.  prettan  D.  N.  V  5720  (13 13);  fekk  Ol.s.  6^0  (fecc) 
ofl.  Didr.  2281  (f sek)]  gekk  Ol.s.   I23  {(lecc)  ofl.  Didr.  23«  {gæk). 

3.  i  til  î;  t.  eks.  minn  nsm.;  men  min  npln.  (D.  N.  II  30510;  i349, 
vapn   mijn)  ;  frilla  (av  friår)  Ol.s.  42^  (frillu)  ;  prittvgta  D.  N.  II 

25525  (1343). 

4.  0  til  o;  t.  eks.  gott  (av  gôôr)  aalm.;  Postæinn  Ol.s.  6733  ofl.; 
Tholle(ivr)  U.  I.  55  (smlk.  i  seinare  tid  framfor  m  som  hev  vortet 
lengd,  t.  eks.  ôovim  (for  dom)  D.  N.  III  179^,  1334)- 

5.  Û  til  m;  t.  eks.  brullaup  Ol.s.  3336,  D.  N.  I  84  (1225). 

6.  y   til    y;   t.    eks.    tyrsdaghenn    (d:    tyssdaghenn)    D.    N.    IV    1653 

(1325). 

7.  a^  til  a?;  t.  eks.  naést  >  w«s<  (>  nest)\  hænni  Ol.s.  ofte,  eks. 
30^9,  pron.  (dsg.  av  hon\  upphavleg  av  hæ'nne\  endingi  -i  syner 
at  æ  (i  hænni)  hev  voret  stutt;  vidare  stytting  er  vel  hænne  (i 
tonelaus  stoda)  i  Ol.s.  eks.  2*3  30^5,  istf.  henne,  som  det  vert  skri- 
vet i  D.  N.  I  519  (1226—45). 

8.  ?  au  til  0,  %i\  t.  eks.  ?/ifh'  Ældr.  Fr.  XIII  21,1  [xisla  hot)  for  ausli 
<  atwisli;  Sorshaugi  dat.  Ol.s.  6623  o.fl.  st.  i  diplomi  (av  Saurshaugr 
(?)  Heimskr.  Ung.  utg.  s.  913,  no  Sakshdii,  *  skvWct  Sakshai4g,  grd. 
paa  Indrøy.) 

9.  æi  til  a?,  e;  t.  eks.  ængi  (av  æingi)\  flestr  (smlk.  flæiri)\  mest 
{mæiri)\  hælgi  adj.  b.  f.  (av  hæilagr);  pærra  Ol.s.  7^0  {for  pæirra, 
um  ikkje  misskrift);  Endridi  U.  I.  s.  54;  smlk.  Lækkjem,  grd.  i 
Verdalen,  av  Leiklem  (a  Leikaleini  D.  N.  III  560,  1303). 


*  Folk  fraa  Indrøyi  minnest  enno  at  der  hev  voret  sagt  Sössau.  Dei 
hev  soleis  eit  ord  etter  eit  gamalt  menne  som  sa  ein  morgon;  „Aô 
hi  æ  virt  opp  så  læif  at  æ  ha  hnma  virt  bådo  på  Sössau  å 
Salbei"^ j  tvo  kyrkjerom  som  ligg  ikr.  ^/^  mil  fraa  kvarandre. 


74  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl 

Merkn.  by  til  æ  i  Æstæin  D.  N.  V  1214  (ikr.  1280,  Verdal), 
Æ^teini  V  21230-,  i349-  Um  seinare  stytting  av  lang  vokal  framfor 
dubbclkonsonant  sjåa  §   109  —  iio. 

10.     Brigde  i  stavings-lengd. 

108.  Ei  stor  mengd  Ijodsterke  stavingar  i  det  gamle  norske  maal 
var  lange  paa  den  maaten  at  der  var  lang  vokal  +  stutt  konsonant 
(J)åt{r),  lit,  draum[r),  og  fyrste  staving  i:  lit-a,  rink-a,  dröym-a),  eller 
stutt  vokal  +  lai^g  konsonant  (fann,  finn(r\  sçnn  adj.  f.,  lund^  og 
fyrste  staving  i  hrænn-a,  finn-a),  —  like  eins  som  vanleg  i  norsk  maal 
den  dag  i  dag. 

Men  umfram  desse  stavingar  hadde  gamall-norsk  enno  tvo  slags: 
nokre  lange  som  hadde  lang  vokal  +  lang  konsonant  (hdttr,  sott,  tyndi, 
vdtt-a  V.),  og  nokre  stutte  som  hadde  stutt  vokal  +  stutt  konsonant 
{sal  s.n,  las  v.  3si.,  rit,  lut[r)\  fara  v.,  vit-a  v.). 

109.  Dei  stutte  stavingar  [vit  s.n.,  vita  v.)  maatte  det  vera  vandt 
aa  halda  uppe  under  det  sterke  Ijodtrykk  som  ofte  kom  til  aa  liggja 
paa  deim  i  setningi.  Det  kunde  og  vera  ventande  at  mynstri  i  den 
store  flokk  med  lange  Ijodsterke  stavingar  maatte  draga  dei  stutte  yver 
i  same  faret.  Soleis  hev  det  ogso  gjenget  i  dei  fleste  norske  maalføre, 
um  enn  vegjerne  ikkje  altid  var  nett  dei  same.  I  Trøndelag  hev  like 
vel  stutte  tvostavingsord  haldet  seg  mykjet  godt  alt  til  vaar  tid  (nytr. 
vårå=gX.v.  vera;  nytr.  håf/å  s.m.  asg.  =  gtr.  haga\  vuku  s.f.  asg.  =  gtr. 
viku).  Einstavingsord  som  i  gtr.  var  stutte,  hev  derimot  no  vortet 
lange  liksom  i  dei  fleste  andre  maalføre. 

Den  eldste  gtr.  skrift  (Hm.  &  Post.)  er  noko  ustød  i  skrivemaaten 
av  konsonanten  etter  stutt  vokal,  ettersom  det  stundom  vert  skrivet 
dubbelkonsonant  der  ein  etter  skrifti  elles  skulde  venta  einskild,  t.  eks. 
vell  adv  Hm.  271  ig,  tæll  imper.  Hm.  208^0  (av  txllia  Post.  82414.27),  ecc 
pron.  Hm.  27015,  Post.  823 ig;  men  daa  ogso  reint  tonelause  ord  her 
vert  skrivne  soleis  ender  og  daa  (^^7/  prp.  29gg.  eks.  Hm.  269^2,  til 
27O2J,  lg.,  occ  2711«  {scall  2082^),  secc  pron.  Post.  8252)  og  endaa  ord 
som  hiuscairpen  Post.  8243.^,  wæll  imper.  av  mæla  Hm.  2083,  moll  (d: 
mål)  208.r„  er  skrivemaaten  ikkje  aa  byggja  paa.  —  I  01  s.  lOn  vert 
skrivet  vek  pers.  pron.  (istf.  det  aalm.  a)  i  ein  samanheng  der  ein 
kann  leggja  ettertrykk  paa  ordet;  ogso  elles  hev  denne  .soga  nokre 
lange  stavingar  for  stutte:  bordkærr  505  (men  ksei'et  6411),  hærr  asg.  & 
dsg.  fleire  gongjcr,  t.  eks.  720  5233,  hærrmenn  222-,  hærrfærd  140,  hærr- 
klædom  iS^t-^i  (t^Hes  hær-),  miokc  9gg.  eks.   I13  {miok  Zi),  flotta  asg.  49^, 


1 899-    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  75 

(for  flota),  saccer  8039  (sacer  aalm.  eks.   iig).    —    Ogso  Didr.  saga  hev 
hâ^r  asg.  22;  og  hordkærr  334.  dessutan  fearhdt  dsg.  323. 

Diplomi  er  ogso  helder  ustøde  i  dette  stykke.  Ein  forvitneleg 
vitnesburd  um  halting  og  raadløysa  i  skrivingi  er  D.  N.  V  186  (1346, 
Verdal,  vestlandsk  mynster),  der  ein  finn  gerra  (  =  //e7*a),  lesset  (  -^  Jestt) 
attmed  vcUande  (  =  våttande),  legia  (  =  leggia).  Men  av  skrivemaatar  som 
luU  II  56ao  (1299),  II  6323  (i 30 1),  ski2)v  II  305.!  (1349)»  v'W  (dsg.  av 
vit  s.n.),  sms.  305»,  aatt  vitti  V  212^  (1349)  er  der  grunn  til  aa  meina 
at  lengjingi  av  stutte  ord  av  dette  slag  i  trøndermaalet  (nytr.  :  Ivtt  ell. 
lått,  sepp^  vçtt)  hev  byrja  med  lengjing  av  endekonsonanten  i  jamhøve 
med  eldre  mynster  i  maalet  som  finji,  fann. 

Yvergangen  av  lang  a  {d,  Storms  ä)  til  ein  serskild  (labial)  Ijod 
å,  som  i  Trøndelag  maa  ha  byrja  fyrr  midten  av  det  13de  hundr.,  er 
visst  ikkje  utan  samanheng  med  at  a  vart  lengd  i  stutte  stavingar  i 
visse  høve  (helst  med  klangfør  konsonant  etter  vokalen  som  i  sal,  dag, 
vaô)f  og  hev  kanskje  endaa  noko  sin  grunn  i  ei  .slik  lengjing,  som  elles 
vilde  ha  gjort  ord  som  sal  og  rad  o.  m.  a.  like  i  Ijod  med  6a?  og  rdå. 
Og  andre  stutte  vokalar  i  like  høve  (som  i  eg,  stig,  hod)  hev  etter  det 
me  kann  sjåa  av  maalet  seinare,  fylgt  same  vegen,  og  ordi  hev  fenget 
lang  staving  etter  eldre  mynster  som  rih{r)y  di(k(r). 

Det  er  sjølvsagt  at  desse  yvergangar  hev  gjenget  for  seg  seint  og 
umerkande,  knapt  nok  til  same  tid  og  visst  ikkje  paa  den  same  maate 
i  alle  tilfelle  endaa  innanfor  bygdernc  i  Trøndelag,  som  me  kann  sjåa  av 
maalføri  no:  lakk  og  låk  (gtr.  lok),  og  at  det  soleis  vart  ei  millomtid 
daa  det  i  staden  for  dei  gamle  stutte  stavingar  vart  halvlange.  Og 
lenger  var  trøndermaalet  i  det  heile  visst  ikkje  komet  i  dette  tidarbilet. 

Austnorsken  fylgde  same  vegjer  som  trøndermaalet  i  den  her  um- 
handla  yvergangen.  Paa  Vestlandet  vart  derimot  vokalen  i  alle  stutte 
Ijodsterke  stavingar  —  baade  stengde  og  opne  —  lang,  men  vart 
samstundes  litt  lægd  eller  opna,  so  han  fekk  ein  serljod  .som  skilde 
honom  ut  fraa  den  lange;  lægjingi  ser  me  far  etter  i  diplomi  fraa  fyrst- 
ningi  av  14de  hundr,  soleis: /a?rn  (  =  gn.  fyrri)  D.  N.  II  i8iu  (1331, 
Sogn),  (Jluikar  II  814  (1306,  Hardanger).  Hermed  vart  det  daa  ein 
ny  skilnad  millom  austnorsk  og  vestnorsk,  ein  skilnad  som  i  sin  dju- 
paste  grunn  kanskje  hev  den  same  orsak  som  skilnaden  i  Ijodbrigde- 
høvet,  med  di  sume  austnorske  vokalar  i  .stutte  stavingar  (som  i  vit, 
skip)  synest  ha  havt  mothug  mot  lengjing  i  visse  høve. 

Merkn.      I    det    14de    hundr.  finn  me  i  gtr.  m  lengd  etter  0:    öonim 
(for   dom)   D.    N.    III    179^  (1334),    dommr  nsg.  Y    18270  (1345)»    endaa 


76  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


dommsmenn  sms.  i^.  Vokalen  er  venteleg  noko  stytt  samstundes,  og 
soleis  er  ei  ny  lang  staving  (den  som  i  nytr.  er  den  aalmenne,  domw) 
framvaksi  av  den  gamle.  —  Tilhugen  til  lengjingi  av  m  ser  me  elles  alt 
i  commanda  Hm.  27020  (smlk.  lichammenom  Post.  82436). 


III.     Ljodhøve  i  stavingar  med  lint  Ijodtrykk. 

1.     Stytting  av  vokalar. 

no.  Alt  fraa  den  eldste  tid  finn  me  at  lange  vokalar  hev  vortet 
stutte  i  Ijodlinne  stavingar  (paa  grunn  av  det  lette  Ijodtrykk  paa  sta- 
vingi).     Soleis  er: 

1.  å  vorten  til  a\  eks.  fraa  gamall  tid  er:  hærao  (<hærrad\  pl.: 
hærrod  Ols.  529);  Ola  fr  <  Olaf  r;  ogso  Olæifr  {Oleifver  a  Visti  D. 
N.  III  I42i,  Verdal  1325);  nom.  propr.  paa  -ar  og  -lakr  (eig.  -dr 
og  'lakr  av  gsamn.  -^aiRaR  og  -laikaR)  som  Ivar,  Aslakr\  lianum 
pron.  (tonelaust)  kann  ogso  hava  a  etter  jamhøve  med  nom.  sg. 
hann\  nytr.  Skaitvul,  kyrkjestad  i  Stjørd.)  vaj  slv  vall  (sjåa,  Oplysn. 
Rygh.  s.  235). 

2.  é  til  e  ell.  i;  eks.:  lyritar  gsg.  Tub.  520  {<hjörätar)\  hvætvitna 
Ol.So  40^0,  Tub.  513;  hværvitna  Tub.  21422; vitna  av  véttr. 

3.  i  til  e  ell.  i\  t.  eks.  Harelcr  Ol.s.  1913  ofl.  Rcmekr  Ol.s.  183«  {rekr 
er  eig.  -rikr), 

4.  Ô  til  0  ell.  u,  a;  t.  eks.  Nikulas  D.  N.  VIII  537  (1202,  vid.  1324) 
av  Nicolos  D.  N.  III  10511  (1315);  dor  i  Berdor,  Andor  {for  por r)] 
hon  (ell.  hnn,  sjeldan  i  gtr.)  av  hon  (<hçn,  fem.  tW  hdmi)\  månoor, 
mänaör  (got.  menöps)\  Staghla  (for  Siaghlô,  Staflo)  D.  N.  V  11 2^3 
(1336);  no  Ståvjoan  i  Skogn. 

5.  Û  til  7/  ell.  0;  t.  eks.  les  Ut  Hm.  27031;  vtian  m.s  t.  eks.  D.  N.  VIII  7630 
(1325).     Smlk.  nytr.  LàMu,  grd.  i  Beitstaden  (eig.  Lagainn). 

6.  ad  til  e\  t.  eks.  we?',  ne  prp.  Hm.  27O31.33  (d:  nsdr;  Ol.s.  ?  7jær 
(  =?'  /r/rf)  S7io);  nytr.  ^?er  Fosn  {nB  Helg.)- 

7.  0'  til  i\  æidimi  Ol.s.  4I3  {  =  æindæme  sms.  3636);  smlk.  nytr.  Glase, 
grd.  i  Beitst.  <  Gla{d]sjø  <  Glades^io  A.  B.  320. 

8.  flu  til  0;  t.  eks.  ok  kj.  (eig.  ank,  som  det  ogso  heiter  Hm.  20829, 
Post.  824ÄG;  smlk.  nytr.  Iå](q)dn,  grd.  i  Leksvik  {fJialmalanpe  A. 
B.  272.«;  Hialmalawp  >  Hiælm{a)lop  >  /æjap  (skr.  Hielop  1559)  >  låjåp 
(ved  Ijodjamning). 


1 899-   No.   3.  GAMALT  TRØNDERMAaL.  ^^ 

9.  æi  til  i  ell.  e\  t.  eks.  ^^ema  Didr.  3219,  Pronôemi  D  N.  III  i82i 
(1355)1  u"^  ikkje  misskrift;  smlk.  nytr.  lÀh]vçsstre,  grd.  i  Stod, 
af  lifla  Vestreide  A.  B.  127;  Bîisslenan  pl.  grd.  paa  Leinstrandi, 
Biskupslæina  gen.pl.  D.  N.  III  6289  (14 16);  VeJdibn,  grd.  i  Leks- 
vik, av  Vigdeild  A.  B,  2719. 

Morkn.    Slcanæy  01. s.  4933  heiter  ogso  Skåne,  sms.  494.37  5012  og 
ofte  i  dipl. 

2.     Endingsvokalar  i  gamalt  trøndermaal. 

III.  Dei  aalgjengde  vokalar  i  endingar  i  gtrøndsk  er  a,  e,  i,  0, 
w.  I  bruket  av  a  stend  gtr.  heile  dette  tidarbilet  i  lag  med  vestlandsk. 
Der  er  ingi  framskjoting  av  a  til  a?  i  endingar  som  i  austnorsk;  det 
heiter:  sænda,  næmfia,  hal(l)da,  kirkia,  hestar. 

Merkn.  i.  I  diplomi  er  funne  desse  eksempel  paa  framskot  av  a 
til  æ:  Oimyier  (o:  Gunnar)  III  3030  (1291;  upph.  lerund  erkeb.);  Ifiiær 
IV  2573  (1342),  Ifnærs  III  19317  (1337);  daa  namni  i  Trøndelag  var 
(og  er)  Gunnar  (eks.  V  1912,  1346)  og  Ivar  (eks.  IV  2312,  1338,  — 
tri  menner  som  heiter  luar  — ),  maa  formerne  Gunner  og  Ifuær  vera 
framande,  det  fyrste  kanskje  austnorsk,  det  andre  (etter  tidi  aa  døma) 
svensk  (?);  —  jærder  gsg.  II  2934  (1348),  austl.  innverkn.  liksom  Skåne 
gsg.  i  same  brevet  og  i  II  26311  (1344),  medan  det  i  V  1823,  1345, 
heiter  Skåna.  Ordet  heiter  eigenleg  Skan'ôy  f.  som  etter  §  no,  9  m. 
vart  Skåne,  og  deretter  fekk  bøygning  som  hane.  Skåne  er  fast  form  i 
kongetitelen  ved  sida  av  Noregs  og  Svia.  Austl.  innverknad  er  vel  ogso: 
fioretigi  apl.  D.  N.  III  5621  (i303)  =  ^ora  -—  V  5713  (1313);  —  heiUn 
adj.  asm.  D.  N.  V  999  (1334,  Verd.);  —  aUznalldandæ  gsm.  V  2124 
(1349);  komande  dsm.  II  276^0  (1346);  —  Syesiadum  D.  N.  II 
30516  (1349)  for  Syastadum  A.  B.  52  (no  Syston,  grd.  i  Meldalen).  — 
I  Biarker  æy  II  431  (1298)  er  e  svarab.  og  ordet  =  Biarkræy  (III  56,, 
1303),  samandreget  av  Biarkaröy\  like  eins  i  ælliger  adv.  VIII  7645 
(1.325)  =  e/Z?9rr  II  i6i2i  (1327)  av  élligar. 

Merkn.  2.  Lafrenzwaku  dagh  D.  N.  III  3945  (1297),  Laufurens-, 
Laujrens  —  V  18214.76  (1345)  for  aalm.  Lafranz-  (eks.  II  2505,  1342) 
—  etterlat.  Laurentius,  Tub.  213  hev  laurænz  mæsso\  —  vidare  adv, 
komp.  D.  N.  VII  1265  (1328),  rumleghre  adv.  komp.  IV  23423  (1338,  vid. 
1347),  lettare  adv.  komp.  III  2119  (1342)  høyrer  ikkje  hit,  men  heng 
såman  med  adjektivbøygningi  ;  ved  sida  av  endingi  -a  i  sg.  m.  &  neutr. 
av  adj.  i  kompar.  maa  der  ha  voret  ei  ending  med  /  (e);  eks.  paa  dette 
er  aumlegare  Ols.  870,  hætri  hæilli  dsg.  sms.  7123.  Fleire  eksempel 
paa  e  for  a  i  dei  nemnde  høvi:  Ol.s.  23^5  {mattogare  asn.),  801  (trufa- 
stare    adv.l,    1833    (viôare   adv.),    1820   (vürare    asm.).     Smlk.    elU  adv. 


78  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


(  =  el1a)  Ældr.  Fr.  VII  i8i  (alle  avskrifter).  —  tahærdr  sm.  (yverkjortel) 
1).  N.  II  25531.38  hev  vel  æ  fraa  mht.  tappert  (?).  —  brejner  asg.  (av 
breviarium)  D.  N.  V.  21254  (^349)  sj.  §  130. 

Merkn.  3.  Som  repræsentant  for  tonelaus  u,  0  vert  stundom  i  den 
seinste  tid  bruka  a:  Naumadale  1).  N.  III  152^  (1329)  for  Naumudale 
XIII  III  (1200);  Naiimadal  dsg.  III  14417  (1326,  vid.  1329);  smlk. 
Bodadaal  IV  199  (1332,  bkp.  seinare)  for  llodudal  sms.  11,  Rododal 
II  27213  (1345),  no  Rodarnj  grd.  paa  Ndm.;  —  Eækaness  II  26345 
(1344;  Rækonese  sms.  18);  brennastæini  dsg.  II  2359  (1340)  for  frrew«?«-. 
Smlk.  nytr,  Fråsta-  i  smn.  som  :  fråsta-smd  Innh. 

3.     Ljodsamhøve. 

a.     Aalmenne  reglar. 

1 1 2.  Med  umsyn  paa  endingarne  e  og  ?,  0  og  u  er  der  elt 
regelrett  skifte  i  gtr.  og  det  soleis,  at  der  er  eit  visst  samhøve  millom 
endings  vokalen  og  vokalen  i  den  Ijodsterke  stavingi  straks  i  fyrevegen. 
Grunndraget  i  dette  ljodsamhøve  i  gtr.  er  at  ein  høg  Ijodsterk  vokal 
ogso  vil  hava  ein  høg  vokal  i  endingi,  mcdan  ein  midhøg  eller  la  ag 
vokal  vil  hava  midhøg  vokal  i  endingi,  like  vel  med  den  avgrensing 
at  dci  stutte  og  opne  Ijodbrigde  vokalar  q  og  æ  vil  hava  høg  vokal 
etter  .seg,  og  at  a  vil  hava  høg  guttural  og  midhøg  palatal  vokal  i 
endingi,  som  ein  vil  sjåa  av  den  fylgjande  paragraf. 

113.  a.     Fitter  fyrre  §  .stend  soleis:  -i  i  endingi  etter: 

høg:  u,  ?V,  an  ?,  1,  y,  \J,  æi,  öy 

midhøg:  ç  æ 

laag: 
Eks.   hitir   npl.   giidi   dsg.    dratimi  dsg.  viti  d.sg.  IHill  adj.  byydir 
npl.   synir    3sp.   stæini  dsg.   dfôymir   3sp.  hçfài  dsg.  (av  havuS),  vælli 
dsg.  (av  vQllr),  værdi  3sp.  kuæ1(l)di  dsg. 

b.  -e  i  endingi  etter: 

høg: 
midhøg:  0,  0  (^)         e,  é,  ö,  0,  d 
laag:       åa  æ 

Eks.  skotet  part.  .sfôre?^  npm.  bere  3skp.  rette  dsg.  h'ô(;ge  3ski. 
søner  npl.  sefmer  3sp.  nåler  npl.  aller  npl.  ræ're  3ski. 

c.  'Il  stend  i  endingi  etter: 

høg:  u,  Ü,  au  ?,  ?,  y,  ?/  æi,  öy 

midhøg:  q  æ 

laag:  a 


1899    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  ^^ 


Eks.  hdum  dpi.  sinkum,  draumuniy   vitum,  hitum,  apyrium,  symwi 
I  pp.  siæinum,  öf/him,  diçfltim,  àlUim,  sændiim,  værhim. 
d.     -0  stend  i  endingi  etter: 
høg: 
midhøg:  0,  o\  (ç)  e,  éj  a,  0,  d 

laag:        å  æ 

Eks.  Skotom  dpi.  storoni,  sp^nom,  herom  ipp.  rétto  dsn.  val- 
slöngior  apl.  mø  tom  ipp.  båiom  dpi.  sættom  dpi.  (av  s^'tt  s  f.). 

Merkn.  i.  Det  ijodbrigde  iæ  krev  etter  seg  e  og  w  (liksom  m); 
giæver  (  =  giaver). 

Merkn.  2.  I  tristavingsord  med  a  i  andre  staving  er  endingi  0, 
undt.  01. s.  og  nokre  faa  diplom,  som  hev  xi,  Didr.s.  haltar  millom  0 
og  u.     Sjåa  dei  etterfylgjande  §§. 

Merkn.  3.  Ljodsamhøvet  hev  ogso  innverknad  paa  endingar  i  subst, 
som  -eng,  -ing,  -ell,  -ill,  adj  som  -ugr,  -ogr  etc,  eks.  drott neng,  minn- 
^^^9j  ogorlegr  Ol.s.  1427,  jamt  kænneug.  Derimot  ikkje  i  gtr.  i  endingi 
'legr  (ell.  -lægr)  og  helder  ikkje  i  regelen  i  subst,  artikelen  fyrr  etter 
1250.  Adv.  alldri  (for  aUdrigi)  vert  (oftast)  ikkje  paaverka  av  ljodsam- 
høvet; derimot  hev  andVd  [anlits  gsg.  Hm.  27010)  vortet  til  ardet 
{anlete  Ol.s.   2214  8834). 

Merkn.  4.  mega  og  gera  vert  handsama  som  um  e  var  upphavleg, 
derimot  ikkje  gærd  s.f.     Sjåa  dei  næste  §§. 

Merkn.  5.  -i  og  -e  skifter  i  dei  pers.  pron.  mikj  pik  og  sik;  det 
aalmenne  er  her  /,  men  Hm.  &  Post.  hev  alltid  sec,  eks.  Hm.  2095, 
oftast  mer  7gg.  eks.  Hm.  27016,  jïf'C  2gg  eks.  Hm.  27032, /»/c  4gg.  eks.  2711; 
ogso  i  Ol.s.  finn  ein  sec  3010;  mec  D.  N.  I  5120-34  (1226 — 45);  Ein 
talc  hev  sek  317,  men  elles  som  dei  andre  brev  og  skrifter  sikj  mik  og 
pik  («litterær  innverknad»).  Yvergangen  fraa  i  til  e  er  vel  gjort  i  jam- 
høve  med  sér  (sek)  og  ek  (mek);  sidan  hev  pik  fylgt  med.  I  dsk.  og 
sv.  der  dei  hev  jak  for  ek,  hev  dei  (i  bokmaali)  enno  former  med  i. 

h.     Ljodsamhove  i  Hm.  &  Post. 

114.     I  Hm.  &  Pest.  stend: 

a.  -e  der  me  skulde  venta  -i:  kende  3si.  Hm.  20839,  engeU  2705 
o.fl.  st.,  hende  dsg.  (av  hçnd)  2095,  0  hægende  2703c,  nete  dsg.  20728, 
sende  3si.  2099  (4gg).;  grunnen  er  at  i  denne  skrifti  hev  æ  gjenget 
yver  til  e  i  desse  ordi,  sjåa  S  93  a  note,  93  b  merkn.  2. 

b.  -0  for  -ii:  ængo  dsn.  Hm.  2087  (venteleg  av  same  grunn  som 
under  a  er  nemnt),  æiliico  adj.  dsn.  271 12  (dissimilation). 


80  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

c.  -li  for  o:  latum  ipp.  Hm.  2o8jj  (av  lata  for  lata,  gamall 
vokalstytting  i  tonelaus  stoda  som  hjelpeverb.;  like  eins  Didr.);  æ/stu 
adj.  270J2. 

Merkn.  i.  Tristavingsformer  som  hev  a  i  2dre  stavingi,  endar  paa 
-0:  ridarom  Hm.   270^1,  samnaåosc  3pi.  Post.  8244. 

Merkn.  2.  Halting  i  hværsu  Post.  82331,  82415,  hværso  82414.,  — 
ællii  82417,  misskr.  for  ælli  asg.  (s.f.). 

Merkn.  3.  Adj.  og  adv.  paa  -leg,  eks.  diarflega  Hm.  2704  (-Zâ?9  ig. 
i  otallægom  dsm.  Hm.  26921).  Eks.  paa  subst.:  hænneng  Post.  82311, 
hælfning  82423,  minning  Hm.  27035. 

Merkn.  4.  -gerer,  gereô,  gerôe,  geröo  (Post.  8245)  av  géra,  men 
gærdum  dpi  av  ^rær^  s.f.  Post.  82440,  megeà  Hm.  2702,  megod 
Post.  8241. 

c.  Ljodsamhøve  i  Hom. 

115.  I  Hom.  stend: 

a.  -0  der  me  skulde  venta  -ti:  mannom  21I29  (fraa  upphavs- 
skrifti),  sj.  S  22  b. 

Merkn.  i.  Tristavingsformer  endar  paa  -0  etter  a:  scialfando 
2  118,  TÙtiaàoà  21124  2129,  vitiaöom  2112s;  margfaUhi  21  ii«  hev  vel 
for  hugsyni  stadet  mest  som  tvo  ord,  eller  hev  havt  sterkt  Ijodtrykk  paa 
andre  stavingi. 

Merkn.  2.     Hahing  i  geröoö  21129,  gerdu  21130. 

Merkn.  3.  Adjekt.  &  adv.  paa  -leg,  eks.  garplegom  21 1^^^,  f ridleg 
21114. 

Merkn.  4.     mege  21 17. 

d.  Ljodsamhøve  i  01. s. 

1 16.  I  Ol.s.  stend: 

a.  -e  der  me  venta  4:  fenget  part.  (av  fd)  3O23  56^0  (v^^n  fængit 
2 1 12,  8gg.),  harmfængenn  3322,  hardfænge  62q  701  (men  vinfængi  62.,); 
gengen  part.  (av  ganga)  3627  (men  gængit  7529,  genginn  10^9,  gægnir 
45äi);  gofger  4j5,  gorver  265;  ohægende  61 12,  Dyflinne  7622,  drotning 
1 12  01,0.11.21.27  (men  drotneng  5838  S^o),  tidænde  15,9,  2gg.  {fiaændi  195, 
lOgg.)  nenner  3sp.  72.5,  réc/irfe  3si.  143,  og  ^-e/irfe  80*  (alle  med  dat. 
«lata  gaa»;  men  rc7?/26//  SI23  «gjekk»);  c^yr^e  3si.  52^1  (-2  12^7,  3gg-) 
f'a?«de  3si.  77,3  (.men  vændir   1I33);  sj.  merkn.  2. 

b.  -/  der  me  venta  -e:  ^afrf  dsg.  3731  (fiotri  8239,  fiotrimnn  82ir,), 
//Ärami  74,9,  /ra7/«ö/  3si.  1615  (kallade  43  ofl.),  ^rmf  part.  31 13  (geve^ 
21)0   o.fl.),    /m/d/   dsg.    (av   liatmd)   26,3    5412   {Itofdi    4S32,    minst    4gg  ), 


1899.    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  81 


itela^seringr  55J3  (av  år),  hœrvi  v.  62..7,  afgœrvi  43:,,  prœ{n)gui  3  skp. 
3  5 18;  surne  av  desse  hev  vel  i  fraa  isl.  "upphavsskr.  med  endingar  i  og 
o  (r);  alhlrigin  821,  27gg.;  aïïdrigi  1831,  5gg.  ;  alldri  54,,,;  desse  siste 
gjeng  ikkje  inn  under  Ijodsamhøvet. 

c.  -0  der  me  venta  -?*:  amtanværoo  $0^  (andræraa  81 2,»  ortï/î- 
t'œràii  8911,  anndværdum  549),  hanom  72^1  (hanmn  is,  allst,  undt. 
honum  iic  umfr.  hanom),  rænno  dsg.  (tid)  55,0  (rænmi  y^i),  sagdo  3  pi. 
193)  (w  aalm.  eks.  103).  Wo  3  pi.  272.-,  (/?Y?f  2723),  Næfiohson  3637, 
Paradiso  dat.  86i3  (latin);  dei  andre  fraa  upphavsskr.  med  endingar  /  og 
o  (?).     Underlegt  er  iamom  8223.38  8319  (for  idrnoml). 

d.  -Î*  for  -0:  Jdrkiugaråennm  881  (om  385). 

Merkn.  i.  Tristavings former  cndar  paa  u  etter  a;  eks.:  fasfaôu  855, 
Icallaôn  22^0  ofl.,  lovaôu  7618,  tialldaôttm  1627,  nndraôu  4114,  pagnadu 
7523.  stodvaàu  6634,  samuadu  2822  ofl.,  hnggadu  ôi^^;  pionasUt  4131  ofl.; 
vitraztu  adj.  sup.  5830  ofl.,  reglegaztii  32,,;  —  undt.  artikel  og  talord 
paa  -ande:  hiartano  401G  (zgg.),  feogrtando  1334,  og  hæriaåo  3  pi. 
49j7  (upphavsskr.). 

Merkn.  2.  hænne  pron.  223  (i7gg-)»  istf.  Aeww^,  den  Ijodlinnc  form; 
den  Ijodsterke  er  Jiænni  302c  (8gg.)  sj.  §  107,  7;  — ærende  endar  nom. 
&  akk.  paa  e  og  dat.  -oin,  men  vert  stødt  skrivet  ærænde  ell.  ærænnde 
34 16  (smlk.  gcng.  ärende);  —  æmbætte,  sjåa  §  93,  merkn.  i.  Fioldi 
I  lu  4521  stend  vel  ior  fiçldi,  mtdsin  fiolde  1320  (Sgg-)  er  den  Ijodbrotne 
form.  —  odrZe-?  86*0  maa  staa  istf.  öMe,?  -  ;  like  eins  syner  Ijodsam- 
høvet at  slonger  v.  3  sp.  6^  stend  istf.  slanger \  —  dregenn  part.  174 
[dreget,  dregn&r)  er  av  drega  (ikkje  draga), 

Merkn.  3.  Adj.  &  adv.  paa  -leg,  t.  eks.  hliörlega  ôojs.  —  Eks. 
paa  adj.  og  subst,  med  Ijodsamhøve  er:  omattog  2333,  sgndtict  87^5, 
ahnategr  8031,  naiidigr  5319;  Bæsengr  5^6»  omràing  107,  hrædrongr 
5419,  Äadow^r  452c  (2gg.),  nandung  5815,  launungu  71 10,  tZa?p7Z  4527, 
krypill  8515,  handingrnn  379,  foringi  7619,  hofdingi  15  ofl.  st. 

Merkn.  4.  —  //erer,  ^rere,  gerezt,  gerom,  gerdo  av  .^^a;  men 
mæingæroir  pl.  279,  giærdum  å\A,  85c,  öa?rd/  dat.  6622,  vælgenvngar 
(d:  vælgærningar)  31^;  —  wejfe,  wegro  —  av  wie//«. 

e.     Ljodsamhøve  i  Didr.s. 

117.     I  Didr.  stend: 

a.  -e  for  4:  fiohnænne  3539  (--2',  gsg.  4523),  Hirder  22,0  (2gg. 
nom.  propr.  framandord);  hende  dsg.  (av  hçnd)  254,  hægende  5017, 
7黫//e  adv.  549,  se^ide^'  3  sp.  3214  (4gg  ),  sende  i  sp.  330,  sende  3  si. 
35io  (3gg-)»  ^^^^^^^  326  (3gg),  sende{matôr)  47,  (8gg.),  sendeng(om)  337 
(ordsendeng-    321.-,   44,,    ordsenndingar   29,3);    brenner   3  sp.   (tr.)  4510.11, 

Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1899.     No.     3.  6 


82  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


seger  3  sp.  397  (elles  alltid  sægh%  eks.  390),  l^enne  3  pkp.  5813,  torkeimezt 
3  sp.  47i5,  titlænzker  npm.  507,  verde  3  skp.  335  (2gg.),  tidænde  341 
467.  —  Med  umsyn  paa  sender ,  brenne}',  Jcenne,  hende,  sjåa  §  114  a.  — 
alldrif/in  2711  (4gg.)i  alldngi  2714  (2gg.),  a/Mr/  adv.  22^1  er  utanfor 
Ijodsamhøvet,  men  ikkje  httarge  pron.  4610.  panneg  47^3. 

b.  -/  for  -e:  rekif  part.  (av  reka)  523,  draining  Sisjs«  (drottneng 
28a  433  S  Ig  5  i 21,  drotnengu  481«),  J^rT?.vf,9i  pron.  341  (/j^sac  3O3,  6gg.). 

c.  -0  for  'U  :  Vidolf  34ii  (4gg.)  framandord,  høværsko  50^  {hcerær- 
sko,     men     w    4210);    hanom  42^  (30gg.,    elles  hanum  57^  ofl.),  hondom 

dpi.  5520-- 

d.  -?e  for  -0:  nockorum  237  5511,  ?aton   ipp.  45,  5O13,  sj.  §  114  c, 

vaqmtm  46c  (3gg.);  Noràiingii)  492.10  (6gg). 

Merkn.  i.  Tristavingsformerne  haltar  millom  -«  og  0:  sraradu  343, 
vittraztu  sup.  265,  fræknazfo  sup.  5513,  synniadom  i  pi.  307,  ktmnasfo 
498  528,  hæraaoin  4712,  kastalom  524,  toljmanaôom  526. 

Merkn.  2.  hænne  pron.  berre  i  denne  form,  eks.  2311.  —  ærænde 
335  (og  alltid,  undt.  ærændii  33^).  —  monum  v.  ipp.  427,  tn?fWM  46^; 
skohi(m)  v.  509  (i4Rg-  m.up.  «  »0  og  skalv{m)  25,2  (3gg.  berre  m.u.p. 
a    ?c).  —  Fridrik  351  (3gg.),  Fridræk  352a;  r".a?ra?  3  pki.  (av  rera)  473. 

Merkn.  3.  Adj.  &  adv.  paa  -tø//,  eks.  hliårlæga  4717,  kononglæd 
413.  Eks.  paa  adj.  og  subst,  med  Ijodsamhøve  i  endingar:  fakunnigr 
355,  skgUdngr  440,  /?.9/M^r  503,  suivirdmg  457. 

Merkn.  4.     .^erer,  ^^ere,  gerezt,  gærde,  gerdoni  av  ,^em. 

f.  Ljodsamhøve  i  Tiib. 

118.  I  Tub.  stend: 

a.  -e  der  me  venta  -/:  hænde  dsg.  (av  liQnd)  2i,  (3gg  ),  kænnemadr 
4i6,  {kænnir  334),  næmner  3  sp.  34,  næmne  3  skp.  6^9,  ahnænneleg  adj. 
27-8,  S'or/re  adj.  dsf.   I30  (for  gçrfri^  cWgv  ^ gorjre). 

b.  -2  der  me  venta  -e:  geardi  3  ski.  33. 

c.  -0  der  me  venta  -u:  hcdfhælgom  315.16;  retrmn  4.,,  rætrom  ij,; 
W^cop  26  (-?«1?  3i  ^is). 

Merkn.  i.  Tristavingsformer  av  verb  er  der  ikkje  dome  paa;  eks- 
empel elles  er:  pionasto  520,  manaôom  120  2^  525-27- 

Merkn.  2.  Adj.  &  adv.  paa  -leg:  alniænndeg  27.  —  Subst,  endingar 
med  ljodsamhøve:  fjoråongs  123,  pridinngr  319-20- 

Merkn.  3.     -gerer  av  gera-^  men  giærd  s.f.  123;  cnege  3  skp.  62c. 

g.  Ljodsamhøve  i  Fag. 

119.  I  Fag.  er  der  ingi  døme  paa  avvik  fraa  reglarne. 


1899.   No.    3,  OAMALT  TRØNDERMAAL.  83 


Merkn.       Adj.    &    adv.    paa    -Icfi:    vannlega    adv.    (einaste  dome).   — 
gerôe  3  si.  (a v  qera). 

h.     Ljodsamhove  i  Gskr. 

120.  Regelrett.   —  ge^ter  3  sp.  (a v  géra). 

i.     Ljodsamhove  i  Ra.  47. 

121.  Regelrett.  —  Adj.  &  adv.  paa  -læg:  loglæga  i  bl.  b.  23. 

j.     Ljodsamhøve  i  ¥/\n  tale. 

122.  Ein  tale  er  noko  uregelrett  med  um.syn  paa  Ijodsamhøvet, 
og  vik  ut  fraa  aalmenn  gtr.  i  surne  stykke  her  liksom  i  Ijodbrigdet  av 
a  framfor  halden  ?/.  Dei  fleste  avviki  i  Ijodsamhøvet  samlar  seg  i 
cndingar  med  e  etter  e  i  fyrste  staving  alltid  naar  det  fylgjer  n  -(- 
kons.  og  i  ei  stemna  burtimot  e  i  aalmenn  bøygning  i  .staden  for  skifte 
miilom  e  og  ?\  so  nær  som  i  particip  av  .sterke  verba  -//.  Like  eins 
synest  det  vera  ei  stemna  burtimot  -inn  i  dat.  pl.  i  .staden  for  -om  og 
-nm,  undanteket  for  «Ijodbrigde  subst,  med  a  i  stomnen,  som  vil 
hava  -oni  (londom).    —  Avviki  fraa  regelen  er  desse: 

a.  -e  der  me  venta  -i:  lendir  npl.  2^,  senchr  3  sp.  Qd,  part.  nplm. 
I4m,  sendetigar  37,  kenne[manna)  3.)  {Jgg\  lender  part.  npl.  85  [henningar 
11,3),  hend^  dsg.  (av  hçnd)  4.S  (4gg.)»  CMskes,  ænskes  gsg.  4,5  (7Sg.\ 
enge  nsm.  813  (Sgg-)»  ^'i</c«  apln.  Jj^ö,  enger  nplm.  1219  1725  (men  ekki 
3,1,  allst.),  fenget  5i  {7Sg-)^  fengner  nplm.  81«,  f  engen  npln.  231«  (2gg.), 
genget  29^  (2gg.),  tidende  4^^,  henne  dsg.  i;^  (3gg.),  lenge  adv.  192«, 
fiolmænne  29,  marghmenne  283;  um  desse  tilfelli  sjåa  §  114  ^\  frelse  4s 
(2gg.),  /rcT?5e  3217,  (?  seger  3  sp.  s«;  2gg.),  sæcre  3  skp.  2234,  sægir  12« 
(2gg.).  aÖf'rß  lOis  (4gg.)»  '^'Phéldes  179,  t'e?'de  3  pkp.  1720,  værde  3  skp. 
7iß  (3gg)  0'a?n/2  3  skp.  23j),  værdem  i  pkp.  3234,  efter  22u*,  â?/if^r  I7 
ofl.*  (æftir  1915),  armlæggei^  2,*,  handlægger  23*  (/e^/r/Zr  npl.  29),  skæmder 
^P'-  3«i»  ^'a?/(/e  nsm.  63  (6gg),  værder  nplm.  10^3  {værdir  25^1),  t'a??(/<? 
s.n.  11,3,  î^cT/Zde  1315  (3gg.),  '^«/^^  3  ski.  &  3  pki.  1619  212»  {igg.) 
Quefdi  3220),  sætter*  part.  nplm.  (av  sætia)  3I16  (sættir  22ig),  sa?^^e  3  si. 


Handskrifti  hev  ikkje  skrivet  heilt  ut  endingi  i  desse  ord,  men  brukar 
avstyttingsteiknet  **,  som  vert  bruka  (i  Ein  tale)  ogso  for  -ir.  Upp- 
løysningi  er  difor  tvilsam,  sjåa  innleidingi  til  Ein  tale  sid.  XVII-, 
æftir  vert  etter  Gustav  Storm's  utgaava  skrivet  heilt  ut  solcis  sid.  1915, 
like  eins  leggir»29,  sættir  2216,  p.  npm.  (av  sætia). 

6* 


84  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

234;  Inge  231  {Ingi  2227),  skulde  3  pki.  3*9  {skildi  3  ski.  213  ofl.),  synde 
1522,  syndezst  22^^,  ^æire  16^7  I9im6. 

b.  'i  der  me  venta  -e:  rekin  part.  ju,  ræknir  pl.  23.1,  imf  part. 
22i.  værit  72G,  2gg.  (rajref  223^,  6gg,\  vei-et  45,  4gg.),  ^â?/?«/^  part.  4^ 
(SggO  (.^«/>'e^  21^0'  5^«/«^«  7i3  183«  3221).  rfr«/;/«  part.  284  (2gg.), 
læsit  part.  32«)  (ïes^w  iSsi,  ?^^^^^  1222  (3gg),  framlæsen  27^),  mdlim  215 
(2gg.)»  ^«R'w*  22.5  (3gg). 

c.  -0  der  me  venta  -m:  gato  420  (i^crfwr  Ss?),  ^a/?//©  adj.  4^3  {ßgg'\ 
rangom  716  (2gg.)  {rangnm  6^:^),  samo  adj.  54,  I7gg.  (samu  Ss,  samum 
8e5,  2gg.),  e?2.(70  dsn.  pron.  3,9  (2gg.),  engom  2331  (2gg.),  anduerdo  17.7 
(3gg-)>  dnduærdo  183,  menzsko  274,  ää/^^o  2^0  (4gg),  hælgom  4g  (3gg.) 
{hælgum  224,  5gg.)»  stadfæsto  sf.  obl.  2314  (2gg.),  stadfæstor  pl.  2Sic 
(stadfæstu  273,  stadfæstur  2611,  stadfæstum  271,),  stadfæsiom  v.  ipp. 
1925  {stadfæstum  1O21);  hondom  dpi.  I2ic,  morgliom  27^  {$norgJnim  24^), 
londom  31 15,  skommo  235,  monnoni  3236  ofl.,  7af/?io  2718,  S27o  224,  sy7o 
323,  registro  2333. 

d.  -M  der  me  venta  -0  :  iwettum  dpi.  4j2,  gefnum  part.  279,  ra?5r7?( 
1913,  flæstum  dpi.  223,  vmrædnm  dpi.  2214,  ætshwi  ipp.  2314,  audôfuum 
dpi.  136  (3gg.)>  ddmum  dpi.  273  (2gg.),  domnm  dpi  315,  ord«w  dpi.  614 
(3gg.),  biodum  ipp.  242i  (,2gg.),  sZroZ?*  27  (minst  3gg.;  aalm.  s/ro?o, 
eks.  2j). 

Merkn.  i.  Tristavingsformeme  endar  paa  -0:  samnado  28^q,  eggiado 
283,  iattado  2235,  visado  226,  skipado  1727  (2gg.),  kalladozst  15,3;  — 
kardenalom  333.      Undt.  lafwardxim  141^  (2gg.)  (Ijodsterk  2dre  staving). 

Merkn.  2.     oZ/dre  {  =  aUdri{gl))  240. 

Merkn.  3.  Adj.  oftast  paa  -Ze^,  men  ofte  ogso:  -ZâJÇf:  konongleg(re) 
I  Ol,  sdmdægr  205,  diærfiægr  65;  adv.  paa  -Zcg^a:  h'adlega  65.  Eks. 
paa  adj.  &  subst,  med  Ijodsamhøve  er:  skyUdiigir  pl.  12^0,  goduiliugri 
dsf.  iOjq;  lærengar  iiu,  kosnenga  2217,  ræfsingum  232,  sætningh  i6n\ 
men  -7«^  held  paa  aa  faa  yvertaket:  nôringh  23,  fordàmingh  S^j. 

Merkn.  4.  ^ere  i  sp.  13,6,  ijrer*^  3  sp.  423  ofl.,  (7er6Zo  3  pi.  3^3 
(2gg.).  5^a?rde  3  si.  285,  gerduzst  3  pi.  2815  av  ^era;  — •  Wf^^re  3  pkp. 
143,  tw^fl'O  3pp.  812  (sgg.),  t^iejrom  1625  (2gg.),  wâJ^re  3  sp.  20.0  (agg.), 
tnæ^ro  3pp.  2i9  (3gg),  Wia?,^//o  21 13,  mægom  ipp.  333. 

k.     Ljodsamhøve  i  diplomi*. 
123.     I  diplomi  er  desse  undantak  fraa  regelen  notera: 
I       8    (1225):    æfter   3.22,    huærer    u,   sænder    u    seigner   9,    [mæt- 


*     Avleidingsendingar  paa   -ændi   er   medteknc  i  {         ),   korleis  dei  enn 
endar;    slike    tristavingsformer  som  er  umhandla  nedanfor  i  merkn.   2, 


er  ikkje  medtekne. 


1 899-    No.    3.  GAM  ALT  TR0NDERMAAL.  85 


sfære  m,   droining  4,  allom  2,   garàom  71    hafào  5,    æignom  7, 
lendom  1,   huæriom  16.19.     (Innverkn.    fraa   eit   maalføre  med 

0  i  endingarne,  namdalsk?  sj.  §   132,  merkn.   10. 

I     51  (1226—45):    bisicupe  SJ,    genget  13,   14,    Äewde   dsg.   (av  hçnd) 

38,  Sviöuno  13,  fægnimi  3,  lendom  3. 
I     60  (1265?):  fenget  3,  sænder  r,  {rangændom  u). 
II     12  (1265):  sænder  i,  wwrfer  7,  æigandi  7,  lændom  2;  {rettende  14). 
III     10  (1267,   vid.    ikr.    1300):    5a?/idr  3,  teijr/^   part.  u,   Ertende   17, 

viorhæmuæga  c,  ræntur  5,    sættom  i   pi.  15;  (Innændom  u). 
III     II  (1268,    vid     ikr.    1300):    ^rer   is,  paualægu  dsn.   14,    f?>/5rom 

pron.  ni  {lunnennduni  10). 
II     17  (1277):  hæimiliga  le,  mælt  ir  part.  nplm.  ^,  jnsigle  29. 
III     28  (1290,   apog.   Am.):    proxiastd{æ)mi   le,   t'a?r2Y  part.   7  (rarei 

2ï),  varum  i  pi.  45  (?;arom  4). 
III     30  (i 291):    (gerdksi  ec),  insiglom  ic,   aWo  ig  (aW?/m  2.3),  l»e?sH  is 

(Jbe^so  22);  Brudarhærgi  73  {-hærge  47,  52). 
III     34  (ikr.     1293):     {æmbæite    35),    rmf    part.    ig,    29,    gerdizt    se, 

(aWdfre   39),   aWari   7.19.20,   fi^e^w    71),    næmJno{m)zt   ipp.  4  (gs), 

konung(a)  9,  sættom  85. 
III     35  (ikr.    1293):   haaîltari   e,    »2,    24,    einsamnir   95,    t;cW<    part. 

17  38,    (æmhættes   55),    Äa?/(5e    os    (Aæ/d/   93),  Zro5w?r  45.58,    .9^.^^ 

82,  gerdizt  62,  (drottningar  34),  sætt&tn  i  pl.  97,  rænntur  sei  {aUdre 

ee),  kontinga  s  (konongs  84);  {lunnendom  27). 
III     36  (1295):  /anY    part.   50,    tomîï   part.    i^,    t'(^nY  part.  32,    «a^rrZi 

40    (so^de    28),    3ßrkibiskopi  e,  f^gen  part.  40,   ^/^^^  as,   æigotn 

1  pp.  35;  {asrendom  5).     Mrk.  (/erom  29,  fi'^r  44- 
II     40  (1297):  |)re,s-^i  25  (bis),  Borkni  15 

II  42  (1297):  Ze52Ï  part.  g  (Zese^  21  s«),  neruciandi  32,  agiænget  39, 
îe^i^Tijre  25,    ^^^^o   3    pi.   30  (sættum   ver  41)»   (9^^^'   u),   erkibis- 

COpi   7-23. 

III  39  (1297,  apog.  Am.):  epfer  3870  (efiir  45),  Ä«<i*'  dsg.  w, 
^f?^n  part.  34,  ^e^^  part.  36-68,  ve7it  part.  »9,  ejtirlæti  9, 
konmgi  75,  j^es^?  nsf.  3,  j^ersi  nsf.  70.73,  ^ersir  nplm.  77 
(j»er5o  3i),  tersom  48;  «^^^o  3  pi.  77;  hreriom  44-64,  a/rwor  32.67, 
brændo  49,  ^^öZ?i  15  (.«fA'oZo  siiw-si-es,  skuta  eo),  konunga  37 
{konong-  5.75);  (^/et-ai  3  sp.  5);  adj.  paa  i/^rftr,  subst,  paa  ing; 
(rettendum  71). 

II  43  (1298):  lætri  7;  /<a?/ae  15  {hæfåi  n);  ^arftow  34;  —  f>^^gi 
3  skp.  33). 


86  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F,   Kl. 


II     45  (ikr.    1299):    hæf/ende  e    (bis)  (hægendi    4),    presti    17,    hesta- 

korni  3ui  NiJcidasi  si  (-^  u)- 
II     56  (1299):    hæfer    3   sp.   (av  hava)  ii.ir,.i7,    ifer  ic,    ^r^f/d  part. 

13,   rerit    part.    n.^^,   mægi  pej'  ^    {mæged    2pp.    c),   ^«arfîV  ,c. 

mannom  13,  hæztom  13,  engom  tt* 
III     46  (ikr.    1300):  sættom   i   pi.  7. 

II  63  (i 301):    gæfinn    part.  ,,    5ra?/?/<   35,   ?'ßW<   part.    s^jz-aî»,  ß^i^t^gi 

3    pki.    20,    wæjr?    3   skp.    45,1   firirttævifdom  dsm.  .),    insiglom 
28,  i^æitom  I   pi.  4,s,  Jæungno,  dsn.  43,  nwnnmn  e,  «A'o/m  41. 
III     47  (i 301):    f/rT^/j    part.   1,   gr/r^^   u,  pæssir  nsm.    is,   i^ajf^o   3   pi. 
2u;  (hinnændom  n), 
II     68  (1303):  .^æffo  3  pi.  3c,  niægi  3  skp.  35,  (ra?<^ri  dsg.  40). 
II     70  (ikr.    1303):  setto  3  pi.  ig,  prittvgter  ^^\  {Itmnendom  u). 
I^I     53  (1303):  sæitom  i  pi.  27,  kænnomzst  u,  f  r  am  f  er  dom  .>7. 
ni     55  (1303)-  j?ÉT/r  ,6. 

III  56  (1303):  Jba?.v52V  5,  ;/a?/rfe  3  pki.  ,3  Qiæfdi  19). 

III     57  (1303):  aTltaris  5;  wâîjri  3  skp.  e»  sænndr  3  sp.  1. 
II     87  (1307):  sættom  I   pi.  u. 

II     89  (1307):  æinge  pron.  31  (vættre  dsg.  35,),  sc^^o  3  pi.  33. 
II     94  (1309):    mægi   23,   gerir   i    sp.    3  (getrzst  3  sp.  lu),  ferskæpto 

dsn.  20- 
II  116  (i  3 1 3):  fenget   g,   (/f^wgre^  9,    nef  ner  3  sp.  31,   nefndr  p.nplm. 

3r„  stadfæsto  ipp.  ,,,  homini  w 
V     57  (1 3 1 3):     txT/f    part.    7,    stadfæstom     i    pi.    9    (fitadfæsiu   s.f. 

k^sg.   12). 
I   141   (i 314):  panigh  7,  sættom  (ver)  y,  konungs  c- 

III  105  (1315):    '^W'^  P''^«'^-   0   Q^Ü9'^^\  fiorgungenn  {o:  fiorôongenn) 

5,  ærfingiom  ^o*,  {hinnondom  7). 

IV  126  (1318,  avskr.  Am.  Magn.):  (jreraw  s- 

VIII     68  (1320,    apog.    Arn.):     (æMn    y),    skolum   10,     konungren    13. 

III  i 27  (1322):  fgrnærnfdom  33,   stæmfno  a,  inaalæmfnom  27,  sættom 

I     pi.    32. 

ni   137  (1324):  ^/fo/îi  v.  11,,  .se^om  21;  (bmnendum  n). 
VIII     75   (1324  ap.  Arn.):  S(?/irfer  g. 

VIII       5    (1C02,    vid.    inntcket  i   VIII   75):    lenge   »c,  y/e^•^?V    1,,    allir 
11  (a//cT  24),  konongi  14;  oraduende  ,5  (s.f.  sanwitsiöysa). 

IV  165  (1325,  vid.   1347):    lidner  part.  2,   a?//i/ic'  dsf.  7,   kæypte  3  si. 

y,    lifuer    3    sp     „;    hægrdom    i    pi.    «,   wy/o  is,    kunno  3pp. 


1899   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  Sj 


16,    iordom  13.81,    ængom  23,  fyrmemfdom  ^q,    sseito   wer   ^5; 

—  gerdizt  2*,  gærdizt  7;  {lunnendom  17). 
VII  104  (1325,   avskr.    Barth.);   sendee'  ^,  e/ïf*r  5.8,    w/ider   «s   {undir 

2i)»   tiiinder  13,  haiipmonnoni  25  (mo/îw?ew   ,0),  re/s/o  2  pi.  j^, 

w<?n7/  3pp.  19,  ællzsto  jj,  ængom  13,  {vær de  3  skp.  g*)- 
VIII     76  (1325,  apog.  Arn.):   lostigir  43,   (ambætte  ci),   godgærdir  apl. 

10,  ßnget  32,  openhærer  npm.  mi  spitalli  dsg.  5  (spitdle  go)i 
sætiom  i  pi.  m»  iwowwom  «j  ofl.,  konnngs  79,  profostom  2, 
kapellu-  2,  skriptamahøn  28;  —  adj.  paa  -/e/zr  og  -//(/r; 
(ærende  u,  si,  ærenda  gpl.  ce) 

II  161  (1327):   sfo/ît'  5,  settom  25,  (vetrom  is),  fyrnæmdom  23;   (îmwh- 

endom  21). 

V  75  (1328,   vid.    1345):    /yses    gsg.  (tran)  13,    ceyre    19,    Sighride 

dat.    20,   «y^^f^ßr   26,  ît'fe  19,  fyrnæmfdr  nplm.  23,  -næmfder  26*, 

raj?w?/m  23,  sundom  33,  Ælnom}  3,  5rf<otn  ver  ^»g,  hrændo  17. 
VII  126  (1328,  avskr.  Barth):   ^re/i^  19,  a?/ïer  i3.j«.2i,  ^e/îder  2,    Aâ?/er 

19,  kennoni  ,1,  Zfoww/i5r(.s)  e-i?. 
VII  127  (1328,    avskr.    Barth.):    a?/ifer  7.15,   8e/ider  j,   brodur   dsg.   2, 

sendom  3.7.17. 

V  77  (1329):  oftnæmfare  dsf.  28,   sætiom   25,  fyrnæmfdo  21,  giærd- 

izst  3  si.  6  (//erer  3  sp.  19);  {lunnendom  14). 
III  151  (1329):    millom   5,    settom   mit   13,    korshrædrum   s;    (kuiku- 

endom  12). 
III  152  (1329):  /e«5re<  part.  3,  se«om  ii;er  c- 

III  154  (1329):  sa?rto  »mY  e« 

III  144  (vid.   1329):  6eKo  mer  14;   —   gærdizst   3   si.   «,  gærdetz   13, 

hæimolo  10. 

IV  199  (1332):  fyrnemdcr  nplm.    17,  ?  Rodudal   n,    Koghurwaghum 

11,  8e<^o/n  21;  adj.  paa  -?e(/r  og  -?/^r. 

III  167  (1333):  settom  rer  22\  [kirkiunne  10). 

IV  202  (1333):    honndom    dpi.    e,    sættom    ver   19,  fyrnemfndom   13; 

(hmnendoyn  10). 
IV  206  (1333):  se/^om  7;er  9. 

III   179  (1334):  sættom  rer  24,  næmf norns  n;  r/i^r  s  (?v/ö/r  15). 
III  182  (1335):   Stafuangri  4,   Hamri  4,   hangandi  e,    ord^^  e,   wtc^-^ww 

9,  settom  ver  ». 
III   184  (1336):    e//(7e   pron.   9,   seffß   i   pi.  10,    afliænde  3  si.  5,   sen&r 

j,  (nyustuknnne  dsg.  g). 


MARIUS  HÆGSTAD.  H.  F.    Kl 


V  112  (1336):    Lidcuj'^'de    »^,    Berghi   26  (Vaghnaherghe  27,   Kafiir- 

vaghnm  ic,  persiim  ,4  (personi  9),  Eggio  7,  hrefutun  ,3. 

III  193  (1337):    peire    ^s»,    landzslcyllder    401    prondæime  g,    e/?<we    c, 

y/e/re  17,  vndær  is-is,  hyrde  3  si.  43,  sef^ö  i  si.  47 
orsJcnrde  2»,   he/ner  3  sp.  35,   huerre  31,    ^//«dz  3  si.  (o:   ^pde) 

15,  Hamri  ,c,  halldit  3».  dæmdi  [ek)  33,  Äroiww  3  pi  4, 
siiornum  .j,  ro?7e  3  pi.  io.:?4,  'oÄrit  3  pi  9,  hre/unom  20, 
breidostoßiuenne  5,  hnerio  is,  nemfdom  u  47,  anemfndom  25 
(nemfdum  14.35),  s^//io  5.11;  —  aZ?dre  40  (aldri);  adj.  paa 
-/egrr  (og  sjeid.  -//örr). 

IV  231   (1338):  Ö^e/ir/f^^  22.24,  h((peUii(ua)  ^^. 

III  195  (1338):  5{^</ow<  re?-  ,8,  fyrnænidom  6- 

IV  234  (1338,     vid.     1347):      vilde    9,     te;/We    24,     /'t(/vs^    j-,     .«îAv'We 

1118.21.^5  (^*?/«W2  10),  /?/6'^tî  3  si.  15.  landiihjlder  17,  Krfwe^*  5, 
//^/rfc  13.14.26,  [henne  ,5.18.  /ie?r/«  lo),  hofdo  »,  iordom  14.1617, 
îiarinn  v.    1  pi.  3,  hnspræyio  s,  landskyldom  ig. 

ÏÏ  235  (1340):  fyrnæiuder  nplm.  7,  suarom  dpi.  21,  niüloni  24, 
fyrnæmdom  u,  settom  mit  2«;  —  adj.  paa  -ïaî^rr,  („wesfe 
o/c  hæzsti^  i«). 

II  242  (1341):  settom  XKr  30,  ainiemfdom  5,  (Jnmno  n,  hminu 
18.20.27);   —  adj.  paa  -?a?5rr. 

II  246  (1342):  jre/îf/^  10,  hanom  9.12,  settom  12. 

II  248  (1342):  (tiettre  27,  skolaklerkom  u). 

II  250  (1342):    tilf enget   part    13,  fyrnæmder  nplm.    jg,    settom  ver 

16,  afhendo  3  pi.  7,  fyrnæmdom  dpi.  ,q. 

III  211  (1342):  sender  i;  (hmnendom  e). 

IV  257  (1342?  vid.  1356):  hæyrdom  4,  virdoleghs  5,   engom  dsm.  e, 

settom  ver  y. 
II  255  (1343):     kothardi    21.32,     minne    pron.    dsf.    35    (minni    40), 
hæilaghom  c,    //ættit   (o:    hættii,   misskr.?)   31.32,    (Wa?r/i'om  21, 
enskom  ic). 

V  164  (1343):    heilom  c,    oskoddom   c,    (sa?<^e  mer  s  istf.  sa?ffM  rn.); 

adj.  paa  -Zf^r  og  -î/^r. 
II  263  (1344):    fyrnefnder    nplm.    41,    commune   28.37,    gerandi   3.10, 

hangandi  4,   (ærendi  30),  sættom  ver  sssüii,    Frostii   2,  /onni 

2t,     lyrouentu    ^    (protiento    n);     jre^'dz^    3    pi.    15;     (lunnen- 

dum  2o)- 
II  272  (1345):    Fc'/?e  dat.  JO,  (Vaghna  herghe  dat.  j^),   Yttrææy  dat. 


1 899   No.    3.  GAM  ALT  TR0NDERMAAL.  89 


17,  Inrææy  32;  Engiom  2<j,  Gortoin  32,  iordom  5,  skilrikovi 
6,  Koghur  vaghum  10  (23-33). 

V  182  (1345)-     Gyrfue    34,    leidde    3    si.    n,     læidde  31,    /y>Te   79, 

«r/de  dsg.  42.70,  insighle  51,  vwd^r  305170,  bæidded  3  si. 
r,i.r.«,  fyrnæmfder  es  (îd),  handlagïii  15.-1.2.^,  wtt;/?u'  w, 
hanlaghi  ^6i  sÄ:/??de  es,  prondæyme  no,  (Eystæine  74,  hæftier 
3  sp.  es,  Äe/er  70,  ep/er  31.33.44.49.55-57  ödg^  gt  7;;,  ^'om?Y  part. 
63  (komdt  ao),  bundett  70,  hofifdo  3  pi.  (d:  hafdu)  25, 
hondoni  39»  stæmfno  7.49,  ?a«50  eo,  ærfndom  «,*,  ordnm 
38»  (stoßiunne  dsg.  «),  s/wo  14  (6T/m  m)  ^'/öm  26-4^,  reityndom 
71,  Alf/te  sîe/mo  19,  settoni  rer  647377,  /2/^  næmfdom  2426, 
sZrîZZdo  3  pi.  22,  milliom  14.23  [amillium  27),  [honum  37, 
Äowom  75,  2gg.). 

V  191  (1346):    %Ä2Y    part.   8,    /nmwe  g,    vptnemfdre    15,   i'ors.v?o    7, 

oWo  7,  wyo  8>  «/worn  u,  sdtoni  mer  le*,  (htnnendnm  7). 
II  276  (1346):  Äawsfe  20,  /«/rre  g,  ]>^/re  le,   -4i><n^o  dat.   17,   Äe/?^er 
15,  iç/?er  25i   riufite  30,  sy?/Ve  23,    ræioom  23.   «ta?o  27,   ^aw'S'o 
jæråar  n,  hrendo  23. 
IV  320  (1347):  insiglom  4,  hæilom  4,  ospiUom  4,  sættom  mit  e- 
II  293  (1348):    W/re/?  10,   »ij/o  6,   w//io   g,    sunnodagh   «j,   «æffo   3  pi. 
8*,  [lurDtændom  e)- 

V  212  (1349):     do^f/r    nsg.    3g    {dotter   e»),     a/itîV    77.    konongi    gi, 

iærdir  48-49,  kæUingmn  47  (-wwi  4:,),  (i/wre(wt4m)  39),  o?Zo 
7.49,  monnom  43,  almosofolke  54,  varum  pron.  dat.  4.12-40- 
65.72,  inræntiim  5:»,  wæ^w  41,  slijkom  e«,  suæinom  72  (suæinum 
77),  peningom  7g,  (enskom  ^»),  geßm  (wer)  56.60.67.80  (gæfnom 
s-e,  gefiioni  54.04  ofl.),  settom  (wer)  g5;  adj.  &  adv.  paa 
-?ef7{r)  (eks.  skynsamleght  i»)  og  -Z/^(r)  (eks.  græidligha  53). 
ÏI  305  (ï349)-  l3eàrhise  dsg.  21  (Vathnausunne  20,  Haruherghe  n), 
ahnoso  ,q,  e/wo  dsn.  21,  fatæhim  24;  adj.  &  adv.:  endiligha 
asf.  3,  skynsavdeglit  nsn.  g,  græidtdigha  adv.  27. 

Merkn.  i.  D.  N.  V  12  (1280,  Verdal?)  hev  regelrett  Ijodsamhøve ; 
111  142  (1325,  Lyng,  Verdal)  hev  desse  undantak:  {Bærge  2.3),  hælldi 
3  pki.  (av  holda)  24,  fængi  3  pki.  25.  flseirom  26,  settom  12,  hondom 
18,  fyrrnemfdo  ,1  (31);  V  99  (1334,  Haug,  Verdal)  er  regelrett;  V 
186  (1346,  Verdal)  hev  desse  undantak:  nefdre  dsf.  17,  tvaium  i  pi. 
3,  forum  I  pi.  30,  fe(n)giim  23  (32)1  gengum  28,  domdum  (o:  d(/mdum) 
3j,  kosbrædriim  13,  (34),  o/r/f ?(r  apn.  39,  settom  mit  gg. 


90  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


Merkn.  2  Tristavingsformeme  endar  paa  u  i  nokre  og  0  i  andre 
diplom  (paa  lag  like  mange)  til  1300.  Sidan  hev  dei  allcrfleste  0;  u 
hev  III  193  (1337),  V  212  {1349).  —  0  og  «  hev  III  36  (1295),  VIII  76 
(^325).  Av  Verdals-brcvi  hev  eit  o  (1325)  og  eit  U  (1346);  i  dei  tvo 
andre  brev  er  der  ikkje  døme  paa  slike  former. 

Merkn.  3.  Der  er  tvo  brev  som  treng  serskild  umtale,  daa  dei  med 
umsyn  paa  Ijodsamhøve  vik  ut  fraa  dei  andre. 

D.  N.  II  10  (1255,  Nidaros?  upph.  Knut  Haakonsson  jarl)  hev  e 
etter  w:  hærtuge  (elles  gtr.  hærtoge\  Sparahxie,  JcnnneJä,  (undt.  Scnij); 
dessutan  u:  hræorum  3gg.,  gafu  ver,  gafum,  tolfmanaàum^  salvhialpar 
—  undt.  etter  0  :  dottor,  tocom,  modor  ;  —  ævhmlega  (elles  gtr.  ævenlega, 
eks.  I  607,  III  1 1 7). 

D  N.  I  59  (1263 — 64:  upph.  Birge  erkebiskopsemne)  hev  e  etter  y 
[rettynde  2gg.),  e  ell.  i  etter  m  {under,  luti);  0  etter  y  (alpyåo),  og 
alltid  -wm:  lærdum,  domenum,  orånm,  umfram:  havum,  mannum  etc. 
som  er  etter  regelen. 

Desse  brevi  vik  ogso  ut  i  det,  at  dei  hev  pt  i  æptir  (II  10),  æpter 
(I  59)-  —  I  andre  stykke  gjeng  dei  såman  med  gtr.,  soleis  med  umsyn 
paa  ikkje  Ijodbrigde  av  a  framfor  halden  ît,  og  former  som  jærll  {0  : 
iarl)  i  II  10  og  emni  i  I  59.  Daa  brevi  ikkje  er  ordstødt  skrivne  (II 
10  hev  Sculj,  og  I  59:  under,  men  hdiy  lærder  og  Jæråir),  kann  det 
henda  dei  er  uppsette  av  klerkar  som  hev  voret  fraa  andre  landsluter 
og  som  hev  ført  inn  i  skrifti  endingar  fraa  sine  eigne  maalfore.  For 
den  gamle  lid,  som  ikkje  lærde  aa  skriva  etter  gammatik,  maatte  Ijod- 
samhovet  millom  e  og  ?,  0  og  «  i  endingar,  vera  vandt  aa  gjenomføra 
rett  naar  dei  ikkje  hadde  det  i  sitt  eiget  maal.  Samstundes  hadde 
denne  skilnaden  ikkje  noko  aa  se*îja  for  meiningi,  skrifti  maatte  vera 
like  greid  aa  skyna,  um  der  kom  ein  e  i  utgangen  der  ein  etter  sitt 
maalfore  vilde  hava  /,  eller  det  kom  ein  ti,  der  lesaren  vilde  have  0. 
Og  difor  kunde  det  daa  helder  ikkje  vera  nokor  stor  torv  til  aa  skriva 
anna  i  dette  stykke  enn  det  som  hovde  etter  eins  eigen  tale.  Soleis  er 
det  vel  ogso  oftast  gjort.  For  oss  vil  daa  dette  ulike  Ijodsamhøve  i 
skrifterne  vera  til  rettleiding,  naar  me  vil  granska  maaltilstandet  i  dei 
ymse  landsluter  i  gamle  dagar. 


4.     Andre  vokalskifte  i  Ijodlinne  stavingar. 

124.  n  i  ammr  nsf.  &  npln.,  sinnnr  pl.  er  cigcnlcg  ein  eldre  ç, 
som  i  slike  høve  hev  vortet  %i  eller  0  etter  som  Ijodsamhovet  krev. 
Soleis  vert  ç  ogso  til  0  eller  \i  i  slik  stoda,  .som  dagurdr  <  dagçrôr 
(  <  dagrçrdr  <  dagvarduli),  nohkor  nsf.  <  uoldçr  <  nokktiçr,  manode  apl.  D.  N. 


1 899-    ^O.    3,  GAMALT  TRØNHERMAAL.  9 1 


III     396Î)    (i2y7)    og    manoàom    sms.    44.4^$     istf.     aalm.     gtr.    mdnadej 
mànaôinn. 

125.  y  vert  til  i,  naar  det  i  næste  staving  stend  i:  ivir,  prp. 
(Hm.  yiiir  270^57,  3gg-i  men  //ti/r  4gg.,  eks.  269,0),  firir  (Hm.  ///r/r, 
eks.  27i^j),  imismn  Hom.  21311,  wi/wdi  aalm.  impf.  kj.  av  munn  {wyndi 
Post.  824^1),  naudsinmm  Hm.  27 13,  slaldi  impf.  kj.  av  shulUy  pikhia 
(pykdr  Ol.s.  30^0,  ig.);  i  /«'ft/i'i  (hihüiwi  Ols.  573«)  av  Äi^T/Z?  hev  ?/  paa 
grunn  av  sterkt  andetrykk  paa  fyrste  staving  vortet  stutt  y  og  deretter 
gjenget  yver  til  i. 

Merkn.  Dette  er  sjølvsagt  ein  slags  Ijodbrigde  ved  i\  andre  sterkt 
framskotne  vokalar  kann  ogso  vcrta  paaverka:  ækki  pron.  &  adv.  med 
avstytt  fyrste  vokal  {ekki)  hev  vortet  til  ikki  D.  N.  V  18623.Ï5  (1346, 
Verdal);  æindæme  sn.  Ol.s.  3630  hev  sideform  æi{n)dimi  (fyrst  med 
avstytt  0'  til  0). 

5.     Halvljod. 

126.  Millom  r  i  utljod  og  ein  konsonant  framfyre  vert  det  stund- 
om i  gnorsk  innskotet  ein  vokal  (svarabhakti,  halvljod),  daa  uttalen  av 
dei  tvo  (stundom  ogso  fleire)  konsonantar  etter  kvarandre  hev  fallet 
tungvint.  Skal  ein  døma  etter  skrivemaaten  i  Barlaams  soga  (A)  fraa 
ikr.  1250,  hev  halvljoden  —  i  alle  fall  sumstad  i  landet  —  i  fyrstningi 
teket  sin  lit  fraa  den  vokal  som  gjekk  i  fyrevegen;  soleis  hev  Bari. 
heilagar  nsm.  932c  (for:  heilagr),  bunadar  nsg.  10416  (hmadr)y  fiandar 
npl.  1640  {fiandr),  lavardar  nsg.  1S44  (lavar or),  slikir  nsm.  1523  (  =  slikr), 
mattogor  nsm.  77^9  (f.  mattogr),  pttrptngnr  nsm  68n  (purptugr),  atburdur 
nsg.  7333  (atburdr),  hyggir  3  sp.  123^3  (f.  Jiyggr);  smlk.  sialfr  895  (for 
sialfar  gsf.  yvergangsform  i  Barl.s.  =  sialfrar),  sæmdr  npl.  (f.  sæjnder) 
1 1626,  breiår  adj.  nplm.  (f.  breidir)  7015. 

Barlaams  soga  er  ei  austnorsk  skrift;  men  at  halvljoden  ogso  i 
vestnorsk  —  i  alle  fall  sumstad  —  hev  vakset  fram  paa  same  vis,  ser 
me  av  D.  N.  VIII  69  (Vikøyr  1320),  der  me  finn  Aiifinnir,  Anfinir 
(2gg.)  (f.  Anfinnr),  Æirikir  (2gg.)  (f.  Æirikr),  ElUngir  (f.  Ellingr), 
Gudpormor  (f.  Qudpormr),  Œyiolfar  (f.  Œyiolfr). 

Sidan  hev  daa  ein  av  desse  mange  halvljodar  fenget  yvcrtaket  i 
kvart  maalfore,  sumstad  a  (til  eks.  Vestfold,  Telemark),  sumstad  æ  eller 
ä  (Upplandi?),  eller  e  (t.  eks.  Fjordarne,  Trøndelag),  i  (t.  eks.  Ulvik, 
Odda  i  Hard.  aa  døma  etter  maalføri  no),  0,  w  (Voss,  sume  bygder  i 
Hard.  Island).      Vokalverket   i  det  heile  i  maalføret  og  tilliggjingi  av  r 


92  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

i   taleorganet    hev   vel   havt   innverknad   paa    kva    halvljod    som    ende- 
leg vann. 

I  gtr.  er  halvljoden  e,  som  viser  seg  kringum  1250  {jcononger 
Didr.  397,  korshrœôer  D.  N.  II  i/y,  1277,  ? prænnder  0\.s.  75is)  og  ikkje 
vert  mykjet  bruka  fyrr  ikr.  1325;  men  i  heile  dette  tidarbilet  hev  for- 
merne utan  halvljod  yvertaket,  og  berre  i  5  diplom  VII  104  (1325), 
127  (1328),  III  144  (1326,  vid.  1329),  154  (1329),  IV  234  (1338)  er 
halvljoden  gjenomførd.  Halvljoden  breider  seg  ut  yver  alle  ordklassor: 
prester,  yder,  ligger,  aßer,  aader. 

Merkn.  i.  D.  N.  IV  1654  (1325,  vid.  1347)  hev  Eirikær  og  (bak- 
paa)  liggar  (f,  liggr\  IV  2573  (1342,  vid  1356)  hev  madær  (f.  wadr); 
venteleg  austl.  paaverknad;  —  sktdldttghir  nsm.  V  18207  (^345);  ^%- 
læikar  III  1677  (1333);  Angrmir  nom.  V  18612  (1346,  Verd.),  hæyst- 
ingir  nsg.  sms.  27;  smlk.  Maqhins  gen.  (d:  Magnus)  sms.  5  (for 
Maghns)» 

Merkn.  2.  Ogso  millom  6  (d)  og  s  finn  me  stundom  e:  væoeslausiim 
D.  N.  II  1722  (1277),  vedeslansa  III  1058  (1315),  gtides  {  =  gtiôs)  VIII 
7617.67.69.77  (1325)1  vmhode8{menn)  V  ii2n  (1336),  182,0.11.51.5471  {i345» 
men  vmhods  -1.  09).  randes  (f  rauås)  sms.  10.4757.  —  Dette  er  visst 
vokalisering  av  den  gamle  r  som  er  umtala  i  §  45  merkn.  og  som 
soleis  etter  midten  av  13de  hundr.  hev  vortet  e:  guars  >  guàes  >  guds  \ 
men  r  held  seg  i  skrifti  gjenom  heile  tidarbilet,  eks.  gudrs  D.  N.  IV 
3208  (1347).. 

Merkn.  3.  Hit  høyrer  det  vel  ogso  at  den  rei.  part.  sem  hev  vortet 
til  som  (av  s'm  med  0  fraa  labialen  m):  D.  N.  II  2725  (1345),  V 
186,0.11  (1346,  Verd.  i  same  brev  sæm  9). 

6.     Synkope  og  apokope. 

127.  Det  er  fyrr  vist  at  Ijodtrykk  og  Ijodlengd  alt  i  det  I2te 
hundradaaret  hev  vortet  annarleis  i  visse  tilfelle  i  vestnorsk  enn  i  aust- 
norsk, og  det  vart  gjort  ein  freistnad  til  aa  syna  at  grunnen  til  ein 
hovudskilnad  i  desse  tvo  hovudgreiner  av  norsken  —  Ijodbrigde  av  a 
framfor  halden  u  —  kunde  liggja  i  dette  høve,  eller  rettare  sagt;  den 
nemnde  skilnaden  finn  tyding  i  ulike  Ijodtrykkshøve.  Tvostavingsord 
med  lang  fyrste-staving  hadde  i  austnorsk  sterkare  Ijodtrykk  paa  den 
lange  stavingi  enn  i  vestnorsk,  og  dei  med  stutt  fyrste-staving  hadde 
mindre  trykk. 

Men  maalvokstren  peikar  ogso  tydeleg  paa  ein  gamall  skilnad 
innanfor  sjølve  austnorsken.      I  austlandske  maalføre  vert  soleis  endingi 


1899   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  93 


-a  i  lange  tvostavingsord  (gn.  Jcirkia)  alt  fyre  1300  framskoten  til  a?: 
kirkiæ,  sendæ,  haldsßy  hestær.  *  I  trøndermaalet  finn  me  i  tidarbilet  til 
1350  ikkje  noko  slikt  brigde  av  endingsvokalen  -er,  og  helder  ikkje 
seinare  naar  me  tek  undan  i  yvergangsbygder  til  Austlandet.  Trønder- 
maalet synest  ha  haldet  uppe  den  gamle  -a  i  endingar  alt  til  han  vart 
burtkasta.  Det  hev  visst  heitet,  som  det  vert  skrivet,  Stwradal{r) 
(siste  gong  skrivet  1433:  Stioradalls,  D.  N.  V  622,3),  til  det  vart 
Stiorddl  (fyrste  gong  skrivet  13 70:  Stiordal,  D.  N.  IV  49514)  og  sidan 
Stiørdal  (fyrste  gong  1506:  Stiørdall,  D.  N.  I  1018,3**);  i  eit  og  same 
brev  fraa  1334  (Verdal)  finn  me  den  gamle  form  (Efrahusar  og  den 
nye  Efmsnm  attmed  kvarandre  (D.  N.  V  991012);  gtr.  npl.  hestar  vart 
i  slutten  av  det  14de  hundr.  (kanskje  fyrr)  til  hesta  {konunga  npl.  D.  N. 
II  422j,  1372),  hev  haldet  sin  -a  til  vaar  dag  (hçsfa  ell.  hæsta),  og 
kann  i  visse  høve  verta  til  hçst  (ßr  hçst),  men  ikkje  til  hcstæ.  Grunnen 
hertil  ligg  i  ein  motburd  i  trøndermaalet  i  det  heile  mot  æ  eller  e  i 
slike  endingar,  soleis  at  endaa  den  tonelause  a  fær  halda  sin  a-klang, 
og  a  kann,  liksom  e  i  andre  høve,  repræsentera  det  mest  tonelause 
Ijodstiget  i  maalet.  Maalføret  i  Vefsen  er  upplysande  i  dette  stykke; 
infin.  endar  der  i  langstava  ord  paa  -a  (uttala  à  ute  i  fjorden  og  ä 
lenger  inne):  sknva,  naar  ordet  stend  absolut,  men  skriv  naar  det  hev 
mindre  Ijodtrykk:  „å  skriv  sçinV^. 

Det  er  trulegt  at  der  i  Trøndelag  alt  i  det  tidarbilet  som  her  er 
umhandla,  i  vissa  i  fyrstningi  av  det  14de  hundr.,  hev  voret  i  bruk 
sume  av  dei  avstytte  former  som  no  sermerkjer  trøndermaalet.  Men 
me  kann  ikkje  venta  aa  finna  mykjet  av  det  i  skrifti,  som  oftast  er 
strengt  konservativ  eller  gjerne  vil  halda  seg  til  aalmenne  og  godkjende 


Sumstad  venteleg  framhjelpt  av  ein  palatal  vokal  i  fyrevegen;  soleis  i 
inf.  i  Arn.  Magn.  58  qv.  (Ældre  Eidsivatings  Kristenret,  Ngl.  I 
s.  394 — 406):  ahyrgiæst  29^,  bindæst  198.10  {hiodæ  231.  38,),  bitæ  131, 
hætæ  I  Os,  drygiæ  437,  dæmæ  213,  finnæ  44,  fylghiæ  2817.  13,  fædæ 
53, /ær«  53  (8gg.),  hæitæ^iu  hæyræ  197,  kiænnæ  35  ofl.  eks;  — 
her  ogso  hyriæ  96,  hæriæst  30  yvsk.;  men:  andast  26,  falla  64, 
fasta  23g,  ganga  loi  (sgg.),  halda  2^  (2gg.),  haldaz  264,  kallaz  24a, 
o.fl.  eks. 

Ein  gong  Støwreduls  fylke  (1464,  D.  N.  III  86510,  kongebrev,  skrivet 
i  «Kjøbenhavn»);  men  som  dei  nemnde  stader  viser,  var  millomvokalen 
burte  minst  ein  mannsalder  fyrr,  so  denne  skrivemaaten  —  liksom 
mangfaldige  andre  av  trøndske  gardsnamn  i  diplom  og  jordebøker 
fraa  den  seinare  millomalder  —  i  dette  stykke  ikkje  er  paalitande. 


94  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


mynster.  Og  dei  synkopera  og  apokopera  formerne  var  visseleg  minst 
likso  avbragdslege  for  den  tid  sine  menneskjor  som  dei  egte  tronder- 
former  er  for  vaar  tid. 

Dei  eksempli  paa  samandraging  og  burtfall  av  endingar  som  vert 
nemnde  nedanfor,  er  difor  visstnok  ikkje  skikka  til  aa  gjeva  elt  fullgodt 
bilæte  av  trøndermaalet  i  den  her  umtala  vegen,  soleis  som  det  hev 
voret  tala  kringum  1300;  sume  samandragingar  finn  ein  ogso  i  andre 
maalfore. 

128.  Tonelaus  millomvokal  fell  burt  i  andre  stavingi  av  fyrste 
samansctningsled,  naar  andre  leden  byrjar  med  vokal;  eks.  Biarkræt/ 
D.  N.  III  561  (i 3 1 3),  skrivet  Biarker  æy  II  431  (1298),  av  Biarkaræy; 
Nidrose  (for  Niåarose)  dat.  III  lo^i  (1267,  vid.  1300),  II  246^  (1342), 
Nidross  gen.  III  i  ig  (1278,  vid.  1307);  ogso  i  framandord  med  liknande 
klang:  Kafrinar  mæsso  D.  N.  III  1933  (1337,  Kaiarwar)\  Marc/rcifar 
(for  Margnntiar)  D.  N.  I  84  (1225);  smlk.  hamre,  hç/di  o.l.  rv  hamare, 
hafvdi. 

Merkn.  1.  Elles  alltid  Nidaros  i  diplomi  i  denne  tid,  dat.  Kiôa7'0.^e, 
so  nær  som   Nidaros  (dsg.)  I).   N.  VIII   761.S.&4  (1325;  vcstl.  svip). 

Merkn.  2.  I  Biarhr'ôy  fall  den  siste  r  burt  (dissimilation),  og  det 
vart  Biarköy  D.  N.  III  3975  (1297;  Biarkæy)\  Niardæy  II  68-0  (1303) 
maa  vera  framkomet  paa  same  vis  (Niaröaröy  >  Niardröy  >  Niarööy  ell. 
Niærdoy,  no  Næroy  i  Namdalen;  smlk.  nytr.  Nrrrrllja  (Orked.)  av 
eldre  Niærdwiik  bkpaa  I),   N.  III  4   med  hand  fraa   14de  hundr. 

129.  Tonelaus  millomvokal  fell  burt  i  andre  stavingi  av  fyrste 
samansctningsled,  naar  andre  leden  byrjar  med  konsonant:  fiorian  D.  N. 
II  272M  (1345),  V  212«.  (1349)  <fiogHan  II  2551,  [iiAi)<fio9orfan  (smlk. 
fiogortanda  D.  N.  I  2225,  1333,  Sogn).  Faa  same  maate  er  handsama: 
XLsli  Ældr.  Fr.  XIII  2in  (av  anvisli)\  Siiirår  D.  N.  IV  231 10  (1338),  venteleg 
fyrst  samandreget  i  gen.  Siit{gu)rôar8on  >  Siu(g)röarson\  smlk.  Maghins 
(for  Maghns  0:  Måghns,  seinare  Mons)  af  Magnus  D.  N.  V  1865  (1346, 
Verdal),  same  som  i  Mäystugtc,  grd.  i  Horg  i  Gauld. 

Merkn.  Ogso  fiurtanda  D.  N.  V  575  (i^i^)  <  fiugrtanda  II  11 64 
(i 3 1 3).     Ny-trøndsk  peikar  mot  formerne  med  io. 

130.  Vokal  etter  vokal  er  burtfallen  i  Oregorismæsso  D.  N.  III 
10522  (1315);  Marimæsso  D.  N.  V  182.9  (i34S)  av  Mariumesso  (III 
394C,  1297);  hrejueir*  V  21254  (i349)  av  hreviar>hret-ir>  brever  [mQåV]Qå- 
samhøve)  ;  umvendt  er  vokal  framfor  vokal  burtfallen  i  Efrusum  V  9910 
(1334,  Verdal;  Œfrahtisar  sms.   13). 


1 899-   No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  95 


Merkn.  i.  Av  gn.  tviformer  som  greiôlegr,  greiönhgr  o.l.  er  dei 
stuttaste  former  mest  bruka  i  gtr.;  eks.  einkenlega,  I).  N.  I  51 27  (1226 
—  45)  for  einkenni1ega\  greiàligha  D.  N.  Ill  3945  (1297),  <^6^  (1303 
greidlæga),  V  21233  (1349  græidligha),  —  græiduligha  11  30527(1349); 
invirdlega  D.  N.  III  30,7  (1291),  —  like  eins  med  umsyn  paa  vird'.  Il 
6311  (1301)»  1IÏ  127,4  (1322),  IV  2574  (1342,  vid.  1356)  —  jnuirdu- 
legha  VIII  754  (1324),  jnvyrdulægazst  III  1932^  (1337),  imtiröilegaz 
IV  231,5  (1338);  stygleght  (for  sfyggilegt)  VIII  683  (1320).  — handlag 
er  det  stendige  ord  i  gtr.  for  handalag,  handarhand,  eks.  II  40,0 
(1297),  4524  (1299)  o.m.  fl.;  handahand  V  997  (1334,  Verd.),  II  263,6 
(1344,  handabande). 

131.      Endestavingi   er   burtfalli    i   håa  (for  hava)    D    N.    II   4523 

(ikr.    1299)    (nytr.    enno   hå    Innh.);    æi    (  -  æigi),   eks.    III    36^«   (1295); 

alldri  {  =  aUdrigi(n))  aalm  ,  eks.  Ols.   54,8. 

Merkn.  -a  i  ending  er  burtfallen  etter  lang  vokal  i  infinitiv  i  hik 
upp  (for  kika  upp)  D.  N.  V  18635  (1346);  i  asg.  f.  mhi  (for  mhm)  i 
pessa  min  sidasto  skrpan  I).  N.  Il  25552  (1343).  Kndaa  det  er  tru- 
legt  at  vokalburtfallet  i  inf.  i  trøndsk  hev  byrja  nettupp  i  slike  hove  som 
det  nemnde,  der  adv.  {npp)  hev  letta  burtkastingi  av  endingi  a,  vert  det 
like  vel  for  utrygt  aa  byggja  nokon  dom  paa  dette. 


IV.     Samandrag. 

132.     Etter  det  som  her  er  framhaldet,  vert  det  daa  aa  setja  upp 
desse  merke  for  gamalt  trøndermaal  med  umsyn  paa  vokalverket: 

1.  a  held  seg  utan  Ijodbrigdc  naar  det  .stend  u  i  n«xstc  staving:    hal- 
dum,  gain,  lamhnn,  {fiæJhtm),  hanum,  kaJlaöu,  annnr,  avund. 

Merkn.  i.  I  denne  vegen  gjeng  gtr.  i  lag  med  maalet  paa 
Upplandi  og  skil  seg  ut  fraa  vestlandsk.  —  I  sume  bygder  av  Tron- 
delag  hev  der  voret  eit  samansett  w-ljod brigde  av  a  (etter  labialar 
ell.  framfor  n  -f-  konsonant). 

2.  d  (oflast)  i  sterke  kvinnkynsord  for  eldre  ç:    rf,   m  (krok),   sal,  ta, 
van  (og  von). 

Merkn,  2.  Sjåa  Hj.  Falks  artikel  i  Ark.  f.  nord  fil.  VI  s.  117 
flg.  ;  av  dei  nemnde  ordi  der  er  det  berre  tvo  som  i  Trondelag 
kann  hava  0:  ro  f.  {  =  rå  f.  stong)  Innh.,  sjö  f.  (  =  sjå  f.  stong) 
STr.  Austlandet,  serleg  i  sud,  hev  mykjct  0  (6)  i  slike  høve:  0 
(eks.  I).  N.  II  5i6  u.  st.  Oslo?  1224?),  Odalr,  Roa  nom.  prop.,  sol 
(  =  sål)  Ældr.  Borg.  Kr.  I  in  {sol\  sms.  III  i„  (soll),  SoVôyiar 
(ogso,  men  sjeldan  Sdlæyar),  to  (  =  tå)  Ældr.  Borg.  Kr.  I  164. 

3.  Ljodbrigde  av  tii  til  y  i:  kyrkia  v.  kyrr,  tystiar  (yrkr  adj.). 


96  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

Merkn.  3.  Austlandet  hev  mest  t(i  i  desse  tilfelle.  Gtr.  stend 
her  nærmast  i  lag  med  det  nordlege  Vestland. 

4.  Etterljodbrigde  av  a  ved  /:  fiælly  diærfr. 

Merkn.  4.     Like  eins  paa  Upplandi. 

5.  æ  vert  bruka  for  /-Ijodbrigd  a  (fiævir\  og  oftast  elles  i  lang  staving 
(hælgi,  værdr),  e  framfor  stutt  konsonant  og  stundom  elles  framfor 
dentalar  (ßeva,  gestr,  menn). 

6.  -avv-  hev  vortet  id  i;  frid  (ogso  /ræ),  midrj  sior,  snior  o.l. 

Merkn.   5.     Soleis  ogso  paa  Austlandet. 

7.  J)æn,  J)[Bt,   pær  vert   bruka  (ved  sida   av   former   med  a)  fraa   ikr. 

1270. 

Merkn.  6.  Like  eins  paa  Austlandet  (og  sumstad  vestanfjells, 
Indre  Nordfjord?). 

8.  Priv.  part.  6-:  odyr. 

Merkn.  7.  Her  gjeng  gtr.  såman  med  islandsk.  Dei  sudvest 
lege  maalføre  i  Norig  hadde  it-  (soleis  stendigt  Stavangerbrevi).  Elles 
synest  0-  i  gamle  dagar  ha  vorct  meir  utbreidt  enn  no. 

Merkn.  8.  I  nytr.  ö-,  men  Sud-Sparbu,  Verdalen,  Skogn  og 
Frosta  hev  ü    (smlk.  Tub.  hdskr.  som  hev  Û-). 

9.  Former  som:  sutt  (  =  sott);  br  inna,  rinna\  hyr  [  =  hø'r)  i  propr.  ; 
sømn  ;  ^yn-  (for  purr)  ;  vardr  3  sp.  (av  veràa\  giarà  (  =  gerd,  f.)  ; 
dmir  (for  döyr)\  Bergvin;  —  sannyndi  (vestl.  sannendi),  hærhirgi 
(Sud-Vestland  herbergi);  adj.  ending  -legr,  og  nr  prp. 

10.    Regelrett    skifte   av    e  og  ?,    0  og  !*  i  endingarne   (Ijodsamhø ve)  : 
fader,  synir,  målom^  kalium, 

Merkn.  9.  Ljodsamhøvet  e — i  held  seg  enno  godt  i  Stod  prgd. 
i  Nord-Trøndelag:  feit  s.n.  heiter  i  b.f.  fâ'te,  men  krfit  heiter  lcrü'ti\ 
nål  heiter  i  pl.  naie,  men  bygd  hev  bygdi\  ljodsamhøvet  o—n  er 
der  mest  merke  etter  i  sume  maalføre  i  Sud-'l'rondelag  (i  former  av 
linne  stuttstava  kvinnkynsord). 

Merkn.  10.  Noko  like  eins  som  i  Trøndelag  hev  det  voret  med 
ljodsamhøvet  paa  Austlandet,  og  —  um  ein  skal  døma  etter  diplomi 
—  paa  Mori  (og  i  Firdafylke).  I  Sogn  —  i  vissa  Indre-Sogn  —, 
paa  Voss,  i  Hardanger  og  Hordaland  hev  ljodsamhøvet  havt  ein 
annan  meir  einslungen  svip,  soleis  ofte  med  nm  i  dpi.  kva  slag 
vokal  det  enn  stend  i  stavingi  fyreaat. 

Dei  eldste  diplomi  fraa  Stavanger  er  meir  eller  mindre  uregelrette. 
Det  er  tydelegt  aa  merka  at  brevskrivarane  hev  etterlikna  dei  meir 
aalmenne  mynster  i  landet  —  med  Ijodsamhøve  —  men  ikkje  alltid 
greidt  det.  I  sume  brev  synest  skrivaren  ha  slept  seg  meir  laus,  og 
me  finn  daa  diplom  som  er  skrivne  helder  stødt  med  endingarß— o 


1 899-    No.    3.  GAMALT  TR0NDERMAAL.  97 


eller  i—u  (utan  Ijodsamhove).  Som  eks.  paa  brev  med  endingar 
e—o  er  nemnande  D.  N.  II  78  (1305;  upph.  Ingemund  korsbroder), 
paa  ? — u  IV  74  {1308;  upph.  Sigurd  paa  Rand  —  det  vil  vel 
segja  ein  av  hans  skrivarkarar).  —  Dette  er  som  mc  kunde  venta 
det  i  det  gamle  Stavanger  biskopsdome  etter  maaltilstandet  no. 
Maalfori  i  Ryfylke  og  paa  Jædren  i  vaar  tid  peikar  mot  eldre  maal 
med  ('  og  0  i  endingar,  og  maalfori  i  Aust-Agder  (Rbg.  Sætesd. 
Vest  Telemark)  med  former  som  moi,  hygdi{r\  vlsn{r),  maa  vera 
framvaksne  av  gamalt  maal  med  i  og  u  {môdir,  hygdir,  visjw).  Der 
er  ogso  ikkje  so  faa  andre  norske  minneskrifter  med  slike  endingar 
og  som  etter  ymse  andre  merke  maa  hava  sitt  ui)phav  fraa  denne 
landsluten.  Soleis  nokrc  fragment  av  landslogi  (Ra.  4.10  og  20.22.23, 
ikr.  1300),  trykte  Ngl.  IV  138  —  145,  149 — 152.  Former  i  desse 
som  1o2)f,  hålfgildi,  lamfi  (o:  Icn^fi),  styhi  (o:  siyri),  f/eyolld  (d: 
fpçld)^  nangin  (d:  mjn(\  Irrota,  (o:  hriota)  —  smlk.  Sæt.:  loj)!, 
håvCj  neivç  (nsg.)  stuyri,  Ijyøtj  nuyrç\  hro"da  (V.-Agd.)  —  såman 
med  endingarne  i — ii  er  umistakande  vitnesburd  um  kvar  dette 
maalet  hoyrer  heime.  Paa  dette  maalet  (Aust-Egdamaal)  maa  daa 
ogso  vera  skrivet  Arn.  Magn.  310  qv.  (Olav  Trygvesons  soga  etter 
Odd  mimk)  fraa  ikr.  1225,  Didrik  av  Berns  soga  3die  hand,  og 
Jofraskinna  (Stokkholmsbladi)  fyrst  i  14de  hundr,,  medan  Norsk  Ho- 
miliebok  (3die  hand  med  endingar  e  og  0)  ventcleg  er  gamalt  Rygja- 
maal.  Etter  fleire  gamle  og  nye  merke  hev  det  ogso  paa  desse 
kantar  voret  eit  maalfore  (yvergangsmaal  ?)  med  endingar  i  —  o  og 
Ijodbrigde  av  a  framfor  halden  ?/,  som  hev  Icivt  etter  seg  eit  gamalt 
minnesmerke  i  eit  fragment  av  01.  Trygv.  soga  (Delag.  samling, 
Upsala  4 — 7  folio).  Til  denne  sud  vestlege  maalgrein  maa  ein  ogso 
rekna  Strengleikar,  der  det  ustøde  skifte  millom  e  og  î,  0  og  m 
hermed  fær  fullt  Ijos  yver  seg,  dessutan  ogso  Speculum  regale  (Am. 
243  fol.  B),  som  er  sterkt  uppblanda  med  gtr.  former. 

Didr.  av  Berns  soga  2dre  hand  er  skri  vi  paa  eit  maal  føre  med 
endingar  i — 0  med  tilstemna  til  samansett  Ijodbrigde  av  a  framfor 
halden  w,  men  det  er  elles  so  likt  gtr.  at  det  truleg  høyrer  heime  nor- 
danfjells  (Namdalen?  der  maalet  no  krev  eit  eldre  maal  med  endin- 
gar i  og  0). 

Merkn.  11.  I  isl.  skrifter  finn  me  mest  endingar  med  e — 0 
fyre  1200,  i — 0  ikr.  1250,  i — u  etter  1300.  Daa  det  ikkje  er 
skynande  at  det  konservative  isl.  maal  paa  ei  so  kort  tid  som  100 
aar  kann  ha  gjort  slike  umbrøyte  i  endingsvokalarne  —  medan  ikkje 
faa  maalføre  her  heime  hev  haldet  uppe  sine  endingsvokalar  i  mange 
hundrad  aar,  (Stod  minst  700  aar  utan  munarlcgt  skifte),  er  det  vel 
meir  trulegt  at  skiftet  i  dei  isl.  skrifter  hev  sin  grunn  anten  i  ymse 
maalføre,  som  landnamsmennerne  hev  fort  med  seg  fraa  Norig,  og 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1899.     No.  3.  / 


98  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


som   kvart   i    si    tid    hev    havt   yvertaket    i  skrifti,    eller  ogso  i  ymse 
skular  (mynsterskrifter). 

11.  a  held  seg  i  endingar  etter  lang  staving:  sæiida,  ha(l)lda,  hestar. 

Merkn  12.  Her  gjeng  gtr.  i  lag  med  maali  paa  Vestlandet  og 
skil  seg  ut  fraa  austnorsken  paa  Upplandi,  som  i  slutten  av  13de 
hundr.  opna  ell.  slakka  a  til  æ  {sændæ,  haldæ), 

12.  Hal  v  vokal  er  e:  pr  estet'  (o:  prestr), 

Merkn.  13.  Like  eins  mange  stader  paa  Vestlandet,  serleg  i 
nordbygderne. 

13.  Stutte  Ijodsterke  stengde  stavingar  vert  ikr.  1300  (eller  fyrr)  lengde, 
surne  med  lengjing  av  vokalen  {dâg\  surne  med  lengjing  av  ende- 
konsonanten  {vitt).  Opne  stavingar  held  seg  stutte,  og  det  kjem 
tilsynes  Ijodtiljamning  (sfu^/hii  for  stavn). 

Merkn.  14.  I  denne  vegen  stend  gtr.  såman  med  austlandsk  og 
skil  seg  fraa  vestlandsmaalfori,  som  lengde  den  Ijodsterke  vokalen 
i  alle  dei  tilfelle  som  her  er  nemnde. 


Observations 


sur 


Le  Polyeucte  de  Corneille 


Par 


E.   Laset  h 


VideiiBkabsseUk Abets  Skritter.    II.  Historiak-filoaofiak  Klasse.    1899.    No.  4 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

A  commission  chez  Jacob  Dybwad 

Imprimerie  A.  W,  Brögger 
1899 


Ce  travail  a  été  présenté  à  la  classe  historico-philosophique  le  20  janvier  1899. 


Observations  sur  le  Polyeucte  de  Corneille. 


Par 

E.   L  0  s  e  t  h. 


Polyeucte'^  occupe  dans  le  théâtre  de  Corneille  une  place  à  part.  On 
a  accoutumé  de  le  ranger  parmi  ses  quatre  chefs-d'œuvre,  il  est  le  seul 
d'entre  eux  qui  traite  de  matières  religieuses,  et  plus  qu'aucun  d'eux  il  a 
soulevé  des  discussions  et  des  controverses  en  ce  qui  concerne  l'apprécia- 
tion esthétique.  Je  me  propose  de  tracer  par  la  suite  l'historique  des  di- 
verses opinions,  autant  que  j'aie  pu  les  connaître,  et  de  présenter  des 
remarques  critiques  sur  les  différents  jugements,  dans  l'espoir  d'apporter 
ainsi  quelques  contributions  à  l'interprétation  définitive. 

Au  temps  du  poète  l'Hôtel  Rambouillet,  le  suprême  tribunal  littéraire 
d'alors,  ne  fut,  paraît-il,  que  médiocrement  touché  de  ce  drame  de  martyre, 
qui  déplut  aussi  aux  jansénistes  de  Port-Royal  et,  à  en  juger  par  leur  silence, 
à  Boileau  et  à  Racine.  Par  contre,  le  grand  public  lui  fit  bon  accueil^; 
seulement,  ce  qui  charma  les  spectateurs,  ce  ne  fut  point  le  fond  religieux 
de  la  pièce,  mais  Phistoire  passionnelle  du  héros  et  de  l'héroïne,  comme  le 
prouve  le  mot  de  la  dauphine  rapporté  par  M°*«  de  Sévigné:  »Voilà  une 
honnête  femme  qui  n'aime  point  son  mari.«  De  même  SainUEvremond 
déclara  que  la  tragédie  fut  sauvée  par  »les  entretiens  de  Sévère  et  de 
Pauline.» 


Le  présent  mémoire,  sous  une  forme  condensée,  a  été  lu  au  cinquième  congrès  des  phi- 
lologues Scandinaves  tenu  à  Christiania  en  août  1898. 

Il  fut  représenté  vers  la  fin  de  1641  et  imprimé  en  1643;  cf.  U.  Meier,  Studien  nur 
Lebensgeschichie  Pierre  CorneilWs  (dans  la  Zeitschriß  für  frantösische  Sprache  und 
Z///^ra/«r,  VII  (1885),  p.  149  sq.),  article  inconnu  sans  doute  à  M.  Brunetière  qui,  dans 
ses  Eiuaes critiques  sur  Phistoire  littéraire  delà  France^  VI (1899),  p,  115,  recommande 
de  dater  la  représentation  de  1642  ou  1643. 

Vid.-Selak.  Skrifter.    H.-F.  KL    1899.    No.  4.  1* 


E.   LØSETH.  H.-F.  Kl. 


Le  XVIII®  siècle  jugea,  en  somme,  avec  les  mêmes  idées.  Voltaire^ 
à  sa  manière  spirituelle,  superficielle,  légère,  se  moquait  fort  de  »la  belle 
âme«  de  Polyeucte,  laquelle 

m.  Aur  ait  faiblement  attendri^  .  .  . 
N'eût  été  V amour  de  sa  femme 
Pour  ce  païen^  son  favori^ 
Qui  méritait  bien  mieux  sa  flamme 
Que  son  bon  dévot  de  mari.* 

On  n'a  pas  eu  de  peine  à  démontrer  l'extravagance  de  pareilles  épi- 
grammes,  le  martyr  n'étant  rien  moins  qu'un  »bon  dévot  de  mari.«  D'un 
autre  côté,  le  goût  très  sûr  de  Voltaire  et  son  raffiné  sens  de  l'art  lui 
faisaient  vivement  sentir  les  beautés  de  détail  que  contient  le  rôle  prin- 
cipal; il  reconnaît  »qu'il  a  fallu  un  très  grand  génie  pour  manier  un  sujet 
si  difficile,  €  et  dans  Le  Temple  du  Goût  il  fait  figurer  PolyeucU  parmi 
les  chefs-d'œuvre. 

Naturellement,  l'âge  antichrétien  du  déisme  et  du  rationalisme,  l'âge  de 
de  la  Lumière,  ennemi  des  »préjugést,  avec  son  manque  de  coup  d'œil 
historique,  ne  pouvait  goûter  un  saint  de  la  trempe  de  Polyeucte  et  n'ap- 
prouvait guère  que  l'intrigue  d'amour  et  la  tolérance  impartiale  de  Sévère.  ^) 

Lessing  se  montra  particulièrement  féroce.  Cela  n'a  rien  d'étonnant, 
vu  que  le  grand  critique  germanique  s'était,  comme  on  sait,  donné  la 
tâche  qu'il  poursuivait  avec  un  acharnement  infatigable,  de  combattre  et 
de  déprécier  autant  que  possible  l'influence  française  dans  la  littérature 
allemande.  Il  se  faisait  un  plaisir  d'attaquer  sur  tous  les  points  la  tra- 
gédie pseudo-classique.  On  connaît  sa  campagne  contre  Rodogune^  dé- 
fendue victorieusement  par  Sainte-Beuve.  ^  Pour  ce  qui  est  de  Polyeucte, 
les  remarques  de  Lessinga  offrent  un  intérêt  considérable  ;  elles  ont  appelé 
et  appellent  toujours  l'attention.  Son  arrêt,  d'une  façon  générale,  s'est 
maintenu  en  Allemagne;  les  cornillons  y  chantaient  le  plus  souvent  comme 
la  corneille.     Cependant  un  Allemand,  M.  Paul  ScAmid^,  a  fait  naguère  un 


*  La  Harpe  fut  pourtant  assez  clément;  cf.  son  Cours  de  littérature,  IV,  296  sq.  —  ^^wi- 
tenelle,  le  parent  et  biographe  de  Corneille,  ne  dit  point  de  mal  de  la  pièce. 

*  Nouveaux  lundis,  VII,  216. 
Dans  la  Hamburgische   Dramaturgie,  lor  et  2«  morceau.  —  Schiller,   moins  juste  que 
Gœthe^  disait  détester  et  Polyeucte  et  d'autres  tragédies  cornéliennes. 
Dans  ses  Beiträge   zur  Erklärung  von  Corneilles   Polyeucte.     (Abhandlung  tum  Jahres- 
berichte der  Fürsten-  und  Landesschule  »u  Grimma,  1896). 


3 


1 899-     No.  4.       OBSERV.  SUR  LE  rOLYEUCTE  DE  CORNEILLE.  5 

effort  vigoureux  pour  rabattre  les  décisions  du  maître.  Dans  une  certaine 
mesure  il  avait  beau  jeu,  son  adversaire  s'étant  laissé  aller  à  l'injustice  et 
au  parti  pris.  Ainsi,  qui  ne  sent  d'emblée  tout  ce  qu'il  y  a  d'excessif  dans 
une  critique  comme  la  suivante:  »On  ne  saurait  honorer  du  nom  de  martyr 
le  premier  furibond  venu  qui,  intentionnellement,  sans  motifs  de  force 
majeure,  au  mépris  de  tous  ses  devoirs  civiques,  court  tête  baissée  à  la 
mort;  un  personnage  pareil  ne  nous  inspire  que  du  dégoût«  — ?  Pour 
qui  lit  la  pièce  sans  idée  préconçue  Polyeucte  ne  sera  nullement  qu'un 
fanatique  forcené;  il  est  représenté  aussi  comme  le  sublime  enthousiaste 
qui  ne  vit  plus  que  pour  témoigner  de  la  vérité  du  christianisme  et 
lui  gagner  des  croyants,  dût-il  périr  à  la  tâche.  C'est  un  illuminé  bien 
plus  qu'un  aveugle  et  fol  iconoclaste,  et  il  y  a  eu  bon  nombre  comme 
lui  dans  la  première  période  de  notre  religion  aussi  bien  que  parmi  les 
convertis  de  tout  temps.  La  peinture  présentée  par  le  dramaturge  est 
sous  ce  rapport  fort  exacte.  Et,  ainsi  que  le  fait  remarquer  M.  Schmid, 
si  Polyeucte,  le  visionnaire,  avait  tort  de  troubler  le  sacrifice  solennel  et 
de  renverser  les  autels,  il  en  reçut  à  la  fin  son  châtiment  et  satisfit  par  là 
aux  exigences  de  la  justice  poétique.  J'ajouterais  volontiers  que  Lessing 
avait  plutôt  lieu  d'être  content  du  rôle  du  protagoniste.  On  sait  que  ce 
fidèle  serviteur  d'Aristote  demandait  sans  cesse  à  la  tragédie  d'exciter 
la  terreur  et  la  pitié.  Or,  l'acte  violent  de  Polyeucte  ne  nous  cause- t-il 
pas  de  répouvante  et  non  »du  dégoûte  ?  Ne  craignons-nous  pas  pour 
lui,  devant  cette  éclatante  infraction  à  la  loi,  les  funestes  conséquences 
que  doivent  entraîner  une  action  semblable?  Et  la  pitié  comment  la  re- 
fuser à  ce  malheureux  et  bienveillant  néophyte,  si  sympathique  dans  son 
exaltation  généreuse?  Evidemment,  ici  comme  ailleurs,  Lessing  a  jugé 
d'une  manière  trop  absolue,  par  esprit  de  système  ;  il  était  d'ailleurs  un  peu 
porté  à  l'exagération,  et  son  goût  ne  peut  être  qualifié  d'infaillible:  on 
n'oubliera  pas  qu^il  a  eu  la  malechance  de  proclamer  Destouches  supérieur 
à  Molière. 

Une  autre  objection  de  Lessing  est  également  repoussée  avec  raison 
par  M.  Schmid,  à  savoir  que  les  pièces  religieuses  sont  choquantes  et  »le 
théâtre  ne  doit  choquer  qui  que  ce  soit,«  précepte  assez  étroit  à  mon  sens 
et  qui  a  fait  son  temps  ;  cela  nous  rappelle  les  idées  du  XVII®  siècle.  Je 
ne  puis  trouver  ni  que  le  sujet  ne  fût  pas  à  prendre  ni  qu'il  ait  été  traité 
de  façon  à  scandaliser  même  les  dévots. 

Lessing  n'en  reste  point  là.  Il  va  jusqu'à  dénier  à  la  tragédie  qui  nous 
occupe  l'épithète  de  chrétienne,  en  prétendant  qu'il  n'a  jamais  lu  une  tragé- 
die qui  méritât  ce  nom;  pour  cela  il  faudrait,  dit-il,  que  le  héros  chrétien 


E.   LØSETH.  H.-F.  Kl. 


nous  intéressât  uniquement  en  tant  que  chrétien.^  La  réponse  de  M. 
Schmid  est  que  le  chrétien  nous  intéresse  beaucoup  précisément  là  où, 
comme  c'est  le  cas  pour  Polyeucte,  il  se  trouve,  dans  sa  qualité  de  chré- 
tien, en  conflit  avec  ses  obligations  temporelles,  avec  ses  devoirs  envers 
l'Etat  et  la  famille  et  que  cela  sufBt  à  imprimer  au  drame  le  caractère 
chrétien.  Il  me  semble  qu'on  ne  saurait  mieux  répondre,  mais  ce  n'est 
pas  l'avis  de  M.  0.  Schultz-Gora.  Dans  un  compte  rendu  des  Beitrage'^ 
ce  savant  déclare  que  Lessing  a  raison  sur  »le  point  principal«  qui  serait 
»la  question  du  drame  chrétien  en  général.«  Sans  entrer  dans  le  détail 
il  se  borne  à  révoquer  en  doute  le  bien  fondé  de  l'argumentation  de  M. 
Schmid  en  ajoutant  que,  malgré  l'intérêt  historique  qui  s'attache  aux  luttes 
héroïques  du  christianisme  naissant,  il  a  de  la  peine  à  croire  qu'un  drame 
tiré  de  ce  milieu  puisse  captiver  un  public  moderne,  même  très  chrétien, 
durant  cinq  grands  actes.  C'est  pourquoi  il  soupçonne  que  la  pièce,  en 
dépit  de  ses  mérites,  n'aura  pas  la  vie  aussi  dure  que  le  prédit  l'auteur 
de  la  brochure.  J'avoue  ne  pas  comprendre  tout  à  fait  ce  raisonnement. 
D'abord  M.  Schultz-Gora  s'en  tient  à  des  tragédies  comme  Polyeucte, 
tandis  que  Lessing  parle  de  la  tragédie  chrétienne  en  général.  Puis, 
comment  pourrait-on  accepter  la  définition  exclusive,  raide  et  quelque 
peu  pédante  de  Lessing?  N'y  reconnaissons-nous  pas  cette  tendance 
outrée  à  l'abstraction  et  à  la  généralisation  mécanique  qu'on  observe  aux 
hommes  du  siècle  dernier  et  à  laquelle  est  dû,  par  exemple,  l'essai  que  fit  un 
des  contemporains  de  Lessing,  Bauntgarten^  pour  mettre  en  règle  et  théorie 
toute  l'esthétique?  L'exigence  mise  en  avant  sans  restriction  par  Lessing  est 
trop  forte  et  dépasse  le  but.  Ne  suffirait-il  pas  à  une  tragédie  chrétienne 
d'avoir  pour  base  la  religion  chrétienne,  des  questions  ou  des  intérêts  chrétiens 
et  d'appartenir  à  une  atmosphère,  à  un  milieu  chrétiens  ?  Je  ne  vois  pas  que 
ce  soit  une  nécessité  inévitable  que  le  chrétien  nous  intéresse  seulement  »en 
tant  que  chrétien«.  Il  faut  vraiment  aussi  qu'il  nous  intéresse  au  point  de  vue 
purement  humain,  en  sa  qualité  de  citoyen,  d'individu  social.  Au  reste, 
la  formule  de  Lessing  paraît  même  assez  vague;  dans  son  système  cette 
conception  du  chrétien  confine  au  mystique,  parce  que,  comme  je  viens 
de  l'indiquer,  il  accorde  trop  à  l'abstraction  métaphysique,  qui  l'amène 
à  fabriquer  le  chrétien  an  sich,  c'est-à-dire  un  pâle  fantoche  au  lieu 
d'un  être  vivant.  Quant  au  doute  prononcé  par  M.  Schultz-Gora  sur 
la  vitalité  de  la  pièce,   je  rappellerai  le  fait  que  le  public  français,  lequel 


*  f,lch  meine  ein  Stücke  in  welchem  einsig  der  Christ  uns  als  Christ  interessirt**. 

*  Dans  V Archiv  fitr  das  Studium  der  neueren  Sprachen  und  Litteraturen  XC VIII,  (1897), 
P.  456- 


1 899-    No.  4.       OBSERV.  SUR  LE  POL YEUCTE  DE  CORNEILLE.  7 

pour  le  goût  surpasse  sans  conteste  tous  les  publics  de  l'univers,  a  jusqu'à 
ce  jour  accueilli  favorablement  Polyeucte^  qui  est  resté  au  répertoire  de 
la  Comédie-Française.  Dans  le  fait,  les  péripéties  de  cette  grande  tragédie 
se  laissent  suivre  avec  un  intérêt  non  moins  dramatique  qu'historique, 
quoi  qu'en  dise  M.  Schultz-Gora. 

Les  considérations  que  Lessing  fait  valoir  après  sont  encore  pour 
nous  surprendre.  Le  doux  et  paisible  chrétien,  dit-il,  n'est  pas  à  sa  place 
au  milieu  des  passions  d'une  tragédie;  même  il  ajoute  que  le  chrétien, 
ayant  la  perspective  de  parvenir  en  mourant  à  la  béatitude  céleste,  ne 
serait  guère  capable  de  montrer  dans  ses  actions  le  même  désintéresse- 
ment que  les  héros  tragiques  ordinaires  et  que,  par  conséquent,  il  ne  sau- 
rait éveiller  la  même  sympathie  que  ceux-ci.  Comme  si  le  chrétien  était 
nécessairement  et  toujours  de  la  douceur  d'un  agneau!  Et  comment 
l'attente  du  salut  pourrait-elle  être  assimilée  à  l'intérêt  personnel,  d'autant 
plus  qu'elle  ne  peut  jamais  être  parfaitement  assurée?  M.  Schmid  est 
trop  aimable  de  réfuter  gravement  des  choses  qui  tournent  au  comique. 
Il  accepte  ensuite  les  observations  de  Lessing  sur  la  prodigalité  dont  Cor- 
neille se  serait  rendu  coupable  relativement  aux  sentiments  héroïques  et 
qui  aurait  eu  pour  résultat  d'augmenter  démesurément  le  nombre  des  per- 
sonnages sublimes.  Il  est  vrai,  dit  M.  Schmid,  que  Polyeucte,  qui  doit 
être  supérieur  aux  autres,  se  trouve  presque  au  niveau  de  Pauline  et  de 
Sévère;  de  plus,  ajoute-t-il,  tous  ceux-là  se  louent  trop  les  uns  les  autres. 
Je  dois  dire,  pour  ma  part,  que  ces  reproches  me  semblent  bien  futiles. 
Pourquoi  Polyeucte  serait-il  tenu  d'éclipser  tout  le  monde?  Pour  nous 
épargner,  dit  le  paragraphe  du  code  poétique  de  Lessing,  la  lassitude  pro- 
duite par  le  spectacle  de  la  vertu  trop  répandue.  Est-ce  que,  réellement, 
nous  ressentons  cette  lassitude  à  l'égard  de  Polyeucte^  Pour  un  auteur 
n'est-ce  pas  se  conformer  à  la  nature  des  choses  que  de  répartir  la  bonté 
entre  plusieurs  individus  plutôt  que  de  la  concentrer  en  un  seul  ?  Et  les 
louanges,  ne  perdons  pas  de  vue  qu'elles  sont  de  l'époque,  du  style  habi- 
tuel de  Corneille  et  un  peu  aussi  de  la  langue  française  faite  pour  les 
compliments  et  les  aménités. 

Vient  enfin  le  dernier  scrupule  que  Lessing,  en  partie  justement,  oppose 
à  notre  tragédie.  Il  prétend  que  le  poète  a  fait  du  miracle  de  la  Grâce 
un  usage  immodéré.  M.  Schmid  essaye  de  démontrer  que,  pour  Po- 
lyeucte et  Pauline,  il  n'y  a  rien  à  blâmer  sous  ce  rapport.  Le  premier, 
dit-il,  est  touché  de  la  Grâce  au  moment  de  recevoir  le  baptême,  événe- 
ment tout  naturel  dans  la  religion  chrétienne  et  qui  n'y  tient  ancunement 
du  miracle.  Je  pens«  que  nous  pouvons  nous  contenter  de  cette  explica- 
tion.   Mais  le  cas  de  Pauline  présente  des  difficultés.    Sa  conversion  sou- 


8  E.   LØSETH.  H.-F.   Kl. 


daine  continuera  à  nous  étonner  même  après  l'éloquent  plaidoyer  de  M. 
Schmid.  Que  Pauline  par  son  caractère  comme  par  sa  vie  soit  digne 
d'être  chrétienne  et  qu'elle  le  devienne  tout  d'un  coup  en  assistant  à  la 
mort  de  son  mari,  voilà  qui  était  assurément  dans  la  pensée  de  Corneille 
préoccupé  de  militer  en  faveur  du  christianisme,  mais  esthétiquement  et 
psychologiquement  c'est  loin  d'être  bien  présenté.  Qu'elle  le  suive  dans 
la  mort,  rien  de  plus  juste,  mais  la  conversion,  cette  conversion  fou- 
droyante?^ Cela  n'est  guère  de  nature  à  nous  plaire.  J'ai  peur  qu'il  n'en 
soit  pour  Pauline  comme  c'est  manifestement  le  cas  pour  Félix,  que  M. 
Schmid  lui-même  renonce  à  excuser,  c'est  que  le  poète  n'ait  tiré  un 
parti  indu  de  cette  dangereuse  source  dramatique  qu'est  le  miracle.^ 
Il  a  trop  l'air  d'avoir  cru  que  l'émouvante  mort  du  saint  homme  pourrait 
bouleverser  l'esprit  et  le  cœur  des  autres  au  point  de  faire  descendre  sur 
un  chacun  cette  Grâce  dont  l'action,  a  dû  penser  Corneille,  suffirait  à  tout 
expliquer.  Ainsi  l'oeuvre  d'art  incline  désagréablement  vers  l'homilie. 
Est-ce  là,  de  la  part  de  Corneille,  naïveté  de  croyant?  On  pourrait  y 
voir  aussi  un  indice  de  la  hâte.  Il  serait  possible  que  l'auteur,  pressé  de 
finir  soit  par  le  temps  soit  par  l'espace,  ait  quelque  peu  bâclé  le  dénoue- 
ment. ^  Peut-être  y  a-il  de  l'un  et  de  l'autre.  Qu'il  ait  eu  l'intention  de 
se  prévaloir  de  la  Grâce,  c'est  ce  qui  se  laisse  induire  d'un  passage  de 
l'acte  IV,  scène  III,  où  Polyeucte  adresse  ces  paroles  à  Pauline,  dont 
il  dit  prévoir  sûrement  la  conversion: 

«  Ce  Dieu  touche  les  cœurs  lorsque  moins  on  y  pense. 

Ce  bienheureux  moment  n'est  pas  encor  venu; 

Il  viendra,  mais  le  temps  ne  tri  en  est  pas  connu,^ 


Cf.  cependant  plus  loin  l'explication  de  M.  Lemattre  et  de  Sarcey. 
La  Harpe,  Cours  de  litt.,  IV,  310,  essaye  de  faire  passer  le  miracle  comme  étant  »con- 
forme aux  idées  religieuses  établies  dans  la  pièce.«     C'est  ne  rien  dire. 

»Corneille  prévoyait,    dit    M.  Faguet   [DiX'septihne  siècle^  p.  16)   les  difficultés  du 
miraculeux  et  les  aimait. c     Alors  il  les  a  mal  vaincues 

Sporon^  le  savant  danois  prématurément  enlevé  aux  études,  soutient  dans  son  Jean 
Rotrou^  p.  143,  que  Pauline  doit  être  puritiée  par  l'amour  pour  le  vrai  Dieu  afin  de 
sortir  définitivement  victorieuse  au  moyen  du  martyre.  Dans  Polyeucte  il  ne  voit  guère 
qu'un  instrument  servant  au  salut  de  Pauline.  La  figure  tragique  véritable  serait  elle 
et  non  pas  Polyeucte,  dont  Corneille  aurait  eu  tort  de  faire  le  héros  de  la  pièce.  Je 
ne  puis  partager  l'opinion  de  mon  regretté  ami.  —  A  propos  de  Rotrou,  a-t-on  relevé 
la  singulière  erreur  de  M.  G.  Proffen^  qui  prétend,  dans  la  Zeitschrift  für  französische 
Sprache  und  Litteratur  (VII,  2,  p.  90),  que  Polyeucte  a  pour  modèle  Saint-Genestf 
Il  ne  serait  pas  impossible  que  la  contrainte  des  unités,  dont  il  était  fort  préoccupé  et 
fort  gêné,  eût  été  pour  quelque  chose  dans  cette  brusque  clôture.  —  »Ces  deux  con- 
versions, dit  il  dans  son  Examen  en  parlant  de  Pauline  et  de  Félix,  sont  si  ordinaires 
dans   les   martyres,   qu'elles  ne   sortent  point   de   la  vraisemblance,  c     II   a   donc   vu 


1 899-  No.  4.   OBSERV.  SUR  LE  POL YEUCTE  DE  CORNEILLE.  9 

Le  lui  en  était-il  bien  à  Tauteur  lui-même  quand  il  écrivait  ces  vers?i 
En  tout  cas  on  peut  présumer  qu'il  se  soit  proposé  d'amener  le  dénoue- 
ment par  ce  grossier  truc  de  la  Grâce,  moyen  commode  dont  il  se  sert 
pour  se  soustraire  au  contrôle  et  pour  trancher  le  nœud.^  Ce  n'est 
guère,  à  tout  prendre,  que  le  deus  ex  machina^  cher  aux  faiseurs  de 
mélodrames.  Or,  Corneille  avait  un  faible  pour  le  genre  mélodrama- 
tique, comme  le  témoignent  sns  pièces  de  Tordre  romanesque. 


Après  l'âge  des  »philosophes«  notre  pièce  eut  à  traverser  une  période 
moins  hostile.  L'époque  romantique,  tout  en  haïssant  le  classicisme,  par- 
donna à  Polyeucte,  qui  répondait  aux  aspirations  religieuses  des  contem- 
porains de  Chateaubriand,  le  génie  du  christianisme  s'étant  de  nouveau  ré- 
veillé. Dans  le  cours  de  notre  siècle  la  pièce  est  devenue  très  estimée 
en  France.^  Sainte-Beuve^  dans  son  Port-Roy cU^^  après  quelques  réserves 
analogues  en  partie  à  celles  de  Lessing,  qu'il  ne  nomme  pas,  fait  l'éloge 
de  notre  tragédie;  toutefois,  à  travers  son  examen  il  donne  à  entendre 
qu'elle  plane  un  peu  trop  au-dessus  de  la  réalité.^  Guizoi^^  qui  commence 
par  trouver  que  dans  notre  pièce  »le  devoir  triomphe  dans  toute  sa  beauté, 
dans  toute  sa  pureté,«  déclare  ensuite  que,  comme  souvent,   Corneille  n'a 


l*écueil,  mais  il  excuse  mal  Tabus  qu'il  fait  de  oes  conversions.  Heureusement  il  n'a 
pas  fait  convertir  Stratonice;  s'il  ne  l'a  pas  oubliée  ou  négligée,  il  a  dû  lui  en  coûter 
de  ne  pas  nous  donner  un  nouvel  exemple  de  l'efficacité  de  la  Grâce. 

*  Peut-être  n'est-ce  qu'après  avoir  fait  mourir  Polyeucte  qu'il  a  imaginé  de  convertir  Pau- 
line, en  raison  de  cette  mort 

"     Il  prédit  aussi  l'emploi  de  la  Grâce  pour  Félix  (acte  V,  scène  II). 

3     N.  Limercier  (Cours  anajytiçtu  de  littérature,  I  (1817),  292),  n'en  dit  que  du  bien. 

*  I,  116  sq. 

K  Ce  dont  se  plaignit  fort,  mais  sans  raisons  suffisantes,  Vauvenargues  qui,  dans  ses  Ré- 
flexions tritiques  sur  quelques  Poètes,  ne  trouve  pas  assez  défavorable  le  jugement  de 
La  Bruyïre,  lequel  avait  dit  que  Corneille  s'attache  à  peindre  les  hommes  tels  qu'ils 
devraient  être.  En  général,  Vauvenargues  n'a  pas  rendu  justice  au  grand  tragique;  cf. 
Villemain,  Etudes  eThistoire  et  de  littérature^  p.  300. 

»Félix,  dit  Sainte-Beuve,  a  une  teinte  de  comique  qui  repose;  je  dirais:  qui  choque. 
Ce  personnage  renvoie  à  la  tragi-comédie.  Déjà  Voltaire  a  reconnu  que  Polyeucte  se 
rapproche  de  la  comédie;  en  effet  Corneille  a  mêlé  les  deux  genres. 

M.  Brünettere,  dans  sa  défense  un  peu  paradoxale  de  Rodogune  (v.  ses  Epoques 
du  théâtre  français,  p.  57),  veut  reléguer  Sévère  aussi  au  nombre  des  figures  tragi- 
comiques,  ce  rôle  lui  paraissant  épisodique,  un  comparse  non  digne  du  haut  sujet  sacré. 
Nous  suivrons  plutôt  les  fines  indications  de  Sainte-Beuve,  qui  se  demande  si  Corneille, 
sentant  que  sa  pièce  pourrait  paraître  trop  forte  et  que  les  deux  amis  chrétiens  allaient 
un  peu  loin,  a  créé  le  rôle  calme  et  beau  du  distingué  païen  pour  avoir  »une  sorte 
d'interprète  de  l'esprit  de  l'action,  ....  faisant  transition  encore  plus  que  contrastée  à 
ce  qui  pourrait  sembler  de  la  vertu  extrême  chez  les  autres. 

^     Corneille  et  son  temps  (1852),  pp.  199,  224. 


lO  E    L0SETH.  H.-F.   Kl. 

pas  su  peindre  un  sentiment  mixte  »sans  se  jeter  tout-à-fait  tantôt  d'un 
côté,  tantôt  de  l'autre,«  et  il  déplore  que  le  changement  d'amour  chez 
Pauline  survienne  tout  soudain,  sans  que  le  poète  en  ait  marqué  les  nuances. 
Guizot  peut  avoir  raison  en  ce  sens  que  les  peintures  psychologiques  de 
Corneille  manquent  de  finesse;  cependant,  pour  ce  qui  est  de  Pauline, 
remarquons  que  le  revirement  de  ses  sentiments  s'expliquait  dans  l'esprit 
du  dramaturge  par  la  conduite  de  plus  en  plus  imposante  du  noble 
enthousiaste,  qui  ne  craint  pas  de  s'exposer  à  la  mort  pour  être  utile  à  sa 
religion;  il  est  vrai  que  cela  aurait  pu  être  exposé  d'une  manière  bien 
plus  détaillée.  On  verra  plus  loin  que  d'autres  ont  ici  mieux  compris  que 
Guizot. 

Peu  à  peu,  surtout  depuis  Nisard,  paraît-il,  la  coutume  s'établit  en 
France  de  combler  Polyeucte  de  louanges.  Saint-Marc  Girardin^  nous 
régale  de  ces  phrases  devenues  plus  tard  d'une  banalité  consacrée,  telles 
que:  Pauline  est  la  digne  et  vertueuse  femme  qui  n'aime  son  mari  que 
par  devoir,  elle  lutte  et  triomphe,^  etc.;  on  appelait  Polyeucte  merveil- 
leux, et  la  conception  de  Corneille  admirable  ou  divine;  on  n'y  voyait 
point  de  fautes,  et  on  couvrait  tout  d'éloges.  Pourtant,  M.  Brunetière^ 
n'a  pas  voulu  prendre  ce  ton  du  panégyrique.  Un  peu  comme  Lessing, 
mais  sous  une  optique  différente  et  pour  des  motifs  d'un  autre  ordre,  il  blâme 
Polyeucte  de  trop  négliger  ses  devoirs  conjugaux  et  civiques  pour  courir 
au  martyre,  ce  dont  on  n'a  guère,  d'ailleurs,  le  droit  de  faire  un  crime  à 
Corneille,  si  tant  est  qu'il  se  soit  ingénié  à  peindre  l'enthousiaste  à  outrance 
et  non  pas  le  bourgeois  ayant  de  la  religion  et  du  devoir  au  sens  usuel 
et  pratique  de  ces  mots.* 

En  Allemagne,  comme  il  a  été  mentionné  plus  haut,  la  plupart  des 
beaux-esprits  marchaient  sur  les  traces  de  Lessing,  pontife  de  la  critique 
allemande.  A,  W,  Schlegel,  le  romantique,  se  prononça,  il  est  vrai,  dans 
des  termes  beaucoup  moins  acerbes;^  se  faisant  même  le  protecteur  du  genre 
des  drames  de  martyre,  il  trouva  à  redire  surtout  à  la  catastrophe  amenée 
par  l'étroite  lâcheté  et  la  bassesse  de  Félix,®  dénouement  qu'il  qualifie  de 


3 


Cours  de  littérature  dramatique^  IV  (i860),  p.  408  sq. 

Ainsi   déjà    Fontcnelle  dans    ses    Réflexions   sur   la  Poétique    {Œuvres^  III,    140,  189). 

Guizot  avait  vu  au  moins  qu'elle  l'aimait  aussi  autrement. 

Les  époques  du  théâtre  f  rang,  ^  p.  69;  Etudes  critiques  sur  F  hist.  de  la  litt,  franc.,  VI,  127. 

*  f  C'est  là  le  cas  — dit  La  Harpe,  qui  avait  parfois  de  bonnes  idées,  —  où  l'exlrûrae  est 
nécessaire,  et  où  la  vraie  mesure  est  de  n'en  pas  gardere  (Cours  de  litter,  p.  301). 

*  Dans  ses   Vorlesungen  ueber  dramatische  Kunst  und  Litteratur  (18 17),  II,  187. 

^  La  bassesse  de  Félix,  proclamée  indigne  de  la  tragédie  par  La  Harpe,  est  déclarée 
toute  naturelle  par  Fontenelle^  qui  n'en  est  point  scandalisé  (dans  l'ouvrage  cité,  p. 
142).    Pour  Sarcey  Félix  est  tun  très  honnête  hommet;   v.  ci-après.     Houdar  de  La 


1899.  No.  4.   OBSERV.  SUR  LE  POLYEUCTE  DE  CORNEILLE.  II 

»rejetable  au  delà  de  toute  expression.«  Mais  en  général  les  Allemands 
ont  pris  l'habitude  de  ravaler  la  pièce.  Pour  moi  il  me  semble  que  les 
censures  ont  été  aussi  excessives  que  les  louanges. 


II. 

Nous  avons  envisagé  jusqu'ici  notre  tragédie  par  le  côté  qui  s'offre 
tout  d'abord  et  auquel  se  prenaient  le  plus  grand  nombre  des  esthéticiens 
en  deçà  et  au  delà  du  Rhin,  c'est-a-dire  le  côté  religieux.  Depuis  une 
dizaine  d'années  on  s'occupe  en  France  du  côte  mondain  et  terrestre  de 
l'œuvre.  En  effet,  on  peut  se  poser  et  tenter  de  résoudre  la  question 
de  savoir  combien  d'amour  humain,  de  passion  amoureuse  le  poète  a 
compté  insuffler  aux  deux  personnages  principaux.  C'est,  je  crois,  M. 
Jules  Lemattre  qui  a  été  dans  sa  patrie  le  premier  à  s'engager  dans  cette 
voie  nouvelle.  En  1886  il  étudia^  la  progression  de  l'amour  de  Pauline 
pour  Polyeucte,  et  nous  montra  comment,  se  détachant  de  plus  en  plus 
de  «Sévère,  elle  arrive  à  aimer  par  ^mour  le  martyr,  résultat  déterminé 
d'abord  par  le  devoir, ^  puis  par  la  pitié,  ensuite  par  l'admiration  que  de- 
vaient inspirer  à  cette  noble  femme  les  hautes  qualités  de  sonj.sublime 
mari  et  enfin  par  l'attrait  de  l'inexpliqué  et  de  l'inconnu.  Mais  déjà  avant 
M.  Lemaître  quelqu^un  s'était  avisé  en  Allemagne  d'examiner  la  pièce 
à  un  point  de  vue  analogue.  En  1880,  M.  Arnold  publia*,  sous  le  titre 
de  Polyeuct  als  Palimpsest,  un  article  dont  on    n'a   guère    tenu  compte. 


Motte^  remis  dernièrement  en  honneur  par  M.  Aspelin  dans  la  Zeitschrift  für  verglei- 
chende Utteraturgeschichte,  XIII,  i,  pardonne  à  Félix  à  cause  de  Taveu  qu'il  fait  de  son 
ignominie  {Œuvres,  IV,  310).     C'est  bien  indulgent. 

Voy.  ses  Impressions  de  théâtre,  I,  24  sq.  (je  cite  d'après  la  neuvième  édition)  et  la 
reproduction  peu  modifiée  du  même  article  dans  \* Histoire  de  la  langue  et  de  la  litté- 
rature française  publiée  sous  la  direction  de  M.  Petit  de  Julleville,  tome  IV,  p  28b  sq. 
Et  non  point  par  le  devoir  tout  seul,  comme  on  l'a  supposé  autrefois.  Même  Sainte- 
Beuve  [Port-Royal,  I.  139)  et  après  lui  Lanson  {^Histoire  de  la  litter,  franc ^  S«  ed., 
1898,  p.  430)  sont  d'avis  que  dans  les  sentiments  de  Pauline  c'est  tla  Raison t,  qui  règle 
tout.  Sainte-Beuve,  qui  se  dit  frappé  de  voir  »comme  elle  l'aime c,  trouve  néanmoins 
que  seule  >la  raison*  l'a  conduite  à  l'affection  Conjugale;  chez  elle,  il  y  aurait  »tout 
par  héroïsme,  rien  par  entraînement  Rien  d'égaré  ni  d'éperdu,  c  Comment  faire  rimer 
ces  dires  avec  la  conversion  instantanée  de  Pauline  et  avec  son  attitude  et  ses  paroles 
tant  avant  qu'immédiatement  après  cet  événement?  —  M.  Schmid  fait  complètement 
fausse  route  en  accusant  (dans  ses  Beiträge,  p.  27)  Pauline  d' »C/i»»a/»rc.  Guizot  avait 
entrevu  que  cela  finit  par  la  passion,  mais  pour  lui  cela  se  produit  tout  subitement, 
et  il  reproche  à  Corneille  de  passer  trop  vite  d'un  extrême  à  l'autre.  Il  n'a  donc  pas 
senti  l'évolution  des  sentiments  de  l'héroïne. 
Dans  V Archiv  für  Litteraturgeschichte,  p.  p.  Schnorr  von  Carolsfeld,  IX,  32  sq. 


12  E.   I.ØSETH.  H.-F.   KI. 


qui  paraît  être  presque  oublié  aujourd'hui  et  que  je  n'ai  vu  citer  qu'une 
seule  fois.i  Ce  n'est  pas  qu'il  soit  d'une  valeur  exceptionnelle;  au  con- 
traire, il  est  fantasque  et  bizarre,  mais  il  a  de  l'importance  pour  Thistorique, 
pour  la  chronologie,  car  il  apporte  une  tentative  première.  Le  but  en 
est,  comme  l'annonce  le  titre,  de  'deviner  tout  ce  que  le  poète  est  censé 
avoir  voulu  sous-entendre,  de  retrouver  le  sens  caché  sous  les  mots;  le 
texte  est  donc  regardé  et  traité  comme  un  véritable  palimpseste.  11  n'est 
pas  besoin  de  discuter  par  le  menu  cette  dissertation  étrangement  arbi- 
traire; sous  prétexte  de  déchiffrer  son  palimpseste  l'auteur  en  tire  les 
choses  les  plus  incroyables^:  Pauline  aurait  aimé  Polyeucte  de  prime  abord 
ou  peu  s'en  faut,  et  sa  lutte,  par  conséquent,  serait  moins  pénible  qu'elle 
le  dit;  Polyeucte  n'adorant  que  Pauline  jusqu'à  la  fin,  courrait  se  faire 
baptiser  pour  se  consoler  de  ses  chagrins  d'amour  et  s'obstinerait  dans  sa 
nouvelle  foi  parce  qu'elle  »le  fait  paraître  admirable  et  digne  d'être  aimé« 
à  Pauline,  qui  de  son  côté  serait  jalouse  de  la  nouvelle  foi;  Félix,  dont 
la  conversion  n'aurait  rien  qui  ne  fût  tout  naturel,  ne  se  lasserait  pas  de 
travailler  en  père  tendre  au  bonheur  de  sa  fille,  etc.,  etc.  Ces  conjectures 
improbables,  subtiles  et  tirées  par  les  cheveux,  mais  dont  quelques-unes 
sont  ingénieuses  et  suggestives,  éliminent  entièrement  la  tendance  au  de- 
voir et  l'aspiration  au  martyre,  sur  lesquelles  sans  aucun  doute  Corneille 
a  voulu  insister.  Toujours  est-il  que  l'auteur  a  fait  œuvre  de  novateur, 
personne  avant  lui  ne  nous  ayant  montré  que  la  pièce  peut  être  étudiée 
avec  fruit  aussi  par  le  côté  non  religieux.^ 

Le  troisième  dans  cette  voie  est  Francisque  Sarcey.  En  1^88  il  fit, 
au  théâtre  de  TOdéon  immédiatement  avant  une  représentation  de  Polyeucte, 
une  conférence  sur  ce  drame  référée  par  M.  Lemaître.*  Le  ton  en  est 
familier,  badin,  gamin,  presque  de  parodie,  mais  c'est  très  bien  fait,  amu- 
sant, spirituel  et,  au  milieu  des  paradoxes,  plus  sérieux  que  cela  n'en  a 
l'air.  Sarcey  pousse  les  choses  au  bout.  Pour  lui  aussi  Polyeucte  n'est 
nullement  qu'un  visionnaire  plein  de  piété,  mais  encore  le  mari  qui  veut 
mourir  parce  qu'il  se  voit  préférer  son  rival.      Plus    tard    Sarcey    a   mo- 


1     Dans  la  Geschichte  der  frann.  Nationaüitteratur  de  Kreyssig,  revue  par  Sarrazin. 

*  Quelquefois  il  analyse  et  traduit  de  travers. 

^  CoroUairement  il  fait  observer  que  dans  la  peinture  des  rapports  entre  Polyeucte  et  Pau- 
line il  pourrait  y  avoir  un  écho  de  la  vie  conjug^ale  de  Corneille,  dont  la  femme  nous 
est  restée  presque  inconnue.  —  A  ce  propos  on  trouve  une  remarque  renversante,  c'est  que 
M.  Lindau  >a  fait  époque c  dans  les  études  de  Molière  en  demandant  à  Tœuvre  du 
grand  comique  des  renseignements  sur  son  caractère  et  ses  relations  familiales. 

♦  Impressions  de  théâtre,  III,  4«  éd.,  p.  73.  Nous  n'avons  pas  lieu  de  présumer  que  son 
compte  rendu  ne  soit  qu'une  charge. 


1 899.    No.  4.       OBSERV.  SUR  LE  POLYEUCTE  DE  CORNEILLE.  1 3 

difié  un  peu  ses  vues  comme  ses  expressions,  ^  mais  en  réservant  toujours 
à  la  passion  terrestre  de  Polyeucte  une  place  importante  et  en  maintenant 
l'opinion  qu'il  partage  avec  M.  Lemaître,  à  savoir  que  Pauline  se  con- 
vertit par  amour  et  nullement  par  conviction  religieuse;  cette  supposition 
nous  aiderait  à  mieux  comprendre  la  rapidité  du  changement  de  foi,  mais 
ne  serions-nous  pas  portés  à  croire  que  Corneille  ait  plutôt  tenu  à  exalter 
la  cause  du  Ciel  qu'à  célébrer  la  puissance  aveugle  d'une  passion  amou- 
reuse? Quoi  qu'il  en  soit,  tout  ce  que  les  modernes  veulent  mettre  dans 
la  pièce,  si  cela  y  est,  comme  dit  M.  Lemaître,  cela  n'y  est  pas  expressé- 
ment tout  entier  et  n'éclate  pas  aux  yeux>  La  méthode  qui  consiste  à 
établir  à  chaque  instant  des  sous-entendus  est  évidemment  sujette  à  cau- 
tion. Toutefois  on  est  souvent  tenté,  en  lisant  Sarcey,  de  lui  donner 
raison.  Ainsi  on  alléguera,  à  l'appui  de  son  système,  le  fait  que  Po- 
lyeucte se  décide  à  commettre  son  acte  de  violence  immédiatement  après 
la  scène  où  Pauline  l'assure  que  la  tendresse  de  cœur  qu'elle  garde  tou- 
jours pour  Sévère  ne  la  détournera  point  du  droit  chemin,  qu'elle  rem- 
plira son  devoir  en  réduisant  au  silence,  coûte  que  coûte,  la  voix  du  cœur. 
Là-dessus  Polyeucte  s'exclame: 

»0  vertu  trop  parfaite  et  devoir  trop  sincère  U 

Ces  mots  ressemblent  à  un  reproche.  Polyeucte  irrité  voudrait-il 
faire  connaître  que  ces  protestations  commencent  à  l'ennuyer.?  Les  deux 
vers  dans  lesquels  Pauline  lui  avait  signifié  tout  ce  qu'il  devait  craindre 
d'elle: 

^Depuis  qu*un  vrai  mérite  a  pu  nous  enflammer ^ 
Sa  présence  toujours  a  droit  de  nous  charmer ^m. 

il  les  répète,  peu  avant  de  périr,  avec  une  ironie  indubitable,  en  les  re- 
tournant contre  Pauline  elle-même.     Avec   amertume   il  réplique  à  Félix: 

^En  vous  étant  un  gendre,  on  vous  en  donne  un  autre 

Dont  la  condition  répond  mieux  h  la  votre; 

Ma  perte  n^est  pour-  vous  qtiun  change  avantageux.«. 


Voy.  Revue  des  Cours  et  Confer encts^  VII  (1898),  no«  i,  2.  Les  deux  premiers  actes 
sont  pour  lui  ttout  de  comédiec  II  appelle  Félix  tun  très  honnête  hommec. 
Le  brillant  chroniqueur  ajoute  que,  si  l'interprétation  de  Sarcey  était  la  bonne,  il 
serait  singulier  que  les  hommes  des  XVIIe  et  XVI Ile  siècles  ne  l'eussent  point  trouvée, 
ce  à  quoi  on  pourrait  répondre  que,  comme  nous  l'avons  yu,  ceux-là  jugeaient  avec 
l'idée  fixe  de  n'y  trouver  essentiellement  que  devoir  et  religion. 


14  E.  LØSETH.  H.-F.  Kl. 

Et  ce  ne  sont  pas  les  seuls  endroits  oii  percent  son  aigreur  et  sa 
jalousie,  peut-être  un  peu  plus  qu'on  ne  l'attendrait  du  saint  homme. 

Cela  étant,  on  pourrait  pencher  à  s'imaginer  qu'il  soit  poussé  à  la  mort 
non  seulement  par  sa  ferveur  de  sectaire,  mais  encore  par  le  chagrin  que 
lui  cause  la  froideur  de  Pauline.  Car  il  n'aperçoit  pas  ou  ne  veut  pas  voir 
l'amour  qu'elle  ne  tarde  pas  à  lui  porter.  Evidemment,  il  attribue  son  em- 
pressement auprès  de  lui  au  désir  de  le  faire  retomber  dans  le  paganisme. 
La  preuve  de  cet  amour  serait  pour  lui  la  conversion  de  son  épouse  au 
christianisme;  or,  elle  ne  l'adore  pas  assez  pour  lui  fournir  cette  preuve 
à  temps,  et  ici  Corneille  semble  bien  avoir  voulu  faire  jouer  surtout  le 
coup  de  la  Grâce.  On  pourrait  donc  croire  que  ce  qui  donne  à  Po- 
lyeucte  la  force  de  s'immoler  ce  soit,  avec  l'enthousiasme  religieux,  la  dou- 
leur qu'il  éprouve  de  s'estimer  dédaigné  par  Pauline.^ 


ni. 

Je  dis:  on  pourrait  croire.  En  vérité,  c'est  là  une  expression  qui 
convient  à  une  foule  de  passages  de  cette  pièce,  dans  l'explication  de  la- 
quelle il  faut  avoir  constamment  recours  aux  conditionnels. 

Nous  voilà  arrivés  à  ce  qui  constitue  pour  moi  le  faible  le  plus  in- 
quiétant de  la  pièce:  c'est  qu'elle  n'est  pas  suffisamment  claire.  Le  fait 
que  l'on  est  si  fréquemment  obligé  de  croire,  d'être  tenté  de  croire,  d'hésiter 
entre  plusieurs  hypothèses,  de  peser  le  pour  et  le  contre,  de  douter,  de 
se  demander  si  Corneille  a  voulu  dire  ou  indiquer  ceci  ou  cela^,  accuse 
assez  le  manque  de  lucidité  et  explique  l'existence  des  commentaires  op- 
posés les  uns  aux  autres  et  les  tentatives  pour  lire  toutes  sortes  de  choses 
entre  les  lignes. 

Le  plan  que  Corneille  s'est  tracé  il  nous  le  communique  lui-même 
succinctement  dans  son  Epître  à  la  Reine  Régente^  où  il  promet  »un 
portrait  des  vertus  chrétiennes  dont  l'amour  et  la  gloire  de  Dieu  for- 
massent les  plus  beaux  traits,«  puis  dans  son  Examen  qui,  après  nous 
avoir  appris  que  le  mérite  de  Polyeucte  »va  jusqu'à  la  sainteté,  et  n'a 
aucun  mélange  de  faiblesse,«  allègue  naïvement  en  faveur  de  la  pièce  que 
»les  tendresses  de  l'amour  humain  y  font  un  si  agréable  mélange  avec  la 
fermeté  du  divin,  que  sa  représentation   a   satisfait   tout  ensemble  les  dé- 


1  A  la  demande  de  Néarque:  %Vous  voulez  donc  mourir  f  €  il  réplique:  ^  Vous  atmet  donc 
à  vivre,€  ce  qui  indique  peut-être  une  fatigue  de  vie  provoquée  par  autre  chose  que 
le  grand  souffle  religieux. 

*     Le  premier  en  date  ici  fut  Sainte-Beuve  (cf.  plus  haut). 


1 899-    No.  4.       OBSERV.  SUR  LE  POLYEUCTE  DE  CORNEILLE.  1 5 

vots  et  les  gens  du  monde.«  La  passion  amoureuse  ne  devait  donc  venir 
qu'en  seconde  ligne,  et  à  la  fin  en  effet  tout  est  au  christianisme.  Mais 
dans  le  courant  de  l'exposé  Corneille  ne  s'est  pas  astreint  rigoureusement 
à  son  programme.  Il  a  voulu  créer  et  raconter  le  conflit  entre  la  pas- 
sion et  Tidéal,  mais  dans  l'exécution  il  perd  pour  ainsi  dire  l'équilibre;  il 
n'est  pas  parvenu  à  peindre,  avec  toute  la  clarté  désirable,  la  nature,  la 
lutte  et  Tunion  finale  de  tous  les  sentiments  que  fait  épanouir  la  situation 
psychologique  donnée.  Il  n'opère  pas  le  juste  partage  scénique  entre 
l'amour  et  la  religion,  il  ne  distingue  pas  assez,  il  confond  même  ces 
deux  puissances,  ou,  au  mieux,  il  les  juxtapose. 

Comment  n'a-t-il  pas  indiqué  clairement,  par  exemple,  la  part  de  l'amour 
et  la  part  de  la  religion  dans  la  conversion  de  Pauline?  C'est  là  que  la 
confusion  qui  avait  envahi  l'esprit  du  poète  est  particulièrement  saisissable. 
Le  mélange  d'amour  et  d'enthousiasme  qu'il  dessine  notamment  au  début  du 
quatrième  acte,  il  n'est  pas  parvenu  à  le  développer  comme  il  fallait;  il  a 
laissé  cela  à  l'état  brut,  embryonnaire.  Aussi  le  public  s'est-il  mépris, 
comme  le  prouvent  les  paroles  de  la  dauphine  déjà  citées.  Polyeucte  n'est 
pas  une  tragédie  conduite  avec  assez  de  netteté. 

Certes,  il  règne  depuis  quelque  temps  la  tendance  à  employer  une 
espèce  de  seconde  vue  pour  les  classiques  français.  »Les  œuvres  des 
maîtres,  lisons  nous  chez  Legouvé^,  sont  pleines  de  beautés  qu'ils  y  ont 
mises  d'instinct,  sans  s'en  rendre  compte,  et  qui  ne  sont  pas  pour  cela 
moins  réelles. c  On  suppose  aux  vieux  maîtres  une  grande  provision  d'in- 
conscience, et  on  en  profite  pour  prêter  à  leurs  œuvres  bien  des  choses 
qui  »n'y  sont  peut-être  pas.«^  Mais  en  ce  qui  touche  Polyeucte,  il  n'y  a 
pas  seulement  cette  tendance  qui  nous  a  valu  la  diversité  des  opinions, 
c'est  aussi  que  la  pièce  pèche  par  une  certaine  obscurité,  à  preuve  qu'on 
est  encore  aujourd'hui  à  en  débrouiller  la  signification  sans  y  arriver  com- 
plètement. 

Pourquoi  Corneille  n'a-t-il  pas  été  clair?  Est-ce  qu'il  a  eu  peur  d'in- 
troduire trop  de  choses  profanes?  Peut-être.  Mais  c'est  plutôt  par  manque 
d'habileté,  par  gaucherie,  par  insuffisance  du  coup  d'œil  poétique  ;  il  semble 
avoir  eu  quelquefois  la  vision  brouillée  et  s'être  troublé  devant  la  tâche 
difficile  à  laquelle   il   ne  suffisait  pas.'     »Non,    dit   M,  Faguet,*   ce   n'est 


*  VArt  di  la  lecture,  pp.  138,  295. 

"     Mot  de  Lemaître  {Impressions  de  théâtre,  III,  33). 

'  Corneille  était  un  poète  iné^l.  Cf.,  sur  son  génie  en  général,  la^sentence  rendue  par  Sainte- 
Beuve  {Port-Royal,  I,  150):  Corneille,  y  lit-on,  »ne  sait  pas  au  juste  oîi  il  en  est,  il  tré- 
buche par  places,  et  il  se  noie,c  car  aux  grandes  qualités  »l'équilibre  manque,  et  de  1^ 
tous  les  hasards.« 

*  Drame  ancien.  Drame  moderne,  p.  205. 


1 6  E.   L0SETH.  H.-F.   Kl. 


pas  maladresse  de  Corneille,  c'est  que  dans  notre  système  tragique  rien 
n'est  plus  difficile  que  de  peindre  un  caractère  en  toutes  ses  transforma- 
tions successives.«  Dieu  garde  Corneille  de  ses  amis!  Etait-il  donc 
contraint  par  le  système  tragique  de  donner  à  un  tel  point  le  change  au 
public,  autrement  dit  de  violer  les  lois  naturelles  de  l'art?  Le  système  tra- 
gique l'autorisait-il  à  mal  présenter  les  choses?  Non,  Corneille  aurait  pu 
—  de  quelle  façon?  C'était  son  affaire  à  lui  le  poète  et  le  dramaturge  — 
et  aurait  dû  empêcher  qu'on  n'éprouvât  le  besoin  de  traiter  PolyeucU 
comme  un  palimpseste.  Il  aurait  dû  couper  court  aux  problèmes  et  aux 
tâtonnements.  M.  Lemaître,  parlant  de  la  méthode  susmentionnée  des 
sous-entendus,  la  proclame  dangereuse  parce  que  »dans  la  tragédie  toutes 
les  conventions  ont  été  établies  pour  permettre  au  poète  de  ne  rien  sous- 
entendre.«  En  admettant  qu'il  en  fût  ainsi,  cela  aggraverait  encore  le 
cas  de  notre  pièce,  puisque  les  sous-entendus  s'y  imposent  constamment 
à  l'esprit  du  lecteur  ou  du  spectateur.  Continuellement  on  se  demande: 
est-ce  amour?  est-ce  enthousiasme?  est-ce  devoir?  En  réalité,  Corneille,  à 
rencontre  de  Racine,  n'avait  que  des  dispositions  médiocres  pour  les  ana- 
lyses pénétrantes  et  les  descriptions  nuancées  des  états  d'âme  ;  il  ne  croyait 
pas  nécessaire  de  préciser,  il  se  bornait  aux  ébauches  et  aux  exquisses 
sommaires,  soit  par  timidité,  soit  par  négligence  'ou  paresse,  soit  par  im- 
puissance. 

On  s'est  évertué  jusqu'ici  à  interpréter  PolyeucU  dans  l'un  on  dans 
l'autre  sens,  celui  de  la  religion  et  du  devoir  on  celui  de  l'enthousiasme, 
mais,  si  je  ne  m'abuse,  personne  n'a  déclaré  formellement  que  cette  pièce 
n'est  pas  suffisamment  claire  et  que  c'est  là  la  faute  de  Corneille  lui-même.^ 
Il  est  temps  que  nous  convenions  de  l'impossibilité  ou  nous  sommes  de 
décider  combien  d'idées  religieuses  d'une  part  et  d'amour  terrestre  d'autre 
part  l'auteur  a  voulu  faire  entrer  dans  son  œuvre.  Parfois  l'amour  semble 
près  de  supplanter  le  zèle  de  la  foi,  et  même  au  moment  du  martyre  nous 
ignorons  jusqu'à  quel  point  Polyeucte  a  été  entraîné  à  la  mort  par  les  motifs 
non  religieux,  par  ses  peines  d'amour,  par  sa  jalousie,  par  le  désir  de  dé- 
livrer les  deux  amants  de  l'obstacle  que  formait  son  existence.  Corneille 
ne  s'est  pas  soucié  de  nous  éclaircir  là-dessus.  Il  a  sans  doute  cru  se 
tirer  d'embarras  par  des  répliques  comme  la  suivante,  adressée  par  Po- 
lyeucte à  Pauline: 


1  M.  Lemaftre  ne  se  prononce  pas  nettement,  mais  il  a  Tair  de  dire  que  les  interprètes 
modernes  ont  tort.  Eh  bien,  Sarcey  par  exemple  n*a  pas  tant  tort  que  cela;  c'est 
surtout  Corneille  qui  a  tort,  d'avoir  donné  matière  à  trop  d'explications. 


1899.    No.  4.       OBSERV.  SUR  LE  POLYEUCTE  DE  CORNEILLE.  1 7 

»y^f  VOUS  aime. 
Beaucoup  moins  que  mon  Dieu,  mais  bien  plus  que  moi-même, m. 

Mais  cette  phrase  froidement  théologique  et  chargée  de  la  subtilité 
cornélienne  ne  dit  pas  grand'chose  au  fond;  elle  sert,  si  Ton  veut,  à  con- 
server le  gros  des  proportions,  mais  elle  ne  suffit  pas  à  combler  les  lacu- 
nes du  dessin  psychologique,  qui  est  raide  et  un  peu  lourd.  C'est  comme 
si  le  poète  oublie  de  temps  en  temps  le  christianisme  pour  se  plonger 
avec  délices  dans  la  sensation  et  la  reproduction  des  passions  d'amour; 
c'est  comme  si  par  instants  le  sincère  chrétien  vénérant  le  culte  cède  le 
pas  à  l'érotîque,  au  grand  amoureux.  Tout  cela  était  effectivement  en 
Corneille.  Seulement,  il  n'a  pas  su  représenter  ces  deux  aspects  de  son 
sujet  de  manière  à  en  produire  la  bonne  fusion. 

Comme  il  est,  Polyeucte  malgré  sa  rhétorique  nous  transporte,  nous 
gagne  le  cœur,  c'est  entendu.  Nous  aimons  et  nous  admirons  cette  magni- 
fique pièce,  qui  est  avec  le  Cid  la  plus  belle,  la  plus  empoignante  des 
tragédies  du  maître.  Mais  il  ne  faut  pas  pour  cela  se  dissimuler  que  dans 
la  stricte  esthétique  elle  prête  au  blâme.  Pour  le  redire  encore,  le  poète 
a  fait  une  trop  grande  place  au  vague,  et  l'incertitude  qui  en  résulte,  loin 
de  rehausser  le  charme  de  la  pièce  comme  dans  certains  drames  saturés 
de  pensées  et  sombrement  philosophiques,  ceux  à! Ibsen  on  de  Renan 
par  exemple,  ou  dans  quelques  poésies  délicieusement  et  artistement  cré- 
pusculaires des  meilleurs  symbolistes,  en  diminue  au  contraire  la  valeur  intrin- 
sèque. Polyeucte^  tout  en  émouvant  le  lecteur  et  le  public  de  théâtre,  laisse  à 
désirer,  au  point  de  vue  rigoureusement  dramatique  et  littéraire,  par  cela 
surtout  qu'il  ne  satisfait  pas  aux  exigences  de  la  clarté.  C'est  beau  et 
grandiose,  quoiqu'un  peu  »surhumain«;^  c'est  sublime  d'héroïsme  et  de 
lyrisme,  mais  d'un  lyrisme  qui  fait  tort  au  dramatique.  Nous  avons  relevé 
plus  haut  d'autres  »inventions«  répréhensibles,  ainsi  l'abus  de  la  Grâce. 
Puis  le  dénouement  n'est  pas  bien  fait.  Ce  gros  triomphe  du  christianisme 
n'a  rien  d'attrayant;  la  touche  discrète,  délicate  y  fait  défaut.  Pauline 
n'a  plus  un  mot  pour  son  époux  supplicié;  la  conversion  incongrue  du 
père  la  rend  »parfaitement  heureuse«,  après  quoi  elle  ne  trouve  plus 
rien  à  nous  dire.  Enfin  Corneille  donne  à  entendre,  par  l'intermédiaire  de 
Félix   converti,   que   Pauline    et  Sévère   pourront  bien  se  marier  quelque 


*  Sainte-Beuve,  cf.  plus  haut.  —  Houdar  de  La  Motte,  qui  fut  le  premier,  je  crois,  à 
proscrire  Temploi  des  monologues,  reproche  non  sans  raison  à  Polyeucte  de  se  révéler 
tout  soudain  poète  de  profession  dans  le  grand  morceau  lyrique  du  quatrième  acte  et 
de  faire  des  odes  régulières  ayant  même  des  refrains  {Œuvres^  IV,  282).  Mais  en  cela 
Corneille  ne  fit  que  suivre  la  poétique  régnante. 

Vid.-Selflk.  Skrifter.    Hist.-filos.  Kl.    1899.    No  4.  8 


1 8   E.  L0SETH  :  OBS.  S.  L.  POLYEÜCTE  D.  CORNEILLE.  H.-F.  Kl.  1 899.  No.  4. 

jour;  cela  peut  être  dans  le  caractère  de  Félix,  mais  cela  est  quand  même 
de  mauvais  goût.^ 

CorneDle,  dans  son  Abrégé  du  Mart3rre,  laisse  au  soin  des  »savants« 
de  décider  si  ce  qu'il  a  ajouté  à  la  légende  primitive  il  l'a  ajouté  »selon 
Tart.«     On  ne  saurait  prétendre  qu'il  y  ait  partout  réussi. 


*  Ce  manque  de  délicatesse  est  désigné  par  M.  Arnold,  dans  son  article  précité,  comme 
»un  faible  isolé  d'un  chef-d'œuvre  t.  —  Nous  découvrons  ici  encore  un  reste  de  la 
tragi-comédie. 


Inprimé  le  7  juin   1899. 


Analyse 


de  l'idée  de  la  morale 


par 


Kristian  B.-R  Aars 

docteur  en  philosophie 


Videnskabsselskabets  Skrifter.   II.   Hi8t.-moB.  Klasse.    1899.    No.  5 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fdtid 


Christiania 

En  commission  chez  Jacob  Dybwad 

Imprimerie  A.  W.  Bregger 

1899 


Présenté  à  la  séance  du  14  avril  1899  (Classe  d'histoire  et  de  philosophie). 


Analyse  de  l'idée  de  la  morale 

par 
Kristian  B.-B.  Aars. 


Malgré  les  grands  progrès  faits  de  nos  jours  par  la  science  psycholo- 
gique, il  est  difficile  aux  philosophes  de  s'entendre  sur  la  définition  du 
jugement  moral. 

Deux  écoles  principales  sont  en  présence:  Pécole  absolutiste  où  do- 
mine le  nom  de  Kant,  et  l'école  de  Téthique  sociale.  La  première  a  tou- 
jours un  caractère  intellectuel,  la  seconde  un  caractère  émotionnel.  Toutes 
deux  ont  tort  et  toutes  deux  ont  raison  jusqu'à  un  certain  point. 

L'école  kantienne  commet  une  erreur,  en  ne  procédant  pas  à  l'ana- 
lyse des  motifs  du  jugement  moral.  Elle  s'abuse,  lorsqu'elle  considère 
le  moment  intellectuel  comme  productif  au  point  du  vue  moral.  La  psy- 
chologie exige  des  distinctions  sévères,  et  elle  ne  peut  pas  faire  entrer  en 
ligne  de  compte  dans  la  vie  intellectuelle  d'autres  moments  que  ceux  pure- 
ment réceptifs,  c.  a.  d.  pour  plus  d'exactitude,  les  fonctions  exclusivement 
comparatives. 

En   outre,   il  faut  à  la  psychologie  une  conception    commune   pour 
toutes  les  fonctions  psychiques  ayant  pour  résultante  les  sens  des  valeurs.  • 
Le    moment   d'égalité   qui  coordonne   toutes   les   fonctions   appréciatives 
s'appelle  sentiment. 

La  philosophie  morale  à  la  Kant  est  insuffisante  aux  yeux  dé  la 
psychologie  moderne,  en  ce  qu'elle  ne  distingue  pas,  dans  le  jugement 
moral,  l'élément  qui  fait  de  lui  un  jugement  appréciatif  de  ses  éléments 
intellectuels.  Une  variété  de  la  philosophie  à  base  intellectuelle  insiste 
avec  amour  sur  l'idée  de  volonté,  et  prétend  que  c'est  une  fonction  voli- 
tive,  qui  forme  la  sanction  du  jugement  moral,   et  lui  donne  force  de  loi. 

yid.-SelAk.  Skrifter.    Hist-fllos.  KL   1899.    No.  5.  1* 


4  KRISTIAN  B.-R.  AARS.  H.-F.  Kl. 

Cette  philosophie  morale  est  inacceptable,  et  cela  pour  deux  raisons: 

Prenuèrement,  il  y  a  parmi  les  psychologues  des  écoles  considérables, 
qui  nient  la  validité  et  l'indépendance  de  l'idée  de  volonté.  D'après  ces 
écoles,  la  volonté  se  compose  uniquement  de  fonctions  réminiscentes  et  de 
fonctions  conceptives,  liées  à  des  mouvements  corporels.  Si  cette  psycho- 
logie est  dans  le  vrai,  la  volonté  étant  incapable  de  créer  aucune  valeur 
originale,  ne  pourrait  donc  pas  créer  la  valeur  du  devoir. 

En  second  lieu,  les  psychologues  qui  considèrent  que  la  volonté  carac- 
térise cP une  façon  élémentaire  et  réelle  certains  états  mentaux,  accordent 
cependant  —  ils  y  sont  bien  forcés  —  que  toute  volonté  n'est  pas  créa- 
trice de  valeurs.  Si  la  volonté  est  le  cachet  élémentaire  caractérisant  les 
états  d'âme  que  nous  disons  chercher  à  retenir,  chacun  sait  qu'une  pareille 
volonté  peut  être  plus  ou  moins  mécanique,  plus  ou  moins  aveugle.  Je 
puis,  d'une  façon  à  moitié  automatique,  chercher  à  retenir  une  douleur. 
Je  puis  vouloir  persister  dans  des  pensées  fort  désagréables.  L'analyse 
psychologique  exige  que  ces  fonctions  aveugles  de  la  volonté  ne  soient  pas 
séparées  de  celles  qui  s'appuient  clairement  sur  des  valeurs  de  sentiment, 
comme  p.  ex.  lorsque  je  dis  vouloir  continuer  à  manger  d'un  plat,  parce  que 
je  le  trouve  bon.  La  différence  ne  réside  pas  ici  dans  le  cachet  même  de 
la  volonté,  mais  uniquement  dans  le  fait  que  ce  cachet  insiste  dans  un  des 
cas  sur  les  fonctions  appréciatives,  dans  l'autre,  sur  le  côté  de  ces  fonc- 
tions qui  est,  psychologiquement  parlant,  sans  valeur.  Les  philosophes 
qui  croient  que  les  fonctions  volitives  suffisent  pour  créer  une  valeur  de 
la  vie  humaine,  nous  doivent  ici  une  explication.  Ils  sont  forcés  d'admettre 
deux  cachets  tout-à-fait  différents  de  volonté  :  la  volonté  ordinaire  aveugle, 
qui  peut  être  rattachée  à  des  conceptions  automatiques  ou  à  des  valeurs 
de  sentiment  déposées  d'avance,  et  une  autre  espèce  de  volonté,  créatrice  de 
valeurs.  Mais  rien  ne  nous  force  à  faire  une  pareille  hypothèse,  qui  renverse- 
rait de  fond  en  comble  la  conception  même  du  sentiment  et  de  la  valeur. 
Ce  dont  il  s'agit  ici,  ce  n'est  pas  de  donner  des  noms  à  des  forces  agis- 
sant métaphysiquement,  mais  à  des  choses  vécues.  Et  alors  une  valeur 
est  et  reste  une  valeur,  un  fait  de  volonté  est  et  reste  un  fait  de  volonté. 

Nous  accordons  qu'il  y  a  en  général  de  l'une  à  l'autre   un  rapport 

de  succession,  de  telle  sorte  qu'une  impression  longtemps  retenue  par  un 

phénomène  aveugle  de  volonté,  revête  plus  tard  le  caractère  vivant  d'une 

valeur;  mais  ceci  ne  touche  en  rien  aux  principes  mêmes  de  l'analyse  qui 

nous  occupe. 

Résumé  Les  écoles  kantiennes  ont  donc  tort,    lorsqu'elles   font    du   jugement 

de  la  mo-  ^^^^^  ^j  jugement  intellectuel,  ou  une  combinaison  de  manifestation  voli- 
rale  abso-  "'  ^ 

lutiste.     tîve  et  de  jugements  intellectuels. 


1899.    No.  S.  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE  LA  MORALE.  5 

A  l'encontre  de  ces   tentatives  kantiennes,   les  disciples  de  l'éthique    L'éthique 
sociale  ont  évidemment  raison  lorsque,  dans  leur  analyse  des  jugements     s^aaie 
moraux,  ils  accordent  la  première  place  au  moment  sentimental,  qui  fait     ^  bon 
de   la  morale  une  puissance  pratique  et  une   valeur  à  la  fois.     On  peut    droit  le 
dire  que  ce  qui  crée  le  jugement  moral  conscient,   c'est  le  moment  senti- 
mental.    Toute  analyse  qui  néglige  cette-vérité  commet  un  attentat  contre    créateur 
les  principes  élémentaires  des  définitions  psychologiques.  de  valeurs. 

Les  partisans  de  l'éthique  sociale  ont  encore  raison  quand  ils  affir- 
ment que  la  morale  en  vigueur  est  principalement  basée  sur  une  classe 
spéciale  de  sentiments,  les  sentiments  sympathiques:  les  sentiments  altru- 
istes, et  les  sympathies  envers  tout  le  corps  social.  En  revanche,  ils 
ont  tort,  lorsqu'ils  croient  à  une  simple  superposition  de  ces  sentiments  et 
des  sentiments  moraux.  Les  jugements  moraux  et  les  sentiments  moraux 
dont  ils  sont  l'expression,  se  distinguent  sur  divers  points  essentiels  des 
sentiments  et  des  jugements  sympathiques.     Kant  a  dans  son    »absence  Kant  dans 

de  sentimentc   caractérisé  l'objet  du  sentiment  moral  avec  bien  plus  de    ^^  ^"* 

dans  sa 
précision  et  bien  plus   correctement  que  ne  le  font  les  éthiciens  sociaux,   définition 

C'est  ce  que  je  vais  prouver  avec  plus  de  détail.     Le  sentiment  de  sym-   de  l'objet 
pathie  a  pour  objectif  ce  qui  affecte  autrui  en  bien  ou  en  mal.     Le  juge-  ^^  ' 

ment  sympathique  dit:  la  douleur  de  cet  homme  est  une  douleur  pour  moi;  moral, 
sa  joie  m'est  une  joie.  Le  jugement  moral,  au  contraire,  dit:  la  conduite 
de  cet  homme,  —  ou  la  mienne  propre,  —  me  cause  soit  de  la  joie,  soit 
de  la  peine.  L'objet  de  ces  deux  sentiments  est  donc  tout  à  fait  diffé- 
rent: ma  joie  sympathique  est  directement  basée  sur  le  degré  de  la  joie 
d'autrui,  ma  joie  morale  est  causée  uniquement  par  la  conduite  des  autres 
ou  par  la  mienne.  Il  convient  de  ne  pas  perdre  de  vue  cette  différence 
entre  le  jugement  sympathique  et  le  jugement  moral.  La  joie  sympa- 
tique  suppose  chez  autrui  une  mesure  considérable  de  bonheur;  le  senti- 
ment moral  au  contraire  suppose  dans  une  action  une  certaine  dose  de 
qualités  définies. 

Kant  a  exprimé  le  jugement  moral  par  son  impératif  catégorique: 
tu  dois  agir  de  telle  sorte  que  la  maxime  qui  guide  ton  action  puisse 
être  prise  comme  loi  générale. 

Nous  n'avons  pas  à  revenir  ici  sur  le  faux  intellectualisme  qui  se 
cache  sous  cette  formule. 

Ce  qu'elle  dit  dans  tous  les  cas  avec  une  clarté  magistrale,  c'est  que    Analyse 
le  jugement  moral  a  exclusivement  pour  objet  une  action  indépendamment    °*^  J"^^" 
des   suites    personnelles  qu'elle  peut  avoir  pour  le  moi.    Nous  pouvons     moral, 
analyser  cet  impératif  comme  suit  :  le  sentiment  moral  est  celui  qui  attache 
à  une  action  donnée  dans  des  circonstances  données  une  certaine  valeur 


KRISTIAN  B.-R.   AARS.  H.-F.  Kl. 


indépendamment  des  suites  qu'elle  peut  avoir  pour  le  sujet  appréciant. 
C'est  là  ce  que  les  philosophes  kantiens,  dans  leur  injuste  mépris  du  sen- 
timent, n'ont  pu  se  résoudre  à  dire:  et  c'est  là  pourtant  la  saine  essence 
de  ce  que  Kant  nous  a  enseigné  quant  au  jugement  moral.  Il  nous  im- 
porte peu  que  dans  son  intellectualisme  et  son  volontarisme  insoutenables, 
il  ait  voilé  cette  essence  jusqu'à  la  rendre  méconnaissable. 

Nous  pouvons  appeler  sentiment  moral  celui  qui  attache  aux  faits 
une  valeur  autocratique.  Ainsi  pour  mon  sentiment  moral,  le  vol  est 
une  mauvaise  action,  indépendamment  des  intérêts  qu'il  peut  servir,  soit 
le  mien,  soit  celui  de  mes  adversaires. 

La  valeur  morale  d'une  action  semble  être  indépendante  de  tout  rapport 
d'intérêt,  et  n'être  déterminée  que  par  sa  relation  avec  un  sujet  humain 
agissant.  Les  sentiments  moraux  sont  ceux  qui  créent  des  ideals  indépen- 
dants pour  les  actions  humaines. 

Il  semble  qu'il  devrait  être   facile  de  s'entendre  sur  ces   vérités    fon- 
damentales. 
Conditions  Mais  comment  de  pareils  sentiments  sont-ils  possibles^ 

du  senti-  Y^-eXiX,  n'a  été  ni  le  premier  ni  le  dernier  qui,    pour  expliquer  le  phé- 

^Qj^j  nomène  de  la  morale,  a  eu  recours  à  une  intervention  directe  de  forces 
spirituelles  supernaturelles.  La  question  est  de  savoir  si  nous  pouvons 
considérer  les  sentiments  moraux,  par  lesquels  il  est  attribué  aux  actions 
une  valeur  autocratique  indépendante  de  leurs  conséquences  quant  au 
bonheur  des  personnes,  comme  des  sentiments  élémentaires  irréductibles, 
ou  s'il  faut  les  considérer  comme  la  résultante  d'autres  sentiments  de  bon- 
heur ou  de  déplaisir.  En  fait,  les  sentiments  moraux,  comme  la  plupart 
des  sentiments  complexes,  ont  deux  côtés,  car  d'une  part  ils  apportent 
quelque  chose  de  neuf  dans  la  vie  psychique  et,  d'autre  part,  ils  se  laissent 
décomposer  en  autres  sentiments  plus  élémentaires.  Il  est  certain  que  les 
sentiments  moraux  ne  seraient  pas  possibles,  si  l'homme  était  exempt 
d'autres  sentiments.  Nous  ne  pouvons  nous  représenter  aucun  être,  fût-ce 
même  le  plus  supernaturel  de  tous,  comme  ayant  des  sentiments  moraux, 
tout  en  manquant  des  autres  espèces  de  sentiments. 

La  condition   sine   qua   non   du  sentiment  moral  est  évidemment  la 

préexistence  d'une  foule  de  sentiments  plus  élémentaires  de  plaisir  et  de 

déplaisir. 

Le  senti-  Actuellement,  l'analyse  la  plus  habituelle  de  la  morale  consiste,  comme 

'"Tthi^^ue"  J^  ''^'  ^^^'  ^  '^  rattacher  aux  sentiments  sympathiques.     Cette  théorie  nous 

comme     explique  la  genèse   des  grands  ideals  indépendants    dirigeant   les    actions 

fondement  humaines,    en   ce  que  l'individu,   lorsqu'il  se  livre  au  jugement  moral,  se 
de  la 
morale,     substitue    au    genre   humain  tout  entier,   vis-a-vis    du  bien  et  du  mal  qui 


1899.    No.  5.  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE  LA  MORALE.  ^ 

peuvent  survenir  à  celui-ci,  et  qu'il  apprécie  en  conséquence  une  action 
par  la  somme  totale  de  bonheur  qu'elle  occasionne,  indépendamment  de 
la  valeur  qu'elle  peut  avoir  au  point  de  vue  de  son  bonheur  personnel 
direct. 

Les  ideals  d'action  ne  sont  pas  des  ideals  absolus,  car  ils  se  trouvent 
en  relation  avec  le  bien  ou  le  mal  (Tautrui,  le  bien  ou  le  mal  du  genre 
humain. 

Si  donc  le  jugement  moral  n'est  jamais  identique  au  jugement  sym- 
pathique, il  n'en  est  pas  moins  issu,  comme  sa  conséquence  dernière,  et 
son  fruit  le  plus  parfait. 

Cette  théorie  a  un  grand  avantage:  celui  de  nous  fournir  une  concep- 
tion claire  et  non-équivoque  des  racines  du  sentiment  moral.  L'éthiden 
social  n'a  plus  besoin  de  rechercher  à  tâtons  des  sentiments  élémentaires 
pour  expliquer  le  jugement  moral.  L'amour  du  prochain,  la  sympathie  et 
la  compa.ssion  suffisent  à  expliquer  la  totalité  du  jugement  moral. 

En  réalité,  un  grand  nombre  des  jugements  moraux  formés  par  l'homme  jugement 
civilisé  ont  leur  source  dans  la  compassion  et  le  partage  des  joies  d'autrui.  ^^^  ^^^ 
On   n'a    cependant  pas  pu  se  refuser   à  reconnaître  qu'il  est  quantité  de      ^j^ 
jugements  moraux  qui  ne  se  laissent  pas  expliquer  avec  ce  point  de  départ. 
On  a  alors  cherché  à  faire  dériver  ces  jugements  moraux  d'un  autre  prin- 
cipe, à  savoir  du  conflit  entre  les  intérêts  personnels,  suivant   qu'ils  sont 
permanents  ou  momentanés. 

D'après  cela  les  sentiments  sympathiques  ne  suffiraient  pas  à  expliquer 
les  jugements  moraux. 

Mais  même  en  faisant  abstraction  de  ces  groupes  de  sentiments  moraux    Rapport 

—  et  en  nous  en  tenant  à  ceux  qui  semblent  intimement  liés  aux  intérêts  d'intensité 

de  la  société  et  de  l'espèce,  on  n'a  scientifiquement  parlant  pas  le  droit  sentiments 

de  les  considérer  comme  un  simple  produit  des  sentiments  sympathiques,    sympa- 

Le  fait  est  que  la  conscience  morale,  ou  sentiment  du  devoir,  peut  y"^"*^^  ^* 

les  senti- 
être  fortement  développée  chez  des  individus    faiblement   doués  au  point     ments 

de  vue  de  l'amour  social  et  de  l'amour  de  l'espèce.  La  colère  qu'un  homme  moraux, 
peut  sentir  vis-à-vis  d'une  action  basse  commise  envers  des  tiers  peut 
dépasser  en  intensité  le  chagrin  qu'il  éprouve  de  la  perte  de  jouissance  subie 
par  ces  tiers.  Tel  homme  peut  considérer  comme  son  devoir  de  prendre 
sa  part  du  bien  et  du  mal  qui  peuvent  advenir  à  d'autres,  alors  même 
que  ce  bien  et  ce  mal  lui  importent  assez  peu.  En  pareil  cas,  le  senti- 
ment du  devoir  dépasse  les  bornes  de  la  joie  et  de  la  douleur  sympa- 
thiques, et  l'on  cherchera  vainement  à  expliquer  un  sentiment  si  intense 
du  devoir  par  un  sentiment  sympathique  qui  est  assez  faible,  ou  qui 
n'existe  même  pas  du  tout.      Lorsque  le  sentiment  du  devoir  prend  une 


8  KRISTIAN  B.-R.   AARS.  H.-F.   Kl. 


telle  envolée,  on  est  forcé  de  supposer  que  Timage  spirituelle  de  l'action 

a  reçu  spontanément  une  tonalité  plus  forte  que  celle  afférente  au  bien  ou 

au  mal  d'autrui. 

Etendue  Outre  Cette   différence   d'intensité  entre  la  conscience  morale   et   la 

sympathie,    nous   observons  aussi  une  différence  caractéristique  dans  leur 
cuDscience    -^     ^     .  ^ 

du  devoir,  étendue.  Les  sentiments  sympathiques  sont  souvent  développés  à  des 
degrés  différents,  suivant  qu'il  s'agit  de  personnes  appartenant  à  des  grou- 
pes qui  nous  tiennent  de  plus  ou  moins  près.  Le  sentiment  du  devoir  ne 
suit  absolument  pas  ces  mêmes  limites,  celles  du  sentiment  sympathique. 
Les  hommes  que  je  connais  personnellement,  et  ceux  qui  ne  sont  pour 
moi  que  des  catégories,  se  partagent  en  trois  groupes  :  ceux  pour  lesquels 
j'éprouve  une  sympathie  plus  ou  moins  grande,  ceux  qui  me  sont  com- 
plètement indifférents,  et  ceux  vis-à-vis  desquels  je  ressens  une  répulsion 
et  une  envie  de  destruction  plus  ou  moins  prononcées.  Mais  le  sentiment 
moral  du  devoir  exige  que  dans  mes  actions,  j'aie  également  égard  au 
bien  ou  au  mal  pouvant  advenir  aux  hommes  appartenant  à  ces  trois  classes. 
S'il  y  a  à  cet  égard  un  bornage  arbitraire,  il  ne  correspond  en  aucune 
façon  aux  sympathies  personnelles  dont  on  peut  être  animé,  mais  est 
déterminé  par  des  considérations  d'un  tout  autre  ordre.  L'éthique  mo- 
derne admet  ce  fait.  Elle  peut  l'expliquer  en  admettant  qu'il  y  a  conflit 
entre  deux  sentiments,  une  sympathie  plus  riche  embrassant  tout,  et  une 
sympathie  plus  étroitement  limitée.  Mais  cette  explication  tombe  devant 
ce  que  j'ai  dit  plus  haut  relativement  aux  degrés  d'intensité  de  la  sympa- 
thie et  de  la  morale.  En  outre,  elle  n'explique  pas  pourquoi  le  jugement 
moral  a  généralement  pour  fondement  les  sympathies  les  plus  larges, 
c.  a.  d.  les  moins  intenses. 
Morale  et  Pour  se  tirer  d'affaire,    on  a  cherché  à  établir  que  le  jugement  moral 

sugges-  gst  le  produit  d'un  sentiment  sympathique  sugges tionnel.  Ceux  qui  sont 
doués  d'un  sentiment  sympathique  puissant  et  large,  ou  qui  ont  avantage 
à  ce  qu'un  pareil  sentiment  s'exerce,  auraient  par  suggestion  infusé  à  d'autres 
hommes  un  amour  fortement  développé  du  prochain. 

On  expliquerait  ainsi  du  même  coup  la  faiblesse  subjective  des  senti- 
ments sympathiques  les  plus  compréhensifs,  et  la  force  motrice  dont  ils 
font  preuve  sous  forme  d'impulsions  morales  et  de  critique  morale. 

A  vrai  dire,  cette  hypothèse  s'éloigne  sensiblement  de  la  théorie  qui  nous 
occupe  actuellement,  et  suivant  laquelle  le  sentiment  moral  dérive  directe- 
ment du  sentiment  naturel  de  sympathie.  Et  en  le  basant  sur  la  sugges- 
tion, on  fait  un  détour.  Certes  les  ideals  d'action  sont  souvent  dûs  à  la 
suggestion,  mais  il  est  bien  plus  rationnel  de  considérer  les  valeurs  des 
actions  et  les  jugements  moraux  comme  suggérés  directement,  que  de  ratta- 


1 899-    No.  5.  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE  LA  MORALE.  9 

cher   le  jugement  moral  dans  sa  source  à  un  sentiment  sympathique  résul- 
tant lui-même  d'une  suggestion. 

Dans  tous  les  cas,  si  on  a  recours  à  la  suggestion,  on  avoue  par 
là  même  que  la  sympathie  naturelle  est  insuffisante  à  expliquer  les  senti- 
ments moraux.  C'est  ce  qui  apparait  encore  plus  clairement,  si  Ton  prend 
à  partie  une  des  prescriptions  morales  les  plus  compréhensives,  celle,  p. 
ex.,  qui  érige  en  devoir  l'amour  même  du  prochain. 

Ce  qui  constitue  là,  pour  moi,  l'idéal  moral,  c'est  précisément  ce  qui 
manque  à  mon  amour  du  prochain.  Le  motif  déterminant  de  ce  senti- 
ment de  devoir  ne  peut  donc  pas  être  mon  amour  envers  mon  prochain, 
mais  doit  représenter  des  sentiments  immédiats  pour  chaque  type  d'action. 
Dans  bien  des  cas,  on  aura  le  droit  de  songer  à  un  sentiment  suggéré, 
dans  d'autres  cas,  le  sentiment  moral  est  certainement  d'origine  spontanée. 

Il  ne  devrait  pas  rester  l'ombre  d'un  doute  sur  le  fait  que  l'idéal  jugement 
moral  d'un  vaste  amour  de  l'humanité  peut  surgir  là  même  où  le  senti-  "^»i»*^'« 
ment  sympathique  est  lui-même  limité  de  la  façon  le  plus  étroite.  centrique. 

C'est  là  ce  qui  résulte  de  l'expérience  acquise   par   le  genre  humain. 

Avant  d'éprouver  d'une  façon  quelconque  de  l'intérêt  pour  le  maxi- 
mum de  bonheur  chez  les  autres,  je  puis  créer  en  moi  la  notion  d'ama- 
bilité ou  de  non-amabilité  chez  les  hommes,  en  la  basant  sur  mon  expé- 
rience personnelle.  Ce  jugement  rendu  sur  d'autres  hommes  et  leurs 
actions  peut  être  dénommé  jugement  utilitaire  égocentrique.  Il  conduit 
rapidement  et  forcément  à  la  haine  et  à  l'amour  entre  les  hommes.  Aux 
degrés  les  plus  primitifs  du  développement,  c'est-à-dire  dans  le  monde 
animal,  la  haine  se  présente  sous  la  forme  d'une  douleur  à  réaction  vio- 
lente, provoquée  par  des  sensations  vécues.  L'amour  a  de  même  la  forme 
d'une  joie  provoquée  par  des  sensations, vécues  et  se  traduisant  par  des 
réactions.  C'est  par  la  force  de  la  réaction  que  nous  mesurons  l'intensité 
spécifique  de  la  haine  et  de  l'amour  dans  les  douleurs  et  dans  les  joies 
des  animaux.  Si  la  haine  et  V  amour  ne  contenaient  rien  d^  autre  au 
point  de  vue  du  concept^  que  la  douleur  ou  la  joie  des  choses  senties^  je 
suis  persuadé  que  notre  morale  ne  se  fut  jamais  développée  et  que  la 
morale  sympathique  ri  eut  jamais  dépassé  les  bornes  des  sentiments  sym- 
pathiques réellement  vivants. 

Ce  qui  resterait  toujours  décisif  quant  à  l'appréciation  des  hommes  et 
de  leurs  actions,  ce  sont  les  conséquences  que  ces  actions  peuvent  avoir 
pour  le  sujet  appréciant.  Il  faudrait  qu'un  sentiment  intense  de  sympa- 
thie me  fît  ressentir  les  douleurs  et  les  joies  d'autrui,  pour  que  celles-ci 
fussent  à  même  de  déterminer  mon  appréciation  des  faits,  et  encore  ne 
serait-ce  qu'à  un  degré  assez  réduit.      Telle  action  qui,   commise   par  un 


lO  KRISTIAN  B.-R.   AARS.  H.-F.  Kl. 

autre,  est  désagréable  ou  même  détestable,  peut  fort  bien  être  agréable  et 
excellente,  lorsque  c'est  moi  qui  la  commets.  Rien  ne  me  garantit  que 
les  actions  qui,  faites  par  moi^  me  causent  de  Tagrément,  me  plairont 
autant,  lorsque  d'autres  les  commettront.  Mes  actions  et  celles  des  autres 
sont  jugées  par  moi  d'après  deux  principes  tout-à-fait  différents:  les 
miennes  sont  appréciées  conformément  aux  intérêts  de  leur  auteur,  celles 
des  autres  sans  aucun  égard  à  l'intérêt  de  qui  les  commet. 

C'est  seulement  lorsqu'une  sympathie  intense  donne  aux  intérêts  de 
l'auteur  de  l'action  une  valeur  pour  moi  personnellement,  que  ces  intérêts 
sont  décisifs  au  point  de  vue  de  mon  appréciation.  Tels  sont  les  principes 
de  t utilitarisme  égocentrique. 

Mais  il  y  a  autre  chose  que  de  l'utilitarisme  dans  la  haine  et  l'amour 

des  hommes. 

Morale  De  fait,  notre  fantaisie  transporte  le  jugement  appréciatif  des  suites  de 

^^'      l'action  à  l'action  elle-même  et  à  la  personne  qui  en  est  l'auteur, 
centrique. 

Ces  hypostases  contiennent  en  germe  le  développement  ultérieur  du 

jugement  moral.  Elles  font  que  la  personne  appréciante  classe  les  actions 
et  les  hommes  en  bons  et  en  mauvais.  Provisoirement  ce  jugement  n'est 
qu'un  reflet  du  jugement  utilitaire.  Mais  il  y  a  là  aussi  autre  chose  que  le 
jugement  utilitaire.  La  valeur  des  actions  et  des  personnes  constitue  chez 
moi  une  conception  nouvelle  juxtaposée  à  l'idée  d'agrément  causée  par 
les  -conséquences  des  actions;  on  peut  même  dire  que,  par  suite  du 
libre  jeu  de  l'imagination,  ces  valeurs  nouvelles  peuvent  dépasser  en  inten- 
sité l'idée  d'agrément.  La  notion  de  la  bonté  dans  les  actions  ou  chez 
les  hommes  devient  donc  alors  une  idée  forte  et  importante. 

La  foi  intense  que  nous  nourrissons  quant  aux  cauSes  efficientes  rend 
cette  évolution  facile  et  naturelle-.  Ce  point,  où  l'amour  et  la  haine  font  de 
l'appréciation  des  personnes  et  des  actes  quelque  chose  de  nouveau  à  côté 
de  l'appréciation  des  conséquences,  peut  être  considéré  comme  le  stade 
de  la  morale  égocenirique.  Ce  qui  est  moralement  bon,  c'est  alors  ce  qui 
m'est  utile  à  moi  personnellement,  ou  peut  être  à  mes  amis  les  plus  chers. 

Ce  qui  est  moralement  mauvais,  c'est  ce  qui  me  fait  du  tort  à  moi 
personnellement,  ou  peut-être  à  mes  amis  les  plus  chers. 

Cette  morale  assez  pauvre,  au  jugement  de  l'homme  civilisé  de  notre 
époque,  peut  certes  être  perfectionnée  et  développée,  au  fur  et  à  mesure 
que  s'élargit  le  cercle  des  amis  qui  nous  sont  chers.  Si  pourtant  révolu- 
tion  n'avait  que  cette  voie  devant  elle,  les  conceptions  morales  actuelles 
seraient  fort  différentes  de  ce  qu'elles  sont  en  réalité. 
hétéro-  ^^^  '^  ^^^^  ^^^  ^^^^   »bonne  action«   et    »homme  bon«    sont  des  con- 

centrique, ceptions    d'un  caractère   tout-à-fait  spécial  et  riche  en  conséquences.     Les 


1 899-    No.  5.  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE  LA  MORALE.  II 

actions  et  les  hommes  sont  des  conceptions  d'analogie,  ayant  leur  fonde- 
ment dans  la  vie  psychique  spéciale  d'un  chacun. 

Chacun  de  nous  ne  connaît  eu  première  instance  les  actions  humaines 
qu'à  titre  personnel.  Il  n'y  a  pas  à  se  demander  ici  si  chacun  de  nous 
a  le  droit  de  croire  que  les  autres  hommes  ressentent  comme  lui:  de 
fait,  c'est  ainsi  que  chacun  de  nous  juge  de  son  prochain.  Il  en  résulte 
évidemment  qu'il  considère  les  actions  du  prochain  comme  des  processus 
psychiques  analogues  à  ceux  qui  dirigent  ses  propres  actions. 

Il  se  forme  ainsi  un  jugement  appréciatif  se  rapportant  aux  actions 
des  hommes,  à  côté  de  celui  qui  accompagne  nécessairement  les  consé- 
quences à  moi  personnelles  des  actions  d'autrui,  cela  veut  donc  dire  que 
je  réclame  certaines  qualités  chez  les  actions  considérées  comme  processus 
psychiques. 

Au  point  de  vue  de  la  morale  égocentrique,  la  seule  condition  qui 
s'impose  est  que  toute  bonne  action  ait  égard  à  moi  et  à  ma  sphère  d'inté- 
rêts. Si  un  autre  homme  fait  de  ce  qui  m'est  nuisible  un  des  buts  visés 
par  lui,  il  commet  un  acte  directement  mauvais. 

Ce  jugement,  qui  frappe  l'action  à  titre  de  processus  psychique,  re- 
pose donc  sur  une  conclusion  par  analogie  tirée  de  moi-même,  et  il  est 
donc  aussi  bien  naturel  que  f  applique  le  même  mode  d'appréciation  à 
mes  propres  actions. 

En  premier  lieu,  mes  actions  sont  bonnes,  quand  elles  sont  favorables 
à  ma  sphère  d'intérêts,  mauvaises  lorsqu'elles  y  sont  nuisibles.  Mais  si  je 
distingue  parmi  les  actions  prises  en  elles-mêmes,  c.  a.  d.  comme  des 
processus  psychiques,  des  actions  bonnes  et  mauvaises,  sans  égard  à 
l'intérêt  de  celui  qui  les  commet,  mais  uniquement  au  point  de  vue  du  mien, 
il  est  possible  de  me  représenter  que  mon  prochain  emploie^  lui  aussi j 
le  même  critérium.  De  là,  il  n'y  a  pas  loin,  en  concluant  par  analogie,  ou 
à  la  suite  d'une  contagion  d'idées,  à  m'approprier  le  jugement  appréciatif 
de  mon  prochain.  Telle  action  qui,  commise  par  n'importe  qui  envers 
moi,  serait  mauvaise,  acquiert  un  caractère  constant  d'odiosité,  et  il  n'y  a 
plus  qu'un  pas  à  faire  pour  qu'elle  conserve  le  même  caractère  odieux, 
alors  qu'elle  est  exercée  par  moi  envers  d'autres.  Il  n'y  a  pas  là  conclu- 
sion logique  stringente:  il  y  a  transport  d'appréciation  obéissant  aux  lois 
de  l'imagination  et  des  associations. 

Je  donne  à  ces  appréciations  le  nom  d'appréciations  morales  hétéro- 
centriques.  Les  conditions  de  leur  production  résultent  du  mode  même  de 
production  des  appréciations  morales  égocentriques,  mais  on  ne  peut  les  con- 
cevoir dans  le  stade  où  l'utilitarisme  égocentrique  est  tout-puissant,  c.  a.  d., 


12  KRISTIAN  B.-R.   AARS.  H.-F.  Kl. 


tant  que  la  valeur  de  l'action  elle-même  n'est  pas  devenue  une  concep- 
tion à  part,  en  dehors  de  l'appréciation  des  suites  de  cette  action. 

Les  appréciations  hétérocentriques,  en  tant  que  dérivées  et  analogiques, 
s'imposeront  surtout  lorsque  les  appréciations  égocentriques  se  tairont. 

Si  je  me  trouve  en  tiers  témoin  d'un  conflit  entre  deux  amis  égale- 
ment chers ^  je  qualifierai  de  mauvaise  l'action  qui  outrage  les  intérêts 
vitaux  les  plus  graves,  attendu  que  je  m'approprie  l'appréciation  de  l'ami 
lésé.  Et  il  en  sera  de  même  lorsque  aucune  des  deux  personnes  en  con- 
flit ne  sera  mon  ami. 

Les  appréciations  hétérocentriques  ont  en  outre  toute  leur  force, 
quand  les  appréciations  égocentriques  se  prononcent  faiblement  ou  peu 
distinctement.  Par  exemple,  lorsque  j'ai  commis  un  acte  mauvais  (une 
tromperie)  vis-à-vis  d'un  ami  qui  m'est  cher.  J'en  ai  tiré  avantage. 
Mais  je  sens  le  dommage  causé  à  mon  ami  en  raison  de  nos  liens  de 
sympathie.  Si  le  dommage  souffert  par  mon  ami  me  cause  une  dou- 
leur plus  grande  que  l'avantage  reçu,  je  pourrai  éprouver  un  »remords« 
purement  égocentrique,  attendu  que  le  dissatisfaction  dépasse  chez  moi 
la  satisfaction.  Mais  si  ma  sympathie  envers  mon  ami  ne  balance  pas 
ma  joie  égoïste  en  raison  de  l'avantage  reçu,  je  pourrai  cependant 
éprouver  encore  du  remords,  mais  en  vertu  du  jugement  moral  hétéro- 
centrique:  à  côté  de  l'image  du  dommage  subi  par  mon  ami  se  dres- 
sera l'image  de  son  indignation  motivée  par  mon  acte,  et  cette  indigna- 
tion pénètre  dans  mon  imagination,  je  la  trouve  légitime,  ou  en  d'autres 
termes,  je  la  ressens  aussi. 

Cest  ainsi  qu'on  arrive  à  considérer  comme  un  devoir  de  nourrir  des 
sentiments  de  sympathie  plus  intenses  et  plus  extensifs  que  ceux  qu'on  éprouve 
défait;  cela  ne  veut  pas  dire,  comme  on  Fa  admis  d'une  façon  qui  n^a  rien 
de  psychologique,  que  les  valeurs  résultant  du  devoir  soient  indépendantes 
de  la  vie  sentimentale,  mais  que  le  jugement  sentimental  se  rapporte  d'une 
façon  immédiate  aux  types  d'actions,  types  d'après  lesquels  elles  se  clas- 
sent en  bonnes  et  mauvaises,  nobles  et  ignobles,  dignes  et  indignes. 

Un  observateur  attentif  découvrira  que  le  processus  ainsi  décrit,    par 
lequel  l'image  de  l'acte  est  comme  détachée  et  jugée  en  dehors  des  suites 
de  cet  acte,  se  retrouve  partout  où  les  sentiments  sympathiques  se  tradui- 
sent par  des  sentiments  moraux. 
Morale  ^^  ztXXt  dérivation  est  légitime,  toutes  les  fois  que  la  morale  sympa- 

dcs  inté-   thique  exige   plus  que  le  sentiment  sympathique  ne  peut  fournir,  elle  est 
^       doublement  nécessaire  et  indiscutable,    lorsqu'il  s'agit  de  concepts  moraux 
ne   se   rattachant  pas  à  des  questions  de  sympathie.      On   admet  le  plus 
souvent   que    même   au  point   de   vue  purement  égoïste,   il  peut  aussi  se 


1899.    No.  5.  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE  LA  MORALE.  I3 

produire  des  conflits  moraux.  Dans  de  pareils  conflits,  je  considère 
comme  morales  les  actions  avantageuses  pour  le  total  de  mon  existence, 
comme  mauvaises  celles  qui  servent  le  présent  aux  dépens  du  total  de 
l'existence.  L'éthique  ne  s'est  pas  suffisamment  occupée  de  ce  genre 
de  devoirs  de  Cinvidu  envers  lui-même.  Mais  ils  sont  évidents,  et  con- 
sistent principalement  dans  les  restrictions  qu'on  s'impose  de  soi-même, 
en  ce  qui  concerne  le  manger,  le  boire  et  la  satisfaction  des  appétits 
sexuels.  Les  exigences  de  Tauto-modération  sont  moins  évidents,  lorsqu'il 
s'agit  de  Pempire  à  exercer  sur  soi-même  vis-à-vis  d'autres  impulsions. 

Il  est  bien  certain  que  les  notions  morales  dont  il  s'agit  reçoivent 
leur  contenu  d'un  conflit  entre  des  valeurs  momentanées  et  des  valeurs 
permanentes. 

On  aurait  tort  cependant  de  caractériser  notre  sens  moral  comme  une 
espèce  de  sens  mathématique  et  technique  de  la  somme  totale  de  toutes 
nos  valeurs.  Il  constituerait  alors  comme  une  sorte  de  commun  dénomina- 
teur de  la  satisfaction  et  de  la  dissatisfaction,  et  ce  ne  serait  pas  un  sens 
spécialisé.  En  réalité,  les  valeurs  morales  sont  des  valeurs  fortement 
spécialisées:  cela  tient  à  ce  qu'elles  ont  pour  objet  les  types  d'actions  et 
rien  au-delà. 

Admettons  que  j'aie  commis  une  action  entrainant  une  satisfaction 
momentanée,  et  une  perte  ultérieure  de  valeur  pour  moi  personnellement 
et  non  pour  d'autres  (que  p.  ex.  je  me  sois  enivré).  Tant  que  je  n'éprou- 
verai que  de  l'ennui,  il  n'y  aura  pas  encore  remords.  En  d'autres  termes, 
aussi  longtemps  que  je  me  contenterai  de  sentir  la  disproportion  entre  la 
satisfaction  et  la  douleur  résultantes,  mon  jugement  sentimental  sera  un 
jugement  total  technique  et  mathématique,  mais  ce  ne  sera  pas  encore 
un  jugement  moral. 

Plus  tard  seulement,  quand  mon  sentiment  s'applique  à  des  types 
d'actions,  quand  de  la  notion  utilitaire  je  tirerai  un  jugement  sur  mon 
action  et  que  je  dirai:  un  pareil  type  d'action,  un  pareil  type  d'élection 
exercent  une  répulsion  sur  moi,  alors  seulement  la  "  dissatisfaction  devient 
du  remords,  et  le  jugement  utilitaire  un  jugement  moral. 

//  est  clair  que  c^est  cet  objectif  constant  du  jugement  moral  qui 
constitue  Vunité  existant  entre  toute  éthique  individualiste  et  toute  éthique 
sympathique. 

Ce  que  j'ai  dit  de  la  morale  sympathique  et  de  la  morale  individua-     Morale 
liste  s'applique  également  à  la  morale  religieuse.      Si   l'on   n'est   pas  fixé  religieuse, 
sur  l'essence  du  jugement  moral,    qui   est   d'être   un  jugement   porté  sur 
des  types  d'actions,  il  est  difficile  de  trouver  un  point  de  connexion  entre 
la  morale  issue  de  la  sympathie  et  la  morale  religieuse. 


14  KRISTIAN  B.-R.   AARS.  H.-F.  Kl. 

Et  cependant,  les-  conceptions  religieuses  ont  sans  nul  doute  eu  une 
plus  grande  part  dans  l'évolution  de  la  morale  en  tout  temps  et  en  tous 
pays,  que  le  développement  direct  des  sentiments  de  sympathie.  On  est 
souvent  forcé  de  concevoir  la  morale  religieuse  comme  une  pseudo-morale 
fondée  sur  la  crainte^  et  qui  n'a  d'autre  rapport  qu'un  rapport  extérieur 
de  succession  avec  la  véritable  morale  sympathique.  Les  commandements 
de  la  religion  revêtent  tous,  à  n'en  pas  douter,  la  forme  de  devoirs. 
Mais  le  mot  devoir  a  deux  significations  tout-à-fait  distinctes.  On  entend 
par  là  un  ideal  moral,  mais  on  entend  aussi  une  action  qu'on  est  tenu  de 
commettre  par  crainte  d'une  vengeance,  sans  avoir  égard  aux  sentiments 
agréables.  Pris  dans  cette  acception,  tout  devoir  ne  se  trouve  que  dans 
un  rapport  de  succession  avec  toutes  les  valeurs  morales  positives.  Vus 
sous  cette  face,  les  commandements  religieux  en  général  sont  aptes  à  pré- 
parer et  à  provoquer  des  conceptions  morales,  ils  n'en  sont  jamais  eux- 
mêmes.  Mais  à  un  autre  égard,  ils  touchent  de  bien  plus  près  à  la 
morale.  Un  acte,  lorsqu'il  est  défendu  par  Dieu  ou  un  être  divin,  est 
supposé  réprouvé  par  cet  être.  En  vertu  de  la  grande  autorité  immé- 
diate possédée  par  les  êtres  divins,  ce  sentiment  de  déplaisir  vis-à-vis  de 
l'action  considérée,  revêt  dans  ma  vie  psychique  la  forme  d'un  sentiment 
de  déplaisir  chez  moi.  Toute  action  déplaisante  pour  mon  Dieu  ou  mes 
dieux  les  plus  familiers,  est  par  suite  mauvais  aussi  à  mes  yeux. 

C'est  ainsi  que,  pour  tous  les  vrais  croyants,  les  commandements  de 
la  religion  ont  de  tout  temps  constitué  des  ideals  moraux. 

Les  commandements  religieux  et  la  morale  religieuse  sont  des  exem- 
ples typiques  d'appréciation  hétérocentrique  des  actions.  Nous  pouvons 
leur  attribuer  la  qualification  d'appréciations  théocentriques.  Celles-ci  ont 
certainement  contribué  au  développement  de  la  morale  de  tribu  et  de  la 
morale  sympathique,  attendu  qu'un  individu  pensant  logiquement  doit 
avoir  peine  à  croire  que  les  intérêts  de  la  divinité  coincident  précisément 
avec  les  siens  à  l'exclusion  de  tous  autres.  Pour  Dieu,  il  n'existe  pas  de 
difiérence,  pour  Dieu  tous  les  hommes  sont  égaux,  c'est  là  le  mot  d'ordre 
qui  nous  révèle  la  liaison  existant  entre  la  morale  théocentrique  et  la 
»morale  sympathique«. 

Un  défaut  de  la  morale  »utilitaire«,  c'est  qu'elle  ne  peut  nullement 
expliquer  comment  les  commandements  religieux  et  rituels  deviennent 
des  ideals  moraux  et  imprègnent  de  part  en  part  le  sentiment  de  l'idéalité 
morale.  Un  autre  défaut,  c'est  que  pour  chaque  nouvelle  morale  positive 
ayant  un  contenu  moral  nouveau,  elle  est  obligée  de  dresser  une  nouvelle 
idée  morale.  En  somme,  son  principal  défaut,  c'est  qu'elle  n'a  pas  dénoncé 
la  nature  du  processus  fondamental  créateur  de   toute   morale^   c.  a.  d. 


1 899-    No.  5.  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE  LA  MORALE.  T$ 

du  processus  psychique  qui,   du  type  d^ action  et  des  suites  de  Paction,    a 
formé  deux  jugements  appréciatifs  au  lieu  d'un. 

On  n'aime  pas  de  nos  jours  à  voir  insister  sur  ce  processus  fonda- 
mental, créateur  de  morale.  On  redoute  que  la  valeur  typique  spéciale 
attribuée  aux  actions  ne  soit  une  espèce  de  processus  mystique  ou  au 
moins  un  processus  sentimental  inné.  Toutes  les  lois  d'association  sem- 
blent indiquer  que  les  types  d'actions  empruntent  leur  valeur  aux  suites 
de  ces  actions.  Cela  est  vrai,  mais  alors,  on  ferme. leä  yeux  et  on  cesse 
de  voir  dans  le  type  d'action  une  image  psychique,  et  on  cherché  dans 
les  suites  des  actions  la  racine  de  l'idée  morale.  Ce  n'en  est  pas  moins 
un  fait,  qu'il  faut  tenir  compte  du  type  comme  constituant  une  valeur 
spéciale  à  côté  de  la  valeur  des  suites,  et  les  observateurs  les  plus  per- 
spicaces et  les  plus  indépendants  ne  tarderont  certainement  guère  à  en 
faire  l'aveu  unanime. 

Cela  fait,  on  reconnaîtra  bien  vite  que  l'image  même  de  l'action 
apporte  sa  part  contributive  à  la  combinaison  des  valeurs,  ainsi  que  je  l'ai 
décrit  plus  haut. 

La  conséquence  la  plus  importante  de  cette  émancipation  de  l'image 
de  l'action,  est  celle  signalée  plus  haut,  qui  fait  que  les  rapports  de  l'action 
avec  son  sujet  comme  avec  ses  objets  deviennent  le  fondement  de  l'ap- 
préciation aux  lieu  et  place  de  ses  rapports  avec  la  personne  appréciante. 

J'arrive  ainsi  à  classer  les  actions  en  divers  groupes  plus  ou  moins 
homogènes,  vols,  escroqueries,  viols,  sauvetages,  dévouements  etc.  A  cha- 
cun de  ces  groupes  correspond  une  note  spéciale  au  point  de  vue  dû 
sentiment,  le  classement  ne  s'inquiétant  d'ailleurs  pas  de  savoir  si  l'action 
est  agréable*  ou  non  pour  ma  sphère  d'intérêts:  les  actions  sont  au  con- 
traire classées  suivant  les  rapports  existant  entre  le  sujet  et  T objet  de 
Faction. 

On  aura  déjà  fait  l'observation  que  nous  ne  soumettons  à  l'appréciation  Morale 
morale  que  les  actions  humaines,  et  non  pas,  p.  ex.,  la  conduite  des  comè- 
tes et  des  météores.  On  a  cherché  à  l'expliquer  en  disant  que  les  mété- 
ores et  autres  objets  inanimés  ne  sont  pas  influencés  par  nos  jugements. 
S'il  en  était  ainsi,  nous  ne  ferions  la  dépense  d'un  jugement  sur  d'autres 
hommes,  qu'en  raison  dé  l'influence  que  ce  jugement  serait  à  même 
d'exercer  sur  eux.  La  justesse  de  cette  déduction  n'est  cependant  pas 
prouvée,  il  s'en  faut  de  beaucoup.  L'indignation  morale  s'exerce  aussi 
sur  les  dieux  et  les  diables,  sur  lesquels  on  n'a  jamais  cru  pouvoir  influer 
par  une  semblable  indignation.  Une  raison  bien  plus  plausible,  c'est  qu'on 
ne  se  représente  pas  les  pierres  et  les  météores  comme  ayant  une  exis- 
tence  active    pareille  à  la  nôtre.      Par  suite,    nous   manquons    là    d'objet 


des 
pierres. 


des 
animaux. 


l6  KRISTIAN  B.-R.   AARS.  H.-F.  Kl. 

pour  l'apprédation  morale,  et  devons  nous  en  tenir  tont  juste  au  jugement 
utilitaire. 

Morale  Les  actions  des  animaux  ne  sont  généralement  pas  appréciées  morale- 

ment, attendu  qu'on  ne  considère  pas  l'animal  comme  possédant  »un  libre 
vouloir«.  C'est-à-dire  qu'on  ne  se  représente  pas  l'animal  comme  ayant  de 
ses  actions  une  conscience  analogue  à  la  nôtre.  Ce  qu'on  apprécie  uniquement, 
ce  sont  les  suites  des  actes  d'un  animal  de  proie,  mais  non  pas  ces 
actions  en  elles-mêmes.  A  la  vérité,  on  retrouve  ici  tous  les  matériaux, 
moralement  indifférents,  sur  lesquels  on  base  d'ailleurs  le  jugement  moral; 
si  en  réalité,  on  ne  prononce  pas  de  pareil  jugement,  c'est  évidemment 
parceque  l'idée  de  Paction  n'est  pas  émancipée  de  l'image  des  suites 
de  cette  action.  Mais  d'autre  part,  il  peut  arriver  aussi  que  cette  émanci- 
pation ait  lieu  en  ce  qui  concerne  l'animal,  on  le  hait;  au  moment  même 
oil  ces  sentiments  se  manifestent  vis-à-vis  de  Tacte  commis,  on  prononce 
sur  l'animal  un  jugement  le  déclarant  mauvais. 

Cela  arrive  souvent,    alors   même   qu'on   ne   pense  nullement   qu'un 
jugement  moral  soit  à  même  de  réagir  sur  la  conduite  de  l'animal. 
Objets  Ce  que  Ton  exige   en   général   des   actions    humaines   ordinaires   est 

qu'elles  aient  l'égard  nécessaire  à  la  valeur  perdue  ou  gagnée  par  ses 
objets.  Notre  manière  d'agir  vis-à-vis  de  pierres  et  d'objets  inanimés  ne 
donne  lieu  à  aucune  critique  morale,  attendu  que  nous  ne  nous  représen- 
tons pas  les  objets  inanimés  comme  ressentant  des  joies  ou  des  douleurs. 
Chez  eux,  il  n'y  a  donc  ni  perte  ni  gain  de  valeur  dont  les  actions  aient 
à  se  préoccuper  en  aucune  façon. 

Il  en  est  autrement  des  actes  qui,  outre  la  valeur  qu'ils  peuvent  avoir 
pour  leur  auteur,  peuvent  aussi  entraîner  des  valeurs  appréciables  pour 
d'autres  êtres  vivants.  Cependant  on  n'a  pas  toujours  appliqué  un  crité- 
rium moral  à  ce  genre  d'actions.  L'hypothèse  admise  est  en  effet  toujours 
que  l'objet  lésé  se  livre  à  une  pareille  appréciation,  et  que  je  me  trouve 
moi-même  vis-à-vis  de  cette  partie  lésée  et  appréciante  dans  un  rapport 
tel  que  je  puisse  facilement  me  substituer  à  lui  dans  son  appréciation. 
Il  résulte  de  là,  que  les  actions  que  j'apprécie  moralement  en  tout  pre- 
mier lieu  et  avec  le  plus  de  facilité,  sont  celles  ayant  pour  objet  mes 
amis;  puis  en  second  lieu,  celles  qui  touchent  à  mon  »clan«,  attendu  que 
le  clan  et  l'Etat  forment  des  sociétés  de  suggestion  mutuelle  (»rings«) 
dans  lesquelles  l'admiration  ou  l'indignation  d'un  des  membres  se  commu- 
nique aisément  aux  autres.  La  frontière  de  l'état  forme  souvent  une 
frontière  suggestive,  de  telle  sorte  que  les  appréciations  morales  formées 
en-dehors  de  cette  frontière  demeurent  sans  effet  au  point  de  vue  des 
appréciations  formulées  en  deçà  de  la  même  frontière. 


des 
actions. 


1899.    No.  5.  ANALYSE  DE  L*IDÉE  DE  LA  MORALE.  17 

Cette  frontière  idéale  est  d'ailleurs  facilement  renversée  par  l'imagi- 
nation. On  se  représente  tous  les  hommes  comme  appréciant  les  actes 
dont  ils  sont  l'objet;  ainsi  un  acte  intéressant  n'importe  quel  autre  humain 
est  l'objet  d'un  jugement  moral,  et  mon  imagination  possède  les  conditions 
requises  pour  s'approprier  un  pareil  jugement  et  le  faire  sien.  Par  suite, 
et  d'assez  bonne  heure,  on  est  arrivé  à  l'idée  que  tous  les  hommes  ont 
certains  devoirs  dans  leur  conduite  réciproque;  en  d'autres  termes  qu'il  y 
a,  quoique  en  très-petit  nombre,  des  types  d'actions  qui  sont  bons  ou 
mauvais,  sans  acception  de  personne. 

Il  a  été  plus  difficile  d'appliquer  le  jugement  moral  à  des  actions 
ayant  des  bêtes  pour  objet.  La  raison  en  est  que  les  hommes  ont  quelque 
peine  à  se  substituer  à  elles  dans  leur  vie  psychique;  ils  ressentent  à  peine 
une  faible  douleur  en  raison  de  leur  compassion  envers  l'animal  et,  à  plus 
forte  raison,  ils  ne  se  prennent  pas  d'indignation  en  se  mettant  à  la  place  de 
l'animal  et  ressentant  ce  qu'il  ressent.  La  chose  peut  cependant  arriver. 
On  se  représente  l'animal  comme  ayant  aussi  des  droits  inviolables,  c'est- 
à-dire  que  l'on  s'approprie  son  indignation  hypothétique.  Néanmoins,  la 
morale  qui  impose  des  obligations  envers  les  animaux  a  le  plus  souvent 
un  fondement  théocentrique.  On  se  représente  un  jugement  moral,  une 
indignation  morale,  chez  un  être  divin,  placé  au-dessus  des  hommes  et  des 
bêtes,  et  jugeant  de  façon  déshitéressée.  Lorsque  l'homme  est  bien  con- 
vaincu qu'il  y  a  une  pareille  appréciation  d^actions,  il  en  résulte  pour  lui, 
envers  les  animaux,  les  obligations  les  plus  étendues. 

Si  parfois  j'ai  des  exigences  morales  définies  en  ce  qui  concerne  la  con- 
duite d'autrui  envers  moi,  sans  être  aussi  exigeant  dans  ma  conduite  vis-à-vis 
d'autrui,  cela  est  souvent  affaire  de  légèreté  morale,  le  jugement  formé 
sur  les  actions  étant  alors  basé  immédiatement  sur  l'appréciation  utilitaire 
et  négligeant  d'avoir  égard  à  l'identité  du  type  d'action  dans  les  deux  cas. 
Mais  plus  souvent  encore,  cette  inégalité  résulte  d'une  répartition  des 
hommes  en  classes.  C'est  ce  qui  a  lieu,  p.  ex ,  lorsque  j'attribue  à  la 
classe  inférieure  des  devoirs  qui,  suivant  moi,  n'incombent  pas  aux  classes 
plus  élevées. 

C'est  alors  la  différence  de  classe  qui  fait  que  les  actions  sont  jugées 
différemment,  suivant  que  sujet  ou  objet  appartiennent  eux-mêmes  à  des 
classes  différentes. 

Cette  division  en  classes  revient  au  fond  à  fixer  des  frontières  per- 
manentes à  la  communication  des  appréciations  morales,  alors  que  »l'éthique 
humaine«  est  à  proprement  parler  l'abolition  de  toute   division  en  classes. 

Je  me  suis  restreint  au  cas  dans  lequel  les  objets  de  l'action  sont 
entièrement  différents  du  sujet  appréciant.      J'ai    montré    comment  celui-ci 

Vid.-Selak.  Skrifter.    Hiat.-filos.  Kl.    1889.     No.  ô.  2 


1 8  KRISTIAN  B.-R.   AARS.  H.-F.   Kl. 

peut  néanmoins  s'approprier  l'indignation  ou  l'admiration  des  objets.  Le 
problème  moral  est  bien  plus  simple  chaque  fois  que  l'objet  de  Paction 
est  identique  avec  le  sujet  formant  l'appréciation.  Je  considère  comme 
des  formes  particulières  de  ce  cas  simple,  les  jugements  portés  lorsque 
la  partie  appréciante  est  liée  par  une  sympathie  intense  aux  objets  de 
l'action.  L'action  est  alors  ressentie,  grâce  aux  »circuits  sympathiques«, 
par  le  sujet  appréciant  lui-même,  ce  qui  provoquera  aisément  chez  lui 
un  jugement  moral  intense.  Si  jusqu'ici  nous  avons  laissé  en  dehors 
de  nos  raisonnements  ce  cas  de  jugement  moral  simpliste  et  intense, 
c'est  parcequ'il  n'est  pas  caractéristique  pour  l'appréciation  hétérocen- 
trique,  mais  uniquement  pour  l'égocentrique,  dont  l'existence  est  reconnue 
de  tous. 
Sujets  des  II  est  de  première  importance  de  savoir   distinguer  entre   la  compas- 

actions.  gjQjj  envers  le  prochain,  qui  ne  crée  encore  qu'une  critique  élémentaire  et 
égocentrique,  et  l'indignation  communiquée,  qui  de  sa  nature  est  uniquement 
une  manifestation  de  morale  hétérocentrique.  Il  y  a  transition  facile  de 
l'une  à  l'autre.  Mais,  comme  je  viens  de  le  faire  voir,  leur  caractère  psy- 
chologique est  bien  différent. 

Il  est  un  fait  bien  reconnu,  c'est  que  l'on  ne  juge  au  point  de  vue 
moral  que  les  actions  qui  supposent  un  conflit  de  mobiles,  ou  au  moins 
la  possibilité  d'un  pareil  conflit.  Il  importe  d'ailleurs  assez  peu  que  ces 
mobiles  soient  l'intérêt  de  l'individu  ou  celui  du  corps  social. 

Dans  de  nombreux  systèmes,  la  morale  est  individualiste.  Mais  si 
l'idée  de  conflit  est  absente,  il  ne  peut  plus  être  question  d'appréciation 
morale.  Ainsi,  faire  un  beau  dessin  peut  être  une  action  agréable  pour 
un  grand  nombre,  mais  jamais  personne  n'a  fait  au  dessinateur  un  mérite 
moral  de  ce  qu'il  sait  dessiner.  Si  je  l'admire  moralement,  c'est  par 
exemple,  parcequ'il  dessine  alors  qu'il  eût  pu  préférer  ne  rien  faire,  — 
ou  parce  qu'il  dessine  avec  une  application  soutenue,  alors  qu'il  eût  pré- 
féré en  prendre  à  son  aise,  mais  non  parce  qu'il  sait  bien  dessiner. 
Un  autre  qui  dessine  mal  pourra,  si  je  crois  que  son  désir  de  bien  des- 
siner a  été  tout  aussi  intense,  être  moralement  tout  aussi  remarquable 
que  l'artiste  dessinant  dans  la  perfection,  avec  ou  sans  effort.  De  fait  au- 
cun d'eux  ne  se  pose  la  question  suivante:  Vais-je  dessiner  avec  peu 
de  talent,  vais-je  dessiner  avec  grand  talent?  Il  en  est  de  même  d'une 
action  stupide:  elle  n'est  pas  immorale,  comparée  à  une  action  intelligente. 
Au  début  de  l'action,  je  puis  moi-même  l'apprécier  en  raison  de  son  but 
et  même  la  blâmer,  et  néanmoins  la  commettre.  Il  en  est  autrement  de 
la  stupidité.     Lorsqu'une  action  est  considérée  dans  sa  valeur  intellectuelle, 


1899     N"©-  5-  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE  LA  MORALE.  I9 

dans  le  rapport  des  moyens  avec  le  but  poursuivi,  je  ne  puis  que  l'ap- 
prouver. Si  le  bon  sens  me  manque  pour  agir  raisonnablement,  cette 
circonstance  reste  cachée  pour  moi  au  moment  même  de  l'action.  Le 
conflit  ne  porte  jamais  sur  le  plus  ou  moins  de  bêtise,  sur  le  plus  au 
moins  d'intelligence  des  moyens  mis  en  oeuvre.  L'essence  de  la  morale 
consiste  justement  dans  l'appréciation  de  l'action  en  elle-même.  Elle  a  donc 
pour  base  les  fonctions  psychiques  accompagnant  Paction  du  sujet  appré- 
ciant. Elles  impliquent  toujours  de  ma  part  une  option.  Comment  une 
action  volontaire  a-t-elle  lieu?  à  la  suite  d'une  comparaison  entre  plusieurs 
plans  et  plusieurs  motifs,  simultanés  et  antagonistes.  En  ce  qui  est  de 
cette  comparaison,  inséparable  de  toute  vie  intellectuelle,  nous  nous  la 
représentons  sous  la  forme  d'une  critique  faite  par  un  centre  commun; 
chacun  de  nous  sent,  que  ce  centre  sait  choisir  entre  les  différents  mobiles 
après  les  avoir  pesés. 

Si  je  juge  bonne  une  action  de  Mr.  X.,  c'est  que  je  tiens  le  mobile 
qui  l'a  emporté  chez  lui  pour  plus  louable  que  ceux  dont  il  a  fait  le 
rejet.  Mon  appréciation  du  motif  dépend  donc  absolument,  ainsi  que  les 
éthiciens  sociaux  le  font  souvent  observer  à  bon  droit,  de  la  façon  dont 
j'apprécie  les  conséquences  prévues  par  les  motifs  de  l'action. 

Mais  dans  l'appréciation  morale,  je  ne  juge  pas  uniquement  le  motif, 
mais  aussi  l'acte  de  comparaison  et  d'option  qui  a  assuré  le  triomphe  du 
bon  motif. 

Et  c'est  bien  pour  cela  que  je  ne  puis  pas  toujours  porter  de  juge- 
ment moral  sur  une  action,  alors  même  qu'elle  m'est  agréable  (un  dessin 
p.  ex.);  je  le  puis  uniquement  lorsque  les  motifs  de  l'action,  telle  qu'elle 
a  eu  lieu,  impliquent  des  idées  ayant  le  don  de  me  plaire  ou  de  me  dé- 
plaire. Si  donc  je  ne  puis  me  représenter  qu'une  seule  action  comme 
possible,  et  que  par  conséquent  il  ne  puisse  être  question  d'une  compa- 
raison entre  différents  mobiles,  je  ne  retrouve  plus  alors  dans  l'action 
l'image  typique  à  laquelle  je  suis  habitué,  l'objet  d'appréciation  morale 
me  manque.  En  effet,  les  réactions  qui  peuvent  avoir  lieu  lorsque  le 
sujet  n'a  pas  l'idée  des  suites  de  son  action,  lorsqu'il  manque  de  motifs 
clairs,  et  qu'il  ne  fait  ni  comparaison  ni  option,  ces  réactions  ne  forment 
pas  image  dans  la  conscience,  et  ne  peuvent  donc  pas  participer  à  l'édi- 
fication de  notre  jugement  sur  l'action  elle-même. 

Nous  ne  pouvons  donc  pas  soumettre  à  F  appréciation  morale  les 
T»qualités^  constantes  et  hypothétiques  qui  exercent  une  action  non-équi- 
voque sur  la  forme  des  réactions  sans  influer  sur  la  position  du  sujet 
vis-à-vis  des  mobiles  contradictoires  qui  peuvent  se  trouver  en  jeu. 


20  KRISTIAN   B.-R.   AARS.  H.-F.   Kl. 

De  Tirres-  De  cette  façon  fondamentale   d'envisager   les   actions   résultent   aussi 

ponsa-  jçg  exceptions  admises  par  le  jugement  moral  vis-à-vis  d'individus  irrespon- 
sables. L'irresponsabitité,  telle  qu'elle  se  définit  actuellement  au  point  de 
vue  juridique,  n'est  pas  la  même  chose,  tant  s'en  faut,  que  l'irresponsa- 
bilité morale.  L'irresponsabilité  juridique  est  fondée  sur  la  doctrine  de  la 
protection  efficace  du  corps  social.  L'irresponsabilité  morale  apparait  dans 
les  mêmes  cas  que  l'irresponsabilité  juridique,  mais  dans  un  ordre  d'idées 
différent.  Je  tiens  un  homme  pour  irresponsable,  lorsque  je  crois  que 
sa  vie  psychique  n'est  pas  soumise  aux  conditions  normales  de  F  humanité, 
et  lorsque  par  suite  je  ne  le  classe  pas  parmi  ceux  dont  les  actes  sont 
r  objet  d'une  appréciation  séparée,  à  côté  de  celle  des  conséquences  de 
ces  actes. 

Si  nous  avons  lieu  de  croire  que  par  suite  de  maladie  ou  d'autres 
circonstances  anormales,  la  vie  d'un  homme,  au  point  de  vue  de  sa  con- 
science et  de  ses  actes,  échappe  aux  conditions  ordinaires  de  l'humanité, 
le  jugement  moral  perd  de  sa  sévérité  ou  est  même  entièrement  abrogé, 
pour  faire  place  à  une  espèce  de  compassion. 

Il  y  a  d'ailleurs  trois  degrés  distincts  d'irresponsabilité  morale.  Dans 
le  premier,  le  sujet  est  hors  d'état  d'être  mu  par  des  intérêts  permanents 
ou  d'avenir,  et  comme  l'animal,  ou  pis  encore,  il  est  sous  le  coup  des 
impulsions  du  moment.  Un  être  pareil  est  un  idiot,  chez  qui  il  ne  peut 
guère  être  question  d'option,  et  par  suite,  on  ne  peut  jamais  dire  en  vérité 
qu'il  commette  d'actions.  Il  s'ensuit  que  le  jugement  moral  se  tait  sur 
son  compte. 

Une  forme  plus  adoucie  de  l'insanité  morale  est  celle  qui  se  carac- 
térise par  l'absence  de  sentiments  sympathiques.  Ici  il  ne  peut  jamais 
y  avoir  option  entre  des  actes  égoïstes  ou  altruistes,  mais  uniquement 
entre  des  formes  plus  ou  moins  grossières  d'actions  purement  égoïstes. 
Ainsi  manque,  dans  un  vaste  domaine  de  la  morale,  l'objet  essentiel  de 
tout  jugement  moral,  c'est-à-dire  l'option. 

La  forme  la  moins  prononcée  d'irresponsabilité  morale  est  celle  où 
rien  ne  manque  que  le  sens  moral  même.  Le  sujet  est  dans  ce  cas  privé 
de  la  faculté  d'ériger  des  valeurs  indépendantes  pour  les  différents  types 
d'actions.  Il  lui  est  absolument  impossible  psychologiquement  parlant,  de 
renoncer  à  telle  ou  telle  action,  parcequ'une  telle  action  commise  envers 
lui  par  un  tiers,  ou  par  des  tiers  entre  eux,  aurait  le  caractère  d'une  action 
reprehensible. 

Cette  forme  d'irresponsabilité,  consistant  dans  l'absence  de  motifs 
moraux,    est   peut-être    assez    commune,    mais  elle  n'a  pas  grande  impor- 


1 899-     No.  5.  ANALYSE   DE   L'IDÉE   DE   LA   MORALE.  21 

tance  pratique,  attendu  qu'elle  est  recouverte  par  une  masse  de  motifs 
pseudo-moraux  (crainte  d'une  perte  d'influence  par  suite  d'une  perte  de 
considération,  etc  ).  Le  manque  de  types  moraux  pour  les  actions  n'en  est 
pas  moins  une  grave  défectuosité,  et  le  sens  moral,  lorsqu'il  est  finement 
développé,  est  tenté  d'y  voir  un  motif  d'irresponsabilité  (»Mon  père, 
pardonne-leur;  car  ils  ne  savent  ce  qu'ils  font«). 

Le  pôle  opposé  à  cette  défectuosité  morale  est  l'idéal  moral  absolu: 
celui  où  un  sujet  ne  performe  jamais  un  acte  sans  être  convaincu  qu'il 
répond  à  son  idéal  d'action,  c'est-à-dire  que  la  même  action  commise  par 
d'autres  dans  les  mêmes  circonstances  aurait  sa  pleine  approbation  comme 
la  meilleure  de  toutes.  On  dit  alors  qu'une  pareille  action  est  conforme 
à  la  conscience,  étant  donné  que  par  conscience  nous  entendons  la  partie 
de  nos  fonctions  psychiques  qui  a  pour  ressort  les  appréciations  morales 
—  et  dans  ce  cas,  toute  action  d'accord  avec  la  conscience,  est  aux  yeux 
du  critique  moralement  développé,  absolument  morale,  c.  a.  d.  qu'elle 
répond  à  l'idéal  d'action.  Et  au  contraire,  toute  action  qui  fait  fi  d'un 
idéal  d'action  bien  clair  pour  la  satisfaction  d'une  impulsion  momentanée 
est  moralement  mauvaise.  Les  ideals  d'action  étant  eux-mêmes  les  fruits 
de  l'appréciation  morale,  il  va  sans  dire  que  le  fait  de  sacrifier  un  idéal 
d'action  nettement  caractérisé  au  profit  d'une  »envie«  momentanée,  doit 
toujours  être  déclaré  moralement  mauvais. 

Lorsque  les  ideals  d'action  d'une  personne  ont  atteint  leur  maximum 
de  clarté,  nous  la  considérons  comme  ayant  le  maximum  de  responsa- 
bilité, c.  a.  d.  que  toutes  choses  égales  d'ailleurs,  les  jugements  dictés  sur 
elle  par  le  sens  moral  atteignent  leur  maximum  d'intensité. 

Dès  les  temps  les  plus  reculés,  les  jugements  moraux  se  sont  traduits  Libre 
par  les  conceptions  de  libre-arbitre  et  de  responsabilité.  Tout  homme  est  ar^»tre  et 
responsable  de  tous  les  actes  commis  par  lui  dans  l'exercice  de  son 
libre-arbitre.  Ces  conceptions  sont  si  fondamentales  dans  la  morale  con- 
sciente de  tous  les  temps,  qu'elles  devraient  suffire  à  prouver  que  l'appré- 
ciation morale  crée  un  nouvel  ordre  d'arguments  et  distingue  entre  l'appré- 
ciation des  actes  pris  en  eux-mêmes  et  celle  de  leurs  suites. 

C'est  la  considération  de  la  responsabilité  inséparable  des  actions  volon- 
taires qui  est  à  la  base  de  tous  les  débats  philosophiques  sur  l'idée  de 
libre-arbitre. 

De  nos  jours,  on  simplifie  souvent  le  problème  de  la  morale  en  affir- 
mant à  titre  de  consolation  que  le  libre-arbitre  n'existe  pas.  A  supposer 
même  qu'il  en  soit  ainsi,  Vidée  de  libre-arbitre  n'en  est  pas  moins  fonda- 
mentale pour  l'analyse  de  la  morale. 


responsa- 
bilité. 


22  KRISTIAN   B.-R.   AARS.  H.-F.   Kl. 

Et  cette  idée  a  pour  elle  l'autorité  des  siècles  et  le  bon  sens  du 
temps  présent.  La  liberté  philosophique,  liberum  arbitrium  indifferentiœ^ 
n'existe  certainement  pas,  l'idée  de  liberté  ne  se  laisse  pas  pousser  jusqu'à 
ses  dernières  conséquences  au  point  de  vue  logique  et  mécanique,  En  la 
poussant  à  l'extrême,  nous  ne  conservons  plus  qu'un  rudiment:  l'idée 
que  Pénergie  et  la  direction  de  l'énergie  dans  la  mentalité  peuvent  parfois 
changer  sans  aucune  espèce  de  raison  ni  extérieure  ni  intérieure.  Toute 
probabilité,  toute  méthode  scientifique  se  prononce  contre  l'idée  de  liberté. 
Ce  qui  est  probable,  c'est  que  tout  au  monde  est  lié  par  une  nécessité 
extérieure  ou  intérieure.  Cependant,  depuis  des  siècles,  nous  allons  disant 
que  nos  actions  sont  libres,  et  pendant  des  milliers  d'années  encore,  nous 
dirons  qu'elles  sont  libres;  ce  ne  sera  qu'une  façon  de  donner  un  nom  au 
sentiment  actif  au  cours  de  nos  comparaisons  appréciatives.  Mais  que  si 
l'on  veut  à  tout  prix  être  mis  en  face  du  libre-arbitre,  lui  être  présenté; 
si  l'on  demande:  Ou  est-il .''  quel  est-il?  la  seule  réponse  possible  en  cette 
analyse  sera:  Le  libre-arbitre  est  le  noeud  même  des  comparaisons  appré- 
ciatives, c'est  le  symbole  indicible  de  ce  genre  de  comparaisons,  celui  que 
nous  cherchons  à  exprimer  en  disant  que  les  motifs  comparés  sont  soumis 
au  verdict  d'un  centre  commun.  Dire  que  notre  volonté  est  libre  est  un 
symbole  de  ce  que  nous  éprouvons  souvent:  que  même  s'il  y  a  des 
changements  subits  de  valeur,  ils  ne  viennent  pas  des  objets  comparés, 
mais  plutôt  du  centre  comparateur.  Dire  que  ce  libre-arbitre  est  respon- 
sable, c'est  symboliser  la  récognition  du  fait  que  Faction  et  F  option  ont 
des  valeurs  propres  à  côté  de  celle  de  leurs  conséquences. 

Nous  avons  jusqu'ici  insisté  sur  l'appréciation  morale,  en  la  considérant 
comme  s'appliquant  à  l'action  même;  non-pas  en  ayant  égard  à  des  mouve- 
ments corporels,  mais  au  point  de  vue  du  processus  psychique,  qui  sert  de 
directeur  aux  mouvements  corporels.  Il  a  été  assez  général  dans  les  appré- 
ciations morales  formées  à  bien  des  époques,  qu'on  les  a  senties  dirigées  non 
pas  contre  les  procédés  d'action,  mais  contre  la  disposition  mentale  on  contre 
la  volonté  elle-même,     Cest  la  volonté  qui  est  mauvaise  ou  bonne. 

Toutefois,  ce  que  le  jugement  moral  apprécie  plutôt,  c'est  certaine- 
ment non-pas  des  qualités  immuables,  mais  des  phénomènes  transitoires  ou 
des  images  d'incidents  psychiques.  Ceci  est  bien  mis  en  lumière,  lorsqu'on 
songe  que  le  jugement  moral  ne  se  prononce  pas  sur  la  volonté  liée  et 
déterminée,  comme  sur  une  hypothèse  de  contenu  constant,  mais  qu'il  se 
prononce  sur  la  volonté  libre  optante,  c,  a,  d,  sur  le  processus  même 
de  Poption.  Si  Ton  a  égard  à  cela,  on  trouvera  que  la  conception  popu- 
laire, suivant  laquelle  le  jugement  moral  juge  uniquement  la  volonté  (et 
non  pas  les  résultats)  est  parfaitement  correcte,  et  nous  amène  à  reconnaître 


1899-     No.  5.  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE   LA  MORALE.  23 

une  fois  de  plus  qu'une  analyse  morale,  pour   être   juste,   doit   distinguer 
entre  l'appréciation  des  actes  et  celle  de  leurs  suites. 

On  peut  en  dire  autant  d'une  autre  idée  populaire,  qui  veut  que  le 
jugement  moral  s'attaque  aux  âmes  mêmes.  Il  est  un  fait  bien  caractéris- 
tique, c'est  que  tout  les  adjectifs  chargés  d'exprimer  l'appréciation  morale 
des  actions  se  rapportent  directement  à  Tâme.  On  dit  que  Pâme  est 
bonne,  mauvaise,  dévouée,  noble,  indigne,  vile,  noire,  basse  etc.  Ceci  est 
d'autant  plus  intéressant  que  l'esprit  populaire  est  à  coup  sûr  complète- 
ment fermé  à  l'analyse  développée  plus  haut  et  en  vertu  de  laquelle  les 
mobiles  psychiques  des  actions  sont  appréciés  pour  eux-mêmes  et  en 
dehors  des  conséquences  physiques  qu'elles  peuvent  entraîner. 

La  preuve  que  c'est  bien  là  ce  que  l'esprit  populaire  a  entendu  dire 
de  tout  temps,  c'est  qu'elle  a  toujours  mis  le  jugement  moral  en  relation 
directe  avec  le  centre  de  comparaison  et  d'option,  c.  a.  d.  avec  l'âme. 
Dites  que  les  mauvaises  actions  sont  celles  qui  ne  peuvent  être  commises 
que  par  des  âmes  mauvaises  et  noires,  que  des  bonnes  actions  sont  les 
seules  qui  puissent  être  commises  par  des  âmes  nobles  et  bonnes,  le  sens 
populaire  ne  vous  en  demandera  pas  davantage,  et  prouvera  ainsi  que  ses 
appréciations  morales  ont  pour  objet  l'action  en  elle-même,  c.  a.  d.  l'option 
psychique  qui  a  servi  de  directrice  aux  actes  dans  leur  réalisation  maté- 
rielle. 

Si  nous  désignons  sous  le  nom  (Teffet  utile  d'une  action  l'ensemble 
des  myriades  de  sentiments  qu'un  acte  peut  entraîner  par  ses  conséquen- 
ces directes,  et  sous  le  nom  (Tefiet  utile  total  de  l'âme  la  somme  des 
valeurs  qu'un  homme  a  mises  en  mouvement  par  la  somme  de  ces  actions, 
le  bon  sens  populaire  ne  doutera  pas  un  seul  instant  que  la  noblesse,  la 
beauté  de  l'âme,  sa  valeur  en  un  mot,  ne  constituent  une  valeur  indépen- 
dante, à  côté  de  son  effet  utile  total.  Ceci  résulte  évidemment  de  l'éman- 
cipation réciproque  des  appréciations  à  porter  sur  l'image  de  l'action  et 
sur  son  effet  utile. 

Nous  venons   de  voir  que  le  sens  moral  ne  se  manifeste  pas  sous  la  caractère 
forme  d'un  sens  totalisé  technique  et  mathématique,  qu'il  ne  constitue  pas  des  valeurs 
un  commun  dénominateur  incolore,    mais  qu'il  a  un  objet  des  plus  définis, 
l'option  consciente  entre  les  actions.  à  leurs 

C'est  ce  qui  fait  que  les  valeurs  morales,  comme  tous  les  autres  q^^htés. 
sentiments  spéciaux,  ont  leurs  types  nettement  marqués  quant  à  la  qualité. 
Ce  type  qualitatif  rattache  les  unes  aux  autres  des  conceptions  morales 
comme  le  libre-arbitre,  la  responsabilité,  les  devoirs,  les  obligations,  l'indigna- 
tion, le  remords,  la  conscience,  l'équité,  l'empire  sur  soi-même,  l'esprit 
de  sacrifice,  etc.,   et   les   distinguent   de    toutes   les   conceptions  utilitaires 


24  KRISTIAN  B.-R.   AARS.  H.-F.  Kl. 

simples  comme  intérêts  permanents,  sociaux,  économiques,  esthétiques  etc. 
Ce  qui  fait  souvent  le  caractère  de  l'analyse  morale,  lorsqu'elle  néglige  le 
processus  fondamental  que  je  viens  d'exposer,  et  qui  est  créateur  de  toute 
morale,  c'est  qu'elle  s'attache  avec  insistance  à  de  vaines  distinctions  entre 
intérêts  »supérieurs  et  inférieurs«.  Les  intérêts  supérieurs  sont  une  caté- 
gorie qui  peut  embrasser  l'appréciation  des  actes,  mais  qui  peut  aussi  ser- 
vir à  désigner  les  intérêts  esthétiques  ou  toute  espèce  d'autres  intérêts. 
Cette  notion  peut  par  suite  avoir  l'empreinte  qualitative  du  sentiment 
moral,  ainsi  que  les  termes  voisins  —  idéal  et  idéalisme  — ,  mais  elle  se 
laisse  aussi  penser  sans  cette  empreinte. 

Et  il  en  résulte  qu'on  ferme  les  yeux  sur  le  fait  qu'à  un  certain  sens 
ces  notions  sont  purement  et  simplement  àts  problèmes  d'analyse  morale,  et 
qu'elles  ne  constituent  à  aucun  degré,  prises  dans  leur  seconde  acception, 
des  principes  pouvant  servir  à  éclairer  l'analyse  morale. 

Les  idées  pour  lesquelles  ce  caractère  typique  est  surtout  nettement 
marqué  sont  celles  de  responsabitité,  de  culpabilité,  de  mérite.  On  peut 
sans  peine  distinguer  les  diverses  idées  affectant  un  type  moral  de  celles 
moralement  indifférentes,  à  la  condition  de  se  servir  comme  pierre  de 
touche  des  trois  mots  responsabilité,  culpabilité  et  mérite.  De  même  qu'en 
pratique  nous  reconnaissons  les  diverses  impressions  de  rouge  à  leur  plus 
ou  moins  grande  ressemblance  avec  l'impression  produite  par  le  rouge 
vif,  de  même  nous  reconnaissons  pratiquement  toutes  les  idées  morales  à 
leur  plus  oil  moins  grande  apparentation  aux  notions  de  responsabilité,  de 
culpabilité  et  de  mérite. 

Il  s'ensuit  que  le  lien  mutuel  entre  les  appréciations  morales  si  chan- 
geantes de  tous  les  temps  et  de  tous  les  individus  consiste  en  ce  que  tout 
acte  pris  en  lui-même  et  les  suites  de  cet  acte  donnent  lieu  à  deux  appré- 
ciations tout-à-fait  distinctes.  Cette  façon  d'entendre  le  processus  fonda- 
mental se  laisse  mettre  en  œuvre,  quel  que  soit  le  système  moral  con- 
sidéré. 
Avenir  ^"^  ^^  ^^^^  fournit  donc  pas  de  point  de  repère  pouvant  servir  à  fixer 

de  la     Tidéal  des  appréciations  morales. 

J'ai  montré  plus  haut  que  les  appréciations  morales  peuvent  revêtir  deux 
formes  éminemment  distinctes,  la  forme  égocentrique  et  la  forme  hétéro- 
centrique.  Sous  ces  deux  formes,  leur  caractère  sera  différent,  suivant 
qu'il  s'agira  d'actes  commis  par  l'appréciant  ou  d'actes  commis  par  d'au- 
tres. On  pourra  donc  avoir  selon  les  cas,  les  appréciations  morales  sui- 
vantes : 


morale. 


1899.    No.  5.  ANALYSE  DE  L'IDÉE  DE  LA   MORALE.  25 

Fierté  égocentrique  Fierté  hétérocentrique 

(p.  ex.  pour  empire  sur  soi-même).  (p.  ex.  pour  service  amical  rendu  à  autrui). 

Admiration  égocentrique  Admiration  hétérocentrique 

(p.  ex.  pour  ser^'ice  amical  rendu  par  autrui).  (p.  ex.  pour  dévouement  d*un  tiers)^ 

Remords  égocentrique  Remords  hétérocentrique 

(p.  ex.  pour  ébriété).  (p.  ex.  pour  escroquerie   commise  par  moi). 

Indignation  égocentrique  Indignation  hétérocentrique 

(p.  ex.  pour  escroquerie  commise  (p.  ex.  pour  vol  commis  par  un  tiers), 

envers  moi) 

J'ai  montré  plus  haut  comment  les  appréciations  hétérocentriques  sont 
spécialement  propres  à  élargir  le  cercle  des  égards  moraux.  Si  l'on  s'en 
tient  à  Tapprédation  égocentrique,  qui  est  certainement  la  plus  intense, 
il  y  a  conflit  évident  entre  ces  deux  sentences:  Tégoïsme  est  préférable, 
l'altruisme  est  préférable. 

L'appréciation  conformément  à  laquelle  les  actions  égoïstes  l'emportent 
ont  leur  critérium  le  plus  certain  dans  l'appréciation  égocentrique  de  nos 
propres  actions.  L'appréciation  suivant  laquelle  il  est  donné  gain  de  cause 
aux  actions  altruistes  est  surtout  basée  sur  l'appréciation  égocentrique 
des  actes  des  autres  envers  moi.  Au  fur  et  à  mesure  que  l'idée  morale 
se  développe,  on  voit  prédominer  de  plus  en  plus  l'idée  qu'une  même 
action  doit  toujours  avoir  la  même  valeur,  et  par  suite,  on  sera  porté  à 
croire  que  les  actions  conservent  une  même  valeur,  qu'elles  soient  égoïstes 
ou  altruistes. 

Ce  mode  d'appréciation  morale  n'est  réellement  pas  si  rare  qu'on  se 
l'imagine.     C'est  lui  qui  est  la  source  du  principe  moral  d'équité. 

Au  point  de  vue  de  l'équité,  on  peut  déclarer  également  bons  tous 
les  actes  qui  ne  lèsent  aucune  considération  vivace,  soit  égoïste,  soit  altrui- 
ste. Et  à  y  regarder  de  près,  une  action  mauvaise  est,  en  somme,  celle 
qui  donne  gain  de  cause  à  l'intérêt  personnel,  alors  que  celui  de  la  partie 
adverse  est  plus  essentiel  et  plus  permanent.  Ce  système  d'équité  sup- 
pose l'équilibre  des  valeurs  des  mobiles  égoïstes  et  altruistes. 

Il  convient  de  dire  cependant  que  c'est  rarement  cette  manière  de 
voir  qui  l'emporte  dans  les  jugements  portés  par  les  hommes. 

Ici  va  s'appliquer,  entre  autres,  le  principe  de  rareté,  érigé  par  les 
économistes  et  judicieusement  appliqué  par  Chr.  Ehrenfels:  les  types 
optionnels  égoïstes  sont  à  la  portée  de  tout  le  monde,  et  il  en  résulte  qu'ils 
se  trouvent  bientôt  en  baisse,  du  moment  que  toutes  les  actions  humaines 
passent  également  en  jugement;  les  actions  altruistes  sont  au  contraire 
plus  rares,    et  sont  par  suite  d'une  plus   grande   valeur   morale:    surtout 


26  KRISTIAN   B.-R.   AARS.  H.-F.   Kl. 

celles  qui  supposent  le  sacrifice  de  puissants  intérêts  égoïstes;  elles  ont 
par  suite  le  maximum  de  valeur  morale. 

Mais  alors  même  que  les  actions  altruistes  deviendraient  aussi  fréquentes 
que  les  actes  égoïstes,  elles  ne  perdraient  pourtant  pas  leur  supériorité 
au  point  de  vue  de  la  morale:  au  point  de  vue  égocentrique,  Tégoïsme 
n'a  de  valeur  que  dans  mes  propres  actions.  Chez  toutes  les  personnes 
du  monde,  en  dehors  de  moi,  j'exige  une  certaine  somme  d'altruisme  ;  j'exige 
dans  une  certaine  mesure  qu'elles  aient  des  égards  pour  moi.  Il  en  résulte 
une  prépondérance  considérable  de  ce  mode  d'appréciation,  lorsqu'il  s'agit 
d'actions  prises  d'une  façon  générale,  indépendamment  de  leur  sujet  spé- 
cial. On  peut  en  dire  autant  de  toute  appréciation  hétérocentrique  spé- 
ciale, attendu  qu'elle  a  toujours  pour  essence  le  transport  à  moi-même  de 
l'appréciation  égocentrique  portée  par  autrui.  De  plus  l'appréciation  égo- 
centrique de  ses  propres  actes  par  autrui  (ce  sont  peut-être  les  seuls  actes 
dont  il  puisse  approuver  l'égoïsme  sans  réserves)  sera  celle  que  j'aurai 
toujours  le  plus  de  peine  à  m'approprier,  tandis  qu'il  me  sera  bien  plus 
facile  de  m'approprier  son  mode  d'appréciation,  lorsqu'il  s'applique  à 
des  tiers. 

Enfin,  il  faut  se  rappeler  que  la  question  de  savoir  si  l'égoïsme  géné- 
ral est  aussi  avantageux  au  bien-être  total  du  corps  social  que  l'altruisme 
général,  est  une  question  exigeant  des  réflexions  à  haute  tension  et  les 
abstractions  les  plus  subtiles. 

Mais  cette  question  n'est  pas  en  jeu,  lorsqu'il  s'agit  d'un  acte  donné. 
Au  point  de  vue  de  la  conscience  morale,  il  n'y  a  que  des  questions 
spéciales. 

Quelle  est  la  valeur  de  chaque  option  égoïste  ou  altruiste? 

Pour  combien  de  personnes  cette  valeur  existe-t-elle? 

D'après  ce  que  nous  développions  tout-à-l'heure,  il  y  aura  fréquemment 
un  excédant  en  faveur  des  actes  altruistes. 

Si  même  les  sentiments  sympathiques  n'acquéraient  pas  un  plus 
grand  degré  d'intensité  et  de  capacité,  il  n'y  a  pas  grande  raison  pour 
croire  que  nos  ideals  moraux  soient  exposés  à  dévier,  ainsi  qu'on  en  fait 
de  nos  jours  constamment  la  prophétie,  et  à  laisser  le  haut  du  pavé  aux 
actes  optionnels  ayant  l'égoïsme  pour  base. 

Bien  au  contraire,  je  suis  persuadé  que  nos  ideals  d^ action  continueront 
à  réclamer  chez  les  actes  sympathiques  une  intensité  supérieure  à  celle 
atteinte  par  les  sentiments  sympathiques. 

Et  du  moment  où  Pacte  optionnel  altruiste  conservera  de  la  sorte  une 
valeur  supérieure  comparée  à  celle  de  Pacte  égoïste,  il  conviendra  toujours 
à  l'avenir   de  faire  entrer  cette  valeur  dans    tous    les   calculs   relatifs  à  la 


1899-     No.  5.  ANALYSE   DE  L'IDÉE  DE  LA   MORALE.  2^ 

»somme  totale  de  bien-être«.  H  se  peut  que  les  valeurs  morales  en  vien- 
nent à  constituer  un  des  facteurs  décidant  du  »bien-être  total«  futur  de 
l'espèce  humaine. 

Mais  quelle  que  puisse  être  la  morale  qui  l'emportera  dans  l'évolu- 
tion future,  celle  des  intérêts  égoïstes  permanents,  ou  la  morale  altruiste, 
ou  celle  des  commandements  de  la  religion,  une  chose  est  certaine:  plus 
l'appréciation  morale  se  développera,  plus  on  verra  les  mêmes  exigences 
fixes  s'appliquer  à  toutes  les  actions.  Nous  ne  voulons  pas  dire  que  l'on 
empiétera  ainsi  sur  les  droits  résultant  des  différences  énormes  existant 
d'une  personne  à  l'autre  :  loin  de  là,  toute  différence  dans  l'appréciation  de 
chaque  acte  devra  être  basée  sur  les  conditions  spéciales  dans  lesquelles 
cet  acte  a  lieu,  ceci  étant  pris  dans  le  sens  le  plus  général  possible,  étant 
donné  toutefois  que  je  ne  m'inquiéterai  pas  de  savoir  si  la  personne,  sujet 
de  l'acte,  rentre  de  plus  ou  de  moins  près  dans  ma  sphère  d'intérêts. 

En  effet,  le  sentiment  moral  est  celui  qui  apprécie  les  actions  des 
hommes  prises  en  elles-mêmes  et  sans  examiner  leurs  conséquences  pour 
le  sujet  appréciant. 

Ceci  s'applique  à  la  morale  égocentrique,  lorsqu'elle  entreprend  de 
juger  une  action  en  même  temps  que  ses  conséquences;  il  en  est  de  même 
à  fortiori,  pour  la  morale  hétérocentrique.  A  ce  point  de  vue,  Kant  est 
donc  dans  le  vrai  avec  sa  célèbre  formule  imperative,  autant  du  moins 
qu'il  pouvait  l'être,  alors  qu'il  refusait  au  jugement  moral  le  caractère 
d'un  jugement  basé  sur  le  sentiment. 


Imprimé  le  8  décembre  1899. 


Skrifter 


udgivne  af 


Yidenskabsselskabet  i  Christiania  - 


1900 


IL     Historisk-filosofisk  Klasse 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

I  Kommission  hos  Jacob  Dybwad 
A.  w.  Breggers  Bogtrykkcri 

1901 


I  n  d  h  o  1  d. 


c 


Side 

No.  I.     Anathon  Aall.    Two  Desigfnations  of  Christ  in  Religious  Philosophy    •   .  1—22 

No.  2.     MarittS  Hægstad.    Hildinakvadet  med  utgreiding  urn  det  norske  maal  paa 

Shetland  i  ^dre  tid.    (Med  8  plancher) 1—98 

No.  3,     Alf  Torp.    Lykische  Beiträge.    III i— 34 

No.  4.     Alexander  JBttgge.     Contributions  to    the  History  of  the  Norsemen  in 

Ireland.    I.    The  Royal  Race  of  Dublin i  — 17 

No.  5.  Alexander  JBngge.  Contributions  to  the  History  of  the  Norsemen  in  Ire- 
land.   II.   Norse  Elements  in  Gaelic  Tradition  of  Moderne  Times  ....  i'- 32 

No.  6.  Alexander  ^ngge.  Contributions  to  the  History  of  the  Norsemen  in  Ire- 
land.   III.    Norse  Settlements  Round  the  Bristol  Channel i  — 11 


Two  Designations  of  Christ 


in  Religious  Philosophy 


by 


Dr.  AnathoA  Aall 


VidenBkabsselskabets  Skrifter.    IL  HistorUk-filosofisk  Klasse.    1900.    No.  1 


Ud^vet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

Sold  on  Commission  by  Jacob  Dybwad 

A.  W.  Bregger,  Printers 

1900 


Read  in  the  Society  the  28  oct.  1898. 


Two  Designations  of  Christ  in  Religious  Philosophy 

by 
Dr.  Anatbon  Aall. 


in  old  ecclesiastical,  and,  partly,  in  later  Christian  literature,  there 
appear  two  peculiar  designations  of  Christ.  The  one  is  aQxf},  the 
other  cpiavr].  I  shall  make  these  two  words,  the  meaning  of  which  is  the 
beginning  and  the  voice^  the  subject  of  my  present  investigation.  With 
regard  to  the  latter  of  these  two  words,  the  designation  of  Christ  as 
the  Voice,  I  have  seen  no  account;  but  of  the  former,  of  aç/ij  as  a 
christological  term,  there  exists  one  account,  viz.  by  Harnack  in  Texte 
und  Untersuchungen,  vol.  i,  1883,  2nd  part,  pag.  130  ss.  But  the  expla- 
nation given  by  the  German  scholar  is  wrong.  Concerning  both  terms, 
my  task  will  be  to  demonstrate  their  origin.  The  source  of  both  these 
designations  of  Christ  will  be  shown.  And  that  will  remind  us  of  the 
important  religious  movement  in  the  first  centuries  of  our  era. 

The  first  topic  to  be  inquired  into,  is  the  philosophical  phenomenon 
that  Christ  has  been  called  The  Beginning,  açx'?-  ^^  ^'^  ecclesiastical 
literature,  numbers  of  instances  appear. 

At  the  outset,  I  quote  with  Harnack,  a  passage  taken  from  the  old 
ecclesiastical  treatise:  Altercatio  Jasonis  cum  Papisco,  attributed  to  a 
certain  Aristo,  from  Pella.  The  treatise  is  a  very  old  one.  Celsus,  a 
philosopher  in  the  second  part  of  the  second  century  A.  D.  quotes  it, 
and  does  so  in  a  manner  which  makes  one  conclude  that  the  work  was 
greatly  circulated  in  his  time.  Hence  the  date  of  its  composition  may 
be  fixed  at  about  the  middle  of  the  second  century  A.  D. 

The  whole  of  the  writing  is  known  to  us  only  in  a  revised  form: 
the  Altercatio  Simonis  et  Theophili,  composed  by  a  certain  Euagrius  in 

VicL-Selsk.  Skrifter.    H.-F.  KL  1900.    No.  1. 


ANATHON   AALL.  H.-F.  KL 


the  5  th  century.  Hamack  thinks  —  it  must  be  admitted,  without  con- 
clusive arguments,  —  that  the  old  original  antijudaic  dispute  between  Jason 
and  Papiscus  was  contained  therein,  without  any  substantial  difference. 

But  we  are  not  concerned  with  the  question.  The  words,  which 
interest  us,  were  in  the  old  dialogue.  We  have  the  evidence  of  Hiero- 
nymus.     Quaestiones  Hebr.  in  libr.  Gen.  p.  3. 

In  the  dialogue  mentioned  above,  and  dating  from  the  second  century, 
the  text  I  speak  of  reads  (Harnack  in  Texte  und  Untersuchungen  I  2, 
p.  18):  In  genesi  scriptum  est:  In  principio  fecit  deus  coelum  et  terram. 
Hoc  est  in  Christi  arbitrio  et  ad  eius  voluntatem  et  ad  eius  imaginem. 
Translated  into  English  this  means  :  In  the  Beginning  God  created  heaven 
and  earth:  viz.,  in  Christ's  counsel,  according  to  his  will,  and  in  his  own  image. 
The  biblical  expression,  aQxr],  here  appears  interpreted  in  such  a  way, 
as  to  refer  to  Christ.  Numbers  of  other  instances  taken  from  the  old 
ecclesiastical  literature  will,  later  on,  be  collected,  equally  showing  us  the 
word  oQxi  in  the  sense  of  Christ,  the  Son  of  God.  But  before  producing 
these,  our  task  is  to  define,  more  closely,  the  exact  meaning  of  the 
expression  as  it  stands  in  the  passage  quoted  above,  and  to  investigate 
how  this  frequent  combination  of  words  has  originated. 

The  Hebrew  word  H^îî^KT  1  which  by  LXX  is  translated  by  a^x^, 
is  here,  apparently,  understood  not  exclusively  in  the  sense  of  the  begin- 
ning of  all  things,  but,  also,  as  signifying  the  principle,  the  foundation  of 
all  things;  it  thus  refers  not  only  to  a  stage  of  succession,  viz.,  the  first 
stage,  but  it  means  an  ideal  power,  a  sort  of  metaphysical  being,  and, 
consequently,  belongs  to  a  well-known  class  of  half  philosophical,  half 
mythological  notions  in  the  antic  Orient. 

We  now  turn  to  the  second  point,  viz.,  the  occurrence  of  this  inter- 
pretation, or  modification  of  the  old  biblical  topic.  Hieronymus  says 
in  one  place  (Quaest.  in  Gen.  3).  Many  people  think,  as  is  written  in 
Altercatio  Jasonis  cum  Papisco,  and  as  TertuUian  declares  in  his  work 
contra  Praxeam,  as  moreover  Hilarius  confirms  in  his  interpretation  of 
one  of  the  Psalms,  viz.,  that  the  Hebrew  text  says:  In  the  Son  God 
made  heaven  and  earth  (In  filio  fecit  coelum  et  terram).  Hieronymus  him- 
self rejects  this  interpretation.  His  account  is,  as  has  been  seen,  correct, 
so  far  as  concerns  our  Altercatio.  It  is,  on  the  other  hand,  a  misunder- 
standing, when  a  similar  conception  of  the  biblical  text  is  attributed  to 
TertuUian.  —  Hilarius,  of  the  4th  century,  offers  '  a  more  substantial 
instance.  In  his  commentary  to  the  Psalms  (Ps.  2)  the  following  passage 
stands:  Bresith  verbum  hebraicum  est  Id  tres  significantias  in  se  habet, 
id  est  in  principio  et  in  capite  et  in  filio.     Thus  Hilarius  affirms   that  he 


IÇOO.    No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  5 

knows  of  a  triple  interpretation  of  the  first  word  in  the  Hebrew  bible, 
viz.  in  the  Beginning,  in  the  Head,  or  in  the  Son. 

Harnack  informs  us  that  the  above  expounded  interpretation  of 
Gen.  1,1,  occurs  in  several  treatises  from  the  Middle  Ages.  Harnack  is 
convinced  that  all  these  instances  are  to  be  referred  to  the  above  quoted 
passage  by  Aristo.  In  several  cases,  the  knowledge  of  this  Altercatio 
is  probable,  or  certain.  Clemens  of  Alexandria  (at  the  beginning  of  the 
third  century),  interprets  the  following  passage  of  the  old  apocryphal 
writ  Praedicatio  Petri:  eîç  &eèç  iativ,  og  àçxriv  Ttavrwv  èrcolrjaev,  thus: 
firiYvwv  rov  rcçwroyovov  vlov  h  nérqoç  yç&q>€i  avvelç  oTiçifiaiç  rc  èv 
aqxfj  inohjaev  h  dthç  rov  oiçavov  laxl  rijv  yrjv.  Thus  Clemens  thinks 
that  »Petrus«  regarded  the  expression  èv  açxfj  (iß  Gen.  l,i  by  LLX) 
as  if  the  word  agx^  designated  the  hypostatical  notion  the  Son,  Logos, 
and  that  »Peter«,  thinking  of  this  word,  means  to  speak  of  the  first  be- 
gotten, rov  fcçwrôyovov,  when  he  spoke  of  God  as  the  Creator  of  the 
acXTj  of  all  things.  So  much  concerning  Clemens.  Directly  or  indirectly 
to  the  same  author,  to  Aristo,  the  similar  exposition  of  Gen.  i,i,  by 
Origene  (Com.  in  Joannem  i,i)  could  be  referred. 

But  this  hypothesis  suffers  a  serious  attack  from  one  point.  We  are 
possessed  of  a  source,  where  it  is  impossible  that  the  Christian  apologist 
could  have  any  influence,  and  where  nevertheless  the  same  literal  pheno- 
menon occurs,  with  only  an  insignificative  variation  of  terminus.  This 
source  is  the  Jerusalemic  Targum.  Harnack,  himself,  deals  with  the  fact, 
but  he  omits  the  conclusions  which  it  suggests.  The  case  is  this:  The 
Targum,  which,  written  in  an  Aramaic  dialect,  must  have  been  composed 
before  the  third  century,  and  which,  with  some  particular  elements,  might, 
possibly,  be  referred  to  the  era  of  Christ,  has  rendered  the  Hebrew 
îT'îî^inS  =  ciçxfj  in  Gen  i,i  with  nC3in3'  =  wisdom.  Thus  we 
have  again  the  same  striking  restamping  of  the  simple  narrative  words: 
In  the  beginning  God  made  this  and  that.  Instead  of  »In  the  Son«,  or 
»In  Christ«  we  have  here:  In  wisdom  God  created  etc. 

I  shall  shortly  characterise  what  till  now  has  appeared:  The  simply 
descriptive  word,  (In  the)  beginning,  has  been  substitued  by  a  term  which 
is  thought  to  be  identical  with  the  Hebrew- Greek  vocable,  but  which,  in 
itself  conceals  a  peculiar  theology,  speaking  of  a  divine  intermediary  being, 
endowed  with  high  significance  for  the  genesis  of  the  world.  Traces  of 
this  exegetical  specimen  we  find  in  a  series  of  Christian  writings  as  well  as 
in  an  old  Jewish  book.  We  have  obviously  to  deal  with  a  phenomenon, 
which  is  of  no  fortuitous  kind,  but  must  be  considered  symptomatic  in 
the  religious  history  to  which  it  belongs. 


ANATHON   AALL.  H-F.  Kl. 


Where  is  the  origin  of  this  peculiar  philosophical  transformation  of 
the  biblical  expression? 

Harnack  has  recourse  to  an  »old-testamental  oracle«  and  points  to 
Prov.  8,  22. 

We  shall  study  this  passage  somewhat  closer.  The  Hebrew  text 
runs  thus: 

:  -  •    ••     •  i't 

In  LXX,  the  passage  is  rendered  :  xiçioç  exnaé  ^e  oçjpjv  oåwv  avrov. 
I  translate  thus:  Jahve  founded  me  at  the  beginning  of  his  ways.  The 
subsequent  words  are,  translated  into  English,  »before  his  actions«,  »from 
former  days«.  Some  recent  translations  of  the  Bible  have  here,  »The  Lord 
owned  me«  etc.  The  diflFerence,  appearing  here,  viz.,  that  some  are  trans- 
lating created  (or  founded)  others  owned^  is  of  an  ancient  date  and  has, 
even,  had  significance  in  ecclesiastical  history.  Wisdom  in  these  words 
stands  out  personified,  and  speaks  of  itself. 

Wisdom  has  been  identified  with  Christ  Now  the  Arians  kept  to 
the  translation  »created«,  whereas  the  Athanasians  prefered  the  other 
translation  (by  Aquila,  Symmachus  and  Theodotion:  ixTijejaro).  With 
most  of  the  modern  commentators  I  think  it  right  to  adhere  to  the  original 
significance  of  n2P  ;  hence  the  translation  above:  created.  TùT>  is  just, 
»to  found«,  »to  create«,  and  LXX,  renders  the  word  excellently  with  extiae, 
xtLto}  is  here  accordingly,  not  to  be  translated  as  if  we  had  to  do  with 
the  verb  xTaa&ai,  »to  posess«,  but,  as  the  direct  meaning  of  the  word  is, 
»to  create«,  or,  perhaps  more  properly,  »found«,  just  as  the  Hebrew  word 
rüp.  In  the  signification  of  »to  found«  »to  populate»  etc.  xt/Çoj  is 
employed  by  Herodotus  and  others. 

It  is,  of  course,  above  all,  the  text  of  LXX,  which  possessed  impor- 
tance; the  Christian  authors  have  taken  it  for  their  base.  Where  the 
question  is  of  Jewish  connections  with  the  passage,  there  may  be  some 
doubt.  Be  that  as  it  may,  the  very  interesting  observation  remains,  that 
LXX,  —  except  the  reading  of  IS^^I  (plural)  instead  of  "JST^  —  has 
translated  the  passage  exactly.  I  shall  here  call  attention  to  the  text- 
words  in  LXX  Kvçioç  exriaé  fxe  ôçxijv  bôwv  avrov.  The  Lord  founded  me. 
That  is  what  Wisdom,  which  here  is  introduced  as  speaking,  says  of 
itself;  and  to  those  words  the  following  are  added:  âç^J/v  oàùv  avrov. 
In  Hebrew:  n''t!^1.  The  Hebrew  as  well  as  the  Greek  word  give  room, 
in  a  syntactic  point  of  view,  to  a  double  acceptation.  One  could  under- 
stand the  word  àçx^^  and  the  corresponding  Hebrew  word  ri''Ç^KT,  as 
being  predicative  objects.     The  Lord  created  me  as  the  beginning  of  his 


igOO.     No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  7 

ways  =  as  his  first  created  product.  According  to  the  other  reading 
açxf],  and  the  Hebrew  word  as  well,  is  adverbially  understood  as  »Jahve 
created  me  in  the  beginning  of  his  ways«. 

This  use  of  the  accusative  form  of  àgxrj  is  fully  classical.  Analogous 
to  the  use  of  téloç,  açx^v  can  signify  »in  the  beginning«  »before  any 
other  thing«  (Instances  to  be  found  in  Stephanus  Thesaurus).  I  think,  that 
is  the  meaning  of  the  LXX  here.  The  context,  in  which  mention  is  made 
of  the  point  of  time,  and  repeatedly  of  the  prius  in  time,  which  wisdom 
has  got,  points  as  it  seems  to  me  —  decidedly  to  the  adverbial,  expres- 
sing a  temporal  circumstance.  That  being  the  case,  the  word  à()xri  in 
this  passage  of  LXX,  has  a  very  simple  and  general  signification,  there 
must  decidedly  be  supposed  to  be  an  influence,  originating  from  quite 
another  source  than  the  text  examined  here,  to  the  effect  of  imparting  a 
peculiar  pregnancy  to  this  sentence,  which,  in  reality,  simply  expresses 
a  plain  thought  of  the  venerable  age  of  Wisdom. 

But  even  if  we  had  to  conceive  àçxv^  here  as  the  predicative  object, 
and  consequently  had  to  translate  the  words  thus,  »Jahve  created  me 
as  the  beginning«,  we  would  have  only  very  little  aid  in  understanding 
the  technical  meaning,  necessarily  implied  in  the  word,  in  the  case  of  its 
suggesting  an  idea  so  pregnant  as  that  quoted  above,  and  which  involved 
a  theosophical  theory  of  the  Arche.  The  contents  of  the  sentence  would, 
according  to  its  syntactical  construction,  only  be  this,  that  Wisdom  was 
a  primordial  product,  but  nothing  would  be  said  of  an  aQxrj  as  a  »first  prin- 
ciple«, a  »causative  being«  etc.  The  enigma  remains  unsolved,  as  to  how 
such  a  passage,  moreover  such  an  isolated  passage,  can,  possibly,  obtain  such 
importance  and  influence  ;  and  so  we,  involuntarily,  are  induced  to  look  for 
a  broader  base,  or  a  more  definite  religious  or  philosophical  key,  able  to 
explain  the  literary  coining  of  the  term  aQxrj. 

Now  we  remember  that  our  topic  occured  in  the  Jerusalemic  Tar- 
gum,  the  expression  »Wisdom«  being  introduced,  in  the  place  of  the 
expression  »the  Son«.  It  is  very  interesting  to  state  how  this  translation, 
or  interpretation  of  the  biblical  text,  is  closely  related  to  the  so  called 
Alexandrian  philosophy  of  religion.  Within  this  philosophy  —  as  every 
student  knows  —  Wisdom  as  a  somehow  personal  notion,  as  a  hypo- 
stasis, filled  an  important  place.  No  doubt,  that  the  biblical  notion: 
Wisdom,  to  be  read  in  several  postexilic  writs,  and  especially  in  Sophia 
Salomonis,  has  been  evolved  from  Alexandrian  theosophy.  Speaking  of 
this  Jewish-Greek  philosophy  developed  in  Alexandria,  one  name  must 
be  mentioned:  Philo  from  Alexandria.  Harnack  denies  that  there  is  any 
relation  between   our   literary   phenomenon   and    the   Alexandrian    philo- 


ANATHON   AALL.  H.-F.  Kl. 


sopher,  remarking,  that  Philo  does  not  appear  to  employ  the  word  àçx^ 
in  its  pregnant  meaning.  But  this  is  a  mistake,  and  the  mistake  has 
become  rather  fatal.  Because  —  as  I  shall  try  to  prove  —  Philo  is  just 
the  author  to  show  us  the  right  direction,  and,  so  to  say,  put  us  on  the 
track.  This  Jewish-Greek  philosopher  employs  the  word  àçx^,  and  even 
makes  a  very  peculiar  use  of  it. 

A  research  into  Philonean  literature  has  resulted  in  the  following 
passages  (that  others  could  be  added  I  do  not  doubt).  In  the  treaty 
Quis  rerum  divinarum  heres  I,  497,  God  is  signified  aç;^  yeviaewç. 
Thus  àçxTI*  ä'so  in  Philo,  can  signify  »the  Principle«,  »the  Primeval  Funda- 
ment«, and  it  appears  in  this  peculiar  signification  connected  with  the  Deity. 
But  there  are  more  decisive  passages.  Leg  alleg.  I,  i,  47,  it  is  said  in 
plain  words,  that  the  Lx)gos  is  equal  to  the  açx^  {oItoç  0  . . . .  réXeioç  Ibyoç 
ciQxri  yevéaewç)  Leg.  alleg.  I  i,  5*  Wisdom,  fj  aog>la,  is  called  açx^  xal 
ehùv  xal  oçaaiç  dtov.  We  must  take  note  of  tUs.  The  autbor  is 
speaking  in  one  breath,  of  the  divine  ipXT»  ^^^  ^^  ^^  divine  image,  and 
of  the  ideal  vision  of  the  Deity.  Finally,  there  remains  to  be  quoted  the 
passage:  De  confusione  linguarum  I,  427  .  .  .  %cv  Ttqwxbyovov  aitot 
Xoyov  .  .  .  ftokvwwiÂOV  vnaQxovxa.  xal  yaq  aQxn  "^^  ovofia  S-eov  xal 
koyog  ...  his  first-begotten  Logos  who  has  got  so  many  names  ;  because 
he  is  the  first  principle,  and  God's  name,  and  Logos.  I  would  here  call 
attention  to  the  purely  philosophical  terminology.  Logos  and  ovofia  are 
simply  leading  principles  {atoixela)  in  the  Stoic  dialectic.  What  is  then 
to  be  said  of  àçx^;  whence  does  that  notion  originate.^ 

Beyond  doubt,  the  passages  taken  from  Philo,  and  quoted  above,  give 
us  the  clue  to  the  solution,  iç^i?*  Jî^e  aog>la,  àvvafnç  etc.,  is  one  of  the 
terms  for  signifying  koyog,  the  Son  of  God.  It  is  synonymous  to  koyoç, 
and  as  such,  at  the  same  time  a  scientific  notion,  and  a  philosophical 
terminus.  Because  àQxfj  stands  for  the  same  thing  as  kSyog,  it  very 
easily  happens  that,  on  occasions  like  that  famous'  passage  from  Genesis, 
the  whole  of  the  logosophical  reflexion  comes  in,  and  thus,  instead  of 
letting  the  simple  words  alone,  introduces  some  theosophical  wisdom 
beyond  the  words:  »the  Beginning«,  »the  First  Moment«.  This  is  how 
»the  Beginning«  has  become  ^^^dom,  the  Logos,  the  Son  of  God. 

But  whence  has  originated  this  notion  agxr],  which  Philo  combines 
with  kSyog^ 

To  this  the  answer  is: 

This  notion  açx^,  which  Philo  and  the  Alexandrians  have  stamped 
as    a    pregnant    term     in    religious     philosophy,    and    consequently     in 


igOO.    No.  1.  TWO   DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  9 

Christian  literature  has  become  a  designation  of  Christ,  derived  from 
Aristotle. 

Or  shall  we  have  to  go  still  further  back  in  time }  Some  scholars  think 
that  apxij,  as  a  technical  notion,  already  occurs  in  the  works  of  the  philo- 
sopher Anaximander  (of  the  6th  century  B.  C).  According  to  accounts  given 
by  Diogenes  Laertes  (of  the  2nd  cent.  A.  D.),  by  Hippolytus  (of  the 
3rd  cent.  A.  D.),  and  by  the  commentator  of  Aristotle  (of  the  6th 
cent.  A.  D.),  the  old  Ionic  philosopher  made  use  of  the  word  (xQ%fi  in 
this  technical  sense.  It  thus  would  signify  (see  Zeller,  Die  Philosophie 
der  Griechen  5th  edit.  p.  199  sequ.)  »the  Infinite«,  a  notion  involving  some- 
thing psychical.  Arche  thus  is  supposed,  as  %o  a/teiQov,  not  only  to  com- 
prise all  things,  but  also  to  rule  and  to  move  all  things.  But  on  reading, 
from  Mullach,  the  few  fragments  containing,  or  quoting  the  philosophy  of 
Anaximander,  one  observes  that  açxrj,  in  any  passage  where  the  philo- 
sopher is  quoted  directiy,  occurs  with  the  simple  and  plain  meaning 
it  generally  has,  and  consequently  refers  to  a  point  in  a  temporal  or 
a  local  succession.  This  is  the  case  with  a  passage  quoted  by  Aristotle, 
where  it  stands  in  opposition  to  Ttiçaç;  otherwise  Anaximander  is  quoted 
in  paraphrases.  Thus  Simplicius  says  (vide  Mullach:  Fragmenta  philoso- 
phorum  græcorum  I,  p.  237),  that  Anaximander  signifies  as  atoixeiov  tiov 
ovTwv  TO  ofteiQov.  But  OTOiXBlov  is  a  Platonic-Stoic  expression,  and  no 
Anaximandrian  term.  Should  c^x^,  perhaps,  in  reality  be  nothing  but 
an  Aristotelian  term,  re-dated  and,  erroneously,  with  this  signification,  attri- 
buted to  Anaximander?  I  am  inclined  to  think  so,  contrary  to  Zeller 
who,  with  some  reserve,  declares  aqxi]  to  be  a  technical  expression  in 
the  philosophy  of  Anaximander. 

Thus  the  creator  of  this  »Christological  notion«  is  Aristotie.  Below, 
we  are  going  to  examine  his  doctrine  of  the  a^/iy. 

We  find  in  the  Physics  of  Aristotie,  the  famous  doctrine  of  the  four 
causes.  The  material,  the  formal,  the  moving,  and  the  final  cause,  viz.,  the 
goal  aimed  at  by  any  object.  Of  these  four  causes,  the  3  last  are,  after 
all,  only  a  single  one.  Thus  what  remains  is  the  material  cause,  and  the 
ideal  or  formal  cause.  When  Aristotie  speaks  of  this  cause  of  the 
universe,  he  thinks,  finally,  on  the  Deity.  Thus  we  find  that  aqx^  stands 
both  for  the  causal  principle,  generally  speaking,  and  for  the  divine 
causality,  and  Aristotle  mentions  oçx7*  ^  ^he  first,  also,  in  the  peculiar 
sense  of  the  power  ruling  all  things;  so  the  notion  is  endowed  with 
ontological  and  psychological  marks.  I  quote  below,  the  passages  I  have 
thought  most  instructive. 


ÏO  ANATHON   AALL.  H.-F.  Kl- 

We  constantly  find  açx^  connected  with  the  notion  of  the  »Universal 
Beingc  (we  would  in  modern  times,  perhaps  here  use  the  expression  :  »the 
Mattere,  a  Jew  would  have  called  the  same  thing  »the  Creation«).  Metaph. 
XI.  4.  1070.  b.  25  we  read  içxri  xai  ovala.  Aristotle  says,  that  this  Being, 
the  Universal  Entity,  must  be  called  an  acxrj,  and  an  ahla.  Metaph. 
VI.  16.  104 1  a  9.  inel  f]  ovala  agxr;  xai  akla  rig  ïauv.  Arche,  as  the 
last  passage  direclly  expresses,  means  to  Aristotle,  »Cause«  (Metaph.  VIII. 
8.  1050  a.  agx^  xo  01  fVr/o).  He  calls  the  four  causes,  mentioned  above, 
ciQX^l  Metaph.  VI.  1013.  a  17  Ttavra  rix  akia  àçxal.  In  the  Physics  II,  7 
198  b  36,  on  speaking  of  the  philosophical  causes,  Aristotle  says,  there  are 
two  kinds  of  causes  to  the  matter  that  moves.  The  one  of  these  causes  is 
not  material  rj  éréga  où  (fvaixrj,  because  it  has  not  the  àçxrj  of  motion 
in  itself.  To  this  non-physical  agx^Jf  this  moving,  and  not  moved  prin- 
ciple, Aristotle  yields  his  highest  praises;  it  is,  as  Aristotle  says,  to  nav- 
Tcov  TtQwtov.  Very  remarkable  are  the  words  contained  in  Metaph.  XI.  7. 
1064  a  34  sequ.  The  philosopher  here,  in  noble  accord  with  the  character 
of  his  object,  expresses  himself  hypothetically.  But  we  know  very  well 
that  he  gives  a  positive  conviction  of  his  own.  The  words  run  thus: 
If,  amongst  real  things,  there  be  some  such  nature,  some  cause  subsistent 
in  itself  and  unmoved,  there  also  the  Deity  must  be,  and  that  would  be 
the  first  ctQxq^  ruling  over  all  things:  ivzavxf  av  eirj  nov  xol  %o  &tiov 
nal  avTïj  av  bÏtj  fccdrr]  xal  xvQuorarr]  ctQxrj. 

This  Aristotelian  açx^  we  find  reappearing  in  Philo. 

Aristotle  is  easily  recognized,  both  when  the  question  concerns  the 
meaning  of  àgxrj  as  a  philosophical  expression,  and  when  we  see  the 
divine  element  referred  to  the  existence,  when,  in  other  words,  an  onto- 
logical  theory  of  a  theological  kind  is  developed.  As  to  the  later  point, 
instances  have  already  been  produced.  Philo  here  shows  a  more  richly 
developed  type,  owing  to  the  religious  atmosphere  he  moves  in,  and 
to  the  logosophical  speculations  which  occupy  the  Alexandrian  author. 
Nevertheless,  the  Aristotelian  origin  of  Philo's  doctrine  of  agxr],  can  be 
clearly  shown,  àçxfj^  with  Philo,  means,  generally  conceived,  a  philo- 
sophical, or  metaphysical  principle.  To  the  arts  and  sciences,  —  Philo 
says  —  (Quis  rer.  div.  hères  I,  489)  Nature,  fj  (piaig,  is  a  source,  a  gl^a 
(equally  an  Aristotelian  terminus  technicus);  .  .  or  Nature  is  —  Philo  con- 
tinues —  upon  the  whole,  that  which  can  be  named  as  the  oldest  açxrj. 
Aristotle  tells  us,  that,  to  the  Pythagoreans,  the  first  principle  (Aristotle 
here  employs  the  word  açxrj)  was  the  Unit  (Methap.  XII.  6.  1080  b  32). 
The  same  phenomenon  appears  with  Philo,  who  declares  (De  op.  mundi 
I,  23)  a  number  (the  number  7)  to  be.àç;^^   to  the  geometry,    the  stere- 


I  goo.     No.  I.  TWO   DESIGNATIONS   OF   CHRIST.  II 

ometry  etc.  ...  in  short,  the  pregnant  philosophical  conception:  èç^i? 
appears  to  be  entirely  adopted  in  Philonean  literature,  and  it  appears,  here, 
prepared  in  that  peculiar  philosophical  direction,  for  which  the  notion 
already  by  Aristoteles  was,  as  it  were,  prepared. 

Against  this  relation  of  Philos  to  Aristotle,  in  the  point  of  view  of 
literary  history,  no  objection  can  be  made.  The  source  of  Philo, 
indeed,  besides  the  holy  Jewish  texts,  was  the  Greek  philosophy  itself. 
Indirectely,  Philo  is,  to  a  great  extent,  dependent  upon  the  philosopher 
from  Stagirai.  The  strongest  element  in  the  philosophy  of  Philo  is 
Neapythagoreism,  moreover  the  whole  doctrine  of  Philo  can  be  caracte- 
rized  as  the  religious  conversion,  or  adaptation  of  Neapythagorean  philoso- 
phy. In  the  latter,  Aristotle  was  elaborated  no  less  than  Plato  and  Stoi- 
cism. In  Ethics,  in  the  doctrine  of  Nus,  in  the  theoretical  contemptation 
of  the  world,  on  the  whole,  Aristotle  became  important. 

Thus  a  Greek  philosopheme  has  become  a  religious  and  philosophical 
symbol  to  the  Christians,  and  the  adored  founder  of  the  Christian  religion 
has  been  designated  the  aqx^^  The  general  philosophical  name  for  »the 
Son  of  God«  as  Philo,  too,  expresses  himself,  as  is  well  known,  is  «Logos«. 

It  is  important,  in  order  to  understand  my  further  arguments,  to  fix 
attention  on  the  fact  that  Philo  has  treated  the  term  uqx!}  as  synony- 
mous to  Logos,  and  that,  consequently,  acxri  occurs  in  logosophical  quo- 
tations. 

Philo  has  been  examined;  the  passage  in  Altercatio  Jasonis  cum  Pa- 
pisco,  and  other  writs,  where  Gen.  i,  i  has  been  interpreted  in  a  similar 
way,  have  been  quoted.    Other  literary  proofs  may  be  added. 

We  find  aqx^  ^^  the  New  Testament.  First  I  quote  the  fourth  Gospel, 
which,  it  may  be  assumed,  was  composed  between  loo — no  A.  D.  Joh.  i,  i 
says:  kv  aqxii  was  the  Logos.  The  author  here,  verbally  following  Gen.  i,  i, 
has  scarcely  thought  of  aqx^  ÎQ  the  pregnant  philosophical  meaning.  But 
this  sentence,  and  the  sentence  following  immediately  after  it,  viz.,  »He  was 
Iv  aQxii^  assuredly  have  contribued  to  give  the  word,  àçxfj,  which  had 
become  pregnant  on  an  other  line,  increased  popularity  afterwards. 
Resembling,  in  this  expression,  the  fourth  Gospel,  but,  at  the  same  time, 
making  agx^i  appear  in  closer  connection  with  the  subject,  with  Christ,  are 
the  passages  in  the  Epistle  of  St.  John  (probably  composed  about  the  same 


I  have  not  been  able  to  find  any  direct  relation  to  Aristotle  in  Philonean  litera- 
ture (Instances  from  De  incorr.  mundi  and  De  mundo,  must  not  be  adduced,  those 
writs  not  being  Philonean);  that  which  Siegfried  produces  (Philo  von  Alexandrien, 
Jena  1875,  p.  140),  does  not  prove  a  direct  relation  to  the  Arestotelian  writs.  Plato 
overshadows,  totally,  his  critic. 


12  ANATHON   AALL.  H.-F.  Kl. 

time  as  the  Gospel.  Here  one  reads  (i,  i)  o  rjv  m  qqx^ç]  and,  in  2,  13, 
Christ  is  solemnly  introduced  as  rov  art  aQX'jç,  »He  who  was  from  the 
beginningf.  It  is  hardly  probable  that  the  author  of  the  Gospel  and  the 
Epistle,  should  have  had  our  philosophical  specimen  in  mind  when  putting 
these  words  into  his  text,  but  it  must  be  remembered  that  there  is  some 
connection  between  the  two  instances  of  religious  reflections.  This  is 
excellently  illustrated  by  the  Apocalypsis  Joannis,  composed,  probably, 
about  90  A.  D.  In  this  writ,  ccqx'I  occurs  in  both  of  the  two  significa- 
tions quoted  above,  viz.,  both  in  the  sense  of  the  first  point  in  the  infinite 
extension,  and  in  the  philosophical  sense  which  the  word  had  obtained 
in  the  technical  language  of  the  Alexandrians,  viz.,  »the  Principle«.  In 
both  cases  Christ  is  meant.  In  the  Apoc.,  22,  13  and  almost  equally, 
21,  6,  the  following  words  occur.  »I  am  a  and  cci,  the  First  and  the  Last,« 
r  aQXJI  ^^d  TO  riloç.  And  Apoc.  3,  14,  presents  us  with  the  word  àçx^, 
with  the  signification  the  word  has  obtained  in  Alexandrian  philosophy,  and 
which,  in  my  opinion,  is,  surely,  to  be  referred  to  Aristotle.  Here  (3,  14) 
Christ  is  mentioned  as  the  Faithful  and  True  Witness,  whereupon,  in  the 
same  connection,  he  is  called  fj  àçxrj  rijç  lalaeuç  tov  ^ov.  It  is  no 
more  said  that  he  was  in  the  beginning,  but  that  A^  was  the  açxfi^  the 
Principle  of  the  World,  or  —  as  Jewish  thought  expresses  the  thing  —  of 
the  Creation  of  God.  The  affinity  between  the  Aristotelic- Alexandrian 
conception,  and  this  trope,  we  have  simply  to  recognize,  and  the  relation- 
ship is  not  only  a  real  one,  it  is  also  a  historical  one.  The  Alexandrian 
religious  philosophy  has,  in  this  expression,  made  a  mark  in  literature, 
just  as  it  has  produced  an  evidence  of  its  literary  life  in  the  term  »Logosc, 
a  word  occuring  both  in  the  fourth  Gospel,  and  in  the  Book  of  Revelation. 
The  evidence  given  in  our  quotations,  makes  us  plainly  understand 
how  we  are  to  think  of  the  still  unquoted  passage  of  the  New  Test., 
I  mean  the  first  chapter  of  the  Epistle  to  the  Colossians.  Many  scholars 
suppose  that  the  epistle  was  composed  about  the  year  100  A.  D.,  or 
even  later.  Others  are  advancing  good  reasons  for  a  Paulinian  authorship. 
In  the  latter  case  it  must  have  been  written  about  the  middle  of  the  fifties 
in  the  first  century  A.  D.  The  words  here  run  thus:  (V.  15)  He  who 
is  the  image  (c/xoJv)  of  the  invisible  God,  the  first  born  of  every  crea- 
ture, TtçioroToxoç  na&fjç  xrlaetoç.  For  by  him  all  things  were  created 
etc.  also  V.  18:  And  he  is  the  head  of  the  bod>*,  the  church;  he  who  is 
the  àçxri,  the  first  born  from  the  dead,  7tçwr6ro7U}ç  ix  twv  vcKQciy.  To 
begin  with  some  details  wanting  explanation:  The  last  words  Ttqoix.  «x 
T.   ve:xQwv   signify    the  same  thing,   which  Apok.   1,5   gives  in  a  purely 


îgcX).     No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  1 3 

genitive  form  TtçœroTOTiOç  rwv  veKçwv.     It   refers   to  a    new-testamental 
conception,    which   again   is  derived   from  an  historical  image  created  of 
the  Jewish  imagination:  There  is  a  general  restitution  to  take  place.     After 
the  great  resurrection  a  new  generation  shall  arise  out  of  humanity.    The 
Christians  connected  this  hope  with  the  dogma  of  the  resurrection,  attri- 
buted to  Jesus,    and  looked  forward  to  by  all  believers  in  the  Christian 
doctrine.     Hence   the  mind  was  invited   to  consider   a  completely  new 
form   of    existence,    and    religious    feeling    attached     itself    as   naturally 
to   this  form  of  existence,  as  Greek  thinkers  spoke  of  earthly  existence, 
and  its  fundaments.    The  author  here  names  Christ  as  the  Absolute  Fun- 
dament, as  the  Principle.     He  is  a^xv*    ^^^  ^  ^^^  authorised  to  identify, 
as  one,  the  two  expressions  açxJl»   ^^^  »first  born«,  or  to  combine  them 
too  closely.     The  later  expression  points  to  a  less  extensive  conception, 
it  marks,  as  it  were,  a  characteristic  side  of  a  more  general  object.    Some 
theologians  render  the  text  in  the  following  way:    He  who  is  the  source 
of  it,  viz.,    the   Church.     This  is  no  translation,  but  a  regular  interpreta- 
tion, and  the  interpretation  is  a  false  one.     àçxtj  means   nothing  but  the 
philosophical  principle.     The  author  says,  that  this  principle  (of  the  world, 
or  of  the  creation,    which  word  he,   according  to  v.   15,    presumably  has 
mentally  supplied)   is  Christ;    he    then    considers  a  special   form  of  exi- 
stence; and  this  form  is  that  having  the  greatest  attraction  to  his  Christian 
mind,  viz.,  the  state  of  the  resurrected.    And  he  says  that  Christ  is,  here, 
number  i.     The  same  is  said  by  the  author  of  i  Cor.  (in  Ch.  15,  v.  20,  and, 
equally,  in  v.  23).    To  understand  this  turn,  it  is  necessary  to  call  to  mind 
that  the  Old  World  liked  to  point  out  the  succession,  and  to  emphasize  the 
first.     The  first  ranged   as  a  distinctive  mark.    To  this  effect  stands  the 
passage  in  the  Epistie  of  James  1,18;  where  the  Christians  are  characterized 
as  the  first  fruits  of  the  creations  of  God.    This  peculiar  use  of  the  conception, 
Bthe  First  Born«,  »the  Eldest«,  etc.,  not  in  order  to  give  a  precise  description 
of  the  place  occupied  by  one  or  more  members  of  a  numerable  totality,  but, 
more  generally,   in  order  to  put  a  mark  of  higher  distinction  and  honour 
upon  an  object,  very  often  appears  with  the  Alexandrians.  According  to  Philo, 
and  the  religious  philosophy  related  to  his,  all  existing  things  could  come 
under  the  point  of  view  of  a  son's  relation  to  the  highest  being.      The 
World  was  a  Son  of  God,  the  Angels,  and  the  Powers  likewise,  but  the  First 
Born  was  the  Logos,    the  Universal  Reason,   the   Image   of  God  (Christ, 
as  the  author  of  the  Col.  would  have  said  here).     The  term,   »the  First 
Born«,  (referred  to  the  Logos),  »the  Son  of  God«,  often  appears  in  Phi- 
Ionian   literature.      I   refer  to  De  profugis   i,  308,   De  somn.   i,  653,  and 
De  confus,  lingu.  I,  414.     Here  in   the  latter  passage,  Philo  says:    The 


1 6  ANATHON   AALL.  H.-F.  KJ- 

Deity  himself.  The  Logos  is  different  from  this,  being  only  contained  in, 
or  reposing  on  this  apx^,  who  is  the  Only  Begotten,  the  Deity.  Another 
old  Gnostic  sect  regarded,  according  to  Hippolytus  (Philos  X,  9)  the  notion 
taken  from  the  N.  T.,  viz.,  the  Son  of  Man,  or  the  Man,  as  the  afXTj  of 
all  things,  av&çwrcov  nalolüi  rijv  rrcafrrjy  %ü3v  ohav  «QX^^-  Hippolytus, 
narrating  this,  certainly  on  writing  aQxq,  thinks  of  the  old  philosophical 
principle,  a  principle  of  which  the  Gnostics  make  a  mythological  inter- 
pretation. Hippolytus  (Christan  author  from  the  first  part  of  the  2nd  cen- 
tury) himself,  understands  àçx^  as  the  same  philosophical  notion  we  found 
in  the  Aristotelian,  and  the  post-aristotelian  literature.  This  evidently 
follows  from  his  remark,  Philos  X,  6,  viz.,  that  the  aqxii  of  the  Stoics  was 
»the  Undefinable  Matter«:  ^  arcoiog  vXq. 

With  Clemens,  and  Origene,  açxr^,  in  the  signification  which  is  of 
interest  to  us  here,  is  often  used  as  name  for  the  Deity,  who  was  an 
ontological  principle,  and  for  Christ,  who  was  not  so  much  the  historical 
personality,  as  a  theosophic  abstraction.  Clemens  writes  at  the  time  of 
the  breaking  Neo-Platonism  ;  and  Origene,  the  disciple  of  Clemens,  is  a 
contemporary  of  Plotin. 

It  is  worth  observing  that  aQx^,  as  a  philosophical  terminus,  obtains 
a  renewed  importance  with  the  Neoplatonicians,  and  especially  with  Plotin. 
It  is,  here,  »the  highest  notion«,  »the  good«  as  the  universal  cause  (vide 
Zeller  III,  2,  494,  Note  1). 

By  Clemens  philosophical  reasonings  are  repeatedly  connected  with 
the  notion  àçx^*  which  at  one  time  is  connected  with  God,  at  another  with 
Christ.  Clemens  just  thinks  of  the  philosophical  notion,  this  being  either  — 
as  with  Aristotle,  »the  first  cause«,  »the  primal  fundament«,  or  the  theolo- 
gical hypostasis.  If  it  be  difficult,  the  author  says  (Strom  V,  I2,  81), 
to  assign  to  each  object  its  arø,  it  is  particularly  difficult  to  give  a 
description  when  speaking  of  the  first  and  oldest  açx^  —  that  açxfi  which 
is  the  cause  of  every  thing  to  come,  and  every  existing  thing.  God  is 
meant  by  orø  ^^  ^^^  a  few  cases  (Strom  IV,  25,  162,  VII,  16,  95  alibi). 
More  generally  açx^  means  Christ,  the  divine  Son,  the  Logos.  In  Protrept. 
I,  6,  he  is  said  to  have  been,  and  to  be  the  divine  açxfj  of  all  things. 
Very  interesting  is  the  logosophical  frame  given  to  the  notion  in  Strom, 
V,  6,  38.  Here  God  the  Saviour  is  mentioned  as  açxrj  îjtiç  —  so  the 
text  continues  —  àfteixSviarai  èx  rot  d'tov  tov  àoçarov  nqdnri  TtiaX  nqo 
alcuvœv:  He  who  of  God,  the  invisible,  renders  an  image,  the  first  one, 
the  being  from  eternal  time. 

Like  Clemens,  Origene  employs  the  term  agxfr  In  his  Commen- 
tary  to  the   Gospel   of  St.  John  I,    19  sequ.  Origene    quotes   açx'fl  in  ^ 


tgOO,    No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  1 7 

longer  dissertation.  The  philosophical  signification  of  ûç;^^.  as  the  prin- 
ciple of  the  causation,  he  knows  fully  well,  and,  like  Clemens,  he  identifies 
this  principle  with  the  Deity  or,  more  precisely,  with  Christ.  It  can  be 
noticed  how  Origene,  who,  by  the  way,  used  the  notion  particularly  in 
a  cosmogonie  sense,  understands  àgxij,  in  the  passage  quoted,  above,  from 
the  Ep.  to  the  Colossians.  I  was  very  much  struck  in  finding  this  old  eccle- 
siastical author  employing  just  the  same  method  as  that  which  the  con- 
text suggested  to  my  mind,  viz.,  that  the  terms  qqx'I»  ^"^  eUiov  tov  d-eov 
rov  àoçatov  ought  to  be  combined  as  characteristic  features,  in  order  to 
give  a  complete  logosophical  picture.     Com.  in  Joan.  Tom  I  S  I9- 

The  designation  of  Christ  as  açx^*  »The  Principle«,  in  Christian 
literature,  became  rather  popular.  There  is  a  peculiar  instance  showing 
how  the  pregnant  understanding  of  the  word  could  lead  to  an  artificial 
sagacity  in  the  interpretation  of  the  holy  text  (Harnack  has  called  attention 
to  the  passage).  The  passage  is  taken  from  Altercatio  Zacchaei  et  Apol- 
lonii,  a  writing  by  an  unknown  ecclesiastical  author  in  the  5  th  century. 
Here  (II  c.  3  The  ed.  of  Gallandi  IX,  224)  again,  the  biblical  passage 
Gen.  I,  I,  is  conceived  in  the  way  quoted  above,  viz.,  that  in  principio 
is  understood  to  be  equal  to  in  Filio^  in  Christo.  It  must  be  emphasized 
that  this  interpretation  tries  to  find  a  textual  support  in  the  word  of 
Jesus,  related  in  the  fourth  gospel  8,  25.  tt/v  oç%?/v  oxi  xal  KaKib  v^lv. 
This  passage  the  author  quotes  in  the  following  words:  Ille  principium 
est,  qui  Judaeis  quis  esset  interrogantibus  dixit  :  Principium  quod  et  loquor 
vobis.  He  thus  imagines  Jesus  here  proclaiming  himself  to  be  aç/jj,  »the 
Universal  Principle«. 

History  sometimes  gives  to  its  representative  figures  another  cha- 
racter than  that  which  comes  within  the  reach  of  the  same  men  during 
their  real  life.  The  Prophet  from  Galilee,  during  his  lifetime,  had  no 
relation  to  that  Greek  ring  of  scientific  men;  assuredly  he  little  thought 
that  one  day  he  should  be  identified  with  that  philosophical  symbol, 
ap/ij,  which,  to  Aristotle,  signified  the  Plastic  Form  ruling  the  Matter,  the 
First  Moving,  the  Principle  of  Causation. 

So  much  for  aqxh-  ^  second  designation  of  Christ  remains  to  be 
examined,  viz.,  Phone.  Christ,  in  no  few  places,  is  called  »The  Voice«.  I 
shall  try  to  show  the  origin  of  this  term. 

A  writ,  which  already  has  been  examined  above,  viz.,  Theophilus  ad 
Autolyc.  tells  us,  in  one  place,  II,  22,  that  the  Logos  appeared  in  Paradise 
and  in  God's  place  spoke  with  Adam.  Now  the  Holy  Bible  tells  us  —  so 
Theophilus  continues  —  that  Adam  heard  the  Voice  of  God.     But  what  is 

Vid.-Sel8k.  Skritter.    H.-F.  Kl.    1900.    No  1.  2 


1 6  ANATHON   AALL.  H.-F.  Kl. 

Deity  himself.  The  Logos  is  different  from  this,  being  only  contained  in, 
or  reposing  on  this  aqxr},  who  is  the  Only  Begotten,  the  Deity.  Another 
old  Gnostic  sect  regarded,  according  to  Hippolytus  (Philos  X,  9)  the  notion 
taken  from  the  N.  T.,  viz.,  the  Son  of  Man,  or  the  Man,  as  the  aQxr^  of 
all  things.  av&Qtanov  xakoioi  rijv  tcqwttjv  tcov  ohav  ^QXV^'  Hippolytus, 
narrating  this,  certainly  on  writing  agx^,  thinks  of  the  old  philosophical 
principle,  a  principle  of  which  the  Gnostics  make  a  mythological  inter- 
pretation. Hippolytus  (Christan  author  from  the  first  part  of  the  2nd  cen- 
tury) himself,  understands  àç^ri  as  the  same  philosophical  notion  we  found 
in  the  Aristotelian,  and  the  post-aristotelian  literature.  This  evidently 
follows  from  his  remark,  Philos  X,  6,  viz.,  that  the  açxv  o(  the  Stoics  was 
»the  Undefinable  Matter«:  fj  anoioç  vXri. 

With  Clemens,  and  Origene,  aQxi],  in  the  signification  which  is  of 
interest  to  us  here,  is  often  used  as  name  for  the  Deity,  who  was  an 
ontological  principle,  and  for  Christ,  who  was  not  so  much  the  historical 
personality,  as  a  theosophic  abstraction.  Clemens  writes  at  the  time  of 
the  breaking  Neo-Platonism  ;  and  Origene,  the  disciple  of  Clemens,  is  a 
contemporary  of  Plotin. 

It  is  worth  observing  that  aqx^,  as  a  philosophical  terminus,  obtains 
a  renewed  importance  with  the  Neoplatonicians,  and  especially  with  Plotin. 
It  is,  here,  »the  highest  notion«,  »the  good«  as  the  universal  cause  (vide 
Zeller  III,  2,  494,  Note  i). 

By  Clemens  philosophical  reasonings  are  repeatedly  connected  with 
the  notion  0fç%iy,  which  at  one  time  is  connected  with  God,  at  another  with 
Christ.  Clemens  just  thinks  of  the  philosophical  notion,  this  being  either  — 
as  with  Aristotle,  »the  first  cause«,  »the  primal  fundament«,  or  the  theolo- 
gical hypostasis.  If  it  be  difficult,  the  author  says  (Strom  V,  12,  81), 
to  assign  to  each  object  its  aqxn,  it  is  particularly  difficult  to  give  a 
description  when  speaking  of  the  first  and  oldest  agxi}  —  that  aqxfj  which 
is  the  cause  of  every  thing  to  come,  and  every  existing  thing.  God  is 
meant  by  aç%jj  in  not  a  few  cases  (Strom  IV,  25,  162,  VII,  16,  95  alibi). 
More  generally  aqxJl  means  Christ,  the  divine  Son,  the  Logos.  In  Protrept. 
I,  6,  he  is  said  to  have  been,  and  to  be  the  divine  itg^fy  of  all  things. 
Very  interesting  is  the  logosophical  frame  given  to  the  notion  in  Strom, 
V,  6,  38.  Here  God  the  Saviour  is  mentioned  as  aqx^l  ^^^5  —  so  the 
text  continues  —  aTteixoviatai  ex  tot  x^eov  tov  àoQoctov  Ttçwtfj  xal  tcço 
aiiûviov:  He  who  of  God,  the  invisible,  renders  an  image,  the  first  one, 
tlie  being  from  eternal  time. 

Like  Clemens,  Origene  employs  the  term  açxTr  In  his  Commen- 
tary to  the   Gospel  of  St.  John  I,    19  sequ.  Origene    quotes   àçx^  in   a 


IgOO.    No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  1 7 

longer  dissertation.  The  philosophical  signification  of  ùqx^»  ^  the  prin- 
ciple of  the  causation,  he  knows  fully  well,  and,  like  Clemens,  he  identifies 
this  principle  with  the  Deity  or,  more  precisely,  with  Christ.  It  can  be 
noticed  how  Origene,  who,  by  the  way,  used  the  notion  particularly  in 
a  cosmogonie  sense,  understands  acxt]*  ^"  the  passage  quoted,  above,  from 
the  Ep.  to  the  Colossians.  I  was  very  much  struck  in  finding  this  old  eccle- 
siastical author  employing  just  the  same  method  as  that  which  the  con- 
text suggested  to  my  mind,  viz.,  that  the  terms  acx*?*  ^^^  eixiov  rov  Ô-eov 
rov  aoçatov  ought  to  be  combined  as  characteristic  features,  in  order  to 
give  a  complete  logosophical  picture.    Com.  in  Joan.  Tom  I  $  ig. 

The  designation  of  Christ  as  àçxrjf  »The  Principle«,  in  Christian 
literature,  became  rather  popular.  There  is  a  peculiar  instance  showing 
how  the  pregnant  understanding  of  the  word  could  lead  to  an  artificial 
sagacity  in  the  interpretation  of  the  holy  text  (Harnack  has  called  attention 
to  the  passage).  The  passage  is  taken  from  Altercatio  Zacchaei  et  Apol- 
lonii,  a  writing  by  an  unknown  ecclesiastical  author  in  the  5th  century. 
Here  (II  c.  3  The  ed.  of  Gallandi  IX,  224)  again,  the  biblical  passage 
Gen.  I,  1,  is  conceived  in  the  way  quoted  above,  viz.,  that  in  principio 
is  understood  to  be  equal  to  in  Filio^  in  Christo,  It  must  be  emphasized 
that  this  interpretation  tries  to  find  a  textual  support  in  the  word  of 
Jesus,  related  in  the  fourth  gospel  8,  25.  v^v  aQxrjv  on  xal  kakw  vfiiv. 
This  passage  the  author  quotes  in  the  following  words:  Ille  principium 
est,  qui  Judaeis  quis  esset  interrogantibus  dixit:  Principium  quod  et  loquor 
vobis.  He  thus  imagines  Jesus  here  proclaiming  himself  to  be  agx^y  *the 
Universal  Principle«. 

History  sometimes  gives  to  its  representative  figures  another  cha- 
racter than  that  which  comes  within  the  reach  of  the  same  men  during 
their  real  life.  The  Prophet  from  Galilee,  during  his  lifetime,  had  no 
relation  to  that  Greek  ring  of  scientific  men;  assuredly  he  little  thought 
that  one  day  he  should  be  identified  with  that  philosophical  symbol, 
acx^l,  which,  to  Aristotle,  signified  the  Plastic  Form  ruling  the  Matter,  the 
First  Moving,  the  Principle  of  Causation. 

So  much  for  açxri'  A  second  designation  of  Christ  remains  to  be 
examined,  viz..  Phone.  Christ,  in  no  few  places,  is  called  »The  Voice«.  I 
shall  try  to  show  the  origin  of  this  term. 

A  writ,  which  already  has  been  examined  above,  viz.,  Theophilus  ad 
Autolyc.  tells  us,  in  one  place,  II,  22,  that  the  Logos  appeared  in  Paradise 
and  in  God's  place  spoke  with  Adam.  Now  the  Holy  Bible  tells  us  —  so 
Theophilus  continues  —  that  Adam  heard  the  Voice  of  God.     But  what  is 

Vid.-8el8k.  Skrifter.    H.-F.  Kl.    1900.    No   1.  2 


1 8  ANATHON  AALL.  H.-F.  Kl. 

the  Voice  but  the  Logos  of  God,  which  is  also  the  Son  of  God.?  tpcovrj 
åe  r  I  akko  earlv  aiX   tj   o  lôyoç  o  rov  9'eov,    oç  lax  tv  xai    vïbç  avrov; 

To  explain  this  word:  the  Voice, *here  being  synonymous  with  the  Son 
of  God,  the  Christ  of  the  Christians,  we  may  point  to  a  Jewish  theologu- 
menon,  viz.,  Bath-Kol.  In  Palestinian  theology,  beyond,  and  later  than  the 
time  of  the  canonising  of  the  New  Test.,  we  sometimes  hear  of  a  voice, 
which  pronounces  some  short  words  of  revelation,  the  voice  being  gene- 
rally represented  as  sounding  directly  from  out  of  the  skies.  An  in- 
stance of  that  kind,  I  have  no  doubt  we  have  given  in  John  12,  28 
et  sequ. 

This  theological  specimen,  however,  is  not  suitable  for  unravelling  our 
problem.  The  heavenly  voice,  neither  in  Jewish  theology,  on  the  whole, 
nor  in  the  mind  of  the  author  of  the  4th  Gospel  is  identical  with  the  Logos, 
the  Son  of  God,  or  Christ.  It  speaks  to  him.  But  in  the  passage  taken 
from  Theophilus  and  —  as  will  be  seen  —  elsewhere,  in  ecclesiastical 
literature,  this  Phone  is,  together  with  Logos,  one  and  the  same  thing. 
It  is,  consequently,  our  duty  to  find  if,  out  of  this  fact,  light  can  be 
thrown  upon  the  expression  we  have  to  examine. 

We  shall  not  be  disappointed. 

The  word  grjwyjj,  which  has  become,  too,  a  designation  of  Christ,  is 
a  technical  expression  in  Stoic  philosophy,  adopted  as  such  by  the  reli- 
gious philosophy  in  Alexandria,  and,  consequendy,  introduced  into  that 
historical  line  on  which  we  met  with  the  Christian  symbol  tputvi]  ^ 
Christ. 

The  (ptavrj,  mentioned  so  frequenüy  by  the  Stoics,  signifies,  as  Stein- 
thal  says  in  his  Geschichte  der  Sprachwissenschaft  I  p.  265,  letier^  syll- 
able,  wordy  sentence^  period,  speech,  poem  regarded  as  a  sound.  On 
this  point,  Stoic  philosophy  introduces  a  peculiar  and  famous  theory, 
viz.,  the  theory  of  the  double  form  of  reason  or  logical  life.  The  one 
form  was  reason,  living  in  the  inner  man,  the  other  form  was  outspoken 
reason,  speech,  or,  technically  expressed:  A  distinction  was  to  be  made 
in  man  between  two  parts,  viz.,  the  Logos  endiathetos,  and  the  Logos 
prophorikos.  The  remarkable  thing  is,  that  this  Logos  prophorikos  was 
thought  to  be  present,  substantially,  not  only  in  the  contents  of  the  speech, 
the  spoken  thing,  but  also  in  the  organic  functions  which  take  place  on 
speaking.  Reason  was  not  only  the  thought,  not  only  the  spoken  thing, 
the  sounding  reason,  it  was  also  the  »reasonable«  sound  itself;  the  voice 
was  conceived  to  be  an  element  of  our  reasoning  constitution,  in  other  words, 
the  cpiovi]  was  one  and  the  same  thing  with  the  Ubyoq  nqo(poqiY.ô^.  This 
undoubtedly  follows  from  some  Stoic  sentences.     I  quote  some  instances  to 


I  goo.     No.   I.  TWO   DESIGNATIONS   OF  CHRIST.  1 9 

prove  my  thesis.  One  instance  I  take  from  Galen,  a  physician  and  elec- 
tric philosopher  during  the  second  half  of  the  2nd  cent.  A.  D.  He  says 
(vide  Galeni  Protreptici  quae  supersunt  ed  Kaibel,  Berlin  1894.  i),  »Whether 
the  so-called  unreasonable  (illogical)  animals  are  not  endowed  with  reason 
[Xôyoç)  is  uncertain;  because  it  may  be  so,  that,  even  if  they  are  not  pos- 
sessed with  that  kôyoçt  designated  by  the  voice,  rov  xarà  rijv  ^ovrjVf 
which  also  is  called  7cçog>oçtx6ç,  they  yet  are  possessed  of  that  voice 
which  rests  in  the  soul  {rov  xara  ttjv  il/vxrjv),  and  which  is  called  ivdia- 
&€Toç^.  In  a  similar  way,  the  sceptic,  Sex  tus  Empiricus,  reasoning  in 
Stoic  words,  I,  75,  calls  attention  to  the  fact  that,  animals  are  possessed 
of  a  greatly  developed  power  of  modulating  the  voice.  Here  the  g>iovrj 
is  identified  with  the  loyog  7tço(poQixôç,  and  Sextus,  himself,  too,  de- 
clares that,  this  fact  being  taken  into  account,  one  might  be  inclined  to 
acknowledge  that  this  koyog  Tcçorpogixoç  was  possessed  also  by  animals. 

In  the  instances  quoted  above,  an  hypothesis  of  the  reasoning  faculty 
of  animals  is  expressed.  But  the  typical  view  of  that  question,  amongst 
Stoics,  has  been  expressed  by  Diogenes  Laertes,  about  200  A,  D.,  when 
he  (VII,  55)  characterizes  the  voice  of  animals  as  moved  air,  and,  op- 
posed to  that,  emphasizes  the  human  voice  as  being  articulated  ïvaçd^çog) 
and  emitted  by  reasoning  power  {arch  diavolag  èxTreftnofiévfj). 

Remembering  the  particular  theological  significance  attributed  to  the 
notion.  Logos,  in  Alexandrian  philosophy,  we  easily  understand  how  the 
theorem  of  (ptovrj,  being  so  intimately  connected  with  that  of  the  koyog 
was  applied  to  the  Deity,  or,  more  particularly,  to  the  Son  of  God. 
The  link  between  Stoic  theory  and  Christian  reflexion,  here,  too,  is  Philo. 
Old  testamenta!  utterances,  representing  God  as  speaking  to  the  worid, 
occasioned  the  philosophical  exegete  in  Alexandria  to  make  some  very 
spirtualistic  observations  concerning  the  Voice  of  God.  The  latter  is  some- 
thing more  subtile,  more  rational  than  our's,  the  human  voice.  De  migr. 
Abr.  I,  443  Philo  says:  Our  voice  is  not  equal  rrp  &el<i)  (ptjvrjg  oqyavuj) 
because  ours  is  mixed  with  air,  but  the  divine  consists  in  the  unmixed 
koyog,  which,  owing  to  its  delicacy  (iU/rTorijTa,  a  technical  Stoic  expression!), 
falls  short  of  the  ear.  Philo  thus  has  the  doctrine  of  the  Voice,  the  divine 
(pmvfj,  being  equal  to  the  Logos.  His  teachers  are  the  Stoics,  which  evidently 
is  shown  by  his  way  of  expressing  himself.  De  somii.  I,  624,  he  speaks 
of  man  as  being,  diflFerently  to  the  other  creatures,  endowed  with  the 
q>u)vri  ïvaq&Qog,  which  is  emitted  from  the  mind  {ano  diavolag  ava- 
TtéfÅTterat),  To  the  above  mentioned  instaùces  might  still  be  added 
Quod.  det.  pot.  ins.  I,  209;  Philo  here  directly  speaks  of  to  (piovrjev  in 
the  soul  —  a  sort  of  intellectual  conscience. 


20  ANATHON  AALL.  H.-F.  Kl. 

In  Christian  literature,  this  çpwj^  appears  here  and  there,  where, 
otherwise,  the  Logos  might  have  been  expected.  Thus  Hippolytus  explains 
how  God,  before  the  creation,  made  the  iloyoç  rest  within  himself,  visible, 
viz.,  on  making  his  fœvri  to  sound.  The  same  author  mentions  (Philoso- 
phum.  X,  43)  in  Stoic,  Philonean  words,  the  Logos,  penetrating  all  things, 
the  first  begotten  Son  of  God,  and  the  (pwvij,  as  being  older  than  the  star 
Venus. 

Perhaps  this  theologumenon  of  the  divine  g^oiny  has  been,  most  boldly, 
employed  by  the  Syrian  author  from  the  4th  century,  Aphraates,  whose 
theology,  like  that  of  Ephraem  Syrus,  is  on  the  whole,  of  a  rather  archaistic, 
philosophical  turn.  We  here  read  the  following  phrase  (the  edit  of 
Wright  p.  167).  In  the  beginning  was  the  voice,  which  is  the  word, 
and  —  the  author  continues  —  this  voice  calls  froin  on  high,  and  raises 
all  the  dead  (Comp,  also  acta  Petri  c.  10). 

The  close  connection  existing  between  several  ecclesiastical  authors,  in 
respect  to  the  q)iovl]  and  the  h^yoç^  proves,  evidently,  that  the  source  of 
this  christological  terminology  is  the  philosophical  theory  of  the  voice. 
Particulariy  Hippolytus  shows  us,  how  the  ideas  are  connected  with  ^eäch 
other.  He  mentions  Christ  as  the  Logos,  and  calls  attention  to  the  cir- 
cumstance that  He,  as  such,  was  represented  in  the  unspoken  Logos  —  Xôyoç 
ivôlaâeoç.  As  a  corollary  to  this  notion,  Hippolytus  names  —  not  the 
loyog  7CQO(poçix6ç,  but  —  the  (piovrj  (Philos  X  33).  In  the  context  we 
find  also  some  theological  views,  otherwise  connected  with  the  theory  of 
the  Logos,  simply  transferred  to  the  qxovrj,  which,  consequently,  is  under- 
stood quite  synonymously.  The  prophetic  revelations,  in  which  Alex- 
andrian and  Christian  theology  recognized  a  providential  action  of  the 
Logos,  are  here,  by  Hippolytus,  called  tpcovaL  Hippolytus,  finally,  quotes 
the  pure  philosophical  notion,  in  the  passage  where  he  makes  mention  of 
Simon  Magus,  (the  precursor  of  the  Gnosticism,  living  in  the  ist  century 
A.D.)  Hippolytus  says,  that  S.  M.  exhibited  qiiovfj  as  an  ontblogical  prin- 
aple,  as  a  universal  axiom,  besides  vovg,  ovo^a,  Xoycafiog  etc.  It  is  worth 
observing,  that  these  notions  vovg,  ovo^a,  Xoyia^og,  are  capital  categories 
in  Stoic  psychology,  resp.  dialectic.  We  are  here  witness  to  a  mythological 
elaboration  of  philosophical  notions,  produced  by  the  Stoics.  Amongst 
these  we  observe  çpwv^,  beside  other  technical  notions  belonging  to  the 
same  doctrine  of  Logos. 

Some  Christian  authors  have  been  examined,  and  other  instances  of  the 
philosophical  use  of  cptùvri  =  Christ,  are  given  by  other  writers.  I  quote 
Irenaeus  V.  17,  2  (Comp.  Tatian  Oratio  c.  5  and  15)  Clemens  of  Alex. 
Strom  VI,  4,  34.     VII,   16,  95.     VII,  2,  9.     We   have   now   finished   our 


IÇOO.    No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  21 

investigations  with  regard  to  the  two  christological  terms.  I  have,  how- 
ever, to  add  a  few  words. 

To  modern  feeling  there  is  something  very  strange  about  these  phe- 
nomena from  the  history  of  speculation,  and  of  religious  imagination. 
When  we  think  of  Jesus,  we  recall  to  our  minds  the  historical  person  who 
was  born  during  the  reign  of  Augustus,  and  lived  under  Tiberius,  creating 
a  new  religious  movement,  and  becoming  a  martyr  to  a  cause  destined, 
however,  to  come  oif  victorious  from  the  trial.  According  to  our  more 
or  less  developed  historical,  or  critical  views  of  the  matter,  other  elements 
are  connected  with  our  idea  of  this  personality.  But  the  historical  scheme 
of  Jesus,  as  a  positively  given  reality,  might  be  shortly  traced  in  words 
similar  to  those  written  above. 

But  here  innumerable  forces,  ideal  or  phantastic,  in  the  contemporary 
or  the  posterior  world,  are  approaching,  sowing,  each  of  them,  its  seed 
in  the  open  soil.  The  old  image  suffers  from  this  import,  it  loses  its 
clearness  and  its  firmness.  Jesus  Christ  has  been  the  object  of  a  great 
many  theoretical  considerations  and  interpretations.  Yet  they  might  be,  gene- 
rally speaking,  referred  to  a  double  type.  The  one  is  Jewish  theology, 
the  other  Alexandrian  philosophy.  The  result  of  the  present  exami- 
nation pointed  to  the  latter  of  these  two  types.  Alexandrian  philo- 
sophy has  a  prominent  representative  in  Philo,  a  contemporary  of  Christ, 
and  an  author,  whose  works  still,  to  a  great  extent,  are  preserved.  Philo 
himself,  or,  at  any  rate,  the  school  he  belongs  to,  has  at  an  eariy  age, 
left  traces  in  Christian  literature.  Already  Paul  is  marked  with  this 
Alexandrinism  ;  more  than  that,  he  may  be  considered  to  be  influenced 
by  the  Philonean  literature  itself.  If  the  Epistle  to  the  Col.  be  really 
written  by  Paul,  the  resemblance  between  the  passage  we  have  examined 
and  certain  Philonean  quotations  is  conclusive.  We  find  a  very  instructive 
instance  in  i  Cor.  lo.  Philo  often  talks  of  the  Manna,  following  the 
Israelites  on  their  expedition  in  the  desert.  Philo  in  this  heavenly  aliment 
sees  the  Logos  itself.  In  one  place  (Leg.  alleg.  II,  i,  82),  besides  the 
manna,  Philo  also  mentions  the  rock,  from  which  water  flowed  out,  and 
which,  in  reality,  was  nothing  but  the  Wisdom  or  the  Logos,  which 
followed,  and  follows  the  pious.  Exactly  in  the  same  way,  Paul,  in  i  Cor. 
10,  3  speaks  of  the  spiritual  food,  which  all  Israelites  enjoyed,  and  then 
he  adds:  »And  did  all  drink  the  same  spiritual  drink,  for  they  drank 
of  that  spiritual  Rock  that  followed  them;  and  that  Rock  was  Christ« 
John  here  would  have  said  the  Son  of  God,  the  Son;  Philo:  the 
Logos,  the  Wisdom.  All  are  imbued  with  the  same  religious,  ideal, 
notion. 


Î2  ANATHON  AALL.  H.-F.  Kl. 

time  as  the  Gospel.    Here  one  reads  (i,  i)  d  r]v  m   oçx'jç'j  and,  in  2,  13, 
Christ  is  solemnly  introduced  as  rov  an   acx^jg,  »He  who  was  from    the 
beginning!.     It  is  hardly  probable  that  the  author  of  the  Gospel  and  the 
Epistle,  should  have  had  our  philosophical  specimen  in  mind  when  putting 
these  words  into  his  text,  but  it  must  be  remembered  that  there  is  some 
connection   between   the  two  instances  of  religious  reflections.      This    is 
excellently  illustrated  by  the  Apocalypsis  Joannis,  composed,   probably, 
about  90  A.  D.     In  this  writ,    àçxri  occurs  in  both  of  the  two  significa- 
tions quoted  above,  viz.,  both  in  the  sense  of  the  first  point  in  the  infinite 
extension,  and  in  the  philosophical  sense  which  the  word  had  obtained 
in   the  technical  language  of  the  Alexandrians,  viz.,   »the  Principle«.     In 
both  cases  Christ  is  meant.      In  the  Apoc,   22,  13  and  almost  equally, 
21,6,  the  following  words  occur.     »I  am  o  and  co,  the  First  and  the  Last,« 
r  àçxTj  and  ro  réloç.    And  Apoc.  3,  14,  presents  us  with  the  word  acx^lf 
with  the  signification  the  word  has  obtained  in  Alexandrian  philosophy,  and 
which,  in  my  opinion,  is,  surely,  to  be  referred  to  Aristotle.     Here  (3,  14) 
Christ  is  mentioned  as  the  Faithful  and  True  Witness,  whereupon,  in  the 
same  connection,    he    is  called  fj   açxi)  rrjç  nt^laewç  tov  &€oi.    It  is  no 
more  said  that  he  was  in  the  beginning,   but  that  Ae  was  the  àçxfj,    the 
Principle  of  the  World,  or  —  as  Jewish  thought  expresses  the  thing  —  of 
the   Creation  of  God.     The  affinity  between  the  Aristotelic- Alexandrian 
conception,  and  this  trope,  we  have  simply  to  recognize,  and  the  relation- 
ship is  not  only  a  real  one,  it  is  also  a  historical  one.     The  Alexandrian 
religious  philosophy  has,  in   this  expression,  made  a  mark  in  literature, 
just  as  it  has  produced  an  evidence  of  its  literary  life  in  the  term  »Logos«, 
a  word  occuring  both  in  the  fourth  Gospel,  and  in  the  Book  of  Revelation. 
The  evidence  given  in  our  quotations,  makes  us  plainly  understand 
how  we  are  to  think  of  the  still  unquoted    passage  of  the  New  Test., 
I  mean  the  first  chapter  of  the  Epistle  to  the  Colossians.     Many  scholars 
suppose  that  the  epistle  was   composed  about   the   year   100  A.  D.,   or 
even  later.     Others  are  advancing  good  reasons  for  a  Paulinian  authorship. 
In  the  latter  case  it  must  have  been  written  about  the  middle  of  the  fifties 
in  the  first  century  A.  D.      The  words  here  run  thus;   (V.  15)  He  who 
is  the  image  {elxwv)  of  the  invisible  God,  the  first  born  of  every  crea- 
ture, TCQiuTOToxoç  Tcaaîjç  xTlaeujç.     For   by  him  all  things  were  created 
etc.  also  V.  18:  And  he  is  the  head  of  the  bod>-,  the  church;  he  who  is 
the  cecx^l,  the  first  born  from  the  dead,  TtQwroroxog  ex  tüv  vexçaiv.    To 
begin  with  some    details  wanting  explanation:   The  last  words  nQtoz.  ix 
r.   vexQoiv   signify   the  same  thing,   which  Apok.   1,5   gives  in  a  purely 


ÎQOO.     No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  1 3 

genitive  form  ftçwroroxoç  tc5v  vexçaiv.     It   refers   to  a    new-testamental 
conception,    which    again   is  derived   from  an  historical  image  created  of 
the  Jewish  imagination  :  There  is  a  general  restitution  to  take  place.     After 
the  great  resurrection  a  new  generation  shall  arise  out  of  humanity.    The 
Christians  connected  this  hope  with  the  dogma  of  the  resurrection,  attri- 
buted to  Jesus,    and  looked  forward  to  by   all  believers  in  the  Christian 
doctrine.     Hence   the  mind  was  invited   to  consider   a  completely  new 
form   of    existence,    and    religious    feeling    attached    itself    as   naturally 
to   this  form  of  existence,  as  Greek  thinkers  spoke  of  earthly  existence, 
and  its  fundaments.    The  author  here  names  Christ  as  the  Absolute  Fun- 
dament, as  the  Principle.     He  is  àçx^.    One  is  not  authorised  to  identify, 
as  one,  the  two  expressions  arø,    and  »first  born«,  or  to  combine  them 
too  closely.     The  later  expression  points  to  a  less  extensive  conception, 
it  marks,  as  it  were,  a  characteristic  side  of  a  more  general  object.    Some 
theologians  render  the  text  in  the  following  way:    He  who  is  the  source 
of  it,  viz.,    the   Church.     This  is  no  translation,  but  a  regular  interpreta- 
tion, and  the  interpretation  is  a  false  one.     aQxfj  means   nothing  but  the 
philosophical  principle.     The  author  says,  that  this  principle  (of  the  world, 
or  of  the  creation,   which  word  he,   according  to  v.   15,    presumably  has 
mentally  supplied)  is  Christ;    he    then    considers  a  special  form  of  exi- 
stence; and  this  form  is  that  having  the  greatest  attraction  to  his  Christian 
mind,  viz.,  the  state  of  the  resurrected.     And  he  says  that  Christ  is,  here, 
number  i.     The  same  is  said  by  the  author  of  i  Cor.  (in  Ch.  15,  v.  20,  and, 
equally,  in  v.  23).    To  understand  this  turn,  it  is  necessary  to  call  to  mind 
that  the  Old  World  liked  to  point  out  the  succession,  and  to  emphasize  the 
first.     The  first  ranged  as  a  distinctive  mark.    To  this  effect  stands  the 
passage  in  the  Epistle  of  James  1,18;  where  the  Christians  are  characterized 
as  the  first  fruits  of  the  creations  of  God.    This  peculiar  use  of  the  conception, 
»the  First  Born«,  »the Eldest«,  etc.,  not  in  order  to  give  a  precise  description 
of  the  place  occupied  by  one  or  more  members  of  a  numerable  totality,  but, 
more  generally,   in  order  to  put  a  mark  of  higher  distinction  and  honour 
upon  an  object,  very  often  appears  with  the  Alexandrians.  According  to  Philo, 
and  the  religious  philosophy  related  to  his,  all  existing  things  could  come 
under  the  point  of  view  of  a  son's  relation  to  the  highest  being.     The 
World  was  a  Son  of  God,  the  Angels,  and  the  Powers  likewise,  but  the  First 
Born  was  the  Logos,    the  Universal  Reason,    the   Image   of  God  (Christ, 
as  the  author  of  the  Col.  would   have  said  here).    The  term,   »the  First 
Born«,  (referred  to  the  Logos),  »the  Son  of  God«,  often  appears  in  Phi- 
Ionian   literature.      I   refer  to  De  profugis   i,  308,   De  somn.   i,  653,  and 
De  confus,  lingu.  I,  414.     Here  in   the  latter  passage,  Philo  says:    The 


14  ANATHON   AALL.  H.-F.  Kl. 

Father  of  all  existing  things  sent  this  eldest  son  of  his,    whom   he   also 
calls  TtQtJToyovoç.^ 

The  double  TtQcoToroxog  therefore,  as  is  obvious  to  us,  is  a  genuine 
title  in  the  field  of  religious  philosophy,  and  goes  excellently  with  àçx^.'y 
as  a  variant  to  the  conception  açxv»  ^Qcotôtoxoç  often  occurs.  Such  is 
the  case  where  Clemens  of  Alex,  mentions  aQxri-  Peter,  when  writing 
that  iv  açxfj  God  created  heaven  and  earth,  thinks  —  so  Clemens  says  — 
of  TOV  TtQtûTÔyovov  viov.  But,  above  all,  Philo  is  able  to  teach  us  the 
meaning  of  the  passage  in  the  Ep.  to  the  Col.  Here  we  learn  to  know 
of  the  religious  title  :  »the  First  Born«  ;  and  what  is,  perhaps,  still  more 
instructive,  Philo  gives  us  the  full  scheme  of  technical  notions,  surrounding 
the  expression  uQxr]*  On  examining  this,  it  will  be  made  evidently  clear 
whence  this  expression,  àçx^,  has  come  into  the  text  of  the  Epistle  to 
the  Colossians. 

In  the  passage,  taken  from  this  epistle,  we  read  of  God  as  being,  in 
himself,  invisible,  of  his  Image  (elxiov),  of  a  divine  Being  through  whom 
all  things  in  the  universe  have  been  created;  of  the  First  Bom  of  all 
created  things;  of  (xqxi].  If,  in  this  passage,  only  one  of  these  notions 
had  occurred,  there  might  have  been  a  possibility  that  no  literary  source 
existed.  But,  as  the  words  stand  in  connection  with  each  other,  they  un- 
doubtedly point  to  a  common  source  of  a  pronounced  particularity,  and 
this  source  is  the  Alexandrian  speculation  concerning  »the  Logos«.  Even 
from  that  reason,  iiqii]^  in  this  passage,  must  presumably  be  taken  to  be 
of  Alexandrian  origin.  The  Son  of  God  is  —  as  the  author  teaches  — 
the  Image  of  Him  who  never  is  seen,  he  is  the  First  Born  Ilqx^*  I^  ^ 
passage  by  Philo  (Leg.  alleg.  I,  i,  52)  we  read:  He  (Wisdom,  as  the 
Logos,  the  Son  of  God,  is  called  here)  is  God's  apx^»  ^"^^  Image  (cixwr), 
and  his  Ideal  Vision  (Sçad/ç).  To  be  compared  with  this  is  the  passage 
in  the  Altercatio  Jasonis,  where,  immediately  after  the  naming  of  h^xh  ^^ 
Christ,  the  Son  of  God,  the  explanation  follows  :  in  His  Image.  Here 
different  authors  are  openly  working  with  the  same  material,  and  this 
material  is  the  Alexandrian  theory  of  »the  Logos«. 

Most  closely  connected  with  this  peculiar  philosophical  doctrine  of 
a  Logos,  are  the  other  passages  by  Christian  authors,  where  Christ,  the 
Son  of  God,  has  been  called  aç^»?- 

I  mention  here,  firstly,  Justin  the  Martyr,  (about  the  middle  of  the 
2nd  century  A.  D.).  In  Dialogus  cum  Tryphone  c.  61,  the  author  says: 
As  0LqxJr\,  prior  to  all  creatures,  God  produced  out  of  himself  a  Logos-Force, 
åvvaiÅh  Tivu  koyiyjjv,  Justin,  subsequently,  gives  several  names  imparted 
to  this  ôvvafuç,  called,  at  one  time.  Son;  at  another,  Wisdom;  sometimes 


igoo.    No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  1 5 

Angel;  sometimes  God;  also  Master,  and  Logos.  Otherwise,  Justin  does 
not  employ  the  expression  very  much.  In  the  other  place,  where  àçxfj 
is  named,  Dial.  c.  62,  he  expressly  leans  on  the  passage  8,  22,  in  Sophia 
Salomonis.  Justin,  on  naming  the  Logos  as  aQxrj,  has  had  a  more  general 
philosophical  impulse,  and  the  leaning  to  the  biblical  passage  is  a  secun- 
dary  fact.  This,  obviously,  is  the  most  probable  supposition,  when  we 
take  into  account  the  juxtapposition  of  the  àçxrj,  and  the  Logos,  and  the 
broad  use  which  Philo  makes  of  the  doctrine  of  the  Logos. 

In  the  writings  of  Tatian,  the  disciple  of  Justin,  the  character  of 
àçxfj  as  a  philosophical  term  distinctly  appears.  In  one  place,  however, 
it  is  clear  that  àçxfj  points  to  the  extension,  or  the  succession.  This  is 
chapter  4  of  Tatian's  Oratio,  where  it  is  said  of  God  that,  He,  only  is, 
without  a  beginning  {avaçxoç)f  and  the  àçxfj  of  ^h^  whole.  The  last  ele- 
ment of  this  phrase  apparently  bears  on  a  larger  idea.  The  Deity  can 
be  called  àçxfj  by  Tatian  as  well  as  by  Aristotie,  only  in  the  sense  of 
the  »causal  principle«,  the  first  moving  force  in  the  Aristotelian  doctrine. 
In  chapter  5,  Tatian  indicates  the  Logos,  Christ,  the  Son  of  God,  as  this 
àçxfj.  We  here  read  the  following  sentences:  God  was  in  the  àçxfj,  but 
the  àçxfj  is  —  as  we  are  taught  —  the  Logos  —  Power,  ttjv  åe  àçxrjv 
Xoyov  ôiva^iv  7taçeiXfj(pa^ev,  With  this  TtaQuXrjfpa^ev  the  author  has 
expressed  his  adhesion  to  a  logosophical  theory  being  introduced  into 
Christian  thoughts,  and  there  are  reasons  for  believing,  that  Tatian  has  had 
chiefly,  the  fourth  Gospel  in  mind. 

Together  with  Tatian,  a  contemporary  apologist  might  be  mentioned  : 
Athenagoras.  Here  àçxfjf  in  its  logosophical  signification  reappears,  Sup- 
plie. 10.     Prov.  8,  22  is  quoted  here  again. 

The  Aristotelian  principle,  which  as  has  been  seen,  had  a  certain 
psychological  character,  being  mentioned  as  the  moving,  and  universally 
ruling  power,  appears  directiy  in  the  works  of  a  Christian  author  from  the 
end  of  the  second  century,  viz.  Theophilus.  In  his  writing,  ad  Autolycum, 
the  Logos  and  the  àçxfj,  are,  expressly  identified  (Comp.  I,  3  and  II,  10 
and  13).  By  this  author,  àçxfj  is  quoted,  as  follows.  In  II,  10,  it  is  said: 
This,  viz..  The  Logos,  the  Son  of  God,  is  called  àçxfj]  because  he  leads 
everything,  and  reigns  over  every  thing,  all  being  made  by  him.  ort  açxei 
xal  Tcvçuvec  nàvrwv  tüv  di  avrov  dedrj^iovçyrjfiivvjv. 

The  hypostatical  notion,  attached  to  the  Deity,  as  shewn  above,  has 
been  most  variously  employed  by  the  heretical  Gnostics.  According 
to  Clemens  of  Alexandria  (Exc.  ex.  Theod.  6)  the  Johanneic  èv  àçxjj 
rv  0  Xoyoç  of  the  Valentinians,  about  the  middle  of  the  2nd  century, 
was  thus  interpreted:   The  àçxfj  signifies  the  fiovoyevfjg,  who  is  also  the 


1 6  ANATHON   AALL.  H.-F.  Kl. 

Deity  himself.  The  Logos  is  different  from  this,  being  only  contained  in, 
or  reposing  on  this  icgxr],  who  is  the  Only  Begotten,  the  Deity.  Another 
old  Gnostic  sect  regarded,  according  to  Hippolytus  (Philos  X,  9)  the  notion 
taken  from  the  N.  T.,  viz.,  the  Son  of  Man,  or  the  Man,  as  the  aqx^i  ^^ 
all  things,  av&qotnov  xalovai  ttiv  ftQWTrjv  rvjv  ohav  agxi^v.  Hippolytus, 
narrating  this,  certainly  on  writing  àçx^>  thinks  of  the  old  philosophical 
principle,  a  principle  of  which  the  Gnostics  make  a  mythological  inter- 
pretation. Hippolytus  (Christan  author  from  the  first  part  of  the  2nd  cen- 
tury) himself,  understands  aQxifj  as  the  same  philosophical  notion  we  found 
in  the  Aristotelian,  and  the  p)ost-aristoteIian  literature.  This  evidently 
follows  from  his  remark,  Philos  X,  6,  viz.,  that  the  àçx^  of  the  Stoics  was 
»the  Undefinable  Matter«:  fj  œcoioç  vXrj. 

With  Clemens,  and  Origene,  ccgxfj,  in  the  signification  which  is  of 
interest  to  us  here,  is  often  used  as  name  for  the  Deity,  who  was  an 
ontological  principle,  and  for  Christ,  who  was  not  so  much  the  historical 
personality,  as  a  theosophic  abstraction.  Clemens  writes  at  the  time  of 
the  breaking  Neo-Platonism  ;  and  Origene,  the  disciple  of  Clemens,  is  a 
contemporary  of  Plotin. 

It  is  worth  observing  that  àçxv»  ^^  ^  philosophical  terminus,  obtains 
a  renewed  importance  with  the  Neoplatonicians,  and  especially  with  Plotin. 
It  is,  here,  »the  highest  notion«,  »the  good«  as  the  universal  cause  (vide 
Zeller  III,  2,  494,  Note  i). 

By  Clemens  philosophical  reasonings  are  repeatedly  connected  with 
the  notion  àçx^f  which  at  one  time  is  connected  with  God,  at  another  with 
Christ.  Clemens  just  thinks  of  the  philosophical  notion,  this  being  either  — 
as  with  Aristode,  »the  first  cause«,  »the  primal  fundament«,  or  the  theolo- 
gical hypostasis.  If  it  be  difficult,  the  author  says  (Strom  V,  12,  81), 
to  assign  to  each  object  its  apx^,  it  is  particularly  difficult  to  give  a 
description  when  speaking  of  the  first  and  oldest  agxri  —  that  acxTj  which 
is  the  cause  of  every  thing  to  come,  and  every  existing  thing.  God  is 
meant  by  ccqx^  ^^  ^ot  a  few  cases  (Strom  IV,  25,  162,  VII,  16,  95  alibi). 
More  generally  àçxri  means  Christ,  the  divine  Son,  the  Logos.  In  Protrept. 
I,  6,  he  is  said  to  have  been,  and  to  be  the  divine  a^jfij  of  all  things. 
Very  interesting  is  the  logosophical  frame  given  to  the  notion  in  Strom, 
V,  6,  38.  Here  God  the  Saviour  is  mentioned  as  àçxfi  ^riç  —  so  the 
text  continues  —  ccTteixovtaraL  ex  rot  &£0v  rov  aoqcnov  Tcçannj  xaX  fCQO 
alilvwv:  He  who  of  God,  the  invisible,  renders  an  image,  the  first  one, 
the  being  from  eternal  time. 

Like  Clemens,  Origene  employs  the  term  açx^i'  I"  his  Commen- 
tary  to  the   Gospel   of  St.  John  I,    19  sequ.  Origene    quotes   àçx^  in   a 


Igoo.    No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  1 7 

longer  dissertation.  The  philosophical  signification  of  aqxi],  as  the  prin- 
ciple of  the  causation,  he  knows  fully  well,  and,  like  Clemens,  he  identifies 
this  principle  with  the  Deity  or,  more  precisely,  with  Christ.  It  can  be 
noticed  how  Origene,  who,  by  the  way,  used  the  notion  particularly  in 
a  cosmogonie  sense,  understands  aqx^)»  io  ^he  passage  quoted,  above,  from 
the  Ep.  to  the  Colossians.  I  was  very  much  struck  in  finding  this  old  eccle- 
siastical author  employing  just  the  same  method  as  that  which  the  con- 
text suggested  to  my  mind,  viz.,  that  the  terms  aqx^,  and  eUiov  tov  d^iov 
tov  aoçarov  ought  to  be  combined  as  characteristic  features,  in  order  to 
give  a  complete  logosophical  picture.    Com.  in  Joan.  Tom  I  S  i9- 

The  designation  of  Christ  as  àçxrj,  »The  Principle«,  in  Christian 
literature,  became  rather  popular.  There  is  a  peculiar  instance  showing 
how  the  pregnant  understanding  of  the  word  could  lead  to  an  artificial 
sagacity  in  the  interpretation  of  the  holy  text  (Harnack  has  called  attention 
to  the  passage).  The  passage  is  taken  from  Altercatio  Zacchaei  et  Apol- 
lonii,  a  writing  by  an  unknown  ecclesiastical  author  in  the  5th  century. 
Here  (II  c.  3  The  ed.  of  Gallandi  IX,  224)  again,  the  biblical  passage 
Gen.  I,  I,  is  conceived  in  the  way  quoted  above,  viz.,  that  in  principio 
is  understood  to  be  equal  to  in  Filio^  in  Christo,  It  must  be  emphasized 
that  this  interpretation  tries  to  find  a  textual  support  in  the  word  of 
Jesus,  related  in  the  fourth  gospel  8,  25.  %riv  àçxrjv  ort  xoi  Âa/w  h^lv. 
This  passage  the  author  quotes  in  the  following  words:  Ille  principium 
est,  qui  Judaeis  quis  esset  interrogantibus  dixit  :  Principium  quod  et  loquor 
vobis.  He  thus  imagines  Jesus  here  proclaiming  himself  to  be  ctqxtjy  »the 
Universal  Principle«. 

History  sometimes  gives  to  its  representative  figures  another  cha- 
racter than  that  which  comes  within  the  reach  of  the  same  men  during 
their  real  life.  The  Prophet  from  Galilee,  during  his  lifetime,  had  no 
relation  to  that  Greek  ring  of  scientific  men;  assuredly  he  little  thought 
that  one  day  he  should  be  identified  with  that  philosophical  symbol, 
aqxili  which,  to  Aristotle,  signified  the  Plastic  Form  ruling  the  Matter,  the 
First  Moving,  the  Principle  of  Causation. 

So  much  for  hqx^^  A  second  designation  of  Christ  remains  to  be 
examined,  viz.,  Phone.  Christ,  in  no  few  places,  is  called  »The  Voice«.  I 
shall  try  to  show  the  origin  of  this  term. 

A  writ,  which  already  has  been  examined  above,  viz.,  Theophilus  ad 
Autolyc.  tells  us,  in  one  place,  11,  22,  that  the  Logos  appeared  in  Paradise 
and  in  God's  place  spoke  with  Adam.  Now  the  Holy  Bible  tells  us  —  so 
Theophilus  continues  —  that  Adam  heard  the  Voice  of  God.     But  what  is 

Vid.-Sel8k.  Skrifter.    H.-F.  Kl.    1900.    No  1.  2 


l8  ANATHON  AALL.  H.-F.  Kl. 

the  Voice  but  the  Logos  of  God,  which  is  also  the  Son  of  God?  <pœvi] 
Sk  tl  a}lo  eatlv  aiX   i]   b  loyog  o  rov  Stov,    og  iartv  xal   vloç  avroZ; 

To  explain  this  word:  the  Voice/ here  being  synonymous  with  the  Son 
of  God,  the  Christ  of  the  Christians,  we  may  point  to  a  Jewish  theolog^- 
menon,  viz.,  Bath-Kol.  In  Palestinian  theology,  beyond,  and  later  than  the 
time  of  the  canonising  of  the  New  Test.,  we  sometimes  hear  of  a  voice, 
which  pronounces  some  short  words  of  revelation,  the  voice  being  gene- 
rally represented  as  sounding  directly  from  out  of  the  skies.  An  in- 
stance of  that  kind,  I  have  no  doubt  we  have  given  in  John  12,  28 
et  sequ. 

This  theological  specimen,  however,  is  not  suitable  for  unravelling  our 
problem.  The  heavenly  voice,  neither  in  Jewish  theology,  on  the  whole, 
nor  in  the  mind  of  the  author  of  the  4th  Gospel  is  identical  with  the  Logos, 
the  Son  of  God,  or  Christ.  It  speaks  to  him.  But  in  the  passage  taken 
from  Theophilus  and  —  as  will  be  seen  —  elsewhere,  in  ecclesiastical 
literature,  this  Phone  is,  together  with  Logos,  one  and  the  same  thing. 
It  is,  consequently,  our  duty  to  find  if,  out  of  this  fact,  light  can  be 
thrown  upon  the  expression  we  have  to  examine. 

We  shall  not  be  disappointed. 

The  word  gpwvjj,  which  has  become,  too,  a  designation  of  Christ,  is 
a  technical  expression  in  Stoic  philosophy,  adopted  as  such  by  the  reli- 
gious philosophy  in  Alexandria,  and,  consequently,  introduced  into  that 
historical  line  on  which  we  met  with  the  Christian  symbol  (prnvrj  = 
Christ. 

The  (p(jt}vr],  mentioned  so  frequendy  by  the  Stoics,  signifies,  as  Stein- 
thal  says  in  his  Geschichte  der  Sprachwissenschaft  I  p.  265,  letter^  syll- 
able, wordy  sentence^  period,  speech,  poem  regarded  as  a  sound.  On 
this  point,  Stoic  philosophy  introduces  a  peculiar  and  famous  theory, 
viz.,  the  theory  of  the  double  form  of  reason  or  logical  life.  The  one 
form  was  reason,  living  in  the  inner  man,  the  other  form  was  outspoken 
reason,  speech,  or,  technically  expressed  :  A  distinction  was  to  be  made 
in  man  between  two  parts,  viz.,  the  Logos  endiathetos,  and  the  Logos 
prophorikos.  The  remarkable  thing  is,  that  this  Logos  prophorikos  was 
thought  to  be  present,  substantially,  not  only  in  the  contents  of  the  speech, 
the  spoken  thing,  but  also  in  the  organic  functions  which  take  place  on 
speaking.  Reason  was  not  only  the  thought,  not  only  the  spoken  thing, 
the  sounding  reason,  it  was  also  the  »reasonable«  sound  itself;  the  voice 
was  conceived  to  be  an  element  of  our  reasoning  constitution,  in  other  words, 
the  ywrry  was  one  and  the  same  thing  with  the  Ubyog  jt^ofoqixog.  This 
uncloubtedly  follows  from  some  Stoic  sentences.     I  quote  some  instances  to 


IQOO.     No.   I.  TWO   DESIGNATIONS   OF  CHRIST.  I9 

prove  my  thesis.  One  instance  I  take  from  Galen,  a  physician  and  elec- 
tric philosopher  during  the  second  half  of  the  2nd  cent.  A.  D.  He  says 
(vide  Galeni  Protreptici  quae  supersunt  ed  Kaibel,  Berlin  1894.  i),  »Whether 
the  so-called  unreasonable  (illogical)  animals  are  not  endowed  with  reason 
(loyog)  is  uncertain;  because  it  may  be  so,  that,  even  if  they  are  not  pos- 
sessed with  that  koyoç,  designated  by  the  voice,  tov  xarci  ttjv  çxjjvtjv, 
which  also  is  called  TcgotpoQixog,  they  yet  are  possessed  of  that  voice 
which  rests  in  the  soul  (tov  xarix  ttjv  ij/vxrjv),  and  which  is  called  èvâtà- 
'9'eTogv.  In  a  similar  way,  the  sceptic,  Sextus  Empiricus,  reasoning  in 
Stoic  words,  I,  75,  calls  attention  to  the  fact  that,  animals  are  possessed 
of  a  greatly  developed  power  of  modulating  the  voice.  Here  the  (pcovrj 
is  identified  with  the  Jioyog  TtQotpoQcxog,  and  Sextus,  himself,  too,  de- 
clares that,  this  fact  being  taken  into  account,  one  might  be  inclined  to 
acknowledge  that  this  loyog  fcçocpoçixog  was   possessed  also  by  animals. 

In  the  instances  quoted  above,  an  hypothesis  of  the  reasoning  faculty 
of  animals  is  expressed.  But  the  typical  view  of  that  question,  amongst 
Stoics,  has  been  expressed  by  Diogenes  Laertes,  about  200  A,  D.,  when 
he  (VII,  5s)  characterizes  the  voice  of  animals  as  moved  air,  and,  op- 
posed to  that,  emphasizes  the  human  voice  as  being  articulated  ïvaç&çog) 
and  emitted  by  reasoning  power  (ajco  åt^avolag  lYjtef.i7io^évrj). 

Remembering  the  particular  theological  significance  attributed  to  the 
notion.  Logos,  in  Alexandrian  philosophy,  we  easily  understand  how  the 
theorem  of  cpwvrj,  being  so  intimately  connected  with  that  of  the  Xoyog 
was  applied  to  the  Deity,  or,  more  particulariy,  to  the  Son  of  God. 
The  link  between  Stoic  theory  and  Christian  reflexion,  here,  too,  is  Philo. 
Old  testamental  utterances,  representing  God  as  speaking  to  the  world, 
occasioned  the  philosophical  exegete  in  Alexandria  to  make  some  very 
spirtualistic  observations  concerning  the  Voice  of  God.  The  latter  is  some- 
thing more  subtile,  more  rational  than  our*s,  the  human  voice.  De  migr. 
Abr.  I,  443  Philo  says:  Our  voice  is  not  equal  r^  ô-elq)  qxovijç  oQyàviir, 
because  ours  is  mixed  with  air,  but  the  divine  consists  in  the  unmixed 
koyog,  which,  owing  to  its  delicacy  (iBTcrôrrjTa,  a  technical  Stoic  expression!), 
falls  short  of  the  ear.  Philo  thus  has  the  doctrine  of  the  Voice,  the  divine 
qxavrj,  being  equal  to  the  Logos.  His  teachers  are  the  Stoics,  which  evidently 
is  shown  by  his  way  of  expressing  himself.  De  somn.  I,  624,  he  speaks 
of  man  as  being,  differently  to  the  other  creatures,  endowed  with  the 
(pwvTj  ïvaçd-çog,  which  is  emitted  from  the  mind  (aTto  diavolag  ava- 
Ttéfifterai),  To  the  above  mentioned  instaùces  might  still  be  added 
Quod.  det.  pot.  ins.  I,  209;  Philo  here  directly  speaks  of  ro  (ptavfjev  in 
the  soul  —  a  sort  of  intellectual  conscience. 


20  ANATHON  AALL.  H.-F.  Kl. 

In  Christian  literature,  this  <p(avr]  appears  here  and  there,  where, 
otherwise,  the  Logos  might  have  been  expected.  Thus  Hippolytus  explains 
how  God,  before  the  creation,  made  the  Xoyoç  rest  within  himself,  visible, 
viz.,  on  making  his  (piovij  to  sound.  The  same  author  mentions  (Philoso- 
phum.  X,  43)  in  Stoic,  Philonean  words,  the  Logos,  penetrating  all  things, 
the  first  begotten  Son  of  God,  and  the  gpwKjj,  as  being  older  than  the  star 
Venus. 

Perhaps  this  theologumenon  of  the  divine  çpw»^  has  been,  most  boldly, 
employed  by  the  Syrian  author  from  the  4th  century,  Aphraates,  whose 
theology,  like  that  of  Ephraem  Syrus,  is  on  the  whole,  of  a  rather  archaistic, 
philosophical  turn.  We  here  read  the  following  phrase  (the  edit  of 
Wright  p.  167).  In  the  beginning  was  the  voice,  which  is  the  word, 
and  —  the  author  continues  —  this  voice  calls  froin  on  high,  and  raises 
all  the  dead  (Comp,  also  acta  Petri  c.  10). 

The  close  connection  existing  between  several  ecclesiastical  authors,  in 
respect  to  the  q)iovi]  and  the  /«yoc:,  proves,  evidently,  that  the  source  of 
this  christological  terminology  is  the  philosophical  theory  of  the  voice. 
Particularly  Hippolytus  shows  us,  how  the  ideas  are  connected  with -each 
other.  He  mentions  Christ  as  the  Logos,  and  calls  attention  to  the  cir- 
cumstance that  He,  as  such,  was  represented  in  the  unspoken  Logos  —  Xoyoc 
hdlaôeoç.  As  a  corollary  to  this  notion,  Hippolytus  names  —  not  the 
i-oyog  7CQO<poQix6çj  but  —  the  çpwkjJ  (Philos  X  33).  In  the  context  we 
find  also  some  theological  views,  otherwise  connected  with  the  theory  of 
the  Logos,  simply  transferred  to  the  ftovrjy  which,  consequently,  is  under- 
stood quite  synonymously.  The  prophetic  revelations,  in  which  Alex- 
andrian and  Christian  theology  recognized  a  providential  action  of  the 
Logos,  are  here,  by  Hippolytus,  called  qxuval,  Hippolytus,  finally,  quotes 
the  pure  philosophical  notion,  in  the  passage  where  he  makes  mention  of 
Simon  Magus,  (the  precursor  of  the  Gnosticism,  living  in  the  ist  century 
A.  D.)  Hippolytus  says,  that  S.  M.  exhibited  qiiovr]  as  an  ontblogical  prin- 
ciple, as  a  universal  axiom,  besides  vovg,  ovo^a,  loyia^hç  etc.  It  is  worth 
observing,  that  these  notions  vovç,  ovo^a,  Xoytafioc,  are  capital  categories 
in  Stoic  psychology,  resp.  dialectic.  We  are  here  witness  to  a  mythological 
elaboration  of  philosophical  notions,  produced  by  the  Stoics.  Amongst 
these  we  observe  (pcjvrj,  beside  other  technical  notions  belonging  to  the 
same  doctrine  of  Logos. 

Some  Christian  authors  have  been  examined,  and  other  instances  of  the 
philosophical  use  of  (pwvri  =  Christ,  are  given  by  other  writers.  I  quote 
Irenaeus  V.  17,  2  (Comp.  Tatian  Oratio  c.  5  and  15)  Clemens  of  Alex. 
Strom  VI,  4,  34.     VII,   16,  95.     VII,  2,  9.     We    have   now   finished    our 


IÇOO.    No.  I.  TWO  DESIGNATIONS  OF  CHRIST.  21 

investigations  with  regard  to  the  two  christological  terms.  I  have,  how- 
ever,^  to  add  a  few  words. 

To  modern  feeling  there  is  something  very  strange  about  these  phe- 
nomena from  :  the  history  of  speculation,  and  of  religious  imagination. 
When  we  think  of  Jesus,  we  recall  to  our  minds  the  historical  person  who 
was  born  during  the  reign  of  Augustus,  and  lived  under  Tiberius,  creating 
a  new  religious  movement,  and  becoming  a  martyr  to  a  cause  destined, 
however,  to  come  off  victorious  from  the  trial.  According  to  our  more 
or  less  developed  historical,  or  critical  views  of  the  matter,  other  elements 
are  connected  with  our  idea  of  this  personality.  But  the  historical  scheme 
of  Jesus,  as  a  positively  given  reality,  might  be  shortly  traced  in  words 
similar  to  those  written  above. 

But  here  innumerable  forces,  ideal  or  phantastic,  in  the  contemporary 
or  the  posterior  world,  are  approaching,  sowing,  each  of  them,  its  seed 
in  the  open  soil.  The  old  image  suffers  from  this  import,  it  loses  its 
clearness  and  its  firmness.  Jesus  Christ  has  been  the  object  of  a  great 
many  theoretical  considerations  and  interpretations.  Yet  they  might  be,  gene- 
rally speaking,  referred  to  a  double  type.  The  one  is  Jewish  theology, 
the  other  Alexandrian  philosophy.  The  result  of  the  present  exami- 
nation pointed  to  the  latter  of  these  two  types.  Alexandrian  philo- 
sophy has  a  prominent  representative  in  Philo,  a  contemporary  of  Christ, 
and  an  author,  whose  works  still,  to  a  great  extent,  are  preserved.  Philo 
himself,  or,  at  any  rate,  the  school  he  belongs  to,  has  at  an  eariy  age, 
left  traces  in  Christian  literature.  Already  Paul  is  marked  with  this 
Alexandrinism  ;  more  than  that,  he  may  be  considered  to  be  influenced 
by  the  Philonean  literature  itself.  If  the  Epistle  to  the  Col.  be  really 
written  by  Paul,  the  resemblance  between  the  passage  we  have  examined 
and  certain  Philonean  quotations  is  conclusive.  We  find  a  very  instructive 
instance  in  i  Cor.  lo.  Philo  often  talks  of  the  Manna,  following  the 
Israelites  on  their  expedition  in  the  desert.  Philo  in  this  heavenly  aliment 
sees  the  Logos  itself.  In  one  place  (Leg.  alleg.  II,  i,  82),  besides  the 
manna.  Philo  also  mentions  the  rock,  from  which  water  flowed  out,  and 
which,  in  reality,  was  nothing  but  the  Wisdom  or  the  Logos,  which 
followed,  and  follows  the  pious.  Exactly  in  the  same  way,  Paul,  in  i  Cor. 
10,  3  speaks  of  the  spiritual  food,  which  all  Israelites  enjoyed,  and  then 
he  adds:  »And  did  all  drink  the  same  spiritual  drink,  for  they  drank 
of  that  spiritual  Rock  that  followed  them;  and  that  Rock  was  Christ« 
John  here  would  have  said  the  Son  of  God,  the  Son;  Philo:  the 
Logos,  the  Wisdom.  All  are  imbued  with  the  same  religious,  ideal, 
notion. 


22  A.  AALL.     TWO   DESIGNATIONS   OF  CHRIST.        H.-F.  Kl.  IQOO.  No.   I . 

Whether  the  two  religious  and  philosophical  notions  aQxr]  and  (piorr^ 
always,  or  even  for  the  most  part,  have  been  borrowed  directly  from 
Philo,  is  not  quite  clear  to  me.  The  two  words  are  very  prominent 
notions  within  Neopythagorean  and  Stoic  philosophy.  They  were  pro- 
bably very  popular,  and  might,  occasionally,  have  been  transferred  even 
without  any  literary  link.  A  German  scholar,  the  editor  of  the  new 
edition  of  Philo,  Dr.  Wendland,  in  a  very  elucidative  thesis  (Beiträge  zur 
Geschichte  der  griechischen  Philosophie  1895)  has  pointed  to  what  he 
calls  the  Stoic-Cynic  diatribe.  To  this  he  ascribes  the  fact  that,  many 
moral  and  esthetical  sentences,  proverbial  phrases  etc.,  at  the  time  we 
have  been  speaking  of,  spread  from  the  circle  of  the  philosophers  to 
the  common  people.  He  might  have  extended  his  judgment  of  the 
philosophical  propaganda  he  points  to  in  his  words.  That  which  must 
be  particularly  mentioned  here,  is,  also,  the  Alexandrian  Hellenism,  which, 
saturated  with  Neapythagorean  and  Stoic  elements,  took  a  decided  reli- 
gious turn.  Here  is  the  background  of  the  philosophical  and  religious  phe- 
nomena, examined  in  this  thesis.  Hellenisme  may  have  spread  orally, 
but  the  oral  tradition  has  been  supported  by  a  literary  one.  Thus  we 
are,  finally,  of  necessity,  compelled  to  fall  back  on  Philo. 


Trykt  19.  April  1900. 


Hildinakvadet 

med  utgreiding  um  det  norske  maal  paa 
Shetland  i  eldre  tid 


av 


Marius  Hægstad 


Videnskabsselskabeis  Skrifter,     II,     Historisk-filosofiske  Klasse.     1900.     No.   3 


Christiania 

I  Kommission  hos  Jacob  Dybwad 

Grøndahl  &  Sons  Bogtrykkeri 
iqoo 


Fremlagt  i  Kællesmøde  23.  Marts   1900  af  Hr.  Torp. 


I  n  n  e  h  a  1  d. 


Sida 

Innleiding i 

I.     Hovudtekst  (kvadet) i 

Tillegg: 

a.     Fadervaaret 9 

I).      Ei  ordlista  (av  Low) 10 

c.      Eit  ordstev  fraa  Conningsburgh 11 

II.     Misskrift  og  onnor  ugreida  i  Lows  handskrift 11 

I  IL     Umbott  tekst  (kvadet) 14 

IV.     Innehald  og  merknader  til  teksten 20 

V.     Maalet  i  Hildinakvadet  etc 32 

A.  Vokallæra 33 

a.  Vokalar  i  Ijodsterke  stavingar 33 

b.  Tviljodar  i  Ijodsterke  stavingar 41 

c.  Vokalar  i  Ijodlinne  stavingar 45 

d.  Tviljodar  i  Ijodlinne  stavingar 50 

e.  Endingar 51 

f.  Urn  endingsvokalarne  e  og  i 56 

g.  Um  endingsvokalarne  0  og  H 57 

h.     Halvljod 58 

i.      Ljodbrigde  framfor  / 58 

j.     Ljodbrigde  framfor  n 59 

k.     Ljodbrot 60 

B.  Konsonantlaera 60 

a.  Konsonantarnc 60 

b.  Innskot  a,y  j  og  w 69 

C.  Ljodtrykk .69 

D.  Skotsk  (engelsk)  innverknad 69 

VI.     Samandrag  av  utgreidingi  um  Shetlandsmaalet 70 

a.  Gamle  kjennemerke 70 

b.  Nye  kjennemerke 72 

Slutningsmerknad 75 

VII.     Ordlista 75 


Fyreord. 

Det  er  no  126  aar  sidan  skotten  Low  skreiv  upp  sine  »specimens 
of  the  Norn  language«  paa  Shetland,  men  enno  hev  ikkje  desse  siste 
og  einaste  atterstodor  av  norsk  maal  i  nokon  samanheng  fraa  desse 
øyarne  voret  vitskapleg  granska,  endaa  dei  milJom  anna  inneheld  ei 
forvitneleg  gamall  folkevisa,  som  visseleg  hev  verde  ikkje  berre  i  maal- 
vegen,  men  ogso  med  umsyn  til  skyldskapen  i  aandslivet  millom  folki  i 
norderlandi. 

I  min  ungdom  (hausten  1869)  gjorde  eg  ein  freistnad  med  aa 
tolka  dette  kvadet  etter  prof.  P.  A.  Munchs  avtrykk  i  Samlinger  til  det 
norske  Folks  Sprog  og  Historie.  Daa  eg  fekk  meining  i  sumt,  vaaga 
eg  syna  fram  ein  landsmaalsumsetnad  av  kvadet  til  prof.  Sophus  Bugge. 
Dette  hadde  for  meg  personleg  den  verknaden  at  eg  fekk  uppmoding 
til  vitskaplegt  arbeid;  men  tolkningi  kom  ikkje  lenger  og  var  det  helder 
ikkje  verd,  daa  ho  var  for  grannbygd  og  let  altfor  mange  stader  staa 
i  det  same  myrkret  som  fy  r  r. 

Fraa  åen  tidi  hev  eg  daa  helder  ikkje  faast  med  dette  emne  fyrr 
i  vetter.  Eg  hadde  leset  dei  gamle  diplomi  fraa  Shetland  og  Orkn- 
øyame  og  Jakobsens  bok  um  Det  norrøne  sprog  paa  Shetland,  og  tok 
til  aa  granska  Lows  prøvor  av  Shetlandsmaalet  for  maalføret  si  skuld. 
Daa  vakna  den  gamle  hug  til  aa  faa  greida  paa  den  maalgaata  Hil- 
dinakvadet  hev  voret,  og  eg  gav  meg  til  med  det  paa  nytt  lag. 

Det  er  meg  kunnigt  at  prof.  Sophus  Bugge,  prof.  Moltke  Moe 
og  den  danske  vitskapsmann  Jakobsen  hev  gjort  fyrebuingar  til  ei  tolk- 
ning av  dette  kvad.  Men  daa  den  tolkningi  sjølvsagt  vil  taka  mykjet 
anna  med  enn  det  som  for  meg  hev  voret  fyremaalet:  sjølve  maal- 
formi,  daa  det  vel  helder  ikkje  er  so  visst  naar  det  verket  vert  ferdugt, 
og  daa  tidi  no  synest  vera  komi  til  at  ein  fyrste  freistnad  paa  dette 
umkverve    vert    gjort,  vaagar   eg   meg   her  til  aa  leggja  fram  frukti  av 


VI  MARIUS  PiÆfiSTAD,  H.-F.    Kl. 

mitt  arbeid:  ei  gransking  av  maalformi  i  Lows  prøvor  av  Shetlands- 
niaalet,  medan  upphavet  til  visa  og  samanhengen  med  andre  norder- 
lendske  former  ikkje  er  umhandla. 

Til  stort  mein  i  eit  slikt  arbeid  er  det  at  me  hev  so  mange  slag 
Ijodskrift.  Sjølv  fylgjer  eg  helst  prof.  Joh.  Storm,  men  Jakob  Jakobsen 
brukar  ei  onnor  skrift,  og  i  citati  av  Hans  Ross  og  Ivar  Aasen  hev 
eg  bruka  deira,  —  berre  at  eg  hev  umbytt  den  ulaglege  aa  med  à 
(som  Joh.  Storm)  — ,  naar  eg  ikkje  sjølv  var  viss  paa  den  rette  uttale. 

Att  i  boki  hev  eg  sett  ei  ordlista,  der  ein  vil  finna  alle  dei  ord 
Low  i  sine  prøvor  hev  skrivet  upp  or  Norn,  ogso  ordbitarne  og  ord- 
klumparne,  med  tilvisningar  til  >^grammatiken«.  Nokre  fleire  spursmaals- 
teikn  hadde  det  visst  voret  torv  til. 

19  —  3—  1900. 

M.  H. 


Avstyttingar  etc. 

A,  ell.  Anders.     A  Tour  through  the  Islands  of  Orkney  and  Schetland, 

by    George    Low;    utgjevet    av    Joseph     Anderson,     Kirkwall 
MDCCCLXXIX. 
Aasen.      Norsk    Ordbog    med    dansk    Forklaring  af  Ivar  Aasen.     Chri- 
stiania 1873. 

B,  ell.  Barry.     History    of  the  Orkney    Islands  by  Dr.  Barry;  2dre  ut- 

gaava  ved  James  Headrick,  London   1808. 
BF.     Gamle  norske  Folkeviser.     Samlede  og  udgivne  af  Sophus  Bugge. 

Kristiania  1858. 
DN.     Diplomatarium  Norvegicum. 
Edm.      Edmondston.      An    etymological    glossary    of   the    Shetland    & 

Orkney  dialekt;  by  Thos.  Edmondston.     London   1866. 
FA.      Færøsk    Anthologi  ved  V.  U.  Hammershaimb;  2  dele.     Kjøben- 

havn  I 89 I. 
FK.     Færøiske  Kvæder  ved  V.  U.  Hammershaimb.     Kjøbenhavn   1855. 
Fritzner.     Ordbog  over  det  gamle  norske  Sprog  af  Dr.  Johan  Fritzner. 

3  bind.     Kristiania  1886— 1896. 
GAF.     Svenska    folkvisor,   utgifna  af  E.  G.  Geijer  och  A.  A.  Afzelius 

Stockholm  1880. 
Gtr.      Gamalt   trøndermaal   av   Marius  Hægstad.     Videnskabsselskabets 

skrifter.     Kristiania  1899. 
GF.     Danmarks  gamle  Folkeviser,  udgivne  af  Svend  Grundtvig.    Mange 

band. 
Handbook.      Handbook  of  Phonetics  by    Henry  Sweet.      Oxford   1877. 
Jak.     Det  norrøne  sprog  på  Shetland  af  Jakob  Jakobsen.      Kjøbenhavn 

1897. 
LF.     Norske  Folkeviser,  samlede  og  udgivne  af  M.  B.  Landstad.    Chri- 
stiania 1853. 


VIII 


MARIUS  HÆGSTAD. 


H.F.  Kl. 


M.     Munchs  artikel  i  Samlinger  til  det  norske  Folks  Sprog  og  Historie, 

6te  bind.   iste  hefte.     Christiania  1838. 
Noreen.    Altisländische  und  altnorwegische  Grammatik  von  Adolf  Noreeti. 

Halle  1892. 
Ross.     Norsk  Ordbog  af  Hans  Ross.     Christiania   1895. 
SK.     Sjüröar  KvæSi,  samlede  og  besørgede  ved  V.  U.  Hammershaimb. 

Kjøbenhavn  1851. 
Torsvisen.     Af  Sophus  Bugge  og  Moltke  Moe.     Christiania  1897. 


apl.  =  akkus.  pluralis. 

aplm.  (aplf.  apln.)    =    akkus.  plur. 

mask.  (fem.  neutr.). 
asg.  =  akkus.  singularis, 
asm.  (asf.  asn  )  =  akkus.  sing.  mask. 

(fem.  neutr.). 
b.f.  =  bundi  (bestemt)  form. 
Con.  =  Conningsburgh-ordstevet. 
dpi.  =  dat.  pluralis, 
dsg.  =  dat.  singularis, 
dsm.  (dsf.  dsn.)  =  dat.  sing.  mask. 

(fem.  neutr.). 
F  =  Fadervaaret  paa  Shetlandsmaal. 
f.  =  feminin, 
fær.  =  færøsk. 
gen.  =  genitiv, 
ght.  •-  gamall  høytysk. 
gn.  =  gnorsk  =  gamall  norsk, 
gpl.  =  gen.  pluralis, 
gsg.  =  gen.  singularis, 
gsm.  (gsf.  gsn.)  =  gen.  sing.  mask. 

(fem.  neutr.). 
hvt.  =  hovudtekst,  den  fyrste  tekst 

av  kvadet,  sida  2 — 9. 
istf.  =  i  staden  for. 
m.  =  maskulin, 
n.  =  neutrum. 
npl.  =  nominativ  pluralis. 


nplm,    (nplf.   npln.)    =    nom.   plur. 

mask.  (fem.  neutr.). 
nsg.  =  nom.  singularis, 
nsm.  (nsf.  nsn.)  =  nom.  sing.  mask. 

(fem.  neutr.). 
nyn.  =  nynorsk  (norsk    folkemaal, 

stundom  ogso  =  landsmaal). 
O  =  ordlista  hjaa  Low. 
ofl.  =  og  fleire. 

ordb.  =  ordbite  0:  bite  av  eit  ord. 
ordkl.    =    ordklump;  tvo  ord  som 

er  ihopslegne  i  eit. 
Ork.  F.  =  Fadervaaret  paa  Orknøy- 

maal. 
O.S. fr.  =  og  so  frametter, 
p.  =  particip. 

pi.  =  pluralis,  indikativ  imperfektum, 
pki.  =  pluralis,  konjunktiv    imper- 
fektum, 
pl.  -  pluralis. 

pp.  =  pluralis,  indikativ  præsens. 
pr.  =  pronomen, 
prp.  =  præposition. 
s.f.  =  substantiv  feminin, 
sg.  =  singularis. 
Shetl.    =    Shetlandsmaal,    som  me 

finn  det  i  Lows  prøvor. 
shetl. eng.  =  Shetlandsmaalet  no  med 


igoo.  No.  2. 


HILDINAKVADET. 


IX 


sine  leivningar  etter  norsk,  i 
minnet  og  i  talebruket. 

si.  =  singularis,  indikativ  imperf. 

ski.  =  singularis,  konjunktiv  im- 
perf. 

skp.  =  singularis,  konjunktiv  prae- 
sens. 

sm.  =  substantiv  maskulin. 


smlk.  =  samanlikna. 

smn.  =  samansetning. 

sms.  =  same  stad. 

s.n.  =  substantiv  neutrum. 

sp.  =  singularis,  indikativ  præsens. 

ub.f.  =  ubundi  (ubestemt)  form. 

undt.  =  undanteket. 

upph.  =  upphavleg. 


Berg.  eller  B.  stift  =  Bergens  stift. 

Dal.  =  Dalerne. 

Gbr.  =  Gudbrandsdalen. 

Hall.  =  Hallingdal. 

Hard.  =  Hardanger. 

Helg.  =  Helgeland. 

Indh.  =  Innherad  (i  Trøndelag). 

Jæd.  ell,  Jædr.  =  Jæderen. 

Li.  =  Lister  (Lista). 

Ma.  =  Mandal. 


Nfd.  eller  Nfj.  =  Nordfjord. 
Nhl.  =  Nordhordland. 
Rbg.  =  Robyggelaget. 
Ryf.  =  Ryfylke, 
Sfd.  eller  Sfj.  =  Sunnfjord. 
Shl.  =  Sunnhordland. 
Sæt.  =  Sætesdal. 
Tel.  =  Telemark. 
Val.  =  Valdres. 


Daa  her  ofte  er  citat  av  ord  i  shetl.eng,  etter  Jakobsens  »Det 
norrøne  sprog  paa  Shetland«,  tek  eg  her  med  noko  av  hans  »for- 
klaring af  anvendte  lydskrifttegn«. 

a:    dyb  tvelydsagtig  a-lyd  (nærmer  sig  den  færøske  tvelyd  »åa«)» 

fl:    mellemlyd  mellem  a  og  æ  (nærmer  sig  undertiden  ô-lyden). 

e\    mellemlyd  mellem  æ  og  c. 

o:    mellemlyd  mellem  å  og  o, 

Ô:    nærmest  mellemlyd  mellem  o  og  ø. 

5:    aabnere  end  o,  nærmer  sig  o. 


h    omtr.  =  eng.  Ï,  en  smule  gutturalt,  navnlig  i  udlyd. 

r:    tunger  med  snurren. 

%  ^w,  ^iiy  V  =  stemmeløst  Z,  m,  w,  r. 

En  tilføiet  prik  betegner  at  aksenten  falder  paa  den  stavelse,  hvor- 
efter  den  staar,  f.  ex,  at'ave^]'ta  (med  ligelig  betoning  paa  første  og 
tredje  stavelse). 


Tillegg. 

Sid.  9,  v.  344.    M  hev  i  mitfong,  som  han(?)  set  inn  i  slutten  av  tridje  rad. 

—  21.     Merknad  til  v.    28_4.      Smlk.    Svarfdøla   saga,    kap.  4:    up  pi 

mun  vera  meSan  heimrinn  stendr,  ef  pu  sigrar  han. 

—  26.     Merknad  til  v.  22:   u  vax  hedne  mere  meo,     Smlk.  vendingar 

i  gn.  som  m69r  svall,  prutnaSi,  6x  ofl.  (Fritzner  under 
mö9r  m.). 

—  27.     Merknad    til    v.    25.      Den    fjorde    radi:    hon    lotJiir   a   duka 

dogha  er  visst  miskvæde  for  ti  duka  dogha  hon  lothtr,  som 
gjev  rim  paa  grothè  i  andre  rad.  Liksom  i  v.  164  hev  kve- 
daren  her  flutt  um  ordi  etter  vanlegt  prosabruk  og  ikkje  lagt 
større  vegt  paa  rimet. 


Re  tti  ngar. 


Sid.  14  rad  6  nedanfraa  stend   Or  for  Oitr. 

—  15  -  I  ovenfraa  stiendz  for  stiende, 

—  18  -  10  ofr.  vaks  for  vax. 

—  25  -  7  -     gerSinni  for  gçrSinni. 

—  »  -  g  -     sættargerfl  for  sættargcrfl. 

—  27  -  9  -     yug  a  for  yugna. 

—  »  -  II  nfr.  alt{t)e  for  a'lt[t)i. 

—  30  -  4  ofr.  yath  for  jath. 

—  34  -  16  nfr.  skegger'  for  skeger, 

—  »  -  20  -     hçrra  for  herra. 

—  35  -  8  ofr.  renna  for  ren  nr. 

—  »  -  16  nfr.  stiende  for  stiende, 

—  36  -  13  ofr.  idlu  (i  Hu)    for   idlu  (Ülu),    som    burde   stadet    millom 

ordi  i  S  7. 

—  37  -  7  -     whitrane  for  whitrane. 

—  38  -  13  -     dauthe  for  daute, 

—  40  -  I  -      Uitrie  (Yttri-ey)  for   Uttrie  (^tri-ey). 

—  41  -  10  -     svæfir  for  suæfir. 

—  »  -  14  nfr.  dçkkvar  for  dçkkuar. 

—  43  -  4  ofr.  mien  for  m7en. 

—  45  -  22  nfr.    h  v  ar  for  hu  ar. 

—  47  -  2  -     dit  for  dtt. 

—  48  -  3  ofr.  silkiserk  for  silkisçrk. 

—  63  -  17  nfr.  hçrra  for  herra. 

—  65  16  -     fdrskonnu  for  fàrskQnnu. 


Innleiding. 

William  Henry  heitte  ein  gamall  bonde  fraa  Guttorm  paa  Foula 
(utt.  Fula)  —  den  vestlengste  av  Shetlandsoyarne  —  som  i  1774  sa 
fram  eit  kvad  paa  »norn«  (d:  norrønt  maal)  for  George  Low,  ein  vit- 
skapsmann fraa  Skottland,  som  det  aaret  gjorde  ei  ferd  til  desse  øyarne. 
Low  skreiv  upp  diktet  —  Hildinakvadet  —  med  engelsk  rettskrivning. 
Sidan  sette  Low  såman  ei  bok  baade  um  denne  ferdi  og  ei  ferd  han 
gjorde  til  Orknøyarne.  Handskrifti  til  dette  verket  vart  fyrst  ferdug 
fraa  Low  si  hand  i  1777.  I  denne  handskrifti  hev  Low  ført  inn  kvadet, 
som  han  kallar  »The  Earl  of  Orkney  and  the  King  of  Norway's 
Daughter:  a  Ballad«,  og  dette  er  den  einaste  upphavsskrift  til  dette 
diktet  me  no  veit  av.  Handskrifti  er  i  The  Advocate's  Library, 
Edinburgh. 


I.     Hovudtekst. 

Til  grunn  for  teksten  her  ligg  ei  samling  med  gode  Ijosbilæte  av 
dei  sidorne  i  Low's  handskrift  som  inneheld  kvadet.  Bilæti  vart  tekne 
i  1884  Riksarkivar  Birkeland,  styrar  for  Det  norske  historiske  Kilde- 
skriftsfond,  bad  —  etter  prof.  Sophus  Bugges  ynskje  —  prof.  Johan 
Storm,  som  det  aaret  var  i  Edinburgh,  um  aa  lata  gjera  detta  for  kilde- 
skriftfondet.  Ljosbilæti  er  i  samlingarne  til  kildeskriftfondet  (no  i  univer- 
sitetetsbibliotheket  i  Kristiania)  no.  320.     Sjåa  autotypiorne  åtti  boki  her. 

Avtrykk  av  kvadet  finn  ein  ogso  i; 

1.  History   of  the    Orkney   Islands   by  Dr.  Barry;    2dre  utgaava  ved 
James  Headrick,  London   1808  (B). 

2.  Samlinger  til    det   norske    Folks  Sprog  og  Historie,  6te  band    iste 
hefte,  ved  P.  A.  Munch,  Christiania  1838  (M).     Avtrykk  etter  nr.  i? 

Vid.-Selsk.  Skrifter.     II.-F.  Kl.      1900.     No.  2.  I 


MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl 


3.  A  Tour  through  Orkney  and  Schetland  by  George  Low,  utgjevet 
av  Joseph  Anderson,  Kirkwall   1879  (A). 

Low's  handskrift  er  i  det  heile  greid  og  lettlesi;  men  her  og  kvar 
hev  bokstavstriki  runnet  såman  til  ein  klakk,  ofte  er  prikken  yver  ein 
/  gløymd,  og  lykkja  i  e  er  ofte  burte,  so  at  det  sume  stader  synest 
uraad  aa  skilja  millom  e  og  /;  ogso  andre  bokstavar  (som  e  og  o,  o 
og  a)  kann  stundom  vera  vrange  nok.  Dette  er  sjølvsagt  mykjet  grunnen 
til  dei  ymse  lesemaatar. 

Barry  og  Anderson  hev  havt  Low's  handskrift  fyre  seg.  I  notarne 
under  teksten  tek  eg  inn  avvik  i  lesingi  (ogso  hjaa  M,  som  næstan 
allstodt  fylgjer  B).  Nokre  lesningar  av  prof.  Alf  Torp  (T),  som  hev 
leset  Ijosbilæti,  tek  eg  med  hans  løyve  ogso  inn  i  notarne  til  aa  visa 
kor  tvisynt  skrifti  sumstad  kann  vera.     Eg  les: 

L* 

Da  vara  larlin  dJOrhneyar 
For  frinda  sin^  sinr'^  de  ro 
Whlrdi'^  an  sktldè*  meurv" 
Our  glas  huryon  huriaga, 

2 
Or  vanna  ro  eidnar  fuo 
Tega  du  rneun^'  our  glas  huryon 
Kere  friende^  min  yamna  meun^ 
Eso  vrildan  silende^  gede  min  vara  to  din, 

3 

Vom  keimir  eullingin^^ 

Fro  liene^^  burt 

Asia  vaar^^  lion  fruen  Hüdina^^ 

Remi  stu  mer^*  stien^'"*, 

^sin  B,M  —  ^spur  A  —  ^Wiirdi  B,M,A;  Whirdh  T  —  ^skilde  B,M  —  '^nicfin 
B,M  —  owte/m  B,M  —  "'Jrimdc  B,M  —  ^men  B,M,A  —  ^stie^idi  B,M,A;  stiende  T  — 
^^cullingin  B,M,A;  enllinginT\  den  fyrste  bokstav  er  tilklakka  —  ^^ficneh.M  —  ^^  Vaar 
B,A;  vaar  M  —  ^^  Heldina  B,M;  Hildina  A  —  *^l)cn  midrc  bokstav  er  klakka  yver  og 
difor  utydeleg  —  *^Her  endar  ei  sida  lijaa  Low;  lengst  nede  til  hogre  stend  4.  whar  (til- 
visning  til  dei  fyrste  ord  paa  næste  sida^l. 

•     Yver  fyrste  vers  stend  ikkje  nummer. 


I900     No.    2.  HILDINAKVADET.  3 

4. 

Wkar  an  yaar  elonden} 
lia  han  sadnast^  wo 
An^  scal^  vara  keinJè^ 

Wo  osta  tre^  sin  rcithin  ridna^  dar  fro. 

'      5. 
Kenn^  to  Orkney ar  larlin 
Vilda  mien  sanie  Maunis^"^' 
I  Orhnian  u  Man  sian 
I  Wan  far  dia%^^, 

G. 
An  gevè^^  Drotmgn  kedn  puster 
On  de  kin  fir  sane  furu^^ 
Tworore^^  wo  eder 
Whitranè^^  kidn 

7. 

In  kimertn^^  larlin 

U  klapasse  Ilildina 

On  de  kidn  qufrto 

Vult  doch^  fiegan  vara  modi  or  fiy^^  din^'\ 

8. 
Elde  vilda  fiegan  vara 
Fy  min  u  alt  sin 
Ans  namnu  too 
So  minyach  u  ere  min  heoe^''  Orkneyar  Unge^'^  ro"^'. 

•       Stanzas    marked    thus  •  seem    to    be    confused    some    having    too    much  others  too 
little  to  render  the  verse  complete  (Low's  merknad). 


^elouden  B,M  —  ^oadnast  B,M  —  ^Au  B,M  —  *Scàl  B;  seal  M  —  ^ kunde  A; 
Keinde  B;  keindc  M;  det  vantar  prikk  yver  i  —  ^thrc  B,M  —  "^ridna  hev  baade  prikk 
og  Ijodstrik  yver  i  —  ^  Kemi  B,M,A  —  ^  Maunis  B,M,A;  millom  n  og  i  eit  blekkfyllt 
rom,  stort  nok  til  fyrste  striket  av  ein  u  (Maunm})  —  *°I  dial  ein  annan  r  (t)  enn  van- 
leg  i  kvadet  —  ^^give  B,M;  gevb  A;  fyrste  e  er  ikkje  ulik  ein  i,  ein  prikk  er  der  og,  men 
han  stend  for  høgt  —  "/wrie  B,M  —  ^^  Tworere  B,M;  Tivorare  A;  Ttoorone  T  — 
^*Whitt'ane  B,M  —  ^^kiminn  B,M  —  *®  Soleis  alle  ;  i  hdskr.  er  fyrst  skrivet /y,  og  sidan 
er  I  (ell.  c?  T)  sett  millom  f  og  y  yver  lina  —  "Ä^rie  B,M  --  ^^lingc  B,M;  hingt  A. 


MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


9. 

Nu  di  skall  iaga  dor  yochwo 
,And  a  ria  dor  io  sirandane  nir 
U  ijilsa,  fy  mina  avon 
Blit  an  ear  ni^  cumi  i^  dora  hand. 

10. 
Nu  Swaran  Konign 
So  rtwge  gah  honon  t  muthi 
Wliaih  car  di  ho  gane  mier 
I  daufe^  buthe 

11. 

TreiiV  vierkè'^  vaih  ru  godle 
Da  skall^  y  ach''  g  er  yo 
U  all  de  vara  sonna  less^ 
So  linge  sin^  y  ach  liva  mo. 

12. 

Nu  linge  sing  an  Konign^^ 
U  linge  too  an  swo^^ 
Wordig  vaar  dogh  mugè^^  sonè^'"^ 
Yacha  skier  fare  moga  so  viinde  yach  angan  u 
frien^^  rost  waih  comman  inier  io  landa,  f 

13. 

Nu  swara^'^  IJiluge 
Hera  geroe  honon  scavi 

•[•      This    vcrsc    seems    to    be    part  of  an  intermediate  stanza,  perhaps  to  be  placed  be 
tween  these  marked  I2  &  13  (Low's  merkn.). 


*m  H,M;  nc  A  —  'e  I^,M;  i  A;  det  vantar  prikk  yver  i  —  ^ dånte  B,M  —  "* Soleis 
hdsk.  A  og  T;  Trette  B,M;  ordet  stend  øvst  paa  ei  sida,  og  nedst  i)aa  fyrre  sida  stend  Trette 
som  rettleid  i  ngsord  —  ^mirke  B,M;  merke  A;  mirkc  T  —  ^  Skall  B  —  "^yaek  B,M  —  ^liss 
B,M  —  «sm  B,M  —  ^"^ konign  B,M,A  —  "5iro  B  --  "wh<71  B,M  —  "«rwt  B,M  — 
**Ljosbilætet  hev  rien  og  ein  liten  topp  av  f  framfyre,  og  i  randi  er  ein  blyantsmerknad 
um  at  hdsk.  maa  hava  /;  fr^en  A;  friend  B,M  —  ^^Swara  B. 


I900.   No.    2.  HILDIN  A  KVADET. 


Taga  di  gild  firre  Hidina^ 
Sin  y  ach  shall  lega^  dor  fram. 

14 

Ksfin  tokaar  u  feur  fetign 
Agonga  kadn^  i  sluge 
Feitr  fciign  sm  gonga 
Kndn*  I  plugs, 

15. 

Nu  siienderin  larlin 
U  linge  wo  an^  swo^ 
De.se  mo  eJct"^  Orhnear 
So  linge^  san  yach  lava,  mo, 

16. 
Nil  eke  tegaran  san 
Sot  Koningn^  fu^'^'^^  din 
U  alt  yach  an  Billivgin 
Widn^^  ngare  din  arar. 

17. 
^2^  swarar  an  frauna^^  Hildina 
Ü  dem  san  idne  i  fro 
Di  slo  dor  a  hardagana 
Dar  comme  ov  sm^^  mo^^. 

18. 

Nu  larlin  an  genger 
I  vadlin  fram 
U  kadnar  stna  mien 
Geven  sheger  t  Orkneyan, 

^Hidina  B;  HUdina  M,A  —  ''lega  H,M,T;  %«  A  —  ^/f«^'"  ^^i^^  —  *^'«'^'*  ^^'^* 
—  -'and  ll,M  —  ^wo  A,B,M;  framfor  %v  stcnd  ein  lilklakka  8  —  '' eke  B,M,A;  i  er  utan 
prikk  og  lesnaden  utrygg;  ekt  T  —  ^LUige  B  —  «I  hdsk.  er  fyrst  skrivet  Konign;  sidan 
er  n  sett  millom  i  og  ^r  yver  radi  —  ^'^Widu  B,M  —  ^^framm  B,M  --  '*sc/i  B,M; 
sin  \    —  **Hdsk.  hev  ein  prikk  yver  siste  nedstriket  i  m. 


MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

19. 


Han  u  cummin 
In  u  vod  lerdin 
Frinde^  fans  lever 
Vel  hume  vuen* 


20. 


Nu  f  runa  Ihldina 
On  genger  i  vadUn  fram 
Fy  di  y  era  da  ov  man  dum 
Dora  di  spidlaikV  mire  man. 

Nu  sware  an  II Huge* 
Crego  gevan  a  seam 
Gayer  an  larhn  frinde 
Din  an  u  fadlin  in 

22. 
Nu  fac  an  larhn  dahuge 
Dar  min  de  an  engin  gro 
An  cast^  ans  huge  ei^ 
Fong"*  odnar  u  vaxhrdne  mere^  mo'\ 

23. 

Di  lava  mir^^  gugna^^ 
Vift  hal  yagh  fur  o  landi  ^^ 
G  i  pt  mir  nu  fruan  IJ  il  din  a 
Vaih  godle  u  fasta  hande 


^Frinde  r»,M;  Fronde  A  —  'iwm«  B,M,A;  mten  T  —  ^sjridlaiki  li.M^  spidlaikè  T 

—  *  H  illuge  B,M  —  ^east  15,M,A  —  **?•/'  lî,M  —  ^Dctle   ordet  stend   sist  i  3die  verserad 

hjaa  M,  ojj  4de  lina  byrjar  med  Ednar   —    ^mere  B,M,T;  more  A   —  ®wto  J5,M;  neo  A  ' 

—  ^'^onir  B,M;  mir  A  —   ^^gngna  H,M,A;  det  synest  fyrst  ha  voret  skrivet  y  som  f)rste 
bokstav,  og  deretter  brigde  gjort  til  g\   yugna  ell.  gugna  T  —    ^*  landi  B,M;  lavde  A,T  | 


I900     No.    I.  HILDINAK VADET. 


24. 

Nu  hill  on  heve  da  yalt^ 

Guadnè^  borè^  u  da  kadn^ 

Sina  kloyn  a^  hera  do  skall 

Fon  f  runa  Hildina  verka^  wo  sino'^  clielsina.^  vilhja^ 

25. 

Ilildina  liger  wo  ckaldona 
U  o  dukrar  u  grothè^ 
Min^^  du  huga^^  iill  bridlei-sin 
Bonlothir^^  u  duka  doghn. 

26. 
Nu  Hildina  on  askar  feyrin 
Sien  di  gava  mi  er  live^^ 
Ou^^  sktnka  vin 
Ou  guida  mn*' 

27. 
Duska  skinka  mn^  u  guida  vin 
Tinka  dogh  eke  zoo 
larlin  an  gougha^'''  here  din* 

28. 
Watha  skilde  iinka 
Wo  larlin  gouga^^  herè^'^  min 
Hien  mindi^^  U^gh  inga  forlskona^^ 
Berå  fare  kera  fyr  in  min. 


^yalt  15,M;  ynls  A;  etter  I  stend  ein  bokstav  med  hleikaro  lit,  noko  lik  ein  s,  men 
so  hogt  upp  i  lina  at  det  kann  vera  byrjing  til  eller  atterstoda  av  t  —  ^Gnndni  B,M  — 
^6oW  B,M  —  ^kadu  B,M  —  »o  T  —  «m-Ara  Ii,A;  werhi  M;  %Hrlca  T  —  Uine  B,M  — 
«n  i  chelsim  er  tilklakka  med  blekk  —  ^grotlie  B,M  —  ^^  Onin  Ii,M  —  ^Huga  B,M  — 
^^Bonlothet'  B,M,A;  Bonlothir  T  —  ^^liri  B,M;  lire  A  —  'U^^r  B,M  -  ^""gongha  B,M 
—  ^""gonga  B,M  —   ^'Jiere  B,M  —  '""minde  B,M,A;  mimh  T    -  ^^forh/ama  B,M. 


xMARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


29 
Da  garde  on  fruna  IlîIJina 
On  har  se^  mien  oi' 
On  sovertn^  fo^^^^   i^w»- 
Fysm  u  (luarsin  sat. 

80. 
Da  gerde^  un  fruna  IliJdina 
On  hard  im  ur 
Iladlin  hurt  sien^*  on  Jaghde' 
Gloug^  i  otsta  jalka  2>ori. 

31. 

Nu  iki  visii  an  Thluge 

Ike^  ov  till  do 

Eldin  var  commin  i  lut 

ni  stor^^  u  sWcV^  sarh  ans  smo^"^. 

32. 
Nu  leveren  fram 
Hiluge  du  Icereda 
Fraun  Ilüdma  du 
Gcveviir^^  Iwe  u  gre. 

33 
So  viege  ?/  gouga^^  gre 
Skall  dogli  sico 
Skall  laihV''  min  heran 
I  hardagana  f  wo. 

'ro  lî,M;  ordet  er  tilklakka  med  blckk    —    ^et  D,M    —    ^SoiHH'in  B,M;  sovcrin  A 

—  *fent  H,M;  fest  A;  fasst}  T  — .  Kttcr  fest  hcv  IJ,M  i  same  rad  fysift,  som  i  hdsk. 
er  stroket  -  ^*gmlfi  U;  gcrdr  M,A  —  ^'Hcin  H,M;  nien  A,T  —  '^  laghdi  H,M  —  ^  Glong 
HM  —  ^Ttne  H,M     -    »"f  Tx/or  Ii,M  —  '*«7Ai  B,M  —   ^'^omo  Iî,M;  smo  A;  «  er  utydeleg 

—  ^^Givnttir  B,M;  Giveinir  T  —   ^'ganga  B,M  —   ^'^lafhi  B,M. 


igOO.    No.    2.  HILOINAKVADET. 


34. 
Da  iuchiada^  Ude  undocht  yach 
Stoo  et  sa  ans  hugin  bl  err 
Dogk  casia  ans  huge 
I  mit  fang  u  vexemir  nùre^  meo^. 

35. 

Nu  tachiè^  on^  heve  fwelsko 

Ans  bo  vad  mild  u  stien 

Dogh  shall  aldè^  mir^^  Koningnsens^ 

Vadne^^  vilda  mien^K 


Tillegg. 

George  Low  skreiv  ogso  upp  nokre  andre  prøvor  paa  »norn«  fraa 
Foula,  og  daa  dei  hjelper  til  aa  lysa  upp  i  maalet,  tek  eg  ogso  deim 
inn  her  etter  dei  Ijosbilæte  som  me  hev  i  samlingarne  til  kildeskrift- 
fondet. 

a.     Fadervaaret  (F). 

Prenta  i  Barry's  Hist.  (B),  i  Joseph  Anderson's  utg.  av  Low's  Tour 
(A)  og  i  Det  norrøne  sprog  på  Shetland  af  Jakob  Jakobsen,  København 
1897  (J). 

Eg  les: 

1  ^^Fy  vor  o  er  i  Chimeri.    Tlalaghi^  vara  nam  dti^.    La  Kommg 

2  cdum^  din  cuvirna.     La  vill  din  vera  guer  de  i  vr  il  din   fsenda 

3  „en*  chimerv\     Gav  tms^'  dagh  n  dagloght  brau.    Forgive  sim 

4  cdorwara^  sin  vi  forgiva  gem  ao  sinda  gainst  tous.     Lia  tous 

^tuckstada  B,M  —  ^hlio  B,M  —  ^mire  B,M;  nme  A  —  *nw.o^  aile  —  ^tachtiB; 
^tachtion  (i  eit  ord)  M  —  "'aide  B,M  —  ^mire  B,M;  wwè  A  —  ^Koningusons  B,M  — 
^""Vadw  B,    VodueM. 

a.     Fadervaaret. 

^Halagt  B  —  ^det  BJ;  dit  A  —  ^konnngdnm  B,A  —  ^aimlacri  B;  sindam  A; 
sindfi  eri  ]  —  ^Chimerl  B  —  ^vs  A,  vus  BJ  —  '^sindorwasa  B;  sindoivrara  A;  sindor 
tvasa  {wara})  J. 


10 


MARIUS  HÆGSTAD. 


H.-F.  Kl. 


5  „efcè*  o  vera    tempa^   hut    délivra   wus  fro  adlu  tdlu  for  do 

6  ^i  ir  Konungdum^^  u  puri^  u  glori^  Avieii^K* 


b.     Ei  ordlista  (O). 

Prenta  hjaa  Barry  (B),  Anderson  (A)  og  Jakobsen  (J).     Eg  les 
Fugla}  or  Uiine.        A  Coat  Quot. 


Foula 

An  Island  Heon^. 

Bread  Coust. 

Oa  i  bread  Corka  cousi 

Barley  bread  Boga  coust. 

The  Sea  Sheug\ 

A  Fish  Fisk. 

A  TTaddock  Flotssan*. 


A  Coat 

A  Shoe  Scugin^^. 

A  Stocking  Sokin^^. 

A  Cap  Ugan. 

Sea  Mali  or  Mao  Whitfughn. 

The  Eagle  Ednin. 

ATrencher  or  Plate  Bergesken. 


A  Spoon 


A  Cod 
A  Ling 
A  Herring 
A  Rock 
A  Boat 
A  Sail 
A  Mast 


Grongé\Grodningaf\  A  Ladle 


Longo. 

Sildin. 

Berg^  Berrie''. 

Œodin^  Knorui^. 

Seigle'. 

Mostin. 


A  Horse 
A   Mare 
A  Cote 
A  Sheep 
A  Eioe 
A  pott 


Sponin. 
Heosa. 
Hessin. 
Russa^^. 
Kurin. 

Fießedvite'\ 
Oron. 

posney  ". 


*«Ät  B;  ike  A;  ehe  ]  —  ^konungdum  B,A. 

b      Ei  ordlista. 

n  Ftigla  er  a  noko  lik  o  —  «Jîïon  B,A;  Heon  J   —   ^  Stieng  B   —  *Hoif8an  B 

—  ^Grongi  B  —  ^grodnitigar  B  —  ''herrie  B  —  ^ Bodin,  knorin  B;  Bodin,  Knorin 
AJ   —  ^Seigle  B  —  ^""Seagin  A;  Scugin  BJ   —   '^Sockin  B   —   ^^Rupa  A,  Rtma  BJ 

—  ^^sedvite  B  —  ** Dette  ordet  (med  forklaaring)  er  skrivet  med  ei  onnor  hand  enn  Low's; 
korkje  p  eller  y  er  slike  som  Low  skriv;  eit  avvik  er  det  ogso  at  desse  ordi  er  skrivne 
med  smaa  fyrstebokstavar.  Ordlista  er  i  hdsk.  skrivi  i  tvo  bolkar  (liksom  her)  ;  i  den  bolken 
som  byrjar  med  Quot  vart  det  eit  rom  ledigt  lengst  nede,  og  det  hev  daa  ein  annan 
fyllt  ut  med  det  nemnde  ordet. 


Orknøymaal  (etter  Wallace):  Favor  i  Ir  i  chimeri.  Ilellcur  (rather  Helleut)  ir  i 
nam  thite,  gilla  cosdum  thite  cumma,  veya  thine  mota  vara  gort  o  yurn  sinna  gort 
i  chimeri,  ga  vus  da  on  da  dalight  brow  vora,  Firgive  vus  sinna  vora  sin  vee 
firgive  sindara  mutha  vus,  lyv  vus  ye  i  tumtation,  min  délivra  vus  fro  oit  ilt.  Amen, 
or  On  sa  meteth  vera  (Anders,  s.   105). 


IÇOO.   No.    I.  HlLDINAKVADF/r.  II 


c.     Eit  ordstev  fraa  Conningsburgh. 

Prenta  hjaa  Anderson  og  hjaa  Jakobsen.     Eg  les- 
Myrk  hi  c  Liora^    Lncc  'in  c  Liunga^    T)m  in  e  Guest  in 
e  geungna. 


II.     Misskrift  og  onnor  ugreida  i  Low's  handskrift. 

Som  eg  sidan  skal  syna,  er  kvadet  noko  uheilt;  det  vantar  stun- 
dom rader  av  dei  versi  som  bid,  og  sumstad  synest  ogso  vers  vera 
burte.     Men  her  er  nok  til  aa  faa  meining  og  samanheng  av. 

Um  den  gamle  mann  som  kvad  diktet,  fortel  Low  i  eit  brev  fraa 
^Va  1776  (sj.  Introd.  s.  LVI  hjaa  Anders.)  at  han  »could  neither  read  nor 
write,  but  had  the  most  retentive  memory  I  ever  heard  of«.  Heile  byg- 
naden  av  diktet  synest  visa  at  William  Henry  ogso  maa  ha  skyna  i  alle 
fall  det  meste  av  kvadet.  Low  sjølv  hev  i  det  heile  skrivet  upp  grann- 
vart  det  som  han  høyrde;  han  hev  gjort  seg  umak  og  gjevet  seg  tid; 
han  fortel  i  det  brevet  eg  nyst  nemnde,  at  William  Henry  »repeated  and 
sung  the  whole  day«.  Men  det  framande  Ijodverket  hev  voret  vandt  aa 
greida  med  engelske  Ijodteikn,  og  han  kann  vel  ikkje  helder  ha  havt 
noko  sers  godt  øyra,  daa  han  ofte  hev  skrivet  den  same  Ijod  med 
ymise  teikn,  og  umvendt.  Soleis  hev  han  skrivet  pronomenet  hon  paa 
mange  maatar:  lion  33  on  2O2  ofl.  an  171  un  3O1  (um  Bon  og  Fon  sidan). 
Samstundes  hev  han  skrivet  mien  baade  for  gn.  mein  354,  for  menn 
183,  for  m  un  Sa  og  for  mioôinn  29^,  endaa  desse  ord  visst  hev  havt 
ymis  uttale. 

Low  kann  ikkje  ha  skyna  noko  større  av  det  heile  Naar  me  tek 
undan  sernamni  og  nokre  faa  andre  ord  (som  fy,  frtina,  f  rinde  og  surne 
andre)  hev  visst  alt  voret  honom  ei  gaata.  Dette  er  daa  grunnen  til 
mange  mistak  som  gjer  diktet  vandt  aa  tyda.  Av  slike  aalmenne  mistak 
er  nemnande: 

I.  Han  kløyver  stundom  eit  ord  sunder,  og  skriv  upp  stykki 
(ordbitarne)  som  serskilde  ord.  Ikkje  berre  samansette  ord,  som:  glas 
hnryon  I4  2«,  vanna  ro  2i  (for  vaimaro),  stu  mer  34  (for  stutner),  kedn 
puster  6^,  dånte  huthe  1O4,  u  frien  i2r,,  feur  fetign  141.3,  Vel  hume  194, 
fasta  hande  234,  silhi  sark  314,  —  men  ogso:  sjnr  de  I2  (f.  spirde),  on 
de  62  7b  (f  onde),  ear  m  94  (f.  eaj'nt),  all  de  113  (f  aJlde),  man  dum  203 


12  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


(f.  mandum),   min  de  22^  (f.  minde),  hill  on  241    (f.  billon),   Icloyn  a  243 
(f.  Idoyna),  ii  0  25^  (f.  uo), 

2.  Han  slær  stundom  såman  tvo  serskilde  ord  til  eit:  élonden  41 
(f.  e  landen),  diar  54  (f.  di  an),  Icimerin  7i  (f.  kimer  in),  klapasse  7^  (f. 
klapa  se),  namnu  83  (f.  namn  n),  minyach  84  (f,  min  yach),  yochiro  91 
{{.  yoch  wo),  Sivaran  lOi  (L  swara  an),  commun  125  (f.  rom  an),  Ayonga 
1 4a  (f.  a  gonga),  stienderin  151  (f.  stiender  in),  tegaran  161  (f.  tegar  an), 
spidlaiki  204  (f.  spldla  iki),  vaxhedne  224  (f.  vax  hedne),  Bonlothrr  254 
(f.  Hon  lotlur),  Duska  271  (f.  Du  skal),  soverin  293  (f.  sover  in),  Fysin 
294  (f.  Fy  sin),  quarsin  294  (f.  quar  sin),  jatha  3O4  (f.  jath  a  ?),  leveren 
32i  (f.  lever  en),  Gevemir  324  (f.  Oeve  mir),  latlii  333  (f.  lat  di),  ttichtada 
34 1  (f.  iuchta  da),  vexemtr  344  (f.  vexe  rmr). 

3.  Han  kløyver  stundom  ord,  og  fører  stykki  såman  med  andre 
ord:  Yacha  skier  124  (f.  Yach  askier),  ngare  din  164  (f.  u  garedin}), 
vod  lerdin  19^  (f.  vodler  din),  gevan  a  2ia  (f.  gev  ana),  da  yalt  241 
(f.  day  alt),  bård  im  30^  (f.  bar  di^n). 

4.  Han  hev  paa  mange  stader  skipa  rangt  versraderne.  —  I  den 
form  kvadet  hev  i  handskrifti,  er  det  ei  reinskrift.  I  mange  vers  er 
rangskipnaden  ikkje  større  enn  at  han  læt  seg  retta  berre  med  aa  flytja 
litt  paa  ordi  fraa  den  eine  radi  til  den  andre.  Denne  ugreida  kann 
difor  visst  ikkje  vera  kvedaren  si  skuld,  men  maa  hava  sin  grunn  deri 
at  Low  i  si  fyrste  uppskrift  hev  skrivet  versi  i  eit  renn  og  ikkje  skilt 
millom  raderne.  Sidan  hev  han  sjølv  i  reinskrifti  deilt  versi  i  rader 
og  ofte  misfaret.  Ein  gong  hev  ogso  ei  heil  versrad  komet  inn  paa 
urett  rom. 

Alt  i  v.  I  er  der  ugreida  med  rimet,  daa  ro  i  slutten  av  den 
andre  radi  ikkje  rimar  seg  med  siste  ordet  i  den  fjorde,  burtaga.  Men 
skjer  me  burt  heile  den  fjorde  radi,  og  flyt  den  fyrste  rad  .av  v.  2  upp 
som  fjorde  rad  i  v.  i,  vert  det  fyrste  verset  greidt  baade  i  form  og 
innehald.  —  Burttaket  av  fyrste  rad  i  v.  2  gjer  samstundes  ogso  dette 
verset  greidt,  naar  me  skipar  til  i  versraderne  —  sjåa  den  umbottc 
teksten  lenger  ute.  Den  fjorde  rad  i  Low's  v.  i  vert  det  daa  ikkje 
rom  for  i  noko  av  desse  versi,  og  denne  radi  er  daa  venteleg  änten  ei 
atterstoda  av  eit  vers  som  hev  stadet  millom  v.  i  og  v.  2  og  som  hev 
innehaldet  paa  lag  det  same  som  v.  i,  eller  det  hev  voret  umkvæde. 
—  V.  3  er  rettskipa  naar  hirt  —  sist  i  andre  rad  —  vert  sett  fyrst 
i  tridje.  Andre  rad  vert  daa  helder  stutt  —  fro  liene  — ,  men  ikkje 
stuttare  enn  kapn  bid,  soli  min  o.  likn.  i  Færøykvad  med  same  bygnad. 
Ei  samanlikning  millom  den  umbøtte    teksten    lenger    ute  her  i  boki  og 


I900.    No.    2.  HIÏ.DINAKVADET.  13 


hovudteksten    vil    gjeva    nøgdi    av    døme   paa   den   rangsetnad  av  vers 
raderne  som  der  er  i  handskrifti. 

Med  ein  umskipnad  som  her  nemnt,  vert  der  av  seg  sjølv  —  utan 
aa  brigda  ordfylgja  —  enderim  etter  folkevisa  sitt  krav  i  alle  vers  som 
er  heile*,  so  nær  som  v.  5,  9,  16  og  21.  Men  ogso  i  v.  5,  9  og  16 
byd  den  rette  form  seg  fram  med  umbyte  av  eit  par  ord. 

5.  Han  set  stundom  ein  bite  av  eit  ord  i  ei  rad  og  den  andre  i 
den  næste.  Dette  er  ei  fylgja  av  at  rangskipnaden  av  versraderne  hev 
samverka  med  dei  andre  mishøve  som  er  nemnde  ovanfyre.  Soleis  i 
v.  31,  der  siste- ordet  i  tridje  rad:  ltd  og  dei  fyrste  ordi  i  f  jorde  rad: 
U  sior  stend   i   staden    for  Intustor,    som  høyrer  til  tridje  rad  i  verset. 

6.  Han  hev  mistydt  sitt  eiget  fyrste  upprit  og  difor  rangskrivct 
bokstavar  i  reinskrifti.  Som  eg  hev  nemnt  iippe  i  I  er  det  stundom 
vandt  endaa  i  reinskrifti  til  Low  aa  skilja  millom  sume  bokstavar. 
Tenkjer  me  oss  at  det  fyrste  upprit  hev  voret  meir  utydelegt,  og  at 
han  ikkje  hev  reinskrivet  det  fyrr  lenge  etter  (sjåa  innleidingi),  er  det 
ikkje  underlegt  um  han  stundom  hev  misleset  si  eigi  upphavsskrift,  daa 
han  ikkje  skyna  ordi.  Her  er  dessutan  aa  merka,  at  han  i  den  fyrste 
uppskrift,  som  ikkje  kann  ha  voret  deilt  i  versrader,  venteleg  i  regelen 
hev  bruka  smaa  latinske  bokstavar.  Daa  han  reinskreiv,  hev  han  sett 
inn  stor  forbokstav  i  fyrste  ordet  i  kvar  verserad.  Mc  maa  difor  i 
vaar  kritik  av  fyrstebokstaven  i  kvar  verserad  —  undtakand  den  fyrste 
i  kvart  vers  —  byggja  paa  den  form  som  dei  smaa  latinske  bok- 
stavar hev. 

Utvilsamt  rangskrivet  er  gane  103  (f.  (/avé)^  mo  22,1  (f.  meo  som  i  344), 
BonlotJnr  254  (f.  hon  lothtr),  Fon  fruna  Hildina  244  (f  hon  f  runa  Hil- 
dina)y  kemde  43  (f.  hdnde),  shall  333  (f.  shall\  kereda  322  (f.  keresfa). 
I  v.  184  maa  geven  staa  i  staden  for  gever,  i  63  stend  Tivorore  f.  Ttio- 
rone,  og  i  i^  stend  vis.st  d!  Orkneyar  for  0  Orkmyar  (upphavsritet 
o'  Orkneyar}),  -  I  Crego  212  er  C  framkomen  av  ein  utydeleg  e  (liten) 
i  erego  (d:  herre-gud)  som  upphavsskrifti  maa  ha  havt. 

Her  tek  eg  med  noko  som  ogso  kann  hava  ein  slags  samanheng 
med  det  som  er  sagt  ovanfyre: 

7.  Low  hev  stundom  utelatet  Ijod  og  ord  som  maa  ha  voret 
med  daa  diktet  vart  kvedet.  Soleis  eder  63  (f.  edner),  Hidina  133  (f. 
Hildina).  I  v.  29  hev  dei  tvo  siste  vcrserader  visst  havt  denne  form  i 
upphavsskrifti: 

•     Um  rimi  i  v.  24  og  29  mcir  sidan. 


14  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


On  soverin  fest^  fl/sin  f  t/sin  u  quar  sin  sat; 
dette  hev  Low  reinskrivet  so: 

On  soverin  fest,  fysin 
Fysin  ti  quar  sin  sat. 
Men  deretter  hev  han  sett  eit  strik  yver  fysin  paa  det  fyrste 
romet,  venteleg  for  di  han  ikkje  hev  skyna  grunnen  til  at  det  stod  tvo 
gongjer,  hev  kanskje  endaa  trutt  at  det  berre  var  hans  eigi  gaaløysa 
som  var  skuld  i  dette.  V.  143  hev  visst  byrja  med  Estin  whaar  lik- 
som I4i;  baade  form  og  meining  krev  dette  uppattertak.  Low  hev 
vel  haldet  det  for  tarvlaust  og  hev  utelatet  det. 

M  e  r  k  n.  I  v.  74  hev  det  i  hdsk.  fyrst  stadet  fy  din  som  dei  tvo 
siste  ord.  Dette  er  rett,  og  det  er  difor  rimelegt  at  det  hev  stadet  so  i 
den  fyrste  uppskrift.  Sidan  hev  Low  sett  inn  ein  I  (e?  T)  millom/ogy 
ovanfor  radi,  kanskje  med  tanke  paa  engelsk  flec,  flight  eller  sovoret. 


III.     Umbøtt  tekst. 


Me  tek  og  rettar  dei  openberre  mistak  som  er  umtala  i  stykke  IL 
Me  set  såman  dei  skilde  ordbitar,  og  tek  sunder  ordklumparne,  skipar 
til  i  versraderne,  og  brukar  smaa  forbokstaver  etter  aalmenne  reglar, 
undt.  i  larlin,  Konign,  Drotnign.  Low's  skrivemaate  elles  vert  halden 
ubrigd,  og  i  notar  nedunder  gjer  me  grein  um  alle  avvik  som  ved- 
kjem umbyting  og  utelating  eller  tilsetnad  av  bokstavar  og  ord,  brig- 
ding  i  ordfylgja  og  fly tj ing  av  versrader. 

I. 
Da  vara  larlin  0^  Orkneyar 
for  frinda  stn  sptrde  ro, 
whir  dl  an  skilde  menn 
or  vannaro  eidnar  fuo^  — 
Or  glashuryon  hnrtarja^. 

2. 
;,  Tega  du  menn  our  gla.'ihuryon, . 
Jœre  friende  min, 

^(V  hdsk.  *  Denne  radi  er  fyrste  rad  i  v.  2  i  hdsk.  'Denne  radi  er  fjorde  rad 
i  v.   I   i  hdsk. 


I900.    No.    I.  HILDINAKVADET.  15 


yamna  metui  eso  vrildan  stiench, 
gede  min  vara  to  ditr^, 

3. 
Yom  keimir  eidlingin 
fro  liene; 

hurt  asta  vaar  hon  fruen  Hildina, 
hemi  stu-mer  stien. 

yWhar  an  yaar  e  londen 

ita  han  sadnast  wo, 

an  seal  vara  lieindl^  wo  osta  tre, 

sin  reithin  ridna  darjro'^. 

S' 
„Ketnt  to  Orkney ar  larlin, 
^sante  Maiinis  vilda  mien^, 
i  Orhiian  u  bian  sian, 
i  lian  far  '^di  an"^. 

6. 
An  gevè  Drotnign 
kednjm^ter  onde  kin; 
fir  sane  furu  tworone^ 
wo  edner^  whiirane  kidn. 

7. 
In  kimer  in  larlin 
u  '^klapa  se^  Hildina  onde  kidn; 
j^Quiîio  vtdt  doch  fiegan  vara 
moch  or  f  y  '  diti  ?* 

8. 
jjElde  vild-a  fiegan  vara 
f  y  min  n  alt  sin  ans  namn  it  wo; 
so  min  yack  u  ere  min  heve 
Orkneyar  linge  ro. 


^keindè  hdsk.      ^  vilda  mieti  santé  Maums  hdsk.      ^diaï  hdsk.      *Tivof'ore  hdsk. 
''eder   hdsk.       ^klapasse   hdsk.       ''fly  hdsk. 


1 6  MARIUS  HÆGSTAD.  H. -F.    Kl. 


9. 

Nu  dl  skall  taga  dor  yoch  wo  and 
n  ria  dor  "^nir  to  strand- y 
H  y  Usa  fy  mi  nu  avon  Mit; 
an  earm  cumi  i  dora  hand". 

10. 
Nu  '^swara  an^  Konign 
—  so  inege  gale  honon  i  muthi  — ; 
„WJtath  ear  di  ho  gave^  nu  er 
i  datite-buthe?'^ 

II. 
„Tretti  merkè  vath  ru  godie, 
da  skall  yack  g(tr  yo 
u  allde  vara  sonnaless, 
so  linge  sin  y  ach  liva  7no'^. 

12. 
Nu  linge  stug  an  Konign, 
u  linge  no  an  stvo: 
„Wo7'dig  vaar  dogh  muge  so}iè; 
yach  askier  fare  moga  so. 

12  b. 


„50*  minde  yach  angan  ufrien  rost, 
waih  com  an  mier  to  landa^^. 

Nu  swara  Hiluge 
—  hera  geve  honon  scam  —  : 
j,Taga  di  gild  firre  Bildina^ 
sin  yach  skall  lega  dor  fram  : 

14. 
Estin  whaar  ti  feur-fetign 
a  gonga  kadn  i  singe.  — 

Ho  strandane  nir  hdsk.     ^Swaran  hdsk.     ^ganc  hdsk.     ^er  tilsett  her.     ^  Hulina 

hdsk. 


igOO.    No.    2.  HILDINAKVADET.  IJ 

^oMin  whaar^  u  fetir-fetign 
sin  gonga  kadn  t  jüuge'^ 

IS. 
Nu  sti  ender  in  larlin 
tt  linge  wo  an  sivo: 
„Dese  mo  ekt  Orkncar, 
so  linge  san  y  ach  lava  mo^^.  — 

1 6. 
J,  Nu  eke  tegar  an  san  sot, 
Koningn  fyrin  din; 
u  alt  y  ach  an  Hilhugin 
hi  garedin  arar  tvidn^^'\ 

17- 
Nii  sivarar  an  frauna  Hildinay 
u  dern^  san  idne  t  ß'o: 
jjDi  slo  dar  a  har  dag  ana  y 
dar  comme  ov  stn  mo!'^ 

18. 
Nti  larliv  an  getiger  i  vadlin  fram 
u  kadnar  stna  mien, 
gevei'^  skeger  i  Orkney  an 


19. 
j^Han  u  cummin 
in  u  rodlet'  din; 
frinde  hans-'  leider 
relhurne  mten". 

20. 
Nu  fruna  Hildina, 
an  genger  1  vadlin  fram: 
j,Fy  di  yera  da  ai^  mandum  dora, 
di  sjmUa  ik?  mire  man'^. 


^estin  trluiar  stcnd  ikkje  i  hdsk.,  er  tilsett  her.  ^  fmdn  cigare  din  arnr  hdsk. 
^defii  {dem?)  hdsk.  *grven  hdsk.  ^fafis  hdsk.,  som  kanskje  kann  vera  rett  (gen.  av  fyr), 
men  helder  er  dittografi  {frinde). 

Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.      1900.     No.  2.  2 


1 8  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl* 


21. 

Nn  sware  an  Hiliige 

—  erego^  gev  ana  scani  — ; 
j^Yayer*  an  larhn  fri n  de  din 
an  u  fadlin  in". 

22. 

Nu  fac  an  larhn  dahiige 

—  dar  minde  an  engin  gro  — . 
An  east  ans  huge  ei  fong  ednar, 
u  vaies  hedne  mere  meo^. 

23. 
„Di  lava  mir  yugna^, 
gift  hal  yagh  fur  o  landi; 
gipt  mtr  wn  ßnian  Hildina 
vath  godle  u  fasta  bande". 

24. 
„Nu  hillon  heve  '^day  alty  uadn  e''  bore, 
u  da  kadîi  sina  Idoyna  berå; 
do  skall  hon^  ßnna  Hildina 
verka  wo  sino  chelsina  mllya". 

25. 
Hildina  liger  wo  chahlona 
uo  dukrar  u  grothè; 
mtn  du  huga  till  bridlet'sin, 
'^hon  lotlnr"^  n  duka  dogha. 

26. 
Nu  Hildina  on  askar 
feyrin  sien: 

„Di  gava  mier  live  ou  skmka  vin, 
ou  guida  vin". 

27. 
„Dti  ska  sicinlm  vtn 
u  gtiida  inn; 


^Crego  hdsk.      ^  Gay  er   hdsk.      ^mo  hdsk.      ^gngna}  hdsk.      *Aï  yalt  \  Giiadne 
hdsk.     "^Fon  hdsk.     '' Bonlothir  hdsk. 


IQOO.    No.    2.  HILDINAKVADET.  1 9 


tinlca  dogh  eke  wo  larhn, 
an  gougha  here  din^^. 

28. 
,,  Wath  a  skilde  tinka  wo  larlin 
an^  gouga  heiè  min, 
h  l'en  mijidt  y  agit  inga  forlskona  her  a 
fare  her  a  fyrin  mi7i". 

29. 
Da  gerde  on  frima  Hildina, 
on  bar  se  mten  ot; 
on  sovet'  in  fest  fysin, 
fysin^  u  quar  sin  sat. 

30- 
Da  gerde  un  frnna  Hildina, 
on  bar  dim  ur  hadlin  burt; 
sien  on  laghdè  gloug 
î  otsta  jath  a  port. 

31- 
Nil  iJci  visti  an  Hïluge 

ike  ov  till  do 

eldin  var  commin  t  Intustor 

H  sïlkïsark  ans  smo. 

32. 
Nu  lever  en  fram  Hïluge 

j,Dn  keresta^  f  raun  Hildtyia, 
du  ge7)e  mir  live  u  gj^e". 

33. 
„So  mege  u  gouga  gre 
skall  dogh  swo, 
^sm  shall*  lathî  min  heian 
i  bardagana  fwo. 


^an  stend  ikkje  i  hdsk.     ^fysin  er  yverstroket  i  hdsk.     ^kererla  hdsk.    *  ''Skall  hdsk. 

2* 


20  MARIUS  HÆCiSTAl).  H.-F.   Kl. 

34. 
Ihi  tiichta  da  lide  timlocht  yadi 
swo  etsa  am  bngin  hleo; 
dogh  casta  ans  hiige  i  mit  Jung, 
ti  vexe  mir  mire  meo*\ 

35. 
Nu  tachtè  on  heie  fwelsko  ans 
ho  vad  mild  n  stien, 
y  Dogh  skall  aidé  miré  Koningnsens 
vadne  vilda  mien^^. 


IV.     Innehald  og  merknader  til  teksten* 

V.  I.  Kvadet  byrjar  med  aa  fortelja  at  jarlen  or  Orknøyarne 
spurde  sin  ven  eller  frende  til  raads,  um  han  skulde  løysa  møyi  ut  or 
vanden  hennar  og  taka  henne  or  glasborgi. 

—  d'  Orkneyar  (hvt.),  sjåa  ovanfyre  s.  13;  —  for  er  her  lik  hjaa, 
sjåa  ordlista  under  firir. 

Smlk.  med  dette  vers  svensk: 

Herr  Carl  han  gick  for  sin  fostermoder  in, 
han  frågade  henne  om  råd: 
„Hur  skall  jag  slcöna  jimgfnm 
med  mig  ur  klostret  få? '^     (GAF  s.   139). 
ii:      Da  vara   larlin   0  Orkneyar,     Smlk.  fær.    Tàô  vår  risin   af 
Leittrabergi    (SK   s.    128);    norsk:     Ded    var  Irlands   kongi 
hold  (LF  s.  3);  isl.:    Pat  var  hann  Purr  af  Åsgardi  (Antiq. 
Tidsskr.  Kjbh.    1849—51,  s.  247). 
I3:     for  fritida  sin  spirde  ro.     Smlk  fær.:    faôir  spurdi  dottnr  } 
rad  (FA  I  2535);  norsk:  han  spyr  si  moder  nm  råd  (LF  323). 
U:      or  vannaro  eidnar  fuo.     Smlk.  fær.  (SK  63): 
eg  hàvi  vigid  tann  fræna  orm 
og  skilt  tigra  dottnr  frå  vanda. 

*  Alle  vcrsetal  gjeld  heretter  den  umbøtte  teksten,  naar  ikkje  anna  er  skilleg  sagt  eller 
hvt.  er  sett  framfor  talet.  Eg  tek  med  nokrc  parallelar  næstan  berre  fraa  Færoykvædc 
og  norske  folkeviser. 


I900.    No.    2.  niLDINAKVADET.  21 


Norsk  (LF  113): 

Høyre  du  sæle  mbdir  mi, 
du  løyse  meg  af  den  vande. 
I  norske  visor  ogso:  løysa  ein  av  „harm*^  (LF  144),  av  jjcviôe" 
(LF   145),   jjOr  vânde'^  (LF  7),   „or  hcindo-^  (LF  227). 
V.  2.      Venen    svarar    at   dersom  han    tek   moyi  or  glasborgi,  vil 
han  verta  namngjeten,  so  lenge  denne  verdi  stend. 

Rimet  syner  at  andre  radi  hev  enda  med  friende  min;  daa  maa 
yamna  menn  høyra  til  næste  rad,  og  eg  tek  daa  dcsse  ordi  for  aa  vera 
gn.  jafnan  me9an  (=  nyn.  jamt  medan).  —  yede  =  gn.  getit  perf. 
part.  av  geta,  tala  um;  sjåa  ordlista. 

2i:      Tega    du  menn  our  glashur  yon  etc.     Smlk.  konstruktionen    i 
norsk  (LF  145): 

.jteke  du  fruga  af  Sønde^-liåborgy 
deô  verte  deg  ing  ja  lykke  !'^ 
2j_.i:     Smlk.  Sigurflarkv.  Fafnisb.  I,  23  (Sæm.  Edda): 
Pviat  vppi  mun 
mepan  wld  li  fir ^ 
naddels  hopi! 
nafn  pia  vera. 
V.  3.     So  kjem  kongen  —    fôr  aat  moyi  —  heim  fraa  leidingen; 
fru  Hildina   —   so  het  møyi   —  er  burte,  og  styvmor  liennar  (d:  dron- 
ningi)  stend  heime. 

Smlk.  fær.  (FA  I  134): 

Tad  var  ungt   Viljormur 
heim  i  gardin  får; 
tad  var  hansara  sæla  môôir 
uti  fyri  homtm  stod. 
Aalmenn  vending  i  mange  norderlendske  visor. 
3i_3.     Smlk.  norsk  (LF  507): 

Ormekongin  kom  af  ormegarden  heim 


harte  var  Solfager  den  vene  møy. 
Dsk.  (GF  III  52):     Kong   Valdemar  kommer  aj   Leding  hie^n: 

Borte  var  Tovelild,  den  jomfru  ven. 
3i„:j:      Yom  keimir  eidlingin  —  fro  bene;  smlk.  norsk  (LF  589): 

Kongin  han  kom  fra  ledingi  heim, 
33:      hurt  asta;    smlk.  fær.:    hurt  a  skog   (FK  68  og  oftare),  hurt 

annamtàd  (SK  25). 


22  MARIUS  H.EGSTAD.  H.-F.   Kl. 


V.  4.  Kongen  lovar  høgt  og  dyrt  at  kvarhelst  i  landi  den  er 
som  er  upphavsmannen  til  burtføringi,  so  skal  han  verta  hengd  paa  det 
høgste  tre  som  fra  rotom  renn. 

—  darf  ro  j  pleon.  dar]  smlk.  GF  III  246:  Da  vil  vi  ride  fil  Vei'- 
rede-kloster     och  tage  skøn  Elin  der  udt  — 

Smlk.  med  dette  verset  fær.  (FK  78): 

Er  her  naliar  af  niintim  motmian 
Einari  kennir  å, 
hann  skal  hauga  i  hægsta  Use 
sum  röium  rennur  fra. 

V.  5.  Det  vert  sagt  kongen,  at  dersom  jarlen  kjem  til  Orknoy- 
arne,  vil  St.  Magnus  valda  at  han  vert  der  alltid  sidan  ;  og  kongen  fær 
difor  den  raadi  aa  fara  i  leiding  igjen  etter  jarlen. 

Millom  v.  4  og  v.  s  maa  vel  noko  av  visa  vera  burte,  der  det 
hev  voret  fortalt  at  det  er  Orknøyjarlen  scm  hev  voret  ute.  Tanken  i 
vers  s  synest  vera  at  jarlen  nyst  hev  reist,  og  at  kongen  fær  den  raadi 
aa  skunda  seg  etter,  so  han  kann  faa  i  honom  fyrr  jarlen  naar  fram;  for 
kjem  jarlen  fyrst  heim  til  Orknøyarne,  vert  han  ikkje  god  aa  faa  tak 
i.  Som  ein  vil  sjåa  av  kvadet  sidan,  lukkast  ikkje  dette  for  kongen, 
som  maa  fara  heilt  til  Orknøyarne. 

Ettersetningi  til  fyrste  radi  er  andre  rad;  tridje  radi  tek  eg  som 
objekt  for  valda.  -  mien  =  mun.  —  diar  hvt.  som  ikkje  gjev  meining, 
tek  eg  som  misskrift  for  di  an  Daa  an  er  lik  in  (enn),  vert  det  rim 
i  verset,  naar  vaJda  mien  vert  sett  sist  i  andre  rad. 

V.  6.  Kongen  er  ikkje  blid,  og  han  gjev  dronningi  ein  kinnhest 
so  taarerne  hennar  renn. 

61-2:     Smlk.    norsk:     Kongin  slog  dronningi  under  kinn  (LF  52). 

63-4  :    ßr  sane  furu  tworone 

wo  edner  whitrane  kidn. 

Smlk.  norsk  (LF  529): 

In  kern  hon  danske  dronningi 
tår  inne  rann  på  kinn. 

64:      Um  whitrane  kidn  sjåa  ordlista. 

V.  7.  Me  vert  flutte  til  Orknøyarne.  Her  kjem  jarlen  inn  og 
klappar  Hildina  og  spyr  kven  ho  vil  skal  vera  feig,  anten  jarlen  eller 
får  hennar. 

—  klapasse  (hvt.)  stend  i  staden  for  klajpa  se  (gn.  klappar  sér); 
sj.  ordlista  med  tilvisningar. 


I900.    No.    2.  HILDINAK VADET.  23 


V.  8,  Hildina  svarar  at  h^  heist  vilde  at  fåren  og  alt  som  hans 
heiter  skulde  vera  feig;  daa  kunde  ho  og  den  hæve  herren  hennar  lenge 
raada  i  Orknøyarne. 

—  vilda  =  gn.  v  ild  a  ek.  —  namnu  hvt.  =  namn  u  o:  gn. 
nafn  er. 

V.  9.  Ho  gjev  deretter  jarlen  den  raadi  at  han  skal  taka  ein  hest 
og  rida  ned  aat  strandi  og  helsa  blidt  far  hennar;  det  kunde  daa  kanskje 
koma  til  forlik. 

I  dette  verset  vert  rim  naar  ordi  i  andre  rad: 
—  —   —  fo  strandane  nir 
vert  ombytte  med: 

nir  to  strand- 

soleis  som  det  er  gjort  i  den  umbøtte  teksten.     Smlk.  i  Færøykvad  til 
eks.  P' A   1960-7: 

tå  var  hin  Uli  Mylint 
ridin  nidiir  til  strand. 
Dette    mishøve    kann    ikkje    skriva    seg    fraa  Low;   her  maa  vera 
miskvedet. 

—  yochwo  (hvt.),  sj  ordlista  under  yoch  og  and,  —  an  earm  cximi 
i  dora  band,  ordrett:  han  gjerne  kjøme  i  dykkar  band  0:  til  forlik  med 
dykk;  sj.  ordlista  under  band, 

V.  10.  Jarlen  fylgjer  raadi.  Endaa  det  var  mykjet  som  gjekk 
kongen  imot,  spyr  han  daa  jarlen  kva  han  hev  aa  gjeva  honom  i  bøter 
for  dotteri. 

I  Oil  80  fnege  gdk  honon  t  midhi.  Smlk.  fær.  :  mangt  gekk  honum 
i  mot  (FA  157). 

V.  II.  Jarlen  byd  tretti  merker  gull,  og  legg  til  at  kongen  ikkje 
skal  vera  sonarlaus  so  lenge  som  han  (jarlen)  liver. 

Ved  vara  maa  me  tenkja  til:  du  skal;  smlk.  dsk.  (GF  II  230): 
0,  Herre  Gud  giffue,  den  Jakk  var  min,  och  soffue  huer  nat  i  armen 
min  og  (GF  I  380):  da  skal  ieg  giffue  digh  sølffuer-bierigh,  soffue  huer 
nadt  udi  min  arum. 

iii_8:     Smlk.  fær.  (FK  48): 

Tolv  merkur  i  reyôargulli 
vil  eg  henni  geva. 
114:    so  Unge  sin  yach   liva  mo»      Smlk.    fær.:    so  leingi  hon  liva 
md  o.  likn.  (ofte). 


24  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F".    Kl. 


V.  12.  Kongen  stod  lenge  og  saag  paa  honom,  og  sa  at  jarlen 
var  god  for  ein  flokk  med  søner  og  at  han  ynskjer  det  maa  gaa  soleis 
som  no  avtala  var. 

12:     Smlk.  fær.  (SK  54): 

Ti  svùraôi  Artàïa  kongvr 
mimdi  hann  åt  honum  hiygja  (d:  sjåa): 
hoyr  tua  Högni  Jiikason, 
tå  høn  skaltû  tiggja. 
I2i_2:     Smlk.  dansk  (GF  II  319): 

Suaredtt  thett  stalltenn  IsaUt 
hun  till  den  rider  suo. 
V.    12  b.     Gjekk    det    so,    daa   vilde   han   (kongen)   ikkje   ræddast 
for  nokon  uven,  um  ein  slik  kom  til  landi  hans. 

—  80  maa  ha  stadet  tvo  gongjer,  sist  i  4de  radi  i  v.  12,  og  fyrst 
i  3die  rad  i   12  b,  der  dei  tvo  fyrste  rader  er  burte. 

—  tvath  comman  =  at  kom  hann;  at  med  tydning  p  0  a  t,  sjåa 
6rdl.  under  tvath, 

V.  13.  Men  daa  legg  Hilluge  seg  imillom  —  Herren  gjeve  honom 
skam  — ,  og  segjer  til  kongen  at  han  skal  taka  den  betaling  for  Hil- 
dina  som  han  (Hilluge)  vil  leggja  fram. 

V.  14.  Denne  betalingi  er  kvar  hest  og  firføting  paa  Orknøyarne 
som  kann  ganga  for  horv  og  plog. 

14.  Um  pløgjingi  paa  Orknøyarne  skriv  Barry  (s.  353):  The 
plough  ...  is  commonly  drawn  by  three  or  four  horses  abreast.  —  — 
their  harrow  ...  is  drawn  by  one  ox  or  horse.  Um  pløgjingi  paa 
Shetland  skriv  Low  (Anders,  s.  97):  the  Schetlanders  till  all  with  oxen, 
using  the  same  sort  of  plough  as  in  Orkney.  —  Meiningi  i  verset  er 
at  Orknøyjarlen  skal  lata  til  kvar  hest  og  firføting  (d:  ukse)  som  kann 
ganga  for  plog  eller  horv.  Dette  vilde  verta  ei  fullkomi  uttapping  av 
landet.  Smlk.  Dipl.  Norv.  I  no.  696  (Tunsberg  1424),  der  aalmugen 
klagar  seg  for  kongen  yver  eit  hestelaup,  som  dei  fyrst  hadde  teket 
paa  seg  godviljugt,  men  som  dei  no  ikkje  lenger  vann  halda  uppe. 
So  skriv  dei:  »Nw  hafuer  vaar  foguter  sua  længe  pær  mæder  farit  at 
han  vill  pet  nu  hafua  firir  vissan  skath,  en  føørre  bifallum  meer  ydre 
nadh  bædhe  harf  oe  ploogh  oe  gifua  jfuir  bædhæ  fadhærne  og  møderne 
oe  fly  pet  leen,  før  æn  meer  tåkum  vider  pæim  hæstum  mæira  — «. 

V.  15.  Jarlen  stend  daa  lenge  og  ser  paa  honom,  og  so  segjer 
han:     »Dette  vinn  ikkje  Orknøyarne  aa  betala  so  lenge  som  eg  liver«. 

Dese  eJæ  =  gn.    e  k  k  i    p  e  s  s    d  :  ikkje  noko  av  det  slags. 


IÇOO.    No.    2.  HILDIN  AK  VADET.  2$ 


16.  Jarlen  fortel  Hildina  at  far  hennar  ikkje  vil  taka  mot  skikke- 
legt  forlik,  og  at  Hilluge  strævar  med  aa  faa  til  ei  onnor  avgjerd. 

—  alt  yach  tek  eg  som:  heldt  eg,  tenkte  eg  meg.  —  Den  siste 
radi  widn  ugare  din  arar  (hvt.)  er  myrk  og  vand  aa  greida,  um  ein 
skal  gaa  ut  fraa  at  teksten  er  rett.  Eg  hev  tenkt  meg  den  utvegen 
at  u  er  prp.  a  (liksom  i  v.  19^,  elles  ivo),  at  gare  din  stend  istf.  gardin 
(regelr.  form  =  gn.  gerèinni,  avgjerd)  og  at  arar  er  dsf.  (av  annarr;  - 
fær.  aàrari),  so  meiningi  vert:  det  gjekk  som  eg  tenkte  at  Hilluge  legg 
vinn  paa  ei  onnor  avgjerd  (enn  paa  »sættargerfl«). 

Den  ugreida  som  det  er  i  rimet,  rettar  seg  um  ein  set  mdn  sist 
i  radi  (som  i  den  umb.  teksten): 

u  gardin  arar  widn. 

Low  kann  av  vanvare  ha  utelatet  ordet  widn  daa  han  fyrst  skreiv, 
og  sidan  sett  det  inn  paa  galet  rom  daa  han  gjekk  igjenom  verset  paa 
nytt  med  kvedaren.  Smlk.  dagh  u  i  F  for  w  dagh.  Elles  kann  det 
ogso  godt  vera  miskvæde,  daa  meiningi  vert  den  same,  kvar  me  set 
tüidn, 

V.  17.  Daa  svarar  Hildina  inne  fraa  huset,  at  det  er  best  dei 
held  slag;  det  fær  ganga  som  det  kann. 

—  slo  o:  slaast,  strida.     Smlk.  dsk.  (GF  I  i6i): 

och  saa  gaar  hand  i  harrestotienn  ind, 
som  kieiwper  ville  slaa  och  stryde, 

U  dem  san  idne  i  fro  (hvt.)  er  ogso  ein  myrk  stad  ;  idne  t  fro  er 
visst:  inne  i  fraa,  og  i  ti  dem  san  skulde  me  daa  venta  aa  finna  namnet 
paa  romet  der  ho  var.  Men  eg  veit  ikkje  noko  rom  som  dette  namnet 
kann  høva  paa,  og  eg  trur  difor  at  dem  er  misskrift,  helst  for  dern 
som  kann  ha  stadet  i  det  fyrste  uppritet.  Paa  Ijosbilætet  ser  det  ogso 
ut  som  der  i  hdsk.  er  steilt  litt  med  det  andre  uppstriket  i  m,  so  det 
svipar  paa  rn.  Eg  held  dern  for  aa  vera  dsg  av  *der  f.  =  gn.  dyr 
n.  pl.  som  i  alle  norske  maalføre  (undt.  Færøymaalct)  hev  gjenget  yver 
til  aa  verta  eit  kvinnkynsord  i  eintal.  Gn.  y  hev  i  fleire  ord  vortet  e 
i  shetl.  eng.  {ffleg  =  g  1  y  g  g  r;  nederd  =  n  y  t  r  6  1 1  r  ;  .sj.  Jak.  1 23). 
Um  formi  elles  sjaa  ordlista  med  tilvisningar.  U  dem  san  idne  i  fro 
vert  daa:  or  dyri  si  inne  i  fraa.  Smlk.  den  aalmennc  vending  i  andre 
verserad  i  folkevisorne :  han  inn  gjenom  dyrt  steig;  hand  ind  aff  dørren 
thrend  o.  s.  fr. 

174:    dar  comme  ov  sin  mo,  smlk.  fær.  (SK  39):  tàô  standist  hvàt 
àf  îô  md. 


26  MARIUS  H.KGSTAD.  H.-F.    Kl. 


V.    1 8.     Jarlen  gjeng  no  fram  paa  stridsvollen  og  fylkjer  mennerne 
sine,  dei  gjæve  »skjeggjar«   i  Orknøyarne. 

i8i:     Smlk.  fær.  (SK  4):  so  gekk  hon  å  vollin  fram, 
V.    19.      Det  kjem  ei  tidend  til  Hildina  um  slaget:      »Han  (kongen) 
er  komen  inn  paa  vollarne  dine;  venen  hans  (d:  Hilluge)  driv  velborne 
menner  (d:  Orknøyheren)  paa  flugt. 

—  fans    held    eg   for  misskrift  istf.  hans\  sjåa  ovanfyre  i   stykke 
III  s.   17. 

V.  20.     No  gjeng  Hildina  fram  paa  stridsvollen,   og  bed  fåren  at 
han  ikkje  skal  spilla  meir  folk. 
Smlk.  fær.  (F^K   100): 

Tad  var  frngvin  Ingihjörg, 
hon  Jelhir  å  si  ni  knæ: 
ger  tad  fyri  manndom  tin, 
tu  gef  tann  riddara  mæi\ 
V.  21.     Hilluge  legg  seg  imillom  —  Herregud  gjeve  honom  skam 
— ,  og  segjer  at  fyrst  maa  jarlen  falla  fyrr  striden  kann  enda. 

Med  rimordi  scam  —  in  (for  enn)  smlk.  fær.:  fara  —  vera  (Fk  166). 
Crego  (hvt.)  misskrift  for  erego\  sjåa  ovanfyre  i  stykke  II.  —  I 
Gager  meiner  eg  at  g  er  misskrift  av  y  i  upphavsskrifti,  so  ordet  vert 
yaye^\  uttala  jëdr  =  gn.  p  e  g  a  r,  sosnart  (sjåa  ordl.  under  yayer  med 
tilvisningar);  —  in  adv.  =  gn.  enn  med  tydning  dessutan,  ogso  (Fritz- 
ner:  enn  3).  Meiningi  av  Hilluge  sitt  svar  er  daa:  Sosnart  jarlen, 
venen  din,  ogso  er  fallen,  kann  det  verta  tale  um  aa  slutta  med  mann- 
draapet,  men  ikkje  fyrr. 

21  j:    Smlk.  dsk.  herre  Gud  skal  gifftie  hend  skam  (GF  I,   134). 
V.  22.      No   fekk  jarlen  daudehogget    —    der  kunde  ingen  grøda 
honom  — .      Han  (Hilluge)  kasta  hovudet  i  fanget  aat  Hildina,    og  det 
koka  i  henne. 

22,_8:     Smlk.  fær.  (FA   169): 

Dey  aur  fell  tå  hert^igln 
keisarinum  for  fot, 
tad  var  eingin  i  Rûmarîki, 
id  honum  kundi  råda  båt, 
223:    Jn    east  ans  huge  ei  fong  ednar.      Smlk.    fær.    (FA    11 55): 

henni  komst  h'ôvur  i  fang, 
224:    ti  vax  hedne  mere  meo.      Smlk.   fær.   (SK  49142):    måtttirin  ? 
homim  vex;  norsk  (BF  17): 


IQOO.    No.    2.  HILDlNy\KVADET.  2^ 


Dx  viC  daa  ho  Uli  frûva, 
daa  snudde  hô  seg  mæ  r/raat; 
ho  gat  inkje  sin  sonen  svara j 
saa  voks  hæna  sorg  imot. 
V.  23.      Etter    dette    gjeng    Hillugc    paa   fåren    og  segjer  at  han 
lova  honom  gifta  um  han  djervt  fylgde  med  or  landet  (Norig?),  og  han 
krev  no  aa  verta  gift  med  Hildina  ved  gull  og  fcstarmaal. 

Um  yugna,  som  Barry  og  Anderson  les  gtigna,  sjåa  ordl.  under 
fjvg  a.  — 

234:    vath  qodle  u  Jasta  bande.     Smlk.    norsk  (LF  584):    han  gav 

hennar  gull  og  Jestarfe. 
V.  24.      Kongen    segjer    at    Hilluge    fær   hava  tolmod  til  dess  at 
barnet  som  Hildina  gjeng  med,  er  født  og  kann  berå  klædi  sine;  sidan 
skal  fru  Hildina  faa  gjera  etter  sin  eigen  vilje. 

Med  rimordi  berå  —  villya  smlk.  fær.  skildi  —  veldi  (SK  35), 
lendar  —  rindar  (SK  40).  Fyrste  radi  er  lang,  men  ikkje  lengre  enn 
me  kann  finna  det  her  og  kvar  i  folkevisor.  Soleia  norsk  (LF  84):  Han 
vahnaà  inkifør  tim  treitandagin;  (LF  293):  Her  er  sd  sterke  vaktir 
jer  Ingeborgs  gård  ;  fær.  :  So  loymdiga  gekk  hon  frå  strondtim  nidan 
(FA  221);  leingi  havi  eg  fyri  Hornalondimi  radio  (FK   124). 

Det  fyrste  ordet  i  2d  re  radi  er  Gnadnè.  Her  maa  ha  stadet 
yiiadnè  i  den  fyrste  uppskrifti.  Men  den  vesle  y  hev  voret  utydeleg,  og 
Low  hev  leset  det  gnadnè  daa  han  reinskreiv  (smlk.  Gayer  for  i/ayer 
21.8);  y  som  her  hev  Ijodverdet  /,  høyrer  elles  ikkje  til  dette  ordet,  men 
til  det  siste  i  fyrre  radi  yalt,  der  den  fyrste  y  igjen  høyrer  til  ordet 
da  straks  i  fyrevegen.  Forvendingi  i  fyrstningi  av  dette  verset  tenkjer 
eg  meg  daa  hev  komet  til  paa  denne  vis: 
Kvedaren  hev  sagt: 

Nu  billon  have  di  alt(t)e  vadn  e  bore 
0:  gn.:    Nu  biftlund  hafit  pér  alt  til  barn  er  borit. 
Dette  hev  daa  Low  fyrst  skrivet  upp  soleis: 

Nu  bill  on  heve  da  yalt  yuadne  bore, 
og  sidan  reinskrivet  dette: 

Nu  bill  on  heve  da  yalt 
Ouadne  bore  —  —  — 
V.  25.     Hildina  ligg  paa  tjeldet   (o:  teppet),  og  augo  dimmest  av 
graat.     Og  medan  dei  bur  til  brudlaups,  hev  ho   »daae«   i  drykken. 

—  dukrar  tek  eg  som   misskrift   (elder  sideform)  av  *dukvar,  gn. 
d  Q  k  k  u  a  r. 


28  MARIUS  ILK(iSTAI).  H.-F.    Kl. 


25:,:    huga  Ull  hridlevshi.     Smlk.  norsk  (LF  30): 
Sd  vil  cg  a  f  at  adre  fjolli 
og  Ul  ^kons  bndlaup  bu. 

Den  vanlege  vending  er  elles  i  den  norske  folkevisa  J)joda  til 
hnallaups^  (LF  297,  303,  308)  liksom  i  Færøyvisorne  (t.  eks.  FK  64). 
Danske  folkev.   ,.to'-  (eks.  di  lod  deris  brøllup  boe,  GF  II,  32). 

254:  hon  lothtr  ii  duka  dogha  d:  ho  læt  daae  i  drykken.  Dogha 
svarar  Ijodlogrett  til  ei  gn.  form  daa,  asg.  av  däi  m.  Dåe  m.  vert 
i  nyn.  maalf.  (Helgeland)  bruka  um  »dvale,  følesløs  tilstand«  (Ivar 
Aasen);  smlk.  gn.  dan.  ørska  og  mange  nærskylde  ord.  Det  lig^ 
di  for  nær  aa  samanlikna  denne  staden  med  ordi  i  den  norske  folkevisa 
um  Orm- Aalen  unge  (LF  no): 

Og  du  skal  ikki  i  havgin  liggje 
der  drenginne  drikke  dvala. 

I    norske    visor    er   det   elles  oftast  rillarkorn  dei  hev  i  drykken, 
naar    det    skal    verta    dvaledrykk,    soleis    LF  436,  450:    stundom  ogso 
elvarkorn    LF  444    eller    Ho  LF  458.      I  fær.  visor  hev  dei  eitur  i  vin 
(FA  88)  eller  eitnrkorn  (FA   lOy)  eller  àminni,  t.  eks.  SK  28: 
og  so  mikià  ôminm 
làt  hon  hàrûti. 

Det  er  visseleg  urter  dei  hev  bruka  til  aa  faa  fram  den  verknaden, 
at  den  som  drakk,  fall  i  fast  svevn  eller  i  dvale.  Smlk.  eng.  dwale 
som  namn  paa  Belladonna  og  med  tydning  :  a  potion  serving  to  stupefy 
(Webster).  I  den  upplysning  um  innehaldet  av  Hildinakvadet  som  Low 
fekk  hjaa  den  gamle  Foula-bonde  (sj.  nedanfyre  sist  i  dette  stykket), 
vert  det  sagt  at  »Hildina  infuses  a  drug«.  Dåe  m.  er  i  mange  norske 
maalføre  no  namn  paa  planta  Galeopsis  Tetrahit,  soleis  Nordi.  Fosn, 
Indr.  Stjord.  Østerdalen;  dåve:  Jædr.  (Haa,  Time),  dai  V.  Agder,  dæ 
Ryf  Nfd.  o.  m.  fl.  Etter  dei  upplysningar  eg  hev  fenget  (scrleg  hjaa 
prof  Wille)  inneheld  ikkje  Galeopsis  slike  emne,  at  han  kann  verta 
bruka  med  den  verknad  som  her  er  nemnt.  Fraa  Vik  i  Sogn  hev  eg 
fenget  grein  um  at  dei  i  eldre  tid  hev  havt  „dægras"  (d:  Galeopsis) 
paa  ølet  for  at  gjera  det  sterkt. 

I  Stjorn  (s.  615)  les  me  um  ei  urt  (skogvaxit  vintre),  som  »var  pi 
likaz  vaxit  scm  akrdae«.  Ein  mann  samlar  noko  av  det  og  hev  upp 
i  ein  kjetel,  skal  koka  det  til  mat.  »pa  ivsv  felagar  hans  vpp  oe  settv 
fyrir  spamanna  syni.  Nv  sem  peir  kenndv  a.  kavllvflv  peir  sva  segiandi. 
Davfli  er  i  katlinvm  gv9s  ma8r  oe  megv  ver  æigi  çta«.  Her  er  det 
likevel  ikkje  x^daaen«   som  segjest  ha  havt  den  nemnde  verknaden,  men 


I900.   No.    2.  HILDINAKVADET.  29 


eit  skogvakset  vintre,  som  var  likt  daae  i  vokstren  (2  Kong.  4,  39 — 40). 

—  Kann  daae  fyrr  ha  voret  namn  paa  ei  forgiftig  urt? 

V.  26.  I  brudlaupet  bed  Hildina  får  sin  at  ho  maa  faa  løyve  til 
aa  skenkja  vinet. 

V.  27.  Ho  fær  lov  til  dette;  men  fåren  bed  henne  at  ho  ikkje 
maa  tenkja  paa  jarlen,  den  gode  herren  hennar. 

V.  28.  Hildina  segjer  at  um  ho  enn  skulde  koma  til  aa  tenkja 
paa  jarlen,  vilde  ho  ikkje  difor  berå  fram  nokon  skadedrykk  for  far  sin. 

Watha  tek  eg  som   at   ek  =pö    at   ek,  sjåa  ordl.  under  wath\ 

—  liien  er  gn.  h  é  8  a  n,  som  eg  tenkjer  meg  her  er  bruka  med  tyd- 
ningi  difor  (Fritzner,  héSan  4);  —  Jorlskona  er  ei  uvanleg  form;  inga 
som  stend  framfyre,  syner  at  me  hev  eit  fem.  i  asg.  (eller  eit  neutr.  i 
apl.?),  og  eg  tek  forlsJwna  som  eit  asg.  =  *fârskQnnu,  samansett 
av  far  med  tydningi  skade,  svik,  og  kanna  f.  —  forlskona  er  daa  ei 
kanna  med  faarleg,  skadeleg  eller  falsa  drykk.  Gn.  får  skulde  i  Shetl. 
regelrett  verta  för\  men  etter  r  vert  stundom  tilhengd  ein  i,  soleis  korl 
(kyrr),  ^ar^Z-pin  (hjarra-)  hjaa  Jak.  Med  umsyn  paa  bruket  av  far 
i  dette  høve  smlk.  Sigrdrffumal  (Sæm.  Edda)  v.  8:  Full  skal  signa 
ok  vi8  f  ar  i  sia,  i.  e.  make  a  sign  over  the  cup  to  prevent  harm  in 
it  (Vigf.  i  Oxf.  Diet.  under  far). 

V.  29.  Hildina  bar  fram  mjøden,  og  svæver  inn  baade  faren  og 
alle  hine. 

Rimordi  er  sat  —  o^  gn.  at,  cit.  —  har  se  =  har\  smlk.  kla- 
passe  7g. 

29.     Smlk.  norsk  (LF  306): 

Han  skenldi  både  øl  og  mjød 
gav  nok  ein  kver  og  alle^ 
drnkkin  vaH  kongin  og  kongins  me^in, 
og  si'emnen  mone  på  dei  falle. 
og  BF  51: 

Dæ  ?'a'  no  ho   Venil  fniva 
ho  skjenkte  den  nijøen  og  bar\ 
fyste  sovna  brffgomen, 
sea  add^  dei,  der  va\ 
V.  30.      Deretter   bar   Hildina  deim  ut  or  halli    —    alle  nær  som 
Hilluge  —  og  lagde  eld  ytst  i  porten. 

—  otsia  jatha  poH  hdsk.  —  jatha  er  noko  brysamt.  Eg  les 
otsta  jath  a  po^i,  og  tek  jafA  som  ein  skrivemaate  for  gjath  =  gn.  gat 
n.    (hol,    opning)   med  det  aalmenne  innskot  av  j  framfor  stomn vokalen 


30  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


(shetl.  eng.  gad  hjaa  Jak.).  Elles  kunde  vel  j  her  ogso  hava  Ijodverdet 
j  (oftast  y  i  Low's  skrift),  daa  yat  (=  eng.  gaJte)  vert  bruka  nord  i  Brat- 
land etter  Halliwell.  —  of  sta  jafh  a  port  vert  daa:  »ytste  opningi  i 
portromet«.     Sjåa  elles  ordlista  under  yath  og  a  prp. 

V.  31.     Hilluge    visste    ikkje    utav    noko,    fyrr   elden    var   kernen 
radt  upp  aa  loftet  og  hadde  naatt  silkeserken  hans. 
Del  tvo  siste  rader  i  dette  verset  lyder  i  hvt.: 
Eldin  var  commin  i  lut 
U  stor  u  silki  sark  ans  Sfno. 
Dette  meiner  eg  er  forvanskning  av: 

Eldin  var  cænmin  i  lutusfor 
ti  silkî'Sark  ans  smo. 

—  hitustor  tek  eg  daa  som  lofthusdyr;  og  lofthus  her  er  vel  gn. 
lopthus  =  loptstofa.  Daa  det  ser  ut  til  at  Hilluge  var  atter  i 
halli,  maa  vel  forteljingi  um  at  elden  var  komen  i  »lofthusdyr«  berre 
segja  so  mykjet  som  at  elden  hadde  breidt  seg  yver  heile  garden  (eller 
huset).     Sjåa  elles  ordlista  med  tilvisningar. 

Smlk.  med  dette  verset  norsk  (LF  562): 
Herre  Per  vaknaå  inki  før  da 
at  login  leikaå  i  Åselitis  har. 
3ii_,.     Smlk.  fær.  (FA  136): 

Ikki  visti   Viljornmr 
affyri  enn  tå. 
V.  32.     Hilluge  spring  fram  og  bed  Hildina  um  liv  og  grid. 

—  kercda  tek  eg  som  misskrift  for  ke^esta;  i  Low's  skrift  er  st 
og  d  ikkje  so  ulike. 

V.  33.  Hildina  svarar  at  han  skal  faa  like  mykjet  og  like  god 
grid  som  han  let  herren  hennar  faa  i  slaget. 

—  swo  i  2dre  radi  er  uvanleg;  eg  tek  det  som  gn.  sia.  —  Fram- 
for Skall  i  3die  radi  maa  vera  utelatet  sin,  og  Skall  stend  istf.  Shall 
(d:  sjølv). 

32—33.     Smlk.  fær.  (SK   139): 

Tàô  var  Girtlands  kongnrin, 
Icreyp  tmdir  borgarliå: 
mm  kæri  Hergeir, 
til  gef  mår  nil  grid, 

ik  *  * 

Slikan  skalt  tu  gridin 
åf  mår  nv  Ja, 


I900.   No.    2.  HILDIXAKVADET.  3 1 


sum  fu  lût  mm  sæla  jààir 
vid  sinum  Hvi  nå. 
Dei  same  vendingar  finn  ein  i  FK  21. 

V.  34.  Hildina  minner  honom  um  at  han  tykte  det  var  litet, 
endaa  ho  saag  kroppen  aat  jarlen  bløda;  han  kasta  hovudet  i  fanget 
hennar,  og  daa  voks  harmen  i  henne. 

—  et  sa  er  tvilsamt;  eg  tek  det  .som  etsa  =  gn.  hizuc/,  der,  soleis. 
V.  35.     Kvadet  endar  soleis: 

No  tekt  ho  heve  falsken  hans 
baade  med  mold  og  stein: 
»Du  skal  aldri  meir  konungsens 
barn  valda  mein«. 
I  fwelsko    maa    0   vera   misskrift  for  a,  daa  ordet  i  gn.  og  i  alle 
kjende  maalføre  er  m.     Sjåa  ordlista. 

Innehaldet  etter  Low. 

Um  innehaldet  av  kvadet  skriv  Low  (Anders,  s  113):  A  literal 
translation  of  the  above  (d:  the  ballad)  I  could  not  procure,  but  the 
substance  is  this: 

An  Earl  of  Orkney,  in  some  of  his  rambles  on  the  coast 
of  Norway*,  saw  and  fell  in  love  with  the  King's  daughter  of  the 
country.  As  their  passion  happened  to  be  reciprocal,  he  carried  her 
off  inn  her  father's  absence,  who  was  engaged  in  war  with  some  of 
his  distant  neighbours  (v.  1  —  3).  On  his  return,  he  followed  the  fugi- 
tives to  Orkney,  accompanied  by  his  army,  to  revenge  on  the  Earl 
the  rape  of  his  daughter  (v.  7).  On  his  arrival  there,  Hildina  (which 
was  her  name),  first(!)spied  him,  and  advised  her  now  husband  to 
go  and  attempt  to  pacify  the  King  (v.  9).  He  did  so,  and  by  his 
appearance  and  promises  brought  the  King  so  over  as  to  be  satisfied 
with  the  match  (v.  12).  This,  however,  was  of  no  long  standing,  for 
as  soon  as  the  Earl's  back  was  turned(!)  a  courtier,  called  Hiluge, 
took  great  pains  to  change  the  King's  mind,  for  it  seems  Hiluge  had 
formerly  hoped  to  succeed  with  the  daughter  him.self  (v.  15  —  16).  His 
project  took,  and  the  matter  came  to  blows  (v.  16 — 18);  the  Earl  is 
killed  by  Hiluge,  who  cut  off  his  head  and  threw  it  at  his  lady,  which, 


•     Der  soin    skrifti   sprikjer,  hev  I^w   noko  som  ikkje  finst  i  kvadet,  eller  er  annarleis 
enn  i  kvadet.     Versetali  hev  eg  tilsett. 


32  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F".    Kl. 


she  says,  vexed(!)  her  even  more  than  his  death,  that  he  should 
add  cruelty  to  revenge  (v.  22).  Upon  the  Earl's  death,  H  il  din  a  is 
forced  to  follow  her  father  to  Norway,  and  in  a  little  time 
Hiluge  makes  his  demand  to  have  her  in  mariage  of  her  father;  he 
consents,  and  takes  every  method  to  persuade  Hildina,  who 
with  great  reluctance,  agrees  upon  condition  that  she  is  allowed 
to  fill  the  wine  at  her  wedding  (v.  26).  This  is  easily  permitted  (v.  27), 
and  Hildina  infuses  a  drug  (v.  25)  which  soon  throws  the  company 
into  a  dead  sleep,  and  after  ordering  her  father  to  be  removed,  set 
the  house  on  fire  (v.  29 — 30).  The  flame  soon  rouses  Hiluge,  who 
piteously  cries  for  mercy,  but  the  taunts  he  had  bestowed  at  the  death 
of  the  Earl  of  Orkney  are  now  bitterly  returned,  and  he  is  left  to 
perish  in  the  flames  (v.  31 — 34). 


V.     Maalet  i  Hildinakvadet  etc. 

S  I.  Low  skyna  ikkje  det  som  han  skreiv,  og  den  ugreide  en- 
gelske rettskrivning  han  bruka,  gjorde  saki  verre.  Kor  mykjen  umak 
han  gjorde  seg,  er  det  difor  sjølvsagt  at  uppskrifti  hans  ikkje  kunde 
verta  so  greinleg  som  ynskjande  var.  Likevel  gjev  kvadet  oss  eit  tyde- 
legt  bilæte  av  det  norske  maalføre  paa  Shetland  i  tidi  fyrr  enn  engel- 
sken fekk  yvertaket.  Det  er  trulegt  at  William  Henry,  som  sa  fram 
kvadet,  høyrde  til  den  siste  ætt  paa  Foula  som  enno  i  barndomen 
bruka  norsk  maal,  og  at  me  difor  kann  setja  maalet  —  som  det  syner 
seg  i  Low's  skrift  —  til  kringum  1700,  um  der  enn  i  kvadet,  som 
tvillaust  er  mykjet  eldre,  kann  vera  ord  og  former  som  hev  fylgt  med 
fraa  eldegamall  tid,  like  eins  som  i  gamle  norske  folkevisor  i  heimlandet. 

Me  vil  samanlikna  Shetlandsmaalet  hjaa  Low  i  Hildinakvadet, 
Fadervaaret  etc.  med  aalmenn  gamall-norsk  og  med  maalet  i  nokre  gamle 
brev  fraa  Shetland  og  Orknøy. 

Merkn.  I  Diplomatarium  Norvegicum  hev  eg  funnet  desse  8  diplomi 
fraa  Shetland:  1  8q  (1299),  109  (1307),  340  (1355),  III  284  (1355), 
310  (1360),  11  797  (1452),  859  (1465),  VI  651  (1509);  dessutan  I  605 
og  606  (1405)  som  er  færøyske  avskrifter  og  difor  ikkje  er  til  aa  byggja 
paa  her.  —  Fraa  Orknøy  hev  me  desse  diplomi:  II  168  (1329),  170 
(1329),  ?1V   200  (1332),  1  404  (1369)»  ^^^  670  (1422),   691   (1426). 


I900.   No.    2.  HILDINAKVADET.  33 

A.     Vokallæra. 

a.     Vokalar  i  Ijodsterke  stavingar. 

S  2.  Gn.  a=  I.  a  (oftast),  t.  eks.  aide  (aldri)  35^,  arar  (fær.  aôrari})  164, 
asfa  (siste  vokal;  a  f  sta8)  33,  avon  (nyn.  avande)  83, 
hal  (nyn.  bald.^)  231,  tar  3si.  (bar)  29^,  hardagana 
(bardaganum)  173,  casta  (kastat^ir)  343,  dagh  (nyn. 
i  dag)  F,  fadlin  (fallinn)  2I4,  Jram  (fram)  134, 
glashnryon  (*glasborginni)  I4,  lâapa  (klappar)  7^, 
laghdè  (lagfli)  3O3;  Inndt  (lan di)  23^,  namn  (nafn) 
8i,  sadnast  (sannast)  4^,  fachte  (pakt)  351,  vannaro 
(vandaraSi)  Î4,  vadne  (barn i)  354. 

Merkn.  i.  I  desse  høvi  hev  vel  a  voret  uttala 
som  vestnorsk  a.  Skal  me  døma  etter  uttalen  paa 
Shetland  no,  hev  a  oftast  voret  lang  framfor  einskild 
konsonant  (Ærow)  og  framfor  nd  og  rd  bånd  (band)  94, 
hardagana  \  sjåa  Jak.   116. 

Merkn.   2.     —    askar  261  er  eng.  ask  med  norsk 
boygning. 

Merkn.  3.      Um   a  i  andy  scam  o.  a.  sjåa  §   17. 

^  2.  0  framfor   ng:  gonga  (ganga)    14^.4, /owy  (fang)  22a. 

Merkn.  4.     Smlk.  hor)gd  (hanga),  govgd  (ganga) 

hjaa  Jak.    17.      I   shetlandsk  hev  der  soleis  voret  den 

same    yvergang  fraa  a  til  å  framfor  ng  (og  wZf?)  som 

i    mange    vestlandske    maalføre   i    Norig:    låifgd    Nfd. 

laorfgd  Sogn,  Jårjg  Shl.  lårfrfd  Ryf.  V.  Tel.  (men  larfgu 

Hard.    Voss).      Islandsk  langur  i  nord-vest,  långur  i 

sud-aust  (etter  upplysning  fraa  islendingen  pastor  1'hor- 

darson).      Paa  Færøyarne  synest  denne  yvergang  vera 

ukjend. 

^  3.  M  i  ordet /îmijr  (fang)  343,  vistnok   mishøyrt   eller    mis- 

skrivet  for  fong,  som  det  stend  i  223. 
-  4.  i    i  vilda  (valda  v.)  52  354. 

Merkn.  5.  Venteleg  same  uttale  som  i  skotsk 
giiidy  etter  Sweet  (Handbook  s.  30),  som  0  i  fransk 
peu,  dsk.  ønske,  Smlk.  fær.  i^olda  (utt.  valda)  ved 
sida  av  valda;  ogso  ofte  i  nyn.  maalf.  volda\  v 
kunde  vel  noko  vera  orsak  til  rundingi  av  a. 

=  5.  f?  i  fest  (fast)  293",  tvilsamt;  kann  vera  fast. 

Merkn.   6.     —    vexe  (ô  x)  344  stend  vel  for  vox, 
som  vert  skrivet  soleis  224. 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.      1900.     No.  2.  3 


34  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


s  3.  Gn.  à=i.  0  (oftast):   Bodin   (bat  rinn)  O,    dofjha  (daa)  2$^,  f  oris- 

kona  (*fârskQnnu.?)  283,  grothè   (grâti)   251,    lothtr 

(sterkt  præs.  utan  Ijodbr.  =  gn.  lætr)  254,  Oron  (ærin) 

O,  ro  inf.  (rada)  84,  ro,  s.  n.  (rad)  ii,  slo  (slait)   17s, 

smo  (små)  3I4,   Sponiyi  (spanninn)  O,   yo  (lia)   lu. 

I  nokre  tilfelle  vert  à  til  no  (wo)\  eg  hev  ikkje  kunna 

sjåa  vilkori  for  denne  yvergang  (sjåa  §  73):    ftu>  (fa) 

I4, /tt'0   (fa)  334    O,    s%oo   3si.    (sä)    12«    15«  34.,   sno 

(skal  vel  vera  hvo  0:  sjiio,  sia)  332,  tworone  (tarin)  63, 

Merkn.    1.     Uttalen   maa  ha   voret  0  som  i  shetl. 

eng    enno  i  norske  ord  med  garaall  å;    sjåa  Jak.   118. 

—  Paa  Foula  minnest  dei  enno  spoijfia  og  hodan. 

Merkn.  2.  Yvergangen  fraa  â  til  0  er  minst  450 
aar  gamall:  —  0  mellom  (å  milium)  l)N  II  7975 
(Shed.  1452),  0  Vendose  sms.  7976  (=  a  Vindasi 
DN  I  60520  (Ï405),  fær.  avskrift  av  eit  shetl.  brev); 
Ornason  (Arna  s  on)  DN  II  859^^  (Anst.  1465);  f 
Voghum  (f  Vâgum)  VI  6513  (Sandnes,  Shetl.   1509). 

=  2.  a  i  La  F  (=  lat  og  Ijodlint  lat;  nyn.  alltid  lata), 
§4.  Gn.  e,^-i.e  (oftast):  hera  (berå)  242,  Berg  (berg)  O,  Berrie  (berg- 
it)  O,  estin  (hestrinn)  141  =  Hessin  O,  ere  (hçrra) 
212  =  here  274,  gede  (getit)  24,  genger  (gçngr)  18,, 
geve  3skp.  (gefi)  132,  gerde  (gçr8i)  291,  Ouestin 
(gçstrinn)  Con,  lega  (Içggia)  134,  merkè  (mçrkr) 
III,  skegger  (skçggiar)  183,  tegar  (tçkr)  16,,  yera 
(gçra)  203. 

Merkn.  i.  Uttalen  hev  vel  voret  e\  framfor  r 
og  i  geve  helder  open  (^),  smlk.  shetl. eng.  hærg  Jak. 
118.     Um  kernt  sjåa  §   15. 

Merkn.   2.     tempa  F  hev  e  fraa  eng.  tempt. 

=  2.  a  i:  an  adv.  (enn)  54,  gar(e)din  (gçrftinni)  164,  gare 
(gefa)  lOs,  gava  (gefit)  262,  Oav  (gef)  F,  man  (mçnn) 
204,  silkisark  (silkisçrk)  31 4. 

Merkn.  3.  1  desse  ord  maa  e  ha  voret  uttala 
med  sterk  opning  («);  i  an  —  um  ikkje  misskrift  for 
in,  som  me  skulde  venta  etter  maalføret  sin  bygnad 
og  etter  skri vcmaaten  in  214  —  og  man  kann  a  vera 
yvergang  (e>ä)  framfor  muljera  konsonant,  som  det 
elles  er  litet  far  etter  i  kvadet  og  som  maa  vera  inn- 
blanding   av    eit    anna  maalføre  enn  det  vanlege  her; 


I  goo.   No.    2.  HILDINAKVADET.  35 

sjaa  nedanfyre  i  3    og  Jakobsens  utsegn  sida   115   um 

at    mange    former    stundom    gjeng   ved    sida  av  kvar- 

andre;   smlk.    shetl.eng.  a^nfo,  endo  (gn.  ennpd)  Jak. 

19.     I    sark  hev  vel  a  voret  uttala  tydeleg  a,  daa  a 

her    er    atlerljodbrigde    (soleis    kunde    det    ogso    vera 

med  7nau}). 

-  3.  i    framfor  nasal:  in  adv.  (enn)  2I4,  Con.  (zn  e  Liunga), 

linge  84    (linge  4gg)  ^  gn.  Içngi,    ridna   (renna)  44, 

sUnka  (skçnkia)  271  =  shnka  26j,  tinka  (pçnk)273, 

tinkn  (pçnkia)  281. 

Merkn.  4.  Uttalen  hev  vel  voret  ein  høg  e  (é)» 
Sweets  (e'),  mid  front  narrow  raised  towards  (i),  Edin- 
burgh Scotch;  sjaa  Handbook  s.  28.  Smlk.  nyn.  maal- 
fore  dit}riå  Sdm  Nfd.  Sfj.  didne,  didnå  Shi.  (smlk. 
tdin^d  Sogn). 

Merkn.  5.  Denne  y  vergangen  hev  me  i  hinghia 
DN  II  859,0  (Anst   1465). 

=  4.  ei  framfor    nasal    i    hemde    (h  ç  n  g  d  r)    43    og    i    SeigU 
(seglit)  O. 

Merkn.   6.      —  ei  er  her  vistnok  berre  ein  annan 

skrivemaate    for    den    Ijod    è   som  er  umhandla  straks 

ovanfyre    i    3.      Smlk.    SBgdl   (Seglet,    namn    paa  ein 

hovde  som  ser  ut  som  eit  segl)  hjaa  Jak.  s.   99. 

=  5.  ie  framfor  nasal  i:  mien  (mçnn)   18^   194,  stien  (stçndr) 

34  =  stiendei'  151,  stiendt  23. 

Merkn.    7.      —    ie   i  desse  ord  er  visst  berre  ein 
annan    skrivemaate    for   den    Ijod  è  som  er  umhandla 
straks  ovanfyre  i    3  og  4,    med    innskot  av  j:     mjén. 
Med   mien   i8s   og  man  204  smlk.  Jak.   26:    bji^ntar 
og  hWr^tdr   (namn  paa  ein  kald  nordaustvind,  *bind- 
ar  i). 
=  6.  en  x  geling na  (gçnginn)  Con.  som  vel  stend  for  gjnngna 
0:    gjongnd,    som    er    den    atterljodbrigde    form    for 
gçnginn    (Ijodlogrett  :     gongin)    med    innskot    av    ; 
framfor  stomnvokalen.      Smlk.  fung  343  for  fong  223 
og  shetl.  eng.  jorjgdr  (gan ga  ri)  Jak. 
=  7.    0  i  wordig  (verÖigr  =  verflugr)   12.5. 

Merkn.  8.  Uttalen  hev  voret  ô  (open  0) ;  grunnen 
til  yvergangen  e>ô  er  w  som  i  shetl.  eng.  Jnvôli 
(hvçlia),  sjaa  Jak.    119. 

3* 


30  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   KL 


S  5.  Gn.  é=  I.  e\  tre  (tré)  43. 

=  2.  ie:  Fie   (fé)    O.      Venteleg    uttala  Jjè\    smlk.    shetl.eng. 
hjBla  (hela)  hjaa  Jak. 

=  3.  a  i:  alt  351.  (helt)  163,  fac  (fekk)  221,  gak  (gékk) 
I  Og,  Icdhi  (for  lat  di  =  gn.  létut  p  é  r)  333.  Soro 
ein  ser  er  det  i  alle  desse  høve  den  gamle  reduplika- 
tion.svokal  é,  som  hev  vortet  a. 

Merkn.  Uttalen  hev  kanskje  voret  burtimot  //. 
Smlk.  i  fær.:  qékk,  utt  di(Bk\  læt  d:  gn.  I  é  t,  ult. 
læat. 

%6.  Gn.  i=i.  '/:  hillon  (biSlund)  241,  Ctiimeri  (himinrfki)  F,  Fisk 
(fisk r)  O,  gipt  (g  i  p  t)  233,  HUdina  243  ofl.,  Hiluge 
131,  idlu  (il  lu)  F,  in  (inn)  ju  kidn  (kinn)  64  7^  = 
kin  62,  liger  (li  g  gr)  251,  liva  (li  fa)  1 14,  Sildin  (sild- 
in)  O,  silkisark  (silkisçrk)  31 4,  spidla  (sp  i  Hit) 
2O4,  vill  asg.  (vi  li  a)  F,  vill  ga  asg.  (vi  li  a)  244,  widn 
(vin  nr)   164,  mdi  (v  iss  i)  3I1. 

Merkn.  i.  —  délivra  F  og  yiß  232  hev  i  fraa 
engelsk. 

Merkn.  2,  Uttalen  hev  vel  voret  t  (open  /  burtimot 
é)  som  i  shetl.eng.  no,  sjåa  Jak.  iig  og  smlk.  nedan- 
fyre  under  2;  i  hev  haldet  seg  i  livdn  (li  fan  di);  ilt 
vert  uttala  ø^U  i  ei  norsk  vending  fraa  Unst,  Jak.  1 1 . 
Merkn.  3.  Lægjingi  i  >  t  (é)  finn  me  far  etter  alt  i 
det  14de  hundr.  (helst  i  Ijodlinn  staving):  tvel  isp.  (vil) 
1)N  I  3402  (Fapøy,  1355).  ^^  P^P-  (til)  smst.  3407, 
III  284,0.12  (Sand,  Shetl.  1355);  i  dei  same  brevi  er 
der  mykjet  æ  for  e,  ç,  og  stundom  o  for  u.  Soleis 
ogso  paa  Orknøyarne:  M^e//a  dsg.  (v  ilia)  I)N  11  691 14 
(1426),  grepin  (gripinn)  smst.  69174.  Sjåa  elles  §  to, 
merkn.   2  um  u. 

=  2.  e  i  Be^^gesken  (borôdiskrinn)  O,  utt.  lm'djésk<m  med 
hovudtone  paa  andre  stavingi;  gre  (gr i 8)  324  331, 
kednptister  (kinnpüstr)  62,  verka  244  (*virkia?  - 
yrkia;  smlk.  hjaa  Aasen:  verkje  n.  Shl.  =  virkje  n. 
Sæt.  Tel.  =  vyrkje  Austl.  Vald.  Gbr.  =  yrkje  Trondh. 
Nordi.). 

Merkn.  4.  Uttale  som  under  i,  straks  ovanfyre. 
Merk  likevel  shetl.eng.  kinpiisas  (no  med  tyding 
kinner). 


I900.    No.    2.  IIILDINAKVADET.  37 

=  3.  a  i  lava  (lifa)  154;  smlk.  shetl.  eng.  lavërni  (I  i  fe  r  ni) 
med  a  for  i  i  staving  utan  hovudtone. 
S  7.  Gn.  f  =  K  hi  (bfdr)  53,  WîY  (blftt)  93,  lide  (Htit)  34,,  live  (li fit) 
324,  ria  (rf9a)  9^,  sian  (sf8an)  53,  Tnniu  (tfminn) 
Con.  vin  (vin)  26»,  Whit  fnghn  (*hvftfuglinn)  O, 
whitrane  (smlk.  norsk  folkevisa:  Jwitare)  64. 

Merkn.  Uttalen  hev  voret  i  som  i  shetl.eng. 
Utal  (Ht ill),  n  (hlfô)  ofl. 
S  8.  Gn.  0=1.  0:  bore  (borit)  24»,  comme  3skp.  (komi)  174,  com  3si. 
(kom)  I2b2,  commin  (kom inn)  31^,  Corka  (korka-) 
O,  KomingdumF,  Koningn  (konungrinn)  lô^,  Orknian 
(Orkney  i  um)  53,  port  (port)  3O4,  Sokin  (sokkrinn) 
O,  sonnaless  (sonarlauss)   113. 

Merkn.     i.      Uttalen    hev    vel  oftast  voret  ö  naar 
vokalen  hev  vortet  lang,  elles  0  ell.  d;  sjåa  Jak.  121. 
—   kårka  minnest  dei  enno  paa  Foula. 
=  2.  on  i  Coust  (kost r)  O.  —  on  er  kanskje  her  trong  0  fram- 
for st;  sjåa  Dansk-norskens  lydhistorie  (Torp  og  Falk) 
s.    60;    no    vert    det    likevel    uttala   kost  paa   Foula; 
Jak.   155. 
=  3.    i  i  mild  (mold)  35^.      Uttalen  var  vel  møld;    sjåa  §  2, 

merkn.  5. 
=  4.  n  i  ctimma  (koma)  F,  cummin  (kominn)  191,  glasburyon 
(-borgin ni)   I5,    lut-  i  hdustor    (*lopthüsdyr(i))   31^, 
vélburne  (velbornir)  194. 

Merkn.     2.       Er    ti    i   desse    ord   gamall    u    (utan 
a-ljodbrigde)?     Smlk.  ophtirit,  p.  DN  II  69x05  (Orkney 
1426)  og  enno  eldre  kunungs  (konungs)  DN  I  340U 
(Papøy    1355),    Ili   28423    (Sande    1355);    smlk.    §  9, 
merkn.   2. 
=  5.  a  i    lava    (lofa9ir)    231;    misskrift(?)    for    lova.      Smlk. 
elles    shetl.eng.    bä  (bo9i),    akami  (nyn.  maalf.  avkåm 
m.  Jæd.)  hjaa  Jak. 
S  9.    Gn.  0=1.  M  (oftast):    blähe   (bø'tr;    med  atterljodbr.)   1O4, /?(r  3si. 
(for)  232,  furu  (föru)  63,  t  muthi  (f  moti)   lOs,  phige 
(plogi)   144,  Scugin  (skörinn)  O,  shige  (*sl69a)  14?, 
sing  3si.  (stoô)   I2i,  tnchta  (pot tir)  341. 

Merkn.  i.  Etter  uttalen  i  shctl.engelsk  no  hev 
uttalen  voret  ü  o:  europ.  M,  t.  eks.  stur  (storr),  Jak. 
121.     Sciigin  vert  paa  Foula  no  uttala:  skogin. 


3^  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    KL 

Merkn.  2.  Alt  fraa  gam  all  tid  synest  Orknoy- 
maalet  og  Shetlandsmaalet  i  surne  høve  ha  lika  u-ljod 
for  o:  Jiinn  (hiôn  og  hiun)  DN  111  3109  (Sandvik, 
Shetl.  1360),  landbular  (landbôlar)  l)N  I  4044^ 
(Orknøy  1369).  Sjåa  §  8,  merkn.  2. 
=  2.  eo  i  meo  (m69r)  224  344;  uttalen  hev  vel  voret  nijö. 
=  3.  ou  i  gloug  (gl68)  303,  goiujha  (gö8a)  274. 

Merkn.    3.      Hev    kanskje    voret    uttala  "Ü;    Low 

skreiv   Foula,  no  uttala:  Fûla\  smlk.  fyrstningi  av  det 

gamle    vers    hjaa  Jak.  s.   8:     Dd  vdrs  gud  ti  o\    det 

var  ei  god  tid.     Men  fær.  goitôr  (skrivet  goöur). 

=  4-    0  i  Drotiiign  (drott ninginni)  61;  gamall  stytting  af  0. 

=  5  an  i  dauthe  (döttur)   1O4;  gamall  stytting  av  0;  uttale  å' 

skrivemaaten  paaverka  av  eng.  daughter, 
=  6.   a  i  vax  (o  x)  224;    klasseskifte  i  bcygningi;    soleis  ogso 

i  nokre  heimenorske  maalføre  (veksa,  vaks). 
=  7.   e  i  vexe  (for  vaks,   gn.  6  x)    344    er    vel    misskrift    eller 
mishøyrsla  for  vax  eller  vexte.     Smlk.  wæxte  3si.  DN 
II  69 1  s  (Orknøy   1426)  og  Low's  »vexed«  (mistydt)  i 
utgreidingi  hans  um  innehaldet  av  kvadet. 
§10.  Gn.  u=i.  u  i  Fngla    (Fugley)   O,   Whit  ftiglin   (*hvitfuglinn). 
Uttalen  hev  voret  u  i  desse  ord. 
=  2.   0  i  godle  (gul  I  i)  iii  234;  Oronge,  -pl.?   Orodningar  (isl. 
grunnungr)  O,  Qiiot  (norsk  kufta)  O. 

Merkn  i.  1  shetl.eng.  er  ô  uttalen  av  stutt 
engelsk  u  ;  like  eins  er  det  i  mange  atterverande 
norske  ord.  —  {tayv)grôinin  er  enno  paa  Unst  namnet 
paa  »grunnungr«. 

Merkn.  2.  Lægjingi  av  u  til  0  finn  me  far  etter 
alt  i  det  14de  hundr.  Soleis:  opriso  DN  1  3405 
(Papoy  1355),  somardagh  Ul  28422  (Sande  1355). 
Smlk.  2i  >  0  paa  Jæd.  og  i  Ryf.  {f odle).  1  godJe 
kunde  0  vera  upphavleg  (go  11  ved  sida  av  gull);  vel 
ogso  i  Quot  (smlk.  tysk  Kotze  og  Kutte),  Sjåa  elles 
S  6,  merkn.  3  um  i, 
-3.   i   i  sptrde  (spur 8 i)   I2,  av  *spyrdi  (analogi). 

Merkn.    3.      Her    er   vel   z  for  Ijoden  ø  (skotsk 

guid)\  si)yrja  heiter  i  shetl.eng.  spør. 

%  II.  Gn.  ü=  1.  u:  huga  inf.  (bua)  253,  hugin  (bukinn)  342, /ncew  (friiin) 

3a,    f  runa    201,    kednpuster    (kinnpiistr)    62,    inngè 

(muga)  123,  ufrien  (*ufrænda)  I2bi,  Ugan  (hufan)  O. 


1900.   No.    2.  HILDINAK VADET.  39 

Merkn.  i.  Uttalen  paa  Shetland  no  er  oftast  ïï, 
t.  eks.  bü'  (bû-),  tüg  (pu  fa),  tun  (tun).  —  Den 
privative  part,  er  i  shetl. engelsk  U  i  mange  gamle 
norske  ord.  Hjaa  Jak.  finn  me:  üniäg'  (ùmagi), 
ü'va^rt'  (ûvart)  ofl.  Men  denne  ü  kann  vera 
gamall  6  (sjaa  §  9).  Diplomi  haltar  millora  o  og  ii; 
0  hev  DN  III  2841^  (Sande,  Shetl.  1355)  og  Orkney- 
diplomi  II  16816  (1329),  69141  (1426),  —  u  hev 
Orknoydiplomi:  I  404,  3gg.  (1369),  11  67010.551  (1422, 
Thomas  Tholak).  Daa  shetlandsk  utvilsamt  er  eit 
sudvest-norsk  maalfore,  er  der  mest  grunn  til  aa  tru 
at  den  gamle  vokal  her  er  w,  liksom  i  alle  maalføre 
paa  Vestlandet  i  Norig  fraa  og  med  Sogn  sudetter, 
endaa  fær.  og  isl.  hev  o. 
^2.au\fraun    (fruin)   322;    smlk.    shetl. eng.   frou    (kona    i 

huset)  Unst.,  laanord  fraa  nedertysk. 
^3.   i   i  hridlevHin  (bru  81  a  ups  ins)  253. 

Merkn.    2.      Uttalen    hev    vel    voret  ?',   daa  ordet 
synest  ha  gjenget  gjenom  formi  hrydlauj)   (bryllaup) 
liksom  i  mange  norske  maalfore. 
S  12.  Gu.  y=  I.  /:  simla  (synda)  F,  sindor  s.f.pl.  (synd ir)  F.  —  sptrde, 
hridlevsin,  sjaa  §   10,3  og  §   11,3. 

Merkn.     i.      Uttalen  hev  vel  voret  stutt  e;    smlk. 
shetl. eng.  ngdn  dsg.  (hrygginn,  akk.)  Jak.    11. 
=  2.  y  i  Mj/rk  (myrkr  adj.)  Con.      Skrivemaaten   (y)  synest 

krevja  uttalen:  mirk\  no  i  shetl.eng.  nw^rk. 
=  3.  ?e  i  duka  (drykkiu)  254,  Bussa  (Hryssa)  O. 

Merkn.   2.     Smlk.   den  norske  talemaaten  i  shetl.- 
eng. fö    me    a    dak,    d:    gjev   meg  ein  drykk,    Unst 
(Jak     11);    paa    Foula   i    eit   stykke   av   ein  samtale: 
droka  (Jak.   154).     Russa  minncst  dei  enno  paa  Foula 
i  formi:  ros(s)a;  ru^n  (hest)  Unst.      Uttalen  i  eldre 
tid  hev  visst  voret  li  (open  u). 
=  4,iu:  Liunga  (lyn gi)    Con.      Utt.   Ijnnga  (innskoten  j  og 
»atterljodbrigde«    i  jamhøve   med  andre  ord  som  hev 
gamall  y).     Samfallet   med  svensk  og  eldre  dansk  er 
berre  eit  hende. 
=  5.  0   i  Boga   (bygg)    O.      Atterljodbrigde.      Uttalen    paa 

Foula  no  er  hoga^  Jak.   155. 
=  6.    e  i  }dem  (*dyrinni)  172",  sjaa  merkn.  til  v.  17  lenger 
framme  i  stykke  IV. 


40  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


§13.  Gn.y=i.  ti   i    Kurin   (kyr  in)    O,     Utfrie    (Yttri-ey)    O,    med 
stytt  vokal. 

Merkn.      1   shetl.eng.   er   uttalen  etter  Jak.  ^før^*i 
pl,   (k  y  rn  ar);  men  Edmondstone  hev  »Koorin,  cattle  «=-, 
som  uttalen  visst  hev  voret. 
=  2.   0  i  otata  (yzta,    atterljodbrigde);   y  hev  vel  voret  stytt 

i  gamall  tid,  og  uttalen  0. 
=  3.  oi  \  Hoissan  (y  s  a  n)  O.  Denne  yvergang  er  uvanleg^. 
Merkjer  ss  i  dette  ordet  uttalen  §  (smlk.  më^  i  shetl. 
eng.  av  meis(s))?  Av  hu^  kunde  vel  verta  huis^a, 
og  av  dette  hoissa  Smlk.  shetl.  eng.  ord  som  Utôtt'leai 
[<^'ütüihh't<  üpy81igt)? 
S  14.  Gn.  æ  =  I.  e:  ,^et'6T  (giéfir)  183,  heve  (hæ fi)  83,  kere  (kæri)  2 v, 
/iTra  (kæra)  284,  keresta  (kæ rasta)  323. 

Merkn.    i.     Uttalen  hev  vel  voret  som  no  i  shetl. 
eng.  kera. 
=  2.    i   framfor  nasal  i  frinde  (frændi)  2I3,  fritida  (frænda) 
lg,  og  i  Sedvite  (*sau9vætti)   med   Ijodsterk   andre- 
staving. 

Merkn.  2.  — a?'  hev  vel  fyrst  vortet  til  e,  sidan 
(liksom  e,  sjåa  §  4,  3)  til  é.  Med  Sedvite  smlk.  shetl. 
eng.  hatraviti  Jak.  91,  fær.  vætti  n.  i  smstng.  som 
hjgivætti  (storljugar),  hnstætti  (mott)  og  nyn.  maalf. 
vette  (um  menneskjor)  i  godvette  ofl.  Shl. 
-  i- ie:  friende  (frændi)  2^,  ufrien  (*ufrænda)   i2bi. 

Merkn.    3.      Uttalen  av   ie  den    same  som  under 
no.   2   med  innskot  av  j, 
=  4.o:lothir  (lætr,  atterljodbrigde)  254,   07'on  (ærin)  O,  rost 
(hræoast)   I2bi.      Soleis  ogso  i  kloyna  (klæoin)  242. 
Sjåa  ovanfyre  §  3,  i. 

Merkn.    4.      Uttalen   hev    voret  ö;    shetl.eng.  lôd 
(1  n  t  a). 
S  15.  Gn.  0=1.  etl  i  euTlingin  (ofllingrinn)  31.     Uttale  0. 
=  2.  e   i  kernt  (k  0  m  r)  51. 

Merkn.     Kann  ikkje  godt  Vera  t^wr,  daa  me  hev 
sideformerne    keimir  31  og  kimer  71,    og  gn.    e    hev 
ikkje    elles    i    kvadet    desse    brigde.     Det  ser  ut  som 
um  gn.  0  her  hev  vortet  handsama  som  gn.  0. 
S  16.  Gn.  0'=  I.  e  i  -fetign  (*fø'tingrinn)   151.3. 

Merkn.    i.      Uttalen  hev  vel  voret  é;    smlk    elles 
shetl.eng.  fdtdk  (*fø'tingr)  hjaa  Jak. 


I900.    No.    2.  UlLDIN  AK  VADET.  4 1 


Merkn.   2.     Yvergang  fraa  Q  til  e  i  heia  (for  bo' ta) 
DN  I  40437.40    (Orknøy    1369),    og  i  Ijodlinn  staving: 
ioljuo  ret  (f.  tôlfro'tt)  sms.  40417. 
=  2.  ei  i  reithin  dpi.  (rot um)  44;  e/  fraa  gn.  nom.  pl.  rø'tr. 

Uttalen  hev  vel  voret  som  under   i. 
=  3.   u  x  buthe  (bø'tr)   104,   cumi  (kø'mi)   94;   atterljodbrigdc. 
Merkn.    3.      Her    hev    vel  uttalen  voret  u,  smlk. 
likevel  shetl.eng.  bødi  (*bø'ti)  hjaa  Jak. 
=  4.   0  i  f/ro  (grø'8a)  222  med  atterljodbrigdc;  like  eins  sover 

(*sø'fir  =  svæfir)  293.     Uttale:  gro,  sover, 
=  5.  eo  i  bleo    (blø'8a)    342    med    atterljodbr.   og   innskot  av 

;;  bljö, 
=  6.  a   i  askier  (ø'skir)  124,  som  anten  er  misskrift  for  os/c/e?- 
eller  hev  a  fraa  eng.  ask, 
S  17.  Gr.  Q=  I.  0:  Knorin  (kngrrinn)  O.    Longo  (Içngu  asg.)  O.  Mostin 
(i.sl.  mo  stu  r)  O.   vodler  (vçUir)  19*   med  0  fraa  gn. 
nom.  sg.  v  9 11  r. 

Merkn.     i.      Uttalen    hev    venteleg  voret  ö  som  i 
shetl.  eng.  §ôn  (tic rn). 

Merkn.   2.     I  surne  ord  som  i  gn.  hadde  Q  i  nom. 

sg.    hev  Q  gjenget  yver  til  a  i  heile  bøygningi  liksom 

i    mange    nynorske    maalføre:    and    asg.    (hgnd)    91, 

hadlin  dsg.    (hgllinni)    302,    scam   asg.  (skgm)    132 

21^,  vadlin  asg.  (vgllinn)  181   203,  pl    vodler  192. 

=  2.  ti   framfor  guttural:  (ia/iw/7e  (dau 8 ah 9 gg it)  22i,  duJrrar 

(smlk.  d9kkvar)  254,    huge  (h9fu8)   223   343.      Smlk. 

dansk  hug. 

Merkn.    3.       k    hev    venteleg    havt    uttale    burt- 
imot  ein  open  u\  Jak.  nemner  hogi  i  shetl.eng.  =  gn 

=:  3.  e:  ednin  (9rninn)  O,  fwelsko  (f9lska)  351. 

Merkn.  4.     Uttalen  hev  visst  voret   e;    paa  Foula 

enno    Ednin    um    ørni.      —  e  i  ednin  kann  ha   sitt 

upphav  i  gn.  pl.  cm  i  r. 
=  4.  i:  v^rildan  (ver9ldin)  23,  vrildin  F.     Uttala':  0. 

b.     Tviljodar  i  Ijodsterke  stavingar. 

S  18.  Gn.'m=i.  y  a:  y  a^yina  (iafnan)  23.     Utt  jamna. 

=  2.ia:Iarl  (i  a  ri)  ii  ofl.     Uttale  ja  W;  Edm.  skriv   Yail 
=  ^.ea:earm  (giarna)  94. 


42  MARIUS  HÆGSTAD.  H. -F.    Kl. 


Merkn.     i.      Alle    desse    skrivemaatar  (ya,  ia  og 

ea)    er    visst    teikn  for  den  same  Ijod,  som  me  hev   i 

shetl.cng.  jarta  (hiarta),  jarbend  (*iar8bindi)  o.a. 

--4.  a  etter  sh  og  ch:  shall  (sialfr)  33^,  chaldona  (tialdinu) 

251.     Um  uttalen  sjåa  straks  nedanfyre  under  5. 
=  5.   e  etter  sh  i  chelsina  (sialfs  sin)  244. 

Merkn.  2,  I  chelsina  og  shall  maa  uttalen  ha 
voret  e,  og  me  hev  daa  her  etterljodbrigde  ved  /  etter 
gamall  si.  I  namnet  Shetland  (Hialtland)  hev  me 
det  same  Ijodbrigde  etter  gamall  H  i,  i  Jjel  (  Väla/jel) 
Jak.  149  etter  f  i.  Elles  synest  dette  Ijodbrigde  ikkje 
ha  trengt  igjenom  i  shetlandsk  som  mange  eksempel 
i  shetl.eng.  viser:  bja'rt,  dz^^arf,  fjåQy  ^aldar  (ti  al  dr). 
Merkn.  3.  I  diplomi  finn  me  siælwr  DN  III 
28411)  (Sande,  Shetl.  1355),  siælftier  II  859^  (Anst 
1465),  Hietlande  VI  6513  (Sandnes  1509).  —  1 
diplomi  fraa  Ork  nøy:  siæluer  II  691  rø  (1426),  siælf 
annar  smst.  85,  iærlin  II  69 in  ofl.  Hære  142.  I 
dei  tvo  siste  eksempel  hev  vel  skrivemaaten  sin  grunn 
i  innverknad  fraa  andre  norske  maalfore.  Um  dette 
Ijodbrigde  sjåa  Gtr.  §  79. 
S  19.  Gn.  iâ=i.yoi  ijo  v.  (lia)   1I2.     Uttale  ^0. 

=  2.  e:  tretti  11,,  <prætighe  DN  I  34O4  (Papøy   1355)  <  pria- 
tigi  (etterljodbrigde  av  i  a  til  æ,  og  sidan  burtfall  avg). 
=  3.}  wo  i  swo  (sia)  33^;  smlk.  hwô'lkalîost  (Bressay)  =  kjo'lka- 
kast  (Unst)  Jak.  31. 
S 20.  Gn,\6=^i,io:  Liora  (Hora)  Con. 

Merkn.    i.      Uttalen  hev  visst  voret  Ijöra;  paa  Yell 
hev    det    ordstevet    som    inneheld    dette    ordet,  haldet 
seg  til  vaar  tid,  og  ordet  vert  uttala:  l&ra. 
=  2,  u  i  Luce  (1  i  0  s  s)  Con. 

Merkn.     2.      Uttalen    hev    voret  ljüs{d)  som  enno 
paa  Foula  i  I  jus  (Ijôs).   —  Smlk,  bitvr  (biôrr)  o:    øl 
DN  il  69114t  (Orknøy  1426). 
=  3   en  i  feur-Jdign  (norsk  fir  fø  tingen)    141,  Sheiig  {si  or)  O. 
Merkn.  3.     feur    (fiôrir)    vert   no   utt.  fara  (ell. 
førd:)\    med    She^ig  smlk.  shetl. engelsk  adna^Ur  Jak. 
27.     Uttalen  hev  visst  fyrr  voret /jur  og  ^jür. 
=  4.   i   i  guida  (smlk.  gn.  og  nyn.  giota  hrogn)  264  27^. 

Merkn.  4.  Uttalen  hev  vel  voret:  gøda  som  i 
shetl. engelsk  rod  (briôta).  Smlk.  likevel  nita 
(=  niôta?)  DN  I  40434  (Orknøy   1369). 


I900.    No.    2.  lüJ.DINAKVADET.  43 


521.  Gn.  iü=i.ywi  yttgna}   (hiüna)  231.      Utt.  jugna.  —  hmn  DN  III 
31O9  (Sandvik   1360). 
=  2.  u   i  stumer  (stiùpmoÔir)  34. 

§22.  Gn.  iQ=  I.  i  i  gild  (giçld)   133,  mien  (mipflinn)  29^. 

Merkn.      Uttalen  hev  vel  voret  i  i  mieUy    kanskje 
0  i    gild   (smlk.    m/Zrf   (møld)  av  gn.  m  old).     1  DN 
II  69 1  Hl  (Orknøy   1426)  finn  me   htveiemiel   (hveiti- 
miQl). 
523.  Gn.au=i.  u\  m  (rau8u)   iii,  uo  (augu)  25^. 

Merkn.  i.  ru  vert  no  uttala  rø[d)  i  stadnamn; 
Uo  av  augu  med  burtfallen  g  (som  ear  =  norsk 
eiger)  raaa  ha  vakset  fram  ved  sida  av  joga  (sjåa 
under  2  nedanfyre)  og  venteleg  voret  uttala  00  (eldre 
uo).  Smlk.  shetl.engelsk  hjög  (h  au  g  r)  =  høg,  jög  og 
^ff  (^v  gn.  a  9  a)  Jak.    134. 

Merkn.  2.  Denne  yvergang  er  gamall  paa  Shet 
land.  Alt  i  DN  I  Sgu  (Hjaltland  1299)  finn  me 
ustan  for  au  s  tan;  i  I  1091s  (Tingvoll  1307)  bu9 
for  bau 8;  seinare  ø:  nødhog  (nau8ugr)  II  691 57 
(Orknøy  1426),  hød  (bau 8)  smst.  69182,  dødh  (dau 8 r) 
smst.  69 1 97,  køpa  (k  a  u  p  a)  sms.  691  is«.  I  Dean 
Gule's  Translation  of  a  Deduction  of  the  Orkney 
Counts  1554  (Barry  415)  vert  Torv-Einars  son,  som 
i  Codex  Frisianus  heiter  porfinnr  hausaklivfr 
(Ungers  utg.  s.  67i4„i5),  kalla  ..Thtirwydermus  Cle- 
var(\),  capitale  callit  in  wlgar  langage  Thnrwyder 
Hiissa-dever^^ .  Hit  høyrer  vel  ogso  Hwdale  (gn. 
Haugdali?)  DN  II  7973  (Vendos    1452). 

Merkn.    3.      Paa    same    maate    er    handsama    det 
engelske  power,  som  hev  vortet  puri  F. 
=  2.  0   i  Heosa  (ausa)  O. 

Merkn.    4.     Uttale:    hjosa.      Smlk.    shetl  engelsk 
Joga   (a  u  g  a),    som  dei  enno  minnest  paa  Foula  i  de 
jögors  um  au  go.    —  glori  F  hev  0  fraa  eng.  glory. 
=  3.  a  i  dahuge  (dau8ahQggit)  221. 

Merkn.  5.  Sjeldsynt  yvergang.  Smlk.  Larencij 
(for  Laurencij)  DN  I  340,0  (Papøy  1355),  shetl.eng. 
marel'do  (isl.  maurildi,  norsk  moreld,  og  nyn.  maalf. 
mauréld  S.  Berg.),  og  blad  (bl au 8 r?),  natie  (nau8- 
igr),  same,  semm  (sa  um  r)  hjaa  Edmondston. 
=  4.  au  i  brau  (b  r  a  u  8)  F. 

Merkn.  6.     I  dette  ordet  synest  tviljoden  ha  haldet 


44  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    K\. 


seg,    liksom    i    to  otus  (ausa),  ottskær  ]ak.    129.    — 
Etter  r  vert  gn.  au  no  gjeme  til  0  i  shetl. engelsk. 
S  24.  Gn.  ei  =  i.e:  car  (  norsk  eifjer)   lOj,  hem?  (heima)34,  mete  (meira) 
224. 

Merkn.    i.     Uttalen  hev  vel  voret  trong  ê  (é)  som 
i   mange  hove  i  shetl. engelsk. 

Merkn.   2.     Denne    yvergangen    er   gamall:    Gær- 

mundar  (=  Geirmundar)  1)N  I  1093  (Tingvoll  1307). 

redion  {reibum)  I  3404  (1355),  Efjhnarsson  (Einars- 

son)    sms.    3403,    E<jnar80n    III  2843    (Sande    1355) 

og    fleire    eksempel    or  same  diplom;    fraa  seinare'  tid 

DN  II  691   (Orknoy  1426);  meer  u\^  fff(^  bi,  stven  73, 

effhin  74,  heem  137,  i^teen  m. 

=  2.  i:  i  ir  (norsk  eiger)  F0,  lian  (leiSina)  54,  liene  (leiôinni) 

32,    Lia  (lei9)   F,   mire  (meira)    20j,  miré  353,    yilsa 

(heilsa)  93. 

Merkn.   3.     Uttalen  hev  voret  høg    e  (é);    i  yilsa 

(med    innskoten  j)    er  uttalen  tvilsam  jelsa  ell.  jøha; 

smlk.    regla  hjaa  Jak.    153:     Idla  jcVlsa  swahta  tap. 

=  3./e:  fief/an  (feigan)  73  81,  mieu  (mein)  354,  stien  (steinn) 

3S-.>- 

Merkn.    4.      Same  uttale  som  i   i   og  2   ovanfyre, 
men  med  innskoten  j:  mjén, 
=  4.  a:  Halaght  (he  i  lagt)  F. 

Merkn.  5.  Uttalen  kann  ha  voret  (ä  ell.)  æ  som 
i  shetl.eng.  jæ  (ei 9);  smlk.  likevel  gardsnamnet  Swam- 
hiister  (Svein  sbôlstaflr,  paa  Mainland),  Samlinger 
til  det  norske  Folks  Sprog  og  Historie,  6te  bnd. 
s.  100,  um  ikkje  dette  ordet  hev  Ijodsterk  andre- 
staving  og  uttalen  er  biudm-f  so  yvergangen  er  aa 
likna  såman  med  yom  (for  heim)  sjåa  §  39,  3  og 
merkn.     Smlk.  elles  skotsk:  Hahj  sprite  Barry  s.  410. 

Merkn.   6.     gainst  F  hev  ai  fraa  engelsk. 
§25.  Gn.ey=i.  eu:  menn  (meyna)   is  2i. 

Merkn.  i.  Uttalen  vistnok  møn  som  i  shetl. en- 
gelsk to  strø  (streyia). 

Merkn.  2.  Denne  yvergangen  er  gamall:  Øtven- 
dason  (Eyvindarson)  DN  I  3409  (Papoy  1355), 
skøt  p.  (skeytt)  III  2847  (Sande  1355);  90^0,  (geyma) 
II  691  (Orknøy  1426),  løpir  sms.  6916«,  lønlighe 
sms.  69185  ofl. 
=  2.    ei  lerer  (hleypr)  321,  lever  (hleypir)   193. 


IÇOO.   No.    2.  HILDINAKVADET.  45 


Merkn.  3.     Uttalen  kann  ha  voret  è  (eller  0)  som 
i    shetl.engelsk    er    (stundom  ør)   av    gn.  eyrr;  snilk. 
lêhin  (*hleypingr)  Jak.   12g. 
3.   ?    i  Nve  (ley  f  i)  263.     Uttale  høg  e  (é)? 
4    oi  yoch  (eyk)  9,,  Heon  (ey)  O. 

Merkn.  4.  Til  grunn  ligg  vel  atterlj  od  brigde 
former  med  aw,  so  uttalen  hev  voret  ö  :  heo  <  /(/ö  <  ;ö 
<  ö  <  aw  (for  e  y). 


c.     Vokalar  i  Ijodlinne  stavingar. 

526.  Gn.  a=  I.  a:  aw,  han  pr.  (hann)  191  ofl.,  fyrste  vokal  i  osta  (a  f 
stad)  38,  da  (pat)  i»  (/gg),  dar  (par)  174  22^,  darfro 
(*par  fra)  44,  kadii  (kann)  142,  skall  (skal)  11 2,  ska 
(skalt)  271,  seal  43,  var  3si.  (var)  313  =  vaar  33,  whar 
adv.  (huar)  4p  waih  konj.  (at)  I2bi  281,  whafh  (huat) 
I  Os;  ai  andre  staving  i  bardagana  173  334,  halagJd 
(heilagt)  F. 

Merkn.    i.     Uttalen  hev  visst  voret  a  som  i  shetl.- 

eng.  kwår  (hva r),  og  skala  (skal)  i  ei  regla  Jak.  153; 

da  vert  no  i  gamle  reglor  uttala  dd. 

=  2.  e:  hei^e    (hafit?  subj.    er  day  for  di)  241,   -en   i  {lever)efi 

(h  ley  pr    han)    321;   keresta  sup.  —   hdsk.  kereda  — 

(kæ rasta)  32«. 

Merkn.  2.  Hev  vel  voret  uttala  som  den  slakke 
vokal  f>,  og  hev  vel  i  -en  sin  lit  av  den  Ijodsterkc  c 
i  letner,  — e(i)  i  superl.  er^  visst  gamall:  hin  rikest 
men  DN  I  40429  (Orkn.  1369),  hin  sedhista  [peningh) 
II  8597  (Anst  1465). 
=  3.  i:  (i-î«)  i  (kimer)in  7,,  [stiender)in  151. 

Merkn.  3.  Uttalen  venteleg  hog  e  (é)  burt  imot 
i  med  lit  av  den  Ijodsterke  vokal  straks  i  fyre  vegen. 
Smlk.    elles   gamil    (gamall)    DN    I    4044d    (Orknoy 

1369)- 
=  4.  Oy  u:  avon  (nor.sk  arande)  93,  ho  (at)  103  =  0  F&^ou  263.4, 
smlk.  norsk  à,  inf.merke;  ov  (a  f)   174  203  31 2,  ot  prp. 
(at)  292. 

Merkn.  4.  ot,  ov  kann  vera  gamalt  dt,  àf  (=  at, 
a  f);  smlk.  norsk  åt  og  norske  maalfore  åv\  i  at  fram- 
for inf.  hev  vel  t  fyrst  vortet  d  {ad  DN  II  797^, 
Vendos  1452),  og  sidan  hev  d  fallet  burt.     Sjåa  §  27,  i. 


46  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

S  27.  Gn.  â=i.  0  (oftast):  bo  konj.  (bæfli,  atter Ij od brigd)  35^,  do  adv. 
(pa)  243  3 1  a,  fro  (fra)  3.,  mo  v.  (rna)  1I4  (4gg),  «^o 
(sua)  83  (6gg),  vannaro  (vandarafli)  I4,  vor  F  {f i/ 
vor  0:  fa8ir  varr).  wo  prp.  (a)  4^.3  ofl.  (sjåa  ord- 
lista åtti). 

Merkn.     Uttalen  hev  vistnok  voret  0. 
=  2.  ii:  u  (=wo)  164?   lg^\  ugrannvar  skrivemaate? 
=  3.  a  i  tvara  (va  ra  r)  F;  ugrannvar  skrivemaate. 
S  28.  Gn.  e^i.  e:  dese  (pess)   i5j,  eke  (ekki)   153  ofl.   engin   (engi)  222, 
er  3sp.    (er)  F  =  è  24^=6  Con.  eso  pr.  nsf.    (pessor) 
2»,    hedne  (henni)  224,    ednar  (hennar)  22»  =  ed(n)er 
6.1,  meim  (me9an)  2j,  sen  (sem)  F,  vera  (vera)  F. 

Merkn.   i.     Uttalen  hev  venteleg  voret  e\  é  i  eke, 

hedne\  ç  i  vera.  —  d-ese  kunde  vera  skrivemaate  for 

dis  smlk.  pis  for  pess  DN  I  40449  (Orknøy   1369).  — 

e  hev  fallet  burt  i  vrildan  (vergldin)  23,  vrildin  ds. 

F  (DN  II  67057  wærilds  gsg.). 

=  2.  a:  a  pr.  rei.  (er)   143,  vert  ogso  skrivet  ao,  0;  a  pr.  pers..^ 

(ek)  81  i  vilda,  281  i  (ivath)a\  angan  pr.  (engan)  I2bi, 

sa7i    (sem)  154,    vara  v.    inf    (vera)  113,    vara   3skp. 

(ver8i)    F,    wkaar  pr.    (huerr  og  huarr)   141  =  qnar 

294;  um  gn.  ek  sjåa  nedanfyre  under  9. 

Merkn.  2.  Uttalen  hev  vel  voret  noko  ymis  i  dei 
ymse  ord  ;  soleis  er  vel  a  pr.  rei.  berre  =  9  ;  i  angan, 
san  kann  a  ha  voret  uttala  som  ç;  i  dei  andre  ord 
{vara^  whaar)  maa  uttalen  ha  voret  a. 

Merkn.  3.  vara  (for  vera)  DN  VI  651 15  (Sand- 
nes 1509);  vara  ogso  i  fleire  nyn.  maalføre,  og  millom 
deim  surne  som  ikkje  hev  Ij  od  tiljamning,  t.  eks.  Ry  f. 
Shl.  warda  (=  ve  r  8  a)  DN  III  284,7  (Sande  Shetl. 
1355)»  kvarde  inf.  II  691 54  (Orknøy  1426),  warda 
sms.  69 1 81  ;  Jakobsen  hev  høyrt  uttalen  wa^rtd  paa 
Unst  (Jak.  16  note);  av  andre  norske  maalføre  som 
hev  a  i  dette  ordet  i  infin.  ell.  præs.  ind.,  er  kjende: 
trøndsk  (gamall  og  ny  og  Sud- Helgeland),  sjåa  Gtr. 
§  93  a,  maalføret  i  Sætesdal  (rflrç  inf  varç  præs.), 
Ryfylke,  Røldal,  Shland  (varta  inf);  —  huarr  for 
hne^r  raakar  me  paa  i  hwariom  DN  III  284,,  (Sande 
1355)»  hivar  dagh  II  691  (Orknøy  1426),  —  det 
eldste  diplom  (I  89,  Hjaltland  1299)  hev  hvert, 
h  v  er  ri.  Dei  fleste  heimenorske  vestlandske  maalføre 
hev  no  kvar. 


igOO.    No.    2.  niLDINAKVADET.  47 


=  3.  i:  iki  (ekki)  2O4,  iJci  312»  ?Yfl  (petta)  42,  inga  asf.  (enga) 
283,  witn  (meôan)  253,  sin  (sem)  82,  whirdi  (huert 
=  huart)   Is  =  quirto  73. 

Merkn.  4.  Uttalen  hev  visst  voret  høg  e  (é),  i 
whirdi  og  quirto  0  (smlk.  fær.  hvori). 

Merkn.    5,      ita  <  hitta  (fær.  hetta)  <  />2Ï/a  (I)N 
I  4044,  Orknøy   1369)  <  petta. 
=  4.  ei  i  eidnar  (henna r)  I4,     Uttale  høg  e  (é), 
=?  5-  «y  i:  ^«y^  (pegar?)  213.     Uttale  som  under  4. 
=  6.  0:  wioflra  (mega)  124,  moch  (mek)  74,  0  pr.  rei  (er)  F  (=-• 
a,  ao),  or  (e8r)  74. 

Merkn.  6.  I  moga,  moch  hev  vel  uttalen  voret 
Ô  (open  o)  som  enno  i  norske  reglor  i  shetl.engelsk  : 
mog,  måg  Jak.  150;  med  moga  v.  smlk,  moga  v. 
Sæt.  mughe  gdsk.;  —  i  0  og  ot*  hev  vel  uttalen  voret 
9  (engelsk  paaverknadr). 

Merkn.    7.      æder    for  eèa    møter  me  i  diplomi 
alt  fraa   1332. 
^y.ao:ao  pr.  rei.  (er)  F  =  a,  0.     Uttalen  a? 
=  8.  ?e:  u  præs.  av  vera  82   191  214,    undocht   ((enn)    p6   at) 

34i.     Uttalen  hev  vel  voret  9. 
=  9.  ya  i  yagh  (ek)  232  =  ya<^h  34,  ofl.  yaar  3sp.  (er)  4,. 

Merkn.  8.  Desse  former  hev  voret  Ijodsterke; 
Ijodlinne  former  hev  me  vel  i  vild-n  (=  vilde  yagh)  81, 
{wath)a  (=  whath  yagh)  281,  smlk.  Sala  (skal  eg) 
Jak.  12.  —er,  f»,  e  (=  gn.  er)  F,  241,  Con.  Sjåa  elles 
S  54,  merkn   2. 

S  29.  Gn.  é=  I.  e:  se  pr.refl.  (sér)  72  29,1. 

Merkn.   i.     Uttalen  venteleg  høg  e  (c). 
=  2.  /:  di  pr.  npl.  (pér)  54  ofl.,  mir  (mér)  231  ofl.,  vi  (vér)  F. 
Um  burtfallet  av  r  i  di,  vi  sjåa  §  67^. 
Merkn.   2.     Uttala  høg  e  (eller  t:). 
Merkn.  3.     I  Shetlandsdiplomi  oftast  ver  (3  dipl.), 
ver    og    vy    DN    VI    651   (Sandnes   1509),  mer  (pl.)^ 
m?cZ  (dualis)  III  310  (Sandvik   1360).  —  Fraa  Orknoy 
ver  i  DN  II   170(1329),  mit  (dualis)  II  168(1329). 
=  3.  ?>:  mier  pr.  dsg.  (mer)  263  ofl.;  hien  av  hên  (héôan)  283. 
Uttale:    mjër;    hertil   ogso  ger,  uttala  dzjêr  (pér)   1I2 
=?4.  ay:  day  (pér)  241  [da  y  alt  hdsk.  for  d^ay  alt). 
S  30.  Gn.  i -^  I.  i:   din  pr.  (pinn)  162,  dit  pr.  F,  ßr  (fi  ri  r)  63  =  firre  133, 
/d«e  (inni)  172,  nir  (ni8ur)  92,  sino  pr.  (sinn)  244,  till 


48  MARIUS  HÆGSTAD.  H. -F.    Kl. 

(til)  25»,  vUd-a  (vWåa  ek)  Sr,  i  andre  staving  i: 
Drotnign  (drottninginni)  61,  eullnigin  (0  8 1  i  n- 
grinn)  31,  silkhark  (silkiserk)  314,  wordig  (*ver- 
8igr)   123. 

Merkn.  i.  Um  san  pron.  sj.  under  6. 
Merkn.  2.  Uttalen  hev  vel  voret  i.  firre  hev 
kanskje  voret  uttala  som  enno  i  shetl.eng.  f9^d  (Jak. 
20,  123),  daa  det  ogso  vert  skrivet  for  12  (sjåa  under 
5  nedanfyre);  vild-a  utt.  vølda:  daa  præs.  vert  skrivet 
vidt  78. 

Merkn,  3.    — firir  aalment  i  diplorai  fraa  Shetland 

1299 — 1452;    fir  DN  III  3102J  (Sandvik   1360);    — 

ivy  tvéle  (vér  viljum)  i  DN  II  670 u  (1422   Thoraas 

Tholak),  sjåa  ovanfyre  §  6  merkn.  3. 

=  2.  /e:  askier  (ø'skir)  124,  der  ie  vel  hev  voret  uttala  je\  sieti 

pr.  (sinn)  26^  er  helst  misskrift  for  stn. 
^3.  e:  etsa  adv.  (hizug?)  34^,  mege  (mikit)   lOi  33^. 

Merkn.  4.     Uttalen  hev  vel  voret  høg  e  (é).     Kva 
er  ^yitsa,  an  interjection  —  Get  on!«  hjaa  Edmond- 
ston? 
=  4.  2/:  alty  (alt  til?)  24^      Uttala:  alti. 

=  5.  0:  daglogJd  (dagligt)  F,  for  prp.  (fir)  ig,  utt.  far,  sjåa 
under  i;  to  prp.  (til)  24  ofl.  (engelsk  innverknad); 
pronomenet  moch  hev  helst  vakset  fram  av  mek,  sjåa 
S  28,  6. 
=  6.  a  i  an  art.  (hinn)  274,  vad  prp.  (vie)  353  =  vath  ii,; 
fare  prp.  (firir)  284;  san  pr.  (sinni)  ij^.  Ugrannvar 
skrivemaate.     I  fare  hev  vel  uttalen  voret  9. 

Merkn.   5.      Artikelen    finn    me   i  formi  hin  asm. 
DN  II  8596  (Anst   1465),  hi72  npm.   I   404^9  (Orknoy 
1369),  it(  nsn.  sms.  4041c. 
=  7.  u  i  vidt  (vilt)  73;  uttala  vølt. 

§  31.  Gn  f  =  i:    din    (pin)  .24,    m/ww  (mfnum)  9j,  chétsina  (sialfs  sfn) 

244. 

Merkn.     Uttalen  hev  visst  voret  i  som  i  shetl.eng. 
7/ûf.  —  prp.  i  vert  skrivet  paa  ymse  maatar: 

i  53,  ei  223,  e  4i,  Con.  a  173  304?,  u  (i  myrk 
umgivnad)  252.4;  dei  tri  fyrste  skrivemaatar  er  visst 
etter  uttalen  t,  i  dei  tvo  siste  hovi  hev  Low  venteleg 
ty  kst  hoy  ra  berre  eit  slag  a. 


I900.    No.    2.  IIILDINAK VADET.  49 


S  32.  Gn.  0=1.0:  honon  (honum  ell.  hanum.^)   lOg  132,    Itou  (hon)  33  = 
on  20i  ofl. 

Merkn.   i.     Uttala  som  open  0  (ö). 
Merkn.  2.     Forgive,   forgiva  F    hev    0    fraa    en- 
gelsk. 
=  2.  a:  ana  (honum)  2I2,    an  (hon)  171.      Um    her   ikkje   er 
misskrift    for    o,    maa    Low    ha  tykst  høyra  ein  a-lita 
klangljod  [a)  i  desse  høvi. 
=  3.  ?/:  u  (ok)  73  ofl.,  ?f«  (hon)  30^  wuSy  rus  (oss)  P\ 

Merkn.  3.      Uttalen    hev  vel  voret  klangljoden  (9) 

med    ?e-Iit.      Smlk.    hnit    adv.    (brott)    DN    I    40440 

(Orknoy     1369)    og    yvergangen    0    til    U    i    Ijodsterk 

staving. 

=  4.  e:  Bei-gesken  (borSdiskrinn)  O.    Uttala:  bardjéskon  (med 

Ijodsterk  andre  staving). 

S  33.  Gn.  6=1.0:  or  prp.  (or)  I4  =  0  ii  23^,   docht  i  undochf  (ennpoat)  341. 

Merkn.     or  vert  ogso  skrivet  our  15  21,    ur  302, 
u   172,    og  me  hev  soleis  her  den  same  kløyving  som 
i  gnorsk  og  i  maalføre  i  heimlandet.     I  diplomi  baade 
former:    or  I  3405  (Papøy  1355),  w  thet  samaschip 
II  69 1 147  (Orknøy   1426),  w  kistone  sms.  69x199. 
=  2.  ?(  i    Kommgdtim    (konungdom)    F,    mandum    (mann- 
domi)  20j.     Uttalen  venteleg  open  u  (d:  w). 
S  34.  Gn.  11=1.  u  i    hurt    (gn.    a  burtu)  3^,    hiniaga  I5.      Uttalen    som 
under  2  i  §  33. 
=  2.   0  i  hillon  (biSlund)  241,    erego   (hçrra   gu8)    2I2,    onde 

62   7:?. 

Merkn.     i.      Denne    lægjing    finn    me    far  etter  i 

ondher  prp.  DN  II  859.-,  (Anst  1465);  soleis  i  mange 

nyn.  maalføre. 

=  3.  i\  Grodningar  i^\.}  (isl.  grunnungar)    O,    min   v.  (mun) 

24  8j,  Koningn  (konungrinn)  162,   Maums  (Magnus) 

5».  —  Uttalen  hev  vel  voret  /. 

Merkn.      2.       min    hev    i    etter     jamhove     med 
winde   3 si.    —    I  diplomi  finn  me  koning  alt  i   14de 
hundr.  :    koninghenmn  DN  I  40419  (Orknoy  1369);  i 
diplomi    elles    konongr,    konungr,    kummgr,    kongr 
(oftast  med    cndingi    -img),    —    G  ronge   (isl.    grunn- 
ungr)  0  er  vel  berre  ei  samandregi  form. 
-4.ie:mion  (mun)  52;  venteleg  misskrift  for  min  (Wksom  sien 
262  for  sin  pr.). 
Vid.  Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1900.     Xo.  2.  4 


50  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

§  35.  Gn.  Ü  =  u:  (lu  pr.  (pu)  2i  ofl.,  andre  staving  i  hdndor  (*lopthüs- 

<^yr(i))  3^3,  nu  (nu)  91  ofl. 

Merkn.  Uttala  som  no  du  (Jak.  112);  us9ii 
(hü sin)  Jak.    19  (Ijodsterkt). 

§36.  Gn.y=i./:  mindc  (myndi)   I2bi  =  mijub  283,  sJiihlè  (skyldi)   i;{. 

Merkn.  i.  Uttalen  hev  vel  voret  /;  i  skil  de  kann 
han  ha  voret  0, 

Morkn.  2.  1  diplomi  oftast  shyllde\  skillde 
1)N  I  10914  (Tingvoll  1307);  infin.  i  diplomi  sktillu 
2gg.  i  I  404  (1369)  og  skidu  I  340  (1355). 

Merkn.    3.       I    glori   (eng.    glory)   F  hev  uttalen 
sameleis  voret  ?. 
=  2.0:  dor    (ykkr)    91    ofl.,    dora    (ykkar)   94   20j,    lutusior 
(*lopthüsdyr(i))  31:,. 

Merkn.  4.     Enno  i  shetl. engelsk  dor.  dora  pron. 
Jak.  112,  and  fir  (and  dy  r  i)  Jak.   57;  o  xlutufdor  hev 
vel  voret  uttala  d. 
§37.  Gn.  æ=  i.o:  ho  (bæ8i)  352. 

=  }2.  n:  u  (ié,  adv.)  S3.     Smlk.  DN  II  6704c:   ee  naar  kj.  og 
shetl.  n  =  er  (§  28,  8). 


d.     Tviljodar  i  Ijodlinne  stavingar. 

§38.  Gn.  au  =  e:  bridlevsin  (briiölaupsins)  253,    Sedvite   (*sau9vcvtti) 

O,  sovnaless  (sonarlauss)   113. 
§39.  Gn.  ei=  i.  e  (i):  gem  pr.  (peim)  F  =  dim  3O2.     Uttale:  d. 

Merkn.     i.       I    dipl.    11    691210    (Orknoy    1426): 
Kolben  (K  ol  lb e  inn). 
=  2.  11  i  du  (peir)  253.     Uttala  f)}    Kanskje  misskrift  (or  dir} 
-^  3.    0  i  gom  (heim)  31.     Uttala  gom, 

Merkn.   2.     I  norske  maalfore  paa  Austlandet  hev 
mc    dom,    døm,    d(hn    (peim);    ei  vart  vcnteleg  fyrst 
til   e  i  dette  hove,  sidan  c  til  9.      Smlk.    Willom  (for 
ir///m)  DN  II  691210  (Orkn.   1426). 
§  40.  Gn.  ey  =  I.  e  Orknear  (Orkney iar)  153. 

Merkn.    i.       Uttalen    hev    visst    voret    hog   e  (é); 
ordet    vert    ogso    skrivet    Orknegar  i\    ofl.    liksom    i 
diplomi.     I  v.  53  dativformi   Ork  nia  n. 
=  2.  ie  i    Uffrip  (Ytri-ey)  O. 


I900.    No.    2.  HU.DIXAK VADET.  5 1 


=  3.   a  i  Fugla  (Fugley)  O. 

Merkn.  2.  Uttalen  hev  vel  svinga  milloni  e  og 
i  i  desse  smstningar  med  gamalt  ey.  —  I  DN  I 
404913  (Orknoy  1369):     Sanday,  Dunray. 


e.     Endtngar. 

§  41.  Gamallnarsk  a  hev  i  det  heile  haldet  seg  og  vert  handsama 
paa  same  maaten,  anten  han  stend  etter  lang  eller  stutt  staving, 
liksom  paa  Vestlandet  i  Norig  fraa  og  med  Sogn  til  og  med 
Lista;  (um  undantak  sjåa  merkn.  13  og  14  nedanfyre).  Soleis 
stend  «: 

1.  i  infinitiv  (og  3pp.):  huga  (bua)  25j,  cumma  (koma,  kuma) 
F,  guida  (giota)  264,  gonga  (ganga)  3pp.  142.4.  lega 
(Içggia)  13.1,  /?rrt  (lifa)  114,  inoga  (m^gti)  124,  ria  (ri8a) 
9j,  sadnast  (sannast)  4?,  siiula  (synda)  3pp.  F,  sJcinka 
(skçnkia)  271,  tåga  (taka)  I4,  linka  (pçnkia)  281,  rei-a 
(vera)  F,  rara  (ver3a)  43,  vei'ka  (yrkia)  244,  vikla  (valda) 
354  52.  y^ci  (gçra  for  gçrit)  2O3. 

Merkn.  i.  Hit  hoyrer  ogso  forgira  ipp.  F,  daa  iste 
pers.  pl.  hev  teket  ending  fraa  3 die  pers. 

Merkn.  2.  Inf.  endar  paa  -e:  fare  (fara)  124,  gave 
(gefa)  loj,  —  venteleg  mishoyrsla  eller  misskrift.  I  dei 
norske  maalstubbarne  hjaa  Jak.  cndar  infinitiv  oftast  paa  -a. 

Merkn.  3.  Endingi  er  burtfalli  i  nokre  ord  med  lang 
rotvokal  og  som  hev  støytt .  ut  gamall  8  niillom  rotvokalen 
og  endingi:  ileo  (bl  o' oa)  343,  gro  (gro'ôa)  222,  ro  (rä8a) 
84,  rost  (hræ8ast)   i2bi. 

2.  i  præsens,  imperf.  og  particip  av  veike  verb  med  ar  i 
3sp.  i  gnorsk.  —  endingar  som  byrjar  med  -d-  er  burtfahie 
—  :  præs.  askar  3sp.  (eng.  asks)  261,  dukrar  3sp..^  (smlk. 
gn.  dçkkuar)  252,  kadnar  3sp.  (kanna r)  182,  swarar  3sp. 
(suarar)  17,,  klapasse  3sp.  (klappar  ser);  imperf.  rasta 
2si.  (kastaSir)  343,  Java  2pi.  (lofa8it)  231,  sivara  3si. 
(suarafli)   lOi   13,; 

imperativ  sg.  délivra  ¥\ 

particip  pl.  tem  pa  F. 

Merkn.  4.  sware  3si.  (suaraôi)  211  er  vel  mishoyrsla 
eller  misskrift;  —  Swaran  hvt.  iO|  stend  i  staden  for 
sivara  hau;  east  ans  223  for  casta  ans. 

4* 


52  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

3.  i  nsg.  av  veike  kvinnkynsord  og  inkjekynsord  :  Hildina 
26,  ofl.,  Russa  (h  ry  ss  a)  O,  Hoissan  (ysan)  O,  Ugan 
(hufan)  O;  —  }tjxigna  (hiüna,  n.);  ord  som  Fugla  (no 
utt.  Filla)  hev  vel  gjenget  i  lag  med  kvinnkynsordi. 

Merkn.  5.  I  Quot  (kufta)  O  er  endingi  burtfalli  ; 
engelsk  innverknad  [coat): 

Merkn.  6.  I  Longo  (gn.  asg.  iQngu)  O  hev  me  den 
oblike  form.  I  shetl.engelsk  skifter  slike  ord  med  -a  og 
-0,  og  dette  kann  vel  alt  ha  byrja  i  fyrre  hundradaaret  : 
kanskje  di  for  ogso  duka  asg.  (drykkiu)  254  for  diiko. 

4.  i  oblike  former  av  veike  mannkynsord: 

gsg,  Corha  coust  (*korka  kostr)  O,  vannaro  (vanda- 
râÔi)   I4. 

åsg.  frinda  (frænda)  i^,  Liora  (Hora)  Con.;  —  barda- 
gana  (barda ganum)   173  334. 

asg.  dogha  (daa)  254,  vilh/a  (v  i  lia)  244;  —  heran  (her- 
rann) 333. 

Merkn.  7.  muge  gsg.  (muga)  123,  sluge  dsg.  (slô8a) 
142  er  mistak  eller  yvergangsformer;  —  gn.  hçrra  hev 
her  i  nsg.  hera  132,  men  ere  212;  asg.  here  282,  here 
274.  —  fwélsko  (fQlska)  351,  misskrift(?)  î,  fwehka. 

Merkn.  8.  Endingi  hev  fallet  burt  i  ufrien  (*u frænda) 
i2bi. 

5.  i  aalmenn  nominalbøygning  : 

gn.  -a:  landa  gpl.  (landa)  I2bj;  —  goitgha  asm.  b.  f. 
(go 8 a)  274  =  gouga  282,  ke^^a  asm.  b.  f.  (kîèra)  284; 
keresta  nsf.  (kærasta)  322,  osta  asn.  b.  f.  (hæsta)  43, 
otsfa  asn.  b.  f.  (yzta)  284;  —  ita  pr.  n.  (pet ta)  42. 
—  inga  pr.  asf.  (enga)  283. 

Merkn.   9.     I    sone    gpl.    (sona)    123   er    è   mistak 
eller    y vergangsform  ;    smlk.    hagi-     og     baka-    i     smn. 
(=  bakka-)  i  shetl.engelsk. 
gn.  -an:  angan  (engan)  I2bi;  fiegan  adj.  asm.  (fei gan) 
74  8i;  sjåa  elles  ovanfyre  under  3  (Ugan)  og  4  (heran), 
Merkn.   10.     ivhitranè  asf.  (hufta)  64  er  vel  eigen- 
leg ei  asm.  form  med  paaverknad  fraa  participformer  paa 
•ande    og    dsf    av    adjektiv.      Smlk.  norske  folkevisor: 
det  villande  hav  (I.F   602),  forgyllande  lur  sms.  278, 
bakari  stamn  sms.  342,  og  fær.  villini  djur  apl.  (FA  I 
31,  v.  31),  rillini  fnglur  mg.  (FK31),  grønari  grnnd 


IQOO.    No.    2.  HILDINAKVADET.  S3 


dat.  (FK  31);    smlk.  ogso  dsk.    ,^paa  hvidei'en  Kind'^ 
(GF  II  482  V.  28). 
gn.    ar  Orknear  npL  153  (Orkney ar  åp\.  ii);  —  eidnar  pr. 
gsg.    (hennar)    I4    =    ednar    22j;    —    wara    pr.    apf. 
(varar)  F. 

Merkn.   11.     Mistak  eller  yvergangsform  er  den  siste 
e  (for  a)  i  skeger  npl.  (skçggiar)    184  og  edner  (hvt. 
ecZer)  pr.  (hennar)  64. 
gn.    arinnar:  strandane  (strandarinnar)  9^. 
gn.  (a)W:    arar  dsf.  (=  fær.  aôrari,    av  gn.  an  na  r  r)    164. 
Merkn.     12.      Endingi  hev  fallet  burt  i  menn  asg. 
(meyina)    13    21,    Z/aw     asg.    (leiôina)    54,    san    asf 
(sanna)   161. 

6.     i  adverbi  stan  (sfôan)  53,  yamna  (iafnan)  23. 

Merkn.  13.  a  hev  vortet  e  [o:  d)  i:  tjayer  (pegar) 
2 1 3,  og  u  [o\  d)  i  meun  (meÔan)  23. 

Merkn.  14.  -a  hev  vortet  /:  earm  (giarna)  93, 
hemi  (heima)  34;  smlk.  nyn.  maalfore:  jøne  Ma.  jønni 
Rbg.  Tel.  jëni  Sæt.  jænni  Tel.  —  mire  204  ofl.  hev 
vel  ogso  e  for  a. 

S  42.     Endingi  i  brukar  Low  i  desse  høvi: 
I.      i  nominalbøygning  og  particip: 

nsm.  commin  (kominn)  3I3  =  cummin  191,  eldin  (eldrinn) 
313,  engin  (cngi)  222,  enlUngin  (øOlingrinn)  31,  fidlin 
(fallinn)  21^,  fyrin  (faôirinn)  16^,  Gnestin  (gçstrinn) 
Con.  HUhugin  163,  larlin  (i  ar  linn)  ii  ofl.  Ttmin 
(tfminn)  Con. 
asm.    hugin    (biikinn)    342,    estin    (hes  tinn)    141,  fyr  in 

(fçÔurinn)  284,  vadlin  (vQllinn)   181  2O2. 
nsm.  (eller  asm  ?):  Bodin,  Eduin,  Hessin^  Knortn,  Satgin, 

Solan,  Sponin^   Whit  jughn  O. 
dsm.  muthi  (mo ti)   1O2;  sjåa  4I1. 
nsf.  Kurin,  Mostin,  Sildin  O. 
dsf.    gar(c)din    (gçrSinni  .?^)   i6.j,    hadlin    (hcllinni)    3O2, 

vrildin  (v  er  cid  in  ni)  F. 
gsn.  hridlevsin  (bruôlaupsins)  253. 
dsn.  landi  (lan di)  232. 

Merkn.  i.  Som  eksempli  syner,  er  den  siste  en- 
dingsvokal  (i  Shetl.  venteleg  e)  burtfallen  i  gar(e)din, 
hadlin,   vrildin-^   samcleis   i  bttryon  (borginni)   15  21, 


54  MARIUS  HJXiSTAI).  H.-F".    Kl. 


hlern  (*dyrinni)  172,  Drotnign  (drôttninginni)  61, 
i^an  pr.  (sin ni)  172,  og  i  arar  dsf.  (fær.  aÔrari)  164. 
I.ike  eins  hev  /  fallet  burt  framfor  n  i  :dcni  17-  og 
mvun  (nieyina)  13  21;  med  (lem  snilk.  yu7n  (igrdinni) 
Orkn.  F. 

2.  i  verbalbøygning: 

cumi  3ski.  (ko'mi)  91,  mindi  isi.  (myndi)  283.  visti  3si. 
(vissi)  31,. 

Merkn.   2.     Oftast  e  i  dette  høve,  stundom  a,    sjåa 
S  43»   2;  S  44,    I. 

3.  iki  (ekki)  2O4  =  ihi  3I1,    ela   153;  i>\}k)  (silki)  31.J;  trett) 
II,. 

Merkn.  3.     Ogso  che,  trette  \  sjåa  ordlista  att  i  boki. 

4.  i  dci  engelske  ord  (ßori^  puri  F. 

§  43.     Endingi  e  skriv  Low  i  desse  høvi: 

1.  i  nominalbøygning  og  particip: 

nsni.  J viende  (fra* n di)  2^,  ere  (norsk  herre)  2\i,  Hiluge 
131  ofl.  —  Bergesken  (borfldiskrinn)  O.  — heve  adj. 
b.  f.  (hæ  f  i)  83,  sante  adj    b.  f.  (lat.  sanctus)  52. 

gsm.  Koningneeus  (konungsins)  35a. 

dsm.  grothe  (gräti)  252,  lunge  (plogi)   144. 

npm.  gever  adj.  (gæfir)   183. 

apm.  vodhr  (etter  gn.  npl.  v  cl  lir)  192,  velbnrne  adj.  (ett. 
gn.  vclbornir)   194. 

nsf.  fruen  (fruin)  33;  i  fraun  32^  hev  e  fallet  burt  fram- 
for n. 

dsf.  liene  (le  i  din  ni)  32.  —  hedne  pr.  (henni)  224. 

nsn.  &  asn.  lire  (leyfi)  263;  —  Berrie  (bergit)  O,  da- 
hnge  (dauflahçggit)  22,,  live  (lifit)  324,  Sedvite  {;^s^\,\b- 
vætti)  O,  Seiglv  O;  —  horv  p  241,  gede  (getit)  24, 
lide  adj.  (li tit)  34,,  mege  adj.  (mikit)   102  331. 

dsn.  hande  (bandi)  234,  godle  (gulli)  ii,  234,  vadne 
(bar ni)  354. 

2.  i  verbalbøygning: 

præscns  indik.    isp.  aakier  (etter  gn.  3sp.  o'skir)   124. 

3sp.  lever  (hie  y  pi  r)   193,  heve  351. 
præsens    konjunktiv    2skp.    geve  (gefir)    324.    3skp.    geve 

(gefi)   132. 

2pkp.  heve  (ha fit)  241. 


ÏQOO.    No.    2.  HILDINAK VADET  55 


imperf.  indik.  isi.  minde  I2bi  (etter  jamhøve  med  gn.  3si. 
myndi),  sJciîde  (skyldi  3si.)  281. 
3si.  gerde  (gçrôi)    291  301,   lagJidc  (lagôi)  30J,    minde 
(myndi)  22o,  sJdldè  (skyldi)  I3,  spirde  (spurôi)   lo. 
3.      i  smaaord:  aldè  (aldri)  353  =  allde  ils,  eke  (ekki)   161  = 
ekè  F  =  ike  3I2,  idne  (inni)   172,  Iwgè  (Içngi)  8.1  =  linr/e 
114  ou.,  firre  prp.  (fyrir)   133  =  Jare  284. 
S  44.     I  staden  for  e  eller  i  skriv  Low: 

1.  a,  i  nominalbøygning: 

nsf.  nrildan  (ver  cid  in)  23. 
asf.  lian  (leiÔina)  54. 
dsn.  Liunga  (I  yng  i)  Con. 
i  verbalbøygning  : 

gava  2  pkp.  (gefit)  26^,  bjridla  2pkp.  (spillit)  204,  tåga 
2pkp.  (takit)  133,  tinka  2skp.r  (pçnkir)  273,  tnchta 
2si.  (pott  ir)  34i,  vara  3skp.  (ve  ro  i)  F,  yera  2pkp. 
(gçrit)  203;  —  vilda  81  er  vel  vilde  a  (vilde  eg). 

Merkn.  Skal  me  doma  etter  DN  I  404  (Orknoy 
1369),  hev  det  voret  halting  millom  /  (e)  og  a  i  en- 
dingar  alt  i  det  14de  hundradaaret  paa  Orknoy:  lerdr 
ok  leikar  npm.  brotleghar  npm.  nokkrar  og  nokkar 
npm.  (for  nçkrir). 

2.  0  i:  huryon  dsg.  (borginni)   I4  21,  chaldona  dsg.  (tiald- 

inu)    251,    Or  on    nsg.  (ær  in)  O,    sindor  apl.  (syn  di  r) 
F,  tworone  npl.  (tdrin)  6j. 
§  45.     Til  endingi  it  i  aalmenn  gamallnorsk  svarar  hjaa  Low: 

1.  ti:  adla  (q lill)  F,  idlu  {iWu)  Vy  Jnrn  3pi.  (forn)  63,  7/iinn 
(mi num)  93. 

2.  0:  Longa  (iQngu)  O,  honon  (h|onum)  lOg  132,  no 
(au gil)  2  5s. 

Merkn.    i.     eso  23  er  vel  av  pessor. 

3.  e:  daide  (dott ur)  10.1,  Iwge  (hçfufl)  223  343,  londen 
(Içndum)  4,,  ßr  ,mne  (firir  sQnnu)  63. 

4.  a:  ana  (honum)  212,  hardagana  (bardaganum)  173  334, 
chaldona  (tialdinu)  251,  duka  (drykkiu)  25.1,  eisa  (hizug) 
342,  fasta  {i (} Siw)  23.1,  forlskona  (^farskgnnu)  283,  Orkn- 
ian  (Orkney um)  53  =  Orknegan   183. 

5.  /:  reiihin  (rotum;  etter  nom.  pl.  rø'tr)  44. 

Merkn.   2.     Uttalen  hev  vel  i  alle  desse  hove  voret 
klangljoden  (9)  med  drag  imot  ymse  andre  vokalar. 
Merkn.  3.      n  er  avfallen  i  hiirt  (d  bu  r  tu)  33. 


56  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


f.     Um  endingsvokalarne  e  og  i. 

§  46.     Med    umsyn    paa    bruket   av   endingarne  e  og  i  er  der  i  Shet- 

landsmaalct    ikkje    noko    far    etter    det    Ijodsamhove  (vokalhar- 

nioni)  som  er  so  aalmcnt  i  mange  gamle  maalføre  i  heimelandet, 

mest  austanfjells  og  nordanfjells.     Men  her  er  eit  skifte  millom 

e  og  ?',  etter  som  vokalen  stend  i  utljoden  (som  siste  Ijod)  eller 

i  etterljoden  (i  siste  staving   med    konsonant  etter).     Og  endaa 

Low  er  helder  ustod  i  skrivemaaten,  syner  det  seg  tydelegt  at 

hovudregelen  hev  voret  denne: 

I.      e    stend    i    utljod,    eks.  aide,  gerde,  godle,  laghdbj  skilde, 

vadhe,    alltid    Hihige\    ogso    um   ein  konsonant  etter  e  er 

burtfallen:  borv  (bo  r  it),   gede  (getit),   live  (li  fit),    Seigle 

(s  egl  it),  velhnrne  (velbornir);   ogso  um  e  svarar  til  ein 

annan    vokal    enn    e  og  i  \  eldre  tid:    huge  (hçfufl),  fir 

sane  (fir ir  sçnnu). 

Merkn.  i.  Um  Ijodsamhove  i  heimenorske  maalfore 
sjåa  Gtr.  §   132,    10. 

Merkn.  2.  Undantak  fraa  regelen  i  1  er:  earni  94, 
cumi  9i,  ild  204  ofl.  (men  ogso  ehe),  hend  34,  landi  23^, 
mindi  283  (ogso  nnnde)^  mnthi  102,  silld  314,  visti  311, 
(umfram  tvo  engelske  ord  glori  og  puri), 

Merkn.  3.  I  diplomi  fraa  Shetland  er  e  i  utljoden 
gjenomford  —  med  faa  undantak  —  i  DN  I  109  (Ting- 
voll 1307),  340  (Papoy  1355)»  ^11  284  (Sande  1355),  Il 
797  (Vendos  1452),  II  859  (Anst  1465),  VI  651  (Me- 
dalbo  1509).  —  DN  I  89  (Hjaltland  1299),  som  er  det 
eldste  brevet,  hev  /;  like  eins  III  310  (Sandvik  1360)  med 
nokre  faa  undantak  (Aust-Egdamaal,  fraa  »skule«  i  Stav- 
anger?). 

Av  diplomi  fraa  Orknøyarne  hev  dei  tri  eldste  Ijod- 
samhove DN  II  168  (1329),  17b  (1329),  IV  200  (1332). 
I  404  (Orknøy  1369)  hev  mange  merkelege  former  som 
me  finn  enno  i  Shetlandsmaalet,  og  dette  diplomet  hev  e 
i  utljoden:  skilde,  hafue,  rike,  mote  (undt.  vitni)\  ogso 
DN  II  691  (ei  klaga  fraa  aalmugen  yver  David  Menyes; 
Orknoy   1426  eller  fyrr)  hev  i  regelen  e  i  utljod. 

Merkn.  4.  Norske  ord  med  gamall  ending  i  hev  ^ 
shetl. engelsk  oftast  /  i  utljod.  Soleis  er  endingi  no  i  (eller 
a  etter  akk.  i  gn.)  i  gamle  tvostava  mannkynsord:  hani^ 
hegri,  höga  (h  a  g  i),  ila  ((li)  — ,  aa  segja  um  ikkje  ende- 
vokalen  er  burtfallen,  som  i:  kjàlk  (kialki),  ZrraA:  (kraki). 


T900.   No.    2.  HILDINAKVADET.  57 


Det  er  kanskje  byrjingi  til  denne  svinging  me  hev  i  former 
som    vii<ti,    hemi    ofl.    i    Hildinak vadet.    —  I  maalstubbar 
hjaa  Jak.  ofte  o  i  utljod:  ^agdd,  fara  (fir i)  o.  s.  fr. 
i  stend  i  ctterljod  ;  eks.  commin,  eidlingin,  hadlin,  larlin, 
Man  ms j  wordig. 

Merkn.  5.  Undantak  er:  aslcier  124,  Bergesken  O, 
fruen  33,  geilen  183,  londen  (iQndum)  41,  skeger  183, 
vodler  192. 

Merkn.  6,  I  diplomi  fraa  Shetland  stend  der  i  etter- 
Ijoden  /  —  som  regel  —  i  alle,  so  nær  som  DN  I  340 
(1355)  III  284  (i355)>  II  859  (1465,  med  sterk  svinging 
til  regelen). 

Dei  tvo  diplomi  fraa  Orknoy  som  det  her  kann  verta 
spursmaal  um:  I  404  (1369)  og  II  691  (1426)  hev  ogso 
som  regel  i. 

Merkn.  7.  Norske  ord  i  shetl.eng.  hev  ofte  /  i  etter- 
Ijod,  mest  framfor  w:  baldin,  bja^rtin  (hir  i  in  grjy  f jandin 
(li)ildin  (eld  rinn),  men  oftast  hev  i  vortet  a:  hr  mar 
(brçnnir). 


g.     Um  endingsvokalarne  o  og  u. 

S  47.  Av  dci  gamle  endingar  0  og  u  er  der  ikkje  inykjet  aa  finna  i 
dei  attcrverande  maalrestar.  Me  hev  n  i  adhi^  idhi  F,  Jurit  3pi. 
(förii)  63  og  minu  (mfnum)  93,  og  0  i  Longo  O,  lionon  1O2 
132,  HO  (augu)  252-  Noko  far  etter  Ijodsamhøve  er  der  helder 
ikkje  her. 

Merkn.  i.  I  Shetlands-diplomi  finn  me  i  utljod  0  i  alle, 
nær  som  DN  I  89  (1299),  som  hev  u  med  nokre  faa  un- 
dantak. —  I  etterljod  er  der  ti  i  alle,  undt.  III  284  (1355)  og 
II  859  (1465),  som  hev  0  men  sume  endingar  nm,  og  II  797 
(1452)  som  ikkje  hev  eksempel  paa  u  i  etterljod. 

Av  Orknoydiplomi  hev  dei  tri  eldste  0  og  u  etter  logerne 
for  Ijodsamhøve  (smlk.  §  46  merkn.  3).  DN  I  404  (1369)  hev 
i  utljod  0  (eks.  halfiio,  loghdo,  saghdo,  geymslo)  eller  u  (eks. 
sknllu,  kyrkhi,  vinaiu)  og  i  etterljod  u.  II  691  (1426)  hev  0 
i  utljod  og  etterljod. 

Merkn.  2.  I  shetl.engelsk  skifter  a  med  0  og  xi  i  sume 
norske  tvostavad  kvinnkynsord  :  grô'tisJça.  -o,  -u;  fl^ka,  -o; 
Uga,  Ugo;  wôsfa,  ivöstü. 


58  MARIUS  ILKGSTAD.  H.-F.    Kl. 


h.     Halvljod. 

§  48.     Halvljoden  (svarabhakti)  millom  konsonant  og  r  i  endingi   skriv 
Low: 

1.  e  (oftast):  yenger  181  202,  himer  71,  kcdnjmster  6^,  lever 
(hleypr)  321,  liger  2Su  stiender  151;  med  burtfallen  kon- 
sonant etter  halvljoden:  huthe  (bøt r)  1O4,  elde  (hçldr) 
8,,  gevè  (gefr)6i,  Grom/e  (grunnungr)  O,  guerde  (gçrÔr) 
F,  heindè  (hçngdr)  43,  merke  (mçrkr)  lïi,  stiende  23. 

2.  i\  heimir  (kemr)  31,  lotlnr  (Isétr)  254;  med  burtfallen  r 
kenn  5 1. 

3.  a:  tegar  (tçkr)  161;  med  burtfallen  konsonant  (r):  ridna 
(ren nr)  44,  tega  (tçkr)  2i. 

Merkn.  I  dei  gamle  Shetlandsbrev  finn  me:  merker 
1)N  I  3404  (Papoy  1355),  i)ræster  III  284^?  (Sande  1355)- 
ligkir  II  797  (Vendes  1452);  godnr,  Eirikur,  ffedur  VI 
651  (Medalbo  1509).  —  Fraa  Orknoy:  fellir,  rifnir. 
apt  ir  I  404  (1369). 
§  49.  Stundom  vert  det  skrivet  ein  halvljod,  um  ingen  konsonant 
fylgjer  etter  i  gnorsk.     Soleis: 

1.  e\  dei<e  (pess,  pis})  153,  Forgive  impcrat.  F,  tachte  (pakt) 
35i,  vexe  (=  vaa\  gn.  6x)  34,. 

Merkn.  i.  I  tworone  (tdrin)  63,  whitraue  (hulta) 
64  er  vel  e  ending;  smlk.  fær.  npl.  b.  f.  paa  ini  og  S  41 
merkn.  10.  —  Merkandc  er  garedin  16^  (.}  gardin  (gçrô- 
i  n  n  i). 

2.  /:  irhirdi    I3;  sjåa  ordlista. 

3  a:  chel^ina  (sialfs  sin)  244,  Jruna  (früin)  20i,  geiingna 
(gçnginn)  Con.  Lia  (leiô)  F,  vara  3si.  (var)  \x\  Boga 
eoust  (*bygg-kostr)  O. 

Merkn.  2.  I  sina  kloyna  er  vel  a  ending  (gn.  klæoin 
s(n;  sjåa  merkn.    i). 

4.  o:  sino  (sinn)  24.,,  qitirto  (huçrt)  73. 

Merkn.  3.  Ogso  denne  halvljod  finn  me  far  etter  i 
gamall  tid  i  Orknoydiplomet  I  404  (1369):  peira  npl. 
(peir)  isöT-io;   toljtio  rei  (tolfro'tt)  n;  sine  j  milium  41. 

i.     Ljodbrigde  framfor  i. 

§  50.  Av  ljodbrigde  ved  /  finn  me  mange  leivningar.  Soleis  skriv 
Low  ljodbrigde  av  a\  r,  ei,  ?',  ie,  t.  eks.  tegar  16.,  genger  181, 
stiender  151  ofl.,  mien  (mçnn)  18«. 


I900.    No.    2.  HILDINAKVADET.  59 


— å  :  i,  ie,  e:  frinde  2is,  friende  22,  ffei^er  (gæfir)  183,  here  (hæfi)  83. 
—  0:  e,  eiy  i:  kerm  (kemr  av  kømr)  51  =  kimir  y^  =  læhnir  31. 
— 0:  ey  ei\  fetign    (*fø'tingrinn)    141,    reithin   (rotum;    med 

vokal  fra  ro'tr)  44. 
— h:  /:  niinde  (myndi)   I2bi,  skildè  (skyldi)   I3. 
— ç:  eu:  etdlingin  (08  ling  r  inn)  31. 
— au:  e,  ?,  ?e,  eu:  lei'er  (hleypir)   193,  /e?'er  (hleypr)  321,  live 

(leyfi)  263,  Uttrie  (Ytri  ey)  O,  meun  13  2i. 
§  51.  Ofte  raakar  me  paa  former  utan  Ijodbrigde  der  me  skulde 
venta  linn  vokal  etter  aalmenn  gnorsk.  Daa  me  ikkje  ser  slike 
former  i  diplomi,  hev  dei  truleg  komet  upp  i  dei  seinste  hun- 
dradaar  ved  utjamning  og  etter  jamhøve  med  former  og  ord 
utan  Ijodbrigde.  Soleis  finn  me:  silkimrk  (silkisçrk)  3I4, 
gar(e)din  (gç  r  3  in  ni?)  164,  geungna  <  giongna  <  gongin{a)  (gçng- 
inn)  Con.;  —  smlk.  vara  (verdi)  F;  —  ho  (bæ Oi)  352,  lothir  (lætr) 
254,  Oron  (ærin)  O,  osta  (hæsta)  43,  rost  (hræoast)  I2bi, 
smlk.  de  lörs  (lær)  Jak.  32;  Ueo  (blø'oa)  34^,  gro  (gro'ôa) 
222,  sover  ('''søfir  d:  su æ fir)  293,  huthe  (bø'tr)  1O4,  cuini 
(kø'mi)94,;  Boga  (bygg)  O,  dor^  dora  (ykkr,  ykkarr)  m.  st., 
duka  (drykkiu)  254,  Exissa  (hryssa)  O,  Kurin  (kyrin)  O, 
oMa  (yzta)  3O1,  Uttrie  (Ytri  ey)  O,  yoeh  (eyk)  91,  Heon  (ey) 
O.  —  Litiuga  <  Lunga  (lyngi)  Con. 

j.     Ljodbrigde  framfor  u. 

§  52.     Eksempel  paa  ljodbrigde  framfor  sonantisk  21: 

a  >  0,  ?(,  au:  Knorin^  Mostin  O;  framfor  halden  u  i:  huge  (hçfuô) 
2gg.,  londen  (iQndum)  4^,  forhkona  (^fàrskçnnu.^)  283, 
Longo  O,  Maunis  <  Mçgnus  (Magnus). 

Merkn.  i.  Ved  utjamning  er  a  innkonien  i  adlu 
(qIIu)  f,  fir  sane  63,  and  (hgnd)  ofl.  Sjåa  §  17, 
merkn.   2. 

Merkn.  2.  I  shctl.engclsk  finn  me  nokre  ord  med  ç 
fraa  gamle  oblike  kasus:  bhka  (blaôka),  fôdek  (fata)  ofl. 
Det  er  soleis  trulegt  at  dette  Ijodbrigdet  framfor  halden 
u  hev  voret  gjenomfort  i  Shetlandsmaalet.  I  diplomi 
mange  eksempel,  um  enn  ikkje  heilt  gjenomfort  ljodbrigde. 
§  53.  Eksempel  paa  ljodbrigde  framfor  konsonantisk  n  er: 
a  >  u:  dahuge  (dauÔahçggit)  22i. 

Merkn.  i.  I  jivdsko  asg.  (fçlska;  nsg.  fçlski,  ght. 
falawisca)  hev  q  vortet  til  e  (gjenom  o-ljodr). 


6o  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


d  >  en:  Shettg  (uttala:  ^üg)\  gn.  sior,  siar. 

e  >  u:  (bikrar  3sp.  (smlk.  gn.  dçkkvar). 

Merkn.  2.  Myrk  (my  r  kr)  Con.  utt.  mirk  syner  att- 
ende til  myrkr  som  i  gnorsk;  Liiinga  (lyngi)  Con.  like 
eins  til  lyng. 


k.     Ljodbrot. 

S  54.  Eksempel  paa  Ijodbrotne  former  er:  chelsino  (sialfs  sin)  244, 
chaldona  (tialdinu)  251,  earni  (giarna)  94,  larlin  (iarlinn) 
ij  ofl.,  yamna  (iafnan)  23. 

Merkn.  i.  Der  synest  ikkje  ha  voret  ljodbrot  i  gild 
(giQld)  133,  mien  (miçÔinn)  302. 

Merkn.  2.  Utanfor  Ijodbrotet  i  aalmenn  gnorsk  ligg  yogh 
eller  yach  (ek)  og  yaar  (er  3sp.  av  vera)  41.  I  Orknoydiplomi 
berre  ek  og  er;  i  Shetlandsdiplomi  ck  fraa  1299 — 1452.  Fyrst 
i  DN  II  859  (Anst  1464)  vert  skrivet  jak\  men  i  den  tid 
raakar  me  paa  jak  —  svensk  innverknad  —  i  brev  fraa  alle 
Nordcrland,  so  det  er  ikkje  rett  aa  lita  paa,  at  jak  i  det  brevet 
er  Shetlandsmaal.  Hev  e  i  ek  havt  gamall  lengjing,  vilde  han 
verta  a  (som  i  Jath  av  ?ef  §  5,  3),  og  med  fyreslag  av  ;  vilde 
ordet  verta  yach  ;  smlk.  isl.  jeg.  Sameleis  med  sterkt  Ijodtrykk 
er  >  jar,  Ljodbrotet  synest  elles  ha  voret  gjenomfort  noko  an- 
narleis  paa  Shetland  enn  i  aalmenn  gnorsk.  Sjåa  Jak.  131. 
Med  ski  al  (prov)  III  28415  (Sande  1355),  I  60517  (Vendos  1405; 
fær.  avskrift)  smlk.  IV  5380  (Stavanger  1387)  og  nyn.  maalf. 
skjal  (morskap  o.  m.)  Ned.  Robygd.  Sæt.  Tel. 


B.     Konsonantlæra. 

a.     Konsonantarne. 

S  55.  Gn.  b  held  seg  i  det  heile  i  Shetlandsmaalet ;  eks.  bandeau  hlit 
93,  brau  F.  —  b  hev  gjenget  yver  til  v  i  vadne  (ba  rn  i) 
354,  uadii  241. 

Merkn.  I  shetl.engelsk  skifter  stundom  b  og  v  i  fram- 
Ijod.  Millom  eksempli  paa  dette  skifte  nemner  Jak.  s.  131 
1)0^)1^' va  »r  og  vc/ri^vam  (*barnsvamm);  den  sistnemnde 
form  er  fraa  Fetlar.  Daa  dei  paa  Foula  enno  minnest  det 
norske  ord  barn  i  uttalen  bjadniy  er  det  rimelegast  aa 
tru  at  vadn  i  kvadet  er  fraa  eit  anna  maalfore. 


I900.   No.    2.  HILDINAKVADET.  6 1 


S  56.  Gn.  d  held  seg  for  det  meste;  eks.  doglia  (daa)  251,  duka 
(drykkiu)  254,  Drotnign  6u  skilde  (skyldi)  I3,  vrildin 
(vergldinni)  F,  chaldona  (tialdinu)  251,  eldin  (eldrinn) 
3I3,  londen  (iQndum)  41,  onde  (undir)  6^. 

Som  eksempli  syner,  held  d  seg  i  Ijodlaget  hl  og  nd. 
Undantak  fraa  denne  regel  er:  bal  (ba  Id  inn?)  23^;  ran- 
naro  (vandaraÔi)  I4,  hillon  (biôlund)  241;  stien  (stçndr) 
34,  nfnen  (*ufrænda)  I2b^,  avon  (norsk:  uvande)  93. 

d  hev  vortet  t  (framfor  klanglaus  s)  i  Infu^tor  (*lopt- 
hûsdyr(i))  3I3. 

Merkn.     Maalføri    fraa    og    med    Lista    til    midten    av 
Ryf.  jamnar  ut  Id  og  nd  til  II  og  nn\  like  eins  Nhl. 
§  57.   I.  Gn.  8  hev  gjenget  yver  til  d  etter  ^r  og  r,  eks.  laghde  (lagöi) 
3O3,  f/erde  (gçrôi)  291,  sinrde  (spurÔi)  I2,  wordig  ('^verfl- 
igr  123.     Sjåa  under  2. 

Like  eins  i  Sedvite  (*  s  au  8  væt  ti)  og  hridlevsin 
(der  dl  ogso  kann  vera  uttale  av  U). 

Merkn.   i.      Etter  r  fell  gamall  8  burt  i  vara  (v er 3 i) 
F.     Sjåa  Jak. 

Merkn.     2.      I  prp.    vi8    synest  8  ha  vortet  klanglaus 

spirant,  ettersom  han  vert  skri  ven  vatt  iii  234;  sjåa  under 

p  S  70.     Pelles  finst  ogso  vad  35^. 

2.    8  hev  fallet  burt  i  rein  utljod  og  millom  vokalar:  arar  (fær. 

adrari})  164,  asta  (af  sta8)  33,  hi  (bf8r)  53,  hleo  (blø'8a) 

34g,    ho    (bæ8i)   (352),   dahuge    (dau8ahQggit)    22i,    ftj 

(fa8ir)   203,   gre  (gri8)   324   33i>   9'^o  (grö'Sa)  22^,    liien 

(hc8an)   283,    kloyna   (klæSin)    242,    lian    (lei8ina)    54, 

liene  (lei8inni)   32,    menn    (me 8 an)  23    =    min  253,    meo 

(m68r)  224  344,  ria  (rf8a)  92,  ro  (râ8a')  84,  ro  (râ8)  i-, 

vannaro  (-rà8i)  I4,  rost  (hræ8ast)  I2b|,  ru  (rau8u)  11,, 

sian  (sf8an)  53  =  sien    3O3.      Like    eins    i   nir   (ni 8 r)  92 

og  or  (c8r)  74;   ogso  i  hillon  241  (bi 81  und),  og  eidlingin 

(ø81ingrinn)  31. 

8  hev  ogso  fallet  burt  i  huge  (hg fu 8)   223  343  og  i 

imperfendingi  -a8a,    â8ir  o.  s.  fr.,    casta  (kasta8ir)  343, 

lava    (lofa8ir)    231,    swara    (suara8i)    131.    —   fg    hev 

venteleg  voret  utt.  f  ai  (som  no  i  Sætesd.)  av  f  a-i  (fa  8  i  r). 

Merkn.  3.  Smlk.  hundra  (hundraS)  DN  I  40417  (Orkn. 

1369),    reskap  (rei8skapr)  DN  II  691  icc  (Orknoy   1426). 


62  MARIUS  H.EGSTAD.  H.-F.   Kl. 


3.  I  nokre  ord  med  gamall  6  i  storanen  hev  det  etter  6 
vakset  fram  ein  g  for  8:  gloug  (gloô)  303,  gougha  (gööa) 
274  =  gouga  28-  33i,  sluge  (sloôa)  14«,  stng  (stoô)  I2i. 
Sjaa  under  h. 

Merkn.  4.  Snilk.  nyn.  maalfore:  f^toge  (stôôu)  Sæt. 
(laug,  rang,  saug  f  daud(r),  raiiÖ(r),  sauÖ(r)  Shi. 

Merkn.  5.  1  Bergeshen  (borÔdiskrinn)  O  stend  vel 
g  for  dj  eller  dz\  grunnen  er  vel  innskot  av  j  framfor  / 
i  andre  stavingi,  som  er  Ijodsterk:  hdrdjeslcdu. 

§  58.   I.  Gn.  f  hev  haldet  seg  i    framljod;    eks.  fest  (fast)  293,  for   i^. 
Merkn.     i.       Um    innskotet   av    w  (eller  u)  i  f  wo  (fà) 
334  ^  ßio  li,  fwelsko  35,  sjaa  §  73. 

2.  Millom  vokalar  og  utljod  hev  f  gjenget  yver  til  r  som  i 
nynorsk:  lira  (li  fa  v.)  1 14,  sover  (*so'vir)  293,  or  (a f) 
174  ofl. 

3.  I  hçfuÔ  og  hüfa  hev  /  vortet  til  g:  huge  22j,    Ugan  O. 

Merkn.  2.  Same  yvergang  i  surne  austnorske  maalfore 
i  horud.     Sjaa  Aasen  og  Ross'   ordboker  under  horud. 

4.  Gn.  fn  er  her  mn:  yamna  (iafnan)  23,  namn  (nafn)  8.» 
=  uam  F. 

5.  f  hev  fallet  burt  i  shdll  (si  al  fr)  333  og  chehina  (si  al  f  s 
sfn)  244. 

Merkn.  3.  Diplomi  hev  oftast  fn,  baade  fraa  Shetland 
og  Orkn(ïyarne. 

S  59.  I.  Gn.  g  held  seg  som  g  i  dei  fleste  hove;  eks.  gonga  (ganga)  142, 
gre  (grii^)  324,  moga  (mega)  124.  Berg  (berg)  O;  soleis 
ogso  mykjct  godt  framfor  linne  vokalar:  gei*  imperat.  (gcf) 
2 la  (smlk.  skrivemaatcn  Gar  imperat.  (gef)  F  og  gara 
2pkp.  263  ved  sida  av  gere  3skp.  132),  g(rde  29,  (smlk. 
skrivemaatcn  g}Uirdc  F),  Guestin  (gçstrinn)  Con.,  guida 
(smlk.  gi 6 ta)  264.  —  Um  jaih  sjaa  §  61. 

Merkn.    i.       Shetlandsmaalet  hev  skilt  millom  g  og  g 

(spirant).     Alle  diplomi  hev  gh  for  spiranten,  og  Low  skriv 

dagh    F,    dogha    254,    yagh    283    ofl.,    dogh   (=  du)    273. 

Jaghde  303,    gougha  274;  i  Halaghf.  dagloght  F  hev  vel 

gh  vorct  klanglaus  (x).     Sjaa  under  /»*. 
2.      I    .sume    ord    og    hove   hev  g  framfor  linn  vok«il  gjenget 
yver  til  ein  linnare  \}od  j:  earni  (giarna)9i,  ?A'ra  (gçra) 
2O3  (og  yijt  ---  eng.  gif)  23^,    Berrie  (bergit)  O,   huryou 
(borginni)   I5  2i. 


I900.    No.    2.  niLDINAKVADET.  63 


Merkn.  2.  I  shetl. engelsk  skifter  g  med  t^  framfor  e 
og  /  i  Ijodsterk  staving:  (filel  (gildr)  og  g,ild  Jak.  135. 

3.  f  (spirant)  hev  fallet  burt  millom  vokal  og  etter  vokal  i: 
ear  (norsk  eiger)  94,  Maxims  (Magnus)  52,  no  (augur) 
25«?,  yayer  (pegar?)  213;  like  eins  i  etsa  (hizug)  34^. 

Merkn.  3.  Smlk.  ireiti  av  prætighe  DN  I  3404 
(Papoy  1355),  tuttv  (av  tuttugu)  I  40418  (Orknoy  1369), 
Seordrson  (SigurÔarson)  II  7972  (Vendos   1452). 

4.  g  (spirant)  hev  vakset  fram  etter  m  i:  huga  (bua)  253, 
Sntgin  (skovlnn)  O,  Sheng  (si 6 r),  yngna}  (hiuna)  2O1  ; 
etter  gamall  a  i  dogha  (daa)  254  (smlk.  shetl.cng.  grôga 
(*gräa)  graa  merr  eller  ku;  grôgi  (*gräi)  graa  hest 
eller  ukse). 

5-      ^^^  l^*-'v  vortet  g  i  lega  (Içggia)   134,  sjåa  §  61. 

§60.   i.Gn.  hhcv  haldet   seg    i:     Halaght    (he  il  a  gt)  F,    hadlin   (hçU- 

inni)  3O2,  Jfun  pr.  (hann)   191,  honon   (honum)   10..  13^, 

hemi  (heima)  34,  heindè  (hçngdr)  43,    heie  (hçrra)  28g, 

heran  333,  Hessin  (hest  r  inn)  O,  heve  (hçfir)  351,   here 

(hafit)  241,    heve  (hæfi)  8j,    hien    (héôan)  28j,    Hihlina 

243  ofl.,  hon  (hon)  33,  huge  (h()fuô)  223  343,  dalnige  22|. 

Merkn.    i.     Sume  av  desse  ordi  finn  me  ogso  utan  //, 

sjåa  2. 

Merkn.  2.  Cl  timer  i  F  er  det  gamle  h  i  mi  r  (k  i  med 
burtfall  av  endingi  -ki,  innskot  av  j  framfor  den  fyrste 
Ijodstcrke  vokal  og  ein  hard  uttale  av  hj. 

2.  h  hev  fallet  burt  framfor  vokal  i:  alt  (helt)  163,  an  pr. 
(hann)  I3  ofl.,  ans  pr.  8^,  ana  (honum)  213,  and  (hçnd) 
9,,  elde  (hçldr)  81,  ere  (hçrra)  21.,»,  r.9f//i  (hes trinn)  141, 
eisa  (hizug)  342,  on  (hon)  20^  ofl.  =  ««  I7i  =  ?''^  3O1,. 
eidnar  (hcnnar)  I4  =  ednar  22^ -edner  64,  osia  (hæsta) 
43,  M7an(hüfan)  O,  Soleis  ogso  i  yngna}  (hiuna)  231; 
smlk.  shetl.engclsk  ja^rta  (hia  r  ta). 

Merkn.  3.  Sume  ord  som  hev  mist  h,  hev  fenget  eit 
fyreslag  av  ;  (skrivet  y):  y  Usa  (h  ei  Is  a)  9.),  y  om  (heim)  31. 

3.  Nokre  ord  som  i  gn.  byrja  med  vokal,  hev  fenget  h  fram- 
for vokalen:  Heon  (eyin)  O,  Heosa  (ausa)  O,  Hilnge 
(Il luge)  131  ofl.,  Hoissan  (ysa)  O,  ho  (at)   103. 

4.  Gn.  hl  og  hr  hev  vortet  /  og  r;  lever  (hleypr)  I2x\  lever 
(hleypir)   193,   rost  (hræoast)   I2bj,  Bussa  (hrossa)  O. 


64  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 

Merkn.  4.     Hrolfs  DN  III  310^6  (Sandvik  1360)  synest 

visa  at  //  enno  den  tid  heldt  seg  paa  Shetland. 

5.     Gn.  hu  vert  skrivet  wh,  qic:  tvhirdi  (huçrt  =  huart)   I3 

r-  quirto  73,  tvhar  adv.  (huar)  41,  [whaar  pr.  (huçrr)    141 

^  qiiar  294,    whaih  (huat)    103,   Whit  fughn  O,    uhitrauè 

(hufta)  64. 

Merkn.   5.      Uttalen    hev    vel    daa    som    no    skilt    seg 

niillom    Jno    paa    vestsida    av    øyarne   og  h  w  paa  austsida 

Jak.   145   og  146. 

§  61.     Gn.    konson.    i    hev  me  som  i  i  larlin,  uttala  Jarhn  (Edmond- 

ston  skriv  yarl)\    elles   vert  skrivet    y:    yamna   (iafnan), 

yagh  (ek,  iak.^)  ofl.  uttala:  jamna,  jag,  jax. 

Ofte  vert  ein  j  (y)  innskoten  framfor  fyrste  vokal; 
eks.  yoch  (eyk)  9^  yilsa  (heilsa)  9j,  getnigna  Con.  Hertil 
vel  ogso  jath  (gat.^)  3O4  for  gjath.     Sjåa  Jak.   142. 

Gn.  i  fell  burt  i  endingar  -gi,  -ki  framfor  vokal: 
lega  (Içggia),    diika  (drykkiu),    skinka,    linka  (pçnkia), 


]  skeger  (skçggiar)   183. 


Merkn.      I    v.  332    stend  sivo^  som  visst  er  sid;    sjåa 

S  73   merkn. 

§62.  I.  Gn.  k  hev  haldet  seg  som  k  i    framljod:    kaclnar  (kannar)   18*, 

Koningn  (konungrinn)  162,  klapa  (kl  ap  pa  r)  7«,  Knor  i  n 

(KnQrrinn)  O,  —  ogso  framfor  linne  vokalar;  keie  (kæri) 

2t  ofl.,  skeger  (skçggiar)  183,  kidn  (kinn)  64  ofl. 

2.      Etter  vokal  hev  stutt  k  vortet   klangfor:    hugin   (buk inn) 

34j,  mege  (mikit)   lo^  331,  tåga  (taka)  I5  ofl.,  togctr  (tçkr) 

161  ofl.    I  dette  høve  skriv  Low  ofte  jrÄ  og  ch,  som  vente- 

leg  er  teikn  for  gutturale    spirantar  g  (som  i  skog,   Innh. 

i  Trøndelag)  og  x  (som  i  tysk  ach,   Jakobsen:    hoxt  87): 

yagh  283  =  yach  84,  dogh  (pik.?)  273  =  doch  73,  moch  (mik) 

74,  yoch  (eyk)  91:  hit  høyrer  vel  ogso  tachih  (pakt)  351. 

Sjåa  §  59,  merkn.    i.    —   I  gn.    *pykkar  pr.  hev  vel  kk 

fyrst  vortet  stytt  og  sidan   klangfør  spirant  f.  *dygar((i) 

(fær.  fygara);  sidan  hev  g  »millom  vokalar«  fallet  burt,  og 

y  vortet  0  (§  36,  2):  dora.     Um  doch  sjåa  ordlista  og  §  30,  5. 

Merkn.     i.      Yvergangen    k  til  g  er  aalmenn  i  norske 

ord    i    shetl.engclsk,    men  enno  ikkjc  heilt  gjenomford.      I 

nyn.    maalfore    finst    denne    yvcrgang    i    sjobygderne    fraa 

Arendal    til    midt   i  Ryfylke.     Dei  same  bygder  hev  /;  for 

stutt  ^,  d  for  stutt  f  etter  vokal.     Like  eins  er  det  i  Sun- 


I900.    No.    2.  HII.DINAKVADET.  65 


nanfjordsmaalct    (Suderoy,    Sandoy,     Dimun,    Skuvoy)     paa 
Fæniyarne. 

Merkn.  2.  I  Orknoydiplom  finn  me  luga  (for  luka) 
i  I)N  I  40417.43  (Kyrkjevaag  1369).  I  DN  II  691  (C)rknoy 
1426)  fleire  eksempel:  Uujhin,  faffha,  Patrigher  (Palrik, 
namn). 

3.  k  hcv  fallet  burt  i  it  (ok)  93  ofl. 

4.  Etter  ô  framfor  gamall  lang  t  hev  det  vakset  fram  ein 
klanglaus  .spirant  i  undochi  (enn  pott)  341,  tuchta  (pott  i  r) 

34i' 

Merkn.  3.  Smlk.  uttalen  Icahi  (kQttr)  i  Nord-Gbr.  (Johan 
Storm  i  Norvegia  s.   60). 

5.  ki  i  endingar  framfor  a  hev  vortet  h:  sJciuka  (skçnkia) 
27  x,  f  inka  (pçnkia)  281;  men  a^dxicr  (o'skir)   124. 

Merkn.  4.  k  vert  ofte  skriven  r  framfor  hard  vokal: 
casta  (kastaÖir)  348,  scatn  (skçmm)  13s,  ctunma  F  (men 
krimi)'  31  ofl.). 

^  63.      1.     Gn.  1  held  seg:  landi  (landi)  23^,  alt  (alt)  82;  um  hl  sjåa 

s  56. 

2.  1  hev  fallet  burt  framfor  j  i  yo  (lia)  1 1^,  men  Lure  (lios.s), 
Liora  (Hora)  Con.  Like  eins  hev  I  fallet  burt  i  daska 
(f.  du  skal)  27j.  Ein  I  er  tilkomen  etter  r  i  forhkoua 
(*fârskonnu.?)  283;  sjåa  s.  29 

3.  11  hev  vortet  dl  i:  adlu  idlu  (qIIu  illu)  F,  fadliu  (fall inn) 
2I4,  godlo  (guHi)  234,  hadliii  (hQllinni)  30^,  spidla  (spillit) 
20.1,  vadlin  (vgllinn)   181,  vodlitr  (vçUir)   192. 

Merkn.  //  vert  uttala  dl  i  nynorske  maalfore  fraa  (og 
med)  Sogn  til  Flekkefjord.  I  skal  kverv  I  ofte  burt  i  all 
norsk  tale. 

§  64.      I.      Gn.    m  hev  me  i  meo  (mo 8 r)  344,  mandum  (manndom i) 
2O3. 

2.  m  hev  ofte  vortet  n  i  Ijodlinn  .staving  etter  stutt  vokal, 
soleis  i  dat.  pl.:  londen  (Içndum)  31,  reithin  (rotum)  44, 
og  i  honon  (honum)   1O2,  sin  (sem)  82  ofl. 

3.  m  hev  fallet  burt  i  hardagana  (bardaganum)  17.»  334, 
ana  (honum)  21 2. 

§  65.     I.     Gn.  n  =  w  i  uir  (ni8r)  92,    nu    (nu)  91  ofl.    —   um  nd  sjåa 

S  56. 

Vid.-Sclsk.  Skrifter.     IL-F.  Kl.      1900.  No.   2.  S 


66  MARIUS  ILKGSTAn.  H.-F.    Kl. 

2.  n  hev  fallet  burt  i  ynmua  (iafnan)  2s  —  tiljamning  av  n 
framfor  m  i  næste  ord  menn  —  um  ikkje  yamna  her  er  ei 
gamall  dativform;  smlk.  jamna  Nordr.  Berg. 

Merkn.     i.      Kiles    held    n-  seg  i  ending  etter  vokal   i 
hdve  der    han  i  nyn.  maalfore  er  burtfallen;     Sildin    (ny 
norsk  sildi),    Ugan  (nyn.  huva),  hon  (norsk  ho;    hon  Nfd. 
Bergen),  sian  (nyn.  maalf.  ofte  sia)  53. 

3.  nn  vert  dn  i:  eidnar  (hennar)  I4,  hedne  (henni)  22|, 
ulne  (inni)  17^,  Icndnar  (kannar)  182,  kidn  (kinn)  64, 
ridna  (rennr)  41,  sadnast  (sannast)  4;*,  widn  (vinnr)  164; 
yvergangcn  er  elles  ikkje  heilt  gjenomford  hjaa  Low,  daa 
mc  finn:  in  (inn)  71,  han  (kann)  42  ved  sida  av  /{ada 
142.4,   liin  6i  =  kidn,  san  (sanna)   i6j,    -kona   for  kodna  i 

Jorlskona  283. 

Merkn.  2.  Denne  y  vergangen  er  kjend  i  Hard.  Voss 
(etter  lang  vokal:  sfàjdn),  i  Hordaland  (fidna),  i  Ryfylke 
(etter  lang  vokal  stçidn),  og  er  soleis  ikkje  so  utbreidd 
som  yvergangcn  //  til  dl, 

Merkn.   3.     ng  vert  i  shetl. engelsk  uttala  y. 

%  66.      I.     Gn.  p  =  jH  iihtge  144;  pnri  (eng.  power)  F.     Lang  p  vert 
.skri  ven  p:  klapa  (kl  ap  pa  r)  7^. 

2.  p  hev  vortet  r  {h})  etter  vokal  i  In^er  (h  ley  pi  r)  19»,  lenr 
(hleypr)  32,,  hridlrrsin  (brùSlaupsins)  25a.  Smlk.  k  >  g, 
t  >  d. 

Merkn.  1.  I  shetl. engelsk  gjeng  p  etter  vokal  oftast 
yver  til  b.     Sjåa  Jak.    138. 

3.  p  hev  fallet  burt  framfor  m  i  '<fHmer  (stiüpmoäir  >  sf(i)uh' 
mor  >  sfuyncr)  og  framfor  t  i:  Intnsior  (*lopthüsdyr(i)) 
3i;j,  Qnot  (kufta)  O,  men  held  seg  i  //?j)f  (gipt,  impera- 
tiv) 233. 

Merkn.   2.       Smlk.    afo  (ap tan  d:  etter)  i  shetl.eng.   i 

ei  garnall  gaata  fraa  Unst,  Jak.    17,  og  afer  (a pt  r)   DN  II 

6914:,  (Orknoy   1426);    med  ihunnm  ok  ihuiinm  (o:    top- 

tuni)  DX  IV  805   (Vikedal,   Ryfylke   14 18). 

%  6^.      I.     Gn.  r  =  r  i  ria    (riöa)  9..,  jro  3^  o.  s.  fr.  —  Lang  r  vert 

skrivcn  r:  hera  (hçrra)   132  ofl. 

2.      r  hev  fallet  burt  etter  d  framfor  vokal  i  duka  (drykkiu) 

254,    a1d(>    (aldri)    353.       Med    aldr  .smlk.    alli   Tel.  Rbj^. 

Smlk.    ogso    nyn.    dgsja    (Jæd.  Shl.  ofl.)  ^  drgsja,  nedcri. 

dronqielpn    v.  og  dompvJaar  s.      1    endingar    og    smaaord 


IQOO.    No.    2.  HILDINAKVADET.  6j 


utan  Ijodstyrke  er  maalet  i  yvergangstilstand,  so  at  r  kann 
staa  eller  vera  burte,  endaa  i  same  ord.  Me  finn  soleis: 
gin^PT  (gæfir)  183,  Orlmeyar  84,  sind  or  (syn  di  r)  F,  skec/e)' 
(skçggiar)  184,  vffcller  (vçllir)  192,  men  velhurne  (vel- 
bornir)  194,  sirandane  (strandarinnar)  9^;  dmtte  {åotinv) 
1O4;  hufhe  (bøt  r)  1O4,  merhè  (mçrkr)  11,,  onde  (und  i  r) 
62;  er  (er  præs.  av  vera)  F  =  e  Con.  =  è  24^  =  u  19,; 
a  (er  pr.  rei.)  14^  =  ao  F  =  0  F;  vi  (vér)  F,  di  (per)  54, 
du  (peir)  253;  our  prp.  =  0,  u  (sjåa  §  33  merkn.). 
3.  rn  hev  vortet  dn  i:  Ednin  (Qrninn)  O,  vadne  (barni) 
354,  iiadyx  (barn)  24,,  men  held  seg  i:  earw^  (giarna)  94 
og  velhurne  (der  -^le  er  bøygning)  194. 

Merkn.   i.      Ogso  i  fær.  dn  i  ham  (utt.  hadn)  og  rn 

i  giarna  (utt.  dmjiia)^    men  her  ogso  rn  i  om.    —    Ed- 

monston  hev  erne  (Atjuila  albicilla)    Orkn.  og  Shetl.      Paa 

Vesdandet    i    Norig    er   yvergangen  rn  >  dn  aalmenn  fraa 

Sogn  til  Jædren;  men  i  ørn  held  rn  seg. 

§  68.     I.     Gn.  s  =  s  i  san    (sanna)    i6j,    sram  (skgmm)    132,    casta 

(kastaSir)   343;    lang    s   vert   skri  ven  ss  (Russa  O)  og  .v 

{dese  153,  eso  (pes so  r)  23). 

Merkn.  ss  for  .9  i  IJoissan  (ysa)  O,  kanskje  palatal  = 
§,  sjåa  S   13,  3- 

2.  Gn.  ss  hev  etter  jamhøve  med  andre  impf,  vortet  st  i  vist  i 
(vi  s  s  i)  3ij  liksom  i  nyn.  ;  st  er  jamna  til  ss  i  Hessin 
(hestrinn)  O.     Smlk.   Hæsdn  gola  Jak,   109. 

3.  Gn.  si  (sj)  vert  skriven  sh  (i  hvt.  sk)  i  shall  (s  i  al  fr)  333, 
og  ch  i  chélsina  (sialfs  sfn)  244. 

S  69.  I.  Gn.  t  er  lik  t  i  framljod:  laga  (taka)  I5,  tre  (tré)  43,  two- 
rone  (tarin)  63;  lang  t  vert  skriven  t  i:  daide  (dottur) 
1O4,  Drotnign  6^  ita  (petta)  42,  sot  (satt)  162. 

2.  t  vert  til  d  (spirantisk ?)  etter  vokal  i  Bodin  (bâtrinn)  O, 
gede  (getit)  24,  guida  (giota)  264  27^,  lide  (Iftit)  34^; 
like  eins  etter  r  i  xvhirdl  (huçrt)   I3  (men  quirto  73). 

Merkn.  i.  Smlk.  hordo  (burtu)  DN  II  691200  (Orkn. 
1426)  og  nyn.  maalfore  hordre  (for  hurt(a)7'e)  Austl.  (Ivar 
Aasen). 

3.  t  vert  til  th  (skrivemaate  for  same  spirant  som  nemnd  i  2) 
etter  vokal  i:  huthe {ho'tr)  1O4,  grothè  (gràti)  252,  ^jath 
(gat)  304,  latin  (létu  pér)  333,  lotlnr  (lætr)  254,  mnthi 
(moti)   102,    tvath  (at)   I2b2  281,    ivhath  (huat)   lOj;    th  er 


68  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


vel    her    klangfør    millom    vokalar  og  klanglaus  i  utljod   = 

eng.    th  (p),    sjåa  under  p.    —   I  sat  (sat)  294  held  t  se^ 

(hev   venteleg   fyrst  vortet   lengd);    like  eins  i  ot  (at)  29^. 

Merkn.   2.     I  shetl.engelsk   hev  gn.  t  oftast  vortet  fl   i 

utljod  eller  millom  tvo  vokalar,  Jak.   139. 

4.  t  hev  fallet  burt  i  endingar  etter  vokal  og  i  smaaord  utan 
Ijodstyrke:  Berrie  (bergit)  O,  gede  (getit)  2\,  Seff/Ji- 
(seglit)  O,  lide  (litit)  341,  mege  (mikit)  10*,  da  (pat)  i, 
ofl.  ou  (at)  263.4  =  ho  I  Os. 

Merkn.  3.  I  dette  hove  hev  t  fyrst  vortet  d  (d):  skri- 
Kad  (skrffat)  DN  I  4045*  (Orknøy  1369),  vifad  p.  VI 
65 18  (Sandnes   1509),  ad  II  7974  (Vendos   1452). 

5.  Gn.  ti  (tj)  vert  skrivet  ch:  chaldova  (tialdinu)  25i.  Smlk. 
shetl.engelsk  ^ôn  (tigrn). 

§  70.     Gn.  p  hev  kløyvt  seg  millom  f  og  d  liksom  i  norsk;    stundom 
er  han  ogso  burtfallen.     Soleis  hev  han: 

1.  oftast  vortet  t  i  ord  som  ikkje  er  pronominale:  f  ach  f  r 
(pakt)  35p  titika  (pçnkia)  28j  273,  iretO  (priatigi)  Il^, 
tuchta  (pott  i  r)  34^. 

2.  oftast  vortet  d  i  pronominale  ord:  du  (pu)  2j  ofl.,  dorh 
(pik)  7s,  dor  (*pykkr  f.  ykkr)  9,  ofl.,  dora  (*pykkar 
f.  ykkar)  9.4,  din  (pin)  24  ofl.,  du  (peir)  253.  dim  (peim) 
30s,  da  (pat)  ij  ofl.,  dcse  (pcss)  153,  dar  (par)  174.  do 
(pa)  243.     Like  eins  i  nynorsk. 

Merkn.  i.  Hit  hoy  rer  vel  ogso  gent  (peim)  F  og 
gn'  (per)    iia  med  innskot  av  j:  djem  ell.  dicm. 

3.  fallet  burt  i  former  av  gn.  pcssi:  eso  nsf.  (pessor)  2.5,  ita 
(petta)  42,  og  med  innskot  av  ./:  gager  (pegar)  21.^.  I 
dette  høve  hev  vel  p  fyrst  vortet  h  liksom  i  fær.  hessi, 
hoffa,  hogar. 

Merkn.  2.  I  shetl.eng.  hev  dei  etter  Jak.  snart  /  og 
snart  (/  (ogso  utanum  pronominale  ord)  for  gn.  /^,  eks. 
(fd'lfdr  (*piljufar),  dôd  (pot  s.n.);  —  klanglaus  fh  i  en- 
gelske ord  hev  i  framljod  vortet  f,  men  held  seg  i  utljod 
etter  vokal:  tiyik  (eng.  think),  men  foofh;  klangfor  ///  i 
engelsk  hev  vortet  d:  faidtr  (eng.   father). 

Merkn.  3.  Gn.  ])  og  h  hev  stundom  fallet  såman 
framfor  kons.  i  alt  i  det  14de  hundr.  i  pia  (for  f  hid) 
DN   III   2845  (Sande   1355). 

§  71.    I.    Gn.  v  vert  oftast  skrivcn  r:  rad  (viô)  352,  rin  (vin)  263,  risfl 


IQOO.    No.    2.  HILDINAK VADET.  69 


(vi  SS  i)    31 1;    W    vert  skriven  i:    swarar  (sua  ra  r)  171  ofl., 
ividn  (v  in  nr)  164,  ivordh;  (*ver3igr)  123. 

Merkn.     tax  224  og  veae  34.1  hev  fenget  t',   gn.  ôx. 
^  72.     x  finn  me  i  vax  (ox)  22i  og  vexe  (6  x)  344. 

b.     Innskot  av  j  og  w. 

§  73  Det  er  fyrr  ofte  nemnt  innskot  av  j  framfor  fyrste  vokal  i  ordet, 
anten  ordet  byrjar  med  konsonant  eller  vokal;  sjåa  t.  eks.  §  61. 
Av  shetl.eng.  ser  me  at  ;  kann  verta  innskoten  framfor  alle  slags 
vokalar,  Jak.  143.  —  Stundom  vert  det  innskotet  ein  w  (ti) 
framfor  fyrste  vokal:  ivath  (at)  I2bj  281,  ftvehlco  (fçlska)  351, 
îcits  (oss)  F,  og  ofte  framfor  gamall  a:  tvo  (à)  42«  ofl.,  ftvo 
(fa)  334  =  ß(0  I4,  swo  (sa)  I2i  1 5a  34«»  hvorone  (tarin)  63. 

Merkn.     Underlegt  er  swo  332,  som  synest  vera  sid  (kanskje 
eig.  kvjo  0:  sjuo). 


C.     Ljodtrykk. 

74.  Oftast  hev  Ijodtrykket  voret  sterkast  paa  den  fyrste  staving  i 
mangstava  og  samansette  ord:  Hiluge,  eidlinghiy  Hddina.  Men 
sum  tid  syner  versemaalet  og  Ijodemni  i  ordi  oss,  at  hovud- 
trykket  hev  leget  paa  andre  samansetningsleden:  astæ,  Sedvite, 
BergesJcen,  liksom  enno  i  shetl. engelsk,  Jak.   145. 


D.     Skotsk  (engelsk)  innverknad. 

S  75.  Norsken  paa  Orknoyarne  og  Shetland  hev  gjenget  under  i 
striden  mot  skotsk  Y  vergangen,  som  maa  ha  byrja  for  mange 
hundrad  aar  sidan  og  fyrst  paa  Orknøyarne,  som  maalet  i  DN 
I  404  fraa  1369  viser,  synest  vera  fullford  i  fy rre  hundrad aaret 
paa  Shetland.  Det  er  difor  ikkje  anna  ventande  enn  at  me 
finn  innverknad  fraa  skotsk  i  dei  norske  maalleivningar  som 
her  er  umhandla.  —  I  ordriket  kjem  denne  verknaden  sterkast 
fram  i  Fadervaaret,  der  sume  engelske  ord  hev  trengt  burt  dei 
norske:  hut,  gainst,  temjMj  delitra,  puri,  glori.  I  kvadet,  som 
vel  er  ovgamalt,  men  i  den  form  me  hev  det,  visst  ikkje  mykjct 
yver  200  aar,    er   maalet   reinare,  men  me  raakar  daa  paa  ord 


70  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


som  yift  (sjåa  ordl.)  og  askar  (asks).  Verknaden  syner  seg 
ogso  i  tiljamning  av  norske  ord  og  former  burt  imot  engelsk, 
solcis  vill  (gn.  vilia,  eng.  will)  F,  vel  ogso  Forgive  (gn.  firir- 
gef,  eng.  forgive)  F,  Halaght  (gn.  heilagt;  skotsk  halv)  F, 
nam  (gnorsk  namn,  eng.  name)  F,  i  kvadet:  to  prp.  frinde  og 
vfrien  med  tydingi  ven,  som  er  meir  sjeldsynt  i  gnorsk,  askier 
(gn.  ø'skir).  Yvergangen  ç  til  /  framfor  nasal:  Unge,  tinka, 
skinka  hev  vel  ogso  sin  grunn  i  den  framande  paaverknad;  like 
eins  framvokstren  av  guttural  spirant  ch  etter  o  (undocht,  tuchta); 
smlk.  former  som  hrint  (eng.  burnt),  socht  (eng.  sought)  i  skotsk 
hjaa  Barry  413,  414. 

Men  størst  syner  innverknaden  seg  i  upploysningi  av  dei 
gamle  former  og  framkoma  av  svarabhakti  i  endingarne  i  staden 
for  dei  gamle  vokalar,  med  all  den  halting  og  regelløysa  som 
maatte  verta  fylgja  av  dette. 


VI.     Samandrag  av  utgreidingi  um  Shetlandsmaalet. 

§  76.  Etter  dei  upplysningar  me  hev  um  Shetlandsmaalet,  og  den 
utgreiding  som  er  gjort  ovanfyre,  kann  me  setja  upp  desse 
merki  paa  maalføret: 

a.     gamle  kjennemerke. 

1.  a  hev  vortet  Ijodbrigd  framfor  ii  i  næste  staving:  shetl.  huge 
(hQfuà),  landen  (Içndum),  Longo,  Maium;  shetl.eng.  Jodelx 
(fata),  Jödi  (hlada). 

Merkn.  i.  Sameleis  i  isl.  fær.  {Jiövur,  löndinn)  og  oftast 
i  vestl.  maalfore,  men  ikkje  i  trøndsk  og  upplendsk.  Sjåa 
Gtr.  §   132,    I   merkn. 

2.  a  (oftast)  i  sterke  fem.  for  eldre  ç]  a  syner  seg  som  0  i 
shetl.eng.  orëdok  ('••äveita),  kra  og  km  (kra);  Shetl.  Sponin 
(spanninn);  0  i  von,  som  hev  haldet  seg  i  shetl. engelsk 
avtlndvara. 

Merkn.   2.     Smlk.  isl.  (i,  krd,  (kro),  tå,  von  (.1:  van), 
fær.  (I,  krôgv  (pl.  kråir),  td^  von  (og  van). 
sætesd.  å,  Arou,  tå,  von, 

gml.  iS:  nytrondsk    å,  rå,  tå\    gtr.    van  (og  V()n)\   nytr.  rim 
ny-viksk  ö  (Smaal.),  ro,  to,  von. 


IQOO.    No.    2.  HILDINAKVADET.  7 1 


Merkn.  3.  I  innskrifti  paa  ein  gravstein  fraa  Shetland 
som  Low  hev  teikna  (Anders,  s.  136)  stend  SOf^  C-^:  sdlo); 
'^  er  vel  bruka  som  endingsvokal  til  aa  skilja  endingsljoden 
ut  fraa  stomnvokalen  O. 

3.  Ljodbrigde  af  ni  framfor  a  (son.  og  kons.),  tyswa  DN  II 
69I13  (Orkn.  1426);  shetlcng.  kor  (<  kyrr)  Jjø^rk  (<  kyrkia) 
knipa. 

Merkn.  4.  Sameleis  trondsk,  isl.  og  fær.  som  like  vel 
hev  kvirrur  ved  sida  av  kyrrur.  Smlk.  kjørr  Nhl,  korr 
Shl.,  klirr  Ryf.  Jæd.     Sjåa  (xtr.  §   132,   5   merkn. 

4.  Etterljodbrigde  av  a  ved  i  er  sjeldsynt:  Shetl.  earnu  yamna 
(men  chelsina). 

Merkn.  5.  1  dette  stykke  stend  Shetlandsmaalet  såman 
med  maalfnri  i  Ma.  Sæt.  og  Rbg.   isl.  og  fær. 

5.  ahv-  hev  vortet  m  i  Shetl.   SJieug\  shetleng.  sßr-  (siöfar). 

6.  ücm.  pr.  og  adv.  med  stomnvokal  a:  Shetl.  da,  dar. 

Merkn.  6.  Alle  shetl.  diplom  pann,  pat,  par  undt. 
])ær  DN  III  2844.10  (Sande  1355);  tlieiiy  thet,  thær  II  859 
(Anst  1465).  Orknøydiplomi  sameleis  a,  undt.  DN  II  691 
(Orkn.    1426). 

Merkn.  7.  Isl.  og  fær.  former  med  a.  —  Paa  Vestlandet 
vert  da  (pat)  no  berre  bruka  i  B.  stift,  men  maa  fyrr  ha 
voret  meir  utbreidt;  dar  like  eins  i  B.  stift,  men  ogso  i  Ma. 
ved  sida  av  dar,  dor. 

7.  Priv.  part.  er  i  shetl.eng.  ii  liksom  i  DN  I  404  (Orknoy 
1369),  der  han  vert  bruka  3gg.  Men  daa  diplomi  svingar 
millom  0  og  u,  og  shetl.eng.  û  kann  vera  gamall  ö,  hev  mc 
her  ingi  vissa. 

Merkn.  8.  Isl.  og  fær.  hev  ô;  i  Norig  hev  Sogn  og  alle 
maalfori  sunnanfyre  «,  medan  maalfori  nordanfyre  for  det 
meste  hev  0.     Sjåa  Gtr.  §   132,   8  merkn.   7   og  8. 

8.  Former  som:  W:  Meddlhø  DN  VI  651  (Sandnes  1509); 
shetl.eng.  høstane  ('-'bø^steinn);  Shetl.  firre  (fyrir),  koming 
(koning  1369),  skilde  (skyldi  v.),  .so»,  vi  pr.  (gml.  shetl. 
ver),  tuhaar  pr.  (huçrr);  oftast  i  dipl.  sanneiida  gpl.  (sjcldan 
sarin  i  mia). 

9.  Samandraging  av  tviljodi  aa,  ei  og  ey  til  ü,  ê  og  0, 

Merkn.  9.  Denne  y  vergangen  hev  byrja  alt  fyre  1300. 
Sjåa  ovanfyrc  §  23,  i  merkn.  2;  §  24,  i  merkn.  2;  §  25,  i 
merkn.   2. 


72  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


Mcrkn.  lo.  I  dette  stykke  hev  Shetlandsmaalet  gjenget 
same  veg  som  maalfori  i  Osterdalen  og  Guldalen;  i  Vest- 
landsmaalforc  er  slik  yvergang  sjcldhoyrd,  som  til  eks.  hun 
m.  (hei  m  r),  lilm  adv.  hima  adv.  Ryf.  Li.  (sumstad);  men 
heim  Jædr. 

10.  a  held  seg  i  regelen  i  endingar,  ogso  etter  lang  staving: 
f/onga,  vera. 

Merkn.  ii.  Soleis  i  isl.  fær.  og  Vestlandsmaal  fraa  Sogn 
til  Lista;  like  eins  i  surne  maalfore  i  Trumsciy  stift. 

11.  Endingar  med  c  og  o  (stundom  ti})  i  utljod,  og  i  og  u  i 
etterljod.     Sjåa  §  46— §  47  lenger  framme  i  boki. 

Merkn.  12.  Isl.  og  fær.  hev  endingar  med  i  og  u.  I 
austnorsk  og  trondsk  var  der  Ijodsamhove  (vokalharmoni). 
Surne  gamle  diplom  fraa  Sudvestlandet  i  Norig  stend  såman 
med  diplomi  fraa  Shetland. 

12.  Svarabhakti  er  oftast  e,  men  svingar  millom  fleire  vokalar 
(a,  if  0,  hjaa  Low). 

13.  Id  og  hr  hev  vortet  1  og  r:  Shetl.  lever  (hleypr),  ßussa 
(hryssa). 

Merkn.  13.  Um  hr  sjåa  §  60,  4  merkn.  Til  hu  svarar 
i  shetl.eng.  kn  og  sn.     Sjåa  Jak.    136. 

14.  g  og  k  held  ofte  uppe  sine  harde  Ijod  framfor  linne  vokalar: 
gtierdej  kere\  —  g  hev  voret  uttala  spirantisk  i  innljod  og 
utljod,  undt.  etter  n. 

15.  Maalføret  hev  havt  pt  i  ord  som  Shetl.  gipt. 

Merkn.  14.  Lsl.  jit  og /f;  fær.  ft.  Vestlandet  i  Norig 
pt  Sfd.  Nhl.  Shl.  (sjeldan)  Ryf.  (blanda  med  Jt)  Jæd.  T.i.  Ma. 
Dal.  Sætesd. 

16.  Med  umsyn  paa  gn.  Jn  syner  diplomi //«,  medan  Shetlands- 
maalet hjaa  Low  og  shetl.eng.  hev  mn\  Shetl.  gamna,  namn. 

Merkn.  15.  Isl.  hev  fn\  fær.  rn\  Vestlandet  i  Norig: 
vn  Nhl.  Voss  Hard.  Rbg.  ;  hn  Ryf.  V.Agder;  [vn  og)  mn 
Sæt.  Tel.  ;  hn^  hm,  vn  Shl. 

17.  Tilstemna  til  yvergang  av  klanglaus  konsonant  til  klangfor 
etter  lang  vokal  finn  me  kringum  midten  av  det  14de  hun- 
dradaaret:  Inga  (eldre  luka). 

jj,     b.  nye  kjennemerke: 

I.  I  Ijodsterkc  stavingar  hev  dei  gamle  lange  vokalar  i  norske 
ord  i  shetl.eng.  liksom  elles  i  norsk  for  det  meste  haldet  seg 
lange  framfor  einskild  konsonant,  eller  naar  ordet  endar  med 


1900.    No.    2.  HILDINAK VADET.  73 


stomnvokalen:  shctl.eng.  (jjô  (giä),  hrui  (bröäir),  tüfj  (pu fa); 
framfor  samansett  konsonant  hev  dei  lange  vokalar  vortet 
stutte:  shetl.eng.  hloddv  (blastr),  ø^lt  (illt),  sukni  (sokn). 

Morkn.    i.       Vokalstytting    framfor  einskild  konsonant  er 

likevel    ikkje  sjeldsynt:    shetl.eng.    grøt  (griot),    hint  (kliitr), 

henivm^n  Phon  am  a  8  r). 

2.  Dei  gamle  stutte  vokalar  held  seg  stutte  framfor  samansett 
konsonant:  siietl.eng.  hja'ri  (biartr),  grind  (grind),  gost 
(gust r);  framfor  einskild  konsonant  hev  dei  vortet  lange: 
shetl.eng.  hämari  (h  am  a  r  r),  hén  (ben). 

Merkn.  2.  Her  er  mange  undantak.  Soleis  finn  me  lang 
à  i  shetl.eng.  hånd  (band),  hånd  (bran  dr),  arm  adj.  (armr), 
fjord  (garSr),  JBm  (h  lemm  r)  ofl.  Umvendt  held  vokalen  seg 
stutt  i  mange  høve  framfor  einskild  konsonant:  shetl.eng. 
hani  (ba ni),  fog  (f ok). 

3.  Vokalverket  skil  seg  ut  fraa  andre  kjende  norske  maalfcM'c 
derved  at  mange  Ijodar  hev  flutt  seg  lenger  inn  og  upp  i 
munnromet  enn  det  elles  er  aalment  i  gamall  og  ny  norsk. 
Dette  gjeld  serleg  dei  lange  vokalar.  Soleis  hev  gn.  d  baade 
i  Shetlandsmaalet  og  i  shetl.eng.  vortet  ô  (o';,  til  eks.  Bodin 
(bâtrinn),  og  gn.  0  og  n  hev  fallet  såman  til  ü  (?<),  til  eks. 
shetl.  dug  (st68),  Ugan  (hufa).  Av  dei  andre  lange  vokalar 
hev  gn.  é  haldet  seg  for  det  meste  (eks.  fre,  gn.  tre),  men 
hev  i  Shetl.  gjenget  yver  til  a  framfor  .gamall  lang  eller 
samansett  konsonant:  gah  (gékk);  t  held  seg  like  eins  godt 
(Shetl.  ria  =  gn.  rida),  medan  é  hev  vortet  e  (Shetl.  kei^  = 
gn.  kîérr)  og  0  stundom  hev  vortet  e  (Shetl.  jetign\  shetl.- 
eng. hc'nim^n)\  gn.  y  viser  seg  hjaa  Low  som  ?^  i  shetl.eng^ 
som  0  (av  u})  eller  /  {tili  =  gn.  py  81  i  g  r).  —  Dei  stutte 
vokalar  hev  haldet  seg  best.  Gn.  n,  e,  i,  0,  n  svarar  godt 
til  dei  same  vokalar  baade  hjaa  Low  og  i  shetl.eng.,  berre 
at  e  hjaa  Low  framfor  nasal  vert  /  (ridna)  og  at  0  og  u 
stundom  skifter;  gn.  //  hev  vortet  /  (sinda  F,  hig  shetl.eng. 
d:  hy  gi),  gn.  ç  >  0  (Knor  m  O,  jog  (o:  q8u  av  a  oa)  shetl.- 
eng.), .  Dei  gamle  tviljodar  hev  fullført  yvergangen  an  >  Hj 
jo,  —  ei  >  c,  —  eg  >  0,  shetl.eng.  joga,  keb,  strø  (au  g  a, 
keipr,  streyia). 

Nokor  kløyving  til  tviljod  av  dei  lange  vokalar  som  i 
nokre  sudvest  norske  maalfore  (til  eks.  Sætesdalen)  ser  me 
ikkje  likt  til  i  Shetlandsmaalet.      Men   det  aalmcnnc  innskot 


74  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


av  j  (og  stundom  ir)  i  ord  som  Shetl.  ße  (fe),  wo  (a),  shetl.- 
cng.  jü(/a  (auga),  nvriu  (*htéringr)  hev  kanskje  sin  grunn 
i  ein  tilhug  til  stigande  tviljod. 

4.  Ljodjamning  paa  grunn  av  jamvegt  i  stavingar  er  sjeldsynt, 
um  enn  ikkje  so  sjeldsynt  som  i  vestl.  maalføre.  Eks.  er 
rara(=  vera,  um  ikkje  =  ve  r  8a),  kanskje  ogso  lava  (li  fa  og 
lofaÖir)  i  kvadet,  og  akanii  (afkomi),  ba  (bo8i)  i  shetl. eng. 

5.  Endingsvokalar  i  shetl.eng.  er  a,  i,  o,  n,  umfram  ,?;  hjaa 
Low  er  der  enno  merke  etter  e  i  utljod  og  i  i  etterljod. 

6.  Med  umsyn  paa  konsonantverket  er  aa  merka  at  gn.  p  hev 
gjenget  yver  til  t  {tinha)  eller  d  {dar)\  i  eit  par  pron.  ord 
hev  han  (vortet  h  og  sidan)  fallet  burt  (e.so  =  gn.  pessor); 
Ijoden  vert  uttala  enno  i  utgangen  av  eng.  ord. 

7.  Dei  klanglause  konsonantar  k,  t  og  p  hev  etter  vokal  vortet 
klangfore  (/,  d,  h  eller  spirantar;  eks.  Shetl.  meye  (mikit), 
lide  (li tit);  shetl.eng.  dzuh  (diup);  —  j/ach  (ek),  facJdè  (pakt), 
lothtr  (lætr),  hfver  (o:  leh^rt)  =  gn.  hleypr. .  Denne  y  ver- 
gangen byrja  alt  i  gnorsk. 

8.  Etter  vokal  hev  ofte  g  (spiranta  og  ()  fallet  burt;  eks.  Shetl. 
ear  (eiger),  ro  {råd),  Umvendt  hev  det  stundom  vakset  fram 
ein  g  (g)  etter  ein  0-  eller  u-ljod;  eks.  Shetl.  stug  (stod), 
huga  (bua).  Stundom  ogso  g  for  gamall  /  (Shetl.  Ugan, 
gn.  hu  fa). 

9.  Gn.  t  hev  fallet  burt  i  utljoden  i  andre  stavingi  i  former 
som  shetl.  mege  (mikit),  Birrie  (berg it). 

10.  Gn.  ml  og  Id  held  seg  for  det  meste;  men  d  hev  fallet  burt 
stundom,  helst  etter  n  i  Ijodlinn  staving,  eks.  hillon  (biÔlund); 
ng  er  i  shetl.eng.  y}. 

11.  Gn.  h  stend  laust,  hev  stundom  fallet  burt  {estin  o:  gn. 
hestrinn),  stundom  komet  inn  der  han  ikkje  er  i  gn.  {Hilnge 
f  lllugi);  gn.  hua  hev  vortet  wha  eller  qua  (Shetl.  quar, 
whaar  =  gn.  hu  a  r  r). 

12.  Gn.  //  hev  vortet  dl,  mi  og  rn  hev  vortet  dn\  eks.  fadlin, 
kadn,  vadn  (fa  11  inn,  kann,  barn). 

Merkn.  3.  I  shetl.eng.  hev  gn.  Il  vortet  J  og  nn,  rn 
vortet  »j,  liksom  i  Norig  fraa  og  med  Sfd.  og  nordetter  alt 
til  Nordland.  Paa  Foula  er  det  likevel  enno  mest  dl  og  dn. 
Jak.    146. 

13.  Gn.  /;/  og  pt  er  i  Shetl.  mn  og  pt  (^>iamn,  gipt). 


1900.    No.    2.  HILDLNAKVADET.  75 

14.  m  hev  ofte  i  Ijodlinn   staving   vortet    n    (Shetl.    londen,    fiin\ 
gn.  Içndum,  s  em). 

15.  r  fell  ofte  burt  i  Ijodlinne  stavingar:    Shetl.    dantc\  di   (dot- 
tur,  pér). 


Slutningsmerknad . 

Shetlandsmaalet  med  den  maks)  det  hev  i  Hildinakvadet  er  mest 
skyldt  med  maalføri  i  Ryfylke  (Stavanger  amt)  og  Vest-Agder  (Lister 
og  Mandal).  Vokalvcrket  skil  det  klaart  ut  fraa  maalet  i  Aust-Agdcr, 
og  konsonantverket  likso  klaart  ut  fraa  maalføri  nordanfor  Ryfylke. 

Etter  den  prøva  me  hev  i  Fadervaaret,  og  etter  diplom  i  fraa 
Orknøy,  hev  Orknøymaalet  voret  mykjet  godt  likt  med  Shetlandsmaalet. 
Soleis  hev  gn.  a  vortet  0  (fro),  0  til  a  {ynrn),  v-  og  j-ljod  hev  trengt 
seg  inn  framfor  vokalar  {vus,  chimeri),  d  hev  fallet  burt  etter  vokal 
hrow  =  gn.  braufl),  klanglause  konsonantar  hev  vortet  klangføre  (mutJta 
=  gn.  mot),  se  m  vortet  sin^  vee  er  pers.  pr.  pl.  Diplomi  synest  visa 
at  Orknøymaalet  hev  gjenget  i  fyrevegen  med  aa  gjera  klanglause  kons. 
klangføre,  medan  Shetlandsmaalet  fyrst  hev  klemt  såman  tviljodarne. 


VIL     Ordlista*. 

[a  ordb.  hvt.  212,  sjåa  han. 

a  prp.  (i)  a  hardagana  173,  sjåa  i  prp. 

a  pr.  rei.  (som)   142,  sjåa  0. 

adlu  adj.  F,  sjåa  di.  -  §  45»   i;  S  63,  3. 

[agonga  ordkl.  (=  a  f/omja)  hvt.   14^, 

aide  adv.  (aldri)  353;    allde   1 13.      Gn.  aldri;    fær.  aldri;    nyn.  maalføre 

alli  Tel.  Rbg.  -  §  2,  i  ;  §  43,  3;  §  67,  2. 
[all  ordb.  hvt.   1I3,  høyrer  til  de  straks  etter:  allde  =  aide. 
alt  adj.  (alt)  82;  dsg.  adlu  F;  alt  adv.  (like)  sjåa  al  ft/.     Gn.  allr;    fær. 

allur  (utt.  adlôr);  Orkn.  F  fro  olt  ilt. 
alt  v.   isi.  (heldt,  meinte).     Gn.  helt  av  halda,  sjåa  Fritzner  halda  25.  - 

S  5,  3;  S  60,  2. 


Ordbitar  (ordb.)  og  ordklumpar  (ordkl.)  er  selte  i  klomber. 


^6  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


?alty  kj.  (til  dess)  241.     Gn.  alt  til.     Sjåa  IV,  merknad  til  v.  24.  -  %  30,  4. 

an  art.  b.  asm.  (den)  274.     Gn.  hinn,  enn.  •  §  30,  6  og  merkn.  5. 

an  adv.  (^enn.  paa  nytt  lag)  5.j,  sjåa  in  adv.     Gn.  enn. 

ana  pr.  pers.  (=  lionon)  21^;  sjåa  lian. 

and  s.  f.  asg.  (hand)  91;    wo  ånd   (d:    gn.  à  hçnd)   er  her  lagt  til  dat. 

doVj  liksom  ofte  i  Færøykvad  à  hond      Nu  di  shall  tåga  dor  yoch 

ivo    and    0:  no  skal  du  taka  deg  (ein)  øyk.      Sjåa    FA   II    under 

hond.  '  §   17  merkn.  2;  §  60,  2  (/i). 
an  gan  pr.   I2b^,  sjåa  engin. 
ans  pr.  8a  ofl.  st.,  .sjåa  hun 

?arar  pr.  dsf.  (onnor)   164.     Gn.  annarr.  -  §  42  merkn.   1;  §  572. 
askar  v.  3sp.  (beda)  261.     Eng.  ask.  -  §  2  merkn.  2. 
askier  v.   isp.  (ynskjer)   124.     Gn.  øskia;  fær,  ynskja  liksom  paa  norsk. 

-  S   16,  6;  §  30,  2;  S  43,  2;  S  62,  5. 
asta  adv.  (av  stad)  33.     Gn.  af  slaa  og  or  sta8;  nyn.  maalf.  asta  Jæd. 

Ryf.  ShI.;  af  stad  DN  II  69I33  (Orknøy   1426);  smlk.  lokken  hjaa 

Jak.   1 50:  horna  hms  hasfd  horna.  -  §  2;  §  26,  i  ;  §  57,  2. 
avon  adv.  (svært,  ovlege)  93.     Nyn.    maalf.    avande   Sogn;  vel  av  den 

gn.  part.  af  (i  ord  som   afgamall)  =  of;    smlk.   norsk  ovende  adv. 

av  gn.  of,  ørende  (liten)  av  gn.  ør.  -  §  2  og  merkn.   i  ;    §  26,  4; 
-S  56. 
bal  adj.  nsm.  (djerv)  232.     Fær.  baldur,  nyn.  bald  (i  folkevisor);  smlk. 

gn.  baldinn  (storlaaten)  og  ballr  (faarleg),  shetl.eng.  haldin  (namn 

paa  kveita).  -  §  2,   1  ;  §   56. 
band  s.  n.  asg.  (band)  94.  —  an  earnt  cnmi  i  dora  band  o:  det  kunde 

kan.ske  koma  til  forlik  millom    dykk;    smlk.   gn.  ganga  i  bçnd  ok 

cia,  og  sjåa  Fritzner  under  band  4.  —  dsg.  bande  234.  -  §  2  merkn. 

i;  s  43,  I. 
bar  v.  sjåa  be7'a. 

[bård  ordkl.  hvt.  30^  høyrer  til  næste  ord  im:  bar  dim. 
bardagana  s.  m.  dsg.  (slag)  17g  (a  bardaqana  f.  /  bard)\  ^^^  (i  bård.). 

Gn.  bardagi.  -  S  2  og  merkn.   i  ;  §  26,  i  ;  §  41,  4;  S  45,  4;  S  ^4»  3" 
berå  v.  inf.  (bcra)  24^  28.,;  bar  3si.  29^,  der  hdsk.  hev  bård  i  ni  f.  bar 

dim]  bori'  p.  nsn.  (født)  241;    hirne  p.  nplm.  i  relburne  194.     Gn. 

berå.  -  §  2;  §  4,   i  ;  §  8,   i  ;  §  43,   i  ;  S  69,  4. 
Berg  sn    (berg),  b.  f.  Berrie  O.     Gn.  berg;  shetl  eng  bærg.  -  §  4,  i  og 

merkn.   1  ;  §  43>   i  i  §  59,  2;  §  69,  4. 
Bergesken  s.  m.  b.  f  (borddisk,  talik)  O.      Gn     borödiskr,  fær.  bord/ 


igOO.    No.    2.  HILDINAK VADET.  77 


skur   (utt.  boDHskôr)  og  borôdiskur  (iitt.  bårdiskor);    nyri.  maalføri 

borrisk  S.Berg.  -  §  6,  2;  §  32,  4;  §  43,   1  ;  §  57  merkn.   5. 
bi  v.  3sp.  (bid,  vert  verande)  53.      Gn.  bi8a.      Smlk.    hiein,    a  dwelling 

Shetl.eng.  Edmondston.  -  §  7;  S  57,  2. 
[bian  ordkl.  f.  bi  {h)an  hvt.  5.,. 

[bill  ordb    hvt.  241,  høyrer  til  on  straks  etter:  billon. 
billon  s.  f.  asg.  (bidlùnd,  tolmod  til  aa  bida)  241.      Gn.  biàlund;    nyn. 

maalf.  bid'Iunn  Jæd.  Dal.  bedlunn  Jæd.  Ryf.  bclund,    belun     Ryf. 

belun   Trøndel    -  §  6,   i  ;  §  34,  2;  §  56  (nd);  §  57,  2  (ôl). 
bleo  V.  inf.  (bløda)  343.  -  §   16,  S;  §  41  merkn.  3;  S  5i;  S  57»  2. 
blit  adv.  (blidt)  93.  -  §  7. 
bo  kj.  (baade)  35»;  bo-it  o:  baade  -og.     Gn.  bæSi.   -   S  27,   i  ;  §  37,   i  ; 

S  si;  S  57,  2. 
Bodin  s.  m.  b.  f.  (baaten)  O.     Gn.  bätr.  •  §  3,  i  og  merkn.  i  ;  §  42,  i  ; 

S  69,  2  (d). 
Boga  coust  s.  m.  (byggbrød)    O.      Gn.  *bygg-kostr.     Shetl.eng.    boga 

(bygg)  og  boga  kost  Foula  (Jak.).  -  §   12,  5;  §  49,  3  ;  §  51 
[bonlothir  misskriven  ordkl.  hvt.  254  (=  hon  lotlnr)\  .sjåa  II  s.   13, 
bore  v.  p.  sjåa  berå, 
brau  s.  n.  asg    (brød)  F.     Gn.  brauÔ;  nyn.  maalf.  i  Agder:  brau;  Orkn. 

F  brow.  -  S  23,  4;  S  57,  2. 
bridlevsin  s.  n.  gsg.    (brudlaupet)  253;    gn.    briiÔlaup.      Ende-.s    skulde 

me  venta  etter  formi  Kofiingnsens  353.  -§   u,  3  og  merkn.  §  38; 

S  42,   I  ;  S  66,  2. 
buga  v.  3pp.  (bu,  laga  til)  25.,.     Gn.  büa;  fær.  bügva.  -§11,   i;S4i,i; 

S  59.  4- 

bugin  sm.  asg.  b.  f.  (kroppen)  342;  gach  swo  ans  bugin  bleo  o:  eg 
saag  kroppen  hans  bløda.  Gn.  bükr  (kropp,  Fritzner  under  bükr 
2);  fær.  bükur  (kropp,  i  dikt);  nyn.  maalf.  buk  (=  kropp)  Tel. 
Shetl.eng  »the  buk  and  the  bodie  d:  the  whole  person  »Edmond- 
ston. -  S  II,   i;  S  42,   i;  S  62,  2  (r/). 

burt  adv.  (burt)  3O2.     Gn.  brott  og  burt.  -  §  34,   i. 

burt  adv.  (burte)  33;  burt  asta  0:  burte  fraa  staden.  Gn.  a  burtu.  - 
S  34,   I  ;  §  45  merkn.  3. 

burtaga  v.  inf.  (taka  burt)  I5.  -  S  34»   '• 

buryon  s.  f.  dsg.  /  glasburgon   15  2,.  -  §  42  merkn.  i;  §  44,  2;  §  59,  2. 

but  kj.  (men)  F*.     Eng.  but. 

buthe  s.  f.  apl.  (boter)  /  daute  -bufhe  1O4.  -  §  9»  1  i  S  16,  3;  §  48,  i; 
S  67.  2;  S  69,  3  {th). 


78  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

casta  v.  2si.  (kasta)  34.,;  east  3si.  (for  casta)  228.  Gn.  kasta.  -  §  2; 
S  41,  2  og  merkn.  4;  S  57»  2. 

chaldona  s.  n.  dsg.  (tjeldet,  teppet)  251.  Gn.  tiald  n.  teppe;  nyn. 
maalf.  tjall,  tjell  eller  tjeld  n.  um  eit  ullteppe  til  aa  liggja  paa 
eller  tulla  seg  inn  i.  Sæt.  Tel.  Num.  (fær.  tjald  =  dsk.  telt).  - 
S  18.  4;  S  44,  2;  S  45,  4;  S  69,  5  W 

chelsina  pr.  gn.  244,  sjåa  shall. 

Chimeri  s.  n.  dsg.  (himmerike)  F  (bis);  fær.  himirfki;  Orkn.  F  chimeri; 
smlk.  shetl.eng.  hjimolsfærd  (staak)  Jak.  -  §  6,  i  ;  §  60  merkn.  2  (ch). 

[comman  ordkl.  hvt.  I2b2  (for  coju  an),  sjåa  cumma. 

comme,  commin,  sjåa  cumma. 

Corka  coust  s.  m.  (havrebrød)  O.  Sjåa  korki  m.  (havre)  hjaa  Fritz- 
ncr.  -  S  8,   i;  S  41»  4- 

Coust  s.  m.  (brød)  Ü.     Gn.  kostr  (mat);  fær.  kostur.  -  §  8,  2. 

[Crego  hvt.  212,  misskrift  for  ere-go  (herre  gud);  sjåa  II  s.  13. 

cumma  v.  inf  (koma)  F;  3sp. :  keimir  31  kimer  71  kern?  Si;  3si. :  com 
I2b2  (hdsk.  comman  (f  rom  {h)an)\  3  skp.:  comme  174;  3ski.: 
cumi  94;  p.  nsm.  commin  31.,  rumnmi  191.  Gn.  koma  (og  kuma, 
sjeldan);  Orkn.  F  cumma.  Shetl.eng.  3si.  kom\  p.  koman{a)\  im- 
perativ i  ei  regla  :  Krahd  Icrahd  kom9  lch}(L)  (Jak.  1 50),  som  svarar 
til  »Krabbe,  krabbe  kryp  i  lande«  i  ei  regla  dei  hev  i  Selja  Ytr. 
Nfd.  -  S  4  merkn.  i;  §  8,  i,  4;  §  15,  2  og  merkn.;  5  16,  3; 
§  41,   i;  S  42,   I,  2;  S  48,   I,  2;  §  62  merkn.  4  {c  og  k). 

da  pr.  nsn.  (det)  ii  242  ;  asg.:  da  112  2O3  291  3O1,  341  der  hdsk.  hev 
tnrhfada  f.  tuchta  da\  gsg.  de^e  153  {eke  dose  o:  inkje  av  dette 
slags).  Gn.  pat;  fær.  ta8  (utt.  tæa);  vestnorske  maalfore:  da.  Shetl.- 
eng. dd.  Orkn.  F  thet  (methet  o:  mo  thet).  da  i  F2  (stend  i  staden 
for  vill  din)  er  antcn  for  »dan«  gn.  pan(n),  eller  er  paaverka  av 
eng.   it.    -    S  26,  i;    §  49,    i  {dese)\    %  6^,  i  {dese)\    §  69,  4  (/); 

S  70,  2  (d). 
[da  ordb.  hvt.  241,  høyrer  til  y  i  næste  ord^t  y  alt:  day  0:  di  {gn.  pér); 

sjåa  day. 
dagh  adv.  (idag)  F;  baketter  .stend  u\  visst  misskrift  for  n  dayh.     Gn. 

dagr  heiter  i  shetl.eng.  day.  -  §  2;  §  59  merkn.   i   (gh), 
dagloght  adj    asn.  (daglegt)  F3.      Gn.    dagligr.      I  Orkn.  F    dalight. 

S  30,   5;  S  59  merkn.   i  (gh). 
dahuge  s.  n.  asg.  b.  f  221.     Gn.  '•'dauSahQgg;  nyn.  maalt.  dauhogg  Gbr. 

■  S  17.  2;  §  23,  3;  S  43,   i;  S  57,  2. 
dar  adv.   174  22^;  pleonasti.sk  i  darjro  44  {^  fro).  -  §  26,   i;  §  70,  2, 


I900.   No.    2.  HILDIK  AK  VADET.  1^ 

daute-buthe  s.  f.  api.  (dotter-bøter)  104.      Gn.    döttur-bo'tr.    -    §  9,  S; 

S  45,  3;  S  67,  2;  S  69,   I. 
?day  pr.  pers.  nom.  (de  ell.  du)  241  =  åi\  kunde  vel  vera  misskrift  for 

dog{h)  ;  sjaa  under  du,  slutten. 
[de  ordb.  hvt.   i^.  høyrer  til  sjJir  straks  fyre:  tij^irde  (d:  spurde). 
[de  ordb.  hvt.   1I3,  høyrer  til  all  straks  fyre:  allde,  sjaa  aide. 
délivra  v.  imperativ  (frels)  F5.     Eng.  faderv.  deliver;   Orkn.  F  délivra. 

-  S  6  merkn.   i  ;  §  41,  2. 
[dem  hvt.   i/i,  misskrift  for  dent} 

?dern  s.  f.  dsg.  (dyr).     Gn.  dyr,  npl.     Fær.  dyr  (utt.  dîr)  f.  pl.     Nyn. 

dyr,  dør  f.     Nyn.  maalf.  d.sg.  doYon  mgst.  -  §  12,  6;  §  42  merkn. 

i;    sjaa  merknaden  til  v.   17  i  IV.  -    Fraa  Foula  hev  Jak.  s.   1 1   i 

ein    norsk    talemaate    dôija,    der   ô  hev  sin  grunn  i  stoda  framfor 

muljera  n  (ni), 
dese  pr.  dem.  gsn.   153  for  des;  sjaa  da.  -  §  28,   i. 
di  pr.  sjaa  du  i. 
[diar  ordkl.  54  for  di  ar}\    di   er   tiltaleord  (.sjaa    du),    og  ar  maa  vera 

misskrift  for  an  adv.  =  hi  (gn,  enn);  sjaa  in. 
dim  pr.  sjaa  dn  2. 
?[din  ordb.   164,  høyrer  til  ordet  straks  fyre:  n  f/aredin,  sjaa  n  prp.  og 

widn, 
din    pr.    poss.    nsm.   (din)    16^    2I3;    asm.:  din  7.1  274  F«;    nsn.:  dit  F 

{nam   dit),      Gn.  pinn,  fær.  tfn  (utt.  toin);    Orkn.  F  thitc  neutr.  - 

S  30,  I. 
din  pr.  pers.  gsg.  2.1  19^,  sjaa  du  i. 
do  adv.  (daa)  24^  3X3.     Gn.  pa.  -  §  27,   i. 
doghy  doch»  sjaa  du  i. 
dogha  s.  m.  asg.  (daae;  Galeopsis  Tetrahit.^)  254.      Gn.  akrdäi  ;  shetl.- 

eng.    ogddU    (Jak.).      Sjaa  elles  .stykke  IV,  merknaden  til  v.  25.  - 

S  3,   i;  S  41,  4;  S  59  merkn.    i   (gh);  §  59,  4. 
dor  pr.  sjaa  du. 
dora  pr.  sjaa  d?i. 

[d'Orkneyar  hvt    i,  for  0  Orhioynr{t)y  sjaa  or. 
Drotnign   s.  f.  dsg.    (dronningi)  6^.    —    drotning   DN  II   670^3  (1422; 

Orknoy.?).  -  §  9,  4;  §  30,   1  ;  §  42  merkn   i. 
du    pr.    pers.    nsg.    (du)    2j    (venen  talar  til  jarlen),    27,    (hdsk.  dnsht 

d:    du    .skal;    kongen  til  dotter  si),    32,^.3  (Hilluge  til  Hildina),  34^ 

(Hildina  til  Hilluge);  do  nsg.  Fr,.      Gn.  pu,  fær.  tii;  .shetl.eng.  du. 

-  §  35Î  S  7o>  2.  —  Nom.  sg.  ogso  dogh  27«  (kongen  til  dotter  si). 


80  MARIUS  HÆGSTAD.  H. -F.    KL 

33i  34.1  35.3  (Hildina  til  Hilluge),  123  (kongen  til  jarlen),  og  doch 
6;,  (jarlen  til  Hildina).  Formerne  du  og  dogJi  {doch)  vert  bruka 
um  kvarandre,  men  aldri  i  tiltale  til  kongen.  —  dogh  (§  28,  6;  §  62,  2) 
er  gn.  akk.  pik  (ell.  pek),  liksom  moch  er  mik  (mek);  men  ei  form 
med  g  kunde  ogso  ha  vakset  fram  av  du  (F  do),  og  dette  er 
kanskje  grunnen  til  at  baade  du  og  dogh  vert  bruka  som  subjekt. 
Tiltaleordet  er  ikkje  bruka  i  kvadet  som  objekt,  men  finst  i  fornii 
dôk  (var.  d?g)  i  ei  gamall  regla  i  shetl.eng.  hjaa  Jak.  s.  150,  der 
kraaka  segjer  til  krabben  som  er  rædd  ho  skal  riva  honom:  fikälma 
r /va  dôk  0:  (eg)  skal  inkje  riva  deg.  —  Gsg.  din  24  (to  din,  venen 
til  jarlen),  vodlei'  din  (tiltale  til  Hildina).  Gn.  pfn.  -  S  3^-  —  ^^S 
f/er  1I2  (jarlen  til  kongen).  Gn.  per;  fær.  tær.  -  §  29,  3.  —  Npl. 
f^f  54  1 3a  2O3.4  231  263  (tiltale  til  kongen),  91  1O3  173  (tiltale  til 
jarlen),  333  (i  latin  for  Jath  di,  Hildina  til  Hillugc).  Gn.  per; 
fær.  tær  (tit).  -  §  29,  2;  §  67,  2;  di  kunde  ogso  ha  vakset  fram 
av  den  gamle  dualis  pit.  —  Gpl.  dora  94  (Hildina  til  jarlen),  203 
(Hildina  til  kongen).  Gn.  ykkar  med  d  fraa  eintalsformerne  og 
npl.;  smlk.  norsk  dykkar  og  fær.  tygara  (utt.  ttjara).  Shetl.-eng. 
dora  (Foula).  -  §  36,  2.  —  Dpi.  dor  (dykk)  91.3  17.3  (Hildina  til 
jarlen;  svarar  til  nom.  di),  134  (Hilluge  til  kongen;  svarar  til  nom. 
di),  Gn.  ykkr;  fær.  tygur.  I  shetl.eng.  vert  dor  enno  bruka  i 
Conningsb.  Jak.  -  §  36,  2  og  merkn.  4;  §  51;  §  62,  2.  —  }da7/  i 
241  er  nom.  og  stend  vel  helst  i  staden  for  di, 

du  pr.  3.  pers.  nplm.  (dei)  253.  Gn.  peir.  -  §  39,  2.  —  Dat.  gein  F4. 
Gn.  peim,  fær.  teim.  —  Akk.  dim  3O2  (hdsk.  hard  im  f.  har  dim); 
er  den  gamle  dpi.  som  hev  avløyst  den  serskilde  akk.  liksom  i 
heimlandet  og  i  dsk.  -  §  39,   i  ;  §  67,  2. 

duka  s.  f  asg.  (drykken)  254.  Gn.  drykkia  (ell.  *drekka  n.?);  .shetl.- 
eng. ddk  og  droka,  ■  §  12,  3  og  merkn.;  §41,  merkn.  6\  §  45,  4; 
S  51;  S  61;  S  67,  2  (?'). 

?dukrar  v.  3sp.  (myrkjer)  252;  kanskje  for  dukvar  (gn,  dokkuar);  —  uo 
dulcrar  n  grothè  d:  augo  dimmest  av  graat  (eigenlcg:  augo  dimmer 
(ho)  i  graat).  -  §   17,  2;  §  41,  2. 

[dum  ordb.  hvt.  203,  høy  rer  til  man  straks  fyre:  mandnm, 

e  prp.,  sjåa  i. 

[ear  ordb.  hvt.  94,  høyrer  til  «?  straks  etter:  earni, 

eat  v.  3sp.  (eig)  lO.»;  2sp.:  /  ir  Fß.     Gn.  eiga.  -  §  24,   i;  §  59,  3. 

earni  adv.  (gjerne)  94  (hd.sk.  car  ni),  Gn.  giarna.  -  §  18,  3;  §  41  merkn. 
14;  S  59,  2;  §  67,  3  {rn). 


IQOO.    No.    2.  IIILDINAK VADET.  8 1 


[cdcr  pr.  hvt.  63,  misskrift  for  ednei',  sjaa  hon, 

edne,  ednar,  ednerj  eidnar  pr.  sjaa  hon, 

Ednin  s.  m.  b.  f.  (ørnen)  O.      Gn.  Qrn,  fær.  orn  (utt.  ørn).    -    S  I7»  3 

og  merkn.  4;  §  42,  i;  §  67,  3  (dn). 
ei  prp.  (i)  223,  sjaa  i. 
eke  adv.  (ikkje)  i6,  273,  e/rê  F5,  //^^  204   (hdsk.  spidlaihl  f.  sj;/<//a  //»?), 

îV«  3I1.     Gn.  ekki.      Orkn.  F  ye  (Lyv  vus  ye  i  tumtation;   smlk. 

vestnorsk:  <kje).  -  S  28,   i,  3;  §  42,  3;  §  43,  3- 
elde  adv.  (helder)  8,.     Gn.  heldr.  -  §  48,   i  ;  S  60,  2. 
eldin  s.  m.  nsg.  b.  f.  (elden)  313.     Gn.  eldr.     Shetl.eng.  eld,  hildin,  ihhVy 

üdin  Jak.  -  S  42,   i. 
[elonden  ordkl.  hvt.  41,  for  e  louden. 
engin  pr.  nsm.  (ingen)  222;    asm.  angan  I2bi;    asf.  inga  28»;  asn.  eki 

iSs  {dese  mo  eke  Orkneor  0:  sjaa  under  da)\  ike  31^  (^u  iki  visti 

an  I/iluge  ike  ov  til  do)  tyder  »noko«,    smlk.  gn.  potti  hann  ekki 

hafa  Qnga  heilso  Mork.  232.   —  Gn.  engi.  -  S  28,  i,  2,  3;  §  42,  i; 

S  41,  5. 

ere,  sjaa  here. 

ere  -go  s.  m.  nsg.  (herre  gud)  2 ig.     Sjaa  stykke  II,  6  ovanfyrc,  s.  13. 

-  S  34,  2. 

eso  pr.  dem.  nsf.  (denne)  23  {eso  trildan  0:  denne  verdi);  nsn.  ita 
(dette)  42;  soleis  vel  ogso  i  shetl.eng.  fraa  Foula  (Jak.  11):  Ktvata 
ita  f.  ktvat  a  ita  =  gn.  huât  er  petta*.  Gn.  pessor  (=  pessi); 
fær.  hesin,  i  neutr.  hetta.  -  §  28,  3  og  merkn.  5;  S  4^»  5î  S  45 
merkn.   i;  §  70,  3  (p). 

estin  s.  m.  asg.  (hesten)   141,  Hessin  O.      Gn.  hestr;   shetl.eng.  hæsta. 

-  S  4,  I  ;  S  42,  I  ;  S  60,  2;  S  68,  2  (ss). 

et  ordb.  34*  høyrer  saman  med  sa  straks  etter:  etsa. 

?etsa  adv.  (der;  soleis)  34^.     Gn.  hizug.     Smlk.  On  sa  Orkn.  F  =  gn. 

*einsug?    (=  einnug),    fær.    eisini.    -    S  30,    3;    S  45»   4*,    S  59,  31 

S  60,  2. 
eullingin  s.  m.  nsg.  (kongen)  31.     Gn.  øolingr;  fær.  eôilingur  i  vison  - 

S  15.  i;  S  30,  i;  S  42,  i;  S  57,  2. 

fac  V.  3si.  sjaa  fuo, 

fadiin  v.  p.  (fallen)  214.     Gn.  fallinn.  -  §  2;  §  42,   i;  §  63,  3. 


*     Ikkje  soleis  Jak.  som  i  gloss,  set  ita  =  gn.  er  pat.      Etter   at    eg  var  komcn  til  det 

at    ita    i    42    maalte   vera    fær.    heita    med    burtfallen  Ä,  ser  eg  at  ogso  prof.  Sophus 
Bugge  i  Torsvisen  s.  55  set  ita  -  gn.  |)etta. 
Vid.-Selsk.  Skrifter.     II.-F.  Kl.     1900.     No.  2.  6 


82  MARIUS  ILKGSTAD.  H.-F.   Kl. 


(fans  hvt.   iQj  kunde  vel  vera  gen.  av  fy  (utt.  fat),  men  er  mest  trulcg 

misskrifc  for  lians,  liksom  fon  for  hon  254.     Meiningi  i  v.  195  vert 

i  baade  tilfcUi  den  same. 
far,  sjåa  fare. 
fare  v.  inf.  (fara)   124;  3si. :  fur  23-;  3pi. :  furu  63;  imper.  jar  54.    Gn. 

fara;  shetl.eng.  får.  -  §  9,   i;  S  4i   merkn.  2;  §  45,   i. 
fare  prp.  sjåa  firre. 
fasta  adj.  dsn.  (fast,  sterk)  234.     Gn.  fastr.     Med  ordlaget  Jasta  handc^ 

smlk.  fær.  festnarband  (festarmaal).  -  §  45,  4. 
fest  (ell.  fast?)  adv.  (fast)  293;    on  sover  in  fest  fy  sin    0:  ho  svæver 

inn  trygt  far  inn.     Smlk.  gn.  sofa  fast  (d:  trygt)  og  norsk  »i  faste 

svevnen«.  -  §  2,  5. 
feurfetign  sm.  nom.  ell.  akk.  sg.  (firføting)  141.3.     Gn.  ferfo'tingr,  *fi6r-; 

med  fetiyn  shetl.-eng.  fôitak,  namn  paa  musi.    -    S  61,   i  ;  §  20,   3 

og  merkn.  3. 
Fie  s.  n.  (fe,  saud)  O.     Gn.  fé;  fær.  fæ  (utt.  fæa).  -  §  5,  2. 
fiegan  adj.  asm.  (feig)  Ja  81.     Gn.  feigr.     Sjåa  under  nhirdi.  •  §  24,  3; 

S  41,  5. 

fîr  prp.  (for)  6j  i  fir  sane,  =  firre.     Sjåa  mn.  •  §  30,   i. 

fIrre  prp.  (for  hjaa)  13^;  fare  284.  Gn.  firir;  shetl.eng.  foro  Jak.  Er 
=  fir,  for;  med  umsyn  paa  tydningi  »hjaa«  {for  i^)  smlk.  firir- 
uerande  (=  hiaverandi)  DN  I  4040  (Orknøy   1369).  -  S  30,  i,  5,  6; 

S  43,  3- 
Fisk  s.  m.  (fisk)  O.     Gn.  flskr.  -  §  6,   i. 
[fly  hvt.  74  (eller  kan.skjc  Jey}  Torp)  er  misskrift  for  fy.      Sjåa   stykke 

II  s.   14. 
[Fon  hvt.  244  er  misskrift  for  hon.     Sjåa  II  s.  13  ovanfyre. 
fong  s.  n.  asg.  (fang)  223;   f  ung    asg.  343.      Gn.  fang.    -  S  2,  2,  3  og 

merkn.  4. 
for  kj.  (for,  di  at)  F5. 
for  prp.  (hjaa)  i^.     Sjåa  fijre.  -  §  30,  5. 
Forgive  v.  imper.  (forlat)  F3;   ipp.:  jorgiva  F4.     Helst  engelsk /or^r/re  ; 

smlk.  fyrigæf   i  det   norske  Faderv.  i  Gml.  N.  Homilieb.  (Unger) 

s.   1980.     Orkn.  F  firgive  (imper.  og  ipp.).  -  S  32  merkn.  2;  §  41, 

I   merkn.   i  ;  §  49,   i. 
?forlskona  s.  f  asg.  (kanna  med  skadeleg  drykk)  283.     Gn.  *fârskanna. 

Sjåa  stykke  IV  merknad  til  v.  28.  -  §  3,   i  ;  §  45,  4;  S  52;  §  63, 

2  (0;  S  65,  3  ('O- 

fram  adv.  (fram)   134  iSj  20j  321.      Gn.    fram-    shetl.eng.  fram.  -  §  2. 


I900.    No.    2.  lULDINAKVADET.  83 

[f rien  ordb.  hvt.  125,  høyrer  såman  med  u  straks  fyre:  iifrien. 
f  rinde  s.  m.  nsg.  (ven,  frende)  213,  Jriendè  22;  dsg.:  frinda  i^;   smlk. 
nfricn   I2bi  (uven).     Gn.  frændi  (ven,  frende).  -  §  14,  2,  3;  §  41,  4; 

S  43,   I- 

fro  prp.  (fraa)  3^  F5,  t  fro  17^.     Gn.  frå.     Orkn.  F  fro.  -  §  27,   i. 

fruen  s.  f.  nsg.  (fruva)  33;  andre  nom.  former  er:  fruna  2O1  24:)  291 
3O1,  frann  322,  frauna  17^.  Gn.  fru  (og  frua);  fær.  fru,  frugv, 
frua;  nyn.  maalføre  frua  (ofte),  fruve  Tel.  fruge  Tel.  Gbr.  frjuge 
Vald.     Shetl.eng.  fron  (holl.)  Jak.  -  §  11,   i,  2;  §  43,   i;  §  49,  3. 

Fugla  s.  f.  (Foula)  O.     Gn.  Fugløy.  -  §  10,   i  ;  §  40,  3;  S^4ï,'3- 

fuo  v.  inf.    (faa)  I4,    fwo  334;  fac  3si.  22i.      Gn.    fa;    shetl.eng.  fö.    - 

S  3,  i;  S  S,  3;  S  73. 

fur,  furu,  sjåa  fare, 

fwelsko  s.  m..^  asg.  (falske,  oska)  351.      Ending!   0  maa  vera  misskrift 

for    a,  sidan    ordet   er   m.    i  gn.  og  norske  maalføre.     Gn.  fçlski; 

nyn.  maalf.  fålskje  Shl.  Li.  Ma.  Rbg.  fåskji  Rbg.  V.  Tel.  ■  §  17,  3; 

S  41  merkn.  7;  §  53,  merkn.   i  ;  S  73- 
fwo  v.  sjåa  fuo. 
fy  s.  m.  nsg.  (far)  20j  F;  asg.:  fy  8^  74  (hdsk.  fly),  293.4  (i  ordkl  f ysin 

{.fy  sin);    i  b.  f.  nsg.:  fyrin  162;    asg.:  feyrin    26.;  fyrin  284; 

sjåa /an^.     Gn.  fa8ir;  fær.  faöir  (utt.  fæajir);  nyn.  maalf  fair  Rbg. 

fai  Rbg.   V.  Tel.      Smlk.    shetl.eng.    brUi,   tiltaleord    »ven«,   som  i 

Sæt.   »kam  no  bröi«.  -  §  42,   i  ;  §  57,  2. 
gainst  prp.  (mot)  F.     Eng.  against.     Orkn.  F  hev  mutha. 
gaky  sjåa  ganga. 

[gane  hvt.  103,  misskrift  for  gave,  sjåa  gevè  v. 
?gar(e)din  s.  f.  dsg.  (hvt.  ugare  din)  (avgjerd)  164.     Gn.  gçr8.  -  §  42,  i; 

S  49  merkn.  i;  §  51. 
gava  v.  sjåa  gevè  v. 
[Gayer  adv.  hvt.  21 3,  sjåa  yayer. 
gede  v.  p.  24;    gede  min  vara  to  din    0:    det    vil   (min)   vcrta  tala  um 

deg;  smlk.  norsk:  eg  hev  høyrt  gjetet  til  det.     Gn.  geta,  tala  um 

(eins);  fær.  gita.  -  S  4,  i  ;  S  43>  i  i  S  69,  2,  4. 
gem  pr.  (=  gn.  peim)  F4,  sjåa  d!u  2. 
ger  pr.  (=  gn.  pér),  sjåa  du  i. 
gerde  v.  (gjorde)  sjåa  t/era. 
[gevan  ordkl.  hvt.  21 2,  sjåa  gevè  v. 
gevè  v.  3sp.    (gjev)  61;    2skp. :    geve  32a    (geveniir  hdsk.  f.    geve   mir); 

3skp.  :  get-e  132  og  2I2  (hdsk.  gevan  a  =  gev^ana  o:  geve  honon); 

6* 


84  MARIUS  HÆGSTAD.  H. -F.   Kl. 

2pkp. :  gava  263;   imper.  Gav  F;  inf.  gave  1O3  (hdsk.  gane).     Gn. 
gefa;   Orkn.  F  ga  vus  (d:  gjev  oss).    -  S  4»   ^  ^S  merkn.    i  ;    §  4, 
2;  S  41  merkn.  2;  §  43,  2;  §  44,   i  ;  §  48,   i  ;  §  59,   i. 
gever  adv.  nplm.    (gjæve)    183    (hdsk.  geveti).     Gn.    gæfr.    -    §    14,    i; 

S  43,  I. 
gild  s.n.  akk.  (vederlag)   133.     Gn.  giald,  pl.  giçld.  -  §  22,  i  og  merkn. 
gîpt  v.  imperativ  (gift)  233.  -  §  6,   i  ;  §  66»  3  (2^0- 
glasburyon  s.  f  dsg.  b.  f.  (glasborgi)  I5  2i.     Smlk.  fær.  glæstriborg  i 

visor,  og  glæstur  adj.  glimande.  -  §  2;  §  8,  4. 
glori  s.  asg.  (æra)  F.     Eng.  Faderv.  glory.  -  §  36  merkn.  3;  §  42,  4. 
gloug  s.  f.  asg.  (glod)  30.,.     Gn.  glö8.  -  S  9,  3*»  S  57»  3- 
go  i  erego  (herregud)  2 ig.     Gn.  gu8.     Smlk.  Orkn.  F  gilla  (d:  gud  lat). 
godle  s.  n.  dsg.  (gull)  11,  234.     Gn.  gull  (og  goll).  -  §  10,  2  og  merkn. 

2;  S  43,  i;  s  63,  3. 

gonga  V.  inf    (ganga)  142.4;    3sp.'   genger  181  20«;    3si.:   gak  lOi;    p. 

nsm.  genngna  Con.  sjaa  in.     Gn.  ganga;  shetl.eng.  goyga,  -  %  2,  2 

og  merkn.  4;  §  4,  i,  6;  §  5,  3;  S  4i,   i  ;  S  48,   i;  S  49i  3*»  S  5i- 
gouga  adj.    asm.    b.  f.   (god)   282,    gougha  274;    asf..^^   gottga  {gré)  331. 

Gn.  g68r;  shetl.eng.  güd,  güan  (gö8an).  -  S  9i  3;  §41.  Si  S  57>  3; 

S  59  merkn.   i  (gh). 
grc  s.  f.?  asg.  (grid)  324  331.      Gn.  gri8  n.  pi.;    fær.   griS  f.  ell.  griôur 

m.;  LF  210:      »Du  fær  inki  notte-gre8«,    der  ein  ikkje  kann  sjaa 

kynet.  -  §  6,  2;  §  57,  2. 
gro  V.  inf.  (grøda)  22^.  -  §  16,  4;  §  41   merkn.  3;  S  S^;  S  57.  2. 
Gronge  s.  m.  (torsk)  O.     Isl.  grunnungr  (torsk);   nyn    maalf.  gr>'nning 

(fisk  som  søkjer  grunnarne)  Agd.      Grodningar  O    er  vel  pl.  i  ei 

meir  upphavleg  form.    -    §   10,  2;  ^  34,  3  og  merkn.  2;  §  48,   i. 
grothè   s.  m.  dsg.    (graat)    252-      Gn.    gràtr.      Sjaa   diikrar.    -    §  3,  i  ; 

S  43,  I  ;  S  69,  3  {th). 
[Guadnè  ordkl.  hvt.  242  for  y  uadn  c\  sjaa  stykke  IV,  s.  27. 
Guestin  (hdsk.  Otæst  in)  s.  m.  nsg.  b.  f.  (gjesten)  Con.  sjaa  in.      Gn. 

gçstr.  -  S  4.   i;  S  42,   i;  S  59.   i- 
[gugna,  sjaa  yugna. 
guida  v.  inf.  (halla  i,  fylla  i)  264  272.     Smlk.  gn.  giota  (hrogn),  norsk 

gjota  (=   I.  renna,  støypa;  2.  gjota  rogn).  -  §  20,  4  og  merkn  4; 

S  41.  i;  S  59.  i;  s  69,  2  (d). 

hadlin  s.  f.  dsg.  (halli)  30^.    -    §    17  merkn.  2;    §  42,   i  og  merkn    1; 
S  63,  3- 


IQOO.    No.    2.  HILDINAKVADET  85 


Halaght  adj.  nsn.  (heilagt)  F,.  Gn.  heilagr.  Orkn.  F  Helleur  for 
Helleu,  medan  r  maa  vera  misskrift  for  v  og  høy  rer  til  næste 
ordet  ir  i    (d:  viri  =  gn.  verfli).    -   §  24,  4;    §  26,   i  ;  S  59  merkn. 

I  (gh). 
han  pr.  pers.  nsg.  (han)  191,  an  6,  94,   lo,  (hdsk.  sivaran  f.  swara  an), 

12,  I2bj  i6i  (hdsk.  iegaran  f.  iegar  an),    163  18,  21, .3.4  221.3  31,, 

ogso  en:    321  (hdsk.  leveren  f.  lever  en),  og  in:  ji  (hdsk.  kimerin 

d:    kimer   in),    15,  (hdsk.  stienderin    d:   stiender  in).      Gn.   hann; 

shetl.eng.  häij  Jak.  8.  -  §  26,   i,  2,  3;    §  60,  2.   —   Asg.:  an   12^ 

152  22a.      Gn.    hann.    —    Gsg.  :    ans  8^,   193  (hdsk,  fans)  22..,  3I4 

342-8  35i.     Gn.  hans.    —    Dsg.:    honon    lOj    13^,    ana   212  (hdsk. 

geran  a  o:  geo^  ana).     Gn.  honum.  -  §  32,  i,  2;  §  45,  2,  4;  §  64, 

2,  3.     Um.  pl.  sjåa  dic  2. 
heindè   v.  p.  nsm.    (hengd)    43    (hdsk.    kemdK    sjåa  stykke  TI,   s.   13). 

Gn.  hçngia.  -  §  4,  4;  §  48,   i). 
hemi  adv.  (heime)  34.     Gn.  heima.     Sjåa  ogso  under  yom.    -    §  24,   i  ; 

§  41   mierkn.   14. 
Heon  s.  f.  nsg.  (øyi)  O.      Gn.  ey;    fær.   oyggj    (og   oy  i  skaldskap).  - 

S  25,  4;  S  51;  S  60,  3. 
Heosa  s.  f.  (ausa)  O.     Gn.  ausa.  -  §  23,  2;  §  60,  3. 
hera  s.  m.  nsg.  (herre)  13«,  ere  2 ig  (hdsk.  Crego  f.  ere  go);  asg.:  he^-e 

274,  he7'è  2Si\  asg.  b.  f.  heran  333.     Gn.  herra.  -  §  4,   i;  §  41,  4 

og  merkn.  7;  §  43,   i. 
Hessin  s.  m.  sjåa  estin. 

heve  adj.  nsm.  (hæve)  83.     Gn.  hæfr.      §   14,   i  ;  §  43,   1. 
heve  v.  3sp.  (hev)  35,;  2  pkp.:  heve  241.     Gn.  hafa.      §  26,  2;  §  43,  2. 
hien  adv.  (herfraa;    difor)  283.      Gn.  hé8an;    fær.    ha8an    (utt.    hæan); 

nyn.    maalf.    heda    Sdm.   heå  Ndm.  Gbr.    —    Smlk.  hedan  af  (d: 

fraa  no)  DN  I  40480  (Orknøy  1369).  -  S  29,  3;  §  57,  2. 
Hildina  s.  f.  nsg.   171  (Hildina),  243    251  261  29,,    322    {Hildrna)\    obl. 

Hildina  72,  233  (Htdina  hdsk.   133).     Eigenleg  asg.  b.  f.  av  Hild, 

ell.  paaverka  av  Helena.  -  §  6,   i;  §  41,  3. 
Hiluge  s.  m.  nsg.   131  21,  3I1  321,   Hilhugin    163.    •    §  6,   i  ;    §  42,   i  ; 

S  43,  i;  S  60,  3. 
hOy  infin.  part.  (aa)  103,  sjåa  ou. 

Hoissan  s.  f.  (hysa)  O.     Gn.  ysa;  fær.  hysa.  -  S  1 3^3  i  §41»  3;  S  ^>Oi  3- 
hon  pr.  pers.  nsg.  (ho)  33,    243  (hd.sk.  Fon),    254    (hdsk.    Bonlothir   f. 

hon  lothir),  on  20^  26,  29,.2-3-   30ï'3  35i.  «"  ^Zi»   ^'»  3^1  î    —    gsg. 

eidnar  I4,    ednar  223,    edner  64  (hdsk.  eder)]    —    dsg.  hedne  224. 


86  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


Gn.  hon,  hennar,  henni.  -  §  28,  i  ;  §  32,  i,  2,  3;  §  41,  5;  §  43,  i; 

S  60,  2  (h);  S  65,  3  (dn). 
honon  pr.  sjåa  hau. 
huge  s.  n.  asg.  (hovud)  223  343.     Gn.  hQfu8.  -  §   17,  2;  S  45»  3;  S  5^; 

S  57,  2;  S  58.  3;  S  60,  I. 
i  prp.  (i)  S3.4   1O4  142  343,    Fi-s;    «   94   1O2    144    172   20.   3O4    313;    ^    4i 

(elonden);    a  173  304.^;    n  254;    ei  223.     Gn.  f;  Orkn.   F   i;  shetL- 

eng.  ?.  -  S  31   merkn. 
I  Fß,  sjåa  ear. 
idlu  adj.  dsn.  (ilt)  F5.      Gn.    flir;    fær.    illur    (utt.    idlôr);    Orkn.  F  ilt. 

Shetl.eng.    ø^lt    (ilt)    og    iK^ka,   ^il^o  Jak.   og  i  mange  smstningar 

hjaa  Edmondston.  -  S  6,   i  og  merkn.  2;  §  45,   i  ;  §  63,  3. 
idne  adv.  (inne)  17^.     Gn.  inni.  -  §  30i   i;  S  43»  3;  S  65,  3- 
ikiy  sjåa  eke. 
in   I.  adv.  (inn)  7^  (/?2  kimer),   192  (/w),  293  (hdsk.  soveiin  o:  .s'otvr  //^). 

Gn.  inn.  -  §  6,   1. 
In  2.  adv.  (enn;  paa  nytt;  enno)  2I4,  Con.;  ati  54  (hdsk.  dia\  f.  rf/  an). 

Gn.  enn.     Sjaa  ?Vi  3-  -  S  4»  2  og  merkn.  3;  §  4,  3 
In  3.  adv.  (inne)  Con.     Mijrk  hi  e  Liora    o:    (han    (dagen)    er)    myrk 

inne  i  ljoren; 

Lure  in  e  Liiwga  o:  (han  (dagen)  er)  Ijos  enno  i  lynget; 

Tim  in  e  (f.   Thuin  e)  d:  tidi  er  (til  at); 

Ouest  m  e  geungna    (f.  Gneshn   e  geungna)    d:    gjesten    er 

gjengen. 
Ita  pr.  (detta)  sjaa  eso. 
larlin  s.  m.  nsg.  b.  f.   ii  51  71   151   181   {larhn  213  22i);   asg.:   larhn 

273;  larlin  281.  -  §   18,  2;  §  42,  i. 
?jath  s.  n.  asg.  (opning,  hol)  3O4.      Gn.  gat;  nyn.  gat;   gfris.  iet,  gat; 

gcng.  geat.     Shetl.eng.  gad, 
?[jatha  ordkl.  hvt.  3O4,  for  jath  a?;    .sjaa  merknaden    til  v.    30   i   IV^; 

s.  29. 
kadn  v.  3sp.  (kann)   142.4  242,  kan  4%.      Gn.    kann.      Shetl.eng.  ÄVoj.  - 

§  26,   i;  S  65,  3. 
kadnar  v.  3sp.  (kannar,  mynstrar)   182.     Gn.  &  fær.  kanna.     Shetl.eng. 

to  k(iyi(d)  the  kye  o:  kanna  kyrne;  Jak.   196.  -  §  41,  2;  §  65,  3. 
kednpuster  s.  m.  asg.  (kinnhest)  6^.      Gn.  kinnpiistr.      Shetl.eng  kin- 

pus-os  (kinner).  -  §  6,  2;  §  1 1,   i  ;  §  48,   i  ;  §  65,  3. 
[keindè  v.  p.  hvt.  4,  3,  misskrift;  sjaa  hemdè. 


ÎQOO.   No     2.  MILDINAKVADET.  87 


kcrc  adj.  nsm.  b.  f.  (kjære)    2,,;    asm.    kera    284,    sup.   ket'esta  nsf.  32^ 

(hdsk.    lœreda).      Gn.    kærr.      Shetl.-eng.   fer,  kêrd,  këromi  (kjære 

min),  ogso  kôri.  -  §  14,   i  og  merkn.   i;  §  41,  5;  §  62,   i. 
kidn  s.  f.  asg.  (kinn)  64  7».  kin  6».      Gn.  kinn  f.      Shetl.cng.    i    kidnot 

adj.  -  S  6,  I  ;  S  62,  i  ;  §  65,  3. 
klapa  V.  3sp.  (klappar)  7^  (hdsk.  klajms^se  f.  kJaimr  se),  -  §  2;  §  41,  2; 

S66(i>). 
klapasse  ordkl.  hvt.  72  for  kJaim  se. 

kloyna  s.  n.  api.  (klædi)  242.     Gn.  klæOin.  -  §  14,  4;  §  57,  2. 
Knorin  s.  m.  (baaten)  O.      Gn.  knçrr;  fær.  knörrur  (skip;  =  batur  FA 

74,  V.  51).  -  S  17,  i;  S  42,  i;  s  52. 
Koningn  s.  m.  nsg.    (kongen)  16^,  Konign  lOi  I2i;    gsg.  :    Koningsens 

353.     Gn.  konungr.  -  §  8,   i  ;  §  34.  3  og  merkn.  2. 
Konungdum  s.  m.  asg.  (rike)  Fj.c.      Gn.  konungdomr.      Orkn.  F  cos- 

dum  (misskrift  for  condum.f*  o;  kongdum).  -  §  33,  2. 
Kurin  s.  f.  (kui)  O.     Gn.  kyr;  fær.  kügv,     Shetl.eng.  koorhi  Edm.  Ijôvdn 

pi.  Jak.  •  S  13,  i;  S  42,   i;  S  51. 
La  V.  imper.  F1.2  sjaa  hthtr, 
landi  s.  n.  dsg.  (landet)  23^;  gpl.  layida  I2b:j;  dpi.  lomhn  41.    Gn.  land. 

Shetl.eng.  land  —  i  nokrc  smstningar.  -  §  2,  i  ;  §  41,  5  ;  §  42,  i  ; 

S  45,  3;  S  52;  S  64,  2. 
lath)  ordkl.  for  lath  diy  sjaa  lothtr. 
lava  V.  sjaa  liva. 

lava  V.  2si.  (lova)  23^.     Gn.  lofa.  -  §  8,  5;  §  41,  2;  §  57,  2. 
lega  V.  inf.  (leggja)  134;  3si.:  laghdè  30^.     Gn.  Içggia.  -  §  2,  i  ;  §  4,  i  ; 

S  41.   i;  S  43,  2;  S  59,  5;  S  61. 
[lerdin  hvt.   192,  høyrer  til  vod  straks  fyre:  vodler  din, 
[less  ordb.  hvt.  113,  høyrer  til  sonna  straks  fyre:  sonnaless, 
lever  v.  3sp.   (renner,    spring)   32,.      Gn.  hleypr.    -    §  25,  2;    §   4^,   i. 
lever  v    3sp.  (eltar,  driv  undan)  193.     Gn.  hleypir.  -  S  25,  2;  §  43,  2; 

S  60,  4;  S  66,  2. 
Lia  v.  imper,  (leid,  før)  F4.      Smlk.    læiOa   i  Faderv.    i    Gml.  N.  Hom. 

(Unger)  s.   19830.     Orkn.  F  lyv  vus  o.  s.  fr.  -  §  2,  24;  §  49,  3. 
lian  s.  f.  asg.  (leiding)  54 ;  dsg.  liene  3^.     Gn.  Iei8  f.  (med  tydingi  Iciô- 

angrj.  -  §  24,  2;  §  41  merkn.   12;  §  44,   i  ;  §  57,  2. 
lide  adj.  asn.  (litit)  341.      Gn.  Htit.  -  §  7;  S  43,   1  ;  S  69,  2  (d)\  %  69,  4. 
liger  v.  3sp.  (ligg)  251.     Gn.  liggia.     Shetl.eng.  3sp.  /?,r/r>,  hgdVr).  -  §  6,  i; 

S  48,  I. 


AT^ 


-,     I- 


r:  \  41,  -' 


barur  FA 


■rkn    F  c  -^ 


Fdni.  ;  •  -•« 


2.  I  ;  \  4,  I 


:.  2:  \  43.  2: 


-4;  >  4>   3- 
:  tvr!  r:  -:   Ic  ^ 


!    '/  :  >  '".'•  4- 


88  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   KL 


lingè  adv.  (lenge)  84,  Unge  1I4  12,  1524,  hnge  122.     Gn.  Içngi.  -  §4,  3; 

S  43,  3. 
Liora  s.  m.  dsg.  (ljoren)  Con.  sjåa  in  3.     Gn.  liori;  fær.  Ijoari.     Shetl.- 

eng.  lova  smlk.  to  lur  vp  (0:  klaarna).  -  §  20,  i  og  merkn.;  §  41,4. 
Liunga  s.  n.  dsg.  (lynget)  Con.  sjåa  m  3.     Gn.  lyng.  -  §12,4;  §44,  i; 

S  SI. 
live  s.  n.  asg.  b.  f.  (livet;  324.     Gn.  lif.  -  S  7î  S  43»   ^^ 
liva  V.  inf.  (liva)  1I4;    ogso  inf.  lava  154.      Gn.  lifa.      Shetl.eng.  præs. 

part.  Izvdu,  -  S  6,   I,  3;  §  41,   i. 
live  s.  n.  asg.  ab.  f.  (løyve)  263.     Gn.  leyfi.  -  §  25,  3;  §  43,   i. 
Longo  s.  f.  (longa,  fisk)  O.     Gn.  langa.     Shetl.eng.  Ijygafish.  -  §  17,  i; 

S  41  merkn.  6;  §  45,  2;  §  52. 
lothir  v.  3sp.  (læt,  hev  upp  i)  254  (hdsk.  Bonloihn  f.  hoyi  lotlnr);  2pi.: 

lafht  (f.  lath  di)  333;  imper.  La  Fj.     Gn.  lata.     Orkn.  F  gilla  (d: 

gud  lat).      Smlk.    shetl.eng.   löd  v.    laata,  gjeva    Ijod    fraa    seg.    - 

S  3,  i;  S  3,  2;  S  5.  3;  S  14,  4;  S  48,  2;  S  51  ;  S  69,  3  W. 

Luce  adj.  nsm    (Ijos)  Con.  sjaa  m  3.     Gn.  liôss.     Smlk.  shetl.eng.  IjUs, 

lusa.  -  S  20,  2  og  merkn.;  §  63,  2. 
[lut  ordb.  hvt.  31 3,  høyrer  til    U  stor  i  næste  verserad:  Ivtnstor, 
lutustor  s.  f.?  asg.  (lofthusdyr)  313;  sjaa  merkn.  til  v.  31   i  stykke  IV 

framme  i  boki.     Gn.  lopthüs-dyr(i)    -  S  8,  4;  S  35;  §  36,  2;  §  56; 

s  66,  3  (pt). 
[man  ordb.  hvt.  203,  høyrer  til  dum  straks  etter:  mandum. 
man  s.  m.  api.  (menner,  folk)  2O4,    mien    18:»,  mien  194.      Gn.  mçnn.  - 

S  4,  2  og  merkn.  3;  S  4.  5  oR  merkn. 
mandum  s.  m.  dsg.    (mannvyrdnad,    humanitas)    2O3.      Sjaa    Fritzner: 

manndomr  2.     Soleis  enno  i  mange  norske  maalføre.  -  §  33,  2. 
Maun  IS  propr.  (Magnus)  52.     Denne  Magnus  var  jarl  paa  Orknøyarne, 

vart  drepen  mo  og  sidan  gjort  til  helgen  [sante  Maums).     Nam- 

net  vert  skrivet  Mawnis  i  det   i6de  hundr.;    sjaa  Barry,   App.  II. 

-  S  34.  3;  S  52;  S  59,  3- 
mege  adj.  nsn.  (mykjet)    lo^;    asn.    mege    I2>v      G"«  niikit.    -    §  30,  3; 

S  43,   1;  S  62,  2  (g)\  S  69,  4. 
meo  s.  m.  nsg.  (mod)  34,1,  244  (hdsk.  mo)      Gn.  môdr.  •  §  9,  2;  §  57,  2. 
[mer  ordb.  hvt    34,  hoyrer  til  stu  straks  fyre:  stumer, 
mere  224,  sjaa  mire, 
merkè  s.  f.  api.  (merker)  ii^.     Gn.  mçrke,  pi.  mçrker.     Shetl.eng.  m'ark 

(eller  mn'rh,  av  pi..?).  -  §  4,   i  ;  S  4^,   i. 


IÇOO.   No.    2.  HILDINAK VADET.  89 

meun  s.  f.  asg.  (møyi)  I3  2i.     Gn.  mey;    fær.  moy.    -    §  25,   i;    §  41 

merkn.   12;  §  42  merkn.   i. 
meun  kj.  (medan)  23;  heiter  ogso  mni  253.     Gn.  me8an.     Smlk.  Orkn. 
F  min  (d  :  men),  der  Faderv.  paa  Shetlandsmaalet  hev  hnt,  -  §  28,  i  ; 
S  41  merkn.   13;  §  57,  2. 
m  I  en   i.  s.  .sjåa  rna}}. 

mlen  2.  s.  n.  asg.  (mein,  skade)  354.     Gn.  mein.  -  §  24,  3. 
mien  3.  s.  m.  asg.  (mjøden)  292.  -  §  22,   i  og  merkn. 
mien  4.  v.  sjåa  7tiin  v. 
mier  pr.   lO»,  sjåa  i/ach. 
mild  s.  f.  (mold)  352.     Gn.  mold.  -  §  8,  3. 
min  v.  isp.  (mun)83;  3sp.:  min  24,  mien  s$\  isi.:  mhide  12b,,  283(1)]  35!.: 

minde  222.     Gn.  munu.  -  §  34,  3,  4;   §  36,   i  ;   §  42,  2;    §  43,  2. 
min  kj.  (medan)  253,  .sjåa  mevn.  -  §  28,  3;  §  57,  2. 
min  pr.  poss.  nsm.  22  83;    asm.  min  8^  282.4;   dsm.  minn  93;    asn.  7nit 

34j.     Gn.  minn.     Shetl.eng.  viin,  mm.    -    S  3^»   '  î  S  3^  î  S  45»   i- 
[minyach  ordkl.  hvt.  84  for  min  yach, 
mir,  mir  pron.  (mér),  sjåa  yach. 
mire  adv.  (meir)  2O4,  mii'è  353,  mhe  344,  ?were  224.     Gn.  meira.  -  §  24, 

I,  2;  S  41  merkn.   14. 
mo  V.  sjaa  moga. 
moch  pr.  (meg)  74,  sjaa  yach. 
moga  V.  inf.  (maa)  124;   isp.:  mo  1I4  154;  3sp.:  mo  174;  3pp.:  mo  I5;j. 

(Dene  mo  ekt  (=  gn.  pess  ma  ekki)  d:  inkje  av  den  slags  formaar 

(Orknøyar)).     Gn.  mega;  fær.  mega  (utt.  mtja);  nyn.  maalf  præs. 

pl.  moga  Tel.  möge  Sa^t.  —  Orkn.  F  3sp.:  mc  (i  meteth);  .^3ski.: 

mota  (eller  for:  mo  ta  d:  maa  den).  -  §  27,   i  ;  §  41,   i. 
Mostin  s.  f.  (mastri)  O.     Isl.  möstur,  mastur;   fær.  mastur.    -    §   17,   i; 

S  42,  I. 
muge  s.  m.  gsg.  (muge,  flokk)  12^      Gn.  mugi;  fær.  mugvi  m.  =  mugva 

f.  (stor  flokk  med  folk).  -  §   11,   i  ;  §  41   merkn.  7. 
muthl  dsg.  ;  ?  mtithi  prp.  (imot)   10..      Gn.   f  möti;    fær.  1  moti;    nyn. 

maalf.  mote  N.Berg.  —  Orkn.  F*  mutha  vus,  der  det  shetl.  Faderv. 

hev  gainst  -  §  9,   i  ;  S  42,   i  ;  S  69,  3  (^^0- 
myrk  adj.  nsm.  (myrk)  Con.;  sjaa  in  3.     Gn.  myrkr.  -  §  12,  2. 
namn  s.  n.  nsg.    (namn)  82    (hdsk.  namnn  f.  namn  n).    nam   F.      Gn. 

nafn  (og  namn);  fær.  navn.     Orkn.  F  nam.  -  §  2,   i;  §  58,  4. 
[namnu  ordkl.  hvt.  83;  sjaa  namn. 


90  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


[ni  ordb.  hvt.  94,  høyrer  til  ear  nett  fyre:  earm. 

mo  hvt.  224,  misskrift  for  mo  ell.  meo.- 

nir  adv.  (ned)  9^.     Gn.  ni8r.  -  §  30,   i  ;  §  57,  2. 

nu  adv.  (no)  g^   lo^   I2i   13^   15^  i6^   i8^  20^  2I1  22^  233  24^  26^    31^ 

32i  35i.      Gn.  nu;    fær.  nu;    nyn.   maalføre   hev  sumstad  nordan- 

fjells  nu  (Innh.  V.Senjen).  -  §  35. 
o  inf.  part.  sjåa  ou. 
o  prp.   Il  232,  sjåa  or  prp. 
[o  ordb.  hvt.  252,  høyrer  til  n  straks  fyre:  no. 
o  pr.  rei.  (som)  F    {Fy  vor  0);   ao    F    (ao   sinda   gainst   tvus)]    a     142 

(hdsk.  agonga  for  a  gonga).     Gn.  er;  fær.  18  (utt.  oi).     Orkn.   F  i 

(Favor  i).  -  §  28,  2,  6,  7;  §  67,  2. 
on  pr.  sjåa  hon. 
onde  prp.  (under)  62  72  (hdsk.  baade  stader  on  de).     Gn.  undir;    fær. 

undir  (utt.  onder);  nyn.  maalf.  ofte  onde.  -  §  67,  2. 
or    kj.    (elder)   74.       Gn.    e8r;    (fær.     ella).    -    §    28,   6    og    merkn.    6 

S  57,  2. 
or  prp.  (or,  utor)  I4,  our  I5  2i,    0  232  ii  (hdsk.  d'Orknegar),    ur    30^, 

}h  172.     Gn.  or,  ur;  fær.  ur;   nyn.  maalføre  skifter  med  or  og  ur; 

Agder    o"    (tonlaust    o^   og  oftare   u')  Ross.  -  §  33,   i   og  merkn.; 

S  67,  2. 
Orknear  propr.  nom.  153;  to  Orhieyar  51;  0  Orhxeyar  i,;  dat.  Orkneyar 

84;  t  Orhieyan  184;  i  Oricnian  53.  -  S  ^i   ^i  S  40,  i  og  merkn.  i; 

S  41,  S. 

Oron  s    f.  b.  f.  (søyda)  O.      Gn.  ær;    fær.  ær  (utt.  æar),  dpi.  on,  oni; 

nyn.  maalføre:  ærsau  Sdm.  Ndm.  -  §  3,  i;  §  14,  4;  §  44,  2;  S  51. 

osta  adj.  sup.  asn.  (høgste)  43.     Gn.  hæsta  (av  hår).   -  §  41,   5;  S  S'î 

S   60,    2   (Ä). 

ot  prp.  (aat,  til)  292.     Gn,  ât,  at;  fær.  at  (utt.  æat).  -  §  26,  4;  §  41,  5. 

otsta  adj.  sup.  asn.  (ytste)  3O4.     Gn.  yzta.  -  S  13,  2;  §  51. 

ou  inf.  part,  (aa)  263.4,  0  Yr,,  ho  103.     Gn.  at;  fær.  at  (utt.  åa).  -  §  26, 

4;  S  60,  3;  S  69,  4  {t). 
ov  prp.  (av)  174  20j  3 ig.     Gn.  af,  âf.  -  §  26,  4. 
pluge  s.  m.r    dsg.  (plog)  144;    t  phige  0:    for  plogen.      Gn.   plogr  m.; 

fær.  plogv  n.  -  S  9,   i;  §  43.   i. 
port  s.  n.  asg.  (port)  3O4.     Gn.  port  n.  -  §  8,   i. 
puri  s.  asg.  Fc.     Eng.  Faderv.  power.  -  §  23,  merkn.  3;  §  42,  4. 
quar  pr.  sjaa  whaar. 
[quarsin  ordkl.  hvt.  294  for  (ptar  s?n. 


IQOO.   No.    2.  HILDINAKVADET.  9 1 


quirto  kj.  sjaa  WhirdL 

Quoi  s.  f.  (kufta)  O.     Gn.  kufta.   -  §  lo,  2  og  merkn.  2;  §  41  merkn. 

S;  S  66,  3  (pt). 
reithin  s.  f.  dpi.    (røterne,   rotom)  44.      Gn.    rot.    -    §   16,  2;    §4?,  S; 

S  64,  2. 
ria  v.  inf.  (rida)  93.      Gn.  rfda.      Shetl.eng.  rin{a)  p.    -    §  7;    §  4'»   i; 

S  57,  2. 
ridna  v.  3sp.  (renn)  4^.     Gn.  renna;  fær.  renna.      Shetl.eng.  rmid  (i  ei 

ordvending  hjaa  Jak.).  •  S  4»  3;  S  4^,  3;  S  65,  3- 
ro  s.  n.  asg.  (raad)  I2;  dsg.  vannaro  I4.     Gn.  râ8  n.;  fær.  râ8  n.     Shetl.- 
eng. ro.      S  3»   i;  S  57»  2. 
ro  v.  inf.  (raada)  84.     Gn.  râôa.     Shetl.eng.  afrö{d)  v.  raada  fraa,  telja 

fraa.  -  §  3,   i  ;  §  41  merkn.  3. 
rost  v.  inf.  (ræddast)  I2bj.     Gn.  hræoast;  fær.  ræflast.  -  §  14,  4;    §  41 

merkn.  3;  S  5i;  S  57,  2;  §  60,  4. 
ru  adj.  dsn.  (raudt)  ii^;   vatli  rii  godle  =  gn.  me8  rau8u  gulli,  ell.  mefl 

rauôagulli;  smlk.  fær.  folkev.  reyîarguU.     Shetl.eng.  rø(d).  -  S  23,   i 

og  merkn  ;  §  57,  2. 
Russa  s.  f.  (merr)  O.     Gn.  hryssa;  fær.  ryssa;    nyn.  maalf.  rossa  Nhl. 

ryssa  Tel.  rysja  Hard.  Voss.    Shetl.eng.  7^os(s)a,  ros(s)i,  ro^^n,  rn^n. 

-  S  12,  3;  S  41,  3;  S  51;  S  60,  4. 

[sa  ordb.  hvt.  34^,  høyrer  til  ordet  straks  fyre:  etsa. 
sadnast  v.  inf.  (sannast)  4i.      Gn.  sanna  eitt  a  einn    d:  skulda  ein  for 
noko;    fær.    sannast    (visa    seg    sant).      Shetl.eng.    sär^d.    -    §    2; 

S  4ï,  i;  s  65,  3. 

san  adj.  asf.  (sann,  rett)  lôj;  —  dsn.:  sane  i  fir  sane  63  o:  sanneleg, 
med  sanno,  (^  gn.  meô  sçnnu;  fær.  stundom:  for  sann  (FK  167), 
norske  folkev.  fer  sanning  LF  42).     Gn.  sannr.  -  §41  merkn.  12; 

S  45,  3. 
?san  pr.  poss.   17^,  sjaa  sin. 
san  kj.   154,  sjaa  sin  rei.  pr. 
sante  adj.  nsm.  (sankt)  52.  -  §  43,   i. 
sark  hvt.  31 4,  sjaa  .silkisarh. 
seal  v.  sjaa  skall. 

scam  s.  f.  (skam)  132  212.     Gn.  skçmm.  -  §  17  merkn.  2. 
Scugin  s    m.  (skoen)  O.     Gn.  skor;    fær.  skogvur.     Shetl.eng.  skogin. 

-  S  9,  I  ;  S  42,  I  ;  S  59,  4- 

se  pr.  refl.  dsg.  (seg)  72  (hdsk.  klapasse  f.  klapa  sr),  292.  Gn.  sér.  - 
S  29,   I. 


92  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.    Kl. 


Sedvite  s.  n.?  (saud)  O.     Gn.  *spu8vætti.  -  §  14,  2  og  merkn.  2;  §  38; 

S  43.   I. 
Seigle  s.  n.  (seglet)  O.      Gn.  segl.      Smlk.   shetl.eng.  Sègdl  (namn  paa 
ein    hovde    som    liknar   eit  segl).    -    §   4,  4  og  merkn.;    %  43,    i; 

S  69,  4  (0- 

sen  pr.  sjåa  »in. 

[send a  ordkl.  P%  for  sen  da\  sjåa  sin. 

shall  pr.  nsm.  (sjølv)  333  (hdsk.  sJcall);  —  sino  chélsina  asm.  244,  der 
0  og  a  er  svarab.?  (sjåa  §  49,  3  og  4)  og  vending!  Hk  gn.  (sinn) 
sialfs  s(n  (sjåa  Fritzner  under  sialfr).  Smlk.  fær.  vi8  sinum  sjalfs- 
ins  syni  (med  sin  eigen  son)  og  nyn.  maalf.  »sjøis  min«,  »sjøis 
sin«  Gbr.  Ork.  Gn.  sialfr;  fær.  sjâlfur.  -  §  18,  4,  5  og  merkn.  2; 
S  31;  S  49,  3;  S  58,  5  (/);  S  68,  3. 

Sheug  s.  m.  (sjø)  O.  Gn.  sior;  fær.  sjogvur.  Shetl.eng.  f^firmol  (0: 
siofarmâl).  -  JJ  20,  3  og  merkn.  3;  S  59,  4. 

sian  adv.  (sidan)  53,  sien  3O3.     Gn.  sfSan.  -  S  7;  S  41,  6;  S  57»  2. 

sien  pr.  poss.  (sin)  262,  sjaa  sin. 

Sîldin  s.  f.  (sildi)  O.     Gn.  sild.  ■  §  6,   i  ;  S  42,   i. 

silkisark  s.  m.  asg.  (silkeserk)  3I4  (hdsk.  silhi  sark).  Gn.  silkisçrkr; 
fær.  silkiserkur.    -   §  4,  2  og  merkn.  3;  §  6.   i  ;  §  30,   i  ;  §  42,  3; 

S  51. 

sin  pr.  rei.  &  kj.  (som)  F4,  44  82  1I4  134  294  (hdsk.  quarsin  f  quar  sjn 
0:  kvar  som)  sin  144  174,  sen  F^  (hdsk.  senda  f.  sen  da)]  san 
1S4.     Gn.  sem;  fær.  .sum;  Orkn.  F  sin.  -   §  28,   i,  2,  3;   §  64,  2. 

sin  pr.  poss.  asm.  (sin)  244  (hdsk  sino,  der  0  er  svarab..^  §  49,  4), 
29.S.4  (hdsk.  fl/sin  o:  fy  sin),  sten  262;  dsm.  stn  i^;  dsf  .^  san  17^; 
aplm.  shia  18^;  apln.  sina  24%.  Gn.  sinn.  -  §  30,  i,  2,  6;  §  42 
merkn.   i. 

sinda  v.  3pp.  (synda)  F4.     Gn.  synda.  -  §  12,   i;  §  41,   i. 

sindor  s.  f.  apl.  (synder)  F3„4  (hdsk  sindorwara  f.  sindor  wara).  Gn. 
syndir.  Orkn  F  sinna  apl.  (smlk.  sindara  apl.  0:  syndarar).  - 
S   12,   1;  S  44,  2. 

skall  v.  i.sp.  (skal)  1I2  134;  2sp  :  shall  9^  (etter  di),  332  (dogh),  35., 
(dofjh),  ska  27^  (hdsk.  dnska  f.  du  ska\  §  63,  2);  3sp.:  skall  243, 
seal  4.);  iski.:  skilde  28^,  3ski.:  skildr  I3.  Gn.  (.skulu)  skal,  skyldi; 
fær.  skal,  skuldi  (og  .skyldi);  nyn.  maalf.  impf  kt.  sjille  V.  Agder, 
.skji,  skje  Dal.  Li.  Ma.,  skje  Hard.  Voss,  sille  Tel.  Rbg.  -  §  26,  1  ; 
S  36,    I   og  merkn.    i   og  2;  §  43,   2. 

[skall  hvt.  333,  mis.skr.  sjaa  shalL 


igOO.    No.    2.  HILDIN  AK  VADET.  93 

skeger  s.  m.  npl.  (menner).   184.      Gn.   skçggiar  pi.  (av    skçggi,  Eyiar- 

skçggi).  -  S  4.  i;  S  41.  s;  S  61;  S  62,  i. 

[skier  ordb.  hvt.   124,  høyrer  til  a  i  yarha  straks- fyre:  ash'er. 

skinka  v.  inf.  (skjenkja)  27^,   sktuha  26j.      Gn.  skçnkia;    fær.  skeinkja 

(og  skonkja).  -  §  4,  3;  §  41,   i;  §  61;  §  62,  5. 
slo  v.  2pkp.  (slaa)  173;  di  slo  dor  0:  du  byr  slaast.     Gn.  sla;  fær.  slåast. 

Smlk.  shetl.eng.    slogan   veggin    (d:    sla  i  veggen)    i   ei  barncrcgla 

hjaa  Jak.  149.  -  §  3,   i. 
sluge  s.  m..^  dsg.  (horv)  14^.     Gn.  slö8i  m  ;    norsk  slode  m.  eig.  slarp 

(av  greiner,  kvister),    dinæst    reidskap    til   aa  jamna  tadet  som  er 

breidt  utyver  marki;  nynorske  maalf.  sloje  Nfd.-Eid,  sloge  f.  Sdm. 

-  S  9,   i;  S  4Ï  merkn.  7;  §  57.  3- 

smo  adj.  asm.  (smaa,  liten)  314.     Gn.  smar.     Shetl.eng.  smot,  smiit  (d: 

smatt)  Jak.;  smlk.  forsmo  v.  Edmondston.  -  §  3,   i. 
so  adv.  (so)  83  lOi  124  154  33i.      Gn.  sua;    fær.  so.      Shetl.eng.  so.    - 

S  27,   I. 
Sokin  s.  m.  (sokken)  O.      Gn.   sokkr;    fær.  sokkur.      Shetl.eng.  sjhain 

(grovt  garn).  -  §  8,  i  ;  §  42,  i. 
sone  s.  m.  gpl.    (søner)    123.      Gn.  sona.      Shetl.eng.   sona  mm   (nsg.) 

Jak.  8.  -  §  41  merkn.  9. 
sonnaless  adj.  nsm.  (sonarlaus)  1I3  {hàs\a.  sonna  less),     Gn.  sonarlauss. 

-  S  8,  I  ;  S  38. 

sot  s.  f.?  asg.  (forlik)  lô^.  Gn.  satt  og  sætt  f.;  fær.  satt  f.  (og  Scittur 
m.);  nyn.  maalf  sætt  m.  Hall.  og  (etter  Ross)  kanskje  i  eit  par 
vendingar  som:  kåma  i  siste  sätt*n  (d:  i  siste  stund)  Jæd. 

sover  v.  3sp.  (svæver)  293.  Gn.  suæfa;  smlk.  fær.  svæva  (drepa)  ;  nyn. 
maalf.  svøva  Hard.  søv  Ndm.  Trøndl.  Shetl.eng.  to  sov  i  tale- 
maatar  =  gn.  sofa  intr.  og  kaus.  um  aa   slaa  i  svime.    -    §  16,  4; 

s  SI. 

spidla  v.  2pkp.  (spille)  204  (hdsk.  spidlaiki  f.  spidla  ihi),     Gn.  spilla; 

fær.  spilla  (utt.  spidla).  -  S  6,   i  ;  §  44,   i  ;  §  63,  3. 
spirde  v.  3si.  (spurde)  I2  (hdsk.  sp^r  de).     Gn.  spyria.     Shetl  eng.  spør. 

-  S   10,  3;  S  43,  2. 

Sponin  s.  m.  (skeii)  O.  Gn.  spann;  fær.  spönur;  nyn.  maalf.  spon 
Hall.  V.Tel.  Sæt.  —  Shetl.eng.  sjyoyna  (i  minne,  ikkje  i  bruk).  - 
S  3,   I  og  merkn.   i;  §  42,   i. 

stien  v.  3sp.  34,  sjåa  silender. 

stien  s.  m.  nsg.  (stein)  352.     Gn.  steinn.  -  §  24,  3. 

stiender  v.  3sp     (stend)    15^    (hdsk.    stienderin    f.    stiender  in   (han)), 


94  MARIUS  HÆGSTAD.  H. -F.    Kl. 


stiende  23,  stien  34;  3si.:  stîtff  I2i.     Gn.  standa.  -  S  4»  5'»  S  9»  ^' 

S  48,  i;  S  56  {stien);  S  57.  3  G^'^'W- 
[stor  ordb.  hvt.  3I4,  høyrer  til  hit   Î7  straks  fyre:  httustor. 
strandane  s.  f.  gsg.  (strandi)  9^.     Gn.  strçnd.  -  §  41,  S- 
[stu  ordb.  hvt.  34,  høyrer  til  mer  straks  etter:  sttimer. 
stug  v.  3si.,  sjåa  stiender. 
stumer  s.  f.  nsg.  (styvmor)  34.     Gn.    stiupmoSir;    fær.   stjukmoOir  (utt. 

søkniDuir).    -    §  21,  2;  §  66,  3;    nyn.  maalf.  stjuk-    Tel.    og    Sæt. 

stykk-  B  stift. 
swarar   v.  3sp.   (svarar)    17^;    3si.:    stvara  13^,    stvare  2\^,   stvara  lo^ 

(hdsk.  stvaran  f.  swaraan).  -  §  41^  2  og  merkn.  4;  %  57,  2;  §  71, 

I    {XV). 

7swo  v.  inf.  (sjåa)  332;    isi.:    mvo  34^;    3si.:    swo    122    153.      Gn.    sia, 

impfkt.  sa;  fær.  sjå  (utt.  såa)  poetisk  for  siggja.  -  S  3»  ^i  S  ^9»  3î 

S  61  merkn.;  §  73  og  merkn.  {w). 
tachtè  v.  sp.  (takt)  351.     Gn.  pçkia  (sup.  pakt);  fær.  tekja  (sup.  takt). 

-  S  2,   i;  S  49,   i;  s  62,  2;  S  70,   I  {p). 
tåga  v.  inf.  (taka)  91  I5;  2pkp.:  tåga  {di)  133;  2sp.:  tegii  2^;  3sp.:  tegar 

161  (hdsk.  tegaran  f.  tegar  an).      Gn.  taka.      Shetleng.   tekà  p.   - 

S  4,  i;  S  41,  i;  S  44,  i;  S  48,  3;  S  62,  2. 

tem  pa  v.  p.  (freista)  F.  Eng.  tempt.  Smlk.  eng.  F'aderv.  »into  temp- 
tation«, Orkn.  F  »i  tumtation«.  -  §  4  merkn.  2;  §  41,  2. 

till  prp.  (til)  253  (till  bridlevsin),  3I2  (till  do).  Gn.  til.  Shetl.eng  tîl  - 
S  30,  I. 

Timin  s.  m.  nsg.  (tidi)  Con.  (hdsk.  Tim  m);  sjaa  in  3.  Gn.  &  fær. 
tfmi  (tid).  -  S  7;  S  42,   I. 

tinka  v.  inf.  (tenkja)  281;  2skp.  eller  imper,  tinka  272.  Gn.  pçnkia 
(sein  gn.);  (fær.  &  isl.  hugsa);  eng.  think.  -  S  4,  31  S  4i.  i  ;  S  44»  i  ; 
S  61;  S  62,  5;  S  70,   I  {P), 

to  prp.  (tilj  24  {to  din  0:  til  deg),  5i  {to  Orhieyar),  hvt.  92  {to  strandane), 
I2b2  {to  landa).  Gn.  &  fær.  til;  nyn.  maalf.  té  (ofte  Vesüandet 
og  nordanfjells) ;  nedertysk  te  og  to;  eng.  to.  -  §  30,  5. 

tre  s.  n.  asg.  (tre,  arbor)  43.  -  §  5,   i. 

tretti  num.  (tretti)  ii^;  trette,  sjaa  hvt.  s.  4,  note  4.  Sein  gn.  pria- 
tigi;  fær.  trfati  (utt.  troijati).  -  §  19,  2;  §  42,  3  og  merkn.  3; 
§  70,   I   (W- 

tuchta  v.  2si.  (tykte)  34^  (hdsk.  tuchtada  f.  tneJita  da).  Gn.  pykia, 
impf  potta;  fær.  impf,  tokti  (og  tykti);  nyn.  maalf.  tokte  (o*)  Rbg. 


I900.    No.    2.  IJILDINAKVADET.  95 


totte    (o>)    Tel.   S.Bcrg.    totte   (6)    V.Tel.   Sæt.    -  §  9,   i  ;  §  44»   i  ; 

S  62,  4  (c/0;  S  70,  I  (W. 

tworone  s.  n.  npl.  b.  f.  (taarorne)  6j  (hdsk.  tworore).     Gn.  tar  n.;  fær. 

tar  n.  (pi.  b.  f.  târini).  -  S  3,  i  ;  S  44,  2;  §  49  merkn.  i  ;  §  73  [w). 
[u  priv.  part.  hvt.   I2bj,  sjaa  ufrien. 
[U    ordb.    hvt.  3 1 4,    høyrer    til    ordb.   straks    fyre   og  straks   etter,   sjaa 

hititstor. 
[U  ordb.  hvt.  25^,  høyrer  til  0  straks  etter:  tio. 
?U  prp.  (or)  I7i,  sjaa  or. 
u  prp.  (paa)  192  ofl.  sjaa  wo, 
u  prp.  (i)  252.4:  ti  duka  0:  i  drykken;  sjaa  i. 
u  v.  3sp.  (av  vera),  sjaa  vera. 
"  kj.  (og)  72  8-,  92.3    113    I2i    I4i.c3)    152    163  22.  234    242  272    294    32a 

33i,  344»  352.  Fo  (bis).      Gn.    ok;    fær.    og  (utt.  09);    norsk   oftast 

uttala  å  (o  Vald.)  -  S  32,  3;  S  62,  3. 
?u  adv.  (alltid)  53.     Gn.  æ.  -  §  37,  2. 
uadn  s.  n.  24^  sjaa  vadne. 
ufrien    s.    m.    asg.    (uven)    1 2bi   (hdsk.    u  Jrien).      Ikkje  i  gn.  (smlk. 

ufrændsamliga);    helder   ikkje    i   noko   anna  kjent  norsk  maalforc. 

I  Barry  App.    II,   ein  umsetnad   >^into  Scotts«    1554  av  eit  latinsk 

diplom,  som  vedkjem  Orknøyarne,  finn  me  (s.  413  nedst)  »oure  on 

friends  and  enemiis«  (smlk.  eng.  unfriendly).    -   §  11,   i;  §  14,  3; 

S  41   merkn  8;  §  56  (n(d)). 
Ugan  s.  f.  (huva)  O.     Gn.  hüfa.  -'§  11,  i  ;  §  4i»  3;  S  5«,  3;  S  60,  2  (h). 
7[ugare  ordkl.  hvt.   164,    i    staden    for    tt  gare;    gare   høyrer  til  næste 

ordb.  din:  gar(e)din\  sjaa  wo  og  widn. 
undocht  kj.  (endaa)  34^.     Smlk.  gn.  enn  p6  at,  pott;  fær.  toat.  -  §  33, 

I  ;  S  62,  4  (ch). 
?uo  s.  n.  apl.  (augo)  25^.     Gn.  auga;  fær.  eyga  (utt.  æija).  -  §  23,  i; 

S  45»  2;  S  59,  3. 
ur  prp.  (or)  302,  sjaa  or. 

Uttrie  propr.  =  Fugla,  O.     Gn.  Ytri  ey.  ■  §  13,   i  ;  §  40,  2;  §  51. 
vad  prp.  (ved,  med)  352;  vath   iii  234.     Gn.  vi8;  fær.  vi8.  —  meô  finst 

ikkje  i  dei  atterstodorne  me  hev  av  Shetlandsmaal  (utanum  diplomi); 

helder  ikkje  paa  Færøyarne  er  me8  i  bruk  (utanum  dikt).     I  nyn. 

maalføre  hev  det  gjenget  den  motsette  vegen,  daa  >^med«  ofte  hev 

avløyst  »ved«;  og  minst  bruka  er  »ved«  i  sudvest-maali,  der  elles 

likskapen  med  øymaali  er  størst.  -  §  30,  6;  §  57  merkn.  2. 
vadlin  s.  m.  asg.  (vollen)  i8|  2O2;  apl.:  t^odler  192  (hdsk.  vod  lerdin  f. 


96  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 


vodlei'  (lm),      Gn.    vollr;    fær.    völlur    (utt.    vödlor).    -  §    17,    i   og 
merkn.  2;  §  42,   i  ;  §  43»   i;  S  63,  3. 
vadne  s.  n.  dsg.  (barn)  354;  nsg.  nadn  241  (hdsk.  Guadne  Ï,  y  tiadn  e, 
sjåa  stykke  IV,  s.  27.     Gn.  &  fær.  barn.      Shetl.eng.    bjadnis  pl. 

(Foula).  -  S  2;  S  43,   i;  S  55;  S  67,  3  M- 
[vanna  hvt.  2^  sjaa  næste  ord. 
vannaro  s.  n.?    dsg.    (vande,    vand    raad)    I4.     Gn.    vandarâÔ.    -    §  2; 

S  27,   i;  S  41,  4;  S  56;  S  57,  2. 
var,  vaar,  vara,  sjaa  vera. 
vara  v.  inf.  (verta)  4^;  vara  v.  3skp.  (verta)  F^.     Synest  ha  fallet  saman 

med  vera  liksom  i  sume  former  i  fær.  og  surne  nyn.  maalf.     Gn. 

verSa;  Orkn.  F  viri.^  (sjaa  under  Halaght)]  shetl.eng.  rar  Jak.  113. 

•  S  28,  2  og  merkn.  3;  §  44,   i  ;  §  57  nierkn.   i. 
vax  v.  3si.  (voks)  224    (hdsk.    raxhcdne  f.  vax  hedne)\    vexe  344  (hdsk. 

vexemtr  f.  vexe  mir),      Gn.  vaxa,    impf,  ox  (og  vox);    fær.  vaxa, 

impf,  vox  og  vaks;  nyn.  maalf.  impf,  vaks  Hard.  ofl.  -  §  2  merkn. 

6;  S  9,  6,  7;  S  49,  i;  S  71  merkn.  {v). 
velburne  adj.   aplm.    (velborne)  194.      Gn.    velborinn;    fær.  vælborin.  - 

S  8,  4;  S  43,  i;  s  67,  3  {rn), 
vera  v.  inf.  (vera)  Fj,  vara  24,  73  81,  113  (utelatet:  skal  du)\    2sp. :  er 

F^;  3sp.  :  yaar  4^    —  Jakobsens  tolkning    — ,    er  F3  (hdsk.  eri  f. 

er  i),  è  2^^  (hdsk.  Guadnê  f.  y  nadn  è),  e  Con.  sjaa  in  3,  u   191, 

214,    8â    (hdsk.    namnu  f.  ^mmn  t();    2si.:    raar  123  {vaar  dogh)\ 

3si:  tar  313,  raar  33,  vara  ii.    —    Gn.    vera.     Orkn.  F.  2sp.:  ir; 

3sp.:  a?  (i  sinna).     Shetl.eng.  a7'a  du  (d:  er  du)  Jak.  12.  -  §  26,  i; 

S  28,  I,  2,  9;  S  41,   i;  S  49,  3  {vara  3si.)  ;  %  54  merkn.  2  (yaar). 
verka  v.  inf.  (arbeida)  241;    verlm  xvo  =  gn.  yrkia  à  eitt,  gjeva  seg  til 

med.     Gn.  &  fær.  yrkia  (fær.  ogso  verka).  -  §  6,  2;  §  41,   i. 
vexe,  sjaa  vax. 
vi  pr.  sjaa  tjagh, 

vilda  v.  inf.  (valda)  53  354.     Gn.  og  fær.  valda.  -  §  2,  4;  §  41,   i. 
vilda  v.   I  si.  (vilde)  8^;  2sp.  vidi  {docli)  73.     Gn.  vilia.  -  §  30,  i  merkn. 

2;  S  30,  7. 

Villya  s.  m.  asg.  (vilje)  244,  vill  asg.  Fj,  (eng.  will).      Gn.  vili  m.  ;  fær. 

viiji  m.  -  S  6,   i;  S  41,  4.     Orkn.  F  veya  thine  nsg. 
vin  s.  n.  asg.  (vin)  26j  27^,  vin  264  271.     Gn.  vfn  n.  -  §  7. 
visti  v.  3si.  (visste)  31^.      Gn.  vita,   impf,  vissa;   fær.    vita,   impf,  visti. 

-  S  6,   i;  S  42,  2;  S  6%,  2  {si). 
vodler,  sjaa  vadlin. 


I900.   No.    2.  HILDINAKVADET.  97 

vor  pr.  poss.  nsm.  (vaar)  F^;  aplf.  wara  F.      Gn.  varr;    fær.  var  (meir 

aalment  okkara);  Orkn.  F  nsm.:  vor;  asn.:  vora  (brow  vora);  aplf. 

vora.  -  S  27,   i;  S  41,  5- 
vrildan  s.  f.  nsg.  b.  f.  (verdi)  2^\   dsg.  :  vrildin  F.     Gn.  verçld  f.;  fær. 

vörild    (oftare:    ver8);    Orkn.    F  o  yurn  (d:  paa  jordi).  -  §   17,  4; 

S  28  merkn.   i  ;  §  42,   i   og  merkn.   i  ;  §  44,   i. 
vu  It  V.  2sp.  (vil),  sjåa  vüda, 
wath  kj.    (at,  um  enn)    I2b2:    wath  com  an  mier  to  landa   0:    at    han 

(ell.  um  han)  kom  til  landi  mine;  28^:  ivath  a  (hdsk.  watha)  skilde 

linka  wo  etc.  0:  um  eg  enn  skulde  tenkja  paa  etc.     Gn.  at  (Fritz- 

ner  at  3,  e.  s.  84');  fær.  at  (utt.  æat).    -    S  69,  3  (th)\  §  73  (iv), 
[watha  hvt.  28^,  sjåa  wath. 
whaar  pr.  ind.  asm.  (kvar)  I4i(3),  quar  294  (hdsk.  quarsin  d:  quar  sin). 

Gn.  huçrr,  huarr;  fær.  hvor  (utt.  kvø^r).  -  §  28,  2. 
whar  adv.  (kvar)  4^.      Gn.    huar;    fær.    hvar   (utt.  kvæar).    -    §  26,   i; 

S  60,  5  og  merkn.  5. 
whath  pr.  int.  (kva)  103.     Gn.  huat;  fær.  hvat  (utt.  kvæat).  -  §  26,  i; 

S  60,  5  og  merkn.  5  i  S  69»  3  (^^0- 
whirdi    kj.  [(um,  kort)  ig,   same  ordet  som  qiiirto  pr.  int.  (kva  av  tvo 

t'^g)  73-     Gn.  huçrt  (=  huart);  fær.  hvört;  nyn.  maalf.  korte  Rdros, 

kvare  (BF  25,  61)  Tel.  -  S  28,  3;  S  49,  2,  4;  S  60,  5;  §  69,  2  (nZ). 
Whit  fugiin  s.  m.  (maasen)  O.  -  S  7î  S  10»   ^i  S  42,  i;  S  60,  5. 
whitranè    adj.    asf.    (kvit,    »kvitare«).      Gn.  huitr;   fær.  hvftur.     Smlk. 

shetl.eng.  Jiwij  htulda,  hwido.  -  §  7;  §  41  merkn.  10;  §  49  merkn.  i  ; 

S  60,  5. 
wldn  V.  3sp.  (vinn,   strævar)    164;    }widn  ti  gar(é)din  arar   0:    strævar 

med  aa  faa  til  ei  onnor  avgjerd;  sjåa  vinna  à  e-u  hjaa  Fritzner.  - 

S  6,  i;  S  65,  3;  S  71,  I  0«^')- 
wo  prp.  (paa)  42.3  8^  Çi    {yochwo   And  f.   yoch  wo  and  d:    gn.    eyk  a 

hQnd,    sjaa  and),    122  152  {too  an  swo    0:    paa  honom  saag),    244 

(verka  wo  sino  chelsina  vilhja   d:    gjera  etter  sin  eigen  vilje.?),  25^ 

278  281;   n   164   (sjaa  widn\  192.     Gn.  a;  fær.  a  (utt.  åa);    Orkn. 

F  o  yurn.  —  Shetl.eng.  opo  (gn.  upp  ä).  -  §  27,   i,  2. 
wordig  adj.  nsm.  (verdig,  verdug)  123.      Gn.    ver8ugr    (m.  gen.);    fær. 

ver8igur,  ver8ugur.  -  S  4,  7;  S  30i  i  ;  S  7i,   ï  («^)- 
yaar  v.  (er)  3sp.  sjaa  vei'a, 
yagh  pr.  pers.  nsg.  (eg)  232  283,  yach  83  1I2.4  I2bi  (hdsk.  yacha  skier 

f.  yach  askier),  134  154  163  341;  nsg.  a  (tonlaust,  %  28,9  merkn.) 

281  (hdsk.  watha  f.  wath  a,  sjaa  wath),  8^  (hdsk.  vilda  f.  vilde  a). 

Vid.-Selsk.  Skrifter.     H.-F.  Kl.     1900.     No.  2.  7 


98  MARIUS  HÆGSTAD.  H.-F.   Kl. 

Gn.  ek  (iak);  fær.  eg.  -  §  28,  2,  9;  §  54  merkn.  2;  §  62.  2.  — 
Dsg.:  mier  I2b2,  263,  miei'  1O3,  w?r  23^  324,  w^^r  233  344.  Gn. 
mér;  fær.  mær.  -  §  29,  2,  3.  —  Asg.  :  moch  74.  Gn.  mik,  mek; 
fær.  meg;  shetl.eng.  enno  nng  i  regla  hjaa  Jak.  150:  ôèvd  rtg  rtvd 
inog,  som  svarar  til  det  krabben  segjer  i  regla  fraa  Selja:  eg  e 
rædd  du  lure  meg.  -  §  28,  6.  —  Npl.  :  n*  F4.  Gn.  vér  (dual.  vit); 
fær.  vær,  vit;  Orkn.  F  vee;  nyn.  maalf.  paa  Vestlandet  hev  me 
(ell.  mi)  undt.  Nfd.  og  Shl.  som  hev  vi.  -  §  29,  2  og  merkn.  3.  — 
Dat.  og  akk.  pl.  rus,  tvus  F.  Gn.  oss;  fær.  osum,  os(s);  Orkn.  F 
vus.  -  S  32,  3. 

?[yalt  ordkl.  hvt.  24,  for  y  alt.     Sjåa  stykke  IV,  6  s.  27. 

yamna  adv.  (jamt)  23.  Gn.  iafnan,  iamnan;  fær.  javnan.  -  §  18,  i; 
S  41,  6;  S  58,  4;  S  61;  S  65,  2. 

?yaycr  adv.  og  kj.  (so  snart)  213  (hdsk.  Gayer,  sjåa  merkn.  til  vers 
21  i  stykke  IV).  Gn.  pegar;  fær.  hegar  (utt.  hljar).  -  §  28,  5; 
S  41  merkn.   13;  §  59,  3;  §  70,  3  (p). 

ycra  v.  2pkp.  (gjere)  203  (yera  di);  3si.:  gerde  291  30^;  p.  nsm.  gtærde 
F.  Gn.  gçra;  fær.  gera  (utt.  dzeara);  Orkn.  F  p.  gort.  Shetl.- 
eng. (fjera.  -  S  4,   i;  §  4i,   i;  S  44.  i;  S  48,  i;  S  59»  2. 

yift  kj.  (um)  232.     Skotsk:  gif  (Barry  App.  II);  fris.  ieft.  -  §  59,  2. 

yilsa  v.  inf.  (helsa)  93.  Gn.  og  fær.  heilsa.  -  §  24,  2;  §  60  merkn.  3; 
S  61. 

yo  v.  inf.  (lata,  gjeva)  iig.  Gn.  lia^  fær.  liggja  (utt.  lod'dza).  -  S  3»  ^î 
S  19,  I  ;  S  63,  2. 

yoch  s.  m.  asg.  (øyk,  hest)  91  (hdsk.  yochwo  f.  yoch  wo  ;  wo  høyrer  til 
næste  ord  and).     Gn.  eykr.  -  §  25,  4;  §  61  ;  §  62,  2. 

yom  adv.  (heim)  31.  Gn.  heim.  Sjåa  hemi.  -  S  39>  3  og  merkn.  2; 
§  60  merkn.  3. 

?yugna  s.  n.  asg.  (gifta,  eig.  mann  ell.  kona)  231.  Gn.  hiüna  (=  hion); 
fær.  hjun  n.;  nyn.  maalf.  jun  Helg.  kjun  Shl.  sjon  Gbr.  I  staden 
for  yugna  les  Anderson  og  Barry:  gtigna,  som  daa  vel  maatte 
vera  verb.  =  gn.  gagna  (gjenom  uttalen  gangna  >  gongna  >  gt((n)gfia, 
smlk.  fang  >  fang  >  fung),  men  synest  ikkje  høva  med  stilen  i 
denne  kjempevisa.  -  §  21,   i  ;  S  4i,  3;  S  59»  4;  S  60,  2. 


'y^u/.x' 

Ù  ^     %^f/,X'n^ 

aï;-^. 

/i  '^'i^ct 

^<>/. 

C^^A/    Å*^ 

r 

^^v^^V    ^'♦^^ 

^*^Ä    ^^^M^, 

^/U  A^ 

Ù  >4:4k 

X^A. 

a  x4^-^«4( 

/^  i'jd^aun  , 

C'..  &d. 

y-î-'V.^ ,    ^  ,.^.j  .  ,M,yfa^ 

iX    <^<njfß. 

CwCLityCrt^ 

\jU9U)fV  . 

å  Aéé^ 

^^9^  /^/v-n«. 

ây    fyøCL^ 

/^øaCtr*^  ^.>> ,.*'r c-ßi- . 

a  /au:^ 

■4;  tW}<*^   • 

i^i      '>{.  n-fi 

9^1^  A  Û  ' 

d   é^a4 

'^tjUyf. 

Ùl     *r^ 

aectMr,, 

4    ■ 

a    C^/y 

iiam^n^- 

/ta.    ^'^'oÆ,. 

^^Tt4.f,      tAf^iU/uA^^^ 

'P-  ^^ù 

c^^^n^'Tt' » 

a  J^i^ 

ßek^Jti^' 

^.X      H'ri-ri. 

^<4^^^^. 

l''       vVuv*  .t- 

rhAAyJiOt-'' 

U     t/hf  *> 

C^ù-^rt/n^» 

lI-  //té/i 

Vfa-  fJtdtnJi 

a  lu^ 

% 

1  '■■'  '■' 

//V^//.;'^ 

rr--  \  ^  Jf ,  ■ 

.     Åe      -t^cÜÄ^ÄÄ.    yÄi^»^    ^cU    ^nx^    c^^yflL  /c  ^f/c'^.  . 

L -  ^ 


f/ifka^    f?x<jt^     ^ék/9%fi     ^^i^utøam^f 
à  /Idt^  ^^  øtiiXÅ.. 

fû. 


/bC     /it%p€       €uf^       A^t-    ^'i^  'l 

,  .  H  I 

ilß^dcA.      4^a.^    °^f^     fiTM^      J/Wt^ 

rte^tv    #nø9/    ié/a^£f    ««Br/r^^pt    .-^^^t^y»*  <^  ^^f%^^*^* 

i 

/^ 
^   A^9^  ^Æ^  ^méA  /ki/^  /?tc. 

^    «i^Wi-    ^i«#n-    fjt'j^      ^^f*^ 
%u  -*&    Jiirr    «.    4€kyTâém^A^&^ 
%Ajr    €.^^rtJT>é^  #-1/     ^«^   ^»i^  ^ 


/^.  .^vi. 


^   '^^     AK^/f     /^t^<i^    M^^ø^é^Æ*^     ^A^érO*^^    #A«i>*//**N*V^  Jé4. 


f^    mZ/^ß-  J^4^n    Ä^u  A#^  a^r-  * 

f/. 

Qbtim    obfx,    iA,    ioLcCéin    ett 

^K^    Cit^A   4K^9X^    ^^"^^   '^^ 


^<^*. -/A^  ä;«^*^^ 

«feer.  ItJ^C  ^^  *H^/*raA^^ 

^^  /Sit  *^  *-^ 


1 


i 

1 


5:r,  ^^  ^^ 


6a«I#«C-  Wîâ^     PPx^A^^* 


Lykische  Beiträge 


von 


Alf  Torp 


III. 


VidenskabRselskabets  Skrifter.    IL    Historisk-filosofÎRke  Klasse.    1900.  No.  S 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

In   Kommission  bei  Jacob  Dybwad 

A.  W.  Brøggers  Buchdruckerei 

1900 


Vorgelegt  in  der  Sitzung  vom  23.  März  1900. 


Wenn  Herr  Kal  inka  Recht  hätte,  thäte  ich  am  besten  von 
weiteren  Versuchen  die  lykischen  Inschriften  zu  deuten  oder  aufzuhellen 
abzustehen.  Ich,  und  auch  alle  Anderen,  die  wir  uns  nach  Kräften  in 
dieser  Richtung  bestrebt  haben,  könnten  uns  die  verfängliche  Mühe  er- 
sparen. Herr  Kaiinka  schreibt  (Neue  Jahrb.  für  d.  kl.  Alterthum 
u.  s.  w.  1899  S.  680): 

»Aus  den  Bilinguen  ergeben  sich  folgende  Wortdeutungen:  ebe*^nne^ 
pri^na'^i  tovt)  ro  fAvrjjtia,  ébe^nne^  ntata^  tovto  to  f,tvrjf.ia,  eheija  erava- 
zija  TO  jLivrjfia  Tode,  prnnavate^  enotfjoaTo,  tjcyaaaTo,  prnnava^te^^  èçyâcavro, 
se  'Aal,  hrppi  B7ä  (für),  ehbi  kavTol,  atru  ehbi  kavTov,  hrppi  eÜi  ehbi  éavTi^, 
ladu  Ttjv  Y^vaîTLa,  ladi  Tfj  yvvaixi,  hrppi  lada  epttehe  Talg  yvvai^lv  Taîç 
lavrwv,  iideimi  lioç,  tideime  (eJibije)  toÎç  Téxvoiç,  iyyôvoiç,  chatru  ihjya- 
Téça,  tuhes  àâeXcftôovç,  tühesn  àa€l<piôrjv,  prnneziyehi  oineîoi.  Darauf 
beschränkt  sich  in  der  Hauptsache  unser  sicheres  Wissen.  Was  durch 
Kombination  darüber  hinaus  bisher  ermittelt  wurde,  ist  kaum  der  Rede 
wert.« 

Wir  haben  neulich  die  Freude  gehabt,  einen  Sprachforscher  wie 
Vi Ih.  Thomsen,  bei  dem  sich  ausgedehnte  Sprachkenntnisse  mit  Scharf- 
sinn und  strenger  Methode  in  seltener  Weise  verbinden,  seine  Aufmerk- 
samkeit auch  diesem  Studiengebiete  zuwenden  zu  sehen,  und  die  Reihe 
der  Arbeiten  über  Lykisch  mit  einer  Schrift  bereichern,  in  der  mehrere 
dunkele  Punkte  ihren  Aufschluss  gefunden  haben.  Dem  Herrn  Kaiinka 
ist  dieselbe  kaum  der  Rede  wert.  Wir  schulden  Herrn  Kaiinka  Dank, 
weil  er  mehrere  lykische  Inschriften  aufgefunden,  sowie  schon  bekannte 
sorgfältig  untersucht  und  kopiert  hat,  welche  mit  grosser  Liberalität 
Anderen  zur  Benutzung  überlassen  worden  sind;  jede  begründete  Kritik 
von  so  kundigem  Halte  wäre  wenigstens  mir  sehr  willkommen,  aber 
eine  überlegene,  mit  keinen  Gründen  gestützte  Abfertigung  aller  bisher 
auf  diesem   Gebiete   erschienenen    Arbeiten  (nicht   ausschliesslich   paläo- 

Vid.-Selsk.  Skrifter.    H.-F.  Kl.    1900     No.  3. 


ALF  TORP.  H.-F.  KL 


graphischer  Art)  kann  man  auch  von  Herrn  Kaiinka  nicht  so  ohne 
weiteres  hinnehmen.  Wenn  einem  indirekt  der  Rat  erteilt  wird  von 
weiteren  Untersuchungen  abzustehen  oder  jedenfalls  alles,  was  bisher  für 
gewonnene  Resultate  gegolten,  zu  streichen  und  von  neuem  anzufangen, 
wäre  doch  der  Wunsch,  das  »weshalb«  zu  erfahren,  kein  unbescheidener. 
Ich  nenne  von  dem,  was  kombinatorisch  gefunden  ist,  nur  folgendes: 
die  Negationen  ne,  ni  (nach  bestimmter  Regel  wechselnd),  das  Relativum 
/t,  Indefinit,  tike,  tibe  »oder«,  kbi  »ein  anderer,  fremder«,  -ne  enklit. 
Pronomen,  -iye  Dativ  eines  demonstrativen  Pron.,  ade  (adt\  »machte 
(macht)«,  ntepiiati  »hineinlegt«,  hrppüaii  »hinzulegt«,  martti  »befiehlt«, 
piyeie,  iyete  (piyeti,  iyeti)  »bestimmte  (bestimmt)«,  sUaH  »stellt«,  wmati, 
mali  »erlaubt«,  tuheiti  »schuldet«,  tlidi  (tleiti)  »soll  zahlen«,  tuvefe  »weihte«, 
teheie  »schlug«,  ynieveie  »befehligte«,  esu  »i'arw«,  Infinitiv  auf  -ne,  Impe- 
rativ auf  -tu,  eph  »hinzu«,  çne  »Vater«,  x^^^  »Schwiegersohn«,  niata 
»Grabkammer«,  qla  »Volk«,  irbb  »Stadt«,  tern  »Heer«,  hrsfgi  »oberer«, 
çtfi  »unterer«,  hqtq  »ipsum«.  Ziemlich  sicher  sind  z.  B.  trqqas  »den 
Göttern«,  eumm^  »Schaden«,  ^i  »mein«,  axqii,  ajauti  »Vorsteher,  An- 
führer«, uve  »Familie«,  przze  »vorderster«,  Tcbimni  »20«,  trishni  »30«, 
-tcjfta  »1000«,  ammqma  »Drachmen«.  Die  Reihe  lässt  sich  leicht  er- 
weitern. Ist  nun  das  alles  »kaum  der  Rede  wert«?  Schon  ein  einzelnes, 
z.  B.  die  Negation,  wäre  redenswert.  Herr  Kaiinka  ist  natürlich  nicht 
verpflichtet,  alles  was  eben  aufgeführt  ist,  als  sichere  Resultate  hinzu- 
nehmen, aber  verpflichtet  sollte  er  doch  sein,  wenn  er  alles  verwirft, 
uns  über  die  Unrichtigkeit  desselben  näher  zu  belehren.  Es  verdiente 
wohl  auch  genannt  zu  werden,  dass  man  durch  Kombination  gefunden 
hat,  dass  ein  Teil  der  Inschrift  auf  der  Nordseite  der  St.  X.  sowie  auch 
die  der  ganzen  Westseite  derselben  und  Ant.  i  nicht  in  der  gewöhn- 
lichen lykischen  Sprache  sondern  in  einem  ziemlich  abweichenden  Dialekt 
derselben  abgefasst  sind.  Ebenso,  dass  man  —  auch  durch  Kombi- 
nation —  gesehen  .hat,  dass  mehrere  geschichtliche  Begebenheiten,  Städte 
und  Personen  auf  der  St.  X.  genannt  sind,  z.  B.  die  Eroberung  lasos 
und  die  Bezwingung  Amorges,  die  Niederlage  des  Melesandros,  Tissa- 
phernes,  Hieramenes  u.  s.  w.  Mittelst  sprachlicher  Kombination  hat  man 
ferner  eine  Münze  mit  der  Aufschrift  xqTcbihe  als  der  Stadt  Kandybe 
gehörig  erweisen  können,  so  wie  auch,  dass  x^^^^^^i  ^^"  Namen  Kady- 
anda  enthält.  Endlich  sei  erwähnt,  dass  das  richtige  Verständnis  meh- 
rerer Buchstabenzeichen  auch  erst  durch  Kombination  gewonnen  ist. 

Herr  Kaiinka  scheint  sich  allein  auf  den  Bilinguen  verlassen  zu 
w^ollen.  Sollten  wir  zu  warten  haben,  bis  etwa  durch  neue  Bilinguen 
die  nicht  bilinguen  Inschriften  Lykiens  gedeutet  werden   könnten?     Ich 


I900.     No.  3.  LYRISCHE   BEITRÄGE   III.  5 

denke,  wir  hätten  lange  zu  warten.  Bilingue  Inschriften  finden  sich  nicht 
zu  Dutzenden.  Auch  sind  nicht  eben  immer  die  beiden  Texte  con- 
gruent, wie  es  sich  zur  Genüge  zeigt  in  den  wenigen,  die  wir  zur  Zeit 
besitzen.  So  bedeutet  z.  B.  prnnava  nicht  f.iv^f.ia,  tideimi  nicht  mog, 
sondern  rixvov,  seiyeti  edi  mçfç  nicht  etwa:  eav  dé  riç  àôix^arii  rj  àyoçijayji 
TO  fivrjfia,  mene  qasüu  çnî  qlahi  u.  s.  w.  nicht  rj  ylrjrio  avxov  i7aTçlip€t 
u.  s.  w. 

Was  die  Bilinguen  uns  gezeigt  haben  ist  grösstenteils  der  Art,  dass 
man  es  auch  ohne  die  Hülfe  derselben  sehr  leicht  hätte  erschliessen 
können.  Hätte  man  nicht  gleich  sehen  können,  dass  das  so  oft  in  der- 
selben oder  gleichartigen  Wendungen  vorkommende  prnnavq  und  prnna- 
vaiç  »Gebäude«  und  »baute«  bedeutete?  oder  ehbi  »suus«,  tideimi  »Kind«, 
l(ida  »Gattin«,  ae  »und«,  hrppi  »für«,  aila  ehbi  »das  eigene  Selbst«  u.  s.  w.? 

Nur  die  sichere  Bedeutung  von  kbaira  und  von  (uhes  verdanken  wir 
ausschliesslich  den  Bilinguen. 

Ich  meine  im  geraden  Gegensatz  zu  Herrn  Kaiinka:  Was  wir 
vom  Lykischen  wissen,  ist  hauptsächlich  durch  Kombination  erreicht. 
Und  was  wir  wissen,  ist  augenblicklich  nicht  so  verschwindend  gering, 
wenn  ich  auch  natürlich  zugebe,  dass  wir  nur  am  Anfang  der  Deutung 
stehen.  Vergleichen  wir  z.  B.  das  Etruskische!  Hier  wäre  jin  abferti- 
gendes Urteil  wie  das  des  Herrn  Kaiinka,  wenn  auch  keineswegs  be- 
rechtigt, doch  berechtigter.  Um  wie  vieles  geringer  ist  noch  jetzt,  nachdem 
so  viele  und  zum  Teil  ausgezeichnete  Sprachforscher  sich  fast  ihr  Leben 
lang  darum  bemüht  haben,  das  Verständnis  dieser  Sprache!  Und  die 
Ursache  ist  nicht  etwa  die,  dass  man  hier  noch  unbedeutendere  Bilinguen 
besitzt,  sondern  sie  liegt  in  dem  allgemeinen  Karakter  der  etruskischen 
Inschriften.  Diejenigen  derselben,  die  von  wesentlich  einartigem  Inhalt 
sind,  sind,  wenn  sie  sich  auch  zu  Tausenden  belaufen,  doch  zu  kurz  (meist 
nur  auf  Namen  beschränkt),  als  dass  sich  durch  Vergleichung  derselben 
untereinander  etwas  von  Belang  hätte  ermitteln  lassen.  Die  lykischen 
dagegen  enthalten  gewöhnlich  gewisse  gleichartige  Formeln,  die  durch 
ihre  Variation  viele  Aufschlüsse  sowohl  über  Formen  wie  Bedeutungen 
der  Wörter  zulassen.  Arbeiten  wir  also  nur  getrost  weiter!  Wie  Im  bert 
gesagt  hat:  »der  Einzelne  wird  vielleicht  nicht  vieles  ausrichten;  zusammen 
werden  wir  doch  das  Ziel  erreichen.« 


ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 


V. 

Die  Inschrift  von  Arneai. 

Ich  habe  diese  Inschrift  schon  früher  zu  wiederholten  Malen  be- 
handelt (Beitr.  I,  15  f.,  Beitr.  II,  31).  Wie  ich  glaube,  war  meine  Deutung 
derselben  im  Grossen  und  Ganzen  ziemlich  richtig.  Bezüglich  der  Ein- 
zelheiten wird  manches  zu  korrigieren  sein.  Einige  Verbesserungen  hoffe 
ich  jetzt  geben  zu  können.  Der  Bequemlichheit  wegen  citiere  ich  die 
Inschrift  noch  einmal: 

1  [ 7  ^wa» 

2  / ]h  :  xdhba 

3  / Jhbi  :  se  :  mu 

4  / Jma  :  mavqza 

5  [la  :  iideimi]  :  krzeubi  :  ^ç  :  peri 

6  [Idehe  :  xJntavata  :  meiniepi  :  ta 

7  [mtij  :  epn  pi  ppuvçiitiyçi 

8  fx^pja  :  ébepii]  alqwa  :  seladas 

9  [ejptte  :  ftijbe  la&&i  :  ebttehi 

10  esed^fnevje  :  niemeyepi  :  ta 

11  di  :  tike  [tilde  :  seiyenepi  :  m& 

1 2  [Juhqti  :  ebeila  :  epnxupa  :  ppu 

13  A I  vç/i  ;  tiy^  :  ebehi  :  tibe  :  ese 

14  dehneve  :  ebttehi  :  tibe  la&di 

15  ebttehi  :  mene  :  tubidi  :  trqqa 

16  s  :  seiilehi  :  trmmili  :  huvedri 

Da  in  Z.  8  ebe[hij  sicher  zu  supplieren  ist,  ist  das  danach  folgende 
alqma  ein  vollständiges  Wort,  und  ich  glaube,  dass  ich  Recht  darin  hatte, 
in  demselben  einen  Namen  zu  sehen.  Nur  glaube  ich  jetzt,  wie  ich  es 
im  folgenden  zu  begründen  versuchen  werde,  dass  es  der  Name  des 
Grabherrn  (und  nicht  seines  Sohnes)  ist. 

Die  erste  Zeile  ist,  da  18 — 19  Buchstaben  fehlen,  wohl  so  auszu- 
füllen :    [d)çnnç  :  prnnavq  med  (mene)  prjnnav.     Die   2.  Z.   müsste    den 

Namen  des  Grabherrn   (Alama)  enthalten:    [atç  :  alqma  : Jh  : 

%ahba.  Der  erste  Buchstabe  nach  der  Lacune  ist  wohl  h  (es  steht  etwas 
wie  y^.  Ein  Genitiv  ist  vor  x'^hba  notwendig.  Dieser  Genitiv  scheint 
den  ganzen  Raum    (etwa  8   Buchstaben)   eingenommen   zu  haben.      Für 


igOO.     No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III. 


den  Namen  des  Vaters  des  Grabherrn  ist  kein  Platz  vorhanden.  Alama 
war  also  nur  als  Schwiegersohn  rot  deîvoç  bezeichnet  (der  Name  des- 
selben enthielt  etwa  8  Buchstaben,  z.  B.  hnlihqma,  qarnnaxa  darssthtna 
oder  dergleichen). 

Die  erste  Zeile  könnte  natürlich  auch  anders  ausgefüllt  werden,  z.  B.  : 
febçhnç  :  x^pq  :  oleoma  :  prjnnav 
[aie 

Aber  in  solchem  Falle  wäre  in  der  2.  Z.  sowohl  für  einen  Namen 
des  Vaters  mit  folgendem  tideimi  oder  tideri  (welches  Wort  wohl  not- 
wendig war,  da  noch  ein  Genitiv  folgt,  der  von  einem  anderen  Worte 
regiert  ist),  und  nach  diesen  Worten  auch  fiir  den  Namen  des  Schwieger- 
vaters nicht  Platz  genug.  Wenn  kein  Name  des  Vaters  dastand,  wäre 
der  Raum  für  den  Namen  des  Schwiegervaters  zu  gross.  Es  bleibt 
somit  die  erste  Ergänzung  die  einzige  wahrscheinliche. 

Die  dritte  Zeile  enthält,  wie  hbi  zeigt,  die  Angabe  derjenigen  Per- 
sonen, für  welche  das  Grab  gebaut  wurde,  oder  die  hineingelegt  werden 
sollen.  Da  aber  fiir  mefäepUqti  oder  ähnl.  mit  samt  dem  Objekt  kaum 
Platz  genug  vorhanden  ist,  bleibt  als  die  allein  wahrscheinliche  An- 
nahme, dass  hier  angegeben  wird,  für  welche  das  Grab  bestimmt  ist. 

Der  grosse  Raum  deutet  auf  mehr  als  eine  Person.  Ich  habe  als 
das  wahrscheinlichste  vermutet:  fcUli  ehbi  seladi  :  ejhbi.  Möglich  wäre 
es  freilich  auch,  dass  nur  eine  Person  darin  enthalten  wäre,  und  dass 
das  übrige  der  Lacune  eine  weitere  mit  x^f^  coordinierte  Apposition 
enthielte;  aber  wahrscheinlich  ist  dies  nicht;  ein  Titel  oder  dergleichen 
findet  sich  nicht  in  den  übrigen  Inschriften,  die  die  Angabe  çnç  —  x^avala 
enthalten,  und  für  weitere  Angaben  der  Verwandtschaft,  also  für  einen 
Genitiv  mit  Regenz  reicht  der  Raum  nicht  zu. 

86  zeigt,  dass  noch  weitere  Personen  aufgezählt  werden.  Ich  ergänze 
86  :  mufneite  (und  wahrscheinlich  auch)  ehbi],  muneite  kommt  Lim.  31 
als  Dativ  vor.  Der  Nom.  lautet  muneUa,  St.  X.  O.  20.  Vergl.  Tl.  3 
sxxidtyah  (Gen.),  8%%uUye  (Dat.).  Dass  es  ein  Wort  für  irgend  eine  ver- 
wandte Person  ist,  geht  aus  Lim.  31  hervor.  Ich  glaube,  dass  unsere 
Inschrift  mit  nicht  geringer  Wahrscheinlichkeit  dafür  spricht,  dass  es 
»Schwiegervater«  bedeutet.  Für  ein  folgendes  Nom.  propr.  ist  kaum  Platz 
vorhanden,  wenn  es  natürlich  auch  möglich  wäre,  dass  kein  ehbi  nach 
muneii6  stand.  In  diesem  Falle  wäre  für  ein  Nomen  (im  Dat.)  von  etwa 
4  Buchstaben  ungefähr  Raum  genug.  Doch  halte  ich  dies  für  sehr 
unwahrscheinlich.  Auch  sonst  (z.  B.  Lim.  31)  kommen  zwar  muneiia, 
xahba^  tuhes  u.  s.  w.  vor,  ohne  dass  die  Eigennamen  dieser  Verwandten 
genannt  werden,  hier  kann  aber  das  Fehlen  des  Namens  den  natürlichen 


8  ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 

Grund  haben,  dass  eben  dieser  Name  oben  genannt  ist.     muneite  ehbi 

schliesst  sich  sehr  schön  der  Angabe h  xahba  an.     Hier  haben 

wir  auch  den  Grund,  weshalb  sich  Alama  mit  Uebergehen  anderer  Ver- 
wandtschaftsverhältnisse eben  als  »des  X  Schwiegersohn«  bezeichnet, 
nämlich  weil  das  Grab  auch  für  diesen  Schwiegervater  bestimmt  war. 

Nach  der  Lacune  steht  ma  (es  könnte  vielleicht  auch  na  gelesen 
werden,  doch  scheinen  die  Buchstabenreste  eher  auf  m  als  auf  n  zu  deuten). 

^dicVjnuneiie  ehbi  muss  se  »und«  gestanden  haben,  weil  das  folgende 
ma  azavqzaßa]  u.  s.  w.  sicher  nicht  Apposition  zu  muneite  sein  kann. 
Es  bleibt  dann,  wenn  auch  ehbi  da  stand,  fiir  3  Buchstaben  Raum  genug. 
Wahrscheinlich  ist  dann  zu  ergänzen  [alqjma.  Dies  kann  ich  nur  als 
Genitiv  fassen,  von  dem  folgenden  asav(\za[la  :  iideimij  regiert.  Genitive 
ohne  die  Endung  'h(e)  kommen  öfter  vor.  Ich  nenne  nur:  permç  \  ne  : 
tideimi  Lim.  19,  iuha  \  [tjideri  Lim.  21,  epnxuxa  :  tideimi  Lim.  31, 
ssmma  \  tideimi  Telm.  4,  armpaO  \  tideimi  Kyan.  Reis.  11,24  (O  als  Inter- 
punktion gebraucht),  dqi  :  tideimi  Tschindam.  Ich  habe  asavqzafla  :  tideimi] 
ergänzt,  vielleicht  ist  die  Endung  nicht  korrekt;  ich  weiss  nicht,  wie  der 
Dativ  von  azavqzala  gebildet  wurde,  oder  ob  überhaupt  das  dem  Namen 
vorhergehende  Epitheton  notwendig  flektiert  werden  musste.  Der  Name 
des  asavqzala  tideimi  ist  Krzzubi,  vgl.  den  Dat.  trzzubi  Lim.  13.  Dass 
tideimi  mit  dem  Gen.  alqma  und  nicht  mit  einem  ehbi  verbunden  wird, 
ist  ganz  natürlich,  weil  so  bestimmter  der  Sohn  als  nur  dem  Grabherrn 
und  nicht  auch  seiner  Frau  angehörig  bezeichnet  wird.  Wenn  diese 
Auffassung  berechtigt  ist,  muss  wohl  asavqzala  »ausserehelich«  und  nicht, 
wie  ich  früher  annahm,  »adoptiert«  bedeuten. 

Der  erste  Teil  der  Inschrift  ist  also:  »[Dieses  Grab]  baute  [Alama 
des  X]  Schwiegersohn  [für  sich  selbst  und]  seine  [Frau]  und  [seinen] 
Schwie[gervater  und]  den  ausserehelichen  [Sohn]  [Ala]mas,  Krzzubi«. 
»(Er  d.  i.  der  Grabherr)  war  des  Peri[kles  S]trateg.« 

In  dem  folgenden  ergänze  ich,  wie  ich  schon  früher  gethan,  meinie- 
pitafsfUi],  indem  die  Lacune  4  Buchstaben  umfasst:  »hier  sollen  sie  hinein- 
legen«, epnpi  »ausserdem«  ;  das  -pi  scheint  dasselbe  Element  zu  sein 
wie  in  nte-piy  hrppi, 

ppuvçti  tiyçi  \  [%up]a  ebe[hi]  alqma;  so  habe  ich  diesen  Satz  [nach 
Z.  12 — 13]  ergänzt,  und  wie  ich  glaube  richtig  übersetzt:  »(diejenigen), 
denen  Alama  in  diesem  Grabe  Beisetzung  (oder  ähnl.)  vergönnt«.  Dass 
tiyçi  ein  Casus  von  dem  relativen  ti  ist,  halte  ich  noch  jetzt,  Thomsen 
gegenüber,  aufrecht.  Diese  Inschrift  zeigt  es  meines  Erachtens  ganz 
bestimmt.  Welcher  Casus,  ist  eine  andere  Frage.  Ist  es  der  Gen.  Plur., 
so  hat  dieser  Genitiv  jedenfalls  eine  dativische  Bedeutung.     Auf  die  Frage, 


I  goo.     No.  3.  LYRISCHE   BEITRÄGE  III. 


ob  Hyqi  nur  eine  Variante  von  Hyçi  ist,  will  ich  hier  nicht  eingehen;  es 
scheint  mir  noch  jetzt,  als  ob  zwischen  den  beiden  Formen  kein  Be- 
deutungsunterschied bestehe^. 

In  ppuvçii  {puvf.Jti,  St.  X.  N  9—10  scheint  dasselbe  Wort  zu  sein) 
ist  das  eigentliche  Verbum  vçtû  ppu  (der  Grund  der  Verdoppelung  im 
Anlaut  ist  mir  unklar)  habe  ich  Beit.  II,  wie  ich  noch  jetzt  glaube,  richtig, 
als  das  dem  Präteritum  pudç,  puntç  entsprechende  Verbalsubstantiv  er- 
klärt. Die  Bedeutung  dieses  Verbums  (Lim.  17,  Ky.  i,  Myr,  3)  lässt 
sich  nicht  mit  absoluter  Bestimmtheit  fixieren.  Thomsen  meint,  dass 
es  dem  gr.  avyxcoçeiv  entspreche.  Das  mag  richtig  sein.  Man  könnte 
auch  an  »beisetzen»  oder  ähnl.  denken.  Die  Bedeutung  des  Verb,  v^ti 
hängt  natürlich  davon  ab,  wie  ppu  zu  fassen  sei.  Bedeutet  dies  avyxcu- 
Qfiatg,  so  muss  vçti  »geben,  erteilen»  bedeuten,  hat  dagegen  jenes  die  Be- 
deutung  evd-atpig,   so  könnte  man   auch  an  »erlauben,   gönnen«   denken. 

X^pa  ébehi  hat  Thomsen  als  Locativ  gefasst.  Ich  hatte  an  einen 
Genitiv  gedacht.  Für  den  Sinn  könnte  hier  das  eine  ebenso  gut 
passen  wie  das  andere.  Der  Genitiv  müsste  von  ppu,  der  Locativ  am 
ehesten  von  der  ganzen  Verbindung  abhängig  sein.  Indessen  scheint  die 
parallele  Stelle  Z.  12 — 13  zu  zeigen,  dass  der  Casus  wirklich  ein  Locativ 
ist.  Aber  jedenfalls  ist  dieser  Locativ  nicht  durch  die  Endung  -hi  be- 
zeichnet, wie  Thomsen  zu  meinen  scheint. 

Das  zeigt  bestimmt  genug  Lim.  27,  wo  ébehi  dem  Acc.  fUatq  bei- 
gefügt ist  2.  éhehi  verhält  sich  zu  ehe  wie  atlahi  zu  alla  und  ist  nicht 
mehr  ein  Locativ,  als  diese  Form  es  ist.  Die  Formen  auf  -Ai  sind  eine 
Art  von  adjectivischem  Genitiv;  ehehi  ist  e6eA(e)  +  *  und  bedeutet  dem- 
nach »zu  diesem  gehörig«  oder  »in  diesem  befindlich«.  Ueberall,  wo  es 
mit  anderen  Wörtern  verbunden  vorkommt,  passt  diese  Bedeutung  (/upa, 
ausser  hier  auch  Lim.  8,  ntata  Lim.  2y  ishazi  Xanth.  15).  Es  kommt 
bei  Wörtern  vor,  deren  Begriff  die  Vorstellung  von  in-Etwas-sein  zu- 
lässt,  dagegen  z.  B.  nicht  bei  prhnava  »Gebäude«,    eben  weil  dieses  ein 


*  Thomsen  hat  mir  brieflich  die  Vermutung  mitgeteilt,  dass  tiyqi  sowohl  »eorum 
quii  als  »iis  qui«  bedeute.  »Man  sollte  en%'arlet  haben,  dass  das  letztere  tiye  hiesse; 
weil  aber  diese  Verbindung  von  dem  Sprachgebrauche  in  der  Bedeutung  »qui  ei,  iis« 
(ti  iye)  fixiert  war,  hat  man  das  einheitliche  iiye  (ti  +  ye)  durch  die  entsprechende 
genitivische  Bildung  ersetzt.«  Dies  scheint  mir  alzu  künstlich.  So  wie  Thomsen 
das  tiye  auffasst,  ist  es,  wenn  auch  zusammengeschrieben,  doch  nicht  ein  sondern 
zwei  Worte;  und  dass  das  zufällige  Zusammentreffen  dieser  zwei  Wörter  dazu  führen 
sollte,  dass  ein  mit  dieser  Verbindung  gleichlautendes  Wort  aufgegeben  werden  müsste, 
würde  wohl  ein  in  der  Geschichte  der  Sprachen  unerhörter  Vorgang  sein. 

2  Unrichtig  trennt  Thomsen  hier  ehehi  von  fklatq  und  macht  es  zu  einer  Art  von 
Ortsadverb:  »il  les  a  faits,  Utetçi,  dans  ce  (tombeau)  une  chambre  (un  compartiment), 
(et)  ces  fcmmis.^ 


lO     ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 

umschliessendes  und  nicht  ein  umschlossenes  ist.  xHP^  ehehi  ist  das  in 
dem  prnnava  sich  befindende  Grab.  Wie  dagegen  der  Locativ  von  ebe 
xupa  aussieht,  zeigt  uns  Lim.  42  :  p^pa  ebei  (von  Thomsen  unrichtig 
)(Upa  ebefhi]  gelesen). 

Von  diesem  Locativ  ebei  scheint  ebeiya  weitergebildet  (ébeiya  ertMiya, 
ebeiya  [xrjuvata)  =  ebei  -f-  ya.  Dieses  Adjektiv  bedeutet  nicht  wie  ebehi 
»zu  diesem  gehörig«  sondern  nur  »hiesig«.  Es  findet  sich  auch  ohne 
beigefügtes  Substantiv  in  der  kurzen  Inschrift  Lim.  3  :  ebe  jiypa  metibeiya, 
die,  wenn  sie,  wie  es  aussieht,  einen  vollständigen  Sinn  geben  soll,  wohl 
nur  bedeuten  kann  :  »dies  ist  ein,  Grab  das  hier  befindlich  ist«  wesentlich 
=-  »ecce  sepulchrum«. 

Das  Subjekt  des  Satzes  ist  Alama,  der  Grabherr  (nicht,  wie  ich 
fi-üher  annahm,  dessen  asavqmla  tideimi).  Wenn  Alama  ein  Name  und 
Subjekt  des  Satzes  ist,  dann  wird  es  in  hohem  Grade  wahrscheinlich, 
dass  dieser  Name,  wie  ich  oben  annahm,  der  Name  des  Grabherrn  ist 
Denn  in  den  griech.  Inschriften  aus  Lykien  und  benachbarten  Gegenden 
ist  es  fast  immer  der  Grabherr,  welcher  solche  Erlaubnis  erteilt:  xai 
olg  airog  rteçtiov  ßovlrja-jj,  xai  o)  av  avtoç  (TvvxojQrjafj  u.  s.  w.  Bisweilen 
wird  wie  hier  statt  avrôç  der  Name  gesetzt  z.  B.  C.  I.  G.  4245  :  èav  åls 
avvxioçrjat]  rcvl  0  xareaxevaxiüc  ZwaifÀOç.  4268:  et  nrj  fx6vo[v]  àvroç  0 
Zcùat/Lifoç]  ovç  av  ßovkrjd-fj.  Vgl.  3915  (Phryg.):  ixrog  ei  fit]  Ccovrog 
^AitoXhvaqLov  xara  avvfxJcÔQtjaiv,  Sehr  selten  ist  die  Erlaubnis  von 
anderen  zu  erteilen,  so  vom  Sohne  3902  f  (Phryg.):  [xai  (^  av  (Wvxo)qJ 
rjasi  ^üjv  0  vlÔç  ^o[v]  Avq,  ^Àké^avdqoç. 

Es  folgt  weiter  se  ladas  [ejptfe  [tijbe  laô'&i  epliehi  esed^fnevje. 
lad'&i  halte  ich  jetzt  wie  früher  für  ein  von  lada  gebildetes  Adjektiv,  ese- 
denneve  habe  ich  Beitr.  I,  5  ff,  behandelt  und  dort  zu  zeigen  gesucht,  dass 
es  entweder  »Nachkommenschaft«  oder  »Verwandtschaft«  bedeute.  Ich 
blieb  bei  der  ersteren  dieser  Bedeutungen  in  Folge  meiner  Auffassung 
des  damit  oft  verbundenen  xf^na;  indessen  muss  zugegeben  werden, 
dass  die  von  mir  gegebene  Deutung  von  xV'fia  nicht  hinreichend  begründet 
war.  Die  vorliegende  Inschrift  deutet  vielmehr  darauf,  dass  esedehneve, 
wie  Im  bert  und  Thomsen  meinen,  »Verwandtschaft«  bedeutet.  Der 
zweite  Teil  der  Inschrift  ist  also  so  zu  übersetzen:  »hier  sollen  sie  aus- 
serdem hineinlegen  (diejenigen),  denen  Alama  in  dem  hier  befindlichen 
Grabe  Platz  vergönnt,   und  ihre  Frauen  oder  Verwandte  ihrer  Frauen.« 

Z.  10—16  enthalten  eine  Strafbestimmung  für  den  Fall,  dass  jemand 
ohne  Einwilligung  des  Grabherrn  das  Grab  benützen  sollte. 

ntemeyepitafdi]  =  nte-mey  [=mei,  nicht  me]  epiladi;  fUepi  scheint 
demnach  eigentlich  nte-epi\  zu  epi,  pi  vgl.  epiyelç,  -piyetç. 


I900.     No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III.  II 

Z.  II — 12  enthalten  die  schwierigste  Stelle  der  ganzen  Inschrift. 
se-iye-nepi  »und  ihm  (oder  ihnen)  nicht  — «.In  -pi  könnte  man  eine  der 
Negation  verstärkend  angehängte  Partikel  sehen,  die  dann  wahrscheinlich 
von  der  Präp.  [e)pi  zu  trennen  wäre.  Indessen  halte  ich  es  für  wahr- 
scheinlicher, dass  nepi  eben  diese  Präposition  enthält.  (é)pi  ist  dann  wohl 
mit  dem  Dativ  iye  zu  verbinden;  (e)pt  mag  »vorhanden  ist«  bedeuten, 
indem,  wie  im  griech.  ïn,  hu  u.  s.  w.,  das  Verbum  subst,  hinzuzudenken 
ist.  In  diesem  Falle  wäre  -pi  gänzlich  von  demjenigen  -pe  zu  trennen, 
das  sowohl  an  ne  {nepe  Lim.  14,  Xanth.  15,  St.  X.  O.  50),  wie  an  ni 
(Myr.  4,  12)  gefugt  wird.  Wenn  seiyenepi  »und  ihm  nicht  vorhanden 
ist«  bedeutet,  muss  durch  das  folgende  m& .  uhc^ti  ebeila  dasjenige  be- 
zeichnet sein,  das  nicht  vorhanden  ist.  Leider  ist  mir  md^ .  uhqti  bis 
jetzt  ganz  unverständlich  geblieben;  es  ist  nicht  einmal  sicher,  dass  die 
sehr  nachlässig  geschriebenen  Buchstaben  ma-  wirklich  diese  Buchstaben 
sind;  ist  fit^  zu  lesen,  so  kann  der  folgende  Buchstabe  kaum  ein  anderer 
als  d'  gewesen  sein;  kein  anderes  lykisches  Wort  hat  aber  den  An- 
laut m&&.  ebeila  ist  kaum  mit  ebeli  (Lim.  9,  Rhod.  2)  zu  vergleichen,  ebei- 
scheint  hier  der  Loc.  zu  ehe  zu  sein,  und  la  hat  demnach  den  Anschein 
ein  eigenes  Wort  zu  sein.  Von  dem  Stamm  la  wird  später  die  Rede 
sein,  ich  halte  noch  jetzt  daran  fest,  dass  er  »Wille«  bedeute.  Von 
dieser  Bedeutung  aus  lässt  sich  wohl  auch  eine  weitere  »Bewilligung«  oder 
ähnl.  denken.  Ob  das  Fehlen  der  Interpunktion  etwas  zu  bedeuten  hat, 
weiss  ich  nicht;  sonst  ist  in  dieser  Inschrift  die  Interpunktion  ziemlich 
durchgeführt;  vielleicht  ist  dann  ebeila  wirklich  eine  Art  von  Compositum 
und  mit  »Bewilligung  in  diesem  (zu  diesem)«  zu  übersetzen;  alles  bleibt 
indessen  unsicher,  weil  m&ld^/uhqii  unerklärt  ist  ;  der  zu  erwartende  Sinn 
wäre  aber  etwas  der  Art:  »und  ihm  eine  solche  Bewilligung  fehlt.« 

Der  Rest  der  Inschrift  ist  verständlicher:  epnxupa  :  ppu^\vçtt  tiyçi 
ébehi.  ppuf\\  vçii  ist  offenbar  dasselbe  Wort  wie  oben  ppuv^ti.  Wenn 
die  Striche  nach  ppu-  hier  etwas  bedeuten,  sind  sie  wohl  nur  als  ne 
zu  lesen.  Dieses  ne  wäre  doch  kaum,  wie  ich  früher  annahm,  die  Nega- 
tion, denn  die  Negation  findet  sich  in  dem  vorhergehenden,  ppune  vçti 
halte  ich  für  ganz  dasselbe  wie  ppuvçti;  wenn  also  ne  etwas  zu  bedeuten 
hat,  muss  es  wohl  die  Infinitivendung  sein.  Während  oben  das  Verbalsub- 
stantiv gebraucht  wurde,  steht  hier  der  synonyme  Infinitiv  ppune.  Der 
ganze  Satz  ist  von  den  zusammen  gehörenden  Wörtern  x^P^  ebehi  gleich- 
sam eingefasst;  durch  die  sonderbare  Wortstellung:  »(in)-sepulchro-impo- 
nere-permittit-quibus-isto«  ist  das  ganze  gleichsam  ein  Wort  geworden,  das 
von  epn  »ad,  post«  regiert  wird.  Es  folgen  die  Objekte.  Der  letzte  Teil 
der  Inschrift   ist  demnach:     »Wenn   jemand  jemanden  hineinlegt,   und 


12  ALF  TORP.  H.-F  Kl. 

ihm  eine  derartige  Bewilligung(?) ?  nicht  vorhanden  ist,  zu  den- 
jenigen, denen  er  (der  Grabherr)  in  dem  hier  befindlichen  Grabe  das  Bei- 
setzen vergönnt,  entweder  die  eigenen  Verwandten  oder  (die  Verwandten) 
der  eigenen  Frau,  so  soll  er  das  bussen  den  Göttern  und  dem  Schatz- 
meister(?)  der  lykischen  Konföderationc 

Das  plurale  ebüehi  (eorum)  erklärt  sich  leicht  aus  dem  kollektiven 
Begriff  des  indefiniten  itke.  Bugges  schöne  Deutung  des  häufig  vor- 
kommenden Wortes  trqqas  (»Götter«)  darf  wohl  als  sicher- gelten. 

Im  Zusammenhange    mit   der   oben    gegebenen    Erklärung  von    -la 
wird    es    notwendig   sein,   das  Verbum    laii    noch  einmal  vorzunehmen. 
Thomsen  (a.  a.  O.  21)  übersetzt  es  »il  meurt«.     Ich  kann  dies  nicht 
für  richtig  halten. 
Die  Stellen  sind: 

Myr.  4.    d)ehne  prnnavq  mene  prhnavatç  ddaqasa  :  BÜtdeh  : 
tideimi  hrpi  ladt  ehbi  se  tideimi  se  çke  latt  ddaqasa 
mene  ntepi  tqii  ntipa  iezi  se  ladq  ehbi 
Thomsen  übersetzt:     »Cette  tombe  il   Ta  construite,  Ddaqaza,  fils 
de  Sttuli,  pour  sa  femme  et  (ses)  enfants,  et  quand  Dd.  mourra,  ils  l'ense- 
veliront dans  le  sarcophage  à  sculpture  (?)  et  sa  femme  (de  même).« 

Eine  Ausdruckweise  wie  »wenn  er  stirbt,  sollen  sie  ihn  begraben 
und  seine  Frau«,  ist  wohl  nicht  mehr  den  Lykiern  zuzutrauen,  als  anderen 
Völkern.  Es  müsste  doch  jedenfalls  heissen  »wenn  beide  sterben« 
oder:  »wenn  er  stirbt,  sollen  sie  ihn  begraben,  und  seine  Frau  ebenfalls«. 
Thomsen  fügt  zwar  »de  même«  hinzu,  so  etwas  steht  aber  nicht  da. 
Lim.  14.    ehçhn^  :  x^lpq  :]  meit  :  prhnavatç  :  mnnuhe  :  impeimeh  : 

tideimi  hrppi  :  aißij 
ehi  :  seiideimi  :  hbi  :  adammnnaye   :  me  :  fike  :  qriU  ^ 

:  mnnuhe  :  menehtepi 
tqti  :  setenepe  :  alahadi  :  tike  :  khi  :  çkepi  :  mnnuhe:  las  : 

cUute  mei  *»:*»; 

hadi  :  tike  :  tibemei  :  martti  :  tdike  :  kbi  :  aladehqne .... 

Thomsen:     »Ce  tombeau,  il  l'a  construit,  Mnnuhe,  fils  de  Tmpei- 

mi  pour   [ .  .  .  .  ^  j  et  son  fils  Adamna,  afin  que,  quand  M.  mourra,  ils 

l'ensevilissent;  et  nul  autre  n'y  portera  atteinte,  quand  M.  sera  mort  .  .  .« 


1  Thomsen  liest  latt,  aber  das  Wort  fangt  in  der  Österreich.  Kopie  absolut  sicher  mit 
q  an. 

2  »pour  lui  même«  ;  so  ist  ganz  sicher  zu  übersetzen.  Vor  eki  fehlt  in  der  2.  Zeile  nichts, 
und  nach  at  am  Ende  der  i.  Zeile  können  höchstens  2  Buchstaben  gestanden  haben. 
ehi  ist  entweder  fehlgeschrieben  statt  ehhi,  oder  es  ist  mit  diesem  gleichbedeutend 
(e  »dieser«,  Gen.  *ehe,  daraus  adjektivisch  eh-i). 


I900.    No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III.  1 3 

Hier  ist  die  Wiederholung  des  Satzes  »wenn  M.  stirbt«  mindestens 
sehr  überflüssig.  Thomsen  sagt  zwar:  »la  dernière  proposition  se 
rattache  peut-être  a  ce  qui  suit;  mais  des  lacunes  rendent  peu  clair  le 
sens  général«.  Trotz  der  Lacunen  ist  der  Sinn  des  folgenden  ziemlich 
klar,  wie  ich  Beitr.  II,  26  gezeigt  habe,  und  der  Satz  »wenn  er  stirbt« 
passt  noch  weniger  hier,  wie  zum  vorhergehenden. 

Diese  »stilistischen«  Einwände  sind  zwar  nicht  von  allzu  grossem 
Belang,  aber  schlimmer  ist  es,  dass  mit  einer  Wahrscheinlichkeit,  die 
nahe  an  Gewissheit  gränzt,  IcUi  sich  in  einer  Verbindung  findet,  wo  die 
Bedeutung  »stirbt«  völlig  ausgeschlossen  ist. 

Es  ist  dies  die  Inschrift  Assar  i: 

d>çhnç  :  x^pq  :  ntçne  :  prnnavaiç  :  teümpe  : 
hntihqmah  :  iid[ei]mi  :  senefUe  :  fcttüdi 
ifsjbajn  :  meiye  :  nihrfppijiqtu  :  iike  :  mmç  :  ladq  :  tike 
hrppi  :  eat  *  hrppi[yemeji  :  tadi  :  tike  :  Jcbi  :  imçne  ^ 
tübidi  :  qßjayebi  semaliya  :  setfasaj  minlaha 

»Dieses  Grab  baute  Tettmpe«  (eig.:  dieses  Grab  T.  baute  es).  Das 
folgende  bis  zu  I<idq  übersetzt  Thomsen  (S.  63),  indem  er  tdi  als 
das  relative  ti  nimmt  und  in  ne-ti  gleichsam  die  Akkusativbildung  des- 
selben findet,  folgendermaassen  :  »et  quem  (quos)  imposuerint  lecto(?),  ei 
(iis)  ne  superimponunto  quemquam,  solam(?)  uxorem.«  Das  ist  gewiss 
eine  sehr  geschraubte  und  undeutliche  Ausdrucksweise,  die  um  so  unwahr- 
scheinlicher wird,  wenn  man  bedenkt,  dass  die  Inschriften  vor  dem  Ver- 
bot gegen  das  Hineinlegen  von  anderen,  fast  immer  den  Befehl  enthalten 
den  Eigentümer  daselbst  beizusetzen.  Diese  Inschrift  sollte  diese  ge- 
wöhnliche Formel  (oder  etwas  derselben  entsprechendes)  nicht  haben, 
sondern  dies  sollte,  obgleich  dasjenige,  was  den  Platz  dieser  Formel  ein- 
nimmt, auch  dieser  Fomel  sehr  ähnlich  aussieht,  doch  etwas  ganz  anders 
bedeuten,  wobei  die  Inschrift  in  der  eigentümlichsten  Weise  sowohl  von 
den  übrigen  lykischen  Grabschriften  wie  auch  von  den  griechisch  abge- 
fassten  abweichen  würde.  Auch  sind  diejenigen  Personen  nicht  genannt, 
zu  denen  nur  die  Frau  allein  hingefügt  werden  dürfte.  Da  die  Frau  als 
die  einzige  mitberechtigte  genannt  wird,  könnte  wohl  nicht  von  mehreren 
Personen,  sonderen  nur  von  einer,  nämlich  dem  Grabherrn  selbst  die  Rede 
sein.  Warum  wird  das  aber  nicht  gesagt?  So  vage  pflegen  sich  die 
Erbauer  der  lykischen  Gräber  nicht  auszudrücken.  Ich  glaube,  dass  jeder 
unbefangene  das  alles  ganz  unnatürlich  finden  wird,    senenietqti  ist  mit 


*  Nach  kbi:  und  vor  m^ne,  etwas  niedriger  als  dieses,  steht  wie  es  scheint  ein  ù  das  ich 
nicht  zu  erklären  vermag. 


14  ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 

dem  gewöhnlichen  menehtepüc^i  synonym,  nur  das  hier  das  Verbum  nie- 
tati  (vgl.  Sura  ntaiqii),  dort  ntepi-iati  ist.  -ne  bezieht  sich  wie  sonst 
auf  den  Grabherrn  ;  dann,  und  nur  dann,  versteht  sich  auch  die  Bestim- 
mung, dass  nur  die  Frau  hinzugelegt  werden  dürfe,  -tdi  muss  das  relative 
ii  sein  (vgl.  idike  Lim.  14  =  tikey  Das  Relativum  scheint  freilich  hier  wenig 
am  Platze.  Es  war  hauptsächlich  wegen  dieser  Stelle,  dass  ich  mich 
früher  genötigt  glaubte,  ausser  dem  relativen  ti  auch  ein  verbindendes  ti 
(etwa  =  griech.  åé)  anzunehmen.  Dies  ist  gewiss  unrichtig.  Vielleicht 
lässt  sich  die  Schwierigkeit  so  überwinden.  Statt  des  gewöhnlichen:  »sie 
sollen  ihn  hineinlegen,  und  keiner  soll  jemand  anderen  hinzulegen«  haben 
wir  hier  die  Variante:  »die,  welche  ihn  hineinlegen,  sollen  keinen  anderen 
hinzulegen.«  Eine  solche  Ausdrucksweise  wäre  hier  am  Platze,  weil  an 
fremde  Personen  überhaupt  nicht  einmal  gedacht  ist;  von  der  eigenen 
Familie  ist  allein  die  Frau  zum  Begräbnisse  berechtigt,  kein  anderer  Ver- 
wandter. Das  Verbot  brauchte  somit  nur  an  die  Familie  selbst  gerichtet 
zu  werden  (die,  welche  ihn  hineinlegen).  Wort  für  Wort  würde  es  heissen: 
»und  (die),  welche  ihn  hineinlegen,  niemand  (plur.)  (von  ihnen)  soll 
jemand  hinzulegen  ausser  der  Frau.«  Dass  mm^  nicht,  wie  Thomsen 
meint,  »solam  uxorem«  bedeuten  kann,  sondern  dass  meine  Auffassung 
von  mm^  als  einer  Präposition  (mit  Akk.)  »praeter«  die  einzige  richtige 
ist,  muss  ich  bestimmt  aufrechterhalten.  Denn  die  österr.  Kopie  hat  nach 
ladq  ganz  deutlich  tikey  das  nur  mit  dem  vorhergehenden  zu  verbinden 
sein  kann;  kein  neuer  Satz  fängt  mit  tike  an.  Die  Lesung  Thomsens 
tiye  (welches  er  mit  dem  folgenden  verbindet)  ist  ausgeschlossen.  Also 
mm§  ladu  tike  »praeter  uxorem  quemquam«;  dieses  tike  ist  das  Objekt, 
das  vorhergehende  tike  das  Subjekt. 

In  dem  folgenden  liest  Thomsen  [ejsfejri  :  tafdi  : ]  hrppßye  meji  : 
tadi  :  tike  :  kbi  : ,  woran  sich  das  in  der  vorhergehenden  Zeile  gelesene  tiye 
schliessen  soll,  und  übersetzt:  ug  favj  avrolg  avvevO^aiptj  (ïj)  l/cev^aipt^ 
Ttva  €T€Qov.  Dies  giebt  zwar  einen  vortrefflichen  Sinn,  allein  die  öster- 
reichische Kopie  gestattet  seine  Ergänzungen  nicht.  Dieselbe  hat  so 
gut  wie  sicher  am  Anfang  der  3.  Zeile  hrppi  :  eat  *  .  Hier  hat  Bugge 
latfij  gelesen,  evident  richtig;  denn  eaii  ist  nichts,  und  c  (f)  fehlerhaft 
für  l  (^)  findet  sich  auch  sonst  zuweilen,  z.  B.  Rhod.  i  b  Z.  i  eadi  = 
ladij  Lim.  20  Z.  3  irmmiei  =  trmmili.  Mit  hrppi  muss  der  Satz  anfan- 
gen, mit  hrppiyemei  fängt  ein  anderer  Satz  an.  htppi  laifij  bildet 
einen  Satz  für  sich;  hier  kann  lati  unmöglich  »stirbt«  bedeuten.  Ich 
sehe  nur  eine  mögliche  Auffassung:  Zu  hrppi  lati  stehen  die  zwei  fol- 
genden verbundenen  Sätze  im  Objekts  Verhältnis;  und  lati  bedeutet  »will, 
verlangt«  oder  ähnl.,  hrppi  »dazu«.     Also:  »er  verlangt  dazu  (fugt  diese 


igoo.    No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III  1 5 

Forderung  hinzu):  wenn  hier  jemand  einen  fremden  zu  ihm  (oder  »ihnenc 
=  Mann  und  Frau)  hineinlegt,  so  soll  er  es  diesem  Volke  und  dem 
Senate  und  den  Vorstehern  der  Mindis  bussen.« 

In  Verbindung  mit  laii  muss  natürlich  das  in  den  obigen  Inschriften 
damit  verbundene  nie,  çke,  çhepi  betrachtet  werden.  Diese  Wörter  hält 
Thomsen  für  gleichbedeutend  ;  er  übersetzt  sie  mit  »nachdem«.  Dass  das 
Wort  sowohl  mit  als  ohne  -pi  dasselbe  bedeute,  ist  möglich,  wenn  auch 
nicht  wahrscheinlich.  Bedeutet  aber  IcUi  »will«,  können  natürlich  che 
und  çkepi  nicht  Konjunktionen  sein,  che  (wozu  nke  wohl  eine  Variante 
ist)  habe  ich  früher  als  ein  dem.  Pronomen  gefasst  und  halte  noch  jetzt 
dies  für  richtig.     So  Lim.   16  b: 

tdmrsseli  :  prnnavatç: 

gasabala  (oder  nasabala)  :  che  :  ese  :  perikle  : 

tebete  :  arttumparq  :  semparahe  : 

iekjsiyç 
»Tebursseli  baute  das  Tropæum(?)i;  er  mit(?)  Perikles  schlug  Artum- 
bara  und  (Artum)baras  Kriegsleute.«  Hier  kann  che  sehr  wohl  »er«  be- 
deuten. Die  Sätze  brauchen  gar  nicht  durch  eine  Konjunktion  verbunden 
zu  sein;  die  parataktische  Ordnung  hindert  nicht  den  zweiten  als  den 
Anlass  zu  dem  im  ersten  besagten  angebend  zu  verstehen,  ese  bedeutet 
nach  Thomsen  »ai'y«;  das  mag  vielleicht  rigtig  sein,  obgleich  das 
Wort  an  vielen  Stellen  der  Südseite  der  St.  X.  sicher  »und«  bedeutet.  Es 
muss  aber  daran  erinnert  werden,  dass  ese  dort  Sätze  und  nicht  einzelne 
Wörter  verbindet  (iern  :  ese  :  humrxxn  kann  »das  Heer  mit  Amorges« 
bedeuten),  und  aus  dem  Begriffe  »zusammen«  mag  leicht  ein  »ferner« 
werden.  Bedeutet  ese  :  perikle  »mit  Perikles«  und  nicht  »und  Perikles«, 
verschwindet  die  Schwierigkeit,  dass  das  Verbum  tebele  im  Singular  steht. 
Wenn  es  richtig  ist,  dass  çke  »er«  oder  »dieser«  bedeutet,  muss  çk^i 
wohl  mit  »dazu«   »danach«   »weiter«  übersetzt  werden  können. 

Hier  ist  nun  zunächst  Lim.  13  zu  beachten;  ebei  :  ç  :  kepi  :  fäepi  : 
siyçni  :  hri  :  hladiti.  Thomsen  übersetzt:  »(celui)  qui,  après  que  i\  (le 
fondateur)  sera  enseveli  là-dedans,  y  porte  atteinte.«  —  Ich  glaube  noch 
jetzt,  dass  siyçni  »Eigentümer«  bedeutet.  Dass  es  sicher  mit  dem  Locativ 
verbunden  wird,  ist  keine  Einwendung.  Die  Bedeutung  »ruht«  lässt  sieh, 
soweit  ich  sehe,  nicht  mit  der  Inschrift  Kyanai  i  (Tüssa)  vereinigen.  Ich 
habe  die  Inschrift  früher  behandelt,  muss  sie  aber  hier  wieder  vornehmen, 
um  meine  Auffassung  zu  begründen: 

*  Vielleicht  ist  gasabala  nicht  das  Objekt  sondern,  wie  Bugge  meint,  eine  Apposition 
zum  Subjekte,  wobei  prnnavatf^  wie  auch  sonst  bisweilen,  ohne  Objekt  stehen  würde; 
»T  baute  (es),  der  .  .  .  ?« 


l6  ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 

eb^nç  :  teøi  :  mene  :  prnnavaiç  :  xapriya 
seinephnepjiyetç  :  esedehneve  :  maxah 
seiiisiyeni  :  purihimeiqa  :  uvaiaséh  : 
nçni  :  seinepnniyelç  :  esedçhneve  :  maxah 
seipnpudç  :  idqx^^  '  maxah  :  x^Mu  :  xßi 

sei  =  BB'i  »und  hier«;  epfine  wohl  =  ^pn-ne  »nach  ihm«  [dagegen 
Z.  4  ephn-(iyetç)  =  epn  allein],  Das.tie  nach  sei  ist  wohl  das  vorläufig  ge- 
setzte Objekt.  Dieses  Objekt  muss  esedehneve  sein,  vgl.  esedehneve 
Arn.,  auch  Akk. 

Fasst  man  mit  Thomsen  siyenials  Verb,  »ruht«,  dann  müsste  wohl  so 
übersetzt  werden:  »Dieses  Grab  baute  Chapriya,  und  daselbst  bestimmte 
er  nach  ihm  Mâchas  Verwandtschaft  (zu  legen),  und  die,  welche  daselbst 
ruht,  (nähml.  baute  es),  Purihimeiqa,  die  Schwester  Uvatasi's,  und  da- 
selbst bestimmte  sie  Mâchas  Verwandtschaft  (zu  legen),  und  sie  legte 
noch  dazu  hinein  Idachre,  Mâchas  Schwiegersohn  (...?).« 

Ich  zweifle  nicht,  dass  ein  Jeder  diesen  Inhalt  ziemlich  sinnlos  finden 
würde.  Der  eine  der  Grabherrn  sollte  schon  in  dem  gemeinsam  erbauten 
Grabe  liegen,  bevor  die  Inschrift  gesetzt  wurde.  Und  selbst  wenn  dies 
so  erklärt  werden  könnte,  dass  Purihimeiqa  während  der  AufRihrung  des 
Grabgebäudes  gestorben  wäre,  warum  dann  das  wiederholte  seinephne- 
iyeiç  u,  s.  w.,  eine  Bestimmung  die  beide  gemeinsam  gefasst  hätten. 
Müsste  es  nicht  vielmehr  so  heissen:  »Dieses  Grab  bauten  Ch.  und  die, 
welche  hier  ruht.  P.,  und  sie  bestimmten  u.  s.  w.»?  Fasst  man  dagegen 
siyeni  als  »Eigentümer«,  wird  das  ganze  viel  natürhcher:  »Dieses  Grab 
baute  Ch.  und  daselbst  bestimmte  er  u.  s  w.  und  die,  welche  es  besitzt, 
(ist)  P.,  und  daselbst  u.  s.  w.«  Man  müsste  dann  annehmen,  dass  Puri- 
himeiqa das  Grab  später  erworben  habe  (z.  B.  durch  Kauf);  die  Bestim- 
mung Chapriyas  den  Verwandten  Mâchas  gegenüber  halte  sie  aufrecht, 
und  beides  gebe  sie  in  den  3  Zeilen  kund,  die  alsdann  als  der  ursprüng- 
lichen zweizeiligen  Inschrift  Chapriyas  später  hinzugefügt  angesehen  werden 
müssten.  Ich  bemerke  zuletzt,  dass  teei  nicht  »Sarkophag«  (Thomsen) 
bedeuten  kann  (im  gewöhnlichen  Sinne  jedenfalls  nicht).  Hier  ist  ja  vom 
Hineinlegen  einer  ganzen  Familie  die  Rede. 

[Zu  dieser  Inschrift  hat  mir  Bugge  einige  Vermutungen  mitgeteilt, 
die  ich  mit  seiner  Erlaubnis  hier  folgen  lasse: 

»Wie  die  verschiedenen  in  Kyan.  i  (Tüssa)  genannten  Personen 
sich  in  Betreff  der  Verwandtschaft  zu  einander  verhalten,  wird  in  der 
Inschrift  nicht  ausdrücklich  gesagt.  Der  Erbauer  des  Grabes  ist  ein 
Mann  xapriya.  Wenn  Im  bert  (Mém.  IX,  220)  nçni  richtig  als  'Schwester* 
deutet,  ist  purihimeiqa  durch  die  Apposition  uvaiaséh  nçni  als  ein  Weib 


igOO.    No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III.  \^ 

gekennzeichnet.  In  welchem  Verhältnisse  zu  dem  Grabherrn  xapriya 
steht  nun  purihimeiqa?  Sie  trifft  nach  ihm  Bestimmungen  für  das  Grab, 
und,  wenn  Torp  seitisiyeni  richtig  liest  und  deutet,  wird  sie  als  die  Be- 
sitzerin des  Grabes  bezeichnet.  Sie  kann  weder  die  Schwester  noch  die 
Tochter  des  xapriya  sein,  denn  sie  wäre  dann  nicht  als  die  Schwester 
des  Uvatasi  bezeichnet.  Darum  scheint  mir  die  Annahme  fast  notwendig, 
dass  purihimeiqa  die  Wittwe  des  x^PriV^  ^^^'  D^ss  sie  nicht  ihren  Vater, 
sondern  ihren  Bruder  nennt,  kann  darin  seinen  Grund  haben,  dass  Uva- 
tasi damals  lebte  und  ein  angesehener  Mann  war,  während  ihr  Vater  ge- 
storben war.  Dass  Chapriya  und  Purihimeiqa  in  dem  Grabgebäude  selbst 
begraben  werden  sollen,  ist  wohl  hinzuzudenken,  obwohl  dies  nicht  aus- 
drücklich  gesagt  wird. 

Ausserdem  bestimmt  Chapriya  das  Grab  für  die  Verwandten  des 
Macha;  ich  deute  eseäehneve  als  Dat.  pl.  Nach  meiner  Vermutung  war 
maxa  der  Vater  des  x^P^tf^i  vgl.  Myra  5,  2:  'sie  sollen  hineinlegen  die  Ver- 
wandten des  Vaters  des  hrixihna'  (d.  h.  des  Graberbauers).  Purihimeiqa, 
die  Wittwe  des  Chapriya,  wiederholt  die  Bestimmung  desselben,  dass  die 
Verwandten  Macha's,  seines  Vaters,  in  dem  Gebäude  begraben  zu  werden 
berechtigt  sein  sollen.  Danach  fügt  sie  eine  neue  Bestimmung  hinzu.  Sie 
hat  zugleich  dem  idqx'^^e  in  demselben  Gebäude  Raum  gegeben.  Dieser 
idqxT^  wird  der  Schwiegersohn  des  maxa  genannt  und  war  also  nach 
meiner  Voraussetzung  ein  Schwager  des  Chapriya.  Wenn  Purihimeiqa, 
nicht  Chapriya,  die  den  ido^xT^  betreffende  Bestimmung  gegeben  hat,  ist 
dies  wohl  darin  begründet,  dass  idqxT^  erst  nach  dem  Tode  des  Chapriya 
die  Schwester  desselben  geheiratet  hatte. 

Das  letzte  Wort  der  Inschrift  ^^K  niuss  wohl  zu  idq^i^^  Apposition 
sein.  Er  wird  zuerst  als  Schwiegersohn  des  maxa  bezeichnet.  Neben 
xaiîba  findet  sich  sonst  nicht  ein  adjektivisches  Epithet;  daher  wird  xi^i 
ein  mit  x^hbu  koordiniertes  Substantiv  sein.  Man  könnte  daran  denken, 
in  xili  eine  Bezeichnung  des  Verhältnisses  des  idqxf^  zu  purihimeiqa  zu 
suchen.  Nach  der  oben  mitgeteilten  Begründung  war  idqx^e  der  Schwager 
des  x'^P^^y^'  Wenn  dies  richtig  ist,  war  er  für  Purihimeiqa  *der  welcher 
die  Mannesschwester  zur  Frau  hat*.  Darf  man  hiernach  eben  diese  Be- 
deutung dem  Worte  ;fj7i  beilegen?  Allein  man  würde  dann  wohl  eher 
maxah  :  x^f^hhu  :  sexili  ■-  ehbi  gesagt  haben.  Daher  vermute  ich,  dass  idqxT^ 
durch  xi^i  vielmehr  als  *der  Kilikier'  (Kih^  mit  einem  anderen  Suffixe 
als  xßii  vgl.  assyr.  HilaJcku)  bezeichnet  ist. 

Lykische,  pisidische,  isaurische  Personennamen  auf  KiXk-y  Kil-  ver- 
zeichnet    Kretschmer  Einleit.  S.  368,  darunter  KiXhg.     Auch  belegt  er 

Vid.-Sel8k.  Skrifter.    fl.-F.Kl.  1900.    No.  8.  2 


1 8  ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 

einen  Ortsnamen  KthatQa  (Kiki^arca?)  bei  Lystra.  Über  den  Namen 
idqxT^  vgl.  Kretschmer  S.  361  f. 

Wenn  lyk.  siyçnij  siyeni  'Besitzer'  bedeutet,  lässt  sich  diese  Anwen- 
dung leicht  mit  einer  Bedeutung  'Herr'  vermitteln,  und  das  Wort  kann 
sich  zu  dem  kilik.  Ivivveaig,  wie  MAEA  zu  ma8<i8i  Lim.  38  =  Schm.  42, 
verhalten.  Vgl.  aruvcfit  |  »  *  »  tukedri  :  st.  X.  O.  41 — 42  (Torp  Beitr.  II, 
39)  neben  aruvqtiyesi  :  O.  18,  [aruvqjiiyeseh  :  O.  21.]« 

In  Lim.  13  fasse  ich  hiepime  in  dem  Ausdrucke  St.  X.  N.  15  —  16: 

sentepi  kizeaprnnq  :  illildi  seh  \  i]e[pi]  tideimi  ebhi  arusn  :  nenexla 

Hier  kann  nicht  vom  Hineinlegen  ins  Grab  die  Rede  sein,  einmal  weil 
illidi  sonst  immer  »zahlen«  oder  ähnliches  bedeutet,  dann  auch,  weil  kizga- 
prnna  =  Tissaphernes  doch  wohl  nicht  in  Lykien  begraben  werden 
sollte,  n/èpi  scheint  hier  als  eine  (den  Akk.  regierende)  Präposition  ge- 
fasst  werden  zu  müssen  und  etwa  »an«  zu  bedeuten:  »und  an  Tissaphernes 

und  an  seinen  Sohn,  den  arnischen ?  soll  zahlen  (derjenige  welcher 

Schaden  anthut).« 

In  Lim.  13  schliesst  sich  dann  ç  :  kepi  :  fUepi  siypii  wohl  dem  vor- 
gehenden an,  wo  gesagt  wird,  dass  dem  Trzzubi  (Kuma?)  so  und  so  viele 
Ammamas  gezahlt  werden  sollen:  »ferner  an  den  Eigentümer  dieses 
Grabes«.  Die  Trennung  von  den  zusammengehörenden  Worten  ébei 
siyçni  durch  dazwischen  gesetzte  ist  nur,  was  wir  in  der  lyk.  Wortstellung 
auch  sonst  beobachten. 

Ich  möchte  also  die  beiden  oben  citierten  Inschriften  so  verstehen: 

Myra  4:  »Dieses  Grabgebäude  baute  Dd.,  St's  Sohn,  für  seine  Gattin 
und  seinen  Sohn;  und  dieses  will  Dd.:  sie  sollen  ihn  hineinlegen  in  das 
mit  Inschrift  versehene  (?  Thomsen)  Grab  und  seine  Frau«. 

Lim.  14.  »Dieses  Grab  baute  Mnnuhe,  Tmpeimis  Sohn  fiir  sich  selbst 
und  seinen  Sohn  Adamna  und  dieses  verordnet  (?  qrtti  muss  jedenfalls 
mit  IcUi  so  ziemlich  synonym  sein)  M:  sie  sollen  ihn  (sie?)  hineinlegen, 
und  kein   fremder   soll   hier  ändern.     Ferner  will  M:  wenn   hier  jemand 

ändert  oder  hier  ein  fremder  ändern  lässt ,  so  soll  er  zahlen  u.  s.  w.« 

hrppi  loti  Ass.  i  »verordnet  dazu«  und  çigw  laii  »verordnet  weiter«, 
wären  ungefähr  synonym,  las,  statt  wie  sonst  IcUi^  ist  zwar  eine  uner- 
klärte Form  aber  dieselbe  Schwierigkeit  bleibt  ja,  auch  wenn  man  die 
Bedeutung  »stirbt«  annimmt. 

Ueber  die  Form  hat  mir  Bugge  eine  Vermutung  mitgeteilt,  die  ich 
hier  folgen  lasse:  »In  ephtasnii  begegnen  wir  einer  aus  ta-  erweiterten 
Stammform  toê-,  in  der  mehrere  Gelehrten  den  Futurstamm  zu  erkennen 
glauben.  Nun  hat  in  mehreren  indogermanischen  Sprachen  der  Aorist 
denselben  Karakter  wie  das  Futurum.    Sollte  somit  las  3.  Sing.  Aor.  ohne 


igoo.     No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III.  19 

(mit  abgefallener)  Personendung  sein?  Der  Tempuswechsel  in  derselben 
Inschrift:  Mnnuhe  will  —  Mnnuhe  hat  auch  gewollt  —  hat  nichts  auf- 
fallendes«. 

Endlich  ist  vielleicht  mit  dem  oben  besprochenen  (d)ei)la,  das  la  in 
Lim.  43  zusammenzustellen: 

^hJV't^hJ    ^rf^Jv^^ßJy^   tneprUnavatç   :   uvata   :   irhbçnimeh    : 

tideri  :  sèbçla  :  ehetçme  \ 

»Dieses  Heroon  baute  Uvata  Trbbenimis  Sohn.«  Das  nach  ehe- 
içme  folgende  ist  leider  sehr  lückenhaft,  aber  es  scheint  gemeint  zu 
sein,  dass  niemand  hineingelegt  werden  dürfte  ausser  ihm  selbst  und  der 
Frau,  sebçla  muss  in  se-ebç-la  zu  teilen  sein,  ebç  ist  Akk.  von  ehe  »dieser«, 
wie  Rhod.  i,  Tl.  6.  Das  regierende  Verbum  könnte  ehetç  sein,  wobei 
-me  zu  dem  folgenden  gehöre.  Was  ehetç,  das  wie  ein  Präteritum  aus- 
sieht, bedeutet,  darüber  können  nur  Vermutungen  angestellt  werden. 
la  mochte  ich  mit  e6ç  verbinden;  die  Nasalierung  fehlt  wie  bei  ;fWa  Lim. 
20.  Vielleicht:  »diesen  Willen  machte  er  kund«  oder  dergleichen.  Ich 
gebe  zu,  dass  dies  nur  Vermutungen  sind. 


Eine  von  der  meinigen  ganz  abweichende  Erklärung  von  Arn. 
Z.  12 — 13  hat  Bugge  mir  hier  mitzuteilen  erlaubt: 

»Z.  1 1 — 12  :  seiyene^  :  md^  \  «  uhc^ii  :  ebeüa  :  Die  Schreibung  ämh 
ohne  Interpunktion  vor  la  macht  die  Annahme  eines  Substantives  la  be- 
denklich. Ich  vermute,  dass  eheüa  vielmehr  aus  ebei  ala  entstanden  ist. 
Vgl.  meilahadi  :  Lim.  42  Z.  3;  hribeuvelahadüi  Lim.  8  Z.  2;  [sjetelahadüi 
Lim.  45  Z.  3.  Ich  möchte  (a)la  mit  hqfi  verbinden  und  hier  einen  paren- 
thetisch eingeschobenen  Satz  vermuten.  Dass  àlàha-  'ändern'  bedeutet, 
scheint  mir  von  Torp  I,  22 — 26  durch  irbhaldhati  Lim.  8  und  Lim.  36 
bewiesen.  In  Lim.  36  Z.  4  verstehe  ich  zaJaiu  (d.  h.  ø-alahcUu)  als  Im- 
perativ *er  ändere  wieder',  *er  restituiere'.  Hiernach  möchte  ich  die  Stelle 
Arn.  Z.  II — 12  so  deuten:  *und  (wenn)  sie  das  md^^u  hier  (ebei)  gar  nicht 
(ne-pi)  (wieder)  ändern  (hcjfli  (a)la)\  Wenn  -iye-  *iis^  ist,  bedeutet  dies 
hier  wohl  s.  v.  a.  'für  die  rechtmässig  hineingelegten'.  In  m^«tt  oder 
md-f&Ju  (aus  md'&q})  vermute  ich  das  Objekt.  Die  Bedeutung  des  Wortes 
mag  'Unrecht',  'rechtloses  Eindringen'  od.  ähnl.  sein. 

Lim.  43:  sébçla  :  ehetpne  \  finde  ich  es  bedenklich  'diesen  Willen 
machte  er  kund'  zu  übersetzen,  weil  vor  la  keine  Interpunktion  steht. 
Man    darf  vielleicht    Tlos   7   Z.   4  vergleichen.      Unter    den   Titeln   des 


20  ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 

Graberbauers  findet  sich  hier:  seyaJuüa  :  astte  :  seiiyala  :  qx^^hi  :  ùçne  : 
uvehi).  Lim.  43  sébçla  kann  aus  se  (e)bç  (a)la  entstanden  sein;  ich 
möchte  dies  (a)la  mit  ala  Tlos  7  vergleichen.  Ich  finde  dies  dadurch 
bestätigt,  dass  ehetç  Lim.  43  offenbar  mit  aJuüa  Tlos  7  verwandt  ist. 
In  Tlos  7  fasse  ich  ala  als  Adjektiv  zu  il^e  auf.  itçne  bedeutet  wol 
•Vorsteher'  od.  ähnl.,  und  von  ala  iiçne  ist  qx^hi  uvehi  *des  -sehen 
Geschlechts'  abhängig.  Da  aJa-ha-  'ändern'  bedeutet,  liegt  die  Vermu- 
tung nahe,  dass  ala  eig.  *ein  anderer'  bedeutet.  Dies  wird  durch  kbi 
nicht  widerlegt;  vgl.  gr.  etscoc  neben  aXlog.  Gr.  ailog  kann  in  der  alten 
Dichtersprache  s.  v.  a.  àiXoTçioç  bedeuten.  In  Übereinstimmung  hiermit 
vermute  ich,  dass  ala  Tlos  7  'peregrinus'  bedeutet  und  ungefähr  wie  das 
lat.  Adjektiv  in  dem  Titel  praetor  peregrinus  angewendet  ist.  Ich  finde 
dies  durch  das  Adjektiv  qy(rhi  bestätigt.  Dies  scheint  mir  aus  ^q-xar-hi 
entstanden  und  den  Namen  der  Karer  zu  enthalten;  vgl.  j(radi  st.  X. 
N.  60,  tuxaradi  Ant.  i  Z.  8,  xeriga  KaQiy.a,  xer^u  In  dem  q-  von  qxrhi 
suche  ich  die  Bedeutung  ovy-;  vgl.  qn-aba'-hç  Rhod.  ib  Z.  3,  un-abq-mme 
st.  X.  N.  II,  u-vadra,  hu-vedri,  u.  m.  Ich  deute  daher  qxrhi  uvehi  'des 
sämmtliche  Karer  umfassenden  Geschlechts'. 

Dass  in  seAçla  Lim.  43  ala  'peregrinus'  enthalten  ist,  wird  dadurch 
gestützt,  dass  die  Sprachform  dieser  Inschrift  mehrfach  von  der  gewöhn- 
lichen lykischen  abweicht.  So  ab*nn*  Z.  i  für  èbçnnç;  tideri  Z.  i; 
aravq  Z.  2;  sufvedjrfij  Z.  3  flir  se  huvedri.  In  Lim.  43  wird  der  Grab- 
erbauer uvata  :  trbb^imeh  :  tideri  :  genannt.  Wenn  er  nicht  ein  Lykier, 
sondern  'peregrinus'  ist,  gilt  dasselbe  von  dem  Graberbauer  in  Lim.  32, 
denn  er  heisst  hrustti  :  trbb  :  çnemeh  :  tideri  :  Sein  Name  krustti  be- 
zeichnet ihn  wol  als  zu  Kqvaaaoç  in  Karien  geboren.  In  der  Zeile  2  sind 
am  Anfang  nur  folgende  Bruchstücke  erhalten:  4i  (c.  8  Buchstaben 
fehlen)  ila  :  isbazi  :  amusiyaniteli  : 

Man  darf  vielleicht  fsttajti  :  d.  h.  'constituit'  ergänzen.  Die  Ver- 
wandtschaft zwischen  dem  Graberbauer  in  Lim.  32  und  demjenigen  in 
Lim.  43  spricht  dafür,  dass  auch  in  -ila  Lim.  32  ala  'peregrinus'  steckt. 
Man  darf  vielleicht  [ebefila  ergänzen. 

Andere  Stellen,  an  denen  aia  'alius'  oder  ein  verwandtes  ali  vor- 
kommt, lasse  ich  hier  unbesprochen«. 


I  goo.    No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III.  21 

VI. 

Weitere  lykische  Verbalformen. 

Schon  vorher  (Beitr.  II,  36)  wurde  auf  Formen  wie  kumezei  Rhod.  i, 
die  offenbar  verbal  sind,  aufmerksam  gemacht.  Eine  Form  derselben 
Art  findet  sich,  wie  mir  scheint,  auch  Lim.  42  Z.  2 — 3. 

—   —   —   —   tnehtenehriycdatuhai  :  tüce  :  ebinteni   hrppüqlu  : 
iike  *  *  *  *  e  *  tibe  frei  ladt  :  trhbçtadra  :  eata  :  hrihti  :  meila- 

hadi  :  tike  : 

ntenihrppüqtu  tike  bedeutet:  »drinnen  (fite)  sollen  sie  keinen  (ni-tike) 
hinzulegen«.  *  ♦  ♦  *  e  ♦  tibe  irei  (oder  hrei)  ladi  trlbçtadra  :  sfata 
vermag  ich  nicht  zu  deuten,  man  erwartet  etwa:  »zu  ihm  oder  seiner 
Frau«  (adra  scheint  irgend  einen  Grabraum  zu  bedeuten,  vgl.  Beitr.  II,  44). 
Das  nteni-  vorangehende  ébi  bedeutet,  wie  ich  glaube,  »so  auch«  (vgl. 
ebid'  Beitr.  II,  32).  Der  diesem  Worte  vorangehende  mit  tike  endigende 
Satz  enthält  auch  ein  Verbot.  Hier  ist  die  Negation  ne^  während  der 
folgende  Satz  ni  hat.  Der  erste  Satz  enthält  somit  nicht,  wie  der 
zweite,  einen  Imperativ,  denn  Bugge  und  Thomsen  haben  gesehen, 
dass  ni  nur  da  steht,  wo  ein  Imperativ  folgt,  hriyalatu,  das  offenbar 
denselben  Begriff  enthält  wie  hrintimeilahadi  der  3.  Zeile,  kann  also 
nicht  ein  Imperativ  sein;  die  Endung  -tu  muss  etwas  anderes  sein  als 
die  Imperativendung,  und  die  eigentliche  verbale  Form  des  Satzes  muss 
in  hai  stecken  (so  ist  wohl  zu  lesen,  wenn  auch  von  einem  i  nur  schwache 
Spuren  übrig  sind  ;  freilich  ist  der  Raum  zwischen  a  und  i  ziemlich  gross, 
aber  ich  glaube  doch  nicht,  dass  ein  Buchstabe  zwischen  beiden  gestanden 
hat).  Nach  ala,  wenn  dies  nicht  aus  alaha  contrahiert  ist,  erwartet  man 
auch  das  vervollständigende  -ha.  Entweder  ist  dann  alatu  ein  Verbal- 
substantiv, von  hai  regiert,  oder,  was  wahrscheinlicher  ist,  das  ganze 
ist  in  cda-tu-hai  zu  teilen,  wobei  tu  irgend  eine  enklitische  Partikel  wäre, 
vielleicht  wiederum  in  t-u  zu  zerlegen  und  mit  dem  (umgestellten)  u-te 
in  al-ute-mei-hadi  Lim.  14  identisch.  In  beiden  Fällen  ist  hai  die  eigent- 
liche verbale  Form.  Wie  ist  diese  Form  zu  erklären?  Wenn  das  lykische 
ein  Passivum  besass,  könnte  man  hier  an  ein  solches  denken.  Es  Hesse 
sich  übersetzen:  »drinnen  soll  nichts  (1»e-/iÄ:eJ  verändert  werden,  so  sollen 
sie    auch  keinen   hinzulegen   u.  s.  w«. 

Eine  Variante  der   so  erschlossenen  Form  alahai  ist  alahae  Lim.  20 
und    in  einer  nicht  edierten  Inschrift  aus  Cadyanda. 

Eine  Form  derselben  Art  ist  avahai,  Lim.  17  und   in  einer  unedierten 
Inschrift  aus  Pinara.     Lim.  17  habe  ich  früher  zu  erklären  versucht  (Beitr, 


4â  ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 

I  34,  II  17),  aber  wenig  glücklich.  Nachdem  diese  Inschrift  jetzt  durch 
Thomsens  vorzügliche  Behandlung  derselben  (S.  71 — 73)  viel  verständ- 
licher geworden  ist,  sei  es  mir  gestattet  einige  supplierende  Bemerkungen 
zu  machen.  Die  Inschrift  ist  sehr  eigentümlicher  Art  und  weicht  in  vielen 
Beziehungen  von  der  gewöhnlichen  Fassung  der  Grabschriften  ab: 

a.  esedepl^meye  :  meyadç  :  tesi  :  minti 
avdhai  :  xwpa  :  ébehi  :  mei  :  avafhjai 
tesi  :  ahdahali  :  — > 

b.  esedeplqmeye  :  meyadç  :  tesi  :  minti 
avdhai  :  (x)upa  :  ehbi  :  seine  :  eph  :  puntq 
mei  :  avahia  :  tesi  :  aladahali  — ) 

Die  von  allen  frühern  gegebene  Deutung  des  tesi  als  Verbum  muss 
aufgegeben  werden.  Thomsen  hat  gezeigt,  dass  es  Substantiv  ist,  und 
etwa  »Satzung«  bedeutet,  tesi  aladahali  (wobei  aiadahali  adjektivisch 
steht)  »Bestimmung  der  fiir  Kränkung  des  Grabes  zu  zahlenden  Busse.« 
Ferner  ist  tesi  Objekt  des  Verbums  adç,  aber  es  ist  nicht  wahrscheinlich, 
dass  der  Dativ  esedeplçmeye  damit  zu  verbinden  sei.  Thomsen  über- 
setzt: »en  faveur  de  E.«  Allein  einerseits  würde  es  in  diesem.  Falle  sehr 
befremdend  sein,  dass  hier  nicht,  wie  sonst  immer,  angegeben  wäre,  von 
wem  oder  für  wen  das  Grab  gebaut  sei  (die  Inschrift  müsste  dann  jeden- 
falls ein  Fragment  sein);  andererseits  glaube  ich,  dass  auch  in  den  übrigen, 
verwandte  Formeln  enthaltenden  Inschriften,  die  Thomsen  64  ff.  be- 
handelt, bei  solchen  Wendungen  kein  Dativ  der  Person  sich  findet.  Ich 
muss  an  meiner  früheren  Auffassung  festhalten,  dass  esedeplçmeye  so 
zu  verstehen  sei:  »Dem  Esedepleme  (gehört  dies  Grab)«.  Zu  adç  mag, 
wie  Thomsen  meint,  ein  unbestimmtes  Subjekt  hinzuzudenken  sein:  »on 
(c'est  à  dire  la  Mindis)  a  fait  (établi)  une  contribution  à  la  Mindis«. 

Das  folgende  möchte  ich  als  einen  bedingenden  Satz  (ohne  Kon- 
junktion) fassen.  Auch  hier  könnte  die  passive  Bedeutung  der  Form  auf 
-i  gut  passen;  x^pa  ebehi,  kann,  da  in  ebehi  selbst  keine  Bezeichnung 
des  Casus  ausgedrückt  ist,  ebenso  gut  der  Nominativ  wie  der  Locativ 
sein:  »(wenn)  das  hier  (eigentlich  in  diesem  {prnnava)  befindliche)  Grab 
geschädigt  (?)  wird«.  Das  folgende  ist  eine  (nachdrückliche)  Wiederholung: 
»wenn  geschädigt  wird,  eine  Fixierung  der  Busse  auf  15  Adas«.  Viel- 
leicht kann  mei  (eigentlich:  hier)  geradezu  auch  »wenn«  bedeuten. 

b.  übersetzt  Thomsen  folgendermassen :  »En  faveur  d'Esedepleme 
on  a  fait  (établi)  une  contribution  (une  amende)  à  la  Mindis  à  (la  charge 
de)  quiconque  pénétrera  (?)  dans  son  tombeau  ;  et  en  outre  ils  y  ont  con- 
cédé à  (la  charge  de)  quiconque  y  pénétrera  (?)  une  amende  de  15  adas 
pour  atteinte  portée  (au  tombeau)«.      Ich    muss   gestehen,    dass  das  epn 


1900.    No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  111.  ^3 

(»en  outre«)  mir  bei  dieser  Deutung  ganz  unverständlich  bleibt.  Die 
beiden  Sätze  enthalten  ja  völlig  das  gleiche;  der  zweite  ist  eine  Wieder- 
holung des  ersten  und  fügt  keine  weitere  Bestimmung  hinzu.  Auch 
scheint  es  mir  ganz  unstatthaft  das  ephpuntç  hier  anders  zu  verstehen 
als  wo  es  sonst  vorkommt,  Myr.  3,  Kyan.  i.  An  diesen  Stellen  be- 
deutet es  sicher  »daneben  (ausser  oder  nach  der  Hauptperson)  Raum  in 
dem  Grabe  gestatten«  oder  ähnl.  So  muss  es  auch  hier  gefasst  werden. 
Hierbei  ist  auch  zu  beachten,  dass  während  a  ^f^pct  eftcAi  hat,  in  b  x^^pa 
ehbi  gesetzt  ist,  was  gewiss  einen  Grund  hat.  /upa  ehbi  ist  »sein  (des 
Esedepleme)  Grab«,  seine  u.  s.  w.  ist  »und  (die  Gräber)  der  nach  ihm 
bestatteten«.  Ich  übersetze  se-i-ne  epn  ptmiç  »und  (wenn)  sie  (nämlich 
die  dazu  berechtigten)  dort  (i)  nach  ihm  {ne-epn)  erlaubten  (erlaubt  haben) 
(andere  zu  bestatten)«.  Das  Präteritum  in  dem  bedingenden  Satze  ist 
hier  nicht  auffallend,  weil  der  Inhalt  dieses  Satzes  dem  des  anderen  be- 
dingenden Satzes  (avahai)  in  der  Zeit  vorausgeht.  Also:  »man  machte 
eine  Satzung  an  die  Mindis  (lir  den  Fall,  dass  sein  Grab  und,  (falls)  sie 
nach  ihm  erlaubt  haben  (andere  zu  bestatten)  (die  Gräber  dieser  Personen), 
beschädigt  werden.  Wenn  geschädigt  wird,  eine  Fixierung  der  Busse 
auf  15  Adas«. 

In  diesem  Zusammenhange  müssen  ein  paar  Worte  über  die  ver- 
wandten Formeln  in  den  Xanthus-Inschriften  gesagt  werden. 

Dass  die  Formen  natadç,  htadç,  ntaietq,  ntatqtç,  ntetadç^  ntetqiç, 
die  hinsichtlich  ihrer  Endung  in  keiner  Weise  von  den  gewöhnlichen 
Präteritis  abweichen,  auch  wirklich  Präterita  sind,  kann  man  nicht  umhin, 
Thomsen  einzuräumen.  Die  Sätze,  wo  diese  Formen  stehen,  können 
nicht  bedingend  sein  und  ntaiddç  u.  s.  w.  kann  hier  nicht  wie  in  der 
Sura-Inschrift  »hineinlegen«  bedeuten,  sondern  muss,  wie  Thomsen 
gezeigt  hat,  »etablieren«  oder  dergleichen  bedeuten.  Durch  die  Entdeckung, 
dass  iye  ein  enklitisches  dem.  Pronomen  im  Dat.  ist,  hat  Thomsen  einen 
Grundstein  für  die  Deutung  der  lykischen  Inschriften  gelegt^.  Aber  es 
ist  nicht  sicher,  dass  der  Dativ  -iye  in  diesen  Inschriften  ein  Dativ  der 
Person  sei.  Thomsen  übersetzt  z.  B.  Xanth.  3,  seiyefUaieiç  tesi  mnii 
ada  1 1 1  :    »et   pour  lui  (eux)   on   a  établi   une    amende  de  1 1 1  adas  à  la 


»  Zwar  gicbt  es  einige  z.  T.  dunkle  Stellen,  wo  das  iye  sich  dieser  Erklärung  nicht  fügen 
zu  wollen  scheint;  miiye  siypii  Xanth.  15,  seiye  muneita  ...  St.  X.  O.  20,  vielleicht 
nteyevç  Tl.  6.  seyepuvp  ...  St.  X.  O.  42,  seiyegreadr^  Tel.  4.  Auch  meiye  tubcifi 
»soll  ihm  (dem  Grabherrn)  bezahlent  könnte  auffallen,  weil  sonst  immer  von  Zah- 
lungen an  irgend  eine  Behörde  die  Rede  ist,  es  würde  aber  mit  meiner  obigen  Er- 
klärung von  ntepisiyfni  stimmen,  meiyepiyetç  Xanth.  5.  c.  lässt  sich  wohl  in  nieiy-epiy' 
etc  zerlegen,  und  epiyei^  ist  die  vollere  Form  des  gewöhnlichen  piyet^.  Trotz  alle- 
dem glaube  ich  aber,  dass  iye  von  Thomsen  richtig  gedeutet  ist. 


24  ALF  TORP.  H.-F.  KJ. 

Mindis«.  Aber  ist  diese  Ausdrucksweise  nicht  auffallend  knapp?  Weder 
vom  Grab  noch  von  einer  Kränkung  desselben  wird  ein  Wort  gesag^. 
Es  ist  mir  deshalb  wahrscheinlicher,  dass  sich  das  iye  auf  den  Haupt- 
begriff der  Inschrift,  nämlich  das  Grab,  und  nicht  auf  die  Person  bezieht. 
Also:  »und  für  dasselbe  (zum  Schutze  derselben,  für  irgend  eine  Krän- 
kung derselben)  hat  man  etabliert  u.  s.  w.«  Diese  Auffassung  scheint 
durch  die  Inschriften  gestützt  zu  werden,  wo  unmittelbar  nach  einem 
solchen  Satze  auch  eine  Busse  für  das  zweite  niata  stipuliert  wird.  So 
Xanth.  i: 

ébçhnç  :  prnnavq  :  mene  :  prnnavaiç 

ahqqadi  :  pizïbidéh  :  tideimi  :  se  : 

hmprqmeh  :  tuhes  :  seyehtatadç  :  minii 

aladehcdi  :  ada  :  o  —  ;  seyçtri  :  ntata  : 

ada  ;  1 1 1  -  5C  piyefç  :  hrzzi  :  niatq  :  ladi  :  ehbi  :  se  mhneTeidehe 

esedçnnevi  )  se  piyetç  :  çiri  :  ntaiq  :  prnneøi  : 

atlahi  : 
»Dieses  Grabgebäude  baute  Ahqqadi  Pizibidi's  Sohn  und  Hmprami's 
Neffe,  und  er  etablierte  für  dasselbe  eine  Busse  an  die  Mindis  von  15 
Adas  und  für  die  untere  Grabkammer  13,  und  er  bestimmte  die  obere 
Grabkammer  für  seine  Frau  und  für  Mnneteidis  Verwandte  und  er  be- 
stimmte die  untere  Grabkammer  für  seinen  Hausstand. c 

Hier  scheint  es  angemessen  als  das  Subjekt  des  Verbums  htatadç 
den  Grabherrn  selbst  zu  fassen,  weil  sonst  der  Subjektswechsel:  erst  der 
Grabherr  [prhnavaiç),  dann  ein  unbestimmtes  Subjekt  (niaiadç),  dann 
wieder  der  Grabherr  (pij/efç)  zu  hart  wird.  Aber  in  diesem  Falle  kann 
iye  kaum  der  Dativ  der  Person  sein,  denn  ein:  »er  bestimmte  sich  (für 
sich)  eine  Busse  an  die  Mindis«  =  er  bestimmte  für  den  Fall,  dass  er 
oder  seine  Rechte  gekränkt  werden  sollten  —  kann  kaum  eine  natürliche 
Ausdrucksweise  genannt  werden  ;  und  dass  es  sich  wirklich  auch  auf  das 
Grab  bezieht,  scheint  das  folgende  zu  zeigen,  iye  bezieht  sich  auf 
prnnava,  aber  dabei  wird  eigentlich  an  hrzei  ntaia  gedacht,  wie  aus  der 
folgenden  Erwähnung  des  qtri  ntaia  hervorgeht.  Auffallend  ist  nur,  dass 
dieses  durch  einen  anderen  Casus,  den  Locativ,  ausgedrückt  ist.  Jedoch 
Hesse  sich  dies  wohl  dadurch  erklären,  dass  der  Gedanke  an  dem  Hinein- 
legen weilte,  oder  der  Locativ  bezeichnete  vielleicht  »in  Bezug  auf«.  Das 
können  wir  nicht  wissen. 
Analog  ist  Xanth.  6: 

[sejnta  iya  tadç  :  tasfa  minta  aladahali  ada  .  ./ 

seyçtre  :  ada  1 1 1  ; 


IÇOO.    No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III.  25 

Hier  steht  çtre  nicht  çtri.    Ist  çtre  Dat.  Plur.?    »Und  für  die  unteren 
3  Adas«. 


Mit  dem  oben  genannten  tesi  könnte  (eseti  zusammengehören.  Meine 
frühere  Erklärung  dieses  Wortes  gebe  ich  als  verfehlt  auf.  Es  kommt 
zweimal  vor: 

Lim.  43  Z.  2.    sene  ieseti  :  tubeiii  :  trihmiü 
Rhod.  I  Z.  5.    sçne  :  iesçti  :  qqnti  :  irmmüiycti 

Das  'fWy  resp.  -çn€  ist  wie  in  verwandten  Formeln  Objekt  des  Verbs 
tidmtij  resp.  qqnli.  Wenn  in  einigen  Inschriften  das  eigentliche  Objekt, 
die  bestimmte  Summe,  auch  da  steht,  folgt  dieses  nach  dem  Verb. 
Das  zwischen  -ne  und  dem  Verb,  stehende  tesett  [tesçti)  kann  also  nicht 
ein  solches  Objekt  sein.  Wenn  die  eine  Inschrift  trfhmäi  und  die  andere, 
bei  sonst  gleichen  Verhältnissen,  tmmäiycti  hat,  wollte  es  so  scheinen, 
als  ob  'Çii  ein  eigenes  Wort  sei.  Dieses  -çti  sind  wir  berechtigt  auch 
in  tes-çti  zu  suchen.  Wenn  tes-çii  richtig  zu  trennen  ist,  scheint  tes  eti 
nur  auf  ungenauer  Schreibweise  zu  beruhen,  und  -eii  =  çti  zu  sein. 
Man  denkt  hier  unwillkürlich  an  eine  nachgefügte  Präposition  (vgl.  kbiyçti, 
St.  X.  N.  4).  Thomsen  hat  für  die  Präposition  çti  freilich  an  Stellen, 
wo  ich  diese  Präposition  nicht  finden  möchte,  die  Bedeutung  »nach,  in 
Uebereinstimmung  mit«  angenommen  1.  Wenn  dies  richtig  ist,  und 
wenn  tesi  »Bestimmung,  Satzung,  Gesetz«  bedeutet,  würde  tesçti  dem  in 
den  griech.-lykischen  Inschriften  häufig  vorkommenden  xorra  vofiov  ent- 
sprechen. teS'Çti  könnte  für  tesi-çti  wie  seyet-eseritadi  Lew.  für  seyeti-es. 
stehen.  Also:  xara  v6f.iov  ocpeikérto  tov  Aviaxav  und:  xarcr  v.  0.  xara 
TOV  yïviaxôv. 


VIL 

Noch  einmal  tL 

Im  folgenden  wird  zum  Teil  früher  (Beitr.  I,  II)  Gesagtes  wiederholt. 
Weil  aber  Thomsen  die  Richtigkeit  der  dort  gegebenen  Erklärung  von 
tisnke  bestreitet,  scheint  es  mir  am  besten  die  ganze  Sache  im  Zusam- 
menhange zu  besprechen. 


*  A  mon   avis  çH  est   le   radical  de  ^fri  »inférieure et  il  correspond   pour   le 

sens  à  peu  près  au  jjrec  xard  »h  bas,  en  aval,  en  descendante  (au  figuré  »conformément 
à«)  etc.  A.  a.  O.  24. 


26  ALF  TORP.  H.-F,  Kl. 

Mit  dem  relativen  H  scheint  tike  »jemand c  zusammengesetzt.  Wenn 
dem  so  ist,  muss  im  Lykischen  wie  im  Lateinischen  das  relative  Pro- 
nomen eigentlich  mit  dem  fragenden  identisch  sein,  denn  aus  einem 
ursprünglich  relativen  oder  anaphorischen  könnte  ein  indefinites  Pro- 
nomen keineswegs  hervorgehen.  Bei  dieser  Sachlage  wäre  es  nicht 
auffallend,  wenn  auch  das  blosse  H  ohne  hinzugefugtes  -ke,  als  indefinites 
Pronomen  verwendet  werden  könnte  (wie  griech.  rfe,  lat.  quis).  Und  so 
ist  gewiss  auch  der  Fall.  Jedenfalls  wird,  wie  es  scheint,  ein  gleich- 
lautendes Wort  so  gebraucht: 

Antiphel.  6  Z.  2—3  :  meiyadi  :  tike  :  tihe  \  øummi 
Myr.  7  Z.  3:  odl  Uke  tihe  øulmjmc 

Myr.  10  Z.  2:  adi  ti*e  tihe  øummc 

Hier  ist  nach  aller  sonstigen  Analogie  tüce  Subjekt:  »Wenn  jemand 
Schaden  thut«.  iihe  mu.ss  dann  zu  eummç  gehören,  entweder  als  Ad- 
jektiv oder  als  von  zummç  regierter  Casus  eines  Substantivs.  Die  Endung 
'he  deutet  darauf,  dass  das  letztere  der  Fall  ist,  denn  diese  Endung  be- 
zeichnet sonst  den  Genitiv.  Ich  fasse  also  tihe  als  Gen.  (objectiv.),  von 
zummç  regiert.  Ist  tihe  Genitiv,  muss  der  entsprechende  Nominativ 
natürlich  ti  lauten  oder  gelautet  haben.  Wir  haben  also  Nom.  /t.  Gen.  tihe. 
iihe  ßummc  wäre  »Schaden,  der  an  jemand  verübt  ist«.  Dasselbe  tihe 
eummq  findet  sich  auch  St.  X.  N.  17;  hier  liest  Bugge  Tyjifce  niene  aiii 
tihe  :  øumfmcj  und  erkennt  in  Tyxke  das  tike  wieder  (für  die  Form  aiti, 
die  in  irgend  einer  Weise  dem  sonstigen  adi  entspricht,  vgl.  das  Präte- 
ritum aite  in  einer  inedierten  kleinen  Inschrift  aus  Pinara). 

Meine  Auffassung  von  tihe  wird  durch  Myr.  5  gestützt: 
adimeyq  \tik  :  e  xttho^  :  timke 

Xttbq  ist  Akk.  von  einem  x'/6a,  das  mit  øummc  wesentlich  synonym 
sein  muss.  Das  diesem  Akk.  x^^  angefügte  tisnke  muss  das  gleiche 
bedeuten,  wie  das  diti  jsummç  gefugte  tihe,  Thomsen  fasst  es  als  Akku- 
sativ eines  Pronomes  tis(e)ke  > quelconque  c  =ti8e-\-ke.  Wie  aber  könnte 
ein  im  Nominativ  auf  -e  endigendes  Wort  im  Akk.  das  e  abwerfen 
und  ein  n  hinzufugen?  Mit  keinem  anderen  auf  e  endigendes  Wort  ist 
dies  der  Fall.  Schon  im  Voraus  spricht  die  Analogie  des  gleichwertigen 
Ausdrucks  dafür,  dass  tisnke  wie  iihe  ein  Genitiv  ist.  Nun  wird  dem  Gen. 
Sing,  auf  h(e),  wenn  er  von  einem  Worte  im  Akkusativ  regiert  wird  (ob 
auch  in  anderen  Fällen,  wissen  wir  noch  nicht)  ein  n  angehängt  (wobei 
das  e  abfällt)  z.  B.  nie  \  pitqti  :  hri  :  xfi^mc^  :  seyçn  lueqtrahh  Myr.  6  »sie 
sollen  hineinlegen  Hrichmma  und  Lysanders  Vater«,  ladu  uvitahn  Tlos 
5,  urtaqiyahh  kbairu  \  priyenubehn  tuhem  Tlos  7  u.  s.  w.  Dem  ent- 
sprechend sollte,  wenn  es  einen  Gen.  Flur,  auf  s(e)  giebt,  dieser  in  dem 


ÏÇOO.    No.  3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III.  2*] 

gleichen  Falle  auf  -m  endigen.  Solche  Akkusative  des  Gen.  Plur.  hat 
Bugge  (Stud.  I,  61  f.)  in  arum^  irum^  trmmishj  mitudish,  iyqnish  u.  m. 
zu  finden  gemeint.  Besonders  gewichtig  scheint  mir  iyqnish  tov  'Jcjvcov, 
vgl.  iyqnih  Tlos-Ik.  Wenn  iisnke  noch  hinzukommt,  dessen  Verwandt- 
schaft mit  iihe  so  in  die  Augen  springt,  scheint  diese  Auffassung  sehr 
an  Sicherheit  zu  gewinnen;  denn  hier  lässt  sich,  so  viel  ich  sehe,  das  n 
nur  als  das  dem  Genitiv  hinzufügte  erklären.  Ist  dies  so,  muss  also 
*ti8€'ke  die  dem  Gen.  Sing,  tihe-ke  entsprechende  Pluralform  sein,  und 
tishke  xtthn  »einen  an  irgend  welchen  Personen  verübten  Schaden«  be- 
deuten. 

Um  zur  vollen  Gewissheit  zu  gelangen,  wäre  es  erforderlich,  dass 
sich  Formen  auf  'S(e)  erweisen  Hessen,  die  wirklich  als  Genitive  gebraucht 
wären.  Die  Endung  se  (bisweilen  zu  s  abgekürzt)  ist  eine  nicht  selten 
vorkommende  (siehe  Bugge  A.  a.  O.,  der  sie  als  die  des  Gen.  Plur.  er- 
klärt). Ueberall,  wo  der  Zusammenhang  ersichtlich  ist,  zeigt  dieser,  dass 
die  so  endigenden  Wörter  entweder  eine  adjektivische  oder  eine  geniti- 
vische Bedeutung  haben  müssen,  z.  B.  St.  X.  N.  19:  fUlmme  :  arnnase  : 
se  uzem,  ib.  13:  gjq^^c*  |  arnn(i8,  S.  52:  terh  iyqnq  iyaeusas^  N.  2:  atqnas  : 
zxx^te  :  tern  u.  s.  w.  Dass  sie  nicht  Adjektive,  sondern  Genitive  sind, 
dafür  spricht,  meines  Erachtens,  folgendes  :  i)  Das  angehängte  n.  2)  Das 
e  in  se  ist  beweglich  wie  das  e  in  he\  bei  Nomen  wird  das  auslautende 
e  nicht  gelegentlich  abgeworfen.  3)  Wenn  wir  für  »lykisch«  das  Adjektiv 
irminüi  finden,  und  daneben  mit  anscheinend  gleicher  Bedeutung  irthmi- 
,  lise  vorkommt  (z.  B.  Xanth.  5  c,  St.  X.  S.  38,  O.  60),  ist  es  wahrscheinlicher 
in  dem  letzteren  eine  Casusform  des  ersteren  zu  sehen,  als  ein  zweites 
neben  dem  gewöhnlichen  hergehendes,  durch  ein  Suffix  erweiteres  Ad- 
jektiv anzunehmen.  4)  Tlos-Ik.,  wo  verschiedene  Kumas  aufgezählt  werden 
mit  folgenden  Zahlbezeichnungen  (dessen,  was  an  sie  zu  entrichten 
ist.^)  steht  zwischen  zwei  Genitive  auf  -he  ein  Name  auf  -se:  maliyehe — 
arailise — haqaduvehe  K 


*  Zu  den  Genetiven  zuf  8(e)  wird  wohl  auch  tuhes  zu  rechnen  sein,  wie  Im  bert  es  wahr- 
scheinlich macht  (Mém.  XI  231).  Auch  diese  Form  hat  gelegentlich  das  hinzugefügte 
-Ä.  Wenn  dagegen  derselbe  Gelehrte  auch  die  Formen  auf  -zi  als  Genitiv  rechnet,  ist 
dies  entschieden  unrichtig.  Mit  dem  Suffixe  -ei  werden  mehrere  Nomina  gebildet  z.  B.  : 
prnneei,  tshazi,  tezi,  tel^i,  hrzzi,  ikezi.  Für  diese  Bildungen  dürfte  sich  wohl  nicht 
leicht  ein  Gen.  Plur,  als  Grundlage  denken.  Das  in  diesen  Worten  vorkommende  Suffix 
wäre  also  von  dem  an  Ethnika  gefügten  -ei  zu  trennen.  Aber  aus  welchem  Grunde? 
Ich  kann  nicht  sehen,  dass  nicht  überall  die  Auffasung  dieser  Ethnika  als  Adjektive 
zulässig  oder  vielmehr  fast  notwendig  ist.  Wenn  sich  auf  Münzen  sowohl  x^ffff-  vehntesi 
als  x^f^^  vahntesf  finden,  lässt  sich  doch  dies  leicht  erklären;  die  erste  Legende  be- 
deutet einfach  »Xeriga  der  Vehntcrt  (oder  der  Vehntische  Fürst),  die  andere  »Xeriga 
der  Vehnter  (nämlich  Fürst)c;  die  Endung  des  Gen.  Plur,  -ç  ist  wie   in   triyerç  kiyeeç 


28  ALF  TORP.  H.-F.  KL 

Die  häufige  Endung  -w  betrachte  ich  als  mit  -At  parallel.  Wie  -hi 
aus  dem  Gen.  Sing,  durch  Anfügung  eines  Suftixes  -i  hervorgeht,  so  -si 
aus  dem  Gen.  Plur.  Mittelst  dieser  Endung  werden,  wie  mittelst  -Ät, 
sowohl  Namen  als  appellativische  Adjektive  gebildet. 

Das  blosse  tise  kommt  in  der  Verdoppelung  Ose  tise  vor.  Der 
Gebrauch  ist  offenbar  indefinit-relativ.,  aber  die  Verbindung,  in  welcher  es 
steht,  ist  sehr  schwer  zu  durchblicken. 

Lim.  1 1  :  metisetise  prnnavcUi  :  metüidi  qlayeb  :  pfürehni 

Lim.  12:  epunemei  :  ladt  :  metisetise  :  prnnavaii  .  metçni  :  qanuveii 

qlaßji  I  ebfiyjehi 
Lim  13:  hri  :  Maditi  :  tnetilidiyçlnji 
iisetise  prnnavaii 
Bei  allen  drei  Inschriften  ist  zu  bemerken,  dass  die  zu  erlegende  Busse- 
summe nicht  erwähnt  ist;  ttlidi  und  qanuveti  haben  anscheinend  kein  Objekt, 
während  sonst  nach  ttlidi  die  Summe  folgt,  und  bei  qqnii,  das  sicher 
mit  qanuveti  verwandt  ist,  das  Objekt  ne  vorangeht  (Lim.  42,  Myra  6,  11, 
Rhod.  i).  Es  wird  dann  wahrscheinlich,  dass  tisetise  prnnavaii  dieses 
Objekt  repräsentiert  und  die  Art  oder  den  Umfang  der  Busse  angiebt. 
Sollte  dieser  Ausdruck  vielleicht  bedeuten  »dasjenige,  wofür  immer  man 
baut  (bauen  kann)«?  Die  Kosten  eines  Grabes  soll  derjenige  erlegen, 
der  das  Grab  unberechtig  benützt.  Der  unbestimmte  Ausdruck  iisetise,  ist 
darin  begründet,  dass  diese  Kosten  nach  den  Umständen  verschieden  sein 
können,  und  jedesmal  von  einer  Behörde  fixiert  werden  müssen.  Der  Plur. 
des  Pronomens  ist  wohl  nicht  auffallender  als  im  Lateinischen.  Am  schwie- 
rigsten wäre  der  Gebrauch  des  Genitivs  in  diesem  Falle  zu  verstehen 
(ein  Instrumentalis  wäre  gewiss  mehr  am  Platze).  Dass  in  Lim.  11  und 
12  dem  tisetise  vorhergehende  me  ist  das  me  des  Nachsatzes.  Da  mit 
dem  relativen  Satze  der  Nachsatz  schon  anfängt,  ist  das  me  am  Platz,  es 
wird  aber  noch  einmal  vor  dem  Hauptverbum  tllidi  wiederholt.  Lim.  13, 
wo  der  relative  Satz  nachgefügt  ist,  steht  vor  diesem  kein  me,  und  sollte 
nach  meiner  Erklärung  nicht  dastehen  können;  leider  hat  aber  die  In- 
schrift sicher  eine  Lacune  nach  ç/n/i,  so  dass  sich  nichts  mit  voller  Sicher- 
heit behaupten  lässt. 


St.  X.  O.  22.  Wenn  dieselbe  Ostseite  der  Stele  Z.  27  iyqnisri  sppartazi  a1qnaz[i]  hat, 
so  folgt  doch  daraus,  dass  iyqnisn  Genitiv  ist,  keineswegs,  dass  auch  sppartasi  und 
aU^fUud  es  sein  müssen.  £s  lässt  sich  ja  sehr  gut  übersetzen:  »denjenigen  der  lonier 
und  den  spartanischen  und  den  athenischen.!  Die  Ëthika  auf -xrt  werden  ferner  ganz  wie 
Adjektive  flectiert,  so  hat  z.  B.  Isinda  Z.  24  qlahi  :  ebiyehi  :  ddevesehi,  wo  ddevezehi 
ein  mit  dem  Suffixe  -i  von  dem  Gen.  Sing,  ddevezehe  gebildetes  Adjektiv  ist,  und 
(Idevezehe  verhält  sich  zu  ddevezi,  wie  z.  B.  purihimetéhe  zu  purikimeti. 


I900.     No.   3.  LYRISCHE  BEITRÄGE  III.  29 

Ob  ausser  dem  Gen.  tihe  auch  andere  Casusformen  des  ti  in  den 
Inschriften  in  indefinitem  Gebrauch  auftreten,  lässt  sich  nicht  leicht  sagen. 
In  der  Verbindung  uveti  sieht  es  in  der  That  indefinit  aus,  aber  man 
kann  nicht  wohl  bestreiten,  dass  es  hier  auch  relativ  sein  könnte.  Das 
in  dieser  Verbindung  vorkommende  uve  habe  ich  früher  für  dasselbe 
Wort,  das  in  dem  Adj.-Gen.  uvehi  vorkommt  und  sicher  »Familie«  oder 
»Geschlecht«  bedeutet,  gehalten.  Ich  muss  diese  Behauptung  wieder- 
rufen, hri-be-uve-lahaditi  bedeutet  nicht  »wer  dieses  Grabhaus  ändert«  ; 
denn  sonst  finden  wir  niemals  ein  nominales  Objekt  zwischen  Präfix 
und  Verbum  gestellt. 

Das  uve  findet  sich  an  folgenden  Stellen: 
Lim.  8  :  hri-be-uve-lahadi-ti. 

Lim.  32:  iùuve  hrppUadi  tike 

Lim.  Reis.  II,  155:  se  uve  :  ti  hrppüc^i  tike  mçne  tubidi 
Lim.  20.  Z.  2.:         se  uveni  :  hrppi  :  tatu  :  tike  :  hrfi^Jse  [mjei 

alahadi  :  tike  :  se^tta  :  ç  :  adi  :  meuvehri  :  cdahae  : 

Thomsen  ist  geneigt  in  uve  ein  Pronomen  zu  sehen.  Ich  sehe 
mich  vergebens  um  nach  einem  solchen,  das  in  allen  diesen  Wendungen 
hineinpasssen  könnte.  Sehr  gut  scheint  mir  dagegen  in  diesen  Wen- 
dungen die  Bedeutung  »forte«  av  zu  passen,  und  zwar  bin  ich  geneigt 
zu  glauben,  dass  vor  dem  uve  das  ii  relative,  nach  demselben  indefinite 
Bedeutung  habe. 

Lim.  8  wäre  dann:  »(wenn)  etwa  jemand  dieses  (-be)  ändert.« 
Lim.  32:      »wer  etwa  jemand  hineinlegt.« 
Lim.  Reis:  »und  (wenn)  etwa  jemand  (pl.)  jemanden  hineinlegt  (pl.),    so 

soll  er  es  bussen.« 
Lim.  20:      »und  nicht  lege  man  etwa  jemanden  hinein;  und  wenn  jemand 
hier  verändert   und  Schaden  dann  (ç)  thut,  (wenn)  etwa  ge- 
ändert wird.« 

Ich  hatte  hier  hr[iiü]se  gelesen.  Bugge  liest  hr[i]se\  er  findet 
zwischen  r  und  s  nur  Raum  für  einen  Buchstaben.  Wenn  dies  richtig 
ist,  wird  meine  Auffassung  von  Rhod.  ibZ.  8  und  12  durch  Lim.  20  ge- 
stüzt:  hrpfpiJl  8eiagq  =  se  hrppi-agq,  hrppçmfiyej  |  sepiyaxq  =  8e  piyax^ 
hrrppfi)  çm(iye)  »und  ich  bestimmte  flir  die  meinigen«  (Beitr.  II  16).  se 
»und«  braucht  also  nicht  an  der  Spitze  des  Satzes  zu  stehen. 

Auch  die  Sprache  der  Nord-  und  Westseite  der  St.  X.  scheint  uve 
in  derselben  Bedeutung  zu  kennen. 

W.  59 — 60. meqliyu  :  y(upéliyu  : niuve  :  lugqtu  »sie 

sollen  nicht  etwa  .  .  ?  das  ...  ?  Grab.« 

Ob  meneuvelo^  55  dasselbe  uve  enthält,  ist  zweifelhafter. 


30  ALF  TORP.  H.-P\  KI. 

Das  uve  könnte  in  u-ve  zu  zerlegen  sein.  Das  ve^  das  auch  in  se-t^e 
auftritt,  ist  noch  nicht  gedeutet.  Das  u-  ist  vielleicht  dasselbe  Element 
das  in  altäe  mei  ....  hadi  tike  Lim.  14  auftritt:  »wenn  hier  etwa  jemand 
ändert«,  und  in  me-nte-ne-hriy-ala-t-u-hai  tike  Lim.  42:  »und  drinnen  soll 
nicht  etwa  etwas  verändert  werden«. 

Neben  tneti  prnnavaiç  findet  sich  ungefähr  eben  so  häufig  mçii 
prnnavatç.  mçti  teilt  Thomsen  gewiss  richtig  fn(e)-Ç'ti.  Was  ist  hier 
das  Ç?  Kaum  ein  pronominales  Objekt;  ein  solches  wird  durch  -ne,  -çne 
bezeichnet.  In  der  That  sieht  es  vielmehr  so  aus,  als  ob  meti  und  mçai 
völlig  gleichwertig  seien,  mçti  verhält  sich  zu  meti  wie  mçne  zu  mene. 
Ç  ist  demonstratives  Pronomen,  und  wenn  ti  »qui«  bedeutet,  muss  also 
cd  »is  qui«  bedeuten.  Dass  ç  Akkusativ  ist,  wird  durch  nichts  bewiesen. 
Hiedurch  wird,  wie  mir  scheint,  meine  (Beitr.  I,  41  gegebne)  Erklärung 
der  Phrase  meti  prnnavaiç  bestätigt: 

ebnne  '/upq   meti  prfinavatç  øahama  :  hoc  sepulchrum  qui  aedifi- 

cavit,  Zahama  (est). 
ebefinç  x^M  fnçii  prnnavaiç  sxt^i/raei  :  hoc  sepulchrum  is  qui  aedi- 
ficavit,  Schutrazi  (est)^. 

Lim.  9  hat  [ejbeli  :  mçtisiyçni  :  tele  :  selada.  Hier  will  Thomsen 
das  mçti  von  dem  eben  besprochenen  gänzlich  trennen;  er  teilt  m(e)' 
çtisiyçni  und  sieht  in  çti  eine  Präposition  xara  :  çtisiyçni  =  xaraxoifiatai, 
vgl.  Ant.  5  Z.  3:  çti  :  sbelimi  :  siyçni  teli  se  lada,  wo  çti  und  siyçni 
durch  Tmesis  getrennt  seien:  »Sbelimi  repose(ra?)  ici,  et  sa  femme«. 
Ich  halte  diese  Erklärung  fiir  unrichtig.  Was  auch  siyçni  ursprünglich 
sein  mag  —  ein  Verbum  wie  Thomsen  meint,  oder,  wie  ich  glaube 
ein  Substantiv  —,  jedenfalls  wird  es  als  ein  Verbum  gebraucht  [»pos- 
sessor (est)«],  und  das  mçti  ist  vor  diesem  ebenso  gut  am  Platze  wie 
vor  prnnavaiç.  Dass  ein  so  gewaltiger  Unterschied  einerseits  zwischen 
zwei  in  ähnlicher  Verbindung  und  auf  demselben  Platz  gestellten  mcü 
(mçti  prnnavaiç  —  mçtisiyeni)  und  andererseits  zwischen  den  lautlich 
nur  wenig  von  einander  abweichenden  Ausdrücken  meiii  siyçni  und  mçii- 
siyçni  zu  statuieren  sei,  halte  ich  für  ganz  unannehmbar.  Es  will  mir 
scheinen,  als  ob  dieser  Unterschied  auch  dem  Lykier  selbst  hätte  ziemlich 
schwer  fallen  müssen.  Was  sollte  sie  dazu  leiten  in  dem  einen  Falle 
eine  Präposition  zu  fühlen,  in  dem  anderen  nicht? 


Dagegen  wird  vielleicht  Thomsen  Recht  haben,  wenn  er  purûiimetiti  prnnavatf  mit 
Purihimeti  qui  (est,  nomem  habet)  aedificavit  (Lim.  41),  denn  da  hier  -ti  immer  mit 
dem  Nomen  zusammengeschrieben  wird,  ist  es  nicht  wahrscheinlich,  dass  es  mit  dem 
folgenden  Verbum  zu  verbinden  sein  sollte. 


I900.     No.  3.  LYRISCHE   BEITRÄGE  III.  3 1 

^li  mçtisiyçni  ist  meiner  Meinung  nach:  »hujus  (eigtl.  in  hoc)  is 
qui  possessor  (est)«. 

Meine  Erklärung  des  ç/i  wird  durch  eine  merkwürdige  Inschrift  aus 
Myra  (Reis.  II,  45)  gestützt.     Diese  Inschrift  fangt  so  an: 
teburehi  :  yçti  prnnavate  .... 

Hier  liest  Im  bert  (Mém  XI,  244)  nach  Petersen  teburi  :  yçii,  das 
er,  indem  er  der  Interpunktion  keine  Bedeutung  beimisst,  als  teburtyç-ti 
fasst:  téburiyçti  prnnavate  sei  eine  Formel  derselben  Art  wie  purihimeti-ii 
prnnavate.  Allein  die  österreichische  Kopie  hat  nicht  teburi,  sondern 
ù^rehi.  Auf  -hi  endigen  viele  Namen,  auf  -hiyç  kein  einziger.  Es  muss 
daher,  besonders  wenn  auch  die- Interpunktion  hinzukommt,  fast  als  aus- 
gemacht gelten,  dass  teburehi  ein  Wort  fur  sich  ist.  Dann  ist  yçii  =  çti 
einem  mit  zwischen  dem  -i  des  tuburehi  und  dem  ç-  eingeschobenen  y  (vgl. 
ti  :  yadi  Lim.  20),  çii  könnte  mit  teburehi  zu  verbinden  sein  :  teburehi  qti  = 
teburehi'ti  »Teburehi  qui  (nomen  habet)«;  wenn  aber  ç  »is«  bedeutet, 
ist  es  wahrscheinlicher,  dass  das  Relativ  mit  dem  Verb,  zu  verbinden  ist: 
»Teburehi  (ist)  derjenige,  welcher  baute«,  çti  prnnavate  ist  wesentlich  = 
m^i  prnnavaiç.  Die  Endung  -ç  beruht  darauf,  das  me  vorhergeht;  fehlt 
diese  Partikel,  endigt  das  Verbum  auf  -e.  Wie  aber  auch  die  Ver- 
bindung zu  verstehen  sein  mag,  jedenfalls  ist  çti  relativ. 

Dieses  relative  çti  könnte  auch  Pin.  2  angenommen  werden: 
setcUahhqti  :  minii  :  adai  :  o- 

8çt-  ist  se  +  et.  ç/-  ist  entweder  çte  oder  çti.  -te  scheint,  wie  Thom- 
sen gezeigt  hat,  »hier«  zu  bedeuten;  eine  Nebenform  çfe  kommt  nirgends 
vor.  çte  müsste  zwei  getrennte  Wörter  enthalten:  ç  »nachher«(?)  (vgl.  z.  B. 
sextta  :  Ç  adi  Lim.  20)  und  te  »hier«,  ^alahhqti  für  çti  alahhqii  (»die- 
jenigen welche  ändern«)  wäre  mit  Lew.  seyeteseri  tadi  =  seyeti-e-  zu  ver- 
gleichen.    Indessen   ist  ^t(e)  wahrscheinlicher,    vgl.  Lim.  20  sete  :  alahqti. 

Bisweilen  steht  çii  vor  einem  Nomen.  Hier  wurde  es  bisher  fiir 
eine  Präposition  gehalten.  Aber  es  fragt  sich,  ob  es  nicht  vielmehr 
auch  in  solchen  Fällen  als  relatives  Pronomen  zu  fassen  sei.  Jedenfalls 
scheint  mir  an  den  Stellen,  wo  der  allgemeine  Sinn  einigermassen  er- 
sichtlich ist,  ein  solches  sehr  gut  zu  passen.     So  St.  X.  N.  5  : 

se  I  iUqna  :  sttaii  :  sttala  :  çti  :  mcdiyahi 
und  7 — 8:    sejjbide  \  stiatimç  :  sttala  çii  :  qlahibiyehi  semaU 

yahi  :  semertemehi  :  sexntavatehi  :  jf)iden[ne]  \  hi 

Wenn  hier  çti  eine  Präposition  wäre,  müssten  die  Formen  auf  -hi  davon 
regiert  sein.  Aber  weshalb  -Äi?  Wenn  ^i  etwa  den  Genitiv  regierte, 
warum  denn  nicht  -Ac?  Die  Formen  auf  -hi  sind,  wie  oben  gesagt,  in  der 
Wirklichkeit  keine  Genitive,  sondern  von  dem  Gen.  Sing,  gebildete  Adjek- 


32  ALF  TORP.  H.-F.  Kl. 

tive.  Die  Schwierigkeit  habe  ich  Beitr.  II,  42  dadurch  zu  lösen  geglaubt, 
dass  ich  annahm,  die  Formen  maliyahi  u.  s.  w.  seien  zwar  von  qti  regiert, 
aber  keine  Genitive,  sondern  Akkusativer  sie  seien  substantivierte  Adjektive 
und  bedeuten  »das  dem  Senate  gehörige«  d.  h.  »den  betreffenden  Teil 
des  Senates  u.  s.  w«.  Aber  es  muss  zugegeben  werden,  dass  diese  Er- 
klärung eine  künstliche  ist.  Fassen  wir  çti  als  Relativum,  wird  die  Endung 
-Ai  ganz  verständlich  :  »Utana  errichtet  eine  Stele,  die  (eigtl.  »ea  quae«) 
dem  Senate  gehört  (d.  h.  geweiht  ist).c  »Und  der  Fürst  errichtet  auch 
eine  Stele,  die  diesem  Volke  gehört. c 

Auch  Rhod.  i  ist  ç/t  mit  einer  Form  auf  -Ät  verbunden  6  Z.  i   ff. 

hrppi  liyemeij 

iadi  :  like  :  kbi  :  tibe  xUhadi  :  çii  prnnfesfiyehi] 

Tcbiyehi  :  tike 
Hier  habe  ich  Beitr.  II,  4  so  übersetzt:  »Wenn  jemand  einen  fremden 
zu  ihm  hier  hineinlegt,  oder  schadet,  anstatt  eines  hauseigenen  einer  aus 
fremden  Hause.«  Viel  einfacher:  çH  prnneeiyehi  kbiyehi  :  tike  »jemand 
der  einem  fremden  Hausstande  angehört.«  kbiyehi  ist  mit  prnnejsiyehi  zu 
verbinden. 

çti  findet  sich  ferner  auch  St.  X.  O.  i  ;  hier  ist  zwar  der  Zusammen- 
hang ganz  dunkel,  aber  so  viel  man  sehen  kann,  wäre  ein  Relativum 
nicht  ausgeschlossen.  Ganz  dunkel  ist  Lim.  16:  tebursseü  :  \prhnavaie: 
lush  I  t{})e  :  çti  :  vazisse,  : 

Ein  anderes  Wort  liegt  dagegen  vor  Xanth.  9  (Reis  II,  11): 

eb^nç  :  xMW  •'  ♦wçrt  ;  iyetç 

q  :  arnna%a  :  pssureh  :  tidei 

mi  :  setideimi  :  padrmmahe 

xudivazade  :  epençtiyaite 
padfihma 
»Dieses  Grab  weihten  (eigtl.  weihte)  Qarnnacha  Pssuri's  Sohn  und 
der  Sohn  Padrmmas  Chudivazade.«  epençtiyatte  ist  gewiss  qhençii-atte  zu 
teilen.  Vgl.  epatie  Xanth.  5  c:  pddç  :  teîçzi  :  epatfe\  hier  ist  ep-atie  dem 
davon  regierten  Worte  nachgestellt;  Xanth.  9  ist  dies  zwischen  den  beiden 
Bestandteilen  ep  und  alte  gestellt  ;  ich  nehme  an,  dass  ep-aite  »in  memo- 
riam« oder  ähnliches  bedeute.  Xanthus  9  heisst  es  dann  wohl  »in  me- 
moriam avi«.  Wenn  ein  Sohn  Padrmmas  und  ein  Sohn  Pssuris  einem 
Padrmma  ein  Grab  gemeinsam  weiht,  ist  es  wohl  sehr  wahrscheinlich,  dass 
dieser  Padrmma  ihr  gemeinsamer  Grossvater  sei.  Dass  der  appositive 
Name  im  Nominativ  steht,  obgleich  en^ti  ein  obliquer  Casus  sein  muss, 
ist  etwas,  das  auch  sonst  vorkommt,    en^ti  wäre  somit  Grossvater;  das 


IÇOO.     No.  3.  LYKISCIIE   BEITRÄGE   III.  33 

\A/^ort  scheint  mit  çne,    »Vater«   verwandt,     pddç  ielçsi   epatie  vielleicht 

»zur  Erinnerung  des   Mitkriegers  (Kriegskameraden)«. 

Endlich   steht  qii  Ant.  5,  wo  wegen   der  grossen  Lacunen  der  volle 

Sinn  nicht  mit  Sicherheit  zu  ermitteln  ist. 

Z.  2  ff: 

—    —    —    —    se  piyetç  minii  : 

**********  upemde  ^  *  iatitdi  çti  sbélimi  siyçni  téli  se  lada  : 

*************  hrppiiqna  hrppiyemei  tqti  :  tike 

Vor  iaii  zeigen  sich  Spuren  eines  t;  es  ist  daher  wohl  mit  Bugge 
und  Thomsen  [sjtiaiitdi,  nicht,  wie  ich  früher  annahm,  niatiidi  zu  lesen. 
-tdi  ist  das  relative  H,  das  sich  hier  vielleicht  auf  das  vorhergehende 
minii  bezieht:  »welche  festsetzt«  (?);  von  sttati  scheint  der  Inf.  hrppiiqna 
abhängig  zu  sein.  Nach  diesem  Infinitiv  folgt  der  Satz:  »hrppiyemei  tqti 
iihe<ii  d.  h.  »wenn  sie  hier  zu  ihm  (oder  ihnen)  hinzulegen«.  Es  ist  daher  mit 
Sicherheit  anzunehmen,  dass  durch  diesen  Infinitiv  das  Verbot  gegen 
Hineinlegen  von  Anderen  ausgedrückt  war.  Die  Lacune  vor  hrppiiqna 
könnte  so  ausgefüllt  werden:  [prnnavi  neiikej.  Also:  »welche  festsetzt 
[in  dem  Grabgebäude  niemand]  hinzuzulegen.«  qii  sbelimi  siyqni  ist  nach 
Thomsen  »Sbelimi  xaraxo^jt^ârat«.  Ich  glaube  weder  an  çii  xara,  noch 
an  siyçni  Tioifiâzaii  und  auch  nicht  daran,  dass  das  Subjekt  zwischen 
Präfix  und  Nomen  stehen  könnte  ^.  Vielleicht  Lïsst  die  Sache  sich  so 
erklären,  çii  ist  das  Relativum.  Dieses  lässt  keine  Locativbildung  zu. 
Wenn  bei  demselben  dies  Verhältnis  ausgedrückt  werden  sollte,  ge- 
schah es  in  der  Weise,  dass  das  demonstrative  Localadverb.  ieli  »hier« 
hinzugesetzt  wurde:  çii-ieli  eigt.  »quod-hic  =  ubi«.  çii  bezieht  sich  auf 
das  Wort  für  »Grab«,  das  in  der  Lacune  stand.  Also:  »[in  dem  Grab- 
gebäude], welches  Sbelimi  besitzt  und  seine  Frau«. 

Auch  die  Sprache  der  West-  und  Nordseite  der  Xanthusstele  kennt 
ein  çti  :  arppa^us  :  qii  :  impevqii  N.  61;  ob  dies  dasselbe  Wort  ist,  ent- 
scheide ich  nicht.     Dazu  ist  diese  Sprache  mir  noch  zu  dunkel. 


*  mene  pdd§  qla  smmath  Sura,  kana  nicht  als  Analogen  gelten,  so  lange  wir  nicht  wissen, 
dass  pddç  wirklich  Verbalpräfix  ist. 


34 


ALF  TORP.      LYRISCHE   BEITRÄGE  III.  H.-F.  Kl.     190O.    No.  3. 


Register. 


avahai  21  f. 
aiti  26. 
ala  20. 
alahae  21. 
alahai  21. 
alatuhai  21. 
asavqzala  8. 
Ç-  20. 

qnabahe  20. 
cx'*Ät  20. 
gasahala  15. 
e6c/«*  9. 
eheiya  10. 
etetto  II. 
c6^  19. 
fÄe^^  19,  20. 
e/it  12  n. 
cwf/t  32. 
epa^/c  32. 
ep«  II. 
epüne  16. 
e«c  15. 

esedentieve  10. 
c/r^  25. 

§  30- 

cÅe,  çA:ep»  15. 

çfi  25,  30  f. 


v^ti  9. 
zalatu  19. 
-ift  27  n. 
huvedri  20. 
iyqnisti  27. 
-ly«  23. 
tf^ne  20. 
krustti  20. 
grWi  12,  18. 
/a  II,  19,  20. 
h&»i  10. 
/cw  18. 

lati  14  f.,  18. 
m«  22. 
JWfwe  30. 
?nç/i  30. 
mO'â'u  19. 
muneita  7. 
m  we  14. 
-ne  14,  16. 
7içni  16. 
nke  15. 
ntafadç  23. 
n^gji  10,  18. 
uvadra  20. 
wre  29. 
unabqmme  20. 


-Mfe  21,  30. 
-j»  8»  II. 
puv^H  9. 
j>pui}6  II. 
«e  29. 
-se  27. 
«ç^  31- 
siy^i  18. 
«^a*t  33. 
/<?*  13. 
tezi  16. 
fefo*  33. 
teseti  25. 
fwçfi  25. 
^m  22. 
U  25  f, 
%çt  8. 
tihe  26. 
f»A;e  26. 
tisetise  26. 
^nÄ:6  26. 
-fu  21. 
tu%aradi  20. 
xerç*  20. 
%eriga  20. 
XȀ"  17. 
;^rari»  20. 


Gedruckt  S.  Juni   1900. 


Q 


Contributions  to  the 

History  of  the  Norsemen 

in  Ireland 
I. 

The  Royal  Race  of  Dublin 

by 


Alexander  Bugge 

Dr.  phil.  • 


VtduMkabsaelakabet*  Skrifter.   II.  Hiatorlak-filoaoflik  Klane.   1900.   No.  4 


Udgivet  for  Hana  A.  Benneche*  Fond 


Christiania 

Sold  on  Commission  by  Jacob  Dybwad 

Printed  by  A.  W.  Brøgger 

1900 


Read  in  the  meeting  23.  march  1900. 


The  Norse  Race  of  Kings  in  Dublin. 


in  a  study  of  the  Scandinavian  Settlements  in  the  British  Isles,  one 
of  the  first  questions  that  arises  is,  what  Scandinavian  people  was  it 
that  founded  each  of  these  settlements?  With  regard  to  the  Shetland 
Islands,  the  Orkneys,  the  Hebrides  and  the  Isle  of  Man,  the  answer  is 
easy  to  give.  We  know  that  these  islands  were  populated  by  Nor- 
wegians. And  the  Danelaw  in  England,  as  we  also  know,  was  colo- 
nised by  men  from  Denmark.  But  how  was  it  in  Ireland?  What  does 
Lochlann  mean,  the  country  whence  most  of  the  Scandinavian  con- 
querors of  Ireland  came? 

English  authors  very  seldom  give  an  answer  to  this  question.  As 
a  rule  they  confound  Norwegians  and  Danes,  without  distinguishing 
between  the  two  nations.  Scandinavian  authors,  on  the  other  hand, 
have  always  agreed  in  the  opinion  that  it  was  Norwegians  who 
founded  settlements  and  kingdoms  in  Ireland  i.  It  would  therefore  seem 
unnecessary  to  discuss  this  question  further,  had  not  the  distinguished 
German  linguist  and  antiquary.  Professor  Zimmer,  with  his  great  authority, 
recently  expressed  a  different  opinion.  Zimmer's  view  is  that  the  Vikings 
who  came  to  Ireland  during  the  first  fifty  years  (viz.  795 — 849),  were 
for  the  most  part  Norwegians.  Thor  g  il  s  {Tur geis),  the  founder  of 
the  Norse  power  in  Ireland,  in  his  opinion,  was  also  a  Norwegian. 
But  in  the  middle  of  the  ninth  century,  according  to  his  theory,  the 
Norwegian  settlers  were  expelled  by  Danish  conquerors,  and  the  viking 
colonies    in    Ireland   after   that  time  were   Danish,    not    Norwegian. 


*  Cf.  that,  ia  many  ways,  most  interesting  book  by  Professor  Stokes,  »Ireland  and  the 
Celtic  Church«,  which  completely  confounds  the  two  nations,  and  among  Scandinavian 
authors,  the  Danes,  Worsaae  and  Steenstrup,  and  the  Norwegians,  P.  A.  Munch  and 
Gustav  Storm,  who  all  agree  in  calling  the  Scandinavians  in  Ireland  Norwegians. 

Vid.-Selsk.  Skrifter.    H.-F.  KL    1900.    No.  4. 


ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  KL 


Zimmer  says^:  »The  Vikings  who,  until  840 — 850  wandered  about  in 
Ireland,  or,  like  Turgeis,  tried  to  establish  a  kingdom,  were  Norwe- 
gians. Their  home  is  Hirdta  (Book  of  Armagh),  Hiruath  (in  the  old 
Irish  Saga  texts),  i.e.  Hörftaland  at  the  Hardangerfjord.  In  my 
opinion,  they  are  called  Findgenti^  Find  Gaill,  because  their  names 
are  very  often  compounds  (//z;///-pagans,  //i;/Ä-foreigners).«  ^  Zimmer 
goes  on  to  relate  that  Danish  vikings  in  848,  came  to  Ireland  and 
attacked  the  Norwegians.  »Two  years  afterwardsc,  he  says,  »the  Danes 
conquer  Dublin  and  defeat  the  Norwegians  at  Linn  Duachail.  In  the 
following  year,  the  Norwegians  come  with  a  fleet  of  160  ships,  and 
fight  with  the  Danes  at  Snam  Aignech,  a  battle  in  which  the  Norwe- 
gians lose  5000  men,  and  even  have  to  give  up  their  ships  to  the  Danes. 
The  Norwegian  Viking  power  is  broken,  and  the  Danes, 
victorious  at  Linn  Duachail  and  Snam  Aignech,  hold  the 
sway  and  have  Dublin  in  their  hands.  When,  in  the  following 
year  (852),  it  is  simply  stated  that  Amlaib,  son  of  the  King  of  Lochlann; 
came  to  Ireland,  and  that  the  Vikings  in  Ireland  acknowledged 
his  rule,  there  can  be  no  doubt  that  he  was  a  Da  nee. 

Zimmer  admits  that  Lochlann,  after  the  twelfth  century,  means 
Norway;  but  he  is  of  opinion  that  this  is  due  to  the  expedition  of  King 
Magnus  Barefoot.  He  tries  to  prove  that  the  original  form  of  the 
name  is  not  Lochlanity  but  Lathlann,  Lothlann,  which  at  first  signi- 
fied the  Danish  island,  Lolland.  Zimmer  also  believes  that  the  name 
Hiruath^  as  early  as  the  ninth  century,  completely  disappears,  and  is 
replaced  by  the  name  Lochlann;  and  he  sees  in  this  a  proof  of  his 
theory.  ' 

I  shall  not  discuss  the  linguistic  value  of  Zimmer's  theory,  especially 
as  Zimmer  is  regarded  as  one  of  the  first  living  authorities  with  regard 
to  Irish,  and  through  his  studies  has  thrown  fresh  light  upon  the  history 
of  the  Norsemen  during  the  Viking  ages,  and  their  intercourse  with  the 
Celts.  I  shall  only  try  to  express  the  doubts  that  arise  in  the  mind  of 
a  Norwegian  historian.  I  shall  not  dwell  on  the  fact  that  Lolland  is  a 
small  island,  and  that  it  is  not  likely  to  have  given  the  name  to  a 
whole  people.  History  itself,  it  seems  to  me,  clearly  shows  that  Zimmer's 
theory  is  wrong. 


1  Keltische  Beiträge  III,  p.  131,  etc.  (in  Zeitschrift  flir  Deutsche  Altertumskunde). 
8  I  do  not  agfree  with  this  explanation  of  Findgenti  and  Find'^gaill.     I  think   the  Nor- 
wegians were  called    »White  Pagan  s  t   because  of  their  fair  complexion. 
8  Keltische  Beiträge  III,  p.  161.  n.  i.  1 


igoo.     No.  4.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  5 

First  the  name  Hiruath  (gen.  pi.  na  Hiruade  is  the  name  of  the 
people).  Probably  Dr.  Todd  and  Zimmer  are  right  in  connecting  Hiruath 
with  the  Hœreàas  of  the  Anglo-Saxons,  and  in  explaining  it  as  Old- 
Norse,  Hçràar,  i.  e.  men  from  Hordaland.^  Zimmer  says  further; 
»Irische  Folksetymologie  hat  wohl  Hiruath  an  erthuath  (gesprochen 
erhu^h)  »Ostland«  angelehnt«.^  In  the  modern  Annales  Buelliani,  we 
probably  have  another  popular  etymology  of  Hiruath,  The  Annals 
describe  the  Battle  of  Clontarf  in  1014,  and  relate  that  »it  was  he 
(i  e.  Maelmorda,  the  son  of  Murchad)  who  gathered  the  kings  together 
and  entered  into  alliance  with  them,  their  islands  and  sons,  with  the 
Lochlanns  of  lartuaith  (con  in  Lochlaind  an  lartuaitK)^.^  O'Conor 
renders  this  passage  by  »cum  Lochlanis,  i.  e.  Norvegiis  Occidentis 
Septentrionalis«.  According  to  Windisch,*  iarthüaid  denotes  »north- 
west«. But  probably  the  author  of  the  Annales  Buelliani,  when  writing 
lartuaith^  has  thought  of  Hiruath, 

These  late  annals  are  the  only  historial  source  in  which  Hiruath 
seems  to  appear.  For  the  rest,  the  name  only  occurs  in  mythical  sagas. 
It  is  never  mentioned  by  Cogadh  Gaedhel,  in  the  Three  Fragments,  the, 
Annals  of  Tigernach,  or  any  other  of  the  ancient  chronicles  or  annals. 
It  is  therefore  impossible  to  agree  with  Zimmer  in  concluding  that 
Hiruath  has  been  the  original  name  of  Norway  in  Ireland.  Nor  is 
Zimmer  right  when  he  states  that  the  name  disappears  at  a  very  early 
period,  and  is  replaced  by  Lochia nn.  On  the  contrary,  the  name  occurs 
in  the  Book  of  Lecan  (from  14 16),  where  the  king  of  Iroda  is  men- 
tioned. ^  Even  as  late  as  in  the  17  th  and  i8th  centuries,  the  name,  in 
the  corrupted  form  lorruaidhe^  is  found  in  Irish  ballads.  ^  And,  accord- 
ing to  Mac  Firbis's  genealogical  work  (from  the  beginning  of  the  17th 
century),  »the  writings  of  the  Irish  call  the  Lochlannaigh  by  the  name 
Goill\  they  also  call  some  of  them  Dubh  lochlannaigh,  i.  e.  black  Gentiles, 
which  was  applied  to  the  Danes  of  Dania,  i.  e.  Denmark.  Finn- 
Lochlannaigh^  i:  e.  fair  Gentiles,  i.  e.  the  people  of  loruaighe,  i.  e. 
the  people  o{  Norwegian, '^  —  lorruaidhe  and  loruaighe,  which  must  both 

1  Todd,  Cogadh  Gaedhel,  p.  XXXIV  n.  i. 

8  Keltische  Beiträge,  I,  p.  205  n.  i. 

8  Rerum  Hibemicarum  Scriptores,  ed.  O'Conor,  II,  Annales  Buelliani,  p.  15,  etc. 

*  Irisches  Wörterbuch. 

*  Joyce,  Celtic  Romances,  p.  59  It  is  a  tale  of  the  celebrated  hound-whelp,  belonging 
to  the  king  of  Iroda.  The'^sarae  tale  is  mentioned  in  the  Book  of  Leinster  (p.  207  /ff), 
where  the  dog  is  called  »hound-whelp  of  the  king  of  Hirotha«  (cuilen  rig  na  Hirotka). 

6  D'Arbois  de  Jubainville,  Catalogue  de  la  littérature  épique  d'Irlande,  pp.  106,  126,  212. 
Irish  popular  etymology  has  perhaps  combined  lorruaidhe  with  iarthuaid, 

7  This  passage  is  printed  in  O'Donovan's  edition  of  the  »Annals  of  the  Four  Masters«, 
I,  p.  482  n. 


ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 


have  been  pronounced  in  the  same   manner,    are  clearly  later  forms  of 
Hiruatkf  HirothUy  or  Iroda.  — 

The  name  Hiruath  has  never  been  completely  forgotten,  but  it  had 
its  own  limited  domain  in  which  it  was  used.  Some  of  the  first  Vikings 
who  came  to  Ireland,  have  probably  had  their  home  in  Hordaland, 
and  this  is  perhaps  the  reason  why  the  name  has  been  remembered. 
But  Hiruath  has  never  been  the  common  name  of  Norway;  had  it 
been,  it  would  certainly  have  appeared  in  the  old  chronicles. 

Let  us  now  pass  to  the  historical  sources.  The  so-called  »Three 
Fragments«  are  acknowledged  by  all  authors  to  be  one  of  the  most 
trustworthy  of  Irish  annals.^  They  are  now  only  found  in  a  transcript 
of  a  copy  from  1643,  but  this  copy  must  have  been  unusually  accurate, 
for  the  copyist  always  states  when  he  is  not  able  to  read  the  original 
manuscript. 2  The  original  from  which  Mac  Firbis  made  his  copy,  must 
have  been  nearly  contemporaneous  with  the  events  that  it  mentions. 
The  author  relates,  for  instance,  the  departure  of  king  Amhlaibh  to 
Norway  (871)  in  the  following  words:  »Amhlaeibh  went  from  Erin  to 
Lochlann  to  wage  war  on  the  Lochlanns,  and  to  aid  his  father  Goffridh, 
for  the  Lochlanns  had  made  war  against  him,  his  father  having  come 
for  him;  but  as  it  would  be  tedious  to  relate  the  cause  of  the  war,  and 
it  also  concerns  us  but  little,  though  we  have  a  knowledge  of  it,  we 
forbear  writing  it,  for  our  business  is  not  to  write  whatever  may  belong 
to  Erin,  nor  even  all  these;  for  the  Irish  suffer  evils,  not  only  from  the 
Lochlanns,  but  they  also  suffer  many  injuries  from  one  another.«  ^  Such 
remarks  could  only  be  made  by  a  contemporary.  The  description  of 
the  battle  between  the  Norwegians  and  the  Danes  (p.  116),  from  which 
Zimmer  draws  his  conclusions,  must  also  be  founded  on  the  account  of 
an  eye-witness.  In  this  description  the  Siiurusman  (captain)  of  the  ship 
of  the  Lochlanns  is  mentioned  (Siiurusman  na  loinge  Lochlannaighe), 
which  is  only  an  Irish  spelling  of  the  Norse  sUjristnaàr.  This  clearly 
shows  that  the  description  of  the  fight  must  be  contemporary  or  nearly 
contemporary  with  the  events. 

If  Zimmer  were  right  in  his  theory,  one  would  think  that  the  Danes 
who  defeated  the  Norsemen  in  851,  would  be  called  Lochlannach  by  the 
»Three  Fragments«.      But    on    the    contrary,    the   victorious   Danes    are 


1    Cf.  Steenstrup,  Normannerne,  II,  pp.  114,   115,  etc. 

a   Cf.    p.   183    (O'Donovan's  edition),    where    he    says:    »and    for   other  reasons    which   I 

cannot  get  from  the  old  book«,  etc. 
3   Three  Fragments,  p.  195. 


I900.    No.  4.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  ^ 

called  'hDaunites  i  e,  Danair^^  and  the  defeated  Norwegians  are  called 
Lochlannach  (p.  117). 

Zimmer's  chief  argument  is  that  Dublin  was  taken  by  the  Danes 
(850),  the  result  of  which  was  that  a  Danish  government  was 
established  in  Dublin.  ^  The  Three  Fragments  do  not  state  that  Dublin 
was  taken  by  the  Danes,  nor  yet  does  Cogadh  Gaedhel;  but  only  the 
later  Annals  do.^  These  all  relate  that  »the  Dubhgoill  (i.  e.  the  Danes) 
arrived  in  Ath-cliath  (i.  e.  Dublin),  and  made  a  great  slaughter  of  the 
Finnghoill  (i.  e.  the  Norwegians),  and  plundered  the  fortress,  both  people 
and  property«.  Thus  it  is  nowhere  mentioned  that  the  Danes  settled 
in  Dublin,  but  only  that  they  plundered  »the  fortress«  or  »the  camp«.^ 
And  the  words  of  the  annals  clearly  show  that  the  sack  of  Dublin  was 
only  an  episode  in  a  greater  raid,  because  they  all  go  on  to  mention 
another  depredation  by  the  Dubhgoill  upon  the  Finnghoill  at  Linn- 
Duachaill  (not  far  from  Dundalk).  Here  in  the  north-east  of  Erin,  at 
Dundalk  and  Carlingford  Lough,  the  Danes  had  their  head-quarters,  and 
not  in  Dublin.  The  great  battle  between  the  Norwegians  and  Danes 
in  851  for  instance,  took  place  at  Carlingford  Lough.*  And  the  Annals 
never  mention  a  Danish  rule  with  Dublin  as  its  centre. 

One  might  wonder  why  the  annals  do  not  relate  at  greater  length 
how  the  Norwegians,  in  853,  again  got  the  upper  hand.  But  this  has 
its  natural  explanation.  The  author  has  simply  been  wearied  out,  and 
has  not  felt  inclined  to  tell  more  about  the  controversies  between  the 
Vikings  themselves.  In  like  manner,  the  writer  of  the  Three  Fragments 
in  another  combination  says:  »Amhlaeibh  went  from  Erin  to  Lochlann 
to  wage  war  on  the  Lochlanns;  but  as  it  would  be  tedious  to  relate 
the  cause  of  the  war,  and  besides  it  concerns  us  but  little,  though  we 
have  a  knowledge  of  it,  we  forbear  writing  it,  for  our  business  is  not 
to  write  whatever  may  belong  to  Erin,  nor  even  all  this.«  In  this 
instance  we  see  that  the  author  has  a  knowledge  of  things  that  he  does 
not  relate.  It  is  at  least  clear  that  the  Three  Fragments  consider  Olav 
Hvite,  who  in  853  became  king  of  Dublin,  as  a  Norwegian.  We  re- 
member that  the  Fragments,  when  describing  the  battle  between  the 
Norwegians  and  Danes  in  851,  called  the  Norwegians  Lochlannach  and 


1  Keltische  Beiträge  III,  p.  131. 

a  Four  Masters,  A.  849,  Chron.  Scot.  851,  Adq.  Ult.  850. 

9  Longphori  seems  more  likely  to  denote  »campt  than  »fortress«,  the  latter  being  usually 

rendered  by  äun\   (dun   Aiha-cliath  occurs  frequently,  but  never  longphort  Atha-cliath 

as  a  name  of  the  town  Dublin). 
4  Three  Fragments,  p.  119;  cf.  the  other  Annals. 


8  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

the   Danes   Daunites    or    Danair.     After   this    description   the   Annals 
continue  (p.  126,  etc.):  »In  this  year  also,  the  sixth  year  of  Maelsechlainn, 
Amhlaeibh   Conung,    i.  e.   the  son  of  the  King  of  Lochlann, 
came  to  Erin,   and  he  brought  with  him  commands  from  his  father  for 
many  rents  and  tributes.«      Here  it  is   thus  expressly  stated,  that  Olav 
came  from  Locklann,  i.  e.  Norway.     All  the  other  annals  agree  in  this. 
Some  of  them   also   relate  that    »the  Foreigners  of  Erin  submitted  to 
him«.^     Also    from   what   the   Three    Fragments    further    relate,    with 
regard  to  the  year  853  or  854,    we  get  the  impression  that  the  Danes 
were  compelled   to  yield  to   the  Norwegians.     »At  this  time  the  Danes 
(Danair\  i.  e.  Horm  and  his  people,  came  to  Cearbhall,  son  of  Dunlaing^, 
and  Cearbhall   assisted  them   against   the   Lochlanns,    for   they   were 
afraid  of  being  overpowered  by  the  stratagems  of  the  Loch- 
lanns.    Cearbhall   therefore   took  them  to  him   honourably,    and    they 
frequently   accompanied   him    in    gaining  victories   over   the  foreigners 
(do  Ghallaibh)   and   the    Gaeidhil  (Irish) «.2     It  is  clear   that  the    Nor- 
wegians must  once  more  have  gained  the  upper  hand,   since  the  Danes 
went  into  the  service  of  an  Irish  king.  ^     The  same  Fragments  of  Annals 
also    relate   that    »Horm  and  his  people  were  afterwards   escorted   by 
Cearbhall  to  the  King  of  Teamhair.      The  King  of  Teamhair  welcomed 
him,    and  gave  him    great  honour.      He  afterwards  went  to  sea.     This 
Horm  was  afterwards  killed  by  Roderick,  King  of  the  Britonsc  .*    Most 
of  the  Danes   must  have  left  Ireland  at  this  time;    but  some  were  still 
in  the  service  of  Cearbhall.    The  Fragments  mention  (p.  137)  »Cearbhall 
and   his    Danes   (such  of  the  people  of  Horm  as  remained  with  him)«. 
Another  very  trustworthy  source  is  the  chronicle,  »The  War  of  the 
Gaedhil    with    the    Gaill«    (Cogadh    Gaedhel    re    Gallaibh).      Dr.   Todd,, 
in   his  admirable  introduction,    has  proved  that  this  old  chronicle  must 
have  been  composed   soon  after   the  battle  of  Clontarf,  probably  about 
the  year  1030.     The  chronicle  relates  (pp.  27  and  232)  that  the  Danish 
chieftain  Mac  Ragnaill,  i.  e.  Ragnall's  son,    came  to  Dublin,    and  that 
a  banquet  was   given   in   his   honour.     This  event  must  be  dated  877.^ 
»Then«,   the  chronicle  continues,    »there  was   a  battle    fought   between 
themselves,  viz.  the  white   Gentiles  and  the  black  Gentiles,    i.  e.  Barith 


1  Chron.  Scot.  A.  853;  Cogadh  Gaedhel,  p.  23. 

2  Three  Fragments,  p.  131. 

8  Cf.  Steenstrup,  Normannerne,  II,  p.  112. 

*  Three  Fragments  p.  135,  cf.  Ann.  Ult.  A.  855;  Chron.  Scot.  A.  856.    Horm  was  killed 

in  856. 
5  Todd,  Cogadh  Gaedhel,  p.  LXXV. 


igpO.    No.  4.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  9 

and  Ragnall's  son,  in  which  Ragnall's  son  fell,  and  a  multitude  with 
him.  The  black  Gentiles  after  this  were  driven  out  of  Erinn 
and  went  to  Alba«.  This  Barith  (Baard),  as  we  know  from  other 
sources,  ruled  in  Dublin  during  the  minority  of  the  children  of  king  Ivar, 
the  brother  of  king  Olav  (Amhlaeibh  Conung).  Ragnall's  son,  according 
to  the  Three  Fragments  (pp.  159 — 163),  had  come  to  Dublin  from  a 
long  expedition  to  the  Mediterranean.  Zimmer  himself  says  that 
»White  Gentiles«  (Findgenti)  denote  »Norwegians«  and  »Black  Gentiles« 
(Dubhgenti)  »Danes«.  ^  Thus,  according  to  Cogadh  Gaedhel,  it  is  clear 
that  it  was  Norwegians  who,  in  the  year  877,  ruled  in  Dublin,  and 
repulsed  the  attack  of  the  Danes. 

There  are  also  proofs  that  the  name  Lochlann^  even  before  the 
time  of  Magnus  Barefoot,  meant  »Norway«.  The  distinguished  Celtic 
scholar.  Dr.  Whitley  Stokes,  in  his  edition  of  the  »Tripartite  Life  of 
Patrick«,  has  published  Gilla  Coemain*s  Chronological  Poem.  This 
poem  is  found  in  the  Book  of  Leinster  (from  the  12th  century),  but 
must  have  been  composed  in  1072,  or  a  few  years  later.  2  The  poem, 
a  chronicle  in  verse,  also  mentions  the  battle  of  Stamford  Bridge, 
where  Harald  Haardrade  fell: 

»Two  years  —  no  lie  in  the  contest  —  from  the  perishing  of 

Donnchad,  son  of  Brian  ^ 
Was   the  Saxon's  battle  —  course    of  purity!    —   wherein  fell 

Norway's  king  {ri  Lochlainne\^^ 

My  father.  Professor  Sophus  Bugge,  gives  me  another  evidence  of 
the  fact  that  the  Scandinavians  in  Ireland  in  the  lOth  century  were 
Norwegians  and  not  Danes.  In  the  Anglo-Saxon  lay  of  the  Battle  of 
Brunanburh,  which,  under  the  year  937,  has  been  inserted  in  the  most 
ancient  MSS  of  the  Saxon  Chronicle,  Anlâf  (i.  e.  Olav  Kuàran)  is 
called  Nordmanna  bregu  »King  of  the  Norwegians«.  His  men  are 
called  ^a  Nor  lernen  »the  Norwegians«,  and  it  is  related  that  they  went 
back  to  Dublin  across  the  sea.  King  Alfred's  Orosius  already  shows 
that  the  Anglo-Saxons  distinguished  between  Nordmen  »Norwegians« 
and  Dene  »Danes«. 


1  Keltische  Beiträge  III,  p.  131. 

2  Cf.  Whitley  Stokes  in  his  introduction   to  the  Tripartite  Life,  p.  CXXXI.     The  poem 
ends  with  the  death  of  Diarmid  in  1072. 

8  Donnchad  died  A.  D.  1064  (Four  Masters). 

*  Tripartite  Life,    II,    p.  41.     The  battle  of  Stamford  Bridge  is  also    mentioned  in  the 

Annals   of  the  Book   of  Leinster  as  the    »Saxons'  Battle«,  (Tripartite  Life,  II,  p.  525). 

Cf.  the  Annals  of  Tigernach  (written  about  1088),   where  Harald  Haardraade  is  called 

»son  of  the  king  of  Lochlann«  (A.  1058). 


lO  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

Every  other  historical  source  also  agrees  in  calling  the  Scandinavians 
in  Dublin  Norwegians  —  for  instance  Are  Frode  and  the  Icelandic 
Sagas  1.  This  is  not  without  significance,  for  we  know  that  Are  believed 
himself  to  be  descended  from  the  Dublin  king,  Olav  the  White.  The 
historian,  Giraldus  Cambrensis,  came,  as  we  know,  to  Ireland  in  1171 
in  the  company  of  Earl  Strongbow,  and  was  himself  closely  connected 
with  the  English  chieftains.  Giraldus  knows  that  Turgesius  (Turgeis, 
Thorgisl)  was  the  founder  of  the  Norse  power  in  Ireland,  and  calls  him 
a  Norwegian  [Norwagiensis).  At  last  Turgesius  was  killed,  and  the 
tyranny  of  the  Norsemen  came  to  an  end.  ^Annos  igitur  circa  triginta 
Norwagiensium  pompa ,  et  Turgesii  tyrannis  in  Hibernia  perduravit; 
et  deinde  gens  Hibernica^  Servitute  depulsa,  et  pristinam  libertatem 
recuperavity  et  ad  regni  gubernacula  successit^.  Then  Giraldus  goes  on 
to  relate  that  '»non  multo  vera  post  tempore^  iterum  de  Norwagiæ  et 
insularum  borealium  partibus,  quasi  de  reliquiis  gentis  prioris,  et 
quia  vel  oculata  fide  vel  parentum  relatione  terrain  optimam  noverant^ 
non  in  bellica  classe^  sed  sub  pads  obtentu^  et  quasi  mercaturœ  excer- 
cendœ  prœtextu^  in  insulam  quidam  advenerunt.  Qui  et  maritimos 
Hiberniœ  portus  statim  occupantes,  tandem  de  assensu  principum  terrœ 
civitates  in  ipsis  varias  construxerunt«^,^ 

All  historical  sources,  the  Irish  chronicles  as  well  as  the  Icelandic 
Sagas,  agree  in  calling  Turgesius  the  first  Norse  king  in  Ireland,  and  in 
saying  that  he  was  at  last  killed  by  the  Irish.  ^  When  Giraldus  relates 
that  the  later  Norsemen  in  Ireland  were  only  peaceful  merchants  and 
town-builders,  this  is  due  to  the  fact  that  the  Norsemen,  in  his  time, 
only  occupied  the  sea-ports,  and  were  principally  merchants.  In  11 70, 
the  Norsemen  had  lived  about  three  hundred  years  in  Ireland;  and  it 
does  not  seem  to  me  to  be  likely  that  during  this  time  they  would 
have  forgotten  their  origin  and  nationality,  and  would  call  themselves 
Norwegians,  if  they  were  Danes. 

Jocelin,  who  wrote  his  Acta  Patricii  in  1183,  agrees  with  Giraldus 
in  considering  Dublin  to  be  populated  by  people  from  Norway  and  the 
Islands  (i.  e.  the  Orkney  and  Shetland  Islands,  the  Hebrides  and  the 
Isle  of  Man).  He  relates  —  I  quote  the  Passage  from  Professor  Zimmer 
himself  —  :  i>Advenit  Patricius  in  urbem  nobilem  qua  vocatur  Dublinia, 
hœc  enim  a  Norwagiensibus  et  insularum  populis  habita^, ^    And 


1  islendinpabcSk,  c.  12;  LandniîmabcSk,  II  c.  15. 

2  Topographia  Hibcrniæ,  Dist.  Ill  c.  37 — 43. 

3  Heimskringla.     Haralds  S.  hârfagra,  c.  35. 

4  Zimmer,  Keltische  Beiträge  111,  p.  60. 


igoo.     No.  4.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  1 1 

the  Annals  of  St.  Mary's  Abbey  in  Dublin  (from  the  14th  century)  make 
the  following  remarks  with  regard  to  the  year  1095:  ^Notandum  vero 
quod  Norwagienses  sen  Ostmanni,  qui  tunc  civitates  Hibemiœ  ei 
maritima  accupabant^  Normanniy  in  Christo^  sunt  vocati,^^ 

Thus  the  inhabitants  of  Dublin,  in  the  second  half  of  the  12th  cen- 
tury and  later^  have  regarded  themselves  as  Norwegians,  and  not  as 
Danes.  And  we  have  no  reason  to  call  in  question  the  correctness  of 
their  conviction.  Other  pieces  of  evidence  also  point  to  the  same  fact. 
We  never  hear  of  connections  between  Ireland  and  Denmark,  not  even 
when  Knut  the  Great  and  his  sons  were  kings  of  England.  With 
Norway,  on  the  other  hand,  the  Norse  kingdoms  in  Ireland  had  much 
communication.  Between  the  kingdom  of  Dublin  and  the  Isle  of  Man 
in  particular,  there  was  a  very  close  connection.  From  the  time  of 
Olav  Kvaran,  members  of  the  same  race  were  kings  of  Dublin  and  of 
Man,  and  often  the  same  person  ruled  both  kingdoms.  There  is  no  doubt 
that  the  Norse  settlers  in  Ireland  and  in  the  Isle  of  Man  belonged  to 
the  same  people.  Nearly  thirty  Runic  inscriptions  have  been  found  in 
Man  —  probably  from  the  end  of  the  nth  century.  Only  one  of  these 
is  in  Swedish;  all  the  others  are  written  in  the  Norwegian  language,  not 
one  being  in  Danish. ^  And  we  all  know  that  probably  from  the  time 
of  Harald  Haarfagre,  and  at  any  rate  from  the  end  of  the  nth  century 
down  to  1266,  the  Isle  of  Man  was  a  dependency  of  Norway.  This 
proves  that  the  Norsemen  in  the  Isle  of  Man  were  Norwegians. 

Thus  Professor  Zimmer's  theory  of  a  Danish  power  in  Ireland  must 
be  regarded  as  incorrect.  The  viking-settlements  in  Ireland,  and  particularly 
the  kingdom  of  Dublin,  were  Norwegian,  not  Danish.  This,  of  course, 
does  not  exclude  the  possibility  that  many  Danes  also  lived  in  Ireland, 
just  as  in  the  Danish  settlement  Danelage  in  England,  there  was  a 
considerable  number  of  Norwegians.  ^  But  the  bulk  of  the  people  was 
Norwegian,  and   likewise  the   royal   race  of  Dublin  came  from  Norway. 


1  Chartularies,  etc.  of  St    Mary's  Abbey,  Dublin,  II,  p.  251  (in  Rolls'  Series). 

2  Cf.  Prof.  S.  Biiggc  in  »Aarboger  for  nordisk  Oldkyndighed«,  1899,  pp.  229—247.  The 
only  two  Runic  records  that  have  been  found  in  Ireland  are  also  Norwegian;  cf. 
S.  Bugge,  Bidrag  til  den  ældste  Skaldedigtnings  historie,  p.  23,  etc,  Stephens,  Runic 
Monuments,  111,  p.  307,  et  seq. 

3  In  the  river  Shannon,  for  instance,  there  is  an  island  that  was  called  Inis  Gaill 
duibhy  i.  e.  the  Island  of  the  Black  Foreigner,  the  Dane.  This  island  thus  seems  once 
to  have  been  owned  by  a  Dane.  (Annals  of  Inisfallen,  1,  A.  999,  II.  A.  1016).  On 
the  other  hand,  the  place-names,  Baldoyle  (Balidubgaill)  and  Dubgall's  Bridge,  which 
Worsaac  and  Todd  mention,  are  derived  from  the  personal  name  Dubhgall,  and  signify 
the  »Farm  of  DubhgalU  and  the  »Bridge  of  Dubhgall«,  not  the  »Farm«  and  »the 
Bridge«  of  the  Dane  (Gall  äuöh),  Worsaac,  Minder,  p.  391,  Todd  Cogadh  Gaedhel, 
p.  CLXXXI  n.  2.  Cf.  also  Cogadh  Gaedhel,  pp.  113  and  115,  where  »Danars«  and 
»Denmarkians»  are  mentioned. 


12  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

Might  it  not  be  possible  to  get  a  little  more  information  about  the 
family  that  in  853  ascended  the  throne  of  Dublin?  King  Amlaib 
Conung  is  also  mentioned  in  the  Icelandic  Sagas,  where  he  is  called 
Ôleifr  Hviti  (Olav  the  White).  ^  But  how  could  Olav  and  his  brothers, 
without  opposition,  as  it  seems,  be  acknowledged  as  rulers  of  the  Norse- 
men in  Ireland?  I  feel  inclined  to  think  that  they  have  belonged  to 
the  race  of  the  earlier  Norwegian  [kings  in  Dublin.  When  the  Nor- 
wegians were  defeated  by  the  Danes  in  851,  their  two  Half-kings  were 
Zain  (i.  e.  Steinn)  and  Jargna  (i.  e.  Jamkné^  Ironknee).^  According 
to  Are  Frode,  the  son  of  Olav  the  White  was  called  Thorstein  the  Red 
{J^orsteinn  Raubi),^  This  Thorstein  is  very  often  mentioned  in  the 
Icelandic  Sagas  as  the  progenitor  of  Icelandic  settlers,  and  seems  to  be 
a  historical  personage.  Landnâmabôk  states  (c.  15)  that  his  mother 
was  Aud,  daughter  of  Ketil  Flatnef  in  Sogn  in  Norway.  After  the 
death  of  his  father,  he  and  his  mother  went  to  the  Hebrides,  where 
Thorstein  became  a  great  chieftain.  He  also  founded  a  kingdom  in 
Scotland,  but  was  at  last  killed  by  the  Scotchmen.  This  Thorstein  is 
also  mentioned  in  the  Irish  chronicles,  for  the  Ulster  Annals  relate  of 
the  year  874,  that  Oistin,  son  of  Amlaib,  king  of  the  Norwegians  (rex 
Nordmannorum),  was  treacherously  killed  by  the  men  of  Alba.  The 
Oistin  (Eysteinn)  of  the  Irish  must  be  the  same  as  the  Porsteinn  of  the 
Icelanders.  His  original  name  has  been  Steinn;  but  he  has  been  called 
Eysteinn  i.  e.  the  Stein  of  the  Islands,  because  he  lived  in  the  Hebrides, 
and  Porsteinn,  i.  e.  the  Stein  of  Thor,  because  he  was  an  ardent  wor- 
.shipper  of  Thor. 

As  it  was  the  invariable  custom  of  the  ancient  Norsemen  to  name 
the  son  after  his  departed  ancestors,  it  is  most  likely  that  Olav  and 
his  son  Stein  have  been  kinsmen  of  the  king  Stein  who  was  killed  in 
851.  The  name  of  the  other  Half-king  of  the  Lochlanns,  Jargna, 
is  also  repeated  in  the  Royal  race  of  Dublin.  Jargna  answers  to  Old- 
Norse  Jarnkné  (Ironknee).  The  word  was  originally  a  surname,  but  later 
on  it  became  a  personal  name.  In  Irish  the  name  is  rendered  by 
Glün-iaran.      Now  one  of  the    Norse   chieftains    in    Dublin    in  892,    is 


1  According  to  the  »Three  Fragments t,  king  Amlaib  had  two  brothers,  Imkar  (i.  e.  Ivar) 
and  OfsU  {Auisle,  i.  e.  Audgisl).  Professor  Steenstrup  doubts  whether  these  kings 
were  brothers  (Normannerne,  II,  p.  121).  The  »  Fragments  t  state  (p.  171)  that  Gisle 
was  killed  by  his  two  brothers,  and  this  is  also  related  by  the  Ulster  Annals  (A.  870) 
^AuisUy  tertius  Rex  Gentilium,  dolo  et  parricidio  a  fratribus  suis  jugulatus  est.*  Thus 
the  Irish  Annals  agree  in  calling  Amlaib,  Imhar  and  Oisle  brothers. 

a  Three  Fragments,  pp.  119,  123, 

8  islendingabök,  c.   12. 


igoo.    No.  4.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  1 3 

called  Gluniaran.  ^     This   chieftain  must  also  have  been  called   by   his 

Norse  name  Jarnkné,    for,  at  the  same  time  the  Annals  also   mention 

Eloir  fhac  Jargni,  ^  Oiitir  mac  Jargni^  king  of  the  Lochlanns,  ^  and  Glun- 

tradhna  son  af  Gluniaran.  *    When  Ottar  is  called  »king  of  the  Lochlanns«, 

this  seems  to  indicate  that  he  must  have  belonged  to  the   royal  race  of 

Dublin.     Later  on,  Gluniaran  also  appears  as  the  name  of  royal  princes 

in  Dublin,  e.  g,  a  son  of  Olav  Kvaran,    who  was  slain  in  the  Battle  of 

Contarf,    1014.  Thus  it  seems   likely  that  the  later  Dublin  kings  have 

been  related  to  both  the  Norwegian  Half- Kings  who  were  slain  in  851. 

Whether  they  have  also  been  connected   with  Turgeis,    the   founder  of 

the  Norse  power  in  Ireland,  it  is  impossible  to  decide. 

The  earlier  Norse  ancestors  of  the  Dublin  kings  are  also  mentioned 

several  times.     According  to  Are  Frode,  Öleifr  Hvite  was  a  descendant 

of  the  ancient  Yngling  kings,    from  whom  the  Norwegian  king,    Harald 

Haarfag^e,  was  likewise  descended.     Are  also  believed  himself  to  belong  to 

this  family,  so  there  is  probably  a  certain  amount  of  truth  in  his  pedigree. 

According  to  Islendingabök  (c.  12)  and  Landnamabok,  it  is  as   follows: 

Halfdan  hvitbeinn  Upplendingakonungr 
I 
Guftrøor 

Ölafr 

Helgi 

I 
Ingjaldr 

Ôleifr  inn  hvfti. 
The  Three  Fragments  give  another  pedigree,  which  is  more  ancient, 
and  probably  more  trustworthy  :  ^ 

Gothfraidh^ 

I 
Gothfraith  Conung 

I 
Raghnall  (3:  Ragnvald) 

I 
Gothfraidh 

I 
Amhlaibh,  Imhar,  Oisle. 


1  Four  Masters,  A.  890. 

a  Chron.  Scot,  A.  886. 

8  Three  Fragments,  p.  230.  Chron.  Scot.,  A.  883.  Oittir  is  the  Norse  Ôttarr,  The  cir- 
cumstance of  the  name  in  Irish  having  /  in  the  second  syllable,  instead  of  a,  is  probably 
connected  with  the  fact  that  ôttarr  in  Anglo-Saxon  is  rendered  by  Ohtere,  which  seems 
to  indicate  an  older  Norse  form  with  e  in  the  last  syllable. 

*  F.  M.,  A.  891. 

5  Three  Fragments,  p.  194. 

«   Gothfraidh  answer  to  Old  Norse  Guà/roèr,  a  more  ancient  version  of  Guàrûdr. 


14  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

The  names  in  these  two  pedigrees  are  not  the  same,  but  there  is 
the  same  number  of  generations  between  Olav  and  his  progenitor  Gud- 
rød.  It  is  therefore  likely  that  the  great-great-grandfather  of  Olav  was 
really  called  Gudrød,  Godred.  Let  us  now  compare  this,  as  we  might 
call  it,  Dublin  royal  race  with  the  Norwegian  royal  race  of  Westfold. 
The  old  poem,  Ynglingatal,  and  Heimskringla  (c.  53),  give  us  the 
following  pedigree  of  this  race: 

Hälfdan  inn  mildi  ok  inn  matarilli 

Guorøor  inn  mikillàti,  veiôikonungr 

Ôlafr  Geirstaôa-Alfr 

Rçgnvaldr  heiôumhâr  (heioumhæri),  Halfdan  Svarti. 

We  see  that  in  both  these  royal  families  the  same  names  are 
found  —  Olav,  Gudrød,  and  Ragnvald.  This  would  hardly  have  been 
the  case  were  there  not  consanguinity  between  the  Dublin  and  the 
Westfold  kings.  Further,  the  progenitor  of  both  families  is  Gudrød,  to 
whom  Snorre  gives  the  surname  Veidikonungr  (Hunting  King).  This 
epithet  resembles  the  epithet  Conung  (king)  of  the  great-grandfather  of 
king  Amhlaibh,  Gotkfraidh  Conung.  We  are  justified  in  concluding 
that  the  king  of  Dublin,  Olav  the  White,  was  descended  from,  or  at 
least  related  to,  Gudredr  veiàikonungr. 

It  is  well  known  that  P.  A.  Munch  held  the  theory  that  Godred 
Veidekonge  was  identical  with  the  Danish  —  or  rather  Jutland  — 
king,  Godfred,  the  antagonist  of  Charlemagne,  who  died  in  810.  Munch's 
opinion  was  that  the  Norwegian  king,  Godred,  from  Westfold,  had  made 
conquests  in  Jutland.  The  Danish  antiquary,  Jessen,  has  maintained 
the  opposite  opinion.  He  holds,  indeed,  that  Godfred  and  Godred 
(Guar ear)  are  identical,  but  that  Godfred  was  a  Dane  who  conquered 
Westfold  in  Norway.  Since  then  Prof.  Gustav  Storm  has  first  approved, 
but  afterwards  denied  Munch's  theory.  I  shall  not  therefore  try  to 
decide  whether  Godred  and  Godfred  were  identical  or  not.  But  there 
must  at  least  have  been  consanguinity  and  some  connection  between 
them.  The  successors  of  Gotfred  resided,  in  813,  not  in  Jutland,  but  in 
Westarfolda  (Westfold).^  We  can  also  compare  the  names:  Godfred 
^  Gudrød;  Ragnvald  [Reginaldus\  who,  according  to  the  trustworthy 
Frankish  Annals,  was  the  son  of  Godfred*s  brother, ^  and  Olav,  who, 
according    to    Saxo,    was    the    son    of  Godfred.      These   names,    in    my 


1  Pertz,  Scriptores,  I,  p.  195. 

2  Pertz,  II. 


igoo.    No.  4.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  1 5 

opinion,  indicate  consanguinity,  first  between  the  Danish  Godfred  and 
the  Norwegian  Godred,  and  then  between  these  and  the  Dublin  Kings.  ^ 
If  this  is  a  fact,  it  possibly  explains  another  very  curious  circum- 
stance in  the  history  of  the  Norsemen  in  Ireland.  Olav  the  White  had 
a  son  CarluSy  of  whom  we  do  not  know  anything,  but  that  he  was  slain 
in  866.2  After  this,  the  name  Carlus  is  not  mentioned  until  994,  when 
»the  ring  of  Tomar  (i.  e.  Thor)  and  the  sword  of  Carlus  were  carried 
away  by  force,  by  Maelsechlainn,  from  the  foreigners  of  Ath-cliath«.^ 
The  ring  of  Thor  had  probably  its  place  in  the  chief  temple  of  the 
Norsemen,  and  was,  so  to  say,  a  symbol  of  their  paganism.  But  what 
about  the  Sword  of  Carlus?  It  cannot  have  had  anything  to  do  with 
the  Asa-cult  or  have  been  a  sacred  object  to  the  Norsemen,  who  were 
still  pagans,  because  then  the  Irish  would  not  have  regarded  it  with 
veneration.  On  the  other  hand,  it  must  have  been  something  more  than 
an  ordinary  sword,  because  otherwise,  it  would  not  have  been  mentioned 
together  with  the  Ring  of  Thor,  and  apart  from  all  the  other  treasures 
which  the  Irish  took  in  Dublin.  Thor's  Ring  is  never  mentioned  after 
994;  the  Irish  probably  destroyed  it  as  a  symbol  of  the  paganism  of 
the  Norsemen.  But  the  Sword  of  Carlus  we  hear  of  several  times.  The 
Norsemen  in  Dublin  must  in  some  way  or  other  have  won  it  back. 
But  in  1027,  Amhlaibh,  son  of  Sitric,  king  of  Dublin,  was  captured  by 
Mathgamhain,  King  of  the  South  of  Breagh,  »and  detained  until  he 
delivered  up  200  cows,  and  six  score  of  British  horses,  and  three  score 
ounces  of  gold,  and  the  sword  of  Carlus,  and  a  mark  for  the  man 
who  captured  him«.*  In  the  year  1056,  the  royal  heir  of  Temhair  was 
slain  by  Conchobhar  Ua  Maeilsechlainn.  »The  sword  of  Carlus,  and 
great  considerations  besides,  were  also  taken  by  the  son  of  Mael-na-mbo 
(i.  e.  Diarmid,  king  of  Leinster  and  Dublin),  for  he  was  security  for  him«.  ^ 
Thus  we  see  that  the  sword  of  Carlus  was  held  in  veneration,  and  passed 


1  E.  H.  Lind  in  his  »Namnhistoriska  bidrag  till  frågan  om  den  gamla  norska  konunga- 
'attens  härslamning«  comes  to  conclusions  similar  to  my  own.  He  also  is  of  opinion 
that  King  Olav  the  White»  his  brothers  and  descendants,  belonged  to  the  same  race 
as  the  Norwegian  kings,  viz.  the  Yngling  family.  Lind  also  believes  that  Godfred  and 
Godred  were  identical.  But  on  the  other  hand,  I  cannot  see  that  Lind  has  proved 
the  Danish  origin  of  the  Yngling  kings.  Many  of  the  names  in  this  family  are  found, 
not  only  in  Denmark,  but  also  in  Sweden  and  Norway.  Halfdan,  for  instance,  was  a 
common  name  in  Upland,  whence  the  Ynglings,  according  to  tradition,  were  des- 
cended. And  Olav  —  even  before  the  time  of  St.  Olav  —  was  a  common  name  in 
Norway,  and  likewise  Erik. 

a  Four  Masters,  A.  S66. 

3  Four  Masters,  A.  994. 

*  Chronicum  Scotorum,  p.  267. 

0  Chron.  Scot,  p.  285. 


l6 ALEXANDER  BUGGE. H.-F.  Kl. 

from  one  Irish  prince  to  another  more  than  sixty  years  after  the  time 
when  it  was  first  taken  by  the  Irish. 

The  Sword  of  Carlus  cannot  have  derived  its  name  from  the  obscure, 
long  since  forgotten  prince  Carlus,  who  was  slain  in  866.  It  would 
then  have  had  no  particular  value  for  the  Irish  above  that  of  any  other 
sword,  and  would  scarcely  have  been  mentioned  apart  from  all  the 
other  treasures  of  the  Dublin  king,  in  connection  with  the  Ring  of  Thor. 
The  name  of  the  sword  must,  it  seems  to  me,  be  derived  from  the 
emperor  Charlemagne  {Carolus  Magnui), 

It  is  easy  to  understand  why  Carolus  in  Irish  is  rendered  by  Carlus^ 
for  in  mediæval  documents  Carlus  and  Karlus  are  very  often  found  in- 
stead of  Carolus.^  Carlus  indeed,  and  not  Carolus  is  the  original  form 
of  the  name.  Carolus  in  Italian  has  become  Carlo^  in  Spanish  Carlos^ 
and  in  French  Charles.  Besides  Carlus,  the  ancient  chronicle  Cogadh 
Gaedhel  has  the  form  Ciarlus,  Professor  Johan  Storm  has  kindly 
informed  me  that  Ciarlus  is  probably  the  Norman  pronunciation  of 
Carolus.  In  the  battle  of  Clontarf,  1014,  there  fell  »Carlus  and  Ciarlus, 
the  two  sons  of  the  king  of  Lochlainn«.^  But  it  is  particularly  the 
termination  -us  that  proves  that  Carlus  is  derived  from  Carolus^  Charle- 
magne. 

The  surname  of  the  emperor  Charles  also  —  Magnus  —  has  be- 
come a  personal  name  among  the  Norsemen.  We  all  know  that  the 
king  Magnus  the  Good  was  named  after  Charlemagne.  And  in  Nor- 
wegian and  Swedish  popular  ballads,  Charlemagne  is  called  »Magnus 
Kongjen«  and  »Konung  Magnus«.^  It  is  also  worth  remembering  that 
long  before  the  birth  of  Magnus  the  Good,  the  name  Magnus  was  used 
among  Norse  kings  of  Man  and  the  Hebrides.  The  first  persons  who 
bear  this  name  are  Magnus  mac  Arailt,  a  chieftain  from  the  Hebrides, 
in  972  and  Magnus  Berna  (i.  e.  M.  son  of  Bjørn)*  from  Limerick,  who  pro- 
bably was  akin  to  the  chieftains  from  the  Hebrides.  ^  Later  on,  Magnus 
and  Maccus  are  common  names  in  the  royal  race  of  Man  and  the 
Hebrides.  When  Sighvat  Skald  named  the  new-born  son  of  St.  Olav 
Magnus  after  Charlemagne,  it  was  probably  not  his  own  invention. 
He  had  most  likely  heard  the  name  in  the  British  Isles,  and  knew  that 
it  was  derived  from  the  great  Emperor. 


1  Cf.  Förstemann,  Altdeutsches  Namenbuch. 

a  Cogadh  Gaedhel,  p.  207. 

8  I  am  indebted  for  this  information  to  my  father,  Professor  S.  Bugge. 

*  Four  Masters,  A.  972. 

6  Cogadh  Gaedhel,  pp.  79,  81. 


igOO.     No.  4.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  17 

But  if  it  be  true  that  the  name  Carlus  is  derived  from  Charle- 
magne, then  »the  Sword  of  Carlus«  must  mean  »the  Sword  of  Charle- 
magne«. It  must  have  been  a  sword,  which  once  belonged  to,  or  was 
believed  to  have  been  in  the  possession  of  Charlemagne.  But  how  can 
this  sword  have  come  to  Dublin?  Hardly  otherwise  than  through  an 
ancestor  of  the  Dublin  kings,  who  in  some  way  came  into  contact  with 
Charlemagne,  and  either  received  the  sword  as  a  gift  from  the  emperor, 
or  won  it  from  him.  But  this  brings  us  back  again  to  the  beginning, 
to  Godfred,  the  antagonist  of  Charlemagne,  and  may  be  combined  with 
the  fact  that  king  Olav  the  White  named  his  own  son  Carlus  after  the 
Prankish  Emperor.  ^ 

This  sword,  which  has  long  since  disappeared,  has  thus  had  a  long 
and  curious  history.  From  Charlemagne  it  passed  first  to  Denmark, 
and  thence  to  the  royal  race  of  Dublin,  and  lastly  after  the  lapse  of 
more  than  two  hundred  years  it  became  the  property  of  an  Irish  prince. 
Everywhere  it  has  been  venerated  as  a  reminiscence  of  the  great  em- 
peror, the  representative  of  the  sovereignty  in  the  mediæval  ages,  as 
Cæsar  was  in  antiquity.  —  It  is  worth  remembering  that  the  name  of 
Charlemagne  among  all  Slavic  nations  contains  the  idea  of  »king«.^  — 
The  Sword  of  Carlus  itself  was  considered  a  symbol  of  the  sovereignty 
in  Dublin,  in  the  same  way  as  the  Ring  of  Thor  was  a  symbol  of 
the  Asa-religion.^ 


1  Prof.  Gustav  Storm  is  of  opinion  that  Carlus  has  been  named  after  the  Prankish 
emperor,  Charles  the  Bald,  and  that  he  has  consequently  been  baptized  in  France 
(Norsk  hist.  Tidsskrift,  2den  Række  II,  p.  322).  The  Annals  do  not  mention  any 
viking-expedition  by  Olav  Hvite  or  his  son  Carlus  to  France.  Besides,  Carlus,  when 
he  died,  can  scarcely  have  been  more  than  a  child,  and  was  probably  never  outside 
Ireland.  I  am  more  inclined  to  think  that  Carlus,  like  Magnus  the  Good,  was  named 
after  Charlemagne. 

a  I  am  indebted  for  this  information  to  Prof.  Sophus  Bugge. 

8  Another  sword,  which  was  given  together  with  many  jewels,  is  mentioned  in  the  Irish 
annals,  namely,  »the  sword  of  the  son  of  the  earl«  (Four  Masters,  A.  1164).  Dr.  O'Do- 
novan  is  of  opinion  that  the  Ulster-chieftain  had  won  this  sword  from  the  Norse- 
men of  the  Hebrides.  This  sword,  however,  does  not  throw  any  light  upon  the 
origin  of  the  sword  of  Carlus. 


Printed   14  August  1900. 


Contributions  to  the 


History  of  the  Norsemen 


in  Ireland 


n. 

Norse  Elements  in  Gaelic  Tradition  of 
Modern  Times 

by 


Alexander  Bugge 

Dr.  phil."^ 


VidenskabsseUkabetB  Skrifter.    II.    HistorUk-ftlosoiisk  Kliuae.    1900.   Ko.  5 


Udgivet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

Sold  on  Commission  by  Jacob  Dybwad 

Printed  by  A.  W.  Bregger 

1900 


Read  in  the  meeting  23.  march  1900. 


IVly  production  of  these  communications  is  chiefly  due  to  Professor 
Moltke  Moe,  who  has  given  me  many  valuable  hints  and  much  infor- 
mation, and  has  helped  me  to  obtain  access  to  most  of  the  books  that 
I  have  used.  Unfortunately,  the  University  Library  of  Christiania  is  not 
rich  in  Celtic  Literature,  so  that  many  things  have  probably  escaped  my 
attention. 

In  this  survey  I  have  only  included  Ireland,  the  Isle  of  Man,  the 
Hebrides  and  the  Scotch  Highlands.  In  Welsh  tradition,  Norway  does 
not  seem  to  play  any  part. 

In  glancing  at  the  different  collections  of  Irish  and  Gaelic  traditions 
it  will  strike  us  how  often  the  name  Lochlann  (Norway)  appears.  In  most 
cases,  perhaps,  it  is  merely  the  name  which  reminds  us  of  Norway; 
but  in  several  tales,  the  Norse  element  abounds.  We  must  remember 
that  the  Norsemen  were  connected  with  Ireland,  Scotland  and  the  He- 
brides, or  ruled  there  during  centuries,  and  that  this  period  is  still  living 
in  the  memory  of  the  people  of  these  regions. 

The  Ossianic  poems  have  been  the  centre  of  Gaelic  fiction  and 
tradition  during  the  last  few  centuries.  Ossian  or  Oisin  (Ossln)  was  a  son 
of  the  hero  Finn  mac  Cumhail.  He  lived  for  three  centuries  in  the  land 
of  youth,  Tiranoge.  At  last  he  went  home  to  see  his  father,  and  the 
comrades  of  his  youth;  but  they  were  all  dead,  and  St.  Patrick  had 
already  come  to  Ireland.  Patrick  baptized  Oisin,  who,  in  the  course  of 
long  colloquies  told  him  about  the  deeds  of  the  Fianna.  These  coloquies 
form  the  frame- work  of  the  Ossianic  poems.  »The  so-called  Ossianic 
poems«,  says  Dr.  Hyde  in  his  most  valuable  Literary  History  of  Ireland, 
(pp.  498,  etc.),  »are  extraordinarily  numerous,  and,  were  they  all  collected, 
would  probably  amount  to  some  80,000  lines.  They  were  even  down 
to  our  fathers'  time,  exceedingly  popular  both  in  Ireland  and  the  Scotch 
Highlands,   in  which   latter  country  Iain  Campbell,  the  great  folk-lorist, 

Vidensk.-Selsk.  «krilter.    H.-F.  Kl.  1900.    No.  5. 


ALEXANDER   BUGGE.  H.-F.  Kl. 


made  a  huge  collection  which  he  called  Leabhar  na  Féinne,  or  the  Book 
of  the  Fenians.« 

»The  Lochlannach,  or  Norsemen,«  Dr.  Hyde  continues,  »figure  very 
largely  in  these  poems,  and  it  is  quite  evident  that  most  of  them  — 
at  least  in  the  modern  form  in  which  we  now  have  them  —  are  post- 
Norse  productions.«  Dr.  Hyde  believes  that  the  Norsemen  have  greatly 
influenced  and  transformed  the  Ossianic  poems.  In  many  of  them  we 
can  even  find  reminiscences  of  the  rule  of  the  Norsemen  in  Ireland  and 
Scotland,  and  of  great  events  which  happened  during  that  time. 

One  poem  is  particularly  interesting,  and  contains  numerous  reminis- 
cences of  the  Norsemen,  namely,  the  Ballad  of  king  Magnus  Bare-foot. 
The  expedition  of  Magnus  —  that  viking  who  came  into  the  world  too 
late — assumed  gigantic  proportions  in  the  imagination  of  the  Irish,  and  grew 
to  be  an  event  that  overshadowed  all  other  contests  between  the  Norse- 
men and  the  Irish.  From  the  Manx  and  the  Irish  chronicles  we  also 
get  the  impression  that  the  arrival  of  Magnus  caused  great  stir  and 
terror,  and  that  the  Irish  were  convinced  that  Magnus  would  try  to 
conquer  Erin. 

A  short  time  after  the  death  of  Magnus,  the  Irish  must  already  have 
made  verses  about  his  expedition.  Little  by  little,  however,  the  historic 
tradition  assumed  a  fictitious  and  romantic  character.  King  Magnus  was 
absorbed  by  the  Ossianic  cycle,  which  has  also  devoured  so  many  other 
historical  events.  Magnus  Barefoot  became  a  contemporary  of  Finn 
and  Oisin.  The  Lay  of  Magnus,  however,  contains  many  historical  facts 
and  many  features,  which  we  do  not  find  elsewhere  ;  but  from  the  com- 
paratively historical  ballad  Magnus  again  passes  into  Scotch  and  Irish 
fairy-tales,  where  everything  becomes  fiction,  and  nearly  all  historic 
reminiscences  disappear.  Only  a  few  features  from  reality  which  are 
not  to  be  found  in  the  ballad,  are  curiously  enough  in  preserved  the 
fairy-tales  of  Magnus. 

According  to  D'Arbois  de  Jubainville,  there  are  two  Irish  ballads  of 
Magnus.  ^  The  one  is  called  Conthrac  Maghnuis  mhic  righ  Lochlainn^ 
i.  €.  fThe  fight  of  Magnus,  son  of  the  king  of  Lochlann«.  The  MS 
seems  to  be  preserved  Dublin,  but  is  not  published.  The  other  ballad 
is  called  Laoidh  Maghnuis  moir^  righ  Lochlainn^  i.  e.  iLay  of  Magnus 
the  Great,  king  of  Lochlann«.  The  lay  is  found  in  eleven  MSS  from  the 
1 8th  and  the  beginning  of  the  19th  centuries,  the  most  ancient  version 
dating    from    1726.     This   poem   has   been  published  and  translated  by 


*    Catalogue  de  Ja  littérature  épique  crirlandc,  pp.  97  and  164. 


igOO      No.  5.  HISTORY   OF  THE  NORSEMEN   IN   IRELAND.  5 

Miss  Brooke,  in  her  »Reliques  of  Irish  Poetry«  (Dublin,  1789).  A 
Scotch  version  was  published  by  Gillies  in  1786;  but  I  have  not  been 
able  to  get  hold  of  this  book.  Campbell,  in  his  »Tales  of  the  West 
Highlands!  (Ill,  p.  346),  gives  a  rendering  of  a  prose  tale  called  tiManus^, 
and  quotes  the  first  stanzas  of  a  lay  of  Magnus  (p.  362). 

Dr.  Stern,  who  has  written  an  excellent  paper,  »Die  Ossianischen 
Heldenlieder«  is  of  opinion  that  the  Lay  of  Magnus,  in  its  modern  form, 
dates  from  the  17th  century.  ^ 

The  lay  tliat  has  been  published  by  Miss  Brooke  begins  with  a 
colloquy  between  Oisin  and  Saint  Patrick.  The  poet  relates  that  Magnus 
with  a  large  »fleet  of  variegated  ships«,  lands  on  the  coast  of  Erin.  Finn 
sends  the  bard  Fergus  to  ask  who  the  strangers  are.  They  answer  (p.  44  etc.): 

»Mac-Mehee,  2  of  the  crimson  shields. 
Fierce  Magnus  heads  our  bands. 
Who  Lochlin's  mighty  sceptre  wields 
And  mighty  hosts  commands«. 


Finn  asks: 


»Why  does  he  thus  our  coasts  explore 
And  hither  lead  his  power? 
If  peace  conducts  him  to  our  shore, 
He  comes  in  happy  hour«. 

The  furious  Magnus  swift  replied. 

With  fierce  and  haughty  boast, 

(The  king  whose  navy's  speckled  pride 

Defied  our  martial  host). 

»I  come«  (he  cried)  »from  Comhal's  son^ 
A  hostage  to  obtain; 
And,  as  the  meed  of  conquest  won. 
His  spouse  and  dog  to  gain. 

»His  Bran,  whose  fleetness  mocks  the  wind, 

His  spouse  of  gentle  love: 

Let  them  be  now  to  me  resign'd. 

My  mightier  arm  to  prove«. 


'     Zeitschrift  für  vergleichende  Litteraturgeschichte. 

2    »Mac-Mchee«    (Mac   an   Mtidhig)    probably    denotes   »the  Son  of  Meath«.     But  why 

Magnus  has  received  this  surname,  I  do  not  know. 
8    i.  e.  Finn. 


ALEXANDER   BUGGE.  H.  F.  Kl. 


Fergus  brings  this  message  to  Finit,  who  exclaims: 

»Oh  I  first  shall  cease  this  vital  breath, 
And  useless  be  this  blade; 
And  low  in  earth,  and  cold  in  death, 
This  arm  be  powerless  laid«. 

The  hero  GoU  swears: 

»You  king,  whose  ships  of  many  waves 
Extend  along  our  coast, 
Who  thus  thy  power  insulting  braves, 
And  dares  our  gallant  host«. 

»Soon  shall  this  arm  his  fate  decide, 
And  by  this  vengeful  blade, 
Shall  that  fierce  head  of  gloomy  pride 
In  humble  dust  be  laid«. 
Osgar  cries: 

»Soon  his  twelve  Judges'  tribe  before 
My  valiant  troop  shall  flee; 
And  their  proud  king  shall  fall,  no  more 
His  isle  of  boars  to  see«. 

But  Finn  declares  that  he  himself  will  meet  »White  Norway's  King«.  ^ 

At  length  we  see  grey  morning  rise 
Upon  its  early  dew; 
And  the  first  dawn  of  eastern  skies 
Gives  Lochlin's  host  to  view. 

Before  us,  on  the  crowded  shore. 
Their  gloomy  standard  rose, 
And  many  a  chief  their  navy  bore. 
And  many  a  princely  foe. 

And  many  a  proud  and  bossy  shield, 
And  coat  of  martial  mail, 
And  warlike  arms  of  proof  they  wield. 
To  guard  or  to  assail. 


*    Miss   Brooke   translates   wrongly   (p.   51)    »Dark   Norway's    kiugc;  but  the  original  has 
(p.  275,  1.  18):     righ  fionnlochlann  (the  king  of  While  Lochlann). 


I900.     No.  5.  HISTORY   OF  THE  NORSKMEN    IN  n<ELANr) 

And  many  a  sword  with  studs  engraved 
In  golden  pomp  was  there; 
And  many  a  silken  standard  waved 
Its  splendid  pride  in  air.  ^ 


Finn   raises  his  standard,  the  celebrated   Gall-grena  (the  Image  of 

the  Sun)  and  meets  the  Norwegians  with  his  hosts.     The  battle  begins. 

It  results  in  the  flight  and  fall  of  most  of  the  Norwegians.     At  last 

»Through  the  ranks  of  fight 

White  Norway's  king,  and  Comhal's  son, 

Rush'd  forth,  like  flame,  to  fight. 

As  when  two  sinewy  sons  of  flame 

At  the  dark  anvil  meet; 

With  thundering  sound,  and  ceaseless  aim 

Their  mighty  hammers  beat. 

Such  are  the  fierce  contending  kings! 
Such  strokes  their  fury  sends; 
Such  thunder  from  their  weapons  rings, 
And  sparkling  flame  ascends. 

At  last  Magnus  has  to  bite  the  dust,  and  lies  bound  beneath  Finn. 

Then,  base  of  soul,  bald  Conan  spoke 
»Hold  now  the  King  of  Spears,  ^ 
Till,  with  one  just  and  vengeful  stroke, 
I  ease  our  future  fears  It 

But  the  generous  Finn  will  not  allow  the  base  Conan  to  kill  Magnus. 
On  the  contrary,  he  releases  the  king  upon  his  promise  never  again  to 
invade  Erin.     Magnus  swears: 

»O!  never  more  my  arm,  through  life, 
Against  thee,  Finn,  shall  rise! 
O!  never  such  ungrateful  strife 
Shall  Mehee's  son  devise  1 


1    The  Irish  always  admired  the  superior  armour  and  weapons  of  the  Norsemen  (cf.  the 

description  of  the  Battle  of  Clontarf  in  Cogadh  Gaedhel). 
•    The  original  has  Maghnus  na  n-lann,  »Magnus  of  swords«. 


8  ALEXANDER   BUGGE.  H.-F.   Kl. 

And  Ol  that  on  their  hills  of  snow 
My  youths  had  still  remained, 
Nor  thus  against  a  generous  foe 
Unprosperous  war  mantain'd!« 

Thus  ends  the  ballad  which  Miss  Brooke  has  published  and  trans- 
lated. But  there  also  exists  another  ending  to  the  ballad.  Dr.  Stern 
says  in  his  paper  on  the  Ossianic  poems:  iDen  von  der  Volkssage  an 
diese  Ballade  angeknüpften  Treubruch  des  König  Magnus  hat  Kennedy 
in  eignen  Versen  angehängt«.  I  have  not  been  able  to  get  hold  of 
Kennedy's  edition,  which  seems  to  date  from  the  end  of  the  i8th  cen- 
tury. But  the  last  part  of  his  Lay  of  Magnus  is  printed  in  the  »Report 
of  the  Committee  of  the  Highland  Society  of  Scotland,«  1805  (P-  33  ^ 
et  seq.).  The  verses  may  be  Kennedy's  own,  but  I  hardly  think  so.  I 
suppose  that  they  have  only  been  »improved«  by  him.  At  any  rate 
Kennedy's  ballad  ends  in  a  way  that  corresponds  far  better  with  the 
historical  facts  than  the  Lay  of  Magnus  that  Miss  Brooke  has  published 
At  all  events  Kennedy's  conclusion  must  originally  have  belonged  to  the 
ballad. 

Like  •  Miss  Brooke,  Kennedy  relates  that  Magnus  is  captured  and 
again  released  by  the  generous  Finn.  Then  he  goes  on  to  relate  that 
Magnus  and  his  fleet  leave  Ireland;  but  on  the  way  home,  his  men 
prevail  on  him  to  alter  his  course,  and  steer  for  the  shore  they  had 
eft,  to  renew  the  attack  upon   Erin«. 

The  hosts  offered  an  advice 

To  the  great  Manos  ^  of  successful  ships 

To  trace  back  their  way  upon  ocean 

To  meet  the  chiefs  of  Inisphail  (i.  e.  Ireland). 

So  the  heroes  returned  by  their  fifties  fierce, 

And  loud  was  their  noise  on  the  strand. 

The  battle  is  renewed,  but  fate  is  against  Manos  and  his  men. 

Manos,  leader  of  the  host,  has  fallen. 

Like  a  fiery  meteor  in  the  firth  of  currents. 

Except  a  man  who  sought  his  peace 

Or  who  took  protection  under  our  shield. 

None  of  the  followers  of  Lochlin's  king 

Returned  to  his  own  land. 


^    The  King  is  here  called  Alanos,  a  more  modéra  form  of  Magnus. 


igoo.     No.  5.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN   IRELAND.  9 

The  Scotch  Lay  of  Magnus  seems  to  have  been  very  much  like 
the  Irish  version.  Campbell  only  quotes  the  beginning,  where  Magnus 
is  called 

«Blood-spilling  Manus,  the  generous  one, 

Beithe's  king's  son,  of  the  red  shields,  (Mac  righ  Beith  nan  sciath  dearg) 
High  king  of  Lochlann,  chief  of  the  brave«.  ^ 

In  spite  of  all  anachronisms,  the  Lay  of  Magnus  contains  many 
historical  elements.  The  hero  is  called  Maghnus  mor^  i.  e.  Magnus  the 
Great,  which  shows  how  celebrated  the  king  must  have  been  in  the 
British  Isles  In  Norway,  his  grandfather,  Harald  Haardraade,  and  his  son 
Sigurd,  had  a  greater  fame;  but  in  Ireland  and  Scotland  it  was  otherwise. 
In  these  countries,  Magnus  Barefoot  was  better  known  than  any  other 
Norwegian  king. 

The  name  »King  of  the  Red  Shields«  (na  n-sciatk  dearg),  given 
to  Magnus,  refers  to  the  fact  that  the  Norsemen  very  often  used  red 
shields.  Red  shields  are  often  mentioned  in  the  Edda  poems  and 
sagas  and  must  have  been  characteristic  of  the  Norsemen.  ^  Ordericus 
Vitalis  relates  that  on  approaching  Anglesey,  Magnus  hoisted  a  red  shield 
on  the  mast  as  a  token  of  peace  (rubrum  scutum^  quod  signum  pads  erat, 
super  malum  navis  erexit).  ^  And  Giraldus  Cambrensis  mentions  that 
the  Norsemen,  when  they  made  their  last  attack  upon  Dublin,  carried 
red,  round,  iron-bound  shields  {clipeis  quoque  rotundis  et  rubris  circula- 
riter  ferro  munitis).  *  The  other  surnames  of  Magnus  —  »King  of 
Swords«  and  »the  Great  Manos  of  Successful  Ships«  and  »of  the  vic- 
torious pursuits  and  exploits«  ^  —  are  also  interesting,  and  show  that 
Magnus  has  long  been  remembered  as  the  great  naval  hero  and  warrior. 
But  it  is  a  still  more  interesting  fact  that  the  Norwegians  are  called  the 
»Twelve  Judges  Tribe«  (clan  an  da  chomhairleach  dheac).  Comhairliche 
signifies  a  »counsellor«  or  »judge«  and  probably  has  both  meanings,  being 
derived  from  comarle  which  in  Old  Irish  signifies  both  »counsel«  and  »reso- 
lution«.    Miss  Brooke  compares  this  with  Odin's  twelve  judges  in  Heims- 


1  Campbell,  III,  p.  364.  Campbell  suggests  that  Beith  denotes  Bergen.  My  father.  Pro- 
fessor Sophus  Bugge,  explains  Beith  in  the  same  way.  He  points  out  that  beith  in 
Gaelic  means  »birch,  birch-tree«.  When  the  Gaels  heard  the  name  Bergen  (Bjørgvin) 
they  probably  associated  this  with  the  Norse  bjqrk  >  birch  c  and  rendered  it  by  Beith. 
Beith  is  also  the  name  of  the  letter  b  in  the  Irish  alphabet,  and  as  such  is  a.  trans- 
lation of  beorc  (i  e.  birch),  the  Anglo-Saxon  name  of  the  Rune  b, 

2  Cf.  HelgakviÖa  Hundingsbana,  II,  33. 

8    Munch,  »Det  norske  folks  historie«,  II,  517. 

^    Giraldi  Cambrensis  Opera,  V,  264  (in  Roll's  Series). 

8    Report  of  the  Highland  Society,  1805,  p.  331. 


lO  ALEXANDER   BUGGE.  H.-F    Kl. 


kringla  (c.  2).  lEast  of  Tanakvisl  in  Asia  was  a  country  called  Aasland 
or  Aasheim.  But  the  chief  castle  was  called  Aasgard.  In  the  castle 
there  was  a  chieftain  named  Odin;  there  was  a  celebrated  place  of 
sacrifice.  It  was  custom  there  that  tv/elve  temple-priests  (Ao/goAar) 
were  the  highest.  They  had  to  manage  the  sacrifices,  and  to 
judge  between  men«.  This  legend  in  Heimskringla  is  also  connected 
with  Ireland  in  other  ways.  Snorre  goes  on  to  relate  that  Odin,  when 
parting  with  his  men  used  to  put  his  hands  on  their  heads,  and  give  them 
bjannak.  This  word,  as  my  father.  Professor  Sophus  Bugge,  informs 
me,  is  of  Irish  origin,  and  corresponds  to  the  Irish  beannackd,  »benediction«. 

The  fabulous  Gautrek's  Saga  also  relates  (c.  7)  that  «Grane  of  the 
Horse-hair  (Hrosshårsgrani)  and  Starkad  found  a  clearing  in  the  wood, 
where  they  saw  a  crowd  of  people,  and  the  court  {ping)  was 
opened.  Eleven  men  were  sitting  there  on  chairs,  but  the  twelfth  chair 
was  unoccupied.  Hrosshårsgrani  sat  down  on  the  twelfth  chair.  Then 
all  saluted  Odin«.  (Hrosshårsgrani  was  a  human  apparition  of  Odin). 
Saxo  informs  us  that  Ragnar  Lodbrok  had  duodecim  comités  and  that 
he  made  it  a  law  that  duodecim  patres  approbati  in  the  last  appeal, 
should  decide  all  lawsuits.  ^ 

According  to  the  old  Norwegian  laws,  twelve  men  sat  as  judges 
in  private  tribunals,  and  the  twelve  best  men  from  each  lagthing  took 
part  in  the  election  of  a  new  king.  ^  The  lagretta  always  consisted  of 
three  dozen  —  or,  in  the  Isle  of  Man  —  two  dozen  members.  Of  these 
two  or  three  dozen,  one  dozen  has  probably  acted  at  a  time. 

The  duodecimal  system  was  characteristic  of  all  Norsemen,  gods 
as  well  as  human  beings,  not  only  in  Norway  and  Iceland,  but  also  — 
as  we  may  see  —  in  their  settlements  in  Ireland.  This  organisation, 
with  which  the  Celts  were  not  familiar,  must  have  struck  the  Irish  as 
something  peculiar  to  the  Norsemen.  This  is  the  reason  why  they  call 
the  Norwegians  the  »Twelve  Judges  Tribe«.  This  epithet  also  shows 
that  the  original  Lay  of  Magnus  must  have  been  written  before  the 
English  conquered  the  Norse  kingdoms  in  Ireland  and  abolished  their 
institutions  and  by  a  poet  who  was  probably  acquainted  with  the  Norse- 
men and  their  social  conditions  himself. 

On  the  other  hand  the  poet  has  no  very  clear  conception  of 
Lochlann  (Norway).     He  believes  that  King  Magnus,  in  his  native  land, 


^    Saxo  Grammaticus  (MUller's  ed.),  I,  447  and  456. 

8    Hertzberg  »Glossar  til  Norges  gamle  Love«,  V3;  dbmr  z  a  b.  c  ^  and  tblf. 


I90O.     No.  5-  HISTORY   OF  THE  NORSEMEN  IN   IRELAND.  II 

hunts  the  wild  bear  and  the  brown  deer;  but  at  the  same  time  he  also 
mentions  Lochlann's  »hills  of  snow«. 

The  historical  facts  in  the  lay  refer  to  the  last  expedition  of  Magnus 
1 1 02.  The  Manx  Chronicle  relates  that  Magnus  sent  his  shoes  to  the 
high-king  of  Erin,  Murchad,  ordering  him  to  wear  them  on  his 
shoulders  on  Christmas  Day  in  the  presence  of  his  ambassadors,  as 
a  token  of  subjection.  This  roused  the  indignation  of  the  Irish;  but 
Murchad  resorted  to  a  safer  expedient,  and  replied  that  he  would  sooner 
not  only  wear,  but  even  eat  Magnus's  shoes,  than  see  him  destroy  a  single 
province  of  Ireland.  ^  Instead  of  this,  Magnus,  in  the  ballad,  claims 
Finn's  wife  and  dog.  —  It  is  a  common  feature  in  popular  legends  that 
one  king  demands  the  wife  of  the  other  ;  and  in  Irish  legends,  dogs  play 
a  very  important  part.  —  After  this,  the  ballad,  as  will  be  remembered, 
goes  on  to  relate  that  Magnus  is  defeated  and  captured.  But  the  gene- 
rous Finn  releases  him,  and  Magnus  swears  never  again  to  come  to 
Ireland.  Magnus  breaks  his  promise,  however,  returns  to  Erin,  and  falls 
with  all  his  men.  The  sagas  and  chronicles  relate  that  at  first  Magnus 
acted  as  Murchad's  friend,  and  married  his  son  Sigurd  to  Murchad's 
daughter.  Subsequently  the  friendship  was  broken.  Murchad's  young 
daughter  was  sent  back  to  her  father,  and  Magnus  fell  during  an  expe- 
dition to  Munster,  on  the  5th  August,  1 103.  Magnus's  breach  of  faith 
in  the  ballad,  his  return  to  Ireland,  his  defeat  and  fall,  probably  refer 
to  this. 

-  With  the  passage  of  time,  the  tradition  of  Magnus  has  completely 
lost  its  historic  stamp,  and  its  hero  has  become  a  mythical  figure. 
Campbell,  for  instance,  mentions  a  ballad  (III,  pp.  364 — 369)  in  which 
Finn  and  his  men  are  treacherously  invited  by  Manus  to  Lochlann. 
Finally  Manus  is  slain,  and  Finn  marries  his  daughter.  This  ballad  was 
already  known  to  the  compiler  of  the  Book  of  Howth  in  the  i6th  cen- 
tury. ^  In  the  1 8th  century,  or  probably  even  earlier,  Magnus  also  passed 
into  the  celebrated  legend  of  the  »Fate  of  the  Children  of  Usnech«.^ 
Magnus  in  the  translation  of  D'Arbois  de  Jubainville,  is  called  »Mané  à 
la  main  rouge,  fils  du  roi  de  Norvège«.  Magnus  is  here  confounded 
with  the  Celtic  personal  name  Mané,  which,  as  the  name  of  another 
hero,  appears  in  an  older  version  of  the  legend  of  Usnech.  The  son  of 
Usnech  has  killed   the  father  and   brothers  of  the  Norse  prince,  Mané; 


*  The   Manx    Chronicle,    A.    1098    [Munch    has  proved  that  the  year  was  not  1098,  but 
1 101]. 

*  Stern,  p.  154,  note  i. 

8    D'Arbois  de  Jubainville  »Cours  de  la  littérature  celtiquec,  Vf  p.  277,  etc. 


12  ALEXANDER   BUGGE.  H.-F.   Kl. 


the  latter  is   therefore  the  only  man  who  is  willing  to  kill  the  sons  of 
Usnech,  who  have  been  captured  by  Conchobar. 

In  Campbell's  collection,  there  is  a  most  curious  story  about  Magnus.  ^ 
There  was  a  king  of  Lochlann  who  had  two  sons.  Oireal  was  the  name 
of  one,  and  larlaid  of  the  other.  larlaid  married  the  daughter  of  the 
King  of  Greece,  and  Oireal  married  the  daughter  of  Sgiath  Sgial,  King 
of  the  Arcuinn.  —  Arcuinn,  as  Campbell  suggests,  probably  means  the 
Orkneys.  —  The  son  of  Oireal  was  called  Manus,  *  and  Eochaid  was  a 
name  given  to  the  son  of  larlaid. 

Manus  was  brought  up  with  the  daugther  of  the  King  of  Greece.  »She 
took  Manus  in  with  herself,  and  she  set  her  own  son  on  a  beautiful  sunny 
single-stemmed  hill,  where  he  could  see  every  man,  and  no  man  him.«  ® 
After  many  vicissitudes.  Manus  at  last  becomes  King  of  Lochlann,  and 
lives  in  »old  Bergen«. 

In  this  legend  there  are  many  fabulous  and  foreign  elements.  The 
cousin  of  Manus,  for  instance,  is  married  to  »the  swift  March  wind«. 
Manus  has  »costly  coloured  belts  on  his  left  side,  with  which  might 
be  won  the  love  of  a  young  woman,  and  the  liking  of  maidens«.  ^  — 
This  feature  is  probably  derived  from  the  beauty-belt  of  Venus.  — 

On  his  way  home,  after  many  adventures,  Manus  meets  a  sea-fog 
on  the  ocean.  From  this  dilemma  he  is  relesed  by  the  »speckled  ship 
of  the  son  of  Valcan  Smith«.  ^  —  This  Valcan  (Bhalcan)  Smith  is  probably 
the  Roman  god,  Vulcanus;  but  in  this  tale  he  has  become  a  sea-god. — 

When  Manus  came  to  Old  Bergen  he  saw  a  cloth  hanging  dawn 
from  the  gable  of  the  house.  »What  is  the  use  of  that  cloth?«  he 
asked.  »It  is«,  said  his  companion,  who  had  been  the  armourer  of 
Manus's  grandfather,  »that  when  thou  spreadest  it  to  seek  food  and 
drink,  thou  wilt  get  as  thou  usest.  There  is  another  virtue  in  it.  If 
a  foe  should  meet  thee,  he  would  kiss  the  back  of  thy  fist«.®  — 
This  »Cloth,  be  laid!«  has  nothing  to  do  with  the  plot  of  the  tale. 
It  corresponds  with  features  in  Norwegian  tales,  e.  g.  »Kari  Træstak« 
(Katherine  with  the  wooden  petticoat).  »Cloth,  be  laid!«  has  pro- 
bably migrated   from  Norway  to  Scotland  with  the  story  of  »Kari  Træ- 


1  Campbell.  Ill,  pp.  350-363. 

2  Manus  is  a  later  and  more  modern  form  of  the  name  Magnus. 

8  This  description  recalls  Hlidskjalf,  where  Odin  sat  and  looked  out  over  the  whole  world. 

Campbell,  HI.  p.  351. 

*  Campbell,    III.  354. 

5  Campbell,  III.  358. 

8  Campbell.  III.  355. 


I90O.     No.  5.  HISTORY   OF  THE  NORSEMEN   IN   IRELAND.  13 

stak«,  which  was  also  known  in  Scotland ;i  and  thence  it  has  passed 
into  the  legend  of  Manus.  — 

In  addition  to  this,  there  are  also  several  historical  reminiscences  in 
the  story.  Manus  is  always  followed  by  two  tame  lions,  and  the  device 
on  his  shield  is  a  lion.  ^  The  Saga  of  Magnus  Barefoot  relates  that  in 
the  battle  where  he  lost  his  life,  Magnus  had  a  shield  bearing  the  device 
of  a  lion,  and  that  his  coat  was  adorned  with  two  embroidered  lions, 
one  in  front  and  the  other  behind.  These  two  lions  on  the  coat  have 
turned  into  the  two  lions  following  him.  —  It  may  be  remembered  that 
in  the  legend,  a  lion  always  follows  the  Saxon  duke,  Henry  the  Lion.  — 

The  legend  of  Manus  also  relates  that  the  daughter  of  the  King  ot 
Greece  asks  the  earl  of  Fiughaidh  to  give  his  daughter  in  marriage  to 
Manus.  The  earl,  however,  answers,  »My  daughter  is  not  of  age  to 
marry  yet,  and  Manus  is  not  of  age  to  marry c.  »WelU,  said  the 
daughter  of  the  king  of  Greece,  »house  or  heap  thou  shalt  not  have 
upon  my  land  unless  thou  givest  thy  daughter  to  him«.  The  earl  thought 
that  it  was  useless  for  him  to  refuse  her,  and  Manus  and  the  daughter 
of  the  earl  of  Fiughaidh  were  married  to  one  another.  ^  This  is  probably 
a  reminiscence  of  the  historical  fact,  that  Sigurd,  the  son  of  Magnus 
Barefoot,  when  a  boy,  was  married  to  king  Murchad's  daughter,  Biadmuin. 

My  impression  of  the  legend  of  Magnus  is  briefly  as  follows. 
Shortly  after  the  death  of  Magnus,  an  Irish  bard  must  have  composed 
a  ballad  on  his  expedition  to  the  British  Isles.  The  historical  ballad, 
however,  must  early  have  become  a  part  of  the  all-absorbing  cycle  of 
traditions  about  Finn  and  Oisin.  Magnus  became  a  contemporary  of 
the  Fenian  heroes.  In  this  oldest  version  of  the  ballad,  however,  many 
historical  elements  are  still  preserved  ;  but  in  course  of  time,  the  historical 
King  Magnus  gradually  disappeared,  and  was  transformed  into  a  legen- 
dary personage  without  any  trace  of  its  historical  prototype.  In  the  i6th 
century  this  transformation  had  already  taken  place,  and  probably  in 
the  17  century,  Magnus  (or  Manus)  has  passed  into  the  legend  of  the 
Sons  of  Usnech«. 

Besides  the  Lay  of  Magnus,  Norway  and  Norsemen  are  also  men- 
tioned in  several  other  Ossianic  poems.  In  the  Isle  of  Man,  only  a  single 
Ossianic  ballad  has   been   found.     The  hero    of  this   ballad   is  »Young 


*    Asbjornsen  &  Moe,  Norske  Folkeeventyr,  2  ed.,  p.  442. 

2  Campbell,  III,  355,  et  seq. 

3  Campbell,  III.  352. 


14  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.   Kl. 

Orree«  who  is  killed  at  the  instigation  of  Finn's  fair  daughter  and 
Oshin's  daughter.  ^  Orree  is  a  corruption  of  the  Norwegian  name 
Godfred  (Guofrøftr,  Gu6rø6r),  a  common  name  in  the  Royal  race  of  the 
Isle  of  Man. 

The  Scoeth  ballad  of  the  »Invasion  of  Ireland  by  Erragon«  relates 
how  the  »Queen  of  Lochlann  of  Brown  Shields«  has  coneived  a  strong 
passion  for  the  long-haired  Aldo  of  arms.  Her  husband,  Erragon,  son  of 
»Annir  of  Ships»,  wishes  to  take  vengeance  on  his  wife's  lover.  He 
sails  to  Ireland  with  his  fleet.  Finn  in  vain  tries  to  soften  his  anger. 
The  battle  begins,  and  continues,  without  cessation,  for  eight  days.  But, 
upon  the  ninth  day,  Goll  took  the  head  of  the  king  of  Lochlann  of  the 
Brown  Shields.  ^  Whether  this  ballad  refers  to  any  historical  events,  I 
cannot  say. 

Among  the  Fianna  who  were  drowned  by  »Lorcan's  bramble-bush«, 
the  so-called  »Colloquy  of  the  Ancients«  mentions  Aralt  (i.  e.  Harold) 
son  of  the  King  of  Scotland,  Diure  (i.  e.  the  Norse  name  Dyre\  Barrae  and 
Islai,  the  king  of  northern  Lochlann's  three  sons,  and  Samaise,  Arthur 
and  Inbeir,  three  sons  o{  ÛiQ  gallghaedhel  or  »Norse-gaeU  from  bey  ond.  ^ 

The  sway  of  the  Norsemen  in  Erin,  and  in  the  Hebrides  and  the 
Isle  of  Man,  has  also  left  its  traces  in  many  other  ancient  and  modern 
tales  and  sagas.  Professor  Zimmer,  through  his  works,  has  thrown  a  new 
light  upon  this  subject.  Zimmer  says  in  his  paper  »Ueber  die  frühesten 
Berührungen  der  Iren  mit  den  Nordgermanen«  (p.  34):  »The  notion  of 
a  giant  is  expressed  in  all  Irish  and  Gaelic  dialects  by  the  same  word, 
foMor^.  This  word  has  also  another  meaning,  namely,  a  »sea-robber«. 
Even  in  the  oldest  Irish  sagas,  the  terror-struck  Irish  describe  the  tall, 
gigantic  figures  of  the  Norsemen.  From  this,  Zimmer  rightly  concludes 
that  the  conception  of  a  »Fomor«  originates  from  the  Viking  age.  This 
theory  is  confirmed  by  Dr.  Joyce  in  his  »Old  Celtic  Romances«  (p.  405), 
where  he  says:  »Fomor,  the  simple  form  of  this  word,  means,  according 
to  the  old  etymologists,  a  sea-robber.  The  word  is  also  used  to  denote  a 
giant  or  a  gigantic  champion.  The  Fomorians  of  Irish  History  were  sea- 
robbers,  who  infested  the  coasts,  and  indeed  the  interior  of  Ireland,  for  a 
long  series  of  years,  and  at  one  time  fortified  themselves  in  Tory  Island. 
They  are  stated  to  have  come  from  Lochlann  in  the  north  of  Europe«. 


1  A.  W.  Moore  »Manx  Ballads  and  Music«,  p.  XVII  and  pp.  2—5.     Douglas  1896. 

2  0*Grady,  Silva  Gadelica,  11,  p.  211,  et  seq. 

3  Transactions  of  the  Royal  Irish  Academy,  I  (Antiquities),  pp.  82—85.  ^^^  o**ier  poems 
in  which  Norway  and  Norsemen  play  a  part,  of.  D'Arbois  de  Jubainville,  Catalogue 
de  la  littérature  épique  d'Irlande,  pp.  115,  206,  220. 


igoo.     No.  5.  HISTORY    OF  THE  NORSEMEN  IN   IRELAND.  15 

But  this  is  not  enough  to  explain  the  meaning  of  a  Fomor.  The 
Fomorians  are  always  of  a  superhuman  size,  their  figure  is  badly  pro- 
portioned and  clumsy,  and  they  are  often  stupid  and  easily  duped.  I 
am  inclined  to  believe  that  the  Irish  have  heard  from  the  Norsemen 
tales  of  their  giants  (jçtnar)^  and  that  the  idea  of  Fomorians  has  been 
developed  through  a  confusion  of  Giants  and  Vikings.  The  memory  of 
the  old  Berserks  has  perhaps  also  contributed  to  form  the  picture.  What 
Zimmer  relates  from  the  Book  of  Leinster  about  Cuchulinn  is  namely, 
that  he  »in  der  Wutverzerrum  grösser  wurde  als  tm  fomor  na  fer  mara 
(fomor  of  the  sons  of  the  sea).  ^  This  »Wutverzerrung«  is  nothing 
more  than  the  fury  of  the  berserks  who  in  their  rage  became  big  and 
terrible,  like  trolls  and  ogres. 

In  many  legends  about  Fomorians  we  may  also  find  traces  of  real 
historical  events.  »Among  the  ancient  Gaelic  tales,  three  were  known 
as  the  most  sorrowful  tales  of  story-telling,  or  the  »Three  Tragic  Stories 
of  Erin«,  says  Dr.  Joyce,  »viz.  the  Fate  of  the  Children  of  Usna,  the 
Fate  of  the  Children  of  Lir,  and  the  Fate  of  the  Children  of  Turenn«. 
The  last  tale  is  mentioned  as  early  as  in  Cormac's  Glossary  (about  A. 
D.  900).  In  the  Book  ol  Lecan,  which  was  compiled  about  14 16,  there 
is  a  short  account  of  the  celebrated  eric-fine  imposed  on  the  sons  of 
Turenn.  The  complete  story  is  only  found  in  copies  from  the  i8th. 
century,  2  and  is  translated  by  Dr.  Joyce  in  his  »Celtic  Romances«  (pp. 
34—96).  The  beginning  especially  is  of  great  interest  with  regard  to 
our  subject: 

»When  the  Dedannans^  held  sway  in  Erin,  a  prosperous  freeborn 
king  ruled  over  them,  whose  name  was  Nuada  of  the  Silver  Hand. 

In  the  time  of  this  king,  the  Fomorians  from  Lochlann,  in  the  north, 
oppressed  the  Dedannans,  and  forced  them  to  pay  heavy  tributes,  namely, 
a  tax  on  kneading- troughs,  a  tax  on  querns,  and  a  tax  on  baking- flags; 
and  besides  all  this,  an  ounce  of  gold  for  each  man  of  the  Dedannans. 
The  tribute  had  to  be  paid  every  year  at  the  Hill  of  Usna  ;  and  if  any 
one  refused  or  neglected  to  pay  his  part,  his  nose  was  cut  off  by  the 
Fomorian  tyrants. 

At  this  time  a  great  fair-meeting  was  held  by  the  king  of  Ireland 
on   the  Hill  of  Usna A  short  time    after    this 


•    Zimmer,  tKeltische  Beiträge«,  I. 

2  Joyce,  »Celtic  Romances c,  X — XI. 

3  The  Dedannans  were  a  mythical  race,  who  ruled  in  Erin.  From  Greece  they  are  said  to 
have  migrated  to  Lochlann  whence  they  came,  through  Scotland,  to  their  final  place  of 
abode  in  Ireland  (Joyce,  p.  401). 


ALEXANDER   BUGGE.  H. -F.   Kl, 


they  saw  another  company  approaching;  they  were  grim  and  fierce  and 
surly-looking;  namely  the  tax-gatherers  of  the  Fomorians,  to  the  number 
of  nine  nines,  who  were  coming  to  demand  their  yearly  tribute  from  the 
men  of  Erin.  When  they  reached  the  place  were  the  king  sat,  the 
entire  assembly  —  the  king  himself  among  the  rest  —  rose  up  before 
them.  For  the  whole  Dedannan  race  stood  in  great  dread  of  these 
Fomorian  tax-collectors  ;  so  much  so  that  no  man  dared  even  to  chastise 
his  own  son  without  first  seeking  their  consent«. 

In  this  description  we  have  a  vivid  picture  of  the  sway  of  the  Norse- 
men in  Erin.  And  what  is  more  interesting,  the  description  corresponds 
closely  with  the  picture  which  the  old  Chronicle,  Cogadh  Gaedhel,  gives 
of  the  tyranny  of  the  Norsemen  about  the  midle  of  the  tenth  century: 
»Such  was  the  oppressiveness  of  the  tribute  and  rent  of  the  foreigners 
over  all  Erin  at  large  and  generally,  that  there  was  a  king  from  them  over 
every  territory,  a  chief  over  every  chieftainry,  an  abbot  over  every  church, 
a  steward  over  every  village,  and  a  soldier  in  every  house,  so  that  none 
of  the  men  of  Erin  had  power  to  give  even  the  milk  of  his  cow,  nor  as 
much  as  a  single  clutch  of  eggs  in  succour  or  in  kindness  to  an  aged 
man,  or  to  a  friend,  but  was  forced  to  preserve  them  for  the  foreign 
steward,  or  bailiff,  or  soldier.  And  though  there  were  but  one  milk- 
giving  cow  in  the  house,  her  owners  durst  not  milk  her  for  an  infant  of 
one  night,  nor  for  a  sick  person,  but  must  keep  her  for  the  steward, 
or  bailiff,  or  soldier.  And  though  there  were  but  one  milk-giving  cow  in 
the  house,  she  durst  not  be  milked  for  an  infant  of  one  night,  nor  for  a 
sick  person,  but  must  be  kept  for  the  steward,  or  bailiff,  or  soldier  of 
the  foreigners.  And,  however  long  he  might  be  absent  from  the  house, 
his  share  or  his  supply  must  not  be  lessened  ;  although  there  was  in  the 
house  but  one  cow,  it  must  be  killed  for  the  meal  of  one  "night,  if  a 
supply  could  not  be  otherwise  procured.  And  the  most  fit  person  of  the 
family  was  obliged  to  take  wages,  the  day  on  which  he  embarked  on 
board  ship  with  his  lord,  and  he  must  be  supplied  with  provision,  as  if 
he  were  at  home.  And  an  ounce  of  Findrun  (a  mixture  of  gold  and 
silver)  for  every  nose,  besides  the  royal  tribute  afterwards  every  year; 
and  he  who  had  not  the  means  of  paying  it,  he  was  compelled  to  go 
into  slavery,  or  else  his  nose  was  cut  offc^ 


Cogadh   Gaedhel,  pp.  49—51.     The  Book  of  Rights  (Leabhar  na  Ceart)  also  mentions 
an    ounce  of  gold  for  each  nose  as  a  tribute  among  the  Norsemen  in  Dublin  (p.  229): 

Hereupon  the  host  brought  to  him  (i.  e.  St.  Patrick) 

A  screapall  (a  coin  used  by  the  ancient  Irish)  for  each  man,  an  ounce  of  gold,  — 

An  ounce  for  each  nose  besides.  — 

And  a  screapall  of  gold  for  each  man. 


I  goo.     No.  5.  HISTORY   OF  THE  NORSEMEN   IN   IRELAND.  1 7 

The  tradition  of  the  tyranny  of  the  Norsemen  in  Ireland,  as  described 
in  the  »War  of  the  Gaedhil  with  the  Gaill«,  must  have  been  in  exis- 
tence for  centuries.  The  resemblance  between  the  old  historical  chron- 
icle and  the  many  centuries  younger,  mythical  tale  cannot  be  accidental, 
especially  as  they  both  relate  that  the  Irish  had  to  pay  an  ounce  of 
gold  or  Findrun  (for  each  man  or  nose),  if  not,  their  nose  was  cut  off 
by  the  Norse  (or  Fomorian)  tyrants.  There  must  be  a  connection;  but 
whether  this  is  only  literary,  or  is  due  to  common  tradition,  I  will  not 
venture  to  decide. 

The  memory  of  the  sway  of  the  Norsemen  seems  in  the  same  way, 
up  to  the  present,  to  have  been  preserved  by  Gaelic  popular  tales.  A 
legend  in  Campbell's  »Popular  Tales  of  the  West  Highlandsc  (III,  p.  331) 
begins:  »There  was  a  king  on  a  time  over  Eirinn,  to  whom  the  cess 
which  the  Lochlanners  had  laid  on  Alba  and  on  Eirinn  was  grievous. 
They  were  coming  on  his  own  realm,  in  harvest  and  summer  to  feed 
themselves  on  his  goods;  and  they  were  brave,  strong  men,  eating  and 
spoiling  as  much  as  the  Scotch  and  Irish  were  making  ready  for  another 
year.«  —  That  the  Norsemen  used  to  come  in  harvest  and  summer  to 
the  British  Isles  is  a  recollection  of  the  real  circumstances.  The  Vikings 
nearly  always  left  their  home  at  the  end  of  the  spring  and  went  in  for 
plundering  during  the  summer.  —  Thus  among  the  Norsemen  in  the 
Hebrides,  a  very  common  name  was  Sumarliài^  Somerled,  »a  summer- 
traveller,  sum  mer- viking.«  Somerled  originally  was  not  a  personal  name, 
but  only  signified  a  viking  who  used  to  come  to  the  British  Isles  in 
the  summer.  The  Pictish  Chronicle,  for  instance,  speaks  of  »the  fleet 
of  the  Somerleds«  (classis  Somarlidiorum).^  — 

In  other  of  Campbell's  tales  too,  there  are  Norse  elements,  e.  g.  in 
the  long  and  rather  incoherent  tale  of  Conall  Gulban,^  son  of  Niall  of 
the  Nine  Hostages.  The  king  of  Lochlann  plays  a  part  in  this  tale, 
and  one  of  its  heroes  is  lomhar  Mac  Righ  na  Hiribhi,  which  Camp- 
bell rightly  translates  as  »Ivar,  son  of  the  King  of  Bergen«.  He  is  a 
suitor  for  the  hand  of  the  princess  of  Lochlann  (Norway). 

Professor  Zimmer  has  proved  that  in  the  old  Irish  Sagas,  there  are 
traces  of  the  old  Scandinavian  custom  borrowed  from  the  Vikings,  of 
two  men  mingling  their  blood,  and  becoming  sworn  brothers.^  In  the 
tale   of  Conall    Gulban,  there    are   also   references   to  the  same  custom. 


1  Skene,  Chronicles  of  the  Picts  and  Scots,  p.  10. 

2  Campbell,  III,  pp.  185—281. 

3  Zimmer,  Keltische  Beiträge,  I,  pp.  306  —  308. 

Vid,-Sel8k.  Skrifter.    H.-F.  Kl.    No.  5.  1900. 


1 8  ALEXANDER  BUGGE.  H. -F.  Kl. 

Conall  had  a  fight  with  another  hero,  Avas  Ormanach  (i.  e.  Norse  Soldier?). 
At  last  Avas  was  defeated.  »Duanach  gave  the  cords  to  Conall,  and 
Conall  bound  the  Avas  Ormanach.  He  gave  his  oath  to  him,  under  the 
edge  of  his  set  of  arms,  that  he  was  a  beloved  comrade  for  ever  ;  and 
any  stroke  he  might  strike  that  he  would  strike  it  with  him,  and  that  he 
would  not  strike  a  stroke  against  him«.  After  this,  Avas  Ormanach  was 
Conall's  faithful  comrade  on  his  expeditions,  and  by  his  aid  he  married 
the  king  of  Lochlann's  daughter.  This  description  must  refer  to  the  sworn 
brotherhood  of  the  old  Norsemen,  because  the  Celts  knew  of  no  such  custom. 

I  feel  even  inclined  to  think  that  in  this  tale  of  Conall  Gulban, 
there  are  parts  which  must  originally  have  been  related  in  the  Norse 
language.  The  following  is  an  instance.  »The  king  of  Eirinn  and  his 
two  sons  went  on  board  of  a  ship,  and  they  hoisted  the  speckled  flapping 
sails  up  against  the  tall  tough  masts;  and  they  sailed  the  ship  fiulpande 
fiullande«.^  Even  the  old  Irish  sagas,  when  describing  the  sailing  of 
princes,  use  words  and  expressions  borrowed  from  the  Norse,  and  the 
tale  of  the  Sons  of  Turenn  relates  that  the  Fomorians  of  Lochlann 
»hoisted  their  many-coloured,  speckled  sails,  and  sailed  from  the  harbour 
into  the  great  sea«.  And  the  two  last  words,  which  Campbell  is  unable 
to  translate,  seem  clearly  to  be  of  Norse  origin,  misinterpretations  of 
Norse  present  participles. 

When  I  had  discovered  this,  my  father,  Professor  Sophus  Bugge, 
furnished  me  with  the  following  notes: 

»They  sailed  the  ship  fiulpande  fiullande  presupposes  a  Norwegian 
expression  sigldu  ship  hvølvande  fyllande  (Old  Norse  hvelfanda  fyllanda) 
i.  e.  »they  sailed  the  ship  so  that  she  was  in  the  act  of  upsetting  and 
being  filled.«  Old  Norse  hvelfir  skipinu  means  »the  ship  upsets«.  In 
Faroe  the  expression  is  still  used  bàturin  kvelvdist.  In  fiulpande  the 
Old  Norse  hv  is  expressed  by  /;  cf.  Irish  faras  =  Old  Norse  hvar  es 
(Cogadh  Gaedhel,  p.   174),  and  Finit  =  Hvitt  (Book  of  Leinster).« 

The  most  vivid  picture  of  a  naval  viking-expedition,  and  one  of  the 
most  interesting  descriptions  of  the  life  of  the  old  Norsemen  in  the 
countries  round  the  Irish  Sea,  we  get  in  the  Lay  of  Castle  Sween 
(Caisteal  Suibhne)  in  the  Dean  of  Lismore's  Book.2  The  Book  of  Lis- 
more  is  a  collection  of  ancient,  mostly  Highland,  Ballads  which  have 
been  collected  and  written  down  by  Sir  James  Macgregor,  Dean  of  Lis- 

1  Campbell,  III,  p.  199. 

2  The  Dean  of  Lismore's  Book,  ed.  and  transi,  by  the  Rev.  Thomas  M'Lauchlan  with 
an  introduction  by  William  F.  Skene,  Edinburgh,  1862,  pp.  115— 117.  The  ballad 
has  also  been  translated  by  G.  Sigerson  in  his  Bards  of  the  Gael  and  Gall,  London, 
1597»  pp.   185—189. 


tgoo.     No.  5.  HISTORY   OF   THE  NORSEMEN   IN   IRELAND.  19 

more,  in  the  beginning  of  the  i6th  century,  probably  about  1512.  The 
Lay  of  Castle  Sween  is  said  to  have  been  composed  by  the  blind  Arthur 
Mac  Gurkich.  When  this  blind  poet  lived,  the  Editor  of  the  Book  of 
Lismore  does  not  know.  He  was  an  Irish  bard  and  wrote  in  the 
Irish  dialect.  The  ballad  contains  many  ancient  and  obsolete  words,  and 
dates,  I  should  think,  from  the  13th  century,  or  perhaps  earlier.  Dr. 
Sigerson  is  of  opinion  that  the  ballad  has  been  composed  before 
the  English  conquest  of  Ireland,  1170—71.^  The  hero  of  the  ballad  is 
John  Mac  Sweeney,  member  of  a  tribe  that  lived  partly  in  Ulster  or  in 
the  Hebrides,  and  partly  on  the  peninsula  Cantire  in  Scotland,  where 
they  had  a  castle.  The  place-names  which  occur  in  the  poem  are  still 
found,  e.  g.  Caisteal  Suibhne  (now  Castle  Swin)  and  Chnapadal  (now 
Knapdale)  in  Cantire.  The  name  Knapdale  is  of  Norse  origin,  and  must 
originally  have  been  called  Knappadalr.  —  The  same  place-name  is 
also  found  in  Iceland  and  knappr  (a  button)  likewise  forms  the  first  part 
of  Norwegian  place-names.^  —  The  enemy  has  conquered  Castle  Sween. 
The  Irish  Mac  Sweeneys  therefore,  under  command  of  John,  cross  the 
sea  on  their  splendid  ship,  and  land  at  Knapdale,  where  they  are  received 
with  welcome  by  the  Scotch  Mac  Sweeneys.  They  fight  a  furious 
battle,  defeat  the  enemy,  and  regain  Castle  Sween.  This  is  the  story  of 
the  ballad.  But  the  most  interesting  part  is  the  description  of  the  ship 
and  the  sailing. 

The  warriors  on  board  the  ship  are  noble  Norsemen:  »Norse  and 
nobles  are  they  all«  [Lochlynnych  is  armyn  eaid).  They  are  tall  and 
fair-haired  like  all  Norsemen,  and  not  dark  and  small  like  Celts. 

»Tall  men  urge  the  ship  and  steer 
Our  light,  leaping,  valiant  van. 
Nor  could  Erin  braver  show 
Than  this  fair-haired  battle  band.« 

They  wear  black  iron  armour  and  brown  belts  and  have  costly  swords  : 

»Coats  of  black  the  warriors  wear. 
Broad  the  brown  belts  that  they  bear. 
Sword-hilts  gold  and  iv'ry  gleam 
On  our  bark  with  banners  high.« 


1  The  editor,  the  Rev.  Thos.  M'Lauchlan,  is  of  opinion  that  the  poem  is  more  modern, 
because  the  Mac  Sweeneys  are  not  a  very  ancient  tribe  in  Ulster  (they  are  not  men- 
tioned earlier  than  in  the  14th  century).  But  this  is  no  evidence.  Internal  reasons 
seem  to  prove  that  the  poem  dates  from  a  time  when  Norsemen  still  ruled  in  the 
Hebrides. 

2  Kaalund,  Beskrivelse  af  Island;    O.  Rygh,  Norske  Gaardnavne,  Introduction. 


20 ALEXANDER  BUGGE. H.-F.  Kl. 

They  are  »princely  men,  scattering  gold  among  the  bards«,  and 
very  proud  and  aristocratic: 

»No  hardened  hands,  no  tightened  belt, 
Nor  roughened  by  their  usual  toil; 
Heroes  were  there,  nor  did  they  labour. 
We  heard  not  of  so  many  nobles, 
Of  our  isle  from  labour  free.« 

On  board  the  ship  there  are  also  bards.  When  John  Mac  Sweeny 
landed  on  the  shore  of  Knapdale,  he  was  met  with  song,  and  there  arose 
a  singing  conflict  between  the  bards  on  the  ship  and  those  on  shore: 

»The  men  of  Alba's  isles  then  come 
With  welcome  from  the  narrow  sea. 
The  men  who  sweetest  are  to  sing, 
Tenfold  welcomes  to  him  bring. 
For  a  while  there  was  a  conflict. 
Between  them  and  our  men  of  song.« 

The  ship  itself  was  equipped  quite  like  the  ships  of  the  ancient  Nor- 
wegians. »Shields  on  their  hooks  hung  round  the  sides.«  In  the  same 
way  Helgakviôa  Hundingsbana  I.  describes  the  ship  of  Helgi  :  brast  rgtid 
vid  Tçndj  reru  vikingar.  And  the  Gokstadship  had  also,  we  can  see, 
shields  round  its  sides.  The  sails  were  purple  and  speckled  and  »purple 
linen  was  round  each  giast.«  On  the  »lyfting«  or  poop  of  the  ship, 
sat  fair  women  on  spotted  cushions.  The  ship  was  laden  when  the  tide 
was  full  with 

»Wattled  baskets  full  of  swords; 

With  shields  all  brought  on  board  the  bark.« 

The  description  of  the  ship  calls  to  mind  the  Haraldskvæbi,  where 
the  vikings  from  the  British  Ises  come  to  Hafrsfiord: 

Knerrir  komu  austan 
kapps  of  lystir 
med  ginundum  hçfàum 
ok  grofnum  tinglum. 


IQOÔ.     No.  s.  HISTORY  OF  THE   NORSEMEN   IN   IRELAND.  21 

Hlaànir  vdru  hçlba 
ok  kvitra  sigalda 
vigra  vestroenna 
ok  Valskra  sverda, 

»Ships  came  from  the  East, 
ready  for  war 
with  grinning  heads 
and  carved  beaks. 

Laden  were  they  with  warriors 
and  white  shields, 
Western  spears 
and  swords  from  Valland.« 

Several  words  and  metaphors  of  the  lay  are  also  of  Norse  origin, 
or  resemble  Norse  expressions.  The  warriors  on  board  the  ship  are 
called  »Norse  and  nobles«  (locklynnyck  is  armyn).  The  word  årmann 
is  of  Norse  origin,  and  denotes  a  chieftain,  a  noble  warrior.  One 
might,  suppose  that  the  word  is  derived  from  Old  Norse  \hermadr 
(warrior);  but  Norse  ker-  is  in  Irish  rendered  by  er-,  not  by  ar-  (e.  g. 
Herulfr  —  Erulbk).  Irish  årmann  is  derived  from  Old  Norse  drmadr,  i.  e. 
a  steward,  especially  of  royal  estates,  who  also  performed  some  public 
functions.  The  drmenn  were  often  of  low  birth,  and  were  looked  upon 
with  contempt.  But  in  Ireland  their  position  must  have  been  much  higher. 
Among  the  Dublin  chieftains  killed  in  1 103  was  Beollan  Armann,  and 
at  the  taking  of  Waterford  in  11 70,  the  English  captured  Gillemaire 
armand  an  düin,  i.  e.  the  officer  of  the  fortress.^  Among  other  words 
of  Norse  origin  may  be  mentioned  bordaibh  »on  board«  (from  Old 
Norse  borS), 

The  poet  calls  the  ships  »the  riders  of  the  waves«  {Markeich  yth 
rachtych  nyth  tonnytk).  This  metaphor  is  very  much  like  the  Norse  »ken- 
nings«. The  Edda,  as  well  as  the  Icelandic  skalds,  often  calls  the  ships 
the  »horses  of  the  sea«,  e.  g.  seglvigg  eru  sveita  stokkin?  »the  sail-steeds 
are  in  a  bath  of  sweat«.  —  The  sails  are  compared  to  the  »wide-spread  wings« 
of  a  bird.  In  like  manner  ancient  Norse  poems  often  compare  the  ship 
tself  to  a  bird.  —  The  chieftain  assails  the  enemy  »just   as   a  slender. 


1  Four  Masters,    1103   and   1170;   cf.  Munch,   »Det   norske  Folks  Historiet,  II,  p.  550. 
3  Reginsmâl,  16. 


22  ALEXANDER   BUGGE.  H.-F.  Kl. 

furious  hawk.«  Similar  figures  are  also  found  in  Norse  ballads.  —  These 
corresponding  poetical  expressions  do  not  necessarily  prove  Norse 
loans  in  the  Irish  ballads.  Such  pictures  are  used  by  the  poets  of  many 
countries.     But  still  they  deserve  to  be  remembered. 

The  description  of  the  sailing  and  the  landing  in  the  bay  of  Knap- 
dale  has  some   resemblance  to  a  strophe    in    Helgakviôa  Hundingsbana 

(1. 27): 

Svd  bra  styrir 
stafntiçldum  af, 
at  mildinga 
mengi  vakài, 
ok  d^glingar 
dagsbriin  sid, 
ok  siklingar 
sneru  upp  via  tré 
vefnistingum 
å   Varinsfirài.^ 

»Sail  the  ship,  John  son  of  S  ween, 

On  the  Ocean's  fierce-topped  back; 

Raise  aloft  the  vessel's  mast, 

Let  thy  bark  now  test  the  sea! 

A  leading  wind  then  for  them  rose, 

At  Kyle  Aca^  as  rose  the  tide. 

The  speckled  sails  were  roundly  bellied. 

As  John  ran  swiftly  for  the  land. 

We  entered  the  cheerful  anchorage 

In  the  bay  of  fruitful  Knapdale.o 

Besides  this  Lay  of  Castle  Sween,  there  is,  as  far  as  I  know,  only 
one  other  ancient  Irish  tale  where  a  naval  viking-expedition  is  descri- 
bed at  such  length,  and  that  is  the  Battle  of  Ross  na  Rfg  (Cath  Ruts 
na  Rig),  But  Prof.  Zimmer  has  amply  proved  that  the  whole  descrip- 
tion of  Conchobar's  Norse  auxiliaries,  his  fleet  and  his  sailing  on  the 
ocean,  is  influenced  by  Norse  tales,  and  contains  many  Norse  elements. 
The  Lay  of  Castle  Sween  gives  us  a  vivid  picture  of  the  life  in  the 
Norse   viking-colonies   round   the  Irish  Sea  in  the  12th  or  13th  century. 


1  Vigfusson  and  York  Powell,  Corpus  Poeticum  Boreale,  I,  p.  134. 

2  Perhaps  Kyle  Akin  in  Skye. 


igoo.     No.  5.  HISTORY   OF  THE  NORSEMEN   IN   IRELAND.  23 

We  see  the  noble  chieftains  who  did  not  labour  and  whose  hands  were 
not  roughened  by  the  usual  toil.  They  were  warriors,  true  descendants 
of  the.  ancient  vikings,  eager  for  fame  and  gold,  brave,  generous,  and 
fond  of  song  and  music.  They  were  half  Norsemen,  half  Celts,  and  were 
influenced  by  Irish  civilisation.  They  were  Gall-Gaedel,  »Norse-Gaels«, 
as  the  Irish  Annals  call  the  inhabitants  of  the  Hebrides. 

The  objection  might  be  made  that  as  late  as  1200  there  were  no  Norse- 
men in  Ulster  where  the  Editor  of  the  Book  of  Usmore  thinks  that  the 
Mac  Sweeneys  lived.  It  is  true  that  no  Mac  Sweeneys  (Mac  Suibkne)  are 
mentioned  in  Ulster  before  the  14th  century;  but  they  may  have 
existed  there  before  that  time.  And  besides,  I  do  not  feel  sure  that 
the  Mac  Sweeneys  of  the  ballad  lived  in  Ulster.  The  ballad  calls  the 
men  of  John  Mac  Sweeney  »the  men  of  Alba's  isles«,  i.  e.  the  Hebrides, 
and  relates  their  departure  in  the  following  words: 

»Raise  aloft  the  vessel's  masts. 
Let  thy  bark  now  test  the  sea. 
A  leading  wind  then  for  them  rose. 
At  Kyle  Aca  as  rose  the  tide.« 

The  editor  remarks:  »Kyle  Aca,  this  cannot  be  Kyle  Akin  in  Skye, 
but  is  probably  the  ancient  name  of  the  entrance  to  Loch  Sween.«  To 
me  it  seems  clear  that  Kyle  Aca  is  a  name  of  the  place  whence 
John  Mac  Sweeney  and  his  men  departed.  And  if  so,  why  not  the 
present  Kyle  Akin  in  Skye?  There  is  no  evidence  that  the  entrance  to 
Loch  Sween  has  ever  been  called  Kyle  Aca.  This  agrees  well  with  the 
fact  that  before  the  14th  century,  Mac  Sweeneys  lived  in  the  He- 
brides. In  the  year  1034,  according  to  the  Annals,  a  chieftain  called 
Suibhne  mac  Cinoetha,  ri  Gall  Goeidel  (i.  e.  Sween  son  of  Cined  king  of 
the  Hebrides)  died  there.^  The  Irish  ri  does  not  necessarily  signify 
king,  but  may  also  mean  prince,  chieftain.  The  above-mentioned 
Suibhne  or  Sween  cannot  have  been  supreme  king  of  Man  and  the  He- 
brides. He  must  have  been  lord  of  only  one  of  the  Hebrides,  and  why 
not  of  Skye?  It  seems  most  likely  that  Sween,  son  of  Cined,  is  the  an- 
cestor of  the  Mac  Sweeneys  of  the  ballad.  This  explains  why  the  Mac 
Sweeneys  are  called  »Norse«.  Sween,  son  of  Cined,  must  have  been  a 
Norse-Gael,  and  his  sons  were  the  same.  But  even  if  the  Mac  Sweeneys 
were  an  Ulsterfamily,  this  might  very  well  agree  with  the  historical  facts. 


1   Tig.   1034,  Loch  Ce,  1034. 


24  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

The  annals  prove  that  during  the  13th  century  there  was  a  close  connec- 
tion between  Ireland  and  the  Hebrides.  In  the  year  1209  Toirbheand 
(i.  e.  Old  Norse  porbjçm)  mac  righ  Gallgoidel^  one  of  O'Conor's  trusted 
servants,  was  given  as  a  hostage  to  the  English  king  (F.  M.).  —  He  is 
also  called  »Toirberd,  son  of  a  Gall-Gaedel«.^  —  In  12 12  a  fleet  from  the 
Hebrides  plundered  Connaught.^  As  late  as  125 1,  Magnus  Mac  Olave 
Duff  »proposed  to  raise  a  force  in  Ireland  to  invade  the  territory  of  the 
king  of  Norway  in  the  Isle  of  Man. «^  —  And  about  the  year  1280,  there 
lived  »at  the  end  of  the  world  in  Ireland«  (probably  in  Kerry)  a  chief- 
tain called  Maurice  Macotere  (i.  e.  son  of  Ottar,  a  Norse  name)  who, 
as  we  can  see,  considered  himself  an  Ostman  and  not  an  Irishman.* 
Round  the  coasts  of  Erin,  and  especially  along  the  Irish  Sea,  there  were 
Gall-Gaedels,  »Norse-Gaels«,  who  lived  as  vikings,  as  their  heathen  an- 
cestors had  done  for  centuries. 

The  Lay  of  Castle  Sween  contains  a  mixture  of  Norse  and  Irish 
elements.  The  description  of  the  ship  and  the  warriors  is  Norse,  but 
the  garb  of  the  poem  is  Irish.  Like  all  Celtic  poetry,  the  lay  is  rich 
in  language  and  full  of  metaphors,  among  which  the  real  action  nearly 
disappears.  The  poem  itself,  it  seems  to  me,  is  a  product  of  the  Gall- 
Gaedel  spirit  and  the  mixed,  half  Norse,  half  Celtic  race  round  the  coasts 
of  the  Irish  Sea. 

Norse  elements  have  passed  into  Gaelic  legend  and  tradition  in  the 
course  of  centuries.  The  oldest  name  for  Norway  in  the  Irish  sagas  is, 
as  Dr.  Todd^  and  Zimmer  in  his  epoch-making  studies,^  have  proved,  perhaps 
Hiruath  (i.  e.  Hordaland  in  Norway).  Zimmer  also  quotes  many  most 
interesting  passages  where  this  name  occurs  in  the  most  ancient  Irish 
sagas  in  existence.  Where  Hiruath  is  mentioned  therefore,  we  have  some 
of  the  most  ancient  reminiscences  of  the  Norsemen  in  Ireland.  But  these 
passages  do  not  give  us  much  besides  the  name  —  for  instance,  no  de- 
scription of  the  men  of  Hirotha.  Only  in  one  tale,  where  Hirotha  is 
mentioned,  are  we  able  to  see  that  the  Irish  had  a  correct  idea  of  the 
geographical  position  of  the  country.  »A  troop  of  three  hunters  with 
their  famous  hound  [cuilen  rig  na  Hiruatke)  came  to  Ireland  from 
Hiruat,    and    slew    Duban.     The  Fianna    demanded    their  death  for  this 


1  Loch  Ce,  121 1,  Annals  of  Ulster,  121 1. 

3  Annals  of  Ulster,  12 12,  Loch  Ce,  121 1. 

3  Calendars  of  documents  relating  to  Ireland,  I  n.  3206. 

4  Cal.  of  doc.  rel.  to  Ireland,  III,  p.  306. 

ft  Cogadh  Gaedhel,  ed.  Todd.,  p.  XXXIV  n. 

6  Keltische  Beiträge,.  I,  p.  205. 


igoo.     No.  s.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  2$ 

deed;  but  Finn  only  sought  from  them  a  wehr-geld,  for  which  they 
offered  their  dog.  After  taking  oaths  to  the  king  by  the  sun,  the  moon, 
the  sea  and  the  land,  they  slew  the  dog,  and  went  off  past  Scotland 
towards  the  north-east,  taking  with  them  the  hound's  hide;  where- 
upon Finn  assembled  his  Fianna  in  pursuit  across  the  sea.  Before  the 
battle,  the  Fianna  heaped  up  a  cairn,  each  man  flinging  on  to  it  a  stone, 
and  old  and  young  swearing  that  they  would  not  retreat  till  the  stone 
retreated  in  fear  of  the  foreigners.«^ 

As  reminiscences  of  the  Viking  age  in  general,  we  have  the 
Fomorians  and  the  many  ancient  and  modem  tales,  where  pirates  and 
vikings  from  Lochlann  are  described.  —  The  name  Lochlann  itself  has 
always  been  used  to  denote  Norway  or  Scandinavia.  —  The  close  of 
the  Viking  Age  is  marked  by  the  great  battle  of  Clontarf,  which  has 
also  been  absorbed  by  tradition,  and  has  passed  into  the  cycle  of  tales 
of  Cuchulinn  and  Conchobar.  Another  landmark  in  the  history  of  the 
Norsemen  in  Ireland  is  the  expedition  of  Magnus  Barefoot,  which  has 
become  a  part  of  the  Ossian  cycle.  But  even  later,  Norway  and  Norse 
reminiscences  have  passed  into  Gaelic  legend  and  poetry.  Dr.  Joyce 
says:  2  »In  the  Gaelic  tales,  the  chief  city  of  Lochlann  is  always  Berva.« 
And  if  we  look,  for  instance,  at  Campbell's  »Tales  of  the  West  High- 
lands«, we  see  that  this  is  quite  true.  In  the  tale  of  Manus,  the  capital 
of  Lochlann  is  Old  Berve  {Beirbhe\  and  in  Campbell's  ballad  (III,  p.  364), 
Magnus  is  called  »Beithe's  king's  son«.  In  the  »Song  of  the  Smithy«, 
where  Lochlann  also  occurs,  a  king  of  Berve  \j^igh  Meirbhé)  ^  is  men- 
tioned. There  is  even  a  ballad  about  »John,  son  of  the  king  of  Berve« 
[Mac  Righ  Beirbh),^  This  name  Beirbhe,  Berve,  signifies  Bergen  [Bjçrg- 
vin,  Bergvin)  in  Norway.  In  English  historical  documents  of  the  13th 
and  14th  centuries,  Bergen  is  always  called  Nortberwen  or  Berwen.  — 
But  Bergen  can  scarcely  be  called  the  capital  of  Norway  before  the 
reign  of  King  Haakon  the  Old  (1217 — 1263),  which  shows  that  the  name 
must  have  passed  into  the  Gaelic  tales  during  the  13th  century.^  In 
Manx   tales,   the   capital   of  Norway  is   not  Bergen,  but  Drontheim  or 


1  Book  of  Leinster,  207  ß  5—208  as;  see  the  admirable  introduction  by  Professor 
Atkinson,  from  which  I  have  quoted  the  above.  The  king  of  Hirotha's  (or  Irota's) 
famous  dog  is  also  mentioned  in  the  tale  of  the  sons  of  Turenn  (Joyce,  p.  59). 

2  Celtic  Romances,  p.  404. 
8  Campbell,  III.  382. 

4  Campbell,  III,  282-287. 

5  After  the  death  of  King  Haakon  V(i3i9),  Bergen  completely  ceased  to  be  the  capital, 
and  at  the  same  time  the  commercial  connection  between  Norway  and  the  British 
Isles  also  died  away. 


26  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

Nidaros.i  That  is  due  to  the  fact  that  the  episcopal  see  of  Sodor  and 
Man  was  a  province  of  Nidaros  in  Norway  until  the  end  of  the  four- 
teenth century.  Campbell  also  suggests  that  the  name  of  the  Swedish 
town  Upsala  occurs  in  one  of  his  ballads.^ 

Thus  we  see  that  the  Irish  and  Gaelic  tales  have  absorbed  Norse 
elements  from  the  beginning  of  the  Viking  Age  until  the  end  of  the  four- 
teenth century. 

I  have  hitherto  only  mentioned  the  historical  reminiscences  of 
the  Norsemen  in  Irish  tales  and  traditions.  We  must  remember  that 
for  centuries  the  Norsemen  held  sway  in  Erin,  the  Hebrides,  and  the 
Isle  of  Man.  It  is  therefore  easy  to  understand  that  their  rule,  their 
wars,  their  victories  and  defeats,  must  still  be  remembered  in  many  ways. 
Even  many  of  the  mythical  conceptions  of  the  Irish  have  been  formed, 
as  I  have  shown,  under  the  influence  of  the  Norsemen,  e.  g.  the  Fo- 
morians.  The  Ossianic  poems  too,  have  probably  also  largely  been  formed 
under  impressions  from  the  Viking  Age.  Very  few,  on  the  other  hand, 
are  the  myths  and  mythical  conceptions  which  have  migrated  from  the 
Norsemen  to  the  Gaelic  people.  This  is  quite  natural;  for  when  the 
Norsemen  came  to  Erin,  the  Irish  had  been  Christians  for  two  centuries. 
Their  heroic  tales  dating  from  heathen  times  were  already  written  down, 
and  had  become  the  literary  property  of  the  people.  The  great  heroic 
cycles  of  Cuchulinn  and  of  Finn  and  Oisin  had  absorbed  all  the  myth- 
developing  imagination  of  the  Irish.  The  Irish  heroic  poetry  had  a 
more  fixed  form  of  composition,  and  was  richer  and  more  varied 
than  that  of  any  other  people  of  that  time.  It  is  therefore  not  likely 
that  the  Irish  would  borrow  new  myths  and  tales  from  foreign  nations. 
On  the  other  hand,  we  must  remember  that  it  was  during  the  Viking 
Age,  and  under  the  influence  of  the  Western  peoples,  and  their  higher 
civilisation,  that  the  Norsemen  developed  their  grand  mythology  and 
heroic  poetry.  Several  of  the  Edda  poems  even  seem  to  have  been 
composed  in  the  British  Isles. 

Some  few  myths,  however,  seem  to  have  come  from  the  Norsemen 
to  Ireland  and  Scotland.  Professor  Zimmer  has  proved  that  there  must 
be  a  connection  between  Cuchulinn's  voyage  to  the  Kingdom  of  the 
Dead  (ScaiA),  and  his  combats  with  its  Queen  (Scathack\  and  the  Scan- 
dinavian Hel  and  Niflheitnr^  —  Like  the  hall  of  Utgardaloke,  the  capital 


1  A.  W.  Moore,  Folk-lore  of  the  Isle  of  Man,  p.  28,  etc. 

8  III,  p.    379:     Aigh   righ  Lochlann   ann   an  Spaoile  (with  the  king  of  Lochlann  in  Up- 
sala). 
8  Zimmer,  Keltische  Beiträge,  I,  333. 


IÇOO.     No.  5.  HISTORY   OF  THE  NORSEMEN  IN   IRELAND.  2^ 

of  the  Scathach  is  situated  in  the  North  of  Lochlann  (Norway),  and 
CuchuHnn  comes  to  Scath  from  Lochlann.  —  Zimmer  also  believes  that 
the  tale  of  Sigurd,  who  killed  the  dragon  Fafner,  has  been  known  in 
Ireland,  and  has  influenced  the  myth  of  Finn. 

A  litle  more  numerous  are  the  popular  tales,  which  seem  to  have 
come  from  Norway  to  the  Irish  and  Gaels.  There  is  a  well-known  po- 
pular tale  in  Ireland  called  »The  Brown  Bear  of  Norway. t^  It  corre- 
sponds closely,  even  in  details  with  the  celebrated  Norwegian  tale  ȯsten- 
for sol  og  vestenfor  maane«  (East  of  the  Sun  and  West  of  the  Moon), 
or,  as  it  is  also  called  »Kvitebjørn  kong  Valemon«  (The  White  Bear, 
King  Valemon).  This  tale  is  also  known  in  Scotland,  where  it  is  called 
the  »Red  Bull  of  Norroway«  or  the  »Black  Bull  of  Norrowayt.  The 
beginning  of  this  story  also  has  some  features  in  common  with  the 
Norwegian  »Kari  Traestak«^  or,  as  it  is  called  in  the  parish  of  Vaage, 
»Veslebrun  Okse«  (The  Little  Brown  Ox).  Since  Norway  is  mentioned, 
in  both  the  Irish  and  the  Scotch  story,  it  is  justifiable  to  conclude  that 
the  story  itself  has  migrated  from  Norway  to  the  British  Isles.  I  feel 
inclined  to  believe  that  at  first  it  has  been  told  in  the  Hebrides,  and 
thence  spread  to  Ireland  and  Scotland.  Otherwise  it  would  be  impossible 
to  understand,  why  the  bear  is  preserved  in  the  Irish  version,  but  in 
Scotland  has  been  replaced  by  a  bull.  This  seems  to  indicate  that  the 
tale  has  come  to  the  Hebrides  before  1266,  the  year  in  which  the 
islands  were  surrendered  by  Norway  to  Scotland. 

Professor  Moltke  Moe  has  kindly  mentioned  to  me  another  popular 
tale,  that  must  partly  have  come  from  Norway  to  the  Gaels.  The 
»Story  of  the  Clever  Thief«  has  been  known  by  all  peoples,  from  the 
ancient  Egyptians  and  Greeks,  down  to  the  present  time.  The  proto- 
type of  the  modern  tales  of  the  Clever  Thief,  as  Prof.  Moe  points  out, 
is  the  »Dolopathos«  by  Johannes  de  Alta  Silva,^  and  the  French  romance 
of  the  same  name  (from  about  1220).  The  Gaelic  »Tale  of  the  Shifty 
Lad,  the  Widow^s  Son«*,  among  many  others,  is  derived  from  the  »Dolo- 
pathos«. The  beginning  of  the  Gaelic  tale,  however,  is  quite  different, 
and  cannot  be  derived  from  »Dolopathosa.  It  corresponds  closely  with 
a  Norwegian  version  of  the  tale  of  »Mestertyven«  (the  Master-thief)  from 
Kvindherred  in  Hardanger.^    In  both  cases,  for  instance,  the  master-thief 


1  Kennedy,  Popular  Fictions  of  the  Irish  Celts. 

2  Asbjernsen  &  Moe,  Norske  Folkeeventyr,  2  ed.,  p.  471. 

8  Johannis  de  Alta  Silva   Dolopathos,  ed.  by  Hermann  Osterley.    Strassburg,  1873. 

4  Campbell,  I,  pp.  320—353;    cf.  Reinhold  Köhler  in  »Orient  und  Occidentc,  II,  p.  303, 

and  his  admirable  notes  to  the  tale. 
^  Asbjørnsen  &  Moe,  2  ed.,  p.  442. 


28  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

is  the  son  of  a  poor  widow,  and  will  not  go  to  learn  any  art  but  that 
of  thieving.  The  Norwegian  tale  again  has  its  prototype  in  a  Russian 
tale;i  but  some  particular  features  are  common  to  both  the  Norwegian 
and  the  Russian  versions,  which  are  not  found  in  the  Gaelic,  especially 
the  way  in  which  the  boy  frightens  his  teacher  away  from  his  home, 
and  takes  possession  of  his  riches.  Professor  Moe  concludes  from  this 
that  the  tale  has  migrated  from  Russia  to  Norway,  and  from  Norway 
to  Scotland. 

One  of  the  most  widely-spread  tales,  in  which  Lochlann  (or  Norway) 
is  mentioned,  is  the  tale  of  Luan  mac  Libuin  (Blade,  son  of  Furbishing), 
The  hero,  a  smith,  has  only  one  eye,  one  arm,  and  one  leg;  his  home 
is  always  in  Norway.  The  tale  is  known  both  in  Scotland  and  in  Ire- 
land, but  in  the  Isle  of  Man  it  is  found  in  its  most  interesting  shape. 
It  is  here  referred  to  the  time  of  King  Olav,  son  of  Godfrey,  who  lived 
in  the  second  half  of  the  twelfth  century. 

»According  to  tradition,  there  resided  in  Man,  in  the  daysofOlave 
Goddardson,  a  great  Norman  baron,  named  Kitter,  who  was  so  fond 
of  the  chase  that  he  extirpated  all  the  bisons  and  elks  with  which  the 
the  Island  abounded  at  the  time  of  his  arrival,  to  the  utter  dismay  of 
the  people,  who,  dreading  that  he  might  likewise  deprive  them  of  their 
cattle,  and  even  of  their  purrs  in  the  mountains,  had  recourse  to  witch- 
craft to  prevent  such  a  disaster.  When  this  Nimrod  of  the  North  had 
destroyed  all  the  wild  animals  of  the  chase  in  Man,  he  one  day  extended 
his  havoc  to  the  red  deer  of  the  Calf,  leaving  at  his  castle,  on  the 
brow  of  Barrule,  only  the  cook,  whose  name  was  Eaoch  (which  signifies 
a  person  who  can  cry  aloud),  to  dress  the  provisions  intended  for  his 
dinner.  Eaoch  happened  to  fall  asleep  at  his  work  in  the  kitchen. 
The  famous  witch-wife,  Ada,  caused  the  fat  accumulated  at  the  lee  side 
of  the  boiling  pot  to  bubble  over  into  the  fire,  which  set  the  house  in  a 
blaze.  The  astonished  cook  immediately  exerted  his  characteristic  powers  to 
such  an  extent  that  he  alarmed  the  hunters  in  the  Calf,  a  distance  of 
nearly  ten  miles. 

Kitter,  hearing  the  cries  of  the  cook,  and  seeing  his  castle  in  flames, 
made  to  the  beach  with  all  possible  speed,  and  embarked  in  a  small 
currach  for  Man,  accompanied  by  nearly  all  his  attendants.  When  about 
half-way,  the  frail  bark  struck  on  a  rock  (which,  from  that  circumstance, 
has  been  called  Kitterland),  and  all  on  board  perished. 


1   Schiefner  in  »Bulletin  de  la  Société  Impériale  de  S.  Petersbourg«,  XIV,  p.  314. 


IÇOO.    No.  5.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  29 

The  fate  of  the  great  baron,  and  the  destruction  of  his  boat,  caused 
the  surviving  Norwegians  to  believe  that  Eaoch,  the  cook,  was  in  league 
with  the  witches  of  the  island  to  extirpate  the  Norwegians  then  in  Man; 
and  on  this  charge  he  was  brought  to  trial,  and  sentenced  to  suffer 
death.  The  unfortunate  cook  heard  his  doom  pronounced  with  great 
composure,  but  claimed  the  privilege,  at  that  time  allowed  to  criminals 
in  Norway,  of  choosing  the  place  and  manner  of  passing  from  time  to 
eternity.  This  was  readily  granted  by  the  king.  »Thent,  said  the 
cook,  with  a  loud  voice,  >I  wish  my  head  to  be  laid  across  one  of  your 
Majesty's  legs,  and  there  cut  off  by  your  Majesty's  sword,  Macabuin, 
which  was  made  by  Loan  Maclibuin,  the  Dark  Smith  of  Drontheim.c. 

It  being  generally  known  that  the  king's  scimitar  could  sever  even 
a  mountain  of  granite,  if  brought  into  immediate  contact  with  its  edge, 
it  was  the  wish  of  every  one  present  that  he  would  not  comply  with 
the  subtle  artifice  of  such  a  low  varlet  as  Eaoch,  the  cook;  but  his 
majesty  would  not  retract  the  permission  so  recently  given,  and  there- 
fore gave  orders  that  the  execution  should  take  place  in  the  manner 
desired. 

Although  the  unflinching  integrity  of  Olave  was  admired  by  his 
subjects,  they  sympathized  deeply  for  the  personal  injury  to  which  he 
exposed  himself,  rather  than  deviate  from  the  path  of  rectitude.  But 
Ada,  the  witch,  was  at  hand:  she  ordered  toads'  skins,  twigs  of  the 
rowan  tree,  and  adders'  eggs,  each  to  the  number  of  nine  times  nine, 
to  be  placed  between  the  king's  leg  and  the  cook's  head,  to  which  he 
assented. 

All  these  things  being  properly  adjusted,  the  great  sword,  Macabuin, 
made  by  Loan  Maclibuin,  the  Dark  Smith  of  Drontheim,  was  lifted  by 
one  of  the  king's  most  trusty  servants,  and  laid  gently  on  the  neck  of 
the  cook;  but  ere  its  downward  course  could  be  stayed,  it  severed  the 
head  from  the  body  of  Eaoch,  and  cut  all  preventives  asunder,  except 
the  last,  thereby  saving  the  king's  leg  from  harm. 

When  the  Dark  Smith  of  Drontheim  heard  of  the  stratagem  sub- 
mitted to  by  Olave  to  thwart  the  efficacy  of  the  sword  Macabuin,  he 
was  so  highly  offended  that  he  despatched  his  hammerman,  Hiallus- 
nan-urd,  who  had  only  one  leg,  having  lost  the  other  when  assisting  in 
making  that  great  sword,  to  the  Castle  of  Peel,  to  challenge  King  Olave, 
or  any  of  his  people,  to  walk  with  him  to  Drontheim.  It  was  accounted 
very  dishonourable  in  those  days  to  refuse  a  challenge,  particularly  if 
connected  with  a  point  of  honour.  Olave,  in  mere  compliance  with 
this   rule,   accepted  the  challenge,   and  set  out  to  walk  against  the  one- 


30  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

legged  traveller  from  the  Isle  of  Man,  to  the  smithy  of  Loan  Maclibuin 
in  Drontheim. 

They  walked  o'er  the  land  and  they  sail'd  o'er  the  sea. 

And  so  equal  was  the  match,  that  when  within  sight  of  the  smithy, 
Hiallus-nan-urd,  who  was  first,  called  to  Loan  Maclibuin  to  open  the 
door,  and  Olave  called  out  to  shut  it.  At  that  instant,  pushing  past 
him  of  the  one  leg,  the  King  entered  the  smithy  first,  to  the  evident 
discomfiture  of  the  swarthy  smith  and  his  assistant.  To  show  that  he 
was  not  in  the  last  fatigued,  Olave  lifted  a  large  fore-hammer,  and 
struch  the  anvil  with  such  force,  that  he  clove  it  not  only  from  top  to 
bottom,  but  also  the  block  on  which  it  rested. 

Emergaid,  the  daughter  of  Loan,  seeing  Olave  perform  such  manly 
prowess,  fell  so  deeply  in  love  with  him  that  during  the  time  her  father 
was  replacing  the  block  and  the  anvil,  she  found  an  opportunity  of  in- 
forming him  that  her  father  was  only  replacing  the  studdy  to  finish  a 
sword  he  was  making,  and  that  he  had  decoyed  him  to  that  place  for 
the  purpose  of  destruction,  as  it  had  been  prophesied  that  the  sword 
should  be  tempered  in  royal  blood,  and  in  revenge  of  the  cook's  death 
by  the*  sword  Macabuin.  »Is  not  your  father  the  seventh  son  of  old 
Windy  Cap,  King  of  Norway?«  said  Olave.  »He  is«,  replied  Emer- 
gaid, as  her  father  entered  the  smithy.  »Then«,  cried  the  King  of  Man, 
»the  prophecy  must  be  fulfilled«.  Emergaid  was  unable  to  stay  his 
uplifted  hands  till  he  quenched  the  sword  in  the  blood  of  her  father, 
and  afterwards  pierced  the  heart  of  the  one-legged  hammerman,  who  he 
he  knew  was  in  the  plot  of  taking  his  life. 

This  tragical  event  was  followed  by  one  of  of  a  more  agreeable 
nature.  Olave,  conscious  that  had  it  not  been  for  the  timely  intervention 
of  Emergaid,  the  sword  of  her  father  would  indeed  have  been  tempered 
in  his  blood,  and  knowing  the  irreparable  loss  which  she  had  sustained 
from  his  hands,  made  her  his  queen,  and  from  her  were  descended  all 
succeeding  Kings  of  Man  down  to  Magnus,  the  last  of  the  race  of 
Goddard  Crovan,  the  Conqueror.«^ 

This  tale  is  also  known  in  Scotland,  Ireland  and  the  Hebrides  (in 
Islay).^    But  there  the  hero  is  not  the  Manx  king,  Olav,  but  Finn,  and 


1  A.  W.  Moore,  Folk-lore  of  the  Isle  of  Man,  pp.  27—29.  The  Manx  tale  was  noted 
down  by  Mr.  Train  at  the  end  of  last  century;  but  his  Manx  original  is  now  unfortu- 
nately lost,  as  Mr.  Moore  has  kindly  informed  me,  and  we  only  possess  the  English 
version.  —  I  should  not  wonder,  if  Mr.  Train  himself  had  »improved«  the  tale  a 
little.  - 

2  Campbell,  III,  pp.  378—402, 


I900.     No.  5.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  3 1 

according  to  the  Scotch  and  Irish  tradition,  it  is  the  smith  himself  who 
has  one  arm,  one  leg,  and  one  eye;  the  hammerman  seems  to  be 
purely  a  Manx  invention. 

This  is  probably  the  genuine  tradition,  and  the  tale,  therefore,  must 
originally  have  formed  a  part  of  the  Ossiannic  cycle.  The  sword  of 
Loan  Maclibuin  is  also  celebrated  in  other  Ossianic  tales  where  it  is 
called  the  »Son  of  Luan«.«  With  this  sword,  for  instance,  old  Garah  was 
executed.^  Bui  even  in  Scotland  and  Ireland  —  in  modern  tales  — ,  the  home 
of  the  smith  is  always  supposed  to  be  in  Norway  (according  to  the  Scotch 
ballad,  he  lives  in  Bergen).^  This  seems  to  indicate  that  the  ancient  Gaels 
have  considered  the  Norsemen  to  be  better  smiths  than  themselves. 

The  Manx  tradition  has  been  completely  interwoven  with  Norse 
elements.  It  is  there  attributed  to  the  king  Olav,  son  of  Godfrey,  and 
combined  with  a  supposed  contrast  between  the  Norse  and  Celtic  ele- 
ments of  the  island.  The  home  of  the  smith  is  Drontheim,  and  not 
Bergen,  which  seems  to  be  a  reminiscence  of  the  time  when  the  see  of 
Sodor  and  Man  was  a  province  of  Nidaros.  Most  of  the  personal  names 
in  the  tale  are  Gaelic,  or  at  least  not  Norwegian.  But  in  another  tale 
connected  with  this,  the  son  of  the  dark  smith  of  Drontheim  is  called 
Alswith,  He  undertook  to  walk  round  all  the  churches  in  the  Isle  of 
Man  in  one  day.^  This  name  seems  to  be  derived  from  the  Old  Norwegian 
al  —  »completely«,  and  svinnr,  sviàr  which  probably  also  signified 
»swift«,  and  to  denote  the  »Very  Swift  One«.  —  The  name  »Alsviôr« 
also  occurs  as  a  mythical  name  in  the  old  Edda.  It  is  the  name  of  a 
Jotun  as  well  as  the  name  of  one  of  the  horses  of  the  Sun.*  The  incident 
of  King  Olave  in  the  smithy  of  Luan,  lifting  the  forehammer  and  clea- 
ving the  anvil,  recalls  Sigurd  Fafnesbane  in  the  smithy  of  Regin.  The 
end  of  the  tale,  that  the  smith's  daughter  falls  in  love  with  the  king, 
and  helps  him  against  her  own  father,  has  also  its  parallels  in  Norway. 
It  is  common  to  mythical  sagas,  ballads  and  popular  tales,  that  the 
king  or  hero  who  comes  to  the  ogre,  is  helped  by  the  latter's  daughter 
or  by  a  captive  Christian  woman.  The  epithet  applied  to  the  father 
of  the  smith  —  »Old  Windy  Cap«  —  is  particularly  interesting. 
This  epithet  is  clearly  of  Norse  origin.     Professor   Moe  informs  me  that 


1  Stern,  Die  Ossianischen  Heldenlieder. 

2  Campbell,  III,  p.  382:     »Four  men  were  found  of  the  King  of  Bergen«  (righ  Meirbhe). 
Campbell  suggests  that  Meirbhe  is  instead  of  Beirbhe^  Bergen,  and  probably  he  is  right. 

8  Moore,  Folk  lore,  p.  30.     The  story  of  Alswilh    seems   to    have   been   noted  down  by 

Mr.  Moore  himself,  and  not  by  Mr.  Train. 
*  Snorra  Edda,   I,   pp.   56,  484.     Grfmnismâl   37,   i.     Sigrdrifumdl  15,   4;    and  Håvamål 

143,  4.     I  am  indebted  for  this  information  to  Professor  Moc. 


32  ALEXANDER  BUGGE.  H,-F.  Kl. 

similar  expressions  are  quite  common  in  Norse  tradition  as  names  of 
trolls  and  ogres  who  were  regarded  as  connected  with  wind  and  weather. 
From  olden  times  we  have  the  Jotun  names  »  Vindrt  and  »  Vindsvalr^^ 
or  »  Vindljônh  {Jaàir  Vetrar).  In  modern  tales  may  be  compared  the 
Jotun  master  builder  from  Swedish  Norrland  »Vind  och  Vader«  and  the 
Norwegian  ogres  and  jotuns,  »Blæster«,  »Vindfløi«  and  »Bonde  Veirsky.c^ 

AU  these  Norse  elements  have  probably  become  a  part  of  the  Manx 
tradition  before  the  year  1266,  when  the  island  was  g^ven  up  by  Nor- 
way to  Scotland. 

Professor  Zimmer,  by  his  admirable  investigations,  has  thrown  fresh 
light  upon  the  ancient  Irish  sagas,  and  shown  in  how  may  ways  they 
are  interwoven  with  Norse  elements  and  reminiscences  from  the  Viking 
Age.  But  we  see  that  the  Norse  influence  on  Gaelic  tradition  and 
story-telling  is  not  confined  to  the  Viking  Age.  A  recollection  of  the 
Norsemen  has  been  retained  for  centuries,  and  down  to  the  present 
time  Lochlann  (or  Norway)  still  plays  a  very  conspicuous  part 
in  Irish  and  Gaelic  ballads  and  fairy-tales,  like  England  or  Denmark  in 
our  Norwegian  tradition.  And  not  only  this,  but  the  people  still  re- 
member the  great  landmarks  in  the  history  of  the  Norsemen  in  Ireland, 
Scotland  and  the  Hebrides,  the  Viking  expedition,  the  fall  of  Magnus 
Barefoot,  the  expedition  of  Haakon  Haakonsson  and  the  Battle  of  Largs 
(1263).^  Through  these  ballads  and  tales,  which  for  centuries  have  been 
transmitted  orally,  misinterpreted  and  deformed,  we  obtain  an  impression 
of  the  deep  traces  the  Norsemen  have  left  on  the  British  Isles. 


1  Snorra  Edda  I,  82,  500.  Afzelius,  Svenska  folkets  sagohäfder,  III,  83.  Faye,  Norske 
Folkesagn,  p.  15.  Ross,  in  »Dølen«,  1869  (VI),  no.  49.  Asbjørnsen  &  Moe,  Norske 
Folkeæventyr  (2  ed.),  no.  57. 

2  Cf.  Worsaae,  »Minder  om  de  Danske  og  Nordmæudene  i  England,  Skotland  og  Irlande, 
pp.  363-365. 


Trykt  den  29  September  1900. 


Contributions  to  the 


History  of  the  Norsemen 


in  Ireland 


m. 

Norse  Settlements  Round  the  Bristol 
Channel 

by 


Alexander  Bugge 

Dr.  phil.  '    • 


VidnukabsseUkabeto  Skrifter.    IL    Historisk- filosofiik  Klasse.    ISOO.    No.  6 


Udglvet  for  Hans  A.  Benneches  Fond 


Christiania 

Sold  on  Comniission  by  Jacob  Dybwad 

Printed  by  A.  W.  Bregger 

1900 


Read  at  the  Meeting  of  the  Society,  Oct.   12th,  1900. 


Norse  Settlements  Round  the  Bristol  Channel. 


1  he  Norsemen  who  came  in  the  9th  century  to  Ireland  and  founded 
towns  and  kingdoms  there,  were,  like  all  Vikings,  excellent  seamen  and 
merchants.  To  them,  in  fact,  the  development  of  trade  and  industry  in 
Ireland  is  wholly  due. 

The  Norsemen  or  Ostmen  in  Ireland,  and  also  the  Irishmen  them- 
selves, were  well  aware  of  this  fact.  Giraldus  Cambrensis  is  therefore 
right  in  his  way  in  stating  that  the  Norsemen  were  allowed  to  build 
towns  in  Ireland,  on  condition  that  they  would  bring  to  Ireland  from 
other  countries  merchandise  that  the  Irish  wanted.^  The  Norsemen,  in 
fact,  down  to  the  English  Conquest,  were  the  only  real  merchants  in 
Ireland. 

From  Dublin,  Waterford  and  Limerick,  the  ships  of  the  Ostmen  sailed  to 
Spain  and  south-western  France.  This  is  shown  in  the  plundering  of  Limerick 
by  King  Brian  and  his  men  in  968,  when  »they  carried  away  their  (i.  e.  the 
Norsemen's)  jewels  and  their  best  property,  and  their  saddles  beautiful  and 
foreign,  their  gold  and  their  silver;  their  beautifully  woven  cloth  of  all 
colours  and  of  all  kinds;  their  satin  and  silken  cloth,  pleasing  and  varie- 
gated, both  scarlet  and  green,  and  all  sorts  of  cloth  in^ the  like  manner.«^ 
These  foreign  saddles  and  silk  and  scarlet  necessarily  presuppose  a  trade 
with  foreign  countries.  And  which?  Probably  Spain.  In  the  Middle 
Ages  silk  and  precious  cloth  were  articles  from  the  Levant.  Greece,  Asia 
Minor  and  Moorish  Spain,  not  to  mention  remote  India  and  China,  were 
the  chief  centres  of  this  industry.  The  making  of  saddles  and  all  leather- 
goods  was  peculiarly  a  Moorish  art.  Cordwain,  for  instance,  is  named 
after  the  Spanish  town  Cordova.^    We  must  therefore  conclude  that  the 


1  Topog^phia  Hibernicaiy  dist.  Ill  c.  XLIII. 

8  Cogadh  Gaedhel,  p.  79. 

8  Cf.  Heid,  Geschichte  des  Levantehandels  im  Mittelalter. 

TidenBk.  Selsk.  Skrifter.    H.-P.  KL  1900    No.  6. 


ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 


cloth  and  the  saddles,  which  the  Irish  carried  away  from  Limerick  in 
968,  had  come  from  Spain,  and  that  the  Norsemen  in  Limerick  had 
ships  sailing  to  Spanish  ports. 

From  about  the  middle  of  the  10th  century,  we  have  a  descrip- 
tion of  Dublin  in  the  poem  of  the  celebrated  Circuit  of  Ireland  by 
King  Muircheartach  (941).^  The  impression  we  here  receive  of  Dublin 
is  that  of  a  wealthy  town,  rich  in  flour,  bacon  and  cheese,  all  probably 
imported  articles.  About  half  a  century  later  flourished  the  celebrated 
poet  Mac  Liag,  whom  Brian  Borumha  elevated  to  the  rank  of  Arch- 
OUamh  of  Erin.  One  of  his  pçems  gives  a  description  of  the  tribute 
of  Erin  being  driven  to  Brian  at  his  palace  in  Kincora  in  the  present 
county  of  Clare.  A  part  of  this  tribute  was  one  hundred  and  fifty  butts 
of  wine  from  the  Norsemen  of  Dublin,  and  a  tun  of  wine  for  every 
day  in  the  year  from  the  Norsemen  of  Limerick.^  This  tribute  of  wine 
presupposes  a  considerable  trade  with  south-western  France,  as  the  place 
where  any  one  from  Ireland  might  most  easily  obtain  his  wine.  There 
is  also  an  interesting  note  in  the  glossary  of  Cormac,  the  learned  king 
of  Munster,  who  wrote  about  900.  He  says:  ^Escop  f  Ina  in  the  Sea- 
Laws,  i.  e.  a  vessel  for  measuring  wine  among  the  merchants  of  the 
Norsemen  and  the  Franks,  c  8 

This  note  proves  that  as  early  as  the  9th  century  there  existed  a 
regular  trade  between  the  Norse  towns  in  Ireland  and  France.  But  what 
does  the  expression,  »in  the  Sea-Laws«,  mean?  Are  we  justified  in  con- 
cluding from  this  that  the  Norse  merchants  in  Ireland  at  the  time  of 
Cormac  had  a  Maritime  Code,,  a  sort  of  Bjarkeyjar-réttr  ?  The  Franks 
at  that  time  were  no  seafarers,  so  that  the  expression,  lin  the  Sea-Lawsc, 
must  refer  to  the  Norsemen. 

The  connection  with  Spain  and  southern  France  continued  to  be 
of  great  importance  down  to  the  14th  century,  when  Bristol  superseded 
Dublin  and  Waterford  as  the  commercial  centre  of  the  countries  round 
the  Irish  Sea.  This  importance  is  seen  at  the  taking  of  Waterford  (1170), 
where  the  English  plundered  a  ship  in  the  port,  laden  with  wheat  and 
wine.*  And  more  than  a  hundred  years  later  (1292),  we  still  hear  of  the 
wine-trade  of  the  Ostmen  of  Waterford.^ 

Of  still  more  importance  than  the  commerce  with  these  remote 
countries  was  the  connection  between  Dublin  and  Waterford,  and  the 


1  The  Circuit  of  Ireland,  ed.  by  O'Donovan   in  Tracts  rel.  to  Ireland,  Vol.  I,  pp.  34,  35 
8    Douglas  Hyde,  Literary  History  of  Ireland,  pp.  430,  431. 
8  Glossary  of  Cormac,  transi,  by  Whitley  Stokes,  p.  67. 

4  Vogt»  Dublin,  p.  386. 

5  Col.  of  Documents  rel.  to  Ireland,  III,  p.  503. 


IÇOO.     No.  6.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN   IRELAND.  S 

opposite  shores  of  the  Irish  Sea.  With  the  Hebrides  and  the  Isle  of 
Man  there  was  a  constant,  not  only  political,  but  also  commercial  con- 
nection. I  may  mention  that  King  Reginald  of  Man,  about  1200,  gave 
lands  to  the  monastery  of  St.  Mary  in  Dublin.^  And  in  the  13th  cen- 
tury several  Manxmen  lived  in  Dublin,  Mathias  de  Trig  de  Man  (1213)^, 
Mauricius  Maniske  (=  Old  N.  *Manverski?  or  ^Manski?  (1270)^  Alicia 
Mansie{i2Soyy  Reginaldus  Niger  de  Man  (ca.  1225)^  The  commercial 
capital  of  the  Hebrides,  during  the  Middle  Ages,  was  certainly  Dublin. 

One  of  the  most  important  English  towns,  not  only  in  modern,  but 
still  more  in  earlier  times,  is  Bristol.  William  of  Malmesbury,  in  his 
book  »Z?^  gestis  pontificum*^  about  1140,  states  that  Bristol  is  a  port 
for  ships  coming  from  Ireland,  Norway  and  other  transmarine  countries. 
With  this  may  be  compared  a  note  in  the  annals  of  Morgan  for  the 
year  11 24, —  »the  people  of  the  Norwegians  came  in  the  autumn  and 
wintered  in  Bristol,  c^  {Gens  Noricorum  veniens  in  autumno  hyemavit 
apud  Bristollum),  This  seems  also  to  refer  to  the  commerce  of  the 
Norsemen  from  Ireland  or  the  Hebrides.  It  was  probably  from  Bristol 
that  the  Ostmen  got  their  wheat,  an  article  that  was  not  cultivated 
in  Ireland.'' 

Besides  this  pacific  connection,  the  Annals  of  Wales  sometimes 
mention  attacks  of  the  Norsemen  on  the  shores  of  the  Bristol  Channel, 
not  only  in  the  Viking  Ages,  but  even  later.  For  the  year  104 1,  the 
Annales  Cambriæ  record  »the  battle  of  PwU  D5rvach,  and  Howel  (a 
Welsh  prince)  vanquished  the  Pagans  (i.  e.  the  Norsemen)  who  were 
ravaging  Dyved  (i.  e.  Wales).  In  this  year  GrufFudh  (also  a  Welsh  prince) 
was  captured  by  the  Pagans  of  Dublin.«  (In  the  last  note,  another  MS 
has  »by  the  men  of  South  Wales«.)  Nine  years  later  (1050)  we  again 
hear  of  a  fleet  from  Ireland  coming  to  South  Wales  (A.  C).  And  in  1143 
a  host  from  Dubhn,  under  Otter,  son  of  Turkyll  and  grandson  of  Cherolf 
(i.  e.  Herulv),  came  to  Wales  (A.  C).  It  is  also  worth  remembering  that  the 
name  of  the  port  Swansea  on  the  Bristol  Channel,  a  town  that  is 
mentioned  as  early  as  the  nth  century,  is  clearly  of  Norse  origin, 
Sweinesea  (derived  from  the  name  Sveinn).  The  name  of  the  town  Haver- 
fordwest (at  the  south-west  extremity  of  Wales)  seems  also  to  be  of 


1  Chartulary  of  S.  Mary,  II,  p.  1 4. 
a  S.  Mary,  I,  p.  347. 

3  S.  Mary,  I,  p.  477. 

4  S.  Mary,  I,  p.  497. 

5  Historical  and  Municipal  Documents  of  Ireland,  p.  113. 

6  Annals  of  Morgan,  ed.  in  Annales  Monastici,  I  (Rolfs  Series). 

7  The  Circuit  of  Muircheartach  mentions  the  fine  wheat  in  Dublin,  pp.  24,  35. 


ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 


Norse  origin.  In  mediæval  documents  the  name  is  written  Hauarford, 
Hauerford^  i.  e.  Old  Norse  hafr,  a  ram,  and  fiçrdr,  fjord.  Bideford  in 
Devonshire  is  perhaps  also  of  Norse  origin.  Are  we  justified  in  con- 
cluding from  this  that  Norse  colonies  existed  on  the  shores  of  the  Bristol 
Channel?    I  think  we  are,  especially  when  we  combine  this  with  other  facts. 

When  the  English  had  conquered  the  Norse  towns  in  Ireland,  Dublin, 
Waterford  and  Limerick,  they  expelled  their  original  inhabitants,  and 
assigned  them  ground  outside  the  walls  of  the  old  towns,  where  they 
built  a  new  town.  This  is  the  origin  of  the  Ostman's  town  (Oxmantown) 
of  Dublin  and  Waterford. 

The  old  town  was  populated  by  foreigners,  English  and  Norman 
soldiers,  merchants  from  England,  France,  the  Netherlands,  etc.,  and  a 
few  Ostmen  who  were  allowed  to  remain  within  the  walls.  We  find 
the  best  description  of  the  English  conquerors'  manner  of  procedure  in 
a  document  from  131 1,  which  relates  the  taking  of  Waterford  in  1170. 
nOmnes  alii  (Ostmanni)  quos  idem  dominus  Henricus  Rex  (i,  e,  Henry  11) 
manentes  invenit  in  predicta  villa  Waterford  expulsi  fiurunt  extra 
eandem  villam  excepto  uno  fideli  homine  qui  vocaSatur  Geraldus  Mac- 

gilletnory Et  idem  dominus  Henricus  Rex  assignavit  certa 

loca  extra  muros  ville  predicte  singulis  eorum  quos  sic  expulsit  a  villa 
predicta  ad  faciendum  ibidem  mansiones  suas.  Et  ipsi  sic  expulsi 
construxerunt  quandam  villam  ibidem  que  modo  vocatur  villa  Oust- 
mannorum  Waterford  et  infra  muros  ville  predicte  a  qua  ipsi  sic  expulsi 
fuerunt  feoff avit  de  tenementis  ipsorum  sic  expulsorum  diversos  homines 
de  comitiva  sua  et  diversas  libertates  eis  concessit.«.  The  English  pro- 
ceeded in  the  same  way  in  Dublin.  The  old  town  was  populated  by 
strangers,  and  the  Ostmen  built  a  new  town  outside  the  walls.  In  the 
course  of  time,  these  two  towns  merged  into  one;  and  as  early  as  the 
13th  century  we  find  many  Ostmen  living  as  free  citizens  both  in  Dublin 
and  Waterford.  But  still,  the  bulk  of  the  citizens  in  the  13th  century 
were  foreigners. 

Fortunately,  the  names  of  the  citizens  of  Dublin  in  the  beginning 
of  the  13th  century  are  still  preserved,  and  have  been  published  in  that 
most  valuable  collection  of  »Historical  and  Municipal  Documents  of 
Ireland«  (Roll's  Series).  In  addition  to  these,  we  have,  from  the  same 
time,  numerous  other  documents,  chiefly  wills  and  deeds,  published  in  the 
Chartularies  of  St.  Mary,  St.  Thomas,  All  Saints  and  Christ  Church,  so 
that  from  these  sources  we  are  able,  to  get  a  fairly  good  idea  of  the 
state  of  the  population  in  Dublin  about  the  years  1180 — 1225. 


IÇOO.    No.  6.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  ^ 

Among  the  citizens  of  Dublin  at  this  time,  there  were,  as  we  can 
see,  several  Frenchmen  and  Flemings,  and  some  Spaniards.  There  were 
also  a  few  Norwegians,  probably  merchants  from  the  Isle  of  Man  and 
the  Hebrides,  and  perhaps  the  Orkney  Islands.  —  They  are  called 
NorensiSy  which  can  only  mean  >  Norwegian  t.  —  These  Norwegian  citizens 
of  Dublin  about  the  year  1200  were  Simon  Norensis^  Galfridus  NorensiSy 
Robertus  Norrensis  pistor^  Gilleberius  Norensis,  Ricardus  Norensis^ 
Nicolaus  Willielntus  Norensis^^  Willielmus  Norensis  de  Antrum  (/.  e, 
Antrim)  and  Nicholaus  Norensis,^  This  last  Nicholaus  Norensis  is  men- 
tioned together  with  Henricus  Dacus,  i.  e.  Henry  the  Dane.  This  juxta- 
position of  Norensis  and  Dacus  clearly  shows  that  Norensis  signifies 
iNorwegiant.  But  the  names  of  these  Norwegians  are  not  originally 
Norse,  and  some  of  them  were  not  usual  in  Norway  in  the  13th  century. 
This  seems  to  point  to  the  fact  that  their  bearers  originated,  not  from 
Norway,  but  from  the  Norwegian  dominions  in  the  British  Isles. 

The  bulk  of  the  free  citizens  of  Dublin,  however,  about  the  year 
1200,  are  Englishmen,  and  of  these  many  are  said  to  come  from  the 
towns  upon  the  Bristol  Channel.  But  it  is  an  interesting  fact  that  the 
greater  part  of  these  citizens  from  Bristol,  Cardio,  Swansea,  etc.,  bear, 
not  English,  but  Norse  names.  I  have  found  the  following  names,  which 
all  seem  to  be  of  Norse  origin. 


I. 

From  Cardifif. 

Torkaill  (i.  e.  Porkell)  of  Kardif.s 

Swein  (i.  e.  Sveinn)  de  Kardif.^ 

luor  (i.  e.  Ivarr)  de  Cardiff 

Salmund  (i.  e.  Salmundr)  de  Cardif.® 

Robertus  de  Cardif  filius  Sewardi  (i.  e.  Sigurdr?y 

Robertus  filius  Turkildi  (i.  e.  Porkell)  de  Cardif. 


1  Historical  and  Municipal  Documents  of  Ireland,  pp.  32,  34,  37,  39,  44,  114,  120,  139. 

2  S.  Mary,  I,  p.  490. 
8  Mun.  10. 

4  Mun.  II. 

5  luor  may  also  be  a  Welsh  name.     But  there  are  no  other  Welsh  names  among    the 
citizens  of  Dublin. 

6  Mun.  12. 

7  Mun.  20. 


ALEXANDER  BUGGE.  H.-F  Kl. 


Johannes  Ithun  (i.e.  Jçtunn?)  de  Cardif.^ 
Steiner  (i.e.  StHnarr)  de  Cardiff 


II. 

From  Bristol. 

Turstinus  (i.  e.  Porsteinn)  palmer  de  Bristollo.® 

Ulf  (i.e.  C/^)  de  Bristollo.* 

Johannes  filius  Turstani  draper  de  Bristollo.^ 

Willielmus  blundus  (i.e.  the  Old  Norse  surname  blundr)  de 

Bristollo. 
Johannes  Wethfoten   (i.  e.  vidfåtrinn  ithe  wooden  leg«  from 

viàr,  wood)  de  Bristollo. 
Johannes  Norensis  (i.  e.  the  Norwegian)  de  Bristollo.® 
Hamundus  (i.  e.  Håmundr^  or  Amundr,  Åmundt)  de  Bristowe.'' 


III. 

From  Swansea. 

Godafridus  (i.  e.  Gudrødr,  Guöfreör?)  de  Sweinesea.^ 
Ricardus  filius  Sigari  (i.  e.  Sigarr)  de  Sweinesea.® 


IV. 

From  Cardigan  (on  the  south-west  coast  of  Wales,  at  the  mouth 

of  the  Teifi). 

Sew  ale  (i.  e.  Sigvaldi  or  Sœvaldif)  de  Cardigan.^® 


1  Mun.  38. 
8  Mun.  41. 
8  Mun.  35. 
*  Mun.  33. 
5  Mun.  42. 
«  Mun.  139. 

7  S.  Mary,  I,  141,  460. 

8  Mun.  6.  Godafridus    may  also   be  English;    but   the  name  Godfred  was   especially 
common   in  the  Hebrides  and  among^  the  Norsemen  in  Ireland. 

8  Mun.  7. 
10    Mun.  5. 


1900.     No.  6.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  9 

V. 

From  Haverfordwest. 

Fin  {},  e.  Finnr)  de  Hauerford.^ 
Thurgot  (i.  ^.  porgautr)  de  Hauerford.^ 
Johannes  Anfin  {i.^Amfinnr)  de  Hauerford.^ 

VI. 
From  Monmouth  (on  the  Wye,  near  the  mouth  of  the  Severn). 
Harold  (i.  e.  Haraldr)  de  Munnemue.* 

Thus,  from  about  the  year  1200,  we  find  in  all  22  citizens  of 
Dublin,  who  originated  from  towns  upon  the  Bristol  Channel,  and  who 
all  bore  Norse  names.  This  cannot  be  a  mere  accident.  We  may  there- 
fore conclude  that  about  the  year  1200,  in  Bristol,  Cardiff,  Cardigan, 
Haverfordwest  and  Swansea,  there  existed  Norse  settlements.  But  settle- 
ments such  as  these  must  have  existed  on  the  southern  shore  of  the 
Bristol  Channel,  as  well  as  on  the  northern.  The  leading  Norse  family 
in  Waterford  was  that  of  the  Macgillemories.  In  1130  [recte  1134], 
according  to  Chronicum  Scotorum,  »the  son  of  Gillemaire  (i.  e.  the 
Servant  of  Mary),  son  of  AUgort,  the  best  Foreigner  (i.  e.  Norseman) 
that  was  in  Erin,  was  slain,  together  with  Amlaib  of  Port-Lairgec  (pro- 
bably the  king  of  Waterford).  A  member  of  the  same  family,  Reginald 
Macgillemory,  was  lord  of  Waterford  when  the  English  took  the  town 
in  II 70,  and  as  late  as  13 11  the  family  Mac  Gillemaire  or  Macgillemory 
still  existed,  and  was  reckoned  among  the  first  families  of  Waterford.  ^ 
The  history  of  the  Macgillemories  is  related  in  a  most  curious  document 
from  the  year  131 1.®  The  family  Macgillemory,  we  are  told,  icame  to 
Ireland  from  Devonshire  long  before   Henry  IFs  conquest  of  Ireland c 


1  Mun.  22. 
8  Mun.  25. 
8  Mun.  46.     Compound  names  such  as  these  were  very  common   among  the   Ostmen  of 

Dublin,  in  the    13th  century,  e.  g.     Rogtrus  Olof^  Walttrus  Oier,  Simon    Turgot^  etc, 
*  Mun.  32.     The  explanation  of  the  greater  number  of  these  names  is  due  to  my  father, 

Professor  Sophus  Bugge. 

5  Cf.  my  paper,  »Nordisk  sprog  og  nationalitet  i  Irland t,  in  »Aarbeger  for  nordisk  Old- 
kyndighedc,  içcx). 

6  The  MS.  is  preserved  in  the  Public  Record  Office  of  Dublin,  Extract  from  Justiciary 
Roll,  3 — 7  Edward  II,  mem.  18.  The  Deputy  Keeper,  James  Mills,  Esq.,  has  shown 
me  the  great  kindness  to  send  me  a  copy  of  the  document. 


lO  ALEXANDER  BUGGE.  H.-F.  Kl. 

{vfnerunt  de  Devonia  in  Hibemiam  diu  ante  conquestum  quern  predictus 
dominus  Henricus  filius  Imperatricis  [i.  e.  Henry  II]  fecit  in  Hibernia). 

Devonshire,  as  is  well  known,  is  bounded  on  one  side  by  Cornwall, 
and  is  situated  opposite  to  Wales  on  the  southern  shore  of  the  Bristol 
Channel.  There  are  no  very  important  towns  here,  but  several  small 
ones,  such  as  Ilfracombe,  Barnstaple,  Bideford,  etc.  In  one  of  these  sea- 
ports, as  in  Cardiff  and  Bristol,  there  has  probably  been  a  Norse  colony, 
whence  the  Macgillemories  emigrated  to  Waterford. 

What  is  the  origin  of  these  settlements?  Do  they  date  from  the 
Viking  Ages,  or  are  they  later  merchant  settlements,  such  as  those  we 
now-a-days  find  in  every  important  transmarine  sea-port,  of  English  and 
German  merchants?  I  think  we  must  trace  their  origin  back  to  both  these 
causes.  The  names  of  Swansea,  Bideford  and  Haverford  seem  to  prove 
that  these  towns  are  founded  by  Norsemen,  and  if  so,  probably  in  the 
Viking  Age.  Cardiff,  on  the  other  hand,  was  founded  as  late  as  the 
year  1080  (Annales  Cambriæ).  The  Norse  settlement  in  that  town, 
therefore,  cannot  date  from  the  Viking  Age,  but  probably*  consisted  of 
Norwegian  merchants  from  the  Isle  of  Man,  the  Hebrides,  or  Ireland. 
Johannes  Norensis  from  Bristol,  who  lived  in  Dublin,  also  probably 
belonged  to  a  merchant  family  from  the  Norwegian  kingdom  of  Man 
and  the  Hebrides.  The  Norsemen  of  olden  times,  we  know,  were  most 
daring  seafarers  and  interested  tradesmen.  And  in  the  British  Isles  espe- 
cially they  developed  these  faculties  to  a  high  degree  of  perfection.  In 
the  earlier  part  of  the  Middle  Ages,  the  Norse  towns,  Dublin  and  Water- 
ford,  became,  as  already  mentioned,  the  commercial  centres  of  the  coun- 
tries round  the  Irish  Sea.  As  a  consequence  of  this,  Norse  merchants 
in  the  nth  century  or  perhaps  still  earlier,  have  probably  settled  in  the 
more  important  sea-ports  upon  the  Bristol  Channel  and  the  coast  of 
Wales.  In  these  remote  places  they  have  retained  their  nationality,  and 
preserved  the  connection  with  their  countrymen;  and  as  late  as  1200 
we  find  them  still  bearing  Norse  names. 

The  Norse  race  has  had  a  great  mission  in  the  British  Isles.  At 
a  time  when  the  Irish  had  no  knowledge  of  towns  or  real  sailing- 
vessels,  and  used  no  coins,  ihe  Norsemen  came  to  Ireland,  founded 
towns  which  are  still  the  most  important  in  Ireland,  stamped  coins,  and 
established  and  kept  up  the  commercial  connection  between  Ireland  and 
Europe.  And  also  on  the  opposite  side  of  the  Irish  Sea,  on  the  coast 
of  Wales  and  in  Bristol,  the  Norsemen  played  a  similar  part.  There  too, 
they  initiated  seafaring  trade,  commercial  life,  and  connection  with  trans- 
marine countries.     To  Bri.stol  especially,  the  Norsemen  must  have  been 


I900.    No.  6.  HISTORY  OF  THE  NORSEMEN  IN  IRELAND.  1 1 

of  great  importance.  Bristol  derived  its  important  connection  with 
southern  France  and  Spain  from  the  Norse  towns,  Dublin  and  Waterford, 
and  through  its  own  Norse  settlers. 

In  the  15th  century  the  most  important  trade  of  Bristol  was  from  the 
codfishing  round  the  coasts  of  Iceland. 

In  the  year  1412,  the  English  —  according  to  the  Icelandic  Annals  — 
arrived  in  Iceland;^  and  since  that  time  the  English  have  been  masters 
of  the  abundant  cod-fisheries  round  Iceland.  Historians  have  combined 
this  with  the  fact  that  at  the  beginning  of  the  1 5th  century,  the  English 
were  expelled  from  Bergen,  the  principal  cod-market  of  Europe,  where 
the  German  Hansa  at  that  time  had  got  the  upper  hand^;  but  nearly 
all  the  English  ships  that  sailed  to  Iceland,  at  least  during  the  15th 
century,  came  from  Bristol,  and  Bristol  had  no  connection  with  Bergen, 
It  is  more  likely  that  the  daring  voyages  of  the  Bristol  seamen  to  the  remote 
shores  of  Iceland  were  due  to  the  Norse  settlers  in  Bristol,  and  to  the 
connection  between  that  town  and  the  Norse  settlements  round  the  Irish 
Sea.  The  inhabitants  of  Bristol  heard  about  Iceland  and  the  rich  cod- 
ßsheries  round  its  coasts  from  the  Norsemen,  and  from  them  too,  they 
probably  inherited  their  bent  for  seafaring  and  daring  voyages.  It  is  a 
remarkable  fact  that  the  inhabitants  of  Bristol  went  out  on  voyages  of 
discovery  at  the  same  time  as  Columbus  and  Vasco  de  Gama.  In  1480, 
and  year  after  year  from  that  time,  the  merchants  of  Bristol  sent  out 
ships  to  sail  »west  of  Iceland«  in  search  of  the  »Island  of  Brasylle  and 
the  seven  Cities«,  until  in  1496  Cabot  started  on  his  great  voyage  of  dis- 
covery. 8  During  the  Middle  Ages,  the  Norwegians,  the  Portuguese,  the 
Spaniards  and  the  Italians  were  the  only  seafaring  nations  of  Europe 
who  ventured  to  cross  the  ocean.  It  is  well  known  that  the  development 
of  the  English  navy  is  due  to  Norse  influence.  The  remarkably  daring 
voyages  of  the  Bristol  seamen,  at  a  time  when  the  nautical  skill  of  the 
English  was  not  very  highly  developed,  must  be  due  to  some  special 
reason;  and  this  I  find  in  the  Norse  settlements  in  Bristol  and  other 
ports  round  the  Bristol  Channel. 


1  Islandske  Annaler,  ed.  by  G.  Storm,  p.  290. 

8  A.  Bugge,   in   Historisk   Tidsskrift  3  R.,  B.  IV,  pp.   95,   96.    Mrs.  J.  R.  Green,   Town 

Life,  I,  p.  107. 
8  Mrs.  Green,  Town  Life,  II,  p.  73. 


Trykt  13.  novbr.  1900.